Mesteringsfølelse og takknemlighet

Jeg trodde jeg aldri skulle komme til å si det, men i dag kjente jeg på en stor glede over å kunne gå på butikken for å handle. Få muligheten til å bidra noe til familien. På grunn av mine utfordringer med Parkinsons, så er det May Sissel som må ta seg av det aller, aller meste her hjemme. Jeg hadde aldri klart meg uten henne, men det er tøft å stå på stå på sidelinjen uten å kunne ta i et tak å gjøre noe praktisk. Nå er høyrearmen ikke særlig samarbeidsvillig lenger. Mister stadig ting, og har få krefter igjen i den. Klarer f.eks ikke lenger å åpne en bruskork.

Og slik er det med mange hverdagslige ting som er selvfølgeligheter for de fleste.

Derfor er det ekstra gledelig at jeg fremdeles kan kjøre bil, og har en bil og kan kjøre til butikken der vi vanligvis handler. Der kan jeg parkere på en parkeringsplass for bevegelseshemmede, rett ved siden av inngangen og ved hjelp av en handlevogn støtter jeg meg, så jeg ikke faller.

Og når handlelappen fra kona inneholder salat og tomater så klarer jeg det! Det er stort, og gir mestringsfølelse.

Så får det ikke hjelpe om det tar tid. Det har jeg ikke nok av, men dette er med på å gi hverdagene innhold som er viktig.

Takket være rulletrapper på et kjøpesenter, klarte jeg også å komme meg på kafe for å treffe en venn av meg. Takk til de som ber meg med ut, det er så godt og gjør et avbrekk fra smertene.

Hvorfor skriver jeg dette?
Fordi alt dette var selvfølgeligheter før, som  jeg sjeldent tenkte over.  Nå er det ting jeg takker Gud for. Jeg lærer stadig noe nytt. Takker du Gud for at du kan gå på butikken?