I går skrev jeg om barnekåret hos Gud: retten til å bli et Guds barn. Den retten gis til alle som tror at Jesus er Messias, og tar imot Ham som deres Frelser og Herre. Men i verset forut for dette, skildres den store tragedien: 'Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham.' (Joh 1,11) Alle vi som har opplevd å bli forkastet, vet hvor smertefullt det er. Hvor smertefullt må ikke dette ha vært for Sønnen, at Han ble avvist av sitt eget folk. Vel var det noen få som fulgte Ham, men den storemajoriteten avvise Han som steg ned fra himlene, for å bli Menneskesønnen, Han som var den utvalgte Messias. Finnes det noe verre enn når din egen familie, din egen slekt forkaster deg? Du er frosset ut, utestengt.
Hva måtte Han ikke lide på grunn av de skriftlærde og fariseerne og av den romerske okkupasjonsmakten! Både fysisk og psykisk. Og de som ropte 'hosianna', den ene dagen, og dekket bakket med sine kapper og veivet med palmegreiner i hendene, skulle noen dager deretter rope: 'korsfest!' 'korfest!'
Led gjorde Han også under sine disipler, som ikke ville høre på Ham, når Han delte sine innerste følelser og snakket om sin lidelse og død. Slikt ville de ikke høre tale om. Det etterlot Jesus alene med sin angst og gru. Disiplene, selv de aller nærmeste, sovnet når det gjaldt.
Men Jesus lider også i dag av den samme forkastelsen. Er vi Hans trøst?
Det skal komme en dag da jødene som folk skal se Ham som de har gjennomstunget, og de skal ønske Ham velkommen, da Han en dag setter sine bein på Oljeberget i Jerusalem. Profeten Sakarja skildrer dette store øyeblikket, og jødenes reaksjon når det skjer:
'Men over Davids hus og over dem sombor i Jerusalem, øser jeg ut en nådens og bønnens ånd. Da skal de se på meg, på ham som de har gjennomboret. De skal klage over ham som en klager over sin eneste sønn, og sørge over ham som en sørger over den førstefødte.' (Sak 12,10)
fortsettes
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar