Hvert øyeblikk kan bli en påske, del 1

 "Jeg har inderlig lengtet etter å spise dette påskelam med dere..."

For oss dreier det seg ikke bare om den gamle pakts påske forut for den første langfredag, heller ikke om den påsken vi feirer hvert år. Hvert øyeblikk kan bli en påske, det vil si det fortrolige måltid sammen med Jesus hvor vi forener oss med det guddommelige liv som i hengivelse ofret seg for verdens frelse. Forener oss med den sønderbrutte kropp og det utøste blod.

Denne spesielle sammenknytningen adskiller påskemåltidet fra forbindelsen med Kristus mer i sin alminnelighet. Hele påskens mysterium - korset og oppstandelsen - er til stede i Herrens måltid. Nattverdmysteriet begrenser seg ikke til den synlige deltagelse i eukaristiens gaver i de troendes forsamling. En indre, usynlig, rent åndelig nattverd kan til enhver tid og på ethvert sted fullbyrdes i min sjel. "Om noen åpner døren for meg, vil jeg trede inn og holde måltid med ham..."

Den usynlige nattverd er ikke mindre virkelig enn den synlige, men den er av en annen art, og denne forskjellen må vi vise den dypeste respekt.

"Jeg har lengtet etter å spise dette måltidet med dere..." Dette måltidet: hvilket? Det siste Jesus ville holde før sin død. Måltidet hvor Han avslørte hemmeligheten med det sanne påskelam for sine disipler. Den påske Han ønsker å holde med meg, er det måltid hvor jeg endelig kan oppdage lammet.

Jesus spør husets herre: "Hvor er stedet der jeg kan spise påskelammet?" Ordene får en langt dypere betydning hvis man holder seg til den greske teksten 'to katalyma mou' hos Markus, som kan oversettes med: min bolig, min festsal. Det ligger både befaling og ydmykhet i dette spørsmålet. Jesus spør etter sitt rom, og Han gjør det på en gang dristig og myndig som den som har eiendomsretten. Denne salen er Hans. Han har forbeholdt den for seg selv. Og dog ber Han en mann om å få låne den. Fordi min sjel tilhører Jesus, gjør Han fordring på den for å feire påske. Men Han avfinner seg med å komme som gjest. Han ber om min gjestfrihet. 

Mesteren sier: "Min tid er nær. Jeg vil feire påske hos deg sammen med mine disipler".

Sammen med mine disipler... Herrens påske er alltid personlig. Aldri er den bare for enkeltpersoner. Selv om det dreier seg om den usynlige nattverd som Jesus til enhver tid kan feire i min sjels viktigste rom, skal det der alltid være rom for alle Hans disipler. Er jeg sammen med Jesus, må jeg også være sammen med Peter, Andreas, Jakob, Johannes, Paulus og alle de andre apostlene. Likeledes med dem som i de svundne århundrene var Hans disipler og med dem som er det i dag. Jesus taler om disiplene med uttrykk som: "Gå og si til mine brødre..."

Jeg kan ikke isolere meg fra mine brødre uten å skille meg fra Jesus. Jeg må være forenet med dem i en og samme tro, i en og samme kjærlighet.

fortsettes

- En munk fra Østkirken: Jesus - enkle betraktninger om Frelseren. Athemeum forlag 1994, side 82. En munk fra Østkirken er pseudonym for Lev Gillet (Foto)

Slik feiret de første kristne påske

I går leste jeg et veldig interessant intervju med Oskar Skarsaune, professor i kirkehistorie ved Det teologiske Menighetsfakultetet. Misjonsblad for Israel stiller ham spørsmål om påskefeiringen blant de første kristne. 1. påskedag var jo fra omkring år 200 den store dåpsdagen i den kristne kirke.

Skarsaune forteller:

"Påskefeiringen begynte først kvelden før den dagen vi kan kalle 1. påskedag. Da samlet menigheten seg for først å minnes Jesu lidelse og død. I Lilleasia, i byer som Efesos, og Smyrna, skjedde dette alltid om kvelden den 14. Nisan, altså samme kveld som jødene feiret sitt påskemåltid. Mens jødene spiste påskemåltidet i feststemning, spiste de Jesustroende måltidet til minne om Jesu lidelse og død. For dem var tiden for glede og fest ennå ikke kommet. Hele kvelden og natten var de sammen i bønn. Først ved morgengry kom det store omslaget: Herren er oppstanden! Det er lett å forestille seg at denne våkenatten, som ble avløst av påskemorgenens jubel og glede, må ha vært en mektig opplevelse. Særlig de som skulle døpes må ha levd intenst med i det hele. Omkring år 200 var det vanlig praksis å legge dåpen til påskedags morgen. Ikke noe tidspunkt kunne passe bedre enn nettopp denne dagen: da sto Kristus opp fra de døde, for i dåpen står vi opp med Ham. Fra dåpsstedet førtes de nydøpte inn i menighetssalen hvor de for første gang tok del i nattverdfeiringen. Foruten brød og vin fikk de bydøpte også melk og honning, som et tegn på at de i dåpen har fått del i alle de frelsesgoder som Gud lovet fedrene."

Oskar Skarsaune mener de første kristne hadde to hovedfokus for sin regelmessige gudstjenestefeiring: En ukentlig - den første dag i uken da de feiret nattverden, og en årlig - påsken. Begge var til minne om Jesu død og oppstandelse. Men de hadde et problem. Den ukentlige og den årlige syklusen var ikke sammenfallende - påskedagen falt bare på en søndag cirka hvert syvende år. Hvilken skulle man velge? Hvis påskedagen alltid skulle falle på en søndag, ville det bety at den som regel ikke falt sammen med den jødiske påskefeiringen. Dette var nok ikke et så stort problem for de hedningekristne som de jødekristne.

I Lilleasia og i Syria, hvor det antageligvis var flest jødekristne holdt man fast ved å feire påske 14. Nisan, altså samme dato som jødene, mens menigheten i Rom, hvor det var flest hedningekristne, hadde gått over til den første søndagen etter denne datoen.

Skarsaune nevner et brev fra biskop Polycrates av Efesos (130-196 e.Kr) til biskop Victor av Roma (biskop fra 189-198 e.Kr).

"Dette brevet viser hvor viktig det var for de såkalte quartodecimanerne (av tallet 14 fra datoen i 14. Nisan) i Lilleasia ikke å løsrive den 'nye' jødiske påskefeiringen fra den tradisjonelle, jødiske. I brevet ramser han opp syv forhenværende, respekterte biskoper i menigheten, blant dem apostelen Filip og Jesu disippel Johannes. De blir omtalt som 'landsmenn' eller 'slektninger', noe som tyder på at Polycrates var av jødisk herkomst. Han henviser til den tradisjonen disse biskopene hadde, og som han selv nå fører videre, nemlig å feire påske samtidig med den tradisjonelle jødiske påskefeiringen: 'Alle disse overholdt dne 14. dagen som påske, slik det står i Evangeliet, og har på ingen måte gått bort fra den, men fulgt troens regel,' skriver Polycrates. Senere, på 300-tallet, får vi høre via mesopotamiske kilder at 'dere (antagelig kristne i Vesten) forlot fedrenes påskeskikk i Konstantins dager, av frykt for keiseren, og endret påskens dato for å være keiseren til lags.' "

Oskar Skarsaune sier at nattverden var allerede innlemmet i den ukentlige gudstjenestefeiringen. Så legger han til: "Det er lite som tyder på at påskeaften ble feiret som en fest til minne om nattverdinnstiftelsen."

Jesus lo, Jesus gråt og Jesus sang

Det står ingen steder i Bibelen at Jesus lo. Årsaken sier Edin Løvås at det var så vanlig, at det ikke var noe å skrive om! Jeg tror Edin har aldeles rett. Om Jesus var sant menneske, så lo Han sikkert. Det står også at Han gråt. Det er også svært menneskelig.

Men sang Han?

Kanskje du synes spørsmålet er litt underlig? Om spørsmålet er underlig, er svaret enkelt: ja.

Og la meg få føye til: Han var jøde. Oppvokst med den yrende gleden, av og til den jublende gleden som finnes hos dette folket og som preger deres musikk. Og dans.

Det står heller ikke så mye om det, men vi leser i Matt 26,30: "Og da de hadde sunget lovsangen ..."

Hendelsen det her er snakk om er påskemåltidet. I forbindelse med dette måltidet var det en gammel tradisjon at man sang den såkalte "Andre Hallel", som var Salmene 115 til 118. I forbindelse med det kom man til den delen av det seremonielle måltidet som ble kalt "det fjerde beger", og så fulgte det man kalte "Velsignelsens sang", som var en gjentagelse av tidligere lovsanger man sang i forbindelse med Sedermåltidet, eller påskemåltidet som vi kaller det.

Det greske ordet for å synge, som er brukt her i Matt 26,30 er ordet humneo. Det betyr å nynne, synge lovsanger, feire eller tilbe med hymner. Det står ikke at de sang en hymne, ordet brukes i flertall: humnesantes. Dette var noe mer enn bare det å synge.

Jesus tok altså del i Sedermåltidet, men Han var samtidig vert for sine gjester, disiplene. Og sammen med dem tok Han del med hele Israel denne kvelden, når de sang sine lovsanger til Gud. Jeg har gått å tenkt på dette måltidet en stund. Det må ha vært en forunderlig kveld, på så mange måter. Den djupe symbolikken, jødefolkets historie som ble levende gjennom det som ble lest, spenningen i disippelflokken rundt dette som hadde med hvem som skulle forråde Ham å gjøre. Og så sangen. Undres på hvordan Han sang. Det må ha vært vakkert.

Denne kvelden takket de Den Evige Gud som hadde fridd Israels folk ut av slaveriet i Egypt.

Det er ganske spesielt å tenke på at den siste sangen Jesus sang, var det som kalles Den Andre Hallel. Den siste salmen her er Salme 118. Den er både profetisk og messiansk. For her heter det:

"Den stein som bygningsmennene forkastet, er blitt hovedhjørnesteinen. Av Herren er dette gjort, der er underfylt i våre øyne." (v.22-23)

Men Jesus siterte også vers 26:

"Velsignet være han som kommer i Herrens navn."

Dette er også profetisk.

Herren kommer nemlig ikke igjen før jødene ønsker Ham velkommen tilbake. En dag skal det skje - om ikke så lenge.

Vi går mot det som Kjell Sjöberg kalte "lovsangsfinalen". La oss tilbe Ham og lovsynge Ham som tilkommer all ære, lov og pris - i evigheters evigheter.

Jesu bønn og lengsel etter enhet, del 1

Jeg har oppholdt meg i Johannes 17 en tid. Det er et kapitel som omhandler Jesu bønneliv, og beskriver Hans djupe lengsel etter enhet mellom de som tror på Hans navn. Vi vet ikke om denne bønnen ble bedt i forbindelse med at Han feirer påskemåltidet med sine disipler, men det er mye som tyder på det. Den kommer som et postludium på det Han har delt med disiplene på Øvresalen, men er samtidig er den et preludium på Hans tjeneste som den himmelske forbønnstjenesten Han nå har, ved Faderens høyre hånd. For det er etter at Han har bedt denne bønnen at "han gikk ut sammen med sine disipler over bekken Kedron. Der var det en hage, og i den gikk han og hans disipler inn." (Joh 18,1)Her fortsetter Jesus å be, ja, Han strider i bønn for seg og sine.

Biskop Bo Giertz skriver i sin kommentar til Det nye testamente at bønnen Jesus ber i Johannes 17 "er en bønn i dødens nærhet. 'Timen' er kommet. Lidelsen er umiddelbart forestående, men den skimtes her bare i bakgrunnen. Den blir en del av herliggjørelsen." (Bo Giertz: Forklaringer til Det nye testamente. Lunde forlag. Bind II, side 112)

Jesu bønn i Johannes 17 er blitt kalt for Jesu yppersteprestlige bønn, og det er i grunnen en riktig talende beskrivelse. Jesus har jo et yppersteprestlig embede. Det kan vi lese om i Hebreerbrevet. Det innebærer blant annet at Han har ofret seg for oss og ber for oss. Og det er tydelig når vi leser Johannes 17 at det Han her gjør er å bære frem sin forbønn for sine, samtidig med at Han innvier seg som det Lam som skal slaktes, som offer for oss.

Det er interessant å merke seg at denne bønnen bes høyt:

"Dette talte Jesus, og han løftet øyne mot himmelen og sa..." (Joh 17,1)

Han ba ifølge jødisk tradisjon, og sikkert med bønnesjalet over sitt hode. Han var jo jøde. Det er tydelig at Johannes har hørt Ham be, for han gjengir jo denne bønnen, inspirert som han er av Den Hellige Ånd. Hørte de andre den? Vi vet ikke. Verken Matteus, Markus eller Johannes har denne bønnen med. De kommer ikke engang med antydninger eller bruddstykker av den. Så kanskje var det bare Johannes som ba denne bønnen, selv om Jesus altså ba den høyt. Kanskje sto Han for litt for seg selv her på Øvresalen og ba?

Det er mye som ligger Ham på hjertet som Han utøser for sin Far nå like før Han skal lide og så dø på korset.

Vi skal i en serie med artikler se nærmere på denne mektige forbønnen av Herren Jesus selv.

(fortsettes)