Laos: 45 år gammel enke i husarrest for å ha vitnet om Jesus

Laos (MNN/CAM) – En 45 år gammel enke fra Laos delte evangeliet om Jesus med landsbyen sin – og betalte for det med sin frihet.

Christian Aid Mission forteller at Rina (fiktivt navn) begynte å følge Kristus etter at politiet kom til Prai-stammelandsbyen hennes og kunngjorde på høyttalere at de hadde forbud mot å tilbe den kristne Gud. Prai-folket i Laos er animister og tilber naturguder. 

Rina var fascinert og ønsket å vite mer, så hun oppsøkte to lokale misjonærer hjemme hos dem. Misjonærene delte evangeliet med Rina. Da hun ba om å få følge Jesus, ble hun også helbredet fra en kronisk bakteriell sykdom!

Fra det øyeblikket begynte Rina å dele sin nye tro med landsbyen sin, og mange andre omfavnet Kristus som sin Frelser.

En distriktstjenestemann hørte etter hvert om vekkelsen i denne landsbyen. Han kom med soldater og politi og beordret alle troende til å gi avkall på sin tro. Hver person nektet.

Tjenestemannen krevde da å få vite hvem den første personen var som ble kristen. En lokal departementsleder forteller at Rina kom frem og at hun ble satt i husarrest. Det var åtte måneder siden. Rina sitter fortsatt i husarrest i dag.

I Laos gir et dekret fra 2016 innenriksdepartementet fullmakt til å stoppe enhver religiøs virksomhet i strid med landets politikk, «tradisjonelle skikker», lover eller forskrifter. Imidlertid utføres mye forfølgelse av kristne i Laos av lokale tjenestemenn som handler utenfor loven og grunnloven, som garanterer religionsfrihet.

Omtrent 60 prosent av Laos’ befolkning er buddhister og 32 prosent animister, med animisme som også finner veien inn i buddhistenes tro og praksis. 2,6 prosent av landets syv millioner innbyggere er evangeliske kristne. 

Til tross for kulturell og offisiell motstand, forteller Christian Aid Mission at arbeidere med en innfødt tjeneste plantet 16 husmenigheter i løpet av de siste seks måneder, og 1213 mennesker kom til tro på Kristus.

Mange av disse menneskene kom til tro som svar på levende evangeliske meldinger på Facebook, innspilte meldinger på MP3-spillere, seminarer og evangeliseringstiltak i både byer og landlige områder.

Lokale misjonærer gjør disipler og hjelper de forfulgte over hele landet. 

Be om Rinas åndelige oppmuntring og frihet. Be Herren bruke hennes vitnesbyrd til å lede mange flere mennesker i Laos til Kristus.

Oversatt fra Mission Network News av Bjørn Olav Hansen (c)

Alt er virkelig godt

Jeg har nettopp kommet tilbake fra en tur gjennom den mørke skogen. Det var kjølig og det blåste, men alt snakket om deg. Alt: skyene, trærne, det våte gresset, dalen med sine fjerne lys, lyden av vinden. De talte alle om din oppstandelse; de gjorde meg alle oppmerksom på at alt virkelig er bra. I deg er alt skapt godt, og ved deg blir hele skapelsen fornyet og brakt til en enda større herlighet enn den hadde i begynnelsen.

Herre, jeg vet nå at det er i stillhet, i et stille øyeblikk, i et glemt hjørne at du vil møte meg, kalle meg ved navn og tale et fredsord til meg. Det er i min stilleste time du blir den oppstandne Herre for meg.

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Ukraina: Protestantiske kirker trakasseres i russisk-kontrollerte områder

Fire protestantiske kirker opplever for tiden trakassering av tjenestemenn i områder som nå er under russisk kontroll, bekrefter Voice of the Martyrs Korea.

«Tre kirker i Donetsk-regionen – Central Baptist Church og Church of Christ the Savior i Mariupol, og en kirke i Manhush – samt en kirke i Vasilievka i Zaporozhye-regionen har nylig blitt besøkt av tjenestemenn eller soldater som utførte søk, konfiskerte utstyr, krevde dokumenter og i ett tilfelle til og med tvangsevakuerte kirkemedlemmer fra bygningen deres, sier Voice of the Martyrs Korea-representant Dr Hyun Sook Foley.

Voice of the Martyrs Korea driver "Голос Мучеников - Корея", en russiskspråklig utgave av den populære Facebook-side om kristenforfølgelse. Foley, som representerer organisasjonen sier at de også opprettholder private kommunikasjonskanaler med kristne og kirker som for tiden befinner seg i områder med væpnet konflikt, inkludert de i Donetsk- og Zaporozhye-regionene.

Foley sier at kirkeledere i regionen ber om bønn.

«I mars begravde representanter for Den sentrale baptistkirken i Mariupol to døde kirkemedlemmer som var en del av en gruppe på fem hvis varebil ble truffet av en granat mens de leverte og tok seg av 200 mennesker som bodde i kirkekjelleren da byen kom under angrep, kan Foley fortelle og legger til: «Nå er byen under russisk kontroll. Selve kirkebygningen ble ødelagt. Bare kjelleren står igjen. Søndag 12. juni var de gjenværende kirkemedlemmene, under hundre, samlet til gudstjeneste. Væpnede menn kom med trusler og krevde kirkens registreringsdokumenter. Dessverre fikk de væpnede mennene de originale dokumentene, som de tok med seg.»

Foley sier at Voice of the Martyrs Korea også har mottok en rapport om at tjenestemenn 15. eller 16. juni kom til en forkynner for Kristi Frelsers kirke i Mariupol og ba om å se kirkens registrering. "Forkynneren fortalte tjenestemennene at lederen av kirken hadde dokumentasjonen, men at han ikke var i byen for øyeblikket," sier Foley. Tjenestemennene ba ham deretter besøke kontoret deres angående kirkeregistreringen. Han dro dit, og heldigvis,  på dette tidspunktet har tjenestemennene fortalt ham at de ikke har flere spørsmål."

Foley forteller at utfallet er mer alvorlig i landsbyen Manhush, 30 km unna Mariupol. "Voice of the Martyrs Korea mottok rapporter om at den 15. eller 16. juni drev det russiske militæret de troende ut av deres bedehus og rehabiliteringssenterbygning."

En forkynnerr fra menigheten i Vasilievka rapporterte på samme måte om et besøk fra myndighetene 15.-16. juni, ifølge Voice of the Martyrs Korea. «Noen få FSB-offiserer kom til bedehuset, registrerte alle, sa at de stengte kirken og at det ikke ville være flere møter. Deretter dro offiserer til pastorens hus, utførte et søk, tok bort bærbare datamaskiner og telefoner for sjekk. Tjenestemannen sa at dette ikke var alt. Vi trenger Guds støtte og beskyttelse av våre familiemedlemmer og kirken."

Foley sier at kirker i disse regionene fortsetter å operere til tross for de vanskelige forholdene. "Troende har fortalt oss at de prøver å gjenopprette kirkebygningene sine til brukbar stand, men det er vanskelig på grunn av mangel på byggematerialer, elektrisitet og kommunikasjon utenfor," sier Foley. «En kirkeleder fortalte oss at okkupasjonsmyndighetene ikke tillater humanitær hjelp fra Ukraina, Amerika eller Europa å gå inn i Mariupol. Men han sa at russiske evangeliske kristne nå hjelper sine trosfeller i byen. ”
 

Takkemligheten som gave og disiplin

Takknemlighet ... går utover "mitt" og "ditt" og hevder sannheten om at hele livet er en ren gave. Tidligere har jeg alltid tenkt på takknemlighet som en spontan respons på bevisstheten om gaver som er mottatt, men nå innser jeg at takknemlighet også kan leves som en disiplin. Disiplinen for takknemlighet er den eksplisitte innsatsen for å erkjenne at alt jeg er og har er gitt meg som en gave av kjærlighet, en gave som skal feires med glede.

Takknemlighet som disiplin innebærer et bevisst valg. Jeg kan velge å være takknemlig selv når følelsene og følelsene mine fortsatt er gjennomsyret av sårhet og harme. Det er utrolig hvor mange anledninger der jeg kan velge takknemlighet i stedet for å klage. . . .                                                        

Å velge takknemlighet kommer sjelden uten noen reell innsats. Men hver gang jeg gjør det, er neste valg litt lettere, litt friere, litt mindre selvbevisst. . . . Det er et estisk ordtak som sier: "Den som ikke takker for lite, vil ikke takke for mye." Gjerninger av takknemlighet gjør en takknemlig fordi de trinn for trinn avslører at alt er nåde.

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Når Den Hellige Ånd blåser

"Alle de helliges syner er blitt gitt dem ved tiden for bønnen, den tid da hver og enn taler til Gud."  Ordene faller mildt fra Isaks munn. Vi har bedt Completorium sammen. Det er svalt inne i hans celle. Dagen har vært glohet. Nettene kan bli kalde her i ørkenen.

"Kan du si noe om bønnens betydning," spør jeg forsiktig.

Isak blir med ett stille, som han pleier. Det er som om han henter ordene fra en indre kilde, fra en brønn med friskt, kaldt vann, som lesker såre struper.

"Det er når mennesket ber at hun forstår det ufattelige. For her blåser Den Hellige Ånd etter hver og ens evne til å ta imot. Han får næring av menneskets bønn og blåser i henne til hun når det høyeste stadiet av oppmerksomhet, da selve bønnen stanser opp og sjelen overveldet og henført fylles opp av kjærlighet slik at hun glemmer sin bønn og dens innhold. Hun befinner seg ikke lenger i verden."

Så blir Isak stille, og i stillheten dveler jeg ved hans ord.

Ikke utbrent men utøst

Elijah Gergan er en kristen fra Tibet. I 40 år har han trofast drevet et misjonsarbeid i hjemlandet. Det var bestefar til Elijah, Yoseb Gergan, som fullførste den første oversettelsen av Bibelen til tibetansk i 1948. Hans familie kan se tilbake på en kristen arv i mer enn 150 år. Her er noe han delte nylig på en samling for for kristne som driver et misjonsarbeid i Kina, i min oversettelse: 

"Da ble Elia redd ... han satte seg under en gyvelbusk, og han ønsket seg døden og sa: Det er nok! Ta nå mit liv, Herre! For jeg er ikke bedre enn fedrene mine." (1.Kong 19,3-4)

Utbrenthet er en av de mest utbredte sosiale sykdommene i vår tid. Det oppstår når noen føler seg overveldet, følelsesmessig utmattet og ikke er i stand til å møte konstant etterspørsel. Det stjeler all glede fra en persons karriere, vennskap og familie.

Da Elia ble utbrent, følte han at han ikke hadde noe igjen å gi og var pessimistisk til livet. Apostelen Paulus var ikke fremmed for å ofre seg i tjenesten og for hardt arbeid. Han sparte seg ikke i sitt arbeid for Guds folk, og han overgikk alle de andre apostlene og sa: "men jeg har arbeidet mer enn de alle..." (1.Kor 15,10)

Til forskjell fra Elia, og til tross for hans fysiske begrensninger og sterke motstand, var Paulus i stand til å skrive fra fengselet: «Gled dere alltid i Herren» (Fil 4:4). Han beskrev livet sitt som å bli «utøst som et drikkoffer» til Gud (Fil 2:17). Paulus holdt ingenting tilbake for Herren. For ham er "å leve Kristus og å dø er vinning" (Fil 1:21).

Paulus' fullstendige eksistens var bare for Herren Jesus. Han ga villig bort livet sitt og hans villighet betydde at alt han gjorde var med Jesu tankesett. Slike "utøste" liv kan aldri bli "utbrente" liv. Mennesker uten skjult egoisme er på sikker grunn. Deres hjerter er ikke delt, og de er i stand til alltid å glede seg over Guds vilje, lovprisning og bønn. Paul var ofte alene, men aldri ensom, isolert eller i utakt! De hvis utøste liv stadig fylles opp av Den Hellige Ånd, vil aldri bli "utbrent"! 

Du er mottaker av lys

 Det er virkelig oppgaven til alle som bryr seg om å hindre mennesker – unge, middelaldrende og gamle – fra å klamre seg til falske forventninger og fra å bygge sine liv på falske antagelser. Hvis det er sant at folk eldes slik de lever, er vår første oppgave å hjelpe folk til å oppdage livsstilen deres der «å være» ikke identifiseres med «å ha», selvtillit er ikke avhengig av suksess, og godhet er ikke det samme som popularitet. Omsorg for aldring betyr en vedvarende avvisning av å legge noen form for ultimat betydning til karakterer, grader, stillinger, forfremmelser eller belønninger og den modige innsatsen for å holde menn og kvinner i kontakt med sitt indre, hvor de kan oppleve sin egen ensomhet og stillhet som potensielle mottakere av lys. Når man ikke har oppdaget og erfart lyset som er kjærlighet, fred, tilgivelse, mildhet, vennlighet og djup glede i de første årene, hvordan kan man forvente å gjenkjenne det i alderdommen?                                                                                                                                

Som Siraks bok sier: "Hvis du ikke har samlet noe i din ungdom, hvordan kan du finne noe i din alderdom?" (Sirak 25:3–4). Det gjelder ikke bare penger og materielle goder, men også fred og hjertets renhet.

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

En bekjennelse av de verdiene jeg ønsker å formidle

Jeg har aldri forstått behovet for å krenke andre mennesker. Jeg tror grunnleggende at alle mennesker uten unntak er skapt i Guds bilde, og elsket av Gud. Uansett etnisk opprinnelse, hudfarge, religiøs bakgrunn eller seksuell legning. Hvert menneske må få lov til å ta frie valg, uten å bli trakasert, utsatt for hat, vold, krenkelser eller forfølgelse. Jeg respekterer at andre tar andre valg enn meg, tror annerledes enn meg, har andre meninger enn meg. Jeg har ikke alle svarene, jeg er feilbarlig, jeg håper at jeg utvikler meg, og jeg vet at jeg har både skrevet og sagt mye dumt, og ukjærlig og ubetenktsomt. Dette beklager jeg, og ber om tilgivelse for. 

Dette er grunnleggende verdier for meg, basert på min tro og overbevisning, som har sine røtter i baptismen. 

I et pluralistisk samfunn som vårt håper jeg at det også er plass for meg, som tror at ekteskapet er for en mann og en kvinne, som ikke er enig i Pride-ideologien, men jeg respekterer at andre ser dette annerledes og gir dem rett til å leve livene sine slik de vil. Jeg tar fullstendig avtand fra all vold og trakassering av homofile, lesbiske og transpersoner. 

Jeg håper det er plass for slike som meg som vil verne barnet i mors liv, og mener at livet begynner ved unnfangelsen og at livet er hellig. For meg er det utenkelig å drepe et annet menneske. På samme måte er jeg også imot aktiv dødshjelp, og kjemper for en verdig livshjelp. Abort må bekjempes med å bedre kvinners kår på alle områder, derfor ønsker jeg å se en endring av samfunnet slik at fattigdom, sosial urett, marginalisering av funksjonshemmede og uføre settes på dagsorden og aktivt endres til det bedre. 

Homofile, lesbiske og transpersoner har vært og er fremdeles utsatt for hat, vold og trakassering. Det kan vi ikke finne oss i. Det må vi stå opp mot. Et slikt samfunn vil jeg ikke ha. Men jeg ønsker heller ikke et samfunn hvor de som mener noe annet enn Pride-ideologien trakasseres og forfølges for å gi uttrykk for det klassisk kristne synet på ekteskapet som har fulgt kirken i 2000 år. Enkelte gir nå uttrykk for at mennesker som hevder et annet syn på ekteskap, kjønnsidentitet, seksuell legning enn flertallet, bør straffeforfølges og fratas jobbene sine. Et slikt samfunn ønsker jeg meg ikke. Respekt og toleranse bør gå begge veier.

Jeg ønsker ikke et samfunn hvor man kan krenke andres tro, og overbevisning, men respektere at andre tror og mener annerledes enn meg. Derfor er jeg også sterkt imot at noen vil brenne andre menneskers skrifter, som er hellige for dem. Å se kristne ta del i brenning av Koranen er for meg utenkelig og bare trist..

La oss baske i Guds kjærlighet

Det er ikke stoltheten som er det åndelige livets verste fiende. Det er selvforakten. Den får oss til å tenke små tanker om oss selv, og alle de andre som også er skapt i Guds bilde. For det er vi alle uten unntak. Det er derfor vi alle flere ganger i livet må baske i Guds kjærlighet, la den fylle oss til randen, slik at det renner over.

"Bli i Guds kjærllighet", skrev den aldrende kjærlighetens apostel Johannes.

Det var vel fordi han gjennom et langt liv hadde gjort seg erfaringer med at man kan tre ut av den, og gi seg selv i selvforaktens klamme hender og øve vold mot seg selv.

Baske betyr blant annet å velte seg, vri seg, flakse, rulle rundt. 

Bli komfortabel med vår egen aldring

Omsorg er først en vei til vårt eget aldrende selv, hvor vi kan finne de helbredende kreftene for alle de som deler den menneskelige tilstanden. Ingen gjest vil noensinne føle seg velkommen når verten ikke er hjemme i sitt eget hus. Ingen gammel mann eller kvinne vil noen gang føle seg fri til å avsløre hans eller hennes skjulte bekymringer eller djupere ønsker når de bare utløser urolige følelser hos de som prøver å lytte. Det er ingen hemmelighet at mange av våre forslag, råd, formaninger og gode ord ofte tilbys for å holde avstand i stedet for å tillate nærhet. Når vi først og fremst er opptatt av å gi gamle mennesker noe å gjøre, tilby dem underholdning og distraksjoner, kan vi unngå den smertefulle erkjennelsen av at folk flest ikke ønsker å bli distrahert, men hørt, ikke underholdt.

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Fare for nye terrorhandlinger - la oss øke bønnetrykket for Norge

Det gjør et sterkt inntrykk når sjefen for Politiets sikkerhetstjeneste (PST), Roger Berg, i forbindelse den grusomme terrorhandlingen i Oslo, sa følgende: "Det er mange personer i Norge som har ekstreme ideer om å bruke vold for å nå pølitiske mål. Et stort antall personer er villige til å gjøre det," 

Ikke bare 'mange', men 'svært mange'. 

Og det er heller ingen tvil om hvem Politiets Sikkerhetstjeneste sikter til: ekstreme islamister. 

Ikke det at dette kommer som noen overraskelse, men det er likevel sterkt å høre PST-sjefen være så tydelig. Og i dag sier PST at de ikke har kontroll på alle disse, og at flere har gått under radaren. PST mener Norge kan stå overfor nye terrorangrep, og vet ikke hvor lenge Norge må være i unntakstilstand på grunn av terrortrusselen. Inntil videre gjelder generell bevæpning for politiet.

Og terrorforsker ved Forsvarets forskingsinstitutt, Petter Nesser, sier til VGs nettutgave i dag, at "med forbehold om at gjerningsmannens psykiske tilstand tilsier at han har handlet irrasjonelt, så var dette trlig en islamistisk terrorhandling." Det tyder både modus, våpen og mål på. Er dette tilfelle, er det i så fall det første gjennomførte islamistiske terrorangrepet i Norge. De andre terrorangrepene har vært utført av høyreekstremister.

La oss ta PST-sjefens advarsel som en oppfordring til å be for Norge! Be for Kongen og hans hus, Storting og Regjering, Politiet og alle i høye og ledende stillinger. La oss be for de som planlegger terrorangrep, at de overraskes og overveldes av Guds kjærlighet og omvender seg fra sine onde veier. La dem drømme drømmer om Jesus!

Og la oss fortsette å be for våre grenser, til lands og til havs. Måtte Gud sende ut sine stridsengler til vern om land og folk.                                                        

Åpenbaringens fire ryttere og geopolitikk

Dette er en svært interessant artikkel med en god tidsanalyse skrevet av Vas Shenoy, og burde interessere alle som er opptatt av Bibelens profetiske ord og tiden vi lever i. Artikkelen, som er gjengitt i The Jerusalem Post 25.juni i år gir et perspektiv på Apokalypsens fire ryttere. Vas Shenoy er president for Glocal Cities. Han er politisk forsker, konsulent og gründer, og har jobbet i Europa, Midtøsten og Afrika i to tiår. Han har samhandlet med ledere og beslutningstakere, og har jobbet tett med mennesker fra alle samfunnslag over hele Midtøsten. Selv om artikkelen, som står for forfatterens egen regning, er lang, har jeg valgt å ikke dele den opp. Her er min oversettelse:

"Vi nærmer oss det gamle geopolitiske systemets død og av den verdensorden som har gjentatt seg selv fra middelalderen av.

Det sterke gammeltestamentlige bildet av apokalypsens fire ryttere har gjentatte ganger blitt tatt frem i diskusjonen når menneskeheten har møtt fare og krig. Esekiel og Sakarja har ofte blitt tolket som en beskrivelse hvor de fire ryttere representerer pest, krig, hungersnød og til slutt død.

Da jeg våknet denne siste uken om morgenen etter at det hadde gått 120 dager etter Russlands president Vladimir Putins krig i Ukraina, slo det meg at vi nærmet oss døden: Døden for det gamle geopolitiske systemet og av verdensordenen som har gjentatt seg siden middelalderen. 

Til tross for mye som har skjedd, har Europa og Russland reist seg som makter og deretter smuldret opp gjentatte ganger. Det ser endelig ut til at denne syklusen av pest, krig og hungersnød vil være den siste av vestlig hegemoni og fødselen av en ny verdensorden, en ny verdensorden som sannsynligvis vil bringe tilbake maktbalansen til Asia og Afrika, som var sentrene for global rikdom og makt lenge før den industrielle revolusjonen.

PUTINS PUSLESPILL 

CNN og andre nyhetskanaler fortettet nylig Putins sluttspill i Ukraina som gjenopprettelsen av Russlands imperiale, nasjonalistiske identitet. Ukraina-krigen ser imidlertid ut til å være et skritt i Putins plan for global dominans. Vestlige etterretningsbyråer har ofte uttalt at Putin er dødssyk og ikke har noe å tape.

Mens krig i Ukraina kan forklares som en døende manns desperate forsøk på å utskjære seg en arv, er ikke de faktiske handlingene ekte med denne desperasjonen. Til tross for at han mistet menn, våpen, generaler og er under ekstreme sanksjoner, fortsetter Putin som soldat.

Spørsmålet må stilles, hva om Ukraina ikke er sluttspillet, hva om Ukraina er en lang kamp for å svekke Vesten? Når vi analyserer bibelske spådommer, bør vi også analysere mange 'hva-hvis'.

Vanligvis er disse 'hva-hvis' en farlig sport som leder deg nedover stier som er glatte og ofte uten grunnleggende logikk. Det er imidlertid lettere å lese tarotkort eller teblader enn å lese intensjonene til en mann som Vladimir Putin. Denne mannen er en veteranspion, tidligere sjef for et av verdens mest målbevisste og ressurssterke spionbyråer, som ikke bare har brakt Russland tilbake til makten fra sine dager under Jeltsin, men også vært feltoperativ under sovjettiden.

Før Russlands Ukraina-invasjon hadde Putins Russland fylt hullene i konflikter over hele verden og nesten blitt en global dommer i viktige geopolitiske teatre der USA hadde mistet kontrollen.

Afghanistan, Syria, Iran, Mali, Tsjad og Libya: Putins Russland ble regnet som en stemme som ble hørt nårr alle viktige beslutninger skulle tas. Russland var også blitt storebror og prøvde å spille rollen som fredsstifter i Sør-Asia, mellom India-Pakistan og Kina. Uker før Ukraina-invasjonen hadde Russland grepet inn i et bisarrt kuppforsøk i Kasakhstan og hjulpet den kasakhiske regjeringen med å stille et opprør.

Så det som har skjedd de siste ukene og månedene som plutselig fikk Putin til å risikere all den kapitalen som er bygget opp i løpet av de siste 20 årene for å ta Ukraina - er det nasjonal stolthet eller er det en langsiktig strategi mot Vesten?

DRAGEBJØRNEN: ALLIANSEN KINA-RUSSLAND 

Dragebjørnalliansen, som består av den kinesiske dragen og den russiske bjørnen, har ikke alltid vært et kjærlighetsforhold. Historisk sett har Russland alltid støttet India framfor Kina, og det har vært sterk fiendskap mellom disse naboene, som deler en 4250 km. landegrense.

Henry Kissingers strategi for å styrke Kina var faktisk å svekke Russland, og nå ser det ut til at dette etter 50 år kan ha skapt et beist: en dragebjørn som USA kanskje ikke er sterk nok til å kontrollere.

Siden Kinas president Xi Jinpings styre har den kinesiske sterke mannen og den russiske autokraten utviklet et sterkt bånd. Både Kina og Russland har mislikt USAs dominans i globale anliggender, og under tidligere president Donald Trumps styre feiret Russland det faktum at Kina bar hovedtyngden av den uberegnelige presidentens harme. Trumps tilbaketrekning fra den internasjonale arenaen tillot Russlands og Kinas globale makt å vokse ukontrollert.

Så kom den første rytteren, pesten. Den raske spredningen av COVID-19 til en global pandemi kan tilskrives Kinas uaktsomhet, mangel på åpenhet og vilje til å dekke over. Det brakte også frem i lyset Kinas kontroll over internasjonale organisasjoner, som Verdens helseorganisasjon (WHO), som var like mye skyld i tildekkingen og spredningen som den kinesiske regjeringen var.

Vestlige demokratier led langt mer økonomisk og sosialt enn Kina, et enkeltpartikontrollert diktatur. Mens vestlige markeder ble desimert av offentlig oppfatning, brukte Kina denne tiden til å ta fast kontroll over Hong Kong, eliminere løftet om ett land-to-system og ødelegge makten til milliardærer som hadde begynt å utfordre Xi Jinpings autoritet.

Mens Vesten kjempet med vaksinasjoner og prøvde å balansere demokratiet og dets borgeres friheter med behovet for å beskytte livene til sine borgere, holdt Kina seg til en plan for nedstengning og oppnå fullstendig politisk og sosial kontroll over det kinesiske samfunnet.

Hvilken skade COVID gjorde på Kina, får vi aldri vite. Hvor mange forkjempere for frihet som forsvant, hvor mange mennesker som virkelig døde og hva som egentlig skjedde, vil trolig være et mysterium i generasjoner fremover.

4. februar møttes to menn under paraplyen av vinter-OL i Beijing. Putin og Xi annonserte et vennskap uten grenser mellom de to landene deres. Akkurat da Europa hadde oppnådd en form for kontroll på pandemien og da inflasjonen økte, regnet russiske missiler over Kyiv.

Mens Mario Draghi og kollegene hans i Europa hadde erklært «hva som skal til» for å redde den europeiske økonomien, ser det ut til at Putin hadde erklært «hva som helst som skal til» for å ødelegge den. Oljeprisen nådde et historisk høydepunkt og inflasjonen ble enda brattere. Børsene globalt, som nettopp hadde begynt å komme seg til nivåer før pandemien, begynte å krasje igjen. Den andre rytteren, krig, hadde markert seg.

HUNGERSNØD OG DØD 

I oktober 2021, mens statsoverhoder møttes i Roma, på G20-leverandørkjeden ble motstandskraft ofte diskutert som et nøkkelpunkt for å bekjempe kinesisk aggresjon. De fleste statsoverhoder var bekymret for elektronikk og brikker, som var Kinas domene.

Ingen var bekymret for mat, bortsett fra Food and Agriculture Organization (FAO) og World Food Programme (WFP) ignorerte ofte advarsler om tørke og hungersnød i Afghanistan, Jemen og Afrikas horn. Vi er nesten ved den tredje rytteren, hungersnød. Verden og Europa står på randen av trolig den tøffeste sommeren de har møtt på generasjoner.

Russland vant mot Nazi-Tyskland ved å bruke en 'brent jord-politikk'. Det ser ut til at Putins strategi for å temme Europa er lik. Merkelig nok har kineserne kjøpt korn og lagret mat siden 2021. I følge rapporten fra Al Jazeera fra februar 2022 produserer Russland og Ukraina sammen over 25 % av verdens hvete. Mesteparten av produksjonen av fjorårets hvete er enten under russisk kontroll eller utenfor Ukrainas evne til å eksportere. I tillegg hamstrer Kina mais, soya og andre kaloriavlinger, mens forsyningslinjene med mat til Europa er begrenset.

Et annet bekymringsfullt faktum er at selv om sult kan påvirke Europa relativt mindre, på grunn av EUs økonomiske motstandskraft, er det en stor risiko for at sult i Afrika vil tvinge frem økt massemigrasjon til Europa sjøveien. Enten mat er tilgjengelig i Afrika eller ikke, vil økende kostnader skape økonomisk eller naturlig hungersnød i det som allerede ser ut til å være en veldig varm sommer, og tvinge afrikanere til å reise til Europa i enestående antall.

Mellom Kina og Russland kontrollerer begge afrikansk politikk nok til å stimulere dette. Den afrikanske unions president Senegals Macky Sall appellerte til Vesten etter møtet med Putin i begynnelsen av april om å oppheve sanksjonene for å lette eksporten av hvete og gjødsel. 

Avhengig av hvordan denne sommeren vil utvikle seg, kan sanksjonene mot Russland måtte svekkes for å redusere presset på olje- og gassprisene for å redusere inflasjonen og for å forhindre at Sør-Europas regjeringer kollapser fra ukontrollert migrasjon fra Afrika på grunn av sult.

Putin kan, med sin venn Xi, oppnå global dominans gjennom en relativt liten krig i Ukraina.

DØD OG EN NY VERDENSORDEN

Ukraina ser ut til å være det første kapittelet i den gamle verdensordenens død. Russland virker overbevist om at de vil bringe Vesten i kne ved å gjøre olje dyrere i en varm sommer hvor hetebølger vil gjøre det umulig å holde klimaanlegget av. Hvis det ikke er nok, vil det ved å presse Afrika til å handle på deres vegne ved å skape sult. Tross alt, hvis demokratiene ikke kan kontrollere inflasjonen og håndheve grensesikkerhet, vil regjeringer i Sør-Europa kollapse.

Russland mangler ikke politiske allierte det har utviklet i europeiske land, som kan komme tilbake til makten på plattformen ulovlig migrasjon, ukontrollerte prisstigninger, sikkerhet og arbeidsledighet.

"Og jeg så, og se en blek hest, og hans navn som satt på ham var Døden, og helvete fulgte med ham." Selv om vi kan være forberedt på døden, er det vi nå trenger å forstå hvordan vi takler helvetet som følger.

Oversatt til norsk av:. Bjørn Olav Hansen (c)

Billedtekst: Four Horsemen of the Apocalypse , et maleri fra 1887 av Viktor Vasnetsov. Fra venstre til høyre er død, hungersnød, krig og erobring; Lammet er på toppen. (kreditt: Wikimedia Commons)

Kristi vanære

Kristi vanære. Jeg har tenkt mye på de ordene de siste dagene. I hvilken grad har jeg hatt del i Kristi vanære? Eller har jeg for det meste seilt under bekvemmelighetsflagg, hvor selve etterfølgelsen ikke har hatt noen omkostninger i det hele tatt? Jeg må med skam si at det nok er mest det siste jeg har gjort. 

Livet består av mange valg og mange muligheter. Jeg har tenkt på Moses som sto overfor et veikryss i sitt liv, da han måtte velge hvilken retning livet hans skulle ha. Hebreerbrevets forfatter skriver om dette i det som kalles 'troskapitlet' i Bibelen: "Ved tro nektet Moses, da han var blitt stor, å kalles sønn av faros datter. Han valgte heller å lide ondt sammen med Guds folk enn å ha en kortvarlig nytelse av synden. Han aktet Kristi vanære for en større rikdom enn skattene in Egypt for han så frem til lønnen." (Hebr 11,24-26)

Som faraos datters sønn hadde Moses alt han trengte. Livet i Faraos palass ga han tilgang til rikdom og anseelse - likevel: velger han noe annet som har større verdi! 

Ordet som norsk oversettes med 'akte' er det greske ordet 'hegeomai' som innebærer at man gjør en nøye vurdering, ikke en lettvint bestemmelse, men man veier for og imot. Moses hadde Faraos timelige rikdommer, opp mot Kristi vanvære, "for han så frem til lønnen', det vil si den himmelske belønningen! Det er noe som venter oss der hjemme når livsløpet er endt, om vi har aktet Kristi vanære som større enn all annen rikdom og heller lidt ondt sammen med resten av Guds folk.

Hva er så Kristi vanære? Det er korset. Vanærens fremte symbol. Å dø på et kors ble i samtiden  holdt for å være den største vanære av dem alle. 

"Kristi vanære", leser vi i Studiebibelen Ressurs "uttrykket viser til den skam som følger med når noen tror på Kristus og oppfyllelsen av Guds løfter i GT. På samme måten måtte Moses bære den samme vanæren da han trodde på de løftene som ennå ikke var oppfylt...

Hebreerbrevets forfatter gjentar dette som har med Kristi vanære å gjøre i kapittel 13: "La oss da gå ut til ham utenfor leiren og bære hans vanære." (v.13) Å holde seg utenfor leiren eller porten ble i jødisk konteksr sett på som en vanære, for da stod man utenfor fellesskapet. Når fellesskapet velger kompromissets vei, kan det være nødvendig å gå ut utenfor leiren om man skal ha del i Kristi lidelsessamfunn. 

For meg personlig er disse ordene til apostelen Peter blitt så alvorlige, slik vi finner dem i 1.Pet 4,13-19: 

"Men i samme grad som dere har del i Kristi lidelser, skal dere glede dere, for at dere også kan juble i glede når hans herlighet blir åpenbart. Om dere blir spottet for Kristi navns skyld, er dere salige, for herlighetens og Guds Ånd hviler over dere. For ingen av dere må lide som en drapsmann eller tyv eller ugjerningsmann, eller en som blander seg i andres saker. Men lider han som en kristen, da skal han ikke skamme seg, men prise Gud for dette navn. For tiden er kommet da dommen skal begynne med Guds hus. Men begynner den med oss, hvordan skal det da ende med dem som ikke vil tro Guds evangelium? Og er det med nød og neppe den rettferdige blir frelst, hvordan skal det da gå med den ugudelige og synderen? Derfor skal også de som etter Guds vilje må lide, overgi sine sjeler til den trofaste Skaper, idet de gjør det gode."