To kvinner fylt av Den Hellige Ånd

I dag ser jeg ekstra frem til å be Vesper - eller den tidebønnen som bes ettermmidag eller kveld, for i dag feirer vi Marias besøk hos Elisabet, sin kusine. Det er under dette besøket at Maria bryter ut i den blendende vakre og profetiske lovsangen, som har fått navnet Magnifikat, som kirken over hele verden synger i sin vesper-bønn. 

To kvinner som var betydningsfulle når det gjelder vår Frelser, den lovede Messias, fødsel, møtes: Maria og Elisabet. Den yngre oppsøker den eldre. Liv berører hveranddre. Veiledning mottas. Et guddommelig møte, en gudfeldighet.

Maria, Jesu mor, er unik i historien. Likevel hadde hun en ydmyk begynnelse. Pastor Jack Hayford sier at vi kanskje undres overhenne, "Var Maria muligens bare en vanlig jente med enkel tro, oppvokst i et vanlig hjem, planlagt for et arrangert ekteskap og på vei mot en begivenhetsløs fremtid gift med byens snekker? Antydningen om at hun var vanlig kommer fra ordene Maria synger: «For han har sett på sin tjenerinnes ydmyke tilstand. Han har opphøyet de ydmyke» (Luk 1:48). Hayford legger til: «Gud kler seg i det vanlige slik at han kan komme til vanlige mennesker – deg og meg.» 

Maria og Elisabet. Begge fikk mirakelbarn som ville påvirke historien. Begge kvinnene kunne ha blitt stemplet som noen som hadde kommet i 'uløkka' av sine hebraiske jevnaldrende - Elisabet for å være ufruktbar, Maria for å være gravid før ekteskapet. Begge kjente Gud inngående, var tilbedere og var kjent med Skriften.

Historien om julen begynte ikke i Betlehem, men i Nasaret, hvor Maria mottok budskapet fra Gabriel. Han avslørte Guds plan for livet hennes. «Fryd deg, høyt begunstigede, Herren er med deg; velsignet er du blant kvinner!...Vær ikke redd, Maria, for du har funnet nåde hos Gud. Og se, du skal bli med barn i ditt liv og føde en Sønn, og du skal gi ham navnet Jesus.» (Lukas 1:28-32)

Da Maria spurte Gabriel hvordan dette kunne skje, siden hun var jomfru, forklarte han: «Den hellige ånd vil komme over deg, og Den Høyestes kraft skal overskygge deg; av den grunn vil også det hellige barn bli kalt Guds Sønn ... og hans rike skal ingen ende ha." (Luk 1:30-35).

Maria svarte i dristig lydighet: «Se, Herrens tjenerinne! La det skje for meg etter ditt ord» (vers 38). Og engelen gikk bort fra henne.

"Vi kan nesten ikke fatte det forvirrende øyeblikket Maria opplevde," minner Freda Lindsay oss om. «At hun var et privilegert kar, utvalgt til å føde Guds Sønn, er rart nok, for hun er en deltaker i inkarnasjonens mirakel på et nivå ingen andre mennesker kan fatte. Det er tydelig at hun ikke klarte å forstå det selv, men hun var lydig»

Til å begynne med var Maria urolig og grunnet på situasjonen. Men engelen hadde fortalt henne en god nyhet: «Og se, din slektning Elisabet har også unnfanget en sønn i sin alderdom, og hun som ble kalt ufruktbar, er nå i sin sjette måned. For ingenting vil være umulig for Gud» (vers 36-37).

Maria kan ha lurt på hvorfor engelen fortalte henne at Elisabet var gravid. Men hun reiste seg og skyndte seg å se Elisabet i landsbyen En Karem i Judeas åsland, omtrent 104 kilometer unna. Hvordan kom hun dit? Ble hun med i en karavane med kameler eller esler? Hadde hun morgenkvalme? Var det greit med Josef, som hun var forlovet med? Vi vet ikke svarene. Imidlertid kommer hun raskt til huset til sin slektning Elisabet, som er gift med presten, Sakarja.

Tenk på dette: Elisabet var gravid i seks måneder, fem av dem som var skjult i tilbaketrukkethet. Mannen hennes, Sakarja - en prest, kunne ikke snakke med henne. Han hadde blitt slått stum da han hadde stilt spørsmål til engelen som kom til ham etter at han hadde brent røkelse i templet (Luk 1:20). Engelen fortalte ham at hans kone, som var ufruktbar og i høy alder, skulle føde en sønn. De skulle gi ham navnet Johannes, og han ville være stor i Herrens øyne. (Han ble senere kjent som døperen Johannes).

Mens hun ventet gutten sin, kunne Elisabets mann bare kommunisere med henne ved å skrive på en voksplate eller med håndbevegelser. Betydde hennes tilbaketrukkethet også at hun ikke hentet vann ved brønnen når andre kvinner var der eller til og med blandet seg med dem på markedsplassen?

En jødisk kone på den tiden tilberedte måltidene, passet barna, laget og vasket klærne, gikk på markedet, passet lampene. Hun ble forventet å være en god husholderske og en kjærlig mor som satte "kjærlighetsnivået" i hjemmet. Sønner gikk vanligvis for å studere Torah i en tidlig alder og lærte et håndverk av sin far.

Jenter fikk ikke den formelle opplæringen slik sønner gjorde, men bevis viser at både Maria og Elisabet kjente til Skriften. Siden Elisabet var kona til en prest og datter av en prestefamilie fra Arons hus, lærte hun sannsynligvis mye om gudsfrykt fra gjester i hjemmet hennes. Marias opphøyelsessang - Magnificat - inneholder referanser fra Hannas bønn nesten tusen år tidligere da hun priste Gud for babyen Samuel.

Maria var muligens fortsatt en tenåring. Rådene og visdommen til en eldre kvinne ville være verdifull når hun grunnet på mange ting i sitt hjerte. Men trengte ikke Elisabet også hennes selskap? Maria ble tre måneder hos henne (Luk 1:56). Observere, betro seg til henne, uten tvil motta veiledning og kjærlighet og åndelig innsikt.

Elisabet kan ha snakket med Maia om hvordan man kan være en god kone, og hun var helt sikkert en stor oppmuntrer og påvirker, og ga henne en velsignelse og ære. De brukte åpenbart tid sammen på å tilbe Herren.

Maria ga Elisabet vennskap, samtale og hjalp henne absolutt med husarbeid. Hver av dem hadde noe av verdi å dele i dette kortsiktige, men betydningsfulle forholdet. Bare tenk, Elisabet var det første mennesket som anerkjente Jesus som Herren – mens han ennå var ufødt.

La oss ikke unnlate å gjenkjenne Den Hellige Ånds rolle i dette første juledramaet om disse to kvinnene. Som vi allerede har nevnt, overskygget først Den Hellige Ånd Maria (Luk 1:35). Så fylte han også Elisabet og barnet i hennes liv med seg selv. Til slutt, til og med Sakarja. På den åttende dagen etter babyens fødsel, da de tok ham med for å bli omskåret og for å kunngjøre Johannes’ navn, ble Sakaria fylt med Den Hellige Ånd (Luk 1:67). Tungen hans var løs og han kunne snakke igjen. Så han, en prest, begynte å profetere både om den kommende Messias og om hans sønn, Johannes, som skulle være en forløper for ham.

Hør stemmen som kaller deg den elskede

Hensikten med å trekke seg tilbake er å lytte til stemmen som kaller deg den elskede. Det er å være alene med den som sier: «Du er min elskede, jeg vil være med deg. Ikke løp rundt, ikke begynn å bevise for alle at du er elsket. Du er allerede elsket." Det er det Gud sier til oss. Ensomhet er stedet hvor vi går for å høre sannheten om oss selv. Den ber oss om å gi slipp på de andre måtene å bevise på, som er mye mer tilfredsstillende. Stemmen som kaller oss den elskede er ikke stemmen som tilfredsstiller sansene. Det er det hele det mystiske livet handler om; det er hinsides følelser og hinsides tanker.

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

800 på bønnemøte i Jerusalem - angrepet av ultraortodokse jøder

Gårsdagen var virkelig fantastisk og likevel ekstremt urovekkende. På den ene siden var finalen til Jesaja 62-fasten, hvor 5 millioner mennesker har bedt og fastet de siste tre ukene for Israel, historisk, komplett med klare profetiske tegn i himmelen. På den annen side ble min kjære, søte kone fanget av en mengde voldelige ortodokse jødiske demonstranter i omtrent fem minutter før politiet reddet henne. Men politiet burde vært der tidligere!

Det er Ron Cantor som skriver dette. Her kommer hans rapport, som jeg har oversatt til norsk: 

"La meg først dele et godt vitnesbyrd. I går opplevde vi høydepunktet på Jesaja 62-fasten, tre uker med bønn og faste for Israel. Det har vært  kraftige saammenkomster. Vi kom sammen lørdag kveld for bønn i  King of Kings Community i Jerusalem, og forskjellige ledere ledet i fire minutter lange bønner. Jeg har ikke opplevd en slik kraft i fellesbønn på en stund.

Det regner bare ikke i mai!!!

Gud sendte oss et tegn på at han hadde hørt våre bønner. I Israel har vi en regntid som begynner i oktober og slutter i slutten av mars. Det regner rett og slett ikke i slutten av mai. Likevel hadde vi et regnskyll på lørdag i Jerusalem, og så på søndag, da rundt 800 mennesker hadde samlet seg på den sørlige trappen på Tempelhøyden, regnet det hele tiden – bare et kraftig duskregn. Med andre ord, sterk nok til å se det som et tegn fra himmelen og ikke sterk nok til å stoppe begivenheten.

Sjansen for at det bare ville komme til å regne på Shavuot/pinse, etter tre uker med verdensomspennende bønn og faste, i en tid som det aldri regner, må sees på som Guds hånd. Regn i Bibelen er et tegn på vekkelse og besøk:

"Dere himler, la det regne ovenfra, la det strømme rettferdighet ned fra skyene! La jorden åpne seg så dden kan bære frelse som frukt, og sammen med den skal den la rettferdighet spire fram. Jeg, Herren, skaper dette." (Jes 45,8)

"Og dere Sions barn, fryd og gled dere i Herren deres Gud1 For han gir dere læreren til rettferdighet, og så sender han regn ned til dere, tidligregn og senregn, som før." (Joel 2,23)

Møtet ble avsluttet med Herrens nattverd og med at folk så på direktesendingen, på GOD TV og TBN. Gud bare vet hvor mange som deltok.

Elana ble angrepet!

Nå til den ikke så hyggelige siden. Da jeg kom i går var det ingen demonstranter. Elana bestemte seg for å gå og be ved Vestmuren, omtrent 100 meter unna, men alle som deltok måtte være tidlig på stedet. Hun kom omtrent tretti minutter senere og var synlig rystet. Tilsynelatende (og sjokkerende) ba varaordføreren i Jerusalem, Aryeh King, ortodokse jøder til å protestere mot begivenheten.

Jeg har ingen problemer med demonstranter, men de ble voldelige. Elana ble dyttet og slått da hun kom inn i lokalet. Hun satt fast i en folkemengde militante, sinte menn i mer enn fem minutter. Hun hadde på seg sandaler, og de trampet i føttene hennes. Dette er unge menn som angriper en middelaldrende kvinne! Til slutt reddet en reiseleder og en politimann henne. I morges klarte hun nesten ikke å bevege nakken, og hun har ikke følelse i en av tærne. Hun vekket meg da hun skrek av smerte.

Da jeg flyttet til Israel, forsto jeg at motstand og forfølgelse ville komme. Jeg forstår også at vi er kalt til å vandre i kjærlighet og tilgivelse. Vi har allerede tilgitt dem. Men i et demokrati der folk har rettigheter, er det ikke akseptabelt å tillate vold. Det er tilgivelse, og så er det ansvarlighet. Paulus, som var villig til å lide for forfølgelse (Apg 20:22-24), brukte de romerske lovene for å unngå å bli pisket og slått (Apg 22:25).

Vennligst be for henne:

Fullstendig fysisk helbredelse.

Fullstendig helbredelse fra traumer.

At vi ville ha visdom om vi skal involvere politiet.

At vi vil få politiets, potensielle advokaters og rettssystemets gunst her.

At vi ville høre fra Gud om hvordan vi skal reagere.

Da Elana fortalte hva som skjedde med en venn, brøt hun sammen i gråt og sa: "Da de slo meg, kunne jeg bare tenke på hvordan de slo Yeshua, og han elsket dem." Yeshuas svar var: "Far tilgi dem, de vet ikke hva de gjør."

Protestene fortsatte

Etter at vi var på den sørlige trappen, flyttet demonstrantene rundt 200 meter unna og fortsatte å lage støy de neste to timene. De blåste i shofarer og ropte: «Misjonærer, dra hjem.» Utover å gjøre arrangementet litt mer spennende, hadde det ingen reell effekt.

Faktisk, da vi tok Herrens måltid, hadde jeg øynene lukket. Jeg nøt Herrens nærvær. Jeg kunne høre demonstrantene alle bare skrike. I noen sekunder hørtes det ut som en mengde troende som heiet på Herren. Jeg er sikker på at det ikke var meningen deres!

På det tidspunktet var jeg ikke klar over hvor alvorlig Elana har blitt angrepet. Hun satt sammen med en kjær pastorvenn, Chad Holland. Det var først etter hendelsen at jeg fullt ut forsto hvor skummelt og farlig det hadde vært.)

Jeg eskorterte personlig Elana ut halvveis i arrangementet. Jeg ville forsikre meg om at det ikke var noen demonstranter. Da vi kom nærmere utgangen, bar politiet bort en ung mann i håndjern. Elana pekte på ham og ropte: "Det er han, det er en av dem som slo meg." Jeg løp bort til dem og ba politibetjentene snu ham slik at jeg kunne ta et bilde. Selv om de ikke gjorde det, snudde den unge mannen seg og så på meg mens jeg fotograferte ham. Det merkelige er at han så merkelig kjent ut, og i stedet for å være sint, brast hjertet mitt for ham. Han er tydelig hjernevasket, og det er de radikale rabbinerne som sendte ham som er de virkelig skyldige.

Jeg vil minne deg på at det store flertallet av ortodokse jøder aldri ville omfavnet vold. Men vi har en radikal fløy som har blitt mer synlig de siste årene. Vår nåværende regjering er den mest religiøse regjeringen i Israels historie. Men jeg vet at vekkelsen kommer. Gud hørte våre bønner de siste 21 dagene. Vekkelse kommer sikkert.

 Billedtekster: Rundt 800 mennesker samlet seg for å tilbe og be for Israel ved avslutningsseremonien.

Over 100 demonstranter prøver å ødelegge arrangementet ved å rope i to timer med shofarer og bruk av høyttalere.

Ron ber den aronittske velsignelsen (fra 4.Mos 6) på hebraisk på den globale TV-sendingen med Asher Intrater, Ariel Blumenthal og Avi Mizrahi.

Ron Cantor er president for Shelanu Television

Nytestamentlig evangelieforkynnelse

"Det begynte i Amerika undder det 19.århundres vekkelser: 'Rekk opp hånda', 'skriv under på avgjørelseskortet', -ingen av disse tingene er beskrevet i Det nye testamente. De er alle erstatninger for dåpen, slik den er beskrevet i Det nye testamente. Da evangeliet ble forkynt på pinsefestens dag, svarte apostelen Peter på spørsmålet: 'Hva skal vi gjøre?' med: 'Vend om og la dere døpe...'

Jeg lengter etter å høre moderne evangelister sitere dette verset: 'Vend om og la dere døpe i Jesu Kristi navn, så dere kan få tilgivelse for syndene, og dere skal få Den hellige ånds gave.' (Apg 2,38) 

Dette var appellen, og det var en veldig tydelig appell: De visste nøyaktig hva de måtte gjøre: vise til handling, nemlig ved å omvende seg, før de ble døpt. 

Du forstår: Folk tror omvendelse er å si: 'Beklager' - og be 'synderens bønn': 'Herre, jeg er lei meg for alle mine synder' men, dette er ikke omvendelse! Det er ikke omvendelse i det hele tatt! 

Her er det verset vi aldri hører noen preke over, som begynner slik: 'Derfor, kong Agrippa, har jeg ikke vært ulydig mot det himmelske synet' - det vil si: det verset har mange prekt over, men hva med dette - det haar jeg ennå til gode å høre noen sitere i sammenhengen det står: '... at de må angre og vende om til Gud og gjøre gjerninger som svarer til omvendelsen'. (Apg 26,19flg)

Men er ikke dette frelse ved gjerninger? Langt fra! Men jeg forteller folk at jeg aldri døper noen på bekjennelsen av deres tro uten et bevis på at de har omvendt seg. Det kommer som et sjokk på folk. De har aldri måtte vise til gjerninger som svarer til omvendelsen. Den bibelske veien er at man hører evangeliet forkynt, responderer ved å vende om og så lar seg døpe på bekjennelsen av sin tro."

Notater fra et finsk TV intervju med David Pawson, nedskrevet av Bjørn Olav Hansen (c). David Pawson, som døde i år 2000, var en britisk baptistpastor og bibellærer som har betydd mye for meg. Jeg har truffet ham ved flere anledninger, både i Israel og Norge, både personlig og offentlig. 

Bitterhetens eller nådens vei

 "Hvordan håndterer vi våre skuffelser? Dette er kanskje en av livets viktigste nøkler: hvordan håndterer jeg det som gikk galt i mitt liv? Hvordan jeg håndterer det handler veldig mye om hvordan resten resten av livet mitt ser ut,

'Se til at ingen går bort fra Guds nåde! La ingen bitter rot få vokse opp og volde skade så mange blir forgiftet.' (Hebr 12,15)

Her tales det om bitterhet og nåde.

Gang på gang i livet stilles vi overfor et veikryss: enten går jeg nådens vei eller bitterhetens vei!

Nådens vei sier: jeg har det bedre enn jeg fortjener. Bitterhetens vei sier: jeg har det dårligere enn  jeg fortjener!

Nåden handler veldig mye om det jeg har fått. Det er det jeg har fått som definerer mitt liv.

Bitterheten handler veldig mye om det jeg savner. Det er det jeg savner som definerer det bitre menneskets liv. Nåden leder til legedom, kreativitet og fellesskap. Bitterheten er steril, passiv og leder til isolering og ensomhet."

- Magnus Malm/Notater fra en bibeltime, Korsvei 2017

Om jeg taler med englers tunger - tungetalen som bønnespråk

Jeg tenker på noen ord av Lewi Pethrus denne 1.pinsedagen i 2023. Om tungetalen skriver han: "Denne gave hører til den kristne mystikkens innerste område."

Selv opplevde han sin dåp i Den Hellige Ånd på en svært så stillferdig måte. Det skjedde på vei hjem fra Norge. Årstallet er 1902. I sine memoarer skriver han:

"Om bord var alt stille og rolig. Alle sov i sine lugarer. Der sto jeg alene og så solen stå opp av havet. Det storslåtte natursceneriet tiltalte meg meget, og Gud, skaperen og opprettholderen av hele denne vidunderlige verden ble uutsigelig levende og stor for meg. Hans nærhet var så virkelig der jeg sto nedsunket i bønn, at det var som om hele mitt indre smeltet for hans gjennomtrengende, varmende nærvær. Tårene bante seg vei nedover kinnene mine, og jeg opplevde Guds nærvær så virkelig som om jeg hadde sett ham. Mens jeg på denne måten sto fordypet i bønn, talte jeg ord som jeg selv ikke forsto."

Jeg finner det svært interessant at en person som Lewi Pethrus snakker om den kristne mystikken. Enkelte pinsevenner jeg kjenner ville vegret seg for å bruke et slikt begrep. Men ikke Lewi Pethrus. Den kristne mystikken handler om en inderlighet, et stillferdig nærvær av Herren, som oppleves veldig personlig. Vi snakker om et liv på et djupere plan, en inderlig kommunikasjon med Gud.

Den karismatiske vekkelsen, som jeg selv er en del av, begynte som en stille bekk som sildret og skulle bli til en mektig bølge som skyllet inn over de historiske kirkesamfunnene.

Den episkopale presten Dennis Bennett skulle bli en av forgrunnsfigurene. Hans bok: "Gud har mer å gi", ble utgitt på daværende Lutherstiftesens forlag, med forord av selveste generalsekretæren i det daværende Indremisjonen: Torvald Øberg. Bennett forteller i sin bok at et par unge ektepar i hans menighet hadde opplevd å bli døpt i Den Hellige Ånd og fått tungetalens gave. Bennett skriver:

"Jeg hadde ikke det minste begrep om hva det dreide seg om. Jeg oppfattet det som noe emosjonelt."

Men vitnesbyrdene til disse unge ekteparene skulle likevel skape en djup lengsel i hans eget liv. Ikke så mye for tungetalens skyld, men for den forandring han hadde sett i disse menneskenes liv. Neste gang han møtte dem, tok han mot til seg, og ba om forbønn:

"Jeg ba meget stille og følte ikke noe i det hele tatt."

Etter at de hadde bedt i omlag 20 minutter skjer det noe forunderlig:

"Jeg begynte å tale et nytt språk. Jeg konstaterte straks at dette ikke noe psykisk påfunn eller tvang. Jeg lot disse nye ordene komme over mine lepper, og jeg talte av egen fri vilje uten å føle meg tvunget til det. Jeg var på ingen måte fraværende, men var helt og holdent ved mine sansers fulle fem. Det var et språk som hadde grammatikk og syntaks, det hadde bøyningsformer og uttrykkk - og det var meget vakkert! Jeg lot disse nye ordene komme over leppene mine i nesten fem minutter. Og jeg sa til vennene mine: Dette må være det dere kaller tungetale. Men hva er hensikten? Jeg føler ingen ting!"

Dennis Bennett skulle snart skjønne hva som var hensikten. I Apostlenes gjerninger kunne han lese:

"Men dere skal få kraft i det Den Hellige Ånd kommer over dere ..." (1,8)

Åndens dåp har en hensikt: kraftmeddelelsen. Guds rike består ikke i ord, men i kraft.

Hvilken gave tungetalen er for vårt bønneliv, når ordene kommer til kort! 

Det er spesielt tre skrifsteder som har satt meg på disse tankene: 

"Om jeg taler med ... englers tunger" (1.Kor 13,1)

"For den som taler med tunger, taler ikke for mennesker, men for Gud. Ingen kan forstp ham, men han taler hemmeligheter ui Ånden." (1.Kor 14,2)

"For når jeg ber med tunger, da er det min ånd som ber ..." (1.Kor 14,14)

Disse tre skriftstedene taler om tungetalen som bønnespråk. Det mest intime bønnespråket. Det som bare er mellom Herren og meg. I 1.Kor 2,9-10 beskriver apostelen Paulus dette slik: "Men, som det står skrevet: Det intet øye har sett og intet øre hørt, og det som ikke kom opp i noe menneskers hjerte, det har Gud beredt for dem som elsker ham. Men for oss har Gud åpenbart det ved sin Ånd. For Ånden utforsker alle ting, også dybdene i Gud." Derfor kan Paulus si: "Jeg takker Gud. Jeg taler mer med tunger enn dere alle." (1.Kor 14,18) Hvordan? Paulus bruker tungetalen som bønnespråk!

For meg personlig er tungetalen som bønnespråk og stillhet uløselig knyttet sammen. 

I Romerbrevet gir Paulus uttrykk for det Åndens bønnespråk som rører seg på djupet i oss med ordene: "Ånden selv går i forbønn for oss med sukk som ikke kan uttrykkes i ord." En som gjorde seg en slik erfaring var den hellige Patrick av Irland: 

"På nytt så jeg ham be i meg. Jeg befant meg i min kropp, og jeg hørte han be over meg, det vil si, over mitt indre menneske, og han ba det kraftfullt, med uutsigelige sukk. I hele den tiden som det varte var jeg aldeles stum og forundret. Jeg undret på hvem det var som ba i meg. Men mot slutten av bønnen talte han som det var Ånden, og da kom jeg til meg selv og minnet meg om at apostelen hadde sagt: Ånden støtter oss i vår svakhet. Vi vet jo ikke hvordan vår bønn egentlig bør være, men Ånden ber for oss med rop uten ord."

Tungetalen som bønnespråk er djup som roper til djup.

10 gode grunner til å beholde skjegget med støtte i Oldkirken

Jeg klare ikke å motstå denne, og måtte oversette den til norsk:

1. La kinnet beholde håret. (Clement av Alexandria)

2. Det er ikke lovlig å fjerne skjegget - mannens naaturlige og noble utsmykning. (Clement av Alexandria)

3. Når det gjaldt deres oppførsel var det ingen disiplin, deres skjegg var fjernet. (Cyprian av Kartago)

4. Dette er det som kjennetegner en mann, skjegget. (Clement av Alexandria)

5. Det finnes noen ting, som har sin plass på kroppen, som tilsynelatende det ikke er noen praktisk bruk for, men som er der for skjønnhetens skyld, nemlig håret på brystkassa og skjegget i ansiktet. (Augustin av Hippo)

6. Dere unge menn, gi ære til de som bærer skjegg. (Cosmas av Aetolia)

7. Sett den med skjegg over den skjeggløse. (Cosmas av Aetolia)

8. Gud skapte ikke menn uten skjegg, bare katter og hunder. (Patriark Adrian)

9. Hva er verre og mer avskyelig enn å skjære av seg skjegget. (Epihipanius av Salamis)

10. Måtte Gud opplyse deg til å slippe taket i dine synder, idet du lar akjegget vokse. (Cosmas av Aetolia)

Kilde: Father Peter Farrington/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Billedtekst: Her snakker vi skjegg! Fransiskaneren John Michael Talbot.

Ånden viser deg din svakhet

 Hvis du prøver å ta evangeliet på alvor, kommer du før eller siden til å stå ansikt til ansikt med din egen fattigdom. Du kommer til å oppdage at det finnes mye mer mørke og ondskap i deg enn du kunne ane. Du blir klar over at du ikke kan leve opp til evangeliets høye idealer, og at du av egen kraft ikke kommer noen vei.

I denne fortvilte situasjonen er det Ånden som hjelper og trøster deg. Ja, det er faktisk dette han har villet lede deg til, nettopp for å kunne gi deg sin hjelp.

Ånden gjør deg ikke først og fremst sterkere. Han lærer deg i stedet å akseptere og til og med elske din egen fattigdom. Det ligger en ubeskrivelig glede i å oppdage at dine egne ressurser ikke strekker til.

Hvis du vil vite om du har begynt å forstå noe av evangeliets budskap, kan du bare se på hvordan du reagerer når du oppdager din egen elendighet. Finner du en dyp fred og glede når du innser at du trenger hjelp fra en annen, eller blir du motløs og nedslått? 

Den Hellige Ånd lærer deg å forstå at nettopp hjelpeløsheten er din store rikdom. Gud kan ikke motstå et menneske som vet om sin nød og strekker armene opp mot ham.

"Ta bort fristelsene," sa en gammel ørkenfader, "og ingen kommer til å bli frelst." I fristelser og vanskeligheter erfarer du din egen svakhet. Ofte tar det lang tid å erkjenne og akseptere den. Men Ånden lærer deg at nettopp svakheten åpner en dør inn til Gud.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 160

Store perspektiver

 Gud ser alltid helheten. Vi ser bare små biter av virkeligheten og låser dem inne i statiske begreper. Men Gud ser dynamisk, han ser hva alle ting fører til.

Når vi møter døden, ser vi ofte bare døden og ikke noe mer. Vi oppslukes og overveldes av den smerten som følger med. Gud ser fra begynnelsen av hvordan det nye livet fødes gjennom døden.

Vi ser altfor lett at lidelse og død er noe ondt. Det er rett hvis vi betrakter det som enkeltfenomener uten sammenheng med helheten. Men det er nettopp her feilen ligger. Lidelse og død er ikke i seg selv hele virkeligheten. Det er elemente innvevd i den store virkeligheten som menneskelivet er.

Bibelen gir oss et helhetssyn på virkeligheten. bibelen ser alle småtingene som skjer mot en uendelig horisont, mot evighetens bakgrunn. Der korrigeres og utvides vårt smålige og begrensede blikk. 

Dette blir ofte tydelig i Salmenes vakre parallellismer. Den første halve strofen kan uttrykke den rent menneskelige horisonten. I den andre blir perspektivet opplyst og forvandlet i Guds lys. 

"Jeg er hjelpeløs og fattig...Du er min hjelper og redningsmann." (Salme 70,6)

"Om jeg vandrer i trengsel, holder du meg i live." (Salme 138,7)

Når du leser Bibelen, bør det blant annet være for å lære deg å se hvordan alt til slutt hviler i Guds hånd. Han leder historiens gang med usvikelig sikkerhet og presisjon. Han bruker alt for å virkeliggjøre sin plan.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid. Verbum 1994, side 127

Hva vi kan lære av en syrisk munk i Georgia på 500-tallet

Det var under gudstjenesten Kristi himmelfartsdag i Kristi himmelfartskapellet at den syriske munken David av Gareja, med ett sto levende for meg. Ikke slik å forstå at jeg så ham levende - han levde på 500-tallet - men historien som ble lest fra vårt synaksarium (en samling beretninger om troens menn og kvinner fra kirkens historie), ble med et så levende for mitt indre blikk. Det var noe som vant gjenklang hos meg i møte med bror David.

David av Gareja var elev av Johannes av Zedareni i Syria som opplevde et kall fra Gud til å reise til Georgia. Han tok David med seg på sin misjonsreise dit. David hadde også en disippel ved navn Lucien, og sammen slo disse munkene seg ned i Tbilisi. I denne kommuniteten som vokste fram i Tbilisi, var dagene delt inn i en dagsrytme hvor man brukte dagene i forbønn for byen, ved siden av de daglige tidebønnene. En dag i uken drev de med evangelisering inne i selve byen. De vant manges hjerter.

Det er to ting jeg merker meg: Det første er den vitale understrekingen av disippelgjøring! David var disippel av Johannes, og Johannes hadde sin egen disippel, Lucien. Hvem er vi disippel av, og hvem er disippel - eller læresvenn - av oss? Jesus sa det jo slik: "Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler..." (Matt 28,19) Jeg tror, det er min overbevisning, at vi ikke bare har undervurdert betydningen av disippelskap, vi har regelrett feilet. 

Det andre er behovet for bønn og da særlig forbønnen for det stedet hvor man bor. Hos profeten Jeremia, som var blant de jødene som var bortførte til Babylon, heter det: "Søk en byens velferd som jeg har bortført dere til, og be for den til Herren! For når det går den vel, så går dere vel." (Jer 29,7)

Bønnen skulle få staddig større betydning for David og læresvennen hans, Lucien. De to munkene trakk seg etter hvert tilbake til en grotte i ørkenen, der de levde i stadig bønn. Etter en tid begynte folk å valfarte ut til de to munkene, og David og Lucien lærte dem å be. Det ble grunnlagt et kloster som vokste og ble til et åndelig sentrum for Den ortodokse kirke i Georgia. Klosteret er aktivt også i dag og har opplevd en fornyelse etter landets selvstendighet i 1991.

De syv tordener og vår tidsalders ende, del 3

En av de tingene jeg virkelig ser frem til er et møte med himmelens hærskarer! Disse fantastiske vakre vesenene: serafer, kjeruber, erkengler, engleskarer, i uendelig antall!                                                                                                                                                                                                                                           Denne englefyrsten, denne "mektige engel", som Johannes ser, trer inn i tiden og griper inn i menneskehetens historie. Vi leser at han har satt "den ene foten på havet og den andre på jorden" - himmelen har med andre ord invadert jorden. Dette griper meg så sterkt. Dette er himmelske realiteter. Dette er himmelens perspektiv! Gud kommer til å gripe inn i tiden.

Det gjelder å gripe dette perspektivet i en bekmørk tid som vår. Be om å få et himmelsk syn, et himmelsk perspektiv, en himmel over livet:

"Vi har ikke det synlige for øye, men det usynlige. For det synlige varer en kort stund, men det usynlige er evig." (2.Kor 4,18)

Det som nå er i ferd med å avdekkes har frem til nå vært et mysterium. Det er beskrevet i en bok, som er åpnet. Den mektige engelen, leser vi, "med veldig røst". Johannes har ikke noe annet å sammenligne det med enn som "en løve brøler". Av og til, og ikke minst i møte med det himmelske, blir ord fattige. Ropet som kommer fra den mektige engelen understreker betydningen av den profetiske handlingen engelen er i ferd med å utføre. Det er slett ikke stille i himmelen! Himmelen er ful av lyd - av lovsang som sterke fossefall, av engler og hellige som synger, av harper, av engler som roper, av profetiske proklamasjoner. Men selvsagt av stillhet, ikke minst den ærbødige stillheten rundt Guds trone.

Så avbrytes ropene fra den mektige engelen av de syv tordener: "Da han hadde ropt ut, talte de sju tordener med sine røster" (Åp 10,3)

Det må ha vært en mektig opplevelse, kanskje til og med skremmende, for Johannes. Først synet av denne mektife engelen, som står med en fot i havet og en på jorden, så hans veldige røst, og nå - syv tordener som ruller, ja, ikke bare det, men som har en røst som taler!

Apostelen Johannes er klar til å skrive ned budsskapet til de syv tordener. Allerede i det første kapittel av Åpenbaringsboken, har han fått beskjed av en engel om å skrive ned det han ser og hører i det synet han har: "Jeg var bortrykket i Ånden på Herrens dag. Og jeg hørte bak meg en veldig røst, likesom av en basun, som sa: Det du ser, skriv det ned i en bok send det ..." (Åp 1,10-11a)

Nå får han motsatt beskjed: "Sett segl for det de sju tordener, og skriv det ikke!" (Åp 10,4b)

Det er en tid for alt! Profeten Daniel får beskjed av Gud om at det han skriver i en bok, gjelder for en annen tid: "Og du, Daniel: Gjem disse ordene  og forsegle boken inntil endens tid." (Dan 12,4)

Men det kommer en tid hvor det de syv tordener talte, skal åpenbares. Frem til det blir det et mysterium.

fortsettes

Fellesskap - et hjertes egenskap

Jakten på fellesskap er et djupt menneskelig søk, og jeg har følt at det ideelle fellesskapet for det meste forblir gjenstanden for mine håp og drømmer. Men jeg har også erfart at hvis jeg holder disse håpene og drømmene i live, vil ekte fellesskap åpenbare seg på de mest uventede steder og tider. På en eller annen måte er fellesskap først og fremst en egenskap ved hjertet, en egenskap som berører alle de du møter i livet ditt, ikke bare din egen familie, men også menneskene du jobber og leker med.

Kilden til alt fellesskap er imidlertid ditt mest intime forhold til Herren, fordi jo djupere du går inn i fellesskap med ham, jo tydeligere vil du finne at alle de du elsker er skjult i hans hjerte. Denne sannheten løser ikke alle våre smerter og problemer, men den kan absolutt sette oss fri til tider til å reise videre og gå videre selv om følelsene våre kan få oss til å føle oss veldig ensomme.

Hold deg nær Bibelen og smak den til fulle. Det er en veldig djup hunger hos mange mennesker etter livet i Ånden, og mange mennesker trenger å bli næret kontinuerlig av Guds Ord.

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Polen er det mest Israelvennlige landet i EU

Ifølge organisasjonen 'European Coalition for Israel' er Polen blitt det mest Israelvennlige landet i hele EU.

Brussel - Med kun ett år før det neste valget til Det europeiske parlamentet, har ECI gitt ut sin aller første rangering av stemmegivningen til parlamentsmedlemmer og de politiske partier som representerer, når det kommer til saker relatert til Israel.

På publiserings-arrangementet i Det europeiske parlamentet i Brussel, på kveldstid tirsdag den 25. april, Israels uavhengighetsdag, forklarte ECIs grunnlegger Tomas Sandell på følgende måte hvorfor ECI ga oppdrag om studiet: "Det er viktig for velgerne å vite hvor de forskjellige partiene og politiske kandidatene står når det kommer til saker som angår Israel. Det har aldri vært noen presentasjon av stemme-mønstrene til de forskjellige partiene når det kommer til saker som angår Israel, som kan hjelpe de som skal stemme med å identifisere venner og fiender av Israel Gjennom å presentere en slik rapport har vi bidratt til å gjøre EU både mer gjennomsiktig og demokratisk.

Studiet, som ble utført av et forskningsinstitutt med i Brussel, EU Matrix, har ingen politisk agenda, men peker kun på de nakne fakta. Mens avstandsmatrisen studerte ga, faktisk gir et rettmessig bilde av holdninger overfor staten Israel, så viser det derimot ikke den fulle sannheten om holdninger ovenfor de jødiske samfunnene innenfor EU-medlemsstatene. Saker som retten til å praktisere sin religion, inkludert kosher-slakting og omskjæring, dekkes ikke av dette studiet, siden dette ikke er saker som kommer inn under EUs jurisdiksjon. Dette vil kunne bli tema for en fremtidig studie, som også kan dekke individuelle EU-medlemsstater.

Likevel er resultatene fra studiet tydelige. Partiene som er mest for Israel i Det europeiske parlamentet er å finne på det politiske høyre, mens de på den progressive venstresiden er mye mer kritisk til Israel. Geografisk har Israel sine beste venner i de nye EU-medlemsstatene, hvor Polen er det mest Israelvennlige landet i hele EU. Blant de mest vennlige statene er det bare å vestlige EU-medlemsstater, nemlig Italia og Nederland.

Europeisk koalisjon for Israel blir med i bønne- og fasteinitiativet for Israel

I dét det er voksende spenninger i Israel og i Midtøsten, blir Europeisk koalisjon for Israel med i det pågående Isaiah 62, 21-dagers faste- og bønneinitiativ for Israel, som forventes å mobilisere millioner av kristne verden rundt i kommende uker, og som kulminerte i Global Bønnedag for Israel den 28. mai.

I en tale under Marsj for Livet i Geneve, forklarte Dr. Gregory Lafitte hvorfor det var viktig å ikke bare være for Israel, men også å gjøre det med en riktig holdning. Han sa: Det er tid for at vi adopterer en holdning av ydmykhet og takknemlighet for Guds dyrebare folk, gjennom å elske dem betingelsesløst, å lære av dem, og anerkjenne at de alltid har vært et lys for nasjonene og er det fremdeles i dag. "

Bønneinitiativet fortsetter til den 28. mai. Hvis du ønsker å bli med på en daglig bønnetime med ECI, vennligst gi oss informasjon, og vil gi mer: info@ec4i.org

De syv tordener og vår tidsalders ende, del 2

I sine syner så den profetiske seeren, apostelen Johannes, det han beskriver som "en annen mektig engel stige ned fra himmelen. Han var kledd i en sky, og regnbuen var over hodet hans. Hans ansikt var som solen, og føttene hans som ildsøyler." (Åp 10,1) Hvem kan så denne engelen være?

Selv om de er visse likhetstrekk mellom denne mektige engelen og Kristus, tror jeg ikke, slik enkelte tror, at dette er den herliggjorte Kristus, av følgende årsaker: Kristus er ikke skapt, som englevesnene er, men født av Faderen: "Han er et bilde av den usynlige Gud, DEN FØRSTEFØDTE FREMFOR ENHVER SKAPNING" (Kol 1,15) I det neste verset i Kolosserbrevet omtaler apostelen Paulus englene som skapt "av Ham". For det andre: Kristus omtales ikke noe annet sted i Åpenbaringen, eller forøvrig i Det nye testamente som en engel. For: englene er underordnet Kristus, alt det skapte er under Hans føtter, jfr Fil 2,10: "for at i Jesu navn skal hvert kne bøye seg, deres som er i himmelen ...", altså englene.

For det tredje: denne mektige engelen kommer til jorden før trengselstien er over, og da er Kristus i himmelen.

Åpenbaringen omtaler ulike slags engler, og flere som karakteriseres som 'mektige'. Så den engelen som det tales om her er nok et av Guds spesielle sendebud, som er betrodd et helt spesielt oppdrag. Han er sendebud i Kristi sted. Denne mektige engelen er en av englefyrstene.

Det tiende kapittel i Åpenbaringen er som et mellomspill mellom ulike endetidsbegivenheter initisert av den sjette basun. Da har vi nådd et punkt som ligger nær fullendelsen av Guds plaan: "... da skal også Guds mysteriun bli fullbyrdet, slik som han forkynte det for sine tjenere profetene." (Åp 10,7) Det skjer først når den syvende basun lyder. Da har ropet fra de hellige, som Johannes så liggende under Guds alter, nådd himmelens trone: "Og da Lammet åpnnet det femte seglet, så jeg under alteret deres sjeler som var blitt slått i hjel for Guds ords vitnesbyrd skyld og på grunn av det vitnesbyrd de hadde. De ropte med høy røst og sa: Herre, du hellige og sannfedige! Hvor lenge skal det vare før du holder dom og hevner vårt blod på dem som bor på jorden." (Åp 6,9-10)

Jeg merker meg at de helliges martyrium skyldes en sak, og en sak alene: troskap mot Guds ord, og vitnesbyrdet derav.

Denne englefyrsten stiger ned fra himmelen "kledd i en sky" - altså i Guds shekinah - Guds herlighetssky. Vi finner eksempler på denne skyen både i Det gamle- og Det nye testamente. Blant annet oppe på Taberfjellet, når Jesus forvandles for disiplenes øtne, "da kom en lysende sky pg skygget over dem. Og se, det lød en røst ut fra skyen..." Det er Gud som taler, jdr Matt 17,1lg. Og i forbindelse med Kristi himmelfartsdag, når Jesus farer opp ttil himmelen leser vi: "... mens de så på, og en sky tok ham bort fra øynene deres." (Ap 1,9) Jesus ble tatt opp til himmelen kledd i Guds herlighet!

At "renbuen var over hodet hans" må bety at Guds nåde var med denne mektige engelen. Regnbuen er jo selve paktstegnet. At "hans ansikt var som solen, of føttene var som ildsøyler", betyr at denne engelen var svøpt i Guds herlighet.

fortsettes

De syv tordener og vår tidsalders ende, del 1

De siste årene, og da særlig de siste to årene, har det vokst frem en stadig sterkere forventning og lengsel i meg etter Jesu snarlige gjenkomst. Det er så mange av tidens tegn som går i oppfyllelse, rett foran øynene våre, at de ikke lenger kan oversees eller neglisjeres.  Vi lever i en svært alvorlig tid av oppbrudd og forberedelse av Kristi brud, for: "Midt på natten lød det et rop: Se, brudgommen kommer!  Gå ham i møte." 

For meg synes det som om Den Hellige Ånd særlig understreker Åpenbaringsbokens kapittel fire, fem og ti, i den forunderlige tiden vi lever i. I noen betraktninger fremover vil jeg dele noen tanker med dere fra Åp 10, om de 'sju tordener, som har fascinert meg siden jeg leste Johannes Åpenbaring første gang i 1972. 

Noe er i ferd med å skje verden over. Herren forbereder 'den hellige rest', vekker den opp for Herrens snarlige gjenkomst. Dette er absolutt ikke en tid for å sove, men heller våke! Mer enn noensinne tidligere lyder ordene fra Ef 5,14 - de har aldri vært mer tidsaktuelle: "For alt som blir åpenbart, er lys. Derfor sier Skriften: Våkn opp, du som sover! Stå opp fra de døde, og Kristus skal lyse for deg."

Jeg tror at Herren er i ferd med å reise opp Omega-generasjonen, den siste generasjonen før Jesu gjenkomst, og jeg tror at Enok er en prototype på denne generasjonen. Det som særpreget Enok var dette: "Enok vandret med Gud." (1.Mos 5,22 og v.24) Omega-generasjonen vil på grunn av sin nære gudsrelasjon, leve i åpenbaringskunnskap og en frisk salvelse, som vil særprege denne generaasjonen fremfor noen tidligere generasjoner. De ser mørket, avslører og refser det, står fast på Guds ord, og gjør ingen kompromisser og er villig til å betale prisen for å gå i Lammets spor. 

Jeg tror at Gud kommer til å avdekke flere av sine mysterier når de syv tordener lyder som et ekko over den ganske jord. Profeten Daniel taler om mysterier som er forbeholdt 'endens tid' og som skal åpenbares da: "For synet sikter til endens tid," (Dan 8,17) og: "Og du, Daniel: Gjem disse ordene og forsegl boken inntil endens tid." (Dan 12,4) Den profetiske seeren, apostelen Johannes, skriver om en  forsglet bok i Åp 10.8-11 og det siste verset lyder: "Og det ble igjen sagt til meg: Igjen skal du profetere om mange folk og nasjoner og tungemål og konger." I tiden før Jesus kommer tilbake vil seglene på denne boken brytes, og det profetiske innholdet vil bli avdekket. Gåter vil en dag få svar.

"Men, som det står skrevet: Det som intet øye har sett og intet øre har hørt, og det som ikke kom opp i menneskers hjerte, det har Gud beredt for dem som elsker ham. Men for oss har Gud åpenbart det ved sin Ånd. For Ånden utforsker alle ting, også dybdene i Gud." (1.Kor 2,9-10)

fortsettes

En dødsdømt fanges betraktning over "La ditt navn holdes hellig"

Alfred Delp, var en jesuittprest, som ble henrettet av nazistene 2. februar 1945 fordi han nektet å godta det tredje riket og forlate jesuittordenen. Mens han satt i fengsel, mediterte han over Fadervår. Her er hans tanker om ordene: "La ditt navn holdes hellig."

Med setningen, "La ditt navn holdes hellig", lærer oss å be for det verdige idealet, for den uangripelige, hellige, ærede standarden. Med mindre de har noe av høyeste verdi, noe i sentrum av deres vesen som de kan ære, forverres menneskene gradvis. Den menneskelige natur er så konstituert at den må ha noe hellig som den kan tilbe, ellers blir den trang og forvrengt, og i stedet for en hellig æresgjenstand vil noe annet ta dens plass. Jeg burde vite det for jeg har nettopp kommet ut av en morderisk dialog med et slikt selvutnevnt æresobjekt. Disse erstatningsverdiene er langt mer autokratiske og krevende enn den levende Gud selv. De har ingen anelse om høflighet eller å vente på deres tur ... Alt de vet er krav, tvang, makt, trusler og likvidering. Og ve alle som ikke samsvarer. 

Guds ord bør fremkalle og motta den store æren som denne setningen antyder: lovprisning, ærbødighet, ærefrykt... Guds navn er det aller helligste, den sentrale stillheten, det som fremfor alt annet krever ydmyk tilnærming. Vi burde ikke bare tro på sannheten i sentrum av vårt vesen, på hensikten med vår eksistens, men vi bør også bære vitnesbyrd om denne troen ved den riktige oppfyllelsen av vårt livs formål. Vi bør underlegge alt denne hellighetsloven og avvise alt som ikke harmonerer med den. Gud, det store objektet for vår ærbødighet, vil da også være hele livet vårt. "Det er ingen frelse ii noe annet navn" (Apg 4:12). Hvor lite er det å si når vi har sagt dette. Og hvor mye det er sagt er bare ikke skrånende. Vi har så mange fromme setninger som er helt uten ekte ærbødighet for Gud. Religiøs kyskhet og stillhet går godt sammen.

La oss gjenoppta praksisen med å gi navn til liv og ting. Jeg har vært et nummer lenge nok til å vite hva det vil si å være navnløs og hvilken effekt det har på livet. Så lenge livet i seg selv ikke har noe navn, eller i det minste ikke noe som det hedrer, vil mennesker og ting fortsette å miste sin identitet i det fryktelige regimentet og anonymiteten vi har sunket ned i. Livet har et følsomt nervesystem som alt henger sammen gjennom. Siden Guds navn ikke lenger er det første og fremste av alle navn i landet og folkets stemme, så har alt annet som en gang var dyrebart og verdsatt, mistet navnet sitt og blitt utsatt for falske og forfalskende merkelapper. Klisjeen, merkelappen, uniformen, slagordet, «massenes dominerende trend» – dette er våre herskere. Og det er synd på mannen som våger å skille seg ut, forkynne sine egne tanker eller bruke sitt eget navn.

Bønn er vår vei til frihet og utdanning i bønnmetoden er den mest verdifulle tjenesten vi kan gi menneskeheten. Det gjør det mulig for templet og alteret igjen å innta sin rettmessige plass og for menneskeheten å ydmyke seg og måle sitt ansvar i Guds navn.

Utdrag fra The Prison Meditations of Father Delp, Herder and Herder ©, og gjengitt i det anabaptistiske tidsskrifftet The Plough. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c) Billedtekst: Jan Toorop, Selvportrett

Nyheter fra bønnehuset HÅP i Nasaret

Her kommer siste nytt fra den arabisk-israelske bønnekvinnen Rania Sayegh og bønnehuset Håp i Nasaret:

Kjære familie og venner,

Varme hilsener fra Nasaret!

Her i bønnehuset HOPE, slutter vi oss for tiden til den verdensomspennende Jesaja 62-fasten. Siden IDF startet operasjonen «Shield and Arrow» i Gaza tidligere denne uken hvor tre av toppledere til terrororganisasjonen Islamsk Jihad ble drept, har raketter blitt avfyrt jevnlig fra Gaza mot det sørlige og sentrale Israel, inkludert Tel Aviv. Mange raketter har, priset være Gud, blitt fanget opp av Iron Dome før de traff målet. Vi tror at disse 21 dagene med bønn og faste kommer på et nødvendig og strategisk øyeblikk i Israels og Midtøstens historie, ettersom millioner av troende blir mobilisert for bønn for å stå på Guds løfter om frelse for Israel, både arabere og jøder.

Den 20. april ble jeg invitert til å tale på "Spirit of Elijah Prophetic Summit" på Karmelfjellet.

Den 24. og 25. april var bønnehuset HOPE vertskap for en spesiell samling med pastor David Demian og hans team på 20 personer fra vår globale familie. Den 24. var vi vertskap for 58 ledere, inkludert vår lokale jødiske familie, for en dag med å dele hjerter og tilbe sammen, og den 25. var vi vertskap for rundt 45 unge mennesker sammen med det globale familieteamet. 

Til slutt, den 28. april, dro 12 personer fra HOPE Nazareth til Gilgal sammen med 150 personer fra nasjonene for et viktig profetisk oppdrag.

Vi vil gjerne invitere deg til å samarbeide med oss i denne unike muligheten til å så inn i vår "Shavuot"-kampanje, den vil bli brukt til våre bønneseminarer, kvinner og unges bønnesamlinger i Bønneehuset det neste året. Målet vårt er å samle inn $37 000 i løpet av de neste månedene. Vi setter pris på deg og ditt partnerskap når det driver frem med styrke i alt Herren har for oss og vårt folk i 2023!

Takk for at du sådde et frø i Nasaret! Vi er takknemlige for dine bønner i løpet av de 21 dagers faste, mens du kjemper med oss for en stor oppvåkning i Israel og nasjonene!

Til hans ære,

Rania

Rania taler på "Spirit of Elijah Prophetic Summit" på Mount Carmel 20/04/2023:

Den 20. april ble Rania invitert til å tale på "Spirit of Elijah Prophetic Summit" på Karmelfjellet. Hun snakket om Elias ånd og om å forberede Herrens vei gjennom gjenopprettelsen som Gud skapeer mellom generasjoner: fedre og mødre med sine barn. Videre presenterte hun en profetisk gave for å hedre mødrene og fedrene til Carmel Congregation, et kull fra Wales som representerer Guds ild som brenner kontinuerlig på alteret. Gud beveget seg på en kraftfull måte under dette møtet. Da en av ungdommene fra HOPE reiste seg og hedret de tilstedeværende fedre og mødre, ble deres hjerter beveget for å velsigne den yngre generasjonen tilbake til å bli alt det Gud har kalt dem til å være!

Gud inviterer oss til en uopphørlig samtale

Bønn er ikke introspeksjon. Det er ikke en nøye, innadvendt analyse av våre egne tanker og følelser, men det er en nøye oppmerksomhet på kjærlighetens nærvær personifisert som inviterer oss til et møte. Bønn er presentasjonen av våre tanker – reflekterende tanker, så vel som dagdrømmer og nattdrømmer – for den som mottar dem, ser dem i lyset av ubetinget kjærlighet og svarer på dem med guddommelig medfølelse. Denne konteksten av tenkning i nærvær, av samtale og dialog med kjærlighet, er den gledelige bekreftelsen av vår milde følgesvenn på reisen med Gud som kjenner våre sinn og hjerter, vår godhet og vår skjønnhet, vårt mørke og vårt lys. Salmisten ber bønnen for oss (Salme 139:1–3; 23–24):

"Herre, du ransaker meg og kjenner meg. Enten jeg sitter ellr står opp, så vet du det. Langt bortefra forstår du min tanke. enten jeg går eller ligger, ser du det,du kjnner nøte mine veier ... Ransak meg G>ud, og kjenn mitt hjerte. Prøv meg og kjenn mine mangfoldig tanker, se om jeg er på fortapelsens vei, og led meg på evighetens vei."

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen

Svensk kirke nektes økonomisk støtte etter bibelsk preken om ekteskapet

Bibelens syn på ekteskapet er at det inngås mellom en mann og en kvinne. Den konstateringen ble gjort i en preken i Furuhöjd kirke i Alunda i sverige i januar. Etter at lokale medier skrev om saken ble kirken anklaget for «homofobi» og kommunen har nå bestemt at kirken skal nektes økonomisk støtte.

Det er den kristne avisen Världen idag som skriver dette i sin nettutgave 17.mai.

– Vi vil anke av prinsipielle årsaker, sier pastor Lukas Ternborg til Världen idag.

Det som ble uttalt i Furuhöjd-kirken er en holdning som de fleste kirker i verden står bak.

«Det er en mann, det er en kvinne, skapt av Gud i Guds bilde for å høre sammen», sa Terneborg i sin preken og la til:

«Bibelens syn på ekteskapet er klart, det er mellom en mann og en kvinne»

Under gudstjenesten deltok en rekke konfirmanter fra Svenska kyrkan i Alunda og snart begynte lokale medier å rapportere om prekenen med påstander om at det som ble sagt var kontroversielt og til og med «homofobisk».Dette førte til at kommunen tok opp spørsmålet om tilskuddet kirkens egne ungdomsforening fikk. Denne uken meldte Dagen at Östhammars kommune nå avslår Furuhöjd kirkes ungdomsforenings søknad om lokal aktivitetsstøtte med henvisning til uttalelser i prekenen i januar.

Kommunens kultur- og fritidsutvalg begrunner dette med at menigheten ikke forholder seg til gjeldende tilskuddsnormer, som inkluderer å jobbe for allmennyttig engasjement, bidra til integrering, arbeide for god etikk og samle barn og unge.

Lukas Ternborg stiller imidlertid spørsmål ved dette resonnementet.

– Vi er best på alt dette, sier han til Världen i dag.

Han forteller at det kreves rundt 150 frivillige hver uke for å få kirkens virksomhet til å fungere. Menigheten hjelper mange nye svensker, og kirken er populær blant de lokale barna og unge. Det tilbys en rekke aktiviteter og det snakkes også stadig om å behandle hverandre rett og at alle skal kunne delta.

Lukas Ternborg mener at kommunens politikere nok ikke hørte på prekenen hans i sin helhet. Ifølge ham handlet det først og fremst om retten til religions- og ytringsfrihet. I stedet har beslutningstakerne gått etter det media og påvirkningsgruppen RFSU har fått spre om bildet av menigheten, mener han.

– Vi jobber for ikke å ta imot tilskudd i det hele tatt, så i så måte er det ingen fare. Men prinsippet er feil. De tar bort stipendet fordi de ikke liker kirken.

– I tillegg er det kirkens ungdomsforening som søker om tilskuddet som egen organisasjon. Det foretas ingen bryllup i den, påpeker han.

Lukas Ternborg sier at de vil anke vedtaket, men at de samtidig jobber for en fremtid helt uten tilskudd.

– Vi ønsker ikke at kommunen skal prøve å kontrollere hva vi har lov til å tro eller si.

Den forsømte dagen i Kirkeåret

 Den ukjente høytidsdagen er den blitt kalt. Andre kaller den for 'den forsømte høytidsdagen' i kirkeåret. Kanskje er det fordi vi ikke helt har forstått hvilken enorm betydning denne dagen har.

Apostelen Paulus summerer opp innholdet i Kristi himmelfartsdag på denne måten i brevet han skriver til den kristne forsamlingen i Efesos:

"At han steg opp, må jo bety at han først var steget ned til det aller laveste, til jorden. Han som steg ned, er den samme som steg høyt opp over alle himler for å fylle alt." (Ef 4,9-10)

Den ukjente høytidsdagen er den blitt kalt. Andre kaller den for 'den forsømte høytidsdagen' i kirkeåret. Kanskje er det fordi vi ikke helt har forstått hvilken enorm betydning denne dagen har.

Himmelfarten innebærer jo at Kristus setter seg ved Guds høyre hånd. Han inntar æresplassen ved Faderens side, som Allherskeren og det er fra denne plassen, hvor Han nå går i forbønn for de hellige, at Han en dag skal reise seg og komme tilbake til jorden.

Jesu frelseshistoriske gjerning er ikke sluttført før Han setter ved Faderens høyre hånd i Guds tronsal. Det er fra denne æresplassen Han pinsedagen 'sender over dere det som min Far har lovet', (Luk 24,49), nemlig Den Hellige Ånd.

Kristi himmelfartsdag har siden 300-tallet blitt feiret som en av kirkens store festdager. Påskelyset, som ble tent påskenatt og som har brent siden, blir gjerne slukket denne dagen. Kristus er nå ikke lenger hos disiplene legemlig. Jeg har skrevet en del om Kristi himmelfart før her på bloggen. Her er et lite utdrag

"Han førte dem ut imot Betania og han løftet sine hender og velsignet dem. Og det skjedde mens han velsignet dem, at han skiltes fra dem og ble opptatt til himmelen. Og de falt ned og tilad ham og vendte tilbake til Jerusalem med stor glede." (Luk 24,50-52)
Det er veldig interessant å se nærmere på innholdet i denne teksten, fordi den inneholder en dyp symbolikk. Ordene "han førte dem ut", er det samme verb som brukes i Septuaginta for å beskrive utgangen fra Egypt. Jesus har ført sine ut - gjennom sin lidelse, død og oppstandelse - himmelveien er åpen, nå er det banet en vei like inn til Faderens tron

Disiplene blir ført ut mot Betania. Nå er det de som mener at det finnes en motsigelse i dette, og at Bibelen ikke er korrekt. For i Apostlenes gjerninger står det at Kristi himmelfart skjedde med utgangspunkt i Oljeberget. Dette er slett ingen feil eller selvmotsigelse, fordi det ikke innebærer noe problem i forhold til stedsangivelsen her, da Betania ble oppfattet å ligge nær Oljeberget, jfr. Luk. 19,29.  

Det er også interessant å merke seg at Betania var stedet der Jesu inntog i Jerusalem hadde startet, se Luk. 19,29-40. Her bodde noen av Jesu nærmeste venner: Maria, Marta og Lasarus. Her hadde Jesus tilbrakt noen av de beste dagene Han hadde hatt i nært fellesskap med gode venner. Det er derfor et passende sted for hans endelige forherligelse og himmelfart. Dessuten har jo også Oljeberget en sterk symbolsk viktighet, fordi det er her til dette stedet at Jesus kommer tilbake!

Det var som Allherskeren Johannes møtte Jesus på Patmos:

"Da jeg så Ham, falt jeg ned som død ved føttene hans. (Åp 1,17) Nettopp fordi vi ikke forkynner at Kristus nå er opphøyd til himmelen, og skal komme igjen derfra, og at Han nå er Allherskeren, forsvinner også gudsfrykten og ærbødigheten for Kristus. Kristus er ikke det søte, lille barnet i krybben. Han er Sønnen ved Faderens høyre hånd. Hadde vi forstått dette, og hva det virkelig innebærer at Jesus er Herre, hadde det ikke vært så mye "løsaktighet" i blant oss, og vi hadde feiret Kristi himmelfartsdag med glede.”

“Hvorfor er Kristi himmelfart så neglisjert? For en tid tilbake hadde avisen Vårt Land en artikkel om dette, og en teolog sa det omtrent slik: Jeg har alfri forstått betydningen av denne dagen, og feirer den ikke. Svaret er egentlig ganske tidstypisk. Jeg tror det er mange årsaker til at det er slik.

For det første faller Kristi himmelfartsdag på en torsdag. Hadde den falt på en søndag, hvor kristne likevel kommer sammen til gudstjeneste, så hadde den kanskje fått noe større oppmerksomhet. Men dette er ingen skikkelig forklaring. Jul kan falle på en hvilken som helst dag i uken uten at det får noen betydning.

En annen årsak er at Kristi himmelfartsdag ikke er knyttet til naturen. Jul feirer vi jo om vinteren, påske om våren og naturen spiller inn for å skape den rette "stemningen". Det vil si, det gjelder jo på den nordlige halvkulen. Litte annerledes er det å henge pynt på et palmetre!

Den tredje årsaken har kanskje med det å gjøre at vi berøres mer av at Jesus kommer til oss, enn forlater oss. Avskjeder og fravær av noen en er glad i er triste greier. Vi er så menneskesentrert og jordbundne at vi fryder oss over at Jesus kalles "Immanuel" (Gud med oss, jfr Matt 1,23), og klarer ikke helt å forholde oss til noen som "er i himmelen".

Men den aller viktigste årsaken er nok den at vi ikke har forstått betydningen av Kristi himmelfart. Dette er nok også mer sant når det gjelder vestlig kristendom enn den østlige. Siden kristenheten delte seg i to, i 1054, har de vestlige kirkene - både Romerkirken og protestantene - lagt vekt på Kristi død på korset og dette har vært sentrum for deres forkynnelse og det gir seg blant annet uttrykk i deres arkitektur. I Østkirken - det vil si de ortodokse kirkene - har man fokusert mye mer på Kristi oppstandelse.

Forskjellen i vektleggingen - Kristi korsdød eller Kristi oppstandelse - har da også en direkte betydning for hvordan vi tenker på Kristus. Konsentrerer vi oss om Kristi korsdød er fokus rettet mot det Kristus gjorde for oss i fortiden, men er vi opptatt av Hans oppstandelse er vårt fokus rettet mot det Han gjør for oss nå og også hvor Han gjør dette.

Edin Løvås poengterte alltid betydningen av Kristi himmelfartsdag. Han skrev også en egen salme for denne dagen. Der heter det:

På himmelfartsdagen steg Frelseren ut av rommet og utenfor tiden, så vennene samlet på fjellryggens nut, kunne se det og følge Ham siden.

Gud grep Ham og løftet Hans sårmerkte kropp, langt bortenfor skyer og kloder. For Han som steg ned, Han steg seirende opp, for å bli alle menneskers broder.

Han sitter på tronen ved Faderens hånd, og oppfyller likevel altet. Han står midt i blant oss, i lys fra Guds Ånd som i oss er blitt kraften og saltet.

Hver dag er en strålende himmelfartsdag, hver natt er vår Herre tilstede. Nå frykter vi ikke for tomhet og jag, for det finnes en himmelfartsglede.

På himmelfartsfjellet har englene dans. Stig opp, la oss fryde oss sammen! Vi ser den usynlige og vi er Hans. Halleluja for Frelseren! Amen!

Med Kirken bekjenner vi: "for opp til himlene, sitter ved Faderens høyre hånd og skal komme igjen i herlighet for å dømme levende og døde, og Hans rike skal være uten ende."

Berørt av Herrens hånd

Rektor for bibelskolen i Wales, som ble grunnlagt av den legendariske forbederen, Rees Howells, og hvis sønn Samuel, fulgte etter i farens fotspor, forteller om noe founderlig som skjedde ved skolen i forrige uke. Her er hva han skriver, i min oversettelse: 

"En gruppe mennesker kom forrige uke til Bible College of Wales for å be. En dame hadde slike smerter at hun laget grimaser da hun følte det som om varm olje ble helt på ryggen hennes. Menneskene rundt kunne lukte lukten av olje som ble tent. Noen tok et bilde av damen og det var dette som kom frem på bildet. Et avtrykk av en gigantisk hånd. Du kan ikke finne på dette."

Jeg tror absolutt Herren rekker ut sin hånd til lindring og helbredelse, selv om jeg selv er kronisk syk.

(c) Bjørn Olav Hansen 

Ingen selvfølge!

I dag har jeg sett den fenomenale oppvisningen til Kongens garde på Karl Johan, via TV-skjermen, og to ting slo meg: Hvilken enorm kontrast til andre lands nasjonalferinger med stridsvogner, kampfly og miitære dignitære og marsjerende soldaater. Her byr til og med kongens vaktstyrke opp til dans!

Det andre som slo meg er at dette ikke er noen selvfølge - verken vår frihet, freden vi opplever, det korsmerkede flagget. I dag er det ikke bare en god grunn til å gratulere hvrandre med dagen, men en god anledning til å be for Kongen og hans hus, Storting, Regjering, og øvrige styresmakter, for politi, forsvar, - alt i følge Guds ord - men også for landets grenser.

Landskapets påvirkning

Med tiden forstår jeg hvor mye ulike landskap har betydd og fortsatt betyr for meg. Nå gir sykdom begrensede muligheter for bevegelighet, men jeg har lagret opplevelsene i mitt indre, og kan ta disse minnene frem igjen når som helst.

Selvsagt kan vi engasjere oss i landskapet som omgir oss på en overfladisk måte. Som når vi kjører inn på en parkeringsplass, og ser landskapet og omgivelsene på avstand og så kjører videre. Vi kan se, og likevel ikke se!  Vi er uberørt av det vi har sett. 

Eller vi kan tillate å bli en del av landskapet som omgir oss. Slippe det innpå oss. La det gjennomtrenge og gjennomvæte vårt sinn. Fra da av vil vi bære landskapet med oss hvor vi enn befinner oss. Dette skjer, for eksempel når et landskap har gjort et spesielt inntrykk på oss, har oppholdt oss der en tid, og satt sine djupe, uutslettelige innrrykk på oss. Da kan vi når som helst ta minnets bilder frem igjen og reise i dette landskapet. 

Bønnen har sitt eget type landskap, og som det naturlige landskapet som omgir oss, kan vi også her bevege oss overfladisk. Eller vi kan stanse opp innfor mysteriet, lodde djupere i Åndens vesen. 

"For Ånden utforsker alle ting, også dybdene i Gud." 1.Kor 2,10

Da unngår vi ikke stillheten! Det er ingen snarveier inn i dette landskapet. Vi må aktivt søke stillheten, senke oss ned i den, om du vil.