Guds rike er avhengig av penger! Vi kan like det, eller ikke. Den kristne forsamlingen i Filippi var seg sitt ansvar bevisst. De støttet det apostoliske arbeidet til Paulus og hans medarbeidere. Paulus skaffet tilveie midler selv gjennom sitt arbeide som teltmaker. Han ville ikke ligge noen til byrde. Men så var det perioder hvor han ikke kunne utføre sitt yrke og tjene til livets opphold, for arbeidet med forkynnelse, undervisning og menighetsplantingsarbeid tok all tid. Da trådte de kristne i Filippi til. De sendte gaver til ham både 'en og to ganger', og de hadde god økonomisk sans:
"Dere vet selv, filippere, at i den første tiden jeg forkynte evangeliet og forlatt Makedonia, var dere den eneste menigheten som ført regnskap med meg over gitt og mottatt." (Fil 4,15)
Nå bekrefter Paulus at han har mottatt gaven, og han gleder seg stort over den omsorgen den unge menigheten viser ham. Det er ikke bare ord, men det er praktisk omsorg.
En kristen - selv en apostel - må klare seg med lite i perioder. Andre ganger er det overflod. Paulus har lært en ting: "Å klare seg med det jeg har." (v.11)
Så avlegger han et personlig vitnesbyrd: "Jeg vet hva det vil si å ha det trangt, og hva det vil si å ha overflod. Jeg er innviet i alt, å være mett og å være sulten, å ha overflod og å lide nød. Alt makter jeg i ham som gjør meg sterk." (Fil 4,12-13)
For å kunne leve slik er nøkkelordet: innvielse.
Er man innviet i alt "makter man alt i ham som gjør oss sterke". Det er viktig å få med seg nyansen her. Det er ikke i meg selv jeg makter alt, men i Ham. Den forskjellen er stor. Den største faren i kristen virksomhet er ikke vår svakhet, men vår styrke. Vi er ofte så sterke i oss selv at vi ikke har behov for Gud. Dermed blir vår styrke et hinder for oss - og for Gud. I deler av kristenheten er det en forakt for svakhet, men apostolisk kristen tro sier det klart og tydelig: "For når jeg er svak, da er jeg sterk." (2.Kor 12,10)
Styrken er dermed Guds. Dette understrekes av ordene: "Så skal min Gud, som er så rik på herlighet i Kristus Jesus, gi dere alt dere trenger."
Jesus er Guds ett og alt. Han er det vi trenger. Han er selve ressursen. Han har ikke bare alle ressurser, men ER ressursen. Den som oppdager dette har oppdaget en hemmelighet.
Filipperbrevet epilog er lik prologen og avsluttes med ordene om hellighet: "Hils hver og en av de hellige i Kristus Jesus. Mine søsken her hilser dere. Alle de hellige hilser dere, særlig de som er i keiserens tjeneste." (Fil 4,21-22)
"De som er i keiserens tjeneste" sikter til tjenere, ikke våpenføre menn, som ikke kunne ta del i menighetens gudstjenester og nattverden. Det fantes en rekke romerske garnisoner utenfor keierhovedstaden, men her siktes det til kristne som tjente ved det keiserlige hoff i Rom.
Hermed avsluttes bibelstudiet over Filipperbrevet. Det ble 45 artikler tilsammen for å kommentere de fire kapitlene. Nå lurer jeg på om jeg skal ta fatt på et av de andre brevene, om interessen er tilstede hos mine lesere? Er det en god ide å fortsette, eller blir slike serier for lange?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar