Hva vedovnen fortalte meg om det djupere livet med Gud

Jeg elsker å sitte foran vedovnen i stua vår. Se inn i flammene. Etter at jeg fikk Parkinson er jeg blitt mer avhengig av å ha det varmt. Kulda gjør kroppen stivere, og jeg skjelver mer. 

Å se inn i flammene er avstressende. Det gir ro i sjelen. 

Mens jeg satt slik foran vedovnen en dag minnet ilden meg om ulike prosesser Herren fører oss igjennom. Når vi tenner opp i ovnen sprer ilden seg fort. 'Det fater ti', for å si det på min dialekt. Ilden er nå på et ganske overfladisk stadium. Den er vill, den er begeistret. Så brenner det en stund slik utemmelig, men så er det som om ilden går over i et annet stadium. Den har fått skikkelig fyr, men så dempes intensiteten, og nå kommer varmen! Veden er blitt glødende, og man hører denne vakre sprakingen og krakkeleringen. 

For meg ble dette et bilde på modningen i et menneskes liv med Gud, det djupere livet med Herren. Det begynner med at det tar fyr. Ilden brenner over alt. Vi er fulle av iver, Begeistring. Men vi berøres bare på overflaten. Så går ilden over i et annet nivå, vi gløder og det brenner på djupet. Det er da vi gir varme til oss selv og andre.