Pionerer utdannes for å nå stammefolket på Filippinene

Dette bildet begeistrer meg! Det er fra Filippinene og viser et nytt kurs som har startet opp. Tribel Mission Training Course (TMTC).

Det er studenter fra seks forskjellige landsbyer blant stammefolket i fjellområdene hvor Noralv Askeland og hans medarbeidere startet nye menigheter i fjor. Kurset holdes i det samme fjellområdet hvor de skal arbeide.

Det er så flott når det legges en god grunnvoll for et så viktig pionerarbeid som det er å nå disse stammefolkene, og som du ser på bildet baseres undervisningen på Guds ord.

Men det er mer oppmuntrende nyheter fra Filippinene og Askelands arbeid:

Den siste måneden har 700 ungdommer deltatt på ungdomsleire på ulike steder på Filippinene. 200 av dem har tatt imot Jesus ved å omvende seg fra sine synder, og la seg døpe på bekjennelsen av sin tro. Mange av disse opplevde også å bli døpt i Den Hellige Ånd.

Hvite-Russland er blitt en sendenasjon for misjon

Du har kanskje ikke tenkt på Hvite-Russland som en sendenasjon for misjonærer? Da må du tenke om igjen! Misjonsinteressen blant de unge i Hvite-Russland er større enn noensinne.                          

Hungeren etter å reise utenlands og dele evangeliet med andre har de senere årene tatt hviterussere til jordens ender!

Det forteller Leonid Birjuk, som er ansvarlig for den hviterussiske pinseunionens misjonsarbeid, til Ljus i Öster.

Jeg gleder meg stort over det som står å lese i det siste nummert av tidsskriftet Ljus i Öster. Det er nå ganske nøyaktig tre år siden pinseunionen bestemte seg for å starte opp med en egen misjonsavdeling. Det nærmere 100 år gamle pinsesamfunnet hadde da nådd et punkt der etterspørselen fra menighetenes ungdommer og en fremvoksende visjon blant pinseunionens ledere møttes. Under Sovjet-tiden var det jo få muligheter til å sende misjonærer ut over Sovjetunionens grenser. Nå er situasjonen helt annerledes.

For fire år siden startet man opp med en misjonsskole og av de 19 elevene som har gjennomført den er ca 70 prosent ute på et misjonsfelt. Og til tross for at evangeliske kristne i Hvite-Russland ikke utgjør mer enn ca 1,5 prosent av befolkningen, har de et omfattende misjonsarbeid. Noen av de landene som de har sendt ut misjonærer til er Burkina Faso, Nepal, Armenia og Sentral-Asia. Et av de geografisk nærmeste områdene hvor de ganske nylig har sendt ut misjonærer til er Montenegro. I følge statistikken finnes det bare et hundre evangeliske troende der. I to år nå har hviterussiske misjonærer vært på plass i Montenegro og driver der et pionerarbeide. Planen er å sende flere misjonærer dit.

Det levende vannet

I dag - på Treenighetssøndagen - vil jeg gjerne få dele denne bønnen av bror Roger av Taize med deg:

'Jesus, vår glede,
den helt enkle lengselen etter Ditt nærvær
er allerede begynnelsen til tro.
Etter som dagene går,
vil denne lengselen,
skjult i vårt indre,
få kilder av levende vann
til å velle fram:
godhet, uselviskhet og indre harmoni
- den som kommer fra Den Hellige Ånd
i oss'.

Videre skriver bror Roger:

'Om natten går vi til kilden. Djupt i oss glitrer det i levende vann som kan slukke vår tørst. Kan også dette være en side ved menneskets sjel: hemmelige hjerteslag fra en nesten ubeskrivelig lykke?'

(Hentet fra boken: Bror Roger av Taize: I alle ting en stille glede. Verbum forlag 2002, side 67-68)

IS sprenger kirker og legger igjen miner i kristnes hjem

Dette er et bilde av Hl. Marias assyriske kirke i den nordøstlige syriske landsbyen Tal Nasri. Slik ser det ut etter at IS har tatt over området.

Det er fader Emanuel Youkha som leder CAPNI, et kristent hjelpeprogram, som forteller dette.

Militante grupper fra IS tok over denne kirken ved påsketider, og har brukt den som base for sin terrorvirksomhet i landsbyene rundt elven Khabur, som er et altoverveiende kristent område.

IS har også plassert miner i mange av de kristnes hjem, slik at det er ekstremt farlig å vende tilbake til dem om IS skulle forlate området. Dermed vil mange liv kunne gå tapt om de utløser minene. Det er vel slik de håper å ta mange flere liv.

Et og annet lyspunkt dukker likevel opp midt i all elendigheten: En eldre kvinne som ble kidnappet av IS i februar, sammen med 230 assyriske kristne fra dette området, ble løslatt onsdag på grunn av helseproblemer. Hun blir nå behandlet på et sykehus i Hassakè.

Lokalbefolkningen har også begynt å vende tilbake til landsbyen Tel Tamar. De som vender hjem finner sine hjem plyndret, sine kirker ødelagt og anti-kristne slagord malt over alt.

Foto: Christian Aid Program Northern Irak.

Noen tanker om Treenighetssøndagen

Det er bare å google 'Rublev' og hans blendende vakre 'Treenighetsikon' dukker opp, og det er helt naturlig å bruke denne russiske middelaldermalerens mesterverk som illustrasjon til kommende søndag, som er Treenighetssøndagen.

Dette er alltid første søndagen etter pinse. Det var i 1334 at Vestkirken bestemte at Den Hellige Treenighet skulle feires med en særskilt fest, og det skulle bare mangle! Fra og med søndag innledes Treenighetstiden, en rekke søndager hvor nettopp Den treenige Guds gjerninger understrekes, og den kristnes liv.

Treenigheten er og forblir et troens mysterium.

Likevel: søndagens prekentekst gir oss et lite innsyn i mysteriet. Teksten er hentet fra evangeliet etter evangelisten Lukas, og forteller oss hvordan Jesus fryder seg i Den Hellige Ånd, fordi disiplene kan glede seg over at deres navn er skrevet i Livets bok. Han priser så sin Far i himmelen fordi Han har skjult dette store under for 'kloke og forstandige, men åpenbart det for de enfoldige'. Og i den samme teksten understreker Jesus at ingen vet hvem Sønnen er uten Faderen, og ingen vet hvem Faderen er uten Sønnen og den som Sønnen vil åpenbare det for.

I en og samme tekst fortelles vi om både Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd.

Allerede på Bibelens første blad møter vi Den treenige Gud:

'Og Gud sa: La oss gjøre mennesker i vårt bilde, etter vår liknelse ...' (1.Mos 1,26)

Peter Halldorf skriver så godt om Treenigheten i sin bok: 'Drikk dypt av Ånden':

'Guds treenighet er paradoksalt nok den kristne tanke som er vanskeligst for fornuften - ja, den er en 'korsfestelse' for tanken', sier de gamle teologene - og samtidig er det den som gjør Gud virkelig og gripbar for mennesket. Det vesentlige innholdet i læren om den hellige treenigheten er at Gud i selve sitt vesen er koinonia, fellesskap. Et fellesskap er bare tenkelig i et samspill mellom flere personer. Om Gud bare var Faderen, hvordan skulle han da kunne være kjærlighet? Om Gud bare var Sønnen, hvem skulle han da dele sin kjærlighet med i tidsaldrenes begynnelse? Gud skapte ikke mennesket av nødvendighet, for å ha noen å gi sin kjærlighet til. Han trengte oss ikke, siden han i seg selv - i den trinitariske 'dansen' mellom Fader, Sønn og Ånd - er den fullkomne kjærligheten.

Allerede her skilte den kristne tro seg på en radikal og utfordrende måte fra så vel jødisk monoteisme som platonsk monisme. Det var ikke slik at de kristne talte om flere guder. De bekjente seg til den Eneste Guden, men denne Gud var ikke et fjernt, uoppnåelig vesen. Han var Faderen som elsket Sønnen, som frydet seg i Ånden - og inviterte menneskene til å delta i det fellesskap som er fra evighet. Den store gåten, Guds treenighet, blir i virkeligheten det som får Gud til å fremstå som person, ikke bare som et fjernt uutgrunnelig vesen'. (Peter Halldorf: Drikk dypt av Ånden. Luther forlag 2003, side 15)

I den Athanasianske trosbekjennelsen heter det blant annet:

'Og dette er den felles kristne tro, at vi ærer én Gud i Treenigheten og Treenigheten i enheten, i det vi hverken blander sammen personene eller deler vesenet. For én person er Faderens, en annen Sønnens, en annen Den Hellige Ånds. Men Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds guddom er én, herligheten er like stor, majesteten like evig. Slik som Faderen er, slik er Sønnen, slik er også Den Hellige Ånd. Uskapt er Faderen, uskapt er Sønnen, uskapt er Den Hellige Ånd. Umålelig er Faderen, umålelig er Sønnen, umålelig er Den Hellige Ånd. Evig er Faderen, evig er Sønnen, evig er Den Hellige Ånd.  Og likevel er det ikke tre evige, men én evig, likesom det ikke er tre uskapte, heller ikke tre umålelige, men én uskapt, og én umålelig. På samme måte er Faderen allmektig, Sønnen allmektig, Den Hellige Ånd allmektig, og likevel er det ikke tre allmektige, men én allmektig. Slik er Faderen Gud, Sønnen Gud, Den Hellige Ånd Gud, og likevel er det ikke tre guder, men én Gud. Slik er Faderen Herre, Sønnen Herre, Den Hellige Ånd Herre, og likevel er det ikke tre herrer, men én Herre'.

Jeg gleder meg til Treenighetssøndagen!

Når levd liv blir vitnesbyrdet om Jesus

Det jeg skal dele med deg denne fredagen, har vært til en stor oppmuntring for meg. Det håper jeg det også skal være for deg. Om det er slik at du synes det er vanskelig å vitne om Jesus til andre. Det synes nemlig jeg.

Historien er fra Ontario i Canada. Det er min venn, Peter Hoover, lederen for den anabaptistiske kommuniteten, Rocky Cape Christian Fellowship, i Australia som forteller den i en epost ganske nylig. Han forteller at han som ung gjerne kritisere en gren av Døperbevegelsen som kalles 'Old Order Mennonites' for deres manglende evangeliseringsiver.

'Hvordan kan kristne virkelig tjene Herren uten å drive med misjon i utlandet, tenkte vi. Vi synes litt synd på disse ungdommene som bare holdt seg hjemme, og drev på med sitt arbeid, hele livet. De dro aldri til noe land utenlands for å vitne om Jesus. Hvilken skam!', skriver Peter Hoover.

Men etter hvert som årene har gått, og jo mer Peter Hoover selv lærte om misjon i andre land og det virkelige livet, jo mer erkjente han hva han savnet hjemme. Hoover, som er 55 år gammel, har arbeidet som misjonær i Mexico, Costa Rica, USA, Chile og er som nevnt bosatt i Australia.

'Joda, de som tilhører Old Order Mennonite har sine problemer, som vi har. En del av deres ungdommer har flyttet hjemmefra, men hvor hen de går, er de til velsignelse for andre. De er hardtarbeidende, de holder en lav profil og de arbeider godt sammen med andre'.

For ikke lenge siden leste Peter Hoover et brev, som kaster nytt lys over de som ble boende hjemme, og trofast arbeidet sammen med sine foreldre, naboene og den utvidede familien rundt dem. Brevet som er skrevet av en som ikke er anabaptist, og som skriver for å takke en Old Order snekker for den utmerkede jobben han og hans medarbeidere har utført for å renovere huset hans.

Aaron Ziegler heter mannen fra Old Order som driver firmaet 'Grand River Carpenters'.

Det vil føre for langt å oversette hele brevet, men vedkommende som skriver, Arthur MacTavish, og som har arbeidet i 31 år som professor i kommunikasjon, er over seg av begeistring, ikke bare for det særdeles gode håndverket til de som har arbeidet med hans og hans sønns hus, men også over det livet som Aaron og hans team levde mens de arbeidet. Han er imponert over arbeidsmoralen, renheten og samholdet. Han beskriver dem som problemløsere, lyttende og arbeidsomme. Her er ingen banning, rivalisering, unnasluntring, ingen penger under bordet.

Referansene til dette snekkerfirmaet har han fått gjennom en venn som dette snekkerfirmaet har utført arbeid for.

Alle tre stedene etterlater 'Grand River Carpenters' et godt rykte. Gjennom det arbeidet de gjør, og det livet de lever, blir de er stort vitnesbyrd om den Frelser og Herre som de tilhører. Gjennom far og sønn og deres medarbeidere i dette snekkerfirmaet får andre se Jesus. Dette må være evangelisering uten ord. Men med levd liv. Slik setter spor. Djupe spor.

Billedtekst: En bondegård tilhørende Old Order Mennonite. 'Old Order Mennonite: I følge deres lange historiske linjer med etablerte tradisjoner avviser de høyere utdannelse, de bruker teknologi svært selektivt og praktiserer en enkel livsstil. De har ingen søndagsskoler, kveldsmøter, vekkelsesmøter og driver ikke med utadrettet evangelisering. Vi kan dele Old Order Mennonites inn i to gruoper: de som kjører bil og de som bruker hest og kjerre. Old Order utgjør omlag 10 prosent av verdens mennoninter' (Bjørn Olav Hansen: En tro verd å dø for. Frihet forlag 2012, side 139-140). Antallet Old Order i dag er 21.000.

Munker i irakisk kloster velger å forbli selv om IS bare er seks kilometer unna

I et av de eldste kristne klostrene i Irak har en liten gruppe munker bestemt seg for å bli. Militante islamister fra IS befinner seg like i nærheten, og de har gjentatte ganger vist en demonisk iver etter å ødelegge alle historiske, religiøse og kulturelle symboler som ikke passer med deres jihadistiske forståelse av Islam.

Kurdiske pershmergastyrker kontrollerer området nå, men det pågår stadige kamper mellom dem og terrorgruppa IS. Til tross for den store risikoen er munkene fast bestemt på å bli.

Beliggende ved fjellet Al-Faf veed Ninive-platået i det nordlige Irak, finner vi Hl.Matteus kloster, som er et av de aller eldste klostrene i Irak. Her går frontlinjen. Stadig høres det skyting, og bomber som eksploderer, drøyt 6 kilometer unna.

Men inne bak de tykke klostermurene er det stille. Det vil si: her bes det, slik det har vært gjort siden klosteret ble grunnlagt i år 363 e.Kr av eneboeren Mar Mattai, eller Matteus, som vi ville sagt på norsk. Denne Mar Mattai flyktet fra forfølgelsene under keiser Julian. Klosteret er blant annet kjent for sin utrolig flotte samling av kristen litteratur fra den syrisk-kristne tradisjonen.

La oss huske disse våre trossøsken i våre forbønner.

Billedtekst: En av munkene i Hl.Matteus snakker med gjester som har kommet på besøk til klosteret.

Om å søke åndelige råd

Jeg har fortalt det før: at jeg går rundt med en liten bok i ryggsekken, som jeg stadig vender tilbake til for djupdykk. Innholdet er bemerkelsesverdig tidsaktuelt, selv om det er skrevet av en munk på 600-tallet: Isak Syreren.

Opprinnelig fra Qatar, biskop i Mosul i Irak, og munk og eneboer med tilholdssted i de ørkenlignende traktene mellom utløpet av Tigris i den persiske bukten og Zagrosfjellene i det sørvestlige Iran.

I går leste jeg om åndelig veiledning.

Isak Syreren skriver:

'Søk ikke råd av den som ikke lever samme liv som du, hvor vis han enn må være. Det er bedre å betro seg til et enkel, uskolert menneske som selv har erfaring, enn til en lærd filosof som taler om hva han har utforsket men som savner erfaring'. 

Så sant dette er. Hvor mye smerte og forvirring kommer det ikke ut av ord som savner kontakt med erfart liv. Vår tid preges jo av en strøm av ord, inntrykk som farer forbi oss i stort tempo, av hurtige svar på det meste, selv det kompliserte - men så lite levd liv. Så liten erfaring. Det er mange rådgivere, men så få som går den veien de snakker om.

Hebreerbrevets forfatter er inne på noe særdeles viktig:

'Men ordet som de hørte, ble til ingen nytte for dem, fordi det ikke ved troen var smeltet sammen med dem som hørte det'. (Hebr 4,2)

Ordet må bli til liv. Det må kroppsliggjøres.

Det skjer ved at vi tilbringer mye tid med Herren alene. I stillhet, i bønn, over en åpen Bibel. Det skjer gjennom de prøvelser og lidelser vi går igjennom på vei mot målet.

Underveis kan det hende, ja, ikke bare kan hende, men vi vil bli avhengige av god åndelig veiledning. Av mennesker som har gått veien, eller som går den, og ikke bare snakker om den.

Drevet fra sine hjem - mistet alt - men fant Jesus

Når 15 familier fortalte geriljalederne om deres ønske om å søke Gud, kastet ledere deres dem ut av landsbyen deres i Chiapas i Mexico. Disse familiene måtte sove i en stall i over ett år, før de ganske nylig ble flyttet inn i enkle, nye hjem.

Det er Voice of the Martyrs som melder dette.

Når disse 15 familiene hadde fortalt geriljalederne for Zapatistas geriljaen at de heretter ønsket å søke Gud, ble de rasende og tvang dem ut fra deres hjem uten at de fikk ta med seg noe av det de eide. De hadde ikke noe sted å dra, heller ikke noe mat eller noen eiendeler.

Geriljagruppen ser på seg selv om beskyttere av folket i Chiapas, og kontrollerer absolutt alt. Også deres religionsutøvelse. Den eneste religionen de tillater er en form for synkretisme, hvor man blander sammen mayaindianske ritualer med romersk katolisisme. Evangeliske kristne blir sett på med stor mistro.

Når 'Ruth', en medarbeider til The Voice of the Martyrs, hørte om disse familiene, fastet og ba hun for dem og begynte så å lete for å se om hun kunne finne dem. Når hun endelig fant dem hadde de vært uten mat i tre dager. Geriljasoldatene oppdaget 'Ruth' men de gjorde ingen ting, så hun fikk overrakt maten og vannet hun hadde med seg.

Etter at hun hadde gitt dem mat og vann viste hun dem en traktat med et bilde av Jesusbarnet i krybben. Familiene som sov i denne stallen så umiddelbart forbindelseslinjen! De lyttet til 'Ruth' som utla evangeliet for dem, og ble djupt grepet over at Gud brydde seg så mye om dem at Han hadde sendt denne kvinnen til dem. Samtlige bestemte seg for å følge Jesus den dagen!

'Ruth' og medlemmer av en menighet i nærheten fortsatte å besøke disse familiene, og sørget for deres behov. De ba også om at Gud måtte åpne en vei for dem slik at de kunne få sitt eget landområde. Etter noen måneder i bønn, gav mexikanske myndigheter et landområde som de nå kan bosette seg. De har satt opp enkle hus, av brukte bygningsmaterialer. Det er liten beskyttelse for stormvindene. Det finnes ikke vann her, så det må fraktes ned fra fjellene. De utsettes stadig for sjikane fra geriljaen.

Men de er lykkelige. De har funnet Jesus og de har tross alt et sted å bo! Noe å tenke på for oss i velstands-Norge. Nå skal Voice of the Martyrs hjelpe dem med å bygge en skole og en kirke.

Billedtekst: Medarbeidere fra Voice of the Martyrs ber sammen med noen av familiene som ble drevet fra deres hjem.

Vårt hjemland er himmelen

I går fulgte jeg minnegudstjenesten etter Lance Lambert via Internett. Det var en svært gripende høytidsstund, hvor Norge var representert gjennom Lance sin gode venn gjennom mange år, Arne Rein Dahl. Han tegnet et så godt bilde av denne flotte og bunnsolide Herrens tjener.

Det er mangt som kunne skrives om denne minnegudstjenesten, men jeg velger ved denne anledning å trekke fram spesielt innlegget fra Jan Willem van der Hoeven - kanskje fordi det rørte meg personlig så djupt.

Jan Willem van der Hoeven tok utgangspunkt i fortellingen om Lasarus og de sterke løftene Jesus gir til dem som tror på Ham, og overgir sine liv til Herren Jesus: Selv om de dør, skal de likevel leve for evig!

'Dere som er her kommer til å være til like lenge som Faderen', sa Jan Willem van der Hoeven, djupt rørt og beveget, ikke bare om Lance Lamberts død, men også over de fantastiske løftene Jesus har gitt sine venner.

Slik lyder Jesu egne ord:

'Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som tror på meg, skal aldri i evighet dø'. (Joh 11,25-26)

Jeg har stått ved mang en grav og lest akkurat de ordene til de sørgende. Vi burde lese dem ved andre anledninger også, ja, i det hele tatt tale mye mer om himmelen og det evige liv.

Mens Jan Willem van der Hoeven talte kom jeg til å tenke på ordene til apostelen Paulus til menigheten i Filippi, som også er ord til oss:

'Men vi har vårt hjemland i himmelen. Derfra venter vi også Herren Jesus Kristus som frelser'. (Fil 3,20)

Vi opplever mye godt her i tiden, men det aller beste venter på oss!

Her er hele min teologi

Martin Lönnebo (bildet), den tidligere biskopen av Linköping, har ved ulike anledninger fortalt om sin autistiske sønn. I de sammenhengene har han sagt at det er Jonas, som har lært ham alt det er verd å vite om teologi.

Nylig leste jeg på nytt et intervju med Lönnebo, som han ga til tidsskriftet 'Trots alt' i 2006. Der fortelles følgende gripende historie:

'I lommeboken bærer Martin med seg et brev fra sin autistiske sønn Jonas. Siden Jonas selv ikke har noe språk, har pappa skrevet det selv:

Vi to tilsammen kan speile oss i Guds blikk og se hva vi er. Merkverdig nok er vi alle tre utviklingshemmede og friske. Dere er kanskje overrasket over at jeg skriver om Gud. Det er et ord jeg ikke kan. Men det gjør heller ikke dere. Tenk hvor like vi er når det gjelder det som er viktigst.

Det var et underbart brev å få, sier Martin, det inneholder hele min teologi'.

Når jeg leser dette kommer jeg til å tenke på ordene fra 1.Kor 1,27-29:

'Men det som i verdens øyne er dårskap, det utvalgte Gud seg for å gjøre de vise til skamme, og det som i verdens øyne er svakt, det utvalgte Gud seg for å gjøre det sterke til skamme. Ja, det som i verdens øyne står lavt, det som blir foraktet, det som ikke er noe, det utvalgte Gud for å gjøre til intet det som er noe, for at ingen mennesker skal ha noe å være stolt av overfor Gud'.

Hva kan vi lære av Reformasjonen og Reformatorene, del 4

Kristus alene! Det skulle bare mangle! Han er jo den eneste mellommann mellom Gud og mennesker: 'For det er èn Gud, og èn mellommann mellom Gud og mennesker, mennesket Kristus Jesus'. (1.Tim 2,5)

Men på reformasjonstiden var ikke dette like selvsagt. En av årsakene var at Bibelen ikke bare var utilgjengelig for folk flest, men man måtte også ha hjelp til å forstå den. Av en mellommann: presten. Til ham gikk man for å skrifte, og han var den eneste som kunne tilsi dine synders nådige forlatelse.

Men det finnes ingen annen 'mellommann'. Verken prest eller lekmann. Alt står og faller på Jesu soningsverk på korset. Uten Jesus, ingen frelse.

På reformasjonstiden var det derimot radikalt å forfekte 'Solus Christus' - 'Kristus alene'. Men når Bibelen ble tilgjengelig for vanlige mennesker, og de kunne lese selv, fant de fort ut at 'det er ikke frelse i noen annen. For det finnes ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved'. (Apg 4,12)

Men det er ikke mindre radikalt i dag å hevde: 'Solus Christus'. Det er legitimt å snakke om Gud, det skaper som regel ingen problemer i noen sammenheng, men det er en stor forlegenhet om du taler om Kristus. Da viker blikkene, da blir man usikker på hvor du vil hen. Og noen reagerer også med sinne. Navnet Jesus vekker så mange følelser og assosiasjoner. På godt og på vondt.

Men Bibelen er krystallklar: det finnes bare en eneste vei til Gud, og den går gjennom Jesus Kristus:

'Jesus sier: Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg'.

Så eksklusiv er den kristne tro.

Franklin Graham, sønn til verdensevangelisten Billy Graham, og selv en evangelist som har vunnet mange mennesker for Gud, har skrevet en bok som heter: The Name. Her forteller han om hvilke problemer han har fått når han i selskap med kjente mennesker, har nevnt navnet Jesus. De tolererte at han snakket om Gud, for det kan bety så mangt, men de tålte slett ikke at han nevnte navnet Jesus.

Måtte det aldri bli slik at vi er redd for å snakke åpent om Jesus til andre mennesker. På reformasjonstiden kostet det mennesker livet. Det gjør det fremdeles i mange land. Og på grunn av det navnet vil du kunne få ødelagt ditt navn og ditt rykte, men det er prisen for å følge Jesus. Også i dag.

'Og alle som vil leve gudfryktig i Kristus Jesus, skal bli forfulgt'. (2.Tim 3,12)

Når paven og Vatikanet hvitvasker en handelsreisende i terrorisme

Det er mye godt å si om pave Frans I. Hans omfavnelse og hvitvasking av terroristen Abu Mazen, eller Mahmoud Abbas, som han er bedre kjent som, hører ikke til hans beste sider.

For Abu Mazen er slett ingen fredsstifter, men en dødsengel. Hans meritter som terrorist strekker seg tilbake til 1970 tallet. Pavens omfavnelse av Abu Mazen stiller seg i rekken av Romerkirkens omfavnelse av Israels svorne fiender og som ønsker jødene kastet på havet. Som pave Johannes Paul II og dennes samrøre med sjefsterroristen, Yasser Arafat. Eller pave Pius XII som nektet å fordømme Hitler eller Holocaust under de årene 2.verdenskrig varte.

La oss se litt nærmere på Abu Mazen eller Mahmoud Abbas - denne handelsreisende i død og fordervelse:

Abu Daoud er ingen hvem som helst. Han var selve 'mesterhjernen' bak massakren under OL i Berlin i 1972. 11 israelske atleter ble brutalt myrdet. Det var Abbas som sørget for å finansiere terroraksjonen. Når så Abu Daoud døde i 2010 skrev Mahmoud Abbas et kondolansebrev til terroristens familie hvor han skrev:

'Han vil bli savnet. Han var en av de ledende skikkelsene innen Fatah og tilbrakte hele sitt liv i motstandskamp og oppriktig arbeid så vel som fysisk offer for hans folks rettferdige kamp'.

Faktum er at denne Abu Daoud også tilbrakte mye av livet sitt til å drepe jøder.

Det har ikke vært fredens sak Mahmoud Abbas har brukt de siste 10 årene på. Tvert imot:

For et drøyt år siden, etter et betydelig amerikansk press, valgte Israel å løslate en gjeng med palestinske terrorister. Mahomud Abbas ønsket de kaldblodige terroristene varmt velkommen og kalte dem helter. Mens han sto foran folkemassen som var kommet for å hylle terroristene, mens han smilte fra øre til øre, holdt han også opp hendene til Issa Abd Rabbo.

Hvem er så denne Issa Abd Rabbo? Jo, nå skal du få høre. 19 år gammel tok han to jødiske studenter til fange. Bandt dem og henrettet dem. Hva hadde så disse to jødiske studentene gjort for noe galt? Ingenting. De ble tatt mens de var ute for å haike.

Glemmes bør heller ikke det faktum at Abbas, mens han var statsminister, under den andre intifadaen - sponset som den var av Den palestinske autoriteten - ventet i nesten fem år før han fordømte volden mot jødene inne i Israel. Det skjedde i desember 2004. Frem til da hadde over 700 sivile israelere blitt sprengt i fillebiter i busser, pizzarestauranter og nattklubber. Beklagelsen var intet annet enn hykleri.

Jeg kan gjøre listen mye lenger.

Snusk med penger. Udemokratiske valg.

Paven og Vatikanet kan ikke være uvitende om dette.

De kan ikke være uvitende om at Mahmoud Abbas skrev sin doktoravhandling hvor han fornektet at Holocaust har funnet sted.

De kan heller ikke være uvitende om at Abbas posthumt har gitt Abu Jihad, mesterhjernen bak det grusomme angrepet langs en av Israels kystveier i 1978, og som tok livet av 38 israelere, 13 av dem barn, 'Håpets stjerne', som anerkjennelse?

Mahmoud Abbas kalte denne massemorderen for 'modellen av en sann kriger og hengitt leder'. Abbas har til og med kalt opp en gate etter navnet på kvinnen som utførte det sjofle angrepet.

Alt dette må pave Frans og Vatikanet vite om. Derfor gjør det ekstra inntrykk at paven omfavner en som hyller terrorister som har forårsaket tusenvis av jøders liv. Romerkirken har som kjent ingen ærerik historie når det gjelder jødene.

Våkenattsgudstjeneste i Moskva Kristi himmelfartsdag

Mange hadde funnet veien da menigheten som samles i Moskva sentrale baptistkirke (bildet) feiret sitt Kristi himmelfartsstevne 21. mai. Denne menigheten er nøye på å feire alle kristne høytidene, og tradisjonelt har feiringen av Kristi himmelfartsdag hatt stor oppslutning.

Og de feirer den med en våkenattsgudstjeneste med vekt på bønn.

Pastoren i Moskva sentrale baptistkirke, Vladimir Borisovitsj Tongushov, talte denne Kristi himmelfartsdagen, om å være himmelvendt, samtidig som man har begge beina plassert på jorda. Frelseren har nå tatt æresplassen ved siden av Faderen, men Han har ikke etterlatt oss farløse. Han har sendt Talsmannen, Den Hellige Ånd.

Himmelfarten markerer slutten på Jesu jordiske tjeneste, men den markerer også begynnelsen på en ny tid for menigheten, med Den Hellige Ånd.

Billedtekst: Bildet viser Moskva sentrale baptistkirke, men er ikke tatt i forbindelse med årets Kristi himmelfartsstevne. Dette bildet er fra 2011.

Glem ikke de som lider i Ukraina

Midt oppi alle andre tragedier i verden som vi ber for, må vi ikke glemme det som skjer i Ukraina. Organisasjonen for fred og samarbeide i Europa (OSSE) har nylig lagt frem en rapport, som viser at konflikten er i ferd med å spre seg. Kamphandlinger pågår flere steder, med betydelige tap og lidelser blant sivilbefolkningen.

En av de som er berørt er Anna, opprinnelig fra Pripyat, som ligger i nærheten av Tsjernobyl. Hun og ektemannen ble tvunget til å forlate området etter kjernekraftkatastrofen i 1986. De slo seg ned i Alchevsk i Lugansk regionen og bygget der et nytt liv for familien. Nå har Anna og barna måtte flykte enda en gang, og forlate alt de eier, på grunn av den pågående konflikten i det østlige Ukraina.

Mannen til Anna døde for åtte år siden. Og hun og de to yngste barna måtte reise til Kiev for å bo hos den eldste datteren der. Nå bor fem stykker i et lite rom.

'Det er så vanskelig at ting er så uforutsigbare. Blir en av oss syk, blir alle syke. Mange ganger skulle jeg ønske at jeg hadde litt privatliv, men det er helt umulig', forteller Anna.

Å vende tilbake til Alchevsk er også umulig. Det er rett og slett for farlig. Enken og barna har ingen steder å henvende seg, og det er heller ingen som vil gi henne noe arbeid. Ingen vil ansette noen over 45, og Anna er 51.

Hun får hjelp med mat fra en organisasjon som drives av baptister. Uten dem ville hun og den lille familien ikke ha klart seg.

La oss huske dem og alle andre som lider i denne konflikten i våre forbønner.

Lewi Pethrus om dåpen og den lokale og universelle menigheten

I 1990 forsvarte Carl-Gustav Carlsson sin doktoravhandling: 'Människan, Samhället och Gud. Grunddrag i Lewi Pethrus kristendomsuppfatning', utgitt på Lund University Press.

En av de tingene som jeg har merket meg er det Carlsson skriver om menighetssynet til den svenske pinsehøvdingen. Lewi Pethrus (bildet) taler om 'den apostoliske forsamlingen'. Det er et ord Pethrus gjerne bruker om den kristne forsamlingen, og han bruker begrepet helt bevisst. For Pethrus er 'den apostoliske forsamlingen' ikke noe hva som helst, men 'mönsterbilden för Kristi församlingen i alla tider'.

Til dette mønsterbildet knytter Pethrus tre ting:

forsamlingens grunnvoll
forsamlingens funksjon
forsamlingens oppdrag

'Om den grunden raseras faller hele byggnaden till marken', sier Lewi Pethus, og legger til: 'Vi har apostlarna ibland oss i deras vittnesbörd om Herren Jesus, och hans verk och uppståndelse. Det är på detta sätt, som församlingen är byggd på apostlarnas och profeternas grund'.

Lewi Pethus har følgende syn på den universelle menigheten :

'Dopet är en yttre, synlig handling, som uttrycker en indre upplevelse hos människan. Ôver de indre erfarenheterna kan endast människan själv och Gud döma... Det finns väl ingen bland de troende och döpta, som betvivlar, att det finns massor av kristna vilka äro levande Guds barn utan att vara döpta som troende.Vi tror däremot, att de måste vara troende och levande kristna innan de skola bli döpta'.

Det er interessant å merke seg at Pethrus ikke trodde at den universelle menigheten ikke summen av alle lokalforsamlinger som er oppbygd i følge det bibelske mønsterbildet, men 'summen av alla troende i alla tider och i alla kulturer'.

'Varje själ, som kommer till levande tro på Kristus, blir därigenom en lem i Kristi kropp och således även en lem i Kristi universella församling, även om han aldrig har sett eller hört talas om en lokalförsamling'.                                                                                                                                      

SISTE: Golanhøydene kan stå i fare på grunn av formidabel fremrykking fra IS

Min gode venn, den rumenske forbederen, Ioan Peia, kommer nå med en sterk oppfordring til å be for Israel, Syria og Irak.

Den forferdelige islamistiske terrorgruppen IS er på offensiven og lykkes de med fremrykkingen kan Golanhøydene (bildet) stå i fare, og da er situasjonen særdeles farlig for Israel.

IS har hatt stor framgang så langt i går og i dag. De rykker fram fra den sentrale byen Palmyra, som de lykkes med å innta i forrige uke, i kolonner hvor de har tatt bruk de USA-lagde stridsvognene og pansrede kjøretøyene de konfiskerte i Irak. Det ser ut til at den syriske militærmakten ikke klarer eller vil gjøre noe forsøk på å stanse dem.

Kilder Ioan Peia siterer sier at intensjonen til IS denne gangen var å ta knutepunktet mellom Syria, Jordan, og Irak, som ligger ved den østlige siden av grensen. Man anslår at de i morgen, tirsdag 26. mai, vil ha nådd Deir el-Zour, helt i øst, som de allerede okkuperer. Det anslås at IS nå kontrollerer et område på hele 250 kilometer fra Palmyra til den jordanske grensen.

Etter å ha krysset grensen antar man at målet er landsbyer og byer i det nordlige Jordan, spesielt Ar Ruwayshid, hvor det for tiden befinner seg 800.000 syriske flyktninger. Det kreves ikke mye fantasi for å forestille seg hva som da vil skje av grusomheter.

Tiden er inne for å bøye våre knær og be!

Foto: Wikipedia.no

Frø fra Russland brakte nytt liv i Canada

I landsbyen Neubergthal i det sørlige Manitoba i Canada finner du knudrete bomullstrær. Her, og i omkringliggende landsbyer, har de sin spesielle nostalgiske betydning for mennoniter. Trærne kommer fra frø og stiklinger fra Russland, som mennoniter som emigrerte på 1870-tallet tok med seg til Canada. Noen av dem ble plantet ved gravene til deres kjære.

Disse sterke følelsesmessige båndene mellom folk og planter har fascinert Susie Fisher så mye, at den 31 år gamle historikeren og botanikeren, har bestemt seg for å ta en doktorgrad på mennonitene og deres hager.

Historien hun er i ferd med å skrive handler om et landområde som innebefatter 17 småsteder vest for The Red River som mennonitene ble betrodd av canadiske myndigheter i 1876. Men når hun startet på oppgaven sin fikk hun problemer.

'Jeg begynte å forstå at mennoniter ikke snakker så lett om sine følelser,' forteller Susie Fisher til avisen Canadian Mennonite. Så legger hun til:

'Samtalene ble dreid mot veldig jordnære ting: trær, planter, hager, redskaper, sommerhager'.

Men Fisher forstod etter hvert at disse materielle tingene skjulte historiene hun var på jakt etter.

For ett år siden kjøpte Fisher et gammelt hus i byen Gretna og flyttet dermed inn i selve hjertet av det området hun nå skal arbeide med. Siden den gang har hun sittet i mangt et kjøkken, drukket kaffe og snakket med folk om hagene deres. Det er da historiene gjerne kommer, om gule rosebusker brakt med fra Russland og konfiskert av canadiske myndigheter, om frø som var sydd inn i sømmene på klærne de bar, eller om dukker stoppet med såkorn av hvete eller bønner. Emigrantene har sådd frø fra en 800 år gammel eik i Ukraina kjent som eika i Chortitza, som var en av de store mennonitiske bosetningene i Ukraina. Det samme med frø av meloner, plommer, blomster og mange slags planter som vokste i de russiske hagene.

Mennoniter som emigrete på slutten av 1800-tallet forlot vakre, vel kultiverte blomster- og frukthager, som har helt sentrale i det fellesskapet de levde i. Det var slett ikke uvanlig at de feiret et bryllup i sine hager, eller at det ble forrettet begravelser der. Når så mennonitene kom til Canada ville de gjenskape dette ute på prærien.

Eritrea: 3000-4000 kristne fengslet i containere

I går kunne Eritrea feire 24 år som fri nasjon. Det vil si: for noens vedkommende finnes det ingen frihet i dette landet.

Greg Musselman, som er talsmann for Martyrenes Røst i Canada, sier at det finnes mellom 3000-4000 kristne som sitter fengslet i containere inne på militære baser ene og alene fordi de er kristne. Han sier at kristne også utsettes for tortur og svært dårlig behandling, de arresteres uten rett og dom, og alle offentlige religiøse aktiviteter er forbudt.

De som blir forfulgt er evangelikale kristne. De sees på som noe vestlig, og myndighetene tror at de står i ledtog med CIA!

Midt i forfølgelsene er det likevel glimt av håp. Mange eritreere kommer til tro på Jesus. Blant annet i flyktningleire i Etiopia. Greg Musselman forteller om en eritreer han møtte, som har vært 11 år i en flyktningleir i Etiopia. Denne eritreeren har sett mange muslimer og eritreere med ortodoks bakgrunn kommet til en levende personlig tro på Jesus.

Nå oppfordrer Musselman spesielt til forbønn for disse. At Herren må styrke dem, og at mange må komme til tro på Jesus, gjennom deres vitnesbyrd.

Villgåsa og håpløshetens fiende

I mange kristne tradisjoner så er det duen som er symbolet for Den Hellige Ånd. Ganske naturlig i og med at dette spesifikt nevnes i Bibelen.

Det var jo en due som steg ned over Jesus i forbindelse med Hans dåp. Duen representerer 'fred', 'shalom', som er en vesentlig del av den arven Jesus etterlot seg, og som gis i gave til alle som vil ta imot den.

De keltiske troende, valgte derimot et annet symbol for Helligånden: den ville gåsa! Keltiske kristne, fra hvem vi har vår norske kristenarv, hentet ofte sine symboler fra det hverdagslige, ordinære liv, det de så rett framfor seg.

For dem var den utemmede, ukontrollerbare, uberegnelige naturen til villgåsa mer karakteristisk for Helligåndens bevegelser enn den fredelige, rolige dua.

Villgåsa er alltid i bevegelse, gjør alltid uventede ting; den låter høyt, er lidenskapelig, noen ganger skremmende. Det stemmer godt overens med beretningen om Helligånden i Apgj 2. Det som skjedde den gangen kan beskrives med ord som:

plutselig
stormende
mektig vind
forvirrende
overraskende
overbevisende

Men duen er også med i de keltiske salmene, som denne om Ånden og Visdommen, skrevet av John Bell og Graham Maule i 1988, begge tilknyttet den økumeniske kommuniteten på Iona, i norsk oversettelse ved Hans-Olav Mørk:

Hun flyr som en fugl over ville havet,
svever over dypet på en mørklagt jord.
Med sukk og med sang
føder hun Guds skapning.
Hun er Ordets tjener, altets mor.

På vinger av lys over jordens ansikt
finner den sin vei, hun ferdes hvor hun vil.
I morlivets natt former hun et under,
skjult for våre øyne blir det nye til.

Som dansende ild viser hun seg for oss,
stumme tunger jubler ut i ville kast.
Hun tenner sin flamme i hvert åpent hjerte.
Aldri kan hun fanges eller holdes fast.

For hun er Guds Ånd, himmelrikets due,
kjærlighetens kilde, Kristi nådes bud.
Hun åpner Hans ord, hun er troens nøkkel,
håpløshetens fiende og evig Gud'.

(John L. Bell og Graham Maule: Sanger fra Vest. Verbum forlag 2000, side 74-75)

Det følger med en fotnote til salmen: 'Ordet for Ånd som brukes i Hebreerbrevet, er det feminine 'ruach'. Også Guds visdom blir i Ordspråkene 8 fremstilt som en kvinne - som var før jorden ble til, som står ved veikryssene og kaller på menneskene. Ånden og Visdommen som de feminine sidene ved Gud; gir ikke dette oss en dypere forståelse av hvordan Gud er?'

Kristne kinesere stevner kinesiske myndigheter for brudd på loven

To kristne i den fjerne vestlige kinesiske autonome regionen Xinjiang Uyghur venter på rettsavgjørelsen etter at de stevnet områdets sikkerhetspoliti, for å ha arrestert dem for å sunget kristne salmer i et privat hjem.

'Disse to kristne sang en salme i deres hjem', forteller advokat ved navn Xing, som representerer den ene av de to kristne som nå har stevnet myndighetene. 'Før de var ferdige med å synge, brøt mannskaper fra det lokale politiet seg inn i leiligheten og førte dem bort'.

Ren Demei satt fengslet i fem dager, mens Zhao Qi satte inne i syv dager. Zhao Qi ledet sangen, mens Ren Demei er eier av huset.

I de offisielle dokumentene fra myndighetene i forbindelse med arrestasjonen heter det at Ren Demei den 12. januar i år inviterte Zhang Yang og Zhao Qi til hennes hjem for 'å være opptatt av religiøse aktiviteter, utveksle informasjon og studere kristendommen'. To dager senere, den 14. januar hadde Ren Demei invitert mange til sitt hjem, og det var da det lokale politiet slo til mot huset.

Den offisielle anklagen er at de gjennom sin religiøse aktivitet har forstyrret den offentlige orden.

Nå har de to gått til det uvanlige skrittet og anmelde myndighetene for brudd på menneskerettighetene og på Kinas egen lovgivning, som garanterer trosfrihet. De henviser også til at Peng Liyan, som kalles Kinas førstedame, velkjent folkevisesanger og president for kunstavdelingen i Folkets Frigjøringshær, har sunget 'Halleluja' på et offentlig sted!

La oss be for disse to djerve kristne!

Billedtekst: Kinesiske myndigheter angriper ofte kristne som samles i hjemmene. Her er en gruppe kristne fra Beijing som ble arrestert fordi de hadde besøkt en kristen som var syk. (Foto: ChinaAid)

Tunger likesom av ild

Det er underlig hvordan enkelte ord fester seg. Ordene jeg tenker på er hentet fra beretningen om pinsedagen i Jerusalem, hvor profetien fra Joel om Ånden som skal utøses over 'alt kjød', oppfylles. Kirkehistorikeren Lukas bruker ordene som har festet seg hos meg:

'... tunger likesom av ild ...' (Apg 2,3)

Jeg er et barn av både Jesusvekkelsen og den karismatiske vekkelsen. Frelst våren 1972, døpt i Den Hellige Ånd, tidlig på høsten samme år. Rundt alterringen i Gjøvik kirke, på et bønnemøte en mandag kveld, falt Den Hellige Ånd over meg, og jeg talte i tunger for aller første gang. Det var en sterk opplevelse, som fullstendig forandret livet mitt. Kjærligheten til Jesus ble djupere, mer inderlig, og det ble skapt en tørst i meg, som har fordjupet seg med årene. Tungetalen ble fremfor alt et bønnespråk.

Apostelen Paulus beskriver tungetalen slik: 'For den som taler med tunger, taler ikke for mennesker, men for Gud. Ingen kan forstå ham, men han taler hemmeligheter i ånden'. (1.Kor 14,2, min uthevelse'.

Og: 'For når jeg mer med tunger, da er det min ånd som ber ...' (1.Kor 14,14)

Det er tydelig at apostelen Paulus brukte tungetalen som bønnespråk. Han vitner om dette på denne måten: 'Jeg takker Gud: Jeg taler mer med tunger enn dere alle. Men i en menighetssamling vil jeg jeg heller tale fem ord med min forstand, så jeg ved det kan lære andre, enn ti tusen med tunger'. (v.18-19)

Sammen med andre troende, var apostelen Paulus nøye med å ordlegge seg slik at folk forstod ham. Alene med Herren talte han i tunger.

I dag tales det ikke mye om tungetale. Det Åndens vær som Gud sendte med den karismatiske vekkelsen førte til at folk i alle kirkesamfunn ble døpt i Den Hellige Ånd. Man talte frimodig om Åndens dåp og Åndens gaver. I dag er det for det meste taust.

Noe annet som skjedde når jeg ble døpt med Den Hellige Ånd var at jeg fikk en større kjærlighet til Bibelen. En trang etter å lese den. Som et kjærlighetsbrev.

På pinsefestens dag kom kom Den Hellige Ånd som en stormvind.

'Plutselig lød det fra himmelen som når en kraftig vind blåser ...' (Apg 2,2)

Det er litt mer 'sus' over Bibelforlagets oversettelse: 'Og plutselig kom det en lyd fra himmelen, som av en stormende, mektig vind og den fylte hele huset der de satt...'

Ja, slik kan Den Hellige Ånd komme! Uten tvil. Helligånden er en stormende, mektig vind! Og med Ånden kommer ilden! Hellig ild.

Og Ånden kan komme 'plutselig'. Når vi vandrer med Gud må vi alltid være forberedt på det uventede!

Men Ånden kan også komme som 'lyden av skjør stillhet', jfr 1.Kong 19,12 i oversettelsen til Bibelselskapet av 2011.

Slik jeg er skrudd sammen fra Skaperens hånd foretrekker jeg det siste. Men Gud gjør det alltid på sin måte, til sin tid.

Hva kan vi lære av Reformasjonen og Reformatorene, del 3

Nåden og troen alene:
Vi er kommet til de to grunnpilarene i Reformasjonen: Nåden og Troen alene.

Selv om det selvsagt er mange faktorer som utløser Reformasjonen: både teologiske, politiske og sosiale forhold, så er kanskje det aller viktigste elementet en augustinermunks sjelelige kamp. En kamp om å forstå at Gud kunne være nådig.

Hva han enn gjorde av av gode gjerninger og plikter, kunne han ikke se annet enn at Guds dom rammet hans liv og gjerning, og at han selv var under Guds vrede.

Da blir det mørkt. Veldig mørkt.

'Å, når vil du en gang bli from og gjøre bot, så du kan få en nådig Gud?'

Slik setter Martin Luther ord på sin sjelekval. 'Dette var Luthers store problem', skriver professor Carl Fredrik Wisløff i boken 'Martin Luthers teologi' (Lunde forlag 1984, side 19)

Det er i denne opplevelsen av å være en synder som er evig fortapt, i møte med den hellige Gud og hans lov, at kjernen til den reformatoriske gjenoppdagelsen av evangeliet ligger.

Det er lesningen av Romerbrevet som åpner Martin Luthers øyne for nåden. Om dette brevet skriver han:

'Dette brev er det rette hovedstykke i Det nye testamente og det aller reneste evangelium. Og det er fullt verdig til at et kristenmenneske ikke bare kan det utenat ord for ord, men også daglig omgås det, som med daglig brød for sjelen. For dette brev kan man aldri lese eller betrakte for meget og for grundig; men jo mer man fordyper seg i det, desto herligere blir det og smaker det'. (Luthers forord til Romerbrevet)

Og noe av det Luther fant i lesningen av Romerbrevet er dette:

'Men nå er Guds rettferdighet som loven og profetene vitner om, blitt åpenbart uten loven, det er Guds rettferdighet ved tro på Jesus Kristus, til alle og over alle som tror. For det er ingen forskjell, alle har syndet og mangler Guds herlighet. Og de blir rettferdiggjort for intet av hans nåde ved forløsningen i Kristus Jesus'. (Rom 3,21-24)

Når denne augustinermunken gjenoppdager evangeliet forstår han at han selv ikke har noe som helst å bidra med for å bli frelst:

'Ikke bare forsoningen, men også at forsoningen ble til syndsforlatelse for ham, berodde på Guds barmhjertighet og bare på den. Nåden er Nåden alene'. (Brynjar Haraldsø. Kirkens tro. En kort innføring i den lutherske trosforståelse. Luther forlag 1985, side 28)

Et kjernepunkt i hele Reformasjonen kommer til uttrykk i det lutherske bekjennelsesskriftet: Den augsburgske bekjennelse i den fjerde artikkel:

'Likeså lærer de at menneskene ikke kan bli rettferdiggjort for Gud ved egne krefter, fortjenester eller gjerninger, men blir rettferdiggjort uforskyldt for Kristi skyld ved troen, når de tror at de blir tatt til nåde og får syndernes forlatelse for Kristi skyld, han som ved sin død har gjort fyllest for våre synder. Denne troen tilregner Gud som rettferdighet som rettferdighet for ham. Rom 3 og 4'.

Det som står i denne fjerde artikkelen i Den augsburgske bekjennelsen betraktet Martin Luther som en så fullstendig gjengivelse av det sentrale innholdet i Bibelen at han sa at det er ved denne artikkelen 'kirken står og faller med'. Hva vil det si?

Brynjar Haraldsbø skriver: 'Det vil si at så lenge kirken holder fast på den, så er den kirke, men forkaster kirken denne artikkel, så opphører den å være kirke'. (Kirkens tro, side 30)

I Efeserbrevet finnes den overleverte apostoliske troen som bekjenner:

'For av nåde er dere frelst, ved tro. Og dette er ikke av dere selv, det er Guds gave. Det er ikke av gjerninger, for at ikke noen skal rose seg. (Ef 2,8-9)

Professor Carl Fredrik Wisløff forklarer noe svært vesentlig med det reformatoriske prinsippet: Troen alene:

'La det være sagt med stort ettertrykk: Intet menneske har noe i seg selv å møte opp med hos Gud, uten synd. Grunnlaget for rettferdiggjørelsen er Jesu frelsesverk på Golgata. Troen har under rettferdiggjørelsen den rolle å være et middel. Det er ikke slik å forstå at troen er grunnlaget for rettferdiggjørelsen. Troen er bare en tom hånd, som tar imot gaven. Vi blir ikke rettferdiggjort på grunn av vår tro, men ved vår tro'. (Carl Fredrik Wisløff: Jeg vet på hvem jeg tror. Lunde forlag 1976, side 104-105)

Videre skriver Wisløff:

'I Rom 10,5-13 taler Paulus om forskjellen mellom 'rettferdigheten av loven', og 'rettferdigheten av troen'. Om den førstnevnte heter det: 'Den som gjør disse ting, skal leve ved den'. Den som altså vil rettferdiggjøres ved loven, dvs ved sin egen fromhet og sine egne gjerninger, han søker den rettferdighet som skal gjelde for Gud i noe han selv er og gjør. Og det vil atter si at han må anstrenge seg og søke denne rettferdighet ved iherdig arbeid. Rettferdigheten er da alltid langt borte fra ham, og han må søke den uten noengang å kunne nå den. Men ved 'rettferdigheten av troen' er det annerledes. Den taler ikke om noe vi skal gjøre, og vet ikke noe om å søke rettferdigheten langt borte. Den sier tvert imot at rettferdigheten er ganske nær; den er så nær som ordet i din munn og i ditt hjerte. Denne rettferdigheten skal nemlig ikke først erverves ved strev og arbeid, den er allerede for hånden, den er nemlig Jesu rettferdighet. Gud er villig til å tilgi, for verden er fullkommen forlikt med Gud ved Jesu soningsdød'. (Jeg vet på hvem jeg tror, side 105)

(fortsettes)

Å bli menneskelig

Jeg vender stadig tilbake til Jean Vanier (bildet), canadieren som tok med seg to funksjonshemmede ut fra en nitrist og voldelig institusjon, og skapte et hjem for dem og seg selv. Det var starten på det som nå er 134 bofellesskap i 39 land.

Årsaken er at få - om noen - har betydd mer for mitt åndelige liv, som Jean Vanier. Han er så djupt menneskelig, og dermed også så djupt åndelig.

I boken 'Becoming Human' skriver Vanier:

'Tro det eller ei, men det er dette livet levd sammen som har hjulpet meg til å bli mer menneskelig. De som jeg har levd sammen med har hjulpet meg til å bekrefte og akseptere mine egne svakheter og min sårbarhet. Jeg trenger ikke lenger å late som om jeg er sterk eller klokere eller bedre enn andre. Jeg er som alle andre, med min skrøpelighet og med mine gaver'. (Oversatt fra Becoming Human av Jean Vanier. Paulist Press 2008, side 2)

Videre, skriver Jean Vanier, i denne boken som har solgt mer enn 70.000 eksemplarer:

'Det å bli menneskelig innebærer to realiteter. Det betyr å bli noe, å ha kultivert sine gaver, men også å være åpen overfor andre, se dem, ikke med en følelse av overlegenhet, men med øyne av respekt. Det betyr å bli menn og kvinner med visdommen til kjærligheten. Når det gjelder dette, trenger vi ofte hjelp'. (s.3)

SISTE: Enda en syrisk prest kidnappet

Det er med sorgtynget hjerte jeg må meddele bloggens lesere at nok en syrisk prest er kidnappet av en islamistisk gruppe.

Fire menn kidnappet fader Jacques Mourad (bildet) i byen Qaryatayn i guvernementet Homs i dag, sammen med en kirkelig medarbeider vi ikke kjenner identiteten til.

Fader Jacques Mourad er en prest som er knyttet til Deir Mar Musa klosteret. Fra før av er prioren for dette klosteret, fader Paolo, kidnappet. Ingen vet hva som har skjedd med fader Paolo. Fader Jacgues har arbeidet de siste 12 årene blant syriske katolikker.

La oss huske alle disse tre i våre forbønner, og resten av munkene som befinner seg der.

Minnegudstjenesten etter Lance Lambert overføres live

I dag ble det kjent at det vil holdes en minnegudstjeneste etter Lance Lambert (bildet). Som jeg meddelte bloggens lesere hentet Herren Lance hjem til seg søndag 10. mai.

Minnegudstjeneste vil bli holdt i The Pavilion, Clal Building på Jaffa Road i Jerusalem, onsdag 27.mai kl.11.00 (Israel-tid).

Minnegudstjenesten vil overført direkte via Internett på følgende link:

http://livestream.com/accounts/1140382/events/4048279?utm_source=Intercessors+for+Israel+Mailings&utm_campaign=ecae79afea-FPP_English_2015_05_22&utm_medium=email&utm_term=0_b87cbfd6ec-ecae79afea-26548825

Etter det jeg får opplyst vil linken bli liggende permanent ute på Internett, slik at om du ikke har anledning til å følge denne minnegudstjenesten direkte så er det mulig å se den når det passer deg.

Fire forslag til hvordan man kan være jordens salt, del 4

Her er fjerde og det siste forslaget fra bror Alois, prior for den økumeniske kommuniteten i Taize, om hvordan vi kan være jordens salt på en praktisk måte:

4. Ta vare på jorden

'Salige er de ydmyke, for de skal arve jorden'. (Matt 5,5)

De ydmyke er det som ikke presser seg på andre, men skaper rom for andre. De har ikke monopol på jorden. Mildhet er ikke resignasjon, men mestring av de voldelige impulsene som finnes i oss.

Jorden er ikke vår eiendom. Den er betrodd oss; vi er kalt til å se etter den. Ressursene på planeten vår er ikke ubegrensede. Vi har en plikt til å vise solidaritet blant enkeltpersoner, som folk, og fremtidige generasjoner.

Når vi forbruker og bruker naturlige ressurser, må det finnes en god balanse mellom basisbehov og ønsket om alltid å ha mer.

For å finne en livsstil for bærekraftig utvikling, trenger vi trenger vi alle våre evner til kreativitet og innlevelsesevne. Dette må vi omsette i hverdagslig liv, men også stimulere til vitenskapelige forskning, kunstnerisk inspirasjon, og til oppfinnelser av nye prosjekter som tjener samfunnet.

* Kan vi se nærmere på den måten vi lever på og forsøke å forenkle det som synes kunstig og overdrevent. Hvordan kan vi forenkle våre liv slik at det kan bli en kilde til lykke? Hvordan kan vi åpne opp områder av våre liv slik at vi kan dele med andre? Hva kan vi gi, og hva kan vi motta? Glem ikke å lovprise Gud for Hans skaperverk. For å gjøre dette er det avgjørende at vi forstår at det trenges tid for hvile og ettertanke.

Hva kan vi lære av Reformasjonen og Reformatorene, del 2

I forrige artikkel så vi nærmere på en av grunnpilarene i Reformasjonen, nemlig 'Skriften alene'.

I denne artikkelen skal vi problematisere denne påstanden med et spørsmål: Kan Skriften stå alene?
Går vi ikke alle til Skriften med visse forutsetninger?

Brynjar Haraldsø, som har skrevet boken: 'Kirkens tro. En kort innføring i den lutherske trosforståelse' (Luther forlag 1985), svarer slik på dette spørsmålet: 'Når en sier at Skriften alene er det reformatoriske prinsipp for normeringen av kirkelæren, så er det historisk sett ikke helt korrekt. Det ble nemlig også sagt at Skriften alene måtte forstås ut fra sitt eget sentrale innhold. Bibelens sentrale innhold ble bestemt som Troen alene'. (s.22)

Dette stemmer godt overens med synet på Den Hellige Skrift blant de såkalte anabaptistene:

Siden Kristus er Guds høyeste åpenbaring, gjorde anabaptistene et funksjonelt skille mellom Det gamle- og Det nye testamente, selv om de så på begge som guddommelig inspirert i lik grad. De leste Det gamle testamente i lyset av Det nye testamente, og de så på Det nye testamente som en oppfyllelse av Det gamle testamente. Der hvor Det gamle og Det nye skiller lag, holdes Det nye testamente for å være over Det gamle testamente, derfor hentet også anabaptistene sin etikk først og fremst fra Det nye testamente. Anabaptistene hentet sin kristologi direkte fra Guds Ord, og understreket et djupt engasjement ved å ta Jesus på ordet! I alle ting. Det fikk sin praktiske konsekvens at de for eksempel ikke ville avlegge ed, og at Bergprekenen skulle etterleves.

Skriften alene betyr ikke en individualistisk skriftforståelse. Anabaptistene leste Bibelen i fellesskap, for den kristne tro er ikke en individualistisk tro, men en kollektiv tro. Det er sammen med alle de hellige at vi tror, og troen er ikke noe som defineres for den tiden vi lever i. Den er allerede overlevert.

Hva med kirkefedrene?

De bør leses med stor interesse. Det er veldig interessant å se hvordan de tolket Skriften, og hvor gjennomsyret deres verker er av Den Hellige Skrift. Mange av dem hadde et sjeldent lys over Guds ord, og i de syv økumeniske kirkemøtene avklares da også særdeles viktige spørsmål som har med forståelsen av Guds ord å gjøre. Ikke minst med hensyn til Kristi natur og Treenigheten.

(fortsettes)

'Der du hører om korset, der er Kristus!'

I dag har jeg latt meg gripe av et sterkt vitnesbyrd fra 1539. Fra en mor som led martyrdøden 28 år gammel. På vei til retterstedet henvender Anneken Jans seg til sin 15 måneder gamle sønn, Esaias, og sier til ham:

'Hører du om en fattig, enkel, foraktet liten flokk, som verden ikke vil vite av, slå deg i lag med dem! For der hvor du hører om korset, der er Kristus'.

Tenk hvilken arv hun etterlot sin sønn! Og alle oss andre!

Anneken Jans var anabaptistisk martyr fra Holland. Hun er også kjent som Anneken von den Briel, for hun levde en gang der, men også som Anneken van Rotterdam, fordi det var der hun led martyrdøden.

Anneken var arving til en betydelig formue, men hun ofret alt for sin tro. Hun var bare 24 år gammel da hun, sammen med sin mann, Arent Jans, ble døpt på bekjennelsen av sin tro i nærheten av deres hjem i Brielle i den sørlige delen av Holland. På grunn av sin tro flyktet hun sammen med sin mann til England, der mannen døde. I 1538 reiste hun tilbake til Holland.

Ombord i et skip, sammen med en søster i troen, Christina, i Rotterdam blir hun arrestert. Det skjer i forbindelse med at hun synger en salme. Dette skjer i desember 1538. Hun anklages for sekterisme fordi hun åpenlyst hadde bekjent sin tro.

24.januar 1539 dømmes hun til å bli druknet i en elv i Rotterdam av Den romersk-katolske kirke.

Anneken Jans skrev også en sang: 'Jeg hørte lyden av en trompet', som fremdeles synges i mange mennonitiske menigheter.

Et av versene lyder slik:

“The Lord will prepare a feast for all birds                                                                                            In Bosra in Edom,  so I have read                                                                                                     Come all you birds gather quickly:                                                                                                     What they did will be done to them.                                                                                                      But You true Christians be of good cheer                                                                                             Put off dipping your feet in blood                                                                                                  Because this is the reward                                                                                                                which those who robbed us will receive."

Vi minnes martyrene

Det hender ofte at jeg tenker på de syv trappistmunkene som ble drept i Algerie i 1996. Det skyldes nok filmen: 'Om guder og mennesker', filmen om deres liv og skjebne, som har gjort et så djupt og varig inntrykk på meg.

Og i disse dager når jeg er så dårlig, er det noe legen Luc sier i filmen, som berører meg sterkt: 'Be for meg, at min bortgang kan skje i Jesu glede og fred'.

Det var den 21. mai 1996 at en militant islamistisk organisasjon tilkjennega at de hadde henrettet syv trappistmunker som var blitt kidnappet fra Notre Dame de l'Atlas i Algerie to måneder tidligere.

Du kan lese mer om dem, her: http://www.monastisk.blogspot.com

Største pinsefest i Jerusalem noensinne

Den største kristne pinsefesten i Jerusalem noensinne, finner sted i The Jerusalem Pais arena (bildet) denne helgen. 11.600 kristne ledere vil fylle arenaen.

Bak den store pinsefesten står Empowered 21 Global Congress, og det har vært hektisk aktivitet i Jerusalem for å gjøre alt ferdig til kongressen som begynte allerede i går.

En rekke organisasjoner står bak Empowered 21 Global Congress, blant annet pinseretningen Assemblies of God. I lederskapet for kongressen sitter George O. Wood, som er president for Assemnlies of God. Han sier til den kristne nettavisen, The Christian Post, at 'vi forventer at mange liv vil forandres når tusenvis av åndsfylte kristne kommer sammen for å søke Gud og velsigne det hellige land'.

En av hovedtalerne er Daniel Kolenda, som er den nærmeste medarbeideren til Reinhard Boonke og Stephen Mills, pastor for Lighthouse Church i Kuwait.

I forkant av kongressen ble det også holdt en stor konferanse i Jordan som samlet kristne fra hele Midt-Østen. Den samlet 1000 kristne fra 15 nasjoner. Denne konferansen foregikk i Amman forrige fredag og lørdag.

Du kan følge sendingene fra kongressen i Jerusalem i pinsen her:

Jerusalem2015.com

Hva kan vi lære av Reformasjonen og reformatorene, del 1

I 2017 kan vi feire 500 års jubileet for Reformasjonen. Det er det mange gode grunner for. I denne serien skal vi se nærmere på betydningen av Reformasjonen - både teologisk og historisk. Det forunderlige Guds verk som skjedde den gangen må ikke undervurderes.

I første del av denne serien skal vi først se på de fem grunnleggende pilarene som Reformasjonen bygger på: Skriften alene, Kristus alene, Nåden alene, Troen alene og Ære til Gud alene. Dette er felles tankegods for alle evangeliske kirker, som springer ut av Reformasjonen. Men Reformasjonen innebar så mye mer.

Men vi skal ikke stanse der. Vi skal også se nærmere på det som mange har kalt reformasjonenes tredje gren. De to mest kjente er den katolske og den protestantiske, men den tredje er blitt mer eller mindre oversett: det er den gren som Døperbevegelsen representerte, og som jeg selv representerer. Jeg kommer kort til å berøre calvinismen og arminianismen.

Skriften alene
Bildet viser Luther-Bibelen. Den kom til å få avgjørende betydning for Reformasjonen. Luther-Bibelen, fra 1534, er en oversettelse av Det gamle- og Det nye testamente direkte fra grunnspråkene, gjort av Martin Luther selv. Han foretok revisjoner av teksten helt fram til sin død, men etter hans død våget ingen av de lutherske kirkene å foreta noen endringer av den før enn på andre halvdel av 1800-tallet. Luthers bibeloversettelse skulle ikke minst få betydning for Døperbevegelsen. Endelig kunne man lese Bibelen på sitt eget språk, og studere den fritt uten at noen presten tolket den for leseren. Ganske raskt kom mange frem til at mye av det Den romersk-katolske kirken lærte, ikke stemte overens med Bibelen.

Den som har deltatt i en gudstjeneste i Den norske kirke vil finne igjen flere elementer fra den romersk-katolske messen. Det gjelder vel fremdeles selv etter Gudstjenestereformen, som trådte i kraft fra 1. søndag i advent 2011.

Men Reformasjonen var også en et oppgjør med Den romersk-katolske kirkes ekklesiologi. Det betydde at all kirkelære som ikke kunne begrunnes i Bibelen, måtte forkastes. Reformasjonen var et brudd med Den romersk-katolske kirkes tradisjon som omhandlet blant annet læren om skjærsilden, bønner rettet til Maria, og nattverden som et offer til Gud. Sist, men ikke minst, var det et brudd med Pavens overhøyhet.

Men i de lutherske statskirkene valgte man å beholde det i den romersk-katolske gudstjenesten som ikke stred mot Bibelens budskap, slik man så det.

Dette kommer til uttrykk i Den augsburgske bekjennelse (Art 15) slik:

'Om kirkeskikkene lærer de at en bør holde på de skikkene som en kan holde på uten synd, og som tjener til ro og orden i kirken , som for eksempel visse helligdager, fester og lignende'.

Hva betyr så dette begrepet 'Skriften alene' eller 'Sola Scriptura'? Først og fremst at dette: At Bibelen er den eneste autoritative standard for lære og liv. Forkynnelsen må samsvare med og kunne prøves på Guds Ord:

'Om noen taler, han tale som Guds ord. Om noen tjener, han tjene i den kraft som Gud gir, for at Gud må bli æret i alle ting ved Jesus Kristus - ham som æren og makten i all evighet. Amen'. (1.Pet 4,11)

Utgangspunktet for bekjennelsen til 'Skriften alene' er 2.Tim 3,16-17:

'Hele Skriften er innåndet av Gud og nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til opptuktelse i rettferdighet, for at Guds menneske kan være fullkomment, satt i stand til all god gjerning'.

Skriften alene innebærer også at Bibelen må være sentral i den enkelte kristnes liv. I kjølvannet av Reformasjonen kom bibeloversettelsene til andre språk og man oppfordret den enkelte kristne til å lese og studere Bibelen. Reformasjonen var på mange måter en bibelvekkelse. Dette var fremmed for Den romersk-katolske kirke, hvor det personlige bibelstudiet var noe fremmedartet. I romersk-katolsk sammenheng på reformasjonstiden var Bibelen først og fremst en liturgisk bok brukt i gudstjenesten, hvor Skriften måtte tolkes av presten.

Urkirken holdt seg til 'apostlenes lære', og menigheten er 'bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, og hjørnesteinen er Kristus Jesus selv'. (Ef 2,20). 'Apostlenes lære' er en lære som er overgitt de kommende generasjoner kristne. Det er ikke en lære som har utviklet seg med tiden, og tilpasset seg tiden, men det er snakk om en 'overlevert tro' som er 'gitt en gang for alle'!

'Dere kjære! Mens jeg var ivrig opptatt med å skrive til dere som vår felles frelse, fant jeg det nødvendig å skrive til dere for å formane dere til å stride for den tro som en gang for alle er blitt overgitt til de hellige'. (Jud v.3)

Hvor finnes denne troen beskrevet? I de skrifter som utgjør vårt Gamle og Nye testamente, og med særlig vekt på den åpenbaring som er gitt oss i de apostoliske skriftene: Det nye testamente.

(fortsettes)

Koptisk kirke utsatt for bombeattentat

En bombe plassert nær veggen til kirken Mar-Girgis i landsbyen Tamiya i Fayoun, omlag 100 kilometer sørvest for Kairo, eksploderte lørdag 16.mai. Ingen mennesker kom til skade.

Angrep mot koptiske kirker er mer eller mindre blitt dagligdagse, og egyptisk politi er svært ineffektive og gjør lite for å stanse disse angrepene.

Fader Raphael Samy, som er prest for Mar-Girgis (Hl.Georg) forteller til en koptiske nyhetskanalen, Watani, at bomben eksploderte sent lørdag kveld. Vinduene i kirken og kontordelen ble blåst ut. Men siden det ikke pågikk noen gudstjeneste på denne tiden, kom heldigvis ingen til skade.

Overvåkningskameraene viser at to menn kommer til kirken på motorsykkel. De er ikke maskerte. De setter fra deg en bag ved muren til kirken, og reiser så fra stedet. Like etter går bomben av. Filmen er overlevert til politiet, da ansiktene er lett gjenkjennelige, men kirken tror ikke at politiet vil foreta seg noe.

Fire forslag til hvordan man kan være jordens salt, del 3

Her er tredje forslaget fra bror Alois, prior for den økumeniske kommuniteten i Taize, om hvordan vi praktisk kan være Jordens salt:

3. Arbeid for fred

'Salige er de som skaper fred, for de skal kalles Guds barn'. (Matt 5,9)

Fred er noe mer enn fravær av konflikt. Det er lykke; den gir alle deres rettmessige plass, den er livets fylde. Når vi ønsker Guds fred i oss, så utvides den til de som er rundt oss, ja, til alle skapninger.

Ønsket om fred gjør hjertet vårt mer medlidende og fyller oss med medfølelse for alle. Freden kommer til uttrykk i en holdning av gjestfrihet og elskverdighet i våre familier, nabolag, og i våre daglige aktiviteter.

Fred er også roten til rettferd i det store bildet. I samfunn hvor luksus og fattigdom lever side om side, skulle vi da være overrasket over at forskjellige former for vold eksisterer? Å dele rikdom letter spenningene og er et viktig bidrag til felles goder.

Noen mennesker gjør en forpliktelse til å fremme fred ved å ta på seg ansvar i det offentlige liv - i sitt land, i en forening, i et selskap der de jobber, ved å tjene mennesker med spesielle behov.

* Kan vi strekke oss mot noen som ikke opplever fred? Hvordan kan vi bli mer oppmerksomme på innvandreres behov? Kan vi skjelne urett og gi beskyttelse til de som er sårbare? Hvordan kan vi avsløre moderne former for slaveri? Kan vi slå oss i lag med andre for å be om fred, for eksempel ved å være stille en halv time hver søndag kveld?

(fortsettes)

Bilde: Mamma Maggie som hjelper de fattigste av de fattige i Kairo.

Fire forslag til hvordan man kan være jordens salt, del 2

Her er det andre forslaget til bror Alois, prior for den økumeniske kommuniteten i Taize, om hvordan du på en praktisk måte kan være jordens salt:

2. Forplikt deg på forsoning

'Om du bærer offergaven din fram til alteret og der kommer til å tenke på at din bror har noe imot deg, så la gaven ligge foran alteret og gå først og bli forlikt med din bror...'. (Matt 5,23-24)

I oss alle finnes det et menneskelig ønske om å leve sammen som en familie, men det skjer ikke av seg selv, heller ikke med våre venner, heller ikke mellom våre byer, eller mellom nasjoner.

Når kristne er forsonet, blir de et tegn midt i en menneskehet som selv søker sin egen enhet.

Det finnes situasjoner hvor behovet for forsoning er presserende. Å forplikte oss på forsoning, trenger vi å forstå den frykten som sperrer andre inne i fordommer, og vi må erkjenne at det finnes mennesker kan ha noe i mot oss.

Evangeliet kaller oss til ikke å overføre til de rundt oss eller til neste generasjoner den bitterheten vi kan ha arvet fra fortiden.

* Våger vi å oppmutre til møter mennesker som ikke deler de samme ideene, de samme livsvalgene eller samme religion, som ikke kommer fra samme kultur eller samme sosiale bakgrunn? Kan vi bli kjent med hverandre, kan vi våge å invitere hverandre til et besøk? Våger vi å finne motet til å be om tilgivelse og tilgi?

(fortsettes)

Det blomstrer og gror i Deir Mar Musa klosteret

I dag har jeg fått tilgang på noen bilder som jeg gleder meg veldig over! Det er bilder fra et svært spesielt sted i Syria, fra Deir Mar Musa klosteret - eller Hl.Moses' kloster - ikke så langt unna byen Nabk, omtrent 80 kilometer nord for Damaskus.                              

Stedet betyr mye for meg, og for alle som samles til gudstjeneste i Kristi himmelfartskapellet.

Helt siden vi startet opp med våre gudstjenester for tre år siden, har vi bedt for Deir Mar Musa og alle som samles der. Bakgrunnen for det er litt spesiell. Det handler om et bønnesvar, men mer om det senere i denne artikkelen.

Bildene gir håp! De viser at våren har kommet, at det spirer og gror og at livet går sin gang også i krigens Syria. Det vi ser er et under. Ved tre anledninger har bevæpnede menn kommet til Deir Mar Musa. En gang var de helt inne i selve klosteret og opptrådte truende. Munkene i Deir-Mar Musa fortsatte bare gudstjenestefeiringen mens de holdt på. Flere ting ble stjålet, og enkelte ting ødelagt, men det skjedde ikke noe mer. På forunderlig vis har Gud holdt sine hender over klosteret.

Historien til det forunderlige Deir Mar Musa al-Habashi klosteret, som ligger på en klippeavsats nord for Damasus i Syria, har en historie som skriver seg tilbake til de aller første ørkenfedrene. Det var de som tok grottene i bruk, grotter som tidligere var brukt av gjetere, for meditasjon, stillhet og bønn og på denne måten skapte de første monastiske samfunnene.

Deir Mar Musa al-Habashi - bokstavelig Hl.Moses Abyssinian's kloster - er i dag et et kloster etter syrisk katolsk ritus. I følge den lokale tradisjonen var Moses Abyssinian sønn av et etiopisk konge, som nektet å bære kronen, æren og gifte seg og heller ville leve for Guds rike. Han reiste til Egypt og deretter til Det Hellige Land. Etter et opphold her levde han som munk i Qara i Syria, deretter som eneboer ikke langt fra det dalføre hvor klosteret ligger i dag. Han led så martyrdøden i hendene på bysantinske soldater.

Klosteret til den hellige Moses eksisterte fra midten av det sjette århundre, og tilhørte den syrisk-antiokiske ritus. Den nåværende klosterkirken ble bygget i det islamske år 450, som tilsvarer 1058 e.Kr. Dette i følge en arabisk innskrift på en murvegg, som begynner med ordene: 'I navnet til Gud Den nådefulle og barmhjertige'. De nydelige freskene som finnes i klosteret er fra det 11 og 12 århundre.

I det 15 århundre ble klosteret delvis restaurert og utvidet, men i den første delan av det 19 århundre var klosteret fullstendig overgitt og forlatt, og forfallet var satt inn. Det forble i eie til Det syrisk katolske sognet Homs, Hama og Nabk. Innbyggerne i Nabk fortsatte å gjeste klosteret med stor ærbødighet, og det lokale sognet forsøkte å ta vare på det.

Så en dag dukket fader Paolo opp.

Fader Paolo
Fader Paolo Dall'Oglio grunnla den monastiske kommuniteten Al-Khalil - eller på norsk: 'kommuniteten Abraham Guds venn', bedre kjent som kommuniteten Deir Mar Musa, i den syriske ørkenen i 1991. Kommuniteten lever i det eldgamle klosteret Mar Musa al-Habashi - eller på norsk: Hellige Moses - egypteren.

Klosterkommuniteten er dedikert til en kristen-muslimsk dialog, til kontemplasjon, manuelt arbeid og gjestfrihet mot alle. I dag er klosteret involvert i mange ulike prosjekter. I og med at klosteret er bygget ved slutten av et fjellandskap, et dalføre som leder mot ørkenen, er det en perfekt ramme for mennesker som ønsker å trekke seg tilbake for å søke stillhet for å kunne be. Dette har da også vært et sted hvor pilegrimer har stanset på vei til Jerusalem, og har vært under oppsyn fra Den syrisk ortodokse kirke i Den hellige byen.

I boken "Duften av de hellige" beskriver Peter Halldorf et møte med denne kommuniteten:

"Høydepunktet når jeg oppholder meg i Mar Musa er kveldsgudstjenesten i klosterkirken. Alle sitter på gulvet. Lysflammene blafrer foran ikonene. Duften av røkelse fyller luften. Liturgien er på en og samme gang lekende avspent og ladet med hellighet. Fader Paolo i sin hvite tunika fortaper seg en stund i bønn, for i neste øyeblikk å oppfordre oss som sitter på gulvet: 'Be! Kom med deres bønner. Be fritt! Gi oss et ord fra Gud!' Det er selsomt. Gjennom gudstjenesten, som hviler i den urgamle, syriske liturgi, flyter en varm karismatisk strøm. Så bryter fader Paolo brødet, heller vin og vann i begeret. De hellige gavene sendes rundt til alle. Uten forskjell."

Situasjonen i dag
I dag er situasjonen den at ingen vet om fader Paolo er i live. Etter at han ble kidnappet av IS i Raqqa 29. juli 2013 har ingen hørt fra ham. Hver torsdag når vi kommer sammen i Kristi himmelfartskapellet ber vi for ham. Derfor var det så spesielt å se bildene fra Deir Mar Musa klosteret i dag. Du kan se flere bilder på min Facebook-side.

På veggen i Kristi himmelfartskapellet henger det et kors som vi har fått i gave fra Deir Mar Musa klosteret, som skal minne oss om å be for dem.

Bildene er brukt med spesiell tillatelse