Før du trer inn i forbønnen

'Hver gang, før du trer inn i forbønnen, bli først stille og tilbe Gud i Hans herlighet.

Grunn på hva Han kan gjøre, og hvordan Han fryder seg over å lytte til bønnene til sitt gjenløste folk. Tenk over din stilling og over det priviligeum det er å være i Kristus, og forvent store ting.'

- Andrew Murray, som selv var en forbeder. Norsk oversettelse; Bjørn Olav Hansen (c)

Kristusmystikeren Andrew Murray

Få oppbyggelsesforfattere har betydd så mye for meg personlig som Andrew Murray (bildet). I kveld skal vi feire hans minnedag i Kristi himmelfartskapellet. Ikke minst har hans gedigne bønneveiledning betydd mye, og hans undervisning om overgivelsen til Guds vilje. Den har fulgt meg helt siden jeg ble en kristen i 1972. Da var jeg så heldig å komme over noen av bøkene til Murray i dansk oversettelse. Så ble jeg introdusert for flere av hans bøker på engelsk. Da stiftet jeg også bekjentskap med undervisningen til Murray om Kristi blods betydning og om det indre livet med Gud. Dette skulle danne mye av grunnlaget for mitt eget kristenliv, og ble helt avgjørende for meg.

Andrew Murray ble født i Sør-Afrika i 1828.  Men han var ikke blitt mer enn to år, ble han sendt til Aberdeen i Skottland sammen med sin bror John, for å leve der og etter hvert få sin utdannelse der. Faren var pastor i den reformerte kirken, og var utsendt fra Skottland til Sør-Afrika for å arbeide som misjonær der. Hans mor var etterkommere av franske hugenoter og av tyske lutheranere. 17 år gammel kom han til en levende på Kristus. Etter omvendelsen skrev han til sin far:

"Jeg har nå overgitt meg helt og holdent til Kristus."

Den avgjørelsen skulle holde livet ut. I Skottland tok Andrew Murray en mastergrad, og derfra dro de to brødrene til Utrecht hvor de studerte teologi ved universitetet. I Utrecht ble de to brødrene medlemmer av en vekkelsesgruppe som kalte seg: 'Het Reveil'. Denne gruppen sto i opposisjon til rasjonalismen som da var på fremmarsj blant kristne i Nederland.

9.mai 1948 ble John og Andrew Murray ordinert til Den hollandsk reformerte kirken og vendte så tilbake til Cape Town. I Sør-Afrika begynte Andrew som omreisende forkynner. Han fikk ansvar for et stort område med svært spredt bebyggelse, men ung som han var, gikk han på med krum hals. I 10 år reiste han rundt i et område av Sør-Afrika sterkt preget av sykdom, og måtte kjempe mot både slanger og løver!

Andrew Murray utviklet tidlig et bønneliv og ba ofte og lenge om vekkelse. De fikk han da også oppleve flere av.

I 1856 giftet han se med Emma Rutherford. De skulle få elleve barn sammen.

Rundt 1870 møtte han den fremvoksende hellighetsbevegelsen og hans tro ble fordjupet og styrket. Samtidig opplevde han også en dåp i Den Hellige Ånd.

Murray ble i stadig sterkere grad fascinert av den kristne mystikken, og kalte hjemmet sitt for "Clairvaux" etter klosteret som Bernhard av Clairvaux hadde bygget opp. Han leste også og gav ut bøker av 1700-tallsmystikeren William Law, og var veldig grepet av helbredelsestjenesten til Johann Christoph Blumhard. Etter hvert som troen hans modnet, opplevde han et stadig større slektskap med dem som er gått foran.

Andrew Murray døde 18.januar 1917.

Åndelig sommerlesning, del 29

I dag låner vi øre til noe Andrew Murray (bildet), kjent blant annet for sine mange bøker om bønn, jar skrevet om ydmykhet:

'Stoltheten må dø i deg, hvis ikke vil ingenting av himmelen kunne leve i deg.

Her er veien til et djupere liv: ned, bøy deg ned.

Ydmykhet er ikke noe annet enn at selvet forsvinner. Det skjer når vi får se at Gud er alt'.

Viktige jubileer for ulike forbønnsengasjementer for en verden uten Kristus

I år er det ganske nøyaktig 220 år siden William Carey (bildet), britisk baptistpastor, pionermisjonær og bibeloversetter, utgav sin banebrytende bok An Enquiry into the Obligation of Christians to Use Means for the Conversions of the Heathens.

Denne boken er den første globale undersøkelsen som noensinne er trykt, og er en visjon for å nå verden med evangeliet. Hans forfatterskap skulle inspirere mange den gangen, og i alle årene som fulgte.

År 1900 skriver en Guds mann i Sør-Afrika, Andrew Murray, en bok: "The key to the Missionary Problem" hvor han utfordrer en sovende kirke, til å holde "Weeks of Prayer for the World". Boken skulle inspirere mange kristne og skape en lengsel etter å be. Fokus ble flyttet fra å be selvsentrerte bønner, til å be om at Gud skal drive arbeidere ut i sin høst.

Men det skulle gå 62 år før "Weeks of Prayer for det World" begynte for alvor. I år kan vi altså feire 50 års jubileum. Hundrevis av slike bønneuker er blitt holdt både i Afrika og Europa.

Hva med 2012? Guds hjertesak har ikke forandret seg:

"Han som vil at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse". (1.Tim 2,4)

Måtte vi også la oss gripe av denne Guds fremste hjertesak. Min bønn er at vi må se nye forbedere reist opp som ikke bare ber for seg selv og sine, men som løfter blikket og ser at markene allerede er hvite til høst, og engasjerer seg i forbønn for verden. Er du en av dem?

Sjelelige eller åndelige kristne? Bibelens lære om ånd, sjel og kropp, del 1

I en serie med artikler skal vi se nærmere på hva Bibelen lærer om ånd, sjel og kropp. Watchman Nee skriver i boken "The release of the Spirit: "Alle, som tjener Gud, vil før eller senere oppdage, at den største hindring i hans arbeide ikke er de andre, men ham selv. Han oppdager, at hans ytre og indre menneske ikke er i harmoni med hverandre, for begge søker i motsatt retning. Han innser også det ytre menneskets manglende evne til å overgi seg til åndens kontroll og dermed etterlater ham ute av stand til å adlyde Guds høyeste bud. Han vil snart oppdage, at den største vanskelighet ligger i hans ytre menneske, fordi det hindrer ham i å bruke sin ånd."

Apostelen Paulus er inne på dette i brevet som er skrevet til den menigheten i den første tiden som slet mest med kjødelighet, menigheten i Korint:

"Men et sjelelig menneske tar ikke imot det som hører Guds Ånd til. For det er en dårskap for ham, og han kan ikke kjenne det, det kan bare bedømmes på åndelig vis. Den åndelige derimot kan dømme om alle ting, men om ham selv kan ingen dømme. For hvem kjente Herrens sinn, så han kunne undervise ham? Men vi har Kristi sinn." (1.Kor 2,14-16)

Judas skriver også om sjelelige mennesker:

"Disse er de som skaper splittelse, de er sjelelige mennesker som ikke har Ånden." (v.19)

Andrew Murray sa ved en anledning at det forsamlingen og den enkelte bør frykte, det er den udisiplinerte aktiviteten, "sjelen med dens krefter, fokus og vilje." En annen betydningsfull åndelig veileder, baptistpastoren F.B Meyer, forklarte, at om han ikke hadde forstått forskjellen mellom sjel og ånd, så hadde han ikke fortstått hva åndelig liv er.

Mennesket er et hele, men Bibelen blander aldri sammen ånd og sjel som om det skulle være det samme. De er atskilte ikke bare i spørsmål om benevnelser om sin natur. Når Guds ord taler om den troendes fulle helliggjørelse, så er det en helliggjørelse til ånd, sjel og kropp. Hør bare:

"Må han selv, fredens Gud, hellige dere helt igjennom, og må deres ånd, sjel og legeme bevares fullkomne, ulastelige ved vår Herre Jesu Kristi komme." (1.Tess 5,23)

(fortsettes)

Helligåndens gjerning i våre hjerter

I går tenkte jeg på noen ord av den sørafrikanske pastoren og oppbyggelsesforfatteren Andrew Murray (bildet):

"Vi kan ikke komme lengre eller djupere inn i det hellige Guds nærvær enn våre hjerter er forberedt ved Den Hellige Ånd."

Stans litt opp og tenk på de ordene. De lodder djupt. Og de er så sanne.

Vi kan nok mobilisere mye som kan berøre det sjeliske hos oss., men det er bare det som berører hjertet vårt som endrer oss.

I Salme 31,25 heter det:

"Stå fast, og Han skal styrke deres hjerter, alle dere som håper på Herren."

Jeg ber om at Helligånden må forberede jordmonnet i mitt hjerte, slik at det er mjukt og mottakelig for Hans ord.

Behovet for stillhet

Jeg vil gjerne få dele disse linjene av pastoren og oppbyggelsesforfatteren og bederen Andrew Murray (bildet) med bloggens lesere. Utgangspunktet er noen ord fra Matt 14,23:

"Da han hadde sendt folket fra seg, gikk han opp i fjellet for å være for seg selv og be. Og da kvelden kom, var han der alene."

Mennesket Jesus Kristus hadde behov for å være i stillhet. Han måtte være for seg selv. Vi vet hvor mye samvær med andre mennesker kan distrahere og tømme oss for kraft. Mennesket Jesus Kristus var også klar over det, og Han kjente behov for å være for seg selv for å innvie seg for sin store oppgave.

Hvor mye mer har ikke den kristne behov for dette! Vi trenger å bli alene for å grunne på de guddommelige realiteter, å være alene med vår himmelske Far. Har det noensinne levd et menneske på jorden som kunne klart seg uten bestemte tider til å være alene med Gud, så var det Jesus Kristus. Men ikke engang Han kunne utføre sin gjerning eller til fulle eie samfunn med Gud uten de stille stunder.

Gud gi at alle Hans tjenere må innse og praktisere dette. Menigheten må forstå sin oppgave i å oppdra de enkelte lemmer slik at de i hvert fall i noen grad forstår hvilket stort og herlig privilegium det er å ha en stille stunde med Gud. Det er stort å vite at Gud er til nettopp for meg, og at jeg er til bare for Ham.

Kristus vårt liv, del 3

Her følger tredje del av artikkelen til Andrew Murray:

Det er mange som ønsker evig liv i himmelen av Kristus, men hvem ønsker det liv her på jorden som Kristus levde? Mange troende har det nedskrevet - men akk - det kan ikke bli noen tanke om å etterfølge Kristus i særlig grad - for de har ikke som mål å komme nær Ham. Men dersom du ærlig har sagt: 'Fader, Du har retten til mitt liv, og mitt hjerte gir seg i full overgivelse fra nå av', si da: Kristi liv må bli mitt.

Men, for det andre: Hvis vi ønsker å vite hva det innebærer med 'Kristus vårt liv', så må vi ikke bare se på Kristus og Hans gjerning for oss som vårt eksempel, men på Kristus for oss som vårt Sonoffer.

I sitt liv beredte Kristus en sti for oss til å vandre på. Han etterlot oss et eksempel, så vi skulle følge i Hans fotspor, og merket opp den veien vi skal gå til evig liv. Men det var ikke nok, for vi var utestengt fra den veien, og det livet på grunn av synden, forbannelsen og døden. Derfor gikk Kristus selv, etter å ha banet og merket opp den velsignede vei, inn i lidelsen og døden på Golgata, og ga sin vilje til Gud i døden. Der bar Han våre synder og forbannelsen og straffen ble lagt på Ham, så Han skulle bli vår fred, og ved Hans sår har vi fått legedom. Han gav sitt dyre blod. 'En evig pakts blod', så vi ved det kunne få adgang til Guds nærhet. Og nå er Kristus der som vår Yppersteprest, for å anvende på våre hjerter som en levende Frelser, den guddommelige kraften i dette sonofferet.

Hver gang vi tenker på å komme til Gud, tjene Gud, og fremstille oss for Ham, så dukker den tanken opp - og det er riktig å se det på den måten: jeg med all min syndighet, jeg med mine overtredelser og mine tilbakefall siden jeg ble omvendt og mottok Jesus, jeg med alt det syndige som bor i min natur - kan jeg virkelig komme og ha fellesskap med Gud hver dag? Da kommer svaret:

'Vi er kommet nær til ved Jesu blod', og: 'Da vi har frimodighet i Jesu blod; la oss da gå nær til ...'

Kristus vårt liv, del 2

Her følger andre del av Andrew Murrays artikkel:

Hva finner jeg så, når jeg betrakter Kristus? Med tanke på full overgivelse til Gud. Det var selve fundamentet i Kristi liv. Han kom som et menneske Gud hadde sendt til verdenm og som et menneske som ikke hadde noe annet å gjøre enn å fullføre Guds vilje. Og Han kom som et menneske som ikke hadde noe i seg selv, men som hver dag var avhengig av Gud for å bli lært, og for aat Han skulle tale sine ord gjennom Ham og vise Ham de gjerninger som Han hadde å gjøre. 'Sønnen kan ikke gjøre noe av seg selv.' Han levde et liv i absolutt overgivelse til Gud: Guds vilje, Guds ære, Guds rike - Han levde og døde for dette. Og Han gjorde dette, ikke anspent til enkelte tider, mens Han kastet det fra seg til andre tider, ikke for å slappe av med noe i denne verden og glemme samfunnet med Gud, som mange kristne gjør. Kristendommen er noe anstrengende for dem, en byrde og en plikt; og det er så deilig å bare slappe av litt og legge ansgtrengelsene tilside. Å nei! Gud var Kristi glede, og levende vannstrømmer for Ham. Og det behaget Ham og var Hans styrke å leve i Gud og for Gud. Guds vilje var Hans mat og forfriskning og styrke.

Og Gud kommer til alle som ber: 'Min Gud, jeg har gitt deg løftet om full overgivelse. Og Du vet det, at selv om det ble gitt i svakhet og skjelvende, så ble det gjort i ærlighet og oppriktighet. Men, min Gud, hva innebærer det? Hvordan skal jeg leve dette livet?' Faderen peker på sin kjære Sønn, og sier: 'Dette er min Sønn, den elskede, i hvem Jeg har behag. Hør Ham; følg Ham; lev som Ham - la Kristus være loven for ditt liv.'

La oss gi våre hjerter til Gud i bønn, så Han kan få ransake oss og finne ut av oss, hvorvidt Kristi liv virkelig har vært vår rettesnor i livet. Jeg taler ikke om hva vi har oppnådd; men la oss spørre oss selv om vi har virkelig sagt: Å hvor velsignet det ville være! Å, dette er hva jeg har lengtet etter og ventet på Gud for! Jeg ønsker å leve for Gud på denne måten Kristus levde? Det lyder nesten som om det skulle være for høyt og for vågsomt. Men hva mener Kristus, når Han så ofte sier: Som Jeg - så dere. Som Jeg elsket - skal dere elske hverandre. Som Jeg holder min Fars bud, så skal dere bli i min kjærlighet når dere holder mine bud? Hva mener Den Hellige Ånd når Han sier: 'La dette sinn være i dere som også var i Kristus Jesus. Han gav alt, sitt navn og rykte, og ymyket seg selv, og ble lydig til døden?' Kristi sinn må være mitt sinn, min natur, og mitt liv.

(fortsettes)

Kristus vårt liv, del 1

Dette er første del av en serie artikler med Andrew Murray (1828-1917), sørafrikansk pastor og kjent oppbyggelsesforfatter (bildet). Materialet er hentet fra boken "Full surrender". Denne boken, og forfatterskapet til Murray, har betydd mye for meg i ulike perioder av mitt eget liv. Vi trenger en ny overgivelse til Kristus i vår tid. Vi trenger mennesker som virkelig lever radikale liv i Jesu etterfølgelse. Derfor tror jeg det Murray skriver om her, kan være til hjelp for mange:

Kristus vårt liv. (Kol 3,4)

Jeg er sikker på at mange som har opplevd overgivelsen, har kjent det som jeg: 'Å Gud, hvor lite vi forstår!' Og som har bedt: 'Gud, du må selv ta oss i besittelse, om vi virkelig skal forstå hva det betyr.' Men som jeg har sagt før: Gud tar imot overgivelsen når det skjer i tro fra vår side - selv om overgivelsen og kraften i den fulle overgivelsen ikke kommer med en gang. Og det er opp til oss å bli værende i vår holdning av tro, inntil kraften og erfaringen kommer.

Men la meg få føye til at dersom den fulle overgivelsen skal opprettholdes og leves ut, så må de være ved at Kristus kommer inn i vårt liv i en ny kraft. Det er bare i Kristus, at vi kan komme nær til Gud. Og det er bare i Kristus at Gud kan komme nær til oss. Vi trenger å ha Kristus som vårt liv. Og det vi ber Gud om å gjøre i andre, må først oppfylles i oss. Vi ønsker at Gud skal åpenbare Kristus for oss, og ta oss i full besittelse. Og da vil Kristus være i stand til å virke gjennom oss langt utover det vi kan be om eller tenke.

Det jeg ønsker å sette foran deg gjennom denne store sannheten at 'Kristus er vårt liv', er fire svært enkle tanker. Hvis vi ønsker å forstå disse ordene, så la oss først betrakte Kristus for oss som vårt eksempel; for det andre Kristus for oss som vårt sonoffer; for det tredje: Kristus for oss som vår Frelser fra synd; og for det siste: Kristus for oss som vår styrke og vårt liv.

Dersom Kristus skal være vårt liv, må vi som det første se hen til Kristus for oss som vårt eksempel. Når jeg taler om Kristus som mitt liv, må det ikke være en vag og ubestemt ting, men noe jeg vet. Liv arbeides alltid ut i oppførsel og handling. Og dersom Kristus kommer til meg som mitt liv; da må det ikke være en skjult ting i hjertet, men noe som viser seg i hver handling og i hvert øyeblikk av min eksistens. Dersom jeg ønsker å vite hvordan det vil gi seg uttrykk, og hva mine følelser, ord, handlinger og vaner vil bli, bår jeg har Kristi liv, da må jeg gå til vår Herre Jesu liv på jorden og studere det. Og som jeg studerer livet i Guds elskede Sønn, må jeg huske på at før Gud tok Ham opp til himmelen, lot Han Ham leve på jorden, slik at jeg i Hans liv kunne ha et bilde og en åpenbaring, og en fullstendig presentasjon av det Gud ønsker av meg og er villig å gjøre meg til. Det er under dette lys du må studere Kristi liv i evangeliene - ikke som det eneste lys, men som det viktigste.

(fortsetter)

Utholdende pågående bønn, del 3

Det tredje prinsippet når det gjelder utholdende pågående bønn er dette:

3. Be konkret

Jeg skriver bønnejournal. Det er spennende. Da kan jeg nemlig følge med på hva jeg har bedt om, og når og på hvilken måte Gud svarer.

Jeg tror nemlig det er slik med mange som ber at de fort glemmer hva de har bedt om. Hvordan skal vi da vite at vi har fått bønnesvar? Jo, Gud kan selvsagt minne oss på hva vi ba om, men tenk så spennende å følge med på hvordan Gud svarer. Jo mer konkret og målrettet jeg ber, hvor lettere er det også å se hvor, når og hvordan Gud svarer på det jeg ber om. Det er ikke så lett å vite om man får bønnesvar, om man ber veldig vage bønner.

I Matt 7,11 leser vi disse ordene av Jesus:

"Hvis altså dere som er onde, vet hvordan dere skal gi gode gaver til barna deres, hvor mye mer skal ikke da deres Far som er i himmelen, gi gode gaver til dem som ber Ham!"

Å be rett er å be Gud i tro for det du virkelig trenger.

Det er ikke nødvendigvis det samme som det jeg tror jeg trenger.

Gud kjenner meg, og vet det jeg trenger for mitt åndelige, såvel som for mitt fysiske liv. Det jeg kan gjøre er å følge det apostoliske rådet i Fil 4,6:

"Vær ikke bekymret for noe, men la i alle ting deres bønneemner komme fram for Gud i bønn og påkallelse med takksigelse."

Gud har omsorg for de minste detaljer, og jeg tror også Han har sansen for at vi ber om det vi trenger. La oss be om at vi kan ære Gud med det vi ber om, og at det vi ber om tjener til vårt beste og til Guds rikes fremgang. Da ber vi i tråd med Hans gode vilje for oss.

Andrew Murray, selv en beder, har sagt det slik:

"Framfor alt må vi holde fast på den velsignede sannhet at kunnskapen om Gud Fader, åpenbaringen av Hans evige omsorg for oss som Far, troen på den evige kjærlighet som gir oss Sønnen, og Ånden som gjør oss til barn, er selve hemmeligheten til å be i ånd og sannhet. Dette er den nye og levende vei som Kristus har åpnet for oss." (Andrew Murray: Med Kristus i bønnens skole. Filadelfiaforlaget 1984, side 24)

Å vente på Gud

I år vil det være nøyaktig 180 år siden Andrew Murray ble født. Fremdeles leses han som en av de viktigste oppbyggelsesforfatterne verden over. Han var pastor for en menighet i Sør-Afrika. Jeg kom til å tenke på ham i dag i forbindelse med boken jeg holder på å skrive om Abraham, for Abraham måtte lære den hellige øvelsen som heter: Å vente på Gud.

Det er ikke lett å våke, eller vente på Gud, særlig ikke for det moderne mennesket. Men det er en del av det å være et Guds barn. I en bok om nettopp dette tema skriver Murray i forordet:

«Jeg fikk nylig lagt på mitt hjerte en overbevisning om at vi i alt vårt kristne liv, både personlig og offentlig, trenger mer av Gud. Jeg føler at vi må øve opp vårt folk til å vente på Gud når de tilber Ham, og også hjelpe dem til å utvikle en dypere fornemmelse av Hans nærhet, av mer direkte kontakt med Ham, og til full avhengighet av Ham som er det endelige målet for vår tjeneste... Erfaringene det siste året, både personlig og offentlig, har bare fordypet min overbevisning. Det er som om jeg så vidt begynner å se den dype sannheten om at vårt forhold til Gud dreier seg om å vente på Ham, og hvor lite vi har vært oppmerksom på dette behovet i våre liv og vårt virke.»

Prokla Media har utgitt Andrew Murray's bok: Vente på Gud. Den er absolutt verd å lese, ja ikke bare lese, men studere!

En skomakers skjulte liv i Kristus

Jeg har en forkjærlighet for skomakere! Det har sikkert sammenheng med at min far var skomaker. Jeg pleier å si når jeg skal presentere meg at jeg kommer fra et enkelt arbeiderhjem, hvor min far var skomaker og jeg tjener en jødisk snekker!

Skomakeren jeg tenker på i dag bærer navnet Hjalmar Ekström (1885-1962), og tilhørte den såkalte Flodbergkretsen i Gamla Stan i Stockholm.

Flodbergkretsen var en gruppe mennesker fra alle samfunnsklasser som kom sammen for å samtale om kristen mystikk, rundt sekelskiftet og et trettitalls år fremover. I denne gruppen studerte de Jakob Böhme, en tysk kristen mystiker og teolog, og skomaker! Madame Guyon, Gerhard Tersteegen, Johannes av korset, Thomas a Kempis, Andrew Murray, Johann Arndt er andre navn som ble hentet frem og grundig lest og samtalt om. To samlinger med Hjalmar Ekströms sjelesørgeriske brev er utgitt på svensk: "Den fördolda verkstaden" og "Den stilla kammaren" og er absolutt verd å lese. Nå i disse dager kommer det nok en bok på svensk: "Utblottelse", som er en samling med Ekström tekster og utvalgte tekster fra bøkene som ble lest i nettopp Flodberg-kretsen. Boken utgis av et nystartet forlag: http://www.eolit.se/ Jeg har bestilt et eksemplar, og kommer sikkert tilbake med en omtale senere.

I dag vil jeg bare stanse ved en setning fra en bok som er skrevet om Flodberg-kretsen av Peter Halldorf. Dette er en av få bøker av Peter Halldorf som ikke er oversatt til norsk. Den heter "Hädanefter blir vägen väglös". Setningen jeg tenker på er denne:

"Det indre livets lue er avhengig av ytre stillhet."

Stans litt ved de ordene i dag. De kan forandre livet ditt. Intet mindre.

Og les så dette sakte:

Lengselen etter hellighet og lidenskapen etter Kristus er troens lue. Målet: en gjenvunnet gudsliket. Veien: den eneste nødvendige, korset.

Som Hjalmar Ekström sa:

"Den som vil møte Ham skal bare være stille, så er det møtet uunngåelig."