Hellige Brendans bønn

 I går var det første dagen i den keltiske og ortodokse adventstiden, og i den førbindelse publiserte nettsiden PsalmPrayers en bønn skrevet av min keltiske venn, Andy Raine, som jeg treaff i forbindelse med den transatlantiske bønnekonferansen på Shetland i 2005. Jeg har forsøkt å oversette den til norsk:

Hellige Brendans bønn

av Andy Raine

Herre, jeg vil stole på deg.

hjelpe meg å reise utover det kjente

og inn i det ukjente.

Gi meg troen til å forlate gamle måter

og bryte ny mark med deg.

Mysterienes Kristus, kan jeg stole på deg

å være sterkere enn hver storm i meg?

Lengter jeg fortsatt etter at din herlighet skal komme over meg?

Jeg vil vise andre omsorgen du har gitt meg.

Jeg bestemmer midt i all usikkerhet

alltid å stole på.

Jeg velger å leve utover anger,

og la deg gjenskape livet mitt.

Jeg tror du vil gjøre en vei for meg

og sørge for meg,

hvis jeg bare stoler på deg

og adlyde.

Jeg vil stole på mørket og vite

at mine tider fortsatt er i din hånd.

Jeg vil tro deg for min fremtid,

kapittel for kapittel, til hele historien er skrevet.

Fokuser mitt sinn og mitt hjerte på deg,

min oppmerksomhet alltid på deg uten endring.

Styr meg med din velsignelse

og gi meg oppgaven.

Lær meg å leve med evigheten i sikte.

Stem min ånd til himmelens musikk.

Gi meg mat,

og på en eller annen måte

få min lydighet til å telle for deg.

Keltisk advent, del 15: Alltid grunn til å håpe

Jeg blir stadig mer imponert over muligheten kristne har  til å feire ikke bare øyeblikk av glede, men også øyeblikk av smerte, og dermed bekrefte Guds virkelige tilstedeværelse i livet vårt. En sann kristen bekrefter alltid livet, fordi Gud er livets Gud, et liv sterkere enn død og ødeleggelse. I ham finner vi ingen grunn til å fortvile. Det er alltid grunn til å håpe, selv når øynene våre er fylt med tårer.

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Keltisk advent, del 14: Herre, hjelp min vantro!

Tro kommer før forståelse og er en gave ingen mennesker kan gi. 

Av Dorothy Day (bildet)/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

"Men tro er full visshet om det en håper, overbevisning om ting en ikke ser." (Hebr 11,1)

Jeg husker den første radioen jeg hadde på begynnelsen av tjuetallet, konstruert for meg av Willy Green, en tolvåring, av en sigarboks, en krystall, en bit ledning, en antenne og øretelefoner. Riktig manipulert, fra min strandbungalow i Staten Island, kunne jeg høre en presidentkampanje lørdag kl. sendinger, fotball og, under over under, symfonisk musikk. Den lille radioen var en mirakelboks. Jeg kunne ikke forstå det. Hvis dette er mulig, er alt.…

Så jeg kunne tro på sannhetene om kristendommen, kirken, sakramentene. Hjertet mitt svulmet av takknemlighet.

Troen kom til meg akkurat slik, og behovet for å tilbe.

Jeg kunne ikke forstå mekanismen til den lille boksen med dens krystall, satt som en juvel for å bli berørt av en bit av ledning. Det var et mirakel å høre stemmene til folk i samtale, et symfoniorkester som spilte Beethoven.

Hvis jeg ikke kunne forstå vitenskapelige sannheter, hvorfor skulle jeg bekymre meg for å forstå åndelige sannheter om religion? Jeg ville si ja, dette er sant. Dåpsseremonien er absolutt imponerende, med presten som begynner: «Hva ber du om Guds menighet?» og fadderen svarte for barnet: "Tro."

Det fikk meg til å tenke på mine dager med kamp da jeg kom inn i kirken, hvordan jeg ikke visste om jeg hadde tro eller ikke, eller bare ønsket å tro. Ting som jeg stilte spørsmål ved, la jeg bare fra meg, og forsonet meg med tanken: «Tross alt, hvorfor skulle jeg forvente å forstå alt? Det ville virkelig vært himmelen.» Jeg visste at hvis jeg ventet med å forstå, hvis jeg ventet med å bli kvitt all tvilen min, ville jeg aldri være klar. Så jeg gikk i all hast en desemberdag rett etter jul og ble døpt katolikk. Jeg tenkte ikke på det den gangen – jeg skjønte så lite at da jeg dro for å bli døpt, ba jeg om tro. Men jeg visste at bønnen: «Herre, jeg tror, hjelp min vantro» (Mark 9:24), og det trøstet meg. Jeg trodde på Jesus Kristus – at han er ekte, at han er Guds sønn, at han kom her, at han kom inn i historien, og at han fortsatt er her, med oss, hele tiden, gjennom sin kirke, gjennom kirkens sakramenter. Tro kom før forståelse. Og tro er en gave fra Gud. Det kan ikke formidles av noen annen person. Jeg kan ikke gi det til deg. Bare Gud. Du går absolutt gjennom lidelsens mysterier. Men hvis du ikke går gjennom dem til det strålende, vil du være en hul mann og betraktet som en opportunist og en bedrager. Jeg setter det så sterkt jeg kan, og hater å gjøre det, men for meg er troen det sterkeste i livet mitt, og jeg kan aldri være takknemlig nok for gleden jeg har hatt for troens gave, min katolisisme.  Livet ville vært helt uutholdelig hvis vi trodde vi ikke skulle noe sted, at vi ikke hadde noe å se frem til. Den største gaven livet kan tilby ville være en tro på Gud og et hinsidige. Hvorfor har vi det ikke? Kanskje som alle gaver det må kjempes for. "Gud, jeg tror" (eller rettere sagt, "jeg må tro eller fortvile"). "Hjelp du min vantro." "Ta bort mitt hjerte av stein og gi meg et hjerte av kjøtt."

Jeg skrev linjene ovenfor da jeg følte det påtrengende behovet for tro, men det var for mange mennesker som gikk gjennom livet mitt – for mange aktiviteter – for mye nytelse (ikke lykke).Tro, mer verdifull enn gull, er en gave. Vi kan ikke gi det til hverandre, men vi kan absolutt be Gud om å gi det til andre. Péguy skrev: «Når vi kommer til himmelen, kommer Gud til å si til oss: ‘Hvor er de andre?’»

Vi må ikke dømme kirken etter mannen, etter det menneskelige elementet. Jeg må be for prester, be for omvendelser, og jeg må ikke virke som om jeg i mitt forfatterskap forteller andre hva de skal gjøre – men jeg må snakke om meg selv, for min egen sjelefred. Ikke prøver å omvende seg til kirken, ikke proselytere, men overlate ting til Gud, som vil at alle mennesker skal bli frelst, og kan gi sitt guddommelige liv gjennom hvilken som helst kanal.

Det er det første brevet til Peter, kapittel 1, som engasjerer meg, om troen på Jesus – i kraften til hans hellige navn. Og min egen glede og takknemlighet til ham, og hele trosproblemet, som er så verdifullt at det må prøves som med ild. Jeg ber daglig for mine barnebarn, for mine barn, at Gud vil trekke dem til seg, gjennom Jesus, slik han har lovet. Og du vet at jeg ber for deg.

----

Dorothy Day:

Dorothy Day var en amerikansk journalist og grunnlegger av den katolske arbeiderbevegelsen. Day viet livet sitt til å forsvare de undertrykte og tjene Kristus ved å tjene de fattige.

Erkebiskoper sammenlignet henne med Gandhi og Martin Luther King, New York Times snakket om "slutten på en æra", velstående beundrere organiserte en minnemesse, og hjemløse menn gråt. Hvem var denne gamle kvinnen som ikke eide annet enn en knirkende seng, et skrivebord, en overfylt bokhylle, en tekanne og en radio? Dorothy ble født i Brooklyn i 1897, og de første årene var preget av dramatiske vendinger. Det var journalistikkskole, og deretter en smak av det bohemske tjuetallet, først i New York City, deretter Italia, deretter Hollywood og til slutt Staten Island. Dette var virvelvindsår, og lot henne nøle etter et ødelagt ekteskap, en abort og en rekke ulykkelige forhold.

Keltisk advent, del 13: Krisus iblant oss i dag

Hvis Kristus hadde blitt inkarnert nå

og var en tretti år gammel mann i dag,

ville han vært her i katedralen

og vi ville ikke kjent ham fra resten av dere -

en tretti år gammel mann, en bonde fra Nasaret,

her i katedralen som enhver bonde

fra landsbygda vår.

Guds Sønn som ble kjød ville være her

og vi ville ikke kjenne ham -

en fullstendig som oss.

17. desember 1978

- Erkebiskop Oscar Romero (bildet), martyr. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Keltisk advent, del 12: Se fremover ved å se bakover

Forventningen om advent er forankret i Guds inkarnasjon. Jo mer jeg kommer i kontakt med det som har skjedd i fortiden, jo mer kommer jeg i kontakt med det som skal komme. Evangeliet minner meg ikke bare om hva som skjedde, men også om hva som vil finne sted. I kontemplasjonen av Kristi første komme, kan jeg oppdage tegnene på hans andre komme. Ved å se tilbake i meditasjon, kan jeg se fremover i forventning. Ved refleksjon kan jeg projisere; ved å bevare minnet om Kristi fødsel, kan jeg gå videre til oppfyllelsen av hans rike. Jeg er slått av det faktum at profetene som taler om Israels fremtid, alltid minnet sitt folk om Guds store gjerninger i fortiden. De kunne se frem med selvtillit fordi de kunne se bakover med ærefrykt til Jahves store gjerninger.

-  Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Keltisk advent, del 9: Mens vi venter på lyset

 "Gud kommer til oss som solen om morgenen - når det er tid." - Carlo Carretto.

Min favoritttid på dagen er før-daggry-øyeblikkene før lyset kommer. Verden er mørk og stille, og strekker seg ut foran meg på en håpefull måte. Etter å ha våknet fra søvnen, er jeg våken nok til å nyte alt – dansen av lys og skygge i hagen, brisen som spiller gjennom vindklokken på verandaen, varmen fra et favorittkaffekrus, komforten til et teppe mot kulden.

Guds nærhet virker spesielt reell i disse tidlige timene. Mens jeg venter på lyset, føles tiden rik og fylt til randen – full av muligheter! – i stedet for knapp og begrenset og umulig. I mangel av stimulering – før noen ord har blitt sagt – er sjelen min rolig og klar som stillheten i en stille dam. Det er aldri noen tvil om at lyset vil komme; bare en følelse av stille forventning til noe jeg vet vil skje fordi det skjer hver dag. Uten feil.

Like fantastisk som det er å våkne opp til lyset fra en ny dag, har morgenensomheten lært meg at det er enda bedre å være der når lyset kommer. Å være der hjelper meg å "ta kontakt" med Gud som kommer og alltid kommer ... som solen ... når tiden er inne. Det hjelper meg å finne mitt sanne-selv-i-Gud igjen.

Advent er en tid for å våkne opp til alle måtene Kristus kommer til oss på. Ja, adventstemaene hjelper oss med å feire og minnes hans første komme i inkarnasjonen. De oppmuntrer oss til å forutse hans andre komme i herlighet – selvfølgelig! Men det er også noe slikt som Kristi tredje komme: det vil si alle de måtene Jesus kommer til oss nå, bringer lys for vårt mørke, fred for vår uro, håp for vår fortvilelse.

La oss denne advent, øve oss på å vente på lyset og deretter gå inn i våre dager våkne til det lyset, våken og mer tilpasset måten Kristus kommer til oss på nå. Å sitte stille i timene før daggry og vente på at lyset skal komme – nesten umerkelig til å begynne med – er en måte å øve på å vente og se på Sønnens komme inn i hver krok og krok av livet vårt.

I de tidlige morgentimene gjennom adventstiden, tenk på hvordan du blir bedt om å åpne deg for denne som kommer midt i dine daglige aktiviteter. Vær forberedt på å møte din nåde under alle omstendigheter. Som vår evangelielesning for denne uken forkynner: "Menneskesønnen kommer på et uventet tidspunkt", og vi vil absolutt ikke gå glipp av øyeblikket fordi vi sov til feil tid.

EN ADVENTPRAKSIS 

Med åpne hender, klare til å motta, kunne vi kanskje begynne med denne bønnen...og så bare sitte og vente på at lyset fra Jesus skal lyse opp alt rundt oss: 

Å hellige Gud, åpne for oss lys for vårt mørke, mot for vår frykt, håp for vår fortvilelse.

Å fredens Gud, gi for oss fred for vår uro, glede for vår sorg, styrke for vår svakhet.

Å sjenerøse Gud, åpne våre hjerter for å motta alle dine gaver.

- Ruth Haley Barton/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Keltisk advent, del 8: Hellig stillhet

Til å begynne med kan stillhet bare skremme oss. I stillhet begynner vi å høre mørkets stemmer: vår sjalusi og sinne, vår harme og hevnlyst, vår lyst og grådighet, og vår smerte over tap, overgrep og avvisninger. Disse stemmene er ofte støyende og støyende. De kan til og med overdøve oss. Vår mest spontane reaksjon er å stikke av fra dem og gå tilbake til underholdningen vår

Men hvis vi har disiplinen til å bli stående og ikke la disse mørke stemmene skremme oss, vil de gradvis miste kreftene og trekke seg tilbake i bakgrunnen, og skape rom for lysets mykere, mildere stemmer.

Disse stemmene snakker om fred, vennlighet, mildhet, godhet, glede, håp, tilgivelse og mest av alt kjærlighet. De kan i begynnelsen virke små og ubetydelige, og vi kan ha vanskelig for å stole på dem. De er imidlertid veldig utholdende og de vil bli sterkere hvis vi fortsetter å lytte. De kommer fra et veldig dypt sted og fra veldig langt. De har snakket til oss siden før vi ble født, og de åpenbarer for oss at det ikke er noe mørke i Han som sendte oss til verden, bare lys. De er en del av Guds stemme som kaller oss fra all evighet: "Mitt elskede barn, min favoritt, min glede."

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Keltisk advent, del 7: Immanuel

Det er noe svimlende over tanken at Den Allmektige Gud, Skaperen av det veldige universet, ble kjød, ble menneske, et lite, sårbart barn. Stans litt opp for den tanken! La den forundre deg! Du må gjerne bruke denne adventstiden til å besjeftige deg med dette, for vi blir aldri ferdige med å la oss forundre over inkarnasjonens under. La inkarnasjonen fylle bønnene dine, lovprisningen og takksigelsen din. 

En sårbar Gud, et barn helt avhengig av andres omsorg, er hva vi tror på! Barnet er 'Immanuel - det betyr: Med oss er Gud." (Matt 1,23) Hhva innebærer dette praktisk for mine hverdager?

Keltisk advent, del 6: Oppmuntringens tjeneste

Den keltiske spiritualiteten har gitt oss flere sterke kvinnelige personligheter. Abeddisse Hilda av Whitby var en av dem. Som grunnlegger av klosteret i Whitby, stod hun også som vertskap for den velkjente synoden samme sted. Den fant sted i 664. Hilda eller Hild hadde oppmuntringens gave! 

Synoden i Whitby satte dessverre et skille mellom de keltiske kristne. De hadde nemlig fulgt arven etter apostelen Johannes, og feiret derfor påske etter den jødiske tradisjonen. Kong Oswiu av Nortumberland ville derimot at kirkene i hans kongedømme skulle følge den romersk-katolske kalenderen, og slik ble det. Vedtaket som ble fattet på synoden, fikk følger. Munkene på Lindisfarne ville ikke følge vedtaket, dro seg tilbake til Iona, og senere til Irland.

Hilda, som var av fornem slekt, satte opp en regel for klosteret i Whitby som bestod av en balansert blanding av bønn, askese, og deling av materielle goder. Klosterkommuniteten bestod av både menn og kvinner. 

Hilda, som var født omlag år 614, ble døpt i tidlig alder av Paulinius. Hun var 36 år før hun bestemte seg for å leve et hellig liv som nonne. Hun legger ut på en pilegrimsreise til Frankrike, men blir kalt hjem av selveste Aidan av Lindisfarne. Klosteret i Whitby skulle bli et riktig senter for opplæring, ikke minst av ledere innen kirken. Hele fem biskoper skulle få den første grunnleggende opplæring her. Ikke minst takket være  Hildas gave til å oppmuntre.

I dag takker vi Gud for alle de menn og kvinner og barn som har oppmunret oss! Du må gjerne nevne dem ved navn, og takke for hver enkelt av dem.  Hvordan kan vi i dag bli et menneske som oppmuntrer andre? Er det noen du kan ringe i dag, skrive til eller besøke? Kanskje sende en blomst til? Kanskje noen trenger akkurrat en oppmuntring fra deg denne dagen?

Keltisk advent, del 3: Reisefeber, rastløshet og stedbunden ro

Det moderne mennesket er bereist. Nå tilhører jeg en generasjon hvor det var ganske uvanlig at man dro på ferie utenlands. Noen i min bekjentskapskrets hadde vært i Sverige og Danmark, ja, til og med på Gran Canaria, men sistnevnte tilhørte absolutt sjeldenhetene. Nå er det ikke uvvanlig at man reiser til de fjerneste steder, noen man knapt nok har hørt om. Den moderne nordmann er blitt en globetrotter.

Og det er ikke noe galt med det. Kanskje har vi det i blodet. Nordmenn har siden vikingstiden ikke minst vært et sjøfarende folk, og på sine reiser og vikingetokter stiftet de bekjentskap mee kelterne. En av dem, hellige Brendan, ble til og med kalt 'sjøfareren'. Og det ikke uten grunn! Hans sjøreise fra den sørvestlige irskekysten til det som nå er kjent som Amerika, er sagnomsust.

Men det går an å reise uten å bevege seg! 

For en tid tilbake var jeg så heldig at jeg fikk se et TV-program i reprise. Jeg så programmet om laftesnekkeren Robert, som i en mannsalder har bodd i de djupe skogene i Ozark i Arkansas, og oppdratt flere barn, for noen år siden. Det gjorde et djupt inntrykk på meg. Derfor ble tirsdagens reprise et gledelig gjensyn. Robert er ikke alene om å leve et enkelt avsondret fra omgivelsene. Det er det mange som har gjor, og i en fastfood-kultur finnes det også en motvekt: slowfood. Den maten det tar tid å dyrke og tilberede.  Munker, nonner og eneboere har gjenom århundrene levd sine liv på et og samme sted. Noen har ikke reist fra dette stedet noensinne, men de har likevel ikke gått glipp av mye! Det har levd sine liv 'skjult med Kristus' (Kol 3,3), og har hatt sterke og livsforvandlende møter med Gud og levd et liv i pakt med skaperverket, Kanskje har de sett ting ingen andre ser med sine øyne, kanskje har de hørt ting andre ikke hører med sine ører - men levd enkle liv i en daglig omgang med Gud? Det høres merkelig ut for det moderne, mobile mennesket, som stadig er på søken etter nye reisemål.

For å sitere forfatteren Alfred Hauge i hans trilogi om Cleng Peerson: "... i vårt eget hjerte er det hav å seile, der er skoger å gjennomstreife og ødemarker å gå seg vill i ... 

En full timeplan og et fullt og fredfylt og tilfreds hjerte er sjeldent den samme tingen. Nådens rytme er langsom. Langsomt blir allting til.

Stedbunden er slett ikke noe negativt. Det er mulig å være stedbunden og vidsynt. Er du stedbunden har du slått røtter, og med djupe røtter tåler du bedre stormen, I en tid så preget av overfladiskhet trenger vi ikke mer teknologi og hurighet, men djupe mennesker. Mennesker som er blitt formet av livet. En har sagt at jo nærmere Gud man lever, jo enklere blir man. Man har gjort seg djupe erfaringer av at Gud er trofast i alle livets skiftende omstendigheter - fordi man har levd langsomt. Den som leve lenge må leve langsomt. Bli en del av rytmen på det stedet hvor man bor. 

Til de jødene som levde i eksil i Babylon skrev profeten Jeremia et brev, hvor det blant annet heter: 

"Så sier Herren, hærskarenes Gud, Israels Gud, til alle dem jeg har ført bort fra Jerusalem til Babel: Bygg hus og bo i dem! Plant hager og spis deres frukt! Ta dere koner og få sønner og døtre. Og ta koner til deres sønner og gift bort deres døtre, så de kan føde sønner og døtre. Bli tallrike der, og bli ikke færre! Søk den byens velferd som jeg har bortført dere til, og be for den til Herren! For når det går den vel, så går det dere vel." (Jer 29,4-7)

Selv under eksilet ber Gud dem om å slå røtter! 

Keltisk advent, del 1: I kveld tar den 40 dager lange fasten før jul til

Ved solens nedgang i kveld begynner den keltisk-kristne adventfeiringen. Våre norske kristenrøtter er jo keltiske, så May Sissel og jeg tar dermed fatt på vandringen mot Betlehem og barnet i krybben. Mens den tradisjonelle adventfeiringen tar til fire uker før jul, begynner den keltisk-kristne adventfeiringen den 15.november hvert år. Da er det ganske nøyaktig 40 dager til jul og det er tid for faste.

I motsetning til den 40 dager lange fasten før påske, hvor søndagene ikke regnes med som fastedager, regnes også de med under de 40 dagene før jul. Akkurat hvorfor det forholder seg slik er jeg litt usikker på, fordi det er uvanlig å faste på søndager, siden søndagen er oppstandelsesdagen, og dermed en festdag. 

De 40 dagene før jul fokuserte de keltiske kristne på de de kalte 'Kristi trefoldige komme'. Det første komme var Inkarnasjonen, som er hva julen egentlig handler om. Hans andre komme handler om vår egen gjenfødelse, at Han kommer til oss, til meg, personlig og hans tredje kommet handler om Hans gjenkomst. For de keltiske kristne handlet likevel ikke Hans andre komme ikke bare en enkeltstående begivenhet, det som den moderne kirke omtaler som vår omvendelse, men var en kontinuerlig hendelse som berørte alle deler av våre liv. 

Jeg har som intensjon at disse 40 fagene vi nå tar fatt på skal gjenspeiles, om ikke daglig, på bloggen min, slik at vi kan leve med i tematikken som preger denne tiden av året. Så får vi se underveis hva det blir til. Alle dagene mens vi ber tidebønner vil vi tenne levende lys til minne om Kristus, verdens lys.

Julefasten 2019

Se dette vakre ikonet! Denne dagen innledes den ortodokse julefasten, eller Den lille fastetiden, som den også kalles. 15. november er også innledningen til Den keltiske adventstiden.

Adventstiden vokste frem som en av kirkens fastetider. Forberedelsene til de store kirkelige festdagene har nemlig alltid fastepreg.

Så annerledes norsk juletradisjon med sine bugnende julebord, og så annerledes våre protestantiske tradisjoner. Men kanskje noen og enhver av oss hadde noe å hente ved å lære seg begrensningens, for ikke å si avholdenhetens kunst? Kanskje vi har noe å hente på å forenkle? Leve mer konsentrert i bønnen? Bruke tiden på noen andre enn oss selv? Besøke en som opplever ensomhet?

En hver får svare for seg selv. Jeg skriver ikke for å anklage deg eller skape dårlig samvittighet, men for å inspirere oss alle til å gå litt utenfor boksen, og tenke og handle annerledes. Kanskje spise enklere før jul, og ikke ta festen på forskudd, men spare det til Kristi fødselsfest?

40 dagers adventsfeiring

I år innleder vi en ny adventspraksis i vårt hjem. Vi starter allerede ved solnedgang 14.november. Det er nemlig da den keltiske adventsfeiringen begynner, og våre kristenrøtter er jo keltiske! Jeg vet ikke om noen finere tid på året enn nettopp advent. En tid for stillhet, refleksjon, ettertanke, faste, familiesamlinger.

På bildet ser du en keltisk adventsstake med grønne lys - som er den keltiske fargen - og med Kristus-lyset, som alltid er hvitt.

Den keltiske adventsfeiringen starter den 15.november hvert år og varer frem til den 24.desember, mens den 'vanlige' adventsfeiringen ifølge den gregorianske kalenderen i år begynner den 29.november. Den keltiske varer nemlig i 40 dager. Siden alle liturgiske dager begynner ved solnedgang dagen før, begynner altså den keltiske adventsfeiringen etter solnedgang den 14. Østkirken refererer noen ganger til adventstiden til Den hellige Filipsfasten, siden den 14.november er minnedagen tilapostelen Fillip.

Denne dagen - 40 dager før jul - vil ortodokse kristne forberede seg til Kristi fødselsfest ved å faste, kjent som Julfasten eller altså, Fillipsfasten. Ingen julebordstid, med andre ord. Festen begynner jo ikke før julaften! Søndager er ikke fastedager.

For oss blir det uaktuelt med en total faste av helsemessige årsaker, men det er jo mulig å leve og spise enklere,  være mer konsentrert, ha mer tid for hverandre, bare for å nevne noe. Jeg kommer tilbake til dette i senere artikler.

I dag begynner den 40 dager lange fasten før inkarnasjonsfesten

Mens julebordene bugner av den ene feite retten etter den andre inviterer våre keltiske venner til en 40 dagers julefaste - eller den store fasten før inkarnasjonsfesten. Den begynner i dag, og er egentlig en stor gave. Fasten er en konsentrasjon om det som er julens egentlige mening - at Gud i Kristus blir menneske.

Dagene før Kristi fødselsfest kan bli - om vi velger det - sakte-dager hvor tiden blir en velsignelse, ikke fylt av jag og stress. Dager vi spiser enklere, og kan glede oss til festen - i stedet for å spise festmaten før tiden, og bli lei alt sammen før tiden.

Den kommersielle jula begynner stadig tidligere. Julefasten kan bli vår stillferdige protest mot at de kommersielle kreftene tar fra oss det som er en av kirkens største høytider.

Igjen kan vi fordjupe oss i Bibelen, i løftene om Frelseren og med lengsel vente på Kristi fødselsfest og dvele ved frelsesunderet. Vi har 40 dager på oss. Det er ganske raust.

De 40 dagene før jul: Dag 40

Julenatt. Det er et av de vakreste ordene jeg kjenner, ved siden av det vakre ordet: inkarnasjon. Gud som blir menneske. Frelserens fødsel. Gud som stiger ut av evigheten, og trer inn i tiden. Finnes det noe større enn dette?

Apostelen Johannes uttrykker det så blendende vakkert i sitt første brev:

'Det som var fra begynnelsen, det som vi har hørt, det som vi har sett med våre øyne, det som vi betraktet og våre hender rørte ved, om Livets ord - og livet ble åpenbart, og vi har sett det og vitner og forkynner dere livet, det evige, som var hos Faderen og ble åpenbart for oss ...' (1.Joh 1,1-2)

Livet - det evige.

Dette er Sønnen. Han er selve livet personifisert. Og Bibelen sier at den som 'har Sønnen, har livet'. (1.Joh 5,12)

I en av den tidlige kirkens vakreste liturgier, som vi først og fremst har den hellige Basileios av Cæsarea å takke for, beskrives frelseshistorien på følgende måte:

'I din barmhjertighet har du besøkt menneskene på mange måter - du har sendt profetene, du har adstedkommet store under gjennom de hellige som i slekt etter slekt har stått deg nær ... Du har gitt oss Loven. Du har sendt engler til vår beskyttelse. Og når tidens fylde kom talte du til oss gjennom din egen Sønn...'. 

Eller som Ignatios (død ca år 100), menighetsleder i Anitokia i generasjonen etter apostlene, uttrykker det:

'Det finnes en eneste Gud, som har åpenbart seg gjennom Jesus Kristus, sin Sønn. Det er Hans ord som har stått frem fra stillheten'. 

Stillheten brytes julenatt, av barneskrik. Leo den store, biskop av Rom (død 461), kalte Jesu fødsel for 'livets fødselsdag':

'Mine elskede, i dag er vår Frelser født. La oss derfor glede oss! Nå på livets fødselsdag skal det ikke være sorg. Livet tar bort vår frykt for døden og inngir oss glede, for vi er blitt lovet evigheten. Ingen blir vist bort fra denne lykken. For oss alle er det en og samme grunn til denne felles gleden; fordi vår Herre, som har knust synden og døden, ikke fant en eneste skyldfri, kom han for å betale for alle.

Må den som er hellig juble, for han nærmer seg seierspalmen! Må synderen fryde seg, for han er innbudt til nåden! Må hedningen fatte mot, for han kalles til livet! 

I tidens fylde tok nemlig Guds Sønn menneskets skikkelse, som den guddommelige visdoms og kunnskapens uutgrunnelige djup hadde besluttet, for at menneskene skulle forsones med sin Skaper og for at djevelen, dødens oppfinner, skulle beseires ved den samme menneskelige natur som han selv hadde beseiret.

Mine elskede, en slik fødsel sømmet seg Kristus, Guds kraft og Guds visdom. Ved denne fødselen var han både lik oss i sin menneskelighet og oss overlegen i sin guddommelighet. For var han ikke sann Gud, kunne han ikke gi oss legedom, og var han ikke sant menneske, kunne han ikke gi oss et forbilde'.

De 40 dagene før jul: Dag 39

En tid nå har et ikon av Maria hatt stor betydning for meg. Det er et av de mest avholdte av alle Østkirkens ikoner: Jomfruen av Vladimir. Opprinnelig malt av en for oss anonym ikonmaler fra Hellas en gang på begynnelsen av det 12. århundre.

Rundt år 1383 ble det brakt fra Konstantinopel til Kiev hvor det ble stående fram til 1395. De siste seks århundrer har det vært å finne i Moskva. Men fremdeles heter dette ikonet: Jomfruen av Vladimir.

Men ikonet har også et annet navn: Ømhetens mor.

Gjennom ulike erfaringer jeg har gjort meg gjennom livet, har jeg innsett at jeg er i et stort behov av ømhet. En av de bønnene jeg stadig vekk ber til Gud, er derfor denne:

'Elsk meg med ømhet'.

Jeg trenger denne erfaringen av nåde - en nåde og et hellig nærvær som berører.

Jeg har ofte undret meg over at Johannes-evangeliet er så annerledes enn de evangeliene som Matteus, Markus og Lukas skrev. Johannes er først og fremst Kristus-mystikeren, og den som trenger bakenfor ordene og lodder djupene i Guds-kjærligheten. Kan det være fordi det er Johannes som fikk det helt spesielle oppdraget å ta vare på Jesu mor? Ingen av de andre apostlene har brukt så mye tid sammen med hun som fødte Gud Ordet, som Johannes. Han stiftet bekjentskap ikke minst med hennes ømhet.

Hvor fikk hun denne ømheten fra? Fra å tilbringe så mye tid sammen med Jesus. Som mor kom hun Sønnen så nær, også i de skjulte årene i Nasaret. Hun bar preg av det, det er jeg sikker på, og det smittet over på Johannes.

'Elsk meg med ømhet' - særlig på de dagene som er utfordrende, slitsomme, urolige, hvor man ikke kjenner seg sett eller elsket.

De 40 dagene før jul: Dag 38

Det finnes et gammelmodig ord - enfoldig. Vi liker det ikke i noen særlig grad, for vi vil så fjerne fremstrå som kloke. Men den som vil komme inn i Guds rike, sier Jesus, må bli som barn igjen. Det er den stolte som Gud står imot, mens de ydmyke får nåde hos Ham.

Julemysteriet må gripes av et barn. For det er det julen er: et mysterium.

Joda, vi kan teologisere og forklare det meste ned til minste detalj. Likevel: det er noe som er uforklarlig: at Gud kler seg i kjøtt og blir menneske. Se det - det kan vi ikke forklare fullt og helt. Uansett hva vi forklarer når det gjelder juleevangeliet står vi likevel igjen med undringen. Dette ufattelige at Gud trer inn i historien, og får et ansikt, og det ansiktet tilhører Frelseren.

Tenk at det finnes en Frelser, en redningsmann, som griper inn i tiden og blir en vei hjem til Gud.

Nå når det er så kort tid igjen før vi skal feire denne store Himmelkongen, ber jeg om å få være som et barn, som klarer å ta imot Gaven, som et barn. Gripe underet med min ånd, ikke med mitt intellekt.

De 40 dagene før jul: Dag 37

Det er ikke lenge før vi skal pakke opp pakkene vi har fått til jul. Bak dem finnes mye kjærlighet. Personen som har gitt den, har tenkt på deg! Lett etter noe som skulle glede akkurat deg. Brukt sine egne penger. Pakket det inn, skrevet lapp på, kanskje med noen ord spesielt valgt med tanke på deg.

Med årene har jeg tenkt på hvor mye som ligger bak, og jeg river ikke opp papiret lenger, men tenker på den som har pakket inn gaven.

Jeg kjenner på djup takknemlighet for hver pakke.

'Gud være takk for sin usigelige gave!', skriver apostelen Paulus til sine venner i den kristne forsamlingen i Korint.

Den gaven er Jesus. Større gave finnes ikke. Gaven kan ikke kjøpes. Heller ikke fortjenes. Gaven gis enhver uforskyldt av bare nåde. Som alle andre gaver må den tas imot og pakkes ut.

Gaven er 'usigelig'. Det er et gammelmodig ord, men egentlig beskrivende for noe som er ubeskrivelig! Gavens fulle verdi og betydning vil vi ikke helt kunne gripe på denne siden av evigheten. Jeg forstår ikke helt verdien før vi endelig er hjemme hos Gud, og ser hva gaven virkelig innebar.

For noe større enn å bli frelst, finnes ikke.
Noe mer dyrebart enn Jesu Kristi blod finnes heller ikke. Verken sølv eller gull eller en hvilken som helst edelsten vi kunne overgå en eneste dråpe av Kristi blod. Jesu Kristi blod har hatt og vil alltid ha den aller høyeste verdien, for det er bare Jesu Kristi blod som har kjøpt oss fri fra synden og den evige fortapelsen.

Vel og merke om gaven blir tatt imot.

Pakkes den ikke opp har ikke innholdet noen verdi for deg.

Pakkens innhold har Gud tenkt på siden evighetens morgen, før alt det skapte. Han har tenkt på hver eneste en av oss. Han har selv pakket den inn og satt merkelapp på.

Det er godt å være omsluttet av en slik kjærlighet. Han sier selv: Med evig kjærlighet har jeg elsket den, og kalt deg ved navn.

De 40 dagene før jul: Dag 36

I år blir jeg ikke ferdig med Josef. I fjor ble jeg ikke ferdig med Maria, men i år klarer jeg ikke å slippe tak i Josef.

Maria har sin egen lovsang: Magnificat. De som ber tidebønner er stadig innom den. Ikke et eneste ord er bevart av Josef. Ikke i Den Hellige Skrift. Josef lever det skjulte livet med Gud. Ordene er ikke hans sterke side. Han er en handlingens mann. En mann som bøyer seg for Guds vilje, og som holder fast ved den overgivelsen det innebærer.

Som håndverker likte han nok også å gjøre praktiske ting.

Jeg møter av og til menn som er utilfredse i menigheten. De finner ikke noe som engasjerer dem. Hadde det bare vært noe praktisk de kunne gjøre. Uten alle ordene, uten alle disse tingene som appellerer mer til kvinner, enn menn. De reagerer på det feminine språket.

Ikke alle menn er slik, men jeg har møtt en del som kjenner det slik.

Kan det ha sammenheng med at mannen er skapt før Gud plantet Edens hage? Og kvinnen etterpå?

Har du tenkt over at det er slik?

'Og Gud Herren formet mennesket av landsjordens støv, og blåste livets ånde i hans nese, og mennesket ble til en levende sjel. SÅ PLANTET Gud Herren en hage i Eden. Der satte han mennesket han hadde formet'. (1.Mos 2,7-8)

Adam er født i villmarken. Med alle dyrene rundt seg. Det er etter at Adam har satt navn på alle dyrene, etter at Adam hadde trådt inn i hagen, at Gud skaper Eva. Er det derfor menn dras mot skog, villmark, mens kvinner vil pusle i hagen?

Jeg er klar over at bildet er noe haltende og stereotypt, men noe er det i dette, eller? Fra Skaperens hånd er vi i hvert fall skapt forskjellig, og på en slik måte at det er meningen at vi skal utfylle hverandre. Være gjensidig avhengig av hverandre.

Også Maria trengte en mann, som Josef trengte en kvinne, selv om Maria ikke trengte Josef på den måten en kvinne trenger en mann for å få barn. Ikke denne gangen. Men hun trengte ham som far til de barn hun skulle bli mor til. Josef fant sin plass i frelseshistorien som den tause. Som mange andre menn har funnet sin plass. De hører til de såkalt 'stille i landet', de som lever sine liv skjult med Gud. En dag skal vi få se hva disse hjelpetjenestene fikk bety for Guds rikes sak. Jeg tror mange av oss vil bli veldig overrasket!

De 40 dagene før jul: Dag 35

Har du rukket med alt? Det er allerede fjerde søndag i advent, og Kristi fødselsdagsfest nærmer seg raskt.

Mine dager er slett ikke blitt som jeg hadde planlagt, eller håpet. Først og fremst fordi dagene mine ikke er så forutsigbare. Jo, på en måte er de det, fordi jeg lever med en dagsrytme med tidebønner. Men ofte handler dagene om helsemessige utfordringer, som for eksempel natt til lørdag, når smertene ble så uutholdelige at jeg en periode måtte sitte i senga fordi jeg ikke fant gode liggestillinger. Da ble det ikke så mye søvn, og jeg måtte ta igjen litt søvn og dermed ble dagens begynnelse forskjøvet og planer måtte endres. Eller ta nå dette svært glatte føret som har vært her på det indre Østlandet. Som gjorde at vi måtte avlyse vår gudstjeneste i Kristi himmelfartskapellet torsdag, eller at jeg gikk glipp av et seminar på Høgskolen for Ledelse og teologi som jeg hadde meldt meg på. Det å avlyse torsdagens nattverdgudstjeneste satt virkelig langt inn. Kun to ganger i Kristi himmelfartskapellets drøye treårige historie har vi måttet avlyse en gudstjeneste. Første gangen var fordi det var så mye snø at vi ikke kom oss inn, og denne gangen på grunn av speilblanke veier.

Jeg kjente avlysningen satt i kroppen og jeg ble lei meg. Det sier vel noe om hvor mye disse gudstjenestene betyr for meg.

Men det var dette med å rekke ting.

En dansk pastorkollega av meg, Ole Ladefoged, delte et visdomsord på Facebook her om dagen, og det passer godt nå:

'For å leve lenge er det nødvendig å leve langsomt'.

Så sant det er.

Disse adventdagene har to ord blitt så viktige for meg: det ene er ordet 'fred' og det andre er ordet 'nåde'. Siden freden er en gave som Jesus har etterlatt seg, spør jeg meg selv: 'Hva er det som stjeler min fred'? Tro om ikke det er stress. Og så er jeg glad for at 'nåde' også betyr 'nye muligheter'.