Bedømme ånder og åndsstrømninger, del 1

I en uryddig tid som vår hvor følelsene spiller en så avgjørende rolle for mange kristne, og bestemmer hva de tror er rett, er det viktigere enn noensinne at nådegaven som kalles 'gaven til å prøve ånder' (1.Kor 12,10), fungerer i Kristi kropp. Skal vi forstå de åndelige strømningene vår tid opplever, må vi forstå at Bibelen opererer med tre begrep:

Kjødet
Bibelen lærer at mennesket kan leve etter kjødet - altså etter kroppens lyster og behov. Dette innebærer, at jeg lar min kropps fem sanser hersker over meg: at jeg lever etter hva hørselen, synet, følelsen etc sier meg. Et kjødelig menneske lever ikke etter ånden eller sjelen, men etter sine sanser. I Rom 8,12 leser vi følgende: 'Derfor brødre, skylder vi ikke kjødet noe, så vi skulle leve etter det'.

Sjelelige mennesker
Bibelen taler også om 'sjelelige mennesker'. Vi finner dette i 1.Kor 2,14: 'Men et sjelelig menneske tar ikke imot det som hører Guds Ånd til. For det er en dårskap for ham, og det kan bare bedømmes på åndelig vis'. Og i Jud v.19: 'Disse er de som skaper splittelse, de er sjelelige menneser som ikke har Ånden'. Hvem er de 'sjelelige mennesker'? Det er de som lar sin sjel - følelser, vilje og forstand - regjere. Har jeg sterke føleser, så er det disse som styrer meg. Er jeg en viljesterk person, er det viljen min som styrer meg. Eller jeg lar min forstand - den kunnskap jeg har ervervet meg, styre meg.

Ånden
Men verken kjødet eller sjelen skal styre en kristen! Guds mål med våre liv er at ånden skal herske og lede oss! Sjelen skal være en kanal, ikke en hindring for ånden, slik at Guds Ånd, som bor i vår ånd, kan vinne skikkelse i vår sjel. I 1.Kor 6,17 leser vi følgende: 'Men den som holder seg til Herren, er èn ånd med ham'. Og i Gal 4,19: 'Mine barn, som jeg igjen må føde med smerte, inntil Kristus vinner skikkelse i dere'.

(fortsettes)

Kroppslig åndelighet

Jeg har nettopp lest en artikkel av Martin Lönnebo, hvor Kristuskransens skaper skriver om sin vei til en kroppslig åndelighet.

Dette er noe som har opptatt meg lenge. Vi har lagt så stor vekt på det åndelige og sjelelige, at kroppen nærmest er fraværende, ikke bare i vår forståelse av det som har med Gud å gjøre, men også i manges hverdagsliv. Vel, da tenker jeg ikke på de som trives på treningsstudio! Men jeg ser det ofte i mitt møte med mennesker i sjelesørgriske samtaler. Mange sliter med å forholde seg til at vi er ånd, sjel og kropp og de sliter med at troen ofte blir noe 'luftig', noe som man ikke riktig helt får tak på.

En av utfordringene er at vi i den protestantiske leir har er at vi har fjernet det meste av det som kan være hjelpemidler for troen. Ikke minst praktiske hjelpemidler. Vi snakker om at vi har Bibelen, og det er bra - for uten Guds ord er vi ingenting - men hva med mennesker som opplever at ordene blir abstrakte, hva med de 'ordløse' i blant oss som er rammet av sykdom og ikke lenger kan lese, eller aldri har gjort det? Hvordan skal vi formidle troen til dem? Og hva med periodene av vårt liv når ordene våre ikke lenger strekker til, eller vi har mistet dem? Når konsentrasjonsevnen blir borte?

Det er her jeg opplever at Kristuskransen er et svært praktisk og nyttig hjelpemiddel. Den er en god pedagog! Disse fargelagte perlene den består av hjelper oss til å minnes, til å tenke og meditere.

Mot slutten av artikkelen til Lönnebo, som står i siste nr av det svenske tidsskriftet Pilgrim, forteller Lönnebo noen gripende historier:

"En kvinna i Norge berättade att hon hade skräck för förlossningen, men att hon hade fått styrka genom att hålla i Frälsarkransen (den heter så på svensk). Särskilt viktig blir Gudspärlan när nöden kommer. Vi fick ett kort. Han skrev hur hans syster låg på sitt yttersta på sjukhuset och kända hur slutet nalkades. Då tog hun av sig sin hörapparat och bad att få Frälsarkransen i handen. Med den som livboj färdades hun sedan i frid över dödsfloden."

Og tar også med denne:

"Under en ganska lång period var det tungt og mörkt. Gud var tyst. Det var jobbigt. Till slut tog jag tag i de båda tystnadspärlorna som omramar Gudspärlan och sa til Gud:

'Om du är tyst så är jag också'.

Och sen satt jag där, inte surt och argt utan med en slags liten förtröstan. Jag vet inte hur många dagar det tog men sen förnam jag att Gud log mot mig. Det var ett av de 'vackraste orden' jag någonsin tagit emot - att bryta tysnaden med ett leende. Det är märkligt med Gud, Jag har intet direkt ansikte på honom med ända både ler han och ser på mig med en öm blick."

Foto: Korsvei.

Sjelelige eller åndelige kristne? Bibelens lære om ånd, sjel og kropp, del 3

Mennesket er skapt i Guds bilde. Et gjenfødt menneske er også bærer av Den Hellige Ånd!

"Eller vet dere ikke at deres legeme er et tempel for Den Hellige Ånd som bor i dere, og som dere har fått fra Gud? Dere tilhører ikke lenger dere selv. Dere er dyrt kjøpt! La da legemet være til ære for Gud."

Vi - vår kropp - er et tempel for Den Hellige Ånd. På samme måte som Templet i Det gamle testamente var inndelt i tre deler, er også vi det. Den første delen var forgården, som var synlig for alle og dit alle kunne komme. Lenger inn var det det hellige, dit bare prestene kunne komme og da ikke uten den hellige salvingsoljen, røkelsen og skuebrødet. Gud selv bodde lengst inne - i det aller helligste, der mørket måtte vike for et strålende lys og dit ikke noe menneske fikk komme, bare Øverstepresten, som fikk gå dit en gang i året.

Mennesket er også Guds tempel, og består av tre deler. Kroppen er som den ytre delen som sees av alle. Forgården er som sjelen, som representerer menneskets indre liv og omfatter vårt følelsesliv, vilje og sinn. Og i vårt djup finnes vår ånd. Den plassen hvor Gud bor.

Hos profeten Jesaja heter det:

"For så sier Den øye, Den Opphøyede, han som troner for evig, han som bærer navnet Hellig: I det høye og hellige bor jeg, og hos den som er sønderknust og nedbøyd i ånden, for å gjenopplive de nedbøydes ånd og gjøre de sønderknustes hjerter levende." (Jes 57,15)

(fortsettes)

Sjelelige eller åndelige kristne? Bibelens lære om ånd, sjel og kropp, del 2

Mye av det som skjer i dagens kristenhet handler om følelser, og hva vi føler er målestokken for hva som er rett. Dermed blir sannhet veldig subjektivt og relativt. Føles det godt er det rett.

Men dette er ikke noe annet enn det Bibelen omtaler som det sjelelige eller det kjødelige.

Vår tid er derfor i stort behov av åndelig kunnskap, ikke minst om forskjellen mellom ånd, sjel og kropp.

Som jeg skrev i forrige artikkel så består mennesket av en helhet, men Bibelen blander aldri sammen ånd og sjel som om dette skulle være en og samme ting. Et sted hvor dette kommer veldig klart fram er Hebr 4,12: "For Guds ord er levende og virksomt og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger igjennom helt til det kløver sjel og ånd, ledd og marg, og er dommer over hjertets tanker og motiver." (Bibelen Guds Ord).

Her ser vi menneskets tre deler: ånd, sjel og kropp (ledd og marg). Når Guds ord forkynnes så har det den virkning at det skiller mellom vår sjel, vår ånd og vår kropp. For å forstå betydningen av dette må vi forstå forskjellen på disse tre delene, og hvordan de virker i forhold til hverandre. Som med alt annet må vi tilbake til begynnelsen, til menneskets skapelse. I 1.Mos 2,7 leser vi:

"Gud Herren formet mennesket av jordens støv, og blåste livets ånde i hans nese og mennesket ble til en levende sjel."

Her ser vi også denne tredelingen: Her begynner det med kroppen, så kommer ånden og til slutt blir mennesket til en sjel. Dette er Bibelens definisjon på et menneske: Det er en levende sjel. Det står at Gud "blåste livets ånde i hans nese", så vi kan godt si at sjelen er en kombinasjon av menneskets ånd og kropp.

I Joh 6,63 sier Jesus: "Det er Ånden som gjør levende, kjødet gagner ikke noe." Og i Rom 8,16 skriver apostelen Paulus: "Ånden selv vitner med vår ånd at vi er Guds barn."

I begge disse skriftstedene ser vi betydningen av Ånden, vår ånd og det sjelelige, eller det som her kalles kjødet. Vi skal etter hvert se nærmere på betydningen av dette, her i begynnelsen slår jeg bare fast at mennesket har en ånd og når Den Hellige Ånd kommer i berøring med vår ånd, noe som skjer i den nye fødsel, når vi tar imot Jesus som vår Frelser og gjør Ham til Herre i våre liv, da vitner den ånd som bor i oss med Den Hellige Ånd som tar bolig i oss, at vi er Guds barn.

La oss nå se nærmere på åndens, sjelens og kroppens funksjoner.

(fortsettes)

Sjelelige eller åndelige kristne? Bibelens lære om ånd, sjel og kropp, del 1

I en serie med artikler skal vi se nærmere på hva Bibelen lærer om ånd, sjel og kropp. Watchman Nee skriver i boken "The release of the Spirit: "Alle, som tjener Gud, vil før eller senere oppdage, at den største hindring i hans arbeide ikke er de andre, men ham selv. Han oppdager, at hans ytre og indre menneske ikke er i harmoni med hverandre, for begge søker i motsatt retning. Han innser også det ytre menneskets manglende evne til å overgi seg til åndens kontroll og dermed etterlater ham ute av stand til å adlyde Guds høyeste bud. Han vil snart oppdage, at den største vanskelighet ligger i hans ytre menneske, fordi det hindrer ham i å bruke sin ånd."

Apostelen Paulus er inne på dette i brevet som er skrevet til den menigheten i den første tiden som slet mest med kjødelighet, menigheten i Korint:

"Men et sjelelig menneske tar ikke imot det som hører Guds Ånd til. For det er en dårskap for ham, og han kan ikke kjenne det, det kan bare bedømmes på åndelig vis. Den åndelige derimot kan dømme om alle ting, men om ham selv kan ingen dømme. For hvem kjente Herrens sinn, så han kunne undervise ham? Men vi har Kristi sinn." (1.Kor 2,14-16)

Judas skriver også om sjelelige mennesker:

"Disse er de som skaper splittelse, de er sjelelige mennesker som ikke har Ånden." (v.19)

Andrew Murray sa ved en anledning at det forsamlingen og den enkelte bør frykte, det er den udisiplinerte aktiviteten, "sjelen med dens krefter, fokus og vilje." En annen betydningsfull åndelig veileder, baptistpastoren F.B Meyer, forklarte, at om han ikke hadde forstått forskjellen mellom sjel og ånd, så hadde han ikke fortstått hva åndelig liv er.

Mennesket er et hele, men Bibelen blander aldri sammen ånd og sjel som om det skulle være det samme. De er atskilte ikke bare i spørsmål om benevnelser om sin natur. Når Guds ord taler om den troendes fulle helliggjørelse, så er det en helliggjørelse til ånd, sjel og kropp. Hør bare:

"Må han selv, fredens Gud, hellige dere helt igjennom, og må deres ånd, sjel og legeme bevares fullkomne, ulastelige ved vår Herre Jesu Kristi komme." (1.Tess 5,23)

(fortsettes)

Det kristne syn på kroppen, del 2

Det er kanskje litt spesielt å vise et bilde som uttrykker en kunstners uttrykk av Jesu fødsel den siste dagen i juli, men dette handler ikke om en årstid, men noe så sentralt som inkarnasjonen. Dette at Gud blir menneske. Det er jo også selve utgangspunktet for at kroppen har en slik respektert stilling i den kristne tro. Den kristne tro er slett ikke kroppsfiendtlig, slik gnostisismen er det. Kroppen er et tempel for Den Hellige Ånd.

"Vet dere ikke at kroppen deres er et tempel for Den Hellige Ånd, som er i dere, som dere har fra Gud, og at dere ikke tilhører dere selv? For dere er kjøpt for en høy pris. Gi derfor Gud ære i deres kropp og i deres ånd, for begge hører Gud til." (1.Kor 6,19-20)

Legg merke til hva Herrens apostel skriver her. Dette kunne aldri en gnostiker si: "Gi derfor Gud ære i deres kropp og ånd, FOR BEGGE HØRER GUD TIL."

Dette er noe annet enn å si: "jeg er en ånd, som har en sjel og som bor i en kropp." I motsetning til det dualistiske menneskesynet, har den kristne tro, et helhetlig menneskesyn. Ånd, sjel og kropp er ett, og kroppen har en egenverdi som skal respekteres. Dette ser en jo også så tydelig i den kristne tros sterke understrekning av oppstandelsen. Vi tror på kroppens oppstandelse! Det var ikke Jesu ånd alene som sto opp igjen fra graven: "Og hvis ikke Kristus er oppstått, da er vår forkynnelse uten innhold, og troen deres er også uten innhold." (1.Kor 15,14) På grunn av dette lyder det så seierrikt i vers 20: "Men nå er Kristus oppstått fra de døde, og Han er blitt førstegrøden av dem som er sovnet inn."

Det er også veldig interessant å se at det er kroppen apostelen Paulus bruker som et bilde på Kirken. Han underviser om dette blant annet i 1.Kor 12, hvor han bruker mye plass på å forklare at alle deler av kroppen er viktige, og at alle deler står i et bestemt forhold til hverandre og trenger hverandre.

Den samme apostelen advarer mot de som mishandler sin kropp. Det er sin tids kroppsforaktere han tar oppgjør med, når han skriver:

"Hvis dere da altså døde med Kristus fra verdens makter, hvorfor vil dere da, som om dere lever i verden, underordne dere slike regler som: Rør ikke, smak ikke, ta ikke? - eller menneskers bud og lærdommer. Dette angår jo ting som er til for å gå i oppløsninhg ved bruken. Slikt har nok ord for å være visdom med sin selvvalgte gudsdyrkelse, ydmykhet og mishandling av kroppen." (Kol 2,20-23)

Paulus beskriver her sin samtids åndelige selvplukkere! Hva kjennetegner dem: hjemmesnekret tro. Og den besto av: selvvalgt gudsdyrkelse, ydmykhet og mishandling av kroppen. Finner vi igjen disse elementene i dag? Ja, i aller høyeste grad. I dag setter folk sammen sin egen tro. De tar litt her, litt der, og komponenter av ydmykhet og askese som er en annen type enn den kristne, preger dette. For dem er det ånden som er det viktige, for ikke å si det åndelige. Men det åndelige er nødvendigvis ikke kristent, det kan være hva som helst. Kristen tro legger vekt på hele mennesket: ånd, sjel og kropp.

Det kristne syn på kroppen, del 1

Reaksjonen uteble ikke når jeg i en artikkel tidligere i denne uken tok et oppgjør med den gnostiske tesen: "Vi er en ånd, som har en sjel og som bor i en kropp." For dette er ikke en kristen tanke. Gud har nemlig skapt oss som ånd, sjel og kropp og alle tre utgjør den helhet som er mennesket. Men gnostisk tankegang har infiltert og påvirket den kristne tro siden urkirken, og det er forbausende hvor mye gnostisk tankegang som har overlevd og blitt en del av kristen bekjennelse. Det kjennetegnes blant annet av en forakt for kroppen, og en sterk understrekning av det åndelige.

Hva er så et kristent syn på kroppen?

I Kristus blir Gud kropp! Det er jo inkarnasjonens store under, og en skal ikke lese lenge i evangeliene før en ser hvordan Kristus møter menneskets fysiske og kroppslige behov. Han gir de sultne mat, Han helbreder de syke og Han holder frem som eksempler de som kler de nakne, ser til de foraktede og gir til de som ingenting har.

De første kristne sto overfor mange utfordringer. En slik utfordring var gnostisismen. En av tidens tankeretninger, og som vi finner igjen i mye av dagens New Age tenkning. Gnostikerne snakket også om frelse, men det var en frelse befridd fra materien, fra kroppen og inn i den åndelige sfære. Gnostismen er egentlig bygget på en sterk dualisme, hvor man tydelig skiller mellom ånd og materie - og der materien er tvers igjennom ond. Dette fikk konsekvenser for mangt og mye, blant annet i en streng askese hvor noen gav avkall på ekteskap, kjøtt og vin, mens andre dyrket hedonismen - et liv i sus og dus, siden kroppen ikke hadde noen særlig betydning. Det var jo ånden som var viktigst.

Enkelte gnostiske grupper kunne askeptere Kristus som frelser, men da bare som en av mange frelsere. Og Kristus var i deres øyne en annen enn skaperguden. Kristus var en ånd, og bare tilsynelatende et menneske. For - en skapergud kunne ikke virkelig være en del av den materielle verden.

Kirken svarer på denne utfordringen ved å definere trosbekjennelsen der Jesu sanne natur fastslås: sann Gud og sant menneske.

(fortsettes)

Velsign din sjel, del 2

Om du gjør et lite bibelstudium om åndens rolle og funksjon i menneskets liv, kommer disse interessante tingene frem:

"En manns ånd holder han oppe i hans sykdom, men hvem kan bære en sønderknust ånd." (Ord 18,14)

"Et lykkelig hjerte gir god helse, men en sønderknust ånd tørker ut beina." (Ord 17,22)

Hvilken rolle spiller f.eks vår ånd når det gjelder tilbedelsen?

"Og Maria sa: Min sjel opphøyer Herren og min ånd har frydet seg i Gud, Min Frelser." (Luk 1,46-47)

Hva så med vår ånds betydning når det gjelder det å forstå?

"Men det er den ånd som er i mennesket, Den Allmektiges ånde, som gir dem forstand." (Job 32,8)

Hvilken rolle spiller spiller vår ånd i det å høre Guds Ånd?

"Den som har ører å høre med, han høre." (Matt 11,15)

Hva med åndens rolle når det gjelder vår vilje?

"Får ånden er villig, men kjødet er skrøpelig." (Matt 26,41b)

Som jeg skrev i den forrige artikkelen så taler David til sin ånd. Han oppmuntrer den, formaner den og beskriver hva den føler. Det høres kanskje merkelig ut for oss. Men det ligger en hemmelighet her. Vi skal i de kommende artikler se nærmere på hvordan dette foregår, når vi taler til og velsigner vår ånd.

(fortsettes)

Velsign din sjel, del 1

I går gjorde jeg det jeg synes er det vakreste og mest meningsfulle jeg kan gjøre som pastor: jeg lyste velsignelsen. Først på en låve på Toten! For noen år siden hadde jeg gleden av å vie et par, nå har de fått et etterlengtet barn, og de spurte om jeg kunne forrette en barnevelsignelse. De hadde bedt sammen familie og gode venner, og etter en kort tale fikk vi lov til å bære ett år gamle Hanna fram for Herren. Ikke det at hun ikke alt var velsignet fra før av, men nå fikk vi konkret lyse Herrens velsignelse over henne. Det var sterkt når alle kom frem og tenkte lys foran Hanna, der hun ble holdt av sin mor. Det var så vakkert. Senere på ettermiddagen talte jeg i Raufoss Baptistkirke, og når jeg skulle avslutte gudstjenesten, lyste jeg Herrens velsignelse.

Når vi leser Bibelen ser vi at velsignelse er noe konkret. Det er ikke bare et ønske om gode ting, det er overføring av Guds nåde, kraft, miskunn. Velsignelse som betyr "godhet og miskunn" er noe som kan "etterlage oss alle vårt livs dager". Tenk det: forfølge oss!

Når vi leser Salmene, så støter vi av og til på et underlig uttrykk. David sier, f.eks i Salme 35,3: "Si til min sjel: Jeg er din frelse." I Salme 42 ser vi også dette at David taler til sin sjel! "Hvorfor er du så nedslått, min sjel? Sett ditt håp til Gud! For jeg skal ennå prise Ham for Hans åsyns frelse." (v.6) Det samme gjentar seg i vers 12. I Salme 49,19 handler det om å "velsigne sin sjel."

Hva betyr dette? Hva handler det om når en taler til sin sjel, og når en velsigner sin sjel?

Jeg tror det skjuler seg en stor velsignelse i dette, og jeg skal forsøke i noen artikler å belyse det ut fra Skriften.

I den senere tid har jeg begynt å be 1.Tess 5,23-24 over mitt liv daglig:

"Må fredens Gud Selv hellige dere fullstendig! Og må deres ånd, sjel og legeme helt og fullt ble bevart ulastelig ved vår Herre Jesu Kristi gjenkomst!"

Jeg gjør verset mer personlig ved å bytte ut "dere" med "meg" og "min". Dette anbefaler jeg på det varmeste! Det skjer noe med hele min bevissthet når jeg ber om at Gud må hellige meg helt igjennom, og at min ånd og sjel og min kropp skal bli bevart ulastelig helt frem til Jesus kommer igjen.

Det er forskjell på vår ånd og sjel. Jessie Penn Lewis gir denne forklaringen: "Sjelen er setet for selvbevisstheten (personligheten), og er et ledd mellom ånden og kroppen. Ånden er setet for Gud-bevisstheten og kroppen for sanse- og verdensbevisstheten." (Jessie Penn Lewis: Sjel og ånd. Phos forlaget, side 21)

Apostelen Paulus skriver til den kristne forsamlingen i Efesos: "bli fylt av Ånden". (Ef 5,18) Å bli fylt av Ånden betyr at Guds Ånd som er i deg setter mot i og kontrollerer din ånd, sjel og kropp. Når din ånd er er kontrollert av Hans Ånd og kan dominere din sjel, så vil hele deg bli forvandlet til Guds sannhet og Hans intensjon for deg.

(fortsettes)

Helbredelse av sjelens sår

Guds legedom for sjelens sår har opptatt meg lenge. En av de som har arbeidet med dette tema, og som har mer enn 30 års erfaring i forbønnens- og helbredelsens tjeneste er Leanne Payne (bildet). Hun er grunnlegger av Pastoral Care Ministries i Wheaton, Illionois USA, forfatter av en rekke bøker og medlem av Den Episkopale Kirke.

Leanne Payne peker på at det er tre store hindre for personlig og åndelig helhet i Kristus. Disse er:

1. Å ikke tilegne seg den kristne dyd som heter selvaksept. 2. Problemer med å tilgi andre. 3. å ikke selv ta imot tilgivelse.

Payne skriver: "Hver gang vi fullt ut forstår og tar imot vår sanne identitet i Kristus, tilgir andre, eller bekjenner synder, vil de barrierer som hindrer oss i å bli de modne disipler vi var skapt til å være, brytes ned. Men noen ganger er vi ute av stand til på egenhånd å forstå hva det er som hindrer oss, langt mindre hvordan vi skal fjerne det. Da trenger vi andres tjeneste for å kunne vandre i frihet. Guds kjærlighet er blokkert og kan ikke flyte fritt inn i vår sønderbrutthet; en av Hans tjenere må derfor hjelpe oss til å kunne motta helbredelsen." (Leanne Payne: Restoring the Christian Soul Through Healing Prayer. Crossway Books, 1991. Boken finnes også i norsk oversettelse: Legedom for den kristne sjel ved helbredende bønn. Kairos forlag)

Leanne Payne siterer Oswald Chambers og F.B. Meyer som minner oss om at den første og grunnleggende helbredelse som alle andre helbredelser springer ut fra er den nye fødsel. "Først når Kristus bor på innsiden, i enhet med vår ånd, da kan Hans liv stråle gjennom vår sjel - det vil si vårt sinn og hjerte - som innebefatter våre minner, vårt viljesliv, intuisjon og fantasiliv, og til og med våre sanser og fysiske vesen. Når Hans lys kommer i kontakt med mørke områder av utilgivelighet og sårethet inne i oss, kan helbredelsen finne sted," skriver Payne.

Hun mener at en av våre største utfordringer er å godta oss selv.

"Når denne snublesteinen først er overvunnet, kan vi tilgi og motta tilgivelse fra et mer modent ståsted av hvem vi er i Kristus. Å godta seg selv, er å være i stand til å leve ut fra sitt sanne sentrum, det vil si ut fra 'det nye mennesket' - eller det sanne selvet i Kristus. Det sanne sentrum er det stedet hvor vi forblir i Kristus," sier hun.

Mange som sliter med å godta seg selv, sliter også med en følelse av skyld og skam. Payne skriver: "Korset med sin tilgivelse av synd og overføring av Guds eget liv til oss gjennom Kristi utgytte blod, er selve døråpneren for å kunne fjerne de tre barrierene. Det er i sannhet døråpneren til alt som er virkelig kristent."

Den kjødelige, sjelelige eller åndelige kristne, del 1

Bibelen forteller oss at vi er skapt som ånd, sjel og legeme. Det er mange skriftsteder som viser dette, blant annet 1.Tess 5,23: "Må han selv, fredens Gud, hellige dere helt igjennom, og må deres ånd, sjel og legeme bevares fullkomne, ulastelige ved vår Herre Jesu Kristi komme!" Men det er ganske vanlig at man blander sammen begrepene "sjel og ånd", selv om det er to vidt forskjellige ting ut fra bibelsk tankegang.


Bibelen viser oss også at vi som mennesker kan leve etter det som kalles kjødet, et annet ord er legemet eller kroppen. Et eksempel på dette er Rom 8,12: "Derfor, brødre, skylder vi ikke kjødet noe, så vi skulle leve etter kjødet." Når Bibelen taler om at vi lever etter kjødet, betyr det at jeg lar kroppens fem sanser herske over meg, at jeg lever etter hva hørselen, synet, følelsen etc sier meg. Et kjødelig menneske i bibelsk forstand lever ikke etter ånden eller sjelen men etter sine sanser.


Men Bibelen taler også om sjelelige mennesker. "Men et sjelelig menneske tar ikke imot det som hører Guds Ånd til. For det er en dårskap for ham, og han kan ikke kjenne det, for det kan bare bedømmes på åndelig vis." (1.Kor 2,14) Judas er i sitt brev også inne på dette: "Disse er det som skaper splittelse, de er sjelelige mennesker som ikke har Ånden." (Jud v.19) Et sjelelig menneske lar sin sjel - det vil si deres følelser, vilje og forstand regjere over seg. Har jeg sterke følelser, så styrer disse meg. Det samme om jeg er en viljesterk person, så er det viljen som sitter i førersetet, og om mitt intellekt er stort, så blir forstanden lett min ledestjerne.


Når vi forstår at vi kan leve på disse to plan: som kjødelige og sjelelige mennesker, så er det lettere å forstå en god del av det som skjer i den kristne forsamling i dag. Og vi må lære oss til å skille mellom hva som er ånd, hva som er sjel og hva som er kjødelig. For om du leste disse skriftstedene nøye, la du sikkert merke til at begge disse måter å leve på er negative. Om det kjødelige menneske skrev apostelen Paulus: "vi skal ikke leve etter kjødet." Og om mennesker som styres av sitt sjelsliv: "det tar ikke imot det som hører Guds Ånd til ..."


Gud har nemlig aldri ment at vi skal leve etter kjødet eller sjelen. Guds mål er at ånden skal herske over sjelen og kjødet. Sjelen vår er ment å være en kanal, ikke en hindring for ånden, slik at Guds Ånd, som bor i vår ånd, kan vinne skikkelse i vår sjel. Om dette kan vi lese i 1.Kor 6,17 og Gal 4,19: "Men den som holder seg til Herren, er èn Ånd med ham." "Mine barn, som jeg igjen må føde med smerte, inntil Kristus vinner skikkelse i dere!" På denne måten kan ånden vår uttrykke seg gjennom vår sjel: "For det er åpenbart at dere er Kristi brev, blitt til ved vår tjeneste, ikke skrevet med blekk, men med den levende Guds Ånd, ikke på steintavler, men på hjertets kjødtavler." (2.Kor 3,3)


Vi skal heller ikke lese lenge i vårt Nytestamente før vi støter på tre andre begreper, som har sammenheng med begrepene ånd, sjel og legeme. Jeg tenker på det indre menneske, det ytre menneske og det synlige menneske. Det synlige mennesket er kroppen vår, det ytre menneske er sjelen vår og det indre mennesket er vår ånd.


I kommende artikler skal vi se nærmere på hver enkelt del av disse. Og vi skal se hvordan Gud bruker korset (se illustrasjonen) utfører sitt verk i oss, slik at vi begynner å leve det korsfestede livet, og vår ånd frigjøres til å leve fullt for Gud. Jeg håper samtidig disse sannhetene, som man nesten aldri hører forkynt idag, skal gjøre oss bedre rustet til å skille åndene i en tid preget av så mye forvirring. Jeg håper denne undervisningen skal gjøre det lettere for oss å forstå når sjelelige og kjødelige krefter er til stede i våre møter.