Pilegrimsferd med Benedikt, del 6

Her gjenopptas artikkelserien skrevet av Jonathan Wilson-Hartgrove, i min oversettelse. Første del ble publisert torsdag 30. juni, andre del fredag 1. juli, tredje del mandag 4. juli, fjerde del mandag 6. juli, femte del onsdag 11.juli

Jonathan Wilson-Hartgrove er baptistpastor og sammen med Shane Claiborne, en av lederne innenfor den nymonastiske bevegelsen:

Benedikts regel sier at vi skal ta imot hver gjest som om gjesten var Kristus selv - og spesielt pilegrimer som deler troen. Dette har også, disse brødrene og søstrene her, tatt til sitt hjerte, og de hadde spesielt tilrettelagt for oss anifonene på engelsk, og hadde invitert fader Martin til å lese dagens utvalg av regelen på engelsk. "I utgangspunktet er dette en smal vei å gå," proklamerer Regelen. "Men som vi gjør framgang på denne troens og livets vei, skal vi løpe på Guds buds stier, og våre hjerter flyter over med usigelig glede og kjærlighet." Hvis Benedikts botsvei synes hard, er hans ønske at vi skal forstå vårt mål: å utvide våre hjerter. Det er denne gleden vi ser i øynene til Donatello's Maria Magdalena, lovprisningen som Salme 51 leder oss hen mot. Det er denne paradoksale fred som stråler ut fra en søster som serverer oss lunsj, og som så setter seg ned for å fortelle oss om sitt liv.

I det jeg lytter til kvinnens historie forsøker jeg å se henne for meg i en av mine klasser på Duke Univeristy. Hun er på omtrent samme alder som de fleste av mine studenter, og jeg ser den samme energien i øynene hennes som animerer så mange av deres når de snakker. Men det løfte hun har avgitt forstyrrer deres grunnleggende forutsetninger. Hun har giftet seg med Jesus på en konkret måte i en praktisk forening av ånd og liv som mange av dem lengter etter. Jeg vil ikke for et øyeblikk late som at hun ikke deler sorger og bekymringer som er felles for oss alle. Men denne unge kvinnen er forskjellig fra så mange av elevene mine. Hun er ikke engstelig. Jeg husker Jesu ord til Marta om hennes søster, og jeg innser at jeg ser hva Han mente:

"Maria har valgt den gode del, og den skal ikke tas fra henne." (Luk 10,42)

(fortsettes)

Pilegrimsferd med Benedikt, del 5

Her er femte del av artikkelen til Jonathan Wilson-Hartgrove. Første del ble publisert torsdag 30. juni, andre del fredag 1. juli, tredje del mandag 4. juli og femte del onsdag 6. juli:

Vi har to primærkilder for Benedikts liv: Pave Gregor's Vita, som ble skrevet et halvt århundre etter Benedikts død og som holder ham opp som en helgen, og Regelen selv. Ifølge Gregor, oppga den adelige Nursia's sønn, skolegangen i Roma og omfavnet det monastiske livet som en handling av omvendelse. Kanskje var klassekameratene hans typiske studenter? Kanskje var det forfall i den store byen? Kanskje var det ideen om å investere all sin energi idet å bli rik og mektig som fikk ham til å rømme byen?

Uansett årsak - Gregor kjente vitaen til Hl.Antonios som forlot byen til fordel for ørkenen, idet han fulgte veien som Maria Magdalena gikk før ham. For Gregor, var disse historiene en støpeform. Benedikt finner en hule, og begynner et liv som eremit og blir oppdaget av en annen munk som holder til i dette området, en viss Romanus. Han gir ham en munkedrakt. En enkel tunika som dekket kroppen forfra og bakfra, med en hette som dekket skuldre og hode.

På en enkel måte proklamerer plasseringen av statuen av Maria Magdalena foran korset med styrke: et liv i bot finner sin mening i Kristi kors.

Hvis vi tar Benedikts regel som en målestokk på hans eget liv, vet vi at han startet hver dag med å be Salme 51 - botssalmen David ber etter at Natan har konfrontert ham med hans synd: "Gud, skap i meg t rent hjerte, gi meg en ny og stødig ånd!" Å leve regelen er å be denne bønnen, ikke bare ordene ved begynnelsen av en ny dag, men også med hele ens liv.

Siden det 10 århundre har munkene i Badia Fiorentina (bildet) levd slik Benedikt gjorde. Vi deltok på middagsbønnen. Dante, som vokste opp rett over gaten her, skrev i sin Guddommelige komedie: "hvorfra det ringte for Non og Ters (tidspunkter i tidebønnen, overs. anmerkn, henholdvis ved den niende time, som er klokken 15.00 og ved den tredje time, kl.09.00) til alle i byen."

Vi slutter oss til brødre og søstre tilhørende Jerusalem-fraterniteten som har arvet dette stedet etter Benediktinerne. Mens vi sitter i benkeradene, merker jeg meg at de er på gulvet, knelende på enkle benker laget i stil med de som de bruker i Taize.

(fortsettes)

Pilegrimsferd med hellige Benedikt, del 4

Her er fjerde del av artikkelen til Jonathan Wilson-Hartgrove. Første del ble publisert torsdag 30.juni, andre del fredag 1. juli og tredje del mandag 4.juli:

I forbindelse med messen søndag inviterte Monsignor Verdon fader Martin og meg til å dele på prekenen sammen med ham. En Monsignor, en anglikansk prest og en baptist går inn i kirken. Fader Martin sier: "Nå, hvor kommer denne historien til å ta oss?" Teksten fra Det gamle testamente er historien om profeten Natan's konfrontasjon med kong David og hans synd; evangelieberetningen er historien om Maria Magdalena som vasker Jesu føtter. "Den som er tilgitt mye, elsker mye." Fra ulike tradisjoner, har Benedikt ført oss sammen for å lese disse historiene med våre liv. Vi er syndere; vi er tilgitt. Å få denne sannheten innenfor huden er måten vi vokser i kjærlighet.

På mandag, etter at vi hadde sagt farvel med fire brødre og søstre i Barga presset vi oss vei gjennom folkemengden i Firenze. Monsignor Verdon presenterte oss for Donatello's treskulptur av Maria Magdalena.

Den finnes i katedralens museum. I følge tradisjonen levde Maria Magdalena som eneboer etter Kristi himmelfart, og ble en pioner innen den monastiske bevegelsen . Hun var også en forkynner av de gode nyhetene. I Donatello's skulptur har hennes lange hår blitt flokete og sammenklistret i den hårete skjorta til en profet. Ansiktet hennes er avmagret på grunn av faste, og hun er skrøpelig. Men ansiktet hennes er vendt opp mot himmelen, der hennes Herre sitter ved Guds høyre hånd og som alltid går i forbønn for oss. Og i hennes øyne har Donatello på en eller annen måte fanget den perfekte gleden.

Her i museets galleri, står statuen i midten av et smalt, mørkt rom - omtrent som en eneboers hule - opplyst foran korset. Dette livet i bot er bare mulig å forstå i lys av korset.

(fortsettes)

Pilegrimsferd med hellige Benedikt, del 3

Her er tredje del av artikkelen til Jonathan Wilson-Hartgrove (bildet). Første del ble publisert torsdag 30. juni, andre del fredag 1. juli:

En dag med hvile gir sjelen vår mulighet til å finne igjen kroppen. Vi besøker katedralen i Barga, drikker italiensk espresso og blir kjent med våre felles pilegrims vandrere. Vi passerer en mann på markedet som selger bukser, og for å få i gang en samtale, spør jeg om han har en som passer meg. Gitt at jeg er et hode høyere enn gjennomsnitts-italieneren, har jeg mine tvil. Jeg må få spesiallaget buksene mine hjemme.

"Selvsagt", sier han, i det han måler meg med øynene.

"Prøv disse!"

Det skulle vise seg at Rosando Rossi designer jeans i hjembyen Barga. De passer utmerket. Jeg går derfra med to par bukser, og med en invitasjon til å bestille når som helst, direkte fra Barga. Italiensk lagede bukser fra designeren selv, billigere enn Old Navy priser. Du kan ikke finne opp noe slikt.

Men, vi kom jo ikke til Italia for å gjøre en god deal. Rett utenfor en skulptur fra det 12. århundre, rett bak alteret i katedralen, ser jeg tyngden til verden som hellige Christopher sa han kjente når han bar Jesus på sine skuldre over elven. I 12 år har vi vandret sammen med mennesker som har vært hjemløse, mennesker som har levd under bomberegnet, mennesker som kommer hjem fra fengselet, forbannet til å vandre på jorden i søken etter mat, et trygt ly og gjestfrihet. Jeg tenker på mennene som jeg møter hver tirsdag kveld og som venter på at dødsstraffen skal effektueres. Lik vår Herre, bærer de også på et kors. Og jeg gis en anledning til å ønske dem velkommen - å hilse dem, slik vi blir hilset her, slik Christopher ønsket Kristus velkommen.

"Selv de fattige fortjener skjønnheten", sa Dorothy Day, når de som arbeidet sammen med henne i Catholic Worker, spurte henne hvorfor hun ga bort en diamantring til en fattig mor i stedet for å selge den for å betale regninger.

De forteller meg at Italia er et fattig land, men hvor fattige er ikke vi amerikanere når vi ikke husker hvilke av våre steder som er badet i evig lys.

I det første kapittelet av sin Regel forteller Bendikt om fire typer munker (ikke alle av dem er gode). Hans Regel er først og fremst for de som deler liv i en kommunitet under ledelse av en abbed. Etter å ha lært hvordan en kan vende hele seg selv mot Gud i kommuniteten, beskriver han den andre typen munk - eremitten. Han som lever alene i kontemplasjon. Men den tredje, er den verste, i følge Benedikt. Det er han som lever sammen med de andre i fellesskapet og dømmer de andre selv om han deler livet sammen med dem.

Det var denne slags innsikt som fikk meg interessert i Benedikt første gangen. Han snakket om erfaringer jeg hadde gjort meg. Hvor lett er det ikke for meg å gå glipp av det jeg egentlig er ute etter fordi jeg elsker drømmen om fellesskap mer enn jeg elsker mine brødre og søstre.

Men, som om ikke dette var galt nok, sier Benedikt, finnes det en fjerde munk - den åndelige turisten som går fra det ene fellesskapet til det neste, som alltid idylliserer det andre stedet, og som aldri slår seg til ro og vender om. Jeg er ikke her for å tilbe min ide om noen annens fellesskap. Jeg er her som en pilegrim, invitert for å lære mer av Benedikt og generasjoner av hans disipler om hvordan vi kan vokse i det virkelige livet.

(fortsettes)

Pilegrimsferd med hellige Benedikt, del 2

Her er andre del av artikkelen til Jonathan Wilson-Hartgrove. Første del ble publisert torsdag 30.juni:

For ti år siden, i forbindelse med mitt første besøk til St.Johns Abbey i Minnesota, møtte jeg en annen 'nymonastisk' som fortalte meg historien om 'Jesu kommunitet', hvor han hadde vært medlem siden 1970-tallet. Denne kommuniteten var grunnlagt i den karismatiske ånd som karakteriserte Jesusvekkelsen. Denne kommuniteten på Cape Cod i Massachusetts har delt liv sammen i et nært fellesskap i snart et halvt århundre. Når grunnleggerne av denne kommuniteten, to legkvinner - som var begavede lærere - hørte gregoriansk sang på deres vei til Betlehem, følte de umiddelbart at dette var nøkkelen til de utfordringene med hensyn til enhet som denne kommuniteten sto overfor. De fortalte en karismatisk gruppe med unge amerikanere at de ville lære seg å synge bønner på latin. Men når sant skal sies ga ikke dette noen mening i det hele tatt til flesteparten av dem. Men de stolte på at det var Gud som hadde talt til dem. I månedsvis fikk de undervisning, og lærte å synge alle syv tidebønnene som utgjør det monastiske bønnelivet. 30 år senere, på terrassen til deres nye hus i Toscana, viste de oss hvordan de gregorianske hymnene til slutt brakte dem til Italia.

'Jesu kommunitet' sang sin vei inn i Benedikts regel, som talte mer og mer til deres liv. Etter hvert lærte de hvor viktig foredlingen av skjønnheten er hos benediktinerne. Tidebønnenes rytme krevde krevde et hellig rom, satt til side for å tilbe Gud. To tiår tok det å bygge kirken i romersk stil og byggeprosessen førte til at de fikk kontakt med britiske, franske og italienske kilder for benediktinsk kunst og arkitektur. De lærte seg å male fresker og samtidig ble de undervist i det monastiske liv av nåtidige veiledere.

Alt dette krever en lang reise, forstod vi, men kommuniteten kom i kontakt med Monsignor Timothy Verdon, en katolsk prest som hadde tilholdssted i katedralen i Firenze. Han hadde også ansvar for Duomos Art Museum i hjembyen til Michelangelo og Donateilo. For femti år siden vurderte Monsignor Verdon et monastisk kall ved Mount Savior Monastery i New York. Kallet var der, men ikke til dette klosteret. Hjertet hans ble dratt til evangeliet slik det ble proklamert gjennom mesterverkene i den kristne kunsten. I et halvt århundre underviste han i kristen kunsthistorie og tjenestegjorde i kirken. Han fant en måte å leve ut sin kall på ved å hjelpe mennesker til å føle kjærligheten som beveger solen og stjernene. Når han kom i kontakt med 'Jesu kommunitet' møtte han medvandrere. Sammen grunnla de Mt. Tabor Ecumenical Centre i Villa via Sacra i Barga.

For en tjeneste som har å gjøre med den hellige skjønnheten kunne de ikke ha funnet et bedre sted. Vi så oss omkring i huset etter lunsj - det er delvis et kloster, delvis et gjestehus, delvis et kunstgalleri. De siste to årene har seks til ti brødre og søstre fra 'Jesu kommunitet' skiftet på med re-modellere rom, og male vegger, i økter på tre og tre måneder, for å ønske gjester velkommen og presentere kunst. Her er terrassene frodige med lyse blomster i terra cotta potter. Hallene er prydet med mosaikk. Vi møtte noen fra lokalbefolkningen på markedet som kunne fortelle oss at de deltok når Villa via Saccra holdt åpne dører.

"Det er det vakreste huset i hele byen", forteller de med stolthet i stemmen.

Billedtekst: Mosaikk fra Villa via Saccra

(fortsettes)

Pilegrimsferd med hellige Benedikt, del 1

Denne artikkelen er oversatt med vennlig tillatelse av Jonathan Wilson-Hartgrove (bildet). Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen. På grunn av lengden er den delt i flere deler.

Jonathan Wilson-Hartgrove, er en amerikansk forfatter, foredragsholder og baptistpastor. Han er en av foregangsmennene innen den nymonastiske bevegelsen og er kjent for sitt nære samarbeide med Shane Claiborne:

For flere år siden, mens jeg besøkte en kristen kommunitet, snakket jeg med en pastor som hadde holdt på siden denne gruppen hadde kommet sammen i forbindelse med Jesusvekkelsen på 1970-tallet. Fylt med en evangelisk iver, ga tusenvis som han opp den amerikanske drømmen, og henga sine liv til å leve i tråd med evangeliet sammen med nye brødre og søstre i små kommuniteter eller fellesskap. 40 år senere er flesteparten av disse kommunitetene borte. Med unntak av denne. Jeg ønsket å vite hvorfor.

"Vi møtte Jean Vanier," fortalte denne mannen meg. "Han introduserte oss for det monastiske livet."

Vanier, en katolikk fra Canada, var i Frankrike når en prest inviterte ham til å leve sammen med to menn som hadde blitt institusjonalisert på grunn av intellektuell funksjonshemming. Vanier's kommunitet, L'Arche (Arken), ble til ut av lydighet til en katolsk prest i skyggen til noen av Vestens store monastiske monumenter. For Vanier, var den monastiske visdommen en sang hvis ekko gjenlød gjennom århundrene, og var like virkelig som lyden av kirkeklokkene en søndag morgen. For meg, en ung baptist, lød det som en merkelig låt i en ukjent tonalitet.

Likevel - noe hadde jeg til felles med min venn fra Jesusvekkelsen. En generasjon senere, hadde min kone Leah og jeg hørt kallet fra Jesus om å leve et kommunitetsliv. Sammen med noen få venner hadde vi begynt å finne en vei sammen. Fra Minnesota, 150 år etter at en liten gruppe med tyske munker, hadde reist fra Europa for å etablere et kloster der, kom det et brev. Benediktinerne var oppmuntret over å høre at andre kristne utforsket kallet til å leve i en kommunitet. De strakk ut en hånd i gjestfrihet, og bygget en bro tvers over et kontinent, tvers over Atlanterhavet, tvers gjennom 1500 år. De lærte meg å lese Benedikts regel og introduserte oss for det monastiske livet.

10 år senere, takket være en generøs invitasjon fra "Kommuniteten til Jesus" kunne Leah og jeg fly til Florence, Italia, for å slå oss i lag med pilegrimer i fotsporene til hellige Benedikt. I det vi fløy mot den stigende solen, fikk vi ikke mye søvn og var vi ganske groggy da vi hilste på vår sjåfør fredag morgen. Han skulle ta oss gjennom Toscanas åser til byen Barga. En befestet by som kan dateres tilbake til det 9. århundre. Barga har utsikt til elven Arno, og ligger tvers overfor et fjell som er oppkalt etter Kristi kors.

Siden førkristen tid har denne elvedalen utgjort en nord/sør reiserute gjennom alpene. Og Berga har vært et hvilested. Byens forfedre dedikerte hovedkirken - Barga Dumo - til hellige Christopher - de reisendes skytshelgen. Et årtusen senere, får vi del i deres velsignelse når vi går gjennom byporten og blir møtt med klemmer idet våre gjester insisterer på å dra koffertene våre opp brosteinsgater og en svingete trapp opp til Villa Via Sacra, som ligger 40 fot over bymuren. Her setter vi oss ned for å nyte en lunsj bestående av stekt auberginer, asparges og svinekam, samtidig som vi lærer å kjenne legenden fra førkristen tid som sier at Barga er badet i evig lys.

(fortsettes)

Forbilder og motsigelser - å leve horisontalt og vertikalt

I går leste jeg følgende bibelvers fra Filipperbrevet:

"Følg mitt eksempel, søsken, og se opp til dem som lever etter det forbilde dere har i oss." (Fil 3,17)

Det er ingen tilfeldigheter i Guds rike. Når jeg kom til Mamre, som er navnet på bønnekoia mi, leste jeg følgende skildring av Hl. Benedikt av Nursia (bildet):

"En som høster kornet inn, idet han låner fra andre og lager et nek av de mange som har gått forut."

Vi snakker gjerne om eksemplets makt. Om det gode forbildet. Jeg har lært mye av andre. Ikke bare hva andre har tenkt og skrevet. Men av deres liv.

Vi er som mennesker svært sammensatt, og vi lever med våre motsigelser. Kanskje trenger vi å lære oss til også å leve med dem. Jeg kjenner på behovet for fellesskap, og samtidig behovet for å leve alene og søke stillheten.

Når Hl. Benedikt skrev sin berømte klosterorden så skriver han ut fra de to munketradisjonene han kjente: Den Hl. Basilius på den ene siden og på den andre side ørkenfedrene. Basilius skriver ut fra sine erfaringer med fellesskapet, ørkenfedrene ut fra sin erfaring med eneboerliv. Den førstnevnte er mer opptatt av menneskelige relasjoner mellom brødrene, mens de sistnevnte av askesen og behovet for stillhet og ensomhet.

Virkelig fruktbærende blir det når man kan blande disse to sammen, og våge å leve med de motsetningene de representerer. Benedikt vågde det. Han førte disse to strømningene sammen. Ved å blande sammen et liv i fellesskap, og et liv i stillhet, unngår man ytterligheter. Da er man samtidig åpen for hva disse to strømningene har å tilføre hverandre. Resultatet behøver slett ikke å bli forvirring, men en stimulerende balanse.

Det er dette vi forsøker å undervise om i våre bønneseminarer, hvor vi snakker mye om det personlige bønnelivet, samtidig som vi understreker behovet for koinonia, for fellesskapet, samfunnet med Kristi kropp.

Korset er jo det endelige paradokset. På korset holder Kristus sammen det vertikale, som peker på Faderen, og de horisontale armer som strekker seg ut mot verden.

Slik er vi kalt til å leve som Kristi etterfølgere.