Kol 1,21-23: "Dere må bare bli stående i troen, grunnfestet og stødige, uten å la dere rive bort fra det håpet som evangeliet gir." (Kol 1,23)
Det er viktig å tenke at vi ikke bærer troen, men det er troen som bærer oss. Troen er noe vi bekjenner med hele kirken. Det er lett å tenke at dette skjer på det individuelle plan og troen er jo personlig, samtidig som den er kollektiv. Det kan være godt å tenke på når man er ekstra sliten og fremsier Den apostoliske eller Den nikenske trosbekjennelsen, at man tror slik kirken tror. Troen er ikke noe man skal finne på selv. Den apostoliske troen er en overlevert tro fra apostlene til oss. Det er den grunnfestede og stødige troen. Min tro kan vakle, det gjør ikke kirkens felles overleverte tro.
Det kjennes fremmed ut når Paulus innleder avsnittet etter urkristnes trosbekjennelsen med ordene: "Også dere var en gang fremmede og fiender av Gud i sinn og tanke med deres onde gjerninger." (Kol 1,21) Men det er et ugjendrivelig faktum at synden skapte skillsmisse mellom Gud og mennesket. "Men nå har han forsonet dere med seg selv, da Kristus led døden i sin kropp av kjøtt og blod." (v.22) "Hellige, uten feil og uangripelig ville han føre dere fram for seg." Av sammenhengen ser vi at dette er Guds verk alene. Det er ingen ting i oss selv som hverken gjør oss hellige, uten feil og uangripelige, men ene og alene Kristi rettferdighet.
Forsoningens mål er hellighet. Forsoning innebærer en annen slags forpliktelse, nemlig å stå fast i troen og aldri gi slipp på det håp som evangeliet gir oss. Forsoning handler om at vi aldri mister tilliten til Guds kjærlighet. Ut fra forsoningens vidunder vokser det fram en urokkelig troskap og et uovervinnelig håp.
fortsettes
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar