Villgåsa og håpløshetens fiende

I mange kristne tradisjoner så er det duen som er symbolet for Den Hellige Ånd. Ganske naturlig i og med at dette spesifikt nevnes i Bibelen.

Det var jo en due som steg ned over Jesus i forbindelse med Hans dåp. Duen representerer 'fred', 'shalom', som er en vesentlig del av den arven Jesus etterlot seg, og som gis i gave til alle som vil ta imot den.

De keltiske troende, valgte derimot et annet symbol for Helligånden: den ville gåsa! Keltiske kristne, fra hvem vi har vår norske kristenarv, hentet ofte sine symboler fra det hverdagslige, ordinære liv, det de så rett framfor seg.

For dem var den utemmede, ukontrollerbare, uberegnelige naturen til villgåsa mer karakteristisk for Helligåndens bevegelser enn den fredelige, rolige dua.

Villgåsa er alltid i bevegelse, gjør alltid uventede ting; den låter høyt, er lidenskapelig, noen ganger skremmende. Det stemmer godt overens med beretningen om Helligånden i Apgj 2. Det som skjedde den gangen kan beskrives med ord som:

plutselig
stormende
mektig vind
forvirrende
overraskende
overbevisende

Men duen er også med i de keltiske salmene, som denne om Ånden og Visdommen, skrevet av John Bell og Graham Maule i 1988, begge tilknyttet den økumeniske kommuniteten på Iona, i norsk oversettelse ved Hans-Olav Mørk:

Hun flyr som en fugl over ville havet,
svever over dypet på en mørklagt jord.
Med sukk og med sang
føder hun Guds skapning.
Hun er Ordets tjener, altets mor.

På vinger av lys over jordens ansikt
finner den sin vei, hun ferdes hvor hun vil.
I morlivets natt former hun et under,
skjult for våre øyne blir det nye til.

Som dansende ild viser hun seg for oss,
stumme tunger jubler ut i ville kast.
Hun tenner sin flamme i hvert åpent hjerte.
Aldri kan hun fanges eller holdes fast.

For hun er Guds Ånd, himmelrikets due,
kjærlighetens kilde, Kristi nådes bud.
Hun åpner Hans ord, hun er troens nøkkel,
håpløshetens fiende og evig Gud'.

(John L. Bell og Graham Maule: Sanger fra Vest. Verbum forlag 2000, side 74-75)

Det følger med en fotnote til salmen: 'Ordet for Ånd som brukes i Hebreerbrevet, er det feminine 'ruach'. Også Guds visdom blir i Ordspråkene 8 fremstilt som en kvinne - som var før jorden ble til, som står ved veikryssene og kaller på menneskene. Ånden og Visdommen som de feminine sidene ved Gud; gir ikke dette oss en dypere forståelse av hvordan Gud er?'