I tanken kan man reise langt! For tiden er jeg ofte innom Athos, munkeøya (bildet), noen mil sørøst for Tessaloniki. Hit har mennesker kommet i mer enn 1000 år for å hengi seg til bønn. Den bønnen som først og fremst forvaltes på Athos er svært enkel: Kyrie Iesou Christe, eleison me - Herre Jesus Kristus, forbarm deg over meg. Denne bønnen kalles 'Jesusbønnen' eller 'Hjertets bønn' og den har for meg vært en kjær følgesvenn gjennom mange år. Det er den bønnen jeg ber mest og den er blitt en del av min bønnerytme.
"På 1300-tallet ble det strid om munkene på Athos og deres åndelige erfaringer gjennom å be Jesusbønnen. Det provoserende vitnesbyrdet var at hjertets bønn kunne åpne bederens blikk for det uskapte lyset, Gud selv. For teologer som ville holde orden og ha rede på grenselinjen mellom det guddommelige og det menneskelige synes dette å være kjetteri. Men kirken skulle komme til å akseptere paradokset at Gud lar seg erfare og samtidig forblir uutgrunnelig." (Professor Per Holmberg ved Göteborg universitet. Oversatt fra tidsskriftet Pilgruim nr 4/Årgang 27/2020, side 8)
Dette har vært til stor hjelp for meg de siste årene: At Gud lar seg erfare, men at Han er og forblir et mysterium. Det vi kan vite om Gud er at Han alltid er større enn våre forklaringer og strenge teologiske definisjoner. Gud sprenger de menneskelig erfaringene og strukturene og ordene.
Og Han lar seg erfare gjennom bønnen, ikke minst gjennom 'Hjertets bønn'.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar