De syv tordener og vår tilsalders ende, del 4

Vi lever i en tid av menneskehetens historie som best kan beskrives med apostelens ord: "Men dette skal du vite, at i de siste dager skal det komme farlige (eller vanskelige) tider." (2.Tim 3,1) Man trenger ikke være profet for å se at det blir alt mørkere, og at det går mot en slutt på den verden vi kjenner til nå. Men jeg har den tro og den overbevisning som er i overensstemmelse med de profetiske ordene, fra Ord 4,18: "De rettferdiges sti er som et strålende lys, som blir klarere og klarere til det er høylys dag."  Dette er, ikke bare en mørk og farlig tid, men det er også en tid for profetisk åpenbaring, et Gudsnærvær, for guddommelig inngripen og for en englevirksomhet uten sidestykke! 

Dette er en tid hvor Gud vil øse ut sin nåde, før toppsteinen legges på: "Han skal føre toppsteinen fram under høye rop: Nåde, nåde være med den." (Sak 4,7)

Johannes' åpenbaring er blitt kalt 'avdukingen' eller 'avdekkingen', 'manifesteringen', 'avslutningen' av Jesus Kristus. Johannes, var i følge ham selv, slik han beskriver det, "bortrykket i Ånden på Herrens dag." (Åp 1,10) Fysisk befant han seg på klippeøya Patmos i Egeerhavet, forvist dit på grunn av forfølgelsen mot de kristne på den tiden fra den romerske keisermakten. Her kommer Johannes inn i en overnaturlig åndelig dimensjon, han blir 'henrykket' eller 'bortrykket' i Ånden. Dette hører med i det liv som er blitt gitt oss i Den Hellige Ånd. Evangelisten Filip opplevde det samme, etter at han hadde forkynt evangeliet for den etiopiske hoffmannen, og døpt denne på bekjennelsen av hans tro, men med en forskjell, Mens Filip ble forflyttet fysisk, ble Johannes invitert inn i det himmelske: "Men da de steg opp av vannet, rykket Herrens Ånd Filip bort, og hoffmannen så ham ikke lenger, for han dro sin vei med glede. Men Filip ble funnet i Ashdod. Han dro gjennom alle byene og forkynte evangeliet, helt til han kom til Cæsarea." (Apg 8,39-40)

Johannes, han som omtalte seg selv som "den disippelen Jesus elsket", og som lå og hvilte hodet sitt på Jesu bryst under det siste måltidet, var den vennen Jesus betrodde å se de kommende ting, det som heretter skulle skje. Som vi leser det i det fjerde kapittel: "Deretter så jeg - og se, en dør var åpnet i himmelen. Og den første røsten som jeg hadde hørt tale til meg som en basun, sa: Kom opp her, og jeg vil vise deg det som skal skje etter dette. Straks ble jeg rykket bort i Ånden." (Åp 4,1-2a)

Helt i begynnelsen av Åpenbaringen får Johannes i et syn se den herliggjorte Kristus, Han som inntok æresplassen ved Faderens høyre hånd Kristi himmelfartsdag. Johannes hadde sett Ham som Menneskesønnen, som sønn av David, han så Ham som 'Herrens lidende tjener', som den oppstandne Messias, - men nå, på Patmos, mens Johannes var i Ånden, så han Herren Jesus som en som var "kledd i en fotsid kappe, ombundet med et gullbelte under brystet. Hans hode og hår var som hvit ull, som snø, og øynene hans som en ildslue. Føttene hans var lik skinnende kobber, som om de var glødet i en ovn. Og røsten hans var som bruset av vannmasser. I sin høyre hånd hadde han sju stjerner og av munnen hans gikk det ut et tveegget, skarpt sverd. Og ansiktet hans var som solen når den skinner i sin kraft." (Åp 1,13-16)

Dette er Han som Paulus skriver om i brevet til den kristne forsamlingen i Efesos: "Han som steg ned, er den samme som for opp over alle himler for å fylle alt."  (Ef 4,10)

fortsettes

To kvinner fylt av Den Hellige Ånd

I dag ser jeg ekstra frem til å be Vesper - eller den tidebønnen som bes ettermmidag eller kveld, for i dag feirer vi Marias besøk hos Elisabet, sin kusine. Det er under dette besøket at Maria bryter ut i den blendende vakre og profetiske lovsangen, som har fått navnet Magnifikat, som kirken over hele verden synger i sin vesper-bønn. 

To kvinner som var betydningsfulle når det gjelder vår Frelser, den lovede Messias, fødsel, møtes: Maria og Elisabet. Den yngre oppsøker den eldre. Liv berører hveranddre. Veiledning mottas. Et guddommelig møte, en gudfeldighet.

Maria, Jesu mor, er unik i historien. Likevel hadde hun en ydmyk begynnelse. Pastor Jack Hayford sier at vi kanskje undres overhenne, "Var Maria muligens bare en vanlig jente med enkel tro, oppvokst i et vanlig hjem, planlagt for et arrangert ekteskap og på vei mot en begivenhetsløs fremtid gift med byens snekker? Antydningen om at hun var vanlig kommer fra ordene Maria synger: «For han har sett på sin tjenerinnes ydmyke tilstand. Han har opphøyet de ydmyke» (Luk 1:48). Hayford legger til: «Gud kler seg i det vanlige slik at han kan komme til vanlige mennesker – deg og meg.» 

Maria og Elisabet. Begge fikk mirakelbarn som ville påvirke historien. Begge kvinnene kunne ha blitt stemplet som noen som hadde kommet i 'uløkka' av sine hebraiske jevnaldrende - Elisabet for å være ufruktbar, Maria for å være gravid før ekteskapet. Begge kjente Gud inngående, var tilbedere og var kjent med Skriften.

Historien om julen begynte ikke i Betlehem, men i Nasaret, hvor Maria mottok budskapet fra Gabriel. Han avslørte Guds plan for livet hennes. «Fryd deg, høyt begunstigede, Herren er med deg; velsignet er du blant kvinner!...Vær ikke redd, Maria, for du har funnet nåde hos Gud. Og se, du skal bli med barn i ditt liv og føde en Sønn, og du skal gi ham navnet Jesus.» (Lukas 1:28-32)

Da Maria spurte Gabriel hvordan dette kunne skje, siden hun var jomfru, forklarte han: «Den hellige ånd vil komme over deg, og Den Høyestes kraft skal overskygge deg; av den grunn vil også det hellige barn bli kalt Guds Sønn ... og hans rike skal ingen ende ha." (Luk 1:30-35).

Maria svarte i dristig lydighet: «Se, Herrens tjenerinne! La det skje for meg etter ditt ord» (vers 38). Og engelen gikk bort fra henne.

"Vi kan nesten ikke fatte det forvirrende øyeblikket Maria opplevde," minner Freda Lindsay oss om. «At hun var et privilegert kar, utvalgt til å føde Guds Sønn, er rart nok, for hun er en deltaker i inkarnasjonens mirakel på et nivå ingen andre mennesker kan fatte. Det er tydelig at hun ikke klarte å forstå det selv, men hun var lydig»

Til å begynne med var Maria urolig og grunnet på situasjonen. Men engelen hadde fortalt henne en god nyhet: «Og se, din slektning Elisabet har også unnfanget en sønn i sin alderdom, og hun som ble kalt ufruktbar, er nå i sin sjette måned. For ingenting vil være umulig for Gud» (vers 36-37).

Maria kan ha lurt på hvorfor engelen fortalte henne at Elisabet var gravid. Men hun reiste seg og skyndte seg å se Elisabet i landsbyen En Karem i Judeas åsland, omtrent 104 kilometer unna. Hvordan kom hun dit? Ble hun med i en karavane med kameler eller esler? Hadde hun morgenkvalme? Var det greit med Josef, som hun var forlovet med? Vi vet ikke svarene. Imidlertid kommer hun raskt til huset til sin slektning Elisabet, som er gift med presten, Sakarja.

Tenk på dette: Elisabet var gravid i seks måneder, fem av dem som var skjult i tilbaketrukkethet. Mannen hennes, Sakarja - en prest, kunne ikke snakke med henne. Han hadde blitt slått stum da han hadde stilt spørsmål til engelen som kom til ham etter at han hadde brent røkelse i templet (Luk 1:20). Engelen fortalte ham at hans kone, som var ufruktbar og i høy alder, skulle føde en sønn. De skulle gi ham navnet Johannes, og han ville være stor i Herrens øyne. (Han ble senere kjent som døperen Johannes).

Mens hun ventet gutten sin, kunne Elisabets mann bare kommunisere med henne ved å skrive på en voksplate eller med håndbevegelser. Betydde hennes tilbaketrukkethet også at hun ikke hentet vann ved brønnen når andre kvinner var der eller til og med blandet seg med dem på markedsplassen?

En jødisk kone på den tiden tilberedte måltidene, passet barna, laget og vasket klærne, gikk på markedet, passet lampene. Hun ble forventet å være en god husholderske og en kjærlig mor som satte "kjærlighetsnivået" i hjemmet. Sønner gikk vanligvis for å studere Torah i en tidlig alder og lærte et håndverk av sin far.

Jenter fikk ikke den formelle opplæringen slik sønner gjorde, men bevis viser at både Maria og Elisabet kjente til Skriften. Siden Elisabet var kona til en prest og datter av en prestefamilie fra Arons hus, lærte hun sannsynligvis mye om gudsfrykt fra gjester i hjemmet hennes. Marias opphøyelsessang - Magnificat - inneholder referanser fra Hannas bønn nesten tusen år tidligere da hun priste Gud for babyen Samuel.

Maria var muligens fortsatt en tenåring. Rådene og visdommen til en eldre kvinne ville være verdifull når hun grunnet på mange ting i sitt hjerte. Men trengte ikke Elisabet også hennes selskap? Maria ble tre måneder hos henne (Luk 1:56). Observere, betro seg til henne, uten tvil motta veiledning og kjærlighet og åndelig innsikt.

Elisabet kan ha snakket med Maia om hvordan man kan være en god kone, og hun var helt sikkert en stor oppmuntrer og påvirker, og ga henne en velsignelse og ære. De brukte åpenbart tid sammen på å tilbe Herren.

Maria ga Elisabet vennskap, samtale og hjalp henne absolutt med husarbeid. Hver av dem hadde noe av verdi å dele i dette kortsiktige, men betydningsfulle forholdet. Bare tenk, Elisabet var det første mennesket som anerkjente Jesus som Herren – mens han ennå var ufødt.

La oss ikke unnlate å gjenkjenne Den Hellige Ånds rolle i dette første juledramaet om disse to kvinnene. Som vi allerede har nevnt, overskygget først Den Hellige Ånd Maria (Luk 1:35). Så fylte han også Elisabet og barnet i hennes liv med seg selv. Til slutt, til og med Sakarja. På den åttende dagen etter babyens fødsel, da de tok ham med for å bli omskåret og for å kunngjøre Johannes’ navn, ble Sakaria fylt med Den Hellige Ånd (Luk 1:67). Tungen hans var løs og han kunne snakke igjen. Så han, en prest, begynte å profetere både om den kommende Messias og om hans sønn, Johannes, som skulle være en forløper for ham.

Hør stemmen som kaller deg den elskede

Hensikten med å trekke seg tilbake er å lytte til stemmen som kaller deg den elskede. Det er å være alene med den som sier: «Du er min elskede, jeg vil være med deg. Ikke løp rundt, ikke begynn å bevise for alle at du er elsket. Du er allerede elsket." Det er det Gud sier til oss. Ensomhet er stedet hvor vi går for å høre sannheten om oss selv. Den ber oss om å gi slipp på de andre måtene å bevise på, som er mye mer tilfredsstillende. Stemmen som kaller oss den elskede er ikke stemmen som tilfredsstiller sansene. Det er det hele det mystiske livet handler om; det er hinsides følelser og hinsides tanker.

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

800 på bønnemøte i Jerusalem - angrepet av ultraortodokse jøder

Gårsdagen var virkelig fantastisk og likevel ekstremt urovekkende. På den ene siden var finalen til Jesaja 62-fasten, hvor 5 millioner mennesker har bedt og fastet de siste tre ukene for Israel, historisk, komplett med klare profetiske tegn i himmelen. På den annen side ble min kjære, søte kone fanget av en mengde voldelige ortodokse jødiske demonstranter i omtrent fem minutter før politiet reddet henne. Men politiet burde vært der tidligere!

Det er Ron Cantor som skriver dette. Her kommer hans rapport, som jeg har oversatt til norsk: 

"La meg først dele et godt vitnesbyrd. I går opplevde vi høydepunktet på Jesaja 62-fasten, tre uker med bønn og faste for Israel. Det har vært  kraftige saammenkomster. Vi kom sammen lørdag kveld for bønn i  King of Kings Community i Jerusalem, og forskjellige ledere ledet i fire minutter lange bønner. Jeg har ikke opplevd en slik kraft i fellesbønn på en stund.

Det regner bare ikke i mai!!!

Gud sendte oss et tegn på at han hadde hørt våre bønner. I Israel har vi en regntid som begynner i oktober og slutter i slutten av mars. Det regner rett og slett ikke i slutten av mai. Likevel hadde vi et regnskyll på lørdag i Jerusalem, og så på søndag, da rundt 800 mennesker hadde samlet seg på den sørlige trappen på Tempelhøyden, regnet det hele tiden – bare et kraftig duskregn. Med andre ord, sterk nok til å se det som et tegn fra himmelen og ikke sterk nok til å stoppe begivenheten.

Sjansen for at det bare ville komme til å regne på Shavuot/pinse, etter tre uker med verdensomspennende bønn og faste, i en tid som det aldri regner, må sees på som Guds hånd. Regn i Bibelen er et tegn på vekkelse og besøk:

"Dere himler, la det regne ovenfra, la det strømme rettferdighet ned fra skyene! La jorden åpne seg så dden kan bære frelse som frukt, og sammen med den skal den la rettferdighet spire fram. Jeg, Herren, skaper dette." (Jes 45,8)

"Og dere Sions barn, fryd og gled dere i Herren deres Gud1 For han gir dere læreren til rettferdighet, og så sender han regn ned til dere, tidligregn og senregn, som før." (Joel 2,23)

Møtet ble avsluttet med Herrens nattverd og med at folk så på direktesendingen, på GOD TV og TBN. Gud bare vet hvor mange som deltok.

Elana ble angrepet!

Nå til den ikke så hyggelige siden. Da jeg kom i går var det ingen demonstranter. Elana bestemte seg for å gå og be ved Vestmuren, omtrent 100 meter unna, men alle som deltok måtte være tidlig på stedet. Hun kom omtrent tretti minutter senere og var synlig rystet. Tilsynelatende (og sjokkerende) ba varaordføreren i Jerusalem, Aryeh King, ortodokse jøder til å protestere mot begivenheten.

Jeg har ingen problemer med demonstranter, men de ble voldelige. Elana ble dyttet og slått da hun kom inn i lokalet. Hun satt fast i en folkemengde militante, sinte menn i mer enn fem minutter. Hun hadde på seg sandaler, og de trampet i føttene hennes. Dette er unge menn som angriper en middelaldrende kvinne! Til slutt reddet en reiseleder og en politimann henne. I morges klarte hun nesten ikke å bevege nakken, og hun har ikke følelse i en av tærne. Hun vekket meg da hun skrek av smerte.

Da jeg flyttet til Israel, forsto jeg at motstand og forfølgelse ville komme. Jeg forstår også at vi er kalt til å vandre i kjærlighet og tilgivelse. Vi har allerede tilgitt dem. Men i et demokrati der folk har rettigheter, er det ikke akseptabelt å tillate vold. Det er tilgivelse, og så er det ansvarlighet. Paulus, som var villig til å lide for forfølgelse (Apg 20:22-24), brukte de romerske lovene for å unngå å bli pisket og slått (Apg 22:25).

Vennligst be for henne:

Fullstendig fysisk helbredelse.

Fullstendig helbredelse fra traumer.

At vi ville ha visdom om vi skal involvere politiet.

At vi vil få politiets, potensielle advokaters og rettssystemets gunst her.

At vi ville høre fra Gud om hvordan vi skal reagere.

Da Elana fortalte hva som skjedde med en venn, brøt hun sammen i gråt og sa: "Da de slo meg, kunne jeg bare tenke på hvordan de slo Yeshua, og han elsket dem." Yeshuas svar var: "Far tilgi dem, de vet ikke hva de gjør."

Protestene fortsatte

Etter at vi var på den sørlige trappen, flyttet demonstrantene rundt 200 meter unna og fortsatte å lage støy de neste to timene. De blåste i shofarer og ropte: «Misjonærer, dra hjem.» Utover å gjøre arrangementet litt mer spennende, hadde det ingen reell effekt.

Faktisk, da vi tok Herrens måltid, hadde jeg øynene lukket. Jeg nøt Herrens nærvær. Jeg kunne høre demonstrantene alle bare skrike. I noen sekunder hørtes det ut som en mengde troende som heiet på Herren. Jeg er sikker på at det ikke var meningen deres!

På det tidspunktet var jeg ikke klar over hvor alvorlig Elana har blitt angrepet. Hun satt sammen med en kjær pastorvenn, Chad Holland. Det var først etter hendelsen at jeg fullt ut forsto hvor skummelt og farlig det hadde vært.)

Jeg eskorterte personlig Elana ut halvveis i arrangementet. Jeg ville forsikre meg om at det ikke var noen demonstranter. Da vi kom nærmere utgangen, bar politiet bort en ung mann i håndjern. Elana pekte på ham og ropte: "Det er han, det er en av dem som slo meg." Jeg løp bort til dem og ba politibetjentene snu ham slik at jeg kunne ta et bilde. Selv om de ikke gjorde det, snudde den unge mannen seg og så på meg mens jeg fotograferte ham. Det merkelige er at han så merkelig kjent ut, og i stedet for å være sint, brast hjertet mitt for ham. Han er tydelig hjernevasket, og det er de radikale rabbinerne som sendte ham som er de virkelig skyldige.

Jeg vil minne deg på at det store flertallet av ortodokse jøder aldri ville omfavnet vold. Men vi har en radikal fløy som har blitt mer synlig de siste årene. Vår nåværende regjering er den mest religiøse regjeringen i Israels historie. Men jeg vet at vekkelsen kommer. Gud hørte våre bønner de siste 21 dagene. Vekkelse kommer sikkert.

 Billedtekster: Rundt 800 mennesker samlet seg for å tilbe og be for Israel ved avslutningsseremonien.

Over 100 demonstranter prøver å ødelegge arrangementet ved å rope i to timer med shofarer og bruk av høyttalere.

Ron ber den aronittske velsignelsen (fra 4.Mos 6) på hebraisk på den globale TV-sendingen med Asher Intrater, Ariel Blumenthal og Avi Mizrahi.

Ron Cantor er president for Shelanu Television

Nytestamentlig evangelieforkynnelse

"Det begynte i Amerika undder det 19.århundres vekkelser: 'Rekk opp hånda', 'skriv under på avgjørelseskortet', -ingen av disse tingene er beskrevet i Det nye testamente. De er alle erstatninger for dåpen, slik den er beskrevet i Det nye testamente. Da evangeliet ble forkynt på pinsefestens dag, svarte apostelen Peter på spørsmålet: 'Hva skal vi gjøre?' med: 'Vend om og la dere døpe...'

Jeg lengter etter å høre moderne evangelister sitere dette verset: 'Vend om og la dere døpe i Jesu Kristi navn, så dere kan få tilgivelse for syndene, og dere skal få Den hellige ånds gave.' (Apg 2,38) 

Dette var appellen, og det var en veldig tydelig appell: De visste nøyaktig hva de måtte gjøre: vise til handling, nemlig ved å omvende seg, før de ble døpt. 

Du forstår: Folk tror omvendelse er å si: 'Beklager' - og be 'synderens bønn': 'Herre, jeg er lei meg for alle mine synder' men, dette er ikke omvendelse! Det er ikke omvendelse i det hele tatt! 

Her er det verset vi aldri hører noen preke over, som begynner slik: 'Derfor, kong Agrippa, har jeg ikke vært ulydig mot det himmelske synet' - det vil si: det verset har mange prekt over, men hva med dette - det haar jeg ennå til gode å høre noen sitere i sammenhengen det står: '... at de må angre og vende om til Gud og gjøre gjerninger som svarer til omvendelsen'. (Apg 26,19flg)

Men er ikke dette frelse ved gjerninger? Langt fra! Men jeg forteller folk at jeg aldri døper noen på bekjennelsen av deres tro uten et bevis på at de har omvendt seg. Det kommer som et sjokk på folk. De har aldri måtte vise til gjerninger som svarer til omvendelsen. Den bibelske veien er at man hører evangeliet forkynt, responderer ved å vende om og så lar seg døpe på bekjennelsen av sin tro."

Notater fra et finsk TV intervju med David Pawson, nedskrevet av Bjørn Olav Hansen (c). David Pawson, som døde i år 2000, var en britisk baptistpastor og bibellærer som har betydd mye for meg. Jeg har truffet ham ved flere anledninger, både i Israel og Norge, både personlig og offentlig. 

Bitterhetens eller nådens vei

 "Hvordan håndterer vi våre skuffelser? Dette er kanskje en av livets viktigste nøkler: hvordan håndterer jeg det som gikk galt i mitt liv? Hvordan jeg håndterer det handler veldig mye om hvordan resten resten av livet mitt ser ut,

'Se til at ingen går bort fra Guds nåde! La ingen bitter rot få vokse opp og volde skade så mange blir forgiftet.' (Hebr 12,15)

Her tales det om bitterhet og nåde.

Gang på gang i livet stilles vi overfor et veikryss: enten går jeg nådens vei eller bitterhetens vei!

Nådens vei sier: jeg har det bedre enn jeg fortjener. Bitterhetens vei sier: jeg har det dårligere enn  jeg fortjener!

Nåden handler veldig mye om det jeg har fått. Det er det jeg har fått som definerer mitt liv.

Bitterheten handler veldig mye om det jeg savner. Det er det jeg savner som definerer det bitre menneskets liv. Nåden leder til legedom, kreativitet og fellesskap. Bitterheten er steril, passiv og leder til isolering og ensomhet."

- Magnus Malm/Notater fra en bibeltime, Korsvei 2017

Om jeg taler med englers tunger - tungetalen som bønnespråk

Jeg tenker på noen ord av Lewi Pethrus denne 1.pinsedagen i 2023. Om tungetalen skriver han: "Denne gave hører til den kristne mystikkens innerste område."

Selv opplevde han sin dåp i Den Hellige Ånd på en svært så stillferdig måte. Det skjedde på vei hjem fra Norge. Årstallet er 1902. I sine memoarer skriver han:

"Om bord var alt stille og rolig. Alle sov i sine lugarer. Der sto jeg alene og så solen stå opp av havet. Det storslåtte natursceneriet tiltalte meg meget, og Gud, skaperen og opprettholderen av hele denne vidunderlige verden ble uutsigelig levende og stor for meg. Hans nærhet var så virkelig der jeg sto nedsunket i bønn, at det var som om hele mitt indre smeltet for hans gjennomtrengende, varmende nærvær. Tårene bante seg vei nedover kinnene mine, og jeg opplevde Guds nærvær så virkelig som om jeg hadde sett ham. Mens jeg på denne måten sto fordypet i bønn, talte jeg ord som jeg selv ikke forsto."

Jeg finner det svært interessant at en person som Lewi Pethrus snakker om den kristne mystikken. Enkelte pinsevenner jeg kjenner ville vegret seg for å bruke et slikt begrep. Men ikke Lewi Pethrus. Den kristne mystikken handler om en inderlighet, et stillferdig nærvær av Herren, som oppleves veldig personlig. Vi snakker om et liv på et djupere plan, en inderlig kommunikasjon med Gud.

Den karismatiske vekkelsen, som jeg selv er en del av, begynte som en stille bekk som sildret og skulle bli til en mektig bølge som skyllet inn over de historiske kirkesamfunnene.

Den episkopale presten Dennis Bennett skulle bli en av forgrunnsfigurene. Hans bok: "Gud har mer å gi", ble utgitt på daværende Lutherstiftesens forlag, med forord av selveste generalsekretæren i det daværende Indremisjonen: Torvald Øberg. Bennett forteller i sin bok at et par unge ektepar i hans menighet hadde opplevd å bli døpt i Den Hellige Ånd og fått tungetalens gave. Bennett skriver:

"Jeg hadde ikke det minste begrep om hva det dreide seg om. Jeg oppfattet det som noe emosjonelt."

Men vitnesbyrdene til disse unge ekteparene skulle likevel skape en djup lengsel i hans eget liv. Ikke så mye for tungetalens skyld, men for den forandring han hadde sett i disse menneskenes liv. Neste gang han møtte dem, tok han mot til seg, og ba om forbønn:

"Jeg ba meget stille og følte ikke noe i det hele tatt."

Etter at de hadde bedt i omlag 20 minutter skjer det noe forunderlig:

"Jeg begynte å tale et nytt språk. Jeg konstaterte straks at dette ikke noe psykisk påfunn eller tvang. Jeg lot disse nye ordene komme over mine lepper, og jeg talte av egen fri vilje uten å føle meg tvunget til det. Jeg var på ingen måte fraværende, men var helt og holdent ved mine sansers fulle fem. Det var et språk som hadde grammatikk og syntaks, det hadde bøyningsformer og uttrykkk - og det var meget vakkert! Jeg lot disse nye ordene komme over leppene mine i nesten fem minutter. Og jeg sa til vennene mine: Dette må være det dere kaller tungetale. Men hva er hensikten? Jeg føler ingen ting!"

Dennis Bennett skulle snart skjønne hva som var hensikten. I Apostlenes gjerninger kunne han lese:

"Men dere skal få kraft i det Den Hellige Ånd kommer over dere ..." (1,8)

Åndens dåp har en hensikt: kraftmeddelelsen. Guds rike består ikke i ord, men i kraft.

Hvilken gave tungetalen er for vårt bønneliv, når ordene kommer til kort! 

Det er spesielt tre skrifsteder som har satt meg på disse tankene: 

"Om jeg taler med ... englers tunger" (1.Kor 13,1)

"For den som taler med tunger, taler ikke for mennesker, men for Gud. Ingen kan forstp ham, men han taler hemmeligheter ui Ånden." (1.Kor 14,2)

"For når jeg ber med tunger, da er det min ånd som ber ..." (1.Kor 14,14)

Disse tre skriftstedene taler om tungetalen som bønnespråk. Det mest intime bønnespråket. Det som bare er mellom Herren og meg. I 1.Kor 2,9-10 beskriver apostelen Paulus dette slik: "Men, som det står skrevet: Det intet øye har sett og intet øre hørt, og det som ikke kom opp i noe menneskers hjerte, det har Gud beredt for dem som elsker ham. Men for oss har Gud åpenbart det ved sin Ånd. For Ånden utforsker alle ting, også dybdene i Gud." Derfor kan Paulus si: "Jeg takker Gud. Jeg taler mer med tunger enn dere alle." (1.Kor 14,18) Hvordan? Paulus bruker tungetalen som bønnespråk!

For meg personlig er tungetalen som bønnespråk og stillhet uløselig knyttet sammen. 

I Romerbrevet gir Paulus uttrykk for det Åndens bønnespråk som rører seg på djupet i oss med ordene: "Ånden selv går i forbønn for oss med sukk som ikke kan uttrykkes i ord." En som gjorde seg en slik erfaring var den hellige Patrick av Irland: 

"På nytt så jeg ham be i meg. Jeg befant meg i min kropp, og jeg hørte han be over meg, det vil si, over mitt indre menneske, og han ba det kraftfullt, med uutsigelige sukk. I hele den tiden som det varte var jeg aldeles stum og forundret. Jeg undret på hvem det var som ba i meg. Men mot slutten av bønnen talte han som det var Ånden, og da kom jeg til meg selv og minnet meg om at apostelen hadde sagt: Ånden støtter oss i vår svakhet. Vi vet jo ikke hvordan vår bønn egentlig bør være, men Ånden ber for oss med rop uten ord."

Tungetalen som bønnespråk er djup som roper til djup.

10 gode grunner til å beholde skjegget med støtte i Oldkirken

Jeg klare ikke å motstå denne, og måtte oversette den til norsk:

1. La kinnet beholde håret. (Clement av Alexandria)

2. Det er ikke lovlig å fjerne skjegget - mannens naaturlige og noble utsmykning. (Clement av Alexandria)

3. Når det gjaldt deres oppførsel var det ingen disiplin, deres skjegg var fjernet. (Cyprian av Kartago)

4. Dette er det som kjennetegner en mann, skjegget. (Clement av Alexandria)

5. Det finnes noen ting, som har sin plass på kroppen, som tilsynelatende det ikke er noen praktisk bruk for, men som er der for skjønnhetens skyld, nemlig håret på brystkassa og skjegget i ansiktet. (Augustin av Hippo)

6. Dere unge menn, gi ære til de som bærer skjegg. (Cosmas av Aetolia)

7. Sett den med skjegg over den skjeggløse. (Cosmas av Aetolia)

8. Gud skapte ikke menn uten skjegg, bare katter og hunder. (Patriark Adrian)

9. Hva er verre og mer avskyelig enn å skjære av seg skjegget. (Epihipanius av Salamis)

10. Måtte Gud opplyse deg til å slippe taket i dine synder, idet du lar akjegget vokse. (Cosmas av Aetolia)

Kilde: Father Peter Farrington/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Billedtekst: Her snakker vi skjegg! Fransiskaneren John Michael Talbot.

Ånden viser deg din svakhet

 Hvis du prøver å ta evangeliet på alvor, kommer du før eller siden til å stå ansikt til ansikt med din egen fattigdom. Du kommer til å oppdage at det finnes mye mer mørke og ondskap i deg enn du kunne ane. Du blir klar over at du ikke kan leve opp til evangeliets høye idealer, og at du av egen kraft ikke kommer noen vei.

I denne fortvilte situasjonen er det Ånden som hjelper og trøster deg. Ja, det er faktisk dette han har villet lede deg til, nettopp for å kunne gi deg sin hjelp.

Ånden gjør deg ikke først og fremst sterkere. Han lærer deg i stedet å akseptere og til og med elske din egen fattigdom. Det ligger en ubeskrivelig glede i å oppdage at dine egne ressurser ikke strekker til.

Hvis du vil vite om du har begynt å forstå noe av evangeliets budskap, kan du bare se på hvordan du reagerer når du oppdager din egen elendighet. Finner du en dyp fred og glede når du innser at du trenger hjelp fra en annen, eller blir du motløs og nedslått? 

Den Hellige Ånd lærer deg å forstå at nettopp hjelpeløsheten er din store rikdom. Gud kan ikke motstå et menneske som vet om sin nød og strekker armene opp mot ham.

"Ta bort fristelsene," sa en gammel ørkenfader, "og ingen kommer til å bli frelst." I fristelser og vanskeligheter erfarer du din egen svakhet. Ofte tar det lang tid å erkjenne og akseptere den. Men Ånden lærer deg at nettopp svakheten åpner en dør inn til Gud.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 160

Store perspektiver

 Gud ser alltid helheten. Vi ser bare små biter av virkeligheten og låser dem inne i statiske begreper. Men Gud ser dynamisk, han ser hva alle ting fører til.

Når vi møter døden, ser vi ofte bare døden og ikke noe mer. Vi oppslukes og overveldes av den smerten som følger med. Gud ser fra begynnelsen av hvordan det nye livet fødes gjennom døden.

Vi ser altfor lett at lidelse og død er noe ondt. Det er rett hvis vi betrakter det som enkeltfenomener uten sammenheng med helheten. Men det er nettopp her feilen ligger. Lidelse og død er ikke i seg selv hele virkeligheten. Det er elemente innvevd i den store virkeligheten som menneskelivet er.

Bibelen gir oss et helhetssyn på virkeligheten. bibelen ser alle småtingene som skjer mot en uendelig horisont, mot evighetens bakgrunn. Der korrigeres og utvides vårt smålige og begrensede blikk. 

Dette blir ofte tydelig i Salmenes vakre parallellismer. Den første halve strofen kan uttrykke den rent menneskelige horisonten. I den andre blir perspektivet opplyst og forvandlet i Guds lys. 

"Jeg er hjelpeløs og fattig...Du er min hjelper og redningsmann." (Salme 70,6)

"Om jeg vandrer i trengsel, holder du meg i live." (Salme 138,7)

Når du leser Bibelen, bør det blant annet være for å lære deg å se hvordan alt til slutt hviler i Guds hånd. Han leder historiens gang med usvikelig sikkerhet og presisjon. Han bruker alt for å virkeliggjøre sin plan.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid. Verbum 1994, side 127