Det lange livs gode far, del 2

Her følger andre og siste del av artikkelen til Andy Wade, som jeg har oversatt:

Ofte setter Gud igang vår evne til å skape og endre våre lokalsamfunn, og kaller oss til å kultivere dem over tid. Men utålmodigheten vår tærer bort vår entusiasme. For å gjøre litt narr av våre industrielle bondegårder - vi vil vekst og det fortere enn svint. Denne utålmodigheten kan vi også finne skjult i skyggene (og ofte også helt åpen i dagen) i ulike kirkevekstbevegelser på 90-tallet, ja selv i dag i noen av diskusjonene om misjonerende menigheter. Her er oppskriften for vekst - løp og ta den!

Hva vi ofte mislykkes med å forstå er - som ved de industrielle bondegårdene - i prosessen med raskt vekst så ødelegger vi selve jordsmonnet som vi er så avhengige av. Fellesskap og djupe relasjoner som er gjensidig avhengige av hverandre blir borte når det rike og fruktbare jordsmonnet vaskes bort.

Når vi fokuserer på målbare resultater blir vår tjeneste for Gud en salgsvare. Dette er en vanskelig lekse å lære for de av oss som er vokst opp i en tid hvor alt blir målt og bedømt ut fra kortsiktige konsument-verdier.

Guds visjon er så mye større! 'Han som virker i oss med sin kraft og kan gjøre uendelig mye mer enn det vi ber om eller forstår' (Ef 3,20) I sentrum for denne guddommelige forestillingsevnen er Gud: Guds hensikter, Guds tid, Guds nåde som får det til å vokse og trives.

Jeg ble minnet om noe martyren, Oskar Romero, tidligere erkebiskop i El Salvador, har sagt:

'Det hjelper - nå og da - å ta et skritt tilbake og se det hele fra avstand. Guds rike overstiger ikke bare vår innsats, det er større enn vår visjon. Vi utretter i vår levetid bare en bitteliten bit av den virksomheten som er Guds arbeid, Ingenting av det vi gjør er fullstendig. Vi planter såkornet som en dag vil gro. Vi vanner såkornet som allerede er plantet, vel vitende om at de bærer i seg et fremtidsløfte. Vi legger et fundament som vil trenge å utvikles videre. Vi skaffer tilveie gjær som produserer langt ut over vår kapasitet. Vi kan ikke gjøre alt, og det er en følelse av frihet i å erkjenne det. Dette gjør oss i stand til å gjøre noe, og gjøre det veldig godt. Det kan være ufullstendig, men det er en begynnelse, et skritt på veien, en mulighet for Guds nåde til å tre inn og gjøre resten. Det kan være at vi ikke får se sluttresultatet, men det er forskjellen mellom å være en byggmester og en arbeider. Vi er arbeidere, ikke byggmestere, tjenere, ikke messiaser. Vi er profeter for en fremtid som ikke er vår egen.

Det er virkelig befriende når vi erkjenner at vi passer inn i Guds hensikter, planer som inkluderer oss og alle våre bestrebelser. Ja! - men planer som er langt større enn  vi kan fullføre i vår levetid. Kanskje vårt mot og våre begrensninger kan bli løst fra bundetheten som kalles 'målbare resultater' om vi lever i forvissningen om Guds uendelige storhet!

På en måte vil tålmodighet bestå av at vi slipper tak i våre agendaer og tidsbundethet og gir oss over til Gud. Dette kan virke enda mer skremmende når vi er avhengige økonomisk støtte fra andre. Men da trenger vi alle å omfavne Guds kall til trofasthet, måle det vi gir og får ikke ut fra produktivitets hensyn, men i ydmyk overgivelse, steg for steg med byggmesteren'.

Jeg kjemper fortsatt med følgende:

* Når jeg ser tilbake på livet: Når ble en hellig forestillingsevne overkjørt av frykt, engstelse eller at jeg trodde det ikke var nok tid til å vise målbare resultater?

* Når inntreffer behovet for at alt skal skje så fort? Hvor befinner jeg meg da i vandringen?

* Er jeg stabil i mine relasjoner?

* Er jeg stabil overfor menighetsfellesskapet jeg tilhører?

* Er jeg stabil i forhold til nabolaget der jeg bor?

* Hva er det som gjør at jeg trer inn i rollen som byggmester?

* Hva er det som har påvirket meg til å påta meg en slik rolle?

* Hvordan kan jeg tre tilbake og inn i tjenesten som arbeider?

Paven selger sin Harley Davidson og gir pengene til suppekjøkken i Roma

Jeg visste ikke at paver eide motorsykler, men faktum er at pave Frans I gjør det. Akkurat det overrasker ikke. En mer folkelig pave skal man lete lenge etter i Pavekirkens historie.

Men nå skal den selges. Både 1,585cc Harley Davidson Dyna Super Glide og en matchende lærjakke. Paven håper å få rundt 125.000 for sykkelen og sikkert også en god slump for lærjakka.

Pengene skal i sin helhet gå til å støtte et herberge og suppekjøkken i nærheten av jernbanestasjonen Termini i Roma, drevet av den katolske hjelpeorganisasjonen Caritas Roma. Hit kommer mange av byens hjemløse for å overnatte og få en tallerken suppe.

Pavens Harley Davidson selges under 'Romes Retromobile Week'.

Foto: L'Osservatore Romano)

19 åring bøtelagt og fengslet for å ha deltatt på en gudstjeneste i Kasakhstan

En 19 år gammel baptist ble nylig bøtelagt for å ha deltatt på en gudstjeneste i hjemlandet Kasakhstan. Han hadde ikke godkjennelse fra myndighetene.

19 åringen nektet å betalte boten. Han henviste til at boten krenket elementære menneskerettigheter og den krenket også Kasakhstans grunnlov.

Men 19 åringen fikk ikke medhold. I stedet ble han dømt til å sone 10 dager i fengsel. Han var ferdig med å sone 30. januar.

19 åringen heter Maxim Kandyba og gudstjenesten ble holdt i juni i fjor. Samme dag ble også en annen baptist, Pavel Leonov, bøtelagt for det samme.

I fjor ble mer en 150 baptister bøtelagt for det samme i Kasakhstan. Dette viser hvor vanskelig våre trossøsken har det i Kasakhstan. La oss huske dem i våre bønner.

Jødinne reddet 3228 jøder ut av Syria

I aller djupeste hemmelighet har Judy Feld Carr (bildet), klart å smugle ut over 3000 jøder fra det krigsherjede og jødefiendtlige Syria. I følge hennes egne opplysninger er det kun 17 jøder igjen i landet. De har selv valgt å bli der. Mange av dem er i høy alder. Arbeidet har pågått de siste 28 årene.

'Jeg tør ikke tenke på hva som ville ha skjedd med disse jødene, om de hadde blitt værende i Syria. Og da tenker jeg på det de ville kunne blitt utsatt for fra begge sider. De har gjennomlevd et helvete, det kan jeg si,' sier Judy Feld Carr i et intervju med The Jerusalem Post.

Judy Feld Carr har brukt mange ulike metoder på å få brakt jødene ut av Syria. I visse tilfeller har hun måtte kjøpe dem ut, en for en.

'Det er forferdelig at jøder er for salg, men om jeg jøde kan selges, kjøper jeg vedkommende,' sier Judy Feld Carr.

Aksjonen for å få jødene ut av Syria er det ingen andre enn henne som var visst om. 3228 jøder er reddet ut på grunn av et menneske.

Se videointervjuet med Judy Feld Carr her:

http://www.jewsnews.co.il/2013/12/04/canadian-rescuer-of-syrian-jews-it-was-the-biggest-secret-in-the-jewish-world/

Det lange livs gode far, del 1

Andy Wade har skrevet en artikkel som jeg tror mange av oss vil kjenne oss igjen i. Det er underlig hvordan noe 'kommer til deg' når du mest trenger det! Han berører flere ting, blant annet vår utålmodighet. Her er min oversettelse:

'Hva er vel Apollos? Og hva er Paulus? Tjenere som hjalp dere til tro! Begge gjorde vi det Herren hadde satt oss til. Jeg plantet, Apollos vannet, men Gud ga vekst. Derfor er de ikke noe, verken den som planter eller den som vanner. Bare Gud er noe, han som gir vekst.  Den som planter og den som vanner, er ett, men de skal få lønn hver etter sitt eget arbeid. For vi er Guds medarbeidere, og dere er Guds åkerland, Guds bygning'. (1.Kor 3,5-9)

En av de største truslene til vår forestillingsevne, og å holde fast ved denne evnen til å se og sette ting ut i praksis, er utålmodighet. Jeg har gjort meg skyldig i dette, og jeg er ganske sikker på at vi alle kan se tilbake på tider hvor vi har vært utålmodige. Men utålmodigheten ødelegger vår forestillingsevne eller fantasi ved å proklamere at vi vil se resultater - og det nå!

Jeg kjenner til at folk som Jamie Arpin Ricci i Little Flowers Community, Mark VanSteenwyk i The Mennonite Worker, Shane Claiborne i The Simple Way og mange andre kan underskrive på behovet ikke bare for utholdenhet, men også tålmodighet. Skal man utvikle en kommunitet - eller et liv i fellesskap av noe slag - krever det tid. Som misjonær i 12 år i Hong Kong, så kjenner jeg til at det tar tid før folk blir kjent med deg, at de stoler på deg, og begynner å arbeide sammen.

Shane Claiborne, i samtale-boken han skrev sammen med John Perkins - Follow me to Freedom: Leading and Following as an Ordinary Radical - skriver følgende:

'Stabilitet er et tradisjonelt monastisk løfte; det er å hengi seg til en gruppe og bli underordnet denne. Stabilitet er noe fattige nabolag hungrer etter. Det er så mange ting som ikke varer - som landeiere. Og misjonærer. Ting som kommer og går, og mennesker som hele tiden flytter på seg - ikke langt, men ofte. Det er en del av fattigdommens kultur som er så usunn. Det krever besluttsomhet, bokstavelig talt, besluttsomhet å bli en stabil del av et nabolag for å kunne endre det. Jeg tenker på de ordene John (Perkins) sa til meg på trappa på Pottemakerens Hus: Dere vil si at ting endrer seg - etter omlag 10 år!' Besluttsomhet er ikke en kulturell verdi. Ønske du å være radial? Gi deg hen til et nabolag i 10 år!'.

(fortsettes)

Minst 10.000 døpt i Ukraina i 2013

Minst 10.000 personer lot seg døpe på bekjennelsen av sin tro og ble medlemmer i baptist- og pinsemenigheter i Ukraina i 2013.

Det er misjonsorganisasjonen Ljus i Öster som melder dette.

Tallet er egentlig mye større, fordi mange også er døpt og lagt til menigheter som ikke tilhører de registrerte baptist- og pinsemenighetene. Rauli Lehtonen opplyser til svenske Dagen at det innen ukrainske pinsemenigheter alene ble utført et sted mellom 5000-8000 dåpshandlinger. Det er ingen ting som tyder på at vekkelsen er på retur i dagens Ukraina, heller tvert om!

Baptistene kan vise til omtrent samme dåpstall som pinsevennene.

2013 ble et spesielt år for muligheten til å spre evangeliet i Ukraina. Den ukrainske regjeringen utropte nemlig fjoråret til Bibelens år. Foranledningen til dette var at det var 450 år siden den første ukrainske Bibelen så dagens lys. I løpet av året ble det arrangert mer enn 1500 såkalte 'Bibelfester' over hele landet. Dette var gyldne anledninger til å invitere med seg ikke-kristne venner til å delta.

- Ofte var dette rene vekkelsesmøter, forteller Rauli Lehtonen.

Intervjuet med Rauli Lehtonen kan du lese her:

http://www.dagen.se/nyheter/bibelfester-och-dop-i-ukraina/

Foto: Dåp i en liten, men voksende forsamling i Lugansk/Rostislav Delichko

Misjonskonferanse holdes mens uroen pågår i Ukraina

Midt oppe i uroen i Ukraina arrangerer Unionen av Evangelikale kristne/Baptistene en spesiell misjonskonferanse. Den startet i dag.

De går nå ut og ber oss om å stå sammen med dem i bønn. Om beskyttelse for de som deltar på konferansen som holdes i Kiev.

Den ukrainske baptistunionen oppfordrer nå verdens kristne om å ta med Ukraina i deres forbønner, og be om at det må bli slutt på volden.

Irak kan få egen 'kristen provins'

Det kommer spennende signaler fra regjeringen i Irak.

Tirsdag kom meldingen om at man i prinsipp har besluttet å skape fire nye provinser i landet. En av disse provinsene er Ninive-området i det nordlige Irak. Se kartet. En stor andel av befolkningen som bor i Ninive er kristne.

Om provinsen godkjennes blir den en del av de 18 provinsene som ut utgjør dagens Irak, med eget budsjett og eget ansvar for både skoler, sykehus og politi. En av de tre andre provinsene som foreslås omfatter stedet Halabja. Bloggens lesere vil kanskje huske dette som det stedet som ble utsatt for Saddam Husseins grusomme angrep, hvor han brukte kjemiske stridsmidler, og gasset kurdere og assyrere i stort antall. Dette stedet ligger innenfor grensen til det kurdiske Irak.

Hvor lang tid denne prosessen tar er det ingen som kan si noe sikkert om. Den kan ta noen måneder, eller flere år, før den kan sluttføres og provinsene kan bli offisielt godkjent.

La oss ta dette med i våre bønner. En egen 'kristen' provins kan bety økt sikkerhet for den assyrisk kristne befolkningen i Irak.

Syv ting vi kan lære av husmenighetene i KIna, del 2

Menigheten i Kina understreker betydningen av: 

2. At Jesus er Herre og Hode Kinesiske kristne har med seg evangeliet om Jesu død og oppstandelse i alt hva de gjør. På grunn av deres store kjærlighet til deres Frelser taler de om Ham ofte til alle de møter.

Enkelheten i budskapet om Jesu Kristi kors har grepet dem og forfølgelsen som de utsettes for har gjort at kirken har dette som sitt hovedbudskap. I hvert eneste møte i undergrunnskirken blir Jesus gitt sin rettmessige plass som menighetens Hode og anerkjent i deres midte.

Viktigheten av å dele Jesus med verden er djupt grunnfestet i en hver troende. Det er også budskapet om Jesu snarlige gjenkomst.

Vi kan lære mye av viktigheten av å holde budskapet enkelt, veien rett og kraften finnes hos Den Hellige Ånd for å fullføre oppgaven med å spre evangeliet.

(fortsettes)

Islamister truer med å brenne ned kirker på Zanzibar

11.januar stormet 100 islamister en kirke på øya Zanzibar uten Tanzania og truet med å brenne den ned. At trusselen var reell er det ingen tvil om. Bildet er fra en annen kirke på Zanzibar som islamister har satt i brann.

Islamistene som truet med å brenne ned kirken 11.januar, kom fra en moskè like i nærheten. Etter å ha fremsatt truslene, banket de opp en gjestetaler

Det er Morning Star News som melder dette. De opprinnelige planene til islamistene var å angripe en pinsemenighet tilhørende The Pentecostal Evangelism Fellowship of Africa, og dens leder, biskop Daniel Kwilemba. Denne biskopen var ikke til stede i menighetsbygget i landsbyen Kisauni, som ligger utenfor Zanzibar by.

I stedet fant de ut at en forkynner fra Tanzania, William Sadi, besøkte en annen pinsemenighet i området. Det var denne menigheten som opplevde at de 100 islamistene stormet gudstjenesten og fremsatte trusselen.

Menighetens medlemmer tør nå ikke feire gudstjeneste i menighetslokalet. Politiet pågrep noen mistenkte, som ble ført til politistasjonen i Kisauni, men løslatt kort tid etterpå.

Pete Seeger er død

Den amerikanske fredsaktivisten, folkesangeren, borgerrettighetsforkjemperen,  protestsangeren, og en venn av den anabaptistiske bevegelsen Bruderhof, Pete Seeger døde i natt, 94 år gammel. Han var aktiv helt til det siste.

Han er kanskje mest kjent for 'Where have all the flowers gone', og 'My rainbow race', som ble en norsk kjempeslager når Lillebjørn Nilsen oversatte den og spilte den inn i 1973 under tittelen 'Barn av regnbuen'.

Udødeliggjort ble han også etter at Bruce Springsteen lanserte albumet 'The Seegers sessions' i 2006.

Det er en av USA's mest innflytelsesrike musikklegender som nå er gått bort. Bildet viser barna i den av Bruderhof-kommunitetene i USA. Pete Seeger likte å være sammen med denne anabaptistiske gruppen, og følte seg beslektet med dem.

Syv ting vi kan lære av husmenighetene i Kina, del 1

Den fenomenale menighetsveksten i Kina har noe å lære oss alle. Gospel Fellowships har satt opp en liste på syv punkter, som hver på sin måte har noe vesentlig å si vestlige kristne. Her er min oversettelse:

Menigheten i Kina er:

1) Avhengig av å følge Den Hellige Ånds når Ånden beveger seg
For mange i den nordamerikanske kirken er det en vegring mot å snakke om hvor avhengige vi er av å fordjupe vårt forhold til Den Hellige Ånd, og radikalt følge Åndens bevegelse. For mange oppriktige bibeltroende kristne skaper denne måten å snakke på minner om overdrivelser av mange slag. Enten det dreier seg om en selvisk søken etter Guds Ånd for å få oppleve en form for følelser, en salvelse for å nyte oss selv, noe ekstraordinært som gullplumber i tennene eller andre spesielle utenom-bibelske manifestasjoner som Guds hjerte sorg. Vår fiende, djevelen, gjør en etterligning av det ekte for å kunne forføre noen. Noen som kommer fra disse karismatiske sammenhengene forteller at menighetene i Kina opplever det samme. Men det stemmer ikke.

Undergrunnskirken i Kina stoler på, ja forventer, at når evangeliet til vår Herre Jesus Kristus forkynnes, vil det til tider bli en stadfestelse av evangeliet med tegn og under.

Denne avhengigheten av Den Hellige Ånd for å bevege seg, rettlede, veilede, og bekrefte evangeliet er noe kirken her i Vesten trenger. Det var ikke uvanlig at helbredelser skjedde, i hver landsby pionerene i husmenighetsbevegelsen i Kina gikk inn i, når de på grunn av forfølgelsene ble drevet fra sted til sted.

Når det så kommer til våre liv og vårt hverdagsliv, må vi spørre oss selv om hvor mye vi stoler på, og er avhengige av Den Hellige Ånd?

(fortsettes)

100 år - men levende opptatt av Den Hellige Ånds gjerning!

Dette bildet velsignet meg i dag! Det viser min gode venn, pastor Pavel i pinsemenigheten 'Gode nyheter', i byen Petsjory, på grensen mellom Russland og Estland.

Han sitter med en åpen Bibel sammen med Vera Vosu. Hun er 100 år og seks måneder gammel!

I 1930 inngikk hun en pakt med Herren Jesus, hun gav sitt liv til sin Frelser og Herre, og var den første som ble døpt i menigheten 'Gode nyheter'.

Pastor Pavel forteller at han møtte Vera Vosu den 25. januar og at hun inspirerte ham med ordene: 'Vi kan ikke tvinge Den Hellige Ånd, alt skjer gjennom bønn og at vi handler på Ordet'.

Jeg har et spesielt forhold til denne menigheten. Det er denne menigheten jeg har besøkt flest ganger når jeg har vært på mine reiser i Russland, og jeg drømmer og ber om å få komme tilbake dit en gang.

Byen Petsjory ble grunnlagt på 1500-tallet, har ca 13000 innbyggere og ligger i Pskov fylke. Byen Petsjory ligger 45 km vest for Pskov, og bare en kilometer fra grensen til Estland. Men så har da også området tilhørt Estland. Det var etter den sovjetiske okkupasjonen i 1944 at området ble russisk.

SISTE: Helsesituasjonen til Saeed Abedini forverret - men har lettere soningsvilkår

Her er siste nytt om den amerikansk/iranske pastoren, Saeed Abedini:

Han ble ganske nylig flyttet fra avdelingen for mordere, til avdelingen for politiske fanger i Rajai Shahr fengslet - fengslet som megetsigende blir kalt 'dødens forgård'.

Dette innebærer en viss lettelse for ham. Han han sitter fremdeles i Irans aller verste fengsel, og det sier ikke så rent lite, samtidig med at helsetilstanden hans forverrer seg for hver dag som går. Dette er likevel det første positive steget etter at han ble overflyttet til 'dødens forgård' i november. Så langt har vi fått bønnesvar. Men vi fortsetter å be om at han på mirakuløst vis må settes fri, og sendes tilbake til familien som venter hjemme i USA.

For første gang på seks uker har familien hans i Iran vært i stand til å besøke ham. Det er fortsatt ingen som vil svare på spørsmålene om hvorfor han ble overflyttet fra Evin fengslet til Rajai Shahr, men han får nå bedre mat. Saeed Abedini, som har sittet mer enn et år i fengsel i Iran, pådro seg flere skader i Evin fengslet på grunn av behandlingen han ble gjenstand for der. En lege har sett til ham, og har anbefalt at han blir operert. Han har indre skader og store smerter. Det er en stund siden legen sa dette, men Abedini er fremdeles ikke operert.

La oss huske ham i våre forbønner.

Visjoner, planer og behov for 2014

Et ord fra profeten Jesaja har i flere år vært et retningsgivende ord for vår bønnetjeneste:

'Den rest ... som blir berget, skal igjen skyte dype røtter, greinene skal bære frukt' (Jes 37,31)

Vårt kall har hele tiden vært å inspirere og hjelpe mennesker til å leve og vandre i Guds nærvær, lære å kjenne og gjenkjenne Guds stemme og inspirere til bønn for nasjonene. Det kallet er blitt styrket innfor 2014.

I romjulen opplevde jeg at Gud talte til meg om at Herren ønsket å oppreise menn og kvinner som Simeon og Anna for en ny generasjon. Simeon og Anna var mennesker som stadig oppholdt seg i Templet i bønn og faste, og hadde en forventning og lengsel etter at Guds løfter skulle gå i oppfyllelse. Dette var profetiske mennesker.

Vi ber nå målbevisst om at Gud skal oppreise åndelig modne menn og kvinner, som gjennom sine liv kan modellere et liv levd med Gud for den nye bønnegenerasjonen Gud vil reise opp i dette landet. Vi ber om at Gud skal oppreise nye Simeon'er og nye Anna'er som lever liv i Guds nærhet og formes av Ham, og som disippelgjør unge mennesker til et liv levd for Gud i bønn og innvielse.

Jeg kommer til å skrive mer om dette her på bloggen, men jeg nevner dette nå fordi vi trenger hjelp:

Behov:
Først og fremst at du er med på å be for oss om at dette skal lykkes! Fienden arbeider aktivt på flere områder for å forhindre og forpurre at denne visjonen ser dagens lys. Be om at Gud gir mot, styrke, helse og den økonomien som vi nå trenger for å kunne stå i denne tjenesten.

Vi er helt avhengige av bilen vår som nå runder 200.000 km. Vi skal fortsatt beholde den, men vi har hatt og står overfor noen reparasjoner som har tømt alle våre reserver. Dessuten trenger vi hjelp til en del utstyr som kan holde arbeidet gående. Vi har nå måtte låne datautstyret som vi bruker for å skrive bloggene, og bøkene som er under utarbeidelse. Den forrige datamaskinen tok kvelden for noen dager siden.

Her er noen av planene for 2014:

Foruten de ordinære møtene skal jeg tale på Den nasjonale bønnekonferansen på Grimerud, 21,-23.februar. Jeg skal også være en del av bønneteamet under den store menighetsplanterkonferansen i Oslo, arrangert av DAWN, 27.-30 mars og det foreligger planer om et bønneseminar i forbindelse med Sommerfesten til Baptistene.

To bøker skal skrives og publiseres i løpet av året. Den ene er en bønnebok for Israel, med arbeidstittelen: På dine murer, Jerusalem, setter jeg vektere. Den andre boken 'Lyden av skjør stillhet', er en bok om det personlige bønnelivet.

Bønnearbeidet vi driver er økumenisk, og knyttet til Kristi himmelfartskapellet og de ukentlige bønne- og nattverdgudstjenestene der. Vi ønsker å tjene hele Kristi kropp.

Om du vil støtte dette arbeidet økonomisk, kan du bruke kontonr:

1604.04.04345 White Fields Mission

 Vi er takknemlig for små og store gaver for å kunne stå i dette viktige arbeidet.

Diktator Kim Jong-un bak drapsorgie i Nord-Korea

Henrettelsen av onkelen til Nord-Koreas diktator i desember rystet en hel verden. Nå viser det seg at det bare var begynnelsen på drapsorgien til Kim Jong-un.

Til og med de sønnene til onkelen, Jang Song-thaek, er henrettet. I tillegg til de to sønnene, ble også nevøer og nieser henrettet.

Det er det sør-koreanske nyhetsbyrået Yonhap som melder dette. Ifølge Yonhap er søsteren Jang Kye-sun og ektemannen Jon Yong-jin, som var ambassadører for Nord-Korea, blant de henrettede. Også landets Malaysia-ambassadør Jang Yong-chol, en nevø av Jang, ble henrettet.

Samtlige ble kalt hjem til Pyongyang tidlig i desember, og ble henrettet. Brorens sønner, døtre og til og med barnebarn ble tatt av dage. Noen av slektningene ble skutt med pistol foran øyene på andre, hvis de nektet å bli med.

Fem gode grunner for å løfte Israel inn for Nådens trone

Gud har aldri noen gang sviktet sitt ord, sine evige løfter til Israel og til jødene. De står ved lag, og er ikke avhengig av Israels skiftende regjeringer. Her er fem gode grunner til å løfte Israel opp for Herrens trone i disse dager og minne Ham om Hans løfter:

1) Vi er kalt til å be for Jerusalem
Flere steder i Bibelen blir vi gitt instruksjoner om hvem vi skal be for. Apostelen Paulus minner oss på at noen forbønnsemner er viktigere enn andre, og skal ha vår prioritet: 'Fremfor alle ting formaner jeg derfor at det blir gjort bønner, påkallelser, forbønner og takk for alle mennesker, for konger og for alle som er i høy stilling ...' (1.Tim 2,1-2)

I Salme 122,6-8 blir vi oppfordret til å be for Jerusalem. En av årsakene til dette er jo at Jerusalem er fremtidens by, det er hit, til Oljeberget at Jesus en dag kommer tilbake og det er mange ting som skal skje i denne byen før dette skjer:

'Be om fred for Jerusalem! La det gå dem vel som elsker deg! Må det råde fred innenfor dine murer, ro i dine saler! For mine brødres og mine venners skyld vil jeg si: Fred være med deg'.

2. Anerkjenn betydningen av Israel
En av djevelens største endetids-forførelser - selv blant kristne - er at Israel bare er et hvilket som helst land. Men dette er profetienes land fremfor noe. Bibelen gir oss en mengde eksempler på profetier som har gått i oppfyllelse, og profetier som ennå ikke har gått i oppfyllelse. Generasjonene som var vitne til at Israel fikk sitt land tilbake i 1948 og Jerusalem i 1967 har vært vitne til oppfyllelsen av de største profetier siden oppfyllelsene av løftene Gud gav om å sende Messias. Israel står alene, inneklemt mellom nasjoner som ikke vil landet vel, og på ulike hold verden over vokser hatet mot jødene og mot nasjonen Israel. Årsaken er åndelig, og ligger i det faktum at Israel har en spesiell betydning i Guds endetidsplan. Mot denne planen gjør herskerne i denne verden opprør, for det kommer en dag da de må bøye kne og anerkjenne Kongenes Konge og Herrenes Herre:

'Hvorfor larmer hedningene? Og hvorfor grunner folkene på det som fåfengt er? Jordens konger reiser seg, og fyrster rådslår sammen mot Herren og hans salvede. La oss sprenge deres bånd og kaste deres rep av oss. Han som troner i himmelen ler. Herren spotter dem. Så taler han til dem i sin vrede, i sin stor harme forferder han dem. Det er jo jeg som har innsatt min konge på Sion, mitt hellige berg'. Salme 2,1-6)

3. La oss ære våre hebraiske røtter
Som hedningekristne er vi blitt podet inn på Guds tre, hvis røtter er Israel. Apostelen Paulus advarte oss mot å skryte, noe som enkelte kristne gjør, hvor de fremviser en overlegenhet mot våre trosrøtter. Trosrøttene våre er nemlig jødiske, og kan ikke bli noe annet:

'... så ros deg ikke mot greinene! Roser du deg, så vit at det er ikke du som bærer roten, men roten som bærer deg'. (Rom 11,18)

4. Forstå at spørsmålet om Israel er komplekst
Mange kristne unngår spørsmålet om Israel fordi det er så politisk betent. Men støtten vår til Israel handler ikke om den til enhver tid sittende regjering. Dette handler om et åndelig spørsmål, og det handler om forholdet ikke bare til jødene, men til palestina-araberne, om Guds planer og evige hensikter, om rett og refferd, om behandlingen av fattige, enker og farløse.

5. Stå sammen med de troende i landet
Vårt kall som kristne er å stå sammen med 'Israels rest', landets messianske forsamlinger og arabiske menigheter.

'La oss derfor, mens vi ennå har tid, gjøre det gode mot alle, men mest mot troens egne folk'. (Gal 6,10)

Bibelen gir næring til bønnen

Dette bildet har talt så sterkt til meg de siste dagene!

Det er hentet fra en video med Bill McLeod, den nå avdøde lederen for Canadian Revival Fellowship. Jeg har skrevet om ham tidligere her på bloggen.

Legg merke til den slitte Bibelen, med alle understrekningene! En slik Bibel vitner om en person som har forstått at 'mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som går ut av Guds munn'. (Matt 4,3)

Bibel og bønn hører sammen! Det er her vi finner Guds løfter, og en beder er en som står og blir stående på Guds løfter. Derfor må en beder tilegne seg Guds ord. Bibellesningen må bli en del av den daglige, personlige vandringen med Herren.

Men det er bare Den Hellige Ånd som kan skape hunger i oss etter Guds ord. Men les Bibelen også de dagene du ikke føler for det! Les også når du ikke får noe utbytte av det.

Hvorfor? Svaret finner vi i Hebr 4,12:

'For Guds ord er levende og virksomt og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger igjennom helt til det kløver sjel og ånd, ledd og marg, og dømmer hjertes tanker og råd'.

Det skjer noe når vi leser, selv om vi tilsynelatende ikke merker noe, for Bibelen er ingen vanlig bok. Den er levende! Ordet endrer oss, skaper tro. La oss følge Bill McLeods gode eksempel.

Bønnedag for Sentral-Asia i morgen, søndag 26.januar

Kristne i Sentral-Asia utfordrer oss til å avsette morgendagen, søndag 26. januar, til en spesial bønnedag for disse landene hvor kristne blir forfulgt of går igjennom så harde prøvelser.

Sentral-Asia har historisk sett vært koblet sammen med nomadiske folkegrupper og Silkeveien. Silkeveien har fungert som et veikryss der mennesker, varer og ideer har vandret mellom Europa, Midt-Østen, Sør-Asia og Øst-Asia. Det var geografen Aleksander von Humbolt som introduserte ideen om at Sentral-Asia utgjorde en egen region i verden. Vi snakker om landene: Usbekistan, Turkmenistan, Tadsjikistan, Kirgisistan og Kasakhstan.

Jeg har ved ulike anledninger her på bloggen dokumentert den forfølgelsen som pågår i Sentral-Asia. Her bøtelegges, trakasseres, fengsles og utsettes kristne for tortur. De blir fratatt sine Bibler, salmebøker og kristen litteratur. Noen av dem sliter med sykdom, eller funksjonshemminger, men det forhindrer ikke myndighetene i disse landene fra å behandle dem dårlig. Elementære menneskerettigheter krenkes, og få reagerer.

Det er særlig baptister som utsettes for forfølgelse, men også andre protestantiske grupper. Ortodokse kristne er mer anerkjent av myndighetene, selv om også disse kan utsettes for forfølgelse. En av årsakene til at ortodokse i mindre grad utsettes for dette er at deres tro gjerne utøves innenfor kirkeveggene, og at de nesten ikke driver misjonsvirksomhet. De fleste medlemmene er russere bosatt i disse landene.

Da er det annerledes med baptistene, som aktivt driver med evangelisering og misjon.

La oss huske våre trossøsken i våre forbønner i morgen, og stå sammen med dem i forbønn.

Vår keltiske kristenarv, del 4

Her følger fjerde del av serien om vår keltiske kristenarv:

Lederskap er et annet aspekt av av det keltiske liv som ble adoptert av den keltiske kirken. La meg gjøre det klart: Når jeg taler om keltisk monastisisme eller den keltiske kirken, så taler jeg om en og samme ting. I den keltiske verden var alle kirker monastiske. Lederskapet besto av abbeder som var biskoper, og det eksisterte knapt nok noe skille mellom klosterets avstengte rom og kirken. Vi vil utdype dette noe senere, men jeg vil være sikker på at det ikke er noen misforståelse med begrepene 'kirke' og 'kloster'. De er uadskillelige i den keltiske tradisjonen.

Hvis noen var leder av en keltisk landsby eller et stamme-samfunn, så var det en indikasjon på at karakter, øvelse og utøvelse fantes hos denne personen og fløt sammen. Det betyr at en karismatisk metode ble brukt i utvelgelsen av lederskap. På noen lunde samme måte som de keltiske krigerne valgte ut sine ledere, på basis av hvordan de kjempet i krig, valgte landsbybeboerne sine dommere prester. De måtte vise og demonstrere sin visdom og innsikt.

Når så den keltiske kirken fremsto ble verdien av denne fremgangsmåten åpenbar. I et land uten teologiske seminarer, hvor ingen katedral-skoler ennå var bygd, var det kun mulig å se etter praktisk utfoldelse av troen når man skulle velge en ny leder for neste generasjon. Dette resulterte i en gjentagelse av metoden Jesus brukte når Han valgte ut sine disipler.

De tidlige lederne i den unge keltiske kirken valgte ofte ut 12 rekrutter, og tok dem med seg på deres misjonsreiser. Etter hvert valgte disse 12 ut hver sine 12 disipler

(fortsettes)

Ukjent vekkelse i luthersk kirke i USA, del 2

Her følger andre del av artikkelen om vekkelsen i East Chain, USA.

Samtidig med den stille vekkelsen på det lille stedet East Chain i den sørlige delen av Minnesota, sprer den stor bevegelse av Den Hellige Ånd seg i lutherske kirker gjennom hele Midt-Vesten. World Mission Prayer League vokste fram og Paul Lindell og andre misjonskandidater reise omkring og besøkte menigheter, inkludert East Chain.

Pastor Arthur Guststafson utfordret menigheten sin til å be om at 25 ungdommer ville bli kalt til fulltids misjonstjeneste i menigheten og i utlandet.

'Så vi begynte å be, og Gud begynte å kalle arbeidere,' forteller John Johnson. De to første var Ruben Pedersen og hans forlovede, Twalah Pilcher. Han tok sin utdannelse på et teologisk seminar, og så tilbakte han resten av livet i Tanzania som misjonær. Kona døde der i forbindelse med sin første barnefødsel.

Mange unge mennesker kom til tro i vekkelsen i East Chain, De var ivrige bibellesere og gransket virkelig Bibelen. Ikke minst var de utfordret av misjonsbefalingen. Flere av den tok teologisk utdannelse, mens andre, som John og hans kone Audrey, dro til land som Ecuador og Mexico.

I mellomtiden begynte også Gud å kalle givere.

John Johnson forteller: 'Jeg husker en av naboene våre, hvis navn var Anton Pedersen. Han var en nordmann som snakket heller dårlig norsk, men Guds Ånd gjorde et forunderlig verk i hans liv og han gav livet sitt til Kristus. En dag lyttet han til en misjonær som talte. Anton følte at Gud minnet han om å støtte denne misjonæren. Så han ba over det, og han begynte å støtte Ray Rosales, som arbeidet i Bolivia på denne tiden'.

(fortsettes)

Ukjent vekkelse i luthersk kirke i USA, del 1

Dette er historien om en vekkelse i USA, som er lite kjent, men dog svært betydningsfull. Den begynner med bønn - som alle vekkelser gjør - og den starter i et svensk/norsk miljø. Nærmere bestemt i East Chain.

East Chain er en bitteliten by i den sørlige delen av Minnesota. Dagens East Chain har 35 innbyggere, og nesten ingen forretninger. Her finner du East Chain Lutheran Church, en vakker landsens kirke med en egen prestebolig. Kirken ble bygget av svenske emmigranter i 1886, og mens bondegårdene blir større og større, blir antallet kirkesøkende mindre og mindre. Men på 1930-tallet kom 250 mennesker hit for å delta på en vanlig gudstjeneste.

I forbindelse med at en pastor sluttet på grunn av noen vanskeligheter, begynte to kvinner i menigheten å be om at Gud skulle gi menigheten en ny pastor. De ba inderlig til Gud om dette. Hver morgen kl.10.00 var avsatt til å tre fram for Nådens trone og legge fram denne bønnebegjæringen for Gud.

I 1937 kom bønnesvaret. Gud sendte Arthur Gustafson.

John Johnson, som nå er pensjonert, har arbeidet for World Mission Prayer League. Han er født og oppvokst i East Chain og husker godt Arthur Gustafson. Som ny pastor begynte han å besøke alle menighetens medlemmer i deres hjem. Han startet med diakonene.

Pastor Gustafson visste at slaget om East Chain sto i bønn. Og ba gjorde han. Mange mennesker skulle bli bli berørt og få sine liv fullstendig forvandlet av Jesus. Folk begynte å komme for å høre hans forkynnelse, som mange begynte å sette stor pris på. Folk kjørte gjerne et stykke for å få med seg hans grundige bibelundervisning. Han satte i gang med bibelundervisning i løpet av uka, og holdt ukentlige bønnemøter, og gudstjenestene bar preg av et spesielt Gudsnærvær. En etter en ble folkene i East Chain drevet til omvendelse.

(fortsettes)

Bildet viser East Chain Lutheran Church hvor vekkelsen fant sted.

Urbefolkningsgrupper i Argentina får tilbake landområder gjennom ikke-volds protester

Etter 16 år med ikke-voldelig protester har urbefolkningsgrupper i Argentina fått tilbake jord som de var blitt frarøvet.

Det skyldes ikke minst det utrettelige arbeidet Luis Acosta har utrettet de siste 15 årene. Han har arbeidet for Mennonite Mission Network, som del av et team av mennoniter som har arbeidet med urbefolkningsgrupper fra Chaco-regionen i Argentina.

Landområdet det har vært strid om er referert til som El Tabacal er et stort landområde som i sin tid ble solgt til kolonisten Josè Filipchuck og har vært et viktig jaktområde for Moquit-folket. Det har vært viktig å få det tilbake, slik at de kan ta vare på sin egen unike kultur. Uten land forsvinner deres kultur sakte, men sikkert.

Avtalen som nå er blitt en realitet blir høyt verdsatt av urbefolkningsgruppene i Argentina, og viser at det er mulig å nå frem ved hjelp av ikke-vold.

På bildet ser vi pastorene Oscar Villalba og Maximo Galarza, førstnevnte tilhører Moquit-folket og den andre folkegruppen Toba Com, på El Tobacal. Foto: Ryan Miller/MMN

Rettsaken mot protestantisk pastor i Kasakhstan har begynt - risikerer 8 års fengsel

Rettsaken mot, Bakhytzhan Kashkumbayev (bildet), som er pastor for en presbyteriansk menighet i Kasakhstan, tok til i landets hovedstad, Astana, tirsdag.

Etter mer enn åtte måneders fengsel og opphold på et psykiatrisk sykehus, ble 67 åringen ført inn i rettslokalet iført håndjern. Kashkumbayev har svært dårlig helse. Han lider av en hard hjertesykdom, og har mistet hørselen på det ene øret.

Det er organisasjonen Ljus i Öster som melder dette.

Selv avviser han anklagepunktene mot seg: at han skal ha skadet en persons helse, skapt hat og ledet en skadelig organisasjon. Det alvorligste anklagepunktet har en strafferamme på åtte års fengsel. Omlag 70 personer er til stede i rettslokalet for å støtte pastoren, deriblant en utenlandsk diplomat.

Det er interessant at personen som skal ha fått sin helse skadet av Kashkumbayev, selv nekter for at det er tilfelle. Lyazzat Almedova sier til Forum 18 at hun ikke er et offer, og at hun ikke er enig med sin søster som representerer henne i rettsaken.

Et annet anklagepunkt gjelder en bok hvis innhold myndighetene karakteriserer som ekstremisme. Den har tittelen: 'Helbredelse av Abrahams brutte familie. Nytt håp for muslimer'. Denne boken er forbudt i Kasakhstan. Retten forbød den i november 2012.

Advokaten til Kashkumbayev har fremholdt at rettsaken ikke er rettferdig, og han har protestert mot den behandlingen hans klient har fått: både i forbindelse med de torturlignende avhørene han har vært utsatt for, og fordi han ikke er blitt operert for sin ørelidelse.

Domstolen har ikke tatt hensyn til dette.

La oss huske vår bror i våre forbønner.

Et utrolig mot - går vi med strømmen eller mot strømmen?

Se nøye på dette bildet! Og en gang til!

Ikke noe bilde jeg kjenner viser et eksempel som bedre beskriver ordet MOT enn dette.

Det er tatt i Hamburg i 1936 i forbindelse med sjøsettingen av et skip. I folkemengden er det en eneste person som nekter å gjøre Nazihilsenen, med de utrakte hendene.

Denne mannen var August Landmesser. Han hadde allerede vært i klammeri med myndighetene, og idømt en straff på to år i arbeidsleir, fordi han hadde giftet seg med en jødisk kvinne.

Det er ellers lite vi vet om ham. Ikke stort mer enn at han hadde to barn. Et av disse barna gjenkjente faren når en tysk avis trykket bildet i 1991. Hun må ha vært stolt.

Som kristne er vi kalt til å følge Jesus. Det handler om å gå mot strømmen. Hvorfor? Fordi Jesus kalte oss til hver dag å ta vårt kors opp for å følge Ham. For de første kristne var det en pris å betale for å følge Jesus. For veldig mange er det fremdeles slik.

Går vi med strømmen, eller mot strømmen?

Kan rettferdigheten skje fyllest etter 70 år?

Avisen Independent avdekker i dag et skammens kapitel i amerikansk historie: Henrettelsen av 14 år gamle - ja du leste helt riktig - 14 år gamle George Stinney (bildet).

14 åringen var så liten at de måtte legge en Bibel (!) på setet slik at de kunne feste ledningene til den elektriske stolen, og ta livet av ham. Han er den yngste personen henrettet i USA siden nittenhundretallet, da en domstol i South Carlolina dømte han til døden i 1944. Nå mer enn 70 år etterpå ser det ut til at saken kan komme opp på ny, og da er det gode sjanser for at George Stinney blir frikjent. Men det er 70 år for sent!

George Stinny sto anklaget for å ha drept to mindreårige hvite jenter. Rettsaken var en farse fra ende til annen. Ikke et eneste bevis ble lagt frem. Ikke noe annet enn at George Stinney innrømmet å ha gjort det etter harde politiavhør. Han hadde ingen advokat til stede under avhørene, heller ikke i rettssaken mot ham! Ingen vitner ble ført i en sak som varte i tre timer. Det tok den hvite juryen 10 minutter å felle dødsdommen.

Dette eksemplet er dessverre ikke unikt i amerikansk rettshistorie. Vi får håpe at familien til George Stinney endelig får oppreisning etter alle disse årene.

Du kan lese om saken her:

http://www.independent.co.uk/news/world/americas/after-70-years-justice-in-sight-for-boy-america-sent-to-electric-chair-9078460.html

Kristen prest gir 700 muslimer et tilfluktsted mot 'kristen' milits

En prest i Den sentral-afrikanske republikk, Xavier Fagba (bildet), har tilbudt 700 muslimer et tilfluktssted . Muslimene er på flukt fra en 'kristen' milits som terroriserer området. De angriper muslimer med matcheter.

'Jeg kommer ikke til å tillate at noen kommer til skade inne i kirken jeg er pastor for', sier Xavier Fagba til den franske TV-kanalen, FRANCE 24. Han er pastor for en menighet i Boali, en by nordvest for hovedstaden Bangui.

I forbindelse med gudstjenesten søndag ba pastor Fagba menigheten om å vise muslimene kjærlighet. 'La dem føle seg komfortable og møt hverandre med et fredskyss', sa pastor Fagba blant annet, og la til: 'Vi må slutte å forårsake at mennesker lider'.

Jean Claude, en kristen som deltok på gudstjenesten, oppmuntret sin muslimske nabo, som nettopp hadde fått ødelagt hjemmet sitt av den 'kristne' mobben.

For tiden vokter 70 franske elitesoldater Fagbas kirke, hvor 700 muslimer, for det meste kvinner og barn, oppholder seg. Over 1000 mennesker har så langt mistet livet i den blodige konflikten mellom 'kristne' og muslimer. Av en befolkning på 4,23 millioner mennesker er 15 prosent muslimer i Den sentral-afrikanske republikken. Det hører med til historien at muslimer angrep kristne, satte deres hjem i brann, voldtok deres kvinner og drepte et stort antall mennesker. Det er på bakgrunn av dette at denne 'kristne' militsen har oppstått. Det internasjonale samfunnet frykter et folkemord.

Foto: France 24

Bror Frank - de fattiges venn hjemme hos Herren

Bror Frank (til høyre på bildet) som etablerte en Taize-kommunitet blant de fattigste av de fattige i Bangladesh er død. Det melder det katolske bladet Signum. Bror Frank døde uventet lørdag 18. januar. På vei til Taize fikk han et hjerteinfarkt ombord på flyet. I Konstantinopel, hvor flyet mellomlandet, ble han ført til et sykehus, hvor han senere døde.

I mer enn 40 år arbeidet bror Frank i Bangladesh, nærmere bestemt i Mymensingh. Når han kom dit tilbød den katolske biskopen bror Frank husrom, men Taize-broderen takket nei. Han ville bo blant de fattige. Dette ble en stor utfordring for biskopen, og førte til at den katolske kirken i området begynte å nærme seg folk på en annen måte.

I noen år bodde Taize-brødrene Chittagong, deretter i Dhaka, til de fikk tilbud om å overta et anglikansk kapell med en hage i Mymensingh. Her vokste Taize-brødrenes kommunitet fram under ledelse av bror Frank.

Hele tiden har fokus vært de fattige, både kvinner, funksjonshemmede og barn. Ved siden av dette arbeidet Taize-brødrene med forsoning mellom ulike kristne grupper. Men bror Frank gav seg ikke med dette! Han bygget også opp et bofellesskap mellom funksjonshemmede og funksjonsfriske, som ble en del av L'Arche arbeidet som Jean Vanier har grunnlagt. Han skaffet også funksjonshemmede inntektbringende arbeid.

Bror Frank vil bli husket for sin store kjærlighet til alle, hans varme og raushet.

Han vil bli gravlagt i Taize.

Foto: Skjermbilde fra Vimeo

Vår keltiske kristenarv, del 3

Her følger tredje del av serien om vår keltiske kristenarv:

Bakgrunn og organisering
Lenge før evangeliet nådde Britannias kyster, levde kelterne her med sine tradisjoner og noen av dem gjorde spredningen av evangeliet blant kelterne mulig på en unik måte.

Vi vet nå at det foregikk en utrolig folkevandring blant den kelterne. Man tenkte en gang slik at det bare var gjennom katastrofer - slik som sult eller tørke - at mennesker ville flytte fra et sted til et annet. Men nå vet vi at kelterne gjerne flyttet seg fra et keltisk område til et annet uten at det var særlig målrettet.

Denne retningsløse vandringen skulle komme til å spille en avgjørende rolle på et senere tidspunkt, når det gjelder keltisk misjon. Et annet forhold handler om at kelterne opprettet skoler for skalder, Dette var historiefortellere, musikere og mennesker som formidlet generell kulturkunnskap. Dette handlet om en muntlig tradisjon, som det ofte tok flere tiår å erverve seg.

Disse skolene ble så høyt verdsatt i Irland og det nordlige Britannia at keltere fra Gall, Spania og det sørlige England ofte sendte sine eldste sønner for å bli opplært der. Disse skolene og deres spesialisering på læring skulle så bli adoptert av de keltere som ble kristne. Kunstverkene Books of Kells og Lindisfarne Gospel er et direkte resultat av disse kristne skolene. De skulle også få ansvaret for ivareta det meste av det vi i dag kaller Den klassiske verden, ved at de kopierte greske og romerske tekster, i tillegg til religiøse tekster, og bevarte disse skriftene gjennom den turbulente Middelalderen.

Som jeg nevnte: opplæringen i disse skolene i den før-kristne tiden var fullstendig muntlig. Druidene - eller skaldene - mente det var helligbrøde å skrive noe ned. De følte på sin side at deres sjeler ville bli fanget hvis noe ble skrevet ned.

Heldigvis har de moderne etterkommerne av kelterne overvunnet denne følelsen, siden vi blant dem finner noen av de mest profilerte av dagens forfattere.

(fortsettes)

Når kristne Israels-venner fullstendig mister dømmekraften

Av og til mister kristne Israel-venner fullstendig dømmekraften. Denne gangen er det den profilerte Ludvig Nessa (bildet), som kaller seg eksil-prest i Den norske kirke, som gjør det.

Og selv når han blir gjort oppmerksom på hva han har klart å gjøre, vil han slett ikke ta det inn over seg.

Hva saken dreier seg om? På sin Facebook side gjengir Ludvig Nessa det som skal være 'en anmodning' til Riksadvokaten 'om å ta ut tiltale mot Eskil Pedersen for overtredelse av straffeloven' i forbindelse med Utøya-tragedien. På spørsmål innrømmer Ludvig Nessa at han slett ikke har sjekket hvem som kommer med denne 'anmodningen'. Et lite tastetrykk ville ha gjort Nessa oppmerksom på at vedkommende som står bak 'anmodningen' er en kjent norsk jødehater. En bitteliten titt på nettsiden til vedkommende viser at det vrimler av kvalmende antisemtittisk propaganda i kjent stil, og med utilslørt jødehat.

Uten å sjekke noe nærmere klikker 37 personer 'liker' på dette innlegget. Flere av dem kjente Israels venner. De aner forhåpentligvis ikke hva de har klikket 'liker' på. Burde vi ikke være mer oppmerksomme?

For noen år siden reiste en norsk evangelist rundt og serverte konspirasjonteorier over en lav sko. Kilden hans var 'Sions vises protokoller'. Ingen stilte spørsmålstegn ved kildematerialet, enda 'Sions vises protokoller' er viden kjent som et falsum.

Nå gjentar det seg. Ukritisk gjengir Ludvig Nessa en person som gjengir utilslørt jødehat på sin nettside. Selv når Nessa gjøres oppmerksom på dette lar han fortsatt innlegget stå på sin Facebook side. Da den norske evangelisten ble gjort oppmerksom på hva 'Sions vises protoller' var for noe, la han seg helt flat og ba om tilgivelse for å ha brukt dette som kildematerialet sitt. Han var moden. Det kan i dette tilfellet ikke sies om Ludvig Nessa, med mindre han selv kommer til samme erkjennelse.

Til opplysning: Om Ludvig Nessa sjekker hvem som har skrevet artikkelen som han har lagt ut er den skrevet av miljøet rundt VIGRID og nasjonalisten Tore W.Tvedt som har uttalt følgende: "Saken er jo at Breivik har grunnleggende rett i det politiske manifestet sitt og kunne gått mye lenger etter min oppfatning."

Foto: Skjermbilde fra You Tube.

Tiden er inne for å be for Ukraina

Forbedere bør holde et øye med det som skjer i Ukraina for tiden.

Nyhetsbyrået AFP meldte i dag tidlig at en demonstrant er skutt ned og drept av av en skarpskytter fra politiet. Det er dramatisk, og kan føre til en eskalering av volden vi allerede har vært vitner til. I de siste dagene har vi vært vitne til kraftige sammenstøt mellom politiet og demonstrantene. Slik var det også i morgentimene i dag, når dette skrives. Flere skal være arrestert.

Det som forarger mange ukrainere er de nye harde anti-demonstrasjonslovene, som innebærer at man forbyr nær sagt alle former for gateprotester. Den nye loven som ble hastevedtatt i det ukrainske parlamentet fredag har hentet mye av sitt tankegods fra allerede eksisterende russiske lover. Redaktøren for den engelskspråklige Kyiv Post, Katya Gorchinskaya, kommenterte fredagens lovvedtak megetsigende med å kalle Ukraina for 'Lille-Russland'.

Den nye loven innebærer en rekke påbud. Blant annet er det forbudt å bruke hjelmer under demonstrasjoner, noe som vil føre til at mennesker vil kunne bli stygt skadet ved sammenstøt mellom demonstranter og politi. Det legges klare begrensninger også på ytringsfriheten, og sikkerhetspolitiet har fått utvidede fullmakter.

En ting er begrensningene i ytringsfriheten for ukrainerne, som i seg selv er sterkt beklagelig, men vi skal også merke oss at den nye loven innebærer at en hver organisasjon som får pengestøtte fra utlandet - som for Ukrainas vedkommende er veldig mange - må registrere seg som 'utenlandske agenter'! På samme måte som de må i dagens Russland.

La oss intensivere forbønnen for Ukraina, dette som på mange måter er vekkelsenes  land i Europa. Måtte det fortsatt være åpent for å drive misjonsarbeid, og må landets befolkning få leve i fred.

2014 - året med Guds nærvær

Anne Graham Lotz (bildet), datter til Billy Graham, fikk før nyttår et brev fra Iran. Fra pastor Farshid Fathi, som sitter fengslet i det beryktede Evin fengslet 'på grunn av Guds ord og vitnesbyrdet om Jesus' (Åp 1,9).

Hun forteller at brevet har blitt litt av en utfordring for henne. Det gjelder ikke minst hans takknemlighet for fortiden, hans klare visjon for fremtiden, og hans glede i omstendighetene han står midt oppi. Hun vil derfor dele brevet fra pastor Fathi med andre. Her følger det i min oversettelse:

'Kjære brødre og søstre!
Vi feirer jul i fengsel med ære og uforklarlig glede i Kristus. 2013 er i ferd med å avsluttes, og vi er veldig takknemlig for alt Herren har gjort for oss dette året. Jeg har kalt 2013 'åpenbaringsåret'. Nå er jeg veldig begeistret fordi jeg kaller 2014 'året med Guds nærvær'. 

Gud kaller til å vandre for Ham og være hele i vår ferd, som Han sa til Abraham. Så langt er det å vandre for Hans ansikt så vidunderlig og spennende. Vandringen er fylt med stor utholdenhet, prøvelser, vanskeligheter, katastrofer, slag, fengslinger, søvnløse netter, sult, kunnskap, tålmodighet, vennlighet, Den Hellige Ånd, genuin kjærlighet, sannhet og Guds kraft.

Så mine kjære brødre og søstre, om dere leser dette, vær klar for en svært spennende reise i 2014.

En stor takk til alle dere som husker meg i deres bønner de 1.100 dagene jeg har sittet fengslet. 

Velsignelser i Kristus, din bror, Farshid'.

Vi lar oppfordringen gå videre til bloggens mange lesere.

Vår keltiske kristenarv, del 2

Her fortsetter serien om vår keltiske kristenarv:

Hva er det med gruppen av mennesker som inspirere oss mer enn tusen år etter at de trakk sitt siste åndepust? Hva er det vi ser etter som vi tror disse menneskene har å gi oss? Og kanskje det viktigste: hva var det de fant som gjorde at de forlot hjem og familie, for å bringe evangeliet til en farlig, barbarisk verden?

Jeg tror at vår egen pilegrimsvandring har ført oss ansikt til ansikt med disse hellige fra eldgammel tid, ikke bare fordi noen av oss har keltiske røtter, ikke bare fordi vi liker å høre historier fra fortiden, ikke ulike eventyrfortellinger på sett og vis, men fordi vi djupt inne føler, at disse keltiske munkene har noe å si Kirken i dag, som nok en gang står overfor farlig, barbarisk verden, som er i like stort behov for evangeliet som den var for 1200 år siden.

Slå deg i lag med meg og møt disse hellige, og jeg håper at hjertet ditt skal bli berørt. Dette er et hjertes pilegrimsreise, hvor du tar et steg inn i ditt eget stille-rom, og blir forberedt for den misjonsoppgave Gud vil sende deg ut på.

Og nå: I Fars øyne som skapte oss
I Frelserens øyne som kjøpte oss
I Åndens øyne som renset oss
La oss begynne vår reise

(fortsettes)

20 år siden Haik Hovsepian led martyrdøden i Iran

Denne måneden er det ganske nøyaktig 20 år siden den iranske pinselederen Haik Hovsepian Mehr ble myrdet av iranske myndigheter.

Bildet av hans grav ble tatt av kristne trossøsken i Iran denne uken. Legg merke til at gravstøtten er laget slik at det ligger en åpen Bibel under portrettbildet hans.

Dødsdagen er usikker. Han ble drept etter at han hadde protestert mot behandlingen av hans venn og pastorkollega Mehdi Dibaj. Haik hadde satt i gang en kampanje for Mehdi Dibaj, og 16. januar 1994 ble Dibaj løslatt. Tre dager senere forsvant Haik Hovsepian sporløst fra Tehran. Hans kone, Takoosh, fortalte under Åpne dørers jubileum i Filadelfia Vennesla, at Haik hadde gått ut døra denne dagen fra deres hjem, og kom aldri tilbake. 30 januar fikk familien beskjed om at han var død. Det er ingen som helst tvil om at Haik Hovsepian ble drept på grunn av sin kristne tro.

Haik Hovsepian Mehr ble født i Tehran 6. januar 1994 i en armensk middelklasse familie. Han hadde tre yngre brødre: Edward, Roubik og George. 15 år gammel tok han et personlig standpunkt for Jesus. I 1966, giftet han seg med Takoosh.

Året etter ble han pastor for sin første menighet i Majidieh, en forstad til hovedstaden Tehran. Ikke lenge etterpå, mens han avtjente sin verneplikt ble han utplassert i byen Gorgan i provinsen Mazanderan, som ligger i den nordlige delen av Iran, grunnla han en husmenighet.

I 1969 var Haik og Tekoosh på vei fra Tehran til Goran sammen med en amerikansk misjonærfamilie. Bilen de kjørte kolliderte med et vogntog. De fire barna som var med ble drept, Haik og kona ble kvestet. De vendte tilbake til Goran hvor de fortsatte menighetsarbeidet til tross for store vanskeligheter og forfølgelse. Haik hadde et kall og en sterk motivasjon til å evangelisere blant Irans muslimer. Ved siden av en sterk evangelist-gave, var han også en særdeles begavet musiker og sanger. Han har blant annet oversatt Åge Samuelsens sang: 'Å Jesus du som fyller alt i alle' til farsi, men skrev selv mange sanger som den dag i dag brukes av våre trossøsken i Iran.

Han var også en uredd talsmann for menneskerettigheter i Iran, og han og en til var de eneste som nektet å undertegne papirer på at muslimer ikke fikk adgang til kristne menighetslokaler.

Da han ble drept var han biskop for kirken Jama'at-e-Rabbani, en Assemblies of God menighet i Tehran og øverste leder for pinsebevegelsen i landet.

Hans kone Tekoosh og deres barn fortsetter farens arbeid med base i USA.

En underlig 'nådelære'

Johan Olehäll er for meg et ukjent navn. Jeg ser at han oversetter nyhetsbrevet til den kontroversielle eksponenten for den nye nådelæren, Peter Ljungreen, 'Missions Visionen'. I det siste nr som lå i postkassen min i dag, har Olehäll skrevet en artikkel om syndernes forlatelse, hvor han setter ord på en underlig lære som de nye nådelærerne forfekter.

Han skriver om 1.Johannesbrev og hevder at det første kapitlet ikke gjelder gjenfødte kristne, men er skrevet til falske lærere! I samme artikkel mener han at en 'mistolkning av 1.Joh 1,9 har ført til en inflasjon i syndsbekjennelser som igjen har ført til at kristne er mer bevisst sine synder enn om sin rettferdighet i Kristus'.

Om 1.Johannesbrev skriver Johan Olehäll følgende:

'Historikerne er enige om at 1.Johannesbrev ble skrevet for å gå i rette med vranglærere som forsøkte å lure inn falsk lære i forsamlingen. Det virker som om disse falske lærene fornektet syndens eksistens og dermed også behovet for å tro på og akseptere Jesus som Frelser og Herre. I den sammenhengen der Johannes skriver om syndsbekjennelse koblet med syndernes forlatelse taler han til mennesker som:

1. Vandrer i mørket
2. Ikke har fellesskap med Gud eller andre troende
3. Påstår at de aldri har syndet
4. Ikke har Guds ord i seg

Når Johannes i kapitel 2 vender seg til de han kaller 'mine barn' er det åpenbart at han vender seg til de sanne troende. Om dem sier han at:

1. allerede har beseiret den onde (mørkets fyrste)
2. allerede kjenner Herren som er fra begynnnelsen
3. allerede har fått tilgivelse for sine synder (han sier ikke at de først må bekjenne sine alle de synder de har begått den siste uken)
4 allerede har Guds ord i seg.

Kan det være slik at oppfordringen til syndsbekjennelse i 1.Joh 1,9 faktisk er rettet mot de falske lærerne som påstod at de aldri hadde syndet og dermed ikke anså seg å være i behov av frelse'.

Så langt Johan Olehäll.

1.Johannesbrev
Det er riktig at 1.Johannesbrev er et oppgjør med ulike former for vranglære som spredte seg i de tidlige kristne forsamlingene. Det gjelder ikke minst gnostisismen. Men det er ingen ting som tyder på at Johannes tar oppgjør med disse ulike lærdomsværene i det første kapitlet, for så å henvende seg til de troende først i kapitel 2. Det Olehäll hopper bukk over er at Johannes allerede i det første verset i det andre kapitlet skriver: 'Mine barn, dette skriver jeg til dere for at dere ikke skal synde, Men om noen synder, har vi en talsmann hos Far, Jesus Kristus ...'

Leser man videre i kapitel 2 kan vi lese blant annet dette: 'Den som sier: 'Jeg er i ham', må leve slik Jesus levde'. (v.6)

Jeg tror vi alle må erkjenne at overfor et slikt ord, kommer vi alle til kort. Vi får også lite at den som ikke holder Jesu bud, 'er en løgner, og sannheten er ikke i ham'. (v.4)

Stilt overfor dette - og det er mer - finner nok de fleste ut at de gjør synd, og trenger å gjøre det som 1.Joh 1,9 forteller oss: 'Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss fra all urett'.

De Olehäll så henviser til er jo ulike mennesker i forsamlingene Johannes skriver til som befinner seg på ulike modenhetsnivåer, ikke nødvendigvis i alder. Du har de unge begeistrede nyfrelste, og du har de som har levd med Herren Jesus en tid, som gjør seg ulike erfaringer i vandringen med Herren.

Uansett modenhetsnivå har vi alle noe til felles:

Vi synder alle. Det vil si at vi av og til kan komme til å vandre i mørke. Hvordan skjer det? Ved at vi ikke lever i lyset med våre liv: vi bedrar, vi lyver, vi lurer unna. Vi elsker ikke andre slik vi elsker oss selv, eller slik vi elsker Herren. Vi blir misunnelige, stridslystne, etc. Samtidig sier vi: Jeg lever i Ham.

Jeg undrer meg over setningen til Olehäll, hvor han skriver: 'han sier ikke at de først må bekjenne sine alle de synder de har begått den siste uken'. Jeg spør: Hvorfor er det et problem?

For å sitere Johannes igjen: ''Mine barn, dette skriver jeg til dere for at dere ikke skal synde, Men om noen synder, har vi en talsmann hos Far, Jesus Kristus ...'

Vår keltiske kristenarv, del 1

Vår norske kristenarv er keltisk. Det var fra øyene i vest troen kom. Hvordan skal vi best forstå våre røtter? Kanskje først og fremst ved å se nærmere på det som er selve hjerteslaget i den keltiske spiritualiteten: den monastiske arven.

I denne artikkelserien skal vi se nærmere på dette. Den er bygget på noe Paul Cullity skrev for noen år siden, og som er publisert på nettsiden til Northumbria Community.

Keltisk monastisisme
Hvis vi skulle forsøke å ramme inn den keltiske monastisismen med ord, vil vi finne at ordene i seg selv synes utilstrekkelige. Jeg har strevd noen uker for å kunne presentere essensen i denne bevegelsen, men jeg finner det ikke lettere nå enn når jeg begynte. Alle ordene jeg velger synes å ha noe av lidenskapen, vitaliteten, entusiasmen og den intense dedikasjonen i seg, likevel  - selv disse ekstravagante setningene - synes å komme til kort for å fange selve innholdet i det vi her skriver om.

Å kalle den keltiske kirken for 'rik' skaper et bilde av økonomisk rikdom, som den ikke hadde del i. Kaller vi den 'fattig' gjør vi den urett med hensyn til de varige verdiene den var begavet med og som alle de som stiftet bekjentskap med den, fikk del i.

Selv det å bruke ordene 'munk' eller 'monastisk' skaper bilder for de fleste av oss, som er ganske annerledes enn slik de var i opprinnelsen. Jeg sitter igjen med følelse av at jeg leter etter de rette ordene, men å finne dem er utenfor min rekkevidde. Jeg er redd for at det er akkurat dette som skjer når vi forsøker å dissekere og analysere noe som er levende!

Jeg er sikker på at mange av oss har vært forelsket. Vi vet at vi er forelsket, likevel tror jeg de fleste av oss har problemer med å si nøyaktig hva det er ved denne personen som gjør at vi er blitt glad i vedkommende. Når jeg skal beskrive den keltiske kirken, har jeg det litt på samme måten. Jeg er blitt kjent med og blitt forelsket i den keltiske kirken, men noen ganger er det slik, at jeg kan ikke fortelle deg nøyaktig hvorfor.

(fortsettes)

Graver skjendes, kirkeklokker fjernes og ikonostaser brennes

Min gode venn, fader Tryphon, som er abbed for All-Merciful Saviour Orthodox Monastery i Vashon, Washington, og som har norske aner, forteller at jihadister den 13. januar vandaliserte graven til Hl.Thekla og flere kirkebygg i den historiske byen Maaloula i Syria.

Fader Tryphon's velinformerte kilde er fader Makarios Gulwma, som er sekretæren for patriarken for melkittene i Antiokia og hele Østen. Soldater fra Al Nousra og Free Sham har fjernet klokkene fra alle kirkene i denne historiske byen, og brent opp ikonostasen i Hl.Theklas kloster. Også ikonostasen i Hl.Sergius klosteret er ødelagt av brann. De har plyndret graven til Hl.Thekla og revet ned og brent alle korsene i byen. En bronsestatue av Jesus laget av den kjente russiske kunstneren, Aleksandr Rukavhanikov er også ødelagt.

Det er ikke vanskelig å høre sorgen i stemmen til fader Makarios, når han sier:

'De stjal våre aller viktigste symboler, selv klokkene som kaller oss sammen for å be. De brant våre hjem. Deres mål er å utrydde den siste rest av den kristne tro og hindre dens eksistens'.

La oss huske våre hardt prøvede venner i våre forbønner i dag.

Hva Gud er i stand til

Jeg så nærmere på noen skriftsteder i går om hva Gud er i stand til. Det er mange flere enn disse, men disse var de som jeg dvelte ved og som styrket meg i troen:

'Og Gud makter å gi dere all sin gave i rikt mål, så dere alltid og under alle forhold har nok av alt, ja, har overflod til all god gjerning'. (2.Kor 9,8)

'Fordi han selv led og ble fristet, kan han hjelpe dem som blir fristet'.. (Hebr 2,18)

'Derfor kan han også fullt og helt frelse dem som kommer til Gud ved ham, fordi han alltid lever og går i forbønn for dem'. (Hebr 7,25)
'Han som har makt til å bevare dere fra fall, og føre dere fram for sin herlighet, jublende og uten feil'. (Jud v.24)

'Å, min Herre og Gud! Se, du har skapt himmelen og jorden med din store kraft og utstrakte arm. Ingen ting er umulig for deg'. (Jer 32,17)

Hvor er de kidnappede prestene, biskopene og nonnene?

Hva er status så langt når det gjelder fader Paolo, de to kidnappede erkebiskopene og de kidnappede nonnene i Syria?

Fader Paolo Dall'Oglio 
(bildet) som er prior for Deir Mar Musa klosteret i Syria ble kidkappet 29.juli i fjor, mens han vandret i gatene i byen Raqqa. Det er umulig å bringe på det rene om han fortsatt er i live, eller om gruppen som man antar sto bak kidnappingen, Islamic stat of Iraq and the Levant, har drept ham. Kilder blant opposisjonen hevder at fader Paolo ble henrettet rett etter kidnappingen. Andre kilder mener det finnes bevis for at han fremdeles lever. Klosteret han er leder for har ingen opplysninger om fader Paolo, og kan verken bekrefte det ene eller det andre. For medlemmene av klosterkommuniteten, og for hans familie er situasjonen svært vanskelig.

Erkebiskopene Yohanna Ibrahim og Boulos Yazigi
ble kidnappet i utkanten av Aleppo 22.april i fjor. Deres skjebne er ukjent. Det katolske nyhetsbyrået, The Catholic News Agency, gjengir i følge International Business Time i dag, søndag 19. januar, rykter om at en av dem skal være i live og at han holdes fanget enten inne i Syria eller i Tyrkia. Nyhetsbyrået sier ingen ting om hvem av de to dette skal være.

Nonnene
12 nonner ble kidnappet tidlig i desember i fjor, sammen med tre andre kvinner. De kommer fra Hl.Thekla klosteret i Ma'loula, og holdes sannsynligvis fanget i byen Yabrud, som er kontrollert av opprørsstyrkene. Denne byen ligger omlag 12 kilometer fra klosteret. Men ingen kan bekrefte om dette er sant. Al Jazeera har vist en video hvor nonnene er i live', men det er også alt.

I alt 40 kirker skal være ødelagt så langt i den forferdelige syriske borgerkrigen.

Hva kan vi så gjøre?

Først og fremst be. Når vi samles i Kristi himmelfartskapellet hver torsdag ber vi blant annet for de som jeg her har nevnt. Vi ber, selv om de allerede kan være døde og hjemme hos Herren. Herren vet. Vi vet ikke, og ber for dem som om de fremdeles skulle leve. Jeg oppfordrer bloggens lesere til å gjøre det samme.

Kinesisk pionermisjonær hjemme hos Herren

I går tok våre kinesiske trossøsken et endelig farvel med en forunderlig søster i Herren:. Grace He (bildet), var et av de siste gjenlevende medlemmene av den opprinnelige 'Tilbake til Jerusalem' gruppen.

Denne gruppen - 'Back til Jerusalem Evangelistic Band', ble grunnlagt av pastor Mark Ma fra Henan provinsen, og besto av troende fra Fengxiang Bibel institutt i Shaanxi provinsen. Disse kineserne hadde visjonen om å bringe evangeliet til folkeslagene som bor mellom Kina og Jerusalem. I 1947 hadde teamet som vi ser avbildet her skaffet til veie kameler for å reise til Xinjiang provinsen, Kinas mest vestlige region. De reiste gjennom ødemarker og ørkener med lite vann, lite mat og så få tegn til liv. De ble innhentet av kinesiske myndigheter, og måtte søkte tilflukt i Qinghai provinsen.

Mens de ventet på en ny mulighet til å krysse Xinjiang provinsen på nytt, kom kommunistene til makten i Kina, og de kristne ble tvunget til å gå under jorden.

Men Grace He gav seg ikke så lett. Hun fortsatte til Xinjiang på egenhånd, og var rede til å fullføre det kallet hun og hennes gruppe hadde fått fra Herren.

Hun fortsatte å leve og virke i et område nær Kashgar, en by nær grensen til Afghanistan og Kirgisistan. Selv på sine gamle dager forlot hun aldri det muslimske området hvor Gud hadde kalt henne. Historien om hennes spennende liv vil snart komme i en ny bok som vil bli publisert på engelsk i mars i år. Det er snakk om en andaktsbok, sammen med en eksklusiv video som vil bli lansert i løpet av året.

Må Grace He's liv inspirere oss til å leve helhjertet for Jesus!

Ønsker annerledes gudstjeneste - med nattverd og trosbekjennelse

Jeg gleder meg over det jeg leser i intervjuet som Korsets Seier hadde med Stephan Christensen forleden:

'Akkurat nå arbeider vi med våre gudstjenester. Vi har et ønske om at våre gudstjenester skal gjenspeile det Det nye testamente beskriver som en gudstjeneste. De siste årene har det blitt tydelig for meg at vi litt for enkelt plukker ut de elementene vi liker best. Ofte blir den moderne gudstjenesten redusert til lovsang, tale, og kollekt, men Det nye testamente beskriver et mye mer rikholdig gudstjenesteliv. Er informasjonen blitt viktigere enn nattverden?'

Journalisten som portretterer Christensen, Lars Christian Gjerlaug, skriver så: 'Stephan har ikke alle svarene, men sammen med menigheten går han en vei der både trosbekjennelsen, nattverden og bønnen får større plass'.

'Vi ønsker en menighet der både de klassiske elementene, det kontemporære uttrykket og det karismatiske livet har sin plass', forteller Stephen.

Så flott, tenker jeg. Det er min drøm også. Beste jeg har lest på lenge!

Foto: UngFila.

To kirker på Sri Lanka vandalisert av mobb ledet av buddhist munker

To kirker - lokalisert i Hikkaduwa på Sri Lanka - ble angrepet og vandalisert av en mobb ledet av buddhist munker 12. januar.

Det er International Christian Concern som melder dette.

Lokalt politi sto og så på mens mobben rev religiøse symboler av kirkebyggene, smadret stoler, og satte fyr på Bibler, salmebøker og annen kristen litteratur.

Det var mens medlemmene av en Assemblies of God menighet og menigheten Calvary Free Church i Hikkaduwa var samlet til gudstjeneste at 250 buddhister dukket opp. Ledet av buddhist-munken, Hela Bodhu Pawura, brukte de håndholdte høytalere for å rope ut anti-kristne slagord utenfor kirkebygget til Assemblies of God. Rett etterpå gikk de til angrep på selve kirkebygget. De knuste rutene, og begynte å rive av taket. De var samlet til gudstjeneste ble tvunget til å flykte.

Mobben beveget seg så videre til Calvary Free Church, som ligger i kort avstand fra Assemblies of God menigheten, og fortsatte vandaliseringen der.

Politiet skal i etterkant ha arrestert 24 personer, blant dem åtte buddhist munker.

La oss huske våre trossøsken på Sri Lanka i våre forbønner.