Min aftenbønn

Dette er min aftenbønn for tiden:

Jeg skal leve med Deg,
når aftenens stjerner har bleknet,
og himlene har forsvunnet
og Du blir igjen alene.

Maria - politisk radikal karismatiker, del 1

Om vi som kaller oss protestanter kunne legge av oss vårt angstbiterske forhold til Maria, 'vår Herres mor', ville flere oppdage hvor profetisk hun er. Det ser vi ikke minst i Magnificat - Marias lovsang, som vi som ber tidebønn ber ved hver Vesper. Ved dagens siste bønn, Completorium, bes gamle Simeons lovsang. Da ville vi oppdage et sterkt profetisk budskap og se hvor stor relevans Marias lovsang har for vår egen tid. Marias lovsang er full av politisk radikalitet!

Maria, fylt til randen av Den Hellige Ånd, synes å være den i sin samtid, som best hadde forstått meningen med Kristi komme. Så hadde hun da også besøk av Herrens budbringer, erkeengelen Gabriel, og bar etterhvert Gud under kjolelivet.

Marias lovsang har disse utfordrende sykdomsdagene jeg opplever nå, på en spesiell måte hvert med meg. I noen artikler fremover skal vi se på denne profetiske lovsangen med et så sterkt politisk budskap, av samfunnsomveltende karakter.

Først litt om selve rammeverket:

Det er tydelig at Maria, denne unge jødiske tenåringsjenta, kjente Guds ord. Ikke minst Salmene. Hun kjente dem sikkert fra den jødiske tidebønnstradisjonen. Helt siden eksilet i Babylon hadde jødene bedt Salmene, til ulike tider på dagen. Men Marias lovsang minner også om en annen jødisk kvinnes inderlige bønn - Hannas, fra 1.Sam 2.

Men Marias lovsang er unik. Den er født av født av Gud.

Gabriels løfte til henne var dette:

'Den Hellige Ånd skal komme over deg, og Den Høyestes kraft skal overskygge deg...' (Luk 1,35)

Snakk om å gjøre seg en djup erfaring av Den Hellige Ånd!

Dette skjer altså med en ung jødisk tenåringjente, som Gud hadde valgt ut. Hvorfor akkurat henne? Det har vi ikke noe godt svar på, men la meg foreslå et mulig svar! Jeg tror svaret ligger i dette utsagnet fra hennes egen munn:

'Se, jeg er Herrens tjenerinne. Det skje meg etter ditt ord.' (Luk 1,38)

Dette ordet er veldig dyrebart for meg, for dette er det ordet min første åndelige far, en gammel pinsehøvding ved navn Ole Petter Bekkelund, stadig vendte tilbake til i våre samtaler. Maria ble utvalgt fordi hun var villig til å gå Guds vei, koste hva det koste ville. Hun var ikke stor i seg selv.  Hennes djupeste lengsel var å være en tjener. Pinsevennen, min åndelige far, hadde lært mye av Maria, og han lærte meg til å bli glad i henne. Hva Maria kan lære oss? Det hele handler om etterfølgelse og Den Hellige Ånds suverene handling.

Maria lærer oss at når vi har med Den Hellige Ånd å gjøre må vi være forberedt på det uventede.

fortsettes

Forbli hos oss ved livets kveld

Annenhver mandag deltar May Sissel og jeg i en liten gruppe på Gjøvik, hvor vi ber tidebønn. Siden vi kommer såpass sent i gang, ber vi completorium - det vil si bønnen før natten. Men først spiser vi kveldsmat sammen og deler fellesskap. Vi har vært sammen en tid nå, og dette lille fellesskapet betyr mye for oss og denne bønnerytmen gjør oss godt. Kanskje er det starten på en kommunitet?

Mandag ba vi også denne bønnen sammen:

"Herre Jesus Kristus, i takknemlighet bekjenner vi at du er midt i blant oss. Bli hos oss med din nåde og kjærlighet, trøst og velsignelse. Forbli hos oss ved livets kveld. Vær vårt lys og vårt brød på vandringen mot vårt hjemland. Du som lever og råder i evighet."

Denne bønnen kjenner jeg meg så hjemme i og kan lett bli 'min' personlige bønn i tiden fremover.

I Completorium - bønnen før natten hører alltid gamle Simeons lovsang med. Jeg er blitt så veldig glad i den:

"Herre, nå lar du din tjener fare herfra i fred, slik som du har lovet. For mine øyne har sett din frelse, som du har gjort i stand like for ansiktet på alle folk, et lys til åpenbaring for hedningene og ditt folk Israel til ære."

I den tidebønnsboken vi bruker fra Bjärka Säby heter det i antifonen for denne bønnen:

"Bevar oss, Herre, når vi våker, og vokt oss når vi sover, så vi må våke med Kristus, og hvile i din fred.'

Tiden er moden for tidebønn, del 5

Non - eller klokka 15.00 - er den time da Jesus ifølge alle fire evangelier dør for oss på korset. Dette er timen Bibelen omtaler som "den niende time", den time som står mellom dag og kveld, da arbeidet er nesten utført.

Den "niende time" var også en av bønnetidene i Den gamle pakt, og som de første kristne fulgte. Vi leser om dette i Apg 3,1: "Peter og Johannes gikk sammen opp til templet ved bønnens time, som var den niende."

Det var ved den "niende time" at høvedmannen Kornelius opplever å se en engel (Apg 10,3). Det skjer mens han har sin bønnetid, jfr v.30. I det samme kapitlet ser vi at apostelen Peter ber tidebønn, jfr v.9. Peter ber ved den sjette time.

Etter Non følger Vesper eller Aftenhymnen. Den har fått sitt navn etter aftenstjernen, Hesperos. Laudes og Vesper hører med til de eldste bønnetidene. Man ber ved solens oppgang og nedgang. Når solen går ned minnes vi Kristi død, Han som trådte inn i vårt mørke for å forvandle det til lys.

Vesper er ikke i første rekke bønn, men lovprisning. Når dagen heller, ser vi ikke lenger på vårt arbeid, men mot Gud, Han som er vårt livs egentlige sentrum. Vi ser mot Kristus, det sanne lyset, Han som opplyser våre hjerter og som ved sin oppstandelse har drevet mørket og alt hva det innebærer på flukt.

Ved Vesper tenner man gjerne lys for nettopp å understreke at Kristus kom som verdens lys og overvant mørket.

Etter Vesper følger Completorium, den bønn som bes før vi legger oss for natten. Det er den bønn som avrunder det hele, og hvor vi overlater oss selv i Guds varetekt. Det er bønnen om å få gjemme seg i Guds favn og være beskyttet mot alle nattens farer.

I Salme 4,9 leser vi:

"I fred vil jeg legge meg ned og sove. For Du, Herre, du lar meg bo for meg selv i trygghet."

På forsatsbladet i Bibelen min har jeg skrevet følgende bønn: "Herre Jesus, om jeg våkner så er Du hos meg, om jeg ikke våker, så er jeg hos Deg. Far, la meg få falle i søvn i armene Dine og våkne med Ditt nærvær."

Jeg avslutter dagen som jeg begynte den med å tegne meg med korsets tegn.

Herre, bli hos oss

Disse ordene er skrevet i det jeg skal be Completorium, den bønnen som bes ved dagens slutt. De ordene som bes som inngangsord lyder slik:

"Herre, bli hos oss. Det er kveld og dagen er snart slutt."

I vekselsbønnen som bes rett etterpå heter det:

"Vokt meg som din øyensten, skjul meg i dine vingers skygge."

Jeg trengte de ordene i går. Tidligere på dagen hadde jeg vært til nye undersøkelser på sykehuset, og hjertespesialisten gav meg ikke de ordene jeg hadde håpet på. Det blir ny innleggelse på Feiring, og sansynligheten er stor for at det blir et nytt inngrep i hjertet. Nå var jeg svært sliten etter selve undersøkelsen, men det var nok ikke bare den fysiske anstrengelsen som var årsaken til at jeg følte meg litt satt ut. Jeg hadde håpet å slippe en ny tur til Feiring, og et nytt inngrep. Men dagens undersøkelse var dårligere enn den siste jeg tok. Det er status. Derfor trengte jeg å be disse ordene: "Herre, bli hos oss. Det er kveld..." Man kjenner seg ganske liten når det skjer noe med et så vitalt organ som sitt eget hjerte. Men jeg er glad jeg er i trygge hender. I kveld var det godt å krype opp på Herrens fang - og få være liten.

I min keltiske bønnebok er bønnen før natten tar til denne:

Skyggene gjør nå denne dagen mørk. Dagen da Kristus ble lagt i graven. Mørket skal ikke sluke oss. For sammen med deg er mørket lyst. Herre, ved ditt kors, ved din død frels oss fra ondskapens makt ...

Og så lyder Salme 90. Jeg tar bare med det første verset her:

"Herre! Du har vært en bolig for oss fra slekt til slekt."

Det ble litt sterkt for meg, både på grunn av hvordan dagen i går ble, men også fordi dagens bloggbilde var et jeg fant i går. Det er fra en syrisk kirke, og jeg likte det så godt. Det sier noe om trygghet, historisk forankring, stabilitet. Det taler til meg om at kirken står, selv om tårnene faller. Og i kirkens tro hviler jeg, selv om jeg kjenner meg skjør for tiden.