Et profetisk budskap om Den radikale kristne

Fader Michael Harper, en av de ledende menn i den karismatiske bevegelsen, nå ortodoks prest, sa en gang følgende om Arthur Wallis (bildet): "En Guds menn hvis innflytelse i mitt liv har vært dyptgående." To andre hvis innflytelse på den Guds gjerning som har pågått i England de siste årtider, Gerald Coates og Terry Virgo har dette å si om Arthur Wallis: "Mange av oss ville ikke ha vært i lederskap uten ham, hans skrevne arbeider og hans eksempel," "Hans faderlige rolle i den siste bevegelse av Den Hellige Ånd var unik. Ingen andre hadde en slik bredde i sine relasjoner, eller en slik respekt i en slik vid krets av troende." Jeg skriver disse linjene, fordi jeg selv er blitt dypt påvirket i min teologi av denne bemerkelsesverdige mannen. Ikke minst av hans bok om vekkelse. "Rain from heaven", eller "Pray in the Spirit". Disse bøkene la et fundament for min egen tjeneste i bønn og undervisning. På norsk fikk vi for mange år siden "Den faste som gleder Gud", en av de få bøker om fastens betydning som finnes på norsk. Nylig tok jeg frem igjen en annen bok, som også er oversatt til norsk: "Den radikale kristne". Det er en bok som virkelig utfordrer meg. Jeg vil gjerne sitere følgende fra denne boken for bloggens lesere i dag. Dette er profetiske ord rett inn i vår samtid:

Å snakke om 'mangel på bibelsk radikalisme' etterlater de fleste av oss uberørt fordi vi ikke helt vet hva det betyr. La oss gi denne sykdommen sitt rette navn: kompromiss. Dette er definert som 'å gjøre innrømmelser for å kunne slutte forlik'. For den kristne innebærer dte at han gir avkall på noe av det Gud har gitt, eller setter til side noe som Gud har vist ham for å komme på høyde med den situasjonen han befinner seg i. Det kan innebære at han må bøye seg for skikk og bruk, klynge seg til en eller annen fordom eller forsvare en eller annen tradisjon. Det kan være et forsøk på å tilpasse seg en annens ønske eller å innsmigre seg hos noen. Eller det kan innebære å ta vare på sitt rykte eller oppnå å bli 'respektert'. Når vi har med sannhet å gjøre, blir det til kompromiss hvis vi tillater innrømmelser. De som er nøyd med ikke å gå på kompromiss når Gud viser dem sin vilje for deres personlige liv, mislykkes ofte når Gud viser dem sin vilje for deres menighetsliv. Andre igjen er ikke en gang klar over at Gud har helt bestemte ting å si om vårt menighetsliv. Når vi klart ser Guds vilje og Guds plan på dette området, og mislykkes i å gi en radikal respons, så er det like mye kompromiss som om det gjaldt vår personlige vandring med Gud. Vi inngår aldri kompromiss ut av ren uvitenhet, bare etter nøye vurdering ut fra den kunnskap vi har. Fristelsen oppstår ikke før Gud åpenbarer sannhet for våre hjerter.

Arthur Wallis døde i 1988 av et massivt hjerteinfarkt ved siden av et stort utendørs trekors.

Kenyanere i Nakuru ber for Norge

Hva vet du om Nakuru? Frem til i går visste jeg absolutt ingenting! Nakuru er altså Kenya's fjerde største by, og hovedstad i Rift Vally provinsen. Rift Vally husker jeg igjen fra fjernsynets barndom, da de sendte de interessante programmene til den fremragende dyrefotografen Sverre M. Fjeldstad. I Nakuru bor det noen kenyanere som i flere år har bedt for Norge, regelmessig i flere år! I enkelte perioder dag og natt. De har fastet og bedt om vekkelse. Tenk det - i denne byen fant Herren noen Han kunne betro en forbønnens tjeneste, noen Han kunne dele sitt hjerte med. Han la vårt kjære fedreland på disse kenyanernes hjerte, og ba dem være trofast med å be for oss. Nylig var noen av dem i Norge med et profetisk budskap om at Norge står foran en besøkelsestid. Jeg kjenner at tårene kommer når jeg leser slikt. Tårer fordi ukjente mennesker i et land så langt borte fra oss, faster og ber om vekkelse for det landet jeg er så glad i. Tårer fordi Gud bryr seg så mye om oss, at Han kaller forbedere i en annen nasjon, på et annet kontinent. Og tårer fordi vi er i en så alvorlig åndelig situasjon, at det er behov for flere enn nordmenn som må be. La oss takke og be for disse kenyanerne. La oss be om at Gud rikelig velsigner dem tilbake. La oss be om at de er utholdende og fortsetter og be, og la oss takke Gud for at Han fortsatt har store planer for Norge. Bildet viser en del av Rift Valley.

David Pawson: En lærer i Skriften

I forbindelse med en reise til Israel ble jeg for noen år siden kjent med pastor David Pawson. Jeg fikk anledning til å lytte til hans undervisning om Romerbrevets kapitel 9,10 og 11, som er apostelen Paulus' undervisning om Israels stilling i Guds frelsesplan. Dette var gedigen bibelundervisning, og jeg har sjelden hørt noen legge ut Romerbrevet på en mer jordnær, men samtidig faglig dyktig måte. Pawson er det man kaller lærd. Han er også det vi vil kalle en distingvert herre. Ulastelig kledd på sin britiske måte.

David Pawson er opprinnelig metodist, og har studert teologi ved Cambridge universitetet. Senere ble han prest for det det engelske flyvåpen, før han ble pastor for to baptistkirker. Fra 1979 har han hatt en nasjonal og internasjonal tjeneste som bibellærer. Han er en mann med stor kunnskap om Bibelen, men ikke bare en teoretisk kunnskap. Han lever hva han lærer, og det som fascinerer aller mest i møte med Pawson, er at du merker at dette er en mann som har et personlig og lidenskapelig forhold til Jesus.

David Pawson har skrevet en rekke bøker: "The Normal Christian Birth," "Leadership is male", "Truth to tell", "The Road to Hell", "Unlocking the Bible", bare for å nevne noen. Nå er en av hans bøker oversatt til norsk: "Når Jesus kommer tilbake", utgitt på Hermon forlag. Det er en bok jeg gjerne anbefaler bloggens lesere.

I denne boken drøfter Pawson noe som jeg selv er svært opptatt av, nemlig spørsmålene rundt det som kalles for "opprykkelsen" eller "bortrykkelsen". Det finnes de som mener at Kristi menighet kommer til å bli rykket bort før den store trengsel. Dermed slipper menigheten unna forfølgelsene. Jeg deler ikke dette synspunktet, og det gjør ikke Pawson heller. Læren om bortrykkelsen før trengselstiden er en forholdsvis ny lære i Kirken. Man skal lete lenge før man finner eksempler på den før 1800-tallet. Personlig mener jeg denne læren er farlig, fordi den etterlater store deler av Kristi legeme uforberedt på forfølgelse og trengselstider.

Pawson drøfter dette og flere spørsmål i boken sin, som både er velskrevet og som viser Pawsons store faglige dyktighet. Boken er på over 300 sider, og er et must for alle som er opptatt av det profetiske ord.

Jeg spurte Pawson om han kunne tenke seg å komme til Norge. Han så på meg, og så sa han: "Om Herren leder slik en gang, men Gud har kalt deg til å bære dette budskapet om Riket til din nasjon. Du må forkynne Guds ord klart og rent. Det er ditt kall til å gi det videre."

Da jeg traff Pawson i Israel hadde han nettopp kommet seg igjen fra et slag. Men gløden for Jesus var der fortsatt like sterk, og med synlig stor glede, åpnet han Skriften for oss.

Er du interessert i Pawsons forkynnelse kan du finne mye her: David Pawson com

Lidenskapelig for Jesus, menigheten og Guds rike

Jeg liker godt pionerer. Og ikke minst utholdende pionerer. Siden 1970-tallet har jeg kjent en slik pioner, og det er Tore Lende fra Sandnes. Han var blant de aller første her i landet som startet en husmenighet, og har siden den gangen levd med en stor lidenskap i livet: Å få se Jesu Kristi menighet i funksjon. Det vil si: Dette er ikke helt rett. Den som kjenner Tore vil si at det er en annen lidenskap i hans liv, og det er Jesus. Men lidenskap for Jesus og lidenskap for Hans kirke, er uadskillelige. Lidenskapen til Jesus i Tore's liv gir seg så mange utslag, ikke minst hans glødende interesse for fred og forsoningsarbeid. Det kommer som en naturlig del av hans fascinasjon av nettopp Han som kalles fred. Tore har derfor reist til mange av verdens urosentra, for å hjelpe mennesker til å forsone seg med hverandre. Dermed er vi inne på nok et nøkkelord som kan beskrive denne mannen, og det er Guds rike. Tores drøm er å se Guds rike vokse og utbre seg.

Det er så mye annet som kunne sies om Tore Lende. Gründer, forretningsmann, humorist. Men det var bare dette ene jeg ville dele med bloggens lesere: En mann så altoppslukende av Jesus, stadig underveis, undrende, spørrende, med en hellig uro i seg. Tore sliter fortsatt med sin alvorlige kreftdiagnose. Han er åpen med sin sykdom. Det er jeg så takknemlig for. Dermed gjør han det mye lettere for oss andre som sliter med alvorlige diagnoser selv, å kunne være åpen med sitt eget liv.

I det siste har han begynt å skrive kommentarer på bloggen min. Akkurat det er jeg veldig takknemlig for. Det er berikende lesning. Vi er ikke enig i ett og alt, men det spiller ingen rolle. Jeg lytter mer enn gjerne til en sindig kar fra Jæren.

Å komme hjem

Så er vi hjemme igjen etter noen flotte dager i vakre Romsdalen. Også denne gangen fikk jeg anledningen til å kjøre veien om Liabygda, som ligger ved Isfjorden, og inn i Vengedalen. Dette er en av de aller vakreste fjellveiene jeg kjenner. I år gikk jeg ikke opp Litlefjellet. Jeg blir så fort andpusten pga problemene med hjerterytmen, men jeg satte meg på en stein sammen med hunden vår, Poirot, og så rett opp på Store Vengetind (1852m) og bare nøt stillheten. Det var en gudstjeneste i seg selv, og absolutt å anbefale en solrik sommerdag som den vi fikk. I mens gikk min sønn sammen med min datters kjæreste opp på Litlefjellet, mens min datter ventet ved bilen vår. Det ble en kjempefin tur for oss fire. En av dagene var jeg sammen med min datter og hennes kjæreste på handletur i Molde. Mens jeg satt på en krakk utenfor Molde rådhus, kom jeg til å tenke på en av bloggens lesere, som bor i Molde. Vi har aldri møtt hverandre, men jeg satt der og håpet på et aldri så lite under. Men ikke visste jeg hvor han bodde, eller hvordan han så ut. Jeg kjente bare hans navn. Jeg reiste meg og gikk med til brygga, og da jeg snudde meg for å gå opp i byen igjen, kom en mann i mot meg og spurte om jeg ikke het Bjørn Olav? Så viste det seg at det var mannen jeg hadde tenkt på, og som jeg som inderlig hadde håpet å få treffe! Tilfeldig? Nei, tilfeldigheter har jeg for lengst sluttet å tro på. Jeg kaller disse øyeblikkene "guddommelige sammentreff". Det var en oppmuntring for meg å treffe denne mannen. Vi fikk en god samtale sammen. Nå ser jeg hans ansikt når jeg husker ham i mine bønner.

Men selv om det var godt å få noen dager hos familien i Romsdalen, er det aller best å få komme hjem til seg selv. Jeg er en veldig hjemmekjær person, og trives veldig godt i huset vårt. Det gjør også vår Soft Coated Irish Wheaton Terrier, som nå er blitt fem og en halv måned gammel. Den bærer det flotte navnet: Revhibakkens Poirot! Etter å luktet seg igjennom hele huset, sluknet den helt, da den fant madrassen sin i buret sitt. Da jeg så ham sove, kom jeg til å tenke på sangen:

Som når et barn kommer hjem om kvelden, blir møtt av en vennlig favn, slik var det for meg å komme til Gud, jeg kjente at der hørte jeg hjemme. Det var en plass i Guds store rom, en plass som ventet har for meg. Og jeg kjente: Her er jeg hjemme, jeg vil være et barn i Guds hjem.

Slik ble jeg tatt i mot av Gud: Jeg ble ønsket velkommen i Hans favn. Og mang en gang, kryper jeg opp på Herrens fang, og legger meg inn til Hans bryst. Særlig på de tunge dagene. De dagene da Han også for meg, slik det ble det for Emil Gustafson, må kalles Underlig. Jeg har noen slike dager nå - da vi igjen må se at noen av våre aller nærmeste er blitt så syk igjen, og jeg selv kjemper med legemlig svakhet. Men Herren er der, og hjemme hos Gud er det alltid hvile og få. Hos Ham er det alltid plass for de trette, og de som ingen styrke har.

Dagens bilde viser Vengetindene til venstre, Litlefjellet i midten og i forkant og så Romsdalshorn.

Når Jesus kommer igjen

Alle som elsker Herren Jesus, ser også frem til Hans gjenkomst. Apostelen Paulus skriver at det finnes en egen belønning for alle dem som har elsket Hans åpenbarelse. «Til slutt, så er det da gjort ferdig en rettferdighetens krone for meg, den som Herren, den rettferdige Dommer, skal gi meg på den Dagen, og ikke bare til meg, men til alle dem som har elsket Hans åpenbarelse.» (2.Tim 4,8)
Jeg har gjort et lite bibelstudium de siste dagene for å se på forskjellene og likhetene mellom Jesu første og andre komme. Et bemerkelsesverdig bilde fremstår:
Jesus fødes i enkle kår. Hans fødsel var relativ ubemerket. Det er tydelig at verden utenfor Betlehem var totalt ukjent med Hans første komme. Hvem Han var, og hvorfor Han var kommet. Det er de vise menn som gjør Romerriket, og jødenes ledende menn oppmerksom på Jesus. Hans fødsel kunngjøres av en enkel stjerne på himmelhvelvet. Bare elleve menn så på mens Han ble tatt opp til himmelen, sammen med to engler.
Hvor annerledes vil ikke Hans gjenkomst bli!
Apostelen Paulus skriver i 1.Tess 4,16: «For Herren selv skal med et rop, med en overengels røst og med Guds basun stige ned fra himmelen...»
Ved Jesu gjenkomst til Oljeberget i Jerusalem vil tusenvis av engler følge Ham. «Når Menneskesønnen kommer i sin herlighet og alle de hellige englene med Ham...» (Matt 25,31) Han kommer ikke som en hjelpeløs baby, men som Kongenes Konge og Herrenes Herre. Ikke med en enslig stjerne på himmelen, men med lynblink over horisonten fra øst til vest. «For som lynet kommer fra øst, og blinker til vest, slik skal også Menneskesønnens komme være.» (Matt 24,27) Det står at Hans gjenkomst skal kjennetegnes ved dette: «Da skal Menneskesønnens tegn vise seg på himmelen, og da skal alle folkestammer jamre. Og de skal se Menneskesønnen komme med på himmelens skyer MED KRAFT OG STOR HERLIGHET.» (Matt 24,30)
For ufrelste eller sovende kristne kommer Hans gjenkomst til å komme som en total overraskelse, som et sjokk. Men de som lever i «den første kjærligheten» til Jesus, for dem kommer Hans gjenkomst til å bli selve herligheten. «For dere vet selv meget godt at Herrens Dag kommer som en tyv om natten. For når noen sier: Fred og ingen fare, da kommer en plutselig ødeleggelse over dem, som fødselsveene over den som skal føde. Og de skal slett ikke slippe unna. Men dere, søsken, er ikke i mørket, så denne Dagen skulle komme over dere som en tyv. Dere er alle lysets barn og dagens barn. Vi tilhører ikke natten eller mørket. La oss derfor ikke sove, slik de andre gjør, men la oss våke og være edrue.» (1.Tess 5,2-6)

Metodistkirken på ville og farlige veier

Jeg undres på hva hellighetsforkynneren, og grunnleggeren av Metodistkirken, John Wesley, ville ha sagt, om han hadde visst hva norske metodister, har besluttet på sin årskongress denne uka. Han ville med stor sannsynlighet ha latt tårene renne, og ropt om nåde for de som nå åpenbart lever i strid med Guds ord. Det ville også en mann som Samuel Chadwick ha gjort. De ville ha kalt dagens metodister tilbake til å stå for Guds ord. På den ene siden står kirkesamfunnet fast ved Metodistkirkens offisielle nei til homofilt samlevende prester og diakoner, samtidig som prester, diakoner og lege medlemmer, står fritt til å uttrykke uenighet og til å arbeide for en eventuell endring i kirkens syn på homofilt samliv! Nå kan ikke praktiserende homofile bli prester eller diakoner i Metodistkirken, men nattverdbordet skal være åpent for praktiserende homofile og de skal ha fulle medlemsrettigheter. De som står for det gamle bibelske synet på homofili, skal ikke forkynne eller undervise at praktiserende homofile går fortapt. Når jeg leste disse nedslående nyhetene i Vårt Land i går, kom jeg til å tenke på Jesu ord i Matt 12,25: "Hvert rike som er i strid med seg selv, blir ødelagt, og hver by eller hvert hus som er i strid med seg selv, kan ikke bli stående." Det er uendelig trist at ennå et kirkesamfunn beveger seg bort fra Guds ord, og lærer i strid med hva Gud tydelig og klart sier er synd. La oss be for våre brødre og søstre i Metodistkirken, at de vender tilbake til sin kirkes røtter.Vi trenger mer enn noensinne det hellighetsbudskapet metodistene kom med. Derfor er vedtaket på årskongressen så tragisk.

Den samme Jesus

Jeg har begynt å ta ibruk den reviderte utgaven av Bibelforlagets oversettelse av Bibelen, som nå finnes i en ultratynn, meget praktisk utgave. Den siste revisjonen av oversettelsen som er blitt kalt Bibelen - Guds ord, og som kom i 1997, ble gjort nå i år. I dag stanset jeg ved et ord i Apgj 1, nemlig vers 11 som er englenes hilsen til de som er vitne til Jesu himmelfart: "Galileiske menn, hvorfor står dere og stirrer opp mot himmelen. Den samme Jesus som ble tatt opp fra dere til Himmelen, skal komme igjen på samme måte som dere så Ham fare opp til himmelen." Når jeg leste dette verset,så jeg noe nytt, fordi denne oversettelsen får frem en vktig nyanse, som andre oversettelser ikke har med. Istedet for å legge vekt på, slik jeg alltid har gjort, at Jesus skal komme tilbake på samme måte som Han for herfra, så la jeg merke til disse ordene: "Den samme Jesus..." Det finnes de som tror at den Jesus, som ble inkarnert, og levde i de 33 årene Han levde på jorden, nå er tilbake i sin tidligere tilstand før inkarnasjonen. Men dette er jo slett ikke sant. Sannheten er at Jesus ble menneske, og beholder sitt oppstandelseslegeme i hele evigheten. Han bærer til og med sårmerkene. Når Han kommer tilbake og setter sine føtter på Oljeberget i Jerusalem, om ikke så lenge, så leser vi hos profeten Sakarja 12,10: "Da skal de se på Meg som de har gjennomboret. Ja, de skal sørge over Ham slik en sørger over den enbårne, og de skal klage bittert over Ham slik en klager bittert over den førstefødte." Det ble så sterkt dette for meg idag, at den Jesus som nå er i himmelen og sitter ved Faderens høyre hånd i himmelen, og som lever for å gå i forbønn for meg, er den samme Jesus som vandret her på jord. Han er Menneskesønnen. Og det er som sådan Han ogsåkommer tilbake til jorden. "Vi kan ikke få understreket strekt nok at den guddommelige Kristus og den menneskelige Jesus er èn og samme person", sier den engelske bibellæreren og tidligere baptistpastoren David Pawson. Jeg anbefaler gjerne den nye reviderte oversettelsen til daglig bruk. Den ultratynne utgaven er jo både blitt svært vakker, og praktisk.

Hvordan bære frukt som varer?

Disse linjene skrives fra verandaen til min svigermor, med majestetiske fjell rundt seg, og med det idylliske Gjerdsetvannet rett nedenfor. Vi er her på noen dagers ferie. Jeg arbeider på et nytt bokmanus, og ved siden av studerer jeg nærmere Jesu lignelse om livet i vintreet. Jesus hadde mye å si om å "bli" i vintreet. Han snakket om å bære frukt, om å rense. Hva betyr disse uttrykkene? Hvordan kan de anvendes i våre liv? I den gamle pakt sammenligner Han sitt folk med en hage. I et genuint, kraftfullt og poetisk språk tegner Han for oss et bilde av det behag og den glede Han henter ut av sin hage i form av planter, frukt og blomster. Hans ønske er jo at hagen Hans skal bli en rik kilde til tilfredshet for Ham som elsker og tar vare på oss med alltid vedvarende omtanke og omsorg. Jesus ber oss om å bære rik frukt. Jeg spør meg selv: Hvordan kan det skje, i mitt liv? Hvordan kan jeg bli fruktbærende? I noen bloggartikler fremover kommer jeg til å la bloggens lesere få del i hva jeg har funnet i Den Hellige Skrift. Han en velsignet, fruktbærende dag!

Alt som kan føre oss bort fra Kristus

I det 13 kapitlet i sitt evangelium gjengir evangelisten Matteus lignelsen om såmannen. I denne lignelsen forteller Jesus om en såmann som sår sitt såkorn, og noe av det han sådde, falt ved veikanten. (v.3)

Når Jesus skal forklare denne lignelsen forteller Han hvem som representerer "de ved veikanten". ”Når noen hører rikets ord og ikke forstår det, kommer den onde og røver bort det som ble sådd i hjertet hans. Dette er den som tok imot såkorn ved veikanten.” (v.18)

Jeg ble gående å tenke på dette i går, og kom på strofen: ”Jag har bodd vid en landsväg i hela mitt liv, og sett mennisor komma och gä….” Jeg har også latt tankene mine vandre til de veltrampede stiene jeg har gått i Israels land, og tenkt på menneskene som strever for å fravriste et lite stykke jord en nødtørftig livsberging. Jeg har sett landskapet foran mine øyne, lik et uregelmessig lappeteppe, og de små flekkene med dyrket jord på kryss og tvers, gjennomskåret av et nettverk av smale stier. Langs disse stiene, hardtrampede som de er av utallige vandrende føtter, hvor kamelkaravaner og muldyr og krøtter, har tråkket, er det at disse såkornene Jesus snakker om, har falt. Hvor bortkastet.

Så har jeg tenkt på mitt eget hjerte. Er jordsmonnet i det mykt nok for at Ordets såkorn skal slå rot? Apostelen Paulus var bekymret for at medlemmene av forsamlingen i Korint, skulle bli forført av slangen, ”slik vil også tankene deres bli fordervet og drevet bort fra den enfoldige troskap mot Kristus.” (2.Kor 11,3) I dag er det mange som hyller den intellektualiserte troen, som ikke er noe annet en rasjonalisme, og humanisme. Man setter sin lit til denne verdens filosofer og vitenskapsmenn. De vet jo så mye bedre enn Guds ord gjør. Vi er liksom kommet så mye lenger. Hvilken dårskap! Apostelen Paulus skriver: "Og bli ikke dannet lik denne verden, men bli forvandlet ved fornyelsen av deres sinn, så dere kan prøve hva som er den gode og velbehagelige og fullkomne Guds vilje." (Rom 12,2) I Bibelsselskapets nye oversettelse er dette oversatt slik: "Innrett dere ikke etter den nåværende verden..."

Jeg har spurt meg selv hva som påvirker oss. Først og fremst er det:

1. Våre venner og bekjente.
Siden det er slik er det kanskje grunn til å spørre seg selv: Hvilke er de mennesker som oftest tråkker sin sti gjennom mitt liv? Hva slags påvirkning bringer de inn i mitt sinn? Gjør de meg hardere eller mykere overfor Gud? Gjør de meg fast og konsentrert i min overbevisning i forhold til Kristus, eller får de meg til å vakle? Bidrar de til å styrke min opplevelse av Helligåndens nærvær? Skaper de tro i mitt liv?

2. Media
TV, radio, Internett, aviser – dette er sterke påvirkningskilder for mitt liv. Tillater jeg meg å bli manipulert? Hva slipper jeg inn i mitt sinn? Media domineres oftest av ikke-kristne. De representerer et verdisyn som ofte ikke samstemmer med Bibelen. Hvordan påvirker dette meg? Min tro? Ved hjelp av en slags snikende, underfundig påvirkning, ved å så tvil, ved nedvurdering og ved den fortvilelse de vekker tar de sikte på å svekke vår tillit til Jesus. Vi utsettes for verdslig sekulær påvirkning til stadighet. Hva gjør dette med oss? I Ord 14,12 leser vi: ”Det kan være en vei som synes rett for mannen, men enden på den er dødens vei.” Det gir oss noe å tenke på.

3. Musikk
Musikken vi lytter til er slett ikke nøytral. Den har en enorm påvirkningskraft. Jeg har selv sett hvordan mennesker som har lyttet til en bestemt type musikk er blitt drevet til selvmordets rand.

4. Ambisjoner og begjær
Dette er også sterke påvirkningskilder i våre liv. Hva styrer oss? Er Jesus Herre i våre liv? Har Han førsteplassen? ”Men de som ønsker å bli rike, faller i fristelse og snarer og i mange dårlige og skadelige lyster som drukner menneskene i ødeleggelse og fortapelse. For kjærligheten til penger er en rot til all slags ondskap. På grunn av denne har noen i sin griskhet kommet bort fra troen, og de har gjennomboret seg selv med mange plager.” (1.Tim 6,9-10)

Hvor er bluferdigheten blitt av?

Reaksjonene har ikke latt vente på seg etter at jeg publiserte noen bilder fra Rocky Cape fellesskapet i Tasmania i Australia. I følge enkelte skulle klærne til kvinnene tyde på at de var undertrykket, og at deres seksualitet ble holdt nede. Debatten rundt dette har gått ganske frisk for seg, i form av kommentarer til en av artiklene. Debatten er i seg selv ganske interessant, fordi den har vært nærmest fraværende i andre medier. Vi lever i en svært seksualfiksert tid, hvor ordet bluferdighet nærmest har gått av moten. Om Adam og Eva leser vi i 1.Mos 3, at de dekket seg til når de oppdaget at de var nakne, og i 1.Kor 12,23 skriver apostelen Paulus om de "lemmene våre som vi blyges ved, omgir vi med dessto større anstendighet." Slik var det nok i større grad før, men i dag er det i visse sammenhenger et tegn på frihet at man kan kle seg så utfordrende som overhodet mulig. Våre kristne venner fra det anabaptistiske fellesskapet i Tasmania, ønsker å gjøre opprør mot denne hyllesten av fri seksualitet og uanstendighet, og kler seg sømmelig. En av de som kommenterte bildene fra det anabaptistiske fellesskapet i Tasmania, opplevde bildene som en frisk fjelluft. Det synspunktet deler jeg helt og fullt. Godt å se at det finnes mennesker som er villig til å leve annerledes i vår tid!

En av de som har skrevet en kommentar skriver om noe som vi er nødt til å ta mer på alvor, og det er måten enkelte kristne kler seg på, i møtesammenheng. Når et lovsangskor stiller seg opp for å hylle og ære Jesus, så bør deltagerne tenke på at oppmerksomheten skal rettes mot Jesus, og ikke mot dem selv. Da bør de også kle seg deretter, slik at de ikke med sin klesstil er med på å dra oppmerksomheten mot seg selv, og med sin klesstil kan være med på å føre andre til fall. Er dette håpløst gammeldags, eller er det faktisk bibelsk?

"I våre hus, måten vi underholdes på, i måten vi kler oss på, når det gjelder musikkvalg, måten vi snakker på, på hvert omåde av våre liv, så ønsker vi å identifisere oss med Jesus og det kongeriket vi tilhører," skriver våre venner fra Tasmania i sin trosbekjennelse.

Dette er hovedbegrunnelsen for at de har valgt å leve enkelt og kle seg bluferdig. Jeg er glad for at det finnes mennesker som disse, som går mot strømmen.

Bildet viser et av de kvinnelige medlemmene av det anabaptistiske fellesskapet i Rocky Cape, ved den flotte tulipanåkeren deres.

Hva rett kunnskap er

Hva er kunnskap?

- Opplevelsen av det evige livet.

- Og hva er det evige livet?

- Å oppleve allting i Gud. For kjærligheten kommer av dette møtet. Kunnskapen forenet med Gud fullkommengjør all lengsel. Det hjerte som tar imot den opplever den som et fullendt velbehag som strømmer over jorden. Det finnes ingenting som kan sammenlignes med det velbehag som finnes i gudskunnskapen. (Isak Syreren, 600-tallet)

"Og dette er det evige livet, at de kjenner Deg, Den eneste sanne Gud, og Jesus Kristus, Ham som Du har utsendt." (Joh 17,3)

"Alt ble til ved Ham, og uten Ham ble ingenting til av det som ble til. I Ham var liv, og livet var menneskenes lys." (Joh 1,3-4)

Velkommen til retreat

1.-6. oktober i år skal jeg lede en retreat på Johannesgården med tema: "Jeg er bare bønn." Dette er en kontemplativ retreat, hvor det vil bli noe undervisning, kombinert med stillhet og mulighet for personlig samtale. Johannesgården ligger vakkert til i Brøttum, som ligger mellom Moelv og Lillehammer. Det er gode turmuligheter på stedet, og gode rom i ny gjestebolig. Det er mulig å komme seg dit også med tog, og vertskapet er behjelpelig med å hente på togstasjonen. Denne retreaten er en fin mulighet til noen dager alene sammen med Jesus, i en sakte og rolig dagsrytme som skulle passe de aller fleste. Det er ikke nødvendig med noen forkunnskaper for å delta på denne retreaten, og det hadde vært koselig om noen av bloggens lesere dukket opp. All informasjon du trenger får du ved å henvende deg direkte til Johannesgården. Skriv til: retreat@johannesgarden.no Retreatstedet har også egen nettside med mye interessant informasjon. http://www.johannesgaarden.no/ Jeg skal også lede en retreat i Nord-Norge, nærmere bestemt i Evenkjær i tidsrommet 31. august til 2. september. Informasjon om denne kan du få ved å skrive til bolahans@online.no

Taler i internasjonal baptistmenighet i Bærum

Søndag 29. juli kl.10.00 taler jeg i Den internasjonale Baptistkirken i Bærum. Gudstjenesten er på engelsk. Er du i Oslo området denne dagen, er du hjertelig velkommen dit. Dette er en frittstående baptistmenighet, som jeg har hatt kontakt med i flere år, både mens pastor Jack Slough var der, og pastor Kirk Barger, som nå reiser tilbake til USA for et års tid. Det er Robert Burns som nå er den nye pastoren for menigheten, en menighet som består av mange amerikanere, og andre utenlandske statsborgere, som enten er bosatt eller arbeider i Norge for en periode. Dette er en menighet som bekjenner seg til Guds ords autoritet, og som har et stort hjerte for misjon og evangelisering. Ta kontakt om du trenger veibeskrivelse. bolahans@online.no

Oppmuntring fra Rocky Cape fellesskapet i Australia

Klokka 01.20 natt til lørdag ringte telefonen vår. Når telefonen ringer så sent, tror man jo at noe alvorlig kan ha hendt. Men det var langt fra tilfelle. Det var en representant for den nystartede anabaptistiske gruppen i Australia som var på tråden, og på grunn av tidsforskjellen var det jo langt på dag der nede. Bakgrunnen for telefonsamtalen var en epost jeg hadde sendt dem, og som de ble så begeistret for innholdet av, at de kostet på seg en 40 minutters langdistansesamtale. Det viser seg nemlig at en gruppe med anabaptister fra England, Sveits, Tyskland og muligens også fra Frankrike besøkte Mjøsdistriktet for tre-fire år siden. Blant annet med den hensikt å komme i kontakt med likesinnede. Vi har nå opprettet kontakt med både denne gruppen, og Rocky Cape fellesskapet i Tasmania. I forbindelse med samtalen fant vi ut at vi har veldig mye til felles med dem. Ikke minst i synet på Guds ord. Dette er mennesker som ikke vil kompromisse, men som følger Jesus i en radikal etterfølgelse. Vedkommende som ringte fra Tasmania kunne fortelle om hvordan Herren gjentatte ganger hadde stadfestet sitt ord for dem, når de fulgte Ham i forsakelse og tro. "Det er mange ting som må dø underveis," men Herren har sin vei, og følger du den, Bjørn Olav, kommer Herren til rikelig å velsigne deg." Før vi avsluttet vår samtale ble jeg bedt for, og i dag skulle de dele med resten av fellesskapet innholdet av samtalen fra Norge. Det er jo dette som er så fantastisk med Kristi kropp. Du finner brødre og søstre overalt. Det er en eneste stor familie vi tilhører. Bildet på dagens blogg er fra et av fellessmåltidene i Rocky Cape. En gang om dagen spiser de et felles måltid mat, mens de øvrige måltidene spises i det enkelte hushold. Jeg ble så oppmuntret av denne samtalen i natt. Det er lenge siden jeg sluttet å tro på tilfeldigheter. Derfor skal det bli veldig spennende å se hva slags tanker Herren har med denne kontakten. For oss som arbeider med tanken om et fellesskap basert på noen av de samme prinsippene som vennene fra Australia, var dette et skikkelig håndtrykk fra Herren.

Bred støtte mot kjønnsnøytal ekteskapslov

Folkebevegelsen mot kjønnsnøytral ekteskapslov får nå økende støtte blant kristenlederne i Norge. Avisen Dagen gjengir idag en foreløpig liste over de som har skrevet under, og den viser noe av bredden i den kirkelige støtten mot denne loven. Nå går pastor Sten Sørensen og Øyvind Benestad sammen om den storstilte aksjonen, som har som mål å samle 100.000 underskrifter. En DVD er produsert og skal sendes til alle landets sommerstevner, og i neste uke kan folk tegne seg på et opprop via Internett og SMS. Jeg skal komme tilbake til dette. Mine artikler om den nye ekteskapsloven sto: 6.juni og hadde tittelen: Folkeaksjon mot ny ekteskapslov, og den andre ble publisert den 9. juni med tittelen: Kjønnsnøytral ekteskapslov og det antikristelige samfunn. Her følger navnelisten over ledere som har skrevet under på aksjonen så langt:

Linda Austnes (Aksjonen Nok er nok), pastor Arnfinn Clemetsen (Karisma Senter, Stavanger), Dr.theol Ingulf Diesen (Det norske Misjonsforbund), biskop Bent Ivar Eidsvig (Den romersk katolske kirke), evangelist Aril Edvardsen (Sarons dal), Bjørn Øyvind Fjeld (Ansgar Teologiske Høyskole), generalvikar Roald Nikolai Flemestad (Den nordisk katolske kirke), tidligere fylkesmann i Østfold Edvard Grimstad, generalsekretær Karl Johan Hallaråker (Indremisjonsforbundet), leder for Pinse for Alle: Frank Henning Holm (Pinsebevegelsen), Ole Kristian Iglebæk (De frie evangeliske forsamlinger), professor Jan Inge Jenssen (Høgskolen i Agder), pastor Morgan Kornmo (Pinsebevegelsen), generalsekretær Rolf Kjøde (Normisjon), Svennung Lorentsen (Det Norske Misjonsforbund), biskop emeritus Per Lønning (Den norske kirke), pastor Arnfinn Løyning (Den evangelisk lutherske frikirke), Kjell Markset (Kristen Idrettskontakt KRIK), evangelist Emmanuel Minos (Pinsebevegelsen), generalsekretær Geir Magnus Nyborg (Familie og Medier), Trond Randøy (Høgskolen i Agder), biskop Olav Skevesland (Den norske kirke), pastor Sten Sørensen (Det Norske Misjonsforbund), generalsekretær Ola Tulluan (Misjonssambandet)

Synodelederne i Den evangelisk lutherske Frikirke har også samlet seg om en felles uttalelse mot den nye ekteskapsloven.

Anabaptistisk syn på Skriften

Det anabaptistiske synet på Bibelen er interessant. Blant disse radikale etterfølgerne av Jesus har det vært lagt stor vekt på bibelstudier, og det nye anabaptistiske fellesskapet i Australia som jeg beskriv på bloggen i går, møtes en gang i uken til å lese og studere Bibelen sammen. Dette kommer i tillegg til de daglige bønnemøtene og søndagens gudstjeneste. På denne måten beskriver Rocky Cape Christian Community sitt syn på Guds ord:

Vi anerkjenner Jesus Kristus som Guds ord - det evige Logos, Ordet som ble menneske, det levende Ord, skarpere enn noe tveegget sverd. Han er det Ord som åpenbarte seg for Johannes, i menneskelig form, ridende på en hvit hest, og en kjortel dyppet i blod.

Ordet (Jesu Ånd) er "det sanne lys som gir lys til hvert menneske", Guds nåde som taler langt ut over det som det talte evangelium når. Det er det indre Ord som skinner i våre hjerter, for å gi oss kunnskap om Guds herlighet - morgenstjernen som stiger opp i våre hjerter - uten denne er alle skrifter (også Bibelen) kun døde bokstaver, som dreper.

Vi anerkjenner samlingen av Skriftene som er i vanlig bruk blant kristne fra Vest, til å være den nøyaktige og Gud inspirerte beretningen om Jesu liv og lære, vi anerkjenner også apostlenes lære, Israels historie og skapelsen. I disse Skriftene finner vi grunnlaget for hva vi vet om Gud, og vi bruker den som en veiledning i alt hva vi gjør og lærer. Men Skriften er for oss som stallen var det for Jesus-barnet født i Betlehem - selve rammen hvor det sanne lyset og livet (Det levende Ord) hviler. Av denne årsak ønsker vi ikke å havne på sidelinjen ved å diskutere hvilken bibeloversettelse som er den rette. I stedet fokuserer vi på Jesus.

Vi stoler på Jesus som det perfekte eksemplet og ærer Ham som vår Konge. Alt hva Jesus og Hans apostler sa og gjorde, ønsker vi også å lære og gjøre. Alt som de avviste, avviser vi også.

Undervisningen til Jesus og apostlene (som finnes i Det nye testamente) er vårt endelige ord hva våre handlinger angår. Der hvor det kan vises til at vi har ringaktet, oversett eller endret Det nye testamentes ord, for å få det til å passe med vårt liv, omvender vi oss. Vi hengir oss selv til å forandre det som er nødvendig å endre, uansett hva det måtte koste, for å lyde og følge Kristus, vår Konge.

Å leve for Guds rike i praktisk hverdagsliv

På bloggen i går fortalte meg om det nystartede anabaptistiske fellesskapet i Australia, Rocky Cape Christian Community. I deres skrevne trosgrunnlag sier de dette om Guds rike, og det de skriver begeistrer meg:

Gjennom omvendelse og ved å forsake våre synder, gjennom tro og ved at Guds Ånd faller på oss og gir oss nytt liv med Jesus, - som oppstod fra de døde-, går vi inn gjennom den trange porten inn til Hans rike. Vi blir det evige livs arvinger med Ham, og mottar løftet om å regjere med Ham – etter gjenopprettelsen av alle ting – med en ny himmel og en ny jord hvor rettferdighet bor.

Vi gjenkjenner Guds kongerike (Himlenes rike) i de første stadier av fred, rettferdighet og nåde allerede etablert på jorden. Enhver mann og kvinne som tror på Jesus og følger Ham, gamle som unge, ungdom og barn, lever i fred og likhet med hverandre – når de gir seg selv til andre, som Jesus gav seg selv for dem, kommer Hans rike. Men vi tror at det vil komme i enda større kraft og herlighet når Jesus selv vil komme igjen.

Vi gir oss selv og alt hva vi har til proklamasjonen av de gode nyhetene om Guds rike, og forventer å leve, arbeide og tilbe Jesus i den guddommelige kjærlighet og lys for alltid.

Vi elsker vår kaptein, vår helt, - Jesus, for å ha overvunnet satan og gitt oss evig liv. Vi ønsker å kjempe sammen med Ham, følge Ham i alt, og la Ham fylle oss med sin Ånd, slik at vi blir overvinnere. Vi stiller opp for alt det som det må kjempes for og kjemper for Jesus og Hans rike på jord. Vår kamp er ikke med kjøtt og blod, men av Ånden.

Nystartet anabaptistisk fellesskap i Australia

Vet du at det finnes anabaptister i Australia? Flere steder, og flere grupper faktisk. Bildet viser noen av medlemmene av Rocky Cape Christian Community. Medlemmene av dette anabaptistiske fellesskapet kommer fra ulike deler av Australia, fra Tasmania, Queensland, New South Wales og fra utlandet. Dette anabaptistiske fellesskapet tilhører Hutterianerne, en av de anabaptistiske gruppene fra 1500-tallet, og som har overlevd flere steder i verden. I 2004 kom Willi og Erna Martens flyttende til Tasmania, fra et annet område av Australia. De er opprinnelig fra Russland, hvor de tilhørte en anabaptistisk gruppe. I februar i fjor flyttet to menn med anabaptistisk bakgrunn til Rocky Cape, Hank Wurtz og Conrad Wollmann, og fellesskapet ble grunnlagt. Fellesskapet har tatt over eiendommen til et kristent leirsted. Den første dåpen skjedde i Dentention elva 15. juni i fjor. Fellesskapet driver egen skole. De feirer gudstjeneste med nattverd hver søndag, og møtes hver dag for å be sammen. Hver dag kl 1200 spiser de sammen, og de har også andre måltider felles. Kommer tilbake med mer informasjon om dette fellesskapet senere.

Vranglære før og nå, del VIII

Den Hellige Skrift, Bibelen, gir oss noen kjøreregler i møte med vranglærere. Her er noen av dem:

”Et menneske som skaper splittelse ved sin vranglære, skal du avvise etter å ha formant ham en og to ganger, da du vet at en slik person er på villspor og lever i synd, han har fordømt seg selv.” (Tit 3,10-11)

”Nå formaner jeg dere, søsken: Legg merke til dem som skaper splittelsene og er årsak til frafall fra den lære som dere er blitt undervist i. Ta avstand fra dem! For de som er slik, tjener ikke vår Herre Jesus Kristus, men sin egen buk. Og med glatte ord og smigrende tale, forfører de hjertene til de godtroende.” (Rom 16,17-18)

”Men vi pålegger dere, søsken, i vår Herre Jesu Kristi navn. å ta avstand fra alle søsken som lever upassende og ikke står fast i den overleveringen de mottok fra oss.” (2.Tess 3,6)

”Hvis noen kommer til dere og ikke fører denne læren, da skal dere verken ta imot ham i huset eller hilse ham velkommen. For den som hilser ham velkommen, blir delaktig i hans onde gjerning.” (2.Joh 10)

Legg spesielt merke til det siste Johannes skriver: Ved å være sammen med vranglærere i møtesammenhenger etc, blir man delaktig i vedkommendes onde gjerning.

Paulus formaner forsamlingen i Korint til å ta avstand fra brødre som lever i synd:

”Jeg skrev til dere i mitt brev at dere ikke skulle ha samfunn med dem som lever i hor. Men da mente jeg ikke dem som lever i hor som verdens barn, eller er grådige eller pengeutpressere eller avgudsdyrkere, for da ville dere være nødt til å gå ut av verden. Men nå skrev jeg til dere at dere ikke skal ha samfunn med noen som kalles en bror, og som lever i hor, eller som er grådig, eller er en avgudsdyrker eller en spotter eller en drukkenbolt eller en pengeutpresser, at dere ikke en gang skal spise sammen med en slik person. For hva har jeg med å dømme også dem som er utenfor? Er det ikke dem som er innenfor, dere dømmer? Men den som er utenfor er det Gud som dømmer. Derfor: Driv denne onde ut fra dere.” (1.Kor 5,9-12)

Vi ser altså at det er visse ting som går igjen:

Ta avstand
Avvise
Ikke ta imot og ønske velkommen
Ikke spise sammen med

Dette er altså den bibelske veiledningen som gis i møte med mennesker som er vranglærere, og/eller som lever i åpenbar synd, som de ikke vil omvende seg fra. Dette må, om vi skal være tro mot Guds ord, få følger i vårt arbeid og i våre økumeniske kontakter.

Jeg synes det er et stort tankekors at biskoper i Den norske Kirke, som er i mot homoseksuell adferd, kan være med på å innsette prester og biskoper som står for det motsatte syn. Ved denne handling har de vært med på å legitimere synd, og sluppet vranglærere til i sine menigheter. Dermed har de undergravd sitt eget syn, og sviktet de mange som fremdeles står for Guds ords klare tale i denne sak.

Vranglære før og nå, del VII

I seks artikler har vi nå sett på noe av det læremessige grunnlaget som ligger i ordene: Apostlenes lære. Dermed kan vi si noe om hva sann kristen tro er for noe. Nå skal vi se litt nærmere på selve vranglæren, og vranglærerne. Hvordan skal vi forholde oss til den og dem? Hva sier Bibelen om dette? Jeg har også til hensikt å sette dette inn i vår tidsramme, for å kunne vise hvor aktuell denne problemstillingen er.

Når apostelen Paulus (ikonet) skriver til sin unge medarbeider Timoteus, så skriver han også noe som er direkte rettet mot den tiden vi lever i. Den tiden som går forut for Jesu gjenkomst: ”Ånden sier uttrykkelig at i de siste tider skal noen forlate troen og vende sin oppmerksomhet mot forførende ånder og demoners læresetninger. Det skjer ved løgneres hykleri, ved slike som har fått brennemerket sin egen samvittighet.” (1.Tim 4,1-2)

Selve bakteppet for endetidens vranglære er ”forførende ånder og demoner…” Det bør vi merke oss. Vår motstander, Djevelen, opptrer som kjent både som en ”brølende løve, og søker noen han kan oppsluke”, (1.Pet.5,8) og som ”en lysets engel.” Det er faktisk i sammenheng med de falske apostler at Paulus omtaler djevelen på denne måten: ”For disse er falske apostler, bedragerske arbeidere, som omskaper seg til Kristi apostler. Og det er ikke til å undre seg over. For Satan selv omskaper seg til en lysets engel.” (2.Kor 11,13-14)

At djevelen opptrer som en løve, kan både høres og sees. Forførelsen blir mye vanskeligere å avsløre, når djevelen opptrer som en lysets engel. Legg merke til at apostelen Paulus nettopp bruker dette ordet: forførelse. Og de onde åndsmaktene bruker mennesker til dette: ”ved løgneres hykleri, ved slike som har fått brennemerket sin egen samvittighet.”

”Alle falske lærdommer som drar mennesket bort fra Kristus, har noe demonisk i seg. De som forkynner dem, går djevelens ærend, selv om de taler om Gud,” skriver biskop Bo Giertz i sin kommentar til Det nye testamente. (Bo Giertz: Forklaringer til Det nye testamente. Bind 3. Lunde forlag 2004, side 133)

Den kjente bibellæreren Erich Sauer skriver om den siste tid følgende: ”Det endelige målet for den kristne tro er Jesus Kristus. Det endelige målet for nominell kristendom er Antikrist.” (Erich Sauer: The Triumph of the Crucified. Paternoster Press 1977, side 117)

Apostelen Paulus omtaler denne nominelle kristendommen i 2.Tim 3,5: ”De har en ytre form for gudsfrykt, men fornekter dens kraft.” Dette skriver han i sammenheng med at han omtaler tiden før Jesus kommer igjen som ”harde tider.” (2.Tim 3,1) Jesus sier om denne tid: ”Og fordi lovløsheten tar overhånd, skal kjærligheten bli kald hos mange.” (Matt 24,12) Hvilken lovløshet er det Jesus her tenker på? Kriminalitet, ja det og. Men først og fremst frafallet fra Guds ord. Den siste tid vil være preget av mennesker som forkynner at alt er lov. Få er de som vil forkynne at Jesus er Herre, slik at det får praktiske konsekvenser for ens liv. Den kjærligheten som blir kald, er den første kjærligheten til Jesus. Om den sier Jesus selv til forsamlingen i Efesos: ”Likevel har Jeg dette imot deg, at du har forlatt din første kjærlighet.” (Åp 3,4)

Forførelsen og vranglæren i den siste tid kommer innenfra Guds egen forsamling. Johannes skriver følgende i sitt brev: ”De gikk ut fra oss, men de var ikke av oss. For om de hadde vært av oss, ville de ha fortsatt sammen med oss. Men de gikk ut, for at det kunne bli åpenbart at ingen av dem var av oss.” (1.Joh 2,19) Dette skriver han i sammenheng med at han skriver om forførelsene i den siste tid. (forsettes)

Vranglære før og nå, del VI

Forkynnelsen av Jesu gjenkomst er en viktig del av Apostlenes lære. I sitt første brev til forsamlingen i Tessaloniki, skriver apostelen Paulus: "Men om tider og stundert, søsken, trenger dere ikke at det blir skrevet til dere. For dere vet selv meget godt at Herrens Dag kommer som en tyv om nataten. For når noen sier: 'Fred og ingen fare,' da kommer en plutselig ødeleggelse over dem, som fødselsveene over den som skal føde. Og de skal slett ikke slippe unna. Men dere, søsken, er ikke i mørket, så denne Dagen skulle komme over dere som en tyv. Dere er alle lysets barn og dagens barn. Vi tilhører ikke natten eller mørket. La oss derfor ikke sove, slik de andre gjør, men la oss våke og være edrue..." (1.Tess.5,1-6) Den undervisningen apostelen Paulus gir her, er helt i samsvar med den undervisningen som Jesus gir med hensyn til samme tema. "Men dette skal dere vite," sier Jesus i Luk 12,39-40: "at om husets herre hadde visst i hvilken time tyven kom, ville han våke og ikke tillate at det ble gjort innbrudd i huset hans. Derfor skal også dere være rede, for Menneskesønnen kommer i den time som dere ikke venter." Apostelen Peter er også av samme oppfatning: "Men Herrens dag skal komme som en tyv om natten." (2.Pet 3,10) Blant de første kristne var det nok en ganske utbredt forventning om at Jesu gjenkomst kunne skje allerede i deres levetid. Når det drøyet med Hans komme, fremsto det spottere. Peter er inne på dette i det tredje kapitlet av sitt brev: "Først av alt skal dere vite at i de siste dager skal spottere stå frem. De skal gå frem etter sine egne lyster, og si: 'Hvor er løftet om Hans gjenkomst?" (2.Pet 3,3-4) Forventningen om Herrens gjenkomst, var ikke bare levende blant de første kristne, men som vi ser av dette, og flere andre skriftsteder, så fremkom denne forventningen tydelig i forkynnelsen. Selve nattverdhandlingen, som blant de første kristne skjedde daglig, er en forkynnelse i seg selv, om Herrens gjenkomst. "For så ofte dere eter dette brød og drikker av dette beger, forkynner dere Herrens død, INNTIL Han kommer." (1.Kor 11,26) I forbindelse med nattverdfeiringen finnes det et arameisk uttrykk, som sannsynligvis har vært brukt i denne liturgiske sammenhengen: "Maran ata!" Disse ordene, litt avhengig av hvordan de deles opp, kan bety: "Kom, Herre!" Eller: "Herren kommer." Dette bønneropet avslutter da også Åpenbaringsboken: "Den som vitner om alt dette, sier: Ja, Jeg kommer snart. Amen. Ja, kom, Herre Jesus." (Åp 22,20)

(fortsettes)

Vranglære før og nå, del V

Kristus-hymnene i Fil 2,9-11 og Kol 1,15-20 og trosbekjennelsen fra 1.Kor 15,3-5 hører også med til apostlenes lære.

I Kristus-hymnene tas vi med tilbake til tiden før verdens grunnleggelse. Dette kommer ikke minst veldig klart frem i Kol 1,17: "Han er før alt, og i ham blir alt holdt sammen." Og videre i vers 18: "... Han er opphavet." Sammen med hele Kristi kirke bekjenner vi i den nikenske trosbekjennelsen blant annet dette om Kristus: "født av Faderen før alle tider, Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av sann Gud, født, ikke skapt, av samme vesen som Faderen. Ved Ham er alt blitt skapt." I den Athanasianske trosbekjennelsen heter det: "Dette er den rette tro: at vi tror og bekjenner at vår Herre Jesus Kristus, Guds Sønn, er både Gud og likeledes menneske. Han er Gud, født av Faderens vesen forut for all tid, og Han er menneske, født av sin mors vesen i tiden, fullkommen Gud, fullkomment menneske, bestående av en fornuftig sjel og menneskelig kjød, Faderen lik etter sin guddomsnatur, mindre enn Faderen etter sin menneskenatur. Men skjønt Han er Gud og menneske, er Han dog ikke to, men èn Kristus, èn, ikke ved guddomsnaturens forvandling til kjød, men ved menneskenaturens opptagelse i Gud, i det hele èn, ikke ved sammenblanding av naturene, men ved menneskenaturens opptagelse i Gud."

I disse Kristus-hymnene får vi et innblikk i Kristi personlighet og karakter, og vi får grunnleggende undervisning, om Kristi herrevelde. Det er Han som er Herre, og dermed hode for kroppen, som er Kirken. Dette er helt sentralt apostolisk forkynnelse. Dersom vi fjerner oss fra den, fjerner vi oss fra sann kristen tro, og vi bekjenner oss ikke lenger til sann tro, men en falsk utgave. Undervisningen om at Kristus er Herre, er blitt nedtonet de siste årene, noe som har ført til katastrofal virkning for Kristi kirke. Apostelen Paulus taler i Romerbrevet om troens ord. Det lyder slik: "Dette er troens ord, det som vi forkynner. For hvis du med din munn BEKJENNER AT JESUS ER HERRE, og i ditt hjerte tror at Gud har oppreist ham fra de døde, da skal du bli frelst." Vi ser at frelsende tro, har med bekjennelsen av at Jesus er Herre, å gjøre. Det er dermed ikke likegyldig hvordan vi lever, etter at vi har tatt imot Jesus som Frelser.

I trosbekjennelsen i 1.Kor 15, ser vi at det legges vekt på de samme tingene, som jeg har berørt i en annen bloggartikkel i denne serien: "at Kristus døde for våre synder, som skriftene har sagt, at han ble begravet, at han sto opp den tredje dagen som skriftene har sagt og at viste seg for Kefas og deretter for de tolv." (v.3-5)

(fortsettes)

Vranglære før og nå, del IV

Når vi ser nærmere på den apostoliske undervisningen, så vil vi se at det er visse ting som på en særlig måte holdes frem:

Jesu soningsdød, oppstandelse, himmelfart, Jesus som herre og Hans gjenkomst.

Dette går igjen i apostlenes undervisning og forkynnelse, og hører med under samlebetegnelsen: apostlenes lære. Vi ser dette både i Apostlenes gjerninger, og i brevene. Når apostelen Paulus taler i Antiokia ved Pisidia, så taler han til en gruppe jødiske menn, og da sier han blant annet: "Og nå forkynner vi det gode budskapet for dere, at det løftet som ble gitt til fedrene, har Gud oppfylt for oss som er barna deres, da han reiste opp Jesus. Slik står det også skrevet i den andre salme: Du er min sønn, jeg har født deg i dag. Men at han reiste ham opp fra de døde så han aldri skal gå til grunne .... og nå skal dere vite, brødre, at ved ham blir tilgivelse for syndene forkynt dere..." (Apgj 13,32-34a og v.38) Vi ser her hvor sentralt forkynnelsen av Jesu soningsdød, Hans oppstandelse og forkynnelsen om syndernes forlatelse er. I Apgj 5,42 leser vi: "Men de lot seg ikke stanse. Både i tempelet og i hjemmene underviste de dag etter dag og forkynte evangeliet om at Jesus er Messias." I Apgj 11 leser vi om den første forsamlingen av hedningekristne. "De som var blitt spredt på grunn av den forfølgelsen som begynte med Stefanus, reiste omkring, helt til Fønika, Kypros og Antiokia. Med de forkynte ikke Ordet for andre enn jøder. Da noen av dem, folk fra Kypros og Kyrene, kom til Antiokia, forkynte de evangeliet om Herren Jesus også for de gresktalende. Og Herrens hånd var med dem, slik at mange kom til tro og vendte om." (Apgj 11.19-21. Når evangelisten Filip kpmmer til en by i Samaria, leser vi i Apgj 8,5: "forkynte han Kristus for dem." Og når den samme Filip senere møter den etiopiske hoffmannen, så er det nettopp det samme som skjer: "Han begynte med dette skriftstedet og forkynte evangeliet om Jesus for ham." (Apgj 8,35) Dette er bare noen eksempler på denne evangelieforkynnelsen i Apostlenes gjerninger.

I Apgj 4,33 leser vi om hvor sentral forkynnelsen av oppstandelsen var: "Med stor kraft bar apostlene fram vitnesbyrdet om Herren Jesu oppstandelse, og står nåde var over dem alle." I Apgj 17 finner vi noe veldig interessant. Der kan vi lese om hva apostlene og de første kristne blir anklaget for. Og med rette! "Disse folkene som oppvigler hele verden, nå er de kommet hit også ... Alle handler de stikk imot keiserens befalinger, for de påstår at en annen er konge, nemlig Jesus." (v.6-7) Her ser vi en annen side ved apostlenes og de første kristnes undervisning, nemlig den tydelige forkynnelsen av Jesus som Herre. Vi finner dette igjen i noen av brevene apostelen Paulus skriver, ikke minst i brevet til forsamlingen i Filippi, hvor han understreker at det kommer en dag da alle, uten unntak, må bøye kne for Jesus. Men i Apostlenes gjerninger kapitel 17, finner vi også noe annet interessant. Det står i vers 18. Det fremgår ikke så godt i den norske oversettelsen. Der står det: "Det var fordi han forkynte evangeliet om Jesus og oppstandelsen." På gresk står det: "anastasin", der hvor det på norsk står "oppstandelsen". Disse epikureiske og stoiske filosofene Paulus diskuterte med, trodde altså at Paulus forkynte to guddommer. Den ene var Jesus og den andre var Anastasin. Så tett sammenvevd var altså forkynnelsen av Jesus og oppstandelsen til Paulus, at noen av hans tilhørere misforsto og trodde dette dreide seg om to guddommer, mens Paulus talte om Jesus og Hans seierrike oppstandelse!

(fortsettes)

Vranglære før og nå, del III

Umiddelbart etter menighetens grunnleggelse kommer det tydelig frem at læren er viktig. Dette er altså ikke noe som oppstår senere, når behovet for en tydelig lære oppstår. Vi ser dette av Apgj 2,42: ”De holdt seg trofast til apostlenes lære….”

Nå kan denne apostlenes lære sammenfattes i dette: det er snakk om læren om Jesus Kristus. Vi ser dette tydelig i det siste som skrives i Apostlenes gjerninger om Paulus: ”Uhindret og med stor frimodighet forkynte han Guds rike og underviste om Herren Jesus Kristus.” (Apgj 28,31) I Dåpsbefalingen kommer dette også tydelig frem: ”og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere.” (Matt 28,20)

Vi finner mange eksempler på apostlenes undervisning om Jesus. I sin pinsepreken sier Peter følgende: ”Israelitterm hør disse ord! Jesus fra Nasaret var en mann som Gud pekte ut for
dere med mektige gjerninger og under og tegn som Gud lot ham gjøre blant dere, Alt dette kjenner dere til. Med Guds vitende og vilje ble han utlevert til dere, og ved lovløses hånd naglet dere ham til korset og drepte ham. Men Gud reiste ham opp og løste ham fra dødens rier. Døden var ikke sterk nok til å holde ham fast….. Så skal dere hele Israels folk vite for visst: Denne Jesus som dere korsfestet, ham har Gud gjort til både Herre og Messias.” (Apgj 2, 22-24 og v.36)

Når Peter og Johannes står over for Rådet, så taler de om Jesus som steinen som bygningsmennene har forkastet, men som nå er blitt hjørnesteinen. I den sammenheng slår de tydelig fast den apostoliske undervisningen, som er den samme som Jesus omtaler seg selv med: ”Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg.” (Joh 14,6) I den apostoliske undervisningen lyder dette slik: ”Det finnes ikke frelse i noen annen, for under himmelen er det ikke gitt menneskene noe annet navn som vi kan bli frelst ved.” (Apgj 4,12)

At Jesus er den eneste veien til Gud, er helt grunnleggende i apostlenes lære. Vi møter dette igjen i historien om Paulus og Silas, og fangevokteren i Filippi. ”Hva skal jeg gjøre gode herrer, for å bli frelst?” Til dette svarer Paulus: ”Tro på Herren Jesus, så skal du og dine bli frelst.” (Apgj 16,30-31)


I 1.Tim 3,16 sammenfatter apostelen Paulus det som kalles for gudsfryktens mysterium. Det gir samtidig et godt eksempel på hva apostlenes lære bestod i:

”Han ble åpenbart i kjøtt og blod,
rettferdiggjort i Ånden,
sett av engler, forkynt for folkeslag,
trodd i verden,
tatt opp i herlighet.”


(fortsettes)

Vranglære før og nå, del II

I den gamle pakt var det å undervise i Herrens lov først og fremst prestenes oppgave: ”og lære israelittene alle de lover Herren har kunngjort for dem ved Moses.” (3.Mos 10,11) Det folket skulle undervises i var Guds hellige vilje. Når det gjelder selve troslæren så gjaldt den først og fremst læren om at Gud er èn. I den jødiske trosbekjennelsen lyder det: ”Hør Israel! Herren er vår Gud, Herren er èn.” (5.Mos 6,4) Det skulle undervises i Guds lov og påbud. ”Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din makt. Disse ord og bud som jeg gir deg i dag, skal du bevare i ditt hjerte, Du skal gjenta dem for dine barn og tale om dem når du sitter hjemme og når du går på veien, når du legger deg og når du står opp, Bind dem på hånden som et merke og ha dem på pannen som en minneseddel. Skriv dem på dørstolpene i huset ditt og på portene dine.” (5.Mos 6,5-9)

På Jesu tid hadde de skriftlærde oppgaven med å undervise folket i loven. Det er interessant å legge merke til at Jesus selv opptrådete fra begynnelsen av som nettopp lærer, og Han taler også flere steder om sin lære. ”Jesus svarte: Min lære er ikke min, men kommer fra ham som har sendt meg. Den som vil gjøre hans vilje, skal skjønne om læren er av er av Gud, eller om jeg taler fra meg selv.” (Joh 7,16-17) ”For han lærte dem med myndighet og ikke som deres skriftlærde.” (Matt 7,29)

Jesus sier selv at det er Faderen som har lært Ham, jfr Joh 8,38: ”Jeg taler om det jeg har sett hos Far…” Derfor er Jesu lære i virkeligheten Hans Fars lære. ”Min lære er ikke min, men kommer fra ham som har sendt meg.” (Joh 7,16)

I sin undervisning viser Jesus igjen og igjen til Det gamle testamentes skrifter. Der finnes i virkeligheten hele læren om Ham, om Hans person og hele Hans gjerning. Dette ser vi klart i fortellingen om Emmausvandrerne. ”Og han begynte å utlegge for dem det som står skrevet om ham i alle skriftene, helt fra Moses av og hos alle profetene.” (Luk 24,27)

Apostlene har så fått fullmakt til å være Hans sendebud, slik at apostlenes lære er Jesu egen lære. Vi skal se litt nærmere på dette i neste artikkel. Men la oss før vi avslutter denne, sitere Martin Luthers ord om viktigheten av den bibelske læren:


Martin Luthers ord om læren


”Sannheten er noe så stort at ikke noe menneskehjerte kan fatte det - derfor krever den også en stor, hard kamp – og den mp ikke ringeaktes, slik som verden gjør og som noen uvitende sjeler gir uttrykk for når de sier at en ikke skal stride så hardt for den eller den artikkelen osv, og dermed volde splittelse i kjærligheten. Nei, kjære, råd meg ikke til en fred og en enighet der en taper Guds ord, for samtidig ville det evige liv være tapt, alt tapt. For det heter ikke at kjærligheten, men at ordet bringer oss evig liv, Guds nåde og de himmelske skattene.”

Vranglære før og nå, del I

Hva er vranglære? Hva ligger i dette bibelske begrepet? Og hvordan opptrer vi overfor de som lærer vrangt? Vi skal se litt nærmere på dette i noen bloggartikler fremover.

Det hadde ikke vært skrevet så mange linjene i Kirkens historie, før vranglærerne dukket opp! Apostelen Paulus forutså dette, og sier til forsamlingslederne for menigheten i Efesos: ”Ta vare på dere selv og på hele den flokken som Den Hellige Ånd har satt dere til å være tilsynsmenn for! Vær hyrder for Guds menighet, som han vant ved sitt eget blod. For jeg vet at når jeg har dratt bort, vil glupske ulver trenge inn blant dere, og de skåner ikke flokken. Ja, blant deres egne skal det stå fram menn som farer med falsk lære for å få dratt disiplene med seg. Våk derfor og husk på at jeg natt og dag i tre år ikke holdt opp med å rettlede hver eneste en av dere med tårer.”

Legg merke til hva apostelen skriver. Han kaller disse vranglærerne for glupske ulver. Han sier også, og det er det viktig å se, at vranglærerne befinner seg på innsiden av forsamlingen. ”Blant deres egne…” De farer hardt fram, det står at disse ulvene trenger seg inn, de baner seg vei, de skåner ikke flokken og hensikten er å få dratt disiplene med seg. Legg også merke til det alvor apostelen viser med hensyn til det ansvaret forsamlingens ledere har. De skal være hyrder for flokken, og Paulus viser med hjelp av sitt eget liv som eksempel, at dette består i å verne om hvert eneste forsamlingsmedlem. Paulus hadde personlig rettledet hver eneste en av dem, og med tårer. Det viser hans store omsorg for Guds menighet. Nå pålegger han de eldste i forsamlingen i Efesos å gjøre det samme.


Vranglæren i den første kristne tid


Hvilken vranglære var det de første kristne sto overfor?

Det var først og fremst to ting: De gruppene som forsøkte å få den første menighet til å vende tilbake til spesielle jødiske forskrifter, f.eks omskjærelsen, og for det andre, og denne vranglæren var kanskje enda mer alvorlig, nemlig gnostisismen.

På den tiden da apostelen Paulus sto frem, fantes det jødekristne som lærte at de kristne måtte holde den mosaiske loven for å bli frelst. ”Det kom noen ned fra Judea og begynte å undervise brødrene: Hvis dere ikke følger den skikken vi har fra Moses, og lar dere omskjære, kan dere ikke bli frelst.” (Apgj 15,1) Denne læren var det som gav bakgrunnen til apostelmøtet i Jerusalem. Der ble denne læren tydelig avvist, men vranglærerne fortsatte, og Paulus bruker blant annet Galaterbrevet til å sette dem på plass.

I det 15. kapitlet av 1.Korinterbrev bekjemper apostelen Paulus en annen vranglære. Det er de som fornekter oppstandelsen. Paulus avviser denne læren med all tydelighet i det han skriver.

Så var det de lærerne som blandet sammen evangeliet med alle slags elementer fra jødedommen og hedenskapet. Apostelen Paulus vender seg mot denne religionsblandingen, blant annet i brevet han skriver til forsamlingen i Kolossai. Denne læren, som vi også ser elementer av den dag i dag, har påtagelige likheter med den som Paulus omtaler i sine pastoralbrev, til Timoteus og Titus. For den som ønsker å slå det opp, kan jeg henvise til 1.Tim 1,3-7 og 4,2-5.

Apostelen Johannes bekjempet en annen vranglære, nemlig gnostisismen. Hans første brev vitner om denne kampen. Kortversjonen av denne vranglæren var at gnostikerne fornektet at Jesus er Kristus, kommet i kjød. Det vil si at en bekjente seg til troen på Kristi guddom, men fornektet at Han samtidig var et virkelig menneske. Blant disse gnostikerne fantes det også de som vendte seg mot den kristne etikken og lærte at en uten risiko kunne leve i åpenbar synd.

Denne siste varianten er spesielt interessant i vår tid, da det fremstår mennesker som mener at man kan leve ut sin homoseksuelle adferd, med Guds velsignelse. Det er klare paralleller til denne vranglæren, og den vranglæren som apostelen Johannes bekjemper i sitt første brev. Denne vranglæren har sine talsmenn i Norge i dag, ikke minst i Den norske kirkes bispekollegium, men også i frikirkelige sammenhenger.


Kloke ord fra biskop Giertz


Den nå avdøde svenske biskop Bo Giertz (bildet) har sagt dette om vranglæren: ”Falsk lære er farligere enn grove synder og laster, for den som lever et lastefullt liv, pleier å vite at han er en synder, men den som er forvillet ved en falsk lære, tror at alt er vel, selv om han er på vei mot fortapelsen.” (David Hedegård/Aapeli Saarisalo:Bibelsk Oppslagsbok, Lunde forlag 1975, side 1014)

Vranglære er den læren som i første omgang strider mot den sunne læren. ”Men du skal undervise i samsvar med den sunne lære,” skriver apostelen Paulus til sin medarbeider Titus. (Tit 2,1) Hva vil dette si? Den sunne lære er det samme som undervisningen til Jesus og apostlene. Derfor stod også vranglærerne under kirkens apostoliske forbannelse. Om dette skriver apostelen Paulus i Gal 1,6-9:

”Det undrer meg at dere så raskt vender dere bort fra ham som har kalt dere ved Kristi nåde, og til et annet evangelium, men det finnes ikke noe annet, det er bare noen som forvirrer dere og vil forvrenge Kristi evangelium. Men om vi selv, ja, om en engel fra himmelen skulle forkynne dere et annet evangelium enn det vi forkynner dere, forbannet være han! Vu har sagt det før, og jeg gjentar det nå: Hvis noen forkynner dere et annet evangelium enn det dere har mottatt, forbannet være han!”

Enten jeg lever eller dør

Det ble en sterk opplevelse for meg i går å lese i biografien, til den tidligere ugandiske biskop Festo Kivengere. Biskop Festo, som døde i 1988, ble kalt for "Afrikas Billy Graham". Mange er de som fikk møte Jesus gjennom denne mannens liv og virke. Han skrev i sin tid en bok, som også ble utgitt på norsk, med den kontroversielle tittelen: Jeg elsker Idi Amin. Boken var et meget sterkt vitnesbyrd om den enorme kraften som ligger i tilgivelsen, og i Kristi grenseløse kjærlighet. Festo døde av blodkreft, og det er en svært gripende beretning i denne biografien hvor hans sekretær forteller om reaksjonen til Festo Kivengere, når legen hadde gitt ham beskjed om at han bare hadde en måned igjen å leve. Judith Trickett forteller: "Vi satt på hans lille kontor i huset hvor han bodde. Han satt i pysjamasen min, med morgenkåpen over. Han var fremdeles sterk, klarte å gå selv og snakke tydelig. Han bad meg om å lese fra Filipperbrevet 1,20-21. Disse versene var så dyrebare og kjære for ham." Jeg skvatt litt da jeg leste dette, for disse versene er mine yndlingsvers for tiden. Der heter det: "Min lengsel og mitt håp er at jeg ikke i noe skal bli til skamme, men at Kristus, nå som alltid, skal bli opphøyd for alles øyne gjennom det som hender med kroppen min, enten jeg skal leve eller dø. Å leve er for meg Kristus, og å dø er en vinning." Jeg leste videre det Judith Trickett forteller: "Han sa at hans eneste frykt var at han skulle bringe vanære over Herren før han døde. Hans stemme brast da han sa dette. Jeg forsikret ham om at den Herre som hadde bevart ham alle disse årene, ikke ville tillate at Festo skulle vakle mot slutten. Dette var den eneste gangen jeg så ham kjempe - med dette at han altså skulle vanære Jesus." Dette talte så til meg i går, som var nok en av disse vanskelige dagene. Hjerterytmen har til tider vært noe bedre, men jeg har fått en ny oppblomstring av "helvetesild" på den ene siden av ryggen. Dette har vært et tilbakevendende problem de siste årene. Legen min mener det er kronisk. Det er i hvert fall svært smertefullt. Samtidig har jeg frosset mye, så i det varme været, har jeg sittet med en fleecejakke, drukket varm tea, og fremdeles vært veldig kald. I denne livssituasjonen er jeg opptatt av det samme som Festo Kivengere var: at jeg ikke må vanære min Herre Jesus. Men at Han, slik som det også var pasjonen til Paulus, "må bli opphøyd for alles øyne gjennom det som skjer med kroppen min...." Hvilken bønn å be! Måtte Jesus bli æret. Måtte Han bli stor. Når professor Erik Gunnes oversatte Joh 3,30, så oversatte han det slik: "Han skal vokse, og jeg skal svinne bort." Dette vitnesbyrdet fra døperen Johannes, sier i grunnen alt.

Ruth Bell Graham: En bedende og bibellesende kvinne

Torsdag 14. juni sovnet Ruth Bell Graham stille inn, 87 år gammel, med sin kjære ektefelle Billy Graham og den nærmeste familien rundt seg. Dermed er en epoke over. Ruth Bell Graham har stått ved sin manns side alle dager, siden de gav hverandre sitt ekteskapelige løfte. Datteren, Anne Graham Lotz, som nylig besøkte Norge forteller på minnesiden som Billy Graham organisasjonen har opprettet på sin nettside, om et spesielt minne fra oppveksten. Hun forteller at det lyste veldig tidlig fra morens arbeidsværelse. Da kun kikket inn der, satt mor enten ved siden av skrivepulten, og leste i Bibelen. Ruth Bell Graham hadde intet mindre enn 14 ulike bibeloversettelser, som hun gransket og leste med stor iver. Satt ikke mor ved skrivebordet, lå hun som oftest på kne og bad. Denne gudfryktige kvinnens liv satte dype spor etter seg, ikke bare som kona til verdensevangelisten Billy Graham, men også i sin egen familie. Hver dag leste Ruth og Billy Graham Bibelen sammen. Når Ruth Graham de siste årene, på grunn av stor legemlig skrøpelighet, enten av sengeliggende eller satt i rullestol, fikk hun noen andre til å lese for seg fra Den Hellige Skrift. Et sted på minnesiden finnes det et bilde av artisten Bono, som leser i Bibelen for henne. Bibelen var for Ruth Bell Graham Guds evige, autoritative, Guds inspirerte og evig gyldige ord, slik det er det for hennes mann, Billy. Han har selv svart på spørsmålet om hvem som var hans rådgiver og åndelige veileder: min kone. "Hun har masse visdom for hun gransker Guds ord," la han til. I et dikt bad hun Herren om å la henne fare herfra sakte, fordi hun hadde så mye å ta farvell med og takke for. Nå er hun hjemme hos sin kjære elskede Herre og Venn, Jesus. Bildet viser Ruth Bell Grahams skrivepult med biblene.

Å følge apostlene

"Således hadde Herrens ord sterk framgang og fikk makt." (Apgj 19,20)

Når apostlene gjorde sin gjerning, hvilte Herrens velsignelse over deres virke. Følger vi i deres fotspor, vil det gå oss vel, men vi må ha det klart for oss at bare det å ta i bruk apostlenes prinsipper er ikke nok. Hvis vi ikke har apostlenes gudhengivenhet, apostlenes tro og apostlenes kraft, så vil vi ikke oppnå apostlenes resultater. Jeg sier ikke at vi skal undervurdere verdien av deres metoder, de er absolutt nødvendige dersom vi ønsker å oppnå likeverdige resultater. Men vi må ikke overse det enda større behov vi har for apostlenes åndelighet, heller ikke må vi fortvile dersom vi på veien skulle møte apostlenes prøvelser.

Watchman Nee, kinesisk husmenighetsleder som satt 20 år i fengsel for sin tro. Leder for menighetsfellesskapet: "Den lille flokk". Hentet fra hans andaktsbok: Brød i ørkenen, Ansgar forlag 1977, side 139

Kristusliv midt i vår egen skrøpelighet

Jeg holder på å lese 2.Korinterbrev enda en gang. Det som kanskje er det mest personlige brevet apostelen Paulus skrev. Hvor vi kommer ham nærmest. Han fremstår så gjennomsiktig, så bunnløs ærlig. Han viser oss sin angst, sin smerte, sine kamper. Vi kjenner oss igjen. Gårsdagen var for meg en ny dag med stor legemlig skrøpelighet. Selv om været har skiftet, og det ikke lenger er så veldig varmt, ble jeg sittende i hagen, slik jeg ofte gjør disse dager. Det er det jeg orker, når den legemlige skrøpeligheten er som nå. Men heldigvis er ikke alle dagene slike. Det er dager da kreftene vender tilbake, og jeg kan gjøre mer ut av dagene. Skjønt hva er det vi egentlig får ut av dagene når de bare er fulle av aktiviteter og krav? Når vi kommer hjem til himmelen, og ser alt fra Guds perspektiv, så vil vi også se at disse dagene, da vi er satt ut av spill, kanskje var de dagene som betydde mest for ens liv. For det er sant at Gud gjør mer bak ryggen din, enn foran øynene dine!

Det jeg leste i går var det Paulus skriver om sin egen kropp, om skatten i leirkrukken, og jeg leste det hele i sammenheng, uten å bry meg om selve kapitelinndelingen. Som du sikkert vet finnes jo ikke inndelingen av Bibelen i kapitler og vers i håndskriftene til Det nye testamente. Kapitelinndelingen kom først på begynnelsen av 1200-tallet, versinndelingen er fra ca 1550. Så derfor leste jeg denne gangen sammenhengende det apostelen skriver om nettopp dette tema.

"Men vi har denne skatten i leirkrukker, for at den veldige kraften skal være av Gud og ikke fra oss selv. Vi er alltid presset, men ikke knekket, vi er alltid rådville, men ikke rådløse, forfulgt, men ikke forlatt, slått ned, men ikke slått i hjel. Vi bærer alltid Jesu død med oss i vår egen kropp, for at også Jesu liv skal bli synlig i den. For ennå mens vi lever, blir vi stadig overgitt til døden for Jesu skyld, for at også Jesu liv skal bli synlig i vår dødelige kropp. Slik er døden virksom i oss, men livet i dere. Vi har den samme troens Ånd som det står skrevet om: Jeg trodde, derfor talte jeg. Også vi tror, og derfor taler vi. For vi vet at han som reiste opp Herren Jesus, han skal også reise oss opp sammen med ham og føre oss fram sammen med dere. Men alt skjer for deres skyld, for at nåden skal bli stor og få takken til å stige fra så mange flere - til Guds ære. Derfor mister vi ikke motet, for selv om vårt ytre menneske går til grunne, blir vårt indre menneske fornyet dag for dag. De trengslene vi nå bærer, er lette, og de skaper for oss en evig rikdom av herlighet som veier uendelig mye mer. Vi har ikke det synlige for øye, men det usynlige. For det synlige tar slutt, det usynlige er evig. For vi vet at om det rives ned, dette teltet som er vårt jordiske hus, så har vi i himmelen en bygning som er fra Gud, et evig hus, som ikke er gjort med hender. Mens vi er her, sukker og lengter vi etter å bli ikledd og omsluttet av vår himmelske bolig. For når vi slik er blitt kledd, blir vi ikke stående nakne. Så lenge vi bor i vårt jordiske telt, er vi nedtrykt og sukker. For vi ønsker ikke å bli avkledd, men påkledd, så dette dødelige kan bli oppslukt av livet. Den som har gjort oss i stand til nettopp dette, er Gud, som har gitt oss Ånden som pant. Derfor er vi alltid ved godt mot, selv om vi vet at vi er borte fra Herren så lenge vi har hjemme i kroppen. For vi vandrer i tro, uten å se. Men vi er ved godt mot, og helst ville vi flytte bort fra kroppen og hjem til Herren. Derfor setter vi vår ære i å være til glede for Ham enten vi er hjemme eller borte." (2.Kor 4,7-18 og 5;1-9)

Uthevelsene er mine, for å vise hva Herren viste meg i går, om at lidelsen også har en hensikt. Dette at Kristus mer og mer skal få ære, og bli synlig i våre liv, midt i vår egen legemlige skrøpelighet. Å, som jeg lengter etter dette og ber om dette. Jeg ber om at jeg må dø, og Han få leve i meg. Jeg ber om å få se korsets gjerning i meg, på et enda dypere plan. Vil du be for meg? Måtte Han vokse, og jeg avta. Kan du be om det?

Hellighetsvekkelsen i Rwanda

Det ble et veldig sammentreff av begivenheter denne uka, da jeg først så filmen: "Hotel Rwanda" på TV, - en film som grep meg sterkt, for så å lese om pastorer fra nettopp Rwanda som nå kommer til Norge med evangeliet. Tenk dette landet, som på en så bestialsk måte mistet store deler av sin befolkning gjennom folkemordet for bare kort tid siden. Det ikke så mange vet er at Rwanda ble gjenstand for en himmelsendt vekkelse i 1938-1946. Noe av det som karakteriserte denne vekkelsen var forkynnelsen av å leve i lyset med sitt liv. "Vekkelsen var i første rekke personlig og umiddelbar," forteller Norman P. Grubb, som den gang var generalsekretær i Wordwide Evangelization Crusade (WEC). Han sier videre: "Vekkelsen er alltid til stede hos den enkelte kristne som 'vandrer i lyset'. Jeg lærte også å forstå at dette å vandre i lyset, førte til at en raskt lærte å legge merke til syndens spesielle kjennetegn, en lærer å kalle synden ved dens rette navn, en lærer å avsløre sine foreteelser som hovmod, stolthet, hardhet, tvil, frykt og selvmedlidenhet - sånt som vi ofte dekker over ved å kalle dem naturlige reaksjoner - med de er synd. Det betyr at vi må være villige til å bli sønderknust, at vi må falle på kne og bekjenne vår synd for Ham som ble sønderbrutt for oss, for Blodet kan ikke rense oss for undskyldninger, men det renser fra all synd som vi bekjenner. Slik blir vekkelsen til en daglig erfaring for dem som er fylt av Jesus, fylt til overflod av Hans liv. Videre har vi lært å forstå at livets strømmer ikke fritt kan flyte ut i verden gjennom en mann alene, men at disse strømmene flyter gjennom legemet, gjennom alle troende som sammen er ett legeme. Vår sønderbrytelse og vår åpenhet må følge to retninger: den horisontale og den vertikale, utad mot hverandre og oppad mot Gud." (Roy Hession: Golgata - veien til vekkelse, Ansgar forlag 1977, side 10-11)

Halleluja - afrikanerne kommer!

Aftenposten har i dag et kjempeflott førsteside oppslag med tittelen: AFRIKANERE VIL KRISTNE NORGE. Inne i avisen er det et stort oppslag på sidene 12-13 med samme tema. Dette skjer samtidig med at den kristne avisen Dagen avslører de dystre tallene som viser med all tydelighet Europas skjebnetid: Abort dreper et barn i Europa hvert 25. sekund, og tar dermed flere europeiske liv enn trafikkulykker, AIDS og selvmord. Samtidig synker tallet på ekteskap i Europa med 22 prosent, mens tallet på skilsmisser stiger og en tredjedel av barna i EU fødes utenfor ekteskap. Dette viser en rapport fra Institutt for familiepolitikk i Madrid. Misjonsinnsatsen fra afrikanerene kan dermed bli Europas håp. Så dette er et enormt takkeemne. Mange norske baptistmenigheter har fått et stort antall nye medlemmer fra Burma. Det er burmesiske flyktninger som kommer til Norge, mange av dem er kristne, og flere av dem blir det når de kommer til Norge. Fra før av har vi iranske, kurdiske, filippinske, etiopiske og vietnamesiske kristne, som enten er en del av en norske menigheter eller startet egne. Hvilken gave til norsk kristenhet dette er! Og det som er veldig flott å merke seg er at våre utenlandske venner i all overveide grad er bibeltro konservative kristne. De står for Guds ord i sentrale trosspørsmål. Her er det nok ingen som profilerer liberalteologi, og som kjemper for kjønnsnøytrale ekteskap eller homofilt samliv. - Dere har sovnet. Nå kommer vi fra Afrika for å vekke dere, sier pastor Jean Saflo (bildet) som er pastor for Holy Church of Jesus, med tilholdssted i Filadelfia Oslo. Bare navnet på denne menigheten får meg til å si et aldri så lite halleluja! Pastor Seflo, som opprinnelige kommer fra Rwanda er en av de som blir intervjuet i Aftenposten. Her er også reportasjer fra lignende menigheter i Danmark. Kjøp gjerne Aftenposten i dag og les, og takk Gud for dette flotte oppslaget i en av Norges største aviser.

Forvandlet til Kristi bilde

Her om dagen så jeg et bilde som har gjort et veldig inntrykk på meg. Jeg ber om at det skal følge meg hele livet, fordi det har noe svært viktig å si om mitt liv og min identitet. Det er bildet som er gjengitt på bloggen her. Av biskop emeritus Martin Lönnebo på sitt kjøkken. På veggen henger det et ikon av jomfru Maria med Jesusbarnet, og på motsatt side et speil. Igjen vender jeg tilbake til dette grunnleggende: "Og Gud skapte mennesket i sitt bilde..." (1.Mos 1,27) Og til dette: "Og vi, som uten slør for ansiktet ser Herrens herlighet som i et speil, vi blir alle forvandlet til dette bildet, fra herlighet til herlighet, og dette skjer ved Herrens Ånd." (2.Kor 4,18) Den hellige Isak Syreren, skriver følgende i sine Asketiske traktater: "Må Faderen, som i evighet har født Deg, fornye sitt avbilde i meg. Jeg har overgitt Deg. Overgi ikke meg. Jeg har dratt meg bort fra Deg. Søk du meg... Led meg til Dine beitemarker, blant Din hjords lam. Gi meg næring tilsammen med dem av Dine hemligheters friske gress, de som finnes i et rent hjerte, ett hjerte som i seg bærer Dine åpenbaringers herlighet... Må vi bli verdige denne herlighet, gjennom Din nåde og din kjærlighet til menneskene. Å, Jesus Kristus, vår Frelser, i evigheters evighet. Amen." (Isak Syreren levde på 600-tallet) Dette bildet inspirerer meg til å henge opp et av mine i et rom i vårt hus, med en speil ved siden av. Hvem ser jeg i speilen? Jeg kjenner på noe av den smerten, for mitt eget livs vedkommende, som apostelen Paulus kjente på i forhold til de hellige i Galatiaområdet: "Mine barn, som jeg igjen må føde med smerte til Kristus får skikkelse i dere." (Gal 4,19) Måtte Kristus vinne mer og mer skikkelse i mitt liv.