For alt som blir åpenbaret er lys - behovet for åpenbaring, del 2

I det brevet Paulus skriver til menighetene i Galatia-området, kommer han med noen selvbiografiske opplysninger, som han ikke gjør noe annet sted i sine brev. Han forteller om hva som skjedde etter at han hadde hatt sin skjellsettende opplevelse på veien til Damaskus i Syria:

'Heller ikke dro jeg opp til Jerusalem til dem som var apostler før meg. I stedet drog jeg straks av sted til Arabia, og vendte siden tilbake til Damaskus. Deretter, tre år senere, drog jeg opp til Jerusalem for å bli kjent med Kefas, og vendte siden tilbake til Damaskus.' (Gal 1,17-18)

Det er alt vi får vite. Det vil si han avdekker for oss noe vesentlig for oss i to tidligere vers i det samme kapitlet, som det er viktig å få med seg. Vers 15-16: 'Men da han som utvalgte meg fra mors liv og kalte meg ved sin nåde, etter sin gode vilje besluttet å åpenbare sin Sønn i meg, for at jeg skulle forkynne evangeliet om ham blant hedningene, da samrådde jeg meg ikke med kjød og blod...'

Først en parentes: 2011-oversettelsen bruker ordene: 'åpenbare sin Sønn for meg.' mens Norsk Bibel, som jeg bruker, benytter 'i meg'. Begge deler er korrekt oversettelse.

Etter sin dramatiske omvendelse til Jesus, trengte altså Paulus å være for seg selv. Det ville vært naturlig for ham å dra opp til Jerusalem, for å tilbringe tid i menigheten der sammen med de andre apostlene, men Paulus trekker seg tilbake til et sted 'i Arabia', sannsynligvis til de syriske ørkenområdene. Han tiltrekkes av ørkenen og ødemarkene, som så mange andre Gudsmenn før ham. I ørkenen formes et menneske som er kalt av Gud. Der i stillheten taler Gud.

Jeg tror at mange av de åpenbaringe Paulus fikk får han her, i den syriske ødemarken. Her ble evangeliet åpenbart for ham.

Saulus, han som skulle bli den store hedningemisjonæren Paulus, hadde bakgrunn som fariseer, og kjente godt til de hebraiske skriftene, til de messianske profetiene. Likevel fikk han ikke med seg at disse messianske profetiene fikk sin oppfyllelse i Jesus. Dette måtte åpenbares for ham. Han forklarer dette slik i 2.Kor 3,14-16:

'Men deres sinn er blitt forherdet. For helt til denne dag blir det samme dekke liggende når de leser den gamle pakt, og det blir ikke tatt bort. For det er bare i Kristus det blir fjernet. Helt til denne dag ligger et dekke over øynene deres når Moses blir lest. Men når de omvender seg til Herren, blir dekket tatt bort.'

Det er altså mulig å lese Skriften, og ikke forstå eller få med seg noe som helst. Det må åpenbares for oss og det kan bare skje gjennom Den Hellige Ånd.

fortsettes

Billedtekst: Den syriske ørkenen. Foto: Wikipedia

Nøkkelen til en fremgangsrik tjeneste

"Jeg har sett nærmere på livene til de som åndelig sett har vært fremgangsrike. I hvert av tilfellene har jeg funnet at de alle har betalt en unik pris før de har hatt noen utvendig fremgang.

Hver enkelt av dem har tilbrakt en tid av forberedelse i ørkenen, hvor hver av dem har hatt et møte med Gud."

- Wade Taylor.
Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen.

Dager i Hans nærvær

De siste dagene har jeg lyttet til undervisning som har berørt meg veldig sterkt. Den er djuptpløyende. Utfordrende. Radikal. Den kaller meg tilbake til kildene med rent vann.

Nøkkelord er: Korset, Kristuslikhet, ydmykhet, overgivelse - nærvær. Den bibelske betydningen av ordet frelse.

Et ord fra Den Hellige Skrift er sentralt i denne sammenhengen: "... arbeid på deres frelse med frykt og beven." (Fil 2,12) Jeg kjenner på en fornyet lengsel etter å trekke meg mer tilbake, og bruke tid i bønn og stillhet. Stadig vender jeg tilbake til Teresa av Avila's definisjon på bønn:

"Å be er å omgås i vennskap og tale ofte og lenge i ensomhet med Ham som vi vet elsker oss."

Evagrios av Pontos har sagt: "Den åndelige veiens mål er stedet der Gud finnes."

Min bønn for tiden er denne:

Hjelp meg, Herre Jesus Kristus, å spre Ditt lys hvor jeg enn går.
Oppfyll min sjel med Din Ånd og Ditt liv. Gjennomtreng meg og ta
hele meg så fullkomment i Din besittelse
at mitt liv kun blir en utstråling av Ditt.

Lys gjennom meg og vær i meg så fullkomment,
at hvert menneske jeg møter kjenner Ditt nærvær
i min sjel. La dem løfte sitt blikk og ikke lenger se meg,
men bare Kristus.

Bli hos meg, så jeg begynner å lyse
som Du lyser. Lyser så jeg blir ett lys for andre,
med et lys som bare kommer fra Deg, Herre Jesus,
og ikke fra meg.
Herre, lys Du for menneskene gjennom meg.

Jesus søkte seg ut i ødemarkene

I forbindelse med loftsrydding har jeg funnet igjen et Nytestamente jeg kjøpte i 1975, tre år etter at jeg hadde blitt en kristen. Dette er et Nytestamente som viser både den greske teksten, sammen med en ord for ord oversettelse til engelsk. Det er utrolig spennende å lese teksten på originalspråket på denne måten.

I går leste jeg begynnelsen på Evangeliet etter Markus. På slutten av det første kapitlet leser vi om Jesu virksomhet i Kapernaum. Jeg har vært der et par ganger i forbindelse med at jeg har vært i Israel. I Kapernaum trengte folk seg rundt Jesus på alle kanter. Etter å ha helbredet en spedalsk, og denne utbasunerer hva som har skjedd med ham i alle sammenhenger, leser vi at Jesus ikke lenger kunne gå åpenlyst inn i noen by.

Dette fører til at Jesus trekker seg tilbake.

I den oversettelsen jeg henviser til står det ordrett: "men utenfor (i) ørkensteder Han var, og de kom til Ham fra alle retninger." (Mark 1,45)

Jeg har tenkt mye på dette de siste årene. Om du virkelig har noe som mennesker vil ha tak i, vil de oppsøke deg selv i ødemarken!

Slik var det med profetene i Den gamle pakt, med døperen Johannes, med Jesus, og med ørkenfedrene. Folk søkte dem opp, selv på de mest utilgjengelige steder. Fordi de forstod at disse hadde noe viktig som de trengte. I dag har vi en kultur som dyrker scenen, rampelyset.

Men de som har med Gud å gjøre er ikke der. De skyr dette. Og søker ensomheten med Gud. Når de ikke fant Jesus i Kapernaum, søkte de Ham ute i Judeas ødemarker (bildet). Våger vi å trekke oss tilbake, eller er vi redd for at vi da blir borte, og ingen spør etter oss mer? Og hva så? Hvem lever vi for?

Uten ørken - ingen profeter

I formiddag talte jeg på gudstjenesten i Toten frikirke. Her følger utdrag av min preken over dagens tekst som er Matt 11,2-10:

"Johannes døperen er den siste store profeten i deen gamle pakt. Samtidig var han en som rydder vei for noe helt nytt i Guds store frelsesplan. I ødemarken i Judea står han fram og roper ut: Vend om, for himmelriket er kommet nær.

Ørkenen har en egen dragningskraft for alle Herren kaller til en særskilt tjeneste i Guds rike. De dras mot stillheten, og den strenge enkelheten, for i den kan de være alene med Gud og lære Ham bedre å kjenne. Her - i ødemarken formes og dannes man, og fordi ørkenens landskap ikke distraherer oss med alt hva denne verden har å by på, er det stille nok til at man også lærer å skille Guds stemme fra andre stemmer. I verden er det en kakofoni av stemmer, og inntrykk. I ørkenen er det vinden som suser. Ørkenen har også en tiltrekningskraft på mennesker som har hørt ryktene om at det finnes mennesker der ut som har funnet noe de ikke har, men lengter etter. De hører rykter om mennesker som har gjort seg erfaringer med Gud. Slike mennesker har en egen evne til å dra andre mennesker til seg.

Slik også med døperen. I store mengder dro mennesker ut i Judeas ødemarker for å søke opp denne underlige skikkelsen kledd i en kappe av kamelhår, med et lærbelte om livet, og med en meny bestående av gresshopper og vill honning. Ørkenen - landskapet med de vide grensene - utdanner profeter. I en verden der alt er bart og blottet mottar de sin nådegave: å se klarere enn andre. Skarpsynet er en Åndens nådegave.

Sakarjas sønn, var formet av den store stillheten. Hans utdannelse hadde vært lang, Tilstrekkelig lang for at han er fri fra kjendiseriets klamme hånd. Han hadde et kall, en livsoppgave. I ødemarken forberedte han seg, til dagen da han skulle tre frem på arenaen.

Slik er det. Gud kaller oss ut i ørkenen, ut til stillheten, og Han lar oss være der, kanskje i flere år, før det rette øyeblikket er der. Det som kalles "Guds velbehagelige tid." For Johannes er oppgaven å bane vei for en annen, å være budbringer.

Uten ørken, ingen profeter. Det profetiske bygger på evnen til å lytte. Skal vi lytte, må det være stille rundt oss. I larmen blander vi sammen, skaper oss en religiøs mix av røster. I stillheten lærer vi oss til å skille ut, vi lærer oss til å gjenkjenne Den Enes stemme.

"Han verken spriste eller drakk", heter det om Johannes. Det var det folk foraktelig sa om ham. De som trekker seg unna. de som går en radikal vei, de blir ofte misforstått og utsatt for folkepraten.

Men Johannes hadde mat å spise som disse som snakket så foraktelig om ham ikke visste om. Johannes hadde en kilde å drikke av som var skjult for verden. Vi inviteres til å finne den samme kilden, og drikke oss utørste av den. Som hver autentisk veiviser pekte Johannes bort fra seg selv og pekte på Ham: "Se der Guds Lam..."

Om seg selv avla han vitnesbyrdet: "Han skal vokse, jeg skal avta", eller som det heter i Erik Gunnes oversettelse: Han skal vokse, jeg skal svinne bort."

Resten av dagens preken finner du i de to artiklene jeg har skrevet om døperen Johannes her på bloggen, om hans eksempel som en beder.