Jødiske høytider 2020

Her er en oversikt over de jødiske høytidene denne høsten:

JØDISK NYTTÅR
Fredag 18.09.20 Erev rosh hashana, feiringen av det jødiske nyttår begynner ved solnedgang. Jødene går inn i det jødiske år 5781. Høytiden feires i to dager (3.Mos 23,23-25)

Lørdag 19.09.20: Rosh hashana. 1.helligdag.
Søndag 20.09.20: Rosh hashana. 2.helligdag., som går ut ved solnedgang.

DEN STORE FORSONINGSDAGEN
Søndag 27.09.20 Erev yom kippur. Den store forsoningsdagen begynner på kvelden. Dette er jødenes helligste dag. Folk faster, Ben-Gurion flyplass stenges, trafikk og medier stilner av. (3.Mos 23,27)

Mandag 28.09.2: Yom kippur, fasten fortsetter til solnedgang.

LØVHYTTEFESTEN OG TORAENS GLEDESFEST
Søndag 2.10.20: Feiringen av løvhyttefesten begynner på kvelden. Festen feires i syv dager, den første dag er helligdag. (3.Mos 23,34)

Mandag 03.10.20: Løvhyttefestens første dag, helligdag, som går ut ved solnedgang. Løvhyttefesten fortsetter.

Fredag 09.10.20: På kvelden starter feiringen av Toraens gledesfest, simchat Tora. Det er festen som kalles for den åttende dagen i forbindelse med feiringen av løvhyttefesten. (3.Mos 23,36)

Lørdag 10.10.2020: Helligdag, feiringen av simchat Tora går ut ved solnedgang.

Kilde: Karmel Israel Nytt.

Lærdommer fra lønnkammeret

Vi lever i en tid hvor det er viktig at vi kan vise til resultater. Derfor går mange inn i sine lønnkamre med det mål at de skal oppnå noe. Noe målbart. Det kan i lengden skape skuffelse og frustrasjoner. De berører sjelden Gud og blir også sjeldent berørt fordi de er kun til for seg selv, ikke for Ham. Derfor blir det viktigste for dem og fremsi sine bønnebegjær, i stedet for å oppholde seg i Hans nærvær. Mange kristnes åndelige sanser blir numne når de oppholder seg i lønnkammeret av alt det presset og stresset de har liggende over seg for å finne tid for å være der og i tillegg oppnå noe.

Flere spør meg: 'Hvor lenge skal vi be?'

Det er ikke lett å svare på et slikt spørsmål. Mange kristne tenker klokketid, mens Gud tenker relasjon. Vi lever så forskjellige liv og har forskjellige forpliktelser. Men det å tilbringe tid i Guds nærhet, uten å gjøre noe som helst, heller ikke be, er slett ikke bortkastet. Det er det aller viktigste i våre liv. 

Noen blir provoserte når jeg sier dette, for i deres øyne må vi gjøre noe.  Stillheten produserer ikke noe, sier de, men det er det den gjør, når selvstrevet vårt legges til side. Det skjer mer bak ryggen vår enn foran øynene våre. Derfor bruker jeg mye tid bare med å være for Guds ansikt for tiden. Jeg sier ikke så mye.

Barndomsminner, del 4

Jeg glemte å nevne noe som vi hadde i min barndoms fjernsyns-verden. Kveldene ble avsluttet med vakker musikk, slik at man kunne falle til ro for natten! Det er helt sant. Det hadde vært utenkelig i dag. Hallodama ønsket oss også en riktig god natt!

I min barndoms bygd hadde vi kino. På Folkets hus. Ikke en slik flott konferansesal-kino som dagens, men en sal hvor høyden på trestolene var like høy, så det gjaldt å sitte fremst om du skulle se noe. Men der satt som regel Reidar, en bygdeoriginal som vi var redd. Derfor gjaldt det å kjøpe med seg godteri som en kunne spandere på'n. Da smilte'n bredt, og gomlet på en lakrispipe. Reidar levde med i filmen, særlig westernfilmer med John Wayne. Da kunne'n reise seg midt under filmen, og rope advarende til de som satt på første rad, at de måtte passe seg når John Wayne kom ridende sammen med andre cowboyer, så vi ikke fikk sandspruten i øynene. Så når Wayne kom ridende, dukket vi alle som en, Reidar med!

Jeg husker ennå kremmerhus-posene av papir med røde, blå og svarte rundinger på. Det var bare Petter Wiken, eller Petter'n, som vi kalte ham, som hadde slike poser å ha godteriet oppi. Petter'n eide den eneste kiosken, og den lå like ved Folkets Hus.

Den ble fylt med Special-sjokolade og en lakrispipe til Reidar. Egentlig var det forsmedelig å måtte gi bort lakrispipa, men når en var redd'n Reidar, måtte en jo blidgjøre'n. Sannsynligvis var'b helt harmløs, men onger i min barndomsbygd var oppdratt til å passe seg for 'skumle folk'.

Selv om jeg likte å se John Wayne godt, så var Zorro den største helten!

Bildet som vises her er tatti 1958. Det året jeg ble født. I perioder var jeg Zorro. Fikk laget meg egen maske, og hest hadde jeg fra før av! Den hadde jeg laget meg av et kosteskaft, som jeg hadde saget av. Det tok litt tid før mor skjønte hvor det var blitt av kosteskaftet til sopelimen foran døra! Zorro var den hemmelige identiteten til Don Diego de la Vegas, adelsmannen som var en mester innen fekting og som var forbryternes store skekk.

Men selve skuespilleren over alle andre i min barndom var Spencer Tracy. Jeg kommer aldri til å glemme filmatiseringen av Ernest Hemingways udødelige roman: 'Den gamle mannen og havet'. Filmen gjorde et så sterkt inntrykk på meg at jeg gråt i flere dager. Faktisk sitter inntrykket av den filmen i kroppen på meg ennå.

Hemingways roman som utkom i 1951, og var skrevet på Cuba. Den kom i norsk oversettelse året etter. Den ble en umiddelbar suksess og var det litterære verket som førte til at Hemingway fikk Nobelprisen i litteratur.

Men slikt visste jeg ikke noenting om da jeg så filmen. Som en liten gutt ble jeg så grepet av den gamle mannen som slet så lenge før han fikk fisk. Boken og filmen handler om fiskeren Santiago, som etter 84 dager uten fiskelykke bestemmer seg for at han skal fange en fisk koste hva det koste vil. På sitt siste 85 forsøk får han en svær fisk, og i timer kjemper han for å få dratt den i land. Da kommer haiene. Jeg skal ikke røpe mer.

Det var noe med melankolien og samtidig dramaet i handlingen som bergtok meg. Som sagt, den sitter i kroppen ennå. Filmen kom ut i 1958. Samme år som jeg ble født. Jeg husker ikke når jeg så den og hvor gammel jeg var, men jeg så den på svart/hvitt fjernsynet hjemme.

fortsettes

Poesiens vei til Gud

De siste årene har poesien fått større og større betydning for meg. Tekstene, diktene og sangene til lyrikere som Hans Olav Mørk, Hans Johan Sagrusten og ekteparet Anne Kristin og Sven Aasmundtveit har båret meg gjennom knalltøffe sykdomsdager. Jeg har bokstavelig talt overlevd på dem. De har gitt meg et språk som har hjulpet meg gjennom natten.

En bok jeg stadig vender tilbake til er: R.S Thomas:  'Ein stad mellom tru og tvil', dikt i utval.' Det er Hans Johan Sagrusten som står for den nydelige gjendiktingen av denne walisiske dikteren. En av årsakene er den hudløse ærligheten og sårbarheten til Thomas.

Her er et av hans dikt som betyr mye for meg:

I kyrkja

Ofte freistar eg
å analysere innhaldet
i denne stilla. Er det her Gud gøymer seg
når eg leitar? Eg har vorte att for å lyde,
når dei fåe menneska har gått,
til lufta som fell til ro att
før nattmessa. Ho har venta slik 
sidan steinane samla seg kring henne.
Dette er dei harde ribbeina
til ein kropp som våre bøner ikkje makta
blåse liv i. Skuggar kjem fram
frå krokane sine for å ta over
stillingar ljoset heldt
ein times tid. Skinnvengene tek opp att
verksemda si. Uroa i benkene
stilnar. Ingen andre lydar
i mørkret enn den av ein mann
som pustar, som prøver trua si
mot dei tome, som naglar spørsmåla sine
eitt etter eitt til ein kross der ingen heng.

Måneden Av en skjebnemåned for jødene

Dette er en sorgens dag for mange av våre jødiske venner. Den kalles 'Tisha B'Av' og er en årlig fastedag. For på denne dagen skjedde det en rekke katastrofer i jødenes historie. På denne dagen ble nemlig både Salomos tempel og Det andre tempelet ødelagt. Det var en nasjonal katastrofe. I år faller Tisha B'Av på onsdag 29.juli og varer til 30.juli, og regnes som 'den tristeste dagen' i den jødiske kalenderen. Dagen brukes også til å minnes andre katastrofer som har rammet jødene gjennom historien, blant annet Holocaust. 

I det hele tatt er den hebraiske måneden Av, som tilsvarer juli/august for oss, en skjebnedag for jødene. Djevelen og alle hans mørkemakter har satt alt inn på å ødelegge dem denne dagen. 

I dag leses Klagesangene i synagogene verden over, som blant annet handler om ødeleggelsen av Jerusalem. 

Ser man litt nærmere på historien er det forunderlige ting som har skjedd denne skjebnesvangre dagen. Både i gammel og nyere tid:

I følge Mishnah, som er jødenes første nedskrevne muntlige historie, kjent som 'den muntlige Torahen', er det fem ting som skjedde akkurat denne dagen:

1. De 12 spionene Moses sendte ut for å utspeide Det lovede land kom tilbake på denne dagen. Bare to av spionene, Josva og Kaleb, brakte med seg en positiv rapport. De andre spionenes rapport førte til gråt, panikk og fortvilelse. Denne mistroen på at Gud ville sørge for dem, førte til at denne generasjonen ikke fikk komme inn i Kanaan.

2. Det første tempelet, som var bygget av kong Salomo, ble ødelagt av kong Nebukadnesar i år 587 f.Kr, og befolkningen i kongedømmet Juda ble sendt i eksil. Ifølge Bibelen begynte ødeleggelsen av det første tempel den syvende Av (2.Kong 25,8) og fortsatte til den tiende (Jer 52,12)

3. Det andre tempel ble ødelagt av romerne i år 70 e.Kr og innledet den tiden hvor jødene ble fordrevet til jordens fire hjørner og som har vart fram til i dag.

4. 4.august år 135 e.Kr slo romerne ned det såkalte Bar Kokhba-opprøret og drepte over en halv million jøder.

5. Som en følge av dette opprøret pløyde som romerske offiseren Turnus Rufus opp Tempelplassen om dc omkringliggende områdene. Det skjedde også i år 135 e.Kr.

Men det er mer:

* Det første korstoget ble annonsert den 15.august 1096, som i følge den hebraiske kalenderen var den 24.Av. Den første måneden av dette korstoget ble 10.000 jøder ddrept og jødiske samfunn i Frankrike og Rhinland ble ødelagt..

* 22.juli 1306 eller 10. Av, ble jødene fordrevet fra Frankrike. 

* 31.juli 1492 eller den 7.Av ble jødene fordrevet fra Spania.

* 2.august 1941 eller den 9.Av mottok Heinrich Himmler formelt ordren fra Nazipartiet om 'den endelige løsningen' for jødene og som resultat fikk vi Holocast, hvor nesten en tredjedel av verdens jødiske befolkning ble utryddet.

* 23.juli 1942 eller den 9.Av begynte massedeportasjonene av jøder fra Warsawa-ghettoen til utryddelsesleiren Treblinka.

* 18.juli 1994 eller den 10.Av ble det jødiske samfunnssenteret i Buenos Aires bombet og drepte 85 jøder og skadet 300.

* Jødene trakk seg ut av Gush Katif på Gazastripen 15.august 2005 eller på den 10 Av. 8000 jøder ble fordrevet fra sine hjem.

Barndomsminner, del 3

Vi var blant de første i nabolaget vårt som fikk fjernsyn. Ja, det het det den gangen. Fjernsyn. Med bare en kanal. I svart/hvitt. Naboen fikk fjernsyn noe senere, og de var litt finere enn oss fordi de hadde en kanal til, til og med en utenlandsk. Svensk. Det var stort.

Men vi fikk nøye oss med trauste Norsk Rikskringkasting. Det var likevel stas. Naboen ovenfor oss, som var onkel og tanta mi, kom ofte på besøk for å se vidunderet. Men så skaffet de seg fjernsyn, og vi så hverandre nesten ikke mer.

Men utvidet vi nabolaget litt mer var slett ikke vi blant de første som fikk seg fjernsyn. Tvers over hovedvegen, som lå et stykke unna der vi bodde, gikk det en annen veg, det bodde folk etter. Høyt oppe i en bakke bodde det en familie som var blant de aller første som fikk fjernsyn. Fordi mora mi gikk med avisa, og måtte kreve inn abonnementspenga ved å oppsøke hver abonnent, spurte hun om ikke jeg kunne få komme inn å se Televimsen? Det var en populær figur, den gangen. Det hendte jeg var der noen få ganger til for å se på pausemusikken før de daglige sendingene tok til. Da viste de et akvarium med mange slags fisker, noen av dem svært fargerike, men vi så dom i svart/hvitt.

Det var begrenset hva jeg fikk lov å se på fjernsynet. Egentlig var det bare Barne-Tv. Men nå skal du få høre hvordan jeg lurte far min:

Om kvelden, etter at jeg skulle ha lagt meg for natta, hendte det at jeg spurte far min om jeg kunne få ligge i stua mens han så på fjernsynet. Det fikk jeg lov til. Jeg sa nemlig at jeg syntes det var så fint å være nær far, og det syntes jeg virkelig. Far lot seg sjarmere, men det var en forutsetning. Jeg måtte ligge med ryggen til fjernsynsapparatet! Så mens far min satt i godstolen og løste kryssord og kikket bort på fjernsynet, lå jeg med ryggen til.

Men det var en ting far min ikke hadde fått med seg. På veggen var det et vindu, og dette vinduet var kledd inn fra utsida av huset, og skulle kles inn fra innsida også, men så langt var de ikke kommet med snekkerarbeidet. Dermed fungerte vinduet som et speil. Jeg så riktignok filmene speilovendt, men jeg så ganske bra. Og jeg lå musestille. Kveld etter kveld og så finsk fjernsynsteater og krimserier.

En dag oppdaget far min det som hadde skjedd. Men han var't itte sint ama. Han ro riktig godt, og berømmet meg fordi jeg hadde klart å lurt'n. Det som skjedde deretter var at'n inviterte meg til å sitte i stol'n ved sia'an og se 'Mannen med kofferten', som var en av datidens spennende krimserier.

Det var stas. Veldig stas.

Det hører med til historien at far min ble lurt en gong tæll

Det var 1.april og det året fortalte TV verten at alle fjernsynsapparater hadde en boks inni seg med et fargepulver. Om man snudde fjernsynapparatet på huggu som ble det omgjort til fargefjernsyn. Dette syntes far min var så spennende at han ville prøve, så han gikk bort til kassa og snudden den og satte den på plass igjen. Så skrudde han på fjernsynet, men det kom ittno farger.

'Kænskje du ska prøve en gong tæll,' sa je.

Og det gjord'n.

Men det ble ittno farger den kvelden.

Det hendte vi minte far min om dette:

'Åssen går'e,' sa vi, 'ær det no farger på fjernsynet ditt?'

Men han vart aldri sint. Bære lo.

fortsettes

Profetisk: Bak fiendens linjer - en drøm

I flere netter nå har jeg drømt om at jeg har befunnet meg bak fiendens frontlinjer. Ikke alene, men med en gruppe forbedere. Hensikten har vært å få rede på fiendens strategier og rådslutninger.

I drømmen har gruppen av forbedere holdt seg skjult, og vi har hatt hemmelige sammenkomster hvor vi har drøftet det vi har funnet. I natt drømte jeg om et slikt møte. Da holdt vi på å bli oppdaget og avslørt. Det som overrasket meg var at de som ville angi oss var kristne. Det som kjenntegnet dem var at de var av 'en annen ånd'. De hadde ingen sans for hva vi holdt på med, og satte ikke Guds rike først. De var blitt en del av systemet.

Jeg tenker stadig på utsagnet om at det er forbederne som former historien. Kommer tilbake til dette ved en senere anledning.

Barndomsminner, del 2

I nærheten av Rundhaugen sto klatretreet mitt. Det sto litt for seg selv, med svære, grove greiner. Litt spenst krevdes det for å komme opp stammen til de første greinene. Men som barn var jeg tynn som en fyrstikk, og klatre var en lidenskap. Jeg var nok ikke den første som hadde oppdaget dette treet. De andre grantrærne hadde side skjørt på seg, greinene nærmest subbet bakken. På klatretreet var de nedertse greinene fjernet. Men det var lenge siden. Sårene var gamle. Om bare det treet kunne fortelle sin historie! Da hadde det fortalt historien om andre gutter og jenter som hadde klatret i det, for treet var gammelt som Metusalem - minst. Noen hadde fortalt meg om ham. Han ble visst 'stygg-gammal.'

Det var ikke rare utsikten fra klatretreet, men så klatret man ikke opp der for å se seg om. Man klatret opp treet for å gjemme seg for farlige indianere og skumle cowboyer. Eller man klatret opp i treet for å slippe seg ned på villhester som for forbi. Det hadde jeg sett en tegning av i bladet Vill Vest at cowboyer gjorde - og det gjorde jeg! Det var vanskelig å holde seg fast på den hvite hesten, uten sal. Men jeg klarte det. Jeg var jo helten i fortellingen min. Uovervinnelig. Selv om jeg av og til ble skutt, enten av en pil eller ei kule, kunne jeg reise meg og løpe videre med hesten som alltid gresset ved siden av meg og ventet på at jeg skulle stå opp igjen.

Men den store opplevelsen var å få bli med broren min, som hadde laget hytte oppi noen trær. Det var langt å gå dit, lengre enn jeg fikk lov til av mora mi. Men det var ikke alt hun behøve å få vite heller. For å komme dit måtte vi gjennom hele den skogen som var min barndomsverden, så over en bekk, som jeg husker som en stor elv - det var der Apache indianerne holdt til, og de var blodtørstige, så over en vei, og så over et jorde. Jordet tilhørte en bonde som kunne være litt sinna. I hvert fall om du gikk over jordet hans, så det gjaldt å passe seg. Vi snek oss over jordet, og så kom vi til Ørneredet. Det var det hytta het. Øreredet. Bror min hadde sett en Alistar MacLean film på kino med det navnet, og storøyd og musestille hadde jeg hørt på ham fortelle om den. Så det var ingen tvil. Hytta kunne bare hete en ting: Ørneredet!

Den var så fin at vi kunne trekke opp stigen som gikk gjennom gulvet og være helt for oss selv. Vinduer hadde den også. Og det var bare broren min og jeg som visste om den. Alt rundt Ørneredet var topp hemmelig.

Jeg glemte å fortelle at i utkanten av det jordet vi måtte passere for å komme dit var det en liten dam. Mora mi hadde skremt livet av meg med den dammen. Den var visst 'bottenløs' og en svær hest hadde druknet der, fortalte hun. Jeg hadde mareritt av og til om den dammen. Drømte at jeg falt utti og kom ikke opp igjen. Der møtte jeg det store sjøuhyret. Mange år senere gikk May Sissel og jeg forbi der. Da var vannet fordampet og det var slett ikke 'bottenløst' under. Ikke gjørme en gang! Det handlet nok mest om en engstelig mor, som var redd sønnen skulle drukne.

Bror min og jeg kjøpte av og til en halv- eller en hel liter 'Tress-is.' Den gangen var den pakket inn i papp. Vi skar den i to og delte likt på jordbær, vanilje og sjokolade fra Diplom is. Vi satte oss på steintrappa heme, med hver vår teskje og åt. Og filosoferte over livet. Så kunne vi dele en pose Polly peanøtter. En pose kostet 25 øre, og med fire poser for en krone, hadde jeg råd til å spandere en på bror min. Vi hadde god råd den gangen og somrene var alltid varne og lange. 

I morgen skal jeg fortelle om hvordan jeg lurte faren min.                     

fortsettes

Det velsignede skriftemålet

Her om dagen skrev jeg om den lettheten som kommer som en følge av å bli tilsagt sine synders nådige forlatelse gjennom Skriftemålet. I går bladde jeg i boken 'Ungdomsår' av Leo Tolstoj (bildet) som utkom på slutten av 1850-tallet. I denne boken beskriver han sitt andre skriftemål. Stor var min overraskelse da jeg så at hans opplevelse nettopp handler om den letthet som oppstår når man bekjenner sine synder.

Hør bare:

'Da skriftemålet var overstått og jeg hadde klart å overvinne min forlegenhet og fortalt ham alt jeg hadde på hjertet, la presten hånden på hodet mitt og sa med sin rolige og velklingende røst: 'Måtte Guds, den himmelske Faders herlighet lyse over deg, min sønn, og for alltid bevare deg i den sanne tro, fromhet og ydmykhet. Amen.'

Jeg var ubeskrivelig lykkelig, gledestårene sto meg i øynene og jeg hadde klump i halsen; jeg kysset kanten av prestekjolen hans og løftet hodet. Munkens ansikt uttrykte fullstendig ro. Jeg kjente jeg var rørt og frydet meg over denne følelsen, og av frykt for at den skulle forsvinne, tok jeg hurtig avskjed med presten, og uten å se hverken til høyre eller venstre, for at jeg ikke skulle bli distrahert, gikk jeg ut av klosterhagen og satte meg igjen opp i den skranglevorne og forslitte vognen.'

Jeg tror ikke det var tilfeldig at jeg kom over dette hos Tolstoj. Det var en gudfeldighet.

Barndomsminner, del 1

Her om dagen kjørte sønnen min og jeg forbi barndomshjemmet mitt. Det vil si; det som var barndomshjemmet mitt. Etter at mor solgte det, og de nye eierne hadde tatt over det, brant det og måtte rives. Så har andre bygd et nytt hus der og levd sine liv ved siden av skogen, som var vår nærmeste nabo.

Skogen ja, den er også borte. Hogd ned og blitt tømmer og kjørt vekk. Det som kom opp igjen er bare ugjennomtrengelig villniss.

Men både huset og skogen finnes i mitt sinn, og vil for alltid bli der. Hverken huset eller skogen er kjørt vekk og blitt borte. Begge lever sitt eget liv i en aldrende manns sinn.

I dag har jeg sett for meg Rundhaugen. En ganske bratt skråning et stykke inni skogen. Jeg pleide å rusle dit omtrent på denne tida av 'sammar'n' for å finne solvarme markjordbær. Øverst oppe på toppen av bakken sto det noen svære furutrær, ellers var det for det meste mørk granskog, i min barndoms skog. Rundt furuene var det litt sandgrunn, og noen store steiner, og der vokste det to ting. Harelabb og markjordbær.  Det var et av mine 'hemmlig steder'. Det slo aldri feil: på Rundhaugen fant mann gruelig gode jordbær, der var det strå til å træ dem på og der var det Harelabb og Maria gullsko. Ofte satt jeg oppå toppen her og dagdrømte.

Og så rullet jeg ned igjen.

Ingen gikk ned igjen fra Rundhaugen. Alle, både små og store, rullet ned bakken.

Det lærte jeg av far min. Han var den første som fulgte meg hit. Det var så trygt å stikke den lille neva'n min inn i hans svære, som kjentes litt ru ut. En skikkelig 'arbeidsneva' som man får når man er skomaker og industriarbeider. Ikke en slik 'neva' kontorfolk har, men en med hakk i og med limrester på. Far min gikk med sixpence og dressjakke. Og så røyka'n Gul Mix, 'Petterøs' eller Teddy uten filter. Filter var for pyser.

Far min rullet, han også. Vi løp opp bakken, såpass at vi kjente blodsmaken og det banket skikkelig i brystkassa, så la vi oss ned og så rullet vi helt til bunnen av bakken, og så opp igjen. Far min brydde seg ikke om det ble flekker på jakka. De var til å børste av. Verre var det når jeg fikk grønske på knea.

'Har du fått grønske på knea nå igjen,' sa mor lettere oppgitt, når vi kom hemmat. 'Å je som har skubba dom reine i vaskestampen. Da må je vel legga dom i bløt.'

'Itte nå,' sa je, 'Dæ har je itte ti tæll. Je ska ut å leke cowboy og indianer.'

Og ut flaug je, ætter ei skive med brunost.

Guds djupe lengsel

'Ikke vær så visjonær når det gjelder din fremtid slik at du mister øyeblikkets herlighet,' sier Bob Sorge og legger til: 'vær nærværende i det nærværende.'

Det er lett å bli distrahert i det Gud holder på med i livene våre. Vi vil så gjerne se kortsiktige,  umiddelbare resultater, og forstår ikke alltid at Gud har lagt opp til et landistanseløp. Gud har bedre tid enn det vi tror.

'Den som tror haster ikke', heter det hos profeten Jesaja. På nynorsk oversettes dette slik: 'Den som trur tek det med ro.' (Jes 28,16)

Det er et ord det ikke alltid er like lett å forholde seg til. Vi blir - jeg blir - ofte utålmodig.

Jeg har dvelt en stund ved noen ord av Madame Guyon, her i min oversettelse:

'Hvil. Det eneste arbeid som kreves av deg nå er at gir din mest intense oppmersomhget til Hans stemme, lyden av den skjøre stillheten.'

Hva er Gud ute etter i livene våre?

Enkelte vil kanskje svare: vår lydighet. Andre vil kanskje svare: vår tro, tilbedelse, kjærlighet.

Jeg tror at Gud, når alt kommer til alt, er ute etter noe annet. Et vers fra Jakobs brev har fulgt meg i mange år: 'Med brennende iver gjør Gud krav på den ånd han har lett bo i oss.' (Jak 4,5) Det Gud lengter etter, det som er hans brennende iver, er å reprodusere sin Sønns liv i oss.

La meg få minne deg om to skriftsteder:

'Dem som han på forhånd har vedkjent seg, har han også på forhånd bestemt å bli formet etter sin Sønns bilde, så han skal være den førstefødte blant mange søsken.' (Rom 8,29)

'Og vi, som uten slør for ansiktet ser Herrens herlighet som i et speil, vi blir alle forvandlet til dette bildet, fra herlighet til herlighet, og dette skjer ved Herrens Ånd.' (2.Kor.3,18)

Guddommelige fotavtrykk

Jeg holder på å lese Josvas bok. Det er en stund siden sist. Det har vært andre bøker i Bibelen som har fanget min interesse, men står altså Josvas bok for tur. I går hadde jeg kommet til kapittel 5. hvor det fortelles om Josva som befinner seg utenfor Jeriko og der får han øye på en mann med et løftet sverd i hånden. Josva undrer seg over hvem denne mannen er, og spør om han er en av deres menn eller en fiende.

Da får han til svar: 'Nei, jeg er høvdingen over Herrens hær. Nå er jeg kommet.' (Jos 4,14) Da faller Josva på sitt ansikt til jorden, leser vi og denne høvdingen over Herrens nær sier da til Josva: 'Dra skoen din av din fot! For det sted du står på, er hellig.' Og så leser vi at Josva gjorde så.

Dette ligner mye på det som Moses opplevde når Herren åpenbarer seg for ham i form av en brennende tornebusk, som ikke brenner opp: 'Kom ikke nærmere! Dra dine sko av føttene! For det stedet du står på, er hellig grunn.' (2.Mos 3,5)

Jeg hører med blant dem som tror at det finnes 'hellige steder'. Begge disse eksemplene fra henholdsvis Josvas bok og 2.Mosebok viser det. Det er steder hvor Herrens hellige nærvær har åpenbart seg på en helt spesiell måte, og etterlatt seg guddommelige avtrykk. Det ordinære blir ekstraordinært. Før Herren åpenbarte seg for Josva og for Moses, var disse stedene helt vanlig. Ingenting spesielt. Bare jord.

Men så kommer Guds nærvær og alt, absolutt alt endres.

Jeg har vært på noen slike steder som er blitt berørt av Guds hellige nærvær. Nærværet kan ennå kjennes. Det er som om det sitter igjen i veggene.  Jeg kjenner takknemlighet og ærefrykt for at jeg har vært så helduig å få være der. Man lengter tilbake. Har man først fått smaken for Guds herlighet og nærvær vil man ha mer. Guds nærvær gjør en sulten.

Hvem kan ta del i Herrens måltid?

En artikkel i avisen Vårt Land aktualiserer spørsmålet om hvem som kan ta del i nattverden eller Herrens måltid. Artikkelen handler om Razwan Afser som har skrevet masteroppgave ved Det teologiske fakultet i Oslo hvor han utfordrer oppfatningen av nattverden som et rituale eksklusivt for kristne. I oppgaven drøfter han om det er mulig at han som muslim kan delta i nattverdfellesskapet. Jeg har ikke lest oppgaven, så jeg skal ikke kommentere den.

Selv mener jeg at nattverden kun er for de som bekjenner seg til den treenige Guds navn, og at det å ta del i nattverden forusetter at man er døpt. Jeg skal forsøke å begrunne dette ut fra Guds ord. Spørsmålet om hvem som kan gå til bords og ta del i nattverden handler først og fremst om hva nattverden er.

Vi leser om nattverden eller Herrens måltid flere steder i Det nye testamente. Et av stedene er 1.Korinterbrev. Les gjerne teksten sammenhengende, fra 1.Kor 11,17-34. Ut fra disse verdene vil jeg bemerke følgende:

Rammen for nattverden er et måltid. Det heter om selve innstiftelsen av nattverden: 'Mens de holdt måltid, tok Jesus et brød, takket og brøt det...' (Matt 26,26) Det vi feirer som Herrens måltid, er altså ikke selve måltidet, i dette tilfellet påskemåltidet, men den handlingen Jesus innstifter, mens de holder måltidet. De første kristne feiret det vi kaller Agapemåltidet, som var et fellesskapsmåltid, og som en del av dette feiret de Herrens måltid, som er selve symbolet på den nye pakt. Vi ser omrisset av dette Agapemåltidet her i 1.Korinterbrev, hvor Paulus tydelig understreker forskjellen på måltidet de spiser og nattverden. Vi ser dette to steder: Først i versene 20-21:  'Når dere da kommer sammen, er det ikke Herrens måltid dere holder. For når dere spiser, holder hver og en av dere måltid for seg selv...' Og klarest i vers 29: 'For den som spiser og drikker uten å tenke på at DET ER HERRENS KROPP ...' (Uthevingen er min)

Den som tar del i nattverden må altså være klar over at dette er noe mer enn brød og vin. Det er Herrens kropp og blod vi får del i. Dette kommer veldig klart frem i kapittel 10 i det samme brevet:

'Velsignelsens beger som vi velsigner som vi velsigner, GIR DET IKKE DEL I KRISTI BLOD? Brødet som vi bryter, GIR DET IKKE DEL I KRISTI KROPP?' (10,16)

Med andre ord: Når vi tar del i nattverden får vi del i både Kristi blod og Kristi kropp. Det er det Skriften selv sier. Dette ser vi tydelig også i det ellevte kapitlet hvor Paulus skriver om menigheten i Korint at det er 'så mange svake og skrøpelige hos dere, og noen er sovnet inn,' og han begrunner dette med at de ikke skiller mellom vanlig mat og det faktum at de spiser og drikker Herrens kropp og blod. Se selv versene 29-30!

Så et menneske som tar del i nattverden uten å 'tenke på at det er Herrens kropp, spiser og drikker seg selv til doms.' (v.29) Kan det bli tydeligere?

Det kirkesamfunn jeg tilhører har det som kalles et reformert nattverdsyn. I korte trekk går det ut på at nattverden er å forstå som et symbolsk minnemåltid. Selv om jeg har djup respekt for dette synet, deler jeg det ikke. Jeg mener at nattverden er noe mye mer enn et symbolsk minnemåltid, og deler mine lutherske venners syn på nattverden.

De 12 som fikk del i Herrens måøtid første gangen var alle disipler av Jesus. Ingen utenfra. De første kristne var en trofast del av samfunnet med de hellige, hvor de feiret Herrens måltid hver gang de kom sammen. For dem, som det har vært det for hele den kristne kirke opp gjennom historien, har nattverdfeiringen hvert forbeholdt dem som anerkjenner Jesus som deres Frelser og Herre.

Tyrkias ledende imam bar ottomansk sverd under fredagsbønnen i Hagia Sofia

Det var slett ingen vanlig fredagsbønn i en moske, det som foregikk i den tidligere kristne katedralen Hagia Sofia i går ettermiddag.

Lederen for Tyrkias Direktorat for religiøse affærer (Diyanmet), imam Ali Erbas, bar med seg et ottomansk sverd da han entret talerstolen i den historiske Hagia Sofia  katedralen i går.

I følge Siasat.com frambar mamen en spesiell 'khutbah' (preken), med tittelen 'Hagia Sofia - et tegn på beseiring' , en tale opprinnelig holdt av den ottomanske sultanen, Mehmet II, som beseiret Konstantinopel i 1453. Da imam Erbas fikk spørsmål etterpå, om hvorfor han bar med seg et sverd, svarte han at det er en tradisjon i moseker og symboliserer overvinnelse.

To grønne flagg hang også fra talerstolen for å symbolisere det samme:

Det store Kristus-ikonet og andre kristne symboler var dekket til.

I sin preken sa imam Erbas at 'lengselen som forårsaket en slik djup smerte i vårt folks hjerter kan vi nå sette en sluttstrek for.' Han la til: 'Dagen i dag er en dag da det lyde: Allahu akbar ... og det gir gjenlyd i Hagia Sofia og bønneropet stiger fra dets minareter. Dagen i dag da de troende står opp i bønn med gledens tårer, bøyer seg i underkastelse og prostrasjoner i takknemlighet. Dagen i dag er en ærens og ydmykhetens dag.'

Før bønnen leste Tyrkias presiden Recep Tayyip Erdogan fra Koranen. Det er anslått at så mange som 350.000 muslimer deltok i fredagsbønnen i Hagia Sofia.

'Hold øye med Erdogan'

En god venn av meg som er en ivrig gransker av Bibelens profetiske ord, sa til meg for flere år siden: 'Hold øye med Erdogan!' Han mente allerede den gangen - og det var før Erdogan i det hele tatt var særlig synlig - at han så kimen til noe som kunne bli farlig, ikke bare for nærområdene i Midt-Østen, men for Europa. Min venn har fått helt rett. Det er mange grunner for å uroe seg over denne mannen.

Det er ingen tvil om at Tyrkias president ser seg selv som en kommende sultan i et islamistisk kalifat. Enkelte har hevdet at det også har vært en av drivkreftene til at Erdogan ønsket å nedkjempe IS. De kunne komme til å komme ham i forkjøpet.

Med gjenåpningen av Hagia Sofia i går som moske viser Erdogan nok en gang at han mener alvor. Gjenåpningen gjør ham i mange tyrkiske muslimers øyne svært populær. I 900 år var Hagia Sofia verdens største og mest berømte kirke. Det var under den romerske keiseren Justinian at denne mektige katedralen med de fantastiske mosaikkene ble åpnet i år 537. Denne basilikaen var selve sentrum for den østlige delen av det vi omtaler som Den udelte kirke. Som kjent ble storkirken delt i to deler  i 1054, og man begynner først da å tale om Vestkirken - det vil si Den romersk-katolske kirke og Østkirken - det vil si Den ortodoke kirke. Til belgrepet Østkirken hører også Den koptiske og de orientalske kirkene.

I 1453 erobret så den ottomanske sultan Mehmet II det kristne Konstantinopel og det største trofeet for sultanen var kronjuvelen Hagia Sofia. Overtagelsen av denne kirken pg den senere konverteringen av den til en moske, fremsto som Islams seier over den kristne tro. Så når Erdogan åpnet Hagia Sofia igjen i går nøyaktig klokken 1453 for muslimsk bønn var det på ingen måter tilfeldig. Det skulle sende et kraftig signal, ikke bare til Tyrkias muslimer, om at Erdogan er en slagkraftig president som mener det han sier, men til alle verdens muslimer at vi her har å gjøre med en som vil erobre verden for Islam.  Erdogan fremstår som en ny sultan Mehmet.

At dette skjer akkurat nå er heller ikke tilfeldig. I flere år har president Erdogans mest konservative og religiøse tilhengere presset på for å få dette mest kjente landemerket i Istanbul konvertert fra museum til moske igjen. Men det er først nå det ble mulig, etter nedkjempelsen av IS. Erdogan hadde en ryddejobb først, slik at det er ham, og ikke en islamist fra IS, men Erdogan som kan fremstå som en ny sultan for et islamistisk kalifat. Så sent som i fjor sa nemlig Erdogan nei til å gjøre dette. Men nå var tiden inne 89 år etter at Hagia Sofia ble omgjort til museum. Og det er altså ikke det at Istanbul mangler moskeer som gjør dette. Byen er full av dem, og ved siden av Hagia Sofia ble det nylig reist en splitter ny moske: Camica. Den har plass til ikke mindre enn 63.000 mennesker.

Omgjøringen av Hagia Sofia er ledd i en mye større plan for Erdogan. Ambisjonene er tydelige: et nytt islamsk kafifat, fra Al-Aqsa-moskeen i Jerusalem til Al-Andalus, det vil si en muslimsk gjenerobring av Spania. For islamistene er dette 'det tapte kongeriket', det vil si det islamske storriket som i 700 år okkuperte Spania, pluss hele Nord-Afrika og Midt-Østen inkludert. I et slikt islamsk kalifat er det selvsagt ikke plass for Israel. Ksmpen om Jerusalem, som profeten Sakarja profeterte om, har for lengst begynt.

Sjelens letthet

Det er vel få, om noen, som skriver brev lenger. Jeg savner den tiden. Så spennende å finne et brev i postkassen, en konvolutt med et håndskrevet brev. Sette seg ned for å lese. Det er koselig med mail også, men det er ikke helt det samme.

Derfor er det spesielt givende å lese noen brev skrevet av to av mine gode åndelige følgesvenner, som jeg verdsetter høyt: Tidligere biskop av Linköping, Martin Lönnebo og pinsevenn og nåværende pastor for Smyrna-kirken i Göteborg, Tomas Sjödin. Jeg holder på å lese brevsamlingen nå på kveldene i denne sommermåneden. Om du er interessert kom den ut på Verbum forlag i 2007.

I et av de brevene biskop Martin skriver til pastor Tomas, skriver han om noe som ble så godt for meg. Han skriver om 'letthet':

'Derimot er det et tegn på Guds nærvær å kjenne seg lett. Jeg har vært til stede når skriftende har forekommet vektløse etter syndsforlatelsen. Nåden er lys og lett, synden er mørk og tung, godheten er lett, ondskapen er tung. I sjelens verden bør kirken være slankekonsulent og hjelpe alle oss overvektige med å bli superlette.'

Skriftemålet, det å bekjenne sine synder for en prest, en pastor, en sjelesørger, burde løftes frem mye mer enn før. Det gir letthet til sjelen - og kroppen. Vi burde gå til skrifte mye oftere enn vi gjør. Det gjør godt når noen på Jesu vegne tilsier meg syndenes nådige forlatelse.

1453

Det hviler noe svært symboltungt over tallet 1453 i dag. Klokken 1453 denne fredagen vil Hagia Sofia i Istanbul, den tidligere kristne katedralen i daværende Konstantinopel, omgjøres til moske og det vil lyde islamske bønnerop. Det store Kristus-ikonet og andre kristne symboler vil være tildekket.

Nøyaktig på samme tidspunkt vil kirkeklokkene i Hl.Trifons kloster i Hurdal kime, og det vil holdes en sørgegudstjeneste for det som skjer i Tyrkia.

Det er på ingen måte tilfeldig at Erdogan har valgt akkurat dette klokkeslettet for å åpne Hagia Sofia for muslimsk bønn. 1453 er nemlig det året da tyrkerne overtok Konstantinopel. Det er noe djupt åndelig over dette, og da mener jeg ikke i positiv betydning.

Derfor holdes det en sørgegudtjeneste i Hurdal i formiddag.

For de som ikke har mulighet til å delta i denne, oppfordrer jeg alle bedende kristne om å be for det som holder på å skje i Tyrkia for tiden. De siste meldingene går ut på at president Ergodan vil sende ut av landet alle evangeliske kristne, og har allerede begynt å gjøre det. Dessuten har de ortodokse i landet det vanskelig, og under Erdogan blir landet mer og mer islamisert. Det er vel ingen tvil om at Erdogans store ønske er å bli en sultan i et nytt islamsk kalifat.

Så la oss be klokken 1453 i dag. Det er en tid for å sørge, og det er en tid for å be.

De to bildene fra det ortodokse klosteret i Hurdal er tatt av meg ved en tidligere anledning. Det øverste bildet viser det vakre klokketårnet. Det andre fader Johannes.

Forfremmet til herligheten

En general i den internasjonale bønnebevegelsen, en åndelig mor for mange, Elisabeth Alves - Beth blant venner - er forfremmet til herligheten. Hun er blitt kalt 'bønneskjoldets bestemor'. Hun døde natt til 23.juli.

Beth var drevet av en uslokkelig lidenskap for Gud, og har investert mesteparten av sitt liv i å lære andre å lytte til Guds stemme. Hun hadde åndelig myndighet, men var samtidig et av de snilleste menneskene du kan tenke deg. Hun var respektert i alle sammenhenger, og en stemme man gjerne lyttet til. Hennes liv hadde stor integritet.

Hun talte Guds ord i møter, konferanser og holdt seminarer og skrev bøker. Den mest kjente, og som er blitt en åndelig klassiker, er 'Becoming the Mighty Prayer Warrior' med undertittelen: 'A guide to Effective Prayer.'

Vi lyser fred over hennes gode minne.

For alt som blir åpenbaret er lys - behovet for åpenbaring, del 2

I det brevet Paulus skriver til menighetene i Galatia-området, kommer han med noen selvbiografiske opplysninger, som han ikke gjør noe annet sted i sine brev. Han forteller om hva som skjedde etter at han hadde hatt sin skjellsettende opplevelse på veien til Damaskus i Syria:

'Heller ikke dro jeg opp til Jerusalem til dem som var apostler før meg. I stedet drog jeg straks av sted til Arabia, og vendte siden tilbake til Damaskus. Deretter, tre år senere, drog jeg opp til Jerusalem for å bli kjent med Kefas, og vendte siden tilbake til Damaskus.' (Gal 1,17-18)

Det er alt vi får vite. Det vil si han avdekker for oss noe vesentlig for oss i to tidligere vers i det samme kapitlet, som det er viktig å få med seg. Vers 15-16: 'Men da han som utvalgte meg fra mors liv og kalte meg ved sin nåde, etter sin gode vilje besluttet å åpenbare sin Sønn i meg, for at jeg skulle forkynne evangeliet om ham blant hedningene, da samrådde jeg meg ikke med kjød og blod...'

Først en parentes: 2011-oversettelsen bruker ordene: 'åpenbare sin Sønn for meg.' mens Norsk Bibel, som jeg bruker, benytter 'i meg'. Begge deler er korrekt oversettelse.

Etter sin dramatiske omvendelse til Jesus, trengte altså Paulus å være for seg selv. Det ville vært naturlig for ham å dra opp til Jerusalem, for å tilbringe tid i menigheten der sammen med de andre apostlene, men Paulus trekker seg tilbake til et sted 'i Arabia', sannsynligvis til de syriske ørkenområdene. Han tiltrekkes av ørkenen og ødemarkene, som så mange andre Gudsmenn før ham. I ørkenen formes et menneske som er kalt av Gud. Der i stillheten taler Gud.

Jeg tror at mange av de åpenbaringe Paulus fikk får han her, i den syriske ødemarken. Her ble evangeliet åpenbart for ham.

Saulus, han som skulle bli den store hedningemisjonæren Paulus, hadde bakgrunn som fariseer, og kjente godt til de hebraiske skriftene, til de messianske profetiene. Likevel fikk han ikke med seg at disse messianske profetiene fikk sin oppfyllelse i Jesus. Dette måtte åpenbares for ham. Han forklarer dette slik i 2.Kor 3,14-16:

'Men deres sinn er blitt forherdet. For helt til denne dag blir det samme dekke liggende når de leser den gamle pakt, og det blir ikke tatt bort. For det er bare i Kristus det blir fjernet. Helt til denne dag ligger et dekke over øynene deres når Moses blir lest. Men når de omvender seg til Herren, blir dekket tatt bort.'

Det er altså mulig å lese Skriften, og ikke forstå eller få med seg noe som helst. Det må åpenbares for oss og det kan bare skje gjennom Den Hellige Ånd.

fortsettes

Billedtekst: Den syriske ørkenen. Foto: Wikipedia

Blant russiske mennonitter og canadiske sosialister og kommunister

Så lenge jeg kan huske har jeg vært interessert i historie, historie generelt og kirkehistorie spesielt. Historietimene  var det jeg gledet meg mest til på skolen. Døperbevegelsens historie, reformasjonens tredje gren, fanget min interesse så mye allerede på 1970 tallet at jeg senere skrev bok om den: 'En tro verd å dø for'.

Nå har jeg kommet over en spennende artikkel som handler om de mennonittene som ble tvunget til å forlate det sørlige Russland, på grunn av bolsjevikrevolusjonen, til fordel for Canada og USA.

Hva kom det av at de drøyde med å flykte fra den blodige bolsjevikrevolusjonen? Svaret har noe å si oss om verdier i 2020. Titusenvis av mennonitter i Canada har besteforeldre og oldeforeldre som led seg gjennom bolsjevikrevolusjonen og to år med et blodig anarki og for mange av dem også terroren og drapene under Stalin-regimet på 1930-tallet.

Artikkelen jeg sikter til, skrevet av Jacob Penner, født i 1880 i Ekaterinoslav, er gjengitt i en almanakk, utgitt av 'Kristen familiekalender', på tysk i det sørlige Russland i 1908. Se det rosa bildet! Penner emmigrerte til Winnipeg i 1904, sammen med sine foreldre. Da var han 24 år gammel. Redaktøren for denne almanakken var den vel ansette Abraham Kröker, som også var redaktør for avisen 'Friedensstimme', som ble utgitt av mennomitter i det sørlige Russland. Jacob Penner var forøvrig oldebarnet til grunnleggeren av mennonite-kolonien i Choritza i Russland, Abraham Unger.

Blant det vi i dag kaller bibel-quiz og kristne fortellinger, finner vi altså artikkelen til Penner. Det er skrevet av en som har vært i Canada i fire år til lesere i det sørlige Russland. De er midt oppe i den blodige bolsjevikrevolusjonen, som skapte mye frykt og bekymringer, og hans oppfodring til sine venner der hjemme, er denne: 'Ikke reis! Bli værende!'

Ikke fordi han ikke unner sine medsøsken en bedre tilværelse. Det er motsatt! De vil ha det bedre i det sørlige Russland! Og han grunngir det med å sammenligne Russland med Canada og USA. Det er bedre å være i Russland. Penner peker på en rekke fordeler:

I Russland bor folk i landsbyer. De har nær sosial omgang. I Canada og særlig USA er gårdene svære og de ligger langt fra hverandre. Ensomheten kan bli stor. Materielt sett - det vil si økonomisk sett - er det bedre i Canada og USA. Man tjener mer penger, men de er travle. Har ikke mye tid for hverandre. Maskinene og utstyret til gårdsbrukene er bedre i USA og Canada enn i Russland, men det er dyrt å leie inn sessongarbeidere og de er nesten ikke å oppdrive. En bonde må derfor jobbe svært mye. Det krever sitt av familien. Og så er det så dyrt i USA og Canada, forferdelig dyrt. Det gjelder alle produkter, klær og alt annet man trenger. Og de som innbiller seg at de kan ta med seg mye penger fra Russland til Nord-Amerika, kan bare glemme det. Her er ikke rubelen verd noe. 'En rubel er verd bare 50 cents,' skriver han.

Men det verste av alt er dette: sammenslutninger av kapitalister. Da tenker han først og fremst på USA og skriver: 'Her har pengene all makt. Disse sammenslutningene er de som har mest penger, og de er som despoter og tyranner.'

Men det er også en annen ting han har merket seg: amerikanerne har en stygg uvane, som gir seg uttrykk i deres motto: 'Frels deg selv!' - eller sørg for å redde deg selv. Alt og alle som ikke kan sørge for seg selv, er dømt til å gå under.

Dette strider mot Penners kristne overbevisning. Han står for helt andre verdier. For ham gjelder prinsippene for Guds rike, slik vi ser Jesus underviser om i Bergprekenen.

Det hører med til historien at Jacob Penner stiftet to politiske partier: Social Democratic Party of Canada og The Communist Party of Canada. Han ble valgt inn i byrådet i Winnnipeg i 1933, en stilling han hadde helt frem til 1960. Det gjør ham til den kommunisten som har sittet lengst i noe byråd i Nord-Amerika noensinne. Noen vil kanskje synes at dette er litt merkverdig, en kristen kommunist? Da skal vi huske at også i Norge kom de fleste frikirkemedlemmer fra arbeiderklassen.

Billedtekst Artikkelen til Jacob Penner.

Billedtekst: Artikkel om Jacob Penner i Wikipedia.

En bønn

Herre Jesus Kristus, i takknemlighet bekjenner vi at du er midt iblant oss. Bli hos oss med din nåde og kjærlighet, trøst og velsignelse. Forbli hos oss ved livets kveld. Vær vårt lys og vårt brød på vandringen mot vårt hjemland. Du som lever og råder i evighet.

Herre, nå lar du din tjener fare herfra i fred, slik som du har lovet. For mine øyne har sett din frelse, som du har gjort like for ansiktet på alle folk, et lys til åpenbaring for hedningene og ditt folk Israel til ære.

Bevar oss, Herre, når vi våker og vokt oss når vi sover, så vi må våke med Kristus, og hvile i din fred.

Når vindene blåser - en bønn fra en som er redd

Det har blåst opp til storm, Herre, vindene tar tak. Det er bare teltduken mellom meg og Deg. Hinnen kan når som helst briste og da er det bare Deg og meg.

Jeg er redd, jeg er ikke blant dine troshelter. Ordene blir for svære. Det kreves for mye for å holde meg oppreist.

Lyset flakker, det blir så mørkt med ett. Selv knelende i mitt jordiske telt, vil vindene rive meg over ende.

Svak, skjelven
- liggende ved ditt alter,
sier jeg:

'Jesus, husk på meg, når du kommer i ditt rike.'

Når livsseilasen er over
- måtte det da finnes rom
i ditt herberge
for en som meg.

Tar du imot en skjelvende, redd sjel?

Skrevet en stormfull sykdomsnatt, 22.juli 2020.
Bjørn Olav Hansen (c)

Keltisk velsignelse for håp

Om du sørger over tapt kjærlighet, vil jeg sørge sammen med deg.

Om du føler deg overveldet, så vil jeg omfavne deg.

Om du frykter for fremtiden, vil jeg gi deg trygghet.

Om byrden din er tung, vil jeg dele den med deg.

Om det synes som det ikke finnes noen vei til å komme seg igjennom, vil jeg finne den med deg.

En keltisk velsignelse for håp, av Iain Tweedale. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Pause i letingen etter forsvunnet Amish-jente

De daglige leteaksjonene etter den forsvunne Amish-jenta, Linda Stotzfoos, har nå gått over i en ny fase. Det vil heretter bare organiseres leteaksjoner når politiet finner grunn for det. Det er foreløpig ingen spor etter den forsvunnede 18 åringen. Hun har nå vært savnet i 28 dager. En mann er siktet i saken, men avhørene av ham, har ikke brakt politiet noe nærmere en løsning på saken.

Men om leteaksjonene foreløpig opphører, har verken politiet eller Amish-samfunnet gitt opp håpet om å finne henne. De regelmessige bønnesamlingene (bildet) på kveldene fortsetter. Medlemmer av Amish-samfunnet og andre støttespillere har siden Linda Stoltzfoos kommet sammen for å be.

La oss stå sammen med dem i bønn. Skulle du ønske å sende et kort eller et brev med oppmuntring til den hardt rammede familien, kan du skrive til:

Stoltzfoos Family
P.O Box 121
Intercourse PA, 17534-0121
USA

For alt som blir åpenbaret, er lys - behovet for åpenbaring, del 1

Et ord fra Kristusmystikeren Paulus, har levd et stille liv i meg en stund nå: 'For alt som blir åpenbaret, er lys.' (Ef 5,13) Eller som det heter i 2011-oversettelsen: 'alt som kommer for dagen, er lys.' Her er det djup, åndelige brådjup, som ikke jeg skal forsøke å sette ord på. Bare dette:

Dette er blitt mitt ord.

Vi kan ikke lese oss til alt. Det må bli åpenbaret for oss. Vi sier jo akkurat det: 'Det gikk opp et lys for meg!' I et nu, i brøkdelen av noen sekunder, forstår vi.

Tidligere i dette brevet har apostelen Paulus skrevet om Kristusmysteriet. Her er hans egne ord: 'i en åpenbaring ble mysteriet gjort kjent for meg. Jeg har ovenfor skrevet ganske kort om dette, og når dere hører det opplest, kan dere skjønne hvilken innsikt jeg har i Kristi mysterium.' (Ef 3,3-4)

Jeg merker meg ordene:
åpenbaring
mysterium
innsikt

I det samme brevet får vi del i en av apostelens bønner:

'Jeg ber om at vår Herre Jesu Kristi Gud,
herlighetens Far, må la dere få en ånd som gir visdom og åpenbaring.
så dere lærer Gud å kjenne.
Må han gi dere lys
til hjertets øyne,
så dere får innsikt i det håp han har kalt dere til,
hvor rik og herlig hans arv er for de hellige
og hvor overveldende hans kraft er hos oss som tror.
Med denne veldige makt og styrke
reiste han Kristus opp fra de døde
og satte ham ved sin høyre hånd i himmelen,
over alle makter og åndskrefter,
over alt velde og herredømme og over alle navn som nevnes kan,
ikke bare i denne tid, men også i den kommende.
Alt la han under hans føtter, og ham, hodet over alle ting,
ga ham til kirken, som er Kkristi kropp, fylt av ham
som fyller alt i alle.' (Ef 1,17-23)

Jeg merker meg ordene:

ånd som gir visdom og åpenbaring
gi dere lys
innsikt i
ham som fyller alt i alle

Med andre ord: vi trenger mer enn boklig lærsom, vi trenger innsikt og åpenbaring. Vi trenger LYS.

fortsettes

'Jeg visste jeg var hjemme'

Jeg ligger på sofaen denne sommerkvelden. Hviler. Ute regner det. Jeg leser boken: 'Lengsel er mitt vesen', med undertittel: 'Om ensomhet og kristen erindring.' Boken er skrevet av Erik Varden, snart innsatt som katolsk biskop av Trondheim. Boken berører meg som få andre. Jeg kommer tilbake med en anmeldelse av den på et senere tidspunkt.

Nå vil jeg bare nevne noe annet som berører meg, og som Varden beskriver så vakkert, slik:

'Jeg visste jeg var hjemme da rekkevidden av den sakramentale handlingen gikk opp for meg, handlingen hvor alt som er til i himmel og på jord, blir sammenfattet i et øyeblikk, hvor alle tings Mening holdes fast i hendene til et brutt menneske for å brytes, og likevel helbreder og opprettholder alt.'

Hva 'nedstegningen' har begynt i meg

Andy Raine, en av grunnleggerne av Northumbria Community, og en venn av meg, har skrevet ned noen refleksjoner om nedstegningen i forbindelse med korona-pandemien, som jeg tror flere enn meg vil ha nytte av å lese. Jeg har derfor oversatt dette til norsk:

Forestill deg at det plutselig oppsto en krise, men med det et økende tidevann av Ånden, endring av landskapet, omorganisering av grensene våre, demontering av planer, ødeleggelse av utsikter, overraskende, men til gjengjeld med et enklere syn på horisontene våre. Mange som ikke hadde opplevd dette før, var nå på bittesmå øyer. Disse nye øyboerne var først i sjokk, men begynte å tilpasse seg. Noe inni dem hadde tidvis lurt på hva som ville skje hvis de sa: ”STOPP verden! JEG VIL GÅ AV. ” Nå hadde det virkelig skjedd.

Mens jeg lyttet i bønn, fikk jeg dette bildet tilbake i desember 1999, og det har beskrevet opplevelsen til mange individer da de kan komme til å møte slike isolerende ting som en sykdom, ødeleggende skilsmisse, en alvorlig ulykke, plutselig arbeidsledighet, konkurs, svik eller fengsling, et sammenbrudd, en forelskelse ...

Men med koronavirus-krisen i 2020, måtte hele verden stoppe og kalibrere - og dette bildet ble plutselig relevant for mange, mange mennesker i lockdown og isolasjon: ‘En stigende tidevann av Ånden vil endre landskapet rundt. Mennesker som tidligere aldri hadde blitt isolert, vil plutselig finne seg alene på ‘små øyer’ overrasket, forvirret, avskåret fra kjente krav og forventninger, og lære bare å søke Gud. '

Men hva trenger de, disse nye øyboerne som nå plutselig er alene?

Under lockdown oppsto det plutselige øyer hvor folk befant seg. Noen har en opplevelse av en tid hvor  de er avskåret fra andre - disse erfaringene har vært veldig betydningsfulle. Og de vil ta de erfaringene med seg når de kommer tilbake til hverdagen. Noen har blitt forvandlet til nye øyboere hvor de har vært mer hjemme i dette 'annerledes-livet',  og kanskje ville være motvillige til å komme tilbake. Andre har fått nye kall til å leve som eremitter.

En del av vår erfaring med lockdown avhenger selvfølgelig av hvem i det bildet vi er.
Er vi innelåst? Eller er vi essensielle arbeidere? Det kan være oss som gir akutt nødhjelp, eller kanskje bærer nyheter eller forsyninger til de som er isolert!

Hvem er der? Når du plutselig er isolert på det som blir din øy, er det første du kjenner igjen bare hvem som er der. Du kan være et par, isolert sammen. En mulighet for større intimitet eller bare å alltid være i hverandres nærvær. Du blir tvunget til å være sammen, og må lære å være avhengige av hverandre på en annen måte. Utfallet kan være 'drap' - eller et fantastisk gjennombrudd. Det kan hende du har en uvanlig intensiv familieopplevelse. Sammen hele tiden under ett tak, men det er ikke jul. Og ingen reiser vekk. Voksne som er vant til sitt eget liv og sitt eget rom. Eller det er ingen venner å leke med, og kanskje marerittet med hjemmeskole.

Venner kan prøve å tilby oppmuntring eller hjelpe oss med å forstå hva som skjer, men egentlig er de pakket inn i endringene i egne forhold og erfaringer. Det viktigste er å begynne å legge merke til hva som er der du er, og ikke ta ting for gitt. Legg merke til de små tingene, og vær takknemlig. Legg merke til de store tingene, som en solnedgang du sjelden har tatt deg tid til å se på. Finn ut hvordan du får mest mulig ut av det du allerede har. Du vil finne at du er full av ressurser.

Du kan selvfølgelig legge merke til at nå er du helt alene - og ikke nødvendigvis etter valg. Til å begynne med kan jeg tenke på alle de viktige tingene jeg kunne ha gjort (men ikke på noen måte hadde kommet meg til rette). Jeg kan føle meg: splitte-pine-gal, kjedelig eller overveldet, full av planer og muligheter, men mangler motivasjon, sliten uten særlig grunn.

Tanker, minner og følelser kommer ingensteds fra.
Alene er jeg stengt inne med GUD.
Alene, jeg er jeg stengt inne med Gud og med meg SELV.
Jeg er innestengt med Gud og meg selv. Dette blir en intensiv opplevelse.                                          Jeg må møte det jeg normalt unngår eller det jeg forsøker å distansere meg fra.

Noen i deres nye ‘øyopplevelser’ kan finne begynnelsen på et eremittkall av noe slag. (Det er ikke bare par som kan oppleve en ny intimitet.)

* Det er også en ny intimitet som kan oppleves i et jeg-deg-forhold til Gud der du gleder deg over å tilbringe tid alene sammen, erkjenner at de som lener seg inn i ham kan oppleve hans hjerteslag, kan prioritere tid alene med ham, og til tider kan gi trøst i hjertet hans som bærer så mye av verdens smerte.

* Noen vil kanskje oppdage hva det vil si å bli fanget opp i å be for andre, vokse til et liv med djupere forbønn og lære måter å lytte i bønn på.

* Noen vil kanskje oppleve at øyliv ikke er et tilfluktssted langt unna bekymring for verden, men i stedet et engasjement i frontlinjearbeid i tung åndelig krigføring hvor man kjemper med åndelige krefter og lærer en visdom bare Gud kan formidle. Antonios fra Egypt lærte å bli overrasket over ekstraordinære opplevelser som denne i ørkenen, da han kjempet med støyende, men usynlige fiender. Aidan på retrett på på øya Indre Farne ba om Guds inngripen og avverget en beleiring ved Bamburgh ved en endring i vindens retning og avslørte en hær av inntrengere. Med sin stadig større bevissthet om det åndelige riket, var Cuthbert ikke naiv nok til å forvente at hans eget liv der på Farne ville være lett eller fri for ansvar, heller. De færreste har en entusiasme for åndelig krigføring, og de som melder seg frivillig for lettvindt kan være uansansvarlig!

Hvordan har din nedstegning vært? og har du noen gang stilt spørsmålet:  Hva om dette var for alltid?

Borgerrettighetsbevegelsen var djupt åndelig

To av de mest markante skikkelsene i den amerikanske borgerrettighetsbevegelsen døde 17.juli. I denne artikkelen fra Sojourners Magazinebeskriver  Susan K. Williams Smith bevegelsens røtter, her i min oversettelse:

Pastor C.T. Vivian (bildet) var en av lederne for borgerrettighetsbevegelsen og en ordinert pastor som aldri sluttet å kjempe for rettferdighet; hele livet trodde han at arbeidet hans var inspirert, veiledet og opprettholdt av Gud.

Da Vivian gikk bort den 17. juli tidlig på morgenen - for å bli fulgt i døden senere den kvelden av andre borgerrettighetsveteran Rep. John Lewis, var det som om jorden stønnet, og det samme gjorde mange mennesker som elsket begge mennene og arbeidet de gjorde.

Mens jeg forsket på C.T. Vivians liv, hadde jeg æren av å sitte med Vivian i timevis, høre om livet og arbeidet hans, inkludert hvordan han trente og organiserte mennesker i direkte ikke-voldelig handling før høyden på borgerrettighetsbevegelsen på 60-tallet. Men det jeg syntes var så slående i historiene han delte med meg, var hans tro på at bevegelsen - og alt han og andre gjorde i den - var åndelig.

"Jeg ser alvorlig på den religiøse siden av dette," sa Vivian, som studerte ved American Baptist College og fungerte som pastor i Historic First Community Church i Nashville.

«Alt vi gjorde i bevegelsen var åndelig; Derfor var det ikke voldelig, ”sa han. "Jeg husker ikke en tid i livet mitt der den religiøse delen av min eksistens ikke spilte noen stor rolle i alt jeg gjorde."

Vivian delte at han som barn elsket å gå i kirken. Han ville gå sammen med bestemoren, men noen ganger ville ikke moren at han skulle dra. Hver gang dette skjedde, husket han, var han veldig trist. Han beskrev en søndag da han hadde kledd seg til kirken, men moren bestemte seg for at han ikke ville dra. Forferdet løp han ut av huset, og sa at han la seg i et hull nær gaten for å "la bilene kjøre over meg." Bestemoren hans så ham ligge der, sendte ham inn i huset og tok ham med seg til kirken. Moren forbød ham aldri å gå i kirken sammen med bestemoren sin.

Han følte alltid Gud med seg, sa han. "Flere ganger var jeg nær døden, men Gud grep inn," sa han og husket hvordan de i en "wade-in" -prestasjon fra 1964 på segregerte strender i St. Augustine, Florida, ble møtt av sinte hvite mobbere. "Før jeg visste ordet av det, var jeg i vannet, og jeg visste at jeg hadde problemer fordi jeg ikke kunne svømme."

Et medlem av mobben kom til ham og dyttet hodet under vannet. Forferdet sa Vivian at han trodde at han kom til å dø den dagen, men "en politibetjent var der og trakk angriperen av meg." Vivian sa at han så offiseren et sekund etter at han klarte å reise seg, men da han så seg rundt, var offiseren borte. "Jeg har aldri sett ham igjen."

Vivian kom fra en familie med mennesker som trodde på Gud og rettferdighet. Han beskrev hvordan oldefaren hans rømte fra plantasjen han hadde jobbet i årevis for å melde seg inn i unionshæren under borgerkrigen. Vivian husket hvordan hans tippoldefar var voldsomt stolt og aldri tok navnet til eieren. "Etter at slaveriet var over plasserte vi oss i verden ved å velge våre egne navn," sa Vivian. De trodde at Gud var med dem da de møtte en viss gjengjeldelse for å gjøre ting på sin måte.

Min venn var en av de opprinnelige “Freedom Riders” fra 1961, og var på bussene gjennom Sørstatene, sang, ba og jobbet for å bore et hull gjennom systemet med hvit overherredømme. På dette tidspunktet hadde sit-in-bevegelsen overtatt landet. Små barn var spente på å delta i Freedom Rides, til tross for volden de garantert ville møte. Vivian sa at det var på den tiden han skjønte at "du ikke kan la vold stoppe bevegelsen."

Men hans følelse av Guds nærvær ble også økt i løpet av den tiden.

Han husket hvordan bussen full av Freedom Riders stoppet i Jackson, Miss., Slik at ungdommen kunne gå på do. Da de gikk av bussen, ble de alle arrestert, inkludert Vivian. De ble ført til fengselet i Jackson City og var der i omtrent en uke før de ble overført til Parchman fengselet. Mens han var i Parchman, ble Vivian slått med et belte som hadde skarpe stålpigger. Vivian husket smertene som fulgte med hvert slag som rev huden hans til det som føltes som for beinet.

Men så, plutselig, stoppet julingen. Vivian, blødende voldsomt, ble ført tilbake til sin celle av en vakt som holdt en pistol mot bakhodet hans. Vivian, som følte noe på baksiden av nakken, snudde seg og stirret vakten i øynene - noe svarte mennesker ikke skulle gjøre. "Jeg vet ikke hvorfor jeg gjorde det," sa han, men vakten så ut som om han prøvde å bestemme seg for om han skulle skyte Vivian - og så, plutselig, tok pistolen bort og gikk bort.

En av Freedom Riders, en hvit ungdom, ble løslatt den dagen, men ikke før han så den blodige Vivian og hendelsen med vakten og pistolen. Da han kom ut, kontaktet han bevegelsens ledere som hadde forbindelser til den føderale regjeringen, inkludert president John F. Kennedy. Vaktene hadde brutt en avtale som ble inngått med regjeringen om at ingen av Freedom Riders ville bli slått, og av angst for hvordan publikum ville reagere på denne nyheten om julingen, løslot de dem alle.

"Det er det jeg snakker om," sa Vivian. “Denne bevegelsen var åndelig. Gud var i det fra begynnelsen. Da han og de andre kom tilbake til Nashville, sa Vivian at han holdt en preken med tittelen "Reddet av blodet." Det var blodet hans som hadde lurt regjeringen, men det var Jesu blod som hadde reddet dem alle, sa han.

Under intervjuene våre gjentok Vivian om og om igjen at jeg burde understreke den åndelige kjernen i bevegelsen. "Dette var virkelig en religiøs opplevelse," sa han. "Folk trenger å vite det."

Og så, min kjære venn, jeg vil jobbe for å gjøre nettopp det. Må du hvile i fred og med makt, vugget i armene til den som sendte deg til denne jorden for å hjelpe med å frigjøre fangene.

Billedtekst: Pastor C.T Vivian. Foto: Sojourners.

Min aftenbønn

Dette er min aftenbønn for tiden:

Jeg skal leve med Deg,
når aftenens stjerner har bleknet,
og himlene har forsvunnet
og Du blir igjen alene.

Lengselen etter Gud - noen personlige notater om fader Sofrony, del 7

En alvorlig sykdom og etterdønningene av en større operasjon i 1951 gjorde det umulig for fader Sofrony (bildet) å vende tilbake til Athos. Et annet forhold var at den kalde krigen hadde gjort situasjonen for munker med slavisk opprinnelse - fader Sofrony var russer - betydelig forverret. Derfor stanset fader Sofrony opp i et av de mest kjente ekil-russiske miljøene i Frankrike: Ste-Genevieve-des-Bois, i nærheten av Paris.

I dette miljøet var det mange som etterhvert ble tiltrukket av den bønnens atmosfære fader Sofrony bar med seg. En disippelflokk samlet seg om ham. I 1959, etter forgjeves å ha funnet et sted for å bygge opp en kommunitet i Frankrike, reiste fader Sofrony til England sammen med en håndfull disipler. Gruppen bosatte seg i Tolleshunt Knights i Essex, i en fraflyttet prestegård. Her så Johannes døperens kloster dagens lys.

Maxime Egger beskriver dette slik:

'Fader Sofronys vei er forbilledlig. I Storbritannia innrettet han sine anstrengelser på å bygge opp en 'åndelig familie', forenet i kjærligheten og en søken etter 'det ene nødvendige'. Det er vanskelig, når man oppdager hans kloster, ikke å tenke på den hellige Sergeijs mystikk, eller kanskje enda mer på Nil av Sorkys. På samme måte som den sistnevnte skattet han intellektuell virksomhet høyt, på tross av sin misstro mot akademisk telogi.'

Johannes døperens kloster har ingen regel, men lever likevel i en bønnens rytme, hvor Jesusbønnen står i sentrum. Dagen er oppdelt i tre deler: måltider, arbeid og bønn og med bønnen også liturgien. For fader Sofrony var liturgien ikke bare 'en from troshandling, men betraktingen av Gudsmennesket, der Han utfører sitt verk, Herrens påskes stadige nærvær iblant oss,' for å bruke hans egne ord.

Fader Sofrony sa det slik: 'Om frelsen i Kriatus er det endelige målet for våre liv, kan alt vi gjør bli bønn. Vårt daglige liv må bli en uavbrutt liturgi.'

Den åndelige basen for Johannes døperens kloster ble, naturlig nok, den hellige Siluans undervisning.

11.juli 1993 sovnet fader Sofrony inn i Herren, nesten 97 år gammel.

En plass nære Gud

Det hender Parkinsons-sykdommen gjør meg så sliten at jeg ikke klarer å samle tankene og da kan det bli vanskelig å lese og be.  Da hjelper ikonene meg til å feste blikket og konsentrere meg. Så jeg er glad det finnes hellige bilder. Da kan jeg be med dem. Merk deg hvordan jeg ordlegger meg. Jeg verken ber til eller tilber ikoner, men jeg ber med dem.

La meg forklare hvordan det fungerer:

Fredag 17.juli feiret vi minnet om en av våre fremste ikonmalere gjennom tidene: Andreij Rublev. Hans mest berømte ikon er hans 'treenighetsikon', med de tre englene vi leser om i 1.Mosebok 18 som besøker Abraham i Mamres terebintelund. De er samlet rundt et bord.

Vi er så heldige å ha en gjengivelse av dette ikonet i Kristi himmelfartskapellet på Eina, malt av ikonmaleren Sven Aasmundtveit. Selv om jeg ikke har vært i stand til å besøke bønnekapellet vårt på flere måneder, har dette blendende vakre ikonet vært hos meg i form av et indre bilde. Det er mye som kan sies om dette ikonet, men i denne anledning skal jeg bare nevne en. Det kan godt hende jeg vender tilbake til andre ting jeg har sett når jeg jeg har betraktet dette ikonet i bønn.

Ser du den ledige plassen ved bordet?

I bønn har jeg sett for meg at denne ledige plassen er til meg.

Her kan jeg sette meg.

Og lytte til samtalen mellom Treenigheten. Eller til stillheten - den skapende stillheten mellom dem.

Det er godt å sitte der. Være taus. Bare lytte og hvile. Det er alt jeg trenger akkurat nå.

Andreij Rublevs (ca 1360-1430) liv var sterkt preget av av det djupe ønsket han hadde om å formidle en fornemmelse av det indre samfunnet mellom Gud som Fader, Sønn og Hellig Ånd. Det var i det berømte Treenighetsklosteret utenfor Moskva, der Andreij Rugblev levde store deler av sitt liv, at han malt dette som skulle bli et av verdens mest kjente ikoner.

Nå kan jeg og alle som besøker Kristi himmelfartskapellet glede oss over Sven Aasmundtveits gjengivelse av Rublev's Treenighetsikon, sammen med ikonet av Maria, Ømhetens mor, malt av ikonmaleren Ragnhild Elisabeth Nyheim Grønseth. Disse to ikonene, sammen med et ikon  som Kristi himmelfart, også det malt av Aasmunttveir, er grunn alene til å besøke Kristi himmelfartskapellet.

J.I Packer har gått hjem til Gud

Den høyt respekterte og innflytelsesrike evangelikale teologen J.I Packer (bildet), døde i går 93 år gammel. Han er viden kjent for sin bok: 'Knowing God', som også er kommet ut på norsk, på Filadelfiaforlaget. Hans siste budskap som han etterlater som sitt åndelige testamente er dette: Herliggjør Jesus hver dag!

James Innell Packer, bedre kjent som J.I Packer, var en av de mest kjente og innflytelsesrike evangelikale lederne i vår tid. Han nevnes i samme ordelag som John Stott og Martyn Lloyd-Jones.                                                                   

Han var født i en liten landsby rett utenfor Gloucester i England, 22.july i 1926 og kom fra enkle kår. Familien hans var anglikanere i navnet, og kjente ikke Jesus som personlig Frelser og Herre. Men 22.oktober i 1944 i forbindelse med skolelagsmøter på Oxford University tok han et personlig standpunkt for Jesus, og ble en kristen.

På Oxford fulgte han undervisningen til C.S Lewis, selv om de ikke ble personlig bekjente. Mmen C.S Lewis skulle likevel øve stor innflytelse på J.I Packers liv og tjeneste.

Når Packer forlot Oxford i 1952 med en doktorgrad på teologen Richard Baxter begynte han ikke på sin akademiske karriere med det samme, men tjente som prest i en drabantby utenfor Birmingham.

Første del av sitt liv tilbrakte Packer i England, andre halvdel i Canada. I England hadde han stillinger ved ulike teologiske institusjoner, i Canada endte han opp som en av lærerne ved Regent College i Vancouver.

J.I Packer var kjent for å være en stillferdig og ydmyk mann. Han var tro mot Guds ord hele sitt liv. Hans første bok: 'Fundamentalism and the Word of God', publisert i det samme året som jeg ble født, i 1958, solgte 20.000 eksemplarer det første året og har vært i salg hele tiden siden det. Han har skrevet mer enn 50 bøker.

I 2005 sto han på Time Magazines liste over de 25 mest innflytelsesrike evangelikale ledere i verden.

Vi lyser fred over J.I Packers gode minne.