Det indre livets skjulte landskap

 Det er mye som har med Gud å gjøre som er skjult. Skjult for våre egne, og andres øyne. "Vi har ikke det synlige for øyet, men det usynlige", skriver apostelen Paulus og så begrunner han dette med å si: "For det synlige varer bare en kort tid, men det usynlige er evig." (2.Kor 4,18)

Et av ordene Edin Løvås siterte ofte, var ordene fra Hebr 11,27: "I tro forlot han Egypt uten å frykte kongens vrede. Han holdt ut, for det var som om han så den usynlige."

Å søke Guds ansikt - Giveren, framfor gavene, er det viktigste vi kan gjøre i den tiden vi lever i. For Hans egen skyld, ikke vår. Søke hans vennskap, bli hans betrodde venner. Abba Arsenios, en av de mest elskede av ørkenfedrene, har sagt: "Streb med all din kraft etter å bringe din indre aktivitet i tråd med Guds, og du vil overvinne dine ytre lidenskaper."

I dag møttes jeg av ordene i Salme 105,3-4: "Gled dere i hjertet, dere som søker Herren. Spør etter Herren og hans makt, søk alltid hans ansikt."

Det er Henri Nouwen som har sagt: 'Tid brukt på det indre livet er aldri bortkastet tid." Og det er sant. Det vi investerer i vårt indre liv, har evig verdi.

Kristusmystikeren Paulus, del 1

 Det var i en personlig samtale med Edin Løvås at jeg første gangen ble introdusert for begrepet 'Kristusmystikk'. Edin var vel i ordets beste betydning en 'Kristusmystiker'. Det skulle jeg oppdage etter hvert, men det er en annen historie. Siden denne samtalen med Edin har dette ordet: 'Kristusmystiker', levd i meg og skapt djupe lengsler.

Wilfrid Stinissen definerer en 'Kristusmystiker' som en person 'som tilhører Gud så fullstendig at Gud kan gjøre hva han vil og gjennom ham...Uten mystikerne er det en fare for at vi ser på kristendommen som et kaldt og dødt skjelett av læresetninger og moralske oppfordringer. Mystikerne viser oss at skjelettet faktisk er en levende kropp, at kristendommen er full av liv som gjør oss lykkelige. Ved sitt eget eksempel lærer de oss at Gud kan gjøre et menneske beruset av kjærlighet og glede.'

En 'Kristusmystiker' er et menneske hvis hjerte er helt overveldet, og fanget av Herren Jesus. Det er mennesker som er himmelvendte i en slik grad, at de setter djupe spor etter seg på jorda. I deres liv kan en tydelig se avtrykk etter Gud. 

En slik person var apostelen Paulus. Etter sin radikale omvendelse leser vi i Galaterbrevet at han trakk seg tilbake: "Men Gud, som utvalgte meg allerede i mors liv og kalte meg ved sin nåde, besluttet i sin godhet å åpenbare sin Sønn for meg for at jeg skulle forkynne evangeliet om ham for folkeslagene. Da spurte jeg ikke noen av kjøtt og blod til råds. Jeg dro heller ikke opp til Jerusalem, til de som var apostler før meg. I stedet reiste jeg til Arabia og vendte siden tilbake til Damaskus. Først tre år senere dro jeg opp til Jerusalem for å få vite mer av Kefas, og jeg ble hos ham i fjorten dager." (Gal 1,15-18) I enkelte bibeloversettelser oversettes vers 16 slik: "å åpenbare sin Sønn i meg."

Bibelforskerne mener at Arabia er snakk om enten ørkenområdene i Syria eller Jordan.

Hva gjorde så Paulus i disse ørkenområdene? Her tilbrakte han tre år. Om det er Bibelen taus. Men vi kan være sikker på en ting, at han søkte Herren. I Apg 9 leser vi om Paulus som oppholdt seg i Damaskus. Da hadde han vendt tilbake til Damaskus og disippelen Ananias som i et syn ble bedt om av Herren Jesus selv å oppsøke Paulus får vite at en av de tingene han skal legge merke til er dette: "...skal du spørre etter Saulus fra Tarsos. For se, han ber." (Apg 9,11) Kan det være at det er i de tre årene han oppholder seg i stillhet i den syriske eller jordanske ørkenen at han har de syner og åpenbaringer, hvor han rykkes inn i den tredje himmel, som han refererer til i 2.Kor 12. Mer om det i neste artikkel.

fortsettes

Et liv i kontemplasjon

 Et liv i kontemplativ bønn og stillhet er blitt min livsvei. Få, om noen ting har betydd så mye for meg som da jeg lærte å praktisere Jesusmeditasjon av Edin Løvås, som ble en nær, og god venn gjennom mange år. Edin ble som en åndelig far for meg. Å følge Jesus ved å dvele og grunne på evangelienes beretninger om Ham, på en måte ved å klyve inn og bli en del av selve beretningen har vært livsforvandlende. 

Det har også Jesusbønnen vært. Den har vært som et pulsslag gjennom hele mitt liv og fulgt meg i alle livsfaser helt siden en russisk-ortodoks munk lærte meg den en gang tidlig på 80-tallet. Nå er det Jesusbønnen som bærer meg gjennom livets bråttsjøer. Den stadige og rolige gjentagelsen av denne bønnen gir sjelen ro og hvile.

Jeg har djup respekt for at det finnes mange veier til Kristus, selv om Kristus er den eneste Veien. Bare Jesus, og Ham alene, gir oss adgang til Faderen. Selv om min vei er den kontemplative har jeg djup respekt for at den ikke passer for alle, for vi er alle forskjellige. En ting har vi alle til felles: Jesus. Jeg ønsker at hele mitt liv skal dreie seg om Ham.

Her sitter jeg i bønnehagen utenfor Kristi Himmelfartskapellet for en tid tilbake, mens jeg ennå hadde muligheten til å gå inn hit uten hjelp fra andre. (Foto: May Sissel Hansen)

Dagen da englene danset

Den ukjente høytidsdagen er den blitt kalt. Andre kaller den for 'den forsømte høytidsdagen' i kirkeåret. Kanskje er det fordi vi ikke helt har forstått hvilken enorm betydning denne dagen har.

Apostelen Paulus summerer opp innholdet i Kristi himmelfartsdag på denne måten i brevet han skriver til den kristne forsamlingen i Efesos:

"At han steg opp, må jo bety at han først var steget ned til det aller laveste, til jorden. Han som steg ned, er den samme som steg høyt opp over alle himler for å fylle alt." (Ef 4,9-10)

Den ukjente høytidsdagen er den blitt kalt. Andre kaller den for 'den forsømte høytidsdagen' i kirkeåret. Kanskje er det fordi vi ikke helt har forstått hvilken enorm betydning denne dagen har.

Himmelfarten innebærer jo at Kristus setter seg ved Guds høyre hånd. Han inntar æresplassen ved Faderens side, som Allherskeren og det er fra denne plassen, hvor Han nå går i forbønn for de hellige, at Han en dag skal reise seg og komme tilbake til jorden.

Jesu frelseshistoriske gjerning er ikke sluttført før Han setter ved Faderens høyre hånd i Guds tronsal. Det er fra denne æresplassen Han pinsedagen 'sender over dere det som min Far har lovet', (Luk 24,49), nemlig Den Hellige Ånd.

Kristi himmelfartsdag har siden 300-tallet blitt feiret som en av kirkens store festdager. Påskelyset, som ble tent påskenatt og som har brent siden, blir gjerne slukket denne dagen. Kristus er nå ikke lenger hos disiplene legemlig. Jeg har skrevet en del om Kristi himmelfart før her på bloggen. Her er et lite utdrag

"Han førte dem ut imot Betania og han løftet sine hender og velsignet dem. Og det skjedde mens han velsignet dem, at han skiltes fra dem og ble opptatt til himmelen. Og de falt ned og tilad ham og vendte tilbake til Jerusalem med stor glede." (Luk 24,50-52)
Det er veldig interessant å se nærmere på innholdet i denne teksten, fordi den inneholder en dyp symbolikk. Ordene "han førte dem ut", er det samme verb som brukes i Septuaginta for å beskrive utgangen fra Egypt. Jesus har ført sine ut - gjennom sin lidelse, død og oppstandelse - himmelveien er åpen, nå er det banet en vei like inn til Faderens tron

Disiplene blir ført ut mot Betania. Nå er det de som mener at det finnes en motsigelse i dette, og at Bibelen ikke er korrekt. For i Apostlenes gjerninger står det at Kristi himmelfart skjedde med utgangspunkt i Oljeberget. Dette er slett ingen feil eller selvmotsigelse, fordi det ikke innebærer noe problem i forhold til stedsangivelsen her, da Betania ble oppfattet å ligge nær Oljeberget, jfr. Luk. 19,29.  

Det er også interessant å merke seg at Betania var stedet der Jesu inntog i Jerusalem hadde startet, se Luk. 19,29-40. Her bodde noen av Jesu nærmeste venner: Maria, Marta og Lasarus. Her hadde Jesus tilbrakt noen av de beste dagene Han hadde hatt i nært fellesskap med gode venner. Det er derfor et passende sted for hans endelige forherligelse og himmelfart. Dessuten har jo også Oljeberget en sterk symbolsk viktighet, fordi det er her til dette stedet at Jesus kommer tilbake!

Det var som Allherskeren Johannes møtte Jesus på Patmos:

"Da jeg så Ham, falt jeg ned som død ved føttene hans. (Åp 1,17) Nettopp fordi vi ikke forkynner at Kristus nå er opphøyd til himmelen, og skal komme igjen derfra, og at Han nå er Allherskeren, forsvinner også gudsfrykten og ærbødigheten for Kristus. Kristus er ikke det søte, lille barnet i krybben. Han er Sønnen ved Faderens høyre hånd. Hadde vi forstått dette, og hva det virkelig innebærer at Jesus er Herre, hadde det ikke vært så mye "løsaktighet" i blant oss, og vi hadde feiret Kristi himmelfartsdag med glede.”

“Hvorfor er Kristi himmelfart så neglisjert? For en tid tilbake hadde avisen Vårt Land en artikkel om dette, og en teolog sa det omtrent slik: Jeg har alfri forstått betydningen av denne dagen, og feirer den ikke. Svaret er egentlig ganske tidstypisk. Jeg tror det er mange årsaker til at det er slik.

For det første faller Kristi himmelfartsdag på en torsdag. Hadde den falt på en søndag, hvor kristne likevel kommer sammen til gudstjeneste, så hadde den kanskje fått noe større oppmerksomhet. Men dette er ingen skikkelig forklaring. Jul kan falle på en hvilken som helst dag i uken uten at det får noen betydning.

En annen årsak er at Kristi himmelfartsdag ikke er knyttet til naturen. Jul feirer vi jo om vinteren, påske om våren og naturen spiller inn for å skape den rette "stemningen". Det vil si, det gjelder jo på den nordlige halvkulen. Litte annerledes er det å henge pynt på et palmetre!

Den tredje årsaken har kanskje med det å gjøre at vi berøres mer av at Jesus kommer til oss, enn forlater oss. Avskjeder og fravær av noen en er glad i er triste greier. Vi er så menneskesentrert og jordbundne at vi fryder oss over at Jesus kalles "Immanuel" (Gud med oss, jfr Matt 1,23), og klarer ikke helt å forholde oss til noen som "er i himmelen".

Men den aller viktigste årsaken er nok den at vi ikke har forstått betydningen av Kristi himmelfart. Dette er nok også mer sant når det gjelder vestlig kristendom enn den østlige. Siden kristenheten delte seg i to, i 1054, har de vestlige kirkene - både Romerkirken og protestantene - lagt vekt på Kristi død på korset og dette har vært sentrum for deres forkynnelse og det gir seg blant annet uttrykk i deres arkitektur. I Østkirken - det vil si de ortodokse kirkene - har man fokusert mye mer på Kristi oppstandelse.

Forskjellen i vektleggingen - Kristi korsdød eller Kristi oppstandelse - har da også en direkte betydning for hvordan vi tenker på Kristus. Konsentrerer vi oss om Kristi korsdød er fokus rettet mot det Kristus gjorde for oss i fortiden, men er vi opptatt av Hans oppstandelse er vårt fokus rettet mot det Han gjør for oss nå og også hvor Han gjør dette.

Edin Løvås poengterte alltid betydningen av Kristi himmelfartsdag. Han skrev også en egen salme for denne dagen. Der heter det:

På himmelfartsdagen steg Frelseren ut av rommet og utenfor tiden, så vennene samlet på fjellryggens nut, kunne se det og følge Ham siden.

Gud grep Ham og løftet Hans sårmerkte kropp, langt bortenfor skyer og kloder. For Han som steg ned, Han steg seirende opp, for å bli alle menneskers broder.

Han sitter på tronen ved Faderens hånd, og oppfyller likevel altet. Han står midt i blant oss, i lys fra Guds Ånd som i oss er blitt kraften og saltet.

Hver dag er en strålende himmelfartsdag, hver natt er vår Herre tilstede. Nå frykter vi ikke for tomhet og jag, for det finnes en himmelfartsglede.

På himmelfartsfjellet har englene dans. Stig opp, la oss fryde oss sammen! Vi ser den usynlige og vi er Hans. Halleluja for Frelseren! Amen!

Med Kirken bekjenner vi: "for opp til himlene, sitter ved Faderens høyre hånd og skal komme igjen i herlighet for å dømme levende og døde, og Hans rike skal være uten ende."

 

Den forsømte dagen i Kirkeåret

 Den ukjente høytidsdagen er den blitt kalt. Andre kaller den for 'den forsømte høytidsdagen' i kirkeåret. Kanskje er det fordi vi ikke helt har forstått hvilken enorm betydning denne dagen har.

Apostelen Paulus summerer opp innholdet i Kristi himmelfartsdag på denne måten i brevet han skriver til den kristne forsamlingen i Efesos:

"At han steg opp, må jo bety at han først var steget ned til det aller laveste, til jorden. Han som steg ned, er den samme som steg høyt opp over alle himler for å fylle alt." (Ef 4,9-10)

Den ukjente høytidsdagen er den blitt kalt. Andre kaller den for 'den forsømte høytidsdagen' i kirkeåret. Kanskje er det fordi vi ikke helt har forstått hvilken enorm betydning denne dagen har.

Himmelfarten innebærer jo at Kristus setter seg ved Guds høyre hånd. Han inntar æresplassen ved Faderens side, som Allherskeren og det er fra denne plassen, hvor Han nå går i forbønn for de hellige, at Han en dag skal reise seg og komme tilbake til jorden.

Jesu frelseshistoriske gjerning er ikke sluttført før Han setter ved Faderens høyre hånd i Guds tronsal. Det er fra denne æresplassen Han pinsedagen 'sender over dere det som min Far har lovet', (Luk 24,49), nemlig Den Hellige Ånd.

Kristi himmelfartsdag har siden 300-tallet blitt feiret som en av kirkens store festdager. Påskelyset, som ble tent påskenatt og som har brent siden, blir gjerne slukket denne dagen. Kristus er nå ikke lenger hos disiplene legemlig. Jeg har skrevet en del om Kristi himmelfart før her på bloggen. Her er et lite utdrag

"Han førte dem ut imot Betania og han løftet sine hender og velsignet dem. Og det skjedde mens han velsignet dem, at han skiltes fra dem og ble opptatt til himmelen. Og de falt ned og tilad ham og vendte tilbake til Jerusalem med stor glede." (Luk 24,50-52)
Det er veldig interessant å se nærmere på innholdet i denne teksten, fordi den inneholder en dyp symbolikk. Ordene "han førte dem ut", er det samme verb som brukes i Septuaginta for å beskrive utgangen fra Egypt. Jesus har ført sine ut - gjennom sin lidelse, død og oppstandelse - himmelveien er åpen, nå er det banet en vei like inn til Faderens tron

Disiplene blir ført ut mot Betania. Nå er det de som mener at det finnes en motsigelse i dette, og at Bibelen ikke er korrekt. For i Apostlenes gjerninger står det at Kristi himmelfart skjedde med utgangspunkt i Oljeberget. Dette er slett ingen feil eller selvmotsigelse, fordi det ikke innebærer noe problem i forhold til stedsangivelsen her, da Betania ble oppfattet å ligge nær Oljeberget, jfr. Luk. 19,29.  

Det er også interessant å merke seg at Betania var stedet der Jesu inntog i Jerusalem hadde startet, se Luk. 19,29-40. Her bodde noen av Jesu nærmeste venner: Maria, Marta og Lasarus. Her hadde Jesus tilbrakt noen av de beste dagene Han hadde hatt i nært fellesskap med gode venner. Det er derfor et passende sted for hans endelige forherligelse og himmelfart. Dessuten har jo også Oljeberget en sterk symbolsk viktighet, fordi det er her til dette stedet at Jesus kommer tilbake!

Det var som Allherskeren Johannes møtte Jesus på Patmos:

"Da jeg så Ham, falt jeg ned som død ved føttene hans. (Åp 1,17) Nettopp fordi vi ikke forkynner at Kristus nå er opphøyd til himmelen, og skal komme igjen derfra, og at Han nå er Allherskeren, forsvinner også gudsfrykten og ærbødigheten for Kristus. Kristus er ikke det søte, lille barnet i krybben. Han er Sønnen ved Faderens høyre hånd. Hadde vi forstått dette, og hva det virkelig innebærer at Jesus er Herre, hadde det ikke vært så mye "løsaktighet" i blant oss, og vi hadde feiret Kristi himmelfartsdag med glede.”

“Hvorfor er Kristi himmelfart så neglisjert? For en tid tilbake hadde avisen Vårt Land en artikkel om dette, og en teolog sa det omtrent slik: Jeg har alfri forstått betydningen av denne dagen, og feirer den ikke. Svaret er egentlig ganske tidstypisk. Jeg tror det er mange årsaker til at det er slik.

For det første faller Kristi himmelfartsdag på en torsdag. Hadde den falt på en søndag, hvor kristne likevel kommer sammen til gudstjeneste, så hadde den kanskje fått noe større oppmerksomhet. Men dette er ingen skikkelig forklaring. Jul kan falle på en hvilken som helst dag i uken uten at det får noen betydning.

En annen årsak er at Kristi himmelfartsdag ikke er knyttet til naturen. Jul feirer vi jo om vinteren, påske om våren og naturen spiller inn for å skape den rette "stemningen". Det vil si, det gjelder jo på den nordlige halvkulen. Litte annerledes er det å henge pynt på et palmetre!

Den tredje årsaken har kanskje med det å gjøre at vi berøres mer av at Jesus kommer til oss, enn forlater oss. Avskjeder og fravær av noen en er glad i er triste greier. Vi er så menneskesentrert og jordbundne at vi fryder oss over at Jesus kalles "Immanuel" (Gud med oss, jfr Matt 1,23), og klarer ikke helt å forholde oss til noen som "er i himmelen".

Men den aller viktigste årsaken er nok den at vi ikke har forstått betydningen av Kristi himmelfart. Dette er nok også mer sant når det gjelder vestlig kristendom enn den østlige. Siden kristenheten delte seg i to, i 1054, har de vestlige kirkene - både Romerkirken og protestantene - lagt vekt på Kristi død på korset og dette har vært sentrum for deres forkynnelse og det gir seg blant annet uttrykk i deres arkitektur. I Østkirken - det vil si de ortodokse kirkene - har man fokusert mye mer på Kristi oppstandelse.

Forskjellen i vektleggingen - Kristi korsdød eller Kristi oppstandelse - har da også en direkte betydning for hvordan vi tenker på Kristus. Konsentrerer vi oss om Kristi korsdød er fokus rettet mot det Kristus gjorde for oss i fortiden, men er vi opptatt av Hans oppstandelse er vårt fokus rettet mot det Han gjør for oss nå og også hvor Han gjør dette.

Edin Løvås poengterte alltid betydningen av Kristi himmelfartsdag. Han skrev også en egen salme for denne dagen. Der heter det:

På himmelfartsdagen steg Frelseren ut av rommet og utenfor tiden, så vennene samlet på fjellryggens nut, kunne se det og følge Ham siden.

Gud grep Ham og løftet Hans sårmerkte kropp, langt bortenfor skyer og kloder. For Han som steg ned, Han steg seirende opp, for å bli alle menneskers broder.

Han sitter på tronen ved Faderens hånd, og oppfyller likevel altet. Han står midt i blant oss, i lys fra Guds Ånd som i oss er blitt kraften og saltet.

Hver dag er en strålende himmelfartsdag, hver natt er vår Herre tilstede. Nå frykter vi ikke for tomhet og jag, for det finnes en himmelfartsglede.

På himmelfartsfjellet har englene dans. Stig opp, la oss fryde oss sammen! Vi ser den usynlige og vi er Hans. Halleluja for Frelseren! Amen!

Med Kirken bekjenner vi: "for opp til himlene, sitter ved Faderens høyre hånd og skal komme igjen i herlighet for å dømme levende og døde, og Hans rike skal være uten ende."

Kristus som fyller alt i alle

Fire ganger ble denne antifonen eller 'minneverset' gjentatt i den tidebønnen May Sissel og jeg ba midt på dagen onsdag: "Han som steg ned er den samme som steg høyt opp over alle himler for å fylle alt." (Ef 4.10) Jeg kom til å tenke på at dette var et av 'favorittversene' til Edin Løvås. 

Kristus som Allherskeren, den Alltilstrekkelige, hele kosmos tilhører Ham! Jord og himmel, måne og stjernevrimmel, "alt er skapt ved ham og til ham" (Kol 1,16) og "i ham blir alt holdt sammen" (Kol 1,17)

Ordene fra antifonen gir oss et lite innblikk i livene til Kristusmystikeren Paulus og Kristusmystikeren Edin Løvås.

Wilfrid Stinissen definerer en Kristusmystiker som en person 'som tilhører Gud så fullstendig at Gud kan gjøre han vil i ham og gjennom ham. ....Uten mystikerne er det en fare for at vi ser på kristendommen som et kaldt og dødt skjelett av læresetninger og moralske oppfordringer. Mystikerne viser oss at skjelettet faktisk er en levende kropp, og at kristendommen er fullt av liv som gjør oss lykkelige. Ved sitt egtet eksempel lærer de oss at Gud kan gjøre et menneske beruset av kjærlighet og glede." (Wilfrid Sinissen: I Guds tid. Verbum 1994, side 40).

Edin likte begrepet 'Kristusmystikk' fordi det var det som sammenfattet hans anliggende: Kristus over alt tilstedeværende, alt gjennomtrengende, oppstanden nærværende, boende i våre hjerter. Han hadde erfart Jesus Kristus i noen mystiske øyeblikk, men særlig gjennom Jesusmeditasjonen. Og det hadde gitt ham inspirasjon til å beskrive denne totaliteten, denne helheten, det som omslutter, ved å formulere en bønn som er blitt retreatbevegelsens bønn fram for ale andre:

Herre Jesus Kristus,
du er over meg,
du står her foran meg,
du er under meg,
du er også bak meg,
du omgir meg på alle sider,
du er ved min høyre side,
du bor i mitt hjerte,
du er ved min venstre side,
du gjennomtrenger meg helt,
du elsker meg, Herre Jesus.'

Billedtekst: Edin slik jeg husker ham, med en sterk utstråling av Kristus. Foto: Ragnhild Helena Aadland Høen. Brukt med velvillig tillatelse.

De som kommer i ly av nattemørket

2.søndag i Treenighetstiden/Prekentekst: Joh 3,1-13

Jeg tenker på de mange som våger å komme til Jesus i ly av nattemørket. Som Nikodemus. De åndelig søkende. Det er mange av de i Norge. Vi lever i en tid med så mye åndelig lengsel. Har vi tid for den gode samtalen? Jeg har stor tro på den! Ikke på prekenen - selv om den har sin plass i gudstjenesten - men på samtalen. Ikke på monologen, men dialogen. På å lytte, uten å ha alle svarene. Som medvandrer. 

Edin Løvås var sorgfull mot slutten av livet. Han syntes retreatbevegelsen hadde forsømt den gode samtalen. Den hadde lykkes med å hjelpe mennesker til å finne ro i stillheten, finne hvile hos Kristus, men mislykkes i å skape rom for samtalen. Dette gjaldt ikke minst i evangeliseringsarbeidet, mente Edin. Skape rom for å samtale, lytte, søke sammen.

Nikodemus var ingen hvemsomhelst. Han var medlem av 'Sanhedrin', 'Det høye råd'. Rådet besto av 71 medlemmer og ble ledet av ypperstepresten. De øvrige rådsmedlemmene var overprester, eldste og skriftlærde. Selv om den romerske okkupasjonsmakten satt med den styrende makten, hadde jødene et visst selvstyre. Rådet tok seg av lokale og religiøse spørsmål. "Rabbinerne lærte at Rådet hadde eksistert helt siden Mose tid og at dets første medlemmer hadde vært de 70 eldste." (David Hedegård. Aapeli Sarisalo: Bibelsk oppslagsbok. Lunde forlag 1975, side 810)

Nikodeus var en skolert mann, men samtalen mellom de to dreide seg likevel ikke om abstrakte filosofiske spørsmål. Jesus dreier samtalen inn på menneskets største behov: behovet for å bli født på ny! 

Den internaasjonalt anerkjente bibelæreren og baptistpastoren David Pawson, som nå er hjemme hos Herren, skrev i 1989 en bok med tittelen: 'The Normal Christian Birth - How to Give New Believers a Proper Start in Life". David Pawson, som jeg hadde gleden av å møte personlig flere ganger, blant annet i Israel, ga meg et eksemplar av denne viktige boken, hvor han blant annet hevder at mange kristne aldri er blitt født på ny! "De er dårlig forløst", skriver han og legger vekt på at den nye fødsel består av fire elementer, i en bestemt rekkefølge: 

1. Omvendelse - i retning Gud. 2. Tro på Herren Jesus. 3. Dåp i vann. 4. Mottagelsen av Den Hellige Ånd.

Mange av våre problemer i kristenlivet skyldes, ifølge David Pawson, at vi har snudd opp ned på rekkefølgen eller at vi har hoppet over en av forutsetningene!

"Ingen". sier Jesus, "komme inn i Guds rike, uten at en blir født av vann og Ånd". Vi kan heller ikke 2SE Guds rike", jfr Joh 3,5 og v.3. 

Den kristne tro er ingen intellektuell øvelse. Vi slutter oss ikke til den tankemessig. Den kristne tro handler en en person og relasjonen til Ham, og for å bli en del av det rike, den kongsmakt denne personen representerer, må en bli født på ny. Noen annen måte finnes ikke. Det er dette dilemmaet Nikodemus blir presentert for. 

På himmelfartsdagen danset englene

Den ukjente høytidsdagen er den blitt kalt. Andre kaller den for 'den forsømte høytidsdagen' i kirkeåret. Kanskje er det fordi vi ikke helt har forstått hvilken enorm betydning denne dagen har.

Apostelen Paulus summerer opp innholdet i Kristi himmelfartsdag på denne måten i brevet han skriver til den kristne forsamlingen i Efesos:

"At han steg opp, må jo bety at han først var steget ned til det aller laveste, til jorden. Han som steg ned, er den samme som steg høyt opp over alle himler for å fylle alt." (Ef 4,9-10)

Den ukjente høytidsdagen er den blitt kalt. Andre kaller den for 'den forsømte høytidsdagen' i kirkeåret. Kanskje er det fordi vi ikke helt har forstått hvilken enorm betydning denne dagen har.

Himmelfarten innebærer jo at Kristus setter seg ved Guds høyre hånd. Han inntar æresplassen ved Faderens side, som Allherskeren og det er fra denne plassen, hvor Han nå går i forbønn for de hellige, at Han en dag skal reise seg og komme tilbake til jorden.

Jesu frelseshistoriske gjerning er ikke sluttført før Han setter ved Faderens høyre hånd i Guds tronsal. Det er fra denne æresplassen Han pinsedagen 'sender over dere det som min Far har lovet', (Luk 24,49), nemlig Den Hellige Ånd.

Kristi himmelfartsdag har siden 300-tallet blitt feiret som en av kirkens store festdager. Påskelyset, som ble tent påskenatt og som har brent siden, blir gjerne slukket denne dagen. Kristus er nå ikke lenger hos disiplene legemlig. Jeg har skrevet en del om Kristi himmelfart før her på bloggen. Her er et lite utdrag

"Han førte dem ut imot Betania og han løftet sine hender og velsignet dem. Og det skjedde mens han velsignet dem, at han skiltes fra dem og ble opptatt til himmelen. Og de falt ned og tilad ham og vendte tilbake til Jerusalem med stor glede." (Luk 24,50-52)
Det er veldig interessant å se nærmere på innholdet i denne teksten, fordi den inneholder en dyp symbolikk. Ordene "han førte dem ut", er det samme verb som brukes i Septuaginta for å beskrive utgangen fra Egypt. Jesus har ført sine ut - gjennom sin lidelse, død og oppstandelse - himmelveien er åpen, nå er det banet en vei like inn til Faderens tron

Disiplene blir ført ut mot Betania. Nå er det de som mener at det finnes en motsigelse i dette, og at Bibelen ikke er korrekt. For i Apostlenes gjerninger står det at Kristi himmelfart skjedde med utgangspunkt i Oljeberget. Dette er slett ingen feil eller selvmotsigelse, fordi det ikke innebærer noe problem i forhold til stedsangivelsen her, da Betania ble oppfattet å ligge nær Oljeberget, jfr. Luk. 19,29.  

Det er også interessant å merke seg at Betania var stedet der Jesu inntog i Jerusalem hadde startet, se Luk. 19,29-40. Her bodde noen av Jesu nærmeste venner: Maria, Marta og Lasarus. Her hadde Jesus tilbrakt noen av de beste dagene Han hadde hatt i nært fellesskap med gode venner. Det er derfor et passende sted for hans endelige forherligelse og himmelfart. Dessuten har jo også Oljeberget en sterk symbolsk viktighet, fordi det er her til dette stedet at Jesus kommer tilbake!

Det var som Allherskeren Johannes møtte Jesus på Patmos:

"Da jeg så Ham, falt jeg ned som død ved føttene hans. (Åp 1,17) Nettopp fordi vi ikke forkynner at Kristus nå er opphøyd til himmelen, og skal komme igjen derfra, og at Han nå er Allherskeren, forsvinner også gudsfrykten og ærbødigheten for Kristus. Kristus er ikke det søte, lille barnet i krybben. Han er Sønnen ved Faderens høyre hånd. Hadde vi forstått dette, og hva det virkelig innebærer at Jesus er Herre, hadde det ikke vært så mye "løsaktighet" i blant oss, og vi hadde feiret Kristi himmelfartsdag med glede.”

“Hvorfor er Kristi himmelfart så neglisjert? For en tid tilbake hadde avisen Vårt Land en artikkel om dette, og en teolog sa det omtrent slik: Jeg har alfri forstått betydningen av denne dagen, og feirer den ikke. Svaret er egentlig ganske tidstypisk. Jeg tror det er mange årsaker til at det er slik.

For det første faller Kristi himmelfartsdag på en torsdag. Hadde den falt på en søndag, hvor kristne likevel kommer sammen til gudstjeneste, så hadde den kanskje fått noe større oppmerksomhet. Men dette er ingen skikkelig forklaring. Jul kan falle på en hvilken som helst dag i uken uten at det får noen betydning.

En annen årsak er at Kristi himmelfartsdag ikke er knyttet til naturen. Jul feirer vi jo om vinteren, påske om våren og naturen spiller inn for å skape den rette "stemningen". Det vil si, det gjelder jo på den nordlige halvkulen. Litte annerledes er det å henge pynt på et palmetre!

Den tredje årsaken har kanskje med det å gjøre at vi berøres mer av at Jesus kommer til oss, enn forlater oss. Avskjeder og fravær av noen en er glad i er triste greier. Vi er så menneskesentrert og jordbundne at vi fryder oss over at Jesus kalles "Immanuel" (Gud med oss, jfr Matt 1,23), og klarer ikke helt å forholde oss til noen som "er i himmelen".

Men den aller viktigste årsaken er nok den at vi ikke har forstått betydningen av Kristi himmelfart. Dette er nok også mer sant når det gjelder vestlig kristendom enn den østlige. Siden kristenheten delte seg i to, i 1054, har de vestlige kirkene - både Romerkirken og protestantene - lagt vekt på Kristi død på korset og dette har vært sentrum for deres forkynnelse og det gir seg blant annet uttrykk i deres arkitektur. I Østkirken - det vil si de ortodokse kirkene - har man fokusert mye mer på Kristi oppstandelse.

Forskjellen i vektleggingen - Kristi korsdød eller Kristi oppstandelse - har da også en direkte betydning for hvordan vi tenker på Kristus. Konsentrerer vi oss om Kristi korsdød er fokus rettet mot det Kristus gjorde for oss i fortiden, men er vi opptatt av Hans oppstandelse er vårt fokus rettet mot det Han gjør for oss nå og også hvor Han gjør dette.

Edin Løvås poengterte alltid betydningen av Kristi himmelfartsdag. Han skrev også en egen salme for denne dagen. Der heter det:

På himmelfartsdagen steg Frelseren ut av rommet og utenfor tiden, så vennene samlet på fjellryggens nut, kunne se det og følge Ham siden.

Gud grep Ham og løftet Hans sårmerkte kropp, langt bortenfor skyer og kloder. For Han som steg ned, Han steg seirende opp, for å bli alle menneskers broder.

Han sitter på tronen ved Faderens hånd, og oppfyller likevel altet. Han står midt i blant oss, i lys fra Guds Ånd som i oss er blitt kraften og saltet.

Hver dag er en strålende himmelfartsdag, hver natt er vår Herre tilstede. Nå frykter vi ikke for tomhet og jag, for det finnes en himmelfartsglede.

På himmelfartsfjellet har englene dans. Stig opp, la oss fryde oss sammen! Vi ser den usynlige og vi er Hans. Halleluja for Frelseren! Amen!

Med Kirken bekjenner vi: "for opp til himlene, sitter ved Faderens høyre hånd og skal komme igjen i herlighet for å dømme levende og døde, og Hans rike skal være uten ende."

Det beste åndelige rådet jeg har fått

Hva er det beste åndelige rådet jeg har fått i de 62 årene jeg har levd? Utvilsomt det jeg fikk av Edin Løvås (bildet), noen år før han døde:

- 'Hva gjør du når du er sliten av å be, Edin?', spurte jeg. 'Når du ikke orker mer?'

Da så Edin på meg med sitt gode, lune, smil. Så sa han: 

- 'Jo, det skal jeg fortelle deg! Jeg går inn i mitt lønnkammer. Stiller meg midt i rommet, og så sier jeg: I dag orker jeg ikke å be. Ha det godt! Nå går jeg meg en tur! Og så går jeg.'

Hva er dette? Sunn åndelighet. 

Vil du bli mer åndelig? Bli mer menneskelig. 

Billedtekst: Edin Løvås slik jeg husker ham. Som åndelig mentor, og en kjær venn. Foto: Ragnhild Helena Aadland Høen. Brukt med fotografens velvillge tillatelse. Dette er nok det beste bildet av Edin som er tatt.

Om å bli stående - om forbønnen som åndelig våpen, del 3

Bønnens hus har mange rom, skrev Edin Løvås. Det er godt å vite. Det finnes mange måter å be på. 1.Tim 2,1 beskriver noen av dem: 'Derfor formaner jeg at det først av alt blir gjort påkallelser, bønner, forbønner og takksigelser for alle mennesker.'

La oss se nærmere på dette. Før vi går inn på hvert enkelt av disse ordene, merker vi oss en ting. Hvert av disse ordene omtales i flertallsform. Det er ikke tilfeldig. Dette kommer ikke frem i oversettelsen til Bibelselskapet av 2011.

1. PÅKALLELSER

Ordet kan også oversettes: 'ydmyke begjæringer'. En bokstavelig oversettelse av ordet fra gresk er: 'det å bønnfalle noen om spesielle goder.' På engelsk brukes ordet 'supplications' og dette ordet betyr primært 'et behov'. Når vi påkaller Herrens navn, så øser vi ut våre hjerter for Guds ansikt. Det kan vi gjøre høylydt, eller som Hanna gjorde, stillferdig og inne i seg selv. Påkallelser kan være svært spontane bønner, som kommer fra hjertet vårt, som et rop. Et eksempel på dette er Rom 10,13: 'For hver den som påkaller Herrens navn skal bli frelst.'

Denne bønneformen omtales veldig tidlig i Bibelen: 'Også Set fikk en sønn, og han kalte ham Enosj. På den tiden begynte de å påkalle Herrens navn.' 1.Mos 4,26

Når vi leser Israelfolkets historie ser vi at ofte ble det bygget et alter, og der ved alteret påkalte de Herrens navn.

Og det finnes løfter for de som påkaller Herren:

'Da skal dere påkalle Meg og gå av sted og be til meg, og Jeg skal høre på dere, Dere skal søke Meg og finne Meg, når dere søker Meg av hele deres hjerte.' Jes 29,12

I Bibelsk Oppslagsbok kan vi lese dette:

'Påkalle Herrens navn er et uttrykk som en i Israel brukte for å betegne at en bekjente at en tilhørte Herren og dyrket ham som sin Gud. De kristne beskrives på flere steder i NT som mennesker som påkaller eller anroper Jesu Kristi navn. De satte altså uttrykket 'Herren Kristus' istedenfor 'Herren Gud', jfr.Apg.9,14. 21 ; 22,16; 1.Kor.1,2 etc. De viser altså Kristus den dyrkingen som tilkommer Gud. Klarere kan deres tro på Kristi guddom ikke utrykkes.' ( David Hedegård/Aapeli Saarisalo: Bibelsk Oppslagsbok. Lunde Forlag 1975, side 765.

Bønnemøtet i menigheten burde være et fristed hvor det er mulig å øse ut sitt hjerte for Herren. Til å bønnfalle Ham, påkalle Hans navn. Det er jo ikke til hverndre vi ber, men til Herren. Når vi kommer sammen for å be, burde det værre god tid avsatt til å påkalle Herrens navn - uten noen agenda, bare øse ut det som ligger på ens hjerte.

Men det å påkalle Herrens bønn, har ikke med lengde å gjøre. Det kan også gjøres kort, som en pil vi sender ut, bare med bruken av ordet 'Herren' eller 'Jesus'. Det er kanskje alt vi klarer å si, fordi nøden er så stor. Men det holder. Herren kjenner alt.

forsettes

114.158 kroner samlet inn så langt

Sammen med pastor Erik Andresassen i Oslo Misjonskirke Betlehem har jeg tatt initiativ til en innsamlingsaksjon for å gi en håndsrekning til Lia gård og Sandomstiftelsen i en krisetid for retreatbevegelsen i Norge. Kooronakrisen gjør det umulig å holde rereater, og Lia gård (biildet) alene taper en halv million i måneden i inntekter.

Innsamlingen startet via Facebook søndag ettermiddag, og når dette skrives mandag formiddag har 226 personger gitt drøyt 114.000. En stor og inderluig takk så langt.

Nå trenger vi hjelp av de som er på Facebook til å dele innlegget om innsamlingsaksjonen med sine venner slik at så mange som mulig blir kjent med aksjonen, og vi kan få inn mest mulig penger. Pengene går uavkortet til Lia gård og Sandomstiftelsn. Blir du med på dugnaden? Enten ved å gi eller dele innlegget med dine Facebookvenner?

Foreløpig mål er satt til 250.000 kroner, men når vi det - og det håper vi inderlig - er neste mål 500.000. Små og store bidrag - alt er like kjærkomment. Gir 1000 retreatvenner 250 kroner hver er det 250.000. Som Knut Grønvik sa det: 'Det er de to kafebesøkene du ikke har fått tatt i denne tida.'

I år er det 100 år siden den norske retreatbevegelsens far, Edin Løvås, ble født. La oss føre arven videre!

Til alle trette bedere

Her om dagen fikk jeg 'Tomas-nytt' i postkassen. rundbrevet fra Tomasgården ved Kornsjø. Det gleder meg meg til å lese hver gang det  kommer. Denne gangen fikk jeg også stor åndelig hjelp ved å lese en artikkel de gjengir fra en bok Edin Løvås (bildet) skrev, som het 'Oppmuntringer', utgitt på Ansgar forlag i 1990. Det er som om Edin skriver direkte til meg, jeg, som venter på en bypass-operasjon:

"En pasient med hjerteinfarkt lå på overvåkningen på sykehuset. Han tenkte på døden og kjempet med Gud. Var han beredt? Var all synden tilgitt? Han begynte å be. Intenst. Da kom sykesøsteren springende. 'Hva holder du på med?' sa hun. 'Jeg ser på skjermen at du maser med noe. Det tåler ikke ditt hjerte. Du må ligge aldeles stille. Tenk ikke på noe! Slapp helt av!.'

Pasienten som var et Guds barn, slapp seg ned i Fuds favn og falt hel til ro. Etter hvert fikk han små meldinger fra sin kone. 'Alle dine venner ber for deg.' 'Fint,' tenkte han, 'da slipper jeg å be og kjempe.'

Dette er Guds barns situasjon når de har døden for øynene. For, sier Paulus i 1.Kor 15,55: Døden er oppslukt, seieren vunnet!' Denne seieren vant Jesus for oss da han døde på korset. Han kjempet og seiret, for at vi skulle slippe oss ned i vår himmelske Fars favn og falle til ro hos ham. Denne seieren ble demonstrert på påskedagen. Da gikk Kristus ut av graven fordi døden ikke kunne holde på ham. Han har banet veien for alle sine."

Billedtekst: Dette vakre og karakteristiske bildet av Edin Løvås, er tatt av Ragnhild Helena Aadland Høen. Brukt med velvillig tillatelse.

Gledelig nyhet fra Verbum forlag

Nå ble jeg skikkelig glad! Det er langt mellom de gode nyhetene disse dagene, men her er en! I anledning 100 års juibleet for Edin Løvås' fødsel, relanserer forlaget 'Minutter med Jesus', med undertittelen: 365 enkle øvelser i Jesusmeditasjon. Jeg kjøpte min utgave i 1986 , og i den har edin skrevet med sin vakre håndskrift: 'hilsen til Bjørn Ollav med varme.'

Nå kan nye generasjoner få hjelp til et Jesus-sentrert andaktsliv. Ved siden av Jesusbønnen er det ingenting som har hjulpet meg så mye til å leve i en hverdagslig rytme med bønnen og Bibelen, som Jesusmeditasjonene til Edin Løvås. De er utrolig slitesterke. Før jeg begynte med dem, slet jeg med å konsentrere meg om bibelteksten og å huske hva jeg hadde lest. Men med hjelp av denne enkle metoden, konsentrert om de tre ordene: se, be og tilbe, ble alt annerledes.

Med en nyutgivelse av denne klassikeren, som innholder bibeltekster for et helt år, håper jeg mange skal få hjelp, ikke bare om å lese disse tekstene, men leve med dem i deres travle hverdager.

Ta kontakt med din nærmeste kristne bokhandel og sikre deg et eksemplar. De trenger din støtte disse dager.

Foto: Dan Aksel Jakobsen/Verbum.

På himmelfartsdagen

På himmelfartsdagen

På himmelfartsdagen steg Frelseren ut av rommet og utenfor tiden, så vennene samlet på fjellrygens nut, kunne se det og følge Ham siden. 

Gud grep Ham og løftet Hans sårmerkte kropp langt bortenfor skyer og kloder, for Han som steg ned, Han steg seirende opp for å bli alle menneskers broder.

Han sitter på tronen ved Faderens hånd, og oppfyller likevel altet. Han står midt iblant oss i lys fra Guds Ånd som i oss er blitt kraften og saltet.

Hver dag er en strålende himmelfartsdag, hver natt er vår Herre til stede. Nå frykter vi ikke for tomhet og jag, for det finnes en himmelfartsglede.

På himmelfartsfjellet har englene dans. Stig opp, la oss fryde oss sammen! Vi ser den usynlige og vi er Hans. Halleluja for Frelseren! Amen!

- Edin Løvås

Velsignelsestegnet

'Det finnes et velsignelsestegn som har en meget talende symbolikk. De fleste av oss har sett det på gamle religiøse bilder, f.eks. ikoner. En hånd vendes med håndflaten mot oss. Tommelen er lagt over lillefingeren og ringfingeren. De to andre, pekefingeren og langfingeren peker oppover.

Det er sparsomt med beskrivelser av symbolikken når det gjelder velsignelsestegnet. Det sikreste er at de to fingrene representerer Kristi to naturer: Kristus som sann Gud og sant menneske. De tre fingrene, som danner basis for de to, kan være symboler på treenigheten. Får en penslet inn tankene i denne retningen, blir tegnet helt tydelig.

Utfra dette kan man gjøre en del refleksjoner. Den bibelske og teologiske grunnvollen for den kristne undervisningen er treenigheten, Faderen, Sønnen og Ånden. Dette er grunnstrukturen som også danner mønsteret i den apostoliske trosbekjennelsen og i Luthers katekisme. 

Men hva med de to fingrene som rekkes opp så demonstrativt og som representerer Kristi to naturer?

Meningen kommer tydelig frem om man studerer Det nye testamente og legger merke til hvor stor plass beskrivelsen av de forskjellige guddomspersonene har fått. En behøver ikke å telle kapitler og vers for å se at den andre personen i guddommen har fått en helt dominerende plass. Det er forkynnelsen av Kristi person og gjerning som fyller det meste av vårt nytestamente.

Hvor blir det så av balansen? Den blir jo ofte fremhevet som et ideal. Om man kan tenke seg en trearmet vekt, så bør det være like mye i hver skål. Det er den vanlige innstillingen.

Og dette stemmer selvfølgelig med realitetene. I tre troens artikler er de store bærebjelkene i det teologiske byggverket. Det er i pedagogikken, slik den trer frem i Det nye testamentes undervisning, at den manglende balansen kommer inn. Og årsaken er klar. Jesus Kristus er den måten Gud taler til oss på. Han er, i sin person, selve Ordet. (Joh.1,14 og 18). Derfor fortelles det om evangelisten Filip at han kom til hovedstade i Samaria og forkynte Kristus. (Apg.8,4). Og da Paulus kom til Aten, forkynte han Jesus og oppstandelsen (Apg.17,18). Det fortelles ikke at de kom til Samaria og Aten og forkynte treenigheten. De forkynte Kristus i Åndens kraft, for at folk skulle lære Faderen å kjenne. Den teologiske grunnvollen var treenigheten, men pedagogikken, undervisningen og appellen var knyttet til Kristus og hans to naturer.

Det var fint da Jesusvekkelsens ungdommer dro frem med den høyre hånden opprakt og en finger i været. Det var tydelig for alle at dette begeistrede folket ville løfte Jesus høyt opp i forkynnelse og lovprisning. Men det er ikke mindre sunt og solid med det velsignelsestegnet der de tre fingrenes teologi danner basis, og forkynnelsen topper seg i de to fingrenes pedagogikk.'

- Edin Løvås: Et menneske i Kristus. Luther forlag 1995, side 30-32

En redegjørelse: Hva jeg legger i begrepene 'kontemplasjon' og 'Kristus-mystikk', del 2

Som jeg skrev i forrige artikkel er kristen kontemplasjon forankret og knyttet til Bibelen. Det handler om å lytte til Guds røst i Skriften, derfor er kristen kontemplasjon uten daglig lesning av Bibelen, og uten å bruke Bibelen når man har sin stille stund med Gud, umulig. Vi henter nærring fra Ham som er Livets brød, Jesus.

Et annet ord for 'kontemplasjon' på norsk  er å grunne. De gamle snakket om å 'grunne på Ordet'. Det er det samme jeg snakker om når jeg bruker ordet 'kontemplasjon'.

For min egen del henter jeg åndelig næring to steder: Gjennom den daglige bibellesningen og ved å ta del i nattverden.

Det finnes en stor iboende kraft og styrke i De hellige skrifter, i Bibelen. Den utgjør kirkens støtte og energi og gir Guds barn styrke i troen, næring til sjelen og den er en ren og uforgjengelig kilde for det åndelige livet. Så heter det da også: "For Guds ord er levende og virkekraftig og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger igjennom til det kløver sjel og ånd, marg og bein, og dømmer hjertets tanker og planer." (Hebr 4,12)

Min egen vei inn i kontemplasjon har først og fremst to hovedkilder:

Norges kristelige student- og skoleungdomslag - Laget
Edin Løvås

Det var på en ledertreningssamling i Gvarv i Telemark at jeg i min første tid som kristen ble introdusert for betydningen av å ha en daglig stille stund med Jesus. Han som introduserte meg for dette var daværende skoleungdomsprest Anders Moen Kvalsnes. For det er jeg ham evig takknemlig, Det har betydd alt for meg, og vært en slik kilde til et rikt åndelig liv.

Men det som skulle bli så frigjørende for meg var møtet med Edin Løvås og hans 'Jesusmeditasjon', tidlig på1980-tallet.

Det er mange måter å lese Bibelen på. Den kan blant annet leses akademisk, eller for å finne argumenter for å slåss med andre i sosiale medier. Noe annet er den kontemplative lesningen av Bibelen, og her kommer 'Jesusmeditasjonen' til Edin inn.

Den er bygget opp rundt tre ord: SE, BE og TILBE.

Man setter seg godt til rette - ikke for godt, kunne Edin spøkefullt legge til. Man finner frem Bibelen sin, og aller helst evangeliene. 'Jesusmeditasjon', handler først og fremst om Jesusfortellingene: Hans ord, Hans lignelser. Så leser man en kort tekst. Deretter lukker man øynene og lever seg inn i fortellingen man har lest. For eksempel fortellingen om Jesus og den samaritanske kvinnen. Man kan for eksempel tenke seg at man setter seg ved brønnen og lytter til samtalen mellom Jesus og kvinnen. Man lever seg inn i den. Kanskje man fester blikket på Jesus. Ser ansiktstrekkene Hans når Han taler? Kanskje man kjenner på at det er en varm dag? Kanskje man kjenner på at man er sliten?

Dette er noe helt annet enn å nærme seg Bibelen på intellektuelt. Og dette er den eneste måten jeg personlig kjenner som har ført til at jeg faktisk husker det jeg har lest, fordi jeg har levd meg inn i teksten. På denne måten følger bibelteksten meg hele dagen.

Så finner jeg noe i teksten jeg kan be for. I det tilfellet jeg nevner: mennesker som sliter med relasjoner. Og til slutt har jeg via teksten funnet noe jeg kan takke for og tilbe Jesus for.

Dette behøver ikke ta lang tid hver dag, men har vært helt avgjørende for mitt åndelige liv.

Det finnes bøker av Edin Løvås og Sven Aasmundtveit med god veiledning for hvordan dette kan gjøres, og med forslag til tekster som kan leses. De anbefales på det aller varmeste.

(fortsettes)

Det går an å bli for åndelig

Det går an å bli for åndelig, akkurat som du kan ta for mye Møllers tran! Vi er skapt av Gud Fader som et helt menneske: ånd, sjel og kropp. Da må vi ta vare på alle tre bestanddelene.

Jeg husker Edin Løvås ved en anledning sa: "Det hender jeg blir sliten og lei, og orker ikke å be. Da pleier jeg å gå inn i mitt lønnkammer, stille meg midt i rommet og si til Gud: 'I dag er jeg sliten og lei. Nå stikker jeg ut en tur. Ha det bra. Gud!' Og så går jeg ut." Dette er sunn åndelighet.

Når alt dreier seg om bønn, bibellesning, faste, møter, evangelisering, så står vi i fare, ikke bare for å brenne ut, men også for å karikere den kristne tro. Det finnes ingen tro som som er så kroppsfokusert som den kristne tro. Du skal ikke lese mye i Det nye testamente før du oppdager det. Vi snakker til og med om kroppens oppstandelse!

Mange kristne går rundt med stadig dårlig samvittighet: det er så mange behov, så mye nød, og så tærer denne dårlige samvittigheten på oss, og noen blir syke. Et ord av Jesus har blitt meg til stor hjelp i denne sammenhengen: "De fattige har dere alltid iblant dere." Med andre ord: behovene vil alltid være der, de tar aldri slutt. Men hvis ikke vi tar vare på oss selv, har vi til slutt ikke noen krefter igjen til å ta oss av andre og deres behov.

Jeg øver derfor på det vakre, men dog så vanskelige og utfordrende ordet:

selvivaretagelse.

Smak på det ordet noen minutter og gjenta for deg selv:

selvivaretagelse

"Alt som er sant og edelt, rett og rent, alt som er verdt å elske og akte, alt som er til glede og alt som fortjener ros," skriver apostelen Paulus, og så legger han til: "legg vinn på det!" (Fil 4,8)

Francis Schaeffer, et av det 20.århundres store apologeter, trosforsvarere, forteller at han ble for åndelig en periode, og fikk hjelp til å bli et sunnere menneske, da han oppdaget rikdommen i kunsten, musikken og litteraturen.

Og Grundtvig sa det slik: "Menneske først, kristen så!"

Jeg husker jeg reagerte kraftig på det utsagnet da jeg var ganske ny på troens vei. Nå i mer moden alder, synes jeg det er både sant og godt. Men det burde ikke være noen motsigelse.

I dag har jeg gleden av å brygge meg en god kopp te, ta på meg en genser, kroe meg oppi sofaen og lese en roman. Så skal jeg ta meg en tur ut. Med GOD samvittighet, og så skal jeg takke Gud for at jeg er et MENNESKE.

Hva er kristen kontemplasjon? En redegjørelse

Hva er kontemplasjon? Jeg får av og til spørsmålet. Noen mener å vite at det er okkult. Vel, jeg snakker ikke om kontemplasjon i den betydning som Østens mystikk legger i det. Absolutt ikke. Jeg har ingen ting med verken Østens mystikk eller New Age å gjøre.

Dessverre har vi ikke noe godt ord for dette på norsk, men den kristne betydningen av ordet handler om et gresk ord som apostelen Johannes bruker i 1.Johannesbrev. Jeg tenker på ordet: theaomai.

Når Johannes innleder sitt brev skriver han: "Det som var fra begynnelsen, det vi har hørt, det vi har sett med våre øyne, det vi har BETRAKTET." (1.Joh 1,1. Norsk Bibel)

Det har vi det: theaomai = betrakte.

Johannes bruker to ord for å se. Det første er: horao, som betyr å se. Ordet brukes om vårt syn, det vi ser med våre øyne. Norsk Bibel oversetter dette slik: "Det vi har SETT."

Det andre ordet Johannes bruker er altså ordet: theaomai. Det kan oversettes: å se, betrakte oppmerksomt, beskue. "Indikerer en følelse av undring som skyldes et grundig og inngående syn av noe man ønsker å vite mer om. Innebærer derfor mer oppmerksomhet enn vanlig syn." (Innsikt. Studieutgave til Det nye testamente med nøkler til ordene i grunnteksten. Norsk Bibel A/S 2009, side 856)

Kontemplasjon i kristen betydning handler om å beskue, betrakt oppmerksomt.  Hva er det vi betrakter? Johannes gir svar på det spørsmålet: På Ordet som ble menneske, kjød, Jesus. For meg handler dette om en ting: Jesusmeditasjon. Det var det Edin Løvås lærte meg, og som har beriket mitt liv fra tidlig 80-tall. Det handler alltid om Jesus, og det handler alltid om Bibelen. Kristen kontemplasjon handler om å lese evangeliene, sakte. Stanse opp og leve seg inn i fortellingen vi leser, bli en del av dens handling. Det handler ikke om å tømme sinnet, bli tom, som er Østens lære, men det handler om å se den Herre Jesus foran seg, bli opptatt av Ham, lære av Ham, se Hans skjønnhet, bli stille for Ham, la Ham elske oss.

Når nå noen bruker sosiale medier for å angripe meg for å undervise om kontemplasjon, så er det dette de angriper. Når noen kaller meg en 'satans tjener', en som er 'syk på ånd, sjel og kropp', og som en 'døråpner for New Age', så er det dette de angriper. Det jeg underviser om er at mennesker skal feste blikket på Jesus, lese evangeliene, leve seg inn i dem, og bli mer lik Jesus.

De to personene som holder på med denne sjikanen, angriper meg også for å undervise om tidebønn. Det er tydelig at de ikke vet hva det er. Det handler om å be Guds ord, for det meste Salmene. Slik jødene alltid har gjort, slik Jesus gjorde og slik apostlene gjorde. Når ble det galt å be Guds ord?

Den kostbare perlen

Her er andre artikkelen av Edin Løvås om Kristusmystikken:

I 1963 hadde jeg en opplevelse som fikk stor betydning for meg. Jeg var i en by i Sverige og talte ved en serie møter. Losji hadde jeg hos en eldre dame som bodde i en stor villa. Opplevelsen hadde jeg en kveld da jeg kom dit etter et møte. Min vertinne hadde satt fram litt kveldsmat på kjøkkenet, og skrevet en lapp om at hun var gått til ro. Hun hadde soverom i et loftsværelse. Jeg hadde mitt i andre etasje, kjøkkenet og stuen var i første. Jeg behøvde altså ikke å forstyrre noen, f.eks. med min bønn.

Under det enkle måltidet ble mitt indre mer og mer mettet av Guds og Kristi nærvær. Og jeg dro meg inn i den store stuen for å be. Der satte jeg meg på en pinnestol, og på den satt jeg helt til det lysnet av dag. Tiden bare forsvant. Men la meg sitere noe fra et notat som jeg nettopp har funnet. Det er fra lørdag 2. november 1963.

"Noen er hos meg. Det er Jesus Kristus. Han omgir meg på alle sider. Han bor i mitt hjerte. Opplevelsen er preget av visshet, klarhet og erkjennelse. Erfaringen er forenet med et "minne" om at generasjoner har vært der jeg nå er. Jesus Kristus har vært hos dem også og forenet seg med dem. Han har tatt bolig i dem. Han har mettet også dem med den samme visshet og klarhet, - med den samme erkjennelse av den virkelighet som er ham selv. Jeg opplever ikke bare en dyp forening med tidligere slekter, men samtighet også. Vi er alle tilstede hos Herren og han hos oss i et evig nu. Vi er allerede satt med han i det himmelske, etter Skriftens Ord.

Om noen skal forstå dette, må de ikke tenke på følelser, men heller på tro og kjærlighet."

Videre står det i dette notatet: "Kan noe menneske, kastet ut i denne kosmiske usikkerhet, få del i noe større enn troen på Kristus? Herre, du Hellige Ånd, - som elsker Guds Sønn mer enn et stakkars menneske kan fatte - hold meg fast hos Jesus. Denne perle som er Herren selv og troen på ham, er alt som kan eies for evig både på jorden og i himmelen. Og tilbedelsen av ham - av hans storhet, makt og herlighet - er alt jeg kan gi ham tilbake."

Jeg husker tydelig hva som hendte på morgensiden. Opplevelsen ble da forvandlet til en åndelig livlighet. Jeg falt på kne og vandret deretter omkring i en rus av salighet. Et notat fra søndag 3. november, altså dagen etter, er slik:

"Jeg gråt lenge av glede etter denne opplevelsen av Kristi nærvær. Jeg utøste min glede i bønn. Så voldsom var den hete som etterpå brant i mitt sinn at jeg bare med stor møye kunne lese Ordet. Jeg så på denne søndagens tekst, Joh.10,22-30, og ordene var så fulle av kraft og virket så voldsomt på meg at jeg tre ganger måtte vende øynene bort fordi jeg kjente det som jeg ville sprenges av glede.

I denne tilstand var en del av den mystiske erfaringe igjen i min sjel, i mitt indre, i mitt hjerte. Men den var sterkest i sin første stille form, da jeg både fysisk og åndelig holdt meg helt i ro. Da var den ren. Dermed har jeg ikke sagt noe negativt om bønnen, tårene, gleden og lovprisningen i fremmede tunger som fulgte denn morgen. Dette måtte komme.

Når jeg tenker tilbake på denne natten, så var vel dette det som kan kalles kontemplativ erfaring. Det var rester i den av meditativ Kristusopplevelse. Hele tiden holdt jeg bevisstheten festet ved den historiske Kristusskikkelsen. Innimellom så jeg ham. Selve erfaringen kom plutselig og overraskende. Men den har grodd fram i meg under lengre tid og blant annet ved lesningen av Mauriacs "Min tro". Denne boken har fått min egen tro på Kristus til å blomstre. Jeg eier - og kan tale ærlig og oppriktig om dette - en dyp personlig tillit til Jesus Kristus. Jeg tror på ham. Jeg holder "den kostbare perlen" i min hånd.

- Edin Løvås: Et menneske i Kristus. Luther Forlag 1995, side 59-62

Billedtekst: Det vakre bildet av Edin Løvås er tatt av Ragnhild Helena Aadland Høen, og brukt med hennes velvillige tillatelse.

Vandring mellom meditasjon og kontemplasjon

I går publiserte jeg en artikkel av Wilfrid Stinissen som omhandlet den kristne mystikken. I to artikler lar jeg Edin Løvås (bildet) slippe til med god åndelig veiledning om samme tematikken. Tro om ikke Edin var en Kristus-mystiker?

En kvinne i 50 årene, gift med en prest, fortalte at hun hadde forlatt stadiet med den bibelfunderte Jesusmeditasjonen. Hun var, sa hun, kommet videre til kontemplasjonen i sitt bønneliv.

Bakgrunnen var at hun var blitt undervist om og veiledet i bruk av Jesusmeditasjonen. Dag etter dag hadde hun lest fortellingene om Jesus, levd seg inn i dem og opplevd at han som hun leste om, var hos henne. Hun hadde bedt og tilbedt, og hun hadde frydet seg i hans nærhet.

Men i den undervisningen hun hadde mottatt var det også blitt sagt at det kunne hende Den Hellige Ånd iblant ville fjerne dette bildet av Jesus som hun på en bevisst måte hadde flyttet over fra Bibelens verden til sin bønneplass. Isteden, hadde hun fått høre, ville hun kanskje komme til å oppleve at hele rommet der hun befant seg, var fylt av Jesu nærvær. Samtidig ville hun kanskje også fylles av tro på og bevisstheten om at han bodde i hennes hjerte. Veiledningen ble forankret i de viktige nytestamentlige begrepene som forteller at "vi er i Kristus" og "Kristus i oss."

Dette hadde blitt til erfart virkelighet i den unge prestefruens liv. Og så kjente hun at Jesusmeditasjonen var et barnestadium som hun ville bevege seg bort fra.

Denne måten å tenke på er ganske vanlig hos mange mystikere. Jeg hørte en gang en katolsk munk forfekte at alt annet enn det kontemplative, alle "søte" følelser og alle åndelige "fantasier", bare var sukkertøy som Gud lokket med for å få sjelen videre.

Kvinnen fikk en advarsel og en alvorlig formaning. Det ble sagt til henne at all Gudgitt erfaring springer ut fra Bibelen og slår røtter i Bibelen. Det ble understreket at det normale for en Kristusmystiker er en vandring mellom det meditative og det kontemplative.

En illustrasjon til dette har vi i den trosakten som er så mye brukt i retreatbevegelsen. En del formuleringer i denne trosakten er svært gamle, men i retreatbevegelsen har den fått en utforming som nettopp understreker denne vandringen. Det første leddet lyder slik: "Herre Jesus Kristus, du står her foran meg." Detter jo helt tydelig et ledd i Jesusmeditasjonen. Den Jesusskikkelsen, som evangeliene forteller om, står der foran den bedende. Ved neste ledd: "Du er også bak meg", vil noen fortsatt kunne holde fast ved den samme tanken. Men i fortsettelsen oppløses denne forestillingen. Ved ordene om at Herren er på høyre og venstre side, over og under den bedende, forandres den indre holdningen. Når det i fortsettelsen heter at Herren omgir den bedende på alle sider, bor i hjertet og gjennomtrenger den bedende helt, da er dette en øvelse i kontemplasjon. Men det aller siste leddet fører nå tilbake til det meditative. Slik lyder dette:"- og du elsker meg, Herre Jesus." Her blir den første og den siste setningen knyttet sammen slik: "Herre Jesus Kristus, du står her foran meg - og du elsker meg."

Oppbyggingen av trosakten er bevisst, nettopp for å hjelpe dem som bruker den til en vandring mellom det meditative og det kontemplative.

Denne holdningen er meget viktig i en tid hvor mange mennesker har erfaringer av kontemplativ karakter. Det er ikke alltid munnsvær når folk forteller at de tror på "et eller annet", en oversanselig virkelighet eller en kraft i universet. Noen har tydelige åndelige erfaringer, andre bare svake anelser om en åndelig verden. For Gud gir seg tilkjenne også for mennesker som ikke bruker Bibelen. Det som er vår oppgave, er nettopp å lede disse menneskene fra deres erfaringer av mystisk, kontemplativ karakter til bibellesningen, bibelmeditasjonen og i første rekke til Jesusmeditasjonen. Derfra kan de så, etter som Den Hellige Ånd leder dem, vende tilbake til det kontemplative, men først og fremst til den mystikk som kalles Kristusmystikk.

Men hvordan gikk det med den unge prestefruen? Det gikk bra. Hun tok til seg formaningen og vendte tilbake til Bibelen og Jesusmeditasjonen. Hun begynte på en livslang vandring mellom det meditative og det kontemplative. Inn i denne vandringen vil Gud føre oss alle sammen.

- Edin Løvås: Et menneske i Kristus. Luther forlag 1995, side 54-58

Billedtekst: Det vakre bildet av Edin Løvås er tatt av Ragnhild Helena Aadland Høen og brukt med velvillig tillatelse.