Med blikket festet på Jesus

 Dagene er utfordrende, med flere smerteanfall. Jeg forsøker å øve meg på å gjøre som Hebreerbrevet 12,2 oppmuntrer oss til: "...med blikket festet på ham som er troens opphavsmann og fullender..." Dette verset står i en helt spesiell sammenheng. Det begynner slik: "Derfor, når vi har så stor en sky av vitner omkring oss, så la oss legge av alt som tynger..." En av de som tilhører denne skyen av vitner er den hellige Columba. Hans største bidrag for ettertiden er først og fremst dette: å hjelpe oss til å feste blikket på Jesus.

'Deg å få skode er sæla å nå, Gud, ver det syn som mitt hjarta vil sjå...'

Denne vakre irske salmen betyr så mye for meg, og jeg nynner på den når jeg tenker på den hellige Columba.

Columba er med kjærlighet blitt kalt 'kirkens due', og inspirerer oss til å få del i Den hellige ånds gaver og kreativitet. Columba kaller oss til å hengi oss helt og holdent til Kristus som eier den kraften som skal til for å forvandle verden.

Så begynner da Columba's liv med et syn. Hans mor, som var av kongelig ætt fra det nordlige Irland, var med barn. Hun hadde store tanker for barnet. Ble det en gutt, håpet hun at en dag ville han bli konge. Like før fødselen får hun se et syn og i synet forteller en engel henne at barnet ville bli en profet, med stor innflytelse.

Så snart gutten var moden for det sendte moren ham til de beste lærerne i området. Helt fra begynnelsen av viste Columba en spesiell kjærlighet for Salmene i Salmenes bok i Bibelen. Han har også inspirert meg til å bruke Salmene som min personlige bønnebok. Salmene inneholder ord både for sjelens smerte og sjelens glede, for høydene og de djupe dalene i menneskenes liv. I Salmene finner jeg et slitesterkt språk.

Snart begynner Columba å grunnlegge monastiske kommuniteter over hele Irland. Det sies at han grunnla 41 klostre på 41 år. Mange av disse ble sentre for bønn, gjestfrihet og undervisning. Et av disse klostrene var Iona. Derfra ble hele Skottland nådd med evangeliet, og Iona ble et sted for inspirasjon for mange og er det fremdeles den dag i dag.

Hellige Brendans bønn

 I går var det første dagen i den keltiske og ortodokse adventstiden, og i den førbindelse publiserte nettsiden PsalmPrayers en bønn skrevet av min keltiske venn, Andy Raine, som jeg treaff i forbindelse med den transatlantiske bønnekonferansen på Shetland i 2005. Jeg har forsøkt å oversette den til norsk:

Hellige Brendans bønn

av Andy Raine

Herre, jeg vil stole på deg.

hjelpe meg å reise utover det kjente

og inn i det ukjente.

Gi meg troen til å forlate gamle måter

og bryte ny mark med deg.

Mysterienes Kristus, kan jeg stole på deg

å være sterkere enn hver storm i meg?

Lengter jeg fortsatt etter at din herlighet skal komme over meg?

Jeg vil vise andre omsorgen du har gitt meg.

Jeg bestemmer midt i all usikkerhet

alltid å stole på.

Jeg velger å leve utover anger,

og la deg gjenskape livet mitt.

Jeg tror du vil gjøre en vei for meg

og sørge for meg,

hvis jeg bare stoler på deg

og adlyde.

Jeg vil stole på mørket og vite

at mine tider fortsatt er i din hånd.

Jeg vil tro deg for min fremtid,

kapittel for kapittel, til hele historien er skrevet.

Fokuser mitt sinn og mitt hjerte på deg,

min oppmerksomhet alltid på deg uten endring.

Styr meg med din velsignelse

og gi meg oppgaven.

Lær meg å leve med evigheten i sikte.

Stem min ånd til himmelens musikk.

Gi meg mat,

og på en eller annen måte

få min lydighet til å telle for deg.

Alt skal bli åpenbart i Kristus

 Mens jeg sitter i St.Mary's Church på den hellige øya, Lindisfarne, i stillheten, kommer dette skriftstedet til meg: 

"Nå ser vi i et speil, i en gåte, da skal vi se ansikt til ansikt. Nå forstår jeg stykkevis, da skal jeg erkjenne fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut." (1.Kor 13,12) 

Det kan være at vi ikke er i stand til å forstå verdensbegivenhetene, men det kommer en tid da alt vil bli åpenbart i Kristus.

- Scott Brennan. Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen

Plyndre fyrstedømmer og makter

I dag (9. juni) er festdagen til hellige Columba, som er en mektig skikkelse i historien til den irske og skotske kirken. Han er en av mine favoritt blant de keltiske hellige. Jeg elsker hans frimodighet og lidenskap matchet av en energi til å forkynne Kristus og vinne tilbake/forløse de som lever som fanger i åndelige lenker.

Bruce Ritchie påpeker i sin utmerkede bok om Columba at mange av de keltiske hellige ble inspirert av klosterskriftene til John Cassian som tydelig la ut en teologi om åndelig kamp, om lys som overvinner mørket. Ritchie underbygger denne ideen om Christus Victor som det dominerende temaet som motiverer Columba. Han skriver:

"gjeldsmotivet er ikke fraværende (en referanse til substituerende forsoning), men gjeldsmotivet er lagt inn i den mer grunnleggende ideen om Kristus som plyndrer fyrstedømmene og maktene (en referanse til mørkets verk) ....den virkelige driveren som underbygger Cassians (og derfor Columbas) teologi er engasjement med Satan. Kristus ransaket Satans rike...så Kristus grep og befridde dem som var under Satans slaveri." s328

Columba ankom Skottland med denne dominerende ideen i tankene, for å vinne tilbake det Kristus allerede hadde vunnet på korset, for å "plyndre fyrstedømmene og maktene" som hadde ulovlig tilgang til en nasjons sjel.

Jeg vet for noen at dette militære språket er vanskelig, men Columbas verden var en verden av stammekrigføring, med å konkurrere riker og forsvare territorium (ting har ikke endret seg så mye!).

Hva kan være den moderne ekvivalenten? Ønsker vi å forløse mennesker fra åndelig mørke (inkludert åndelig gråhet), fra avhengighet, gjeld, ødelagte forhold, åndelig fattigdom? Ber vi for sunne og åndelig fruktbare fellesskap i stedet for angsten som griper så mange?

Jeg er overbevist om at Columba fortsatt er et lys i mørket, en modell for den moderne verden, og han kan inspirere oss til å finne nye måter basert på gamle måter.

 - Scott Brennan, Lindisfarne/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Keltisk advent, del 9: Mens vi venter på lyset

 "Gud kommer til oss som solen om morgenen - når det er tid." - Carlo Carretto.

Min favoritttid på dagen er før-daggry-øyeblikkene før lyset kommer. Verden er mørk og stille, og strekker seg ut foran meg på en håpefull måte. Etter å ha våknet fra søvnen, er jeg våken nok til å nyte alt – dansen av lys og skygge i hagen, brisen som spiller gjennom vindklokken på verandaen, varmen fra et favorittkaffekrus, komforten til et teppe mot kulden.

Guds nærhet virker spesielt reell i disse tidlige timene. Mens jeg venter på lyset, føles tiden rik og fylt til randen – full av muligheter! – i stedet for knapp og begrenset og umulig. I mangel av stimulering – før noen ord har blitt sagt – er sjelen min rolig og klar som stillheten i en stille dam. Det er aldri noen tvil om at lyset vil komme; bare en følelse av stille forventning til noe jeg vet vil skje fordi det skjer hver dag. Uten feil.

Like fantastisk som det er å våkne opp til lyset fra en ny dag, har morgenensomheten lært meg at det er enda bedre å være der når lyset kommer. Å være der hjelper meg å "ta kontakt" med Gud som kommer og alltid kommer ... som solen ... når tiden er inne. Det hjelper meg å finne mitt sanne-selv-i-Gud igjen.

Advent er en tid for å våkne opp til alle måtene Kristus kommer til oss på. Ja, adventstemaene hjelper oss med å feire og minnes hans første komme i inkarnasjonen. De oppmuntrer oss til å forutse hans andre komme i herlighet – selvfølgelig! Men det er også noe slikt som Kristi tredje komme: det vil si alle de måtene Jesus kommer til oss nå, bringer lys for vårt mørke, fred for vår uro, håp for vår fortvilelse.

La oss denne advent, øve oss på å vente på lyset og deretter gå inn i våre dager våkne til det lyset, våken og mer tilpasset måten Kristus kommer til oss på nå. Å sitte stille i timene før daggry og vente på at lyset skal komme – nesten umerkelig til å begynne med – er en måte å øve på å vente og se på Sønnens komme inn i hver krok og krok av livet vårt.

I de tidlige morgentimene gjennom adventstiden, tenk på hvordan du blir bedt om å åpne deg for denne som kommer midt i dine daglige aktiviteter. Vær forberedt på å møte din nåde under alle omstendigheter. Som vår evangelielesning for denne uken forkynner: "Menneskesønnen kommer på et uventet tidspunkt", og vi vil absolutt ikke gå glipp av øyeblikket fordi vi sov til feil tid.

EN ADVENTPRAKSIS 

Med åpne hender, klare til å motta, kunne vi kanskje begynne med denne bønnen...og så bare sitte og vente på at lyset fra Jesus skal lyse opp alt rundt oss: 

Å hellige Gud, åpne for oss lys for vårt mørke, mot for vår frykt, håp for vår fortvilelse.

Å fredens Gud, gi for oss fred for vår uro, glede for vår sorg, styrke for vår svakhet.

Å sjenerøse Gud, åpne våre hjerter for å motta alle dine gaver.

- Ruth Haley Barton/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Keltisk advent, del 8: Hellig stillhet

Til å begynne med kan stillhet bare skremme oss. I stillhet begynner vi å høre mørkets stemmer: vår sjalusi og sinne, vår harme og hevnlyst, vår lyst og grådighet, og vår smerte over tap, overgrep og avvisninger. Disse stemmene er ofte støyende og støyende. De kan til og med overdøve oss. Vår mest spontane reaksjon er å stikke av fra dem og gå tilbake til underholdningen vår

Men hvis vi har disiplinen til å bli stående og ikke la disse mørke stemmene skremme oss, vil de gradvis miste kreftene og trekke seg tilbake i bakgrunnen, og skape rom for lysets mykere, mildere stemmer.

Disse stemmene snakker om fred, vennlighet, mildhet, godhet, glede, håp, tilgivelse og mest av alt kjærlighet. De kan i begynnelsen virke små og ubetydelige, og vi kan ha vanskelig for å stole på dem. De er imidlertid veldig utholdende og de vil bli sterkere hvis vi fortsetter å lytte. De kommer fra et veldig dypt sted og fra veldig langt. De har snakket til oss siden før vi ble født, og de åpenbarer for oss at det ikke er noe mørke i Han som sendte oss til verden, bare lys. De er en del av Guds stemme som kaller oss fra all evighet: "Mitt elskede barn, min favoritt, min glede."

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Keltisk advent, del 7: Immanuel

Det er noe svimlende over tanken at Den Allmektige Gud, Skaperen av det veldige universet, ble kjød, ble menneske, et lite, sårbart barn. Stans litt opp for den tanken! La den forundre deg! Du må gjerne bruke denne adventstiden til å besjeftige deg med dette, for vi blir aldri ferdige med å la oss forundre over inkarnasjonens under. La inkarnasjonen fylle bønnene dine, lovprisningen og takksigelsen din. 

En sårbar Gud, et barn helt avhengig av andres omsorg, er hva vi tror på! Barnet er 'Immanuel - det betyr: Med oss er Gud." (Matt 1,23) Hhva innebærer dette praktisk for mine hverdager?

Keltisk advent, del 6: Oppmuntringens tjeneste

Den keltiske spiritualiteten har gitt oss flere sterke kvinnelige personligheter. Abeddisse Hilda av Whitby var en av dem. Som grunnlegger av klosteret i Whitby, stod hun også som vertskap for den velkjente synoden samme sted. Den fant sted i 664. Hilda eller Hild hadde oppmuntringens gave! 

Synoden i Whitby satte dessverre et skille mellom de keltiske kristne. De hadde nemlig fulgt arven etter apostelen Johannes, og feiret derfor påske etter den jødiske tradisjonen. Kong Oswiu av Nortumberland ville derimot at kirkene i hans kongedømme skulle følge den romersk-katolske kalenderen, og slik ble det. Vedtaket som ble fattet på synoden, fikk følger. Munkene på Lindisfarne ville ikke følge vedtaket, dro seg tilbake til Iona, og senere til Irland.

Hilda, som var av fornem slekt, satte opp en regel for klosteret i Whitby som bestod av en balansert blanding av bønn, askese, og deling av materielle goder. Klosterkommuniteten bestod av både menn og kvinner. 

Hilda, som var født omlag år 614, ble døpt i tidlig alder av Paulinius. Hun var 36 år før hun bestemte seg for å leve et hellig liv som nonne. Hun legger ut på en pilegrimsreise til Frankrike, men blir kalt hjem av selveste Aidan av Lindisfarne. Klosteret i Whitby skulle bli et riktig senter for opplæring, ikke minst av ledere innen kirken. Hele fem biskoper skulle få den første grunnleggende opplæring her. Ikke minst takket være  Hildas gave til å oppmuntre.

I dag takker vi Gud for alle de menn og kvinner og barn som har oppmunret oss! Du må gjerne nevne dem ved navn, og takke for hver enkelt av dem.  Hvordan kan vi i dag bli et menneske som oppmuntrer andre? Er det noen du kan ringe i dag, skrive til eller besøke? Kanskje sende en blomst til? Kanskje noen trenger akkurrat en oppmuntring fra deg denne dagen?

Keltisk advent, del 3: Reisefeber, rastløshet og stedbunden ro

Det moderne mennesket er bereist. Nå tilhører jeg en generasjon hvor det var ganske uvanlig at man dro på ferie utenlands. Noen i min bekjentskapskrets hadde vært i Sverige og Danmark, ja, til og med på Gran Canaria, men sistnevnte tilhørte absolutt sjeldenhetene. Nå er det ikke uvvanlig at man reiser til de fjerneste steder, noen man knapt nok har hørt om. Den moderne nordmann er blitt en globetrotter.

Og det er ikke noe galt med det. Kanskje har vi det i blodet. Nordmenn har siden vikingstiden ikke minst vært et sjøfarende folk, og på sine reiser og vikingetokter stiftet de bekjentskap mee kelterne. En av dem, hellige Brendan, ble til og med kalt 'sjøfareren'. Og det ikke uten grunn! Hans sjøreise fra den sørvestlige irskekysten til det som nå er kjent som Amerika, er sagnomsust.

Men det går an å reise uten å bevege seg! 

For en tid tilbake var jeg så heldig at jeg fikk se et TV-program i reprise. Jeg så programmet om laftesnekkeren Robert, som i en mannsalder har bodd i de djupe skogene i Ozark i Arkansas, og oppdratt flere barn, for noen år siden. Det gjorde et djupt inntrykk på meg. Derfor ble tirsdagens reprise et gledelig gjensyn. Robert er ikke alene om å leve et enkelt avsondret fra omgivelsene. Det er det mange som har gjor, og i en fastfood-kultur finnes det også en motvekt: slowfood. Den maten det tar tid å dyrke og tilberede.  Munker, nonner og eneboere har gjenom århundrene levd sine liv på et og samme sted. Noen har ikke reist fra dette stedet noensinne, men de har likevel ikke gått glipp av mye! Det har levd sine liv 'skjult med Kristus' (Kol 3,3), og har hatt sterke og livsforvandlende møter med Gud og levd et liv i pakt med skaperverket, Kanskje har de sett ting ingen andre ser med sine øyne, kanskje har de hørt ting andre ikke hører med sine ører - men levd enkle liv i en daglig omgang med Gud? Det høres merkelig ut for det moderne, mobile mennesket, som stadig er på søken etter nye reisemål.

For å sitere forfatteren Alfred Hauge i hans trilogi om Cleng Peerson: "... i vårt eget hjerte er det hav å seile, der er skoger å gjennomstreife og ødemarker å gå seg vill i ... 

En full timeplan og et fullt og fredfylt og tilfreds hjerte er sjeldent den samme tingen. Nådens rytme er langsom. Langsomt blir allting til.

Stedbunden er slett ikke noe negativt. Det er mulig å være stedbunden og vidsynt. Er du stedbunden har du slått røtter, og med djupe røtter tåler du bedre stormen, I en tid så preget av overfladiskhet trenger vi ikke mer teknologi og hurighet, men djupe mennesker. Mennesker som er blitt formet av livet. En har sagt at jo nærmere Gud man lever, jo enklere blir man. Man har gjort seg djupe erfaringer av at Gud er trofast i alle livets skiftende omstendigheter - fordi man har levd langsomt. Den som leve lenge må leve langsomt. Bli en del av rytmen på det stedet hvor man bor. 

Til de jødene som levde i eksil i Babylon skrev profeten Jeremia et brev, hvor det blant annet heter: 

"Så sier Herren, hærskarenes Gud, Israels Gud, til alle dem jeg har ført bort fra Jerusalem til Babel: Bygg hus og bo i dem! Plant hager og spis deres frukt! Ta dere koner og få sønner og døtre. Og ta koner til deres sønner og gift bort deres døtre, så de kan føde sønner og døtre. Bli tallrike der, og bli ikke færre! Søk den byens velferd som jeg har bortført dere til, og be for den til Herren! For når det går den vel, så går det dere vel." (Jer 29,4-7)

Selv under eksilet ber Gud dem om å slå røtter! 

Keltisk advent, del 2: Forberede et vel skikket folk

Jeg har tenkt mye på det kallsbrevet døperen fikk: ".. han skal forberede et folk vel skikket for Herren." (Luk 1,17b) For de kristne keltere var advent både en tid for å fokusere oppmerksomheten mot Kristi komme, men også mot dem selv, at Kristus skulle fødes i dem, i betydningen 'vinne skikkelse i dem'. Akkurat slik Paulus skriver til de galatiske (keltiske) menighetene: "Mine barn, som jeg igjen må føde med smerte, inntil Kristus vinner skikkelse i dere." (Gal 4,19)

'Forberedelse' er et ord som tilhører alle kristne tradisjoner, men få har tatt dette ordet på ramme alvor som våre keltiske trossøsken. Før de gjorde noe som helst, tilbrakte de tid i bønn og faste. Ofte fasteperider på 40 dager. Som for eksempel den hellige Brendan, han som går under navnet 'sjøfareren'. Da han skulle legge ut på sin brømte sjøreise fra den sørvestlige irskekysten til det som nå er kjent som Amerika, tilbrakte han 40 dager i bønn og faste. 

La oss, på den andre dagen av de 40 dagene før jul, sette oss ned og tilbringe 10 minutter i fullstendig stillhet. Skru av alle ting som har lyd og som kan forstyrre deg. Du skal ikke be. Bare være stille. Når 10 munutter har gått - for noen rastløse vil de 10 munuttene uten verken å si noe eller gjøre noe føles ut som en evighet - skal du takke for Guds nærvær. Forsøk å fortsette i stillhet noen munutter til.

Hellige følgesvenner: Brigit av Kildare og tradisjonen med en sjelevenn, del 2

Hva kan vi så lære av Brigit av Kildare, som jeg skrev om i forrige artikkel, om betydningen av å ha en 'anam cara', en 'sjele-venn'? Irene hadde i det tidlige århundre av den kristne æra et hjertevarmt uttrykk for et helt spesielt vennskap: anamchara. 'Anam' betyr 'sjel', 'cara' er et ord for vennskap. Bokstavelig talt kan dette ordet derfor oversettes med 'sjelens venn'. Sjelen refererer i keltisk og bibelsk betydning  til det 'totale selvet'. Ordet refererer ikke til en del av en person, en åndelig del, slik det er vanlig i gresk tenkning, som deler det åndelige fra det materielle. 'Sjelen' refererer ifølge den keltiske tradisjonen til hele personligheten, åndm sjel og kropp. En 'anamchara' er derfor en person du kan snakke om praktiske ting, avsløre personlige forhold for, og det som har med det åndelige livet å gjøre, fordi livet er helt, ikke stykkevis og delt. Det ene påvirker det andre.

En sjelevenn er en medvandrer som følger en person gjennom livet. Det er en som har fått smake livets realiteter, og som derigjennom har ervervet seg åndelig visdom, som han eller hun, gir videre til andre. Vedkommende er først og fremst en god lytter, og som gjennom sitt levde liv, mer enn gjennom sine ord, gir retning videre.

Fra den keltiske tradisjonen har vi fått historien om en av fostersønnene til Brigit kommer til henne for å kunne tilbringe litt tid sammen med henne i Kildare. Når Brigit ber åpenbarer Den Hellige Ånd for henne at sjelevennen til hennes fostersønn helt plutselig var død. Brigit ga da det råd at han straks skaffet seg en ny sjelevenn, så raskt det kunne la seg ordne. Så viktig ble dette ansett å være.

Men i følge den keltiske kristne tradisjonen har man ikke bare jordiske sjelevenner, men også himmelske. Mennesker som har gått i forveien for oss, og som vi minnes på grunn av deres levde liv og eksempel, akkurat slik som Hebreerbrevets forfatter oppfordrer oss til å gjøre: "Husk veilederne deres, de som har talt Guds ord til dere! Legg merke til den utgang deres livsferd fikk, og følg etter dem i deres tro." (Hebr 13,7)

En sjelevenn i kristen tradisjon er først og fremst en med-vandrer. Overfor han eller henne blir jeg ansvarliggjort, sett, bekreftet, disippelgjort, et sted å gråte, et sted for den gode latteren. 

Har du en sjelevenn, en medvandrer? Hvorfor ikke? Hhva gjør du for å skaffe deg en?

fortsettes

Hellige følgesvenner: Brigit av Kildare, del 1

Den hellige Brigit av Irland har ved sin medfølelse og åndelige visdom, kroppsliggjort den keltiske tradisjonen med sjele-vennskap. Hennes omsorg for de som led nød og generøsiteten i hennes lyttende hjerte minner oss om at Gud er veldig nær når vi pleier omgangen med en sjele-venn. Slike relasjoner overstiger både tid og sted.

Helt fra begynnelsen av hennes liv, ble Brigit, også kjent som Bride, Brigid og som Ffraid i Wales, berørt av Gud. Hennes far var konge og slave rundt året 452, og det sies at hun ble oppdratt av en lærer som i henne så en strålende datter som ville skinne på himmelhvelvingen. 

Helt fra tidlig alder hadde Brigit en sterk medfølelse for de fattige og de nødlidende.

Den Hellige Ånd var sterkt tilstedeværende i livet til Brigit. Mange fortalte historier om at de så ildtunger over hodet hennes. Når Brigit skulle motta sløret sitt og innvies til å bli nonne, og knelte ned, fremsa biskopen ordene som brukes ved en bispeordinasjon, og da hans assistent protesterte og sa at en slik bønn kunne ikke fremsies over en kvinne, svarte biskopen: "Jeg  har ikke noe jeg skulle ha sagt. Denne verdigheten er blitt gitt henne av Gud, fremfor andre kvinner." 

Brigit benytttet denne velsignelsen til å grunnlegge et kloster i Kildare. Navnet betyr 'kirken ved eika' på gammel-irsk. Dette var et kloster for både menn og kvinner. Her fikk de åndelig veiledning og undervisning av Brigit.                                                                                                                      

Overalt i Irland ble Brigit godt motatt. Hun ble anerkjent over hele Irland for sin kjærlighet til de fattige, og for sin hengivelse til Kristus og for ilden hun bar med seg fra Den Hellige Ånd. Mange opplevde også å bli helbredet - både fysisk og psykisk - ved hennes tjeneste, og hun ble også kjent for sin store gjestfrihet. Alle som kom til henne ble ønsket velkommen i Jesu navn. Ved en anledning skal hun ha utalt:

"Det er i navnet til Kristus jeg gir mat til de fattige, for Kristus bor i alle fattige."

Fordi hun selv som barn fikk sin fostring og lært opp i den kristne tro i et fosterhjem, hadde Brigit et særpreget irsk perspektiv på vennskap. Briget levde i den tradisjonen som handler om å ha en 'anam cara'.

Brigit av Kildare sa dette om en 'anam cara':

"En person uten en sjelevenn er som en kropp uten hode."

Selv ble Brigit et eksempel for Kristi vennskap med oss, som igjen er et eksempel på vennskapets betydning i våre egne liv.

I neste artikkel skal vi se nærmere på hva det vil si å ha en 'sjelevenn', en åndelig medvandrer i ens liv. 

fortsettes

Å være en hvilens trone for Den Hellige Ånd

Den hellige historien inneholder noen bemerkelsesverdige historier om modige, kunnskapsrike og sterke kvinner. Billedkunsteren Scott Brennan, som bor på den hellige øya Lindisfarne minner meg i dag om den hellige Brigid av Kildare og hva selveste Columba om henne, her i min oversettelse: 

"For dette var hennes ønske, å tilfredsstille de fattige ... hennes hjerte og hennes sinn var en hvilens trone for Den Hellige Ånd. Når det gjaldt Gud var enkel, medfølende mot de elendige, praktfull i mirakler og under.»

Så skriver Scott Brennan: 

"Jeg elsker uttrykket "hennes sinn var en hvilens trone for Den Hellige Ånd." Dette taler om kraften til kontemplativ bønn og en ånd som er underkastet Guds vilje. Våre sinn er så ofte mer som musikalske stoler som hopper til distraksjonene og taktene i livets spill. I Brigids tilfelle er hennes fokus nøkkelen til å leve et liv styrket av Den Hellige Ånd. Så fantastisk, og hvis Columba priser din livsstil, må det være verdt å ta hensyn til hennes eksempel.

Hvem var disse bederne som holdt verden oppe?

 Å bo på en elvebåt endrer perspektivet ditt på mange ting. Jeg har for eksempel blitt overrasket over å oppdage antallet ødelagte klostre som er gjemt bort i engene ved vannveiene, usynlige fra veien. De står - stilltiende og triste - som beskjeder fra en annen verden, ikke mindre mystisk enn oppdagelsen av labyrintiske mønstre brent inn i jorden av fremmede romskip. Bevis på en primitiv stamme, en utdødd sivilisasjon gjemt i djupeste, mørkeste Surrey!

Hvem i all verden var disse menneskene? Hvilke krefter drev dem til å stable steiner mot himmelen uten betong eller kran, for å arbeide disse flomflyene i generasjoner, og så sine bønner og deres liv så strengt og nådeløst inn i landet? Soli Deo gloria.

Wendell Berry sier at «Det er ingen uhellige steder; det er bare hellige steder og vanhelligede steder.» Men hva slags hellige er disse?

Noen ganger fornemmer jeg de eldgamle bønnene på disse stedene som om de kommer fra bakken, som reiser seg som tåke fra myra og hvisker mellom skredet av steiner over hodet mitt. «Stå ved veiskillet og se,» sier profeten. "Be om de gamle stiene, spør hvor den gode veien er, og gå på den, og du vil finne hvile for dine sjeler." (Jeremia 6:16)

Klostersamfunn var absolutt en gang skilt ved livets veikryss, og talte til middelalderens sinn om evige, infernalske, flyktige realiteter. Uunngåelig lånte de språket sitt til gatene og skolene, bryggeriene, herbergene og byene som kretset rundt deres gunst. Gjennom mange århundrer skar de seg inn i topografien og psykologien til landet vårt.

Disse ruinene forblir hellige, som Wendell Berry sier, men deres vanhelligelse har vært systematisk. Hvis Henry VIII ikke hadde revet dem ned, stein for stein, sted for sted, på 1500-tallet, ville akolyttene til René Descartes ha gjort det på 1600-tallet. Den monastiske måten trosser og skremmer ethvert system som guddommeliggjør og fetichiserer seg selv.

Og så disse en gang så pulserende husene med bønn, utdanning, medisin og sosial virksomhet markerer elvebredden i dag som ødelagte gravsteiner. Anakronismer i tid. Melankolske fantomer av skygge og stein som hjemsøker det engelske landskapet med en veldig stor stillhet. De er knuste bein av begravde kropper i rigor mortis som grimaserer mot de stille beitende kyrne.

Og likevel har de aldri i mitt liv virket mer levende. I et øyeblikk med stor fragmentering og desorientering i samfunnet snakker gjenstander som disse - de profeterer - om de sikkerhetene og tvetydighetene vi har mistet. De minner oss om skatter vi knapt kan navngi.

Hvor så desperat trenger vi at slike varmekilder av bønn for å brenne igjen, og belyse den nye mørke middelalderen som griper om seg, selv mens jeg skriver.

I Den hellige uken i 1941, da andre verdenskrig raste over Europa, Asia og Nord-Afrika, gikk Thomas Merton inn i Gethsemani, et trappistkloster i Kentucky. Det var et avgjørende øyeblikk. Klosteret skulle bli hans hjem de neste 27 årene. "Dette," gispet han, "er sentrum av Amerika." Han skriver i dagboken sin, "Jeg hadde lurt på hva som holdt landet sammen, hva som har hindret universet fra å sprekke i stykker og falle fra hverandre. Det er steder som dette klosteret. . . . Dette er den eneste virkelige byen i Amerika. . . . Det er en aksel som hele landet snur seg blindt rundt og ikke vet noe om.» (Secular Journal)

Det er denne overbevisningen - at steder for bønn på en eller annen måte holder verden sammen - som inspirerer oss til å etablere 24-7 bønnesamfunn i denne tiden med akselerert fragmentering. Det er derfor Jill Weber er opptatt med å gjenåpne det 1400 år gamle hellige stedet ved #WaverleyAbbey som et levende sted for bønn for vår tid. Det er grunnen til at stadig flere finner seg tiltrukket av bønnene til #Lectio365 og til og med regelen for #OrderoftheMustard Seed. Det er grunnen til at så mange bønnehus dukker opp rundt om i verden raskere enn vi kan spore dem.

- Pete Grieg, grunnlegger av bønneinitiativet 24/7. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Våre døde

De døde er ikke fjerne eller fraværende. De er ved siden av oss. Når noen dør, mister vi deres fysiske uttrykk og tilstedeværelse, de glir ut av synlig form til usynlig nærvær. Denne formendringen er grunnen til at vi ikke kan se de døde. Men fordi vi ikke kan se dem, betyr ikke det at de ikke er der. Omdannet til evig form, kan de døde ikke reversere reisen og til og med i ett sekund gå inn i sin gamle form på nytt for å være med oss ​​en stund. Selv om de ikke kan dukke opp igjen, fortsetter de å være i nærheten av oss, og en del av det å leges fra sorgen er foredlingen av våre hjerter, hvorved vi kommer til å føle deres kjærlige nærhet. Når vi selv kommer inn i den evige verden og kommer til å se våre liv på jorden i full visning, kan vi bli overrasket over den enorme hjelpen og støtten som våre avdøde kjære har fulgt hvert øyeblikk i våre liv. I deres nye, forvandlede nærvær får medfølelse, forståelse og kjærlighet en guddommelig dybde, slik at de kan bli hemmelige engler som styrer og skjuler skjebnen vår.

JOHN O'DONOHUE/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Utdrag fra bøkene hans, Beauty: The Invisible Embrace

Billedtekst: Keltisk kirkegård. Foto: Pixabuy

Den bedende biskopen fra Lindisfarne

På denne dagen minnes vi den bedende biskopen av Lindisfarne, Eadeberht (død 698). To ganger i året, under fasten før jul og under påskefasten, tilbrakte han 40 dager i bønn og avsondrethet på en liten øy. 

På den hellige øya Lindisfarne utenfor det engelske fastlandet ble det i år 695 grunnlagt et kloster som kom til å bli den kristne tros viktigste utpost i Nord-Europa. Det ble bygget opp under ledelse av den hellge Aidan. Fra dette klosteret ble det så sendt ut misjonærer til forskjellige deler av England og Europa. Her ble også noen av de mest berømte manuskriptene med evangeliene - de såkalte Lindisfarne gospels - til på 600-tallet. Det er rikt og svært vakkert illustrert, og denne evangelieboken inneholder alle fire evangeliene. 

Da den hellige Cuthbert, som både var munk, klosterets abbed også biskop i Durham døde, ble han altså etterfulgt av bederen Eadeberht, en mann hvis kjærlighet til Bibelen var viden kjent. Men han var også kjent for en ting til, sin store generøsitet. Hvert år ga han tiende av hele buskapen sin og frukten hans kloster produserte, til de fattige. 

Eadeberht sovnet stille inn den 6.mai 698. Han ligger begravet i katedralen i Durham. Det første dokumenterte angrepet av vikinger skjedde på Lindisfarne 8.juli 793. I forbindelse med det brutale angrepet på Lindisfarne ble mange av munkene drept, og andre ble tvunget til å flykte. Da tok munkene med seg levningene etter Cuthbert og Eadeberht for at gravne deres ikke skulle bli skjendet.

Billedtekst: Slottet på Lindisfarne. Foto: Pixabuy

Slik ba St.Patrick

 I anledning minnedagen for Irlands apostel, Hl.Patrick (385-461), i dag deler jeg med bloggens lesere det som kalles for St.Patricks brynje:

'Herre, jeg binder meg i dag til Din makt. Du holder meg, Du leder. Du vokter, lytter til min trang. Du lærer meg visdom. Ditt skjold verner, Ditt ord åpner min munn. Din hærskare forsvarer meg.

Kristus hos meg og i meg,
bak meg og foran meg,
ved siden av meg.
Kristus som vinner meg,
som oppreiser meg.
Kristus under meg og over meg,
hos meg i fred og i fare.
Kristus i hjertene til dem som elsker meg,
i ordene fra alle ukjente,
i ordene fra dem som står meg nær'.

Kilde: Bønnebok. Verbum forlag 2002, side 22 

Keltisk velsignelse for håp

Om du sørger over tapt kjærlighet, vil jeg sørge sammen med deg.

Om du føler deg overveldet, så vil jeg omfavne deg.

Om du frykter for fremtiden, vil jeg gi deg trygghet.

Om byrden din er tung, vil jeg dele den med deg.

Om det synes som det ikke finnes noen vei til å komme seg igjennom, vil jeg finne den med deg.

En keltisk velsignelse for håp, av Iain Tweedale. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Hva 'nedstegningen' har begynt i meg

Andy Raine, en av grunnleggerne av Northumbria Community, og en venn av meg, har skrevet ned noen refleksjoner om nedstegningen i forbindelse med korona-pandemien, som jeg tror flere enn meg vil ha nytte av å lese. Jeg har derfor oversatt dette til norsk:

Forestill deg at det plutselig oppsto en krise, men med det et økende tidevann av Ånden, endring av landskapet, omorganisering av grensene våre, demontering av planer, ødeleggelse av utsikter, overraskende, men til gjengjeld med et enklere syn på horisontene våre. Mange som ikke hadde opplevd dette før, var nå på bittesmå øyer. Disse nye øyboerne var først i sjokk, men begynte å tilpasse seg. Noe inni dem hadde tidvis lurt på hva som ville skje hvis de sa: ”STOPP verden! JEG VIL GÅ AV. ” Nå hadde det virkelig skjedd.

Mens jeg lyttet i bønn, fikk jeg dette bildet tilbake i desember 1999, og det har beskrevet opplevelsen til mange individer da de kan komme til å møte slike isolerende ting som en sykdom, ødeleggende skilsmisse, en alvorlig ulykke, plutselig arbeidsledighet, konkurs, svik eller fengsling, et sammenbrudd, en forelskelse ...

Men med koronavirus-krisen i 2020, måtte hele verden stoppe og kalibrere - og dette bildet ble plutselig relevant for mange, mange mennesker i lockdown og isolasjon: ‘En stigende tidevann av Ånden vil endre landskapet rundt. Mennesker som tidligere aldri hadde blitt isolert, vil plutselig finne seg alene på ‘små øyer’ overrasket, forvirret, avskåret fra kjente krav og forventninger, og lære bare å søke Gud. '

Men hva trenger de, disse nye øyboerne som nå plutselig er alene?

Under lockdown oppsto det plutselige øyer hvor folk befant seg. Noen har en opplevelse av en tid hvor  de er avskåret fra andre - disse erfaringene har vært veldig betydningsfulle. Og de vil ta de erfaringene med seg når de kommer tilbake til hverdagen. Noen har blitt forvandlet til nye øyboere hvor de har vært mer hjemme i dette 'annerledes-livet',  og kanskje ville være motvillige til å komme tilbake. Andre har fått nye kall til å leve som eremitter.

En del av vår erfaring med lockdown avhenger selvfølgelig av hvem i det bildet vi er.
Er vi innelåst? Eller er vi essensielle arbeidere? Det kan være oss som gir akutt nødhjelp, eller kanskje bærer nyheter eller forsyninger til de som er isolert!

Hvem er der? Når du plutselig er isolert på det som blir din øy, er det første du kjenner igjen bare hvem som er der. Du kan være et par, isolert sammen. En mulighet for større intimitet eller bare å alltid være i hverandres nærvær. Du blir tvunget til å være sammen, og må lære å være avhengige av hverandre på en annen måte. Utfallet kan være 'drap' - eller et fantastisk gjennombrudd. Det kan hende du har en uvanlig intensiv familieopplevelse. Sammen hele tiden under ett tak, men det er ikke jul. Og ingen reiser vekk. Voksne som er vant til sitt eget liv og sitt eget rom. Eller det er ingen venner å leke med, og kanskje marerittet med hjemmeskole.

Venner kan prøve å tilby oppmuntring eller hjelpe oss med å forstå hva som skjer, men egentlig er de pakket inn i endringene i egne forhold og erfaringer. Det viktigste er å begynne å legge merke til hva som er der du er, og ikke ta ting for gitt. Legg merke til de små tingene, og vær takknemlig. Legg merke til de store tingene, som en solnedgang du sjelden har tatt deg tid til å se på. Finn ut hvordan du får mest mulig ut av det du allerede har. Du vil finne at du er full av ressurser.

Du kan selvfølgelig legge merke til at nå er du helt alene - og ikke nødvendigvis etter valg. Til å begynne med kan jeg tenke på alle de viktige tingene jeg kunne ha gjort (men ikke på noen måte hadde kommet meg til rette). Jeg kan føle meg: splitte-pine-gal, kjedelig eller overveldet, full av planer og muligheter, men mangler motivasjon, sliten uten særlig grunn.

Tanker, minner og følelser kommer ingensteds fra.
Alene er jeg stengt inne med GUD.
Alene, jeg er jeg stengt inne med Gud og med meg SELV.
Jeg er innestengt med Gud og meg selv. Dette blir en intensiv opplevelse.                                          Jeg må møte det jeg normalt unngår eller det jeg forsøker å distansere meg fra.

Noen i deres nye ‘øyopplevelser’ kan finne begynnelsen på et eremittkall av noe slag. (Det er ikke bare par som kan oppleve en ny intimitet.)

* Det er også en ny intimitet som kan oppleves i et jeg-deg-forhold til Gud der du gleder deg over å tilbringe tid alene sammen, erkjenner at de som lener seg inn i ham kan oppleve hans hjerteslag, kan prioritere tid alene med ham, og til tider kan gi trøst i hjertet hans som bærer så mye av verdens smerte.

* Noen vil kanskje oppdage hva det vil si å bli fanget opp i å be for andre, vokse til et liv med djupere forbønn og lære måter å lytte i bønn på.

* Noen vil kanskje oppleve at øyliv ikke er et tilfluktssted langt unna bekymring for verden, men i stedet et engasjement i frontlinjearbeid i tung åndelig krigføring hvor man kjemper med åndelige krefter og lærer en visdom bare Gud kan formidle. Antonios fra Egypt lærte å bli overrasket over ekstraordinære opplevelser som denne i ørkenen, da han kjempet med støyende, men usynlige fiender. Aidan på retrett på på øya Indre Farne ba om Guds inngripen og avverget en beleiring ved Bamburgh ved en endring i vindens retning og avslørte en hær av inntrengere. Med sin stadig større bevissthet om det åndelige riket, var Cuthbert ikke naiv nok til å forvente at hans eget liv der på Farne ville være lett eller fri for ansvar, heller. De færreste har en entusiasme for åndelig krigføring, og de som melder seg frivillig for lettvindt kan være uansansvarlig!

Hvordan har din nedstegning vært? og har du noen gang stilt spørsmålet:  Hva om dette var for alltid?

Oppsøk stillheten

"Hvis jeg velger å holde deg skjult, så har det sin grunn. Jeg har ført deg til dette stedet. Drikk av stillheten. Søk å være alene.

Lytt til stillheten.

Den vil lære deg. Den vil bygge styrke. La andre få dele den med dere, det er lite av den å finne andre steder.

Stillheten vil tale mer til deg på en dag enn all verdens stemmer kan lære deg gjennom et liv. Finn stillheten. Finn adskiltheten - og når du har oppdaget hennes rikdom, bind den til ditt hjerte."

- Frances J. Roberts i Celtic Daily Prayers. Book Two, side 887.
Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)