Slitsom helbredelse

I går møtte jeg det igjen. Helt sikkert velment, og tro meg - jeg har prøvd! Hva det handler om? Om å tale Guds ord til din syke kropp, fra du våkner til du legger deg! Utrolig slitsomt, spør du meg. Er virkelig Gud avhengig av at vi sier de 'riktige' ordene for å kunne bli helbredet? Til krampa tar oss? Er det virkelig slik at Gud sitter på sin trone og teller antall bekjennelser med de riktige ordene? 'Nå er Bjørn Olav oppe i 2699, men jeg svarer først når han er oppe i 2700 ganger'.

For en slitsom tro dette er, basert på gjerninger!

"Si bare ett ord", det holdt for Jesus.

Jeg er far til to, og når barna mine spør meg om noe, venter jeg ikke til de har spurt hundre ganger og har sagt de riktige ordene før jeg svarer. For meg representerer dette et fremmed Gudsbilde.

Jeg har gjennom mange år bedt for mennesker som sliter med sykdom, også alvorlig syke, som har blitt helbredet. Jeg kunne fortelle deg om under, men jeg har også bedt for mange som ikke har blitt helbredet. Meg selv inkludert.

En dag er jeg helt sikker på at Gud helbreder meg, om det er på den ene eller den andre siden av evigheten, vet alene Gud. Jeg tror på helbredelse, og jeg ber frimodig for syke, men jeg tror ikke på noe trosformular eller teknikk. For meg er og forblir helbredelse ved bønn et mysterium.
 

Kristus uttømte seg selv og ble menneske!

En spissformulering jeg kom med på Facebook i går vakte en viss oppmerkksomhet som igjen forårsaket en del reaksjoner og debatt. Det jeg skrev var følgende: "Om Jesus aldri var syk, var han ikke 100 prosent menneske, bare 100 prosent Gud - og han var ikke prøvd i alt, i likhet med oss."

Formuleringen har sin bakgrunn i en tidlig kristen bekjennelse eller lovsang, den såkalte 'Kristushymnen', slik den er gjengitt i det andre kapittlet i Filipperbrevet: "men Han uttømte seg selv..." (Fil 2,7 Bibelen Guds Ord RV 2017) eller som det står i 2011-oversettelsen: "men ga avkall på sitt eget..." En engelsk oversettelse oversetter dette slik: "Han gjorde seg selv til ingenting!" Nå er vi på høyhellig grunn! Det var ikke naglene som holdt Jesus fast til korset, det var Hans kjærlighet. 

Det greske ordet som brukes i Kristus-hymnen er det greske ordet 'kenoo' som bokstavelig talt betyr: 'å tømme' eller 'gjøre til intet'. Det brukes i betydningen 'å fjerne ting fra en beholder, inntil beholderen er tømt', eller 'eller tømme ut noe inntil det er tomt'. 

Her beskriver forfatteren av Kristus-hymnen den mest talende beskrivelsen som belyser det offer Jesus  ga ved å bli kjød, menneske. Jesus ga frivillig avkall på sin guddommelige herlighet for å bli menneske. Han tømte seg selv for sin guddommelighet for å ikle seg sin menneskelighet. Et annet ord som beskriver dette forunderlige under er 2.Kor 8,9: 

"For dere kjenner vår Herre Jesu Kristi nåde. at da Han var rik, ble Han fattig for deres skyld, for at dere ved Hans fattigdom kunne bli rike."

Jeg merker meg ordene "for deres skyld". Tenk hva Sønnen var villig til å ofre eller gi avkall på for å tilveiebringe vår frelse! Han var villig til å forlate himmelens herlighet med alt hva det innebærer, for å bli menneske, med alle dets utfordringer. I himmelen er det sunnhet, på jorden ble Han slått med sykdom. Himmelen er fylt med velstand og rikdom, Hans liv på jorden var preget av fattigdom og ringhet. I himmelen er det ingen synd, på jorden bar Han våre synder opp på korset som Guds offerlam. I himmelen nøt Han sin Fars nærvær uavbrutt, på jorden måtte Han søke Fars vilje og nærhet gjennom bønn på øde steder. 

Det vil ta evigheten for å forsøke å fatte noe av det offer Jesus ga ved å forlate hele himmelens herlighet for å bli menneske. Her på jorden kan vi bare ane noe av det.                                                              

Det er likevel viktig å merke seg dette: Jesus tok frivillig på seg et menneskes skikkelse for vår skyld og ga avkall på sin sin herlighet, men beholdt sin guddommelighet. Frelseren var 100 prosent menneske, og likevel 100 prosent guddommelig. 

"Men Han uttømte seg selv..." knyttes sammen med: "Tok på seg en tjeners skikkelse og kom i menneskers likhet." Det ene kommer som en naturlig følge av det andre. Når Jesus kom til jord, var det som en tjener ikke som en hersker. Han red inn i Jerusalem på et esel og ikke på en hest. Det er først ved hans gjenkomst at han kommer igjen som Allherskeren. I alle henseender var Jesus en tjener.

Jeg er redd for at vi glemmer at Kristus er Gud kommet som MENNESKE! Det er en form for gnostisisme, en forakt for det rent menneskelige. For meg er det merkelig at Kristus ikke kunne bli syk, om Han er 100 prosent menneske. Jeg har levd i 65 år og har hatt alle barnesykdommene, jeg har hatt mageproblemer, hodepine, vondt i ryggen, influensa - som alle andre. Fordi jeg er menneske. I tillegg har jeg kroniske tilstander som diabetes, Parkinson, lavt stoffskifte, og jg har hatt et par hjerteinfarkt. Alt dette er en del av det å være menneske. Jesus er prøvd i alt, sier Skriften, og så skulle han, som noen mener, aldri ha vært syk! Da er han ikke prøv i alt.

Øyne av medfølelse

Sykdommen som nylig rammet meg har virkelig overbevist meg om viktigheten av å ikke dømme eller fordømme, ikke engang vår egen fortid, og av å se på mennesker med enorm medfølelse og kjærlighet i måten Jesus så på den utro kvinnen og fikk henne til å oppdage sin egen godhet gjennom øynene til Jesus og dermed finne styrken til å «ikke synde mer».

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Medlidenhetens øyne

Det at jeg nylig ble syk har virkelig overbevist meg om viktigheten av å ikke dømme eller fordømme, ikke engang vår egen fortid, og av å se på mennesker med enorm medfølelse og kjærlighet i måten Jesus så på den utro kvinnen og fikk henne til å oppdage sin egen godhet gjennom øynene til Jesus og dermed finne styrke til å «ikke mer synde».

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Filipperbrevet: Et gledens brev i trengselstider, del 30

I enkelte kristne miljøer er det ikke greit å være syk. Jeg holdt på å si: I enkelte kristne miljøer er det ikke sunt å være syk! Ikke om du er kronisk syk, i hvert fall. Det er ikke bare en forventning om at du skal være frisk, men du ansees å ha liten tro om du er syk. Alle kristne skal være friske. Det er lett å si for de som ikke er syke. Jeg har selv møtt dette - mange ganger i kristne miljøer. Er du syk må det være noe galt med deg, med bekjennelsen din, kanskje det er snakk om en skjult synd? 

Da er jeg glad at det i den kristne forsamlingen i Filippi fantes en som nettopp var syk, ja døden nær. Epafroditus var til og med en av Paulus' nærmeste medarbeidere. Paulus beskriver ham som: "min bror, medarbeider og kampfelle, han som ar budbærer til dere og som tjente meg med det de hadde bruk for." (Fil 2,25)

Men så ble han syk: "For han var virkelig syk, nesten til døden." ((Fil 2,27)

Slik kan også skje med en kristen. Og alle kristne dør en dag. Oftest av en sykdom. 

Og man burde ikke kjenne på fordømmelse for det! Lidelsen er og blir et mysterium. Sykdom rammer alle, uansett hvor hellige de måtte være! Kanskje er noen av de mest trofaste Herrens vitner rammet av sykdom.

Epafroditus ble frisk igjen, men det er heller ingen selvfølge! "Men Gud hadde barmhjertighet med ham, og ikke bare med ham, men med meg også, så jeg ikke skulle få dobbelt sorg." (Fil 2,21)

Epafroditus er ikke den eneste i Det nye testamente som ble syk. "Trofimos etterlot jeg syk i Miletos" (2.Tim 4,20). Tror du Paulus hadde bedt for ham. Timoteus var stadig syk, og da Paulus kom til Galatia-området var han så syk at noen ville gi ham 'deres øyne', med andre ord det beste de hadde for at han skulle bli frisk igjen.

Jeg fryder meg over alle som blir helbredet. Hvorfor alle ikke blir det, vet jeg ikke. Det overlater jeg til Gud. Jeg vet at alle en dag blir friske, men om det skjer i dette liv eller når jeg har brutt målstreken og er hjemme i himmelen, vet bare Gud. Jeg fortsetter å be, både for min egen helbredelse og andres, og har sett mange bli helbredet i min tjeneste fra alvorlige sykdommer, selv om jeg selv har flere alvorlige sykdommer.

Slik er livet med Gud. Vi har ikke svar på hvorfor noen blir alvorlig syke - og dør, men det er det ingen andre som har heller. De som mener seg å vite svaret, legger mye byrder på skuldrene til de som har tunge byrder å bære fra før av. Hold opp med det!

I neste artikkel begynner vi på gjennomgangen av Filipperbrevets tredje kapittel.

fortsettes

Overgivelse midt i lidelsen

 Lidelse og smerte, sorger og skuffelser er livskomponenter som kan bli svært meningsfulle. Men dette er ingen grunn til å forherlige selve lidelsen eller oppsøke den, hverken for oss selv eller for andre. Gud vil vi skal gjøre det vi kan for å minske verdens lidelse. Han vil at vi aktivt skal arbeide for å lindre all nød.

Gud skaper leger og psykologer for å forbedre menneskers kår. Det er hans Ånd som får et menneske til å strekke ut en hjelpende hånd mot en annen, til å lytte tålmodig til andres bekymringer, til å kle de nakne og mette de som sulter.

Jo mer du prøver å lindre og redusere lidelsen i verden, desto mer er du forent med Gud. Han er kommet til verden som vår lege. Han vil helbrede sykdommene våre og forbinde sårene våre. 

Dette gjelder også den lidelsen som rammer deg selv. Blir du syk, så er det din første plikt å bruke alle rimelige midler for å bli frisk igjen. Dette er en selvfølge, og det finnes vel ingen som bestrider det. Det er ikke Guds direkte vilje at mennesker skal dø av ulykker, sykdom eller som følge av slurv og omsorgssvikt.

Men midt i vår kamp mot lidelsen bør vi likevel være beredt til å akseptere og lide oss gjennom de vankskelighetene som vi ikke greier å eliminere. Alderdom og død er jo en lidelse som ingen av oss kan komme utenom. Hvor mye vi enn har forsøkt å bekjempe lidelsen, så må vi til sist bøye oss for den. Da er tiden kommet til å vente på den endelige befrielsen fra lidelsen. Og den befrielsen er det bare himmelen som kan gi.

- Wilfrid Stinissen. Verbum 1994, side 77.

Poesiens vei til Gud

De siste årene har poesien fått større og større betydning for meg. Tekstene, diktene og sangene til lyrikere som Hans Olav Mørk, Hans Johan Sagrusten og ekteparet Anne Kristin og Sven Aasmundtveit har båret meg gjennom knalltøffe sykdomsdager. Jeg har bokstavelig talt overlevd på dem. De har gitt meg et språk som har hjulpet meg gjennom natten.

En bok jeg stadig vender tilbake til er: R.S Thomas:  'Ein stad mellom tru og tvil', dikt i utval.' Det er Hans Johan Sagrusten som står for den nydelige gjendiktingen av denne walisiske dikteren. En av årsakene er den hudløse ærligheten og sårbarheten til Thomas.

Her er et av hans dikt som betyr mye for meg:

I kyrkja

Ofte freistar eg
å analysere innhaldet
i denne stilla. Er det her Gud gøymer seg
når eg leitar? Eg har vorte att for å lyde,
når dei fåe menneska har gått,
til lufta som fell til ro att
før nattmessa. Ho har venta slik 
sidan steinane samla seg kring henne.
Dette er dei harde ribbeina
til ein kropp som våre bøner ikkje makta
blåse liv i. Skuggar kjem fram
frå krokane sine for å ta over
stillingar ljoset heldt
ein times tid. Skinnvengene tek opp att
verksemda si. Uroa i benkene
stilnar. Ingen andre lydar
i mørkret enn den av ein mann
som pustar, som prøver trua si
mot dei tome, som naglar spørsmåla sine
eitt etter eitt til ein kross der ingen heng.

Kreftlegene har prøvd alt for å redde Ravi Zacharias

En av verdens mest anerkjente kristne apologter, Ravi Zacharias (bildet), har ikke lenge igjen å leve. Som jeg har skrevet tidligere, har den nå 73 år gamle Zacharias, fått en sjelden og aggressiv type kreft kalt 'sarcoma'. Han fikk diagnosen i mars etter å ha vært plaget med sterke ryggsmerter.

Siden da har han vært under kyndig kreftbehandling, blant annet en stor ryggoperasjon. Selve kreftsvulsten reagerer positivt på cellegiften, men omerådet rundt den har forverret seg betraktelig. Hans datter, Sarah Davis, sier til den amerikanske nyhetskanalen CBN News, at legene dessverre ikke kan gjøre noe mer. Familien takker for all vennlighet og forbønn. De reiser nå hjem til Atlanta for at familien kan få bruke mest mulig tid sammen.

Selv sier Ravi ZAcharias:

'Gud vet om alt og ser alt og er allmektig og god.'

La oss fortsette å be for denne hardt prøvde familien

Et sykdomstegn

Det er et alvorlig sykdomstegn når en kristen forsamling applauderer ren mobbing av et annet menneske. For åpen mikrofon i en offentlig TV-sending her om dagen, kalte Jan Hanvold en ikke navngitt person for 'feig' og 'et null' fordi vedkommende valgte å trekke seg fra å delta i et program på TV-Visjon Norge.

At Hanvold ytrer seg som han gjør, er ikke overraskende. Noe annet er kanskje ikke å forvente? Det som virkelig er problematisk er at en forsamling ikke bare aksepterer en slik oppførsel fra en Herrens tjener, men applauderer den. På toppen av dette reagerer noen av de samme folkene på mobbingen av Hanhold. Selv fyrer de opp rundt sjikanen av et menneske som av samvittighetsgrunner ikke vil stille opp på TV Visjon Norge.

Mobbingen av Jan Hanvold er ikke greit. Mye av det som skrives om ham er forferdelig, men det blir ikke bedre når Hanvold selv og hans støttespillere slår tilbake med samme mynt og vel så det. Dette er uverdig og er til stor skade for Kristi kropp. Vi må ta et oppgjør med denne måten å behandle hverandre på.

Vi ber om vekkelse, og det er det vi trenger. Men da må vi vekkes selv og ta et oppgjør med mobbing, sjikanering og trakassering som skjer i Guds forsamling. Det gjelder Jan Hanvold, hans støttespillere så vel som hans motstandere.

En slapp dag

Dette ble en natt utenom det vanlige, og som jeg ikke har noe ønske om å oppleve på nytt. Allerede på vei hjem fra sykehuset i går begynte innstikksåret å blø. Det er ingen spøk når man blir satt på en hestekur med blodfortynnende medisin. Skjorten min ble full av blod. Da vi kom hjem i går kveld fortsatte det med å blø, og etter beste evne forsøkte vi med ulike remedier å få stanset blødninger. Jeg gikk for å legge meg, men det fortsatte å blø og ved fire-tiden i natt var nattklærne mine gjennomvætet av blad. Ved fem-tiden bar det rett til legevakten, og der fikk jeg hjelp.

Så dette blir en slapp dag, bokstavelig talt. Småsvimmel og veldig sliten. Smertene er der, de også.

Da hjelper det med noen krus med Yorkshire-tea.

Den klarer jeg meg ikke uten. Den er en nytelse.

Jeg får ikke lov til å løfte noe som helst, så nå blir hvilestolen og sofaen mine beste venner.

Det ble ikke helt slik jeg hadde håpet

Vi har nettopp kommet hjem fra LHL Gardermoen sykehus. Dette er blitt en veldig slitsom dag. Etter å ha undersøkt hjertet mitt (angiografi), fant legen som utførte innngrepet at det var et langt større inngrep enn det de forventet seg. Det er tre år siden sist jeg blokket årer i hjertet. Han fant det best å stoppe det hele, og sette meg opp på en ny time om 14 dager til en større operasjon. Jeg må bli sterkere. Jeg har i hvert fall fått svar på hvorfor jeg går rundt med så store smerter.

På vei hjem begynte jeg å blø ganske kraftig fra innstikksåret, og rett etterpå punkterte vi i 110 km. Et under at det gikk bra. Heldigvis har jeg en flink sjåfør i May Sissel. Dessverre var ikke bilen utstyrt med reservehjul, så vi måtte kjøpe et fra Viking. Dette hadde en litt for stor dimensjon, så det ble som et engangsdekk.

Ingen gudstjeneste i kveld

På grunn av sykdom blir det ingen gudstjeneste i Kristi himmelfartskapellet i kveld. Velkommen tilbake neste onsdag kl.18.00.

Foto: Kurt Urholt.

En dag! En dag!

I dag er det lettere å puste og en mulighet til å komme seg ut. Den kolossale varmen de siste dagene har tvunget meg innendørs. Mens andre har ligget på stranden, har jeg ligget på sofaen med nedtrukne persienner og med vifte for å kjøle ned rommet. Vi er ulike, vi mennesker, og sykdom arter seg forskjellig. Parkinsons er ikke 'bare' skjelving, ustøhet og stivhet, men en hel rekke ikke-motoriske utfordringer. Som søvnvansker, mareritt, utfordringer med mage-tarm, smerter, angst, motløshet, bare for å nevne noen.

Her om dagen møtte jeg et slitsomt menneske. Vedkommende ville vite om jeg holdt fast ved min helbredelse, og krevde min rett overfor Gud?

Hva svarer du på slikt? Jeg har overgitt mitt liv til Gud, og det er Han som da skriver min livshistorie. Jeg har for lenge siden sluttet å svare slike personer. Det nytter ikke hva du sier egentlig, for de vet jo svaret på livets gåter. Men slitsomt er det, som når folk sier: Nå ser du godt ut, mens alt raser på innsiden.

Alt hviler i Guds hender, og en dag, en dag har jeg ikke bruk for rullestolen min lenger. Hvilken dag det skal bli!

Her om dagen leste jeg om et sommerstevne hvor en utenlandsk predikant kunne fortelle at et kortvokst menneske var blitt helbredet, og hadde fått normal lengde. Utrolig! Når ble kortvoksthet en sykdom? Hallo! Og dette begeistrer visse mennesker. Egentlig snakker vi om menneskeforakt. Som når noen påstår at Gud helbreder fra Downs syndrom. Downs er ingen sykdom. Å si slikt er menneskeforakt.

Forakt mot det mangfoldige skaperverket. Vi kommer i alle former, og har alle våre utfordringer. Man kan jo spørre hvem som er funksjonshemmet? Den som sliter fysisk eller psykisk eller den som ikke ser sine egne begrensninger.

Hvorfor ikke feire mangfoldet?

Jeg tror på helbredelse ved bønn. Jeg ber stadig vekk for syke, og ser av og til at noen blir friske, ja, flere nå etter at jeg selv ble alvorlig syk. Men jeg kommanderer ikke Gud. Det er meg helt fremmed.

Og jeg holder fast på at en dag, en dag, skal jeg bli frisk. Jeg er åpen for at det kan bli på denne siden av evigheten, men på den andre siden av den florlette hinnen mellom himmel og jord, er jeg frisk.

Alt hviler i Guds faderhånd.

Charles Haddon Spurgeon led av kroniske sykdommer

Teorien om at bare du har tro nok, så blir du helbredet, holder ikke vann. Selv en troskjempe som Charles Haddon Spurgeon (bildet), den legendariske pastoren for  baptistmenigheten Metropolitan Tabernacle i London, med sine mer enn 5000 døpte medlemmer, slet med kronisk sykdom.

Spurgeon led av leddgikt, som ga ham store smerter. Mot slutten av sitt liv fikk han diagnosen 'Brights-sykdom', eller kronisk nyrebetennelse, som forårsaket sterke smerter, gjorde ham oppsvulmet og forårsaket store pustebesvær. I perioder var han sengeliggende, og klarte ikke å stå på beina. Han var deprimert og følte seg liten.

Jeg holder på å lese en bok: 'The Suffering Letters of C.H Spurgeon', som inneholder oppsiktsvekkende, bånn ærlige brev fra Spurgeon selv, hvor han avslører hvordan det var å leve med dette smerte-helvetet og hvordan han så på Gud i disse prøvelsene.

Men sykdom til tross: Spurgeon (1834-1892) ga seg ikke. Han måtte riktignok tilbringe måneder i rekonvalisens i det sørlige Frankrike, hvor klimaet var bedre for ham enn i London, men med de kreftene han hadde og med store smerter fortsatte han sin tjeneste som pastor.

I 13 år helt frem til 1867 var Spurgeon i stand til å være pastor på fulltid og utføre alle sine pastorale oppgaver. Men i oktober det året inntraff en serie med alvorlige sykdomstilfeller. For de neste 24 årene kastet han opp regelmesig, hadde perioder med høy feber og hadde store smerter i alle sine ledd. I tillegg var han svært utmattet.

Oppgavene hans som pastor for Metropolitan Tabernacle var enorme:

Ofte prekte han 10 ganger i uken, både i denne menigheten og i andre møter. Søndagsskolen møttes søndag kveld, med mer enn 1000 barn til stede, og Spurgeon var der! Søndagsskolen hadde over 100 lærere. Spurgeon oppmuntret til evangeliseringsarbeid, og en søndag kveld i 1884 var 1000 av menighetens medlemmer ute for å vinne mennesker for Jesus. Fra 1870 årene ba Spurgeon menighetens medlemmer om å holde seg borte fra kveldsgudstjenesten hver tredje måned, slik at Metropolitan Tabernacle kunne fylles med ufrelste! Og kirken fyltes kveld etter kveld. Og Spurgeon talte, og mange ble frelst.

Foruten søndagens to gudstjenster, var det også andre ansvarsområder, som pastor-skolen, menighetens mange barnehjem, traktatarbeidet. Så kom de mange menighetene de hadde plantet - 200 i London-område et og andre land.

Og som om dette ikke var nok!

Spurgeon skrev eller medvirket i sin levetid til 140 bøker. Han redigerte sin egen avis som kom ut en gang i måneden, 'Sword and Towel' og utga en preken i uken: The Metropolitan Tabernacle Pulpit, med tusenvis av lesere og besvarte gjennomsnittlig 500 brev i uken! Han forsøkte å holde onsdagene fri, men klarte det sjeldent.

Lykkelig uvitende

Facebook forteller meg at dette bildet er tatt for syv år siden, en vakker vårdag på stabburstrappa ved Kristi himmelfartskapellet. Jeg er på tur med May Sissel og jeg er lykkelig uvitende om at Parkinsons syv år senere skulle begrense og til og med sette en stopper for mange av turene våre i skog og mark og på fjellet.

Jeg er glad for at jeg ikke visste noe om dette for syv år siden, og jeg er glad for at jeg ikke vet noe om det som skjer syv år frem i tid. I august har jeg vært sammen med denne vakre og flotte damen i 41 år.

Det har vært vidunderlige år. Spennende år. Utfordrende år. I forrige uke kom en ny nedtur. Jeg klarte ikke å kneppe igjen skjorta mi. Måtte ha hjelp av hjemmesykepleier. I dag måtte May Sissel hjelpe meg. Tidlig om morgenen er fingrene for stive. Jeg blir frustrert og lei meg.

Nyt dagene, venner! Nyt turene. Ta ingen ting for gitt. Ikke kona di heller! Bruk tid sammen. Livet er kort. Ta vare på vennskap.

En strofe fra en salme av Lina Sandell er med meg disse dagene:

"Alt jo hvilar i min Faders hender...."

Et eksperiment - en reflekson uten svar?

Dette er ment å være et eksperiment. Et forsøk på en refleksjon uten svar. Mer enn undrtng. Og  jeg er helt åpen for at jeg trekker feil slutning. Jeg skriver også vel vitende om at det jeg skriver kan brukes mot meg senere. Det finnes de der ute som samler på alt det jeg skriver om den katolske kirke, for senere å kunne bruke det mot meg.

La meg begynne med dette: Er det noe i katolsk teologi, noe i deres syn på mennesket og dets verdi, som gjør at de ser ut til å engasjere seg sterkere i arbeid blant fuksjonshemmende, kronisk syke, døende, enn det protestanter gjør? Nå tenker jeg ikke spesielt på Norge. Selvsagt har protestanter engasjert seg sterkt i sosialt arbeid, på ulike områder. Men likevel synes det å være noe som utgjør en forskjell.

Pinsekarismatisk kristendom har en tendens til å legge stor vekt på at mennesker skal bli helbredet, men de har lite å tilby overfor mennesker som er kronisk syke eller døende. Men hos katolikkene finner vi for eksempel organisasjoner som Fransicus-hjelpen i Oslo, som besøker syke og døende for å yte praktisk hjelp,  og det aldeles gratis.

Tar katolikker ordene fra Matt 25,31 flg mer bokstavelig og konkret enn protestanter?

Det er mulig jeg skriver mer om dette senere.

Gud, så slitsomme enkelte kristne kan være

I dag er jeg sliten, oppgitt og lei. Av kristne som ber meg om å omvende meg og beklage at vi har invitert en katolikk til å tale på en dagretreat vi skal ha Kristi himmelfartsdag. Som om vedkommende har noe med det. Vi inviterer hvem vi vil, uavhengig av hva andre måtte mene.

Jeg er så inderlig lei av disse som stadig skal rette på meg, som mener jeg er villfaren, og som mener at jeg er på vei mot fortapelsen. De selv er selvsagt på rett vei, og har alt sitt på det tørre. Det synes som om de har en gudgitt oppgave i å refse og være ufine. De baktaler, tillegger meg å ha meninger jeg ikke har, men det er visst ingen synd i deres ører. De har aldri noe godt å si, trykker aldri liker på noe av det jeg legger ut på sosiale medier, men med det samme jeg legger ut noe de ikke liker, sier de fra så det holder - gjerne i private meldinger. Ufine meldinger.

Vi må gjerne være uenige, men hvorfor ikke med litt vennlighet og omtanke?

Jeg strever hver eneste dag for å holde meg oppe. Skjelvingene på grunn av Parkinsons preger mine hverdager. Det å skrive er en stor utfordring, men jeg gjør så godt jeg kan. Og jeg kommer til å fortsette så lenge jeg har krefter. Er det for mye for langt å spørre om mine meningsmotstandere kunne ta litt hensyn til en som sliter med en så alvorlig sykdom som Parkinsons? Er dere så full av kjærlighet som dere mener dere å være? Har dere tenkt på at angrepene deres kan ha motsatt effekt?

Men noen av dere mener også at jeg bare bruker sykdommen min og at jeg må tåle såpass. Jeg håper dere aldri får de helseutfordringene jeg har, og må kjempe for tilværelsen som jeg må gjøre. Da hadde dere kanskje spart dere for en så sårende kommentar. Eller er alt ok så lenge dere er sikre på at dere har rett, og jeg tar feil.

Heldigvis fikk jeg besøk av en god venn i dag. Det var oppmuntrende. Enkelte dager kan man være langt nede. Da er det det godt å ha noen som forstår og som man kan le litt sammen med.

Og til dere som sier: Dette må du ikke bry deg om. Forsøk å forestill hvordan det er å være syk å få de meldingene jeg får.

Guds venn

Det er dette jeg lengter etter! Side om side med Jesus. Som venner. Derfor gjør dette bildet så inntrykk på meg på tunge sykdomsdager, som de jeg opplever nå. Livet kjennes ikke så greit akkurat nå. Jeg skal være ærlig å si det.

Et møte for mange år siden med Vineyard-pastoren Brent Rue, skulle få avgjørende betydning for mitt liv. Jeg skal ikke gå inn på det her nå, men en tid før Brent ble hentet hjem av Herren, var han så opptatt av Abraham. Noe av det siste han talte om var dette: Abraham - Guds venn.

For det var det Abraham ble kalt: Guds venn. Noe finere enn å være venn med noen finnes ikke.

Et av mine favorittskriftsteder er Joh 15,15:

"Jeg kaller dere ikke lenger tjenere, for tjeneren vet ikke hva herren hans gjør. Jeg kaller dere venner, for jeg har gjort kjent for dere alt jeg har hørt av min Far."

Det finnes mange tjenere blant Guds barn, men hvor mange er Hans venner?

Vennskap med Jesus karakteriseres med disse ordene av Jesus selv: "for jeg har gjort kjent for dere alt jeg har hørt av min Far."

Dette vennskapet har med fortrolighet å gjøre.

Jeg ber om at mitt liv må være et vennskap med Gud og karakteriseres av det. Jeg ber om å få være en Gud kan ha fortrolighet med.

Vel kjent med sykdom

Noen ord fra den velkjente Messias-profetien i Jesaja 53 har betydd mye for meg personlig den siste tiden:

"en smertenes mann, vel kjent med sykdom" (v.3)

Jesus var 100 prosent menneske, og 100 prosent guddommelig. Kirkens trosbekjennelse lærer oss at Jesus er "sann Gud av sann Gud... For oss mennesker og for vår frelses skyld kom Han ned fra himlene og ble kjød av Den Hellige Ånd og jomfru Maria og ble menneske..."

Om Jesus virkelig var et sant menneske, ble han også syk. Guds ord sier at han var "vel kjent med sykdom", og Hebreerbrevets forfatter slår fast følgende: "For vi har ikke en yppersteprest som ikke kan ha medlidenhet med oss i våre skrøpeligheter, men EN SOM ER PRØVET I ALT I LIKHET MED OSS." (Hebr 4,15)

Jesus har med andre ord visst hvordan det er å være syk. Som 'smertenes mann', har Han selvsagt kjent smerte. Vi må ikke glemme at Jesus var 100 prosent menneske. Hadde Han ikke opplevd sykdom, hadde Han ikke vært et sant menneske.

For meg er dette en trøst, midt oppe i alvorlig sykdom, at den Frelser og Helbreder jeg tror på vet hvordan det er å være syk. Han er vel kjent med det.

Fortvilelse og håp

Gårsdagen ble en litt tøff og utfordrende dag - men den endte godt! Det begynte med at May Sissel og jeg deltok på en messe. Neida, ingen gudstjeneste, men en messe for hjelpemidler for ulike funksjonshemminger i Vikingskipet på Hamar.

Med det samme vi kom innendørs, ble jeg grepet av en avmaktsfølelse så stor at min første tanke var at jeg måtte se å komme meg ut! Tårene bare strømmet, og følelsene tok helt overtaket. 'Jeg vil ikke være syk!", tenkte jeg. "Dette orker jeg ikke. Det blir for mye!"

Men så var vi der i ens ærend for å se på en elektrisk rullestol, slik at jeg skal bli ser selvstendig og ikke så avhengig av May Sissel eller andre når jeg skal ut på tur eller skal handle. Ergoterapeuten min hadde også anbefalt denne messen, så det ble til at jeg ble, og fant til slutt den elektriske rullestolen som passer mitt behov, blant annet med nakkestøtte og som attpåtil er sammenleggbar slik at vi får den i baggasjerommet på bilen vår. Hyggelige utstillere var det også!

Når jeg hadde fått roet de sterke inntrykkene, kjørte jeg med den manuelle rullestolen rundt i den svære hallen for å se på hva annet det var av hjelpemidler jeg kunne ha bruk for. Sakte, men sikkert seg det innover meg hva jeg var med på!

Jeg var på en håpsmesse!

En messe for mestring og livsglede.

Til tross for hva sykdom stjeler fra deg.

Jeg er ikke så flink til å be om hjelp. Da er det lettere å hjelpe andre. Jeg synes det er vanskelig å spørre om hjelp, og vil helst klare meg selv. Så dette er en prosess hvor jeg lærer. I dag har jeg spurt to helt fremmede mennesker om hjelp på et kjøpesenter om helt hverdagslige ting, så det går fremover!

Men fremdeles sliter jeg med tap av mestring og sorg over alle de tingene som jeg ikke får til lenger. Det er ikke alltid like lett å bli avhengig av andre, men så kjenner jeg også på stor glede over alle de tingene jeg fremdeles får til!

På hjelpemiddelmessen så jeg noe veldig spennende. Et program som gjør det mulig å skrive store bokmanus bare ved å snakke til datamaskinen din. Med den kan jeg diktere, rette, redigere med mye mer. DET hadde vært en drøm det, men så spørs det om jeg er berettiget til å få noe slikt, siden jeg ikke lenger er i arbeid. Men det er lov å drømme.

Billedtekst: Et sted hvor jeg drømmer store drømmer, er på Domkirkeodden ved Hamar. Det er et av mine bønnesteder. Dette er fra et tidligere besøk i år, og det er May Sissel som har tatt bildet.