Hva kan de som har gått foran lære oss?

Å be med de hellige har blitt en del av mitt bønneliv, og det har det vært i mange år nå. Jeg ber leseren merke seg ordene mine. Jeg ber ikke til de hellige, min bønn rettes hun til Faderen i Jesu navn, slik Jesus lærte oss å be, men jeg ber MED de hellige. Av og til låner jeg ordene deres, og hviler i dem, når mine egne ord stanser opp. Det gir hvile.

Og jeg lever med de hellige. Deres minnedager gir ofte mulighet til djupere refleksjon, og deres liv både inspirerer og utforder meg til å leve i etterfølgelse av Kristus, slik de etterfulgte Kristus.

Som hellige Colman, den tredje abbeden og biskopen av Lindisfarne, og dermed en del av vår norske kristenarv. Colman fulgte trofast i sporene til de to abbedene og biskopene før ham: Aidan og Finian.

Hellige Colman sto midt oppe i stridighetene med den keltiske kristenhet og Den romersk-katolske kirke. Han deltok på synoden i Whitby. Colman holdt nemlig fast ved de tradisjonene kelterne hadde fått overlevert fra blant annet hellige Columba av Iona og som Columba og andre mente stemmet fra apostelen Johannes. Dette handlet blant annet om dateringen av påsken. Kanskje ikke det største stridsspørsmålet i dag, men den gangen var dette et viktig anliggende. Skulle man følge de gamle skikkene til apostlene, eller følge en annen kalender som Romerkirken kom med? Colman var ikke i tvil om hvor han sto i sakens anledning. Han holdt seg til den tradisjonen apostelen Johannes hadde lært dem.

Utfallet kjenner vi: Den romersk-katolske kirken vant frem med sitt syn.

Den hellige Colman var skuffet. Colman ville ikke lenger være en del av et kongerike som sviktet apostelen Johannes, Columba. Aidan og Finian og sammen med 30 andre munker pakket de sammen sine saker og forlot Lindisfarne. De som ble igjen i kommuniteten på Iona var enten for gamle eller syke til å reise. Den nye kommuniteten ble senere delt i to på grunn av vekst.

Hva kan vi lære av dette? Av og til - og kanskje oftere enn vi liker - blir vi satt på valg, og det vi velger har sin pris. Velger jeg det som vi har levd med siden vi kom til tro eller gir jeg etter for tidsånden? Skal Bibelen være rettesnor for liv og lære? Av og til kan et slik valg innebære at man må bryte opp, når det øvrige fellesskapet velger en annen vei og en annen kurs. Da kan man miste alt og likevel vinne alt.

Valgene er våre.

To hverdagsbønner

To bønner skrevet av Martin Lönnebo følger med meg i mine hverdager for tiden. Kanskje du kan be dem sammen med meg?

Se på meg, Kristus 
og velsign meg.

Se på meg, Kristus
og styrk meg.

Se på meg, Kristus 
og gi meg fred.

Den andre bønnen lyder slik:

Mitt hjerte slår, 
Gud er her
nå råder stillheten.

Francis Chan: - Det er crazy: alle jeg berørte ble helbredet

"Hver eneste person jeg berørte ble helbredet. Jeg har aldri noensinne erfart noe lignende på mine 52 år."

Det er Francis Chan (bildet) som forteller dette til Relevant Magazine.

Det var mens forfatteren, forkynneren, grunnleggeren av Crazy Love Ministries og tidligere Mega-church pastoren, talte til studentene ved Moody Bible Institute at han fortalte om sine forunderlige opplevelser i en avsidesliggende landsby i Myanmar.

I talen samtalte han med tilhørerne om sitt syn på tro og det overnaturlige. Det synet har vært under utvikling. Selv om han har vokst opp med en usikkerhet når det gjelder moderne mirakelhistorier, har han ganske nylig begynt å be for folk om at de må bli helbredet.

'De siste få årene har jeg trodd - trodd på mirakler', sa han i talen sin. 'Når jeg møter syke ber jeg for dem og har tro for at de skal bli helbredet. Og jeg er sjokkert, fordi hver gang jeg ber, skjer absolutt ingenting. Det er svært nedslående.'

Men så - ganske nylig, mens Francis Chan var i Myanmar for å forkynne evangeliet i en avsidesliggende landsby, skjedde det noe.

'Vær så snill Gud,' ba jeg, 'vær så snill, hør min bønn.'

Chan forteller:

'Folk stilte seg opp for å bli bedt for. Hver eneste person jeg berørte, ble helbredet. Det var fullstendig crazy.'

To av de som kom for å bli bedt for var en liten gutt og en liten jente som var døve.

'Dette var fullstendig utenfor min komfortsone. Dette er ting jeg bare har lest om. Men, det skjedde! Jeg har trodd jeg har hatt tro, men dette var tro på et annet nivå.'

Chan har ganske nylig flyttet fra USA  til Asia sammen med familien sin for å bli misjonærer på fulltid. Francis Chan vil forkynne blant unådde.

En gratulasjon på dagen

På hans 84 års dag vil jeg så gjerne få benytte anledningen til å takke Stanley Sjöberg (bildet), for hans troskap mot Guds ord og den kristne forsamlingen. Som årene går får jeg bare større og større respekt for denne kristne åndshøvdingen. Det er snakk om åndelig rakryggethet. Stanley Sjöberg er hel ved.

Det var hans bror, Kjell Sjöberg, Nordens bønneapostel jeg har hatt mest å gjøre med, gjennom mange år. Stanley Sjöberg har jeg truffet to ganger. Den ene gangen hørte jeg ham tale i Citykyrkan i Stockholm, hvor jeg tror han var pastor. Den andre gangen var i Baltikum. Jeg tror det var i Riga, men det jan også ha vært i Tallinn. Gudfeldigheter ville ha det til at jeg bodde på samme hotell som  Stanley Sjöberg, og når jeg så at han satt ved frokostbordet i restauranten tok jeg mot til meg og fikk en god personlig samtale. Det var oppmuntrende for en ung predikant, og satte spor hva angår tjenesten i Guds rike.

Stanley Sjöberg er født i Brooklyn 17.februaar i 1936. Foreldrene var svenske pionermisjonærer. En tid var han andrepastor i Filadelfiakyrkan i Stockholm og arbeidet side om side med selveste Lewi Pethrus.

Stanley og broren Kjell var bare tenåringsgutter da de reiste ut som evangelister. Sammen med faren Tage dro Stanley til Tyrkia, og språkmektig som han er lærte Stenley seg tyrkisk på kort tid. Den som har hørt Stanley tale engelsk vet hvor utrolig dyktig og korrekt han taler. Man skulle knapt tro at han er svensk. Stanley Sjöberg virket også i Pakistan og snakker flytende urdu.

Stanley Sjöberg grunnla også Centrumkyrkan i Sundyberg, og som er økumenisk. Den er ikke en del av pinsebevegelsen. Sjöberg var også formann for den komiteen som sto bak den første store Jesusmarsjen i 2008 som samlet 12.000-15.000 mennesker i Stockholm.

Året etter startet han Webkyrkan som han drev frem til 2015. Fremdeles legger han ut bibelundervisning på nett.

Stanley Sjöberg er en fremragende apologet, en hjertevarm evangelist og en mann med sine meningers mot. Det har stått strid rundt ham, men hans radikale forkynnelse har også ført mange mange mennesker til tro.

Gratulerer med dagen, Stanley Sjöberg. Måtte Herren på en spesiell måte velsigne den og måtte Herren gi deg mange gode år.

Vardetenning og forfølgelse i de nordlige italienske alper

Natten til 16.februar hvert år tennes det bål på fjellene i det nordlige Italia. Dagen derpå holdes det gudstjenester og gledesfylte festivaler. Det er valdenserne som feirer og de har all grunn for å feire 17.februar 1858. Denne dagen fikk de endelig garanti for sine sivile og religiøse rettigheter, etter århundres forfølgelse fra Den romersk-katolske kirke.

Valdenserne, som går under forskjellige navn, er en kristen frimenighetsbevegelse som man antar startet i Lyon i Frankrike og som spredte seg til de franske og italienske alpene på slutten av 1170-årene. I dag finner vi valdensere i det sørlige Frankrike og i regionen Piedmont i det nordlige Italia, men du vil også finne små fellesskap av valdensere i det sørlige Italia, Argentina, Tyskland, Uruguay og USA.

Bevegelsen hadde sin opprinnelse på slutten av det 12 århundre, som 'De fattige av Lyon', en gruppe som ble organisert av en mann ved navn Peter Waldo. Han var en rik handelsmann som i 1173 ga vekk hele sin formue, og som grepet av Bergprekenen og Jesu liv, forkynte apostolisk fattigdom og radikal etterfølgelse av Jesus. Ettersom de stadig vokste og ble flere kom valdenserne ganske raskt i konflikt med Den romersk-katolske kirke. I 1215 ble de erklært som kjettere. og ble gjenstand for en intens forfølgelse. På 1700-tallet var valdenserne i ferd med å bli helt utryddet. I årene som fulgte ble den siste resten som var igjen utsatt for organisert og generell diskriminering.

På 1600-tallet omfavnet valdenserne den protestantiske Reformasjonen og slo seg sammen med ulike lokale og regionale protestantiske grupper. Så tidlig som i 1631 begynte protestantiske forskere - og valdensiske teologer - å se på valdenserne som tidlige forløpere til Reformasjonen og bærere av den apostoliske troen. Dagens valdensere deler tro med refomerte protestanter i synet på det alminnelige presteskap, og i synet på dåp og nattverd.

Valdenserne er kjent for å ha forkynt:

* Kristi stedfortredende død og rettferdiggjørelse gjennom tro på Kristus
* En treenig Gud
* Menneskets fall
* Inkarnasjonen

De fornektet:

* Læren om skjærsilden og kalte den 'Antikrists oppfinnelse'
* Det romersk-katolske synet på nattverden.

De mente også at forkynnere av evangeliet ikke samtidig skulle ha offentlige og statlige oppgaver, at relikvier ikke var noe annet en beinrester i forråtnelse, og som man ikke visste hvem de hadde tilhørt, at såkalt 'hellig vann' ikke hadde noen større betydning enn regnvann, og at bønn likesåvel kunne bes på låven som i kirken. De anså også Den romersk-katolske kirken å være 'Den store horen' som omtales i Åpenbaringsboken.

Et karakteristisk trekk ved valdenserne var deres legpredikanter, deres frivillige fattigdom og deres tro på Bibelen som Guds ord. Mellom 1175 og 1185 tok Peter Waldo initiativet til å få oversatt Det nye testamente til en lokal fransk diaalekt.

Takk for trofasthet

Jeg slutter ikke med å la meg forundre og kjenne på en djup takknemlighet overfor mennesker som uke etter uke, måned etter måned, år etter år er trofaste mot sin menighet. De kommer til gudstjenestene, bønnemøtene, menighetsmøtene og årsmøtene. De gir tid, de åpner sine lommmebøker og gir penger. De stiller opp for å ordne med kirkekaffe, vasker kirkebygget, er møteverter eller spiller til fellessangene. De sitter i festkomiteer, og de stiller på dugnad.

De er helt vanlige medlemmer. Uten noen titler. Uten disse ville det ikke vært noen menighet. Ingen gudstjenester.

De fortjener en stor og inderlig takk.

Vi har møtt dem i vår egen menighet, og i menigheter på sm og store steder i landet vårt og i de landene hvor vi har reist for å forkynne Guds ord. De trofaste. De du alltid kan regne med. De som ikke gjør noe nummer ut av seg.

Takk!
Igjen sier jeg: takk!
På vegne av Guds rike: hjertelig takk!

Ikke lett å være baptist eller pinsevenn i Russland

I går kunne jeg dele nyheten som alle russiske baptister og pinsevenner og alle evangelikale kristne i Russland kan glede seg over: Konstitusjonsdomstolen har slått fast at trossamfunn og organisasjoner har rett til å samles i private hjem.

Men hvordan har tiden etter at den såkalte antimisjonsloven, som er en del av anti-terrorloven fortont seg for våre russiske trosfeller? Denne reportasjen fra Matthew Luxmoore, som skriver for Radio Free Europe, gir oss et lite innsyn. Her i min oversettelse:

I Verkhnebakanskij, en by utenfor Novorossiisk på Russlands Svartehavs-kyst, samles baptister i et lite hus med et korsformet vindu. Deres nærvær går 110 år tilbake i tid. De siste 25 siden Sovjetunionens kollaps - etter en tid med religiøs frihet - har deres trosutøvelse blitt undertrykket nok en gang.

Det kom som et sjokk når forsamlingen feiret Kristi bebudelsesdag 7. april i fjor - de var omlag 50 stykker - at agenter fra myndighetenes lovavdeling stormet inn og avbrøt gudstjenesten.

Ifølge presbyteren Jevgeij Kokora var menighetskoret i ferd med å synge: 'Kristus er mitt fyrlys', da dette skjedde. Menighetens pastor forsøkte å snakke med disse representantene for myndighetene. De på sin side skrev en rapport og forlot så huset.

Dagen etter dro Kokora sammen med den 71 år gamle Yury Korniyenko, som er menighetens pastor, til aktors kontor i Novorossiisk, for å legge inn en klage. De ble fortalt at aktor ikke kunne ta i mot besøkende de neste tre ukene. Den lokale avdelingen av Russlands føderale sikkerhetstjeneste (FSB) forhørte så de to baptistene.

9.april mottok Korniyenko et brev fra retten hvor det sto at han var enasjert i ulovlig misjonsarbeid.

Den russiske grunnloven garanterer religionsfrihet for Ortodoks kristendom, Islam, Jødedom og Buddhisme. Mindre trossamfunn, som for eksempel baptister har vært utsatt for økende granskning de senere årene.

Dette har ført til at baptistkirker i Russland har holdt en lav profil, enda de anslås å telle mer enn 250 000 mennesker.

I november i fjor ble en baptistpastor i Tartarstan bøtelagt for å ha organisert en dåpshandling i Kamaelven uten tillatelse. Det kostet ham 20.000 rubler eller ca.3100 norske kroner.

I mars ble pinsevennenes forsamlingshus i Novorosiisk revet fordi myndighetene mente at det var oppført ulovlig.

Billedtekst: 71-årige Yury Korniyenko, i grå skjorte med slips fra venstre, baptistpastor sammen med noen av menighetens medlemmer.

Kilder, fjell og åpenbaring

"Gjennom århundrene har det alltid vært noen som har drukket av de samme kildene, vandret samme veier og til sist nådd frem til det samme vidstrakte landet."

- Ulrika Ljungman

"Vi må tro de som har oppdaget den usynlige verdens fjelltopper, når de forteller oss at de har vært der og at de har funnet det de søkte. Men de kunne ikke gi oss noen tilforlatelig redegjørelse for hva de har funnet. Om vi vil se hva de har sett, må vi gå der de har gått. Dette er ikke mulig for alle, ja, ikke ens for flertallet mennesker."

- Domprost Ralph Inge (1924).

Begge oversettelser hentet fra forordet til Hjalmar Ekström: Den fördolda verkstaden. Artos 1988, side 5. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

"Gå inn gjennom den trsnge porten! For vid er porten og bred erveien som fører til fortapelsen, og mange er de som går den. Men trang  er den porten og smal er den veien som fører til livet, og få er de som finner den." (Matt 7,13-14)

Gudstjenester i helgen og nasjonal bønnekonferanse

I morgen - søndag 16.februar - taler jeg to steder. Først i Brumunddal baptistkirke (bildet) kl.11.00 og så i Filadelfia, Lena kl.17.00. Er du i nærheten hadde det vært koselig å få hilse på deg.

Minner om Den nasjonale bønnekonferansen på Grimerud neste helg. Der skal jeg ha et seminar fredag med tittelen 'Guds hjerte for de marginaliserte - et profetisk kall - en introduksjon til svakhetens teologi'. Søndag taler jeg i avslutningsmøtet. Øvrige talere er Alv Magnus, Håkon Fagervik og Rhonda Mathisen.

Gode nyheter for russiske baptister og pinsevenner

Endelig noen gode nyheter fra Russland hva angår russiske baptister og pinsevenner. 14.november i fjor slo Russlands konstitusjonsdomstol fast at trossamfunn og religiøse organisasjoner har rett til å holde møter i private hjem. Det ble kjent gjennom et innlegg fra Stefanusalliansen i avisen Dagen i går.

Denne gledelige dommen, som er endelig, har ikke kommet uten kamp. Her har Stefanusalliansen spilt en helt avgjørende rolle.

Jeg har ved flere anledninger - jeg tror jeg var den første som på norsk - skrevet om den nye såkalte anti-misjonsloven i Russland, og hvilke store følger den har fått og vil kunne få for blant annet evangeliske kristne i landet.

Russiske myndigheter må ta respektere trossamfunnenes rett til å kunne møtes i private hjem. Før denne dommen kom har mang huseiere blitt bøtelagt fordi boligen deres er blitt brukt til religiøse formål uten å ha vært regulert til det. Bøtene har vært høye, for å virke avskrekkene. Dette har ført til at særlig baptister og pinsevenner har fått store problemer med å kunne drive sin virksomhet fordi de ikke har godkjente forsamlingslokaler.

Stefanusalliansen har engasjert advokater og gitt rettshjelp for å kjempe mot trosfrihetsbrudd gjennom rettssystemet. Nå har de lykkes. Det er det all grunn til å takke dem for og glede seg over.

Men kampen er slett ikke over. Antimisjonsloven kan fremdeles brukes mot russiske baptister og pinsevenner på flere områder, siden helt normalt kirkeliv er plassert utenfor loven. Det var i 2016 at president Vladimir Putin signerte denne loven, som er en del av et lovverk mot terrorisme. Dermed har man endt opp med å kriminalisere religiøse uttrykk som ikke godkjennes av staten.

I dødsskyggens dal

Denne historien grep meg så sterkt at jeg måtte oversette den til norsk. Den er skrevet av Donald Warner Parker. Han arbeider ved et Hospice, et hjem for døende:

"En av de samtalene jeg liker mest med de pasientene jeg besøker handler om de syner de ser. Her om dagen snakket jeg med en gentlemsn som delte med meg at han hadde sett mennesker i rommet, for det meste menn. Han var ikke redd for dem. Det synes som om de hjalp ham til å føle seg mindre alene.

Jeg spurte om han snakket med dem, men han sa at han ikke visste hva han skulle snakke med dem om. Så vi samtalte om hva han kunne spørre dem om. Han spurte om dette betydde at han skulle dø snart. Jeg svarte at 'ja, han var døende, men jeg trodde ikke at de han så representerte noen tidsramme.' Jeg la til at det å være så nær døden tillot ham å være mer bevisst deres nærvær og at de visste det, hvilket var grunnen til at de var der. Det synes å være et akseptabelt svar for ham.

Jeg så ham igjen neste dag
, og han fortalte at han hadde begynt å snakke med dem. De, på sin side, sa ikke et ord, men han følte deres svar. Et av dem var at han var trygg og ikke skulle være redd, noe han takket dem for. så fortsatte han med å fortelle meg at de to hundene hans, som nå var døde, også hadde kommet for å se til ham.

Da rant en tåre nedover hans kinn. Han kunne fortelle at de hadde hoppet opp i senga hans og kroet seg ved siden av ham.

Jeg liker tanken på at når døden nærmer seg vil hunden min Jack kroe seg ved siden av meg."

Finsk prest i politiavhør mistenkt for hat mot folkegruppe

Den finsk-lutherske presten Johana Pohjola (bildet) er mistenkt for hat mot en folkegruppe på grunn av et 15 (!) år gammelt hefte som behandler homoseksuelle relasjoner. Ifølge Det evangelisk-lutherske misjonsstiftet i Finlad må Pohjola innfinne seg hos politiet i Helsinki denne uken.

Den finsk-lutherske presten skal ikke stå som forfatter av heftet, men skal ha distribuert det. Det har han gjort i egenskap av å være sjefredaktør og nettansvarlig for publikasjoner utgitt av finske Lutherstiftelsen.

Heftet det er snakk om ble i sin tid forfattet av den finske politikeren Päivi Räsänen, som tidligere har vært finsk innenriksminister og leder for Kristdemokraterna i Finland. Heftet, med tittelen  'Til mann og kvinne skapte han dem', inneholder det klassiske synet på ekteskapet. Räsänen har også fått store problemer på grunn av heftet og er nå under politietterforskning for hat mot en folkegruppe.

Så langt har det altså kommet i Finland, at prester og pastorer som står for kirkens tradisjonelle syn på ekteskapet, kan anklages for hat mot en folkegruppe.

La oss be for Kina på Valentinesdagen

Ingen av oss kan vel virkelig forestille oss hva våre kinesiske trossøsken går igjennom disse dager. Innestengt i byer hvor et virus herjer. På selveste Valentinesdagen vil jeg derfor løfte frem Kina og situasjonen rundt Koronaviruset som vårt bønneemne. Hvorfor denne dagen? Jo. fordi Valentine var en prest eller biskop som spesielt dro omsorg for forfulgte kristne i Romerriket. Han ble selv martyr og ligger begravet på en kristen gravlund i den nordlige delen av Roma.

En god venn av meg med gode kontakter i den kinesiske husmenighetsbevegelsen, forteller at mange kristne møtes i hjem mellom kl.11.11 og 12.12 hver dag for å be og feire nattverd sammen. De har funnet en fred midt oppe i frykten som overgår all forstand. Mange av dem hjelper til med å gjøre innkjøp i butikkene for de som er blitt syke.

La oss be for Kina.
Verdens helseorganisasjon
De som forsker på en vaksine.
For alle som lever med frykt.

Gamle Pamvo - en bønn

Du bærer lyset med deg, fader Pamvo, et mildt lys. Leppene dine former ordene til en bønn, men det er hjertet ditt som ber. Øynene dine har sett Frelseren.

Kroppen din er bøyd av elde, men sjelen er ung som morgengryet.

Kyrie eleison.
Kriste eleison.

Varsomt flytter du fingrene på bønnesnoren din. Du ser ikke menneskene rundt deg, enser dem ikke. Du er foran tronen, og kjenner duften av Paradiset. Serafer og kjeruber omgir deg.

Slik står du. Time etter time.
Du har dratt himmelen ned over deg.
Det er en flenge i den.
En himmelstige er reist.
Fra ditt Betel.

Djupe furer i ansiktet ditt.
Levd liv har satt spor.
Men Herrens åsyn er vendt mot deg.

Abba, Fader.
I himmelen.

Gjøvik, en sen kveldstime i februar 2020.
Bjørn Olav Hansen (c)

The Dunkers - et symbol på fred, del 2

22.febraur 1851 solgte Samuel og Elizabeth Mumma, som levde i nærheten av Sharpsburg, en liten del av gården de eide til menigheten de tilhørte fo 10 dollars i den hensikt å bygge sitt eget forsamlingslokale. Brødrene som fantes i området hadde en tid kommet sammen i private hjem og i låver. Neste år begynte selve byggingen, og forsamlingslokalet skulle komme til å bli kjent som 'Dunker Church' - eller 'Mummas Church' (bildet). Forsamlinglokalet stod ferdig i 1853.

Bygningsmaterialet var hvitvaskede murstein, og hadde inngang både på sør- og østveggen. To jernovner sørget for oppvarmingen. Huset var ikke stort. Inne var det plass til 22 trebenker og et bord hvor predikanten satt når han preket.

Den eneste utsmykningen var en stor engelsk Bibel som hadde blitt donert til forsamlingen to år tidligere av svigerfar til Samuel Mumma, Daniel Miller.

I flere tiår hadde det vært strid om å holde mennesker som slaver. Folk i sørstatene så valget av Abraham Lincoln som ny president for De forente stater i 1860 som en stor ulykke. South Carolina og ti andre stater brøt ut fra De forente stater og dannet sin egen regjering - De amerikanske konføderasjonsstatene. Disse ti statene tillot slaveriet og skulle bli kjent som 'slavestatene'. Staten Maryland var også en 'slavenasjon', men ble ikke en del av konføderasjonen.

De to sidene kom ikke overens på fredelig vis, så de skaffet seg hver sin arme og besluttet å gå til krig.

14.september 1862 forberedte Unionshæren seg, under ledelse av general George B. McClellan med sine 85.000 mann og Sørstatshæren av Nordlige Virginia, med sine 45.000 menn under ledelse av general Robert E. Lee, på krig. Slaget skulle stå ved Antietam Creek.

Mye sto på spill. Begge parter håpet på en stor seier og at krigen ville være raskt overstått. I stedet skulle de to hæravdelingene bli utsatt for et forferdelig blodbad som få andre, og det på eiendommen eid av en ikke-volds bevegelse som Dunkers.

fortsettes

Det er noe jeg ikke forstår

Det er noe jeg ikke riktig forstår! I går fikk jeg Magasinet stefanus i posten - jeg var redaktør i fire år for forgjengeren 'Ropet fra Øst. I årets første nr har nåværende redaktør Johannes Morken en sværr interessant reportasje fra en pastorkone-konferanse i Sentral-Asia.

Det er noe på slutten av artikkelen som skaper undring hos meg. Den anonyme pastorkona han intervjuer sier: 'Men eg kan ikkje fortelja kyrkjelydnår eg er trøytt, fordi folk forventar at eg alltid skal vera sterk og leia...Når mannen min har det vanskeleg, kan eg ikkje dela det med kyrkjelyden...'

Det kan være et kulturellt svar på dette, men jeg har møtt samme holdninger i flere kristne menigheter i Norge også. Dette krampaktige at pastorer og pastorkoner skal fremstå så sterke. Så modige.

Så umenneskelig. Så misforstått. Og så ubibelsk.

Så langt unna tjeneridealet til en som skal lede Kristi forsamling. Apostelen Paulus fremsto ekte med sin frykt, sin understrekning av betydningen av å være svak, for det er når han er svak at han er sterk.

Det er når man fremstår sterk at man blir utilgjengelig for folk flest. Der er når man fremstår sterk at man skaper avstand til folks hverdager.

Det er når man våger å vise sårbarhet at man blir ekte mennesker.

Hvorfor er det så vanskelig å snakke om dette? Jo, det er blitt mye bedre de siste årene, men fremdeles møter jeg pastorer og ledere som fremstår sterke ikke minst på talerstolen. Nårde da frem med sitt budskap til dem som skal høre på dem?