Mesteringsfølelse og takknemlighet

Jeg trodde jeg aldri skulle komme til å si det, men i dag kjente jeg på en stor glede over å kunne gå på butikken for å handle. Få muligheten til å bidra noe til familien. På grunn av mine utfordringer med Parkinsons, så er det May Sissel som må ta seg av det aller, aller meste her hjemme. Jeg hadde aldri klart meg uten henne, men det er tøft å stå på stå på sidelinjen uten å kunne ta i et tak å gjøre noe praktisk. Nå er høyrearmen ikke særlig samarbeidsvillig lenger. Mister stadig ting, og har få krefter igjen i den. Klarer f.eks ikke lenger å åpne en bruskork.

Og slik er det med mange hverdagslige ting som er selvfølgeligheter for de fleste.

Derfor er det ekstra gledelig at jeg fremdeles kan kjøre bil, og har en bil og kan kjøre til butikken der vi vanligvis handler. Der kan jeg parkere på en parkeringsplass for bevegelseshemmede, rett ved siden av inngangen og ved hjelp av en handlevogn støtter jeg meg, så jeg ikke faller.

Og når handlelappen fra kona inneholder salat og tomater så klarer jeg det! Det er stort, og gir mestringsfølelse.

Så får det ikke hjelpe om det tar tid. Det har jeg ikke nok av, men dette er med på å gi hverdagene innhold som er viktig.

Takket være rulletrapper på et kjøpesenter, klarte jeg også å komme meg på kafe for å treffe en venn av meg. Takk til de som ber meg med ut, det er så godt og gjør et avbrekk fra smertene.

Hvorfor skriver jeg dette?
Fordi alt dette var selvfølgeligheter før, som  jeg sjeldent tenkte over.  Nå er det ting jeg takker Gud for. Jeg lærer stadig noe nytt. Takker du Gud for at du kan gå på butikken?

Fortvilelse og håp

Gårsdagen ble en litt tøff og utfordrende dag - men den endte godt! Det begynte med at May Sissel og jeg deltok på en messe. Neida, ingen gudstjeneste, men en messe for hjelpemidler for ulike funksjonshemminger i Vikingskipet på Hamar.

Med det samme vi kom innendørs, ble jeg grepet av en avmaktsfølelse så stor at min første tanke var at jeg måtte se å komme meg ut! Tårene bare strømmet, og følelsene tok helt overtaket. 'Jeg vil ikke være syk!", tenkte jeg. "Dette orker jeg ikke. Det blir for mye!"

Men så var vi der i ens ærend for å se på en elektrisk rullestol, slik at jeg skal bli ser selvstendig og ikke så avhengig av May Sissel eller andre når jeg skal ut på tur eller skal handle. Ergoterapeuten min hadde også anbefalt denne messen, så det ble til at jeg ble, og fant til slutt den elektriske rullestolen som passer mitt behov, blant annet med nakkestøtte og som attpåtil er sammenleggbar slik at vi får den i baggasjerommet på bilen vår. Hyggelige utstillere var det også!

Når jeg hadde fått roet de sterke inntrykkene, kjørte jeg med den manuelle rullestolen rundt i den svære hallen for å se på hva annet det var av hjelpemidler jeg kunne ha bruk for. Sakte, men sikkert seg det innover meg hva jeg var med på!

Jeg var på en håpsmesse!

En messe for mestring og livsglede.

Til tross for hva sykdom stjeler fra deg.

Jeg er ikke så flink til å be om hjelp. Da er det lettere å hjelpe andre. Jeg synes det er vanskelig å spørre om hjelp, og vil helst klare meg selv. Så dette er en prosess hvor jeg lærer. I dag har jeg spurt to helt fremmede mennesker om hjelp på et kjøpesenter om helt hverdagslige ting, så det går fremover!

Men fremdeles sliter jeg med tap av mestring og sorg over alle de tingene som jeg ikke får til lenger. Det er ikke alltid like lett å bli avhengig av andre, men så kjenner jeg også på stor glede over alle de tingene jeg fremdeles får til!

På hjelpemiddelmessen så jeg noe veldig spennende. Et program som gjør det mulig å skrive store bokmanus bare ved å snakke til datamaskinen din. Med den kan jeg diktere, rette, redigere med mye mer. DET hadde vært en drøm det, men så spørs det om jeg er berettiget til å få noe slikt, siden jeg ikke lenger er i arbeid. Men det er lov å drømme.

Billedtekst: Et sted hvor jeg drømmer store drømmer, er på Domkirkeodden ved Hamar. Det er et av mine bønnesteder. Dette er fra et tidligere besøk i år, og det er May Sissel som har tatt bildet.