Troens krav kan bli store, ja, uoverkommelige. Skyldfølelsen kan bli knugende. Om man ikke lykkes. Man skal be mer. Lese mer. Vitne mer. Gå i kirken oftere. Hjelpe andre. Gi mer. Det er som om man knekker under byrdene. Strikken tøyes til den til slutt brister.
Det slår meg hvor lett det er å manipulere med hjelp av den dårlige samvittigheten fra en talerstol. Det er ikke noe problem å vekke den dårlige samvittigheten, og få folk til å komme fram til forbønn - igjen og igjen. Som predikant har jeg gjort meg skyldig i det selv. Det er bare å snakke om hvor sløve vi er, hvor lite vi ber og leser i Bibelen det, så har du folk på kroken! Det treffer alltid. Eller at vi må være rede til at Jesus kommer igjen! Det er alltids noen som vil føle seg truffet av det.
At folk kommer skjelvende fram til forbønn behøver ikke være Åndens genuine verk i dem! Det kan være skyldfølelse og krav.
Det er alltid et trappetrinn til på stigen opp til det uoppnåellige bildet av sann åndelighet.
Jeg vender stadig vekk tilbake til ordene fra 1.Kor 1,9: "Gud har kalt oss til samfunn med Jesus Kristus."
Samfunn. Relasjon. Intimitet. Vennskap.
Dvel litt ved de ordene.
Alt må springe ut av en relasjon til Kristus.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar