Oppmuntringer

Vår 13 år gamle Soft Coated Wheaten Terrier, Poirot, kvier seg for å løpe opp trappa fra første til andre etasje. Derfor trenger den oppmuntringer. Jeg plystrer på en spesiell måte, da skjer det noe! I stor fart kommer Poirot opp trappa. Men uten plystringen står han bare å bjeffer fryktsomt.

Dette har lært meg noe om betydningen av oppmuntringer. Av og sette mot i noen.

Jeg trenger oppmuntringer, og jeg vil tro jeg ikke er alene. Dagene kan være slitsomme, for mange, slik de er det for meg for tiden. Smertene er store og det er krevende. Da er det godt å ha noen som plystrer! Noen som er en medvandrer. Noen som heier på meg.

Og det er ofte så lite som skal til: en god klem, et klapp på skuldren, et ord, et blikk.

Det er ikke Guds strenghet som driver meg til omvendelse.
Det er Guds godhet.

Slitsomme dager kan bli lettere med hjelp av godhet.
Kanskje du kan plystre til noen i dag?
Sette mot i noen med en klem?