Du kroner året med dine gode gaver

For meg har det nye året allerede begynt. 1.søndag i advent som markerer kirkeårets begynnelse, er for meg viktigere enn at vi snur kalenderen litt senere i dag.

'Mens frost og vintermørke rår, begynner kirkens nye år', heter det i en av våre nye adventsalmer.

Å følge Jesus gjennom kirkeåret har for meg fått større og større betydning, etter hvert som årene går. De ulike høytidene, fastetidene, beretningene om de ulike hendelsene i Jesu liv, gir året en helt spesiell mening og dybde. Kirkeåret gjør det lettere for meg å følge Jesus. Til å være mer konsentrert, til å forenkle. Til å samle seg om det viktigste.

Hvilken gave livet er. Selv på de vanskelige dagene.

Tiden hører jorden til. Evigheten er tidløs. Som Gud. Han lever i et evig nu. I det perspektivet forsøker jeg å leve mitt liv, og leve det i lys av korset.

Til jul fikk jeg en gave som jeg satte stor pris på. Gaven består av en lærreim. Til denne lærreimen er det festet en krybbe, et kors og en ring. De tre viktigste tingene i mitt liv!

Det hele kretser nemlig rundt dette: inkarnasjonen - at Gud ble menneske. Korset - hvor all min synd er sonet, og veien til himmelen ble åpnet. Ringen - som symboliserer oppstandelsen, den tomme graven, evigheten. Alt dette hører uløselig sammen. I alt dette finner jeg mening.

Min lille nyttårshilsen er hentet fra Salme 65,12:

'Du kroner året med dine gode gaver, dine spor flyter over av rikdom'.

I dag minnes vi Reformasjonens morgenstjerne - sannheten vil seire til slutt!

Sammen med våre keltiske venner i Northumbria Community, minnes vi John Wycliffe på årets siste dag. Etter år i beksvart mørke lyste det en kraftig stjerne på himmelhvelvingen. Pavemakten som hadde holdt folk flest i mørket, ble så blendet av det kraftige lyset at 44 år etter at stjernen var sluknet gav paven ordre om at levningene etter John Wycliffe skulle graves opp igjen, smadres, brennes og asken skulle så bli spredt i elvevannet slik at alle rester etter ham skulle forsvinne for godt.

Hvilke uhyrligheter var det John Wycliffe hadde gjort seg skyldig i som fortjente en slik behandling?

Ikke noe annet enn at han hadde tatt initiativet til den første engelske oversettelsen av Bibelen! Du kan lese mer om ham som ble kalt for 'Reformasjonens Morgenstjerne' her: http://www.monastisk.blogspot.com

Politimann oppsøkte barne- og ungdomsleir for å lære mer om Jesus

Pavel Barsukov, som arbeider som misjonær med utgangspunkt i Krasnojarsk i Russland, forteller at han har tok med seg et team på 30 ungdommer og dro til Mongolia for å fortelle barna der om Jesus. Det er femte året på rad at dette skjer.

Ungdommene kom fra ulike baptistmenigheter i Kranojarsk området. Mens de var i Mongolia organiserte de en barne- og ungdomsleir, som samlet over 400 barn og ungdommer. Målet er å trene en ny generasjon i Mongolia som er tent i brann for Guds rike! Flere av barna- og ungdommene som deltok på årets leir har vært med tidligere, og er nå aktive i lokale menigheter inne i Mongolia.

Ungdomsteamet trodde de hadde kommet opp i alvorlige problemer når en mann kom til barne- og ungdomsleiren og viste frem et politiskilt. Men til deres store overraskelse kom mannen sammen med sin kone, for å spørre om ungdommene kunne be for dem!

En misjonær hadde gitt dem et Nytestamente i fjor, som de hadde lest, og hadde nå kommet til tro. De kjente derimot ingen andre kristne, og hadde aldri besøk noen kristen menighet. Nå hadde de mange spørsmål, og ungdommene hadde et vidunderlig fellesskap med dette ekteparet.

De kristne ungdommene i Mongolia tar nå nå mer initiativ og ansvar når det gjelder misjon. Til høsten vil det bli startet en bibelskole i byen Ulaangom.

De farlige bedende mødre

'Gud hører mødrenes forbønner, djevelen frykter dem og englene er 'standby' for å utføre guddommelige bønnesvar', skriver Ed Silvoso til alle sine bønnepartnere foran det nye året.

Ed Silvoso, godt kjent her i Norge for sine bøker om bønn, forteller i sin nyttårshilsen at han og hans kone, Ruth, er blitt velsignet med bedende mødre: Mathilde Palau og Teresa Silvoso, som nå er 90 år. Mathilde Palau, som er Ruth's mor er nå hjemme hos Gud og en del av 'skyen av vitner', mens Teresa - som her sees mens hun leser sitt Nytestamente - fortsatt bærer sin sønn og svigerdatter og resten av familien frem for Nådens trone.

I sin nyttårshilsen har Ed Silvoso skrevet en bønn for det nye året, som jeg har oversatt. La oss be den sammen med ham, og minnes ordet som Ed Silvoso deler fra Jak 5,16: 'Et rettferdig menneskes bønn har stor kraft og virkning', eller som det står i oversettelsen fra 2011: 'Et rettferdig menneskes bønn er virksom og utretter mye'.

Kjære Herre,
når vi nå trer inn i det nye året, 2014, 
tar vi Deg i hånda og setter vår lit til disse 
bibelske løftene for oss selv og for våre kjære:
'Du gir styrke for de trette og kraftløse,
og de som venter på Deg får ny styrke.
Vi vil løfte vingene som ørner,
vi vil løpe og ikke bli slitne,
vil vil gå og ikke bli trette'. (Fra Jes 40,29-31)

Herre, vi vil omfavne disse sannheter:
'Alt makter jeg i ham som gjør meg sterk'. (Fil 4,13)
fordi: 'Han som er i dere er større enn han som er i verden' (1.Joh 4,4).

Vi proklamerer i tro at 2014 er et år av favør fra Herren og vi ønsker det velkommen i Jesu mektige og vidunderlige navn! Amen!

Ruth og Ed Silvoso.

Kinesisk familie lider etter at faren ble arrestert

Datteren til den fengslede kristne kineseren, Jiang Mao (bildet), fortalte i helgen om den vanskelige familiesituasjonen som har oppstått etter at faren ble arrestert. Faren sitter fengslet i Shaanxi-provinsen.

Jeg har oversatt det gripende brevet som datteren, Jiang Huiwen, har skrevet om sin far:

'Jeg er datteren til Jiang Mao. Det følgende er en beskrivelse av hele prosessen fra min far forsvant til det øyeblikket da jeg forstod at han var fengslet, såvel som en beskrivelse av den nåværende situasjonen jeg står overfor i vårt hjem.

Etter at far gikk hjemmefra kvelden den 1. desember kom jeg ikke i kontakt med ham. Når jeg ringte ham den 2. desember, ved flere anledninger, fikk jeg beskjed om at telefonen var slått av. Til å begynne med trodde jeg at han hadde gått tom for batteri, så jeg tenkte ikke så mye mer over det. 24. september ble min mor utsatt for en trafikkulykke, og ble hardt skadet. Hun gjennomgikk en stor operasjon. Faren min tok seg av min mor på sykehuset. Vi har bodd i Xi'an (provinshovedstaden i Shaanxi-provinsen). Da huset vårt skulle rives og bygges opp igjen, dro vi til stedet hvor vi opprinnelig kommer fra, byen Yan'an, i fylket Zichang, også dette i Shaanxi-provinsen.

6. desember klarte jeg fremdeles ikke å få tak i min far. Vi kontaktet slektninger og venner. Uten å lykkes. 7.desember henvendte vi oss til kriminalpolitiet i fylket og meldte ham savnet. 9. desember var det fremdeles ingen utvikling av saken. Ikke før kvelden den 10. desember da en representant for sikkerhetspolitiet i Zizhou-fylket ringte meg og fortalte at de hadde arrestert ham.

Jeg tok avsluttende eksamener dette året. Men jeg har ikke klart å komme meg ut av huset for å skaffe meg en jobb. Jeg må passe på moren og broren min. Min bror ble alvorlig syk og min mor svært kvestet etter bilulykken. Hun har også svært høyt blodtrykk. Hun er helt avhengig av min fars omsorg. Han er nå arrestert helt uten grunn.

Far sliter også med alvorlige helseproblemer, blant annet en alvorlig diabetes. Jeg bekymrer meg veldig for ham. I tillegg bekymrer jeg meg veldig for et stort banklån vi måtte ta for å bygge huset vårt. Jeg ønsker å se meg om etter en jobb, men familien min klarer seg nå ikke uten meg. Derfor håper jeg nå far kan komme hjem'.

La oss be for denne lille familiens fortvilte situasjon.

Tvunget til å feire jul i et skur

En evangelisk menighet i byen Bogor (bildet) på Vest Java i Indonesia, måtte feire julen i et midlertidig skur etter at kirkebygget deres er blitt stengt av myndighetene.

Menigheten fikk tillatelse til å starte opp sin virksomhet i 2006, men fikk raskt problemer med myndighetene. I forbindelse med julehøytiden har den kommet sammen i et skur, som bare består av et tak uten vegger.

La oss be for våre forfulgte trossøsken.

10 måter å berike livet ditt på i 2014, del 1

Christine og Tom Sine er to personer jeg har stor sans for! De arbeider med å hjelpe mennesker til å leve troen ut i hverdagslivet, og har hentet mye fra keltisk spiritualitet og fra anabaptismen. Christine, som er lege av yrke, kaller seg selv en 'kontemplativ aktivist'.

Nå har hun skrevet en artikkel, som jeg synes er så god at jeg har valgt å oversette den:

Hvor seriøst vil du følge Kristus i 2014? Året 2013 er snart historie, og de fleste av oss tenker vel på hva vi ønsker skal ha vår oppmerksomhet det kommende året. Her er noen ideer til hvordan du kan berike ditt liv i det du forbereder seg for det året som ligger foran:

1. Ha en klar følelse av hensikt for det kommende året
Å ha en klar følelse av hva Gud har kalt oss til gjør det lettere for oss å sette grenser, og si nei til alle de gode tingene som vi blir spurt om å gjøre, men som ikke reflekterer det vi egentlig er kalt til.

2. Sett deg noen mål
Ordene som kommer til meg er innover, oppover og utover. Et rikt og balansert krever likevekt i alle tre og det er viktig å sette mål som vil berike ditt indre liv, din relasjon til Gud og din relasjon til de rundt deg.

3. Utvikle en regelmessig åndelig praksis
- åndelige disipliner for ditt indre liv, tid for bønn for de relasjon oppad til Gud, gjestfrihet og tid for å tjene ditt lokalsamfunn.

4. Hold hviledagen
Dette er sannsynligvis den mest berikende vanen vi kan utvikle ikke bare for våre åndelige liv, men også for vår kropp og vårt sinn.

5. Utvikle en vane av takknemlighet
Dette er blitt en del av min hviledags-praksis. Når jeg begynte med å spørre meg selv hver uke: 'Hva er jeg takknemlig for?' revolusjonerte det min holdning til meg selv og til verden som omgir meg.

Siste del av denne artikkelen publiseres i morgen

Jesus, min bror

Ganske nylig kom den nye andaktsboken til Peter Halldorf (bildet) på norsk. Jeg fikk så stort utbytte av å lese denne betraktningen, at jeg gjengir den her:

'To spørsmål får sitt svar i julen. Hvem er barnet som er født i Betlehem i relasjon til Gud? Og hvem er barnet som ble født i relasjon til oss?

I relasjon til Gud er barnet Gud. De to deler samme natur, derfor kalles Jesus Guds Sønn. I relasjon til oss er barnet vår bror og frelser. Bibelen taler om Jesu trefoldige fødsel: Guds Sønns fødsel før verden og tiden ble til. Guds Sønns fødsel i tiden og verden ved Den Hellige Ånd av jomfru Maria. Og Guds Sønns fødsel i menneskets hjerte ved Helligåndens kraft.

Hva består det forbilledlige i, når Bibelen taler om at Jesu liv er forbildet for det kristne livet? Slik som Jesus ved Ånden blir født av jomfru Maria, slik fødes Kristus ved Ånden i menneskets hjerte at vi skal vokse opp til full 'modenhet i Kristus'.

Gud blir et menneskebarn. Mennesket blir et Guds barn. Begge fødslene er Guds verk. Det Jesus er av natur - Guds Sønn - blir mennesket av nåden, Guds sønner og døtre.

Er det sant at Jesus er vår bror? I så fall kan det bare bety en ting: Faderens blikk hviler på deg med samme ømhet og kjærlighet som når han ser på sin enbårne Sønn. Du hviler i hans fang, slik barnet hviler i Guds mors fang'.

(Peter Halldorf: Med evig kjærlighet. Luther 2013, side 386)

Syriske flyktninger elsker å høre om Jesus

Midt oppe i krigens redsel, og de særdeles vanskelige forholdene som de syriske flyktningene lever under, blant annet i Jordan, hvor vinteren og kulden har meldt sin ankomst, skjer det under.

Som en del av sin utadrettede virksomhet delte Christian Aid Mission ut ulltepper og varmeovner til lidende familier, som lever i flyktningleire i Jordan. De har også brakt med seg rent vann, mat og medisiner. Behovene er store i de overfylte flyktningleirene. Medarbeiderne fra Christian Aid Mission har også holdt barnemøter og samlinger for kvinner, hvor de har forkynt evangeliet.

Barna er veldig ivrige etter å komme på disse barnemøtene, selv om de kommer fra muslimsk bakgrunn. De vil høre om Jesus. En medarbeider i en av de lokale menighetene forteller at før krigen kunne kanskje 15 personer komme til et kristent møte, som ikke hadde noen kristen bakgrunn. Nå har han opplevd at så mange som 850 mennesker har kommet, og de aller fleste av disse er muslimer.

En muslimsk kvinne sa til en av medarbeiderne i Christian Aid Mission:

'Når krigen en dag er over, vær så snill å fortsett med disse møtene. Vi vil gjerne ha besøk av dere i våre hjem, hvis vi har noe hjem å vende tilbake til'.

La oss fortsette med å be om at lyset må skinne i det beksvarte mørket! Jesus Kristus er verdens lys!

Drømmen om en kommunitet

Vi har nå holdt på med våre ukentlige økumeniske bønne- og nattverdgudstjenester i Kristi himmelfartskapellet et drøyt års tid. Det kommer vi til å fortsette med i 2014.

Men vi ber også om at vi skal kunne ta et steg videre. Drømmen er å se en liten kommunitet vokse frem. Et fellesskap for tidebønn, samtale, forbønn, måltider. Hvor man kan leve med i en rytme.

Ikke ulikt den kommuniteten som Jonathan Wilson-Hartgrove (bildet) er leder for, som er en del av den såkalte nymonastiske bevegelsen. Det er denne bevegelsen jeg kjenner størst slektskap til, en bevegelse som henter inspirasjon fra Bergprekenen, urkirken, ørkenfedrene, den keltiske spiritualiteten, og som setter dette inn i en sammenheng hvor man også er opptatt av samtidens urett og ufred, og arbeider for rettferd og fred for verdens undertrykte og fattige.

Jonathan Wilson-Hartgrove har sammen med sin lille familie åpnet deres hjem for vanskeligstilte. Hos dem er døren alltid åpen for de som banker på. De har slått seg ned i Durham i North Carolina, hvor de grunnla Rutba House, som kommuniteten heter. Navnet har den fått etter at opphold i Irak, hvor de sammen med andre fredsaktivister måtte komme seg ut før krigen brøt ut, og hvor noen av dem ble skadet. De tilskadekomne ble hjulpet av leger i Rutba og ble vist en gjestfrihet der som de ikke har klart å glemme. Jonathan Wilson-Hartrove er også assisterende pastor for St.John's Missionary Baptist Church, en altoverveiende svart baptistmenighet, hvor han som hvit forsøker å bygge bro mellom ulike etniske grupper. Han er forfatter av en rekke bøker om radial Kristus-etterfølgelse. Den siste boka: 'Strangers at my door', handler om livet i kommuniteten, hvor de lærer seg til å se Kristus i uventede gjester! Noen av de som bor hos familien Wilson-Hartgrove er mennesker som sliter med psykiske lidelser, en tidligere narkoman, og en tidligere selger av narkotiske stoffer!

Jonathan Wilson-Hartgrove har klart å hente inspirasjon fra ørkenfedrene, fra benediktinsk spiritualitet, fra den monastiske bevegelsen, samtidig som han er baptist. Det er en interessant kombinasjon, som jeg selv kjenner et djupt slektskap til.

Slike kommuniteter må vokse fram ved at mennesker som bærer på samme lengsel finner hverandre. Min bønn er at det må skje mange steder i Norge. Vi trenger eksempler på Kristus-liv levd ut i hverdagene. Ikke bare komme sammen til gudstjenester, som er godt i seg selv, men fellesskap hvor livet leves ut sammen, som Kristi kropp.

Jeg ser for meg ulike slags kommuniteter, som dekker ulike behov og møter ulike utfordringer i de lokale stedene der de oppstår, men som har noen særtrekk, hvor tidebønn, bibellesning og måltidsfellesskap er viktige ingredienser.

Denne lengselen har jeg båret på i mange år nå, og jeg ber om at det må lykkes for oss å se dette realisert. Tenk om det kunne skje i 2014. Vil du stå sammen med oss å be om det?

Politiet stormet julegudstjeneste i Hvite-Russland

En julegudstjeneste som ble holdt i en baptistmenighet i byen Gomel i Hvite-Russland, ble stormet av 10 politimenn, 22.desember.

Politiet stanset gudstjenesten mens den pågikk. Alle som deltok måtte oppgi sine personalia, og alle fikk Biblene sine konfiskert. Tre av lederne for menigheten ble anklaget for å 'ha organisert en ulovlig religiøs samling'.

Be for våre trossøsken i Hvite-Russland at de ikke må bli skremt av hendelser som dette, men at de vil ha mot til å fortsette å samles til gudstjenester og tilbe Herren.

Drømmer og drømmetydning

Vårt Land har et intervju med meg i dag om drømmer og drømmetydning. Både GT og NT inneholder mye om drømmenes betydning, og i forbindelse med Joels pinseprofeti heter det jo at 'gamle menn skal drømme drømmer, og unge menn skal se syner'. Nå ved juletid husker vi alle drømmene i forbindelse med Jesu fødsel.

Ta gjerne frem en bibelordbok og finn frem skriftstedene som forteller om drømmer, og hvordan Gud taler gjennom dem. Det er rent oppbyggelig.

I Jobs bok kan vi lese: 'Men en gang taler Gud, ja to ganger hvis mennesker ikke akter på det. I drømmer, i syner om natten, når dyp søvn faller på menneskene, når de slumrer på sitt leie, da åpner han deres ører og trykker sitt segl på advarselen til dem'. (Job 33,14-16)

Datter til kinesisk pastor kidnappet

Zhang Shanshan Linxin (bildet), som er datteren til en pastor for en av Kinas mange husmenigheter, er savnet. Den velinformerte organisasjonen ChinaAid mener å vite at hun er blitt kidnappet.

Det var søndag at hun forlot familiens hjem i fylket Nanle i den sentrale Henan-provinsen. Hun var da sammen med to andre kristne: Ren Tiantang og Fan Ruimin. Siden har ingen sett de tre. Zhang Shanshan Linxin er datter av pastor Zhang Shaoije, som har vært arrestert siden 16.november.

Menigheten de tilhører har vært under hardt press fra de kinesiske myndighetene. Sikkerhetspolitiet hindret 200 av dem å komme inn i menighetens lokale i forbindelse med søndagens gudstjeneste.

Det hører også med til historien at uidentifiserte personer - hele 30 personer - har brutt seg inn i hjemmet til familien Zhang, der de presset pastorens kone og mor ned på gulvet og holdt dem nede.

På vei mot synlig fellesskap med alle som elsker Kristus

Jeg har funnet frem igjen brevet fra bror Alois (bildet), nåværende prior for den økumeniske kommuniteten i Taize. Han har fulgt opp tradisjonen som grunnleggeren av kommuniteten i Taize, bror Roger, startet med, nemlig å skrive brev som ble grunnlaget for samtale, refleksjon og var retningsgivende for Taize for en bestemt periode.

Brevet fra bror Alois gjelder for perioden 2012-2015, og her beskriver bror Alois, det han kaller for 'den nye solidariteten'. Hvert av disse årene har sine 'merkesteiner':

2012: Nye veier til tillit mellom mennesker
2013: Nytt lys på kildene til tillit til Gud
2014: På vei mot synlig fellesskap med alle som som elsker Kristus
2015: Å bli 'jordens salt'.

Jeg merker meg det viktige ordet for det kommende året: 'På vei mot synlig fellesskap med alle som elsker Kristus'. 

Jeg spør: hvordan kan vi leve dette ut? I praksis? I våre lokalsamfunn?

Kanskje med å begynne å be Jesu egen bønn? Johannes beskriver dette slik:

'Jeg ber ikke bare for dem, men også for dem som gjennom deres ord kommer til tro på meg. Må de alle være ett, slik du, Far, er i meg, og jeg i deg. Slik skal også de være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg'. (Joh 17,20-21)

Splittelsen i Kristi kropp er ikke noe annet enn en skandale.

La oss ta med oss ordene til Matta Al-Miskin eller Matteus den fattige, den store fornyeren av det monastiske livet i den koptiske kirken:

'Kristen enhet et jo troens viktigste krav - et krav som vokser fram i vårt indre og tar tak i hjerte og følelser. Med tårer ber vi om enhet, fordi vi ber om Kristus! Vi vil leve ut enheten i ånd og sannhet, ettersom vi vil smake Kristus, leve ut Hans kjærlighet og oppleve mysteriet i Hans enhet med Faderen - denne enheten som er selve den guddommelige kjærlighetens natur'. (Matta Al-Miskin: Enhet ger liv. Silentium 2000, side 23)

Taize-jul og julens mysterium

På julaften kom Taize-brødrene, de unge frivillige og noen få pilegrimer, sammen med mange fra mennesker fra regionen rundt, sammen i den store Forsoningskirken til julaftens gudstjeneste klokken syv om kvelden.

Etter feiringen av eukaristien gikk alle utenfor kirken for å synge ved den store julekrybben, julens salmer. Selv om det var kaldt ute, ble det en gledesfylt samling, hvor man feiret julenatt, sammen med eselet, sauene og kyllingene som oppholder seg i stallen utenfor kirken. De bringer liv til julekrybben.

Drømmen er at vi en dag skal få en slik krybbe utenfor Kristi himmelfartskapellet. Det er et bønneemne for oss.

Peter Halldorf skriver i sin bok 'Hellig år': 'Vi trenger tid for å ta inn over oss det enestående som skjer julenatt. Det mysteriet vi feirer denne hellige natten, er sammen med oppstandelsen kristendommens viktigste enkelthendelse, historiens avgjørende begivenhet: Gud blir menneske... I liturgien, både i eukaristifeiringen og i de daglige tidebønnene og bibellesningene gis vi det språket som gjør oss i stand til å nærme oss mysteriet: tilbedelse og undring. Vi tilber det vergeløse barnet, Han som alene har all makt i himmel og på jord. Vi lovsynger den udødelige som blir dødelig for at vi skal få evig liv. Vi bøyer oss i undring for Ham som har sin trone i himmelen, men som ser på oss fra dyrenes matkrybbe'. (Peter Halldorf: Hellig år. Luther 2012, side 58)

Julen varer tretten dager i Kirkens hellige år. Kristi fødselsfest begynner julenatt og når sitt høydepunkt den trettende dagen; den dagen som i Vest kalles 'epifantia' - åpenbaring. I Østkirken kalles dagen 'theophania' - gudsåpenbaring.

La oss feire høytiden! Dette er en glimrende anledning for oss til å tilbe Barnet og samtidig vitne om Frelseren som er kommet.

I dag minnes vi kirkens første martyr

Midt i den store julefesten og julegleden har Kirken gitt oss en gave! Dagen til minne om Kirkens første martyr, diakonen Stefanus. Den kan sikkert synes malplassert for mange, men det er slett ikke tilfellet. Vi trenger en dag som denne for å minnes, alle de som nå i vår egen tid ender sine liv som martyrer for Kristi navns skyld!

Se: http://www.monastisk.blogspot.com for mer.

Kinesisk politi utsatte 10-åring for knallharde avhør

Zhang Lin har ingen problemer med å leve med husarrest, for å kunne kjempe for demokrati i Kina. For når alt kommer til alt er det tross alt noe han opplever til stadighet. Han har sittet i husarrest fire ganger, og har tilbrakt over 10 år i fengsel for sin overbevisning.

Men selv for Zhang Lin ble det for mye da fire politimenn dro hans 10 år gamle datter, Anni, ut av skolen og utsatte henne for et knallhardt politiavhør. I 20 timer var 10 åringen uten mat og vann.

10 åringen ble utsatt for ydmykelser og brutalitet fra politiets side.

Zhang Anni har nå klart å komme seg ut av Kina og lever i USA, sammen med en eldre søster, i huset til Robert og Reggie Littlejohn, som er grunnleggerne av Womans Rights Without Frontiers.

Svakhetens teologi og julens budskap

Sjelden kommer svakhetens teologi så klart frem som i julens evangelium.

'Ansikt til ansikt med verdens hat og sinne må vi bære fram mildheten og smilet til barnet Jesus fra Betlehem. Ansikt til ansikt med verdens stolthet må vi bære fram litenheten og svakheten til det bittelille nyfødte barnet i krybben'.

Ordene tilhører Lillesøster Magdeleine av Jesus (bildet), grunnleggeren av Jesu lillesøstre. Hun levde ut innholdet i svakhetens teologi, ikke bare med sine ord, men med sine liv. Forbildet var broder Charles av Jesus, som gav sitt liv for å nå muslimer i Sahara med evangeliet.

Begge disse to har vært og er viktige inspirasjonskilder for mitt eget liv.

Arnfinn Haram, Gregers Lundh og 1.juledag

1.juledag har jeg feiret sammen med den gudstjenestefeirende forsamlingen i Engehaugen kirke, her på Gjøvik. Det var så godt å ta del i fellesskapet, synge de gode julesalmene, og ta del i den fantastisk flotte forkynnelsen til sogneprest Gregers Lundh, som alltid er så klar, evangelisk og interessant å høre på. Man føler seg så beriket etter å ha hørt ham, og i dag var det helt spesielt. Han tok utgangspunkt i livet til Justin Martyr, og endte opp med prologen til Johannes-evangeliet.

Når man så tar del i nattverdfellesskapet så gjør det 1.juledag fullkommen!

Men det var noe mer som grep meg slik denne dagen, og det var en blendende vakre salmen til Arnfinn Haram (bildet), den gode munken, som gikk bort så alt for tidlig. Salmen fremkalte tårene - gledestårer over innholdet, og vemodet over en god bror i Herren, som nå er hjemme hos Herren.

Hør bare:

1. Djupaste mørker ligg over jord,
frosthard er marka, stjerna står stor
høgt over huset – der på eit fang
Frelsaren kviler, natta er lang.

Omkved:
Maria, Maria, visste du vel
alt som deg ventar: Sverd i di sjel,
naglar og tornar, blod på ein kross!
Ofrast lyt Sonen, ofrast for oss.

2. Kransa kring bålet, hyrdingar små
englesong høyrer. No vil dei gå
like til stallen, stilt stig dei inn,
kneler for barnet, kysser hans kinn.

Omkved:
Maria, Maria…

3. Angen av høyet, bitter og yr,
pusten av trøytte, nattvarme dyr,
vinden som kviskrar – alt andar ut:
No er han komen! Her er vår Gud!

Omkved:
Maria, Maria…

4. Kongar frå Austen, vismenner tre,
røykjelse, myrra, gull har dei med.
Vidt har dei fare, langt skal dei dra,
bodskap få bera. Halleluja!

Omkved:
Maria, Maria…

5. Tettast ved krubba, moderleg god,
vaker Maria, glad er ho no.
Guten ved barmen, tvegen og fin;
Gudeson er han, sjå kor han skin!

Omkved:
Maria, Maria…

6. Djupaste mørker ligg over jord,
alt fekk du prøva, Jesus, min bror.
Gå ikkje frå meg, Herre, eg bed!
Ven frå det høge, du er min fred.

Omkved:
Maria, Maria…

Tekst: Arnfinn Haram
Melodi/sats: Wolfgang Plagge

SISTE: 20 kristne drept 1.juledag

14 mennesker drept - minst 30 skadet. Dette er julen for våre kristne trossøsken i Irak.

Angrepet skjedde i dag i Doura-distriktet i det sørlige Irak, rett etter at gudstjenesten 1.juledag var over. De som ble drept var på vei ut av kirken da det smalt.

Irakisk politi og helsepersonell opplyser at de fleste drepte og tilskadekomne er kristne. Ingen har foreløpig tatt på seg ansvaret for det man antar er en bilbombe.

Den kristne minoriteten i Irak har vært under harde angrep fra al-Qaida de siste månedene.

Tidligere i dag gikk to bomber av i travel handlegate i det kristne Dora-distriktet. Seks kristne ble drept og 14 skadet.

Glem ikke våre lidende trossøsken i dine forbønner i dag.

Tror du på jomfrufødselen?

Stanley Hauerwas (bildet) er en av verdens mest innflytelsesrike teologer og intellektuelle. Time Magazine kåret ham til Amerikas beste teolog i 2001. Han hører med blant de som skriver om svakhetens teologi, og jeg legger ikke skjul på at han er en jeg setter veldig høyt.

4.søndag i advent talte han i Christ Church Cathedral i Nashville. Utgangspunktet for talen var: 'Tror du på jomfrufødselen?' Hauerwas vokste opp blant sørstatsbaptister i Texas. Der var testspørsmålet, om man trodde på 'jomfrufødselen' - men man var ikke like opptatt av hva dette egentlig innebar, og hvilken rolle Maria spilte. Spørsmålet handlet mest om hvorvidt man var en ordentlig kristen, eller ikke?

Problemet med problemstillingen som spørsmålet reiser, mener Stanley Hauerwas, er at den fanger oss inn i forestillingen av at den kristne tro er en samling med ideer som man skal ta stilling til. På en eller annen måte har vi fått det for oss at vi kan sammenfatte den kristne troen i noen setninger - som vi enten tror på, eller fornekter.

Men vi får noen problemer.

Blant annet med Maria. For hun er ingen ide. Hun er en jødisk jente, trolovet med Josef. Men selv om hun ikke har vært sammen med noen mann, blir hun likevel gravid, etter at Den Hellige Ånd hadde kommet over henne.

Det fantastiske er jo at under kjolelivet bærer Maria Gud.

Stanley Hauerwas uttrykte dette slik i sin preken:

'Ettersom vår Gud kan søkes i Marias kropp, tror vi at den samme Gud vil bli mottatt av oss i den hellige eukaristiens mirakuløse gave, Kristi kropp og blod. En gave, som når vi har imot og funderer over den, får oss til å spørre med Maria: 'Hvordan kan dette skje?`

Spørsmålet: 'Tror du på jomfrufødselen', ble stilt av oppriktige, gode mennesker, mener Stanley Hauerwas, men det ble stilt i frykt. Den verden de levde i utgjorde en trussel mot alt de holdt kjært. Det var bare et spørsmål som bare kunne forvrenge evangeliet fordi det hindret dem å se de gode nyhetene om at Maria er Guds mor.

Stanley Hauerwas avsluttet sin preken slik: 'Jeg er redd at for mange som kaller seg kristne fortsatt bærer på dette spørsmålet'.

Leser du engelsk finner du Stanley Hauerwas preken her:

 http://www.abc.net.au/religion/articles/2013/12/22/3916143.htm

Glem ikke våre forfulgte trossøsken i julen

Glem ikke våre forfulgte trossøsken denne jula!

Mens vi kan feire jul i frihet, sitter mange av våre brødre og søstre i fengsel for det samme budskapet vi i dag gleder oss over. Noen blir torturert, andre utsettes for tøffe avhør, noen sitter på en iskald celle og frykter for sine liv. Barn er frarøvet sine foreldre. Far eller mor sitter i fengsel, de er etterlatt alene. Noen opplever sjikane, andre må se sine kirkebygget de er så glad i brenne. Noen får sine hjem ødelagt, andre må flykte for mennesker som står dem etter livet. Noen vil oppleve at sikkerhetspolitiet stormer deres julegudstjenester.

Dette er julen 2013 for tusenvis av mennesker. Ikke glem dem midt oppe i din egen julefeiring. Julen er nettopp en tid hvor forfølgelsen av kristne intensiveres mange steder.

De befinner seg i Syria, Egypt, Nord-Korea, Kina, Vietnam, Laos, Nigeria, Sudan, Algerie - bare for å nevne noen.

Min spesielle julehilsen til bloggenes lesere er dette verset fra Hebr 13,3:

'Husk på dem som sitter i fengsel, som om dere var lenket sammen med dem, og husk på dem som blir mishandlet, som om det gjaldt deres egen kropp'.

Vi har alle tid til å folde våre hender eller bøye våre knær og huske de som lider for Jesus, og bære dem fram for Nådens trone. Bli deres forbeder denne julen!

Velsignet Kristi fødselsfest

Hver torsdag i forbindelse med vår nattverds- og bønnegudstjeneste   fremsier vi denne trosbekjennelsen i Kristi himmelfartskapellet:

'Samstemt bekjenner vi at gudsfryktens mysterium er stort. Han ble åpenbart i kjøtt og blod, rettferdiggjort i Ånden, sett av engler, forkynt for folkeslag, trodd i verden, tatt opp i herlighet'. (1.Tim 3,16)

Med disse ordene vil jeg få ønske bloggens mange lesere og besøkende en velsignet Kristi fødselsfest.

Bloggen vil bli oppdatert gjennom hele romjulen.

Juleikonet er hentet fra kommuniteten i Bjärka Säby som jeg er en del av. Er det ikke vakkert?

Gode livsregler vi kan lære av Leo Tolstoj, del 6

Det sjette vi kan lære av Leo Tolstoj er dette:

6. Utvid din sosiale krets
Den viktigste lærdom vi kan lære av Tolstoj er at vi kan utfordre våre egne fordommer og antagelser, og utvikle en ny måte å se verden på. Selv brøt han over tvert, sluttet å sosialisere seg med fiffen i Moskva, og tilbrakte mye av sin tid med arbeidere på landsbygda.

Som regel holder vi oss til våre egne, og tar vare på etiketten. Men hva lærer vi av det? Kan det utvide vår horisont? Vi kan jo begynne med se nærmere på hvem som hører med til vår krets?

Guds adresse - hedningenes Galilea

Her er andre og siste del av min preken i Filadelfia, Gjøvik, i går:

Når evangelisten Matteus setter seg ned for å beskrive Jesu liv og tjeneste, så er det nettopp denne profetien hos Jesaja han griper fatt i:

'Da Jesus fikk høre at Johannes var blitt fengslet, dro han tilbake til Galilea. Han forlot Nasaret og bosatte seg i Kapernaum, ved sjøen, i Sebulons og Nafalis land. Slik skulle det ordet oppfylles som er talt gjennom profeten Jesaja: Sebulons land og Naftalis land, ved veien til havet, bortenfor Jordan, hedningenes Galilea, det folket som bor i mørke har sett et stort lys, over dem som bor i dødsskyggens land, har lyset strålt fram. Fra da av begynte Jesus å forkynne: Vend om, for himmelriket er kommet nær!' (Matt 4,12-17)

Profeten Jesaja profeterer om barnet, om sønnen, om herreveldet som er lagt på Sønnens skuldre. Han som har fått navnet Under, Rådgiver, Veldig Gud, Evig far og Fredsfyrste.

Hva er det så som særpreger budskapet gir ved Sønnens første komme?

I finner det i Jes 9,3:

'Du lot dem juble høyt, og gjorde gleden stor. De gledet seg for ditt ansikt'.

Du husker engelens budskap julenatt? 'Frykt ikke! Se, jeg forkynner dere en stor glede, en glede for hele folket. I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Messias, Herren. Og dette skal dere ha til tegn. Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe. Med ett var engelen omgitt av en himmelsk hærskare, som lovpriste Gud og sang: Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden blant mennesker Gud har glede i'.

Merk deg ordene: Blant mennesker Gud har glede i! Dette tales til de foraktede galileerne! De som ingenting var i menneskenes øyne, men som Gud er glad i.

Julens budskap er gledens budskap. Over alt hvor Jesu fødsel proklameres bobler gleden fram. Det er den store gleden: I dag er det født dere en Frelser.

Herrens mor
Ja, menneskene i Galilea tok del i gleden allerede før Jesus ble født. Du husker sikkert beretningen om Maria og Elisabet:

'Noen dager senere dro Maria av sted og skyndte seg opp i fjellbygdene, til den byen i Juda hvor Sakarja bodde. Der gikk hun inn Elisabet og hilste på henne. Da Elisabet hørte Marias hilsen, sparket barnet i magen hennes. Hun ble fylt av Den Hellige Ånd og ropte høyt: Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er frukten av ditt morsliv. Men hvordan kan det skje at min Herres mor kommer til meg? For da lyden av din hilsen nådde øret mitt, sparket barnet i magen min av fryd. Og salig er hun som trodde, for det som Herren har sagt henne, skal gå i oppfyllelse'.

Jeg ser disse to kvinnene så levende for meg. Den Hellige Ånd hviler over disse to. Dette må være de to første pinsevennene!

Maria kalles 'Herrens mor'. Uttrykket stammer herfra, fra Evangeliet etter Lukas: 'Hvordan kan det skje at Herrens mor kommer til meg', utroper Elisabet da hun får besøk fra sin yngre slektning. Elisabet taler profetisk. Uten Den Hellige Ånd åpner ikke den store hemmeligheten seg for oss:

Himmelens Herre har en mor på jorda!

Elisabet ser det som intet øye kan se, hun ser hvordan Maria rommer Han som ikke kan rommes av noe, og hun velsigner henne, som skal føde Gud til verden: 'Velsignet er du blant kvinner!'

Jeg kjenner jeg blir så glad og opprømt når jeg leser vers 44 i Luk 1, disse ordene som Elisabet utbryter i møte med Maria: 'For da lyden av din hilsen nådde øret mitt, sparket barnet i magen min av fryd'.

Det er uttrykk for en uhemmet, smittende glede. For hva er det Maria bærer under kjolelivet? Hun bærer evangeliet! Hun bærer Gud!

Så er det da gleden som er den kristne tro's kjennetegn! Evangeliet er det glade budskapet, og gleden i Herren er vår styrke.

Velsignet Kristi fødselsfest!

'Skal kirken være bærekraftig må den spre budskapet om en allmektig, undrenes Gud'

Hun har tatt bladet fra munnen før - Hilde Haugsgjerd - den tidligere sjefredaktøren i Aftenposten, og gjør det igjen! I 2009 kalte hun like så godt Den norske kirke for 'et koldtbord hvor man kan velge hva man vil'. I en link nederst på siden kan du lese mer om dette.

Nå gjelder det hva Haugsgjerd skriver på den siste søndagen i advent - om Den Norske Kirke - og vi gjør vel i å lytte til hva damen med bakgrunn fra Arbeidernes Kommunistparti - riktignok i sin pure ungdom - har å si - også vi som ikke er medlem av denne kirken. For det gjelder oss alle som bekjenner Kirkens Herre:

"Det er åpenbart at den kirken som har 77 % av den norske befolkningen som medlemmer, strever med sitt viktigste oppdrag. Den norske kirke spiller rollen som kulturbærer, som seremonimester ved livets store anledninger og som samlingssted med terapeutisk tilbud når lokalsamfunn eller nasjonen opplever katastrofer. Men konserter kan arrangeres i andre vakre rom. Det vokser frem alternative steder og ritualer for å feire bryllup og velkomst av nye barn. En dyktig konge, kronprins, statsminisnister, ordfører og rektor kan trøste under katastrofer. Skal en kirke være livskraftig i det lange løp, må den først og fremst verdsettes for å få legitimitet fra sin egentlige oppgave: Å spre budskapet om en allmektig, undrenes Gud."

Her er en link til det jeg skrev om Haugsgjerds uttalelser i 2009:

http://bjornolav.blogspot.no/2009/07/sjefredaktr-i-aftenposten-synes-den.html

Guds adresse - hedningenes Galilea, del 1

I ettermiddag preket jeg  i Filadelfia, Gjøvik. Den første av to deler gjengis her, del to publiseres i morgen: Utgangspunktet er Jes 9,1-7:

'Sannelig, det skal ikke finnes mørke for henne som er i trengsel. Før i tiden førte han skam over Sebulons land og Naftalis land. Men i framtiden skal ha la dem komme til ære: veien til havet, landet bortenfor Jordan, folkeslagenes Galilea. Det folket som vandrer i mørket ser et stort lys. Over dem som bor i dødsskyggens land, stråler lyset fram. Du lot dem juble høyt og gjorde gleden stor. De gledet seg for ditt ansikt som en gleder seg over kornhøsten, som en jubler når krigsbytte deles. For åket som tynget, stokken over skuldrene og staven til slavedriveren har du brutt i stykker som på Midhjans dag. Ja, hver støvel som trampet, og hver kappe tilsølt med blod skal brennes og bli til føde for ilden. For et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herreveldet er lagt på hans skulder. Han har fått navnet Underfull rådgiver, Veldig Gud, Evig far, Fredsfyrste. Så skal herreveldet være stort, og freden uten ende over Davids trone, og hans kongerike. Han skal gjøre det fast og holde det oppe ved rett og rettferdighet fra nå og for alltid. Herren over hærskarene skal gjøre dette i sin brennende iver'.

Det er ikke uten grunn at profeten Jesaja er blitt kalt 'den messianske profet' og 'den evangeliske profet', for i Jesajaboken finner vi en hel rekke med profetier om Messias, Han som skulle komme. Dette er en av dem. Og hvilken profeti! Innholdet er så gedigent at det holder til prekener i mange måneder. Jeg skal bare stanse ved noen få ting, som jeg håper vil bli til velsignelse for deg.

Guds adresse: Hedningenes Galilea
Det første vi kan merke oss i teksten vi har lest er hvem denne profetien i første rekke er talt til. Gud omtaler et bestemt område av Israel: Sebulons land og Naftalis land - landet bortenfor Jordan, folkeslagenes eller hedningenes Galilea. Dette var intet fornemt sted. Her bodde arbeiderklassen. De fattige, de som var foraktet.

Dette sier oss noe veldig viktig om Gud: Gud velger det som ingenting er, for å gjøre det som er noe, til skamme!

Når Guds Sønn forlater himmelens herlighet, og blir menneske, et lite barn, så skjer ikke det i et palass i Jerusalem, eller på andre steder i Israel hvor fintfolk bor, men i det foraktede og ringe Galilea. Det er til dette området Gud taler gjennom profeten Jesaja!

Og vi kjenner juleevangeliet, slik det gjengis hos evangelisten Lukas. De aller første som får del i engelens kunngjøring: 'I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Messias, Herren', er en flokk gjetere. De var absolutt nederst på samfunnets rangstige. Hva er det så menneskene som bor i dette landskapet får del i? De som Gud selv beskriver med disse ordene: 'Det folket som vandrer i mørket ...' Hva er det Gud vil si til dem?

v.2-5: 'Det folket som vandrer i mørket, ser et stort lys. Over dem som bor i dødsskyggens land, stråler lyset fram. Du lot dem juble høyt og gjorde gleden stor. De gledet seg for ditt ansikt, som en gleder seg over kornhøsten, som en jubler når krigsbytte deles. For åket som tynget, stokken over skuldrene og staven til slavedriveren har du brutt i stykker som på Midjans dag. Ja, hver støvel som trampet, og hver kappe tilsølt med blod skal brennes, og bli til føde for ilden'.

Hvilket budskap til mennesker som virkelig satt hardt i det, som virkelig hadde fått prøve skyggesidene i livet! De beskrives som de som bor i 'dødsskyggens land'. Et åk hadde tynget dem, det var åket til slavedriverne. Menneskene som bodde i dette landskapet, disse som Jesaja profeterer til, hadde opplevd at den assyriske hærføreren Tiglat-Pileser hadde tatt kontroll over Galilea. Det skjedde i forbindelse me dde tre felttogene han gjorde mot vest omkring år 733 før Kristus. De kjente derfor godt til hva Gud mener når Han taler gjennom profeten Jesaja, når han beskriver 'støvlene som trampet' og 'kappene som var tilsølt med blod'.

Det er til denne krigstrette, lidende befolkningen, til disse foraktede menneskene, at den lovede Messias skulle komme og bosette seg! Han som er selve lyset for hedningene.

I prologen til Evangeliet etter Johannes står det et vers, som bare blir større og større for meg personlig: 'Og Ordet ble menneske, som tok bolig iblant oss'. Det verset kan også oversettes: 'Og Ordet ble menneske av kjøtt og blod, og slo opp sitt telt i blant oss'.

Tenk det! Gud ble menneske, bosatte seg i Nasaret, blant de fattigste av de fattige. Tenk det! Gud befant seg på jorden. Blant menneskene! Gud hadde en adresse: først i Betlehem, så i Nasaret og så i Kapernaum. Det er ikke noe underlig at det blir lys og glede av slikt!

'Du lot dem juble høyt og gjorde gleden stor. De gledet seg for ditt ansikt', leser vi her hos Jesaja,

Vi må ikke glemme at på Jesu tid hadde en annen hær skapt frykt og uro, nemlig den romerske okkupasjonsmakten. Den var også kjent som en slavedriver, med støvler som trampet og kapper som var tilsølt av blod. Ser du hvor aktuell denne profetien er? Den oppfylles med Jesu komme. I Sakarjas lovsang, som er gjengitt i Luk 1,78-79 heter det: 'Slik skal lyset fra det høye gjeste oss som en soloppgang og skinne for dem som bor i mørke og dødens skygge. og lede våre føtter inn på fredens vei'.

(forsettes)

Billedetekst: Profeten Jesaja.

Datter av Imam fant Jesus som sin Frelser og Herre

Dette er historien om en datter til en Imam og islamsk skriftlærd. Når Jesus åpnet hennes øyne for sannheten, så bevarte han også henne fra de farene hun ble utsatt for fra sin familie. Her ser vi henne bli døpt på bekjennelsen av sin tro.

Subaidath var en fremgangsrik student som så på seg selv som en trofast muslim. Men til tross for hennes oppvekst og religiøse undervisning, synes hun å mangle noe: fred i sinnet. Etter hvert som presset økte på skolen, ble hun veldig engstelig av seg.

En dag oppdaget hun en kristen traktat som noen hadde etterlatt seg i skolegården. Når hun leste evangeliet for første gang, gav det djup gjenklang i henne, men på grunn av hennes familiære bakgrunn, forble hennes hjerte hardt.

Men etter å ha lest traktaten, skjedde det noe usedvanlig noen få dager senere. I en svært levende drøm åpenbarte Jesus seg for henne, berørte henne med sine naglemerkede hender, og sa: 'Ikke vær redd eller oppbrakt. Tro på Gud din Far og på meg, for jeg er Fredsfyrsten. Jeg er blitt korsfestet, død og er oppstått igjen for å gi deg fred og evig liv'.

Når hun våknet neste morgen, var hennes sinn fullt av spørsmål. Var det bare en drøm, eller var det noe mer? Tvilen ville overmanne henne. Hun kunne da virkelig ikke begynne å tro på Jesus! Når alt kom til alt var hun en hengitt muslim, og hennes far hadde en viktig posisjon i en lokal moske.

Men Jesus fortsatte å tale til hennes hjerte.

En dag gikk hun til en lokal brønn for å hente vann. Det var nesten blitt mørkt ute, og området rundt brønnen var veldig glatt. På en eller annen måte falt Subaidath i brønnen og ble bevisstløs. Mens hun ligger der i brønnen har hun en opplevelse av at Jesus drar henne opp av brønnen, og bærer henne forsiktig bort. Hun følte seg helt trygg i hans armer - lik et barn som bæres bort av sin far eller mor.

Når han satte henne ned sa Han: 'Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg skal leve om han enn dør. Og hver den som tror på meg, skal aldri i evighet dø'.

Fra det øyeblikket var et såkorn av tro sådd i hennes hjerte. 'Jeg tror på deg som min Frelser og Herre', uttrykte hun, og overga sitt liv til Jesus.

Alt dette fant sted mens Subaidath var tilsynelatende bevisstløs. Når hun våknet, var det mange mennesker rundt brønnen som så ned på henne. Hun var utrolig nok uskadet der hun lå i brønnen. Hun klarte selv å komme seg opp, og gikk hjem.

Når Subaidath fortalte om det som hadde skjedd ble de svært opprørte. De forsøkte å få overtalt henne til å gå vekk fra bestemmelsen hun hadde tatt om å følge Jesus. Men uansett hva de sa, forble hun tro mot det hun hadde bestemt seg for.

Når de så forstod at de ikke kunne overtale henne, bestemte hennes far og hennes brødre at hun måtte betale den høyeste prisen for å ha brakt vanære over hennes familie. De skaffet tilveie en metallstol, og festet elektriske ledninger til denne. Så rev de mesteparten av klærne av henne og bandt henne til stolen. Til tross for hennes fortvilte rop, ville de ikke løsne reipene og slippe henne fri.

Når hun forstod at de ikke kom til å slippe henne fri, ba hun om å få Bibelen sin. En av brødrene hennes hentet den på rommet hennes og kastet den i Subaidath's fang.

- Hvis du ønsker å dø sammen med din falske religion, så blir det slik, sa faren.
- Dette vil vise at din religion er helt kraftløs, la den ene broren til.

Når faren slo på strømmen skjedde det ingen ting. De dobbeltsjekket koblingene. prøvde forskjellige kontakter, men fortsatt skjedde det ingen ting.

Faren ble nå så sint at han ropte og skrek: 'Du er ikke lenger min datter!' Han løsnet henne fra stolen, grep tak i henne og kastet henne ut av huset, nesten uten klær. Med tårene strømmende nedover kinnet løp hun til en kristen familie som bodde i nærheten.

Den påfølgende dagen spurte hennes venner naboene om hva de hadde tenkt når de så en halv-naken kvinne løpe rundt i gatene. En av naboene som hadde sett det hele, sa: 'Jeg så bare en kvinne som løp og hadde på seg en vakker hvit kjole!'

Subaidath er sikker på at Herren kledde hennes nakenhet. Hun er nå døpt, og aktivt med i en lokal menighet i India.

Paven inviterte tre hjemløse på bursdagsfest

Når feiret en kirkeleder fødselsdagen sin med å invitere de hjemløse på bursdagsfest?

Pave Frans I feiret sin 77 års dag den 17.desember med å invitere tre hjemløse menn, som holder til i området rundt Vatikanet, til å feire sammen med ham. En hund som tilhører en av de hjemløse, fikk også være med!

For de tre var det hele en kjempestor overraskelse. Først dukket sekretæren for Vatikanet, erkebiskop Pietro Parolin, opp. Han spurte om ikke de tre kunne tenke seg å feire bursdagen til paven! Mennene, som er i 40 årene, fra Polen, Slovakia og Den tsjekkiske republikk, så fikk de laste alle sine eiendeler over i erkebiskopens bil, sammen med hunden. Inne i pavens residens ventet paven på å hilse dem velkommen. Så ble de tre invitert på frokost.

Og så ble det bløtkake, barnekor og hilsener.

Foto: CNS/Reuters/L'Osservatore Romano.

Kristne i Colombia trues på livet - nektes å holde gudstjenester

Kristne i det sørlige Columbia lever i konstant frykt for gerilja-grupper som nekter dem å holde gudstjenester.

Det er anslått at så mange som 150 kirker er stengt med tvang siden juli i år da en gruppe som kaller seg  '32 Fronten av Den bevæpnede Revolusjonsarmeen til Columbias folk', på spansk FARC-EP), lanserte en kampanje mot både romersk-katolske og evangelikale kirker i staten Putumayo. Gruppen har lagt ned forbud mot alle former for gudstjenestefeiring. Det gjelder samtlige småbyer og landsbyer. Kun forsamlinger som har spesial tillatelse fra geriljagruppen får anledning til å møtes.

De som lever i størst fare er de som kommer sammen i husmenigheter, ikke minst når omreisende forkynnere kommer på besøk.

'Hver gang mannen min eller en annen menighetsleder reiser ut for å forkynne evangeliet ute på landsbygda, kan jeg bare be: Herre, fortsett med å våke over dem og la dem være trygge hver eneste en av dem', forteller Jenanet Ortiz Pinto, til MornigStar News. Hun er kona til en av de omreisende evangelistene i området. Hun legger til:

'Jeg blir så full av sorg når jeg ser det som skjer omkring oss'.

Ekteparet Pintos har hatt det pastorale ansvaret for menigheten 'Guds kirke' i Puerto Asis i Putumayo siden 1988. Angel Pintos har reist som evangelist ved siden av å ha ansvar for denne menigheten og har hjulpet flere nyplantede menigheter i distriktet.

Med stor fare for sitt liv. FARC-EP har henrettet en rekke menighetsledere de siste årene. Siden denne gruppen oppsto har over en halv million mennesker mistet livet i Colombia.

Billedtekst: Disse seks personene ble nylig døpt i elven Putumayo. (MorningStar News/David Miller)

Noen ord om Gud som sann Gud og sant menneske, og om jomfru Maria

For hvert år som går blir ordene fra Johannes 1,14 stadig viktigere for meg:

'Og Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss'.

Så konkret, så menneskelig, samtidig så fullt av mysteriet. Hvordan kan Gud både være sann Gud og sant menneske?

Jeg har brukt litt tid under årets advent til å grave litt i ulike kilder, som beskriver kanskje det vakreste ordet som Kirken har gitt oss: inkarnasjonen.

Det tredje økumeniske kirkemøtet i Efesos, år 431, har dette å si om Jesu fødsel:

'Vi bekjenner derfor vår Herre Jesu Kristus, Guds enbårne Sønn, fullkommen Gud og fullkomment menneske, av fornuftig sjel og et legeme, født før alle tider av Faderen med hensyn til guddom, for oss og for vår frelses skyld ble den samme i de siste dager født av Jomfru Maria med hensyn til menneskelighet; den ene og samme er av samme vesen som Faderen i guddom, og av samme vesen som oss i menneskelighet. For det fant sted en forening av to naturer. Vi bekjenner derfor èn Kristus, èn Sønn, èn Herre. I henhold til denne begripelsen av den usammenblandede enhet, bekjenner vi den hellige Jomfru som Gudføderske (Theotokos), fordi Gud Ordet tok kjød og ble menneske, og fra unnfangelsen av forenet Han seg selv med det tempel Han tok fra henne. Siden den hellige Jomfru kjødelig bar Gud som på personlig vis forenet seg med kjød, kaller vi henne av denne grunn Gudføderske ...'

Torstein Tollefsen, som er dr.philos og førsteamanuensis i filosofi ved Universitetet i Oslo, og selv ortodoks kristen, skriver i sin bok: 'Teologi i farger':

'Den ortodokse kirke understreker Marias betydning i frelseshusholdningen.... Det store med Maria er, etter ortodoks oppfatning, hennes villighet til å føde Gud i kjødet. I følge ortodoks tro er det noe trøstefullt i hennes villighet. I henne, i det minste, var den menneskelige natur ikke fordervet til den grad at den var ute av stand til å samarbeide med Gud'. (Torstein Tollefsen: Teologi i farger. Verbum forlag 2001, side 40)

Det er interessant å sammenligne uttalelsen fra det tredje kirkemøtet i Efesos med Augustana, som er et sentralt bekjennelsesskrift i lutherske kirker. Der heter det:

'Videre lærer de at Ordet, det vil si Guds Sønn, har tatt på seg menneskelig natur i den velsignede jomfru Marias liv, så at to naturer, den guddommelige og den menneskelige, er uatskillelig forenet i personens enhet. Det er altså en Kristus, sann Gud og sant menneske, født av jomfru Maria ...' (Om de viktige trosartiklene, artikkel III, Om Guds Sønn'. (E.Molland: Den augsburgske konfesjon, Oslo 1953, side 22)

Dåpens dybde og storhet, del 2

Her er andre og siste del av Terje Hegertuns artikkel om dåpen:

Veier til Kristus
Dåpen viser altså ikke tilbake til seg selv eller til den som blir døpt. Den viser til Kristus. Og dersom dåpen ikke leder til, befester og styrker Kristustroen, vil enhver dåpspraksis være uten virkning. Og motsatt, i de tilfeller hvor dåpen for lengst har ledet til, befestet og styrket Kristustroen og vedkommende over lang tid har bekjent dette ved å være en Kristi etterfølger, vil et hvert krav til omdåp - for eksempel i den hensikt å bli medlem i en pinsemenighet - være unaturlig.

Det er på linje med den posisjon andre kirker alltid har hatt, for eksempel i møte med en pinsevenn som melder seg inn i en annen kirke. Fordi dåpen så tydelig er knyttet til starten av det kristne livet, vil dåpshandlinger på et senere stadium på troens vei, havne på siden av dåpens intensjon og innhold.

Mine råd for den videre samtale om dåpen som må komme, kan formuleres som noen spørsmål:

* I stedet for å snakke om gal eller rett dåpsteologi, kan det være mer konstruktivt å erkjenne at det finnes både svake og sterke sider ved alle kirkers oppfatninga av dåpens innhold og praksisformer?  Vi har både noe å lære og noe å gi. Alle kirker har sine særskilte utfordringer, men også sine gode intensjoner.

* Hvordan kan vi forkynne dåp på en måte som ikke erfares bare som konfronterende og polemisk, men som leder til større bevissthet og hva dåp er? Alle menigheter har et selvstendig ansvar for å vitalisere dåpsforkynnelsen og integrere den som en naturlig del av et løpende menighetsarbeid og i den jevne forkynnelsen. Jeg vil oppmuntre til en læremessig dybdeboring i dåpstekstene. Nyere internasjonale og økumeniske dåpsdokumenter vil her gi gode bidrag.

* Hvordan kan vi være informert av den urkristne og oldkirkelige dåpstradisjonen som var en stor menighetsfest og som inneholdt en tydelig forbønnshandling om at Åndens fylde og gaver skulle gis den nydøpte? Det er mulig å etablere ordninger som aktualiserer den rikdom som ligger i dåpens egen innholdsfylde.

* Hvordan kan vi ta på alvor at dåp i sitt vesen er en omvendelsesdåp inn i Guds rike? En slik innsikt gjør at dåp ikke egner seg som et rent overgangskriterium fra en kirke til en annen overfor de personer som er oppvokst i troens rom i andre kirker og har levd med sin tro og i sin dåp i lang tid. En praksis med 'overført medlemsskap' uten ny dåp er her mer naturlig. Det vil likevel være på det rene at deres barn vil måtte bli døpt i tråd med den ene (baptistiske) dåpspraksis menigheten har. En menighet kan ikke pålegges å innføre to dåpsformer.

* Hvordan imøtekomme dem som ble døpt som barn, men som har levd som ikke-troende i et sekulært samfunn fram til de i voksen alder blir omvendt og så begjærer dåp? Deres ønske om dåp vil være rimelig å etterkomme, da den er å oppfatte som en misjonsdåp. Den anglikanske kirke har allerede en slik dåpsliturgi, der man døpes på nytt, ikke som en motdåp, men som en bekreftelse på at man nå vil tilhøre den Kristus foreldrene i sin tid hadde et ønske om, men som ikke ble realisert før senere i livet.

* Hva med de personer som er troende og som ikke har vært døpt (heller ikke som barn)? Mitt råd er at disse inviteres til et undervisnings-og opplæringsprogram (katekumenat) som på et tidspunkt leder til dåpshandling og full opptagelse i menigheten.

Troen og dåpen
I mellomtiden er det selvsagt mulig for enhver pinsemenighet å operere med ulike varianter av vennskapsforhold, partnerskap og kontakter overfor personer som er på vei inn i Guds rike. Det er i denne sammenheng et mindre interessant spørsmål. Det viktige er at troen og dåpen leder inn i Guds rike.

Bilde: Fra en utendørs dåp om vinteren i Russland under tsartiden.

Profeti fra Azuza-street om pinsevekkelsens utvikling

I boken 'Hädanefter blir vägen väglös' nevner Peter Halldorf en tidligst dokumenterte profetiene i pinsevekkelsens barndom, fra Azuza street. Den er virkelig noe å tenke over: 

'I de siste dagene kommer tre ting til å skje med den store pinsebevegelsen: Det kommer til å bli en overbetoning av kraft, mer enn på rettferdighet. Det kommer til å bli en overbetoning på lovsang til en Gud kan ikke lenger ber til. Det kommer til å bli en overbetoning av Åndens gaver, mer enn på Kristi herrevelde'. (Peter Halldorf: Hädanefter blir vägen väglös', Pilgrim 1997, side 108)

Dåpens dybde og storhet, del 1

Terje Hegertun (bildet), som er førsteamanuensis ved Det teologiske Menighetsfakultetet, og ansvarlig for skolens pentekostale studier, har skrevet en svært interessant kronikk i Korsets Seier om dåpen. Med velvillig tillatelse fra forfatteren, gjengis kronikken her på bloggen. Hegertun, som har vært pastor i Filadelfia, Oslo og redaktør av pinsevennenes hovedorgan, Korsets Seier, er utdannet cand.theol og dr. (phD). Artikkelen deles opp i flere deler pga lengden:

Det er som det svimler for oss. Vi hører ordene: 'Jeg døper deg til Kristus'. Og siden det ikke er vannet det handler om - vi er jo ikke magikere - står bare en mulighet tilbake: Det som skjer, er et verk av Gud. En forunderlig hemmelighet er knyttet til troen og dåpen. Botsbenken er egentlig en dåpsgrav. Gjennom hele historien har dette konstituert kirken. Ikke bare troen. Heller ikke bare dåpen. Men en dåp som leder til en tydelig trosbekjennelse. Dåpens dybde og storhet skinner klarest i de områdene av verden der dåp like gjerne er det første steget i retning martyriet.

Begravd med Ham
I et lærehefte publisert av svensk pinsebevegelse, heter det: 'dopet är ,,, mer än en offentlig bekännelse. Vi döps til livsgemenskap med Jesus Kristus och med församlingen, som är Kristi kropp på jorden, Genom dopet tar vi emot helande från den grundskada i relationen till Gud och oss själva som synden tillfogat oss'.

Dette er et eksempel på formuleringer som stikker dypere enn det vi normalt har vært forsynt med på frikirkelig hold. En slik formulering bygger blant annet på Gal 3 der Paulus sier at vi alle er Guds barn ved troen på Kristus Jesus: 'For så mange av dere som ble døpt til Kristus, har ikledd dere Kristus'.

En lignende tenkning klinger med også i andre dåpstekster i Det nye testamente. I Rom 6 sier Paulus at i dåpen er vi blitt 'begravd sammen med med ham'. Den troende skal alltid kunne betrakte seg som liggende i den samme grav som Jesus. Men der befinner også hele hans kirke seg, slik troens barn er knyttet sammen i et oppstandelsesliv og et tjenestefellesskap som gjør kirken til èn.

Å være døpt er å ha overdratt eiendomsretten til Jesus. Det er å forplikte seg til det trosfellesskapet jeg deler dåpsgraven med. Den døpte er ikke lenger en privatpraktiserende kristen. Dåpens dype tegnkarakter sier at de kristnes grunnleggende identitet er å være 'i Kristus'. Men da tilhører også vi på en like grunnleggende måte hverandre som Jesu kirke i verden. For den som er èn i Kristus, er også ett med Hans folk.

Fordi 'vi er døpt til å være en kropp', som Paulus sier i 1.Kor 12, blir handlingen i èn kirke ikke uvesentlig for hva en annen kirke gjør. De kirker som døper i det samme treenige, hellige gudsnavnet, står i et gjensidig ansvarlighetsforhold til hverandre.

(fortsettes)

Foto: Terje Hegertun/MF-Web.

Bhutans kristne i stort behov for bibelundervisning

Opplysninger om det som skjer i kongeriket Bhutan, lukket inne som det er mellom India i øst, sør og vest, og Folkerepublikken Kina i nord, er sjelden vare.

Ikke minst gjelder det det som skjer blant landets kristne. Bhutan er nemlig det eneste landet hvor mahayanabuddhisme er statsreligion, og kårene for den kristne minoriteten er vanskelig.

Den internasjonale avdelingen av Åpne Dører presenterte nylig et eksklusivt intervju med en person som leder tre husmenigheter, i tre ulike distrikter av Bhutan. Peter, som ikke er en ordinert pastor, reiser til flere landsbyer hvor han møter de troende.

Peter - som er et fiktivt navn - kan fortelle at husmenighetene i landet vanligvis teller 15-20 troende. Noen av dem kan ha så mange som 30 medlemmer. Peters husmenighet er uvanlig. Den teller 40-50 mennesker. Peter som har hindu bakgrunn, fikk problemer med sjefen sin da han ble en kristen. Sjefen, som er buddhist, kalte den kristne tro 'utlendingers religion', men da han forsto at han ikke klarte å tvinge Peter til å oppgi sin tro ba han Peter om ikke å skape problemer, blant annet med å holde møter på arbeidsplassen.

'Problemer' i denne sammenhengen betyr at mennesker kommer til tro på Jesus.

Peter har mange utfordringer, blant annet blir han sliten av å være i full jobb samtidig som han reiser rundt for å besøke de ulike husmenighetene. Behovet er stort for bibelundervisning. Buddhistene flest er fiendtlige overfor de kristne.

La oss huske Bhutan i våre forbønner.

Gode livsregler vi kan lære av Leo Tolstoj, del 5

Det femte vi kan lære av Leo Tolstoj er dette:

5. Vær klar over dine motsetninger
Tolstoj's nye, enklere liv, var ikke uten kamper og motsetninger. Selv om han forkynte en altomfattende kjærlighet, kom han stadig opp i krangel med sin hustru. Selv om han preket likhet, klarte han ikke helt å skille seg fra sin rikdom og priviligerte livsstil, og levde helt opp til sin høye alderdom i sitt herskapelige hus med sine tjenere.

Når han lanserte ideen om å gi bort sin eiendom til sine undersotter, ble hans barn og hans kone rasende, og han trakk forslaget tilbake. Men tidlig på 1890-tallet klarte han, mot deres ønsker, å frafalle copyrighten til store deler av sine litterære verk, og ofret dermed en stor formue.

Journalister og forfattere som besøkte den gamle mannen med det store skjegget på hans eldre dager, ble forundret over å finne ham mens han hugget sin egen ved, eller laget sine egne sko. Gitt hans priviligerte stilling, som han fikk i fødselsgave, var hans personlige forvandling, om ikke komplett, svært beundringsverdig.

(fortsettes)

Takk for alt som tross alt skjer i våre små og store menigheter!

Det er av og til slik at man kan gripes av mismodighet. Vi leser om tilbakegang, forfall og frafall fra troen.

I dag mottok vi et julekort fra Danmark. I 20 år har vi fått hyggelige hilsener fra en dansk familie som tilhører en baptistmenighet vi besøkte den gangen jeg var pastor på Raufoss. Den gangen tilhørte de vår vennskapsmenighet i Danmark, senere ble ekteparet med samme etternavn som oss, medlem av en annen baptistmenighet nærmere deres hjem.

Når jeg leser julekortet slår det meg nok en gang: Så mye fantastisk flott virksomhet som drives rundt om i små og store menigheter: barne- og ungdomsarbeid, kor, eldretreff, misjonsforeninger. Så mange mennesker som står på for andre, gir av seg selv, legger ned sitt liv for lokalmenigheten og for verdens behov. Som hjelper til i det stille. Besøker ensomme, fengsler, aldershjem og sykehus. Alt dette som vi ikke leser om. Men som likevel skjer. Hver dag, året rundt, i mange, mange år. Guds ord som forkynnes, mennesker som blir døpt, brødet som brytes, mennesker som vies, og mennesker som går hjem til Gud.

Tenk på hvor mange mennesker som blir nådd med evangeliet gjennom dette! Tenk på hvor mange mennesker som får høre om Jesus, bestemmer seg for å bli en kristen, på grunn av de mange syforeningene rundt om i misjons-Norge!  Hva skulle vi gjort uten misjonskvinnene?

I dag kjenner jeg bare på en stor takknemlighet til Gud for alt som skjer rundt om i Norge i våre små og store menigheter. Det går fremover med Guds rike!

Bildet viser Brumunddal baptistmenighet. En liten menighet med et stort, varmt og bankende hjerte for det lokalsamfunnet den er satt til å betjene.

Gateevangelist svartelistet av tyrkiske myndigheter

En kanadisk-amerikansk gateevangelist er svartelistet i Tyrkia. David Byle (bildet), formann for Bible Correspondence Cource (BCC) har ved flere anledninger blitt avvist når han har forsøkt å komme seg inn i landet.

Avslagene på hans visumsøknader er ikke grunngitt, og nå anlegger Byle sak mot de tyrkiske myndighetene.

De siste tre årene er 44-åringen blitt arrestert, dratt inn for retten, blitt nektet adgang til landet og blitt truet med forvisning. Det hører med til historien at David Byle har levd i Tyrkia siden 1999.

David Byle mener selv at det er på grunn av at han har drevet med gateevangelisering i Istanbul at han nå har fått problemer med de tyrkiske myndighetene.

Trine Rein møtte Jesus og ble døpt

Lørdag satt jeg i bilen på vei hjem fra Sandvika. Jeg lyttet på radio. Det var et program om artisten Trine Rein (bildet).

Hun fortalte om sin frelsesopplevelse. Det var sterkt å høre på. For noen år siden hadde hun et radikalt møte med Jesus, og bestemte seg for å bli en kristen. Hun lot seg også døpe på bekjennelsen av sin tro.

Til programlederen sa hun noe slikt som dette - jeg må ta det etter hukommelsen -: 'Jeg husker ingenting av det som skjedde når jeg ble døpt som barn, og konfirmasjonstiden var bare tull. Jeg hadde ikke noe forhold til det som skjedde da. Det betydde ingenting for meg. Det var først når jeg møtte Jesus at livet mitt ble forandret'.

Jeg må innrømme at i det det er mulig å hoppe i et bilsete, så var det det jeg gjorde! Litt begeistring må også en baptist kunne tillate seg! :)

Foto: Wikipedia.no

Profetiene går i oppfyllelse: Jøder av Manasse-stamme vender tilbake til Israel

Noe av det mest spennende som har skjedd i 2013, og som har stor profetisk betydning, er at hundrevis av jøder av Manasse-stamme har vendt tilbake til Israel.

Rett foran våre øyne har Guds profetiske ord gått i oppfyllelse! Det er noe å være takknemlig for, og prise Herren for!

Jesus forutsier både jødenes adspredelse og tilbakekomst i Luk 21,24: 'De skal falle for sverd og bli bortført til alle folkeslag som fanger. Og Jerusalem skal tråkkes under fot av hedninger til hedningenes tider er til ende'. Oppfyllelsen av denne profetien begynte i år 70 e.Kr, og vi ser fremdeles hvordan disse profetiske ordene av Jesus går i oppfyllelse mens vi leser dem nå!

I fjor kom hundrevis av jøder tilhørende Manasse-stamme tilbake til Israel. Vi snakker om de såkalte 'Bnei Menasche' jødene fra Asia.

For bare få dager siden ble det kjent at Israels regjering har åpnet for en ny bølge av jødiske immigranter fra denne stammen får vende tilbake til hjemlandet.  En gruppe på 200 kom allerede i november og det forventes at så mange som 700 vil komme i 2014.

Bnei Menasche er jøder som bor i det nordøstlige India og som kan føre sine røtter tilbake til Manasse-stamme, som ble drevet i landflyktighet av Det Assyriske Imperiet for mer enn 2.700 år siden.

Endelig kan de nå vende hjem til det land som Gud Herren, Abrahams, Isaks og Jakobs Gud, lovet dem ved ed.