lørdag, oktober 20, 2018

En bønn en helt alminnelig dag

Herre, du møter meg i morgengryet, mens dagen  er ferskvare. Stile kommer du til meg, og jeg ber om å få bevare várheten.

Herre, du møter meg ved hanegal, idet jeg står opp, kler meg i høytidsskrud for å omgås deg i vennskap.

Herre, du møter meg ved dagens middagshøyde, med en salme, bedt skjelvende av ærefrykt og beundring for deg.

Herre, når dagen er blitt sval, kommer du vandrende i hagen. Det dufter av deg, og sødmen beruser meg.

Herre, du kommer til meg, idet du kler av dagen og det blir aften, med din fred. Du svøper meg i den, og jeg legger meg. Du brer over meg og jeg sovner i fanget ditt.

Gjøvik, lørdag 20.oktober 2018
Bjørn Olav Hansen (C)

Arven etter Jan Hus, del 1

Jeg studerer for tiden historien om den tsjekkiske reformatoren og martyren Jan Hus (bildet) og hans etterfølgere, blant annet Petr Chelcicky og Rehor Krajci.

Mest av alt er Jan Hus (1371-1415) kjent for å være en sannhetssøker, Hva var hans forståelse av sannheten? Sannheten var for ham mer kostbar enn livet. Å forråde sannheten var ensbetydende med å forråde Jesus Kristus. Jesus og Guds Ord, Bibelen, representerte for Jan Hus sannheten. Ingen menneskelig autoritet - heller ikke hellig eller sekulær - kunne for ham stå over evangeliet. Skulle en slik siituasjon oppstå at man måtte velge mellom Guds ord og kirkens ord, mellom myndighetene og Guds ord, måtte man lyde Guds ord. Kristne er først og fremst ansvarlige overfor Gud og sin samvittighet. Det er rett for en kristen å adlyde øvrigheten, men bare hvis den forfekter sannheten.

Jan Hus ble derfor en forkjemper for den guddommelige sannhets overlegenhet og for samvittighetsfriheten. Derfor ble han farlig for datidens myndighetspersoner og kirkelige hierarki representert i Den romersk-katolske kirke.

Her er den berømte uttalelsen til Jan Hus om sannheten, her i min oversettelse:

"Så, sanne kristne, søk etter sannheten, lytt til sannheten, lær sannheten å kjenne, elsk sannheten, tal sannhet, hold deg til sannheten, forsvar sannheten inntil døden, fordi sannheten vil frigjøre deg fra synd, djevelen, sjelens død og, helt til slutt, fra den den evige død."

For Jan Hus var det om å gjøre at hans eget folk kunne lese Bibelen på sitt eget språk. Han fikk revidertt de tidligere tsjekkiske bibeloversettelsene, som ble samlet i en enhetlig bibeltekst. Og tsjekkerne leste Guds ord.

Og det bar frukt. I 1720 fant en vekkelse sted flere steder i Böhmen og Moravia. Det var tider da Bibelen ble lest i hver eneste tsjekkiske hjem. Når pave Pius II reiste gjennom Böhmen, sa han:

"Mange tsjekkiske kvinner kjenner Bibelen bedre enn en latinsk prest."

(fortsettes)

fredag, oktober 19, 2018

De sensasjonelle funnene i Bern, Sveits, del 4

Her fortsetter artikkelen til Peter Hoover:

HVORDAN GIKK DET med alt dette for oss? I Tyskland holdt Martin Luther seg til den opprinnelige læren til de første kristne, og feiret Kristi verk gjennom brød og vin, uke etter uke. Jesu nærvær, "realpresensen" til Kristus, som kristne har kalt den i århundrer, var rett og sann, mente han, så lenge folkets hjerter var fylt med Hans Ånd. Nei, brødet og vinen kunne ikke forandres til en annen substans (slik romerske katolikker trodde), men det kunne absolutt bli en frelsende, styrkende, velsignet realitet med åndelig forbindelse, langt mer enn et symbol eller et minnesmerke.

Martin Luther, og opplagt de første anabaptistene i Bern, delte denne overbevisningen - konsubstansiasjon - med de første kristne, inkludert apostlene, bortsett fra en gruppe som kalles gnostikere.

Zwingli, og sørgelig, de første anabaptistene i Zürich, forlot denne apostoliske overleveringen og fanget opp den gnostiske ideen om at brødet og vinen i eukaristien er ikke noe annet enn et symbolsk minnemåltid.


HVORDAN GIKK DET SÅ VIDERE? Slik det alltid gjør når oppriktige troende kommer sammen for å arbeide, og leve med Kristus på en levende måte, vil den onde gjøre sitt beste for skille og ødelegge det som er til det gode. 170 år etter dens begynnelse, ble den anabaptistiske bevegelsen i Bern splittet på en tragisk måte - en ung, nidkjær biskop, Jakob Amman, på den ene siden, og Hans Reist, en eldre biskop havnet på motsatt side i konflikten. Kirken ble delt (Amish mot sveitsiske brødre) og mens dette fant sted, brøt det løs en bølge av forfølgelse som tvang først og fremst de troende fra Bern til å forlate kantonen under svære prøvelser og stor fattigdom.

Mange av de som hadde sittet fengslet i lange perioder ad gangen, fant seg selv og sine familier ombord på skip som tok dem ned elven Aare og nedover Rhinen på vei til deres nye hjem i Nord-Amerika. Dette fant sted tidlig på 1700-tallet.

Foreløpig slutt på oversettelsen. Muligens kommer jeg tilbake til mer senere, om det er ønskelig.

Harde ord og vennlighet

Jeg har tenkt mye på noe Paulus skriver til sin unge medarbeider Timoteus: "Bruk ikke harde ord mot en eldre mann ..." (1.Tim 5,1)

Respekt og vennlighet burde prege oss alle i all vår omgang med alle mennesker, men særlig mennesker i sårbare situasjoner.

Vennlighet er faktisk en av Åndens frukter, jfr Gal 5,22, og Paulus snakker om "Kristi egen vennlighet og mildhet ..." (2.Kor 10,1)

Jeg vet litt hva jeg snakker om: Med Parkinsons følger sårbarhet. Jeg reagerer sterkere nå på harde stemmer og ord, jeg tar meg lettere nær av ting. Slik er sykdommen. Det er ikke så mye jeg kan gjøre med det. Da er det godt å bli møtt med vennlighet. Vennlighet gjør meg rørt.

Vi lever i et veldig konkurransestyrt samfunn. Man skal helst lykkes. Det er om å gjøre å være sterk. Det er liten, eller ingen plass for svakhet. Mange har forakt for den.

"Salige er de fattige," sier Jesus og da tenkte han ikke bare på penger. Det finnes en salighet, en rikdom i det lille, det i menneskelige øyne ubetydelige, i det som skyves vekk. Men vi må oppdage det! Kanskje gjør vi ikke det før vår 'vellykkethet' rammes, og vi fratas det som er så selvfølgelig for oss?

torsdag, oktober 18, 2018

Unik sjanse til å endre abortloven

Nå må alle vi som ber for Norge være oppmerksomme! Norges statsminister er villig til å forhandle endringer i abortloven, dersom Kristelig Folkeparti ønsker plass i hennes regjering. Det er VG Nett som melder dette nå i ettermiddag.

Statsminister Erna Solberg (bildet) er ifølge oppslaget i VG klar til å kunne gi KrF støtte til et forbud mot såkalt tviillingabort og hun er også åpen for endringer i bestemmelsen som gir rett til abort i tilfelle det ufødte barnet har Downs syndrome.

Selvsagt bestemmer ikke statsministeren dette alene. Hun uttaler seg som Høyres leder, men som statsminister veier hennes ord tungt. Etter alle nederlagene i Stortinget om fosterets rett til å leve, står nå Kristelig Folkeparti i en helt unik situasjon. Dette er nye skjebnedager for Norge. Nå må det ikke glippe igjen! Arbeiderpartiets nestleder Hadia Tajik sier nemlig nei til det samme.

Som en de nasjonale bønnelederne i Norge er det min plikt å legge dette bønneemnet tungt inn over oss. Det handler om å redde liv, fosterets liv, og det handler om både menneskeverd og menneskeyn.

Statsministeren har skrevet en artikkel om dette som er både interessant og lesverdig. Der tar hun sterk avstand fra aktiv dødshjelp, og sier at hun ønsker ingen utvidelse av dagens abortlov.

"Mennesker har en ukrenkelig verdi," slår statsministeren fast.

Du finner artikkelen her:

https://erna.no/2018/10/11/hvor-skal-grensen-ga/

Så kan vi være uenige i mangt og mye politisk, men nå gjelder det barnas rett til å leve!

Billedtekst: Vi er kalt til å prioritere å be for de som er i ledende stillinger, som for eksempel statsminister Erna Solberg. (Foto: Thomas Haugersveen/Statsministerens kontor.

Kvinne bak fenomenal kirkevekst på Cuba

Denne historien har grepet meg sterkt: 20. januar 2017 dør Juana Garcia de Gonzales i en alder av 93 år i hjemlandet Cuba. Hun er ukjent for de aller, aller fleste av oss, men en av de store pionerene i Guds rike.

På 1950 tallet arbeidet Juana Garcia, her fotografert sammen med ektemannen, Julio Gonzales, side om side med misjonærekteparet Howard og Pearl Wolgemuth, som arbeidet på Cuba for det anabaptistiske kirkesamfunnet Brethren in Christ. De startet opp sitt arbeid i 1953. Så kom den kubanske revolusjonen, og ekteparert Wolgemuth, ble bedt om å forlate Cuba.

Sammen med en mann ved navn Eduardo Llanes fikk ansvaret for den lille menigheten på 18 medlemmer. Etter at Llanes emigrerte til USA sto Juana tilbake med alt ansvaret. Hun hadde fått teologisk utdannelse ved et bibelinstitutt på 1970-tallet, og ble etterhvert president for Brethren of Christ på Cuda, og pastor for menigheten i Cuatro Caminos.

Det var vanskelige tider for de kristne på Cuba i denne perioder. Menighetene ble forfulgt, de kristne trakassert og det var vanskelig å holde kontakt med kristne utenfor Cuba. Enkelte menigheter fikk besøk fra utlandet, og Garcia henvendte seg til ekteparet Wolgemuth for å høre med dem om det lot seg gjøre å få et besøk av misjons- og hjelpeorganisasjonen World Mission. Denne organisasjonen har base i Canada, og på grunn av restriksjonene for amerikanere, ville det være lettere om en canadier kunne komme.  Rosh Nigh fra Niagara Falls i Ontario sa seg villig til å reise, søkte visum og fikk merkelig nok ja!

Det var en ting Garcia ønsket seg, og det var en stor spansk Bibel til å legge på talerstolen. Det hadde Rosh Nigh med seg. Han ankom Cuba i januar 1976. Etter at Garcia hadde tatt imot den for henne så dyrebare gaven, gikk hun opp på talerstolen og slo opp et skriftsted som hun leste, så ba hun - og gråt. Gjennom en tolk fikk vite at Garcia hadde bedt om at Bibelen måtte vare til Jesus kom igjen!

Garcia hadde også et ønske til: I mer enn 15 år hadde de ikke kunnet forrette dåp. Nå, mens de hadde en utenlandsk gjest, spurte de ham om ikke han kunne døpe to kvinner som var kommet til tro, og siden Rosh Nigh var ordinert pastor, takket han ja til den flotte invitasjonen.

Under Garcia Gonzales ledelse har Brethren in Christ vokst fra 18 medlemmer til et sted mellom 5000-6000 i 28 forsamlinger! I USA utgjør de spansktalende 20 prosent av medlemmene i medlemmene i Brethren in Christ.

Hver gang Garcia skrev brev sendte hun med det samme bibelstedet som hilsen:

"Alt makter jeg i ham som gjør meg sterk." (Fil 4,13)

Ingen nådegave

,Frekkhet og uforskammethet er ingen nådegave. Det er ikke Herren som delte ut dem.
"Mine barn, la oss elske, ikke med tomme ord, men i gjerning og sannhet. Slik skal vi vite at vi er av sannheten, og vi skal la vårt hjerte falle til ro for hans ansikt." (1.Joh 3,18-19)

De sensasjonelle funnene i Bern, Sveits, del 3

Bokstavelig talt alle moderne anabaptister avviser denne bekjennelsen, og anser den å
være en form for ubalanserte ideer, som ganske snart ble forlatt når den 'virkelige tingen' tok over. Hvis det er det de tenker, så tar de fullstendig feil, mens de første troende i vår nye bevegelse, gårdbrukerne og handelsmennene i Bern, holdt seg til den rette apostoliske regel (2.Tess 2,15). Våre mye mer kjente ledere fra Zürich derimot hadde fjernet seg, på enkelte områder, langt bort fra Kristi vei og de første lederne for Hans levende menighet.

Hva med å ha alt felles? Hvordan holdt de troende fra Bern seg til dette viktige emnet?

De troende i Bern levde ikke på samme sted eller delte samme eiendom, eller hadde samme yrke eller jordiske eiendeler. Men de delte bokstavelig, og villig, alt det Herren hadde gitt dem. De tilbrakte også så mye tid sammen som mulig, både når de arbeidet sammen og i forbindelse med deres gudstjenester og bibelstudier. Med andre ord, de var ikke i nærheten av vår 'søndags-morgen kirke', men de ble aldri en organisert Hutterite-stil fellesskap. De levde og fungerte godt halvveis mellom de to ytterpunktene.

Hva med eukaristien, dere konstante feiring av brød og vin?

For de troende i Bern, var denne måten å møtes rundt eukaristien, dag for dag, uke for uke, ikke bare noe særegent - alle kristne overalt, både i statskirkene og blant valdensere, albingensere, de böhmiske brødrene, moravianerne, etterfølgerne av Henri de Lausanne, petrobrusianerne, bogomilerne, donastene, montanistene og alle andre seriøse troende har alltid feiret nattverd hver uke eller oftere. Slik gjorde også apostlene og alle andre kristne fra det første århundre.

Det som var noe nytt og merkelig var Zwingli's ide om at nattverden ikke var noe annet enn symbolsk, og at det ikke var nødvendig å feire den oftere enn en gang i måneden eller sjeldnere. Plutselig, på grunn av Zwingli reformerte teologi, ble eukaristien nærmest et sidespor; en liten ting vi kan gjøre, nå og da, idet fokus for både protestanter og de fleste anabaptister skiftet til forkynnelse og undervisning.

Forkynnelse og undervisning tok over, helt og holdent, mens vår fokus på Jesus, Hans blod og Hans frelsende gjerning, mer og mer ble en detalj langs veien.

(fortsettes)

onsdag, oktober 17, 2018

Kappes om å hedre hverandre, del 13: Håkon Fagervik

Er det et ord som beskriver Håkon Fagervik så er det ordet: begeistring! Men ikke en begeistring for hva som helst, eller hvem som helst. Håkon Fagervik er heftig og begeistret for Jesus. Og vet du hva: jeg tror Jesus er heftig begeistret for Håkon. Mellom de to er det et synlig kjærlighetsforhold.

Om Håkon kan man også med rette bruke hedersbenevnelsen 'beder'. Hvor mange som har hørt ham snakke om at 'bønn er snadder', er mange, men Håkon snakker ikke bare om bønn - han ber. Gjerne klokken 06.00 om morgenen. Ikke som noe tvangsmessig, nei, bønnen flyter naturlig frem fra det livet han lever med Den Hellige Ånd.

Håkon Fagervik er også personifiseringen av det populære TV-progammet Norge rundt. Han har trålet hver en krik og krok av dette landstaktte landet for å fortelle om Jesus og tenne en hellig bønneglød . Ikke noe sted er for lite for 70 åringen, og ikke noe sted for stort. Han sparer seg ikke. Håkons mål er å teppelegge landet med  bønn, og å legge igjen noe av Jesus etter seg. Allerede som 16 åring fikk han se et syn av en mann som stod ved kanten av et stup og hindret folk i å falle ned i flammehavet bak stupet. "Denne mannen er du," var det tydelige budskapet han hørte.

Nøden for sjelene har også ført ham til de store høstmarkene i Ukraina og Filippinene - med samme heftige begeistring for Jesus. Og resultatene har ikke uteblitt i form av nye himmellborgere. Håkon har satt djupe spor etter seg. Nøden for å se mennesker frelst har også gjort at Håkon Fagervik er blitt en stor inspirasjon for unge mennesker som har kall til evangelisttjenesten. I Håkon har de en trygg mentor.

Gud hadde store planer når Han kalte fiskeren fra Seløya på Helgelandskysten til tjeneste i Guds rike. Håkon Fagervik er blitt hele Norges Håkon! Bønnesenteret i Levanger, som Håkon Fagervik har bygget opp helt fra starten av er blitt et krafts- og inspirasjonssenter for hele landet, ja, ut over landets grenser, Senteret i Levanger er en bønnevarde hvor ilden brenner!

I dag takker jeg Gud for Håkon Fagervik og hans tjeneste, og ber om mange gode og ikke minst fruktbare år i tiden fremover. Måtte bønneilden fortsatt brenne i Håkons liv og begeistrtingen for Jesus ikke dabbe av, men bli enda mer heftig og begeistret!

De sensasjonelle funnene i Bern, Sveits, del 2

Her er andre del av Peter Hoovers artikkel. Første del ble publisert i går:

DETTE ER EN OVERSETTELSE av den første anabaptistiske trosbekjennelsen, som man ble enige om i Bern, Sveits i 1526 (den er tidligere enn Schleiheim bekjennelsen og vel et århundre før Dordrecht bekjennelsen fra Nederland).

Les nøye! Det som brødrene og søstrene ble enige om kan hende overrasker deg:

KRISTEN REGEL, fra denne vil kjærligheten og enheten fastholdes.

Siden Den Allmektige, evige og nådefulle Gud har latt sitt vidunderlige lys bryte frem i denne verden i disse farlige tider, anerkjenner vi Hans viljes mysterium. Hans vilje er at Hans ord skal bli kjent for oss slik at vi finner veien inn til fellesskap med Ham. Av denne årsak, og i lydighet til Jesus og Hans apostlers lære, er vi kalt til å lyde et nytt bud - budet om å elske hverandre slik at vi kan leve i broderlig enhet og fred. For å holde fred med alle brødre og slstre har vi blitt enige om følgende:

For det første, skal brødrene og søstrene møtes minst tre til fire ganger i uken, for å øve seg i å følge Kristi og Hans apostlers lære, oppmuntre hverandre fra hjertet, slik de har gitt hvernadre lovnader  om (i dåpen) for å forbli i sannheten.

Utover dette, når brødrene og søstrene møtes, skal de velge et skriftsted som de leser sammen. Den som har best evner skal forklare det, de andre skal være stille og lytte, slik at det ikke er to eller tre som holder sine egne private samtaler og plager de andre. De skal lese fra Salmenes bok hver dag hjemme.

For det tredje, la ingen oppføre seg, det gjelder ham og henne, dumt i Guds forsamling, enten med ord eller gjerning. Alle skulle oppføre seg ordentlig, særlig overfor ikke-troende.

For det fjerde, når en troende ser hans bror gjøre noe galt, skal han advare ham ifølge Kristi bud, og formane ham på en kristelig og broderlig måte, i kjærlighet.

For det femte, ingen av brødrene og søstrene i denne forsamligen skal ha noe han kaller sitt eget, men heller, som de kristne i aposteltiden, ha alt felles, slik at de kan hjelpe de fattige, og gi til alle ifølge deres behov. Som i aposteltiden skulle ingen lide noen mangel.

For det sjette, skal all fråtsing unngås blant de troende når de møtes i menighetsfellesskapet. Å servere en suppetallerken er nok eller litt grønnsaker og kjøtt per person, for Guds kongerike består ikke av å spise og drikke.

For det syvende: Hver gang de troende møtes skal de feire Eukaristien (Herrens kveldsmåltid) i den hensikt å forkynne Herrens død. Alle skulle minnes, gjennom dette, hvordan Kristus ga sitt liv for oss, hvordan Hans blod ble øst ut for oss, slik at vi også skulle bli villige til å gi våre kropper og leve for Kristus - det gjelder for alle våre brødre og søstre i Ham.

Høres dette ut som en standard uttalelse fra europeiske, amerikanske eller australske anabaptister? Sannsynligvis ikke.  Så hva vil du gjøre med dette?

(fortsettes)

tirsdag, oktober 16, 2018

Form meg!

Herre, det hender fingrene mine er så stive, jeg får dem ikke med meg. De kommer borti taster på maskina, og sletter det jeg har skrevet, eller skriver bokstaver som ikke skal være med. De bøyer seg ikke selv om jeg sier de skal. De skaper så mye plunder og heft, og tårer.

Herre, jeg trenger bøyde fingre. Form meg, Du, Form mitt liv slik at jeg har åpne hender, rede til å favne, holde, trøste og tørke tårer.

Det er så mange knyttede never, Herre, så mange harde ord, så få bøyde knær.

Leg meg, Herre, så blir jeg legt.
Frels meg, Herre, så blir jeg frelst.

Form meg, og dann meg,
slik at jeg blir til et ærens kar,
for Deg.

Du kan vel begynne om igjen?
Enda en gang?

Gjøvik 16. oktober 2018
Bjørn Olav Hansen (C) 

De sensasjonelle funnene i Bern, Sveits, del 1

Her kommer en helt ny artikkel av Peter Hoover, denne gang med ukjent og spennende vekkelseshistorie fra Sveits, blant annet med det vi må kalle et sensasjonelt funn av en ukjent anabaptistisk trosbekjennelse. For ordens skyld: den forrige artikkelen til Peter Hoover som jeg begynte å oversette og publisere, måtte jeg avslutte. Den ble for intern og ble bare gjenkjennbar for de som kjenner familieforholdene til Peter Hoover. Jeg så det for sent:

BERN, hovedstad i Confæderatio Helvetica - et land vi i dag kjenner som Sveits. Tenk på alt som har skjedd med våre folk i denne byen. Og hva vil ikke Herren ønske skje her i dag.


DEN TIDLIGSTE ANABAPTISTISKE TROSBEKJENNELSEN - Christlicher Ordnung - vedtatt av de troende i Bern, Sveits, i 1526. Har den noe å si oss i dag? Jeg mener det.



I 1955 gjorde Samuel Geiser (1884-1973), en anabaptistisk pastor og gårdbruker i den fransk-talende Jura-regionen i Sveits, et utrolig funn. Noen hadde informert ham at oppe på loftet i det offentlige biblioteket i byen Bern (alle bildene i denne artikkelen er hentet derfra), hadde de funnet en eske som var full av gamle anabaptistiske skrifter, Noen hadde trodd at esken bare inneholdt skrot og hadde ønsket å brenne innholdet, men like før dette skulle skje hadde Samuel og noen av hans venner fått sikret seg innholdet.

Ikke bare klarte de å sikre denne samlingen med skrifter, men de gjorde også litt av en oppdagelse: de fant en stor mengde tidlige dokumenter som beskriver hva de tidlige anabaptistene trodde, hvilke avgjørelser som ble fattet og i hvilken retning den tidlige anabaptistiske bevegelsen tok i kantonen Bern. Blant annet fant de en innbundet bokutgave med håndskrevne brev fra 1561, ialt 740 sider, som var samlet av en broder med navn Jörg Maler. Esken inneholdt også en kopi av en trosbekjennelse, som er gjengitt ovenfor.


BERN, SVEITS. Keltiske familier hadde levd her allerede 300 år før Kristi fødsel. Romerne kom senere. Valdensiske pilegrimer, som arbeidet som omreisende håndverkere, to og to, tilbrakte mye tid i dette området lenge før Reformasjonen.

HVORFOR MISTET VI SÅ MANGE av våre tidlige skrifter, og verre enn det, hvorfor har vi glemt så mye av hva vi pleide å tro og hva vi gjorde disse tidlige årene av vår anabaptistiske bevegelse?

Vår bevegelse spirte og virkelig blomstret i Bern i Sveits, så tidlig, ja, tidligere enn i Zürich. Men det var store forskjeller. Våre folk i Bern var gårdbrukere, fjellfolk, og ganske sikkert påvirket av valdensisk tro og praksis. En sterk valdensisk forsamling blomstret i mange år i Schwarzenburg, som ligger like i nærheten hvor familiene Hochstetler, Stoeckli, Beyeler og mange andre anabaptistiske familier levde,

Ulikt de lærde i Zürich - Conrad Grebel, Felix Manz, Simon Stumpf, og andre lik dem - som hadde forlatt Den romersk-katolske kirke og først ble protestanter, totalt oppslukt av Zwingli, hentet de troende i Bern inspirasjon fra langt eldre kilder. Mens Zwingli og hans venner ekseperimenterte med edele ideer og en ny måte å 'gjøre kirke' på, ville ikke de troende i Bern noe annet enn å holde seg til den apostoliske veien og den tidlige kirken.

Slik det alltid er blitt gjort - bare på en enkel og gudfryktig måte.

(fortsettes)

mandag, oktober 15, 2018

Mannen bak "The Message" er døende

Den kjente pastoren og forfatteren av "The Message", en parafrase av Det nye testamente, som mange verdsetter høyt, Eugene Peterson (bildet), er døende. Det opplyser hans sønn til The Christian Post.

Ifølge sønnen, Eric, er den 85 årige Peterson, innlagt på sykehus. En lungebetennelse har redusert Eugene Petersons krefter kraftig. Han blir nå behandlet for dette, og responderer godt på antibiotika. Men hjerteproblemer og demens forverrer situasjonen betraktelig. Han vil med det første overføres til et hospice og får pallitativ behandling. Håpet er at han skal få vende hjem, og ved hjelp av dette hospicet få dø hjemme.

Et hellig presteskap - velkommen til bibelhelg i Slemmestad

Da har vi kommet trygt hjem fra reisen til Oppdal. På vei hjem over Dovrefjell måtte vi stanse ved den særpregede Eystein kyrkja. Dagen var litt grå og hustrig, men her har mang en pilegrim tatt en pust i bakken på vei til Nidaros. Det gjorde vi også.

Eystein kyrkja er bygget til minne om kong Eystein, som ifølge sagaen lot bygge et såkalt 'sælehus' for de reisende over  Dovrefjell. Kirken med det flotte utsynet over Dovre ble bygget i 1969.

Nå skal May Sissel og jeg ha noen gode hviledager hjemme, før vi reiser til Slemmestad lørdag, til en bibelhelg med Sannhetens Ord bibelsenter, Dette er blitt en årlig tradisjon som vi se veldig fram til. Godt å komme til gode venner.

Tema for bibelhelgen er "Et hellig presteskap." Det blir møter:

Lørdag 20.oktober kl.15.00: Et hellig presteskap
Lørdag 20.oktober kl.18.00: Apostelen Johannes - beder og profetisk seer

Søndag 21.oktober kl.15.00: Det viktigste bønneemnet
Søndag 21.oktober kl.18.00: En profets lønn

Møtene er åpne for alle. Er du i nærheten hadde det vært hyggelig å få hilse på deg.

Hva er et sant evangelium?

En god venn av meg sendte meg dette sitatet i går. Det er så bra at jeg måtte oversette det:

"En kirke som ikke provoserer frem en krise, et evangelium som ikke skaper forargrelser, et ord fra Gud som ikke stikker hull på et samfunns konkrete synd i hvilket det blir proklamert - hva slags evangelium er det?

Bare snille og prektige betraktninger som ikke raker noen. Det er slikt mange mennesker vil like at vi preker for dem."

- Erkebiskop Oscar Romero (1917-1980), martyr.

søndag, oktober 14, 2018

Storsøndagen i Oppdal

Baptistkirken i Oppdal var nesten fullsatt når det ble invitert til 'storsøndag' i ettermiddag. Hit kom folk fra både Den norske kirke, Oppdal Kristne Senter og Baptistkirken. Jeg talte om "Kraften i Guds velsignelse!" Det er et budskap Gud gav meg for flere år siden, og som jeg har talt i menigheter i mange forskjellige kirkesamfunn mange steder i Norge, og også her ble det godt tatt imot. Mange responderte under kirkekaffen etterpå.
'Storsøndagen' ble ledet av pastor Geir Morten Rogstad, og vi fikk ta del i lovsangen ledet an av flottte ungdommer.
Ble djupt rørt av at pastor Sigurd Erik Heiervang i Metodistkirken i Molde, hadde tatt den lange turen sammen med kona si, for å ta del i møtet i Oppdal. Takk for det gode vennskapet.
Takk for at May Sissel og jeg fikk komme til Oppdal og få møte alle disse flotte menneskene, og treffe kollegaer som Hans Rogstad og Erling Uv, og deres ektefeller. Takk for at dere tok så raust imot oss. Vi kommer gjerne igjen.

De døde er fortsatt med oss

Døden er fremdeles tabu - merkelig nok også i kristne sammenhenger. Vi snakker ikke om den. I går leste jeg en tekst av den irske poeten John O'Donahue (1956-2008), som setter ord på noe jeg går å tenker på disse høstdagene: vi bærer våre døde med oss. I våre hjerter, i våre minner. Vi vet de er døde, likevel er de der. Her er teksten, som jeg har oversatt:

"De døde er ikke fjerne eller fraværende. De er ved siden av oss. Når vi mister noen ved død, mister vi deres fysiske bilde og nærvær, de mister sin synlige form og og trer inn i et usynlig nærvær. Denne veksling av form er årsaken til at vi ikke kan se de døde. Men fordi vi ikke kan se dem betyr ikke at de ikke er her.

De er forvandlet til en evig form, og de døde kan ikke reversere reisen og ikke for et eneste sekund kan de fremstå i sin tidligere form for å være sammen med oss en stund. Selv om de ikke kan stå frem igjen, kan de fortsette å være oss nær, og en del av prosessen med bli helbredet for sorg er foredlingen av vårt eget hjerte, hvorigjennom vi kan komme til å merke deres kjærlige nærvær.

Når vi selv trer inn i evighetens verden, kan vi nok komme til å bli overrasket hvor mye våre kjære avdøde har assistert og støttet oss hvert minutt av våre liv. 

I deres nye, forvandlende nærvær tar deres medfølelse, forståelse, og kjærlighet et guddommelig djup, og gjør dem i stand til å bli hemmelige engler som gir oss råd og ly når vårt livsløp folder seg ut."

- John O'Donohue: Utdrag fra Beauty. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen.