Forestill deg at det plutselig oppsto en krise, men med det et økende tidevann av Ånden, endring av landskapet, omorganisering av grensene våre, demontering av planer, ødeleggelse av utsikter, overraskende, men til gjengjeld med et enklere syn på horisontene våre. Mange som ikke hadde opplevd dette før, var nå på bittesmå øyer. Disse nye øyboerne var først i sjokk, men begynte å tilpasse seg. Noe inni dem hadde tidvis lurt på hva som ville skje hvis de sa: ”STOPP verden! JEG VIL GÅ AV. ” Nå hadde det virkelig skjedd.
Mens jeg lyttet i bønn, fikk jeg dette bildet tilbake i desember 1999, og det har beskrevet opplevelsen til mange individer da de kan komme til å møte slike isolerende ting som en sykdom, ødeleggende skilsmisse, en alvorlig ulykke, plutselig arbeidsledighet, konkurs, svik eller fengsling, et sammenbrudd, en forelskelse ...
Men med koronavirus-krisen i 2020, måtte hele verden stoppe og kalibrere - og dette bildet ble plutselig relevant for mange, mange mennesker i lockdown og isolasjon: ‘En stigende tidevann av Ånden vil endre landskapet rundt. Mennesker som tidligere aldri hadde blitt isolert, vil plutselig finne seg alene på ‘små øyer’ overrasket, forvirret, avskåret fra kjente krav og forventninger, og lære bare å søke Gud. '
Men hva trenger de, disse nye øyboerne som nå plutselig er alene?
Under lockdown oppsto det plutselige øyer hvor folk befant seg. Noen har en opplevelse av en tid hvor de er avskåret fra andre - disse erfaringene har vært veldig betydningsfulle. Og de vil ta de erfaringene med seg når de kommer tilbake til hverdagen. Noen har blitt forvandlet til nye øyboere hvor de har vært mer hjemme i dette 'annerledes-livet', og kanskje ville være motvillige til å komme tilbake. Andre har fått nye kall til å leve som eremitter.
En del av vår erfaring med lockdown avhenger selvfølgelig av hvem i det bildet vi er.
Er vi innelåst? Eller er vi essensielle arbeidere? Det kan være oss som gir akutt nødhjelp, eller kanskje bærer nyheter eller forsyninger til de som er isolert!
Hvem er der? Når du plutselig er isolert på det som blir din øy, er det første du kjenner igjen bare hvem som er der. Du kan være et par, isolert sammen. En mulighet for større intimitet eller bare å alltid være i hverandres nærvær. Du blir tvunget til å være sammen, og må lære å være avhengige av hverandre på en annen måte. Utfallet kan være 'drap' - eller et fantastisk gjennombrudd. Det kan hende du har en uvanlig intensiv familieopplevelse. Sammen hele tiden under ett tak, men det er ikke jul. Og ingen reiser vekk. Voksne som er vant til sitt eget liv og sitt eget rom. Eller det er ingen venner å leke med, og kanskje marerittet med hjemmeskole.
Venner kan prøve å tilby oppmuntring eller hjelpe oss med å forstå hva som skjer, men egentlig er de pakket inn i endringene i egne forhold og erfaringer. Det viktigste er å begynne å legge merke til hva som er der du er, og ikke ta ting for gitt. Legg merke til de små tingene, og vær takknemlig. Legg merke til de store tingene, som en solnedgang du sjelden har tatt deg tid til å se på. Finn ut hvordan du får mest mulig ut av det du allerede har. Du vil finne at du er full av ressurser.
Du kan selvfølgelig legge merke til at nå er du helt alene - og ikke nødvendigvis etter valg. Til å begynne med kan jeg tenke på alle de viktige tingene jeg kunne ha gjort (men ikke på noen måte hadde kommet meg til rette). Jeg kan føle meg: splitte-pine-gal, kjedelig eller overveldet, full av planer og muligheter, men mangler motivasjon, sliten uten særlig grunn.
Tanker, minner og følelser kommer ingensteds fra.
Alene er jeg stengt inne med GUD.
Alene, jeg er jeg stengt inne med Gud og med meg SELV.
Jeg er innestengt med Gud og meg selv. Dette blir en intensiv opplevelse. Jeg må møte det jeg normalt unngår eller det jeg forsøker å distansere meg fra.
Noen i deres nye ‘øyopplevelser’ kan finne begynnelsen på et eremittkall av noe slag. (Det er ikke bare par som kan oppleve en ny intimitet.)
* Det er også en ny intimitet som kan oppleves i et jeg-deg-forhold til Gud der du gleder deg over å tilbringe tid alene sammen, erkjenner at de som lener seg inn i ham kan oppleve hans hjerteslag, kan prioritere tid alene med ham, og til tider kan gi trøst i hjertet hans som bærer så mye av verdens smerte.
* Noen vil kanskje oppdage hva det vil si å bli fanget opp i å be for andre, vokse til et liv med djupere forbønn og lære måter å lytte i bønn på.
* Noen vil kanskje oppleve at øyliv ikke er et tilfluktssted langt unna bekymring for verden, men i stedet et engasjement i frontlinjearbeid i tung åndelig krigføring hvor man kjemper med åndelige krefter og lærer en visdom bare Gud kan formidle. Antonios fra Egypt lærte å bli overrasket over ekstraordinære opplevelser som denne i ørkenen, da han kjempet med støyende, men usynlige fiender. Aidan på retrett på på øya Indre Farne ba om Guds inngripen og avverget en beleiring ved Bamburgh ved en endring i vindens retning og avslørte en hær av inntrengere. Med sin stadig større bevissthet om det åndelige riket, var Cuthbert ikke naiv nok til å forvente at hans eget liv der på Farne ville være lett eller fri for ansvar, heller. De færreste har en entusiasme for åndelig krigføring, og de som melder seg frivillig for lettvindt kan være uansansvarlig!
Hvordan har din nedstegning vært? og har du noen gang stilt spørsmålet: Hva om dette var for alltid?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar