Det er ikke likegyldig hvordan man lever som en kristen. Ens liv kan bli en selvmotsigelse, og avstanden mellom ord og handling kan bli så stor at den er uoverkommelig. Det er mulig å bli en fiende av Jesu Kristi kors. 'Det er ikke Gud jeg har problemer med, det er bakkemannskapet hans', har noen sagt. Apostelen Paulus sier det slik: "Som jeg ofte har fortalt dere, og nå gråtende forteller dere igjen: Mange vandrer som fiender av Kristi kors." (Fil 3,18)
Det er altså en sorg hos apostelen dette. Liv og lære samsvarer ikke. Man bekjenner seg til Kristus, men lever på en måte som motsier bekjennelsen. Så konkretiserer Paulus hva han mener: "Deres mål er fortapelse, deres gud er magen, de setter sin ære i skam og tenker bare på de ting som hører jordelivet til." (v.19)
I vår frykt for å bli oppfattet som prektige og dømmende våger vi nesten ikke å snakke om dette i vår tid. Vi stiller vel sjelden spørsmålstegn ved vår livsførsel? 'Det har ikke andre noe med,' sier vi, og er rede til å forsvare mye om noen skulle trå oss nær og utfordre oss mec hensyn tl hvordan vi lever og hvordan vi bruker våre penger. Eller måten vi kler oss på. Ærer vi Kristus i disse tingene. Viser vi med våre liv sann gudsfrykt, eller sitter det mest i munnen? Får troen vår noen praktiske konsekvenser i det hele tatt? Fil 3,18-19 er ingen predikant eller pastors favorittekst, med mindre det handler om andre og ikke oss selv!
I stedet for å være opptatt av det som hører jordelivet til, skulle vi være himmelvendte. Ikke samle oss skatter på jorden, men gjøre gode investeringer for det Riket som kommer! Jesus var veldig tydelig når det gjaldt dette. Han sa:
"Samle dere ikke skatter på jorden, hvor møll og rust ødelegger, og hvor tyver bryter seg inn og stjeler. Men samle dere skatter i Himmelen, hvor verken møll eller rust ødelegger, og tyver ikke bryter seg inn og stjeler. For hvor skatten deres er, vil også hjertet deres være." (Matt 6,19-21)
Himmelperspektivet er tydelig hos Paulus: "Men vårt borgerskap er i Himmelen, og derfra venter vi også med iver på Frelseren, Herren Jesus Kristus." (Fil 3,20)
De som Paulus kaller 'fiender av Kristi kors' kan ha vært gnostikerne som var en stadig urfordring for de første kristne. Vi støter på dem en rekke steder i Det nye testamente. "Dette var vranglærere som forsøkte å intellektualisere den kristne tro og gjøre en slags filosofi ut av den. Deres hovedtese var at det fra tidenes begynnelse av alltid hadde vært to virkeligheter: ånd og materie. Ånden, sa de, er utelukkende god. Og materien er utelukkende ond. Hvis materien i sitt innerste vesen er ond, vil også kroppen i sitt innerste vesen være ond, og den forblir ond uansett hva du gjør med den. Dette fikk den konsekvens at du kunne gjøre hva du ville med kroppen din og synde med den, fordi ånden din var ren og uberørt. Dermed lærte gnostikerne at fråtseri og hor og homoseksualitet og drukkenskap ikke spilte noen som helst rolle, for det angikk jo bare kroppen som jo allikevel var uten betydning." (William Barclay: Min daglige studiebibel: Filipperbrevet, side 86)
En gruppe gnostiker hevdet at mennesket ikke kunne bli kalt fullkommen før det hadde erfart alt det livet hadde å by på, både på godt og ondt. Derfor, sa de, var det et menneskets plikt å utforske syndens dybder.
Gnostikerne forvrengte det kristne nådesbudskapet. De sa at i kristendommen var alle lover oppløst og at en kristen hadde frihet til å gjøre akkurat det han ville. De satte sin ære i å la sine lidenskaper få fritt spillerom. De sa at siden nåden var vid nok til å dekke all slags synd, kunne et menneske synde så mye han ville uten å bekymre seg. Det spilte ingen rolle for Guds altomfattende kjærlighet og tilgivelse. Vi har lignende strømmer i vår egen samtid, hvor en ny nådelære har grepet om seg.
Paulus avslutter med å peke på det kristne håpet. Den som er en kristen venter med iver på Frelseren, det vil si Jesu gjenkomst.
"Han skal forvandle vår forgjengelige kropp, så den blir likedannet med Hans herlighetskropp. Det skal Han v gjøre ved den kraft som gjør Ham i stand til å underordne alle ting under seg selv." (Fil 3,21)
Det kommer en dag da vi skal få legge til side vår dødelige kropp som vi har nå, og bli som Jesus Kristus selv. Det kristne håp er at det kommer en dag da vår forgjengelighet skal bli byttet ut med noe som ikke er noe mindre enn Kristi guddommelighet, og det dødelige skal bli forvandlet til det udødelige livs herlighet.
I neste artikkel tar vi fatt på kapittel 4 og det siste kapitlet i Filipperbrevet.
fortsettes
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar