torsdag, oktober 28, 2021

En drøm om 'slettene i Armenia'


Natt til onsdag drømte jeg om 'slettene i Armenia'. Jeg hører tydelig en stemme som sier de ordene, og jeg befinner meg i et frodig, vakkert landskap, på en stor slette. Når jeg legger meg for natten ber jeg om at jeg må drømme drømmer inspirert av Den Hellige Ånd, og jeg har delt noen drømmer med dere her på bloggen gjennom årenes løp. Profeten Joel profeterer jo om at "deres gamle menn skal ha drømmer" når han profeterer om Åndens utøselse i endens tid, og jeg hører jo under den kategorien nå! Men hva i all verden betyr 'slettene i Armenia'. Jeg aner ikke. Jeg måtte google det, og fant et oppslag i Wikipedia om 'Ararat-sletten'. Jeg føler meg tilskyndet til å be for det Gud vil utrette der! Om du opplever at du vil stå sammen med meg i bønn for dette geografiske stedet i Armenia, hører jeg gjerne fra deg.

I følge Wikipedia er Ararat-sletten 'en av de største slettene i Det armenske høylandet og strekker seg ut vest for Sevan-området ved foten av Geghamfjellene. I nord grenser sletten til fjellet Aragats og i sør til fjellet Ararat. Elven Araks deler sletten i to og den nordlige delen ligger i Armenia, mens den sørlige ligger i Tyrkia.

Araratsletten og Sevan-området er solrike områder med omkring 2700 soltimer i året.'

Men hvorfor jeg skal be for akkurat denne sletten vet jeg ikke. Ikke noe annet enn at Herren er opptatt av dette området, og vil noe der. Kanskje noen av mine lesere kjenner til dette området? 

Vi leser om Ararat i 1.Mosebok. Det var der Arken til Noah strandet, og det første Noah gjør etter å ha gått ut av Arken er å reise et alter for Herren: 

"Og Noah bygde et alter for Herren." (1.Mos 8,20)

Kanskje er det Herren vil gjøre på nytt? Reise et bønnealter på Armenias sletter? 

Armenia er verdens eldste kristne nasjon, og ute på Araratsletten finnes klosteret Khor Virap, med sitt bønnekapell grunnlagt i år 642.

onsdag, oktober 27, 2021

Medlidenhetens øyne


Det at jeg nylig ble syk har virkelig overbevist meg om viktigheten av å ikke dømme eller fordømme, ikke engang vår egen fortid, og av å se på mennesker med enorm medfølelse og kjærlighet i måten Jesus så på den utro kvinnen og fikk henne til å oppdage sin egen godhet gjennom øynene til Jesus og dermed finne styrke til å «ikke mer synde».

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Kolosserbrevet: Himmelvendt og jordnær, del 25


Kol 2,16-23: I disse versene begynner vi nå å ane konturene av den gnostiske vranglæren som hadde sneket seg inn i forsamlingen i Kolossai. Den var et sammensurium av asketisk selvfornektelse, påtatt ytre fromhet, mishandling av kroppen, syner og engledyrkelse. Mottoet for denne formen for gnostisismen var: 'ta ikke, smak ikke, rør ikke!'

La oss se litt nærmere på dette. Disse gnostiske uttrykksformene har paralleller til vår tids New Age: 

1. Det er snakk om en gnostisk askese. Gnostikerne betraktet all materie som grunnleggende ond. I og med at materien er ond, er også kroppen ond. Da spiller det ingen rolle hva vi gjør med den. Den kan brukes eller misbrukes på alle måter uten at det utgjør noen forskjell. Gnostisismen kan føre til enten total umoral, eller også til en streng askese. Dette strider klart mot hva både Jesus og apostlene lærte. Jesus selv hadde sagt at det spilte ingen rolle hva et menneske spiste: "Så kalte han folket til seg og sa: Hør og forstå! Ikke det som komm er inn i munnen gjør mennesket urent. Men det som går ut av munnen, det gjør mennesket urent." (Matt 15,10) Apostelen Paulus er like klar. Han sier: "Disse ting er bestemt til å brukes."(Kol 2,22)

2. Denne gnostiske læren blander sammen både de gnostiske og jødiske regler om høytider og sabbat. De var nøye med de årlige festdagene og de månedlige nymånedagene og de ukentlige sabbatene. De hadde satt opp lister over dager som spesielt tilhørte Gud, og visse ting som måtte gjøres og andre ting som ikke måtte gjøres. For dem handlet troen om et sett med ritualer. Apostelen Paulus tar et oppgjør med dette når han skriver: "Når dere med Kristus døde bort fra grunnkreftene i verden, hvordan kan dere da leve som i verden og rette dere etter slike bud som ta ikke, smak ikke, rør ikke? De gjelder jo ting som er ment til å brukes og forgå. Alt dette er bare menneskers bud og lærdommer." (v.20-22) 

Denne formen for askese handlet om en intellektualisert tro: "Slikt har riktig nok ord på seg for å være visdom, både den selvgjorte fromheten, selvfornektelsen og mishandlingen av kroppen. Men det har ingen verdi, det tjener bare til å gjøre vårt kjøtt blod tilfreds." (v.23)

3. En annen side ved den gnostiske vranglæren handlet om åndelige syner. Gnostikerne skrøt av at de hadde fått spesielle åpenbaringer. Dette dreide seg om hemmelig kunnskap som ikke alminnelige kvinner og menn kunne forstå eller ha innsikt i. 

4. Gnostikerne hadde også en høyt utviklet lære om engler, og trodde at de var mellomledd mellom mennesker og Gud. De dyrket disse englene, men for en kristen er tilbedelser noe bare som tilkommer Den treenige Gud. 

I neste del av denne serien begynner vi på kap.3

fortsettes

tirsdag, oktober 26, 2021

En drøm om en middag og et kjærlighetsmåltid - hvordan skal kirken overleve?


En natt i forrige uke drømte jeg at jeg hadde rotet meg bort et eller annet sted i Norge og fant ikke veien hjem. Jeg kjørte inn i tettsted, og stanset tre menn, en eldre mann og to yngre. De skulle vise seg å være en far med sine to sønner. De forklarte hvilken vei jeg skulle ta for å finne rett vei hjemover igjen, men før jeg rakk å si takk, sier den eldre mannen: 'Kan du ikke bli med oss hjem for å spise? Vi skal spise middag sammen med noen venner.'

Jeg takket ja til den overraskende invitasjonen. Da vi kom fram til huset var det mennesker i alle aldre der. Ung og gammel i skjønn forening. Og mange barn. 

Så viser dette seg å være en husmenighet. De blir overrasket når jeg kan fortelle dem at jeg selv var en del av en husmenighet i 10 år. Jeg spør om de kjenner tidsskriftet 'The Plough', utgitt av Bruderhof-bevegelsen, og som jeg har abonnert på siden 1970-tallet - og til min store forundring har de det samlet i en bokhylle.

Etter at jeg våknet ble jeg sittende å tenke på de enkle menneskene som utgjorde disippelkretsen rundt Jesus, og som senere dannet urkirken i Jerusalem - menn og kvinner stort sett fra arbeiderklassen, fiskere, jordarbeidere, en foraktet toller, menn og kvinner uten noen formell utdannelse, kom sammen rundt et måltid mat, og mens 'de holdt måltid tok Jesus et brød ...'. Så ble en keiser denne kirkens sekulære overhode og man trengte kirkebygg og prester, teologisk utdannelse, og prestene ble til biskoper og erkebiskoper, kardinaler, paver og patriarker - og det enkle måltidet med eukaristifeiringen forsvant. Og kirken ble til en maktfaktor i samfunnet som begynte å forfølge de som tenkte annerledes enn den. Som enkle menn og kvinner, overveldet av radikaliteten i Jesu forkynnelse om Guds rike, og Hans oppstandelse, var de blitt forfulgt, nå var de ikledd skrud og ble selv en forfølger.

Skal kirken overleve i de vanskelige tidene som ligger foran oss må den bli en undergrunnskirke som urkirken var det. Det er jeg blitt mer og mer overbevist om.

Jesu kjærlighet


Jesus vil at vi skal motta kjærligheten han tilbyr. Han vil ikke mer enn at vi lar ham elske oss og nyte den kjærligheten. Dette er så vanskelig siden vi alltid føler at vi må fortjene kjærligheten som tilbys oss. Men Jesus ønsker å tilby den kjærligheten til oss ikke fordi vi har fortjent den, men fordi han har bestemt seg for å elske oss uavhengig av enhver innsats fra vår side. Vår egen kjærlighet til hverandre bør stamme fra den "første kjærligheten" som er gitt oss ufortjent.

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

mandag, oktober 25, 2021

Apple tar ned bibelappen i Kina for å berolige kommunistregimet

Apple har fjernet en populær bibel -app og en Koran -app i Kina etter at det kommunistiske landets regime mente at appene bryter lokale lover om bruk av religiøse tekster. 

Det er den kristne nettavisen The Christian Post som skriver dette i dag.

Bible App av Olive Tree, som har over 1 million nedlastinger, og Quran Majeed, brukt av millioner av muslimer, har blitt fjernet på grunn av overholdelsesproblemer, sa teknologiselskapet til BBC.

Apple nektet å kommentere, men henviste BBC til sin menneskerettighetspolicy: "Vi er pålagt å overholde lokale lover, og til tider er det komplekse spørsmål som vi kan være uenige med regjeringer om." "Apples administrerende direktør Tim Cook har blitt anklaget for hykleri fra politikere i USA for å ha uttalt seg om amerikansk politikk, men holdt seg stille om Kina," sa BBC.

Kinesiske myndigheter fjerner også bibelske apper og Christian WeChat offentlige kontoer ettersom nye svært restriktive administrative tiltak mot religiøst personale trådte i kraft tidligere i år.

Lyset i sjelens mørke natt


Jeg skal være bånn ærlig med dere mine lesere: med hjerteinfarktet og de stadige smertene som følger med spasme-angina  og Parkinsons følger også uro og angst. I den sammenheng har jeg tenkt litt mer over det jeg skrev i går, om 'sjelens mørke natt.' Karmelittmunken Wilfrid Stinissen skrev ved en anledning: "Natten blir meningsfull når du vet at den forbereder daggryet." Det kommer en Dag når natten er over! I mellomtiden har vi våre brytekamper med Gud, slik Jakob hadde. 

En som har betydd mye for mitt åndelige liv er hellighetsforkynneren Emil Gustafson, en mann vel kjent med sykdom. Den av Emil Gustafsons mange sanger som kommer til å bli knyttet til hans person mer enn noen annen: «Ett stilla barnahjärta» - står ikke bare som en slags signatur over hans liv. Den rommer også en sjels skjebne og sammenfatter i konsentrert form hans kristendomssyn. De to innledende strofene lyder slik: «Ett stilla barnahjärta man får ej hur som helst. Det går ej utan smärta att bli så gennomfrälst.»

«Kristendommens oppgave er å gjennomtrenge livet,» mente Emil Gustafson. Verken mer eller mindre. En slik gjennomtrengning, en slik forandring av mennesket, er ikke mulig uten død. Og denne døden skåner ingen, og er aldri smertefri. Gustafson sa det slik: «Vårt jeg dør aldri under frydefulle fornemmelser og henførte hallelujarop.» Ikke alle kan velsigne smerten. Emil Gustafson kunne det. «Vanskelighetene er utvalgte kongevogner for utvalgte kongesjeler,» kunne han si.
Selv opplevde han at hans liv ble brutt i stykker mang en gang. Og gjennom disse sønderknusende erfaringer bereder Ånden sin vei til vår tilværelsens innerste djup, hvor Kristus gradvis vinner skikkelse i oss.

For Emil Gustafson var livet hellig alvor, selv om han midt i nøden og sykdommen opplevde Guds Farsomsorg og kjærlighet og iblant kjente en glede, som ligger på et langt djupere plan enn den man opplever under livets solskinnsstunder. Emil Gustafson snakket om at han var «salig undergitt». Da bøyde han seg og var stille i Mesterens hånd. «I sykesengen,» kunne han si, «og i nøden lærer vi noe som vi aldri kan lære annet sted. Dagene ved tronen som er skjult bak skyer er de mest avgjørende i hele vårt liv. I tausheten hører vi Herren tale.»

Det fortelles om en god venn av Gustafson kom på besøk. Han stanset utenfor vinduet ett øyeblikk, da han hørte en lyd innenfra. Han kikket inn og fikk se Emil Gustafsom ble kne ved en stol med hendene mot himmelen, i det han gang på gang sa i stille tilbedelse: «Velsignede smale vei! Velsignede smale vei!»Emil Gustafson hadde ikke hele svaret på lidelsens gåte, men han hadde opplevd, at det kunne finnes guddommelige hensikter bak de mørke skyene. Han sier selv: «Hvem kan leve uten stormer? Jeg synes synd på den som aldri har vært i noen nød. Stormen renser luften.»

Og Emil Gustafson er ikke alene om å ha gjort seg disse erfaringene på troens vei. Han skriver: «Hellige menn prøves. Men et nært fellesskap med Gud fritar oss ikke fra lidelsen. Fra Abels dager inntil Johannes Åpenbaring, der martyrenes skarer synger Lammets lov, har de hellige hatt mange prøvelser å gjennomgå. Enok, den syvende fra Adam, Noa, rettferdighetens forkynner, Josef den rene, Jeremia smertenes mann, Job den rettferdige, og alle Jesu disipler har gått i lidelsens skole. Selv Lasarus måtte dø.

søndag, oktober 24, 2021

Livsfrisk 90 åring


Jeg ser av avisen at Raufoss baptistmenighet fyller 90 år i dag. Her var jeg pastor i årene 1995-2000. Før den tid hadde jeg vært menighetens viseforstander.  Det var gode, men også utfordrende år. May Sissel og jeg delte fellesskap med noen flotte mennesker, og vennskap som holder livet ut. Noen av dem er hjemme hos Herren nå, og jeg takker Gud for deres gode minne. Jeg ser dem  for meg! Utfordrende år fordi jeg var uerfaren som pastor. Her hadde jeg mine første vigsler, første begravelser, første dåpshandlinger. Læringskurven var bratt. Jeg har så mye å være takknemlig for. 

I praktverket "Våre kirker" heter det: "Menigheten ble formelt stiftet den 18. oktober 1931. Den har imidlertid røtter tilbake eet par tiår tidligere. Karoline og Even Løkken regnes som Raufoss’ første baptister. De skal ha bygget på en etasje på huset sitt og innredet møtelokale, «Løkkens lokale», der i 1912. De som utgjorde menigheten, var først knyttet til Lillehammer baptistmenighet og siden Oslo 1. baptistmenighet. I 1920 ble det besluttet å kjøpe tomt til fremtidig kirkebygg, men det skulle ta noen år før kirken ble innviet den den 5. juni 1927. Formelt stiftet ble menigheten altså noen år senere.",

Jeg ber om Guds velsignelse over menighetens jubileum og ber om framgang for Guds rikes sak i årene fremover. Menighetens pastor i dag er Sissel Østlien.

Sjelens mørketid


Det er noe gåtefullt over denne søndagens evangelietekst, den 22. søndagen i Treenighetstiden: "Dette talte Jesus, og gikk bort og skjulte seg for dem." (Joh 12,36) 

Den spanske Kristusmystikeren, Johannes av Korset (1542-1591) ga slike dager et navn: "Sjelens mørke natt", dager da opplevelsen av Guds fravær er påtagelig. 

Vi må lære å tale sant om Gud. For sannheten er også at Han til tider blir borte for oss, og er taus. Bærer du på en djup lengsel etter å leve i Guds nærhet, så er en obligatorisk etappe på veien inn i dette nære, vare Gudsfellesskapet det som er blitt kalt sjelens mørke natt. Johannes av Korset blir av mange betraktet som ekspert på slike mørke netter, ja selve uttrykket "sjelens mørke, eller dunkle natt", stammer fra denne spanske mystikeren og poeten som levde fra 1541 til 1597. Enhver som tar sin tro på alvor, må gjennom disse netter. Troen er også en kamp, og lik Jakob som kjempet med Gud, vil et møte med Den Allmektige alltid sette spor i oss. Vi vil gå haltende derfra. Jo mer vi lærer Gud å kjenne, jo mer vil vi forstå at vi forstår lite. I møte med Gud blir utropstegnene våre bøyd til spørsmålstegn. Den svenske hellighetsforkynneren Emil Gustafson, som visste hva følelsen av Gudsforlatthet innebar, kalte Gud for "Underlig". Evagrios av Pontus (346-399 e.Kr), en av ørkenens store åndelige mestere, har sagt: "Vi kan ikke forstå Gud med vårt sinn. Hvis han blir forstått var Han ikke Gud."

Møtet med Gud vil være smertelig, fordi Gud er så annerledes. Slik oppleves Han også for et menneske som vil lære å be. Et ord fra Klagesangene har fulgt meg en tid nå: "Du innhyllet deg i skyer, så ingen bønn trengte igjennom." (Klag 3,44) Hva gjør vi i disse mørke nettene? Overgir oss til Gud, til natten. Antageligvis vil du lære mer om dybdene som finnes i din sjel i disse periodene med smerte og forvirring enn når du har det mer avslappet. En sjelens mørketid er nemlig ikke så uvanlig. Det er en naturlig del av livet, også av troslivet. De mørke nettene tar deg med på en erfaringsvandring med Gud. Du låner ikke lenger ord og erfaringer av andre, men du gjør deg selv erfaringer med Gud. Og hver sann erfaring med Gud får deg til å tie mer enn før. Den samme Emil Gustafson har sagt: "Den som har mye å si om seg selv, har ennå ikke sett Gud."

Da kristenforfølgeren Saulus møtte Den oppstandne på vei til Damaskus, sørget det guddommelige lyset for at det svartnet for øynene hans, og han ble blind for en tid. Slik arter et møte med Gud seg. Vi fratas synet for så å få det tilbake. Lettkjøpte erfaringer, det som ikke er verd noe, når alt kommer til alt, mister sitt glimmer i møte med Solen, i all sin glans. Den kjente kvekeren Thomas Kelly har skrevet: "Gud har, i strid med sitt eget hjerte, reist korset langs den hellige lydihetens vei."

Noen omtaler sin sjelelige mørketid som om det gjaldt en utfordring det gjaldt å bli raskest mulig ferdig med. Vær ikke blant dem. Hører du blant dem som klager sin nød, og roper: "Hvorfor står du så langt borte, Herre? Hvorfor skjuler du ditt åsyn i trengselstider?" (Salme 10,1), bli hvor du er, vent på Herren, så frir Han deg ut når Hans time er der. Da lærer du mest om hvem Gud er, og du lærer deg best å kjenne.

lørdag, oktober 23, 2021

Om å gjøre seg sårbar for fienden


 Kong Hiskia er kanskje mest kjent som kongen som ble dødssyk og som bønnfalt Gud om å få noen år til, hvilket han gjorde: "Da kom Herrens ord til Jesaja, og det lød så: "Gå og si til Hiskia: Så sier Herren, din far Davids Gud: Jeg har hørt din bønn, jeg har sett dine tårer. Se, jeg legger fmten år til din alder." (Jes 38,5)

Når du blir tilkjent en slik nådetid av Herren gjelder det å bruke årene godt! 

I går grunnet jeg på en hendelse fra Jesaja kapittel 39 som har noe å lære enhver av oss! Kapitlet innledes med at den daværende kongen av Babylon, Merodak Baladan, sender et sendebud til Jerusalem med brev og gaver til kong Hiskia. Kongen i Babylon hadde fått nyss om at kong Hiskia hadde vært syk og blitt bra igjen. Kong Hiskia satte pris på at sendebudene fra Babylon hadde kommet til ham. Jesaja forteller at kong Hiskia "gledet seg over dem". (v.2).

Denne historien viser hvor lett det er å la seg lure ved å avsløre ting som vi burde ha holdt for seg selv. For hva er det kong Hiskia gjør? Jo, han lot utsendingene fra Babylon "få se sitt skattkammer, sølvet og gullet og krydderiene og den kostbare oljen og hele sitt våpenhus og alt det som fantes i skattkamrene hans. Det var ikke den ting kong Hiskia lot dem se i sitt hus og i hele sitt rike." (v.2) Dermed kledde han seg naken og gjorde seg sårbar for fienden! 

Enten vi innser det eller ikke, har alle beslutninger vi relasjonsmessig tar potensiale i seg til å ha stor innvirkning på fremtiden vår, så vel som andres fremtid. 

Kong Hiskia var intet unntak fra dette. Da han mottok en delegasjon fra kongen i Babylon, følte Hiskia seg tilsynelatende veldig beæret. Hans rike var lite sammenlignet med Assyria og Babylon, og det å ha fått et vennlig notat og et statsbesøk fra Babylon må ha vært veldig trygt.

Kanskje Hiskia tenkte at hvis han var venn med Babylon, kunne de hjelpe til med å oppveie den assyriske trusselen. Hiskia kan ha tenkt "fienden til min fiende er min venn."

Det første problemet med den logikken er at det ikke er sant. Fiendens fiende er ikke alltid vår venn. Det andre problemet med den logikken var at Gud allerede hadde lovet at han ville være Judas dekke og beskyttelse - hvis de bare ville stole på ham.

Så Hiskia, tilsynelatende smigret med all oppmerksomhet fra den babylonske delegasjonen, tok beslutningen om å vise alle skattene i hans rike til disse mennene. Han lot dem komme inn i de indre delene av sitt rike. Stor feil, ettersom Hiskia ikke innså at dette faktisk var et speideroppdrag, ikke et vennlig statsbesøk.

Det er opplagt en fare ved å la seg smigre av gaver!

Selv om denne kjeden av hendelser er historie fra lenge siden, har den direkte anvendelse i våre liv i dag, nemlig - Hvem slipper vi inn i våre liv? Hvem viser vi skatten vår til? Før vi lar en person komme inn i vårt indre liv, bør vi vurdere tre ting som Hiskia overså:

Hiskia tenkte ikke på kilden: Babylonierne var ikke fredsbevarere, de hadde en historie med ekspansjonisme. Det var en veldig stor mulighet for at babylonierne en dag ville bruke informasjonen de samlet inn mot Juda.

Hiskia tok ikke hensyn til troen: Babylonierne tilbad ikke Jahve, Israels Gud. Det kunne ikke være noen åndelig enhet med det riket.

Hiskia tenkte ikke på motivet: Hvorfor ville babylonerne gjøre det hyggelig med Juda? Det var absolutt ikke å lære om den eneste sanne Gud.

Se, når vi lar noen komme inn i vår indre krets, når vi utvikler et "fellesskap" -forhold, lar vi den personen påvirke oss. Hvis vår venn er en kristen som ønsker å vokse i troen og komme nærmere Gud, vil dette forholdet være et "styrket" forhold. Vårt fellesskap vil oppmuntre oss til å vokse i vår tro - vi vil oppmuntre hverandre.

Men hvis den personen ikke er en kristen som ønsker å vokse i troen, vil forholdet ende opp med å hindre vår åndelige vekst. Vi tror kanskje vi trekker dem mot Gud, men sannsynligheten er for at de trekker oss bort fra Gud. Og virkningen av dette valget er ikke alltid umiddelbar - noen ganger tar det år før virkningen blir merket, slik det var med babylonerne:

"Da kom profeten Jesaia til kong Hiskia og sa til ham: Hva sa disse mennene, og hvorfor kommer de til deg? Hiskia svarte: De er kommet til meg fra et land langt borte, fra Babel. Og han sa: Hva fikk de se i ditt hus? Hiskia svarte: Alt det som er i mitt hus, har de fått se. Det var ikke den ting jeg ikke lot dem få se i mine skattkammere. Da sa Jesia til Hiskia: Hør Herrens, hærskarenes Guds ord: Se, de dager kommer da alt det som er i ditt hus, og alle de skatter dine fedre har samlet helt til denne dag, skal føres bort til Babel. Det skal ikke bli noen tin tilbake, sier Herren. Og blant dine sønner som skal stamme fra deg, som du skal være far til, skal det være noen som blir tatt til hoffmenn i palasset hos kongen i Babel. Da sa Hiskia til Jesaia: Det Herrens ord som du har talt, er godt. Så sa han: Det skal jo være fred og trygghet i mine dager." (Jes 39,5-8)

Det er tydelig at kong Hiskia ikke forstod noe av det Jesaja profeterte.

Det ville gå hundre år før babylonerne kom og plyndret Jerusalem, men de kom. De ødela byen, ødela templet, tok all skatten og førte bort folket i eksil. Akkurat som Jesaja sa. Vi bør merke oss at profetier ikke alltid går i oppfyllelse med det samme. Det kan gå mange år, i dette tilfellet 100.

Og når det gjelder Hiskia, er svaret hans så trist. Så lenge livet hans ikke ble påvirket, hadde han det bra. Men hva med hans oldebarnebarn? Derfor tror jeg at vi alltid bør være oppmerksom på ikke bare beslutningene vi tar, men på menneskene vi slipper inn i livet vårt. Ja, vi vil se mennesker komme til Kristus - men la oss hjelpe dem å komme til Kristus før vi tar dem med inn i de innerste delene av livet vårt.

fredag, oktober 22, 2021

Kolosserbrevet: Himmelvendt og jordnær, del 24


 3. "Nå ligger rettferdighetens krans klar for meg. Den skal Herren, den rettferdige dommer, gi meg på den store dagen, ja, ikke bare meg, men alle som med kjærlighet har ventet på at han skal komme." (2.Tim 4,8)

Til tross for at Jesus sa at han ville komme igjen, er det mange som håner tanken på Jesu gjenkomst. Denne og andre sannheter har medført lidelse og motgang, og i noen tilfeller død, for dem som insisterte på å forkynne og lære dem. Men hvor fantastisk å vite at Gud har utarbeidet en spesiell belønning for alle de som ser etter det velsignede håpet, som venter på hans Sønn fra himmelen og som elsker at han skal vises en dag.

Paulus ’dommere i Roma var ikke rettferdige. Hvis de var det, ville de ha løslatt ham. Hvor mange ganger hadde Paulus blitt prøvd i den ene domstolen etter den andre, men nå sto han overfor sin siste dommer - Hans Herre og Frelser, Jesus Kristus. Når du er klar til å møte Herren, trenger du ikke frykte menneskers dom.

Rettferdighetens krans eller krone er Guds belønning for et trofast og rettferdig liv; og vårt insentiv til trofasthet og hellighet er løftet om at Herren skal komme igjen. Fordi Paulus elsket hans gjenkomst og så etter den, levde han rettferdig og tjente trofast. Vi er kanskje ikke kalt til å være apostler; men vi kan vinne den samme kronen som Paul vant. Hvis vi elsker Kristi utseende, lever i lydighet mot hans vilje og gjør det arbeidet han har kalt oss til å gjøre, blir vi kronet.

4. "Salig er den mann som holder ut i fristelse. For når han har stått sin prøve, skal han få livets krone, som Gud har lovet dem som elsker ham." (Jak 1,12)

Livets krone er forbeholdt de som har gitt sitt liv for evangeliets skyld. Ikke alle Herrens vitner har blitt kalt til lidelse og martyrium. Ikke alle ville villig betale med livet for å ta frelsesbudskapet til de fortapte. Vår himmelske Fader har forberedt en martyrkrone for dem som lider forfølgelse for Kristi skyld.

Jakob gir oss en egen saligprisning her. “Salig er mannen som holder ut i fristelse ...” Dette er en stor oppmuntring fordi den lover en krone til dem som tålmodig utholder fristelser. Han sier ikke at den troende blir frelst ved å stå i prøvelser. Han sier at den troende blir belønnet av utholdende prøvelser. 

Hvordan belønnes han? For det første ved vekst i kristen karakter. Dette er viktigere enn noe annet. Han belønnes også ved å bringe ære til Gud og ved å bli tildelt en livets krone når Jesus Kristus kommer tilbake. Først korset, deretter kronen. Først lidelsen, deretter æren. Gud hjelper oss ikke ved å fjerne testene, men ved å få testene til å fungere for oss. Satan vil bruke testene til å rive oss ned, men Gud bruker dem til å bygge oss opp.

5. "Når den øverste hyrden åpenbarer seg, skal dere få herlighetens krans som aldri visner." (1.Pet  5,4)

Det er mange som har blitt kalt og ordinert av Gud til å forkynne og undervise i hans ord. Dette er underhyrdene som bryr seg om Guds flokk under fraværet av sjefshyrden. De bør gi seg selv uten å skryte av omsorgen for sauene og hans beite, for kronen av uforglemmelig herlighet venter oss når overhyrden skal stå fram.

I dag kan en kristen arbeider arbeide for mange forskjellige belønninger. Noen jobber hardt for å bygge opp personlige imperier; andre streber etter applaus fra menn; atter andre søker forfremmelse i sitt kirkesamfunn. Alle disse tingene vil falme en dag. Den eneste belønningen vi burde strebe etter er å høre disse ordene "Vel gjort, du gode og trofaste tjener!" av Frelseren selv og få herlighetens krans som ikke forsvinner. Den sanne disippelen er motivert til å tjene ham. En dag vil hvert kne bøye seg for ham. En dag vil vi kaste kronene våre for ham - helt hengitte i undring, kjærlighet og tilbedelse. En dag vil alle jordiske belønninger virke irrelevante og ubetydelige. Bare den himmelske belønningen vil ha noen egentlig verdi.

fortsettes

Profetisk: En åndelig tsunami fra vil gå Stillehavet og Asia til Midt-Østen


Forbederen Rick Ridings, som leder bønnehuset Succat Hallel oppe på Oljeberget i Jerusalem, har hatt et nytt syn av en åndelig tsunami som gikk fra det sørlige Stillehavet og Asia til Midt-Østen. Synet ble publisert 20.oktober i år:

"Jeg hadde en åndelig visjon av Herren med en stav i hånden. Han sto over den internasjonale datolinjen, nær Salomonøyene i Stillehavet, noe som ville indikere en endring av "tider og sesonger".

Han tok denne staven og slo den kraftig mot havbunnen. Dette ga en åndelig tsunami av en enorm lysbølge som var på vei mot Jerusalem og Midtøsten.

Jeg så mange forbedere og høstarbeidere som begynte å ri tsunamibølgen. De var fra Stillehavet, spesielt fra New Zealand, Australia, Filippinene og Japan.

Bølgen begynte deretter å bære forbederne og høstarbeiderne fra Korea, Kina og Indonesia, som så ut som hester (koreanere), kameler (kinesere) og elefanter (indonesere), slik jeg først hadde sett i et syn i februar 2012.

Elefantene hadde med seg andre elefanter (forbedere og høstarbeidere) fra steder som Singapore, Malaysia og India.

Jeg så at Satan lenge hadde fryktet at denne bølgen ville komme, og at han hadde brukt århundrer på å bygge den ene havveggen etter den andre som barrierer for å prøve å stoppe den.

Hver sjømur var en åndelig høyborg, med et demonisk fyrstedømme som satt på en trone på toppen av denne muren. Fyrstedømmet på hver trone hadde armene i kryss som for å vise "Du kommer aldri forbi meg".

Men tsunamibølgen (og jordskjelv) brøt ned vegg etter vegg og trone etter trone!

Den første muren og tronen ble styrt av shintoismen og avgudsdyrkelsen. Den andre veggen og tronen representerte buddhisme og forfederdyrkelse. Den tredje veggen representerte hinduismen. Hver av disse smuldret og falt for bølgen, og en stor høst av mennesker ble brakt inn i Guds rike.

Den fjerde og siste veggen var islam. Denne muren hadde et stort fyrstedømme på tronen som så veldig skremmende ut. Men selv den veggen falt for denne bølgen.  

Det var et stort "oppbrudd av dypets fontener" som frigjorde enda mer vann til denne ørkenregionen, og vannstanden steg raskt. Dette førte til at det ble samlet en stor høst.

Jeg hørte Herrens stemme som proklamerte høyt: "Jeg bryter dypets kilder, slik at jorden kan bli dekket av Herrens herlighet".

Den første delen av dette synet kom på påsken 2014, i en bønnevakt i Succat Hallel. Interessant nok var det noen kinesere i rommet som ba om å dele etter at jeg hadde uttalt visjonen.

De forklarte at de var 22 forbedere fra Xian, Kina, byen hvor Silkeveien begynner i Kina til Midtøsten hvor mange reiste i antikken.

De følte det faktum at de var 22 kinesiske forbedere som håpet å fange denne bølgen, som sett i dette åndelige synet, var et tegn på Jesaja 22:22:

"Jeg vil legge nøkkelen til Davis hus på hans skulder. Han skal lukke opp og ingen lukke igjen, og lukke igjen og ingen lukke opp."