Etterkommer av Holocaust-overlevende har arbeidet frem Covid-19 vaksine

Som kjent for de som leser bloggen min  er Israel i ferd med å vaksinere hele sin befolkning mot Covid-19. Historien bak denne formidable innsatsen er ganske så utrolig. Det hele begynner i Hellas. Ved utbruddet av 2.verdenskrig befant 60.000 jøder seg i Tessaloniki. Det var et høyst levende og oppegående jødisk samfunn der. Flesteparten av sjauerne på havna i dencgreske havna var jøder. Det førte til at havna i Tessaloniki var stengt på lørdager, da jødene feiret sabbat. Her bodde det også kjente rabbinere.

Så kom det brutale naziregimet. I den såkalte 'Operasjon Barbarossa' som var en del av Hitlers offensiv mot Russland, angrep og inntok Hitler Hellas. Av 60.000 jøder ble omlag 50.000 av dem utryddet i konsentrasjonsleiren Birkenau. Kun få av disse overlevde, Blant de overlevende var den jødiske familien Burla. Etter krigen - nærmere bestem i 1961 - ble en sønn født inn i Burla-familien. Han skulle få navnet Abraham (Albert).

Abraham, best kjent under navnet Albert, vokste opp og studerte til å bli veterinær. Han tok sin doktorgrad i reproduktiv bioteknologi ved Aristotle University of Salonika Veterinary School. 34 år gammel flytter han til USA. Der gifter han seg med en jødisk kvinne ved navn Miriam og de får to barn. 

I USA, begynte Abraham Burla sitt arbeide for den farmasøytiske industrien, og han steg raskt i gradene og bli en del av selskapet Pfizer, hvor han ble leder for avdelingen for globale vaksiner. Derfra var veien kort til å bli styreleder for Pfizer i 2019.

I hele fjor ledet Abraham Burla arbeidet med å finne opp en vaksine mot Covid.-19. Sønnen av en Holocaust-overlevende er dermed en viktig årsak til at millioner av liv kan reddes. 

Verden har nok en grunn til å takke Gud for jødene.

Billedtekst: Abraham Burla tenner Hanukkah-lysestaken. Foto: The Times of Israel.

Den store avsløringen

Jeg har tenkt mye på Kjell Sjöberg (bildet), av mange og med rette kalt Nordens 'bønne-apostel', som døde av kreft i 1997 bare 64 år gammel, i det siste. Jeg var så heldig å få treffe ham noen ganger, og han talte også i Raufoss baptistkirke mens jeg var pastor der. Grunnen til jeg har tenkt på Kjell er et spesielt bønneoppdrag han hadde i Zürich i Sveits. Fra november 1990 til februar 1991 organiserte Kjell Sjöberg sammen med lederen for Kristna Handelskammaren en serie internasjonale finanssentra. Det dreide seg om Tokyo, New York, London og altså Zürich. Jeg husker ennå nyhetsbrevet han sendte ut i denne forbindelsen. Der var flere grunner for disse bønnereisene. En av dem var denne: Nazistenes ran av jødisk gods og eiendom. Fra Kjells nyhetsbrev, her i min oversettelse:

"Vi beregnet, at plyndret jødisk gods i Sveits omregnet i dagens pengeverdi utgjør 20 milliarder dollar. Israel har rett til å få tilbake det stjålne gullet for å finansiere de sovjetiske jødenes bosetning i Israel. Mens vi ba om at denne kapitalen skulle føres tilbake, var det to bedere som symbolsk utbetalingsblanketter til banken pålydende 20 milliarder dollar; 'Derfor skulle du satt inn pengene mine hos pengevekslerne. Og når jeg kom, ville jeg fått tilbake mitt eget med renter.' (Matt 25,27) Nå vil Jesus ha tilbake med renter det som er blitt stjålet fra jøder og som tredje verdens ledere har plyndret fra fattige land og skaffet seg fete bankkontoer i Sveits."

Ikke så lang tid etter dette begynte internasjonale medier å skrive om sveitsiske kontoer som inneholdt penger som tilhørte Holocaust-ofre, og sveitsiske myndigheter innrømmet sitt ansvar og etter press fra USA har Sveits begynt å betale ut penger til pårørende etter Holocaust. Kjell Sjöberg og hans team med forbedere fikk bønnesvar!

Denne erindringen ble aktualisert når jeg har lest avsløringene den siste tiden som avisen Dagen har kommet med, om hvordan norske jøder ble behandlet av norsk motstandsbevegelse. Det er med djup sorg og forferdelse jeg har lest disse reportasjene. I juni i år kunne Dagens journalist  Johanna Magdalena Huseby avsløre at norske jøder måtte betale opptil flere årslønninger for å bli hjulpet over til Sverige. For ikke-jøder var det gratis. I går skrev Dagen om den norske motstandsmannen Kjell Staal eggen, som forsøkte å hjelpe en jødisk familie fra Telemark over til Sverige. Når han henvendte seg til Milorgs avdeling i Telemark fikk han til svar: 'Sett dem på gata og la tyskerne overta. Vi er en militær organisasjon og vil intet ha med jødene å gjøre.' Det fremgår også at norsk motstandsbevegelse urettmessig hadde brukt midlene til en jødisk familie, for å finansiere den illegale pressen.

Avsløringene til Marte Michelet og Dagen er ubehagelig lesning, og har skapt alvorlige riper i lakken når det gjelder den heltemodige innsatsen til norsk motstandsbevegelse. Det er tydelig at det var mye jødehat blant enkelte av dens medlemmer, og at de tingene som nå er blitt avdekket har vært forsøkt dysset ned. Norske historikere har vært med på å fortie denne mørke og stygge sideen av norsk krigshistorie.

Det ansporer meg til å oppmuntre forbederne i Norge til å be om at hele sannheten om hvordan Norge behandlet jødene før, under og etter krigen kommer på bordet. Hvem vil være med på det? Be om at det finnes norske historikere som er modige nok til å avdekke det som har vært forsøkt skjult. I denne sammenheng minner jeg om ordene fra Matt 10,27: "Det jeg sier dere i mørket, skal dere tale i lyset; det dere får hvisket i øret, skal dere rope ut fra takene,"

En martyr for kirkens frihet og selvstendighet

I går var det på dagen 850 år siden erkebiskopen av Canterbury, Thomas Becket, ble myrdet mot slutten av kveldsgudstjenesten i den store katedralen i Canterbury. På kongens befaling. Det skjedde 29. desember 1170. Nå var kong Henrik II og Beckett i utgangspunktet gode venner, men de kom på kant med hverandre da Becket ble utnevnt til erkebiskop. Fra da av satte Becket seg som mål å forsvare kirkens selvstendighet i forhold til kongsmakten.

På synoden i Clatendon i 1164 krevde kong Henrik II at geistlige skulle kunne dømmes av en verdslig rett, og innskrenket dermed den kirkelige jurisdiksjon, men erkebiskop Becket nektet å anerkjenne synodens beslutninger og flyktet til Frankrike. Dette skapte store spenninger mellom kirke- og statsmakten. Seks år senere klarte de å komme frem til et forlik og erkebiskopen kunne vende hjem fra sitt eksil. Men det varte ikke lenge før striden brøt ut igjen, og denne gangen viste kongen sin brutale makt. Han sendte ut fire riddere, til Canterbury og ridderne drepte erkebiskop Becket på trappetrinnene opp til høyalteret til katedralen.

Drapet på erkebiskopen av Canterbury vakte stor oppmerksomghet i hele Vest-Europa. Becket hadde etter det historien forteller hatt mulighet til å flykte, men valgte å ofre livet for kirkens frihet. 

Om å kjøpe den lagelige tid, del 1

Tid kan bli en forbannelse, og tid kan bli en befrielse. Tid kan også bli en besettelse. I går lyttet jeg til et intervju i opptak med den irske lyrikeren, forfatteren og tidligere katolske presten John O'Donohue som døde så brått og uventet i 2008. I dette intervjuet kommer han inn på begrepet tid. Her i min oversettelse: 

"Drømmer er en sofistikert forestilling av tekster full av drama og figurer som vi sender til oss selv... Vi har aldri møtt noen som sier: ' Hvor er gårsdagen?' Vi antar alle at den har forsvunnet inn i ingenting...  Tiden i den vestlige verden er blitt en fiende... Stress er et pervertert forhold til tid... Vi blir så opphengt av tiden at når dagen ender og du ser tilbake så har du ikke hatt et øyeblikk helt for deg selv... For å sitere Mester Eckhardt, som jeg elsker: 'Mennesker kommer til meg for å spørre hvordan jeg skal be, hva skal jeg gjøre, men de glemmer det viktigste spørsmål av alle: hvordan skal jeg være?' Slår du ned på tempoet kommer du inn i rytmen og da kommer du inn i en annerledes form for tid, en annerledes rytme... Når du tar tid, ikke som et produkt av en kalender, men tiden som nærværets mor, blir alt annerledes..." (Fra intervjuet med tittelen: The Inner Landscape of Beauty)

 Her er det mye å dvele ved. Den prosessen skal jeg ikke blande meg inn i, men dele med dere noen egne tanker om tiden:

Vi tenker jo gjerne at tiden er noe absolutt. Vi forbinder den gjerne med en klokke som tikker og går. Dette er den objektive tiden. Klokketiden. Den er reelll nok. Men tiden er egentlig ikke objektiv, men i høyeste grad subjektiv. For noen går tiden veldig fort, for andre går den grådig sakte, men det er samme tiden, når vi snakker om chronos - klokketiden. 

Men Bibelen opererer også med et annet tidsbegrep: kairos-tiden. Guds velbehagelige tid. Når tiden var inne, sendte Gud sin Sønn. Dette er kairos-tiden. Denne tiden er annerledes enn vår tid, som er chronos-tiden. Annerledes fordi Gud er utenfor tiden. Samtidig griper Gud inn i vår egen tid, vår egen historie. Bibelen er full av eksempler på dette. Inkarnasjonen - at Gud ble menneske - er det fremste eksemplet av alle.

fortsettes

Hvilket bilde har jeg av Gud?

Hvilket bilde har jeg av Gud? Hvilket bilde har jeg av meg selv?

I dene romjulen har jeg tenkt mye på noe den svenske retreatlederen, forfatteren og åndelige veilederen Magnus Malm (bildet) har skrevet:

"Jeg oppdaget også at åndelig veiledning oftere dreier seg om å hjelpe mennesker ut av en åndelighet enn inn i en. Vi har ofte forbløffende seiglivede forestillinger om hva åndelighet går ut på, og disse viser seg vanligvis å være mer til hinder enn hjelp når man vil utvikle et personlig forhold til Gud." (Magnus Malm: De stumme bildene. Luther forlag 2003, side 5)

Det er en god investering for eget livs vedkommende når man bruker tid til å dvele ved hvilket gudsbilde man har, og hvordan dette gudsbildet former livene våre - og hverdagene våre. Jeg møter så mange som opplever at deres trosliv er et mas. Det er så lite hvile. Alltid noe man er misfornøyde med. Ikke minst en selv. Mange lever medckonstant dårlig samvittighet. De kommer til kort overfor egne krav. 

Kanskje vi burde tenke mer igjennom vår egen troshistorie det kommende året? Hva har preget våre liv? Hva har vært viktig? Hva har vært sant? Hvorfor er det blitt slik? Det er en spennende reise. Våger vi oss på den? 

Profetisk: Barnet i krybben, del 4

Charles de Foucauld (bildet), bedre kjent som bror Charles av Jesus, en av det 19.århundres store kontemplative, som i mange år levde som eneboer blant muslimer i Nord-Afrika og endte opp sitt liv som martyr, var lille søster Magdeleines store forbilde. Jesus var alt for bror Charles. Jesus var hans store lidenskap. Som bror Charles bygget også lille søster Magdeleine sin spiritualitet på Jesus. 

Når lille søster Magdeleine snakket om Jesus som sitt store forbilde, så hun Jesus konkret foran seg: Som for eksempel som håndverker, som Marias og Josefs sønn, i deres enkle hjem i Nasaret, 30 år oppholdt Jesus seg her. År tilbrakt i en tilbaketrukket tilværelse. Bror Charles dro til Nasaret for å bo blant de fattige i byen. 'Den som vil følge Jesus, må finne den nederste plassen', sa han og lille søster Magdeleine fulgte etter. Hun fant alltid den nederste plassen, blant de fattige, de vergeløse, de marginaliserte. Gud var jo blitt menneske, født i et skur på Betlehemsmarkene. 

Lille søster Magdeleine er djupt grepet av Guds djupe kjærlighet til menneskene. Ifølge hennes biograf Angelika Daiker utlegger hun 'inkarnasjonens mysterium i alle dets aspekter: barnet i Betlehem, Jesu skjulte liv i Nasaret, hans liv på veiene og blant menneskene, hans lidelsesvei... Hun ser alle aspekter av hans liv i lys av inkarnasjonen og Guds menneskelighet.'

Den Gud som er blitt menneske, er selve utgangspunktet og målet for lille søster Magdeleine.

Vi har nå fulgt henne noen dager denne julen i 2020. Jeg håper du er blitt mer begeistret for barnet i krybben. Hos meg har det skapt en ny nysgjerrighet og lengsel etter å finne Barnet, bøye meg og tilbe det og la dette Barnet få forme mitt gudsforhold. Mer det, enn at jeg skulle formes av en 'troskjempe'. Jeg har funnet ut at jeg er ganske liten, skjør, redd, og at jeg ikke ønsker å komme med store, svulstige ord, men følge Barnet i et liv lagt i Guds hender i det jeg setter mitt liv til Guds nåde.

Jeg kommer garantert til å skrive mer om både lille søster Magdeleine og bror Charles av Jesus senere.

Terrorleder: - Vi kan nå alle mål i Israel med presisjonsraketter

Den islamistiske terrorgruppen Hezbollah sier at de har doblet sine presisjons-misiler iløpet av året som snart er historie, og at samtluge av disse rakettene nå kan nå alle mål i Israel. Det er terrorprganisasjonens leder Hassan Nasrallah (bildet), som sa dette i et itervju som ble publisert i går søndag. Intervjuet ble publisert av nettstedet al-Mayadeen News, som er pro-Hezbollah. 

Det er The Times of Israel som melder dette. 

Spenningene i området er til å ta og føle på etter attentatet på Mohsen Fakhrizadeh, en av Irans fremste kjernefysiske vitenskapsmenn. Den israelske nyhetskanalen Channel 15 rapporterte forrige måned at Nasrallah frykter han er neste målskive for et attentat, og at han derfor for det meste av tiden oppholder seg i en bunker.

Israel med vaksineringsrekord

 Israel har som mål å vaksinere hele sin befolkning mot Covid-19, og er godt i gang. I går, søndag 27.desember, ble nær 100.000 mennesker vaksinert og helsemyndighetene setter nå opp tempoet. Det er The Times of Israel som melder dette. Israel kan dermed bli det første landet i hele verden hvor hele befolkningen har fått vaksinen. Og Israel er i stort behov for det når den nå er inne i sin tredje nedstegning.

100.000 vaksinerte på en dag er rekord. Lørdag ble 98.916 vaksiner satt, en uke etter at Israel satte igang med massevaksinasjonen. Dette betyr at 379.000 er vaksinert allerede, i mens opplever Israel det største antall smittede noensinne.                                                                                                                            

Det hele administreres av Israels helseminister, Yuli Edelstein, som for øvrig sønnen til en god venn av meg, den ortodokse presten Georgij Edelstein, som er prest i den russiske byen Kostroma. Yuli Edelstein er en av Israels mest kjente refuseniks og er barn av Anna Edelstein, som er jødisk, mens hans far Yuri er sønn av en jødisk far og en kristen mor. Begge konverterte til den kristne tro. Juri fikk navnet Georgij når han ble ortodoks prest. Jeg har truffet ham mange ganger, og vært hans tolk.

Profetisk: Barnet i krybben, del 3

Inkarnasjonens mysterium gjør et djupt inntrykk på lille søster Magdeleine (bildet), og kaller henne selv til å bli mer menneske. Utsagnet: ' Gjør som Gud, bli menneske!', passer godt på denne vevre og skrøpelige kvinneskikkelsen. Hun var som et barn. Og da mener jeg i ordets aller beste betydning. Slik vi alle kalles av Jesus, til å bli, om vi skal se Guds rike. 

I et brev til sine ordenssøstre skriver hun om det å være et barn: 

"Jeg er som et lite barn, hånd i hånd med faren. Han gjør med meg som han vil, i fred og glede... Det er godt å være uten noe ønske og å overgi seg helt..."

Det er denne totale overgivelsen til Gud, hun legger bokstavelig talt sitt liv i Herrens hender og ber Ham overta styringen. 'Han tok meg ved hånden', er et uttrykk hun stadig bruker. I en bønn setter hun ord på dette:

"Herre, jeg strekker begge hender ut mot deg, som et barn strekker dem ut mot sin far. Du har alltid gitt etter for mine innfall. Du kommer sikkert til å gjøre det denne gangen også..."

Denne gangen ba hun om et fremtidig hus for sine ordenssøstre, og fikk bønnesvar. Hør på denne bemerkelsesverdige kvinnens barnlige bønn:

"La det være i Aix-en-Provence, som jeg har så kjær, fordi jeg har arbeidet mye og lidd mye der... Gi meg et hus som ligger noen kilometer fra byen, men ikke for langt av hensyn til forsyningene, og heller ikke for nær, slik at småsøstrene kan venne seg til det spartanske livet på landet ... og til ensomheten."

Enkelt, likefram og ikke minst konkret. Slik burde vi lære oss til å be. Som et barn, med barnlig tillit til at Gud svarer våre bønner. Kanskje ber vi for vagt, slik at vi ikke gjenkjenner bønnesvaret når det kommer? 

"Å virkelig være helt ut barn i hennes betydning," skriver hennes biograf Angelika Daiker, "vil si at man har lagt bak seg det alminnelige 'være stor og mektig' og forestillinger om makt og storhet. Det betyr ikke på barnslig vis å være seg selv nok: 'man må ikke forveksle barnlighet med barnslighet. Det siste er bare en karikatur av barnligheten, og det helt motsatte.' Barnligheten er ingen naivitet som bare kan fremkalle et medlidende smil hos de store, den betyr ikke at man blir hengende i barnlige strukturer, men den gjør det mulig å få del i det forløsningsverk som dette lille barnet ble født til i krybbens kulde og armod, han som alt som barn måtte flykte for Herodes' grusomhet."

fortsettes

Profetisk: Det kommer en ny Jesusvekkelse!

Noen av oss har sett det komme lenge. Mange av oss har bedt om det. Nå skjer det! Gud reiser opp en ny generasjon bedere. De siste årene har vi sett stadig flere ungdommer komme til bønnesamlinger, bønneseminarer og bønneuker - i Norge. De er sultne på å be. De er ivrige. Flere har profetiske drømmer og syner. Helt i tråd med hva profeten Joel profeterte om skulle karakterisere tiden før Jesus kommer igjen, en profeti Peter siterer på pinsefestns dag:

"I de siste dager skal det skje, sier Gud, at jeg øser min Ånd over alle mennesker. Deres sønner og deres døtre skal tale profetiske ord, de unge skal ha syner, og de gamle blant dere skal ha drømmer. Selv over mine slaver og slavekvinner vil jeg i de dager øse av min Ånd, og de skal tale profetisk." (Apg 2,17-18)

I går leste jeg en drøm en 10 år gammel norsk gutt har hatt nylig. Den grep meg veldig. Første gangen denne gutten drømte var han bare fire år. Drømmene er tydelig profetiske. Vi skal ta barna på alvor. Mange ganger formidler de Guds tale inn i våre liv, kanskje uten å ane det selv. Så spørs det om vi er ydmyke nok til å ta imot det? Selvsagt skal barn få være barn så lenge som mulig, og helst litt lenger, men la oss ta på alvor det de formidler av Guds hilsener til oss. Lytt til deres drømmer!

Jeg tror en ny Jesusvekkelse er på gang. Den er annerledes enn den forrige, som jeg selv er et barn av, men den vil være like Jesus-sentrert, radikal og utfordrende. Den vil handle mye om sosial rettferdighet og vil irritere det bestående, også det bestående kirkelivet. Denne vekkelsen vil utfordre barna av den første Jesusvekkelsen, som er blitt satt og ufarlig. Den vil ikke minst utfordre vår livsstil og vår materialisme. Mange vil ikke like det de ser og bli opprørte.                                                                                                                            

Neste års nasjonale bønnekonferanse på Grimerud blir annerledes. Ikke bare på grunn av korona-restriksjonene. Det er allerede satt et tak for hvor mange som kan være med, Men det er også noe annet som er annerledes. Arrangørene satser nå på å fylle opp plassene med ungdommer! Det er så bra, at jeg som har vært med på å arrangere disse nasjonale bønnekonferansene siden starten, stiller min plass til disposisjon, slik at en ungdom kan få min plass og kan få være med på dette spennende bønneinitiativet. Det gleder jeg meg stort over. 

For jeg vil være med på det nye Gud gjør i vår nasjon nå. For Gud gjør noe nytt, ser du det ikke spire frem? Dette er svaret på tidligere generasjoner inderlige bønner.

Profetisk: Barnet i krybben, del 2

For å komme til kildene er det nødvendig med et oppbrudd. Slik som Josef og Maria som dro opp fra Nasaret i Galilea til Betlehem, Davids by. Slik også i våre liv. Vi må også gjøre oppbrudd og gå veien til Betlehem. Gjeterne på Betlehemsmarkene sa:  'La oss straks gå inn til Betlehem for å se hva det er, dette som Herren har kunngjort for oss.' (Luk 2,15)

Og det er sant, dette: Betlehem fører sammen de forskjelligste mennesker. Høye og lave. Vismenn og gjetere. De som har kort vei, og de som har reist langt, i både bokstavelig og i overført betydning. Det er Barnet som fører oss sammen. Det er bare en som ikke reiser til Betlehem for å knele ned i tilbedelse: Herodes. Kong Herodes finner ikke veien til Betlehem. Stoltheten blir et hinder.

Lille søster Magdeleine var en tydelig Kristus-mystiker: Jesus som et lite barn, dette blir det grunnleggende tema for henne. Hele hennes spiritualitet er preget av at Gud kommer henne i møte på en nær og tillitsfull måte, som et barn, ømt og med åpne armer. Lille søster Magdeleine møtte barnet fra Betlehem på en særlig måte mens hun var novise. Hun skriver ofte om dette emne, Men hun snakket ikke om hvilke eksistensielle erfaringer hun selv hadde gjort. Den eneste av småsøstrene som visste om slike erfaringer, var lille søster Jeanne. Få måneder før hun døde snakket lille søster Magdeleine om sine indre åndelige erfaringer: "Jesusbarnet tok bolig i mitt liv. Tro meg, det var ikke noe under. Hvis det hadde vært det, ville jeg ha sagt dere det nå, da mitt liv går mot slutten. Det var en betydningsfull drøm, men alle kan ha vakre drømmer." 

Denne drømmen skapte en djup indre forvandling, på en slik måte at hennes kjærlighet til Jesus og til menneskene ble større.

Lille søster Magdeleine var overbevist om at nettopp Jesusbarnet i sin fordringsløshet bærer i seg det budskap som det gjelder å utbre overalt. Dette  barnet er i stand til å skape et barnlig hjerte i mennesket, det hjerte som er nødvendig til å fatte krybbens mysterium: mysteriet om Gud som ble menneske.

Lille søster Magdeleine ville ikke at krybben skulle reduseres til et harmløst tilbehør til julen, betydningsløst sammenlignet med korset: "Du betraktet krybben, adspredt eller med den voksnes nedlatende blikk, og mente at den egentlig ikke var der for deg, eller i høyden for et par juledager. Korset betraktet du mye lenger. Der fant du noe stort, noe som passet bedre for en voksen..."

Krybben uttrykker som et enkelt symbol mer enn mange kloke ord. For lille søster Magdeleine er krybben stor og vakker, "den rommer Kristus, Gud og menneske."

Gang på gang kommer lille søster Magdeleine tilbake til Jesu fødsel og forsøker å sette alle andre sider ved hans liv i sammenheng med denne begynnelsen. Alle etapper i hans liv forvandles når man retter blikket mot begynnelsen.

fortsettes

Ikke et ord om Jesus

Jeg gjorde et raskt søk på noen av mine kristne Facebook-venner, for å se hva de skrev om julens egentlige budskap. Det ble jeg trist av. Ikke et ord om Jesus. Men side opp og side ned  hver eneste dag med posteringer om vaksineskepsis og vaksinemotstand, for ikke å glemme Donald Trump, side opp og side ned om han også, og om valgjuks. Skulle tro de fleste av dem var amerikanere, men det er de jo ikke. De er nordmenn som ikke kan stemme ved noe valg i USA likevel. Men når Donald Trump tar plassen som Jesus skulle hatt, blir det vel slik. 

Selvsagt må folk få skrive om hva de vil, men ved en av de store kristne høytidene, hadde jeg trodd de var opptatt av å dele de gode nyhetene som skulle vederfares alt folket, men der tok jeg feil. Grundig feil.

Men heldigvis har jeg Facebook venner som deler frimodig om hvilken betydning for menneskheten Kristi fødsel har. Vi skulle være mye mer frimodig på evangeliets vegne.

Profetisk: Barnet i Betlehem, del 1

I disse juletider tenker jeg mye på en vever kvinneskikkelse, vel kjent med kronisk sykdom og lidelse, som alltid hadde Jesus-barnet i sentrum for sitt liv. Hennes spiritualitet er først og fremst Barnets spiritualitet, og med Jesu egne ord i mente: Vi må bli som barn for å komme inn i Guds rike, er det vel ingen ting som er mer passende enn den. Julen er en god øvelse i å være barn igjen! Det er lille søster Magdeleine (bildet) (1898-1989) jeg tenker på. Hun er et av mine åndelige forbilder. Lille søster Magdeleine skrev om dette Barnet:

"Gud vil at vi skal se Ham som et barn og tilbe Ham - ikke bare de små, men også de store skal se Ham slik, for Han ville at både gjetere og vismenn skal tilbe Ham. Ja, Han lot en stjerne lede vismennene til dette barnet, som var uten ytre glans og ære."

Derfor ble Betlehem og Nasaret viktige steder for lille søster Magdeleine både bokstavelig og i overført betydning. 

Men i menneskelig henseende har ikke Betleham - som betyr Brødhuset - noen stor betydning, ikke før Jesu fødsel. Men Betlehem har stor profetisk betydning. Det er likevel typisk Gud dette, at Han tiltrekkes av det som i menneskers øyne er uten betydning. Når Frelseren skal fødes, skjer ikke det i et kongelig palass, med mjuke dyner og plysjede putetrekk, men blant sauer i en stall ute på Betlehemsmarkene - langt unna  motivene på våre blendende vakre julekort. 

"Men det som i verdens øyne er dårskap, det utvalgte Gud for å gjøre de vise til skamme, og det som i verdens øyne er svakt, det utvalgte Gud seg for å gjøre det sterke til skamme. Ja, det som i verdens øyne er lavt, det som blir foraktet, det som ikke er noe, det utvalgte Gud seg for å gjøre til intet det som er noe, for at ingen mennesker skal ha noe å være stolt av overfor Gud." (1.Kor 1,27-29)

Når vi blir besnæret til å søke makt og være venn med makteliten, bør vi ikke glemme Barnet og de ringe kår Barnet kom fra og at Hans rike ikke er av denne verden.

I Betlehem dreier det seg ikke om innflytelse og anseelse. Her får Rut sanke aks på åkeren til Boas, slik at hun kan få brød til å leve av. Her finner hun en omsorgsfull mann. Deres sønn Obed, blir så bestefar til han som skulle bli Israels konge, David. På Betlehems marker skulle så David gjete farens småfe, og forberede seg for sin livsgjerning under det stjernestrødde himmelhvelvet. 

Profeten Mika profeterer om Betlehem: 

"Men du Betlehem, Efrata, som er liten til å være blant Judas tusener! Fra deg skal det utgå for meg en som skal være hersker over Israel. Hans utgang er fra gammel tid, fra evighets dager." (Mika 5,1)

Med Jesu fødsel griper Gud tilbake til de jødiske røttene og fortsetter Davids historie, og med Barnets fødsel oppfyller Han Betlehems profetiske betydning, om å bli det Brødhuset det var ment å være. Jesus er jo 'livets brød.'

"Guds brød er det brød som kommer ned fra himmelen og gir verden liv. Da sa de til ham: Herre, gi oss dette brødet. Jesus svarte: Jeg er livets brød. Den som kommer til meg, skal ikke hungre, og den som tror på meg, skal aldri tørste." (Joh 6,33-35)

fortsettes 

Hans ansikt var som en engels ansikt

Det glansede julepapiret har falmet, stemningen er mer dempet, vi rykkes ut av kosen, varmen og inn i realismens verden, 2.juledag. Da feirer kirken minnet om kirkens første martyr, diakonen Stefanus. Hans minnedag er ikke en fjern erindring om forfølgelsen av den tidlige kirken, men en høyst relevant og aktuell nåtidshendelse. Kirken er fremdeles en martyrkirke mange steder i verden. Kristne blir forfulgt og drept i antall som bare kan sammenlignes med de grusomme forfølgelsene i de første kristne tiden. Lenge, altfor lenge, har dette vært fortiet, men nå skriver også de store avisene verden over om vår tids kristenforfølgelse. Det er ikke mulig å tie lenger. 

Den tidlige kirken hadde minnedager for sine martyrer. Diakonen Stefanus, "en mann full av tro og Den Hellige Ånd" (Apgj 6,5), ble kirkens første martyr. Han ble født, sannsynligvis i Jerusalem, omkring Kristi fødsel. Navnet hans betyr "krone". Han var en gresktalende jøde, og nevnes først blant de syv diakonene som velges til denne tjenesten i forsamlingen i Jerusalem. Det sies ikke noe mer enn det, og det faktum at Stefanus var kjent som en troens og Åndens mann. Det var noe folk la merke til. Hvis ikke hadde nok ikke Lukas nevnt det spesielt når han omtaler Stefanus. Anklagene mot ham fra Sanhedrin, det jødiske råd, går på gudsbespottelse.

Forsvarstalen Stefanus holder - gjengitt i Apostlenes gjerninger kapitel 7, bærer preg av en inngående kjennskap til Guds ord. Det er ikke bare en oppramsing av historiske kjennsgjerninger, men også av en dyp åpenbaring av Guds evige hensikt og plan. Han er skarp og djerv, og det er tydelig at hans forkynnelse skaper reaksjoner, salvet som den er av Den Hellige Ånd. Stefanus har også del i Åndens gaver, han ser syner ved Ånden: "Men han var fylt av Den Hellige Ånd, og rettet blikket opp mot himmelen. Han så Guds herlighet og Jesus stå ved Guds høyre hånd."(Apgj 7,55)

Det er to ting vi spesielt legger merke til ved Stefanus' død. Han etterligner Kristus i Hans død, så totalt lever denne Stefanus med Kristus. Han sier: "Herre Jesus, ta imot min ånd! Så falt han på kne og ropte med høy røst: Herre, tilregn dem ikke denne synd! Og da han hadde sagt dette, sovnet han inn." (v.59-60)

Stefanus viser stor Kristuslikhet. Han ber for sine overtredere, og han viser stor kjærlighet til det jødiske folk. Han vil ikke at de skal bli straffet fordi de tar hans liv.

En som bifalt og bivånet henrettelsen av Stefanus var Saulus, han som skulle bli Paulus. Henrettelsen av Stefanus skulle skape store traumer for Paulus senere og forvolde ham mye sjelesmerte.

I følge en overlevering fra 400-tallet skal martyriet ha skjedd få skritt fra Damaskus-porten i Jerusalem. Det skjedde syv måneder etter Kristi himmelfart, rundt år 34 eller muligens år 40. Tradisjonen som sier at stedet for martyriet var øst for Jerusalem, nær porten som siden har vært kalt Stefanusporten, oppsto først på 1100-tallet. Etter Stenfanus' død brøt det ut en omfattende forfølgelse av de kristne, og mange flyktet fra Jerusalem. Trolig var de fleste av dem grekere, for apostlene forble med sikkerhet i Jerusalem og ble ikke angrepet.

Minnedagen for Stefanus er svært gammel, den ble innført i år 380. Dessverre blir den nok forbigått mest i stillhet i våre protestantiske sammenhenger. Ikke mange går i kirke 2. juledag. Men kanskje vi kunne bruke denne dagen på nytt til å minnes de tusenvis av kristne som i dag lider for Jesu navns skyld, og som kanskje nettopp denne dagen blir pint og plaget, og kanskje noen også mister livet.

I en av antifonene for denne dagen synger kirken:

"I går ble Kristus født på jorden for at Stefanus i dag skulle bli født i himmelen."

De som var vitne til steiningen av Stefanus la merke til at hans ansikt var som en engels ansikt. Det strålte. Slik vitner martyrene, ikke bare med sine ord, men med sine liv. Det gjør de fremdeles.

Gudsfryktens mysterium - Gud kommet i kjød - preken 1.juledag 2020

Inkarnasjonen - Guds menneskevorden, for å bruke et svært gammelmodig teologisk ord, er og blir et 'mysterion', et mysterium, som ved siden av korset, vil bli evighetens store samtalemne! Det finnes flere 'inkarnasjonstekster' i Det nye testamente. Det som mest spesifikt og direkte omtaler inkarnasjonen er vers 14 i Johannes-prologen: 'Ordet ble menneske'. Men vi har også ordene fra 1.Kor 8,6: 'Men for oss er det en Gud, vår Far. Alt er fra ham, og til ham er vi skapt. Og det er en Herre, Jesus Kristus. Alt er til ved ham, og ved ham lever vi.' Og apostelen Paulus nevner inkarasjonen i brevet til den kristne forsamlingen i Kolossai, når han beskriver Kristi preeksistens. 

Inkarnasjonen - er et av de vakreste ordene jeg kjenner. Et nyskapende ord gitt oss gjennom kirken. Det endrer jo alt. Gud er ikke fjern lenger. Han er kommet til oss som menneske. Barnet som fødes i et krybberom på Betlehemsmarkene julenatt, er Gud kommet i kjød. Med Jesu fødsel fikk Gud en adresse, et ansikt. 

Ved lesningen av julens evangelietekster i år slår det meg hvor mye forfatterne understreker Menneskesønnens jødiske opphav. Historikeren Lukas er opptatt av dette: 'Josef dro da fra byen Nasaret i Galilea opp til Judea, til Davids by Betlehem....' (Luk 2,4) Og så i vers 11: 'I dag er det født dere en frelser i Davids by...' Det er litt underlig at både historiens og dagens antisemitter overser dette uomtvistelige faktum, at Guds Sønn var jøde, og født inn i en slekt som går like tilbake til Adam og Abraham.

Slik Sønnen er, slik er Faderen. Og sammen med Ånden utgjør de Treenighetens evige dans. 

Få ting gjør meg større trøst og glede enn dette at Faderen er lik Sønnen, og Sønnen er lik Faderen. Det mildner frykten, ja, den blir helt borte. Bare ærefrykten forblir. Det ukjente er ikke ukjent lenger, det er blitt avdekket i Kristus, som er Guds gave. Kristus har avdekket for oss at Gud er en giver, som gir den største gaven av alle: Sønnen. Og Sønnen baner veien til Faderen, ja, Han er den eneste veien til Faderen. 

I år er det disse ordene fra Johannes-prologen jeg blir stående stille ved:

"Ingen har noen gang sett Gud, men den enbårne, som er Gud, og som er i Fars favn, han har vist oss hvem han er.' (Joh 1,18)

Her blir jeg stående en god stund, i djup takknemlighet. 

Matteus samsvarer med Johannes i denne inkarnasjonskristologien:

"For alt har min Far overgitt til meg. Ingen kjenner Sønnen, unntatt Far; og ingen kjenner Far, unntatt Sønnen og den som Sønnen vil åpwnbare det for." (Matt 11,27)

Apostelen Johannes gjengir en svært interessant samtale mellom Jesus og Filip, som sier noe om dette:

"Har dere kjent meg, skal dere også kjenne min Far.Fra nå av kjenner dere ham og har sett ham. Da sier Filip: Herre, vis oss Far, det er nok for oss. Jesus svarer: Kjenner du meg ikke Filip, enda jeg har vært hos dere så lenge? Den som har sett meg, har sett Far. Hvordan kan du da si: Vis oss Far? Tror du ikke at jeg er i Far og Far i meg? De ord jeg sier til dere, har jeg ikke fra meg selv: Far er i meg og gjør sine gjerninger. Tro meg: Jeg er i Far og Far i meg...." (Joh 14,7-11a)

På denne 1.juledag 2020 gleder jeg meg stort over at Gud har fått et ansikt, og det ansiktet er Jesus fra Nasaret, Gud kommet i kjød. 100 prosent menneske, 100 prosent Gud. Dette er troens mysterium. Sammen med hele den verdensvide kirke bekjenner vi:

"Samstemt bekjenner vi at gudsfryktens mysterium er stort: Han ble åpenbart i kjøtt og blod, rettferdiggjort i Ånden, sett av engler, forkynt for folkeslag, trodd i verden, tatt opp i herlighet." (1.Tim 3,16)

Det er Giveren som er Gaven

Det er en verselinje fra en julesalme som har fulgt meg denne adventstiden, og som jeg gjerne vil dele denne julaften 2020: 'For du er den sang som synger i meg!' Ja, slik er det. Når man har funnet barnet i krybben og forstått at Han er 'Immanuel - det betyr: Gud med oss', synger man ikke bare om Ham - Han er selve sangen! Verden er ikke forlatt og julen er ikke avlyst, selv om den er annerledes for oss i år. Vi som ikke dras til kjøpesenteret, men til krybben, har forstått at julens djupe innhold ikke kan kjøpes, men det er en Gave som er blitt gitt. Gud er en Gud som gir gaver, og den største av dem alle er denne: Frelseren, som er født i Betlelem - Brødhuset. Han er 'Livets brød' og *Det levende vann'.

Glem ikke at det er Giveren som er Gaven!

Velsignet Kristi fødselsfest ønskes dere alle!

May Sissel og Bjørn Olav

Drømmen om en elefant

Jeg har aldri drømt om elefanter før, og har ikke hatt noe forhold til dem heller, ikke før i natt. Da fulgte jeg en svær telefant i et slettelandskap. Det var litt overveldende. Hvilket enormt beist. Den eneste nærkontakten jeg har hatt med elefanter, er fra mange år tilbake i tid, da jeg arbeidet som journalist i en dagsavis på hjemstedet. Sirkus Arnardo var på besøk og for å lage en reportasje fikk vi selveste Arnardo med på et stunt. Han stilte opp med to-tre svære elefanter, som gikk nedover Storgata i Gjøvik og endte opp utenfor et gatekjøkken hvor de ble servert hamburgerbrød. Noe slikt ville man nok aldri fått tillatelse til i dag.

Det sterkeste med drømmen i natt, var at elefanten kom helt innpå meg, og og stilte den seg så nært at jeg bare så den ene siden av det svære hodet til elefanten, og jeg merket meg øynene. Så milde, så fulle av visdom. så uredd, så fulle av mot.

Tidligere har jeg hatt flere drømmer om løver. Den ene av dem lå tett inntil meg. Så nært at jeg tok på den. For meg symboliserte den 'Løven av Juda'. Hva elefant-drømmen skal bety aner jeg ikke, ikke noe mer enn at ordet 'visdom' og 'styrke' kom til meg i drømmen. Men drømmen var så ubnderlig og så sterk at jeg skal be over den. 'De gamle i blant dere skal ha drømmer,' progeterer Joel, så da kan det jo være noe Herren vil si meg. Det jeg har lest meg til er at elefanter kan bli gamle, løper hurtig og kan vandre langt, opptil 195 kilometer om dagen. Med de begrensningene jeg har på grunn av Parkinsons kan jeg verken løpe eller gå langt, men i mitt sinn er det jo ingen begresninger. Der kan jeg reise langt.

Julen 2020: Be for forfulgte kristne i Iran

Dagen før dagen vil jeg gjerne henlede din oppmerksomhet på å be for våre forfulgte kristne trossøsken, og i år særlig for Iran. Myndighetene bruker gjerne julehøytiden til å raide husforsamlinger og trakassere kristne. 

Her er et brev jeg mottok i går fra David Yeghnazar, som er leder for Elam Ministries, som arbeider i Iran og blant iranere verden over. Hher i min oversettelse:

"I julen øker iranske myndigheter ofte presset på kristne. Det pleier å være flere razziaer av huskirkesamlinger og arrestasjoner av troende på denne tiden av året. Så det er på tide å intensivere våre bønner for våre brødre og søstre som står overfor - eller kan møte - forfølgelse.

Be om beskyttelse, mot og glede for huskirker denne julen.

Denne julen sitter mange mennesker i Iran i fengsel på grunn av sin tro. Du finner her en liste over kristne som er kjent for å være fengslet, men det er andre hvis saker ikke kan offentliggjøres av sikkerhetsmessige årsaker. Andre troende lider under svært vanskelige omstendigheter, for eksempel:

https://www.elam.com/article/persecuted-not-forsaken

De som ble dømt for anklager knyttet til sitt departement, men ventet på ankeforhandlingen - deres fremtidige hengende i balansen;

De som er fratatt arbeid eller utdannelse på grunn av sin tro;

De som er løslatt fra vilkårlig forvaring eller fengsel og er på bedringens vei etter den harde behandlingen de opplevde.

Be om oppmuntring og trøst for de som tilbringer jul i fengsel eller i andre svært vanskelige omstendigheter på grunn av sin tro.

Videre befinner noen kristne seg i eksil. Noen er blitt forvist som en del av deres rettslige dom, for eksempel Ebrahim Firouzi, forvist til en avsidesliggende del av Iran. Andre har forlatt Iran som flyktninger for å unngå urettferdige fengselsstraffer.

Be for kristne som er tvunget til eksil og tilbringer julen borte fra hjemmet, samt for deres kjære som er igjen.

Bønnesvar og Guds forunderlige omsorg

Gud har sine tjenere! De siste ukene har vi fått så mange håndtrykk som viser at Gud har omsorg for oss i krevende sykdomsdager. I går fikk jeg et forunderlig bønnesvar. Jeg har sagt til Gud at jeg har ønsket meg et kors, og beskrevet for Ham formen. Det skulle minne meg om sentrum i min tro, ja i hele universet,  og tale om det korsfestede livet med Ham. Jeg nevnte det ikke for noen.

I går kveld hang det en plastpose på døra, med korset jeg hadde bedt Herren om, fra kjære venner.  Historien bak gjorde det enda mer dyrebart. Korset er en kopi av et pilegrimskors funnet noen hundre meter fra Hoff kirke (fra 1100-tallet), en kirke jeg er så glad i. Originalen var gjort i bly og denne er støpt i tinn. Ekteparet som ga meg korset visste ingenting om at jeg hadde bedt Herren om et kors. Gud er bare god.

Så har andre velsignet oss med 10 sekker ved, noen andre en kransekake, andre igjen penger som har kommet nøyaktig på dager vi trengte dem. Andre har velsignet oss med gode julebrev, deres forbønner og deres vennskap.  Jeg setter også veldig stor pris på alle de som har skrevet til meg for å takke meg for ting jeg har skrevet på bloggen og Facebook. For oss er dette ekstra godt å oppleve i en tid som for oss kjenner usikker ut, hvor jeg går og venter på svar på viktige prøver fra sykehuset. 

Stor takk til alle som viser slkk omsorg for May Sissel og meg og den lille familien vår. 

Tilbedelsens tid

Historien om De vise menn har alltid fascinert meg. Matteus er alene om å fortelle den: 'Da Jesus var født i Betlehem, i kong Herodes' dager, se, da kom noen vismenn fra Østerland til Jerusalem...' (Matt 2,1) Matteus er knapp på detaljer. Vi vet ikke hvor mange de var. At de er tre, handler nok mest om at de kom med tre gaver: gull, røkelse og myrra. Legenden har gitt de tre navn:  Gaspar, Balthasar og Melchior. De er mange spørsmål knyttet til hva de egentlig gjør i fortellingen om Jesu fødsel? Vismenn eller magikere i en bibelsk beretning?

Vel, det er ikke det jeg skal skrive om i dag. Det får bli en annen gang, i romjulen kanskje. I dag vil jeg minne om noe de vise menn gjør:

'De gikk inn i huset, og fikk se barnet med Maria, dets mor, og de falt ned å tilba det. Så åpnet de skrinene sine og bar fram gaver til barnet: gull, røkelse og myrra.' (v.11)

De vise menn falt ned og tilba barnet.

Større var de ikke. De hadde funnet en som var større enn dem.

Et barn. 

Barnet var ingen andre enn Guds Sønn. 

Måtte det også bli vår holdning denne julen: At vi omfavnet barnet, hyller det, tilber det.

Måtte denne julehøytiden bli tilbedelsens tid. 

Profetisk: Issakars sønner - de som forstår seg på tidene, del 2

I forrige artikkel så vi på Issakars opprinnelse, og betydningen av hans navn: ''han kommer med lønn'. Men det er hans barn, hans etterkommere, som er av særlig betydning i denne konteksten. Om dem leser vi i 1.Krøn 12,32:

"Av Issakars barn kom det menn som forsto seg på tidene, så de visste hva Israel hadde å gjøre."

Det området som tilfalt Issakar og hans stamme i Kanaan - Løffteslandet - ble begrenset i sør av Manasse, i øst av elven Jordan, i nord av Asers og Sebulons stammmeområde, og i vest trolig av Karmel-fjellet. Det  var ikke snakk om et stort område, men det var svært fruktbart. Ved mønstringen av Israels stammer i Sinai-ørkenen, hadde Issakars stamme 54.400 stridende menn over 20 år. Mot slutten av ørkenvandringen hadde antallet stridende menn vokst til 64.300, og Issakar holdt nå tredjeplassen - mot tidligere femteplassen - blant Israels stammer. På Davids tid var det totale antallet av Issakars ætters menn, beskrevet som 'veldige stridsmenn'.

Hva forteller dette oss?

Fruktbar jord og forøkning av antallet stridsmenn var et tegn på at Guds velsignelse hvilte over Issakars ætter. De opplevde å ha Guds favør. 

Fra forrige artikkel vet vi at Issakar 'er et sterktbygd eselæ og at han 'bøyde sin rygg for å bære'. Med ydmykhet og tjersinn følger det velsignelse. Gud sår som kjent den stolte imot, men den ydmyke får nåde. Så når landet skulle inntas ble Issakars ætt tildelt et frodig landområde. Ydmyker vi oss, bøyer vi oss for Gud, følger Guds velsignelse med. 

De veldige stridsmennene skal vi se nærmere på i neste artikkel. Den første artikkelen i denne serien ble publisert, søndag 13.desember.

fortsettes

Marana ta!

Dette fotografiet talte så sterkt til meg når jeg så det for noen dager siden. Det sier alt om den tiden vi lever i. Om alt hva vi trenger for å leve i den høyprofetiske tiden vi lever i. Vi trenger Guds ord, som er vårt kompass; vi må ha olje på lampene våre og vi venter på at shofaren skal blåse og innevarsle Jesu gjenkomst.

'Maran ata!' eller alternativ skrivemåte - 'Marana ta!' - slik hilste de første kristne hverandre når de møttes. Betydningen av det arameiske ordet er uskker, men kan enten bety: 'Vår Herre kom!' eller 'Vår Herre kommer!' Uansett tolkningsmåte: de første kristne levde i en konstant forventning om Herren Jesus snarlige komme! Det bør løftes frem i adventstiden, som jo netttopp handler om Herrens komme! Herren Jesus kom - og kommer igjen! Den gangen gikk profetiene om Hans første komme i bokstavelig oppyllelse. Det skjer også ved Hans gjenkomst! 

Det er langt flere profetier som handler om Jesu andre komme, Hans gjenkomst, enn det er profetier som handler om hans første komme. Og alle tidens tegn tyder på Hans snarlige gjenkomst.

For de første kristne var sannheten om at Jesus kommer igjen deres 'salige håp'. Det er det også for oss. 

Guds mor

Maria -Guds mor? Enkelte protestanter fnyser av forakt når de hører disse ordene! Gud har ingen mor, sier de. Men kan Maria være noe annet? Hun er jo Jesu Kristi mor, vår Frelsers mor. Og Jesus er? Er Han ikke Gud kommet i kjød? I dag, 4.søndag i adventstiden, handler det om Maria. I vår protestantiske frykt for 'katoliserende tendenser', hvor vi frykter for at Maria skal bli for stor og skygge for Frelseren, har vi nok gjort henne for liten. Den bibelske Maria peker alltid på Kristus.

I en overfladisk tid som vår hvor mange ikke synes å bry seg særlig om viktige lærespørsmål, synes kanskje en type som Kyrillos av Alexandria å være nokså utdatert. Men om jeg sier at det faktisk handler om vår frelse og evige salighet burde vi stanse opp et øyeblikk. Det handler om synet på hvem Kristus er. Vi er tilbake til 400-tallet:

I år 412 etterfølger Kyrillos sin morbror Theofilos som biskop av Alexandria. Det går et rykte om den nye biskopen i Konstantinopel, Nestorios. Denne Nestorios, hadde visstnok begynt å forkynne at Maria bare fødte Jesu menneskelige natur. Biskop Kyrillos bestemmer seg for å skrive brev til biskopen av Konstantinopel. Dette ble innledningen til en brevveksling av stor betydning. Biskop Nestorios kunne ikke akseptere at Maria ble kalt: Theotokos, som betyr Gudfødersken. Nestorios ville ha det til at Maria kun var Kristotokos, hun som fødte Kristus. Det store spørsmålet var da: Hvem er Kristus? Er han ikke Gud kommet i kjød? Hvis han ikke er Gud kommet i kjød er jo Kristus bare et menneske, og et menneske kan ikke frelse noen. Biskop Kyrillos mente at Det evige Ordet har steget ned fra himmelen, uten å gi slipp på sin guddommelighet. For han var Kristus sann Gud og sant menneske,

Spenningene mellom de to biskopene ledet til en krise i hele kristenheten. Det hele kulminerte i kirkemøtet i Efesos i 431. Der man besluttet å bruke navnet Theotokos om Maria. Dette handler ikke så mye om Maria, men om hvem den sønnen hun hadde født, var: Gud av Gud, av samme vesen som Faderen.

Kyrillos av Alexandria er blitt kalt " Troens søyle." Ikke uten grunn. Han døde i Alexandria 27. Juni år 444.

Folkefrelsar til oss kom!

Jeg skulle gitt mye for å ha fått lov til å være i Kristi himmelfartskapellet disse siste adventsdagene, men koronarestriksjonene gjør det umulig. Dessverre. Det er et stort savn. Men det er ikke riktig, slik enkelte har hevdet, at julen er avlyst. Julens budskap er ikke avhengig av katedraler, kirker, kor eller solister! Det var ingen av delene når Frelseren kom. Bortsett fra englekoret over Betlehemsmarkene, og en stjerne som ledet de vise menn, var det først og fremst stillheten og et stjernestrødd himmelhvelv som preget den første julenatt. Når vi skreller vekk århundres vakre staffasjer og blendende vakre innpakkninger, kokes det hele ned til: I dag er det født dere en Frelser, som er Messias, Herren - i Davids by.' (Luk 2,11) Ingenting slår det, ingenting topper dette. Det er det aller største.

MEN - hadde vi vært i Kristi himmelfartskapellet i kveld hadde vi sunget en av de aller vakreste advents- og julesalmene jeg kjenner: Folkefrelsar til oss kom, av selceste biskop Ambrosios (død 397). Hør bare:

1.

Folkefrelsar, til oss kom,

fødd av møy i armodsdom!

Heile verdi undrast på

kvi du soleîs koma må.

2.

Herrens under her me ser,

ved Guds Ande dette skjer.

Livsens ord frå himmerik

vert i kjøt og blod oss lik.

3.

Utan synd han boren er

Som all synd for verdi ber.

Han er både Gud og mann,

alle folk han frelsa kann.

4.

Frå Gud Fader kom han her,

heim til Gud hans vegar ber,

Ned han fór til helheims land,

upp fór til Guds høgre hand.

5.

Du som er Gud Fader lik,

Ver i vanmakt sigerrik!

Med din guddomsvelde kom,

styrk oss i vår armodsdom.

6.

Klårt di krubbe skina kann,

ljoset nytt i natti rann,

naud og natt til ende er,

trui alltid ljoset ser.

7.

Lov og takk, du Herre kjær,

som til verdi komen er!

Fader god og Ande blid,

lov og takk til evig tid!

Polske jøder ble ikke akseptert i Polen da de vendte tilbake fra Holocaust

Da den lille andelen polske jøder som overlevde Holocaust kom hjem fra ghettoer og dødsleirer, ble de ikke lett akseptert i det polske samfunnet. 

"De var fysisk til stede, men sosialt fraværende," forteller den polske historikeren Lukasz Krzyzanowski til The Times of Israel via Zoom-samtale fra hans bibliotek i hans hjem i Warszawa. "Polske jøder etter krigen følte seg alene og sosialt isolert fordi det ikke var noen medfølelse eller empati fra deres [ikke-jødiske] polske landsmenn."

Det skriver The Times of Israel i et stort oppslag lørdag.

I sin bok, "Ghost Citizens: Jewish Return to a Postwar City," undersøker Krzyzanowski dette fenomenet ved å fokusere på den mellomstore industribyen Radom, som ligger i sentralt i den østlige delen av  Polen, mellom årene 1945 og 1950.

"Etter krigen skjedde en fullstendig endring av det sosiale skikt i Radom," sier Krzyzanowski, som er assisterende professor ved det polske vitenskapsakademiet. "Ikke bare med jødene som forsvant, fordi de fleste av dem ble myrdet, men de jødene som overlevde og kom tilbake, var fraværende i en sosial følsomhet." 

"Disse jødene var borgere, men de ble ikke sett på som borgere av de fleste av sine landsmenn etter at de kom tilbake fra krigen," sier Krzyzanowski.

Historikeren er motvillig til å komme inn i en detaljert diskusjon om Holocaust-minnepolitikken i det moderne Polen. Men han hevder at de fleste polakker i dag er "uvillige til å akseptere det bitre faktum at de lever i et land etter folkemordet."

Historikeren antyder at mangel på empati er det største problemet.

"Du kan se den manglende empatien i [generelle] holdningene til polakkene til Holocaust," sier Krzyzanowski. “Polske jøder som ble drept i Holocaust ble drept fordi de var jødiske. Men de var polske statsborgere, og den polske staten kan ikke bare glemme det. ”

"Disse jødene fortjener nøyaktig samme markering og anerkjennelse av tragedien som kristne polakker som ble drept under andre verdenskrig, noe som ofte ikke er tilfelle," sier han.

Krzyzanowskis bok fordyper seg hovedsakelig i jøder som returnerer til Polen i den umiddelbare perioden etter Holocaust. Men den ser også på polsk jødedom før holocaust i en bredere europeisk historisk sammenheng.

"Antisemittisme dukket ikke opp plutselig i Polen sammen med Hitler," sier Krzyzanowski. “Det var en avstand mellom den polske jødiske og kristne befolkningen før krigen. Men under Holocaust ble denne avstanden til en kløft, og den har holdt seg slik siden den gang. "

Historien til jødene i Polen strekker seg mer enn 800 år tilbake. Før den andre verdenskrig var Polens jødiske befolkning på 3,3 millioner Europas største. Jiddish var for det meste talemåten som ble brukt, og det pulserende samfunnet spilte en viktig rolle i det offentlige, borgerlige, kommersielle, intellektuelle og åndelige livet til sofistikerte, kosmopolitiske flerkulturelle polske byer som Warszawa, Wilno, Kraków og Lublin.

Det anslås at 90 prosent av polske jøder ble myrdet av nazistene og deres samarbeidspartnere under Holocaust. Noen ble skutt i ghettoer. Men de fleste jødene ble sendt til gasskamre med tog i seks hemmelighetsfulle spesialbygde dødsleirer over hele det okkuperte Polen: Chelmno, Belzec, Sobibor, Treblinka, Majdanek og Auschwitz-Birkenau. Krzyzanowski sier at den eksakte figuren av polske jøder som ble myrdet - og som overlevde - under Holocaust, aldri vil være fullstendig kjent.

"Polen er det eneste landet [i Europa] hvor det ikke engang er en nær omtrentlig [dokumentasjon] ofrene for Holocaust," sier Krzyzanowski. "Det anslås imidlertid at det høyeste tallet på jøder som befolket Polen etter krigen kom sommeren 1946, rundt 244.000."

"Men dette tallet betydde ikke at alle disse jødene nødvendigvis kom tilbake," sier historikeren, eller til og med blir der hvis de gjorde det.

De fleste polske jødene emigrerte faktisk. Noen dro til det britiske mandatet Palestina (som ble staten Israel i 1948). Men flertallet dro til Canada og USA. De jødene som bestemte seg for å bli i Polen, fikk mange problemer. Det var spesielt vanskelig å finne et sted å bo. Historikeren bruker byen Radom som en mikrostudie for å fortelle den større historien om jøder i Polen etter krigen.

Krzyzanowski bemerker at på tvers av andre verdenskrig utgjorde de 30 000 jødene i Radom nesten 30% av byens befolkning. Men de fleste av disse omkom i Holocaust, som etterlot en rekke ledige eiendommer i byen. Det lille antallet jøder som overlevde og ønsket å vende tilbake til sine tidligere adresser i Radom, befant seg imidlertid i en vanskelig situasjon: Eiendommene de en gang lovlig eide var nå bebodd av fremmede.

Eiendommer til ofre for Holocaust ble generelt gitt videre til den polske staten som ga dem videre til private polske borgere. Dette var basert på antagelsen om at jøder som ikke hadde kommet tilbake innen en viss tidsramme sannsynligvis hadde blitt myrdet av nazistene.

Billedtekst: Bondemarked på Wałowa Street i hjertet av det jødiske nabolaget før andre verdenskrig. Våren 1941 ble gaten en hovedpulsår i den store Radom-ghettoen. (Foto: The Times of Israel)

Oversatt fra The Times of Israel/Bjørn Olav Hansen

Israel blir første nasjon i verden til å vaksinere hele sin risikopopulasjon

Israel kan være første nasjon i verden til å vaksinere sine risikopopulasjoner innen utgangen av januar. Den israelske helseministeren sier at den første runden med vaksinasjoner for høyrisikopersoner kan gjøres om to uker. Israelske myndigheter har som mål å åpne for at hele befolkningen blir vaksinert hvis det er nok doser. 

Det er The Times of Israel som melder dette i dag.

Israel starter sin koronavirus-vaksinasjon på i kveld med rapporter som tyder på at den jødiske staten kan være det første landet i verden som vaksinerer sine risikopopulasjoner. Den første israeleren som mottar vaksinen, vil være statsminister Benjamin Netanyahu, etterfulgt av helseminister Yuli Edelstein. De vil bli inokulert lørdag kveld på Sheba Medical Center nær Tel Aviv. Netanyahu er 71 og Edelstein 62. 

Begivenheten, som blir sendt direkte, tar sikte på å "oppmuntre den israelske offentligheten til å få vaksinen," sa statsministerens kontor i en uttalelse og la til at Netanyahu dermed vil bli en av de første verdensledere som får vaksinen. USAs visepresident Mike Pence og kongressfolk begynte å motta vaksinasjonen på fredag.

President Reuven Rivlin vil motta vaksinasjonen søndag når landet begynner å vaksinere helsearbeidere. Fra mandag kan eldre israelere og risikopopulasjoner motta vaksine hos helsevesenet (HMO) med legeavtale.

En meningsmåling publisert fredag indikerte at 63% av israelerne planlegger å bli vaksinert for coronavirus, med flest antall blant eldre borgere. Undersøkelsen i avisen Yedioth Ahronoth fant at 24% planlegger å vaksinere umiddelbart, og 39% vil "sannsynligvis bli vaksinert, men vil vente litt." Blant de over 65 år sa 50% at de planlegger å vaksinere umiddelbart, og 32% sa at de "sannsynligvis vil vaksinere seg, men vil vente litt."

Kristus i et evig sentrum

Få ting har gjort så varig inntrykk på meg som den såkalte 'Flodbergkretsen' i Sverige. Jeg kjenner meg så en merkelig måte forbundet med den, selv om alle dens medlemmer forlengst har gått ut av tiden og er hjemme hos Gud. Flodbergkretsen - som bestod av en lyktetenner, en skomaker, en toller, hørte med til det vi gjerne kaller "de stille i landet". De møttes i Gamla Stan i Stockholm ved århundreskiftet 1900 og i 30 år deretter.  I bokhyllene til denne kretsen fantes det bøker av Madame Guyon, Mester Eckhardt, Thomas a Kempis, Sadhu Sundar Singh og Terese av Jesusbarnet, bare for å nevne noen.

En av dem, hvis minnedag det er i dag, var Hjalmar Ekström, en Kristusmystiker. 

Med jevne mellomrom går jeg til en av bokhyllene mine for å hente fram en virkelig skatt av de sjeldne: "Den stilla kammaren" og "Den fördolda verkstaden", to brevsamlinger av den svenske Kristus-mystikeren Hjalmar Ekström (bildet). Disse sjelesørgriske brevene har vært til stor hjelp for meg mang en gang. Her er det åndelige dybdedykk, fra en som har vandret med Herren en livstid.

På forsatsbladet til min gamle 'preke-Bibel' har jeg skrevet ned en setning som Hjalmar Ekström, hvis minnedag det er i dag, som er blitt mitt livs motto:

"Jesus Kristus alene! Ham helt og holdent. Innfor Hans ansikt natt og dag!"

Ekström er en av de som har lært meg betydningen av stillheten. Ved en anledning sa han det slik:

"'Når livets tilskikkelser gjør at oppgavene hoper seg opp, slik at man knapt nok rekker en eneste stund med ytre stillhet iløpet av dagen, da sørger Gud like fullt for at den indre stillheten blir bevart djupest inne i oss, der intet av det ytre kan trenge inn'.

Men før vi kan nå dette nivået i vår vandring med Gud, må vi ha lært Gud å kjenne. Og skal vi lære Gud å kjenne, må vi lære stillheten å kjenne.

Hjalmar Ekström er skomakeren som ble ved sin lest, selv om han kunne ha blitt prest. Her i skomakerverkstedet levde han i en bønnens atmosfære og dro ned Gudsriket over seg selv og de som kom på besøk. 

Hjalmar Ekström, født 19. desember i 1885 i Stehag i Skåne, skulle bli en del av den såkalte "Flodbergkretsen", et åndelig kraftsentrum i Gamla Stan i Stockholm ved århundreskiftet. Kristus-mystikeren Ekström, som tross av at han avstod fra all offentlighet, er blitt betraktet som en av nittenhundretallets viktigste åndelige veiledere i vårt naboland.

Han var utdannet diakon, og bodde store deler av sitt liv i Helsingborg. Han var gift med Märta Bäfman, som også var diakonutdannet. Hans store forbilde var den tyske religionsfilosofen og Kristus-mystikeren Jakob Böhme, født i 1575. Böhmne var også skomaker. Ekström sa om Böhmne ved en anledning: "Böhme tilhørte den reneste mystikken." En annen sterk påvirkningskilde var den lutherske vandrerpresten David Petander, som igjen var påvirket av Leo Tolstoj og Jesu Bergpreken.

Som ung hadde Hjalmar Ekström flere sterke Gudsopplevelser. Han var dessuten svært belest, ikke minst var han interessert i teologi. For Ekström handlet Kristi etterfølgelse om å fornekte egenviljen og la det gamle livet dø med Kristus, og i stillhet leve evangeliet ut i hverdagene.

Ekström holdt også en del bibeltimer om Salomos Høysang, som ble publisert som egen bok i 1937.

Ved siden av de teologiske bøkene hadde Ektröm også stor glede av å lese Fjodor Dostojevskij og Leo Tolstoj, men fremfor alt leste han Bibelen. Alltid om morgenen og alltid i sammenheng. En gang i halvåret leste han gjennom den.

Hjalmar Ekström døde i Helsingborg 27. desember 1962. Gjennom sine sjelesørgriske brev fortsetter han å påvirke.

En fantastisk historie om hvordan forbønn fungerer

I dag vil jeg gjerne få dele med deg en spennende historie som har berørt meg djupt. Den ene er godt kjent vil jeg tro for de fleste av mine lesere, den andre hørte jeg for første gang i går kveld. 

Stedet er Kina. Året er 1997. Det er mai måned. Broder Yun (bildet) som, skulle bli kjent som 'Den himmelske mannen' sitter fengslet. Den kinesiske humenighetslederen får en klar og tydelig beskjed fra Herren: 'Stå opp og gå ut av fengselet!' Menneskelig sett var det umulig. Broder Yun forteller: 'Det var et sikkerhetsfengsel og mine bein var blitt knust i forbindelse mcd den torturen jeg var blitt utsatt for.  Jeg var omringet av redsel, men ville lyde Herren og i hvert fall forsøke. Jeg reiste meg opp og gikk gjennom fire låste dører og fordi 30 vakter. Ingen så meg! Når jeg kom ut hadde Herren bestilt en gul taxi til meg, jeg hoppet inn og dro derfra.'

Så til Sverige og den ukjente historien: Samtidig som dette skjer pågår det et bønnemøte et sted i Sverige. De som er til stede ber for broder Yun. I det øyeblikket broder Yun reiser seg opp på de beina som ikke skulle ha båret ham på grunn av at de var knust, og han går forbi fengselsvaktene, reiser en finsk kvinne seg opp på bønnemøtet. Hn roper ut: 'Nå kommer han ut! Akkurat nå ser jeg ham gå ut av fengselet!'

Det hører med til historien at den finske kvinnen aldri åpnet munnen sin på noen av de bønnemøtene hun deltok på!

En fantastisk historie om hvordan Herren handler når vi ber. Vi kan altså sitte et sted å be og be for det som skjer et annet sted i verden, og Gud gjør under. Akkurat det inspirerer meg!

Nye satelittbilder viser at Iran bygger ut sine atomvåpen-anlegg

Iran har startet byggingen av et område ved sitt underjordiske kjernefysiske anlegg ved Fordo, viser satellittbilder fredag av Associated Press. Mens formålet med bygningen forblir uklart, vil ethvert arbeid på Fordo sannsynligvis utløse ny bekymring i de dagene til Trump-administrasjonen har igjen før innvielsen av Joe Biden som USAs nye president.. Allerede nå bygger Iran på sitt atomanlegg i Natanz etter en mystisk eksplosjon i juli der som Teheran beskrev som et sabotasjeangrep. 

Det er The Times of Israel som skriver dette i sitt hovedoppslag i dag. 

"Eventuelle endringer på dette stedet vil bli nøye overvåket som et tegn på hvor Irans kjernefysiske program er på vei," sier Jeffrey Lewis, en ekspert ved James Martin Center for Nonproliferation Studies ved Middlebury Institute of International Studies som studerer Iran.

Irans delegasjon til FN svarte ikke umiddelbart på en anmodning om kommentar. Det internasjonale atomenergibyrået, hvis inspektører er i Iran som en del av atomavtalen, svarte heller ikke umiddelbart på en forespørsel om kommentar. IAEA har foreløpig ikke offentliggjort om Iran informerte IAEA om noen byggevirksomhet på Fordo.

Byggingen på Fordo-området startet i slutten av september. Satellittbilder hentet fra Maxar Technologies av AP viser byggingen som foregår i et nordvestlig hjørne av stedet, nær den hellige sjiamuslimske byen Qom, omtrent 90 kilometer sørvest for Teheran. Et satellittfoto fra 11. desember viser det som ser ut til å være et gravd fundament for en bygning med dusinvis av søyler. Slike søyler kan brukes i konstruksjon for å støtte bygninger i jordskjelvsoner. Byggeplassen ligger nordvest for Fordos underjordiske anlegg, bygget dypt inne i et fjell for å beskytte det mot potensielle luftangrep. Stedet ligger i nærheten av andre støtte- og forsknings- og utviklingsbygg på Fordo.

Blant disse bygningene er Irans nasjonale vakuumteknologisenter. Vakuumteknologi er en avgjørende komponent i Irans urangass sentrifuger, som beriker uran.

Hjerterått: Hvite-Russland bøtelegger Holocaust-overlevende

En kvinne fra Hvite-Russland som overlevde Holocaust vil ikke vakle etter at hun fikk en heftig bot for å ha flagget med et protestflagg. 87 år gamle Elizaveta Yakovlevna Bursova, som overlevde 2. verdenskrig med å gjemme seg i Ural-fjellene og senere ble skarpskytter for landets militær, sier det slik: ‘Dette symbolet forener hele samfunnet vårt’

Det er The Tmes of Israel som skriver dette.

En 87 år gammel overlevende fra Holocaust i Hvite- Russland ble dømt for å ha deltatt i en "uautorisert massedemonstrasjon" og boten tilsvarer nesten en måneds verdi av pensjonsinntekten for å ha vist frem landets tidligere røde og hvite flagg, som har blitt et symbol på protestbevegelsen mot nasjonens autoritære president, Alexander Lukasjenko.

Elizaveta Yakovlevna Bursova, som overlevde Holocaust ved å gjemme seg i Uralfjellene og fortsatte å tjene som skarpskytter for det hviterussiske militæret, forsvarte seg mandag i en domstol i Minsk og sa at hun "ikke visste at [flagget] var forbudt."

"Presidenten gikk under dette flagget i to år," sa hun og refererte til at det var landets offisielle flagg tidlig i Lukasjenkos  periode, som begynte i 1994.

Flagget, som har to hvite striper og en rød, er fullpakket med historie og symbolikk. Det ble brukt av den kortvarige hviterussiske folkerepublikken, som ble styrtet av bolsjevikene under den russiske revolusjonen i 1918. Kritikere har forsøkt å koble flagget til nazismen fordi hviterussiske nazistiske samarbeidspartnere under andre verdenskrig hadde det på armene.  Dets tilhengere sier at flagget aldri hadde fascistiske konnotasjoner og ser det som et symbol på motstand mot undertrykkelse og sovjetisk innflytelse.

Lukasjenko, som blir ansett som "Europas siste diktator," antente en pågående protestbevegelse etter å ha hevdet at han ble valgt til en sjette periode i mai i en avstemning som internasjonale valgobservatører sier var rigget.

”Lukasjenkos regime har tråkket på de mest grunnleggende menneskelige frihetene, ødelagt menneskehetens grunnlag og rettsstaten i landet,” sa Bursova til The Jewish Telegraphic Agency gjennom sin nevø Ales Bely. "Selv for en gammel dame som meg er det umulig å holde seg borte fra disse protestene, å late som om det ikke gjelder meg."

Bursova fikk en bot på 405 rubler, eller omtrent 160 dollar. Pensjonen hennes er angivelig rundt 600 rubler per måned.

Den originale julefortellingen

Jeg tenker mye på den jødiske ungjenta Miryam for tiden. Vi kaller henne Maria. Det var hun som bar Gud under kjolelivet. Jeg savner noe av realismen i de blendende vakre fremstillingene av henne. Til å med motivet med stallen og krybben blir så vakkert at det nesten gjør vondt i øynene. Unnskyld at jeg ødelegger idyllen. Slik var det jo ikke. Tenk deg selv: du er ei ung jødisk tenåringsjente, i et land okkupert av den mest brutale militærmaktene Jødeland med sine omgivelser hadde sett. Så blir du med barn, uten å være gift, og det i et samfunn hvor slike jenter kunne steines. Så skal du forsøke å overbevise omgivelsene at du har hatt englebesøk og at du går svanger med Den Hellige Ånd! Hvem tror en slik historie?

Tenk på den strabasiøse reisen fra byen Nasaret i Galilea til Davids by Betlehem, på eselryggen, høygravid. For ikke å snakke om flukten til Egypt, hvor den lille famiien dras inn i et høydramatisk politisk spill med en konge som står dem etter livet. Kjenn på angsten hun og Josef må ha følt på, blodsmaken i munnen, såre bein etter å ha gått langt. Og den lange reien tilbake fra Egypt, hvor Jesus, Josef og Maria har levd som flyktninger. Tenk deg! Frelseren har vært flyktning og søkt o asyl i et fremmed land1

Jovissr var der festlig med fargerikt besøk av vise menn fra Østen, og få gull, røkelse og myrra i gaver 

og en stjerne som fulgte dem, men å føde et barn under så kummerlige forhold!

Jeg kan bare ane hva Maria og Josef og det lille Jesus barnet gjennomgikk. Hvor slitne de må ha vært. Så mange spørsmål. Så mye frykt og engstelse. Så mye forundring - og glede. 

Jo mer jeg fordjuper meg i julens evangelium vokser beundringen for den hellige familien.