Kolosserbrevet: Himmelvendt og jordnær, del 25

Kol 2,16-23: I disse versene begynner vi nå å ane konturene av den gnostiske vranglæren som hadde sneket seg inn i forsamlingen i Kolossai. Den var et sammensurium av asketisk selvfornektelse, påtatt ytre fromhet, mishandling av kroppen, syner og engledyrkelse. Mottoet for denne formen for gnostisismen var: 'ta ikke, smak ikke, rør ikke!'

La oss se litt nærmere på dette. Disse gnostiske uttrykksformene har paralleller til vår tids New Age: 

1. Det er snakk om en gnostisk askese. Gnostikerne betraktet all materie som grunnleggende ond. I og med at materien er ond, er også kroppen ond. Da spiller det ingen rolle hva vi gjør med den. Den kan brukes eller misbrukes på alle måter uten at det utgjør noen forskjell. Gnostisismen kan føre til enten total umoral, eller også til en streng askese. Dette strider klart mot hva både Jesus og apostlene lærte. Jesus selv hadde sagt at det spilte ingen rolle hva et menneske spiste: "Så kalte han folket til seg og sa: Hør og forstå! Ikke det som komm er inn i munnen gjør mennesket urent. Men det som går ut av munnen, det gjør mennesket urent." (Matt 15,10) Apostelen Paulus er like klar. Han sier: "Disse ting er bestemt til å brukes."(Kol 2,22)

2. Denne gnostiske læren blander sammen både de gnostiske og jødiske regler om høytider og sabbat. De var nøye med de årlige festdagene og de månedlige nymånedagene og de ukentlige sabbatene. De hadde satt opp lister over dager som spesielt tilhørte Gud, og visse ting som måtte gjøres og andre ting som ikke måtte gjøres. For dem handlet troen om et sett med ritualer. Apostelen Paulus tar et oppgjør med dette når han skriver: "Når dere med Kristus døde bort fra grunnkreftene i verden, hvordan kan dere da leve som i verden og rette dere etter slike bud som ta ikke, smak ikke, rør ikke? De gjelder jo ting som er ment til å brukes og forgå. Alt dette er bare menneskers bud og lærdommer." (v.20-22) 

Denne formen for askese handlet om en intellektualisert tro: "Slikt har riktig nok ord på seg for å være visdom, både den selvgjorte fromheten, selvfornektelsen og mishandlingen av kroppen. Men det har ingen verdi, det tjener bare til å gjøre vårt kjøtt blod tilfreds." (v.23)

3. En annen side ved den gnostiske vranglæren handlet om åndelige syner. Gnostikerne skrøt av at de hadde fått spesielle åpenbaringer. Dette dreide seg om hemmelig kunnskap som ikke alminnelige kvinner og menn kunne forstå eller ha innsikt i. 

4. Gnostikerne hadde også en høyt utviklet lære om engler, og trodde at de var mellomledd mellom mennesker og Gud. De dyrket disse englene, men for en kristen er tilbedelser noe bare som tilkommer Den treenige Gud. 

I neste del av denne serien begynner vi på kap.3

fortsettes

Kolosserbrevet: Himmelvendt og jordnær, del 7

Kol 1,15-16: Jesus er Guds eikon! Gnostikerne derimot, mente at Jesus bare var en av mange mellommenn mellom Gud og mennesker og selv om Han var stor, var Han bare en delvis åpenbaring av Gud. Paulus avviser dette fullstendig: "Han er den usynlige Guds bilde, den førstefødte før alt det skapte." (Fil 1,25) Med andre ord: Slik Jesus er, slik er Gud. Dette er en del av Jesus selvpresentasjon. Når Filip sier til Jesus: "Herre, vis oss Far, det er nok for oss," så svarer Jesus: "Kjenner du meg ikke Filip, enda jeg har vært hos dere så lenge? Den som har sett meg, har sett Far. Hvordan kan du da si: Vis oss Far? Tror du ikke at jeg er i Far og Far i meg? De ord jeg sier til dere, har jeg ikke fra meg selv. Far er i meg og gjør sine gjerninger. Tro meg: Jeg er i Far og Far er i meg." (Joh 14,8-11)

Denne tidlige kristne trosbekjennelsen tar utgangspunkt i at Kristus er den usynlige Guds bilde. Her brukes et gresk ord som vekket mange assosiasjoner hos dem som leste dem, nemlig det greske ordet 'eikon', hvor vi henter ordet 'ikon' fra. Ordet betyr 'bilde'. Når den som forfattet disse linjene brukte dette ordet i den sammenhengen, slås det fast at Jesus er det fullkomne uttrykket for Gud. For å se hvordan Gud er, må vi se på Jesus. 

Men det er mer i dette ordet enn som så. Dette var noe å tygge på både for jøde og greker og for en gnostiker:

Både Det gamle testamente og de bøkene som ble skrevet mellom de to testamentene har mye å si om visdom. Blant annet kapittel 2 og 8 i Salomos ordspråk. Der heter det at Visdommen er evig som Gud selv. I Visdommens bok, et utenombibelsk skrift, 7,26, blir 'eikon' brukt om visdommen. Der er Visdommen et 'eikon' av Guds godhet. I Det nye testamente blir denne Visdommen kroppsliggjort i Kristus. Paulus skriver i 1.Kor 1,23-24: "Han er en snublestein for jøder og dårskap for hedninger, men for dem som er kalt, både jøder og grekere, er Kristus Guds kraft og Guds visdom."

Grekerne, hedningene, var på sin side opptatt av 'logos', av 'ordet'. Eller 'Guds-fornuften'. For dem handlet det om at det var 'logos' - 'ordet', 'fornuften', som skapte verden. Dette kunne gnostikerne være enige i. 'Logos' styrte stjernene i sine baner og fastsatte naturlovene. I kristen tro er det slik at Kristus er dette 'logos', selve Ordet, som er blitt inkarnert, kroppslligjort i Guds eikon, bilde. Kristus er selve BILDET eller PORTRETTET av Gud.

Det andre greske ordet som brukes i denne trosbekjennelsen er ordet 'pleroma'. Kristus er Guds 'pleroma'. Ordet kan oversettes 'fylde'. Kristus er ikke bare en 'skisse' av Gud, noe ufullstendig. Kristus er Guds fulle åpenbaring, Han er fylden av alt det Gud representerer! Det er ikke noe å legge til. Ingen over, ingen ved siden av.

Så kommer vi til noe som  er særdeles aktuelt i vår tids nyåndelighet og religiøse strømninger, og som vi blant annet møter hos Jehovas vitner, nemlig troen på at Kristus er et skapt englevesen. Men Kristus er ikke skapt, Han er født. Den tidlige kirken slår fast i Den nikenske trosbekjennelsen: '... født av Faderen fra evighet, Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av sann Gud, født, ikke skapt, av samme vesen som Faderen...' Det sto en kamp om kristologien da som nå, derfor er kirken tindrende klar i sin bekjennelse og rydder en hver tvil til side. Denne trosbekjennelsen likedan: "den førstefødte før alt det skapte." (Fil 1,15)

Ifølge gnostikerne ble skaperverket utført av en fjern gud, som ikke bare var likegyldig, men direkte fiendtlig til den sanne Gud. Denne trosbekjennelsen understreker at Guds medarbeider under skapelsen er Hans Sønn.

Han er den førstefødte, som står over alt det skapte, jfr. Kol 1,15. Det er to ting vi skal merke oss: den førstefødte var i jødisk tankegang svært alminnelig å bruke som et hedersnavn. Et eksempel på dette er 2.Mos 4,22 hvor Herren sier om Israel: "Israel er min førstefødte sønn." Meningen her er at Israel som nasjon er Guds kjæreste barn. For det andre er 'den førstefødte' en betegnelse på Messias. Et eksempel på dette er Salme 89,28 hvor det heter om Messias: "Jeg gjør ham til min førstefødte, den høyeste blant kongene på jorden." Når denne trosbekjennelsen sier at Sønnen er den førstefødte, som står over alt det skapte, da menes det at den høyeste ære blant hele skapningen tilhører Ham. 

Det er ved Sønnen alle ting ble skapt. Dette gjelder alt, både i himmelen og på jorden, både det synlige og det usynlige. Gnostikerne ga englene stor plass, noe vi også ser i den moderne nyreligiøsiteten. Apostolisk tro gir Kristus førsteplassen. Englene er ham underordnet. Kristus er skaperen, og han har ikke bare skapt alt, men alt er skapt til ham. Til hans ære. Sønner er altså ikke bare den som handler i skapelsen, men han er også målet for all skapningen. Det vil si: alt er skapt for å høre ham til, og det var i skapningens tilbedelse og kjærlighet han skulle ha sin lyst og sin glede.

fortsettes

Filipperbrevet: Et gledens brev i trengselstider, del 41

 Det er ikke likegyldig hvordan man lever som en kristen. Ens liv kan bli en selvmotsigelse, og avstanden mellom ord og handling kan bli så stor at den er uoverkommelig. Det er mulig å bli en fiende av Jesu Kristi kors. 'Det er ikke Gud jeg har problemer med, det er bakkemannskapet hans', har noen sagt. Apostelen Paulus sier det slik: "Som jeg ofte har fortalt dere, og nå gråtende forteller dere igjen: Mange vandrer som fiender av Kristi kors." (Fil 3,18) 

Det er altså en sorg hos apostelen dette. Liv og lære samsvarer ikke. Man bekjenner seg til Kristus, men lever på en måte som motsier bekjennelsen. Så konkretiserer Paulus hva han mener: "Deres mål er fortapelse, deres gud er magen, de setter sin ære i skam og tenker bare på de ting som hører jordelivet til." (v.19)

I vår frykt for å bli oppfattet som prektige og dømmende våger vi nesten ikke å snakke om dette i vår tid. Vi stiller vel sjelden spørsmålstegn ved vår livsførsel? 'Det har ikke andre noe med,' sier vi, og er rede til å forsvare mye om noen skulle trå oss nær og utfordre oss mec hensyn tl hvordan vi lever og hvordan vi bruker våre penger. Eller måten vi kler oss på. Ærer vi Kristus i disse tingene. Viser vi med våre liv sann gudsfrykt, eller sitter det mest i munnen? Får troen vår noen praktiske konsekvenser i det hele tatt? Fil 3,18-19 er ingen predikant eller pastors favorittekst, med mindre det handler om andre og ikke oss selv! 

I stedet for å være opptatt av det som hører jordelivet til, skulle vi være himmelvendte. Ikke samle oss skatter på jorden, men gjøre gode investeringer for det Riket som kommer! Jesus var veldig tydelig når det gjaldt dette. Han sa:

"Samle dere ikke skatter på jorden, hvor møll og rust ødelegger, og hvor tyver bryter seg inn og stjeler. Men samle dere skatter i Himmelen, hvor verken møll eller rust ødelegger, og tyver ikke bryter seg inn og stjeler. For hvor skatten deres er, vil også hjertet deres være." (Matt 6,19-21)

Himmelperspektivet er tydelig hos Paulus: "Men vårt borgerskap er i Himmelen, og derfra venter vi også med iver på Frelseren, Herren Jesus Kristus." (Fil 3,20)

De som Paulus kaller 'fiender av Kristi kors' kan ha vært gnostikerne som var en stadig urfordring for de første kristne. Vi støter på dem en rekke steder i Det nye testamente. "Dette var vranglærere som forsøkte å intellektualisere den kristne tro og gjøre en slags filosofi ut av den. Deres hovedtese var at det fra tidenes begynnelse av alltid hadde vært to virkeligheter: ånd og materie. Ånden, sa de, er utelukkende god. Og materien er utelukkende ond. Hvis materien i sitt innerste vesen er ond, vil også kroppen i sitt innerste vesen være ond, og den forblir ond uansett hva du gjør med den. Dette fikk den konsekvens at du kunne gjøre hva du ville med kroppen din og synde med den, fordi ånden din var ren og uberørt. Dermed lærte gnostikerne at fråtseri og hor og homoseksualitet og drukkenskap ikke spilte noen som helst rolle, for det angikk jo bare kroppen som jo allikevel var uten betydning." (William Barclay: Min daglige studiebibel: Filipperbrevet, side 86)

En gruppe gnostiker hevdet at mennesket ikke kunne bli kalt fullkommen før det hadde erfart alt det livet hadde å by på, både på godt og ondt. Derfor, sa de, var det et menneskets plikt å utforske syndens dybder. 

Gnostikerne forvrengte det kristne nådesbudskapet. De sa at i kristendommen var alle lover oppløst og at en kristen hadde frihet til å gjøre akkurat det han ville. De satte sin ære i å la sine lidenskaper få fritt spillerom. De sa at siden nåden var vid nok til å dekke all slags synd, kunne et menneske synde så mye han ville uten å bekymre seg. Det spilte ingen rolle for Guds altomfattende kjærlighet og tilgivelse. Vi har lignende strømmer i vår egen samtid, hvor en ny nådelære har grepet om seg. 

Paulus avslutter med å peke på det kristne håpet. Den som er en kristen venter med iver på Frelseren, det vil si Jesu gjenkomst. 

"Han skal forvandle vår forgjengelige kropp, så den blir likedannet med Hans herlighetskropp. Det skal Han v gjøre ved den kraft som gjør Ham i stand til å underordne alle ting under seg selv." (Fil 3,21) 

Det kommer en dag da vi skal få legge til side vår dødelige kropp som vi har nå, og bli som Jesus Kristus selv. Det kristne håp er at det kommer en dag da vår forgjengelighet skal bli byttet ut med noe som ikke er noe mindre enn Kristi guddommelighet, og det dødelige skal bli forvandlet til det udødelige livs herlighet. 

I neste artikkel tar vi fatt på kapittel 4 og det siste kapitlet i Filipperbrevet.

fortsettes

Den hellige kroppen, del 2

Mens det i verden er et veldig fokus på kropp, ikke minst på veltrente kropper, er det i enkelte kristne miljøer nærmest en kroppsforakt.

Det kan ha sammenheng med at vi har en tendens til å dele opp livet i det hverdagslige og det åndelige. Vi får beskjed om å ta vare på vårt åndelige liv, og at det er vår ånd som er viktig. I trosbevegelsen var mantraet lenge: 'Vi er ånd, har en sjel og bor i en kropp.' Det er til forveksling lik den gnostisismen de første kristne kjempet mot. Enkelte gnostikere mente at det ikke var så farlig med kroppen. Man kunne synde med kroppen, bare man holdt ånden ren.

Gresk tankegang deler mennesket i tre deler: ånd, sjel og kropp. Det er fremmed for hebraisk, og dermed bibelsk tenkning, hvor mennesket er et hele, med ånd, sjel og kropp, og hvor hver enkelt del er likeverdige. Bibelen deler heller ikke opp livet i det hverdagslige og det åndelige. Livet vi skal leve er begge deler.

Mot slutten av det første brevet apostelen Paulus skriver til den kristne forsamlingen i Tessaloniki, skriver han:

'Må fredens Gud selv hellige dere helt igjennom! Og må deres ånd, sjel og kropp helt og fullt bli BEVART ulastelig ved vår Herre Jesu Kristi gjenkomst!' (1.Tess 5,23)

Dette er det bibelske synet på mennesket. Merk dere at både ånd, sjel OG kropp skal bevares. Som et hele.

I brevet til Kolosserne skriver den samme apostelen om den falske visdommen. Når Paulus snakker om denne visdommen, så siktes det trolig til tanker som hadde sammenheng med den allerede omtalte gnostisismen. Som allerede nevnt var et av kjennetegnene på denne vranglæren forakten for kroppen. Gnostikerne mente at den materielle verden er ond og mørk, mens sjelen er god, lys og guddommelig. Sjelen mente man var i fangenskap i kroppen og måtte frelses fra dette fangenskapet ved hjelp av innsikt, gresk: gnosis. Paulus advarer mot dette for noen slik kroppsforakt finnes ikke i den kristne tro. Visdomslæren som Paulus henviser til handlet blant annet om: "mishandling av kroppen." (Koloss.2,23) Bibelen derimot sier klart og tydelig at: "Kroppen tilhører Kristus." (Koloss.2,17) Det siste viser med all tydelighet at kroppen er hellig.

I 1.Kor.6,19-20 sier Guds Ord følgende: "Eller vet dere ikke at kroppen deres er et tempel for Den Hellige Ånd, som er i dere, som dere har fått fra Gud, og at dere ikke tilhører dere selv? For dere ble kjøpt for en høy pris. Gi derfor Gud ære i deres kropp og i deres ånd, for begge hører Gud til."

fortsettes

Fornektelse, løgn og ærlighet

Det er lengre mellom hver gang nå, men jeg møter de fortsatt. Sist var det en kvinne etter et møte hvor jeg hadde undervist. Jeg hadde snakket om det å være åpen og ærlig med eget levd liv. Hun stanset meg i en gang rett etter møtet og sa bebreidende: "Du sa du var bærer av noe. Du er ikke bærer av noe som helst. Sier du det da kommer du til å få det. Nekt å ta det imot og da får du det ikke."

Jeg orket ikke å ta diskusjonen der og da, men hva var det damen sa? At jeg skulle lyve? Hun ville jeg skulle leve med en løgn.

Dessuten var hun overtroisk! Hennes tro handler jo om at man kan få noe om man ikke sier de rette tingene!

Hva ville hun jeg skulle gjøre? Hoppe opp og ned og si: Jeg har ikke Parkinsons! Jeg har ikke Parkinsons! Jeg har ikke Parkinsons!

Denne læren var utbredt i 'trosbevegelsen'. Da fikk man høre at "vi er en ånd, som har en sjel, og vi bor i en kropp." Denne læren har sin rot i en gresk tankegang, i gnostisismen, som er den kristne tro fremmed. Den kristne tro har ikke greske, men jødiske røtter og den kristne tro er kanskje den mest kroppslige av alle. Vi tror at Gud ble inkarnert, ble kjød, ble menneske.

Hva slags gudsbilde skaper det om Gud skulle være slik at Han er ute etter at vi sier de rette ordene, før Han hjelper oss? Jeg satt aldri å ventet på at mine barn sa de rette tingene før jeg gav dem det de trengte. Skulle Gud, som er Far, være annerledes? "Når dere som er onde, vet å gi barna deres gode gaver, hvor mye mer skal ikke da deres himmelske Far gi  ...", sier Jesus.

Jeg har tro på ærlighet, derfor forteller jeg Gud hvordan jeg har det. Jeg forteller om min sorg, min smerte, mine følelser.

Joda, jeg tror Gud kan helbrede. Nå mens jeg kroppslig sett er svakere enn noen gang, har jeg aldri sett så mange mennesker bli helbredet, når vi ber for dem. Men jeg har aldri vært så syk.

Jeg orker ikke å spille en rolle, være en annen enn den jeg er. Jeg er et uregelmessig verb og slik har Gud skapt meg. Jeg sier det som det er. Også til Gud. Han kjenner meg best, det er Han som har skrudd meg sammen. Og jeg har lært at det er galt å lyve. Gud kaller det synd.

Oppgjør med vranglære: Kristus er født - ikke skapt

En gammel gnostisk lære om at Jesus er en engleskikkelse skapt av Gud, er seiglivet. Den dukker opp nå og da og forfektes av noen kristne med særstandpunkter fjernt fra den felles kristne tro, og i New Age relaterte sammenhenger.

I byen Kolossæ, en romersk by i Lilleasia, fantes det ulike platoniske og mystiske kulter. En av de mest populære handlet om en kultisk engledyrkelse, hvor erkeengelen Mikael var i sentrum. Han fikk æren for at byen Kolossæ en gang var blitt reddet fra en ulykke.

Den kristne forsamlingen i Kolossæ opplevde splittelser og utglidninger på grunn av synkretisme, det vil si at man blandet sammen ulike ideer, ulik tro og praksis sammen med kristen tro. Det er på denne bakgrunnen at apostelen Paulus skriver som han gjør i det brevet han sender til denne menigheten. Han tar et oppgjør med denne vranglæren. Når han skal presentere hvem Kristus er, skriver han:

"Han er den usynlige Guds bilde, den førstefødte før alt det skapte. For i ham er alt blitt skapt..." (Kol 1,15)

Legg merke til at apostelen, inspirert som han er av Den Hellige Ånd, understreker at Kristus ikke er skapt, men født.

Vi finner det samme i Rom 8,29: "... så han skulle være den førstefødte blant mange søsken."

Og slik bekjenner da også hele Kirken: "Og på en Herre, Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, født av Faderen før alle tider, Lys av Lys, sann Gud av sann Gud, født og ikke skapt, av samme vesen som Faderen." (Trosbekjennelsen Nikea 325/Konstantinopel 381)

Kol 1,15-20 blir av mange bibelforskere betegnet som en av Kristus-hymnene fra den tidlige kirken. Den er blitt sunget eller fremsagt i forbindelse med gudstjenesten. Og i denne tidlige kristne hymnen undestrekes det at Jesus er den førstefødte fremfor enhver skapning. Han er den som har skapt alle ting, både det materielle, det åndelige, det synlige og det usynlige. Denne tanken står altså i direkte motsetning til den gnostiske læren som går ut på at det var ulike englevesener som hadde skapt verden, og at Jesus var en blant flere slike vesener.

Guds ord avviser denne gnostiske læren ved å slå fast at Jesus er født, ikke skapt, og at Han er, før alt det skapte.

Anerkjente teologers avvisning av Thomas-evangeliet

Den nå avdøde biskop Bertil Gärtner (bildet), en av de uredde talsmennene for bibeltroskap i vårt naboland, og en drivende kraft i både svensk Oase og arbeidsfellesskapet Kirkelig fornyelse i Sverige, var særdeles tydelig i sin advarsel mot gnostisk vranglære. Han sa dette om Thomas-evangeliet:

"Som allmän mening om evangeliet kan man säga att det presenterar en tendentiös framställning av Jesu lära, vilken har stora likheter med äldre, ännu ej så utvecklade gnostiska tankesystem”.

En ortodoks biskop, biskop Kyrillos, som er en god venn av meg, sier dette om Thomas-evangeliet:

"En skrift utan Guds Helige Andes ledning och upplysning".

Det finnes ingen seriøs teolog, bibellærer eller evangelisk kristen som vil innestå for verken Thomas-evangeliets innhold, eller benekte at dens opprinnelse er gnostisk.

En av Norges aller fremste kirkehistorikere og teologer, Oskar Skarsaune, er av samme oppfatning. I sin bok "Den ukjente Jesus", legger han også vekt på den klare gnostiske tendensen i Thomas-evangeliet.

Her finnes en god fagartikkel å sette seg inn i for den som vil undersøke nærmere gnostisismen og Thomas-evangeliet:

http://www.iclnet.org/pub/resources/text/cri/cri-jrnl/web/crj0040a.html

Her er beviser på at Thomas-evangeliet forkynner gnostisisme

Tidligere i dag skrev jeg en bloggartikkel om Thomas-evangeliet, som enkelte kristne presenterer som om dette er å ligne med de skiftene som finnes i vår Bibel. Jeg skrev i den forrige artikkelen at Thomas-evangeliet inneholder gnostisisme, og i denne artikkelen skal jeg gi eksempler på hvorfor jeg hevder dette:

Et typisk eksempel er dette, fra vers 3: "Når dere kjenner dere selv, da skal dere bli kjent, og dere skal vite at dere er sønner av den levende Far. Men hvis dere ikke kjenner dere selv, da er dere i fattigdom, ja, dere er fattigdommen."

Dette reflekterer den gnostiske forståelsen av ens egen bevissthet av sin egen guddommelighet som det første steg til frelsen, i motsetning til Bibelens understrekning av at vi er syndere som er redningsløst fortapt uten Jesus.

Det annet eksempel, og kanskje det mest interessante finnes i vers 71:

"Jesus sa: Jeg vil ødelegge dette hus, og ingen skal kunne bygge det opp igjen."

Dette står i direkte motsetning til Joh 2,19:

"Jesus svarte og sa til dem: Bryt dette templet ned, så skal jeg gjenreise det på tre dager."

Dette viser både den gnostiske kroppsforakten, og deres avvisning av oppstandelsen. Gnostikerne avviste fullstendig oppstandelsen, i følge gnostikerne ble Jesus aldri oppreist fra graven, og det vil heller ikke vi bli.

Thomas-evangeliet har som kjent ingen referanse til oppstandelsen, heller ikke til Jesu guddommelighet.

Man skal heller ikke lese lenge i Thomas-evangeliet før en finner en sterk understrekning av kunnskap, og kunnskap som bare kan erverves på mystisk vis. Dessuten forkynner Thomas-evangeliet en annen frelsesvei enn Jesus. Om kvinner skal bli frelst, må de i følge Thomas-evangeliet bli som menn:

"For enhver kvinne som anser seg selv som mann, skal gå inn i himmelens rike."

Noe slikt finner du ikke i Det nye testamente. Der finner du derimot at Jesus er den eneste veien til himmelen, og at den eneste måten å bli frelst på er å ta imot Ham som sin Frelser og gjøre Ham til sin Herre. Det gjelder både kvinner og menn.

Pass opp for gnostiske skrifter som Thomas-evangeliet

I en artikkel litt lenger oppe på siden finner du eksempler som beviser at Thomas-evangeliet forkynner gnostisisme.

Når kristne bruker det gnostiske Thomas-evangeliet for å forsvare sin tro, bør vi være på vakt. Det gjøres på enkelte nettsider, og det er lett å bli forført, om man ikke forstår hva dette er. Både Det nye testamente og Oldkirken var tydelig i sin avvisning av gnostisismen, som både på den tiden og fremdeles er, en farlig vranglære.

Thomas-evangeliet er en samling av det som hevdes å være sitater fra Jesus, men om man kjenner sitt Nytestamente ser man at så ikke er tilfelle. Det finnes blant annet ingen beskrivelser av Jesu guddommelighet, eller av Hans liv eller gjerning. Thomas-evangeliet hører med til skrifter som evangeliene til Maria Magdalena og Filip. Forskerne mener det kan være fra omkring år 60 eller så sent som år 140. Det ble funnet i Egypt i 1945, og ikke minst grupper som er fascinert av New Age, har latt seg fascinere av dette gnostiske skriftet.

På nettet skriver en at han er overbevist på at det er Gud som sørget for at Thomas-evangeliet ble oppdaget. Men den bibelske kanon er for lengst avsluttet, og ikke noe kan eller skal legges til Bibelen. Den - og ingen annen skrift - er innblest av Gud og autoritativ. Så har da Kirken tydelig avvist disse gnostiske skriftene, og det med god grunn, da disse skriftene er "et annet evangelium", og ikke hører med til det som er inspirert av Den Hellige Ånd.

Jeg håper folk tenker seg vel om før de gir seg i kast med skrifter som ikke hører med i vår Bibel. Det er tryggest å holde seg til Bibelen, om man ikke skal bli forført. Gnostisismen er særdeles forførende i sitt vesen, og det er ikke for ingenting at apostelen Johannes måtte ta et så kraftig oppgjør med den, som han gjør i 1.Johannesbrev.

Det kristne syn på kroppen, del 2

Det er kanskje litt spesielt å vise et bilde som uttrykker en kunstners uttrykk av Jesu fødsel den siste dagen i juli, men dette handler ikke om en årstid, men noe så sentralt som inkarnasjonen. Dette at Gud blir menneske. Det er jo også selve utgangspunktet for at kroppen har en slik respektert stilling i den kristne tro. Den kristne tro er slett ikke kroppsfiendtlig, slik gnostisismen er det. Kroppen er et tempel for Den Hellige Ånd.

"Vet dere ikke at kroppen deres er et tempel for Den Hellige Ånd, som er i dere, som dere har fra Gud, og at dere ikke tilhører dere selv? For dere er kjøpt for en høy pris. Gi derfor Gud ære i deres kropp og i deres ånd, for begge hører Gud til." (1.Kor 6,19-20)

Legg merke til hva Herrens apostel skriver her. Dette kunne aldri en gnostiker si: "Gi derfor Gud ære i deres kropp og ånd, FOR BEGGE HØRER GUD TIL."

Dette er noe annet enn å si: "jeg er en ånd, som har en sjel og som bor i en kropp." I motsetning til det dualistiske menneskesynet, har den kristne tro, et helhetlig menneskesyn. Ånd, sjel og kropp er ett, og kroppen har en egenverdi som skal respekteres. Dette ser en jo også så tydelig i den kristne tros sterke understrekning av oppstandelsen. Vi tror på kroppens oppstandelse! Det var ikke Jesu ånd alene som sto opp igjen fra graven: "Og hvis ikke Kristus er oppstått, da er vår forkynnelse uten innhold, og troen deres er også uten innhold." (1.Kor 15,14) På grunn av dette lyder det så seierrikt i vers 20: "Men nå er Kristus oppstått fra de døde, og Han er blitt førstegrøden av dem som er sovnet inn."

Det er også veldig interessant å se at det er kroppen apostelen Paulus bruker som et bilde på Kirken. Han underviser om dette blant annet i 1.Kor 12, hvor han bruker mye plass på å forklare at alle deler av kroppen er viktige, og at alle deler står i et bestemt forhold til hverandre og trenger hverandre.

Den samme apostelen advarer mot de som mishandler sin kropp. Det er sin tids kroppsforaktere han tar oppgjør med, når han skriver:

"Hvis dere da altså døde med Kristus fra verdens makter, hvorfor vil dere da, som om dere lever i verden, underordne dere slike regler som: Rør ikke, smak ikke, ta ikke? - eller menneskers bud og lærdommer. Dette angår jo ting som er til for å gå i oppløsninhg ved bruken. Slikt har nok ord for å være visdom med sin selvvalgte gudsdyrkelse, ydmykhet og mishandling av kroppen." (Kol 2,20-23)

Paulus beskriver her sin samtids åndelige selvplukkere! Hva kjennetegner dem: hjemmesnekret tro. Og den besto av: selvvalgt gudsdyrkelse, ydmykhet og mishandling av kroppen. Finner vi igjen disse elementene i dag? Ja, i aller høyeste grad. I dag setter folk sammen sin egen tro. De tar litt her, litt der, og komponenter av ydmykhet og askese som er en annen type enn den kristne, preger dette. For dem er det ånden som er det viktige, for ikke å si det åndelige. Men det åndelige er nødvendigvis ikke kristent, det kan være hva som helst. Kristen tro legger vekt på hele mennesket: ånd, sjel og kropp.

Det kristne syn på kroppen, del 1

Reaksjonen uteble ikke når jeg i en artikkel tidligere i denne uken tok et oppgjør med den gnostiske tesen: "Vi er en ånd, som har en sjel og som bor i en kropp." For dette er ikke en kristen tanke. Gud har nemlig skapt oss som ånd, sjel og kropp og alle tre utgjør den helhet som er mennesket. Men gnostisk tankegang har infiltert og påvirket den kristne tro siden urkirken, og det er forbausende hvor mye gnostisk tankegang som har overlevd og blitt en del av kristen bekjennelse. Det kjennetegnes blant annet av en forakt for kroppen, og en sterk understrekning av det åndelige.

Hva er så et kristent syn på kroppen?

I Kristus blir Gud kropp! Det er jo inkarnasjonens store under, og en skal ikke lese lenge i evangeliene før en ser hvordan Kristus møter menneskets fysiske og kroppslige behov. Han gir de sultne mat, Han helbreder de syke og Han holder frem som eksempler de som kler de nakne, ser til de foraktede og gir til de som ingenting har.

De første kristne sto overfor mange utfordringer. En slik utfordring var gnostisismen. En av tidens tankeretninger, og som vi finner igjen i mye av dagens New Age tenkning. Gnostikerne snakket også om frelse, men det var en frelse befridd fra materien, fra kroppen og inn i den åndelige sfære. Gnostismen er egentlig bygget på en sterk dualisme, hvor man tydelig skiller mellom ånd og materie - og der materien er tvers igjennom ond. Dette fikk konsekvenser for mangt og mye, blant annet i en streng askese hvor noen gav avkall på ekteskap, kjøtt og vin, mens andre dyrket hedonismen - et liv i sus og dus, siden kroppen ikke hadde noen særlig betydning. Det var jo ånden som var viktigst.

Enkelte gnostiske grupper kunne askeptere Kristus som frelser, men da bare som en av mange frelsere. Og Kristus var i deres øyne en annen enn skaperguden. Kristus var en ånd, og bare tilsynelatende et menneske. For - en skapergud kunne ikke virkelig være en del av den materielle verden.

Kirken svarer på denne utfordringen ved å definere trosbekjennelsen der Jesu sanne natur fastslås: sann Gud og sant menneske.

(fortsettes)

Prisverdig oppgjør med Benny Hinn fra Ulf Ekman

Det er prisverdig at Ulf Ekman går i rette med vranglæren til Benny Hinn. Det vakte berettiget oppsikt når Ekman valgte å inviterte den nylig skilte amerikanske helbredelsesevangelisten Benny Hinn til årets sommerstevne i Uppsala. Hinn, som har kommet med en rekke merkelige uttalelser de siste årene, avslørte da også seg selv om en talsmann for ren og skjær gnostisisme da han talte på Livets Ord denne helgen. Ulf Ekman viste seg som ansvarlig leder, da han tok Hinn i skole umiddelbart etter Hinns tale, og nå også offentliggjør på sin egen blogg at han ikke kan stå inne for det Benny Hinn sa på dette møtet.

Teorier om at «Jesu blod ikke kom fra Maria, men direkte fra Gud», og at «mennesket er en ånd, som har en sjel og bor i et legeme» preget Benny Hinns forkynnelse. Det siste er jo noe også Kenneth Hagin, trosbevegelsens far har sagt og skrevet i mange av sine bøker. Hinn omtalte også Treenigheten som "den menneskelige treenigheten".

En konsekvens av Hinn's lære viste seg i en praktisk eksempel, da Hinn fortalte at han hadde erklært en kvinne som var kreftsyk som frisk, fordi det var kroppen hennes som hadde kreft, ikke hun.

Det er flott av Ekman å ta klar avstand fra dette, men det er jo et spørsmål om Benny Hinn i det hele tatt burde ha vært invitert.

Se:

http://www.vl.no/kristenliv/article61625.zrm

http://ulfekman.nu/

http://www.dagen.se/dagen/article.aspx?id=220085

Vi trenger å bli mer menneskelige - ikke mer åndelige!

Den svenske retreatlederen Magnus Malm (bildet) setter nok en gang særdeles viktige spørsmål på sakskartet. Malm, som er en av hovedtalerne på Nyhemsveckan, sier at kristne trenger å bli mer menneskelige, ikke mer åndelige!

En slik uttalelse vil nok vekke oppsikt, men det er fordi mye såkalt kristent egentlig er en form for gnostisisme. Magnus Malm har gjennom mye av sitt forfatterskap nettopp tatt et kraftig oppgjør, med de gnostiske tendensene innen kristenheten hvor åndelighet skjer på bekostning av menneskelighet. Den motsetningen er nemlig djupt ubibelsk.

I følge svenske Dagen sa Malm blant annet:

- Kristus är föreningen mellan Gud och människa, mellan det gudomliga och det mänskliga. Antikrist är det motsatta: klyvning av det gudomliga och mänskliga, han sätter dem som motsatser.

- Många lämnar kanske kyrkan för att människor där är overkliga, glasartade. Hur ofta skapas det nya människor, som den här konferensen har som tema, i kyrkan? Kanske skapas det snarare konstiga? Risken är att idealet blir ett tomt skal som Jesus ska få fylla men som i själva verket skiljer oss från såväl oss själva som andra människor och Gud.

- Andens uppgift är inte att lyfta människor till andlighet utan att skapa liv i dem.

Och det livet är ett mänskligt liv - med känslor av sorg, vrede, glädje, sorg. Att inte fly det utan tvärtom på djupet möta det, det är att vara mänsklig, det är att vara andlig.

Dette innspillet fra Magnus Malm burde skape ettertenksomhet også hos oss her i Norge. Problemene Malm belyser er ikke særegne svenske, men like aktuelle her hos oss.

Se også:

http://www.dagen.se/dagen/article.aspx?id=216835