Julens mysterium

 I daggryet julaftens morgen kommer disse ordene av den hellige Ambrosios til meg. Biskop Ambrosios døde i år 397, og rammer inn julens mysterium på en blendende vakker måte:

1.

Folkefrelsar, til oss kom,

fødd av møy i armodsdom!

Heile verdi undrast på

kvi du soleîs koma må.

2.

Herrens under her me ser,

ved Guds Ande dette skjer.

Livsens ord frå himmerik

vert i kjøt og blod oss lik.

3.

Utan synd han boren er

Som all synd for verdi ber.

Han er både Gud og mann,

alle folk han frelsa kann.

4.

Frå Gud Fader kom han her,

heim til Gud hans vegar ber,

Ned han fór til helheims land,

upp fór til Guds høgre hand.

5.

Du som er Gud Fader lik,

Ver i vanmakt sigerrik!

Med din guddomsvelde kom,

styrk oss i vår armodsdom.

6.

Klårt di krubbe skina kann,

ljoset nytt i natti rann,

naud og natt til ende er,

trui alltid ljoset ser.

7.

Lov og takk, du Herre kjær,

som til verdi komen er!

Fader god og Ande blid,

lov og takk til evig tid!

Julens budskap er ikke avhengig av katedraler, kirker, kor eller solister! Det var ingen av delene når Frelseren kom. Bortsett fra englekoret over Betlehemsmarkene, og en stjerne som ledet de vise menn, var det først og fremst stillheten og et stjernestrødd himmelhvelv som preget den første julenatt. Når vi skreller vekk århundres vakre staffasjer og blendende vakre innpakkninger, kokes det hele ned til: I dag er det født dere en Frelser, som er Messias, Herren - i Davids by.' (Luk 2,11) Ingenting slår det, ingenting topper dette. Det er det aller største.

Det mest utrolige

 Jesu fødsel i Betlehem er den vi er mest oppmerksomme på ved juletider. Men den må ses i sammenheng med at Ordet blir født av Faderen i evighet, ellers mister vi det vesentlige. Da blir det bare litt stemningsfull romantikk igjen. Et vakkert barn som kanskje rører ved hjertet ditt et kort øyeblikk, men som ikke griper det innerste i deg.

Guds inkarnasjon er kristendommens store mysterium, det mest ubegripelige og ufattelige. Hvordan kan den store Gud gjøre seg så liten? Hvordan kan dette sårbare, gråtende lille spedbarnet være min Herre og min Gud? 

Det er akkurat dette mysteriet som er den store anstøtsteinen for de ikke-kristne. Til og med blant teologene i kirken finnes det mange som har vanskelig for å bøye hodet for dette uhørte, at et maktesløst barn er Gud.

Men hvis du tror på dette, da har du også løsningen på alle verdens gåter og problemer. Da kan du ikke lenger tvile på at Gud elsker det han har skapt. Den allmektige Gud er blitt et litt et lite barn for menneskenes skyld. Det er et definitivt bevis på hans kjærlighets endelige seier. Hvis du skal tvile på at du er elsket av Gud, må du glemme krybben.

Du trenger ikke vente på Jesu lidelse og død for å bli sikker på hans kjærlighet. Det er mye større avstand fra Guds kongetrone til krybben i stallen, enn det er mellom Betlehem og Golgata. Det mest utrolige skjedde da Maria fødte det lille Jesusbarnet.

_ Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 386

Til Betlehem

Til Betlehem! Der åpner oss et Eden. dets  frukt skal leske oss på vandringsleden. Dulgt i skjul er paradis! Der sprang et skudd av det tørre ris, der står i dag Forsoningen i blommer. Der er den brønn som alltid flommer, der er det vann kong David ville smake. Der slukker jomfruen med barnet ved sin side, den tørst som Adams slekt og David måtte lide. Å, stall som skjenker oss av jomfruens smerte et nyfødt barn, Gud av evighet.

- Romanus Meloden (490-560), prest i Konstantinopel og den største av de bysantinske poeter og hymnediktere.

Keltisk advent, del 1: I kveld tar den 40 dager lange fasten før jul til

Ved solens nedgang i kveld begynner den keltisk-kristne adventfeiringen. Våre norske kristenrøtter er jo keltiske, så May Sissel og jeg tar dermed fatt på vandringen mot Betlehem og barnet i krybben. Mens den tradisjonelle adventfeiringen tar til fire uker før jul, begynner den keltisk-kristne adventfeiringen den 15.november hvert år. Da er det ganske nøyaktig 40 dager til jul og det er tid for faste.

I motsetning til den 40 dager lange fasten før påske, hvor søndagene ikke regnes med som fastedager, regnes også de med under de 40 dagene før jul. Akkurat hvorfor det forholder seg slik er jeg litt usikker på, fordi det er uvanlig å faste på søndager, siden søndagen er oppstandelsesdagen, og dermed en festdag. 

De 40 dagene før jul fokuserte de keltiske kristne på de de kalte 'Kristi trefoldige komme'. Det første komme var Inkarnasjonen, som er hva julen egentlig handler om. Hans andre komme handler om vår egen gjenfødelse, at Han kommer til oss, til meg, personlig og hans tredje kommet handler om Hans gjenkomst. For de keltiske kristne handlet likevel ikke Hans andre komme ikke bare en enkeltstående begivenhet, det som den moderne kirke omtaler som vår omvendelse, men var en kontinuerlig hendelse som berørte alle deler av våre liv. 

Jeg har som intensjon at disse 40 fagene vi nå tar fatt på skal gjenspeiles, om ikke daglig, på bloggen min, slik at vi kan leve med i tematikken som preger denne tiden av året. Så får vi se underveis hva det blir til. Alle dagene mens vi ber tidebønner vil vi tenne levende lys til minne om Kristus, verdens lys.

Vi er ikke alene!

Gud kom til oss fordi han ønsket å bli med oss på veien, lytte til historien vår og hjelpe oss å innse at vi ikke går i sirkler, men beveger oss mot fredens og gledens hus. Dette er julens store mysterium som fortsetter å gi oss trøst og trøst: vi er ikke alene på vår reise. Kjærlighetens Gud som ga oss liv, sendte sin enbårne Sønn for å være med oss til alle tider og på alle steder, slik at vi aldri trenger å føle oss alene i våre kamper, men alltid kan stole på at han går med oss.

Utfordringen er å la Gud være den han vil være. En del av oss holder fast ved vår ensomhet og lar ikke Gud røre oss der vi har det mest vondt. Ofte skjuler vi for ham nettopp de stedene i oss selv hvor vi føler oss skyldige, skamfulle, forvirrede og fortapt. Dermed gir vi ham ikke en sjanse til å være med oss der vi føler oss mest alene.

Julen er den fornyede invitasjonen til ikke å være redd og å la ham – hvis kjærlighet er større enn våre egne hjerter og sinn kan forstå – være vår følgesvenn.

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Om å kysse Guds ansikt

Det er mange malerier som forestiller Herrens fødsel, noen med hyrder, vise menn, konger og engler, men dette maleriet av Maria, av Morgan Westling kalt "Kissing the face of God" gjenspeiler en side av henne mange mødre kan forholde seg til, en mors ømme kjærlighet.

Hvor mange øyeblikk som den velsignede Maria vugget den guddommelige Jesus i sin menneskelige form og kanskje vugger og sakte sang en gammel, gammel hebraisk vuggevise, slik de fleste mødre gjør med sine babyer, og omfavnet dem i kjærlighet, glede og naturlig beskyttelsesinstinkt.

Vuggesanger er ment å lulle og lindre i tider med frykt eller uro, og hvor passende de første ordene fra englene til hyrdene og til Maria var, "Ikke frykt" da de brakte gode nyheter til en ventende verden. Den meldingen som ble gitt kan virke som lenge siden, men den er frisk og levende i dag som den gang, selv midt i de triste nyhetene vi kan høre hver dag fra hele verden og i nærheten av hjemmet. Gud hadde kontroll da, er nå og vil alltid være, og de gode nyhetene som ble utropt den gang, står fortsatt ved lag i dag selv for de som kan finne det vanskelig å være glade, sørge over tapet av sine kjære, en sviktende helse, i nærvær av fare , ensomhet, avhengighet, hva enn det måtte være som bringer tristhet, sorg eller frykt, midt i alt det har Gud gitt oss det gode budskap og julegleden. La himmelen og naturen synge, ære til den nyfødte kongen!

- Diane Lavoie/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

En liten julefortelling

Julen nærmet seg, da nazistene gikk inn i huset til en tysk kristen familie for å finne skjulte jøder. Hele familien skalv og sto tause på kjøkkenet. De jødene de skjulte var rett under gulvet deres og de hørte hvordan nazistene avhørte foreldrene og barna, den ene etter den andre, uten å lykkes. Så kom de til den yngste sønnen og spurte ham også: "Har du jøder med deg hjemme?" Den lille unggutten nølte først med svaret, men så sa han "Ja". Foreldrene var livredde og fikk nesten et hjerteinfarkt. Nazistene ba ham høflig om å lede dem til dem. Så den lille gutten gikk foran dem og førte dem inn i stua, hvor et vakkert juletre var satt opp. Han bøyde seg under treet og plukket opp det lille barnet i krybben - Jesus - og viste det til dem.

Den virkelige historien om Jesu fødsel

Jeg simpelthen elsker advent og jul. Folk er annerledes da. Mye mer åpne, snille, hjelpsomme, imøtekommende. Tar seg tid til å besøke hverandre, og de tåler at man snakker om Jesus.

Det er kommersialiseringen og tivoliseringen jeg ikke orker. Forflatingen av julebudskapet. Heller ikke idylliseringen av Jesu fødsel, slik at alt blir så innpakningspent.

For går vi til evangeliene så males det et annerledes bilde:

Landet hvor hendelsene finner sted er okkupert av en nådeløs og grusom okkupasjonsmakt. Ei ung tenåringsmor må gi seg av sted på en strabasiøs reise fra Nasaret til Betlehem, mens hun er høygravid. Det går sikkert rykter om graviditeten. Folk stoler ikke helt på historien om noen jomfrufødsel. Mens de er underveis kommer veene, og Josef og Maria finner ikke noe husrom og må ta til takke med en grotte hvor dyrene søkte nattely.

Senere må de begi seg ut på en mye lengre reise. Denne gang på flykt til et annet land.

Jeg vet ikke om du har tenkt på der, men Jesus ble født i fattigdom, måtte legges i en dyrekrybbe; det luktet dyr og dyremøkk. Dette var Han som er Kongenes Konge og Herrenes Herre. Og han ble flyktning. Maria og Josef og Jesus søkte asyl i Egypt.

Ville en slik familie fått asyl i Norge i dag? Flyktninger fra Midt-Østen, som flyktet fra en okkupasjonsmakt og en despot som sto dem etter livet?

Ikke mye idyll over dette. Men realisme.

For noen dager siden kom jeg over dette maleriet. Jeg vet ikke hvem som har malt det, men det er et av de sterkeste maleriene som fremstiller 'juleevangeliet' jeg har sett. En utslitt høygravid Maria, Jesu mor og Josef. De må ta seg en pust i bakken. De var ingen overmennesker. Deres kropper ble slitne. Inntrykkene var mange. Frykten var sikkert der. Om fødselen skulle gå bra under slike forhold.

I dag vil jeg sette meg ved deres side. Klyve inn i fortellingen. Bli stille. Lytte til hva Josef og Maria har å fortelle om hvordan det virkelig var: Vandringen til Betlehem, fødselen, reisene, slitenheten, frykten. Fortell Josef! Fortell Maria! Jeg lytter.

Har du tid til å lytte? Eller har du det for travelt?

Kina forbyr kommunistpartiets medlemmer å feire jul

Den kinesiske regjeringen har gjort vedtak om å forby kommunistpartiets medlemmer å ta del i årets julefeiring. De vet at det blant kommunistpartiet finnes mange bekjennede kristne, og de vet også at det finnes flere kristne i Kina i dag enn det finnes medlemmer av kommunistpartiet! De er livredde smitteeffekten av den kolossale kristne vekkelsen i Kina.

Kommunistpartiet har i en uttalelse partiet kom med nå rett før jul, kalt julen for 'åndelig opium'. Vedtaket har ført til at en rekke forretninger har tatt ned julepynten og fjernet typiske gaver folk gir til hverandre til jul for ikke å provosere myndighetene.

Det er Radio Free Asia som melder dette.

Den fattige, sårbare Gud

Nå er det ikke meningen å ta fra deg gleden, men noen av julekortene med motiver fra Jesu fødsel er altfor vakre!

Jesu fødsel var ganske annerledes. Den var preget av armod, fattigdom. Av ei ung tenåringsmor og hennes litt eldre ektemann som ikke klarer å finne ly for natten.

Dette tenker jeg mye på denne julen. Det griper skikkelig tak i meg, og uroer meg når jeg tenker på glanbildene vi har skapt oss.

Men jeg tenker også på dette, og det forundrer meg og griper meg:

den sårbare Gud.

Gud som blir et barn, og som er helt avhengig av Maria og Josef. Han må mates, vugges i søvn, skiftes på, passes på. Han er avhengig av å høre deres stemmer, få del i deres kjærtegn. Det må ha vært en spesiell opplevelse for Maria å rugge det lille barnet frem og tilbake, for å stagge sår gråt, og vite at dette er verdens frelser!

Det burde gi oss alle håp om vi virkelig fikk se den sårbare, fattige Gud. Han kom for å redde oss. Bare en som er prøvd i alt kan forstå oss i vår armod, i vår fattigdom, i vår sårbarhet.

Reisen til Julestjernen ribbet for kristent innhold og språk

Jeg undrer meg på om ikke folk i fremtiden vil riste oppgitt på hodet over det angstbiterske, nesten traumatiske forholdet til kristen tro som kom til uttrykk på begynnelsen av 2000 tallet i Norge. Hva er det man er så redd for? Handler det hele om en helt misforstått oppfatning av begrepet toleranse, hvor man i frykt for å krenke noen ribber det man skal vise fram for alt som smaker av kristen tro? Er det muslimene man er redd for å støte? Da har man virkelig bommet. Mange av dem har ikke noe imot Jesusbarnet eller andre uttrykk for kristen tro brukt i kunstneriske uttrykk.

Også i år setter Nasjonalteateret opp "Reisen til julestjernen" i regi av Kjersti Horn. Hun presenterer en forestilling ribbet for religiøse referanser. Stykket er så omarbeidet at det bør stilles spørsmål åndsverksrettigheter og historieforfalskning. Er virkelig Horn så redd for de religiøse uttrykkene at hun må støvsuge forestillingen for dem?

Reisen til julestjernen - som ble skrevet av dramatikeren Sverre Brandt, og ble første gang vist 2. juledag i 1924. Etter det har generasjoner vokst opp med den koselige fortellingen. Med alt hva den har inneholdt av tydelige og mindre tydelige referanser for kristen tro. Ingen, absolutt ingen, har tatt skade av det. Vi har kost oss alle sammen som barn, som foreldre, og besteforeldre.

Nå skal "moderne" barn skånes for slikt. En forestilling må ha vokst frem om barn kan komme til skade ved å få høre noe om "himmelkongen". Vi husker jo Sonja som lytter til kirkeklokkene som ringer julen inn og utbryter:

"De taler om himmelgjesten, om krybben i Betlehem."

Slikt finnes ikke i Horn's utgave. Barna må bli spart for slikt. Ikke får du høre juleevangeliet gjengitt i sangen Glade jul, heller. I stedet synges vers fra Stille natt.

I et stort oppslag i Klassekampen i dag, skrevet av forfatteren Anne Helgelsen, som jeg anbefaler på det varmeste, uttaler Horn at hun "vil slå et slag for humaniteten". Da er det en veldig fattig humanitet hun presenterer.

I dag begynner den 40 dager lange fasten før inkarnasjonsfesten

Mens julebordene bugner av den ene feite retten etter den andre inviterer våre keltiske venner til en 40 dagers julefaste - eller den store fasten før inkarnasjonsfesten. Den begynner i dag, og er egentlig en stor gave. Fasten er en konsentrasjon om det som er julens egentlige mening - at Gud i Kristus blir menneske.

Dagene før Kristi fødselsfest kan bli - om vi velger det - sakte-dager hvor tiden blir en velsignelse, ikke fylt av jag og stress. Dager vi spiser enklere, og kan glede oss til festen - i stedet for å spise festmaten før tiden, og bli lei alt sammen før tiden.

Den kommersielle jula begynner stadig tidligere. Julefasten kan bli vår stillferdige protest mot at de kommersielle kreftene tar fra oss det som er en av kirkens største høytider.

Igjen kan vi fordjupe oss i Bibelen, i løftene om Frelseren og med lengsel vente på Kristi fødselsfest og dvele ved frelsesunderet. Vi har 40 dager på oss. Det er ganske raust.

Strålande jul

Vi lever med veldig korte tidsspenn. For veldig mange er julen nå over. Når det settes punktum for 2. juledag er det hverdag, og så ser man frem til nyttårsaften og 1. nyttårsdag og så er det striskjorte og havrelefse igjen. Ja, slik er det om du lever etter den sekulære kalenderen.

Men for de som følger kirkeåret er det fremdeles jul. Vi lever med en annen rytme og trenger mer tid på oss til å dvele ved inkarnasjonens store under.Det gjør vi helt frem til Trettendedagen, hvor vi feirer de vise menns møte med Jesusbarnet.

Denne julen har jeg latt meg overvelde av den Gud som ligger svøpt i en krybbe. Hvilket fantastisk bilde og budskap. Ikke bildet av en stor og mektig Gud; det bildet hører en annen tid til i kirkeåret. Nå er det tid for å dvele ved dette forunderlige mirakel at Gud blir så liten og så sårbar som et lite barn. Nå er det tid for å la dette synke inn i oss og la det forme våre liv. Hva gjør det med deg og meg at Gud blir så liten? Ta litt tid i dagene fremover til å la det arbeide med deg. Da skjer det nemlig noe med deg. Problemet er bare det at vi ikke tar tid til å dvele slik ved mysteriet. Vi haster videre til noe vi tror er viktigere.

Men det er det ikke.

Vi ville bli annerledes mennesker om vi forstod mer av svakhetens teologi: mer ydmyke, mer formbare, ikke så stridslystne, ikke så opptatt av å ha rett og vinne over en motstander.

Mer kristen.

I barnet åpenbarer Gud sin kjærlighet til oss på den mest radikale og ydmyke måte.

Tror du at du har sett alt ved julens mysterium og kan haste videre til noe annet og mer viktig?

Hanukkha, jul og lys

Våre trosrøtter er jødiske og i år kommer dette oss nærmere nå i julen enn ellers, for omtrent samtidig med at vi feirer når julehøytid feirer våre jødiske venner Hanukkah, en festlig lyshøytid med god mat, dans, leker og gaver.

Bakgrunnen for Hanukkah eller Chanukka, daterer seg tilbake til 160 tallet før Kristi fødsel. Juda var på denne tiden under det selukidiske riket, med sitt sentrum i Syria. Kongen i dette riket, Antiochus IV Epifanes, ville utrydde det jødiske livet og dens røtter, og gjøre sine undersotter til grekere. For å oppnå dette satte han opp et alter til den greske guden Zevs i tempelet i Jerusalem og på den måten vanhelliget han det. Samtidig forbød han jødene å ofre brennoffer, feire sabbat eller omskjære sine barn. Når jødene i Jerusalem ble beordret til å ofre til avguden i Tempelet, vegret presten Matthatias å utføre befalingen. Dette skulle bli utgangspunktet for det som skulle gå under navnet Makkabeeropprøret. Opprøret skulle bli ledet av presten selv og hans fem sønner. Og de skulle få stor oppslutning blant jøder flest.

Makkabeerne flykter opp i fjellene. Herfra leder de opprøret mot den langt mer overlegne syriske hæren. Syrerne mobiliserer hele 60.000 mann. Tre år skulle det ta før makkabeerne hadde erobret Tempelet tilbake, renset det for de vanhellige ritene til avgudsdyrkerne og gjeninnført den jødiske tempeltjenesten.

Dette fant sted den 25 dagen i måneden Kislev.

Det var i denne forbindelse det skjer et under. Historien er som følger:

Når den eldste sønnen til presten, Judas, og makkabeerne var ferdige med å rense tempelet ville de tenne det evige lyset, det som kalles N'er Tamid - og som finnes i hvert eneste troende jødiske hjem - fant de bare en liten krukke med olje. Ikke mer olje enn til en dag. Oljelampen ble tent og det skjedde et mirakel. Den lille mengden olje varte i åtte dager, så lenge det tok å lage ny olje.

Det er laget en egen Hanukkha lysestake som tar åtte lys. En for hver dag under høytiden. Man begynner fra venstre og tenner så et lys for de åtte dagene denne lyshøytiden varer. I år kan vi altså både feire Frelserens komme gjennom vår egen julefeiring, og vi kan del i Hanukkah høytiden. Begge høytider handler om lys. Og om mirakler!

Islamister i Indonesia forbyr juledekorasjoner

En islamistisk organisasjon i Indonesia har utstedt en fatwa hvor det heter at alle juledekorasjoner eller andre juleting, som f.eks t-skjorter med julemotoiver er haram - forbudt. Nissedrakter er også strengt forbudt.

15. desember stormet en islamistisk gruppe som kaller seg Den islamske forsvarsfronten, en forretning som selger bildeler. Eieren av denne forretningen hadde nemlig bedt sine ansatte om å ha på seg juledrakter i forbindelse med julehøytiden. Både eieren og de ansatte opplevde situasjonen svært truende og ubehagelig.

Julefeiringen er blitt populær mange steder i det muslimske Indonesia og islamistene er rasende. Mange kristne føler seg truet på livet i forbindelse med julehøytiden. Det er ikke uvanlig at islamister slår til i forbindelse med kristne høytider. Indonesia har allerede mobilisert 155.000 sikkerhetsvakter som skal passe på de kristne i forbindelse med årets julefeiring.

Islamister i Indonesia tvang kristne til å avslutte en julekonsert

Mens vi forbereder oss på å feire jul, har en islamistisk gruppe i Indonesia tvunget en kirke til å avslutte sin julekonsert.

I følge avisen Jakarta Globe stormet en islamistisk gruppe, identifisert som "Forsvarerne av Ahlus Sunnah", en offentlig bygning i Bandung på Vest-Java, hvor en menighet hadde en juleforestilling ledet av Stephen Tong.

Islamistene bar med seg et stort banner hvor de krevde at julefeiringen skulle holdes innendørs i en kirke, ikke i det offentlige rom. Situasjonen ble så spent at menigheten som sto bak arrangementet valgte å bryte opp, I det de forlot bygningen sang de: "O, helga natt."

Det hører med til historien at borgermesteren i Bandung, Ridwan Kamil, har beklaget det hele. Menigheten hadde alle godkjennelser i orden for å holde denne julekonserten. Kristne i Indonesia, som utgjør omlag 10 prosent av befolkningen, opplever stadig krenkelser av deres menneskerettigheter, sjikanering og direkte forfølgelse. La oss huske dem i våre forbønner denne julen.

Julefasten 2016

I dag starter Julefasten for mange kristne. Julefasten er en 40 dagers faste frem til Kristi fødselsfest. 40 velsignede dager hvor vi søker å forberede oss for Herrens komme. 40 dager hvor vi ber om å ha Jesus som sentrum for vår tro og våre liv.

Dette er nok ganske fremmed for mange protestanter. Hos oss har 'julebordene' og festene blitt kjennetegnet for tiden før julehøytiden. Masse mat og så mye at når vi endelig skal sette oss ved festbordet julaften og 1. juledag, så er mange allerede lei av det de blir servert. Og dager så travle at det nesten ikke er mulig å sette seg nedpå litt og hvile.

Men det er mulig å gjøre noe med det og ta adventstiden tilbake! Bruke de 40 dagene frem til 1. juledag eller Kristi fødselsdag annerledes. Enklere, mer konsentrert om stillheten, mer tid til bønn og refleksjon. En annerledes rytme.

40 dager med enklere mat, mer tid til å være gjestfri og tid til å besøke andre. En tid for å be om fred i en splittet, mørk tid som vår. En tid til å tenne lys og bruke tid til å dvele ved lyset som skinner i mørket.

Blir du med?

Helligtrekongersdag

I dag feirer vi 13'de dag jul - eller Helligtrekongersdag - mens våre ortodokse venner som følger den julianske kalenderen feier Kristi fødselsfest. Vi gratulerer hverandre med dagen!

6. januar har fra den eldste kirkens tid vært en av de store festdagene. Fra 300-tallet vet man med sikkerhet at den ble feiret. I Norge er den knapt nok registrert. For noen er det blitt dagen da julen ryddes vekk.

Men denne dagen går også under navnet Epifania eller åpenbaringen av Herrens herlighet. Dette er dagen når De vise menn kommer med sine gaver til Jesusbarnet. Akkurat det er en både spennende og merkelig historie. Hvem var nå disse? Jeg skal ikke si noe om det i dag, men heller fokusere på noe av det vi leser om hos Matteus. Disse vise menn - tradisjonen forteller oss at de var tre - 'var kommet for å tilbe ham' (Matt 2,2) og når de endelig finner barnet, leser vi: 'falt de ned og tilba det'.

Akkurat det kjenner jeg for er det store ved årets Epifania-fest: tilbedelsen. At disse mennene fra Østerland bøyer kne og hyller Jesusbarnet, er en profetisk handling. Den sier både noe om at det barnet som er født er både menneske og Gud, og barnet er en konge, og en dag skal Det nye Jerusalem senkes ned fra himmelen og 'folkeslagene skal vandre i byens lys, og kongene på jorden bærer sin herlighet inn i den'. (Åp 21,24)

I mellomtiden fortsetter vi å bøye oss ned og tilbe barnet.

Bror Alois av Taize feiret jul i den sønderskutte byen Homs i Syria

Jeg ble så grepet da jeg fikk vite at bror Alois (bildet), prior for den økumeniske kommuniteten i Taize, tilbrakte julen i Syria. Nærmere bestemt i den sønderskutte byen Homs. Det krever stort mot.

'Det er umulig å forestille seg de svære ødeleggelsene. Store deler av byen ligger i ruiner. Det er en spøkelsesby. Noen familier forsøker å bosette seg i ruinene igjen, men her er ingen elektrisitet eller noe vann', forteller bror Alois etter å ha kommet trygt hjem til Frankrike og til Taize.

I sentrum av Homs, foran ruinene av den gresk-katolske katedralen ble julen feiret med et selskap for barna. Bror Alios forteller at noen av ungdommene som er igjen i Homs hadde skaffet til veie julegaver og barna sang.

'Jeg har sjeldent opplevd en julefest hvor man følte evangeliets budskap om fred så sterkt', forteller bror Alois.

Bror Alois besøkte Libanon før han dro inn i Syria. To Taize-brødre har oppholdt seg i Libanon i to måneder.

La oss huske bror Alois og Taize-brødrene i våre forbønner. De deltar aktivt i arbeidet med nå hjelpe flyktningene i Midt-Østen og Europa.

Miserabel julefeiring for syriske kristne i Libanon

Den sekulære pressen begynner nå å ane omfanget av det som med rette er kalt historiens største kristenforfølgelse. The Washington Post har denne julen et stort oppslag om den fortvilte situasjonen til syriske kristne, som tilbringer julen i djupeste elendighet i flyktningeleirer i Libanon.

Mer enn en million syriske kristne er på flukt på grunn av krigen i Syria og Irak. Mens mange av dem har forsøkt å forbli i regionen, og har funnet midlertidig ly i Libanon eller Tyrkia, vil majoriteten av dem forsøke å komme seg vekk fra disse områdene og har lagt ut på en lang, farefull flukt.

Washington Post forteller historien om familien Kouriehs.

'For ikke mange år siden, begynte 1.juledag med gudstjeneste i landsbykirken. På ettermiddagen ville familien vende hjem til et måltid med ris og kjøtt, salat og hummus. Naboer ville komme på besøk for å hilse på, og barna ville leke rundt juletreet', skriver journalisten i Washington Post.

En idyll. Men det var før Den islamske staten (IS) begynte å kidnappe kristne, før volden tok grep og før borgerkrigen rev landet i stykker. Det var før familien Kouriehs måtte flykte hals over hodet fra Syria for å redde livet.

'Det var vakkert der', forteller 57 år gamle Joseph Kourieh til avisen. Han befinner seg i Libanon sammen med kona og fem av deres barn.

Mer enn en million syrere har kommet som flyktninger til Libanon, et land bestående av kun fire millioner mennesker. Det er rett og slett ikke plass til flere. Flesteparten av disse er muslimske flyktninger. Noen tusener av dem er syriske kristne. Dagene her er svært strevsomme.

Libanon er heller ikke noe trygt sted for dem, til tross for en relativt stor kristen befolkning. Spenningene er til å ta og føle på, og få syriske kristne ser på Libanon som noen fremtid. Familien Koureh har søkt om å få emigrere til Vesten.

Du kan lese oppslaget i The Washington Post her:

https://www.washingtonpost.com/world/a-christmas-of-despair-for-syrian-christian-refugees-in-lebanon/2015/12/24/d035f3a2-9d07-11e5-9ad2-568d814bbf3b_story.html