Blant poeter og profeter

De siste årene har poesien ved siden av de bibelske tekstene fått større og større betydning for meg. Tekstene, diktene og sangene til lyrikere som Hans Olav Mørk, Hans Johan Sagrusten, Karen Selma Mariendal og ekteparet Anne Kristin og Sven Aasmundtveit har båret meg gjennom utfordrende sykdomsdager. Jeg har bokstavelig talt overlevd på dem. De har gitt meg et språk som har hjulpet meg gjennom natten.

Men få har betydd så mye for meg som den walisiske poeten R.S Thomas. Få har skrevet så sterkt om tvil og tro som ham. Dette er ærlighetsteologi på det beste.

Ronald Stuart Thomas (1913-2000) var en anglikansk prest med djupe røtter i sitt elskede Wales som utforsket de gåtefulle og skjulte sidene ved Gud, og våget seg på å skrive om Guds fravær. Det er modig, det er troverdig, for alle møter vi spørsmålene når troen prøves gjennom lidelsen.

Thomas henter sitt språk og sine bilder fra heiene og og liene i det walisiske fjellandskapet, fra tidevannet og bølgene, fra fuglene og menneskene som bor i dette landskapet.

Vi er så heldige at vi har fått gjendiktet flere av diktene til norsk, takket være teologen og bibeloversetteren Hans Johan Sagrusten. La meg gi deg en liten smakebit:

Heia

Ho var som ei kyrkje for meg.
Eg steig inn med mjuke steg,
heldt anden lik ei huve i handa.
Det var stilt.
Den Gud som var der, lèt meg kjenne han,
endå eg ikkje høyrde han, i reine fargar
som gav væte til auga,
i vinden som rørte seg gjennom graset.

Det er forlaget Efrem som gav ut denne gjendiktingen i 2013, med tittelen: 'Ein stad mellom tru og tvil'.

I 1990 gav Solum forlag ut boka: 'Efter Jeriko', som inneholder utvalgte dikt av R.S Thomas i Henning Kramer Dahls gjendiktning.

Jeg har funnet ut at profeter og poeter har mye til felles, og deres gaver hører sammen! Det ser man tydelig hos R.S Thomas.

Jeg leser også en essaysamling av Seamus Heaney, den irske nobelprisvinneren fra 1995, som skriver om 'Sansen for plassen'.

Rotløsheten er nemlig vår tids største utfordring - også åndelig sett. Jeg skal komme tilbake til hva Seamus Heaney skriver om dette, fordi det her også er mye åndelig visdom å hente. Vi hører hjemme et sted, og når vi slår rot der, formes vi av landskapet som omgir oss. Det er dette som kommer så sterkt frem i diktene til R.S Thomas.

Fordi vi ikke har tid til å slå rot blir vi frustrerte, desillusjonerte og fragmenterte.

Til vern for landet - om bønn og faste for Norge, del 1

Et uttrykk fra Esekiel lever sitt eget liv i meg disse dagene: 'til vern for landet'. I en urovekkende tid for Israel var det at Herren taler til profeten Esekiel og sier: "Prestene der gjør vold på min lov og vanhelliger mine helligdommer. De gjør ingen forskjell mellom hellig og vanhellig, og de lærer ikke folk å skjelne mellom urent og rent. De lukker øynene for mine sabbater, og jeg blir vanhelliget midt iblant dem. Stormennene iblant dem er lik ulver, som raner og røver. De utøser blod, de ødelegger menneskeliv for å samle urettferdig vinning. Dets profeter stryker over med kalk for dem. De skuer tomhet og spår dem løgn og sier: Så sier Herren Herren - enda Herren ikke har talt. Folket i landet gjør voldsverk og raner og røver. Den elendige og fattige undertrykker de, og mot den fremmede gjør de voldsverk uten lov og rett. Jeg lette blant dem etter en mann som ville mure opp en mur og stille seg i gapet for mitt åsyn til vern for landet, så jeg ikke skulle ødelegge det. Men jeg fant ingen." (Esek 22,26-30)

Situasjonsbeskrivelsen kunne likegjerne vært en beskrivelse av 2023, både hva prester, profeter og ugjerningsmenn angår! Mange prester og pastorer vanhelliger helligdommen, profetene spår lykke og framgang og urett begås mot både fattige og fremmede. 

Herren hadde et botemiddel mot en slik utvikling: en som skulle verne landet mot Guds dom. En som skulle stille seg i tapet for Herrens åsyn. 

Men det skjebnesvangre var at en slik person ikke fantes i Israel på denne tiden. Det er dramatisk, dette. 

Tidligere i Esekielboken får vi vite hvem som har ansvaret for dette i Israels land: profetene! De har sviktet i dette viktige samfunnsoppdraget! De har vært opptatt med å spå lykke og fremgang: "Og Herrens ord kom til meg, og det lød så: Menneskesønn! Profeter mot Israels profeter, som gir seg av med å spå, og si til dem som spår etter sitt eget hjerte: Hør Herrens ord! Så sier Herren Herren: Ve over de dårlige profeter, som følger sin egen ånd og syner som de ikke har sett! Som rever blant ruiner er dine profeter, Israel! Dere er ikke steget opp i murbruddene og har ikke bygd noen mur om Israels hus, så de kunne holde stand i striden på Herrens dag." (Esek 13,1-5)

Profetene på Esekiels tid hadde ikke gjort som profeten Moses gjorde i sin tid: "Han sa at han ville ødelegge dem, men Moses, hans utvalgte, stilte seg i gapet for hans åsyn for å avvende hans vrede fra å ødelegge dem." (Salme 106,23)

Dagens profeter har også forsømtt seg! 

I en serie artikler, som begynner med denne, skal vi se nærmre på vekterens rolle som forsvar for landet vårt, og hvordan historien vår formes gjennom bønn og faste.

fortsettes

Guds dynamiske intimitet

I en preken beskriver den kjente pastoren, teologen, borgerrettighetsforkjemperen, og Kristusmystikeren Howard Thurman (1900–1981) og en nær venn av Martin Luther King jr de hebraiske profetenes tro:

Israels profeter var nært knyttet til bevegelsene i de periodene de levde. De var involvert i den sosiale prosessen, noe som er veldig viktig å huske. De tolket Israel og dets forhold til Gud … som et primært og personlig paktsforhold. Og det er veldig viktig å ha det i bakhodet at, av grunner som vi ikke helt kan forstå selv den dag i dag, på en merkelig og fascinerende og likevel mirakuløs måte så denne gruppen mennesker på seg selv som [i] et eller annet unikt forhold til Skaperen av deres eget liv og deres lille verden og deres lille tilstand...

Grunnleggende for dette konseptet … er en filosofi som sier at Gud er inne i den historiske prosessen: at [Gud] ikke er utenfor den og manipulerer den eller ikke er oppmerksom på den.

Profeter ser på Gud som aktivt involvert i livene våre, og Thurman utfordrer oss til å svare på denne dynamiske intimiteten:

Hvordan tolker du begivenhetene i livet ditt? Hvordan måler du dem? Lever du livet ditt på grunnlag av at alt som er for deg og det du gjør er pakket inn i bevegelsen, den isolerte, omskrevne bevegelsen, pulsslag i ditt lille liv? Nå, hvis du gjør det, så vet du, du skjønner, at livets natur er slik at det er løst ... det er ferdig, det er komplett, og du vet at du ikke kan gjøre noe med noe uansett, så du gjør det ikke prøve….

Nå er det et annet synspunkt, og dette er profetens synspunkt. Og det er at menneskelivet, så vel som nasjonenes liv, foregår innenfor en kontekst som er dynamisk. At jeg alltid når jeg er i nærvær av enhver hendelse, blir fanget i et møte med en rekke potensialer som sprer seg i bredest mulig retninger og med den mest fantastiske variasjonen. Slik at hvis jeg er våken i nærvær av hendelsen, prøver jeg å håndtere hendelsen i form av ikke bare hva den sier, hvordan den ser ut, men i form av det som for meg ser ut til å være dynamikken i hendelsen, potensialene til arrangementet.

Håndterer du hendelser i livet ditt på den måten? Tror du at livet virkelig er dynamisk? At den ikke er helt ferdig ennå? At du ikke bare alltid er involvert i en sirkulerende serie av potensialer, men at du er potensiell. Du, potensial. Og ingen tidsbånd, ingen tidsintervall er i stand til å inneholde deg og dynamikken i livet ditt og din situasjon. Tror du at?

Howard Thurman, "The Message of Isaiah II", 22. juni 1952, i Moral Struggle and the Prophets, red. Peter Eisenstadt og Walter Earl Fluker (Maryknoll, NY: Orbis Books, 2020), 156, 157, 158–159.

De to profetiske vitnene i den antikristelige tiden

Det er ikke bare de 144.000 beseglede jødene som har sitt spesielle vitneoppdrag i den antikristelige tidsepoken som ligger foran oss, på tilsammen syv år. I sine syner så seeren Johannes to profeter . Deres virketid er tre og et halvt år: "Og jeg vil gi mine to vitner å profetere i ett tusen to hundre og seksti dager, kledd i sekk." (Åp 11,3) Mens de 144.000 beseglede er vitner i den første halvdelen av Daniels 70. årsuke, så er disse to profetene Herrens spesielle budbærere i den andre, og mest intense av den antikristelige tidsepoken i menneskehetens historie. Disse to profetene blir ikke bare godt likt. Etter ar de blir drept skjer dette, ifølge Johannes: "Og de som bor på jorden, skal glede seg over dem og fryde seg, og de skal sende gaver til hverandre, fordi disse to profetene var til plage for dem som bor på jorden." (Åp 11,10)

Det har alltid kostet noe å proklamere og stå for Guds ord, også livet, og særlig i den kommende antikristelige tiden. Jeg merker meg disse ordene: "fordi disse to profetene var til plage for dem som bor på jorden2. De representerte en motkultur, det diamentralt motsatte av det antikristelige regimet. De to profetene forkynte sannheten i en løgnens tid. Da er omkostningene store. Men når det antikristelige systemet ser på oss som en plage, da er vi på rett vei - den smale, om fører til livet.

De to profetene virker altså i det som med rette kan kalles det mørkeste tidsrommet i verdenshistorien. Jesus beskriver denne antikristelige tidsperioden slik i sin eskatologiske tale: "For da skal det bli en trengsel så stor som det ikke har vært fra verdens begynnelse til nå, og heller ikke mer skal bli." (Matt 24,21)

De to profetene har en klesstil som også vekker oppsikt. De bærer fram et domsbudsbudskap. Derfor er de som en profetisk handling i seg selv kledd i sekk. De er vitner med sine liv! Profetene i Den gamle pakt bruke gjerne dette dramatiske virkemidlet, og Jesus er inne på denne sørgedrakten når han uttaler et ve-rop over flere navngitte byer i Israel:. "... da hadde de for lenge siden omvendt seg og kledd seg i sekk og aske..." (Matt 11,21)

Dette er en helt spesiell tid for Israel og "den hellige by". Jerusalem skal være "nedtrådt" av hedningefolkene i "førtito måneder". Det er tydelig at på denne tiden er det tredje Tempelet gjenreist, siden Tempelet er nevnt i det første verset av kapittel elleve. 

De to profetene har fått en spesiell salvelse og utrustning for dette særskilte oppdraget: å være Guds talerør i den antikristelige tiden: "De har fått makt til å lukke himmelen, så det ikke faller regn i de dager de er profeter. Og de har makt over vannene, til å gjøre dem til blod, og til å slå jorden med alle slags plager..." (Åp 11,6)

Deres tjeneste varer en tilmålt tid. Da kan ingen røre dem: "Dersom noen vil skade dem, da går det fra munnen deres og fortærer fiendene deres." (Åp 11,5) Men når deres begrensede tid er over tillater Gud at de blir drept: "Og når de har fullført sitt vitnesbyrd, da skal dyret som stiger opp fra avgrunnen, føre krig mot em, og seire over dem og drepe dem." (Åp 11,7)  Herren tillater dette, fordi de noen dager senere skal vekkes til liive igjen, stå opp, for så å bortrykkes til himmelen: "Og etter tre dager og n halv kom det livsånde fra Gud i dem, og de reiste seg opp på sine føtter. Og stor frykt falt på dem som så dem. Og de hørte en røst fra himmelen , som sa til dem: stig opp hit! Og de steg opp til himmelen i skyen, mens deres fiender så dem." (Åp 11,11-12)

Men først skulle likene deres ligge i en gate i Jerusalem: "I tre dagerog en halv ser mennsker fra alle folk, stammer og tungemål på likene deres..." (Åp 11,9)

I mange, mange år undret profetigranskere på hvordan dette ordet kunne gå i oppgyllelse, at en hel verden kunne se likene ligge der i Jerusalem, men så kom fjernsynet og mobiltelefonen, og det er ikke så vanskelig lenger å forstå.

Ørner og de profetiske seerne

Jeg kommer nok aldri til å glemme det: de syv ørene som svevde over hodene våre i et dølføre i nærheten av Lindås utenfor Bergen. May Sissel og jeg var der sammen med våre gode venner Solveig og Erling Thu.

Syv ørner. Det var mektig. Det var storslått. Jeg har sett ørner før, men ikke så mange. Det var fantastisk å se de lette fra trærne de satt i. Og se de sveve, det nok nesten pusten fra meg. Jeg kan se det for meg - fremdeles - selv om det er et år siden.

For meg er ørner og det profetiske uløselig knyttet sammen.

Jeg ser ofte ørner fremfor meg. Det er bare i lukke øynene. Som oftest ser jeg for meg fjell og øde landskaper, og ørner. Enten svevende høyt der oppe, eller hvilende på en fjellknaus speidende ut over landskapet. De øde viddene, ørkenen, har alltid vært profetens mørkerom, hvor Guds kall har kommet og proftens liv og karakter er blitt fremkalt, som bilder i et fotolaboratorium.

Visste du at når stormen kommer, flyr ørnene over stormen og blir liggende der å sveve, holdt oppe og drevet videre av vinden.

'Vinden blåser dit den vil. Du hører den suser, men du vet ikke hvor den kommer fra og hvor den farer hen. Slik er det med hver den som er født av Ånden.' (Joh 3,8)

Jeg kjenner mer og mer på en djup takknemlighet for at vi ikke kan diktere eller kontrollere Den Hellige Ånd. Ånden faller ikke over et maskineri, uansett hvor velsmurt det er. Ånden faller alltid over mennesker. Derfor kan Ånden trekke seg tilbake, og det skremmende er at det meste kan fungere uten Ham. Det er flere av menighetene de syv sendebrevene i Åpenbaringen ble sendt til et skremmende eksempel på. Vi er jo så dyktige, vi har så mye kunnskap i dag, men dessverre så lite kjennskap til hvem Den Hellig er. Det er den sto.re utfordringen vår. Den største av dem alle.

Derfor trenger vi ørnene. Både seerne og profetene. Både øyne og munn.

Men husk: deres utdannelse finner ikke sted innen teologien, men kneologien.

Nå ber jeg om å få se flere ørner og jeg ber om å drømme om dem.

Jeg har fått nok - jeg vil leve 'riket annorlunda'

Jeg har fått nok. Mer en nok Jeg orker simpelthen ikke mer. Jeg må få puste.                   
Jeg orker ikke mer av alle disse amerikanske forkynnerne med sine fans i Norge, som bryter all sunn fornuft i disse smittetider, og som provoserer ved å håndhilse, le av et virus som tar livet av mennesker, som sprer konspirasjonsteorier som er så fantasifulle at man skulle tro de var dopet på ett eller annet. Jeg orker ikke mer av ale disse  'profetene' som var tause før epidemien brøt ut, men som nå profererer både det ene og det annet, som om de skulle ha sett dette lenge før det brøt ut. Jeg orker ikke mer av 'profeter' som utnytter en krise, til å samle inn penger, for å blidgjøre Gud til å beskytte dem. Det er en form for moderne avlatshandel.  Jeg orker ikke mer av hyllingen av Donald Trump som om han skulle være en Messias-skikkelse. Jeg orker ikke mer av 'profeter' som har daglige sendinger via sosiale medier, hvor mesteparten av tiden brukes til å formidle et politiisk budskap og hylle en statsleder. Jeg orker ikke en tro som tar Gud til inntekt for et bestemt politisk parti.

Jeg har fått nok av dette.

For meg blir Jesus borte, og evangeliet omgjort til et politisk budskap på høyresiden.

Jeg finner ikke noe av dette i evangeliene, Apostlenes gjerninger eller i brevene. Der finner jeg en helt annen tro og en helt annen trospraksis. Jeg finner et Rike som ikke er av denne verden. Jeg finner en tro som overvinner det onde, med det gode. Jeg finner ingen hyllest av Cæsar, men jeg finner en gruppe mennesker som har grepet korsets budskap, som fornekter seg selv og som har hatt oppgjør med avguden Mammon, og som lever for Guds rike alene og som setter troskapen mot det først. Jeg finner en gruppe mennesker som lever ut Bergprekenen. Jeg finner 'riket annorlunda'. Jeg finner en gruppe mennesker som kjempet for de fattige, undertrykte, enker og foreldreløse.

Jeg finner en gruppe mennesker på kne for Gud i inderlig bønn, som ikke bøyde sine knær for keiseren, men som har Jesus som Herre, som nektet å avlegge ed eller sverge troskap mot noe jordisk rike.

Jeg har også fått nok av mennesker som utnytter en epidemi til å skape mer frykt hos mennesker, i stedet for å snakke om det salige håpet som finnes i Kristus. Jeg heier på mennesker som formidler tro og håp til Gud, som trøster, lindrer og gir videre den tryggheten som finnes i Kristi fullbrakte verk.

Derfor holder jeg meg unna alle disse nyhetene på TV, radio og aviser som gir frykten næring. I en tid som denne er det jammen godt det finnes gode bøker og tidsskrifter man kan gjøre djupdykk i.

Velsignet helg.

Guds profeter eller en del av kongens hoff?

Guds profeter kan ikke kjøpes. Verken for penger eller prestisjefylte stillinger. De våger å konfrontere synd, som profeten Natan da han konfronterte kong David med hans utroskap. Han sa det rett ut: 'Du er mannen!'

Når vi leser Bibelen ser vi at kongene og makteliten ofte omga seg med et stort hoff, og blant dem var det også profeter. Disse sa det kongen og makteliten forventet av dem. De påtalte ikke synd eller konfronterte makthaverne på noen måte. De overså maktelitens dårlige behandling av de fremmede, enkene og de foreldreløse - nettopp de personene og samfunnsgruppene Gud har et helt spesielt hjerte for. Så falt Guds dom.

Nårå vi ukritisk forsvarer en president, en konge, en maktelite, kan vi stå i fare for å bli en del av kongens hoff. Vi er så takknemlige og fylt av ære fordi noen kristne har kommet innenfor og har adgang til kongens kammer, at vi mister evnen til å se og høre fra Gud. Hvem våger da å tale makten imot? Hvem er Guds profeter i dag, som taler kongens synd midt imot, og som taler enkers og de fremmedes sak?

Superapostlene

Jeg har tenkt litt på historien om trollmannen Simon, som vi leser om i Apostlenes gjerninger. En av de tingene som karakteriserte hans liv var dette: 'Han hadde gitt seg ut for å være noe stort.' (Apg 8,9)

I 2.Kor 11,5 skriver Paulus om disse 'veldige aposlene',  og Johannes forteller i sitt tredje brev om en viss Diotrefes, som 'gjerne vil være den fremste blanr dem', jfr 3.Joh v.9.


Jeg tenker på dette når jeg leser om de mange som kaller seg apostler og profeter, og som både snakker og skriver om sin store tjeneste og sine store visjoner. Det er stadige profetiske ord som gis dem, og som de gir selv.

I de senere år har jeg blitt kjent med menn og kvinner som virkelig øver innflytelse, og ser tegn og under i sin tjeneste, men de snakker ikke om dem. Annonserer dem aldri. Bærer ingen tittel.

De er små i egne øyne.
De gir Herren all ære.
De bygger ikke sin egen tjeneste.
De hjelper andre frem.

Hvem av disse to gruppene har Herrens velbehag over sine liv? Også Jesu disipler ville gjerne være blant de fremste. Det er vel noe som ligger til vår falne  menneskenatur dette.

Til dem sa Jesus:

'Dere vet at fyrstene hersker over sitt folk, og deres stormenn har makt over dem. SLIK SKAL DET IKKE VÆRE BLANT DERE. Men den som vil være den første blant dere, skal være den anndres trell.' (Matt 20,27)

Hva er idealet i Guds rike?

Det lille barnet.

Herren har gjemt noen unna for spesielle oppdrag

I noen måneder nå har jeg tenkt mye på at Herren har "gjemt" unna noen mennesker som han vil bruke i spesielle oppdrag for hans rike. Dette er ikke mennesker som søker plattformen eller offentligheten. De hører med blant de stille i landet, som ikke søker oppmerksomhet. Herren har gitt dem et spesielt kall til å være til for Ham, og er villig til å bruke tid på å oppholde seg i Guds nærvær. Dette er mennesker som øver seg i å lytte til Herrens stemme, som bruker lang tid i stillhet, lovprisning og tilbedelse. Det kan være at vi aldri hører noe om dem før vi kommer til himmelen, men mens mennesker har fått sin lønn her i tiden venter det dem en enorm belønning i himmelen. Deres selvfornektelse har ikke vært forgjeves.

I går leste jeg noen vers fra 1.Kong.18 som forteller noe om disse ansiktsløse:

"Men Obadja fryktet Herren meget. For den gangen Jesabel utryddet Herrens profeter, skjedde det at Obadja hadde tatt hundre profeter og gjemt dem i to huler, femti i hver, og han hadde sørget for dem med brød og vann." (1.Kong.18,3b-4)

Det fantes altså mange profeter i Den gamle pakts tid. Noen av dem kjenner vi navnet på, men mange av dem var navnløse. Her nevnes hele hundre stykker!

Obadja var en gudfryktig mann som sørget for dem og gjemte dem unna. Jeg tror Gud skal reise opp flere slike som ham, som ser det som sin oppgave å legge forholdene til rette for den hæren av ansiktsløse, menn og kvinner, som Gud skal reise opp i en tid som denne. De er Herrens fortrolige, de som søker hans råd og som er til for ham, og som Herren kan bruke til ulike oppdrag i endens tid.

Jeg skal komme tilbake til dette senere.

Billedtekst: Herren gjemmer sine i grotter.

Forundring over profetier og formidling av ord

Dette er ikke ment som noen kritikk, men det er noe som forundrer meg, noe jeg ikke får helt til å stemme.                                                           

La meg først klargjøre en ting: jeg tror både på profetiske ord og det profetiske embetet i den nytestamentlige tidsalder. Jeg følger det apostoliske rådet, om å prøve alt, holde fast ved det gode, og ikke forakte profetiske ord. Det er det rådet apostelen Paulus gir til den kristne forsamlingen i Tessaloniki.


Det jeg derimot ikke forstår denne strømmen av profetiske ord, gjerne hver eneste dag, fra en og samme profetiske tjeneste. Taler virkelig Gud til sine tjenere profetene hver eneste dag med nye budskap?

Kan det rett og slett gå inflasjon i profetier?

Jeg har brukt mange år på å studere den profetiske tjenesten, både i Den gamle og Den nye pakt, og lest mange bøker som er relevant vedrørende tematikken, men jeg klarer ikke å finne gode eksempler på det jeg nå forundrer meg over. Profetene i Bibelen tilbrakte mye tid i stillhet og bønn, før de bar frem et budskap. I dag står den ene profeten etter den andre frem med et 'Så sier Herren'. Og noen profeter har et nytt ord hver eneste dag. Når får de tid til å være stille? Når får de tid til å be?

Men problemstillingen er også relevant til alle oss som forkynner Guds ord:

Når vi uke etter uke skal ha noe nytt å bringe fra talerstolen, når får vi da tid til å leve det budsskapet vi skal formidle til andre? Er det noe poeng å bare formidle ord?

Tittelhysteriet i kristne sammenhenger

Den anerkjente tidsskriftredaktøren og forfatteren, Lee Grady (bildet) tar nå et oppgjør med tittelhysteriet i deler av den pinsekarismatiske delen av kristenheten for tiden.

For en tid siden, skriver Lee Grady, ville man gjerne titteleres "biskop", og enkelte ble til og med vigslet med "ring, skrud og morsomme hatter", skriver Lee. Nå holder ikke det lenger. Nå er det "apostel" som gjelder. Både på visitkortet og brukt når man enten presenterer seg selv eller aller helst blir presentert av andre.

Og det er ikke bare i den engelsktalende verden at det er slik. Vi finner norske varianter også. For ikke så lenge siden så jeg en norsk predikant forhåndsannonserte møter i et land i Afrika. Han hadde plutselig fått en doktortittel. Det er selvsagt bare bløff. Vedkommende, som også kaller seg både apostel og profet, har ingen akademisk utdannelse.

Lee Grady forteller at han nylig var på Island. På konferansen der deltok det et par afrikanere. Før møtet gikk han ned for å hilse på de. De ble helt satt ut. De hadde aldri møtt en predikant før som hadde hilst på noen før møtet. Lee Gardy insisterte også på å bli kalt "Lee", og det gjorde sterkt inntrykk på de to. Hadde han ingen tittel? De var vant med at predikanter hadde en tittel som de måtte forholde seg til. De var sjokkerte.

Grady forteller om apostler som er så selvhøytidelige at de ikke kan bli salvet av Gud om man ikke tiltaler dem med rett tittel.

Men han forteller også om møtet med forfulgte kristne i Kina, som absolutt anerkjenner apostel-embetet, som er gitt til Kristi kropp, men som heller vil bli tiltalt med "bror" eller "søster".

"Det avgjorde saken for meg," sier Lee Grady.

Disiplene til Jesus var opptatt av bordplasseringer og æresbevisninger. Jesus sa til dem:

"Den som opphøyer seg selv skal fornedres, og den som fornedrer seg selv skal opphøyes." (Matt 23,12)

Og Han snakket om de minste, om å bli som barn.

Jeg tror Herren både har gitt oss apostler og profeter, men jeg tror ikke på dem som kaller seg det selv. De passer jeg meg for.

I 1600-tallets døperbevegelse kalte man gjerne en forkynner for "Ordets tjener". Det har jeg mer sans for.

Du kan lese Lee Grady's artikkel i svensk oversettelse her:

http://www.dagen.se/kronikor/gor-upp-med-titelsjukan-1.1010718#cxrecs_s

Profetene og Kristi Ånd

Hvorfor skal vi lese Bibelen? Peter Halldorf gir i en av sine siste fastbetraktninger et svært godt svar. Han henviser til ordene i 1.Pet 1,11:

"Om denne frelse var det profetene gransket og ransaket, de som profeterte om den nåde som dere skulle få, idet de gransket hvilken eller hva slags tid Kristi Ånd, som var i dem viste fram til når han forut vitnet om Kristi lidelser og herligheten deretter."

"Dagens epistel fra 1.Petersbrev bekrefter hvordan den unge kirken leste og oppfattet den hebraiske Bibelen: det var Kristi Ånd som talte i profetene, hevder apostelen... Med den overbevisningen blir lesningens primære hensikt aldri kunnskap for dens egen skyld, men leserens og lytterens frelse og guddommeliggjørelse. Vi leser for å bli forklarede - ikke for å søke forklaringer."

Foto: YouTube

Farløse profeter i en farløs generasjon

R. Loren Sandford (bildet) holder på å skrive en ny bok. Denne gangen sammen med Jeremiah Johnson som medforfatter. Boken får tittelen "The Micaiah Company. A prophetic reformation", og i dag deler Sandford, som er en anerkjent profetisk stemme i vår tid, noe han har skrevet og som jeg synes er svært passende i en tid som vår. Hør bare,  her i min oversettelse:

"Mens jeg ser et voksende antall pastorer og ledere hvis karakter utstråler Fars hjerte i relasjon til det folk de leder, så lytter jeg også til et stadig økende antall historier som forteller om misbruk, mangel på kjærlighet, dominans og kontroll. Farløse ledere leder ikke som fedre. 

Farløse profeter profeter billig og unøyaktig. Resultatet blir at uten åpenbaring, blir folket ustyrlig. Vi har tapt en generasjon på grunn av angrepene på institusjonen far, og nå betaler vi prisen både når det gjelder lederskap i det offentlige, skoleverket, bedriftene og kirken på grunn av manglende fedre.

Vi ender opp, slik Paulus så treffende beskriver det i 1.Kor 13,1: som "... drønnende malm eller en klingende bjelle."

Fordi det ikke finnes fedre, blir livet kuttet av, kaoset vokser og samfunnet lider. Hvis det noen gang er en tid for at ordene fra Malaki 4,5-6 skulle bli oppfylt så er det nå:

"Se, jeg sender profeten Elia til dere før Herrens dag kommer, den store og skremmende. Han skal vende fedrenes hjerter til barna, og barnas hjerter til fedrene, så jeg ikke skal komme og slå landet med bann." 

Profetvekkelsen i 1830 og bortrykkelsen av menigheten

I kjølvannet av de store amerikanske vekkelsene, og metodismens fremvekst, vokste det også frem en fornyet bevissthet i kristenheten i Jesu gjenkomst. Herren vekket sin menighet på ny, og det skapte en ny interesse for Bibelens profetier.

På herrestedet Albury Manor (bildet) i Surrey i Storbritannia ble det på 1800-tallet holdt årlige kristne konferanser. Drivkraften bak disse var en mann ved navn Henri Drummund. Han er kjent her i Norge for boken: 'Det største i verden', som Ansgar forlag gav ut i 1984.

Albury Manor skulle komme til å bli et sentrum i en profetisk vekkelse som var i ferd med å se dagens lys. Blant de som deltok på disse konferansene var John Nelson Darby (1800-1882), en anglo-irsk evangelist, som ble en av de mest innflytelsesrike personene i det som skulle bli kjent som Plymouth Brethren.

Men det er en annen person, Margaret Macdonald fra Port Glasgow, som skulle bli banebrytende i den fornyede bevisstheten om Bibelens profetier vedrørende Jesu gjenkomst.

Den unge Margaret
Port Glasgow ligger på den skotske vestbyen, og var bare et lite, nokså ubetydelig sted, før en ganske så spesiell vekkelse bryter ut der omkring 1830. Da var Margaret Macdonald 15 år gammel. Hun hadde vært syk i mange år, og lå for døden.

Vekkelsen i Port Glasgow er spesiell på den måten at den ble ledsaget av både tungetale, helbredelser og profetiske budskap, og det lenge før pinsevekkelsen brøt løs. Det som vakte aller mest oppsikt var at den unge, døende, jenta begynte å profetere. Budskapene hun bar fram handlet om Jesu gjenkomst.

John Nelson Darby kom selv til Port Glasgow for å ta vekkelsen i nærmere øyesyn. Ikke minst var han interessert i de profetiske budskapene som Margaret Macdonald bar frem. Hun ble helbredet i forbindelse med vekkelsesmøtene.

Profetiene
Hva var innholdet i de profetiske budskapene Margaret Macdonald bar frem? De kan oppsummeres i disse seks punktene:

1) Det vil komme en falsk bevegelse hvor djevelen vil forlede menneskene ved en falsk frihet. Kristen etikk og moral vil bli nedbrutt. Man er ikke opptatt av Guds hellighet, og en unnlater å dømme synd.

2) Det vil oppstå forfølgelse og motstand mot evangeliet.

3) Farligere enn den ytre motstanden er den antikristelige forførelsen som vil oppstå. Sataniske etterligninger av Guds genuine verk vil lede mange vill. Et svært interessant poeng i disse profetiske budskapene vedrørende djevelens etterligninger er dette:  'Han vil ha et motstykke til hver eneste del av Guds sannhet og en imitasjon for hvert verk av Ånden'.

4) Guds ånd vil utøses over menigheten, for at Guds folk skal bli bevart.

5) Det vil finne sted en bortrykkelse av menigheten. De sanne kristne vil bli bortrykket, mens de andre vil bli latt tilbake. Dette var det ikke mange som snakket om på denne tiden, og denne profetien vakte stor oppsikt og undring.

6) Anrikrist vil så bli åpenbart.

Et vitnesbyrd
En av de som var vitne til at Margaret Macdonald bar fram disse profetiske budskapene var Robert Norton. Han var en anglikansk prest. Norten bevitner at Margaret Macdonald var den første som så gjenkomsten som et komme i to trinn, først i forbindelse med bortrykkelsen av menigheten, så ved Hans synlige gjenkomst på Oljeberget. Robert Norton skriver:

'Et vidunderlig lys falt over Skriften, i særlig grad over det som læres om Kristi gjenkomst. En kveld da Den Hellige Ånds kraft hvilte over henne i flere timer, fikk vi en blanding av profetier og visjoner se forskjellen mellom det siste stadium av Herrens komme når alle skal se Ham, og hans foregående åpenbaring i herlighet for disse som venter på ham'.

Spor etter Gud i egen livshistorie, del 3

Opplevelsen jeg hadde rundt alterringen i Gjøvik kirke ble skjellsettende for meg. Dåpen i Den Hellige Ånd gav økt hunger og kjærlighet til Jesus. Tre ting satte sitt preg på årene som fulgte:

1. En lengsel etter å leve i Guds nærvær
2. En trang til å vitne
3. En kjærlighet til alt Guds folk

Daglig bibelstudium og bønn ble en livsnødvendighet. Jeg elsket å gå på bønnemøter. Det var da også på et bønnemøte jeg bestemte meg for å bli en kristen, og som som jeg har fortalt: Mitt første leveår gikk min bestemor og bar meg, og ba for meg. Hver eneste lørdag var jeg ute på gata for å vitne. Om ingen andre fulgte med, så var det min plass. Gjerne med bøker og traktater. Dette var i den karismatiske bevegelsens første tid, og en vidunderlig frukt av denne, var at man oppdaget andre trossøsken! Jeg har aldri sluttet å forundre meg over Guds mangfoldige familie. For mange år siden leste jeg en bok av Michael Harper, som vel må sies å være en av 'fedrene' til nettopp Den karismatiske bevegelsen. Han skrev om søster Evangelika og søster Katholika, husker jeg. Vel, så mange katolikker var det ikke på Gjøvik den gangen - i hvert fall ikke som gjorde synlig vesen av seg. Men vi var en fargerik familie med lutheranere, pinsevenner, baptister, frelsesarmeen, frikirkefolk.

Jeg har beskrevet tiden i det kristne fellesskapet jeg var en del av, som de beste ti årene jeg har hatt hva menighetstilhørighet angår. Og jeg mener det. Måten å leve på: nært hverandre, hvor man kan leve ut kristenlivet i hverdagen på en praktisk måte. Dessuten fikk vi en gedigen undervisning om hva menigheten er, takket være brødrene som kom over fra England. De hadde virkelig lys over Guds ord når det gjaldt å se menigheten fra Guds synsvinkel. Denne undervisningen er nok det viktigste jeg har med meg fra disse årene, og har dannet grunnlaget for alt annet jeg har drevet med og vært interessert i. Jeg var selv en tur i England på denne tiden, og fikk stifte bekjentskap med mennesker som levde i husmenigheter der. Det gjorde et sterkt inntrykk å se samholdet, kjærligheten og ikke minst begeistringen for Jesus i disse sammenhengene.

Det snakkes i visse sammenhenger mye om husmenigheter også i dag. Men i møte med dagens 'husmenighetsfolk', så er det veldig mye snakk om møteformer - at man skal møtes i en husmenighet, og at dette er den bibelske formen for menighet, men jeg hører aldri noe om hva menigheten virkelig er, sett fra Guds synsvinkel. Jeg er av og til innom noen av de norske nettsidene som skrives av de som i dag er opptatt av husmenigheter, og finner ikke noe om dette der. Derimot finner en masse artikler om hvordan menigheten skal samles, organiseres - eller aller helst, hvordan den ikke skal organiseres, men ingenting om hva Gud lengter etter.

De husmenighetene som eksisterte i den tiden jeg her beskriver var organiske menigheter med en tydelig ledelse. De ble ledet av mennesker godt utrustet av Herren til oppgaven. Vi våget å snakke om apostler og profeter, og vi kunne også gjenkjenne noen av dem. De fortalte aldri at det var det de var, de bar ingen merkelapp, eller hadde visitkort som sa at de var den eller den apostelen eller profeten, men vi så hvordan de tjente Guds folk.

Han som gjorde mest inntrykk på meg, og som skulle bli en åndelig far for meg, kom over fra England med trompeten sin. Du fant ham enten på kjøkkenet hvor han vasket opp sammen med en av oss andre, eller under møtet hvor han spilte til lovsangene. Han betalte reisen selv, og brukte tiden på å samtale med oss. Når han så åpnet Bibelen sin for å dele noe fra Guds ord, var det med en autoritet og dybde jeg sjeldent har opplevd maken til. Men så hadde han da også beredt grunnen ved å tjene. Han viste med eget levd liv hva en apostel egentlig er. Her var det ingen primadonnanykker, spesialoppvartning eller fremheving av en selv.

Gjennom vennene fra England skulle vi også få et unikt innsyn i mye av det Gud gjorde rundt om i verden på denne tiden. Brødrene som kom over til oss, var godt orienterte. De tilhørte en voksende bevegelse av mennesker som alle lengtet etter at Gud skulle gjenopprette menigheten og tjenestegavene. Et svært sentralt ord for oss i denne tiden var Apg 3,20-21:

'... og det skal komme tider med fornyelse og trøst fra Herrens åsyn, og han skal sende den Messias som forut er utkåret for dere, Jesus, ham som himmelen skal huse inntil de tider da alt det blir gjenopprettet som Gud har talt om ved sine hellige profeters munn fra eldgamle dager av'.

Ganske så uventet ble jeg selv trukket inn i en profetisk bønnetjeneste gjennom kontakt med den internasjonale bønnebevegelsen, som da var i sin gryende startfase.

(fortsettes)

En sann profet fostres i ødemarken alene med Gud

Når noen setter "profet" på visitkortet sitt, eller på Facebook profilen sin, kan vi være sikker på èn ting: Vedkommende er omtrent så langt borte fra det å være en profet kalt av Gud som det vel er mulig å komme!

Profeter fostres i ørkenen, alene med Gud, i bønn, stillhet, faste, avholdenhet, - de kjenner ikke noe behov for å skape publisitet og oppmerksomhet rundt seg selv. De kjenner godt til lidelse og avvisning. De kan tre frem for mennesker med et budskap for en tid, men først har de tilbrakt år hvor de har vandret alene med Gud. Ingen kan kjøpe en sann profet. Han vil alltid tale ord fra Herren, selv om han selv må lide for det. Hans ord er sjeldent populære. Ingen kan bestille budskap fra ham på forhånd, han har ikke et ord til alle. Hans liv er skjult for mennesker, inntil den dagen Gud kaller ham til å stå frem.

Han møter Gud før han møter mennesker. Budskapet han formidler er en del av hans eget liv. Han går aldri på kompromiss med Guds ord. Hans tjeneste gjelder Kristi kropp, og han underordner seg den lokale menigheten han tjener, og er en del av den. Den profetiske tjenesten handler ikke bare om å formidle ord fra Herren, det må også være samsvar mellom ord og liv. Profettjenesten handler om karakter, om mennesker som gjennom det å leve med Gud gjennom år formes og fostres til et redskap som Gud kan bruke.

Profetisk forum - en tjeneste for Kristi kropp

I flere artikler her på bloggen har jeg skrevet om den profetiske gaven og den profetiske tjenesten. Dette er en av gavene Kristus har gitt til sin kropp, menigheten. Behovet for solid undervisning, og ikke minst trygge omgivelser, hvor man man få dele egne erfaringer og spørsmål, er stor. I Sverige har Ingalill og Vello Vaim (bildet), tatt initiativet til det de kaller Profetisk Forum. Det synes jeg er veldig bra. Ekteparet Vaim har en velprøvd tjeneste som har integritet. Jeg traff Ingalill for mange år siden. Hun bodde faktisk hjemme hos oss i forbindelse med en konferanse her på Gjøvik, hvor hun skulle medvirke med lovsang. Fremdeles husker jeg hvilken velsignelse det var.

I presentasjonen på deres webside heter det at "Profetisk Forum vill bereda plats, utrymme och utveckling för den profetiska funktion som inkluderar allt Guds folk och fokusera inriktning och målsättning för församlingen som fullt ut vill representera Guds rike för vår stad och vårt land. Målsättningen är att församla, uppmuntra och utrusta förelöpare som bereder väg och skapar en ny andlig miljö som pekar uppåt och framåt."

For å nå dette målet arrangeres noe som kalles Omega-kurset. Om dette kurset heter det: "Omegakursen beskriver Andens och Ordets kompassinriktning i denna tid, den pekar på uppdraget och för oss in i processen att fullborda och växa upp till Kristi fullhet. Den gör att Guds folk ställer in sig på samma kurs som Anden, så att både Anden och bruden säger: ”Kom!” Och den som hör det må säga: ”Kom!” (Upp.22:17). Omegakursen är också ett samlande namn för den profetiska undervisning, träning och utrustning som kontinuerligt fortsätter. Vi kommer aktivt och strategiskt gå in i profetisk bön som skapar ny framtid."

Om arbeidet og tjenesten kan du lese på deres egen webside, som du finner her:

http://www.propheticforum.com/

Selv om dette er en tjeneste som finnes i Sverige, nærmere bestemt i Örebro, tror jeg flere nordmenn vil ha gleden av å se nærmere på både nettsiden og kursene som holdes her.

Hvordan prøver vi og skjelner vi ånder, del 5

Vi skal nå se litt nærmere på den nådegave som Bibelen omtaler som "gave til å prøve ånder" (1.Kor 12,10) I den nye reviderte oversettelsen av NT oversettes dette med "bedømme ånder".

Ordet "prøve" eller bokstavelig "prøving" kommer fra det greske ordet "diakrisis", som betyr: bedømmelse, skjelning mellom, prøving, - av ordet diakriono som betyr dømme, prøve, gjøre forskjell på. Det finnes vel knapt nok noen nådegave vi trenger mer i dag enn denne! Bibelen sier: "Slukk ikke Ånden, forakt ikke profetord, men prøv alt og hold fast på det gode." (1.Tess 5,19-21) I Ord 16,2 leser vi følgende: "Alle en manns veier er rene i hans egne øyne, men Herren veier åndene."

Visse mennesker er begavet med en åndelig klarsynthet som ikke har med ervervelse av boklig kunnskap å gjøre, eller med noe man er uttrustet med fra naturens side. Nådegaven gjør blikket uforvillet og forstanden klar hos dem som gjennom Guds nåde renses og som har oppøvd åpenhet for Den Hellige Ånd. Det er interessant å merke seg at hos ørkenfedrene og hos de russiske staretsene - som den hellige Serafim av Sarov (bildet) - var denne gaven særskilt utviklet. Disse brukte sjeldent ordene "så sier Herren", eller "Gud har vist meg" - men ordene deres rommet og rommer fremdeles en innsikt og en visdom som er ervervet gjennom et rikt liv med Gud. Derfor fikk de også være til stor hjelp for de mange som kom for å søke deres råd.

Det er med denne bakgrunn vi nå skal se nærmere på denne nådegaven.

(fortsettes)

Hvordan prøver vi og skjelner vi ånder, del 4

Her følger flere av de tingene du kan prøve profetiske budskap eller åpenbaringer på:

7. Om ordet forutsier noe som skal skje i fremtiden, blir det da oppfylt?

I 5.Mos 18,20-22 leser vi følgende: "Men den profet som i overmot drister seg til å tale noe i mitt navn som jeg ikke har befalt ham å tale, eller som taler i andre guders navn, den profeten skal dø. Kanskje du sier ved deg selv: Hva skal vi kjenne det ord på som Herren ikke har talt? Når det ordd profeten taler i Herrens navn, ikke skjer og ikke går i oppfyllelse, da er det et ord som Herren ikke har talt. Det er et ord som profeten i overmot har dristet seg til å tale, og du skal ikke være redd ham."

Alle åpenbaringer som forutsier fremtidige hendelser må finne sted, om dette skal være et ord fra Herren, med noen få unntak. Disse unntakene kan være:

1) En persons vilje kan være involvert.

2) En omvendelse kan finne sted. Et eksempel på dette er de profetiske ordene som ble gitt om Ninive. De gikk ikke i oppfyllelse, fordi folket omvendte seg.

3) Det kan ta mange år før et profetisk ord går i oppfyllelse. Et eksempel på dette er de messianske profetiene, som det tok hundrevis av år før de ble oppfylt.

Det er her også viktig å legge til at det er en viss forskjell på de profetiske ord som er gitt oss i Guds ord, og profetiske ord gitt gjennom mennesker i dag. De profetiske ordene som er nedskrevet i Bibelen er ufeilbarlige. Profetiske ord gitt gjennom mennesker vil alltid inneholde en viss del av dem selv. Det menneskelige element vil alltid være til stede.

(fortsettes)

Shane Claiborne gjør folk ukomfortable og setter dem på valg til å følge Jesus

Shane Claiborne (bildet) skaper debatt allerede før han skal tale på ungdomskonferansen til Mennonite Brethren Churches i San Antonio neste år. Som en sa det: "Han gjør en rekke mennesker, inkludert kristne, ukomfortable!"

Noen få velger å holde seg borte fra neste års ungdomskonferanse, mens andre er svært begeistret over å få Claiborne, som er en svært etterspurt taler, til konferansen.

"Claiborne ser ut som og låter som en gammeltestamentlig profet, som djervt stiller spørsmålstegn ved rikdom og kaller mennesker til å kjempe for rettferdighet for de fattige," står det å lese i The Christian Leader, som er talerør for årskonferansen for Mennonite Brethren Church.

Shane Claiborne har ganske nylig sluttet seg til Mennonite Brethren Confession of Faith, og leser man hans bøker skinner det tydelig igjennom at mye av det han skriver om er inspirert av anabaptismen.

Claiborne, som må takke nei til en rekke forespørsler han får, har tidligere talt ved ungdomskonferanse for The Mennonite Church. Det var i 2009 i Columbus i Ohio. Fire av ungdommene som hørte ham talte, responderte med å invitere hjemløse som levde under en jernbanebro på middag den kvelden. Claiborne pleier å utfordre sine tilhørere som er fanget av den materialistiske kulturen til å våge å bryte med den og leve helt og fullt for Jesus.