Eretz Israel

Det hebraiske ordet for land: "eretz", skal være det fjerde mest brukte substantiv brukt i Det gamle testamente. Det er brukt 2.504 ganger på hebraisk og 22 ganger på arameisk. Den generelle bruken av dette ordet refererer til Jorden, men det handler også om et helt konkret landområde, primært Israels land.

I 1.Mos 1,9-13 leser vi at Gud skapte himmel og jord. Det står i motsetning til den moderne ide at universet er et naturens lykketreff, et resultat av Det store smellet. For kort tid siden ble det kjent at det i Sveits gjøres et forsøk med den såkalte "Atlas Particle Detector", hvor fysikere forsøker å bevise denne teorien i deres gigantiske maskin kalt "Large Hadron Colider". Deres håp, i følge deres hypoteser, er å finne "Higgs Boson": "Guds partikkel", som satte det hele i gang. Ingen bibeltro kristen vil føle seg truet av dette, men det er jo interessant at de leter etter det de kaller "Guds partikkel". De som kjenner Bibelen vet hvordan universet kom til: "Jorden hører Herren til - og alt det som fyller den, verden og de som bor der. For han har grunnlagt den på hav og stilt den fast på strømmer." (Salme 24,1-2)

Men som sagt, det finnes også en annen bruk av dette ordet, eretz, og det handler om det land som Gud har gitt til Abraham og hans ætt. Det er snakk om et konkret landområde mellom Eufrat og Nilen: "Den dagen gjorde Herren en pakt med Abram og sa: Din ætt har jeg gitt dette landet, fra Egypts elv like til en store elv, floden Frat." (1.Mos 15,18) Gud bryr seg om dette landet, Eretz Israel, fordi det er Hans land: "Det er et land som Herren din Gud bærer omsorg for. Alltid hviler Herens, din Guds øye på det, fra årets begynnelse til dets ende." (5.Mos 11,12)

Eretz Israel representerer håp og trøst for de jøder som bor i Disaporaen, de jødene som er fordrevet til folkeslagene. Djupt i deres hjerter finnes lengselen, kjærligheten og hengivelsen til landet, og til det er også knyttet deres evige håp om forløsning. Eretz Israel er kallet tilbake til fedrenes land.

Det fortelles en historie om rabbi Hyyya ben Gammada at han viste sin hengivelse til landet ved å rulle seg i Eretz Israels støv. Han gjorde det med henvisning til Salme 102,15: "For dine tjenere elsker steinene på Sion, og de har medynk med dets støv."

Guds løfte er et evig løfte til jødene om Eretz Israel:

"Til evig tid minnes han sin pakt, de ord han fastsatte for tusen slekter, hans pakt med Abraham og hans ed til Isak. Han stadfestet den som en rett for Jakob, som en EVIG PAKT FOR ISRAEL. Han sa: TIL DEG gir jeg Kana'ans land til ARV OG EIENDOM." (Salme 105,8-11)

Hva er det som gjør Eretz Israel til Det Hellige Landet? Det er hellig fordi Herren valgte å etablere sitt navn der!

"Men dersom dere omvender dere til meg, og holder mine bud og lever etter dem, da vil jeg, om de fordrevne blant dere er ved himmelens ende, samle dem derfra og føre dem til DET STED JEG HAR UTVALGT TIL BOLIG FOR MITT NAVN." (Neh 1,9)

Om Jerusalem heter det hos profeten Jesaja:

"For Herren skal være et evig lys for deg, og dine sørgedager skal være til ende. Og hele ditt folk skal være rettferdig. TIL EVIG TID SKAL DE EIE LANDET. De er jo en kvist som jeg har plantet, et verk av mine hender til min ære. Den minste skal bli til tusen, og den ringeste til et veldig folk. Jeg, Herren, jeg vil la det skje hastig i sin tid." (60,20a-22)

Bildet viser byggingen av Kibbutz Ein Hasofet i 1937.

Liten baptistmenighet i USA adopterer folkegruppe i Senegal

Colony Baptist Church i Missouri, Texas har adoptert en folkegruppe i Senegal. Menigheten satser på et langtidsengasjement hvor målet er at menigheter grunnlegges etter nytestamentlig mønster, og selv begynner å sende ut misjonærer. For å nå dette målet har Colony Baptist Church sendt ut team fra menigheten. Folkegruppen det er snakk om heter Mankanya.

Bakgrunnen for menighetens adopsjonsprogram starter egentlig med Mark Deans foreldre. De var misjonærer og Mark som er pådriveren i dette nye pionerarbeidet tilbrakte 10-13 år som misjonærbarn. Etter at hans far døde ute på misjonsmarken, kom hans mor hjem til USA. Men Mark kunne ikke glemme "de som ventet på evangeliet!" Fordi han selv hadde førstehånds kjennskap til og satte pris på mennesker fra andre folkegrupper, så kjente han Guds kjærlighet brenne for de fortapte.

"Jeg har lært at Gud gjør store ting gjennom skrøpelige redskaper," sier Mark Dean, og legger til: "Mest av alt har jeg lært å sette pris på den kjærlighet, ydmykhet, offer og hengivelse som man ser i livene til våre misjonærer."

Adopsjonen av denne folkegruppen i Senegal har økt misjonsiveren i Colony Baptist Church. I stedet for å sette sin lit til at andre reiser ut på misjonsmarken, sender de nå sine egne folk. Det gir en nærhet til arbeidet som man ikke får på annen måte. Menigheten ønsker å være en Gudsrike-orientert menighet, og ønsker å være lydige slik Gud leder dem.

Mens de arbeidet med denne folkegruppen i Senegal oppdaget de at en annen annen menighet innenfor nettverket av Sørstatsbaptistene opplevde seg kallet til samme gruppe! Det var Bethel Baptist Curch i York i South Carolina. Disse to menighetene går nå sammen om adopsjonen, og begge sender ut misjonsteam. Wycliffe Bible Translators hjelper til med nødvendig materiell.

Mark Dean er opptatt av at små menigheter kan tjene en stor Gud! Det er ikke størrelsen på en menighet som tilsier om man kan satse på misjon eller ikke. Alle menigheter burde være misjonsmenigheter, mener Mark Dean og har opplagt et poeng i det. Når Colony Baptist Church startet opp sitt misjonsarbeid for to år siden hadde menigheten rundt 100 medlemmer. Etter den tid har også menigheten opplevd å vokse på hjemstedet. 16 av menighetens medlemmer har vært på teamreiser til Senegal, og hjemme i USA kommer menigheten sammen for å be, planlegge og forberede seg på slike teamreiser. De lærer seg også språket.

Kanskje en ide for en norsk menighet dette?

Bildet: Mark Dean (i grønn tskjorte), sammen med Danny Blake og David Mosher fra Colony Baptist Church. Her drikker de te med en gruppe fra Mankanya folket i en landsby i Senegal.

Jesu bønn og lengsel etter enhet, del 8

Mange som hørte Jesus var forundret over Hans ord og Hans lære. Stadig når vi leser evangeliene støter vi på utsagn som disse: "De gikk så inn i Kapernaum. Og på sabbaten gikk han straks inn i synagogen og lærte. De var slått av undring over hans lære, for han lærte dem som en som hadde myndighet, og ikke som de skriftlærde." (Mark 1,21-22)

Her i Johannes 17 sier Jesus:

"For de ord som du gav meg, har jeg gitt dem. Og de har tatt imot dem og kjent i sannhet at jeg har utgått fra deg. Og de har trodd at du har utsendt meg." (v.8)

Ordene til Jesus grep mennesker, først og fremst fordi de ikke lignet noe de hadde hørt før. De var nemlig var nemlig ånd og liv:

"Det er Ånden som gjør levende, kjødet gagner ikke noe. De ord jeg har talt til dere, er ånd og er liv." (Joh 6,63)

I det samme kapitlet som dette verset står, omtaler Jesus seg selv som: "Livets brød." (v.48) Og det er når de spiser dette brød, at de i sannhet får sine innerste behov dekket og tilfredsstilt.

Når Jesus uttaler ordene i sin yppersteprestlige bønn, henviser Han kanskje til den skjellsettende opplevelsen som Peter har, og som er gjengitt i Matteus 16. Det er mens Jesus vandrer sammen med sine disipler i områdene rundt Cæsarea Filippi, at han spør dem: "Hvem sier folk at Menneskesønnen er?" Ulike svar gis. Så snur Jesus på det hele, og blir direkte: "Men dere, hvem sier dere at jeg er?" Da er det at Simon Peter svarer: "Du er Messias, den levende Guds Sønn." Som en respons på dette svaret sier Jesus:

"Salig er du, Simon, Jonas' sønn! For det er ikke kjøtt og blod som har åpenbart dette for deg, men min Far i himmelen." (v.17)

Her er vi ved selve kjernen. Det trengs åpenbaring for å se hvem Jesus er. Uten den åpenbaringen er Jesus bare en flott morallærer. Det trengs åpenbaring til for å se at Han er Guds Sønn.

Jeg tror det er dette Jesus sikter til når Han uttaler disse ordene i sin yppersteprestlige bønn. Apostelen Paulus er inne på det som skjer når jødene leser den gamle pakt uten denne åpenbaringen:

"Men deres sinn er blitt forherdet. For helt til denne dag blir det samme dekke liggende når de leser den gamle pakt, og det blir ikke tatt bort. For det er bare i Kristus det blir fjernet. Helt til denne dag ligger et dekke over deres hjerte når Moses blir lest. Men når de omvender seg til Herren, blir dette dekket tatt bort." (2.Kor 3,14-16)

Det er Kristus som er nøkkelen, og Ånden har den oppgaven at han kaster glans over Jesus, han setter lyskasteren på Jesus, og åpenbarer Ham for oss. Da blir vi seende. Da ser vi hvem Jesus er, akkurat slik Jesus taler om i Johannes 17. Ikke før.

Det er derfor vi må be med Paulus om at:

"... vår Herre Jesu Kristi Gud, herlighetens Far. må gi dere visdoms og åpenbarings Ånd til kunnskap om seg." (Ef 1,17)

Spennende og aktuell jødisk kommentar til NT

La meg få introdusere en usedvanlig godt hjelpemiddel for enhver seriøs gransker av Guds ord, og som leser engelsk: Jewish New Testament Commentary av David H. Stern. I dag finnes det en lengsel etter å finne tilbake til menighetens røtter. Da må vi grave så djupt at vi finner de jødiske! Den første kristne forsamling hadde tilholdssted i Jerusalem og besto for det aller meste av jøder, og i de første kristnes gudstjenester finner vi igjen mye fra synagogegudstjenesten.

David H. Stern, født i Los Angeles i 1935 fant i 1972 at Yeshua var den lovede Messias. Han har doktorgrad i teologi fra Fuller Theological Seminary og har arbeidet for organisasjonen Jøder for Jesus. I 1979 gjorde Stern-familien aliyah til Israel. Han er godt kjent blant de messianske menighetene i landet og er aktiv der. Han har oversatt Det nye testamente, og nå har altså hans kommentar til NT kommet. Det er en kolloss av en bok på hele 935 sider, og tar for seg vers for vers gjennom alle nytestamentes skrifter.

Nå har jeg samlet ganske mange kommentarer på det nytestamentes bøker gjennom årenes løp, men denne er helt unik. Ved siden av at Stern gransker og utlegger for oss den greske grunnteksten, gir han oss innblikk i Talmud og ulike rabinske skrifter, jødedommen og jødedommens historie. Vi stifter bekjentskap med hebraiske og jødiske begreper og forståelse. Vi får innblikk i hvordan de messianske jødene tenker og tror. Slikt materiell som dette har jeg ikke sett i noen annen bibelkommentar.

Jeg fikk min utgave i går, så jeg har bare hatt anledning til å ta noen stikkprøver, men det jeg har lest er ikke bare oppbyggelig, det åpner også om teksten på nye måter. Klart at det igjen vil kunne føre til at man må justere sitt syn, ettersom vårt syn ofte er preget av kirkens antisemitisme i enkelte spørsmål, men det er jo bare av det gode at vi må!

Min utgave ble kjøpt hos Bok og Media i Oslo til den nette sum av 329,-

Boken har ISBN: 965-359-011-1

Utgiver er: Jewish New Testament Publication.

Prinsipper for sant menighetsliv, del 3

I to artikler har jeg skrevet om de prinsippene de ukrainske baptistene legger til grunn for deres syn på nytestamentlig menighetsliv. Her i den tredje artikkelen ser S. Sannikov og Y. Reshetnikov på nærmere på prinsippet om at stat og kirke er to uavhengige størrelser:

Vi er av den mening at dette prinsippet er nært knyttet til begrepet frihet. Det tradisjonelle synspunktet baptister i denne sakens anledning kommer klart til uttrykk i Hamburg-bekjennelsen, i kapitel 13 hvor det heter: 'Vi tror at øvrigheten som eksisterer idag er innsatt av Gud, og at Gud gir øvrigheten rett til å forsvare det gode og dømme et onde. Vi ser det slik at vi er ansvarlige i å lyde dens lover hvis de ikke begrenser vår frihet til å utføre det vår kristne tro krever av oss, ved et stille og gudfryktig levesett leve opp til dens vanskelige oppgave.

Vi anser det også som vår plikt å be for vår øvrighet i følge Guds egen befaling, slik at den, etter Herrens vilje og under Hans nådige beskyttelse kan bruke den autoritet den er blitt gitt på en slik måte at vi kan bevare freden og yte rettferdighet.

Vi tror at for kristne er det forbudt å avlegge ed, vårt kall fra Gud er å vitne om sannheten, og at når vi så gjør er også den en form for bønn.

Vi tror at øvrigheten ikke bærer sverd for ingenting, men som i den nytestamentlige tid har den rett til å straffe, ved Guds lov, de som gjør ondt, til å bruke sverdet for å forsvare dens borgere. Av denne grunn ser vi oss selv ansvarlige, om våre myndigheter skulle kreve det av oss, at vi utfører militær tjeneste. På samme tid tror vi at ingen bør tvinges til dette, om de av samvittighets grunner ikke kan utføre slik tjeneste, og ber om at de blir fritatt fra en tjeneste hvor de må bære våpen.

Vi ser det heller ikke problematisk om vi sitter i styrende organer.'

Derfor, når vi holder stat og kirke adskilt, faller de evangeliske kristne/baptistene ikke i sekterisme. Men vi understreker at staten ikke har noe med å blande seg inn i det åndelige livets sfærer.

Vi slutter oss til det som ble sagt av pastor Freeman ved åpningsmøtet til den første verdenskongressen for baptister, holdt i London i 1905.

"Troens viktigste prinsipp er å anerkjenne Jesu Kristi herrevelde og kraft over enhver menneskesjel.... Dette er hovedfaktoren for våre åndelige erfaringer, sentrum for vår bekjennelses nervesystem, ryggraden i vår teologi, hjørnesteinen i våre kirkers organisering, drivkraften i vår misjonsvirksomhet, håpets anker og vår gledes krone."

Henri Nouwens hemmlighet: Jesus, del 1

I forbindelse med et besøk i Oslo i går kom jeg over en relativt ny biografi om Henri Nouwen. Den er skrevet av en av hans nærmeste medarbeidere, Michael O'Laughlin, som tidligere har utgitt en samling av Henri Nouwen's tekster som omhandler evangeliene. Michael O'Laughlin kaller sin bok om Nouwen for en åndelig biografi, og den bærer den meget talende tittelen: "God's beloved".

Det er spesielt et kapitel i denne boka som fanget min interesse. O'Laughlin stiller spørsmålet: Hva var det som særpreget Henri Nouwen fremfor andre? Finnes det noe som samler alt han skrev, og alt han representerte, i en fellesnevner?

Svaret Michael O'Laughlin gir berører også det som jeg selv er svært opptatt av for tiden, nemlig spørsmålet: Hvordan lever vi evangeliet? Hvordan blir Jesu ord inkarnert i våre liv og blir en del av oss? Eller: hvordan ser andre Jesus i våre liv?

For hva er Michael O'Laughlin's svar? Det er dette: Henri Nouwens sentrering om Jesus. O'Laughlin sier det slik: "Henri brakte Jesus nærmere mange, mange mennesker." Det er litt av en nådegave!

O'Laughlin siterer senator Mark Hatfield som tilbringer en lørdag ettermiddag i en bokhandel i Portland, hvor han kikker på en del kristne bøker. En av disse fanger hans oppmerksomhet:

"Forfatteren av denne boken taler om Herren på en slik nær og lidenskapelig måte at Jesu Kristi person liksom hoppet ut av siden og slo armene rundt meg på en varm måte. Min nysgjerrighet vokste: Jeg måtte vite hvem denne Henri Nouwen var, som talte om vår Herre med slike farger og slik oppriktighet."

Henri Nouwen vandret virkelig i kompaniskap med Mannen fra Nasaret, og hans livslange vandring inneholdt alle nyansene som finnes i et riktig godt vennskap. Vennskapet var likevel ikke alltid harmonisk. O'Laughlin skriver at han tror Nouwen var noe overrasket over at Jesus ikke åpenbarte seg tydeligere for ham. Selv skrev Nouwen følgende:

"Hele livet har vært et besværlig forsøk på å følge Jesus slik jeg ble kjent med Ham gjennom dine foreldre, venner og lærere. Jeg har tilbrakt utallige timer med å studere Skriften, lytte til forelesninger og prekener, og lesende åndelig litteratur. Jesus har vært meg veldig nær, men også langt unna; en venn, men også en fremmed, en kilde til håp, men også til frykt, skyld og skam."

Dette er typisk Nouwen, hans ærlighet og utlevering av seg selv. Det skal vi komme tilbake til senere.

(fortsettes)

Gjest hos virkeligheten

Jeg glemmer ikke første gang jeg leste den svenske Nobelprisvinneren Pär Lagerkvist første gang. Det var en skjellsettende opplevelse. Hans forfatterskap traff en nerve i meg, og jeg ble dratt inn i hans fascinerende univers av Gudslengsel, av spørsmålene rundt tro og tvil, liv og død. Stadig finner jeg meg selv i situasjoner hvor et eller annet Lagerkvist-sitat dukker opp. Og nå og da leser jeg opp igjen hans bøker: Barabas, Dvergen eller Det Hellige Landet. Anbefales på det varmeste for den som har tid til å slappe av med god litteratur, som også setter tankene i gang!

Pär Lagerkvist var født i 1891 i Växjö som den yngste av syv søsken. Han kom fra et dypt religiøst hjem der troen på en god og allmektig Gud, oppstandelsen fra de døde og det evige liv var noe selvsagt som det ikke ble stilt spørsmål med. Men Pär skulle kjempe med de store livsspørsmålene livet ut. Han fikk også kjempe med sin angst, som den kunstnersjel han var. Det er vel derfor han kommer en så nær og berører en så sterkt, ikke minst gjennom hans lyrikk.

I dag leste jeg en dødsannonse hvor et dikt av Pär Lagerkvist var gjengitt. Og det er så typisk Lagerkvist som det er mulig å bli. Jeg vil gjerne få dele det med deg:

Det är vackrast när det skymmer. All den kärlek himlen rymmer ligger samlad i ett dunkelt ljus över jorden, över markens hus.

Allt er ömhet, allt är smekt av händer. Herren själv utplånar fjärran stränder. Allt er nära. allt är långt ifrån. Allt er givet människan som lån.

Allt er mitt, og allt skall tagas från mig, inom kort skall allting tagas från mig. Träden, molnen, märken där jag går. Jeg skal vandra - ensam utan spår.

Jesu bønn og lengsel etter enhet, del 7

I gårsdagens bloggartikkel så vi nærmere på vers 6 i Johannes 17, hvor Jesus taler om at Han har åpenbart Guds navn for de menneskene som Gud har gitt Ham. Dette navnet tror jeg er navnet Far eller Abba.

Men det står mer i dette verset, som burde fange vår oppmerksomhet. Jesus sier:

"De har holdt ditt ord."

Dette er, sier Jesus, kjennetegnet på de som Faderen har gitt Sønnen, de som er kalt og utvalgt fra før skapelsen. Mennesker som har fått åpenbart hvem Far er, det vil være mennesker som holder Guds ord, og ikke viker fra det. For dem vil Bibelen være deres kjæreste eie.

For virkelig å forstå Guds ord, trenger vi Åndens åpenbarelse. Jeg tror det skjer noe med alle som virkelig opplever at Gud er deres Far. Helligånden vil legge ned i dem en hunger og tørst etter Herrens eget ord. Og de vil for alt i verden holde Guds ord, leve etter det, gjøre etter det. En ting er å lese Guds ord, noe ganske annet er å gjøre det som står der!

Tidligere i Johannesevangeliet siterer Johannes Jesus som sier:

"Den som ikke elsker meg, holder ikke mine ord." (Joh 14,24)

Vi ser altså klart og tydelig at kjærligheten til Jesus er knyttet til om vi holder Guds ord, eller ikke.

I Matteus 7 forteller Jesus lignelsen om mannen som bygget på fjellgrunn og mannen som bygget på sand. I den sammenhengen sier Han:

"Derfor - hver den som HØRER disse mine ord og GJØR ETTER DEM ..." (Matt 7,24)

I Lukas 8 kaller Jesus "de som hører Guds ord OG GJØR ETTER DET," for sin mor og sine brødre. (v.21)

Jakob er inne på den samme tanken i Jak 1,22:

"Men vær Ordets GJØRERE, ikke bare dets hørere, ellers vil dere bedra dere selv."

Skal vi spørre oss selv hvilket av Jesu ord vi kan omsette til handling i dag?

(fortsettes)

Skomaker i Honduras vinner mennesker for Jesus

La meg presentere Saul Marin, skomaker fra Honduras. Saul Marin tilhører en liten anabaptistisk menighet i Siguatepeque. Det har han gjort de siste åtte årene. Saul og hans kone har arbeidet aktivt i Herrens tjeneste i mange år, og ganske nylig gjorde han ferdig sin bachelor-grad i teologi. Skomakeryrket lærte han seg for 20 år siden. For fire år siden bestemte han seg for å åpne sin egen skomakerverksted. Han har ansatt fem personer som hjelper ham.

Det er takket være et mikrofinansieringslån som en anabaptistisk kommunitet i USA har gitt ham, at Saul Marin nå har muligheten ikke bare til å brødfø sin egen familie, men også andre i dette fattige landet. Mens forretningsvirksomheten gikk strålende, opplevde Saul Marin at han skulle studere Guds ord og gå på bibelskole. Han ville nemlig bruke mer av sin tid til å tjene Herren. For å få til dette måtte han overlate skomakerverkstedet til de ansatte, og reise bort fra hjemstedet i to år. Det betydde at både han og hans kone måtte leve på absolutt minimum av penger.

Dessverre gikk det ikke bra med skomakerverkstedet mens han studerte, og Saul Marin måtte legge det ned. Nå når han er ferdig med sine teologiske studier, har han startet opp igjen virksomheten. Dermed kan han igjen brødfø kona, de to barna deres og seg selv. All fritid bruker den unge familien til evangelisering og menighetsbyggende virksomhet.

Jeg blir så inspirert av en mann som Saul Marin, som er villig til å leve radikalt og overgitt for Jesus, og som tross for sin fattigdom er villig til å leve på absolutt minimum for å skaffe seg bibelkunnskap. Vi har mye å lære av slike som ham. Jeg synes også det er så flott å se at det gis muligheter til å skaffe mennesker som Saul et levebrød gjennom mikrofinansiering, og at menigheter satser på dette som en del av sin virksomhet. Saul Marin får støtte gjennom noe som kalles The Society of the Good Shepherd, som er en del av forlaget Scroll Publishing, et amerikansk forlag som har spesialisert seg på bøker om menighetsliv, kirkehistorie og disippelskap.

The Society of the Good Shepherd har Matt 25,40 som sitt valgspråk:

"Alt dere gjorde mot en av disse mine minste brødre, det gjorde dere mot meg."

Viktig oppdatering av Martyrkirkens venner. Se egen link.

Når både biskop og prest blir forførere

Det er uendelig trist at en biskop kan fjerne seg så mye fra sin kirkes tro og bekjennelse, at han til og med er villig til å ordinere en samboende prest. Men så langt er frafallet kommet. Nå er det jo godt kjent fra før at biskop Tor B. Jørgensen har et meget liberalt syn på både Bibelen og på ekteskapet, så en burde vel ikke overraskes for mye. Likvel er det trist for alle som vil stå for det Bibelen sier om ekteskapet. Det var 18. januar i år at biskop Tor B. Jørgensen ordinerte den første hetrofile samboer til prest i Den norske kirke. Silje Meisal (26) mener det er bra at de som arbeider i kirken ikke lever så annerledes enn folk flest. Bare en slik uttalelse burde få henne til å virkelig spørre om hun virkelig mener det hun sier. Det stemmer jo veldig dårlig med Bibelen. Der omtales menigheten som de som er kalt ut, og vi er kalt til å leve hellige liv, og være salt og lys. Om ikke Silje Meisal vet bedre etter å ha studert teologi i seks-syv år, burde jo biskopen hennes vite bedre. Som hennes overordnede og som hennes biskop burde han ha veiledet henne ut fra Bibelen. Men når begge to ser ut til å forholde seg til den som Guds evige, uforanderlige og autoritative ord, som om det ikke lenger er gydlig - så må det jo gå slik. Så blir både biskop og prest forførere. Da er det ille stelt med Den norske kirke. Dette er blinde veiledere, og Jesus advarte nettopp mot blinde som leder blinde! Bildet viser biskopen i forbindelse med bispevigslen i Bodø domkirke. (Foto: Den norske kirke)

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=540345

Jesu bønn og lengsel etter enhet, del 6

"Jeg har åpenbart ditt navn for de mennesker du gav meg av verden. De var dine, og du gav dem til meg, og de har holdt ditt ord."

Slik lyder det sjette verset i Johannes 17. Nå er det slik at Gud åpenbarer seg gjennom en lang rekke navn i Bibelen. Disse navnene avslører ulike sider ved Guds personlighet og karaktertrekk. Så kan man da spørre seg hvilket navn Jesus tenker på, når Han sier at Han har åpenbart Guds navn for de menneskene som Gud har gitt Ham av verden? Jeg tror det bare kan være snakk om et eneste navn, og det er navnet Far eller Abba.

Årsaken til dette er at Jesus lærer sine disipler å be til Gud som Far.

"Slik skal dere da be: Fader vår, du som er i himmelen." (Matt 6,9)

Leser du igjennom den såkalte Bergprekenen så finner du at Jesus hele tiden snakker om Far. Vi skal bli "barn av deres Far i himmelen." (Matt 5,45) Vi skal få "lønn hos deres Far i himmlen" (Matt 6,4) Når vi ber skal vi "be til din Far som er i lønndom" (Matt 6,6). Vår himmelske Far "vet hva dere trenger til." (Matt 6,8) Og vår "Far i himmelen," skal "gi gode gaver til dem som ber ham." (Matt 7,11) Jeg nevner bare disse stedene, men det er mye mer.

Jesus forteller lignelsen om faren som venter på den bortkomne sønnen. Kanskje det beste og vakreste bildene på hvem Gud er i hele Den Hellige Skrift.

Selv omtaler Jesus Faderen med de ømmetse av alle ord: "Abba, Far!" (Mark 14,36) Det skjer mens Han kjemper i Getsemane.

Derfor tror jeg det er navnet Abba eller Far, som er det navnet Jesus åpenbarer og som viser Guds sanne personlighet. Vi inviteres til å relatere til Gud som Far, derfor er det slik Jesus vil at vi skal kalle Ham når vi ber.

Dette er et emne jeg tror jeg aldri blir helt ferdig med. Det er så grensesprengende at jeg får kalle den tre ganger hellige Gud for Abba, Far! Det skaper en fortrolighet og en intimitet når Gud oppleves som en raus og omfavnende, tilgivende, elskelig Far.

9 personer døpt i Den internasjonale Baptistkirken

Søndag hadde pastor Robert Burns (bildet) i Den internasjonale Baptistkirken i Sandvika den store gleden å døpe ni personer, som alle ble tillagt menigheten. I tillegg til de ni sluttet også to familier seg til fellesskapet som holder til i Løxaveien 15 på Rud. De siste tre søndagene har pastor Burns undervist om dåpens betydning ut fra Guds ord, og ni personer meldte seg for dåp etterpå! Guds ord virker hva det nevner, og vi har løfter på at det ikke skal vende tomt tilbake.

Den internasjonale Baptistkirken i Sandvika har ikke eget dåpsbasseng i sitt møtelokale, og hadde derfor lånt Bærum baptistkirke for anledningen. Siden jeg likevel var i Oslo denne søndagen og preket på formiddagen, rakk jeg akkurat dåpsgudstjenesten i Den internasjonale baptistkirken. Jeg kjenner denne menigheten godt fra før og har hatt gleden av å forkynne i deres møter. For meg var det en stor glede å se alle de ni som fulgte Kristus i dåpens grav, og ble reist opp igjen til et nytt liv i Ham. Det var rett og slett noen bevegede øyeblikk. Etter dåpsgudstjenesten var alle de fremmøtte velkommen til et fellesskapsmåltid i menighetens egne lokaler.

Om du trenger et menighetsfellesskap i Oslo-området, anbefaler jeg denne menigheten på det aller varmeste. Her serveres det solid bibelundervisning hver søndag på engelsk, menigheten har også noen samlinger på norsk. Mange av de som er medlemmer av menigheten eller er besøkende snakker godt norsk, så det skulle ikke være noen problemer med kommunikasjonen. Her finner du et varmt, genuint kristent fellesskap.

Menigheten har egen nettside: http://www.ibch.no/cmsimple/

Pastor Robert Burns treffer du på telefon: 67 56 57 14 eller 915 11 423.

På bildet ser vi pastor Burns som døper, og på det andre bildet sees en av familiene som ønskes velkommen av menighetens diakoner.

(Foto: Matthew Burns)

Til minne om de myrdede jøder

Den 27. januar markeres minnedagen for Holocaust. Som fellesskap av kristne kirker og trossamfunn vil Norges Kristne Råd (NKR) entydig beklage den forfølgelse og det hat den jødiske befolkning ble utsatt for i Europa frem til slutten av 2. verdenskrig. Som kristne må vi med sorg bekjenne at vi også bærer med oss en arv av jødeforfølgelse.

Også i dagens samfunn ser vi spor av jødehat og jødeforfølgelse, og det bekymrer oss at det virker å være en økende tendens i dette. Vi ber med sterk og samlet stemme om at jødehatet i Europa må stoppe, og at kirker og trossamfunn, skolevesen, kulturliv og offentlige myndigheter sammen bidrar til å hindre ny fremvekst av antisemittisme

I dagens situasjon minner vi om at jøder i Europa – som jøder - ikke svarer for staten Israels politiske handlinger, uansett hvor mislikt disse handlinger er, eller hvordan de vurderes. For oss er det viktig at jøder i Europa naturlig hører hjemme i våre samfunn, og at deres bidrag til europeisk kultur og mangfold blir verdsatt.

Pensjonist har vitnet om Jesus til mer enn 11.000 siden 2005

Pensjonert baptistpastor Ted Cotton(bildet) har vitnet for mer enn 11.000 mennesker, siden han i 2005, hørte en forkynner utfordret tilhørerne sine til å vitne om Jesus for 100 personer i løpet av et år. 85 åringen håper å ha klart å vitne for 50.000 før han dør!

Pastor Ted Cotton nådde en milepæl 1. juledag. Da hadde han vitnet for 10.000 mennesker. I løpet av den andre uka i år hadde han vitnet for enda 1.000 mennesker. "Hvis Gud lar meg leve lenge nok, er målet mitt 50.000," sier han. Hvor han enn går spør han folk om de kunne tenke seg å lese en kort bønn som Cotton forteller forvandlet hans liv for mer enn 70 år siden. Bønnen på kortet lyder slik:

"Kjære Herre Jesus, jeg vet at jeg har syndet og har gjort gale ting. Vær så snill å tilgi min synd, og gi meg evig liv. Jeg stoler nå på deg Herre Jesus som min Frelser. Hjelp meg til å vokse i min relasjon til deg, slik at jeg kan bli en kristen slik som du ville at jeg skulle være. I Jesu navn. Amen."

Ted Cotton skriver logg hver dag, så han kan holde regnskap med hvor mange han vitner for. Til å begynne med vitnet han for fem eller 10 personer i uka. Så økte han på. Nå går han rundt med 40 eller 50 slike bønnekort som han deler ut hver dag. Bare i byen hvor Ted bor har 6.000 mennesker lest denne bønnen, og han kjenner til mange som leser den hver dag.

Det var i 2005 på Northwest Baptist Convention i Spokane, at en av talerne utfordret sine lyttere til å vitne om Jesus for 100 personer i løpet av et år. Pastor Ted Cotton tok utfordringen. Han nådde målet sitt i løpet av seks måneder. I april 2007 hadde han vitnet for 2.500 mennesker. Flere har kommet til tro på Jesus gjennom dette arbeidet.

Kanskje en ide for andre? Man behøver ikke være pensjonist for å gjøre dette! Men Gud bruker i aller høyeste grad pensjonister også. Det er Ted Cotton er glimrende eksempel på.

Prinsipper for sant menighetsliv, del 2

Vi fortsetter her artikkelen til S. Sannikov og Y. Reshetnikov om prinsippene som ukrainske baptister vektlegger for sine menigheter. I den forrige artikkelen poengterte de at kilden for all autoritet er Den Hellige Skrift, og at menigheten består kun av de som er født på ny:

Hvert fellesskap er selvstendig og har ingen organisatorisk eller administrativ enhet over seg. Det betyr at hvert fellesskap uavhengig av hverandre velger sin måte å fungere på, særlig i de spørsmål som ikke er beskrevet i Bibelen. Fellesskapet mottar medlemmer, formaner og refser syndere, og tilgir de som er blitt utestengt og som har omvendt seg. Menighetsmøter hvor alle medlemmene er tilstede finner frem til måter å organisere menighetens indre liv, antallet menighetstjenere, deres ansvarsområder etc. Utvelgelsen og valget av menighetstjenere, spørsmål vedrørende økonomi og andre spørsmål hører inn under menighetsmøtet. Den vanligste måten å løse ting på er at det skjer i menighetsmøtet eller av et lederskap i form av det vi kaller et råd. Dette rådet er enten valgt av menighetene eller i de fleste tilfeller er det organisert av pastorer, diakoner og forkynnere.

Når vi legger slik vekt på den lokale menighetens selvstendighet, er det fordi baptister har funnet frem til en sunn likevekt mellom uavhengighet og betydningen av fellesskap. Dette prinsippet ser vi i utformingen av de ulike baptistunionene som er skapt for å hjelpe lokalmenighetene til å løse sine problemer og for å kunne stå sammen. Selvsagt er det slik at en slik union ikke kan løse alle åndelige, administrative og organisatoriske problemer menighetene har, men kan gi råd eller på annen måte hjelpe til i de konfliktene eller problemene som har oppstått. Om dette sier J. Vins:

"Unionen (les sammenslutningen av baptistmenigheter) kan gjennom valgte medlemmer som kommer sammen, (les: f.eks i forbindelse med en konflikt) gi sine råd og komme med sine synspunkter, overfor de selvstendige menighetene, men har ingen rett til, uavhengig av disse menighetene, uten først å ha rådført seg med dets medlemmer, å gripe inn i dens indre anliggender og dømme i dem. En slik rett er forbeholdt lokalmenigheten alene." (The basic faith principles of the evangelical Christians Baptists– Elkhart, 1992. – p. 121).

Det er en kjent sak at evangeliske kristne/baptistene alltid og under enhver omstendighet forsvart samvittighetsfriheten for alle mennesker, uavhengig av nasjonalitet, rase og kirketilhørighet og har aldri forfulgt noen for deres tro.

(fortsettes)

Bildet er fra Baptistkirken i Vologodonsk i Russland.

Å avlegge den gode bekjennelsen for mange vitner

Av og til er det liksom noen brikker faller på plass, og man ser ting i sin sammenheng eller kanskje på en annen måte enn før. Så skjedde med meg i går. Jeg leste noe apostelen Paulus skriver til sin unge medarbeider Timoteus:

"Strid troens gode strid! Grip det evige liv som du ble kalt til - du som og har avlagt den gode bekjennelsen for mange vitner." (1.Tim 3,12)

Da var det jeg så det! Dette skjedde i forbindelse med at Timoteus ble døpt! Det var som om jeg så scenen for meg. Timoteus ute i vannet sammen med den som forrettet dåpen, og med alle vitnene omkring. Da avla han "den gode bekjennelsen for mange vitner." Dåpen er jo blant annet dette: en bekjennelse av troen.

Det er en sammenheng mellom troen som et aktivt vitnesbyrd som vi avlegger når vi blir døpt og innlemmelsen i Kristi menighet. Kanskje er Rom 10,9 også en tekst som kan knyttes til selve dåpshandlingen?

"For dersom du med din munn bekjenner at Jesus er Herre, og i ditt hjerte tror at Gud oppreiste ham fra de døde, da skal du bli frelst."

Den kristne forsamlingens kanskje eldste trosbekjennelse er jo nettopp denne: JESUS ER HERRE! Og det er mye som taler for at den bekjennelsen ble avlagt når noen ble døpt i de første kristne forsamlingene. At man lar seg døpe er jo en meget sterk understrekelse av at det gamle livet er begravd, og et nytt liv er begynt med Kristus som Herre i ens liv:

"Vi ble altså begravet med ham ved dåpen til døden, for at likesom Kristus ble oppreist fra de døde ved Faderens herlighet, så skal også vi vandre i et nytt liv." (Rom 6,4)

Jeg ble både glad, oppmuntret og aldri så lite begeistret over å gjøre denne "oppdagelsen" i går. Det var liksom noe som falt på plass.

Viktig oppdatering av Martyrkirkens venner. Se egen link!

Prinsipper for sant menighetsliv, del 1

Ukrainske baptister har laget en presentasjon av sine prinsipper for nytestamentlig menighetsliv som jeg synes er så interessant, at jeg har oversatt dem:

1. Den Hellige Skrift er basis for troen til De evangelisk kristne/Baptistene.

2. Menigheten består kun av de som er født på ny.

3. Dåpen og Herrens måltid hører ene og alene til de som er født på ny.

4. Hver lokalmenighet er selvstendig.

5. Alle medlemmer av de lokalene menighetene har like rettigheter.

6. Samvittighetsfriheten gjelder alle.

7. Menighetens og statens funksjoner er uavhengig av hverandre.

Disse syv punktene er kommentert av S. Sannikov og Y. Reshetnikov. Her heter det blant annet:

Aller først, disse prinsippene henviser til det som er selve kilden til all autoritet og basis for hele vårt fundament: Den Hellige Skrift, hvor vi finner menighetens ordninger beskrevet. Evangelisering og misjon og de baptistiske prinsipper er opplagt for den posisjon vi har tatt, og blir derfor ikke spesielt nevnt her.

Menigheten må bygges ene og alene av de som er født på ny. Medlemskritieriene i en baptistmenighet og for religiøse rettigheter generelt, er for dem som personlig har tatt imot Kristus og som har hengitt seg til leve i følge evangelisk standard, nøye knyttet sammen med lokalmenighetens uavhengighet og selvstendighet. Denne norm skiller historisk baptister radikalt fra andre kirker. Hovedforskjellen ligger i betydningen av lokalmenigheten.

Den ortodokse kirke ser lokalmenigheten som en kirke i en stat eller en nasjon. Evangeliske troende ser på lokalmenigheten som fellesskap som samles på et bestemt sted. Ivan Prokanov sier det slik: Den lokale menigheten er "en samling, en union av gjenfødte sjeler forenet i en tro (en bekjennelse), en kjærlighet og et håp som lever i et område."

Bildet viser nattverdfeiring i en ukrainsk baptistmenighet.

(fortsettes)

Mor Teresa, fosterdrapet og menneskeverdet

Artikkelen jeg skrev om president Barak Hussein Obamas vedtak om å gjøre det mulig for amerikanerne å gi pengestøtte til fosterdrapsorganisasjoner har skapt tildels sterke reaksjoner. La meg i denne sammenhengen få minne om noe Mor Teresa sa.

Da Mor Teresa ble tildelt Nobels fredspris i 1979, holdt hun en takketale i Universitetets aula som blir husket for ettertiden:

"Det er én ting jeg føler at jeg må dele med dere alle. Den største trussel mot freden idag er det uskyldige ufødte barns rop. For hvis en mor kan drepe sitt eget barn i sitt eget skjød, hvor mye mer kan ikke da du og jeg drepe hverandre? I Skriften står det skrevet: Glemmer vel en kvinne sitt diende barn, ---? Men idag blir millioner av ufødte barn drept. Og vi sier ingenting. I avisene kan du lese at så og så mange blir drept eller ødelagt, men ingen snakker om de millioner små som har vært til, som er blitt fylt med det samme liv som du og jeg er fylt med, --"

Og så fortalte denne kvinnen, som kom fra det problemfylte Calcutta, at der ute kjempet de mot abort ved hjelp av adopsjon. "Vi bekjemper abort med adopsjon," sa hun. "Tusenvis av barn har funnet et hjem hvor de er elsket, hvor de er ønsket, og hvor de blir tatt vare på," sa hun som kom fra det fattige, problemfylte Calcutta til vårt rike land. Men om akkurat det med fattigdom og rikdom, sa Mor Teresa: "For meg står det slik at de nasjoner som tillater abort, er de aller fattigste."

Jesu bønn og lengsel etter enhet, del 5

Johannes 17 inneholder et særdeles viktig punkt i den kristne tro, nemlig det som kalles for Kristi preeksistens. I den nikenske trosbekjennelsen uttrykkes dette slik:

"Jeg tror på .... èn Herre, Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, født av Faderen før alle tider, Lys av Lys, sann Gud av sann Gud, født og ikke skapt, av samme vesen som Faderen. Ved Ham er alt blitt til."

Her i Johannes 17 ber Jesus selv om at Han blir herliggjort "med den herlighet jeg hadde hos deg før verden ble til." (v.5)

Tidligere i Johannes evangeliet kommer Han med en bekjennelse som nok sjokkerte Hans tilhørere. Han sa:

"Sannelig, sannelig sier jeg dere: Jeg er før Abraham ble til." (Joh 8,58)

Begge disse skriftstedene avviser at Jesus bare var et menneske. De viser til fulle Hans guddommelighet. Det er en som er hevet endog over selve tiden som taler her, Han som er Gud åpenbart i kjød, det evige Ordet som var fra begynnelsen, og som selv er begynnelsen til alt som er blitt til.

Vi finner det samme i det som kalles Johannes prologen:

"I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Han var i begynnelsen hos Gud. Alt er blitt til ved ham, og uten ham er ikke noe blitt til av alt som er blitt til." (Joh 1,1-3)

Når Johannes skriver sitt første brev så understreker han også i den sammenhengen Kristi preeksistens i den han skriver om både Kristi preeksistens og inkarnasjonen, når han skriver:

"... livet, det evige, som var hos Faderen og ble åpenbart hos oss." (1.Joh 1,2)

I prologen viser også Johannes at det er Kristus alt handler om. Det kommer så tydelig frem i vers tre: "Alt er blitt til ved ham, og uten ham er ikke noe blitt til av alt som er blitt til." Om Jesus bare var et menneske, så ville Han jo ikke ha vært opphavet til skapelsen. Da ville Han ikke ha eksistert før unnfangelsen og fødelsen i Betlehemsgrotten. Men Han var før Abraham ble til.

I brevet til den kristne forsamlingen i Kolossæ er apostelen Paulus veldig tydelig når han skriver om nettopp Kristi preeksistens:

"Han er et bilde av den usynlige Gud, den førstefødte fremfor enhver skapning. For i ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden, det synlige og det usynlige, enten det er troner eller herredømmer eller makter eller myndigheter. Alt er det skapt ved ham og til ham. Han er før alle ting og alt består ved ham." (Kol 1,15-17)

At Kristus er Gud, kommet i kjød ser vi også veldig klart i det Hebreerbrevets forfatter skriver:

"Men om Sønnen sier han: Din trone, Gud, står i all evighet, og rettferds stav er ditt rikes kongestav. Du elsker rettferd og hatet urett. Derfor, Gud, har din Gud, salvet deg med gledens olje fremfor dine medbrødre. Og: Du, Herre, la i begynnelsen jordens grunnvoll, og himlene er dine henders verk." (Hebr 1,8-10)

Å lede noen til tro på Jesus i 2009

Etterat jeg oppdaget nettsiden til Floyd og Sally McClung er jeg stadig innom for å la meg inspirere! Jeg liker veldig godt mennesker som lever i en radikal overgivelse til Jesus, og som har misjon som sin hjertesak. Og det har dette ekteparet. Ikke gjør det noe heller at de og deres arbeid er stasjonert i Sør-Afrika. Det er et land jeg har stor interesse av, ikke minst på grunn av landets blendende vakre natur. I en rapport for ganske nylig delte Floyd McClung historien om Sibu. Det er ikke så mange månedene siden han kom til tro. Sammen med tre andre unge menn ble han døpt forrige søndag. Bildet viser dåpshandlingen som skjer ute i havet. Jeg blir så grepet av slikt! Det er jo så fantastisk å tenke på at mennesker kommer til tro på Jesus, og gir sitt liv til Ham. det er slett ingen selvfølge. Det er et nådens under.

Og akkurat dette ber jeg om for 2009. At jeg skal se mennesker komme til tro. Det finnes jo ikke noe større enn å hjelpe et annet menneske til å ta de første stegene i troens verden, hjelpe dem til å bekjenne sin synd, omvende seg og tro på Jesu fullbrakte verk på korset. Jeg beskriver bevisst "hjelpe", for vi kan ikke være noe annet enn en fødselshjelper eller jordmor. Det er Den Hellige Ånd som overbeviser et menneske. Det er ikke min eller noen annens oppgave. Troen er også en gave gitt av Gud.

Sibu og de tre andre ble lagt til en husmenighet i området hvor han bor. Nå har han samlet noen av sine venner, og invitert dem hjem og ut fra disse samlingene startes det snart en ny menighet.

Jeg kom til å tenke på beretningen om høvedsmannen Kornelius i Apostlenes gjerninger kapitel 10, når jeg leste om Sibu. Det står slik å lese i Apgj 10,24:

"Dagen etter kom de til Cæsarea. Kornelius ventet på dem. Han hadde bedt sammen sine slektninger og nærmeste venner."

Enn om vi gjorde det samme. Ba inn naboer, venner og slektninger og samtalte om troen på Jesus. Mennesker blir frelst gjennom slikt! Over en kopp kaffe!

Tenk om 2009 kunne bli det året da du leder noen til tro på Jesus, ber frelsesbønnen med dem og leser Guds ord med dem! La oss be om at vi må bære rik frukt dette året.

På Gjøvik der har vi det bra

Så ble det ikke tur til Vennesla. Det ble rett og slett for strevsomt. Det var nok med turen til Oslo i dag, hvor jeg preket i Pinsekirken på Kolbotn. Hjertet fungerer ikke særlig godt for tiden. 11. februar ble det innleggelse på Hjerteklinikken på Feiring. Det er ennå ikke tatt stilling til hva de da kommer til å gjøre. Så til dere jeg skulle treffe mens jeg var på sørlandet. Vi får satse på en annen gang. I mellomtiden får jeg holde meg her på Gjøvik. Det er ikke så verst det heller, selv om jeg forstår at sørlandet er spesielt. :D Jeg takker hjerteligst for forbønn. Det trenger jeg!

Jesu bønn og lengsel etter enhet, del 4

Vi har nå kommet til vers fem i vår gjennomgang av Jesu yppersteprestlige bønn i Johannes 17. Akkurat dette verset har betydd mye for meg de siste årene. Det lyder slik:

"Jeg har herliggjort deg på jorden idet jeg har fullført den gjerning som du har gitt meg å gjøre."

Jeg har gjort dette verset til en bønn for mitt eget vedkommende. Vi er alle kalt av Gud til en tjeneste i Hans rike. Efeserbrevet understreker med tyngde at vi er frelst av nåde. Så legger apostelen Paulus til dette: "For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud forut har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem." (Ef 2,10)

Jesus hadde en helt spesiell gjerning å utføre. Han kom for å oppsøke og frelse det som er tapt. Ved å fullføre soningsdøden på Golgata kors fullførte Jesus det Han var sendt for å gjøre, og ved å fullføre frelsesgjerningen gav Han Gud æren.

I mindre målestokk selvsagt, for hvem kan sammenligne sin gjerning med Frelserens, herliggjør også vi Faderen når vi fullfører det vi er kalt til. Jeg spør meg selv stadig om hva dette er. Jeg tror jeg har sett noe av det, og har fått det bekreftet gjennom andre som står meg nær og kjenner meg - både sterke og svake sider - men jeg spør hele tiden: Herre, hva vil Du? Det er så lett å tenke at vår livsgjerning har med noe stort og betydningsfullt å gjøre. Noe som virkelig vil sette spor etter seg. Vi har ambisjoner. Tror nok at jeg hadde mest av dem for en del år siden, og ikke så mye nå. I forbindelse med de daglige utfordringer jeg har med sykdom er det ting som er blitt mye mindre viktig.

Jeg vender stadig tilbake til bror Charles av Jesus. Han har lært meg noe vesentlig. Han sier nemlig at den som vil følge Jesus må ta den bakerste plassen, en laveste plassen. Derfor søkte bror Charles av Jesus de fattige og lidende og foraktede.

Uansett hva vårt livskall er, må vi huske på dette: I all vår gjerning må vi ha det for øye at Faderen og Sønnen gjennom dette skal bli herliggjort og få all ære. Da har vi levd til det fulle potensiale her på jorden. Da bærer vi rik frukt.

I Joh 4,34 sier Jesus:

"Min mat er å gjøre hans vilje som har sendt meg, og å fullføre hans gjerning."

Hva er din mat? Hva gjør deg tilfreds?

Paven rehabiliterer Holocaust fornekter!

Det er intet mindre enn tragisk og fullstendig forkastelig at pave Benedict XVI rehabiliterer den britisk fødte biskop Richard Williamson. Den britiske biskopen har ved flere anledninger fornektet Holocaust. Så sent som forrige onsdag sa han til svensk fjernsyn at bare rundt 300.000 jøder - og ikke seks millioner - ble drept. Det var i dag at Vatikanet opplyste at biskop Williamson ikke lenger er bannlyst. Både Vatikanet og paven har virkelig et forklaringsproblem etter dette!

Jødiske organisasjoner kaller biskop Richard Williamson en avskyelig løgner, og det er ikke vanskelig å være enig med dem i dette! Til svensk TV sa han at "ikke en jøde døde i gasskamrene"! Ganske enkelt fordi det i følge Williamson ikke fantes noen gasskamre!!!

Antisemittiske strømninger har fulgt Romerkirken opp gjennom historien, og det er ingen tvil om at denne kirken har gjort seg skyldig i skjenselsverk mot jøder. At selveste paven nå går god for en som fornekter historiens verste massedrap stiller seg inn i rekken av ting denne kirken må svare for på dommens dag. Om Den store skjøgen i Åp 17 heter det:

"Jeg så kvinnen drukken av de helliges blod og av Jesu vitners blod." (v.6)

President Obama åpner for støtte til fosterdrapsorganisasjoner

Det er svært trist å se at noe av det aller første USAs nye president, Barak Hussein Obama gjør, er å oppheve forbudet mot å gi statlige bevilgninger til grupper som bedriver fosterdrap. President Obama opphevet forbudet allerede fredag, et forbud som ble innført av president Bush like etter at han ble innsatt som president i 2001. Det vil nå være mulig å gi pengestøtte til fosterdrapsklinikker i utlandet. USAs nye president legger dermed til rette for drap. Flere fosterdrapsklinikker drives i båter som seiler opp utenfor kysten av land hvor det ikke er tillatt å ta abort. Dermed er disse organisasjonene også aktive i å bryte andre lands lover.

I og med at dette er noe av det første den nye presidenten gjør så sender det er kraftig signal om en ny liberal politikk hvor det ikke lenger finnes vern for det ufødte liv. Det er svært betenkelig. Livet er hellig, og en gave fra Gud. Det har rett til å bli beskyttet. President Obama vil nå frata tusenvis av barn denne muligheten.

http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=546381

Jesu bønn og lengsel etter enhet, del 3

Det evige liv. De fleste av oss tenker vel på himmelen når vi hører de ordene. Og det er riktig det. Det evige liv handler om himmelens herlighet. I det som kalles Den lille Bibel, Johannes 3,16, ser vi det evige liv som motsetningen til fortapelsen: "for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv."

Men her i Johannes 17 knyttes det evige livet til Jesu person:

"Og dette ER det evige liv, at de kjenner deg..." (Joh 17,3)

En ting er å ha kunnskap om noe, kjennskap er noe annet. Vi trenger kunnskap så vi kan opplyses, men vi trenger å lære å kjenne Ham som er det evige livet. Jeg holder på å lese en veldig interessant bok for tiden. Pionermisjonæren Martin Goldsmith har skrevet boken: "Life's Tapestry", som er en selvbiografi. For meg var det en stor opplevelse å få møte Martin Goldsmith for første gang i fjor, og en ære å få tolke ham i forbindelse med et seminar og en gudstjeneste i Toten Frikirke. Martin Goldsmith har jødisk bakgrunn, og i denne boken forteller han at han som elleveåring kommer over en Bibel som han fikk i gave da han ble født. Han kjenner ikke til Bibelen, men i pur glede over at den er hans, begynner han å lese den. Revet med av dens innhold leser han den igjennom først en gang sammenhengene, så flere. Men han betrakter den kun som en historisk bok. Det tar lang tid før han ber sin første bønn, og han blir med i et kristent studentarbeid, uten egentlig å ha fått et åndelig gjennombrudd. Med andre ord: Martin Goldsmith hadde et intellektuelt forhold til Gud. Han hadde kunnskap om Herren, men kjente Ham ikke. Slik var det jo også med fariseeren Saulus. Utdannet hos den beste jødiske teologiske læreren på den tiden, Gamaliel. Men det er først når han møter Jesus på vei til Damaskus at han begynner å lære Herren å kjenne, og årene som fulgte fordypet dette kjennskapet.

Å kjenne Gud er ikke et overfladisk begrep. Det er å ha et intimt og personlig forhold til Ham, et forhold som bare kan sammenlignes med det inderligste og dyrebareste forhold i livet.

Så er det jo også slik at uten Jesus ville et slikt forhold til Gud vært umulig. Det er Jesus som lærer oss at Gud ikke er fjern og utilnærmelig, men Han åpenbarer for oss at Han er FAR. Det er derfor Han lærer oss å be til Gud som Far. Vi skal senere se i dette lille bibelstudiet betydningen av at Jesus åpenbarer Gud som Far. La oss nå bare slå fast at Jesus her i innledningen av sin yppersteprestlige bønn, taler om det evige liv som kjennskap til Gud og Ham som er Guds utsendte, Jesus Kristus.

Nordmenn vasser i penger - men har ikke råd til misjon

Torsdag var hovedoppslaget i Dagen/Magazinet dette:

"Reduserer tallet på misjonærer kraftig".

I dag er overskrifte i Aftenposten:

"Norge vasser i penger".

Har disse to oppslagene noen sammenheng? Både ja og nei. Verden opplever en økonomisk krise uten sidestykke. Derom hersker ingen tvil, og verre skal det bli. At enkelte setter i gang sparetiltak med tanke på egen økonomi og framtid er forståelig. Enkelte har opplevd krisen på kroppen, ved at de har mistet arbeidet eller blitt permitert. Men ferske tall fra Regjeringen viser overskudd på statsbudsjettet hvert år fram til 2048. I følge Aftenposten vil det toppe seg med over 100 milliarder kroner i 2020. Pengene kan brukes til sparing, skattelette eller nye offentlige prosjekter.

Samtidig som det går så det suser med mor Norge, er det uendelig trist å lese om det som skjer i Norges største misjonsorganisasjon. Misjonærstaben til Misjonssambandet blir nå redusert med nesten en tredel i år. Det er planlagt hjemreise for 60 misjonærer, og bare 10 blir erstattet. Misjonsfeltene som blir hardest rammet er Bolivia, Peru, Øst-Afrika, Japan og til dels Etiopia.

"Kongens bud har hast", het en bok jeg leste bare noen måneder etter at jeg ble en kristen i 1972. Den satte djupe spor. Jeg kjenner at det gjør noe med meg når misjonsarbeidet rammes. Konsekvensene av nedskjæringene til Misjonssambandet fører til at mennesker i disse landene som er nevnt fratas muligheten til å høre evangeliet, noen av dem vil dø uten å ha hørt det forkynt en eneste gang! Og mennesker som trenger vår hjelp og omsorg vil ikke få det. Misjonærer som har et kall til å reise ut, vil ikke kunne gjøre det fordi det ikke finnes penger til underhold.

Mens Norge vasser i penger!

Det er et veldig tankekors. I en annen tid, hvor vi ikke opplevde en slik velstand som nå, ble det bygget bedehus, mennesker opplevde misjonskall og ble sendt ut. Man sto i tro for det som lå foran. Jeg spør: hvor er trosmisjonene blitt av? Og hvor er nøden for alle de som ennå ikke har hørt?

Driver det som skjer i Misjonssambandet oss ned på kne? De venter der ute på misjonsfeltene. Venter på Guds ord. Skal vi sikre oss for en usikker fremtid, eller skal vi sikre oss at de får høre evangeliet? Tjener vi Mammon eller Gud? Jesus sa vi ikke kunne gjøre begge deler!

De gamle stier

Cato Iversen (bildet)har en egen internettside som kalles "De gamle stier". Her har han blant annet samlet bøker, artikler og prekener vel verd å ta en nærmere titt på! Her finnes engelske bøker av Jessie Penn-Lewis og Erich Sauer. Det finnes også en dansk utgave av "Krig mot de hellige" av Jessie Penn-Lewis. På nettsiden finner du også bøker av Lyder Engh, som jeg anbefaler på det aller varmeste. Jeg leste "Korset - universets sentrum, for en del år siden og ble både oppbygget i troen og svært grepet av budskapet. Det er en bok alle burde lese! Lyder Engh var forstander for Den Frie Evangeliske Forsamling i Møllergata i Oslo under krigen. På denne nettsiden finner du også en annen bok av ham, "Lammets vei". Den har jeg ikke lest, men den har prioritet i bunken av bøker som jeg skal lese snart. Blant oversikten over prekener som ligger ute på denne siden, finner du A.B Simpson. Men her finnes også for meg mange ukjente, men som jeg vil tro har sin bakgrunn fra De Frie Venner, som også Cato Iversen har. Denne nettsiden er en side for bibeltroskap, bibelglede og tydelighet. Noe vi trenger i vår tid. Iversen har valgt navnet "De gamle stier" på nettsiden sin. Det har sammenheng med ordene fra Jer 6,16: "Så sa Herren: Stå på veiene og se til. Spør etter de gamle stier. Spør hvor veien går til det gode, og vandre på dem." Nettstedet finner du her:

http://home.c2i.net/DeGamleStier/

Jesu bønn og lengsel etter enhet, del 2

Ordene fra apostelen Paulus i Efeserbrevet rinner meg i hu når jeg leser de innledende ordene i Jesu yppersteprestlige bønn: "Alt la han under hans føtter." (Ef 1,22) Her i Johannes 17, sier Jesus:

"likesom du har gitt ham makt over alt kjød..."

Etter Jesu død, oppstandelse og himmelfart er Kristus Allherskeren. Han er den hvis kne alle en dag må bøyes.

Om denne bønnen som Jesus ber, skriver biskop Bo Giertz:

"Det er en samtale med Gud der Sønnen løfter frem sine ønsker, tanker, behov og minner innfor sin Far. Iblant formes de til en direkte bønn, iblant legges de bare frem. De blir gjennomlyst ab Guds vilje, og Jesus ser hva som er Faderens mening." (Bo Giertz: Forklaringer til Det Nye Testamente. Lunde forlag 2004. Bind II, side 112)

Og her ved innledningen løfter Han frem at Sønnen skal herliggjøres, for at Sønnen kan herliggjøre Faderen. Det er underlig dette: Å herliggjøre eller å opphøye betyr jo vanligvis at man gir noen berømmelse eller lovord. For Jesus betyr det noe helt annet. Det betyr døden på korset. Ved å gi sitt liv, åpenbarer Han Guds kjærlighet til menneskene, og dermed får Gud ære. Gud får også ære ved Jesu totale lydighet og overgivelse.

Korset ble til Jesu ære, for aldri var Han vel mer majestetisk enn ved sin død på Golgata kors. Korset ble til Jesu ære fordi det var fullendelsen av Jesu gjerning på jord.

Korset var en fornedrelse, ja det var en dypeste fornedrelse av alle, men - fornedrelsen varte bare en kort, men dog så smertefull periode. Den var forspillet til opphøyelsen, som er herliggjørelsen.

I denne sammenhengen kommer jeg til å tenke på ordene fra Joh 12,32:

"Når jeg blir opphøyet fra jorden, skal jeg dra alle til meg."

For herliggjørelsen står også i frelsens lys:

"Far, timen er kommet. Herliggjør din Sønn, for at din Sønn kan herliggjøre deg, likesom du har gitt ham makt over alt kjød, FOR AT HAN KAN GI EVIG LIV TIL ALLE DEM DU HAR GITT HAM." (Joh 17,1-2)

Den sanne og den falske enheten

Matta Al-Miskin (bildet), Matteus den fattige eller Yusuf Iskandir, som han het før han la verden bak seg og ble munk i Den koptisk-ortodokse kirke, har skrevet noe svært viktig om forskjellen på den sanne og den falske enheten. Ordene hans er noe vi bør legge oss på sinne alle sammen, uansett hvilken kirkelig tilhørighet vi har. Matta Al-Miksin var frem til sin død, for bare noen få år siden, den store fornyeren av det koptiske klostervesen. En sann karismatiker! En av hans store fortjenester er at han fikk kopterne til virkelig å lese Bibelen, i det han innførte bibelstudier og oppmuntret kirkens medlemmer til daglig å lese, studere og grunne på Guds ord.

I en liten bok som utkom første gang i 1965 med tittelen "Kristen enhet" advarer Matta Al-Miskin mot en falsk enhet. Hvilken enhet er så den falske? I følge Matta Al-Miskin er det den enhet som er grunnet på et ønske om å stå sterke, en enhet grunnet på smarte overenskomster og slu kompromisser. Det er en enhet som forakter det svake.

I motsetning til denne falske enhet stiller Matta Al-Miskin den enhet som har sitt opphav i Den Treenige Gud. Enheten finnes i Guds vesen. Den er ikke noe vi kan oppnå. I følge denne koptiske munken er enhetens grunn den forsoning som skjer i Kristus, foreningen i Ham av det guddommelige og det menneskelige, Hans nedrivning av alle skillemurer.

Matta Al-Miskin legger vekt på at den eneste kraft som virkelig kan forene er kjærligheten. Den kjærlighet til og den lengsel etter Gud som uttrykkes i kjærlighet til og lengsel etter min neste. Kristen enhet er å møtes i Guds nærvær, ikke bare hverandres. Så lenge ikke de kristne uten forbehold overgir seg selv til Gud, så lenge de ser enhet som noe utvendig; et tillegg til sitt eget, kan ingen virkelig enhet oppstå, mener Matta Al-Miskin.

I 1972 skriver Matta Al-Miskin et innlegg i et libanesisk tidsskrift hvor han tar opp samme tema. Artikkelen har fått tittelen: "En Kristus og en altomfattende Kirke." Her tar Matta Al-Miskin et kraftig oppgjør med all ortodoks, katolsk og protestantisk sekterisme og forankrer Kirkens katolisitet i den altomfattende forsoning som finnes i Kristus.

Kirken er uendelig mye større enn alt det mennesker tenker. Den rommer himmel og jord, evig og timelig, det åndelige og det materielle. Den er hele den nye skapelsen, forsoningen av alt som har vært, er og skal komme. I Kristus rives alle skillemurer ned.

I samme artikkel reiser han også kritikk mot dem som begynner med bokstaven og gjerne holder Ånden utenfor. "Intet skarpsinn i hele verden kan erstatte hellighet," sier Matta Al-Miskin, eller Matteus den fattige, om vi oversetter det til norsk.

Vil regjeringen straffe de politisk ukorrekte meningene?

Organisasjonsretten og religionsfriheten lider under den rødgrønne regjeringen. Nå har Fordelingsutvalget avslått anken fra Frelsesarmeen. Som kjent mistet Frelsesarmeens barne- og ungdomsarbeid statsstøtten fordi de nekter å godta homofilt samlevende ledere.

Nestlederen i Kristelig Folkeparti, Dagrunn Eriksen sier til Vårt Lands nettavis at "avslaget fra Fordelingsutvalget kan ikke tolkes på annen måte enn at Frelsesarmeens syn anses som uakseptabelt. En slik tolkning av regelverket truer organisasjonsfriheten. Vi forventer at saken nå løses, og at departementet tar tak i og endrer regelverket."

Saken skal nemlig behandles i Barne- og likestillingsdepartementet, og det er forventet at det kan ta opptil tre måneder fra svaret foreligger.

Barne- og likestillingsministeren bør i den forbindelse huske hva hennes sjef, statsminister Jens Stoltenberg sa i Stortingets spørretime. Der var han meget tydelig på at være rom for å ha andre meninger enn ham!

Hvis barne- og likestilingsdepartementet skulle opprettholde avslaget om statsstøtte til Frelsesarmeens barne- og ungdomsarbeid, vil de med all tydelighet vise at Norge under den rødgrønne regjerningen er blitt en stat som ikke bare vil kontrollere Den norske kirke, men også de frikirkelige bevegelsene. Det er slikt vi husker fra det tidligere Sovjetunionen. Opprettholdes vedtaket viser det at regjerningen bare støtter de med korrekt politisk oppfatning, og vi har tatt noen lange steg mot det totalitære antikristelige samfunnet.

Jesu bønn og lengsel etter enhet, del 1

Jeg har oppholdt meg i Johannes 17 en tid. Det er et kapitel som omhandler Jesu bønneliv, og beskriver Hans djupe lengsel etter enhet mellom de som tror på Hans navn. Vi vet ikke om denne bønnen ble bedt i forbindelse med at Han feirer påskemåltidet med sine disipler, men det er mye som tyder på det. Den kommer som et postludium på det Han har delt med disiplene på Øvresalen, men er samtidig er den et preludium på Hans tjeneste som den himmelske forbønnstjenesten Han nå har, ved Faderens høyre hånd. For det er etter at Han har bedt denne bønnen at "han gikk ut sammen med sine disipler over bekken Kedron. Der var det en hage, og i den gikk han og hans disipler inn." (Joh 18,1)Her fortsetter Jesus å be, ja, Han strider i bønn for seg og sine.

Biskop Bo Giertz skriver i sin kommentar til Det nye testamente at bønnen Jesus ber i Johannes 17 "er en bønn i dødens nærhet. 'Timen' er kommet. Lidelsen er umiddelbart forestående, men den skimtes her bare i bakgrunnen. Den blir en del av herliggjørelsen." (Bo Giertz: Forklaringer til Det nye testamente. Lunde forlag. Bind II, side 112)

Jesu bønn i Johannes 17 er blitt kalt for Jesu yppersteprestlige bønn, og det er i grunnen en riktig talende beskrivelse. Jesus har jo et yppersteprestlig embede. Det kan vi lese om i Hebreerbrevet. Det innebærer blant annet at Han har ofret seg for oss og ber for oss. Og det er tydelig når vi leser Johannes 17 at det Han her gjør er å bære frem sin forbønn for sine, samtidig med at Han innvier seg som det Lam som skal slaktes, som offer for oss.

Det er interessant å merke seg at denne bønnen bes høyt:

"Dette talte Jesus, og han løftet øyne mot himmelen og sa..." (Joh 17,1)

Han ba ifølge jødisk tradisjon, og sikkert med bønnesjalet over sitt hode. Han var jo jøde. Det er tydelig at Johannes har hørt Ham be, for han gjengir jo denne bønnen, inspirert som han er av Den Hellige Ånd. Hørte de andre den? Vi vet ikke. Verken Matteus, Markus eller Johannes har denne bønnen med. De kommer ikke engang med antydninger eller bruddstykker av den. Så kanskje var det bare Johannes som ba denne bønnen, selv om Jesus altså ba den høyt. Kanskje sto Han for litt for seg selv her på Øvresalen og ba?

Det er mye som ligger Ham på hjertet som Han utøser for sin Far nå like før Han skal lide og så dø på korset.

Vi skal i en serie med artikler se nærmere på denne mektige forbønnen av Herren Jesus selv.

(fortsettes)

Viktig oppdatering av Martyrkirkens venner. Se egen link.

Et liv i enkelhet og glede

Helt siden apostlenes, jomfru Marias og de første kristnes tid har det vært et kall å leve i stor enkelhet og dele med hverandre. En av de reneste gledene i evangeliet, er stadig å komme nærmere en indre enkelhet som leder til en enklere måte å leve på.

Å forenkle betyr aldri å velge en iskald moralisme, blottet for godhet og fylt av fordømmelse over dem som velger en annen vei.

Om et enkelt liv ble det samme som å leve et dystert liv, hvordan skulle det da lede oss til evangeliet?

Enkelhetens ånd skinner igjennom som en stille glede og som et sprudlende hjerte. Forenklingen inviterer oss til å la det lille vi har, finne sin plass i skapelsens enkle skjønnhet.

Bror Roger, grunnlegger av den økumeniske kommuniteten Taize, Frankrike

Pilegrimskommuniteten ser snart dagens lys

Det er med stor glede at jeg nå endelig kan fortelle at vi er kommet så langt med planene, at Pilegrimskommuniteten blir en realitet. De siste brikkene falt på plass denne uka.

Pilegrimskommuniteten er et økumenisk fellesskap for en radikal etterfølgelse av Jesus, bygget på Den Hellige Skrift og den apostoliske trosbekjennelse. Fordi vår norske kristenarv har keltiske røtter, har vi hentet mye inspirasjon fra disse kildene. Det har vi også fra den lutherske teologen Dietrich Bonhoeffers tanker om fellesskap, og selvsagt fra evangeliene og fra urkirken.

Vår visjon:

* Å bygge et fellesskap av kjærlighet.

* Å praktisere en enkel livsstil hvor vi søker Guds rike først.

* Å hengi oss selv til fellesskapet ved å gi våre liv, vår tid, våre penger til felles beste for våre brødre og søstre, og gjøre det som vår Herre kaller oss til.

* Å anerkjenne at vårt bønneliv, både det personlige og bønnen i fellesskapet, er det viktigste vi gjør for hverandre og de rundt oss. Bønnen har førsteprioritet, og vår kommunitet skal være et bønnens hus for alle nasjoner. Vi ønsker å legge til rette for å kunne be tidebønner, Jesusbønnen og kontemplasjon.

* Å dele åpent med hverandre våre håp og vår frykt, våre gleder og sorger.

* Å ta del i hverandres liv, alltid med repekt og ydmykhet, med omsorg, medfølelse og følsomhet.

* Å nå ut til de trengende.

* Å praktisere Kristi nærvær i hverdagslivet.

* Å leve i følge Guds ord og anerkjenne betydningen av Bibelstudiet, gjennom blant annet å praktisere Jesusmeditasjon.

* Å være villig til å ta imot veiledning og rettledning fra de som er rettelig kalt til å ha et tilsynsansvar for kommuniteten.

* Å arbeide for harmoni, forsoning og enhet i Kristi kropp.

* Å bringe Kristi legedom og forsoning til hverandre og til de Herren kaller oss til gjennom våre bønner og vår kjærlighet.

* Å hjelpe hverandre til en radikal etterfølgelse av Kristus, og lære opp nye disipler.

Tanken er å etablere slike Pilegrimskommuniteter ulike steder i Norge, og knytte dem sammen i et nettverk, hvor man årlig møtes til en retreat. Kommunitetens medlemmer vil være mennesker fra ulike kirkelige sammenhenger som føler at visjonen vår sammenfaller med deres egen, og som ønsker å vie sitt liv til bønn, kontemplasjon og etterfølgelse av Kristus.

Jeg kommer tilbake med mer informasjon senere, når vi offentliggjør dannelsen av den første Pilegrimskommuniteten her på Gjøvik.

Du barn fra himmelen, du forsvarsløse kjærlighet

I min keltiske bønnebok bes denne bønnen tirsdag morgen. Den ble så viktig for meg i dag, derfor deler jeg den med bloggens lesere:

Du barn fra himmelen, du forsvarsløse kjærlighet, du måtte dra langt fra ditt hjem. Styrk oss når vi i tro går vår pilegrimsgang på jord. Herlighetens Herre, du som tok på deg fornedrelsen, hyll oss i din kappe av ydmykhet. Din fødsel viser oss klarheten og renheten i Faderens kjærlighet.

Hold oss i klarheten og renheten, i din kjærlighet. Du kom og viste oss underet i menneskelig tilværelse. Hjelp oss å verne om hvert et menneskeliv.

Herlighetens Herre, Marias barn, da du ble født, ble du kalt Fredsfyrsten. Du kom for å ta bort murene som skiller menneskene fra hverandre. Måtte murene av fiendskap og frykt bli revet ned.

Du priser salig de som skaper fred. Styrk de som skaper fred på de stedene som er revet opp av synd og ødeleggelse.

Kristus, du kommer med rettferd og fred. Vi ber for fred og frihet for hele verden og for alle kirkesamfunn. Vi ber for alle som er offer for undertrykkelse og vold.

Gud, led oss gjennom våre timer denne dagen. Vær med oss i alt vi er opptatt av. Gi fred i våre hjerter. Måtte vi få se Kristi ansikt i alle vi møter. Måtte alle vi møter få se Kristi ansikt i oss.

All kraft kommer fra Ordet om korset

Redaktør Johannes Kleppa i Dagen/Magazinet skrev lørdag en leder som burde få stor oppmerksomhet i den åndelige situasjonen som landet vårt befinner seg i for tiden. I lederartikkelen skriver Kleppa:

"All kristen tenkning, lære, forkynning, tru og praksis må prøve seg sjølv på kor ein står i forhold til krossen."

Det lyder jo så selvsagt, men er slett ikke det - dessverre.

Redaktør Kleppa siterer Peter Halldorf. I en artikkel i tidsskriftet Over Alt, om helliggjørelse og spiritualitet tar Peter Halldorf opp forskjellen mellom petakostal spiritualitet og den spiritualiteten som kirkefedrene sto for. Halldorf sier at den avgjørende forskjellen er synet på korset i den kristnes liv. Om dette skriver Johannes Kleppa:

"I petakostal tenking vert 'døden med Kristus'eit stadium vi passerer, ikkje noko som stadig må pågå," og så siterer han Halldorf:

"I pinserøsla begynte vegen å leia frå krossen, ikkje til krossen, krossen var noko ein la bak seg for å leva i Andens triumferande liv."

Hva er konsekvensen av dette? Jo, skriver Kleppa:

"Krossen vert noko sjølvsagt som ligg der som eit utgangspunkt, medan fokuset er på Anden og Andens gåver. Då vil også Andens gåver overskygga og fortrenga Andens frukter, slik at det skjer ei tyngdepunktsforskyving frå det indre åndelege livet med Gud, sjølve den kristne identiteten, til ein ytre aktivitet, utsida av kristenlivet. Det er ein retning bort frå sunt kristent kraftfokus ved krossen til ei usunn åndsfokusering som ikkje er krossmerkt."

Jeg skulle ønske mange tok seg god tid til å lese Johannes Kleppas leder. Jeg tror han er inne på noe særdeles viktig. Kleppa mener at vi absolutt har et stort behov for kraft, for vi eier ikke kraft i oss selv til et hellig liv.

"Problemet er at vi lett søkjer denne krafta på feil vis, at vi misforstår kva Guds kraft er og korleis han gjev kraft. Det endar i at vi lever og arbeider i eiga kraft i skinn av at det er Andens kraft. Det vil over tid slita oss ut i vår tru, vårt gudsliv og vårt kristenliv. Difor er det avgjerande at vi søkjer kraft i samsvar med Guds ords tale om åndskraft. Det vil gje sunn kraft i livet vårt. Denne krafta er retta mot Golgata og går ut frå krossen, Ordet om Jesus krossfest."

Bønneuke for kristen enhet

NB Oppdatert link til Norge 40 dager. Den forrige linken var henvisning til en gammel side. Ta deg en tur innom den nye linken i dag og bli med på denne viktige bønnesatsingen for Norge. Vi kommer tilbake med mer informasjon om dette bønneinitiativet senere! Følg med!

I går begynte bønneuken for kristen enhet. Den Evangeliske Allianse har utarbeidet et eget studieopplegg for denne uken. Dette materialet ligger ute på nettsiden til Norsk Råd for Misjon og Evangelisering (NORME). Du finner siden her:

http://www.norme.no/

På denne nettsiden finner du også informasjon om en landsomfattende bønneaksjon Norge 40 dager i bønn. Men du kan også gå direkte til denne linken:

http://www.norge40dager.no/

Jeg vil gjerne oppmuntre bloggens lesere om å delta i begge disse bønneinitiativene. Norge 40 dager arrangeres i tiden 26.mars til 4.mai.

Du kan delta på ulike måter, men hvorfor ikke invitere noen venner hjem denne uka for å be for Kristi legeme i Norge?

Gode råd om hvordan man bygger enhet

Ulf Ekman er en mann jeg har fått større og større respekt for. Av ulike årsaker. Nå skal jeg ikke berøre dem i denne bloggartikkelen, men henvise til noe Ekman skriver på sin egen blogg: www.ulfekman.nu

Han forteller at "en god broder" for en tid tilbake gav ham en liste over hvordan man kan utvikle sann enhet. Nå forstår vel de fleste av denne bloggens lesere svensk, så jeg oversetter den ikke. Her finnes den "gode broderens" liste og Ulf Ekmans egne kommentarer:

1. “Acceptera varandra som bröder och systrar.” Det finns fler syskon än vi anar. Dra inte cirkeln för snävt. Gud, vår Fader bestämmer, inte vi, vilka som är hans barn.

2. “Förstå att det finns viktiga skillnader emellan oss.” Att möta bröder och systrar från andra kyrkor innebär inte att man tummar på det man själv fått från Herren men det kan bryta isolering och egenrättfärdighet hos oss.

3. “Var trofast emot den du är och det du har i din kyrka och gemenskap.” Det finns ett andligt arv att vara glad och stolt över, uppskatta och framförallt leva i.

4.”Kom ihåg att det finns mer som förenar än som skiljer.” Risken finns alltid att man inte ser allt som faktiskt är gemensamt för att man ständigt letar efter det åtskiljande.

5. “Älska varandra. Det är ett tecken på att din kristna tro är äkta.” Avstå från all hånfullhet, förlöjligande, förakt och misstänkliggörande. Håll en värdig ton.

6. “Lyssna på varandra.” Har jag verkligen förstått den andres ståndpunkt och vet jag vad han egentligen tror på eller har jag redan i förväg bestämt mig att han har fel? Är jag villig att ändra mig? Varifrån har jag fått mina”fakta”? Har jag själv odlat personliga relationer eller bara läst vad andra tycker?

7. “Bekänn splittringens skandaler. Se att vi alla varit delaktiga i sådant som felaktigt skiljer.” Inse att båda sidor i en konflikt ofta har gjort fel men på olika punkter och på olika sätt. Både agerande och reaktioner kan bära på synd. Ha en försonande inställning, inte en aggressivt åtskiljande.

8. “Inse att det finns ett pris att betala för sann enhet.” Inte alla vill enhet och all sann enhet kommer att innebära invändningar (berättigade och oberättigade), motstånd och till och med förföljelse. Satan avskyr när kristna kommer samman i en sann och kärleksfull gemenskap. Det kan bli mycket obekvämt för köttet som helst vill ha lugn och ro och inte gärna vill ändra sig.

9. “Gör så mycket det går att göra gemensamt.” Det finns mycket man kan göra tillsammans, från att träffas, till att stå samman i vissa manifestationer som är både bra och nödvändigt även om man inte håller med om allt de andra står för i alla frågor. Här måste man besegra sin egen rädsla, ovillighet och alla tendenser till farisism (dvs. “jag är heligare än du” mentalitet).

10. “Glöm aldrig att Jesus och Fadern vill enhet och att enhet är ett verk av den helige Ande.” Jesus bad verkligen om att vi alla skulle vara ett, Joh. 17:21-23. Bara Anden kan på djupet dra oss samman så att Jesu bön blir en verklighet. Där Jesus bekänns som Herre, Bibeln erkänns som Guds sanna, tillförlitliga och levande ord och där Jesu fullkomliga försoningsverk på Golgata erkänns där har Anden något att börja arbeta med i våra liv.

Følg gjerne Ulf Ekmans blogg regelmessig. Der er det mye godt å finne!