Alt i Jesus

 Du har ingen ting før Han er alt du har.

De valgte å følge Jesus - ukjent vekkelseshistorie fra Österbotten

I dag har jeg tenkt på Kaisa Beata Månsus. Navnet sier deg kanskje ingen ting. Men hun var bestemor til den ikke ukjente Harry Månsus, baptistpastoren som har satt djupe spor etter seg i Norden, med sitt sterke miljøengasjement og sin vektlegging av vår vekkelsesarv. Kaisa kom fra en liten bygd i finske Österbotten, nærmere bestemt i Norra Vörå. Der var hun og mannen småbrukere. Harry Månsus skriver om dette bygdesamfunnet i sin selvbiografi og karakteriserer det på følgende måte: "där svälten aldrig är långt borta". 

Slekten Månsus skulle bli blant de første som "brøt opp fra den lutherske enhetskirkens grep og som forener seg med en ny vekkelsesbevegelse som nettopp hadde nådd Österbotten", for i sitere Harry Månsus i selvbiografien "Min resa", som utkom i 2008.  Kaisa ble en av baptismens pionerer i Norra Vörå. 

Men for bestefar til Harry Månsus leder kontakten med baptistene til en katastrofe. Kaisa, hans unge hustru, gir skyss til skjærgårdsbyen Oxkangar, til tross for at hun er syk og kjenner hvordan feberen herjer med kroppen. Hun ber om å få snu halvveis, med predikanten insisterer på at de skal fortsette. Kommet vel hjem, forverrer tilstanden hennes seg og hun dør kort tid etterpå. 

På det tidspunktet var han som skulle bli far til Harry Månus fire år gammel. Hans lillesøster elleve måneder. 

Far til Harry, Helge, vokser opp under knapphetens kår. Som tenåring forsørget han seg gjennom å tjene hos bygdas bønder. Blant annet hos en bonde som var baptist. Han har et eneste barn, en datter. Til tross for at hun var nesten dobbelt så gammel som Helge, blir datteren kjær i Helge. Hun drømmer om at de to skal ta over sin fars bondegård. Helge derimot har andre planer. Det kommer som et bombenedslag når det blir kjent at Helge skal gifte seg med en annen kvinne - i samme by og i samme forsamling. Kvinnen heter Effie. Hun har ingen bondegård å tilby, men har to tomme hender, som Helge. De elsker hverandre.

Det er under et besøk hos slektninger i Kvimo att Effie kommer frem til en levende tro på Jesus i "det varme vekkelsesmiljø som har sitt sentrum i misjonshuset i Vörå", for å sitere biografien til  Harry Månsus. Følgende sommer foordjupes hennes åndelige liv under en vekkelse i skjærgårdsbyen Oxkanger der lekmannspredikanten Gunnar Bergström holder bibeltimer.  Han er kjent som 'smeden på Karmel'. Han er smed i Kyrkslätt nær Helsingfors. Der har han bygd et 'bønnehus for alt Guds folk'. 

"En vakker sommerdag døper Bengtström min mor og sytten andre ungdommer på en friluftsmøte på stranden. Ingen vet på forhånd hvordan livets tråder veves sammen. Min livskamerat Lea er et av Bengtströms barnebarn, og bønnehuset Karmel i Kyrkslätt er familiens møtested", sier Harry Månsus i sin biografi.

Effie trives i den varme strømmen i Missionsförbundet, som ble påvirket av evangelisten Frank Mangs vekkelser i Kvevlax vinteren 1919-1920 og i Vörå våren 1928. Hun deltar i bibelkurs med en sterk åndelig atmosfære. Senere deltar hun i to evangelistkurs i Örebro og blir antatt som evangelist innen Örebromissionen med det svensktalende Finland som virksomhetsområde.

Mor til Harry Månsus kjente ingen dragning til den dominerende åndelige strømmen i Vöråbygden, den evangeliske bevegelsen i den lutherske kirke. Hun dras heller ikke mot fromheten i baptistkapellet på hjemstedet. Glad i sitt sinn sykler hun forbi baptistene til misjonshuset en mil unna inntil hun en natt får en oppskakende opplevelse. I en drøm møter hun Frelseren som sier: 'Kan du ikke, for min skyld, gå inn i den forsamling som etter beste evne utfører mitt verk i disse omkringliggende byer?' Det er en høytidsdag i den lille baptistforsamlingen når tre kvinner kan hilses velkommen som medlemmer - Effie, den ubestemte Ida og storbondens datter.

Fra biografien til Harry Månsus:

"Effie virker som sangevangelist i sin hjemmemenighet og på ulike steder i det svensktalende Finland. Sammen med Hilda Rönnholm er hun pioner som kvinnelig evangelist blant baptistene. En dag utfordrer hun bevegelsen med et djervt initiativ. Hun søker om å bli opptatt som elev ved baptistenes predikantskole i Vasa. Hun har sondert blant Baptistsamfunnets leder om en kvinne kan bli opptatt som elev og får til svar at hennes overbevisende evangelistgjerning overbeviser dem. De stiller ingen spørsmålstegn. Så en dag får hun et brev som skulle gi henne et sår for resten av livet. I brevet står det at å mange brødre har søkt predikantskolen denne høsten at hun som kvinne ikke kunne tas opp."

Kart: Wikipedia

Takknemlig for menigheten min

I dag kjenner jeg på en djup takknemlighet for menigheten jeg er pastor for og medlem av: Brumunddal baptistmenighet. Som mine lesere vet har jeg store utfordringer med helsen. Ikke minst setter Parkinson noen begrensninger, i tillegg har jeg utfordringer med hjerte og lunger og diabetes. Sannsynligheten for at noen har bruk for deg er ikke akkurat stor da. Men i Brumunddal baptistmenighet er det plass for slike som meg, og det er også plass for meg som en av menighetens pastorer. Det har menigheten tilrettelagt for. Forbilledlig, spør du meg! Det gir håp for andre som sliter med livet.

Brumunddal baptistmenighet er en flerkulturell menighet. Ulike nasjonaliteeter kommer sammen for å feire gudstjeneste. Her er jeg pastor sammen med Olivier Matata. Sterkt å kunne dele pastortjenesten med ham. Norsk og afrikansk kultur blandet sammen! Herlig!

Den svenske frilansjournalisten og filmskaperen Fredrik Linde er i ferd med å lage en film om frikirkelighetens historie i Sverige. Den ble påbegynt i 2020 og i traileren til denne spennende filmen, fremkommer det blant annet følgende opplysninger:

"Når den første baptistforsamlingen ble grunnlagt i Sverige i 1848 i Vallersvik så er det den første plassen gutter og jenter, og helt vanlige arbeidere, fikk stemmerett. Ett medlem, en stemme! Mange tenker ikke på det, men frikirkeligheten er demokratiets vugge i Norden."   

Filmen til Linde er straks ferdig og lanseres i løpet av høsten.                                             

I disse sammenhengene kunne en smed, en industriarbeider, en uskolert, bli forstander og lede en forsamling. Det var uhørt på den tiden. Det samme med at kvinner hadde stemmerett. 

Men det betyr ikke at ting var enkelt for de første pionerene for demokrati og frihet i vårt naboland: 

"Fremveksten av frie, selvstendige menigheter ble likevel en trussel mot majoritetssamfunnet. Man ødela de første baptistenes hjem, man avbrøt deres møter og gudstjenester..." 

Det samme var tilfellet i Norge. 

Vi må ikke glemme hvor vi kommer fra. De første frimenighetene i Norge bestod av mennesker fra arbeiderklassen. Hos dem var det plass for alle. Kvinner og menn var like. Sosial bakgrunn var ikke tema. De hadde en enkel tro på evangeliet, og evangeliets forvandlende kraft. Slik er det fremdeles i Brumunddal baptistmenighet. Der er det en plass for alle. Ung og gammel. Rik eller fattig. Nordmann eller fra et annet land. Skolert eller uskolert. God helse eller dårlig helse. 

Billedtekst: Maleriet 'Baptisterna' ble malt av Gustav Cederström i 1886 og viser troende dåp.

Spenningen mellom nærvær og fravær

Et av livets mysterier er at hukommelse ofte kan bringe oss nærmere hverandre enn fysisk tilstedeværelse. Fysisk tilstedeværelse inviterer ikke bare til, men blokkerer også kommunikasjon. I vår tilstand før oppstandelsen skjuler kroppene våre seg så mye som de avslører. Mange av våre skuffelser og frustrasjoner i livet er faktisk knyttet til det faktum at det å se og røre hverandre ikke alltid skaper den nærheten vi søker. Jo mer livserfaring vi har, jo mer føler vi at nærhet vokser i det kontinuerlige samspillet mellom nærvær og fravær.

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Jeg tilhører Ham før noe eller noen andre

Vel er månen vakker, men den er sekundær til solen. Solen - Sønnen, må igjen bli det sentrale i våre liv. Alt annet blir sekundært, ubetydelig. Den første kjærligheten må vekkes

Det er en setning som finnes i noe av det materialet jeg har oversatt av Henri Nouwen de siste dagene, som ikke vil slippe taket i meg: "Jeg tilhører Ham før noe eller noen andre". Så sant det er. Han har kjøpt meg med sitt dyrebare blod. Jeg er Hans, og evig Hans. Har Han førsteplassen i livet mitt? Har Han min prioritering? Fortrekker jeg å være sammen med Ham? 

Kolosserbrevet: Himmelvendt og jordnær, del 15

Kol 2,4-5: Guds ord advarer stadig mot at vi kan bli forført. Den som ikke tror at han eller henne ikke kan bli forført - at det skjer alle andre, men ikke en selv - er allerede forført! Definisjonen på forførelse er 'å overtale noen til ulydighet eller manglende lojalitet'. Det handler om lojaliteten til Kristus og til den overleverte apostoliske troen. Alle kan bli førtført. Absolutt alle. Derfor må vi være på vakt. 

Den kristne forsamlingen i Kolossai var intet unntak: "Dette sier jeg for at ingen skal lure dere med sine overtalelseskunster." (Kol 2,4)

'Lokkende ord' - det er det greske ordet 'pitanologia' som apostelen Paulus bruker, og som oversettelsen av 2005 korrekt oversetter med 'overtalelseskunster'. Dette var et ord brukt i en juridisk sammenheng, og ble brukt om overtalelseskraften i en jurists argumenter, noe som kunne føre til at en forbryter kunne slippe unna sin den rettferdige straff. En menighet skulle være så forankret i Guds ord og derned sannheten at den ikke skulle la seg drive med av forførende argumenter. Dette gjaldt ikke minst samtidens vranglærere representert gjennom de ulike gnostiske sektene.

Apostelen Paulus uttrykker glede over den orden og fasthet i troen som preger den unge kirken i Kolossai, jfr Kol 2,5. Her henter Paulus to ord fra militærspråket. Ordet som oversettes til norsk med 'orden', er det greske ordet 'taxis', som betyr 'oppstilling' eller 'et ordnet arrangement'. Menigheten skulle være ordnet som en hær, hvor hvert medlem har sin faste plass, og var ferdig til å lyde ordre. Paulus utdyper dette bildet av menigheten som en hær i sitt andre brev til sin disippel Timoteus:

"Bær du også lidelsene, som en god stridsmann for Kristus Jesus! Ingen soldat lar seg hindre av dagliglivets gjøremål, for han vil gjøre som hærføreren vil." (2.Tim 2,3-4)

Ordet som på norsk oversettes med 'fasthet' er det greske ordet 'stereoma'. Dette ordet brukes om en 'solid mur', en mur som er urokkelig. Dette greske ordet beskriver en hær som er stilt opp i en ubrytelig firkant, fullstendig urokkelig mot fiendens harde angrep .

Når det gjelder vranglære skulle ikke menigheten så lett la seg drive med og la seg forføre av tidsåden, av overtalende mennesker, men stå fast i den tro den en gang for alle er blitt overlevert.

fortsettes

Gode nyheter: Afghanere kommer til tro på Jesus

"Selv om situasjonen i Afghanistan er fryktelig, er Gud fortsatt på jobb. De siste ukene har vi hørt sterke historier om hvordan Han beveger seg i hjertet til afghanske flyktninger:

En menighet har rapportert om dåp av åtte afghanske flyktninger som har kommet til tro på Kristus.

En afghansk gutt i en flyktningleir som nylig kom til Kristus, har lest gjennom en barne Bibel flere ganger allerede. Hans afghanske foreldre er nå evangelister.

I flyktningleirer rundt om i verden finner iranske troende muligheter til å dele Jesus med afghanere på sitt persiske språk, som mange afghanere forstår.

Og midt i uroen vi ser i Iran -regionen, er nye troende - både iranske og afghanske - fortsatt ivrige etter å bli opplært og utstyrt i sin tro. En av våre trenere beskrev elevene på denne måten: 'Deres ønske, lidenskap, kjærlighet er uten sidestykke.'

Etter hvert som det fortsetter å foregå tre-måneders og to-ukers opplæringskurs, blir flere og flere troende opplært til å dele Jesu evangelium.

Selv om verden gir oss mange grunner til å miste motet, kan vi ta mot til oss fordi Gud skriver fortsatt på en historie om håp og forløsning for Iran -regionen.

La oss be:

For de mange afghanske flyktningene rundt om i verden, at Herren ville møte dem i deres nød.

At iranske troende vil fortsette å nå ut til de mange afghanske flyktninger som trenger Kristi håp.

At de vi trener vil vokse i visdom og dyktighet når de fungerer som evangelister eller menighetsplantere i hele Iran -regionen."

- David Yeghnazar, leder for ELAM Ministries/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Gjenfunnet paradis

Jeg vet at det faktum at jeg alltid søker etter Gud, alltid sliter med å oppdage kjærlighetens fylde, alltid lengter etter den fullstendige sannheten, forteller meg at jeg allerede har fått en smak av Gud, kjærlighet og sannhet. Jeg kan bare se etter noe jeg til en viss grad allerede har funnet. Hvordan kan jeg søke etter skjønnhet og sannhet med mindre den skjønnheten og sannheten allerede er kjent for meg i djupet av mitt hjerte? Det ser ut til at vi alle mennesker har dype indre minner om paradiset vi har mistet. Kanskje ordet uskyld er bedre enn ordet paradis. Vi var uskyldige før vi begynte å føle skyld; vi var i lyset før vi gikk inn i mørket; vi var hjemme før vi begynte å søke etter et hjem. Djupt inne i våre tanker og hjerter er det skjult skatten vi søker. Vi kjenner dens dyrebarhet, og vi vet at den inneholder den gaven vi ønsker oss mest: et liv sterkere enn døden.

Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Ved 25 års dagen for en medvandrers bortgang

Ikledd hudløs ærlighet og sårbarhet. Omtrent slik vil jeg beskrive en som, har vært min medvandrer, støtte og inspirator i mange år nå og som har hatt avgjørende betydning for mitt eget åndelige liv. Jeg snakker selvsagt om hollendern Henri Nouwen (bildet), som døde brått 21. september 1996, bare 64 år gammel. I går var det 25 år siden. Jeg husker den vemodige dagen som om det var i dag det skjedde.

Få, om noen har hjulpet meg til å se og oppleve Faderens kjærlighet, at Han ser på oss "som Den elskede, i hvem jeg har min glede." Få, om noen har hjulpet meg til å oppdage min egen sårbarhet, og hjelpe meg til å være åpen med den. Få, om noen har hjulpet meg til å se Jesus, som nettopp Henri Nouwen. I en av de første biografiene som utkom etter Nouwens død, fremkommer det opplysninger om Nouwens homoseksuelle orientering. Det er likevel intet som tyder på at han levde ut sin homoseksualitet, men at han var tro mot sitt sølibatære kall livet ut. De som har lest hans bøker, i sær de som han skrev de siste årene, har nok ant det samme som BBC-journalisten nå er åpen med i sin biografi. Både gjennom Nouwens egne bøker, og gjennom denne og andre biografier som er utkommet om ham, møter vi et hudløst ærlig menneske, sårbar, og raus. Nouwen kunne ringe noen av sine mange venner midt på natten for å fortelle dem hvor ensom han følte seg. Og hvordan han slet med avvisning, fremkommer ikke minst gjennom hans offentliggjorde dagbøker. Her kan vi også lese om hans angst, og depresjoner som kom og gikk. Men Nouwen var også den kontemplative, en bønnens mann, som levde i evangeliene og delte med alle det han oppdaget der. Til tross for at han var romersk-katolsk prest, delte han nattverden med alle som ønsket å ta del i den. Som kjent får jo ingen som ikke er romersk-katolsk del i eukaristin.

Henri Nouwen lærte meg betydningen av å se min egen svakhet og sårbarhet, og den totale avhengigheten av Jesus. På mange måter kroppsliggjorde Nouwen det som går under navnet 'svakhetens teologi'. Han våget å være bånn ærlig med sin angst, sin redsel for avvisning, sin tvil. Samtidig pekte han på den alttilstrekkelige Jesus, som elsker oss som vi er. Jeg husker jeg leste hans bok: Life of the Beloved, mens tårene rant. Først fordi det gikk hull på en verkebyll i eget liv. Dernest fordi jeg fikk gjøre meg en erfaring av å 'være den elskede'.

"Selvforakten," skriver Henri Nouwen i denne boken, "er det åndelige livets verste fiende, for den taler mot den røst som sier at vi er den elskede. Å være Den elskede er å ha funnet den djupeste sannheten om tilværelsen."

Med 'den elskede' sikter Nouwen til Faderens ord til Sønnen ved to helt avgjørende faser av Jesu liv: ved Hans dåp, altså ved begynnelsen til Jesu gjerning på jord, og når Han er oppe på Forklarelsens berg, ved begynnelsen til den veien som skulle føre til så mye lidelse og til Hans død. I den sammenhengen sier Faderen til Sønnen:

"Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede."

Det er ikke bare Sønnen som trenger å høre disse ordene, skriver Nouwen, men også vi - og flere ganger i livet, særlig ved avgjørende veikryss.

Den andre boken som fikk avgjørende betydning for mitt åndelige liv var: "Den bortkomne sønnen vender hjem", om Jesu lignelse i Luk 15. Verbum forlag har utgitt den i flere opplag. Det er i denne boken Nouwen lanserer en ny overskrift på denne lignelsen: Den handler ikke om den bortkomne sønnen, heller ikke om den hjemmeværende sønnen, men om den ventende faren! Med ett får vi et helt annet perspektiv på lignelsen.

Henri Nouwen er historien om den lærde teologiske professoren og psykologen, som brøt med det akadmiske miljøet, og ble prest for psykisk utviklingshemmede i Canada. Å komme til dem var som å komme hjem, forteller han. Her ble han elsket for hvem han var, ikke for hva han gjorde. Nouwen fikk spesielt ansvar for en multihandikapet ung mann ved navn Adam, som han gav mat, vasket og delte hverdagen med. Senere skrev han bok om Adam, med den karakteristiske tittelen: Adam, God's beloved. Det skulle komme mange bøker fra Nouwen, noen av dem oversatt til norsk. Her finnes det åndelig mat for noen og enhver, og jeg skulle ønske at mange av bloggens lesere fant skattene som Nouwen gravde fram. Selv var han dypt påvirket av ørkenfedrene og den ortodokse kirke.

Fremfor alt er Henri Nouwen en medvandrer i troen. En som gjennom sin egen sårbarhet er med på å lege andre. Så heter da også en av hans bøker: A wounded healer. Det er sant dette at det er bare gjennom vår egen sårbarhet at vi kan bringe legedom til andre.

Betyr dette at jeg går god for alt det Henri Nouwen har skrevet eller sagt? Slett ikke. Men han har mye å lære meg, selv om jeg ikke er katolikk, som Nouwen.

Et nytt syn på modenhet

Jeg befinner meg i de samme gamle kampene hver gang jeg er i et nytt og ukjent miljø. Spesielt kommer opplevelsen av isolasjon tilbake, ikke i en avtagende men i økende grad. Å bli eldre gjør opplevelsen av isolasjon mye mer kjent - kanskje bare på grunn av ren gjentakelse - men ikke mindre smertefullt.

Så kanskje er spørsmålet ikke hvordan jeg skal klare meg bedre, men hvor sakte jeg skal tillate min uforanderlige karakter å bli en mulighet for ydmykhet og overgivelse til Gud. Når jeg kjenner igjen frykten min for å bli alene og mitt ønske om tilhørighet, kan jeg gradvis gi opp mine forsøk på å fylle min ensomhet og være klar til med mitt hjerte å kjenne igjen at Gud er Emmanuel, "Gud-med-oss", og at jeg tilhører Ham før noe eller noen andre.

Og slik kan en ny visjon om modenhet dukke opp; ikke en visjon der jeg mer og mer er i stand til å håndtere mine egne smerter, men en der jeg er mer villig til å la min Herre håndtere dem. Tross alt er modning i åndelig forstand en voksende vilje til å strekke ut armene mine, få satt et belte rundt meg og bli ledet dit jeg helst ikke vil (Johannes 21:18).

Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

De vandrer i lyset fra Ditt ansikt

Under Laudes i morgentimene i dag ba jeg Salme 89, og merket meg disse ordene: "Salig er det folket som kan rope med jubel. De vandrer i lyset fra ditt ansikt, Herre."

Det har vært noen utfordrende dager med mye smerter i forbindelse med et utbrudd av herpes zoster (Helvetesild), som også har satt seg på magen og med utfordringene etter sprøytestikket i venstre øye. Smertene i øyet har avtatt, men jeg er ganske utslått av 'ilden'. Dette har likevel vært en forunderlig tid hvor Herren har kjentes nær, og jeg har kjent en glede over å få leve. Det er ikke noe i meg selv eller i min skrøpelige livssituasjon som skaper denne gleden eller jubelen, men dette: jeg vandrer i lyset fra ditt ansikt, Herre.

Den forunderlige gleden har sin bakgrunn i at Herrens ansikt lyser over livet mitt og gir meg fred. Ikke slik at jeg ikke kjenner på uro innimellom. Nei, Mr. Parkinson har med seg mye uro, ikke minst kroppslig uro, men midt i uroen kan jeg oppleve fred. Guds fred. 

Guds lys er forunderlig. Det skinner i mørket. Lyset fra den tomme graven, påskelyset, er det mest forunderlige av alt.

Plutselig blir en vegg til en port

Døden er en del av en mye større og mye djupere hendelse, hvis fylde vi ikke kan fatte, men som vi vet er en livsbringende hendelse. . . . Det som så ut til å være slutten viste seg å være begynnelsen; det som så ut til å være årsak til frykt viste seg å være en grunn til mot; det som syntes å være nederlag viste seg å være seier; og det som så ut til å være grunnlaget for fortvilelse viste seg å være grunnlaget for håp. Plutselig blir en vegg til en port, og selv om vi ikke klarer å si med stor klarhet eller presisjon hva som ligger utenfor porten, endres tonen i alt vi gjør og sier på vei til porten drastisk.

Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

"Og når dette forgjengelige er kledd i uforgjengelighet og dette dødelige er kledd i udødelighet, da oppfylles det som står skrevet: Døden er oppslukt, seieren vunnet." (1.Kor 15,54)

Erdogan bygger enormt halvmåneformet forsvarssenter

Tyrkias president vil bygge et halvmåneformet forsvarssenter som 'skal skape frykt hos våre fiender'. Det militære hovedkvarteret skal huse forsvarsdepartementet, ulike militærkommandoer og generalstabssjefen under ett tak, kunngjorde president Recep Tayyip Erdoğan i slutten av august. 

Det er den tyrkiske statskanalen Anadolu News Agency som melder dette. Planen er at det enorme forsvarsenteret skal stå ferdig på hundreårsdagen for grunnleggelsen av Republikken Tyrkia 29. oktober 2023.

Komplekset vil sysselsette rundt 15 000 ansatte på 900 000 kvadratmeter innendørs, sa den tyrkiske presidenten og bemerket at prosjektet spenner over et areal på totalt 12,6 millioner kvadratmeter.

Flere profetigranskere mener Tyrkia vil spille en viktig rolle i tiden før Jesu gjenkomst. Erdogans store drøm er å gjenreise det ottomanske kalifatet.

Foto: Pixabuy.

Kjent amerikansk forkynnner og vaksinemotstander døde av Covid-19

Den amerikanske pastoren R.Loren Sandford (billdet) er død. Sandford, som er sønn av John og Paula Sandford, kjent for sine bøker om den profetiske tjenesten og indre helbredelse, døde i går av COVID-19. R.Loren Sandford var selv en anerkjent røst innen den karismatiske bevegelsen og har også skrevet en rekke bøker om profetisk tjeneste.

Men han er også kjent for sin vaksinemotstand mot Covid-19 og for restriksjonene fra myndighetenes side. I månedene forut for sin død publiserte han en rekke kritiske innlegg på sin Facebook-side mot vaksiner og restriksjoner fra amerikanske myndigheter. 

I det siste innlegget han selv publiserte på sin Facebook-profil, datert 25. august i år, forteller han at menigheten han var pastor for i Denver i Colorado, er rammet av et smitteutbrudd av Covid-19. Han skriver:

"Selv er jeg ekstremt syk. Det er også nesten hele staben vår... for å beskytte alle stenger jeg nå kirken for en uke i den hensikt å stanse utbruddet."

Så langt kom ikke R.Loren Sandford. Den siste tiden måtte han ha hjelp til å puste, men livet sto ikke til å redde. Han døde av Covid-19.

Dagen kommer ut av natten

Spørsmålet om tiden og evigheten opptar mine tanker denne høstmåneden. "Alt har sin tid", sier vismannen som skrev boken som har fått navnet Forkynneren, og som er en del av Bibelens kanoniske skrifter. "Det er en tid for alt som skjer under himmelen." 

Våre norske kristenrøtter er keltiske, og for de keltiske kristne begynte den nye dagen ved solens nedgang eller ved natt . Der lignet de på jødene. Den nye dagen kommer ut av natten. Det er noe profetisk over dette. Lyset kommer ut av mørket. Allerede på Bibelens første blad heter det: "Jorden var øde og tom, mørke lå over dypet, og Guds ånd svevde over vannet. Da sa Gud: Det bli lys! Og det ble lys. Gud så at lyset var godt, og Gud skilte lyset fra mørket. Gud kalte lyset dag, og mørket kalte han natt. Og det ble kveld, og det ble morgen, første dag." (1.Mos 1,2-5)

Ifølge den samme tankegangen, om at dagen kom ut av natten, begynte også årstidene med mørke, og dermed ble vinteren starten på det nye året for kelterne. Dagene, årstidene og året ble sterke symboler som handler on at vår pilegrimsreise går gjennom mørke til lys. 

Derfor grunner jeg mye på disse ordene fra profeten Jesaja disse dagene:

"Jeg gir deg skatter som er skjult i mørket, og rikdommer gjemt på hemmelige steder, for at du skal kjenne at jeg er Herren som kaller deg ved navn, Israels Gud." (Jes 45,3)

Det aner meg at det er noen brådjup i dette verset.