Filipperbrevet: Et gledens brev i trengselstider, del 10

Gud har en forunderlig evne til å snu en håpløs situasjon til noe godt. Slik at den tjener Hans hensikter og planer. Til den kristne forsamlingen i keiserhovedstaden, skriver Paulus: "For vi vet at alle ting samvirker til gode for dem som elsker Gud, dem som etter hans råd er kalt." (Rom 8,28)  Patriarken Josef, som måtte gå gjennom så mange lidelser på grunn av sine brødre, avlegger dette  sterke og høyst personlige vitnesbyrdet: "Dere tenkte ondt mot meg, men Gud tenkte det til det gode, for å gjøre dette som vi ser i dag, og berge livet for mange mennesker." (1.Mos 50,20) 

Slik også med apostelen Paulus! Gud bruker det faktum at han sitter i fengsel og er fysisk begrenset. Jeg understreker fysisk, fordi han kjemper i bønn og han skriver brev, inspirert av Den Hellige Ånd, som forvandler menneskeliv helt til denne dag. Så åndelig sett er han på ingen måte begrenset. Våre fysiske omstendigheter kan skape begrensninger. Det vet jeg noe om som Parkinsons-pasient, men bønnene våre har vinger og vi kan utgjøre en forskjell i bønn verden over. Bønnene dine er frie.

I Fil 1,12-26 beskriver apostelen Paulus sine erfaringer med å sitte i fengsel og hvordan det påvirker hans liv og tjeneste. Han begynner dette avsnittet i sitt brev med å si at: "Jeg vil at dere skal vite, brødre, at det som har hendt meg, heller har vært til fremgang for evangeliet." (Fil 1,12) Her ser vi evangeliets sprengkraft. Det kan ikke holdes tilbake ved hjelp av fengselsmurer eller andre fysiske begrensninger. Det trenger gjennom alle hindringer. Dessuten: det faktum at Paulus sitter fengslet, er en del av en mye større plan fra Guds side. Han har alltid oversikten, og vi lærer mye om vi begynner å se tingene fra Hans evighetsperspektiv. 

Hvordan kunne det tjene Paulus til gode og føre til fremgang at han satt i fengsel? Jo, "det er nemlig blitt kjent for hele livvakten og for alle de andre at det er for Kristi skyld at jeg er i lenker." (v.13) Paulus var nok en ganske annerledes fange enn de andre som satt i dette romerske fengselet. Han svor ikke og kranglet ikke. Kanskje sang han lovsanger her også, som han hadde gjort sammen med profeten Silas i nettopp Filippi. Han hadde jo sittet i fengsel der også: "Men ved midnattstid holdt Paulus og Silas bønn og sang lovsanger til Gud, og fangene hørte på..." (Apg 16,25) Det begynte å summe rundt denne fangen. Det ble snakket om ham. Fangevokterne snakket sikkert om hvor vennlig og høflig han var, og hvilken utstråling han hadde. Som kristne bærer vi jo Den Hellige Ånd med oss fordi vi er Hans templer: "Eller vet dere ikke at deres legeme er et tempel for Den Hellige Ånd som bor i dere, og som dere har fått fra Gud? Dere tilhører ikke dere selv." (1.Kor 6,19) Paulus bar også med seg en bønnens atmosfære, etter timer tilbrakt i bønn - og slikt merkes! En kristen påpvirker ikke bare med sine ord, men med sitt liv. I liv og i død. 

Til sin unge medarbeider Timoteus skriver Paulus: "For dette evangelium er det jeg lider ondt, like til det å være lenket som en forbryter. Men Guds ord er ikke bundet." (2.Tim 2,9) Slik er det: Guds ord er ikke bundet. 

Det at Paulus sitter i fengsel påvirker ikke hans nære medarbeidere negativt. Tvert om: "Og på grunn av mine lenker er de fleste av brødrene blitt så tillitsfulle i Herren, at de med enda større mot taler Ordet uten frykt." (v.14) Dette minner meg om kinesiske husmenighetsledere som når de blir spurt om hva de vi at vestlige kristne skal be om når de ber for Kina: ikke be om at forfølgelsen opphører! Det er noe med forfølgelse som renser kirken, lutrer den! Det kinesiske kristne frykter er ikke et fengelsopphold eller å lide for Kristus, men verdsliggjøringen av kirken, kompromissene og lunkenheten! 

fortsettes

40 år siden Israel angrep Irak - forbereder seg på å angripe Iran

 Det er i år 40 år siden 'Operasjon Opera'. Førti år etter at Israel ødela Iraks nystartede atomprogram, advarte en av pilotene som deltok i Operasjon Opera om at et angrep mot Irans atomreaktorer "ikke vil være det samme."

"I motsetning til Operasjon Opera, er Irans atomanlegg spredt over hele landet, noen befinner seg i djupe underjordiske områder eller i fjell, og er omgitt av sofistikerte luftvernsystemer. Angrepet i hjertet av Saddam Husseins atomprogram i Osirak utenfor Bagdad i 1981 var og er fortsatt et av Israels mest dristige angrep. Men enhver operasjon for å ta ut det iranske atomprogrammet "vil ikke være det samme, det kan ikke være det samme," forteller den nå pensjonerte brigadegeneralen Relik Shafir til The Jerusalem Post. I Iran er "alt veldig annerledes, spesielt hvordan de har bygd programmet sitt."

Shafir var en av åtte IAF-piloter valgt til oppdraget, inkludert en som en dag skulle bli landets første astronaut. Det var Ilan Ramons første operasjonsoppdrag, men ikke Shafir-som var den nest yngste av pilotene. 

Mens årene har gått, er situasjonen den samme, den er komplisert, og piloter må utføre oppdragene så godt de kan, sa Shafir. «Det er en annen verden 40 år senere, men menneskers interesser og motiver er de samme. Midtøsten og konflikten vår forblir, selv om den gang var med Irak og nå med Iran. "

“Når det gjelder piloter, trenger de samme dedikasjon og mentalitet. Våpnene vil være forskjellige - mange andre ting kan være forskjellige - men profesjonaliteten som blir krevd av dem vil være den samme, ”fortsatte han.

Men Shafir advarte: “Bare amerikanerne kan stoppe det iranske atomprogrammet. Det er kanskje ikke et angrep, men det kan ta flere uker. " 

Da han fikk beskjed om målet for oppdraget - Saddam Husseins atomreaktor Osirak rundt 1000 mil unna i Irak, var han i sjokk.

”Jeg visste ikke at det var en atomreaktor i Irak; vi hadde ikke Internett den gang, ”sa Shafir. “Bagdad var et sted som Israel Air Force aldri hadde vært. F-16 var også et nytt fly for oss, og vi hadde aldri fløyet det før. Det virket litt malplassert. Det var noen sekunder med sjokk, og så kom vi oss og begynte å forstå og trene for oppdraget. ”

Det tok ytterligere seks måneders trening, inkludert å lære å slå til mot et mål omgitt av luftforsvarssystemer, før Shafir og syv andre piloter satte seg inn i flyene sine og tok av mot Bagdad.

7. JUNI 1981 var Shafir en av åtte F-16-krigere som fløy inn i fiendens territorium og utførte angrepet. De hadde to oppdrag, sa han, å ta ut reaktoren "og komme hjem."

I følge Shafir, før pilotene tok av, ga stabssjefen, generalløyntnant Rafael Eitan dem mat og 1000 irakiske dinarer hvis flyet deres ble skutt ned og de trengte å komme seg tilbake til Israel.

”Stabssjefen fortalte oss at det viktigste ville være å komme hjem. Vi trodde at minst to fly ville bli skutt ned, og jeg og Ilan (Ramon) trodde begge vi skulle bli skutt ned fordi vi var sist. Det var en tøff følelse som vi ikke kunne bli kvitt. Men vi visste at det var et historisk oppdrag, at vi visste at selv om vi døde, var det et oppdrag vi måtte gjøre. ”

Ti irakiske soldater og en fransk sivilist ble angivelig drept i streiken. Alle israelske piloter landet trygt ved basene sine.

Men 40 år etter angrepet mot Irak og en annet israelsk angrep mot Syrias atomreaktor i provinsen Deir Ezzor i 2007, er spenningen nå på et høyt nivå mellom Israel og Iran. 

JERUSALEM HAR advart om at det ikke vil tillate Teheran å lykkes i sitt atomprosjekt og høytstående tjenestemenn, inkludert forsvarsminister Benny Gantz og IDFs stabssjef Lt. Aviv Kohavi, har fløyet til Washington for å advare dem mot å inngå atomavtalen med Iran på nytt.

I følge Channel 12 på søndag, vil Irans nye valgte president Ebrahaim Raisi følge øverste leder Ayatollah Ali Khamenis harde linje på landets atompolitikk. Og det, sa kilden, har ført til at Israel nok en gang har klare planer om potensielt å slå til mot Den islamske republikkens atomanlegg før det er for sent."

For Israel er dette et være eller ikke være. Landet lever med stadige trusler om utslettelse fra Iran.

Billedtekst: Israelske kampfly. Foto: Israeli Air Force.

Minner fra Russland, del 3

Det jeg er i ferd med å fortelle deg er noe av det mest spesielle jeg har opplevd. Nå har jeg fortalt historien før, men det skader ikke å gjenfortelle denne historien om Guds forunderlige ledelse. 

I forbindelse med en av mine Russlands-reiser ble jeg en dag spurt om jeg kunne tenke meg å bli med til en liten landsby. Landsbyen lå ganske øde til og det var en lang reise dit fra Pskov hvor vi bodde. Jeg nølte ikke med å si ja. For jeg husket et profetisk ord jeg hadde fått en tid før jeg dro, nemlig at Herren hadde en spesiell overraskelse til meg under akkurat dette Russlands-oppholdet,

Jeg vokste opp i en lita grend. Mor og far hadde tatt over mors barndomshjem når de giftet seg. På eiendommen vokste det et epletre. Det var et Glassepletre. Eplene var svært saftige og gode på smak. De var så gode at en av naboene byttet til seg et par bøtter mot fjellørret han selv hadde fisket. Det synes hele familien vår var et godt bytte. Etter at faren min døde, sitter mor som enke med huset i mange år, men velger til slutt å selge. Dermed forsvinner både huset og apalen med glasseplene. I mange år forsøkte jeg å få tak i glassepler, men lykkes ikke. Smaken av glassepler var dermed bare en erinding. Et godt barndomsminne.

Reisen til den bortgjemte landsbyen tok lang tid. De overdrev ikke de som sa at det ville bli en slitsom reise. Men jeg følte hele tiden at Gud ville at jeg skulle reise dit.

Da vi endelig kom frem stanset bilen vi kjørte med utenfor et hus som pinsevennene brukte som forsamlingslokale. I selve inngangspartiet satt det noen ferme babuskaer i stormønstrede sommerkjoler med sjal rundt seg. Men det var ikke det som fanget min interessse. Det var hagen ved siden av. Der sto det et epletre med glassepler! 

Jeg ba de jeg reiste sammen med om å få litt tid for meg selv, før møtet begynte. Mens de gikk inn tok jeg turen innom hagen, fant de fineste glasseplet på treet og satte meg ned med ryggen til treet. Sakte, nesten andektig tok jeg den første biten - og var med ett tilbake i barndommen. Tårene lot jeg bare renne.

Da taler Gud til meg:. "Ingen ting er for lite for meg, og ingen ting er for store. Jeg har omsorg for meg og bryr meg også om slike små detaljer, for å glede deg. Sett din lit til meg!"

Senere skulle jeg få vite at glassepler kommer opprinnelig fra Russland. Da var med ett ringen sluttet. 

fortsettes

Billedtekst: En gammel russisk landsby malt av: Vasilij Dmitievitsj Polenov.

Om å dø for vår neste

Hvis du spør ørkenfedrene hvorfor ensomhet føder medfølelse, vil de si: "Fordi det får oss til å dø for vår neste." Til å begynne med virker dette svaret ganske urovekkende for et moderne sinn. Men når vi ser nærmere på det, kan vi se at for å være til tjeneste for andre må vi dø for dem; det vil si at vi må gi opp å måle vår betydning og verdi med målestokken til andre. Å dø for vår neste betyr å slutte å dømme dem, slutte å evaluere dem, og dermed bli fri til å være medfølende. Medfølelse kan aldri eksistere sammen med vårt behov for å dømme fordi det å dømme skaper avstanden, skillet, som hindrer oss i å virkelig være sammen med den andre.

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Filipperbrevet: Et gledens brev i trengselstider, del 9

Det hender ofte at jeg synger Ole Brattekaas': 'Ren og rettferdig', og fryder meg over de sterke evangeliske sannhetene sangen formidler:  Det første verset lyder slik: 

Ren og rettferdig, himmelen verdig
Er jeg i verdens frelser alt nu
Ordet forkynner, at mine synder
Kommer Han aldri mere i hu
Å, jeg er frelst og salig fordi
Sønnen har gjort meg virkelig fri
Fri ifra nøden, dommen og døden
Amen, Halleluja.

Jeg kom til å tenke på denne sangen igjen når jeg leser disse innholdsmettede ordene til apostelen Paulus i Fil 1,19-11: "for at dere kan stå rene og uten lyte til Kristi dag, fylt av rettferds frukt ved Jesus Kristus, Gud til ære og pris." 

Paulus bruker et interessant ord på gresk i dette verset. Det er det greske ordet: 'eilikrines'. De gamle grekerne mente dette ordet beskrev to ting. Det ene: 'eile' beskrev 'solskinn', og det andre: 'krinein' kan oversettes 'dømme'. Disse to ordene når de settes sammen til ordet 'eilikrines' kan beskrive det som kan bestå prøven når det utsettes for solskinn, uten at det blir avslørende flekker.

Men det finnes også en annen betydning av ordet 'eilikrines' og det er er at det kommer av ordet 'eilein' som betyr 'å ryste frem og tilbake som i et såld', og på den måten sile ut det som er urent. 

Hva betyr så dette? Det betyr at en kristen har behov for å leve sitt liv i lyset, og bekjenne sine synder etter hvert som Den Hellige Ånd avdekker ogg avslører ting i våre liv som ikke er Gud velbehagelig. Dette er helt i tråd med det apostelen Johannes skriver i sitt første brev: "Men dersom vi vandrer i lyset, likesom han er i lyset, da har vi samfunn med hverandre, og Jesu, hans Sønns blod renser fra all synd." (1.Joh 1,7)

"Den verste form for synd, er å ikke erkjenne at man er syndefull," skrev den hellige Caesarius av Arles (470-542).  Det er det samme som apostelen Johannes skriver: "Dersom vi sier at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss." (1.Joh 1,8) 

Bekjent synd, er tilgitt synd. Det er Krist blod som renser oss fra all synd og gjør oss rene og rettferdige i Guds øyne, eller som det står i teksten fra Filipperbrevet: "for at dere kan stå rene og uten lyte til Kristi dag, fylt av rettferds frukt ved Jesus Kristus." 

'Kristi dag' sikter Jesu gjenkomst. Paulus er inne på det samme i vers 6.

Vi merker oss at 'rettferds frukt' er noe som kommer fra Kristus. "For om døden kom til å herske ved den en, fordi denne ene falt, hvor mye mer skal da ikke da de som mottar nådens og rettferdighetsgavens overstrømmende rikdom, leve og herske ved den ene, Jesus Kristus." (Rom 5,17)

"Men den kristne er ikke bare ren. Han er også 'aproskopos'." skriver William Barclay i sin kommentar til Filipperbrevet. Så legger han til: "han er aldri årsak til at en annen faller. Det er enkelte mennesker som selv er plettfrie, men som er så strenge at de skremmer folk bort fra kristendommen. Den kristne er selv ren, men hans kjærlighet og mildhet er slik at andre mennesker blir tiltrukket av kristendommen i stedet for å bli skremt." (William Barclay: Din daglige studiebibel. Ansgar forlag 1990, side 33-34)

fortsettes

Minner fra Russland, del 2

Stedet var ikke avmerket på noe kart. På det kartet vi så var området helt hvitt. Før jernteppets fall eksisterte ikke disse stedene som ble kalt 'Russlands hvite byer'. Dette var forbudt område. Dette var de hemmelige russiske militærforlegningene. Vi befant oss på grensen mellom Russland og Hvite-Russland. 

Da hadde vi kjørt et godt stykke fra vårt utgangspunkt, Pskov. Vi befant oss inne i denne militære byen, og var nå på vei inn i en skog. Til fots. Sammen med en liten gruppe russiske pinsevenner. Sammen med oss var kona til en av offiserene. Hun var nylig blitt en kristen. Skogsstien førte oss til et lite skogstjern. Noen hadde med seg gitarer. Nede ved skogstjernet sang vi kristne sanger og ba til Gud sammen. Så ble det gjort klart til dåp. Offiserfruen vadet ut i det lille skogstjernet sammen med en av de lokale pastorene fra nabobyen og en medhjelper.

Der inne i den strengt hemmelige militærleiren ble offiserfruen døpt på bekjennelsen av sin tro, og oppreist til et nytt liv. Jeg gråt når jeg så dette gripende synet. Når de tre steg opp igjen av vannet og vadet inn til stranden igjen, fortsatte vi å lovprise Gud. Tenk det! Inne i en russisk militærleir! Det var tydelig at tidene hadde endret seg! Sangen kunne høres langt av gårde. Når som helst kunne det komme russiske soldater. Men ingen av oss var redde. Skrur vi klokka noen få år tilbake ville ikke det som skjedde ber i militærleiren hvert mulig. Da ble evangeliske - og ortodokse - kristne arrestert for sin tro, og dåp var strengt forbudt.

Nå har jeg selv gjennom årenes løp forrettet mange dåpshandlinger, og vært vitne til at mennesker har latt seg døpe på bekjennelsen av sin tro, men ingen dåpshandling har vært så spesiell som dåpshandlingen inne i den russiske militærbyen. Den hører med til et av mine mest dyrebare minner, og jeg tenker ofte på den.

fortsettes

Filipperbrevet: Et gledens brev i trengselstider, del 8

Noe av det som karakteriserer apostelen Paulus fra første stund etter hans dramatiske omvendelse på vei til Damaskus i Syria, er dette: "For se, han ber." (Apg 9,11b) Flere av hans brever inneholder da også ikke bare oppfordringer om å be, men også hans egne bønner, så også det brevet vi studerer: Filipperbrevet. Ved siden av å være hellig tekst, forteller også disse bønnene oss ikke bare om hvordan Paulus ba og hva han ba om, men de gir oss også glimt av hans egen vandring med Gud.

La oss se nærmere på den bønnen han ba for den kristne forsamlingen i Filippi: 

"Og dette ber jeg om, at deres kjærlighet må bli mer og mer rik på kunnskap og innsikt..." (Fil 1,9)

Det er ingen form for sentimental kjærlighet Paulus ber om. Han ber om at filipperne må innsikt og dømmekraft, slik at de kann skjelne mellom det som er rett og galt. Et ord som stadig trekkes frem i vår egen tid, og som mange tror er et bibelsitat, er dette: 'Størst av alt er kjærligheten'. Men det er ikke hva Paulus sier i 1.Kor 13, som mange kaller Bibelens kjærlighetskapittel. Der skriver Paulus: "Men nå blir de stående disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men størst BLANT DEM er kjærligheten." (1.Kor 13,13) Uthevelsen er min. Kjærligheten kan nemlig ikke løsrives fra sannheten. Den "gleder seg ved sannhet" (1.Kor 13,6) 

Det er derfor Paulus ber for filipperne om at de både får kunnskap og innsikt så de ikke så lett vippes av pinnen. For kjærligheten er alltid veien til kunnskap. Når vi elsker noen vil vi så gjerne vite mer om vedkommende. Slik er det også med Jesus. Hvis vi elsker Ham, vil vi gjerne vite mer om Ham! Og hvis vi virkelig elsker Jesus vil vi være følsomme overfor Hans vilje og Hans følelser.  Apostelen Johannes gjengir Jesu egne ord: "Dersom dere elsker meg, da holder dere fast på mine bud." (Joh 14,15) Og: "Den som har mine bud og holder fast på dem, han er den som elsker meg. Og den som elsker meg, skal bli elsket av min Far, Og jeg skal elske ham og åpenbare meg for ham." (v.21) Den samme Johannes skriver i sitt første brev: "For dette er kjærligheten til Gud at vi holder fast på hans bud. Og hans bud er ikke tunge." (1.Joh 5,3)

Hvorfor ber Paulus om Åndens kunnskap og innsikt? Han gir svaret i neste vers: "slik at dere kan dømme om hva som er rett i de forskjellige spørsmål, for at dere kan stå rene og uten lyte til Kristi dag..." (Fil 1,10)

Når Paulus ber om at filipperne må være i stand til å dømme om hva som er rett, bruker han det greske ordet 'dokimazein', som er ordet som brukes om å prøve et metall for å se om det er rent. For ekte kjærlighet er ikke blind. Den vil sette oss i stand til å se forskjellen mellom det falske og det ekte.

fortsettes

Minner fra Russland, del 1

 Jeg elsker Russland, og har gjort det siden tenårene. Kjærligheten til landet og folket kom med lesningen av Leo Tolstoj og Fjodor Dostojevskij. Er det et språk jeg skulle ønske å beherske ved siden av hebraisk så er det russisk. Språket er som musikk i r mine ører. Jeg kjenner på en djup takknemlighet for at jeg har vært så heldig å få besøke Russland flere ganger, og da særlig byen Pskov med omegn. Ikke minst kjenner jeg på gleden av å ha besøkt en rekke byer og små tettsteder i Pskov oblast eller fylke. Her hadde jeg gleden av sammen med familien og gode venner å besøke små evangeliske forsamlinger tilhørende den nordvestlige pinseunionen. 

I tankene mine og bønnene mine er jeg stadig tilbake og ser for meg mennesker jeg har møtt, og menigheter jeg har besøkt i Nevel, Opochka, Ostrov, Palkino, Pechory, Porkhov, Pytalovo, Strugi Kransnye, Velikiye Luki,  - bare for å nevne noen. Jeg har talt i nedlagte kinolokaler, kirker, på husmøter, i fengsler. Et sted var det så trangt om plassen at jeg og tolken sto tett inntil veggen i husets stue, og hadde folk helt innpå oss. Det satt ikke folk bare i stua, men på kjøkkenet og i gangen. 

I et kinolokale holdt jeg en dag på å bli arrestert. Den lokale menigheten hadde leid dette lokalet og innhentet alle tillatelser som trengtes fra myndighetene. Etter at jeg hadde talt, skulle vi be for de som var kommet fram for å søke Herren. Jeg gikk rundt i salen og ba for folk, da jeg kjente en hånd på skulderen min. Jeg snudde meg og der sto to uniformerte politimenn! De ba meg om å følge med dem ut av lokalet. Jeg fikk med meg tolken min, og den ene av politimennene kunne fortelle at jeg var arrestert. For hva da, spurte jeg? Vi har jo alle tillatelsene som trengtes for å knne holde dette offentlige møtet.

Da kom det for dagen at det var den ortodokse biskopen i området som hadde henvendt seg til politisjefen og hadde bedt dem om å stanse møtet. Biskopen hadde jeg aldri møtt. Politisjefen, som var mannen som førte ordet, var bekymret for de som var kommet frem til forbønn. De kunne få problemer med den lokale ortodokse kirken, for eksempel når de skulle gifte seg eller om de skulle dø og måtte ha en kristen begravelse! Jeg forsøkte å si at det var jo ikke sikkert at de som hadde kommet frem til forbønn var ortodokse kristne i det hele tatt, og at vi ikke var ute etter å skape problemer for noen. Jeg berømmet politisjefen, som var synlig beruset, for at han hadde en slik rørende omsorg for landsbyens innbyggere, og da endret han plutselig karakter til å bli svært vennlig. Det var ikke snakk om at jeg, som mente har en slik fremragende politimann, skulle arresteres! Så den angstrengte situasjonen ble løst uten videre problemer. 

Jeg er ganske sikker på at et eller annet sted i Norge var det noen som ba inderlig til Gud for meg.

fortsettes

Billedtekst: Katedralen i Pskov. Foto: Wikipedia.

Å skape den nye, fremtidige verden

 Et bønnens menneske er, til syvende og sist, det mennesket som kan oppdage Messias' ansikt hos andre, som synliggjør det skjulte og som berører det som var utenfor rekkevidde. Et bønnens menneske er en leder nettopp fordi han gjennom å sette ord på Guds verk i sitt indre kan lede andre ut av forvirringen og mot klarhet, gjennom sin medlidenhet kan han lede dem ut av klikkens stengte sirkler og inn i menneskehetens vide verden, og gjennom sin kontemlative og reflekterte kritikk kan han har forvandle deres ødeleggende opprør til kreativt arbeid for å fremme den nye verden. 

- Henri Nouwen: Du er elsket. Luther 2019, side 187.

Medfølelse og bønn

Medfølelse ligger i hjertet av vår bønn for våre medmennesker. Når jeg ber for verden, blir jeg verden; når jeg ber for millioner av endeløse behov, utvides sjelen min og vil omfavne dem alle og bringe dem inn i Guds nærvær. Men midt i denne opplevelsen innser jeg at medfølelsen ikke er min, men Guds gave til meg. Jeg kan ikke omfavne verden, men Gud kan. Jeg kan ikke be, men Gud kan be i meg. Da Gud ble som vi er, det vil si da Gud tillot oss alle å gå inn i hans intime liv, ble det mulig for oss å få del i hans uendelige medfølelse.

Når jeg ber for andre, mister jeg meg selv og blir den andre, bare for å bli funnet av den guddommelige kjærligheten som holder hele menneskeheten i en medfølende omfavnelse.

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Lykkelig over Guds lykke

 Du ville ikke søke Gud hvis du ikke allerede var blitt funnet av ham. I det øyeblikket Gud skapte deg, tok han sin bolig i deg, og det er hans nærvær som lokker deg til å komme til ham.

Du er Treenighetens tempel. Du er uendelig rik, og du kan glede deg over skatten din. Faderen, Sønnen og Ånden lever i deg. Livet ditt kan bli en himmel på jorden hvis du er oppmerksom på dette mysteriet. De tre guddommelige personenes stadige kjærlighetsutveksling foregår i ditt eget indre. 

Kanskje finner du ingen grunn til glede i din egen livssituasjon. Likevel kan du alltid glede deg over den Guds glede og lykke som du alltid bærer dypt inne i deg. 

Den reneste og mest opphøyde glede er gleden over at Gud er den han er og at han er uendelig lykkelig. Da er du ikke først og fremst glad for at Gud er god mot deg, men du er glad for hans egen herlighet.

Troen lærer deg at Gud alltid er nærværende overalt. Du trenger aldri tvile på at han er hos deg. I deg selv bærer du ham som er selve gleen og lykken. Hva som enn skjer og hvordan du enn føler deg, så kan du alltid være lykkelig for Guds lykke.

Det å kunne glede seg over en annens glede, det er et tegn på åndelig modenhet. Guds glede er ubegrenset. Hvis du har lært deg å være glad for det han er i seg selv, da har du funnet en utømmelig kilde til glede.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid. Verbum 1994, side 179

Ånden faller over 'tynne steder'

 Jeg skulle vikariere for Loren Cunningham - som tydeligvis ikke falt i smak for  menigheten. For første gang skulle jeg tale på en søndagsgudstjeneste. Selv om det var en liten kirke i en landens by med ikke mer enn fem tusen mennesker, var jeg nervøs!

Loren hadde invitert meg til å reise til noen få kirker i Midtvesten i USA, men etter litt mer enn en uke informerte han meg om at han hadde to forpliktelser for neste søndag, en i Chicago og en i en liten by i Iowa. Han foreslo at jeg skulle dra til Iowa og deretter "se hva som åpner seg etter det". Så det ble slutten på mine reiser med Loren!

Jeg gjorde mitt beste for å preke godt den morgenen, men uten trening og ingen tidligere erfaring visste jeg at det ikke gikk bra. Etter det ene søndagsmøtet hadde jeg ikke noe sted å gå og ingen penger å reise for, så mandag morgen spurte jeg pastoren om jeg kunne holde meg der en stund. Selv om han ikke var så begeistret over ideen, gikk han med på det og foreslo at vi skulle holde et kveldsmøte for ungdommen i kirken hans og i Metodistkirken kvelden etter.

Det som fulgte var langt utover det jeg kunne forestille meg. Mot slutten av den ungdomskvelden falt Den hellige ånd forsiktig på de titalls unge som var igjen, og de ble alle klar over at de trengte en frelser. Det ble etterfulgt av individuell anger og deretter en gledelig bevissthet om at de var tilgitt og at de var “rene” i Guds øyne.

Neste dag kom ungdommene tilbake til det lille huset der vi hadde vært kvelden før, og de hadde med seg venner. Det samme skjedde igjen! Og så dukket det opp et mønster. De kom til lunsj igjen og igjen etter skoletid, og deretter igjen om kveldene, og hver gang ville Guds nærvær gripe dem og spesielt vennene de hadde med seg. Byens prester og pastorer møtte meg og ba om at kveldsmøtene skulle holdes i kirkene og roterte fra den ene til den neste hver kveld. Så det var det vi gjorde, men Den hellige ånd ville komme over ungdommen når de kom tilbake til det lille huset etter møtene i kirkene.

I løpet av en periode på tre uker kom flere hundre unge til tro. De dro inn fra byer rundt i regionen mens nyheten spredte seg via jungeltelegrafen og gjennom lokalavisen.

Jeg hadde snublet over et "tynt sted", et bestemt sted der den florlette hinnen mellom himmel og jord har blitt "tynn".

Jeg hadde hørt at dette hadde skjedd før, fordi Duncan Campbell, som var 'katalysatorpredikant ' for vekkelsen på øyene i  Hebridene, hadde vært lærer på skolen for evangelisering noen måneder tidligere. Fra hans undervisning og etterfølgende lesing om vekkelser visste jeg at noen steder måtte noen ha bedt til sløret var tynnet ut. Men jeg møtte aldri den personen.

Cirka 25 år senere leste jeg en bok om åndelige gaver av C. Peter Wagner, og han oppførte "forbønn" som en av manifestasjonene til Den hellige ånd. Han ga et eksempel på en person som utøvde gaven og nevnte at hun bodde i den samme lille Iowa-byen! Jeg ble overrasket over tilfeldigheten, men gledet meg også over å fylle ut bildet av det som hadde skjedd der, fordi jeg visste at jeg måtte høste en høst som jeg ikke hadde forberedt.

Etter ytterligere 15 år, og med utviklingen av sosiale medier, fikk jeg en henvendelse. “Er du den Lynn Green som var i denne byen i Iowa for 40 år siden? Hvis du er det, vil du komme tilbake til 40-årsjubileet for denne Guds gjerning?"

Marti og jeg tok turen tilbake til Iowa og møtte noen av de "unge menneskene", nå i 50-60-årene. De var mennesker hvis liv ble snudd med den rette side opp fire tiår tidligere. Det var spennende å høre historiene til dem som hadde gått videre som pioner for nye kristne tjenester eller hadde tjent i lokale bystyrer  eller innenfor utdanning eller andre samfunnsområder.

FORBEDERE PÅ HEBRIDENE 

Jeg tror ikke "tynne steder" utvikler seg på en vilkårlig måte. For eksempel før Hebrides-vekkelsen, kjempet to eldre damer inderlig i bønn til de mottok en forsikring fra himmelen om at et gjennombrudd var sikret. Da ankom Duncan Campbell, og Guds nærvær ble kraftig og folk ble spontant omvendt. Det ble rapportert at fiskere som kom til havn opplevde syndenød da de nærmet seg øya.

På den dagen for førtiårsjubileet i den lille byen i Iowa oppdaget vi at det var en dame på et sykehjem som var en forbeder. Hun led av multippel sklerose, men de unge i byen kjente henne fordi hun uopphørlig oppmuntret og ønsket velkommen alle som ville besøke henne. Jesu lys strålte fra henne. De fortalte oss at hun ba sykepleierne vekke henne tidlig hver dag, slik at hun kunne komme seg gjennom den daglige bønnelisten. Hun var damen som Peter Wagner skrev om i sin bok om forbønn.

Vi elsker sikkert alle ideen om et "tynt sted", et sted hvor Guds nærvær er så sterk at menneskers liv endres bare ved å være der. Men jeg er fortsatt overbevist om at disse tingene ikke skjer på grunn av en vilkårlig og mystisk guddommelig beslutning. Jesus ba oss om og om igjen i evangeliene om å fortsette å be; å ikke gi opp; å gråte dag og natt; å faste og be til våre bønner blir besvart.

Jesus ba oss be: “Komme Ditt rike ...” og hva kan være et tydeligere uttrykk for Riket enn mangedoblingen av “tynne steder”? Er det mulig at noen som leser denne artikkelen kan bli kalt til å forberede Herrens vei gjennom inderlig bønn til Gud til hans nærvær metter byen din, kirken eller nasjonen? Kan det være deg?

- Lynn Green (bildet)/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Ånden forvandler alt

Når Den Hellige Ånd kommer inn i livet ditt, blir alt annerledes. Han forandrer ikke forholdene du lever under. Han forvandler ikke miljøet ditt, landet ditt eller byen din, men han forvandler hjertet ditt. Han er Livgiveren. Alt som var dødt, blir levende når han kommer inn i deg. 

Du har kanskje noen trossannheter som du har kunnet utenat i mange år og har sagt fram i kirken søndag etter søndag. Når du åpner deg for Den Hellige Ånd, blir de fylt av lys, liv og kraft. Det som du før hadde i hodet, synker ned i hjertet og blir til en brennende ild. En kristen som er fylt av Den Hellige Ånd, vet at Gud aldri er langt borte. 

Så lenge du ikke har tatt imot Den Hellige Ånd, kan ikke Jesu ord være levende for deg. Men hvis Ånden får være like nær deg som luften du puster inn, blir vært Jesusord en frisk kilde som du stadig kan drikke av uten noen gang å få nok. I lyset fra Den Hellige Ånd får evangeliene en dyp dimensjon som gjør at du stadig kan nå lenger inn i dem og utforske dem uten stans. Overalt vil du finne en innbydelse til å komme, i personlig kontakt med Gud. Bønnen blir fundamentet i ditt livet, siden Ånden i ditt hjerte stadig hvisker sitt 'Abba! Far!' (Gal.4,6). Ånden forvandler deg til et menneske som er fylt av guddommelig liv.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid. Verbum 1994, side 181

Stor økning i antall besøkende på bloggen

Bloggen jeg skriver daglig har de de siste ukene opplevd en stor økning i antall besøkende.  En av dagene hadde jeg 3300 besøkende. Det tror jeg er en foreløpig rekord. Besøkstallet ligget et sted mellom 800-2500 daglig. Normalt besøkstall ligger på rundt 25.000.30.000 i måneden. De fleste av bloggartiklene publiseres også på min Facebook-side, hvor man må være 'venn' med meg for å lese, men langt fra alle. Jeg får mange positive tilbakemeldinger, og det er jeg veldig takknemlig for. Mange skriver for å fortelle at de leser denne bloggen hver dag, og mange gjør det som det første de leser hver dag. Jeg har holdt på siden 2006 og skrevet stort sett hver eneste dag, opptil tre innlegg om dagen. Det er blitt til over 15.000 artikler. Alt i alt har nærmere 2,5 million besøkt bloggen siden starten.

En annen blogg, som jeg nå av og til publiserer artikler på: Monastisk, har hatt 90.000 besøkende siden starten i 2011.

Filipperbrevet: Et gledens brev i trengselstider, del 7

 "... for dere står sammen med meg i nåden..."(Fil 1,7) - er ikke det en fantastisk flott beskrivelse av den kristne tjenesten? Finnes det noe større å stå sammen om? Neppe. Det er veldig interessant at apostelen Paulus setter dette begrepet i sammenheng med at han faktisk er 'i lenker' når han skriver disse linjene. Han er ikke utenfor Guds vilje med sitt liv selv om han er fengslet, for Han er fengslet for Jesu Kristi skyld: "Det er nemlig blitt kjent for hele livvakten og for alle de andre at det er for Kristi skyld jeg er i lenker." (Fil 1,13) Paulus er en fange for Jesu skyld, og fengselsoppholdet er en del av det å dele Kristi lidelsesfellesskap: "... så jeg kan få kjenne ham ... og samfunnet med hans lidelser..." (Fil 3,10)

Lidelsen var en del av kallsbrevet til apostelen Paulus. Til disippelen Ananias sier Jesus dette om Paulus: "Gå av sted! For et utvalgt redskap er han for meg, til å bære mitt navn fram for hedningefolk og konger og for Israels barn. For jeg skal vise ham for mye han må lide for mitt navns skyld." (Apg 9,15-16) Når Paulus møter de eldste fra forsamlingen i Efesos er også 'samfunnet med Kristi lidelser' et tema: "Og se, bundet av Ånden drar jeg nå til Jerusalem, og vet ikke hva som skal møte meg der. Jeg vet bare at Den Hellige Ånd i by etter by vitner for meg og sier at lenker og trengsler venter meg." (Apg 20,22-23)

Jeg merker meg at Jesus i samtalen med disippelen Ananias sa: "For jeg skal vise ham hvor mye han må lide for mitt navns skyld." Det er det Paulus vitner om skjer i vitnesbyrdet han avlegger for de eldste fra Efesos. Den Hellige Ånd vitner for ham. Lidelse var ikke til å unngå om han ville følge Jesus der Jesus ville han skulle gå! 

Dette er ganske annerledes enn en herlighetsteologi. Men det er en korsteologi. 

Selv om vi er forskjellige som mennesker er det visse ting de kristne har felles. William Barclay peker på noen slike fellestrekk i sin kommentar til 'Brevet til filipperne'. Han sammenfatter dem slik: 

"I) De kristne er felles i nåden. De står sammen i gjeld til Guds nåde. 

II) De kristne er felles i arbeidet for evangeliet. Kristne har ikke bare en felles gave, men de har en felles oppgave. Denne oppgaven er å fremme evangeliet. Paulus brukte to ord for å uttrykke det kristne arbeidet i evangeliets tjeneste. Han taler om å forsvare og stadfeste evangeliet. Forsvaret (apologia) av evangeliet betyr forsvar mot angrep som kommer utenfra. Den kristne må være rede til å forsvare troen og grunngi det håp som bor i ham. Stadfestelsen (bebaiosis) av evangeliet er oppbyggingen av styrken innenfra, den kristne oppbyggelse. Den som er kristen må fremme evangeliet ved å forsvare det mot angrep fra dets fiender og ved å bygge opp troen og inderligheten hos dets venner. 

III) De kristne er felles i lidelsen for evangeliet. Når den kristne blir kalt til å lide for evangeliets skyld, må han hente styrke og trøst i minnet om at han er med i et stort fellesskap til alle tider i enhver generasjon og i ethvert land som heller har lidd for Kristus enn fornektet sin tro.

IV) De kristne er felles med Kristus. I vers 8 bruker Paulus et meget livaktig uttrykk. Den bokstavlige oversettelsen lyder: 'Jeg lengter etter dere alle med Jesu Kristi innvoller.' Det greske ordet for innvoller er splagchna. Dette ordet betegnet de øvre innvoller, som for eksempel hjertet, leveren og lungene. Grekerne trodde at dette var setet for følelser og lidenskaper. Dermed sier Paulus: 'jeg lengter etter dere med den samme lidenskap som Jesus Kristus selv. Jeg elsker dere slik som Jesus Kristus gjør det.' Den kjærlighet som Paulus har for sine kristne venner er ikke annet enn Kristi kjærlighet. Når J.B.Lightfoot skriver om dette avsnittet sier han: 'Den troende har ingen annen lengsel enn det hans Herre har. Hans hjertelag er Kristi hjertelag.' Når vi virkelig er ett med Jesus, er det hans kjærlighet som strømmer gjennom oss til vår neste som han elsker og som han har dødd for. Kristne er felles i Kristi kjærlighet." (William Barclay: Din daglige studiebibel. Brevet til Filipperne. Ansgar Forlag 1990, side 31-32)

fortsettes