Det moderne mennesket er bereist. Nå tilhører jeg en generasjon hvor det var ganske uvanlig at man dro på ferie utenlands. Noen i min bekjentskapskrets hadde vært i Sverige og Danmark, ja, til og med på Gran Canaria, men sistnevnte tilhørte absolutt sjeldenhetene. Nå er det ikke uvvanlig at man reiser til de fjerneste steder, noen man knapt nok har hørt om. Den moderne nordmann er blitt en globetrotter.
Og det er ikke noe galt med det. Kanskje har vi det i blodet. Nordmenn har siden vikingstiden ikke minst vært et sjøfarende folk, og på sine reiser og vikingetokter stiftet de bekjentskap mee kelterne. En av dem, hellige Brendan, ble til og med kalt 'sjøfareren'. Og det ikke uten grunn! Hans sjøreise fra den sørvestlige irskekysten til det som nå er kjent som Amerika, er sagnomsust.
Men det går an å reise uten å bevege seg!
For en tid tilbake var jeg så heldig at jeg fikk se et TV-program i reprise. Jeg så programmet om laftesnekkeren Robert, som i en mannsalder har bodd i de djupe skogene i Ozark i Arkansas, og oppdratt flere barn, for noen år siden. Det gjorde et djupt inntrykk på meg. Derfor ble tirsdagens reprise et gledelig gjensyn. Robert er ikke alene om å leve et enkelt avsondret fra omgivelsene. Det er det mange som har gjor, og i en fastfood-kultur finnes det også en motvekt: slowfood. Den maten det tar tid å dyrke og tilberede. Munker, nonner og eneboere har gjenom århundrene levd sine liv på et og samme sted. Noen har ikke reist fra dette stedet noensinne, men de har likevel ikke gått glipp av mye! Det har levd sine liv 'skjult med Kristus' (Kol 3,3), og har hatt sterke og livsforvandlende møter med Gud og levd et liv i pakt med skaperverket, Kanskje har de sett ting ingen andre ser med sine øyne, kanskje har de hørt ting andre ikke hører med sine ører - men levd enkle liv i en daglig omgang med Gud? Det høres merkelig ut for det moderne, mobile mennesket, som stadig er på søken etter nye reisemål.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar