Et stort skille og profetiske ord for 2018

R. Loren Sandford (bildet) er en profetisk røst jeg gjerne låner øret til. Han har våget å sette et kritisk søkelys på mye av det som utgir seg for å være profetisk tale i vår tid, og han er heller ikke en som profeterer i 'hytt og pine' hver eneste dag. Når han taler er det med integritet og med tyngde.

Jeg har valgt å oversette følgende, som jeg finner relevant for oss:

"Dette er noe jeg sa i forbindelse med en profetisk konferanse i Lakeland, Florida den første uken i november: et stort skille åpner seg mellom de som er søkersensitive og de som søker å være følelsomme for Gud. Dette gjenspeiler den større splittelsen som finnes mellom venstre og høyre, liberale og konservative, hyper-nåde og kostbar nåde, mellom moral og umoral. Det er livsforbedrende kristendom mot en kristentro basert på korset, Jesu blod og oppstandelsen. Jeg lever for å dø med Ham, slik at jeg kan leve med Ham. Det er underholdnings-kristendom versus tilbedelse i ånd og sannhet."

R. Loren Sandford har også kommet med disse profetiske ordene om 2018:

'Forhåndsvisning' er en del av mitt profetiske budskap for 2018. Gud vil bevege seg med makt og økende hastighet for å gjøre sitt folk helt. Skjulte synder vil bli avslørt og ødelagte steder vil bli avdekket for at Gud skal gjenopprette og manifestere sin herlighet gjennom oss. Så dette er et helbredelsens år - som ikke bare varer et år, men for en lengre periode. Gamle sår. Smertefulle sår. Skuffelser. Hellig olje vil strømme over disse sårene, for etter at de er blitt avdekket kommer rensingen. Det vil ikke bare handle om det indre livet, men også om sykdom og ødelagte kropper. I motsetning til tidligere perioder vil den komme på en mer forsiktig måte, full av kjærlighet, uten fanfarer eller overdrivelser eller sinne eller fordømmelse eller legalisme eller metoder.

Devalueringen av Bibelen

Jeg sitter på hotellrommet vårt i Bergen og kjenner både på en djup takknemlighet for det jeg har fått være med på i Bergen baptistmenighet i dag, og samtid kjenner jeg på en djup sorg og fortvilelse over den devalueringen av Bibelen som brer om seg i visse kretser. Det ene innlegget etter det andre på Facebook som handler om at Bibelen ikke er Guds ord, at den kun er en religiøs bok, at den inneholder så mange feil og selvmotsigelser.

Jeg har skrevet om dette før. Flere ganger. Når jeg likevel skriver om det nok en gang, er fordi jeg ser denne giften eter seg inn i sinnet til flere av de som holdt fast ved synet på Bibelen som Guds evige, uforanderlige ord.

Enkelte representanter for den nye nådebevegelsen snakker med store ord om at en ny reformasjon er underveis. En reformasjon som vil endre vårt syn på hvem Gud er. Jeg tenker på de som på 1500-1600 tallet endelig fikk Guds ord tilgjengelig på sine egne språk, og som gav livene sine for Guds skrevne ord. I dag vrakes det de trodde på og døde for. Av mennesker som setter sine egne tanker over det Gud har sagt, som blir sin egen autoritet, men som påberoper seg Den Hellige Ånd - som om Den Hellige Ånd skulle si noe annet enn det Den Hellige Ånd allerede har inspirert og har satt sitt godkjentstempel på. Jeg kan ikke se at dette er noe annet enn en stor forførelse. Ingen reformasjon. Dette er bare en gjentagelse av den gamle løgnen til den onde: Har Gud virkelig sagt?

Jeg la merke til at mange av de som kom til bønneseminaret i Bergen baptistmenighet hadde Bibelen sin med seg. Det gledet meg veldig. Flere av disse Biblene bar tydelig preg av å være lest. De var virkelig slitte. Baptister er kjent for å være et bibellesende folk. Den gode tradisjonen skal vi ta godt vare på.

Jeg glemmer aldri mitt første møte med biskop Thomas fra Egypt. Han underviste om viktigheten av å lese Bibelen, og på en så varm, inderlig og personlig måte, at det skapte Bibelglede. Han viste frem den lille Bibelen sin, og kalte den Guds kjærlighetsbrev.

- Den får dere ikke bla i, sa biskop Thomas, for den er min personlige. Med alle personlige notater, spesielle datoer hvor Gud hadde minnet ham om noe spesielt. Og biskop Thomas fortalte at det var et mål for ham at alle konfirmantene i hans bispedømme skulle ha sin egen Bibel og at de skal få hjelp til å lese den og forstå den.

Flere av representantene for den nye nådelæren forsøker å skape et kunstig skille mellom Jesus og Bibelen. Ikke la deg forføre. Hold fast ved overbevisningen om at de kanoniske skriftene som utgjør vår Bibel er Guds evige ord, en overbevisning som har fulgt kirken hele tiden. Du har ingen ting å tape på det. Tro ikke nye åpenbaringer som kaster vrak på det eneste kompasset vi har: Bibelen. Gjør vi det er vi prisgitt tidens skiftende trender og menneskelige meninger. Da vil troen garantert lide skibbrudd.

Billedtekst: Den lille reise-Bibelen min. Jeg har alltid Guds ord med meg.

Nådebevegelsen: Når Loven forstås som en løgn fra Satan

Det er mye som sporer av i den nye nådebevegelsen for tiden. En norsk pastor, som er en av de fremste lederne for denne bevegelsen her til lands snakker nå om en ny reformasjon, "om bølger av åpenbaringer", men at bevegelsens sympatisører må regne med forfølgelser på grunn av disse åpenbaringene. Han klager over at de ikke slipper til der de gjerne skulle ha sluppet til.

I en tale holdt denne måneden vi nå er inne i kommer denne pastoren med en slik "åpenbaring":

"Loven kommer i praksis, eller bygger i praksis på løgnen fra Satan i Edens hage. Selve plattformen som loven hviler på er rett og slett en løgn i fra Satan... Loven som kom etter syndefallet bygger videre på denne løgnen. Den er med på å forsterke løgnen fra djevelen, rett og slett."

Det er nesten så jeg ikke tror det jeg hører. For dette stemmer jo ikke med Bibelen i det hele tatt! Men slik blir det vel når Bibelen devalueres som den gjør i disse sammenhengene.

Det er jo ikke djevelen som gav Loven, men Gud.

I Rom 7,12 kan vi lese: "Så er da loven HELLIG, og budet HELLIG og rettferdig OG GODT." Uthevelsene er mine. Bare dette verset viser hvor absurd denne pastorens og bibellærerens påstand er. Til sin medarbeider skriver apostelen Paulus: "Vi vet jo at LOVEN ER GOD dersom en bruker den på lovlig vis." (1.Tim 1,8)

Når Moses gav De ti bud leser vi om Guds herlighet som hvilte over fjellet - Gud steg ned - leser vi. Herligheten hvilte også over Moses. Og så gir Herren Moses alle forskriftene, alle lovene, til sitt utvalgte folk.

Dette skal altså i følge denne forkynneren hvile på en djevelsk løgn!

I Galaterbrevet underviser apostelen om hvordan Loven forstås i den nytestamentlige pakt. Der sier han rett ut - og helt annerledes enn denne pastoren: "Er da loven imot Guds løfter? Langt derifra!" (Gal 3,21)

Og videre skriver han: "Men før troen kom, ble vi holdt i varetekt under loven, innestengt inntil den tro som skulle komme, ble åpenbart. Slik er loven blitt vår tuktemester til Kristus, for at vi skulle bli rettferdiggjort av tro. Men nå når troen er kommet, er vi ikke lenger under tuktemesteren." (v.23-25)

Guds vrede er ikke en forestilling i vårt sinn - den er en realitet

Når man har valgt å devaluere Guds ord som deler av den nye nådebevegelsen i Norge med all tydelighet gjør, ved å innta den stillingen som liberal teologi har vært den fremste premissleverandøren av, nemlig at Bibelen ikke er Guds ord, men inneholder Guds ord så kan man jo gjøre med det skrevne ord som man vil - alt ettersom 'ånden' leder. For de påberoper seg gjerne at Guds Ånd har vist dem både det ene og det andre.

En av de fremst eksponentene for den nye nådelæren i Norge hevder nå at Guds vrede er et menneskelig konsept. Gud er på ingen måte vred. Vreden er kun en forestilling i vårt sinn.

Han sier det slik: "Jesus på korset, ble ikke vårt offer for å behage en sint Gud... Jesus var Guds offer for å frelse og endre oss, og våre sinte sinn."

En side ved Guds karakter er Hans vrede. Vi kan like det eller ikke, men ingen av oss kan endre Guds karakter, selv ikke med et pennestrøk. Guds vrede er en del av Hans rettferdighet. Han er hellig, og tåler ikke synd. Vi ser dette allerede på Bibelens første blader. Når mennesket hadde syndet leser vi: "Han drev mennesket ut, og øst for Edens hage plasserte han kjerubene og det flammende sverdet som svingte hit og dit for å vokte veien til livets tre." (1.Mos 3,24)

"I Det gamle testamente er vrede den hellige Guds reaksjon mot alt som er i strid med hans majestet og hans vilje. Om Gud ikke ble vred, sa var han heller ikke fullkomment rettferdig, og hans kjærlighet var da en slapp sentimentalitet," skriver David Hedegård og Appeli Saarisalo, begge med sine doktorgrader i teologi, i Bibelsk oppslagsbok, side 1015. (Lunde forlag 1975).

Men Guds vrede er ikke bare forbeholdt Det gamle testamente og en slags gammeltestamentlig forestilling. Deler av den nye nådebevegelsen er klart influert av heretikeren Markion som forsøkte å fremstille en vred og utilregnelig Gud i Den gamle pakt, og en annen slags Gud i Det nye testamente.

Selv etter korset møter vi Guds vrede:

"For Guds vrede åpenbares fra himmelen over all ugudelighet og urettferdighet hos mennesker som holder sannheten nede i urettferdighet." (Rom 1,18)

"Med din hardhet og ditt ubotferdige hjerte hoper du deg opp vrede til vredens dag, den dag når Guds rettferdige dom skal bli åpenbart. For han skal gi enhver igjen etter hans gjerninger." (Rom 2,5)

"Men dersom vår urettferdighet fremhever Guds rettferdighet, hva skal vi da si? Er kanskje Gud urettferdig når han fører sin vrede over oss?" (Rom 3,5)

"Hvor mye mer skal vi da, etter at vi er rettferdiggjort ved hans blod, ved ham bli frelst fra vreden." (Rom 5,9)

"Mn om nå Gud - enda han ville vise sin vrede og gjøre sin makt kjent - likevel i stor langmodighet bar over med vredens kar, som var gjort ferdige til undergang." (Rom 9,22)

"Vi var av naturen vredens barn likesom de andre." (Ef 2,3b)

"La ingen bedra dere med tomme ord! For det er jo på grunn av disse ting at Guds vrede kommer over vantroens barn." (Ef 5,6)

"På grunn av disse ting kommer Guds vrede over vantroens barn..." (Kol 3,6)

"... og vente på hans Sønn fra himlene - han som Gud reiste opp fra de døde, Jesus, han som frir oss fra vreden som kommer." (1.Tess 1,10)

"For de hindrer oss i å forkynne for hedningene, så de kan bli frelst. Slik fyller de alltid sine synders mål. Men nå har vreden til sist nådd dem." (1.Tess 2,16)

"For Gud bestemte oss ikke til vrede, men til å vinne frelse ved vår Herre Jesus Kristus." (1.Tess 5,9)

"Og de sier til fjell og klipper: Fall over oss og skjul oss for hans åsyn som sitter på tronen, og for Lammets vrede. For deres store vredesdag er kommet, og hvem kan da bli stående?" (Åp 6,16-17)

"... men nå er din vrede kommet ..." (Åp 11,18)

"... og han kastet frukten i Guds vredes vinpresse ..." (Åp 14,19)

".... for med dem er Guds vrede fullbyrdet." (Åp 15,1)

"... fylt med Guds vrede ..." (Åp 15,7)

"... tøm Guds vredesskåler ut på jorden." (Åp 16,1)

"... begeret med hans strenge vredes vin." (Åp 16,19)

Guds vrede er nok noe helt annet enn en forestilling i vårt sinn. Men en ting er klart, man blir ikke populær ved å ta frem denne sannheten. Dette er ikke noe vi vil høre om i dag.

Dr.Michael Browns spørsmål til Joseph Prince vedrørende hans nådelære, del 3

Her er tredje og siste del av spørsmålene som dr.Michael Brown (bildet) har stilt en av de fremste premissleverandørene for den nye nådelæren, Joseph Prince:

7. Vi er enige i at vi ikke trenger å bekjenne hver synd vi begår hver dag for å 'være frelst', men er en hver form for bekjennelse upassende? For eksempel, er det rett av en troende å si: 'Far, jeg er lei meg for at jeg har syndet og jeg ber om at du må vaske meg ren?' Er det OK å få være føtter vasket (for å bruke språket i Joh 13) når vi føler at vi trenger det? Fornekter vi da Guds nåde eller viser vi vår uvitenhet om Guds nåde når vi bekjenner våre synder for Ham, og ber Ham om å tilgi oss?

8. Siden du mener vi ikke skal dømme vår frelse ved vår oppførsel, hvordan kan vi unngå selvbedrag? Jeg vet at du er mot visse typer selvransakelse slik at vi ikke får synden 'på hjernen' og tar øynene av det ferdige frelsesverket på korset, men hva gjør du med vers som sier at vi vet at vi er gått over fra døden til livet bare hvis vi lever på en bestemt måte (som en John 3:14)? Hvis jeg forstår deg riktig, så ville du stilt et spørsmålstegn ved en persons frelse om han ikke viser noen livsendring og fortsetter å leve i synder man ikke vil omvende seg fra. Men betyr ikke dette at, på et visst nivå, at du ser du på egen oppførsel for å bekrefte din frelse?

9. Tror du det er noen fare i å hevde at det Jesus lærte før korset ikke gjelder for oss som troende i dag? Jeg bruker mye tid på dette temaet i boken min, og avslører det jeg mener er de svært reelle farene ved å gjøre dette, men for øyeblikket, lurer jeg på om du kunne fortelle meg hvorfor nåde-forkynnere som Spurgeon (som jeg nevnte ovenfor) eller DM Lloyd-Jones frydet seg over Bergprekenen og anså den for å være gjeldende for troende i dag, mens du avviser den og mener at den ikke gjelder for oss. Hadde de gått glipp av noe?

Dr Michael Browns spørsmål til Joseph Prince vedrørende hans nådelære, del 2

Her er andre del av spørsmålene Dr. Michael Brown (bildet) stiller en av de fremste premissleverandørene for den nye nådelæren. Første del ble publisert på bloggen i går:

4. Hvis Gud har uttalt at dine fremtidige synder er tilgitt på samme måte som Han har uttalt at dine tidligere synder tilgitt, hvorfor adresserer da Paulus og andre nytestamentlige forfattere disse syndene i sine brev, og hvorfor tar Jesus opp dem i Åpenbaringen 2-3? Vi vet at Gud ikke minner oss om våre tidligere bekjente synder, siden han har tilgitt og "glemt" dem. Hvorfor gjør Han det da med våre nåværende synder, og hvorfor advarer Han oss om farene ved å falle i disse syndene, hvis Han har tilgitt og glemt dem på forhånd?

5. En ledende hyper-nåde lærer hevder at læren om progressiv helliggjørelse er en "åndelig morderisk løgn." Betyr det at nåde-predikanter som Charles Spurgeon, som trodde på progressiv helliggjørelse, underviste i denne påståtte løgnen? Og hvis "progressiv helliggjørelse" betyr rett og slett å vandre i vår hellighet ved hjelp av Ånden, hva er så farlig om denne undervisningen? Sagt på en annen måte, trenger vi å avvise tanken om at den som gjorde oss hellige nå kaller oss til å leve hellige liv i tanke, ord og gjerning, og dermed "fullføre vår helliggjørelse i frykt for Gud" (2 Kor 7: 1)? Sier ikke Paulus at vi hellige (som er hvem vi er) og kaller han oss ikke også til å være hellige (det er hvordan vi lever)? (Se 1. Kor. 1,2).

6. Vi er enige om at den Hellige Ånd fordømmer oss aldri for våre synder som troende, men gjør han oss noensinne ubehagelige når vi synder? For meg er dette en veldig kjærlig handling av Faderen, som ikke ønsker oss komfortabele med å gjøre ting som kan ødelegge våre liv og andres liv. Er ikke det noe vi skulle omfavne? Og drar ikke dette oss til korset i stedet for vekk fra det?

(fortsettes)

Dr Michael Browns spørsmål til Joseph Prince vedrørende hans nådelære, del 1

Den svært anerkjente amerikanske bibellæreren, Dr Michael Brown (bildet) har stilt en rekke nærgående spørsmål til en av vår tids fremste premissleverandørene for den nye nådelæren: Joseph Prince.

Jeg synes spørsmålene er svært relevante, og har valgt å oversette dem til norsk:

Ganske regelmessig lytter jeg til vitnesbyrd fra troende som er blitt forvandlet gjennom tjenesten til Joseph Prince, og jeg takker Gud for hvert av disse gode vitnesbyrdene. Uten tvil - hans budskap om nåde er frigjørende med hensyn til mange former for legalisme, prestasjonsbasert religion og åndelig mindreverdighetskompleks - og for dette er jeg takknemlig.

I 1992 talte Gud til meg om å gjøre et nytt studium av nåden, og resultatet av dette studiet var en øyeåpner, så mye at et av kapitlene i en bok jeg gav ut i 1997: 'Go and Sin No More' fikk tittelen: 'Alt er nåde' og et annet: 'Bokstaven dreper'.

Så selv om jeg er blitt kjent som en 'omvendelses- og hellighetsforkynner' - som er sant, er det like sant at min forkynnelse strømmer ut av den nåde som uttrykkes mest fullkomment og helt i Jesus.

Det er fordi jeg ivrer slik for Guds sanne nåde (se 1.Pet 5,12) at jeg skrev boken: 'Hyper Grace: Exposing the Dangers of the Modern Grace Message', og selv om det er mye jeg er enig i når det gjelder den undervisningen pastor Prince gir, så er det også en sterk grad av uenighet når det gjelder dette.

Kritikerne av min bok 'Hyper Grace' har anklaget meg for å misforstå eller mistolke deres budskap til tross for at jeg siterer de aktuelle forfattere, pastorene og lærere direkte gjennom hele boken, rettferdig og i sammenheng.

Men siden vi alle er enige om at klarhet og ydmykhet er av største betydning i vår samhandling og at vi bør strebe etter samhold og forståelse der det er mulig, stiller jeg disse spørsmålene som utgangspunkt for en videre samtale:

Min intensjon er ikke å hisse opp til en debatt, heller ikke å spotte. Jeg gjør det for at vi skal forstå hvor vi skilles ad og hvor vi ikke gjør det. Så her er mine spørsmål til deg:

1. Krever Gud noe av deg som sitt barn? Er det noe Han sier som du gjøre annet enn å motta Hans nåde? Hvis det forholder seg slik, er det åndelige fordeler som kommer av det å adlyde disse kravene og åndelige tap som kommer av det at vi ignorerer dem?

2. De nytestamentlige forfatterne formaner oss ofte til å leve på måter som er til behag for Herren. Betyr det at det er mulig å leve slik at vi ikke behager Ham? Vi er enige om at Han er relaterer seg til oss som Hans elskede barn, men er Han alltid fornøyd med oss? Og siden Paulus oppfordrer oss til ikke å gjøre Den Hellige Ånd sorg, betyr det at vi kan gjøre Den Hellige Ånd sorg?

3. Er det noe du kan gjøre for å skuffe Herren? Hvis Herren ser oss alltid som perfekt i Hans øyne, er det noen måte vi kan skuffe Ham på? Jeg har hørt det sagt at vi bare kan gjøre Ham sorg eller skuffe Ham ved ikke å stole på hans nåde, men ifølge ditt budskap har ikke den synden også blitt tilgitt?

(fortsettes)

Wesley og Bunyans oppgjør med den falske nådelæren

I forbindelse med en preken jeg skal holde over Jud. vers 3, om den å 'stride alvorlig for den tro som en gang for alle er overlevert de hellige', har jeg sett nærmere på en vranglære som har virkelig har plaget kirken opp gjennom tiden og ført til manges fall.

Jeg tenker på antinomistene - lovfornekterne.

En av de som stiftet bekjentskap med dem var John Wesley (bildet). Det er interessant å merke seg en samtale han hadde med noen av de som forfektet denne læren. Deres argumentasjon ligner til forveksling noe av det som talsmennene for den nye nådelæren forfekter.

Wesley fortelleer at i 'Jenninghall hadde antinomistene arbeidet hardt i djevelens tjeneste'. I Birmingham sier han at 'de ville, urene, dyriske, bespottelige antinomistene' aldeles har ødelagt forsamlingenes åndelige liv. Han forteller om en viss Roger Ball som hadde sneket seg inn i menighetslivet i Dublin. Til å begynne med virket han så åndelig sinnet at forsamlingen mottok ham med varm velkomst som ypperlig velegnet for kirkens liv og tjeneste. Etter hvert 'viste han seg å være full av svik og de mest vederstyggelige feiltrinn, blant annet den ide at den troende hadde rettigheter på alle kvinner'. Han ville ikke ta del i nattverden, for under nåden måtte man 'ta ikke, smak ikke, rør ikke' (Kol 2,21) Heller ikke ville han preke, han holdt seg fra gudstjenestene fordi, som han sa: 'Det kjære Lammet er den eneste predikant'.

I den hensikt å vise hva disse antinomistene sto for, gjenga Wesley i sin Journal en samtale han hadde hatt med dem i Birmingham. Den forløp som følger:

- Tror du at du ikke har noenting med Guds lov å gjøre?
- Det har jeg ikke. Jeg er ikke under Loven. Jeg lever ved tro.
- Har du, som lever ved tro, rett til alt i verden?
- Det har jeg, Alt er mitt, siden Kristus er min.
- Kan du altså ta hva du vil, hvor som helst? La oss si fra en butikk, uten eierens samtykke?
- Det kan jeg, om jeg vil, for alt er mitt. Men jeg vil bare unngå å vekke anstøt-
- Har du rettighet på alle kvinner i verden?
- Ja, hvis de går med på det.
- Men er så ikke det en synd?
- Jo, for det som mener det er synd. Men ikke for dem hvis hjerter er fri'.

John Bunyan
Også baptisten John Bunyan støtte på dem som gjorde krav på frihet fra all morallov.

Bunyan skriver: 'De så med fordømte meg som lovisk og mørk, der de innbilte seg at bare de hadde oppnådd slik en fullendelse, at de kunne gjøre hva de ville uten å synde'. En av dem som Bunyan kjente 'ga seg hen til alle arter av smuss og urenhet ... og bare lo av alle formaninger om å skikke seg. Da jeg umaket meg med å refse hans ondskap lo han bare enda mer ...'

En underlig 'nådelære'

Johan Olehäll er for meg et ukjent navn. Jeg ser at han oversetter nyhetsbrevet til den kontroversielle eksponenten for den nye nådelæren, Peter Ljungreen, 'Missions Visionen'. I det siste nr som lå i postkassen min i dag, har Olehäll skrevet en artikkel om syndernes forlatelse, hvor han setter ord på en underlig lære som de nye nådelærerne forfekter.

Han skriver om 1.Johannesbrev og hevder at det første kapitlet ikke gjelder gjenfødte kristne, men er skrevet til falske lærere! I samme artikkel mener han at en 'mistolkning av 1.Joh 1,9 har ført til en inflasjon i syndsbekjennelser som igjen har ført til at kristne er mer bevisst sine synder enn om sin rettferdighet i Kristus'.

Om 1.Johannesbrev skriver Johan Olehäll følgende:

'Historikerne er enige om at 1.Johannesbrev ble skrevet for å gå i rette med vranglærere som forsøkte å lure inn falsk lære i forsamlingen. Det virker som om disse falske lærene fornektet syndens eksistens og dermed også behovet for å tro på og akseptere Jesus som Frelser og Herre. I den sammenhengen der Johannes skriver om syndsbekjennelse koblet med syndernes forlatelse taler han til mennesker som:

1. Vandrer i mørket
2. Ikke har fellesskap med Gud eller andre troende
3. Påstår at de aldri har syndet
4. Ikke har Guds ord i seg

Når Johannes i kapitel 2 vender seg til de han kaller 'mine barn' er det åpenbart at han vender seg til de sanne troende. Om dem sier han at:

1. allerede har beseiret den onde (mørkets fyrste)
2. allerede kjenner Herren som er fra begynnnelsen
3. allerede har fått tilgivelse for sine synder (han sier ikke at de først må bekjenne sine alle de synder de har begått den siste uken)
4 allerede har Guds ord i seg.

Kan det være slik at oppfordringen til syndsbekjennelse i 1.Joh 1,9 faktisk er rettet mot de falske lærerne som påstod at de aldri hadde syndet og dermed ikke anså seg å være i behov av frelse'.

Så langt Johan Olehäll.

1.Johannesbrev
Det er riktig at 1.Johannesbrev er et oppgjør med ulike former for vranglære som spredte seg i de tidlige kristne forsamlingene. Det gjelder ikke minst gnostisismen. Men det er ingen ting som tyder på at Johannes tar oppgjør med disse ulike lærdomsværene i det første kapitlet, for så å henvende seg til de troende først i kapitel 2. Det Olehäll hopper bukk over er at Johannes allerede i det første verset i det andre kapitlet skriver: 'Mine barn, dette skriver jeg til dere for at dere ikke skal synde, Men om noen synder, har vi en talsmann hos Far, Jesus Kristus ...'

Leser man videre i kapitel 2 kan vi lese blant annet dette: 'Den som sier: 'Jeg er i ham', må leve slik Jesus levde'. (v.6)

Jeg tror vi alle må erkjenne at overfor et slikt ord, kommer vi alle til kort. Vi får også lite at den som ikke holder Jesu bud, 'er en løgner, og sannheten er ikke i ham'. (v.4)

Stilt overfor dette - og det er mer - finner nok de fleste ut at de gjør synd, og trenger å gjøre det som 1.Joh 1,9 forteller oss: 'Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss fra all urett'.

De Olehäll så henviser til er jo ulike mennesker i forsamlingene Johannes skriver til som befinner seg på ulike modenhetsnivåer, ikke nødvendigvis i alder. Du har de unge begeistrede nyfrelste, og du har de som har levd med Herren Jesus en tid, som gjør seg ulike erfaringer i vandringen med Herren.

Uansett modenhetsnivå har vi alle noe til felles:

Vi synder alle. Det vil si at vi av og til kan komme til å vandre i mørke. Hvordan skjer det? Ved at vi ikke lever i lyset med våre liv: vi bedrar, vi lyver, vi lurer unna. Vi elsker ikke andre slik vi elsker oss selv, eller slik vi elsker Herren. Vi blir misunnelige, stridslystne, etc. Samtidig sier vi: Jeg lever i Ham.

Jeg undrer meg over setningen til Olehäll, hvor han skriver: 'han sier ikke at de først må bekjenne sine alle de synder de har begått den siste uken'. Jeg spør: Hvorfor er det et problem?

For å sitere Johannes igjen: ''Mine barn, dette skriver jeg til dere for at dere ikke skal synde, Men om noen synder, har vi en talsmann hos Far, Jesus Kristus ...'

Skjellsordet "fariseer" -det nådeløse "nådefolket", del 2

I den forrige artikkelen så vi på hvordan ordet "fariseer" brukes nærmest som et skjellsord blant de som har annammet den "nye" nådeforkynnelsen. Det er for dem ensbetydende med å være en skikkelig sjølgod hykler. Dette er et misbruk av ordet. Som jeg skrev i forrige artikkel brukte Jesus sterke ord om fariseere, men kan umulig å brukt dette som alle fariseere. Vi skal i denne artikkelen se nærmere på jødedommen på Jesu tid og på den historiske bakgrunnen til fariseismen.

Det var fem jødiske partier som var aktive mens Jesus levde: Det var fariseerne, essernerne, saddukerne, selotene og så hadde vi de som fulgte Døperen Johannes. Essernerne er ikke omtalt i Det nye testamente. De så på seg selv som "Lysets barn" i motsetning til "mørkets barn". Deres medlemmer levde en form for kommunitetsliv, svært disiplinert og med en sterk forventning om at Gud kom til å gripe inn i historien og endre dens gang. De trodde at alt liv var forutbestemt, og de var av den oppfatning at ypperstepresten i Templet i Jerusalem var valgt på falskt grunnlag og avviste dermed hele det seremonielle liv ved Templet.

Man antar at saddukerne tok sitt navn fra ypperstepresten Sadok, som tjenestegjorde mens kong David levde. Deres medlemmer kom hovedsakelig fra den hellenistiske sositeten og var opptatt av å fremme en stabil livsførsel. De trodde at mennesker har en fullstendig fri vilje men de trodde ikke på noe liv etter døden. En annen side ved dem var at de kun anerkjente det Moses hadde skrevet, ikke den Den talte Loven, senere kalt Mishnah - ting som Gud hadde talt til Moses på Sinai men som ikke var skrevet ned av ham. Saddukeerne mente fariseerne hadde lagt altfor sterk vekt på tradisjonen, men dette til tross, de hadde likevel sterk innflytelse på Sanhedrin, som var lovrådet hvor de jødiske dommerne dømte i forhold til Loven.

Selotene var sterkt nasjonalistiske og bekjempet Israels fiender lidenskapelig. En av Jesu disipler var Simon, han fikk jo nettopp sitt tilnavn av denne grunn.

Så hadde vi fariseerne. Om deres opprinnelse strides de lærde. Enkelte vil ha det til at man kan spore deres historie tilbake til Esras tid, omkring 450 f.Kr. En jødisk kilde, "Josvas visdom", er et historisk dokument som refererer til fariseerne omkring år 250 f.Kr. Andre vil ha det til at fariseerne oppstod som gruppe etter Makkabeeropprøret i 167 f.Kr. I følge dem skal fariseerne ha sprunget ut av en gruppe som ble kalt Hasideerne, som man vet eksisterte før Makkabeeropprøret. Disse ble kalt "de trofaste", i det de beskyttet jødisk liv fra den sekulære greske kulturen. Interessant nok kan det være dette som er den egentlige bakgrunnen for fariseernes respons vedrørende hedningene i menigheten.

I forbindelse med Makkabeeropprøret, sto disse Hasideerne i opposisjon til sine jødiske ledere som misbrukte Torahen (Mosebøkene), på mange ulike måter. På grunn av deres djupe lidenskap for levittisk renhet, brøt de ut fra sitt eget folk og utviklet seg til egne grupper, som essenerne var en del av. Enkelte tror at fariseerne fremsto fra dissse gruppene. De hadde en sterk innflytelse over en 100 års periode selv om de ikke søkte sterk politisk makt.

Når Jesus sto frem var det fariseerne som hadde den sterkeste innflytelsen i samfunnet. Historikeren Josefus skriver at at fariseerne hadde "sterk innflytelse blant byfolk, og alle bønner og alle hellige ritualer vedrørende guddommelig tilbedelse skjedde i følge deres utleggelse."

(fortsettes)

Skjellsordet "fariseer" - det nådeløse "nådesfolket", del 1

Det pågår en interessant debatt på et nettforum for tiden om forholdet mellom Loven og nåden. Slike samtaler kan være nyttige, men debatten forsimples av en tildels aggressiv oppførsel fra de som har annammet den såkalte "crazy-grace" læren. Blant deler av denne grupperingen sitter de sterke personkarakteristikkene løst, og man deler mer enn villig ut rødt kort til alle som mener noe annet enn dem. For å si det rett ut: Sjeldent har jeg møtt mer nådeløse mennesker enn enkelte av talsmennene- og kvinnene som representerer dette synet. Den som mener noe annet enn dem blir lett "en hykler", "fariseer", "religiøs", "judaist" (det siste ikke det samme som en judas, men ikke langt unna), - bare for å nevne noen av ordene som brukes. Denne hardheten og uforsonigheten mot andre kristne, er ikke ny for denne debatten for dette nettforumets vedkommende, det er noe flere har merket seg i ulike sammenhenger. Og det underlige er at flere av "nådefolket" tar Jesus til inntekt for sine sterke utbrudd mot andre. Det er spesielt Hans omtale av "fariseerne" som brukes som et eksempel.

Og det hersker vel ingen tvil om at Jesus var skarp i sin uttalelse om fariseerne. Det finnes det mange eksempler på i evangeliene. Men er det likevel slik at Jesu dom over dem gjaldt fariseerne som gruppe, og dermed rammet alle fariseere? Det ville vært ulikt Jesus. Hvem var disse fariseerne egentlig?

Ordet "fariseer" kommer fra det hebraiske ordet perushim og betyr "de som er atskilt" eller "satt til side", om du vil. Atskillelse (havdala) kommer fra betydningen av kadosh, som betyr hellighet. I 3.Mos 11,44a leser vi: "For jeg er Herren deres Gud, og dere skal være hellige, for jeg er hellig." I Esra 10,11 ser vi enda tydeligere hva det å være hellig innebar: "Skill dere fra de andre folk her i landet ..." Så fariseerne, som var et eget religiøst parti i Israel, henga seg til å være annerledes og med det i betydningen lydig mot Guds ord. De var på en måte et slags "vekkelsesfolk" i det de kalte jødene tilbake til en lydighet mot Jahve. De var nidkjære for Loven, og hvordan Loven skulle tolkes og tilegnes og leves ut. Vi må ikke glemme at de fikk stor betydning i ulike faser av Israels historie, når det gjaldt å ta vare på Guds ord. Hvor hadde vi vært i dag uten dem, egentlig, når det kommer til bevarelsen av Guds ord?

Kritiske til Jesus

Som jeg skrev er det ingen tvil om at fariseerne på Jesu var sterkt kritiske til Jesus. Deres kritikk var særdeles vokal. Og Jesus svarte dem da også nokså krasst. Et eksempel på dette er Matt 23,26: "Du blinde fariseer! Rens først begeret og fatet innvendig, så at også det utvendige blir rent!"

Men spørsmålet er: Gjaldt Jesu kritikk fariseerne som gruppe, eller snakket Han om enkeltpersoner? Om det var slik at kritikken gjaldt alle fariseere ville Han jo stigmatisere en hel gruppe mennesker og si at de alle sammen var like. Men det stemmer dårlig overens med det vi ser av Jesus i møte med andre mennesker. Jeg er kommet til den konklusjonen at Jesus kritiserer enkelte fariseere - og det kraftig - men altså ikke fariseerne som gruppe.

Teologen Brad H. Young, som har studert dette emnet inngående, skriver i boken "Meet the Rabbis: Rabbinic Thought and the teachings of Jesus" (Hendrickson Publishers 1997):

"Fariseerne kritiserte hykleri innen deres egne rekker. De ønsket genuin åndelig fornyelse. Kanskje ville det være mer ærlig om vi så på Jesu kritikk på samme måte. Han hadde håp om Hans kritikk ville forårsake en revitalisering av det åndelige liv i den fariseiske bevegelsen. Det faktum at han blinker ut fariseerne og kaller spesielt på dem for en frisk åndelig oppvekkelse av hellighet som flyter fra innsiden og ut, må innebære at Jesus holdt seg nært til fariseerne i lære og praksis. Sannheten er vel at alle religioner har en naturlig tendens til å forkynne en høy moral, samtidig som en del av tilhengerne ikke klarer å leve opp til teoriene. Med all kritikken fra kristne lærere og undervisere mot fariseerne så er det et absolutt berettighet spørsmål om kirkens ledere alltid lever ut i praksis i privatlivet det som de preker og gjør i det offentlige rom."

Det er vel ingen tvil om at Young har rett når han stiller spørsmålstegn ved vår egen tro og utøvelse av denne. Apostelen Jakob skriver om dette i Jak 4,8: "Hold dere nær til Gud, så skal han holde seg nær til dere. Gjør hendene rene, dere syndere, og rens hjertene, dere tvesinnede."

Det er sant at fariseerne blir beskrevet på lite flatterende måter. Som i Luk 18,11: "Fariseeren stod for seg selv og bad slik: Gud, jeg takker deg fordi jeg ikke er som andre mennesker: røvere, urettferdige, horkarer - eller som denne tolleren." Det er ingen mangel på stolthet hos denne mannen.

Men er dette det eneste bildet som tegnes av fariseerne i Det nye testamente? Nei, absolutt ikke. I Apostlenes gjerninger møter vi Gamaliel, som var en svært respektert fariseer og godt likt av alle. Det var han som reddet apostelen Peter og de andre apostlene fra å bli straffet, jfr Apgj 5. Saulus, som ble Paulus, var fariseer, ja sønn av fariseere (Apgj 23,6) og han beskriver fariseerne som "det strengeste parti av vår gudsdyrkelse" (Apgj 26,5) Det behøver slett ikke være noe negativt ved å være ivrig etter å søke Gud!

I neste artikkel skal vi se litt nærmere på Jødedommen på Jesu tid.

(fortsettes)

På bildet ser vi en gruppe hasidiske jøder fra før 2. verdenskrig.