Om å få være Guds venn

Tirsdag holdt jeg min siste preken på denne siden av sommeren. Etter planen går det 60 dager før jeg skal i ilden igjen. Tirsdag talte jeg i en lokal misjonsforening tilhørende Misjonssambandet - som ble stiftet i 1944. Neste gang jeg skal tale, med mindre det kommer uforutsette ting, er i Kragerø, 24.-25. august. Der har en god venn, Jon Vestøl, fått til et samarbeide mellom Den norske kirke, Metodistkirken, pinsemenigheten, Frikirken og Baptistkirken. Det gleder jeg meg veldig til. Hvilket privilegium!

Hva skal jeg bruke de 60 dagene til?

Først og fremst dette: søke Guds ansikt, ikke Hans hender. Være der for Hans skyld, ikke min egen.

Jeg er inne i en ganske tøff fase med hensyn til mine kroppslige plager. Det er mer intense smerter enn det har vært, og det er noen flere utfordringer knyttet til hverdagene. Høyrehånden er så stiv og så kraftløs at jeg f.eks ikke klarer å holde en saks, langt mindre bruke den, og det er vanskelig å kle på seg. Litt avhengig av dagsformen er det også vanskelig å komme seg ut av senga, og klare å stå.

Jeg innrømmer at dette er tøft, og at jeg av og til blir redd og mister motet.

Hva jeg er redd for? Å miste flere funksjoner, bli enda mer avhengig av hjelp.

Men jeg har tenkt mye på en mann jeg ble kjent med for mange år siden. En Vineyard-pastor ved navn Brent Rue. En tid før han døde var han opptatt av en ting: Å pleie vennskapet med Gud. Brent studerte Abrahams liv. Abraham ble som kjent kalt Guds venn.

Kan man bli noe mer - eller større?

Ikke som jeg kjenner til.

Ordet jeg har valgt for disse seksti dagene er dette: 'Da Abram var nittini år gammel, åpenbarte Herren seg for ham og sa til ham: Jeg er Gud Den Allmektige, VANDRE FOR MITT ÅSYN.' (1.Mos 17,1)

Disse seksti dagene vil jeg være sammen med Herren, pleie vennskapet, fordjupe det. Være stille, overgitt. Skue Hans skjønnhet.

Så har jeg en bønn om å få fortsette tjenesten. Så lenge jeg kan. Jeg vet jo at med Parkinsons går det bare en vei. Jeg kommer til å bli dårligere, og en dag vil det si stopp, da kroppen ikke vil eller kan mer. Men inntil så skjer vil jeg fortsette å kjempe, slå tilbake, be og forkynne Guds ord - så lenge noen menigheter vil ha meg og inviterer meg!

Så er jeg selvsagt åpen for at Gud kan helbrede meg. Men om det ikke skjer, ber jeg om å få være tro mot kallet Gud har gitt meg.

Jeg ønsker først og fremst å få være dette: Guds venn.

Billedtekst: Bildet ble tatt på turen over Dovrefjell til bønnekonferansen i Trondheim. Foto: May Sissel Hansen

Guds venn

Det er dette jeg lengter etter! Side om side med Jesus. Som venner. Derfor gjør dette bildet så inntrykk på meg på tunge sykdomsdager, som de jeg opplever nå. Livet kjennes ikke så greit akkurat nå. Jeg skal være ærlig å si det.

Et møte for mange år siden med Vineyard-pastoren Brent Rue, skulle få avgjørende betydning for mitt liv. Jeg skal ikke gå inn på det her nå, men en tid før Brent ble hentet hjem av Herren, var han så opptatt av Abraham. Noe av det siste han talte om var dette: Abraham - Guds venn.

For det var det Abraham ble kalt: Guds venn. Noe finere enn å være venn med noen finnes ikke.

Et av mine favorittskriftsteder er Joh 15,15:

"Jeg kaller dere ikke lenger tjenere, for tjeneren vet ikke hva herren hans gjør. Jeg kaller dere venner, for jeg har gjort kjent for dere alt jeg har hørt av min Far."

Det finnes mange tjenere blant Guds barn, men hvor mange er Hans venner?

Vennskap med Jesus karakteriseres med disse ordene av Jesus selv: "for jeg har gjort kjent for dere alt jeg har hørt av min Far."

Dette vennskapet har med fortrolighet å gjøre.

Jeg ber om at mitt liv må være et vennskap med Gud og karakteriseres av det. Jeg ber om å få være en Gud kan ha fortrolighet med.

Et sterkt bønnesvar

Jeg befinner meg i en fase hvor jeg søker Guds plan for mitt liv akkurat nå. Vi lever i ulike faser og av og til må man realitetsorientere seg for å finne ut hvor Gud leder. Jeg har bedt Gud lede meg og har følt at Guds ledelse fører meg i en bestemt retning. Her om dagen ba jeg Herren om å gi meg et lite hint på om jeg var på rett vei, og at den retningen jeg følte det gikk var riktig. Jeg ba spesielt om dette en natt jeg lå våken. Dagen etter åpnet jeg eposten min, og der lå det en melding fra en kjær venn som hadde lagt ved 2 bilder til meg. Vedkommende befinner seg for tiden i Israel, og det ene bildet viste en vakker solnedgang over Genesaretsjøen. Men det var det andre bildet som fanget min oppmerksomhet. Det var bilde av et dørhåndtak og litt av en dør. Da visste jeg at det var rett det jeg hadde følt en stund. Et kall til å bruke mer tid for Herrens ansikt. Døren var et profetisk tegn på at det var en ny tid, og at jeg skulle åpne døren og gå inn i en ny fase av mitt liv med Herren.

En person som har betydd mye for meg, er den  nå avdøde Vineyard-pastoren Brent Rue. På ulike måter har han hjulpet meg. Mot slutten av sitt liv var han opptatt av Abraham. Abraham ble faktisk kalt "Guds venn." Det er mye vi kan holde på med som er godt og sant, men det aller viktigste er den personlige relasjonen vi har med Herren. Den relasjonen vil jeg bruke tid på å ta vare på.

I 2005, i forbindelse ved at jeg skulle tale på den nasjonale bønnekonferansen på Grimerud, ga Gud meg et spesielt ord fra profeten Hosea 2,14: "Derfor vil jeg lokke henne, føre henne ut i ørkenen og tale til hennes hjerte." I den oversettelsen jeg brukte da, sto det:"å tale vennlig til henne." Det er tider da Herren kaller oss ut i ørkenen, slik at Han kan få vår udelte oppmerksomhet. Når Gud kaller oss ut i ørkenen, så skjenker Han oss egentlig en spesiell yndest. Det er egentlig en stor gave.

Om å la Gud få anledning til å tale

Er bønnelivet ditt blitt utilfredsstillende, upersonlig og kanskje litt sterilt? Ensformig? En årsak kan være at samtalen mellom deg og Gud er blitt en enetale. Det er du som taler, men du har glemt å lytte. Gud får ikke anledning til å tale til deg og med deg.

Brent Rue, den amerikanske Vineyard pastoren, som lærte meg så mye om det å vandre med Gud, fortalte meg ved en anledning at han forsøkte å gå en tur hver dag.

Han innledet turen med å si til Gud: 'Nå legger jeg ut på en tur. Hvis du har noe du vil si meg, så tal. Om du ikke har noe å si meg, så går vi sammen vi to som venner i stillhet.'

Dette er god åndelig visdom. De fleste av oss trenger å øve oss i å lytte til Gud. Vi er så travle med alt vi skulle ha fortalt Ham hele tiden, at Han får få muligheter - om noen - til å snakke med oss! For når vi er ferdige med å si det vi har på hjertet så er bønnestunden vår over!

Øv deg i å være stille noen uker og la Gud få anledning til å tale til deg.

Til minne om ham som lærte meg om Guds vennskap

11. april ville Brent Rue (bildet), ha fylt 70 år om han fortsatt hadde levd, men Brent gikk hjem til Herren, som han elsket så høyt, 20.mai 1993, bare 48 år gammel. Kreftsykdommen satte punktum for levd liv her på jorden.

På grunn av at jeg har vært bortreist i helgen fikk jeg ikke anledning til å skrive om Brent lørdag, men jeg vil så gjerne få benytte denne anledningen til nok en gang å få uttrykke min store takknemlighet for det Brent Rue fikk bety for mitt eget åndelige liv.

Hans undervisning om det djupe vennskapet som kan utvikles når man søker Gud for Hans ansikt, og ikke først og fremst for Hans hånd - Hans gjerninger - var livsforvandlende. Denne høyreiste amerikaneren, som hadde fått et radikalt møte med Jesus i 1973, året etter at jeg selv møtte Frelseren, bar med seg en ekthet som jeg sjelden hadde sett hos andre. Det var tydelig at Brent var Jesu venn. Jeg husker han sa: 'Jeg gjør ikke så mye for tiden, men jeg går lange turer alene, og da er jeg sammen med Jesus. Da er det Han og meg'.

Jeg tenkte: Slik vil jeg også leve.

Jeg vil også ha dette vennskapsforholdet til Jesus. Hvordan ble man venn med Jesus? Hvordan pleide man et slikt vennskap? For meg ble dette et altoppslukende spørsmål som jeg måtte finne svar på. Brent Rue ble en trygg åndelig veileder.

Det er godt å ha gode rollemodeller. Vi trenger mennesker som kroppsliggjør evangeliet. Som går foran. Viser hvordan det er mulig å leve. Så må vi selvsagt velge vår vei, følge det kallet Gud har for oss. Likevel kan de ved sitt levde liv inspirere oss andre til å ta vår tro mer på alvor, gjøre våre valg, være villig til å ofre, forsake og følge Jesus.

Jeg liker godt slike radikale kristne som Brent Rue var. Fra dag en - etter å ha hørt Billy Graham på TV - gav denne mannen med irske røtter sitt liv til Jesus 100 prosent. Så rike vi hadde vært om Brent hadde fått tjene Gud gjennom Vineyard bevegelsen fortsatt. En ting er i hvert fall sikkert - himmelen ble enda rikere når Brent kom hjem til vennen fremfor noen venn: Jesus.

Å søke Guds hjerte er å søke sannheten om vårt liv

De siste årene har det vært to ting som har vært viktige for meg. En av de som har lært meg betydningen av det jeg nå skal dele med deg, er Brent Rue, mannen som sitter og blar i Bibelen sin. Brent var og er et forbilde for meg. Den høyreiste amerikanske Vineyard-pastoren døde for noen år siden av kreft, men satte djupe spor i meg.

Det handler om å søke to ting:

1) Å lære Guds hjerte å kjenne, slik det åpenbares i Jesus.

2) Å lære mitt eget hjerte å kjenne i lys av Jesus.

Det finnes intet mer givende studium enn studiet av Guds personlighet og karakter. Det er stadig nye ting å se, nye ting å oppdage. Av Hans skjønnhet. 1.Joh 1,1 har vært veldig viktig for meg i denne sammenhengen: "Det som var fra begynnelsen, det som vi har hørt, det som vi har sett med våre øyne, DET SOM VI BETRAKTET og våre hender rørte ved, om livets Ord." Denne beskuelsen, denne inderlige betraktningen, er det vi søker gjennom stillhet i bønn og med Guds ord. Vi fordyper oss i det. Men vi søker ikke blott kunnskap. I alle mine studier og i all min bønn ligger det noe annet i bunn: jeg søker Guds eget hjerte.

Men jeg har oppdaget en ting: Når en begynner å nærme seg Guds hjerte, vil Hans nærvær bli en hellig ild som renser meg på djupet av mitt eget hjerte. Når jeg får se Hans uendelige rikdom, ser jeg samtidig min fattigdom. Dette er en guddommelig lov. Det er de i dag som tror at det ikke finnes synd mer i ens liv, etter at man tok i mot Jesus, og får se nåden. Men erfaringen hos de aller fleste av oss at det er mye som rører seg i våre hjerter som ikke er helliggjort!

I denne vår vandring med Herren må vi ta oppgjør med vår falskhet.

I Davids store botssalme heter det: "Se, du har lyst til sannhet i det innerste av hjertet." (Salme 51,8)

Sannhet er noe mer enn læresetninger. Sannhet er å kjenne Guds hjerte slik det blir åpenbart i Jesus, og det er å kjenne våre egne hjerter i lys av Guds nåde.

Men å nærme seg Gud er å gå inn i sannhetens brennende ovn, der våre sjeler blir renset fra all falskhet. Nei, jeg tenker ikke på noen skjærsild, men jeg tenker på at Den Hellige Ånd også er ild. Skal vi leve nær Gud, må ærlighet og oppriktighet styre oss. Det gjelder også om vi tror at en løgn er det eneste som kan redde oss.

Sann hellighet må begynne i hjertets innerste djup.

Brent Rue - Guds venn

Brent Rue - en lang, hengslete Vineyard pastor fra USA, fikk avgjørende betydning for mitt åndelige liv, etter at jeg hadde gleden av å lytte til hans undervisning på en konferanse i Oslo for en del år siden. Brent ble bare 48 år gammel. Han døde av kreft. Hans livsmotto var:

“to pull down heaven as much as I can into today and live it now so that I’ve got something tangible, something real.” Etter at Brent døde, hadde jeg en periode kontakt med hans enke, Happy Rue. Nå har deres sønn satt sammen en veldig flott nettside, hvor man kan finne en del av Brents gedigne bibelundervisning. Her finnes også et lydopptak fra begravelsen, hvor blant annet John Wimber deltar. Happy Rue, som er av svensk avstamning, fortalte meg at Brent var veldig opptatt av Abrahams liv i tiden før han døde. Han likte så godt at Abraham ble kalt Guds venn, og Brent ville finne ut hvilke kvalifikasjoner som finnes hos mennesker som får en slik hederstittel. Dessverre finnes ikke denne undervisningen på nettsiden, men Brents liv var i seg selv et gripende eksempel på et menneske som levde som en venn av Gud. Han fortalte meg at han, før han ble så syk, elsket å gå lange turer i skogen eller langs et vann, hvor han pleide omgangen med Gud. Jeg husker han sa: "Det viktigste jeg gjør er å ikke gjøre noe i det hele tatt, bare være." Det skjuler seg en dyp hemmelighet bak disse ordene. For Brent var det viktig å lære Guds stemme å kjenne. Han kultiverte derfor et vennskap som bestod av å lære seg hemmeligheten ved å vente på Gud. Brent var for meg et sterkt eksempel på hva det vil si å være en lidenskapelig og radikal etterfølger av Jesus. Jeg har fortsatt mye å lære av hans liv og eksempel. Jeg lover å komme tilbake til mer om Brents liv senere på bloggen.