Glede for ditt ansikt

 Jeg sitter i stua på 1.pinsedag og leser Peters pinsepreken, slik Lukas gjengir den, og blir heftig begeistret! Det er spesielt en setning som griper tak i meg: "Du har lært meg å kjenne livets veier, og du skal fylle meg med glede for ditt ansikt." (Apg 22,28)

Peter siterer fra Salme 16, som har en litt annen ordlyd i den hebraiske teksten: "Du lærer meg livets vei, hos deg er glede i overflod, fryd uten ende ved din høyre hånd." (v.11)

Glede og Den hellige ånd er uadskillelige. De er synonymer. I Romerbrevet konkluderer Paulus med dette: "For Guds rike består ikke i mat og drikke, men i rettferdighet, fred og glede i Den hellige ånd." (Rom 14,16)

Hos profeten Jesaja leser vi disse ordene: "Med glede skal dere øse vann av frelsens kilder." (Jes 12,3)

Jesus er: "salvet med gledens olje", i følge Hebreerbrevet: "Derfor, Gud, har din Gud, salvet deg med gledens olje fremfor dine medbrødre." (Hebr 1,8. Norsk Bibel 88/07) Gleden i Den hellige ånd skaper glede i våre liv, og Nehemja 8,10 slår fast: "For gleden i Herren er deres styrke." Denne glede er ikke avhengig av omstendighetene.

Jeg danser med Herren i morgengryet

 Et barn som danser med Den Evige - slik, drømmer jeg på dager som er ekstra tunge og vanskelige. På grunn av Parkinson kan jeg ikke bevege meg som vanlig, ustø som jeg er. Men i bønnens verden er alt mulig. 

Hvordan ser kallet ut for den som har vært leder et langt liv ikke lenger har formelle lederverv eller ansvar?

Min beste tid er når ambisjonene stilner, og jeg stille kan få overgi mitt liv og min tid i Herrens gode hender. Da får de erfaringer jeg har gjort med Herren gjennom en langsom etterfølgelse tyngde og kan gis videre med ydmykhet.

Det er nettopp derfor et menneske som bærer en alvorlig sykdom peker i kraft av å være hjelpeløs ut over seg selv, ofte uten selv å være klar over det. Hjelpeløsheten er en del av Guds oppdrag til oss mennesker, hvis verdi er umåtelig.

Biskop Franz Kamphaus sier det slik: "Vår verdi kan vi ikke skjenke oss selv. Den er gitt oss, og må ikke krenkes."

Det samme har Piet Von Breenen sagt: "Menneskets verdi må ikke under noen omstendighet krenkes ettersom det er Gud selv som har skjenket det til mennesket."

Jeg er elsket som den er, ikke på grunn av det jeg gjør. Slik er Guds ømhet.

Gleden er begynnelsen og slutten

 De første kapitlene i Lukasevangeliet er gledens kapitler. Det virker som om hele evangeliets glede er samlet i disse første hendelsene. Fra begynnelsen av blir det klart at Lukas vil forkynne et gledesbudskap. Her er det bare jubel. Her er det ennå ikke snakk om kors, lidelse og død. I begynnelsen får vi en forsmak på det som kommer. 

I evangeliet er det på en måte slik at det siste er til stede allerede i det første. Det siste er: "Gå inn til din Herres glede." Og denne gleden blir omtalt allerede i begynnelsen: "Jeg kommer til dere med bud om en stor glede."

Glem aldri denne lyse, glade begynnelsen. Gleden er grunntonen i den symfonien som livet ditt er ment å være. Det beste tegnet på at du lever rett, er nettopp det at gleden er det grunnlaget du står på, også i mørke stunder. Og gleden vil alltid dele med andre.

Etter det utrolige budskapet fra engelen kunne man vente at Maria hadde trukket seg tilbake for å kunne meditere uforstyrret over det store som hadde hendt henne. Men det gjør hun ikke. I stedet skynder hun seg av sted for å forkynne det glade budskapet.

Det kristne livet er ikke noe stillesittende liv. Det verste som kan hende oss er at vi slår oss til ro og blir stående på samme sted. Et evangelisk liv er å ha gleden som utgangspunkt og stadig gå videre. Det er å begynne på nytt og på nytt, i vissheten om den gleden som ingen kan ta fra oss og som er begynnelsen og slutten på alt.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 378

"Vi sørger, men er alltid glade"

 Kjærligheten er ikke voldsom og bråkete, den trenger seg aldri på. Kjærligheten er en stille hvisking, en diskre innbydelse, en forsiktig banking på døren. Kjærligheten gjenoppretter ikke ro og orden med lover og påbud, den hevner seg ikke på de skyldige ved å tråkke dem ned.

Kjærligheten stiller seg på de skyldiges side, helt uten bitterhet og forakt. Gud stiller seg midt blant menneskene og tar deres skyld og lidelse på sine egne skuldre. Han bærer deres tunge byrder som sine egne. Han glemmer seg selv fullstendig og unnskylder og dekker over alle menneskets forbrytelser.

Han utleverer seg helt, glemmer både sine egne rettigheter og menneskenes skyld. Slik seirer han for evig over synd, lidelse og død. Han seirer ikke ved å bevise sin makt. Han seirer ved kjærlighetens avmakt.

Den paradoksale, kristne gleden er en følge av Guds egen måte å handle på. Allmakten er midt i avmakten, livet er midt i døden, gleden er midt i lidelsen.

En kristen trenger ikke vente med å være glad til lidelsen har gått over. Hvis du våger å stille deg midt i lidelsen, kan du få oppleve at der midt i bunnen, springer det fram en kilde av fredfull glede som vet at tilværelsen hviler i Guds hånd. Veien til gleden går ikke gjennom å flykte fra alle vanskeligheter. Gleden er i ditt indre, og ditt indre har du alltid helt nær deg, også i dine tyngste stunder.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 159

Glede ved å finne igjen

 I Lukasevangeliet forteller Jesus lignelsen om den ene sauen og de nittini (Luk 15,3-7). Det er ikke sauen som leter etter hyrden, det er hyrden som leter etter sauen. Initiativet ligger hos hyrden, hos Gud. Og hyrden leter etter den bortkomne sauen til han finner den. Dette er grunnlaget for vårt håp, og det er et grunnlag som ikke kan rokkes. Det er håp selv om vi gir opp og mister håpet, for den gode hyrde gir ikke opp.

Når hyrden endelig finner sauen, lar han den ikke gå selv mens han følger etter den. Nei, han blir glad og legger den på skuldrene sine. Hvem vil ikke være en bortkommen sau? Ikke bare for å bli båret på skuldrene, men også for å gi hyrden en så stor glede. Hver gang noen finner noe som er borte, vekker det stor glede. Ikke bare hos finneren, men hos mange andre også. Jesus taler om gled i himmelen. Det blir en stor lykke når vi en gang får se hvordan alt har fått sin rette plass, og det for all evighet.

Vi spør ofte hvorfor Gud tillater synden og all den lidelsen som følger med. Hvorfor har han skapt menneskene slik at de kan synde og nesten ikke gjør noe annet? Her lar Jesus oss ane noe av mysteriet. Det ligger en helt spesiell glede i å finne igjen det som er blitt borte. Denne gleden er så stor at synden og all dens elendighet mister sin makt. Himmelen er en uendelig glede, den er en stadig overraskelse over Guds utrolige kjærlighet og barmhjertighet. Han leter selv etter det som er blitt borte.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 281

Takknemlighet er en kvalitet ved hjertet

 Takknemlighet er bevisstheten om at alt liv er en gave vi vil takke for. Jo nærmere vi kommer Gud i bønn, desto mer bevisst blir vi på Guds overflod av gaver til oss. Vi kan til og med oppdage disse gavene midt i smerte og sorg. 

Det åndelige livets mysterium er at mange av hendelsene, menneskene og situasjonene som lenge virker som de hindrer vår vei til Gud, til måter å komme enda nærmere han på. Det som føles som en hindring, viser seg å være en gave. Slik blir takknemlighet en kvalitet ved hjertet som lar oss leve lykkelig og fredelig, selv om vi fortsatt har mye å streve med.

- Henri Nouwen: Du er elsket, Luther 2019, side 200

Renhjertet glede

 Når du har utført en tjeneste for Guds rike og lykkes bra med den, kan du reagere på tre ulike måter:

Du kan bli fornøyd med deg selv og sole deg i din egen fortreffelighet. Du kan pleie ditt hovmot med tanket på hvordan du skal få ære og berømmelse, kanskje både av Gud og mennesker. Slik setter du deg fast i egenkjærlighet og kommer ikke nærmere Gud, selv om du har utført storslagne ting for ham. 

En annen mulighet er at du takker Gud for at han har gitt deg framgang, for at du ikke mislykkes, og for at alt har gått slik du ønsket og planla. Du takker ham for at han har gjort deg litt større og bedre.

Men du kan også takke ham for at han er blitt mer kjent, for at mennesker har fått oppdage Jesus og åpne seg for hans kjærlighet, for at verden er blitt mer mottakelig for Gud.

Den første måten å reagere på er helt opplagt ikke bra. Den andre måten viser at det fremdeles er ditt lille ego som står i sentrum. Du takker for at Gud har hjulpet nettopp deg. Ville du ha vært glad og takknemlig på samme vis hvis noen andre hadde hatt framgang i stedet for deg?

Den tredje måten å reagere på er en glede for Guds egen skyld. Din takknemlighet er fri for egenkjærlighet. Du er like glad om en annen utfører din tjeneste og kanskje gjør det bedre enn du. I en slik renhjertet glede o takknemlighet blir du befridd fra dine egne trange grenser. Da møter du virkelig Gud. 

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 278 

Lykkelig over Guds lykke

Du ville ikke søke Gud hvis du ikke allerede var blitt funnet av ham. I det øyeblikket Gud skapte deg, tok han sin bolig i deg, og det er hans nærvær som lokker deg til å komme til ham.

Du er Treenighetens tempel. Du er uendelig rik, du kan glede deg over skatten din. Faderen, Sønnen og Ånden lever i deg. Livet ditt kan bli en himmel på jorden hvis du er oppmerksom på dette mysteriet. De tre guddommelige personenes stadige kjærlighetsutveksling foregår i ditt eget indre.

Kanskje finner du ingen grunn til glede i din egen livssituasjon. Likevel kan du alltid glede deg over den Guds glede og lykke som du alltid bærer dypt inne i deg.

Den reneste og mest opphøyde glede e4r gleden over at Gud er den han er og han er uendelig lykkelig. Da er du ikke først og fremst glad fordi Gud er god mot deg, men du er glad for hans egen herlighet.

Troen lærer deg at Gud alltid er nærværende overalt. Du trenger aldri tvile på at han er hos deg. I deg selv bærer du ham som er selve gleden og lykken. Hva som enn skjer og hvordan du enn føler deg, så kan du alltid være lykkelig for Guds lykke. 

Det å kunne glede seg over en annens glede, det er et tegn på åndelig modenhet. Guds glede er ubegrenset. Hvis du har lært deg å være glad for det han er i seg selv, da har du funnet en uuttømmelig kilde til glede.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 179
 

Våg å skjelve

 Deet finnes mennesker som bærer en dyp fred midt i de vanskeligste situasjoner. Men Gud krever ikke av oss at vi stadig skal kjenne oss modige og trygge.

Jesus selv har vært redd og ropt ut sin nød og angst. Han venter ikke at vi skal møte våre smerter med overlegen likegyldighet.

Det finnes et mot som er dypere og mer ekte enn det som overvinner all angst. Dette motet består i å velge å tillate angsten, å utlevere seg forsvarsløst til den og gå tvers gjennom den. Det er et mot som sier: 'Jeg er ikke redd, jeg tør å skjelve.'

Vi har ofte feil oppfatning av hvordan et hellig menneske skal være. Vi forestiller oss at helliggjørelsen skal vise seg i en urokkelig selvbeherskelse som gjør mennesker i stand til å møte hver fornærmelse med et smil og løpe jublende mot martyrkronen. Men hellighet utelukker ikke redsel. Istedet for å danse seg fram til himmelen, kan man skjelve seg fram. Og det er ikke sikkert at det er mindre fullkomment. Gud har selv valgt å være svak og sårbar.

Det er altså ikke galt å være redd for lidelsen. Men hvis vi stadig prøver å flykte fra alt som er vanskelig og krevende, flykter vi i virkeligheten fra den sanne gleden.

Jesu lidelse har forandret lidelsens negativitet. Midt i smerten og angsten kan du finne ham. 

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994 side 182

Glede gjennom prøvelser

 "Hele poenget med en prøvelse, er å gi deg noe. Ikke å ta noe vekk fra deg. Det handler om å gi deg muligheten til å rykke fremover, om å legge noe til. Derfor skulle du fryde deg, fordi Gud i sin visdom gir deg noe som Han lett kunne hindre med sin kraft. Så Han legger til en prøvelse for deg, for det er Hans måte å føre deg til et sted hvor du mottar en frisk salvelse. Så når vi er i partnerskap med Gud, må vi alltid samarbeide gjennom latter! Vi samarbeider med Gud gjennom glede. Det betyr at vi samarbeider gjennom latter. Vi samarbeeider gjennom smil fordi det ikke finnes noen egoer i himmelen. De er alle blitt forvandlet i et øyeblikk på vei opp!"

- Fra en tale av Graham Cooke (bildet). Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen (c)

"Mine brødre, akt det for bare glede når dere kommer i mange slags prøvelser. For dere vet at når troen blir prøvd, virker det tålmodighet. Men tålmodigheten må føre til fullkommen gjerning, så dere kan være fullkomne og hele, og ikke komme til kort i noe. Men om noen av dere mangler visdom, da må han be til Gud - for Gud gir alle, villig og uten bebreidelse - og så skal han få den. Men han må be i tro, uten å tvile. For den som tviler, ligner en bølge på havet, som drives og kastes av vinden. Ikke må et slikt menneske vente å få noe av Herren, slik en tvesinnet mann, ustø på alle sine veier." (Jak 1,2-8)

Glede

Glede er avgjørende for det åndelige liv. Uansett hva vi måtte tenke på eller si om Gud, når vi ikke er glade, kan ikke våre tanker og ord bære frukt. Jesus åpenbarer for oss Guds kjærlighet slik at hans glede kan bli vår og vår glede kan bli fullstendig. Glede er opplevelsen av å vite at du er ubetinget elsket og at ingenting – sykdom, fiasko, følelsesmessig nød, undertrykkelse, krig eller til og med død – kan ta den kjærligheten bort.

Glede er ikke det samme som lykke. Vi kan være misfornøyde med mange ting, men glede kan fortsatt være der fordi den kommer fra kunnskapen om Guds kjærlighet til oss. . . . Glede skjer ikke bare med oss. Vi må velge glede og fortsette å velge den hver dag. Det er et valg basert på kunnskapen om at vi tilhører Gud og har funnet vår tilflukt og vår trygghet i Gud og at ingenting, ikke engang døden, kan ta Gud fra oss.

- Henri Nouwen

Når Gud gleder seg - mens noen klager

Tenk om vi kunne glede oss som Gud gleder seg over en synder som omvender seg, og har startet på hjemveien til Guds åpne favn. Jeg kan ikke annet enn å fryde meg over det som skjer blant studentene ved Asbury University. Det er gripende å se unge mennesker bøye seg for Gud, bekjenne sine synder og  som står frem med vitnesbyrd om det de har opplevd. På rekke og rad står de, og leser fra Bibelen. Av og til høres det gråt, andre ganger fryderop. Det er en dempet atmosfære. Så er stillheten til å ta og føle på. Møtene pågår nesten non stop. Og alt startet spontant, fra helt vanlig ukedag.

For noen er dette likevel galt. De roper opp om vranglære, dette er falskt, en forførelse, dette er NAR, eller noe annet som ligner. Ingen glede over une mennesker som møter Gud. For i deres øyne er det ikke Gud de møter, men forførende demoner. Intet mindre. Omvendelsene er ikke reelle. I deres målestokk.

Det er de samme som dukker opp i de kristelige bladenes kommentarfelt hver gang. Så snart det skjer noe de ikke liker, er de raske til å dele ut vranglære-stempelet. Aldri har de noe positivt å melde, aldri noe å glede seg over. Alt er mørke, det er beksvart natt. 

Men det skjer fremdeles mye å glede seg over. Som når syndere omvender seg. Da er ikke alt vakkert, da er ikke alt på plass, men heldigvis er Gud rausere enn enkelte av hans bakkemannskaper. For enkelte av dem er det aldri godt nok. Det er alltid noe å klage over, særlig blant de såkalte 'heresi-hunters'. De vil alltid finne noe å advare mot.

Sorgens beger - gledens beger

Når vi blir knust som druer, klarer vi ikke tenke på vinen vi skal bli. Sorgen overvelder oss, får oss til å kaste oss på bakken med ansiktet ned og svette bloddråper. Da må vi minnes på at sorgens beger også er gledens beger og at vi en dag vil kunne smake gleden like fullt som vi nå smaker på sorgen.

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Dagens gleder

Den langsomme rytmen. Den passer meg best. Den som har plass for det som tilsynelatende er trivielt, men som er en gave. For det er en gave å våkne hver morgen, og brygge seg en god kopp Yorkshire tea, kunne lese i sin Bibel, be tidebønner og leve i Jesusbønnen. Det er en gave å sette beina under seg, etter en natt full av smerter og skjelvende begynne på en ny dag, og merke at de fortsatt bærer deg. Som om det er en selvfølge! Det er det jo slett ikke. 

Alt dette vi tar for gitt! At vi ser, hører, kan spise selv, gå, stå, løpe. Jeg kan ikke alt dette, men jeg kan noe av det. Og for det er jeg takknemlig. 

Kroppen jeg bor i er skrøpelig. Ufrivillig har kiloene rast av meg det siste året. Tror aldri jeg har fryst så mye som jeg har gjort dette året. Selv på varme sommerdager. Men jeg har klær å kle meg med og ulltepper og tulle rundt meg med. Det er ingen selvfølge. Så rik jeg er! Jeg takker Gud for klærne mine. 

Jeg takker for vennene mine. De som ringer, kommer på besøk, ber for meg. Det er en virkelig rikdom! En av dem ringte her om dagen og sa: Jeg ringer i grunnen ikke for noen spesiell grunn annet enn at jeg ville høre hvordan du har det! Så nydelig! Tenk at noen bryr seg så mye. Det er en stor gave det. Eller han som stadig sender meg en oppmuntring og forteller at akkurat denne dagen har han bedt for meg - igjen! 

Hva har du å være takknemlig for i dag?

Livet er en gave som skal deles

Hva er da omsorg? Ordet omsorg finner sin opprinnelse i ordet kara, som betyr «å klage, å sørge, å delta i lidelse, å dele i smerte». Å bry seg er å rope ut sammen med de som er syke, forvirrede, ensomme, isolerte og glemte, og å gjenkjenne deres smerter i vårt eget hjerte. Å bry seg er å gå inn i verden til de som bare blir berørt av fiendtlige hender, lytte oppmerksomt til de hvis ord bare høres av grådige ører, og snakke forsiktig med dem som er vant til harde ordrer og utålmodige forespørsler. Å bry seg er å være tilstede for de som lider og å være tilstede selv når ingenting kan gjøres for å endre situasjonen deres. Å bry seg er å være medfølende og dermed danne et fellesskap av mennesker som ærlig møter den smertefulle virkeligheten av vår begrensede eksistens.                                                                       

Å bry seg er den mest menneskelige gesten, der den modige bekjennelsen av vår felles brudd ikke fører til lammelse, men til fellesskap. Når den ydmyke bekjennelsen av vår grunnleggende menneskelige sønderknusthet danner grunnen som all dyktig helbredelse kommer ut fra, så kan kur velkommen ikke som en eiendom man kan kreve, men som en gave man kan dele i takknemlighet.

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Gud har noe på gang i Norge!

I dag gleder jeg meg over det Gud gjør i Norge. 8000 ungdommer samles i Telenor Arena for å hylle Jesus. Det er fantastisk. Jeg skulle så gjerne vært der, men jeg og mange med meg er med i bønn. Men det er mer å glede seg over! 30 kristne organisasjoner står bak, fra mange ulike kirkesamfunn. Arrangementet er derfor også et sterkt vitnesbyrd om kristen enhet. Dette er også et arrangement hvor generasjonene møtes, hvor makelig kristenliv utfordres, hvor mennesker vil oppleve kall til misjon.

Jeg gleder meg også over at over 800 kristne ungdommer har drevet gateevangelisering i Oslo i forkant av The Send i hele 35 team. 200 av disse kommer fra Brasil og land i Europa. Team fra Ungdom i Oppdrag har møtt 20.000 ungdommer ansikt til ansikt i Norges landstrakte land i forkant av The Send arrangementet. 

Så det er virkelig mye å takke Gud for og glede seg over! Gud har noe på gang i Norge!

Dette er et mektig svar på inderlig bønn for Norge fra Norges bedende menn og kvinner1

Se opp til Ham og strål av glede - noen tanker inspirert av Isak syreren

Noen har oppmuntringens tjeneste! En forbeder ringte meg her om dagen, og i forbindelse med vår gode samtale, delte han et bibelvers med meg som passet så godt inn i det som har opptatt meg i det siste. Dagene mine er ganske utfordrende for tiden med mye smerter, stivhet i kroppen, skjelving og økt tinnitus. Så jeg blir sliten. Av og til litt mismodig. Bibelverset Carl delte meg var dette:

"De så opp til ham og strålte av glede, og deres ansikt rødmet aldri av skam." (Salme 34,6)

Verset passer godt med noe Isak syreren har skrevet. Som jeg har skrevet tidligere er Isak følgesvennen min for tiden, og jeg har lovet å komme tilbake til ham ved ujevne mellomrom. Her er Isak syreren i min oversettelse: 

"En som har mange jern i ilden kan ikke være mild og rolig. For han tvinges stadig til å søke de tingene han sliter seg ut på og får ham til å drive med dem, enten han vil eller ikke; de uroer hans sinn og hans indre fred. En munk skal stå for Guds ansikt og alltid ha blikket hele tiden rettet mot Ham; slik at han kan våke over sin oppmerksomhet, rense og forvandle alle små impulser som oppstår inne i ham, og i ro og klarhet kunne utskille hva som kommer og går i hans sjel. Tro ikke at du vil finne lys i din sjel om du ikke har lagt fra deg alle dine bekymringer."

Gled dere alltid!

 "Gled deg alltid! Du kan ikke gjøre noe godt fra indre anstrengelser, men av glede – du kan gjøre hva som helst.» 

"Gled dere alltid i Herren! Igjen vil jeg si: gled dere!" (Fil 4,4)

"Glede i Herren er deres styrke." (Neh 8,10)                                                                                                                                                                                                                                                                      - Hl. Serafim av Sarov (bildet), russisk helgen (1759-1833). Han hadde et spesielt nært forhold til skogens dyr.

Filipperbrevet: Et gledens brev i trengselstider, del 45

Guds rike er avhengig av penger! Vi kan like det, eller ikke. Den kristne forsamlingen i Filippi var seg sitt ansvar bevisst. De støttet det apostoliske arbeidet til Paulus og hans medarbeidere. Paulus skaffet tilveie midler selv gjennom sitt arbeide som teltmaker. Han ville ikke ligge noen til byrde. Men så var det perioder hvor han ikke kunne utføre sitt yrke og tjene til livets opphold, for arbeidet med forkynnelse, undervisning og menighetsplantingsarbeid tok all tid. Da trådte de kristne i Filippi til. De sendte gaver til ham både 'en og to ganger', og de hadde god økonomisk sans: 

"Dere vet selv, filippere, at i den første tiden jeg forkynte evangeliet og forlatt Makedonia, var dere den eneste menigheten som ført regnskap med meg over gitt og mottatt." (Fil 4,15)

Nå bekrefter Paulus at han har mottatt gaven, og han gleder seg stort over den omsorgen den unge menigheten viser ham. Det er ikke bare ord, men det er praktisk omsorg. 

En kristen - selv en apostel - må klare seg med lite i perioder. Andre ganger er det overflod. Paulus har lært en ting: "Å klare seg med det jeg har." (v.11)

Så avlegger han et personlig vitnesbyrd: "Jeg vet hva det vil si å ha det trangt, og hva det vil si å ha overflod. Jeg er innviet i alt, å være mett og å være sulten, å ha overflod og å lide nød. Alt makter jeg i ham som gjør meg sterk." (Fil 4,12-13)

For å kunne leve slik er nøkkelordet: innvielse. 

Er man innviet i alt "makter man alt i ham som gjør oss sterke". Det er viktig å få med seg nyansen her. Det er ikke i meg selv jeg makter alt, men i Ham. Den forskjellen er stor. Den største faren i kristen virksomhet er ikke vår svakhet, men vår styrke. Vi er ofte så sterke i oss selv at vi ikke har behov for Gud. Dermed blir vår styrke et hinder for oss - og for Gud. I deler av kristenheten er det en forakt for svakhet, men apostolisk kristen tro sier det klart og tydelig: "For når jeg er svak, da er jeg sterk." (2.Kor 12,10)

Styrken er dermed Guds. Dette understrekes av ordene: "Så skal min Gud, som er så rik på herlighet i Kristus Jesus, gi dere alt dere trenger."

Jesus er Guds ett og alt. Han er det vi trenger. Han er selve ressursen. Han har ikke bare alle ressurser, men ER ressursen. Den som oppdager dette har oppdaget en hemmelighet.

Filipperbrevet epilog er lik prologen og avsluttes med ordene om hellighet: "Hils hver og en av de hellige i Kristus Jesus. Mine søsken her hilser dere. Alle de hellige hilser dere, særlig de som er i keiserens tjeneste." (Fil 4,21-22)

"De som er i keiserens tjeneste" sikter til tjenere, ikke våpenføre menn, som ikke kunne ta del i menighetens gudstjenester og nattverden. Det fantes en rekke romerske garnisoner utenfor keierhovedstaden, men her siktes det til kristne som tjente ved det keiserlige hoff i Rom.

Hermed avsluttes bibelstudiet over Filipperbrevet. Det ble 45 artikler tilsammen for å kommentere de fire kapitlene. Nå lurer jeg på om jeg skal ta fatt på et av de andre brevene, om interessen er tilstede hos mine lesere? Er det en god ide å fortsette, eller blir slike serier for lange?

Filipperbrevet: Et gledens brev i trengselstider, del 44

Det er mye å glede seg over! Livet byr på mange goder, og gode overraskelser. Om vi har øyne å se med. For livet kan bli veldig alvorlig, altfor alvorlig. Mens jeg leser disse ordene fra Fil 4,8-9: "Alt som er sant og edelt, rett og rent, alt som er verd å elske og akte, all god gjerning og alt som fortjener ros, legg vinn på det. Og alt dere har hørt og tatt imor, sett og hørt hos meg, gjør alt dette! Så skal fredens Gud være med dere.", kommer jeg til å tenke på noe den tidligere dominikanermunken Haavar Simon Nilsen sa til Vårt Land nylig. 

Haavar Simon Nilsen sier i dette oppsiktsvekkende intervjuet med Vårt Land hvor han forteller hvorfor han bryter opp fra et liv som katolsk munk (men ikke fra troen), at kristendommen har noe livsfornektende ved seg, noe som også er flettet inn i kulturen, og som han drømmer om å røske opp i: 

"Jeg hører Lan Marie Berg som sier at 'vi må bli flinkere til å kjøre mer kollektivt, vi må bli flinkere til å spise mindre kjøtt, vi må bli flinkere til å fly mindre'. Jeg kan ikke tenke meg noe mer turn off enn å ha det som livsmål. Vi må ha lyst! Hvor er lysten din, Lan Marie Berg?" Så spør journalisten fra Vårt Land: "Det du sier er at vi er fryktelige pietistiske, når vi sorterer søpla vår og sykler?" Til dette svarer den tidligere munken: "Det er bra det. Vi gjør mange gode ting. Men når det er flinkheten i det som er drivkraften, så er jeg redd for at vi utarmer oss selv, for vi trenger å stå i kontakt med lysten, som er livsenergien vår."

Selvsagt finnes det noe livsfornektende ved den kristne tro. Vi skal ta vårt kors opp og følge Jesus hver dag. Samtidig har livet mange gleder vi skal ta del i. Vi må ikke glemme at når Gud hadde skapt verden så han på skaperverket og sa at det var, for å sitere en gammel bibeloversettelse 'såre godt'. Så det gjelder å finne de tingene som livet har å by på og glede seg over dem.

Først nevner Paulus det som er 'sant'. 'Alt er relativt', er det mange som sier. Det er ikke sant! Det finnes en sannhet for sannheten finnes personifisert, i Jesus. Han sier om seg selv: "Jeg er sannheten." (Joh 14,6). Guds ord er sant og troverdig. Så det finnes noe som er sant. Og dermed noe som er løgn og bedrag. Vi skal holde fast ved det som er sant og ekte, og søke det.

Så nevner han det som er 'edelt'. Vi snakker ikke så mye om det i vår tid. Så mye i vår tid er billig. Det ordet Paulus bruker er det greske ordet: 'semnos'. Dette ordet brukes om gudene og gudenes templer. Her beskriver det et menneske som vandrer gjennom verden som han var Guds tempel. Det stemmer jo veldig godt overens med det Paulus skriver til den kristne forsamlingen i Korint: "Eller vet dere ikke at kroppen deres er et tempel for Den Hellige Ånd, som er i dere, som dere har fra Gud, og at dere ikke tilhører dere selv." (1.Kor 6,19) Ordet 'semnos' beskriver noe som 'herlighetens verdighet over seg'. Det er noe å tenke over! Vi er et 'KONGELIG presteskap'. Det er mange ting i vår verden som er lettkjøpte og tiltrekkende for dem som er overfladiske. Men for en kristen, som er av kongelig slekt, bør han eller henne være oppatt av det som er edelt og ekte. 

I følge ordboken beskriver ordet 'edel' som adjektiv noe eller noen som tilhører rang, tittel eller fødsel til aristokratiet, noen som har eller viser gode personlige egenskaper eller høye moralske prinsipper. Når ordet brukes som substantiv, representerer det en person av edel rang eller fødsel.

Så følger det som er 'rett'. Det greske ordet er 'dikaios'. Ordet beskriver en som ser sin plikt og som handler deretter.

Det neste som nevnes er det som er 'rent'. Det greske ordet som brukes er 'hagnos', og det beskriver det som er moralskt uklanderlig. Når ordet brukes seremonielt beskriver det det som er blitt renset slik at det er verdig til å bli brakt fram for Gud og bli brukt i Hans tjeneste. Det er interessant å merke seg at Bibelen taler om 'urene ånder'. Alt som har med den onde å gjøre er urent. Bare Gud er ren.

'Alt som er verd å elske.' Det er en viktig nyansering! Den mest dekkende ordet og den mest bokstavelige oversettelsen av det greske ordet 'prosphiles'  ville være: 'yndig' eller 'sjarmerende'. Ordet kan også oversettes 'det som fremkaller kjærlighet'. Vi er kalt til å være milde, vise velvilje og bære over med mennesker - det vil fremkalle kjærlighet.

'All god gjerning' trenger ingen nærmere forklaring. Dette handler om praktisk kristen tro, Kjærlighet i praksis. Sette den andre høyere enn oss selv. Hjelpe, støtte, vise godhet.

Så avslutter Paulus med disse ordene: 'alt det som fortjener ros'. Det finnes en kristen hederskultur som handler om å tale vel om andre, hedre dem, oppmuntre dem. Æres dem som æres bør, heter det. Ppaulus har tidligere i Filipperbrevet skrevet om Epafroditus som ble syk i tjenesten og som hadde tjent dem med inderlighet. Om ham skriver Paulus: "Ta derfor imot ham i Herren med all glede, og vis slike som ham ære." (Fil 2,29) Paulus instruerer sin unge medarbeider Timoteus: "De eldste som er gode ledere, skal regnes verdige til dobbel ære, særlig de som arbeider med ordet og læren." (1.Tim 5,17) Hvordan harmonerer dette i dag med hvordan kristne ledere omtales på? 

fortsetter