Filipperbrevet: Et gledens brev i trengselstider, del 36

 Jeg forsøker å se han for meg der han sitter fengslet i keiserhovedstaden Rom. Menneskelig talt er han fysisk sett svært begrenset. I Filipperbrevet beskriver han en fortid som er fullført, om en nåtid som er begrenset og om en fremtid som både er usikker men som likevel har et klart mål: himmelen. Han er ikke opptatt av å bli satt fri. Han bærer kun på en lengsel: 

"... for at jeg kan få kjenne Ham og kraften av Hans oppstandelse og samfunnet med Hans lidelser ved at blir likedannet med Hans død." (Fil 3,10)

Å FÅ KJENNE HAM! 

Det er livet. Det viktigste av alt. Ikke kunnskap. Kunnskapen blåser et menneske opp, sier Skriften, men kjennskap. Her har vi mye å gå på de fleste av oss, vil jeg tro. Ved en anledning sa Jesus, og siterte en av profetene: "Dette folket ærer meg med leppene, men deres hjerte er langt borte fra meg." Avstanden mellom vår hjerne og vårt hjerte er den største avstanden av alle. En ting er hva vi vet og kan, noe helt annet er hva vi har erfart. Vi kan lese oss til mye, men kjennskap er erfaringsbasert.  Kjennskap oppnås gjennom å bruke tid sammen med Jesus. Kvalitetstid. Du kan være kunnskapsrik som bare det, og øse av mange kilder, men det kan ikke måle seg med å kjenne Kristus.

Mens han sitter fengslet, er det altså dette som opptar apostelen Paulus. Erfare Kristus kan han gjøre uansett hvor begrensede rammene er rundt ens liv. Til og med i et fangehull. Eller sykdom. Vi har fri adgang til Jesus, vi trenger ingen mellommann. Han er mellommannen mellom Far og oss. Bønnen har ingen begrensninger.

Jeg ser tilbake med djup takknemlighet på det vennskapet jeg hadde med min åndelige veileder i mange år, pinsevennen Ole Petter Bekkelund. Det er mye som kunne sies om ham. En av dem er at han kjente Jesus. Å komme hjem til Ole Petter var spesielt. Stua der han ofte satt og ba i timesvis, hadde en egen himmelsk atmosfære. Det hendte jeg kom til ham og han ikke tok imot meg i inngangsdøra. Da listet jeg meg inn, for da visste jeg at han satt i stua. Da jeg kom inn i stua satt han med lukkede øyne og var helt stille. Av og til kunne han sukke. Da sa han: Ja, ja Jesus. Så ble det stille igjen lenge. En dag jeg opplevde denne helluge atmosfæren, sa han plutselig. 'Det er ingen vegger og intet tak i dette huset!' ' Hva mener du, Ole Petter?,' sa jeg. Og så kunne han fortelle om en åpen himmel og at bønnen ikke hadde noen begrensninger. En stund var han i Norge, i neste stund hadde han forflyttet seg til Afrika eller Sør-Amerika. Han levde i bønnens verden.

Og så KJENTE Ole Petter Jesus. De var bestevenner.

Kjennskap modnes frem. Over tid. Gjennom en daglig vandring. Gjennom smerte og lidelse. Gjennom erfaring. 

fortsettes

Å dele våre svakheter

I løpet av de siste årene har jeg blitt stadig mer klar over at ekte helbredelse for det meste skjer gjennom  å våge og vise svakhet. For det meste er vi så redde for våre svakheter at vi skjuler dem for enhver pris og dermed gjør dem utilgjengelige for andre, men også ofte for oss selv. Og på denne måten ender vi med å leve dobbeltliv selv mot våre egne ønsker: ett liv der vi presenterer oss for verden, for oss selv og for Gud som en person som er har kontroll og et annet liv der vi føler oss usikre, tvilsomme, forvirrede og engstelige og helt ute av kontroll. Splittelsen mellom disse to livene forårsaker mye lidelse. Jeg har blitt stadig mer oppmerksom på viktigheten av å overvinne den store kløften mellom disse to livene og blir mer og mer oppmerksom på at det å møte, sammen med andre, virkeligheten i vår eksistens kan være begynnelsen på et virkelig fritt liv.

Det er utrolig at i mitt eget liv blir et ekte vennskap og samfunn mulig i den grad jeg er i stand til å dele mine svakheter med andre. Ofte ble jeg klar over det faktum at når jeg delte mine svakheter med andre, begynte de virkelige djupene i min menneskelige sønderbrutthet og svakhet og syndighet å avsløre seg for meg, ikke som en kilde til fortvilelse, men som en kilde til håp. Så lenge jeg prøver å overbevise meg selv eller andre om min uavhengighet, er mye av min energi investert i å bygge opp mitt eget falske selv. Men når jeg først er i stand til å innrømme min avhengighet av andre og av Gud, kan jeg komme i kontakt med mitt sanne selv og det virkelige samfunnet kan utvikle seg.

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Din vei gås sammen med andre

Din vei er din egen, men du må gå side om side med andre, med øm medfølelse med tilgjengelighet og sårbarhet som faklene dine. Hvis noe kreves, er det dette: seig ærlighet i din undersøkelse av liv og død; vilje til kontinuerlig vekst; og åpenhet for muligheten for at det vanlige er ekstraordinært og at gledene og sorgene dine har mening og mysterium.

- Jim Bailey/Northumbria Community/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen

Våkne opp, åndelige bønnekrigere!

Det siste halvannet året har vært vanskelig for mange. Det er nesten som helvete har trukket ut alle piggene i et forsøk på å hindre hva Gud er i ferd med å gjøre. Satans måte å endre Guds bestemte tider (zeman) og påbud (dath) er ved å "nedbryte" (bela) menigheten, de som Gud arbeider gjennom (se Daniel 7:25). Ordet bela ("slites ned") brukes bare i mental eller emosjonell forstand, ikke fysisk. Det betyr å trakassere kontinuerlig, slites bort en persons mentale og følelsesmessige utholdenhet. Satan har arbeidet flittig med å gjøre dette. Den hellige ånd vil oppfriske deg. Han vil at du skal vite at han - og derfor, vi - vinner. Og vil vinne! Vår venn Gina Gholston, en forfatter og sterk profetisk stemme, deler et kraftig ord om dette.

“Jeg hadde en gang et syn der jeg så en hær av mennesker spredt over et felt liggende på bakken. De var kledd i det jeg ville betegne som en hær vi finner beskrevet i Bibelen. Disse soldatene så ut til å være døde, selv om jeg i min ånd visste at de ikke var døde. Jeg hørte Den Hellige Ånd si: ‘De er utmattet.’ Plutselig kom en lyd, og straks ble hver soldat fornyet med styrke, stod samtidig opp og var klar til å bevege seg. Da hørte jeg en stemme si høyt til meg høyt og fast: ‘Våkn opp krigerne!’

“Det var planlagt at jeg skulle tale på en konferanse om et par dager, så jeg tenkte kanskje at formålet med synet var å gi meg en preken og et profetisk direktiv for det kommende møtet. Men Herren sa til meg: ‘Jeg gir deg ikke en preken; Jeg gir deg et mandat: Vekk opp krigerne mine! "

For utallige mennesker har det siste halvannet året vært en av de vanskeligste sesongene de noen gang har møtt. Jeg hører dette overalt jeg går. Og det er ikke bare fra Covid; det har kommet mange ting mot dem, tilsynelatende fra alle retninger - åndelig, følelsesmessig, økonomisk, fysisk. Presset fra den siste sesongen har ført til at mange føler seg motløse og helt utmattede. Men vinden blåser, tidevannet begynner å snu, og Gud vekker sin menighet. Åpne opp dine åndelige ører og lytt etter hans lyd! Noen har sovnet på grunn av trykk og distraksjoner. Andre har slitt seg ut med andre kamper (noen er nødvendige, noen ikke så mye). Men vi har gått inn i en helt ny æra, og alt er i endring.

“Herren sier:

Det er ingenting som er gjort som ikke kan angres, og det er ingenting som har gått tapt som ikke kan bli funnet! Så rist støvet av deg. Det er på tide å bli fokusert på nytt, justert og omplassert. Reis deg over distraksjonene, hør lyden av den nye tiden, stå opp på føttene, og vær klar til å bevege deg!

“Dette er en presserende tid, og vi må ikke nøle! Det er som om jeg kan se Herren vandre gjennom Amerika (og Norge, oversetterens anmerkning) og høre ham kalle,

Min menighet, min menighet, hvor er du? Kom ut av ditt skjul! Våkne opp,Vær kledd i Min styrke. Vær kledd med min herlighet! Hør og svar lydig på ropet mitt som et ekko gjennom denne tiden, og erklær at du våkner til å værekroppen min. Selv om du var død, skal du leve, og gjennom deg vil jeg nå åpenbare min manifesterte herlighet. Stå opp! Ta din plass. Se, og bli overrasket over hva jeg vil gjøre i dagene fremover gjennom min våkne kropp.

“I fjor hadde jeg en drøm hvor jeg var på et stort stadion og spilte baseball. Teamet vårt vant overlegent, men de visste ikke at de vant! Spillet hadde vært langt, og alle var ekstremt slitne. Vi hadde løpere på første og andre base, og vår neste hitter kom opp for å slå. Da ballen ble slått, slo hiteren vår den djupt inn i utmarken. Da løperne våre begynte å løpe til andre og tredje base, vinket motstanderlagets tredje baseman med hendene i et forsøk på å distrahere og mislede løperne. Han sa: ‘Bare hopp over tredje base og gå videre til hjemmeplaten. Du er utmattet, og det er ingen måte vi kan nå poengsummen din, så bare gi deg en pause. Ikke engang til tredje base; bare gå hjem. ’

“Fra min banehalvdel skjønte jeg øyeblikkelig hva som skjedde. Vi vant, og det var ingen måte de klarte å hente poengene våre, og de visste det! Den eneste måten de muligens kunne vinne på var teknisk, så de prøvde å spille mot vår tretthet og følelser, og lurte oss til en handling som ville få oss til å miste spillet.

"Jeg løp ut på banen og ropte på toppen av lungene," Fortsett! Ikke kutt hjørner nå! Vi vinner, og de vet det! Den eneste måten de kan slå oss på er av teknisk kvalitet, så fortsett! Vi vinner! Vi vinner! ’

“Menighet, dette er ikke tiden for å være trøtt i vårt velvære! (se Galaterne 6: 9) Dette er tiden for å ‘Stå opp i prakt og være strålende, for ditt lys har gått opp, og Jahves herlighet strømmer nå fra deg! Se nøye! Mørket dekker jorden, og tykt mørke dekker nasjonene, men Jahve reiser seg over deg og hans herlighets lysstyrke kommer over deg! '(Jesaja 60: 1-2 TPT) Fienden vil få oss til å tro at Amerika ikke kan reddes . Men Gud har erklært at ‘Amerika skal bli frelst!’ Han har forutsagt at vi vil oppleve en ny, større oppvåkning, og selv om vi kanskje er slitne, vinner vi! ‘Herrens herlighet skal åpenbares, og hvert øye skal se det, for Herrens munn har talt det’ (Jes 40: 5).

“Ved lyden av stemmen reiser Herrens hær seg fra motløshet, forvirring, utmattelse og selvtilfredshet. Gud gjenoppliver oss! Akkurat som Jesu fysiske kropp ble vekket opp og reiste seg fra graven, så oppstår hans kropp (hans menighet), og i styrken og kraften til Jahve vil Kristi oppstandne kropp nå riste og vekke denne nasjonen og verden. ”

“‘ La oss ikke være trette av å gjøre det gode, for vi kommer til å høste, hvis vi ikke besvimer '(Galaterne 6: 9). Dette er ikke sesongen for tretthet; dette er tiden for høsting. Gud har talt, og han vil våke over sitt ord for å fullbyrde det! (Jeremia 1:12) Dette er vår 'rette sesong', så fortsett å løpe. Ikke stopp. Ikke kutt hjørner. Gud er med oss, og vi vinner. Det ser kanskje ikke ut slik ennå, men vi vinner! ”

- Dutch Sheets (bildet), 27.juli 2017/Oversatt av Bjørn Olav Hansen (c)

Filipperbrevet: Et gledens brev i trengselstider, del 35

 Det hender jeg tar frem familiens russiske Matryoshka-dukker når jeg skal illustrere ordene fra Fil 3,9: "... og bli funnet i Ham, ikke med min egen rettferdighet, den som er av loven, men med den som blir gitt ved troen på Kristus, rettferdigheten som er av Gud på grunn av troen." Da tar jeg frem den største og den minste, og så legger jeg den minste inni den største og sier: 'Slik ser Gud meg i min rettferdighetsdrakt. Mitt liv er skjult med Kristus i Gud.' Jeg syntes det er en god illustrasjon. Gud ser ikke meg, Han ser Kristus! Fordi mitt liv er skjult i Kristus. Det er hva det vil si å være rettferdiggjort.

Jeg elsker disse sterke ordene: "men den som BLIR GITT VED TROEN på Kristus, RETTFERDIGHETEN SOM ER AV GUD..." 

Hva er dette? Det er evangeliet! 

"Alt det Paulus tidligere var stolt over og stolte på, fremstår nå som avfall, skrot og verdiløst skrap. Ingenting av dette gjelder for Gud. Dersom Herren går man etter i sømmene, vil han se at synden har sneket seg inn overalt. Men nå har han Kristus," skriver biskop Bo Giertz i sin kommentar til Filipperbrevet. (Bo Gietz: Forklaringer til Det nye testamente. Lunde forlag. Bind 3, side 64-65)

Paulus satte ikke lenger lit til noe i ham selv. Han satset bokstavelig talt livet sitt på en bedre rettferdighet: Kristi rettferdighet. 

Gunnar Johnstad og Tore Lund i deres 'Håndbok til Det nye testamente' lanserer en spennende tanke rundt vers ni i Fil 3: 

"Vers 9 er en summarisk sammenfatning av hele av hele den paulinske rettferdiggjørelseslæren, jfr Rom 3,21-30. At den omtales så kort,tyder på at Paulus har undervist menigheten i Filippi om den tidligere."  (Gunnar Johnstad/Tore Lund: Håndbok til Det nye testamente. Luther forlag 2007, side 368)

Så sentral som rettferdiggjørelseslæren er i den undervisningen Paulus gir har de to helt sikkert rett. Vi får den best utlagt i Romerbrevet: 

"Nå er Guds rettferdighet blitt åpenbart uten noen lov, den rettferdighet loven og profetene bevitnet. Det er Guds rettferdighet ved tro på Jesus Kristus, til alle og over alle som tror. For det er ingen forskjell, for alle har syndet og mangler Guds herlighet. Men de blir rettferdiggjort, ufortjent, av Hans nåde ved forløsningen, den som er i Kristus Jesus. Ham stilte Gud fram som et soningssted, ved troen, i Hans blod, for å vise sin rettferdighet. For Gud i sin tålmodighet hadde båret over med de synder som tidligere var gjort. Slik ville Han vise sin rettferdighet i den tiden som er nå, så Han kunne være rettferdig og rettferdiggjøre den som har troen på Jesus. Hvor er nå vår ros? Den er utelukket. Ved hvilken lov? Gjerningenes? Nei, ved troens lov. Derfor holder vi fast på at det er ved tro mennesket blir rettferdiggjort, uten lovgjerninger. Eller er Gud bare jødenes Gud? Er Han ikke også folkeslagenes Gud? Jo, også folkeslagenes, for Gud er En, Han som rettferdiggjør de omskårne av troen og de uomskårne ved troen. Setter vi da loven ut av kraft ved troen? Langt ifra! Tvert imot stadfester vi loven." (Rom 3,21-31).

fortsettes

Denne historien gjorde sterkt inntrykk på meg

Her om dagen hørt jeg historien om Rachoff. Den gjorde et sterkt inntrykk på meg. Han var det russerne kaller jurodivij Khrista radi - en dåre.

Rachoff var en mann som levde i det 18. århundre, i Arkangelsk, i de russiske nordområdene. Han var en rik, ung mann. Et syn skulle forvandle hans liv fullstendig. En natt mens han sov så Rachoff en mann som pløyde en åker. Plutselig - fra et fattigslig skur i nærheten hørte han lyden av noen som spilte en fele. Mannen med plogen stanset opp og lyttet og så fortsatte han.

Snart hørtes lyden igjen, men denne gangen hørtes det ut som om det var et barn som gråt. Mannen forlot pløyingen, gikk inn i skjulet og fant en baby som var i ferd med å dø. Han bøyde seg over barnet, tok det opp og holdt det inntil seg og barnet ble helbredet. Da var det at rachoff oppdaget hvem plogmannen var. Fra djupet av sitt hjerte, ropte hab ut: 'Bror Jesus, jeg kommer!'

Idet han etterlot seg en beskjed til sin mor, forlot han byen samme natt. Fra da av vandret han rundt i Russland, og hjalp alle marginaliserte i samfunnet han kom over. Han bygget opp igjen enkers nedrevne hus, utfordret de rike og sto frem i et fullpakket operahus og ba de som bar diamanter om å ta ansvar for slummen utenfor sin egen dørstokk. Han fortalte alle han møtte om Jesus. Rachoff var elsket av de fattige, og hatet av de fryktsomme og mektige. 

Etter en rekke arrestasjoner og forvisninger - fra Kiev, Odessa og andre steder - ble han på nytt fengslet og satt på enecelle. Der lot de ham sulte og fryse og til slutt mistet han forstanden. Helt mot slutten av livet forbarmet noen vakter seg over ham og lot han få være i en innhegnet hage. Rachoff tilbragte sine siste levedager i denne hagen. Han satt der med øynene lukket og med et stort smil om munnen mens solen lekte i ansiktet hans. Ved en anledning laget han en sirkel rundt seg idet han med små skritt sa: "Jeg danser for jeg skal snart se Gud." Så en kveld, mens han var midt inne i en slik dans stoppet han plutselig opp, ropte høyt: "Jesus!" Og var hjemme hos Gud.

Billedtekst: En russisk dåre. Illustrasjonsfoto.

Filipperbrevet: Et gledens brev i trengselstider, del 34

Et møte med Jesus forandrer alt. For Paulus var det er før og et etter den skjellsettende dagen da han var på vei til Damaskus i Syria, for å fengsle kristne. Det er på vei dit han får sitt livsforvandlende møte med Frelseren. Kristenforfølgeren Saulus blir misjonæren Paulus. Plutselig betyr ikke 'skrytelista' noe mer! Alt det som talte til hans fordel. Alt det han kunne se tilbake på og peke på når han ble spurt. Borte er det alt sammen.

Overveldet av Kristi kjærlighet og bunnløse nåde skriver han til filipperne: "Men alt det som var en vinning for meg, det regner jeg som tap for Kristi skyld." (Fil 3,7)

Det er sterke ord, men han stopper ikke der. Han skriver: "Ja, som visst regner jeg alt som tap, sammenlignet med det som er så mye mer verd, kunnskapen om Kristus Jesus, min Herre. På grunn av Ham har jeg lidd tap tap på alt, og jeg regner det som søppel, for at jeg kan vinne Kristus." (v.8)

'Skrap' bruker enkelte norske oversettelser. 'Søppel' bruker den reviderte oversettelsen av 2017 av Bibelen Guds Ord. Det sier ikke så rent lite.

Det greske ordet er 'skybalon'. Dette ordet har to betydninger: I vanlig gresk språk kan en si at det var avledet fra uttrykket 'kusi allomena' som betyr 'det som er kastet til hundene'. Går man til en medisinsk ordbok betyr ordet 'ekskrementer'.  Ifølge 'Innsikt' som er en studieutgave til Det nye testamente utgitt av Norsk Bibel kan 'skybalon' oversettes med: 'skitt', 'møkk', 'skrap', 'skrot', 'verdiløse og foraktelige ting'. (Innsikt, side 990)

Å miste alt og likevel vinne Kristus. Det er hva det handler om. Ingenting annet kan sammenlignes med Ham. Slik oppleve Paulus det. Han skrotet alt annet. Dette er ikke en teoretisk tro. Slik kan bare et menneske skrive som virkelig har opplevd Kristus. Da blekner alt annet. 

Paulus hadde oppdaget at et rett forhold til Gud er basert, ikke på Loven, men på troen på Jesus Kristus. Det er ikke noe som et menneske kan prestere, men det er en gave fra Gud. Det er ikke noe som blir vunnet ved innsats, men noe som en tar imot i tillit. 

Selve grunntanken i dette avsnittet fra Filipperbrevet er at Loven er til ingen hjelp, men det eneste som duger er å kjenne Kristus, og ta imot Guds nåde. Selve språket som Paulus bruker for å beskrive Loven - som 'skrap' eller 'søppel' - står i forhold til Kristus. Han sammenligner de to, og da vinner Kristus overlegent. Dette viser bare hvordan hans egne anstrengelser for å leve etter Loven var forgjeves. Og den gleden som stråler fram gjennom hele avsnittet viser at han har opplevdat nåden fra Gud som finnes i Jesus Kristus er fullt ut tilstrekkelig.

fortsettes

Polen: Menn tar ansvar - bekjenner nasjonens synd

Det skjer i Warsawa, Krakow og i andre storbyer i Polen. Den første lørdagen i hver måned kneler menn i hundretalls, for ikke å si tusentalls, i bønn for å bekjenne folkets synder. Det er enslige menn, og det er gifte menn, leg og lærd. De bekjenner at abort er synd og de bekjenner sin egen urenhet. De ber Gud tilgi dem.

Måtte norske menn få mot til å gjøre det samme! 

Men dette er et unikt Guds verk. Bare Den Hellige Ånd kan overbevise om synd. 

Når jeg ser dette gripende fotografiet blir jeg minnet om ordene fra 2.Krøn 7,13-14: 

"Når Jeg lukker himmelen så det ikke kommer regn, eller når Jeg befaler gresshoppene å fortære landet, eller når Jeg sender pest blant Mitt folk, hvis da Mitt folk, som er kalt med Mitt navn, ydmyker seg, ber og søker Mitt ansikt og vender om fra sin onde ferd, da skal Jeg høre fra Himmelen og tilgi deres synd og lege deres land."

Sønnen til Anne Graham Lotz kritisk syk av Covid-19

Anne Graham Lotz, datter til Billy Graham, ber om forbønn for sin sønn Jonathan. Han er innlagt på sykehus med Covid-19 og er kritisk syk. Vi slutter oss til de mange som verden over ber for Jonathan, som er 50 år, om at Gud må gripe inn og reise ham opp igjen.

Palestinerne beskylder Hamas for å ha lagret våpen i boligområder

Palestinere på Gazastripen sier at eksplosjonen som drepte en og såret fjorten torsdag fant sted i et lager som brukes av Hamas til lagring av våpen.

Det er journalist Khaled Abu Toameh som skriver dette i nettutgaven til The Jerusalem Post i dag.

Ulike palestinske fraksjoner og menneskerettighetsorganisasjoner har bedt Hamas og andre palestinske terrorgrupper om å slutte å lagre våpen i boligområder etter nok en eksplosjon, som drepte en person og såret fjorten andre torsdag. De krevde også en grundig etterforskning av eksplosjonen for å holde de ansvarlige ansvarlig.

Palestinere på Gazastripen sa at eksplosjonen fant sted i et lager som brukes av Hamas til lagring av våpen. Hamas sa at de har satt i gang en etterforskning, men har ikke gitt noen detaljer.

Torsdagens eksplosjon skjedde like etter klokka 08.00 i et hus som ligger i Al-Zawiya-markedsområdet i sentrum av Gaza by. Palestinske kilder sa at 69 år gamle Atta Ahmed Saqallah døde og 14 sivile ble såret, inkludert seks barn.

Om å bli som et lite barn

 Vi har mye å lære av barns spontanitet og frimodighet. Martha Bosquez forteller dette om sin datter, her i min oversettelse:

"Datteren vår Paige ba for mennene våre i blått på en restaurant. Åtte politibetjenter spiste middag sammen den kvelden, og Paige går opp til bordet og spør:" Kan jeg be for dere om at dere skal være trygge, og be om at Gud tar vare av dere? "

"Hver eneste en av politimennene bøyde hodet mens hun ba, og da de var ferdige med å spise, gikk en politimennene bort til bordet vårt for å si" Takk. "

Ikke bli flaue når barn er frimodige på Guds rikes vegne. De kan gjøre ting og nå inn til mennesker som vi som voksne ikke er i stand til. Og vi er neppe så frimodige som denne jenta! 

Jesus sa: "Den som ikke tar imot Guds rike slik som et lite barn, skal ikke komme inn i det." (Luk 18,17)

Filipperbrevet: Et gledens brev i trengselstider, del 33

Apostelen Paulus fortsetter sin 'skryteliste' og nevner:

3. Han var en hebreer.

Men hadde han ikke allerede skrevet at han var en israeler? Hvorfor nevner han da at han er en hebreer født av hebreere? Historien er som følger: Jødene var spredt ut over store deler av den da kjente verden. Det fantes tusener av dem i keiserhovedstaden Rom, og i Aleksandria i Egypt var det mer enn en million jøder på denne tiden. Og jødene holdt seg til Torahen og alle de forskrifter Gud hadde pålagt dem. Det eneste var at flere av dem glemte sitt eget språk: hebraisk. Det fantes for eksempel mange gresktalende jøder. Da var det annerledes med Paulus. Som den rettroende jøde han var holdt han på språket sitt, selv om han behersket flere språk, deriblant gresk. 

Paulus var født i den hedenske byen Tarsos. Sin utdannelse hadde han fått sin utdannelse hos en av samtidens mest anerkjente lærde, Gamaliel, jfr Apg 22,3.

4. Han var en brennende fariseer.

At Paulus var medlem av denne tidligere vekkelsesbevegelsen var noe han nevner flere ganger i Apostlenes gjerninger, jfr Apg 22,3; 23,6 og 26,5. Navnet fariseer betyr: 'de som skiller seg ut'. De tok ikke del i det offentlige liv og ikke del i offentlige oppgaver. Som fariseer hadde Paulus innviet hele sitt liv til den strengeste av alle de jødiske gruppene. Som fariseer var han ulastelig når det gjaldr å følge Loven og jødedommens forskrifter. 

5. Han forfulgte Kristi forsamling

Som fariseer og rettroende var han desto mer ivrig etter ikke bare å ta et oppgjør med de kristne, men forfølge dem fra sted til sted.  Han bokstavelig talt jaget dem, og trodde at han tjente Gud med å gjøre det. Dette plaget Paulus i årene etter at han selv ble en Kristi etterfølger. Igjen og igjen tar han det opp, jfr Apg 22,3-21;26,4-23 og 1.Kor 15,8-13. 

6. Etter loven var han uklanderlig

Paulus hevder at det ikke fantes noen av noens krav som han ikke hadde oppfylt.

Slik lister altså Paulus opp for sine lesere sitt rulleblad.  Han kan best beskrives som en god og pliktoppfyllende religiøs mann, som tilhørte den strengeste og mest selvdisiplinerte gruppering innen Jødedommen. Han brant av iver etter å gjøre alt det Gud påla ham. Alt dette kunne Paulus ha lagt på vektskålen til sin fordel. Men en skjellsettende opplevelse på vei til Damaskus i Syria hvor hans oppdrag er å finne de kristne og få dem arrestert, snur alt på hodet. Det er et før og et etter Damaskus-reisen. Plutselig betyr ikke noe av dette noen ting lenger. Han anser det for skrap, for søppel. 

Hvorfor? Mer om det i neste artikkel.

fortsettes

Profetisk: Hellig, hellig, hellig

Richardo Colon maler profetiske bilder. Han er fra Bronx i New York, men er nå bosatt i Betlehem i Pennsylvania. Av yrke er han bygningsarbeider, men er også eldste i en lokal menighet. Dessuten maler han profetiske bilder i forbindelse med konferanser. Nylig delte ha dette bildet, og jeg ble så grepet av det og jeg ble påminnet det en rekke ganger. Kanskje fordi jeg drømte om englevinger nylig. Den opplevelsen har jeg delt i en egen bloggartikkel. Jeg tok kontakt med Ricardo Colon, og fikk hans velvillige tillatelse til å gjengi maleriet.

Sammen med bildet av denne serafen, hadde Richardo Colon publisert en profeti. Nå er denne profetien personlig rettet til en bestemt person, men den har likevel et innhold som mange kan ta til seg, derfor har jeg oversatt den til norsk:

Mens jeg ba for deg. Jeg så en seraf som dekket deg med vingene. Dette er skapninger som omgir Guds trone. Serafer gjør Guds hellighet kjent for alle som våger å nærme seg Guds trone. De er også overnaturlige vesener. Serafer hjelper oss å se Guds hellighet på en slik måte at den avslører de djupeste, mørkeste stedene i våre egne hjerter. I dette maleriet nærmer du deg Guds trone, og en av serafene fløy til deg og dekket deg med to av vingene hans. Men fordi du har tilgang til Guds trone gjennom Kristi utøste blod, er du hellig og rettferdig i Guds øyne.                                                    

Denne engelen hadde to sverd, det ene sverdet ble kalt sjel, det andre ble kalt ånd, og du hadde også et sverd, som ble kalt Guds ord. Denne engelen dekket deg for å la mørkets krefter vite at du er hellig, at du er Guds barn. Denne engelen dekket ansiktet som et tegn på ydmykhet, og han dekket også ansiktet ditt. De to andre vingene dekket hans og føttene dine fordi føttene dine er helliget.                                  

Å være i nærvær av Gud gjør deg hellig og strålende. Fienden og til og med mennesker som nærmer deg deg, må møte denne engelen. Han er beskytteren din. Han erklærer at det er en gave som er hellig, hvem meg? Ja du. Du er hellig fordi han er hellig. Du har del i hans ære fordi du er hans barn. Så når du ser på dette maleriet, vær oppmerksom på at du ikke er tilgjengelig i mørkets rike. Når du går inn i et rom, roper denne engelen hellig, hellig, hellig (o boy, dette vil være veldig kontroversielt). Og de med åndelig dømmekraft vil høre det og bøye seg. Og de uten åndelig dømmekraft vet ikke hva de skal gjøre, men vet at atmosfæren har skiftet. Studer dette, søsteren min. Vi tilhører et overnaturlig rike, barn av Guds rike. Gjør deg klar. Du vil se dette når du går ut for å forkynne eller undervise eller profetere. HELLIG, HELLIG, HELLIG.

Filipperbrevet: Et gledens brev i trengselstider, del 32

 Om det var noen i det hele tatt som kunne sette sin lit til det menneskelige så var det fariseeren Saulus, han som skulle bli apostelen Paulus. Han hadde alt på sin side. Han var "omskåret på den åttende dag, av Israels slekt, av Benjamins stamme, en hebreer av hebreere, i forhold til loven en fariseer, i nidkjærhet en forfølger av menigheten og etter loven var jeg blitt ulastelig..." (Fil 3,5-6)

La oss se littt nærmere på de fortrinnene Paulus hadde: 

1, Han var omskåret på den åttende dag.

Dette går helt tilbake til patriarken Abrahams dager. Gud hadde gitt ham dette påbudet: "I slekt etter slekt skal hvert guttebarn hos dere omskjæres når det er åtte dager gammelt." (1.Mos 17,12) Dette budet var så blitt til en evig lov i Israel, jfr 3.Mos 12,3. Hvorfor nevner Paulus dette i denne sammenhengen? Var ikke dette selvsagt siden han var en hebreer? Jo, men det var for å understreke at han fulgte Loven til punkt og prikke. Fordi han var omskåret på den åttende dag, skilte han seg ut fra ismaelittene som ble omskåret da de var 13 år! jfr 1.Mos 17,25. Og han var heller ingen proselytt som sent i livet hadde kommet til tro og dermed måtte omskjæres som voksen. Med dette utsagnet understreker Paulus at han var født inn i den jødiske tro og med alle de tradisjoner det innebærer.

2. Han var av Israels folk,

'Israelitt' var det navnet jødene brukte når de skulle beskrive det helt enestående forholdet de sto i overfor Gud. 'Israel' var jo det navnet Gud hadde gitt til Jakob når han hadde kjempet med Gud, jfr 1.Mos 32,28.Ved å kalle seg selv israelitt pekte Paulus på at hans avstamning var absolutt ren og ekte.

3. Han var av Benjamins stamme.

Det vil si at han ikke bare var en israelitt, men han tilhørte selve eliten i Israel. Benjamins stamme hadde en spesiell plass innen det israelske aristokrati.

Benjamin var Rakels sønn, og hun var Jakobs høyt elskede hustru, og av alle de 12 patriarkene var det bare han som var blitt født i det lovede land, 1.Mos 35,17-18. Det var fra Benjamins stamme den første kongen over Israel var kommet, jfr. 1.Sam 9,1-2, og det var utvilsom etter denne kongen Paulus hadde fått sitt opprinnelige navn Saul. 

Da kongeriket var blitt delt under kong Rehabean, gikk 10 av stammene sammen med Jerobeoam, og Benjamin var den eneste stammen som forble trofast mot Juda, jfr. 1.Kon 12, 21. Da de vendte tilbake fra utlendighet, var det Benjamins og Judas stammer som dannet kjernen i den nyfødte nasjonen, jfr. Esra 4,1. 

Ved den store Purim-festen som ble feiret hvert år til minne om utfrielsen som Esters bok forteller om, er den sentrale personen Mordekai, og han var av Benjamins stamme. 

Når Paulus nå slår fast at han var fra Benjamins stamme, erklærer han ikke bare at han er israelitt, men at han tilhørte Israels høyeste aristokrati.

fortsettes

Polsk lov som forhindrer tilbakelevering av jødisk eiendom passerer i senatet

"Loven vil sterkt skade [Israels] forhold til Polen," sa utenriksminister Yair Lapid, til The Jerusalem Post fredag ettermiddag.

Den polske loven som i det vesentlige hindrer jøder i å få tilbake eiendom som ble stjålet fra familiene deres under Holocaust og etter krigen av det kommunistiske regimet i Polen ble vedtatt i det polske senatet på fredag. Loven vil gjøre det nesten umulig å anke avgjørelser som er gjort på eiendom som ble stjålet for mer enn 30 år siden. 

Loven som ble vedtatt på fredag inneholder imidlertid to endringer som ikke var en del av det opprinnelige lovforslaget. Først ble en forlengelse på tre måneder godkjent for å sende inn forespørsler før loven trer i kraft. For det andre vil den nye loven ikke gjelde for eksisterende krav og pågående saker.

Likevel vil "loven sterkt skade [Israels] forhold til Polen," sa utenriksminister Yair Lapid etter kunngjøringen. "Polen vet veldig godt hva som er riktig og anstendig å gjøre," la han til.

"Israel er dypt bekymret for den polske lovgivningen om spørsmålet om restitusjonsrettigheter for ofrene for Holocaust. Hvert trinn i lovgivningsprosessen er en bekymringsfull utvikling," twitret Lapid fredag ettermiddag.

"Vi vil ikke gå tilbake på vår forpliktelse til verdighet for ofrene for Holocaust, å opprettholde deres rettigheter og bevare deres minne," la han til.

Oppsiktsvekkende minnehøytidelighet

Under åpningsseremonien til Tokyo-OL i dag var det et minutts stillhet for å hedre minnet om de israelske ofrene for massakren i München i 1972. Dette er første gang ofrene blir hedret i åpningsseremonien til de olympiske leker. Under OL i 1972 ble 11 israelske idrettsutøvere og trenere myrdet av åtte palestinske terrorister i München.

Stillhetens øyeblikk ble også holdt til ære for COVID-19-ofre over hele verden.

Det er The Jerusalem Post som skriver dette i sin nettutgave i dag.

Billedtekst: Medlemmer av israelske idrettsorganisasjoner danner en æresvakt foran kommandobiler som bærer likene til ofrene for massakren i München under minnestundene på Lod lufthavn.

(fotokreditt: GPO FLICKR / WIKIMEDIA COMMONS)

Menighetens samling en eskatologisk handling

 “Menigheten er konstituert som et nytt folk

som er samlet fra nasjonene

for å minne verden om at vi faktisk er ett folk. Når menigheten samles er det derfor en eskatologisk handling

som er forsmaken på enheten

av de helliges fellesskap. ”

- Stanley Hauerwas (bildet),

teolog.

Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Filipperbrevet: Et gledens brev i trengselstider, del 31

 'Utapåklistret' hellighet og glede er ikke bare slitsomt - det er reinspikka fariseisme! Noe av det som provoserer meg er disse nymotens innledningene til møter og gudstjenester, hvor møtelederen kjekt spør: 'Er vi glade i dag?' eller enda verre: 'Nå er vi glade dere!' Og så tvinges vi alle til å svare bekreftende på dette: 'Joda, vi er glade vi!' Så livsfjernt kan det bli. 

Når apostelen Paulus skriver om gleden, er det ikke noe overfladisk eller livsfjernt: "For øvrig, mine søsken, gled dere i Herren." (Fil 3,1) Paulus har møtt gleden personifisert: JESUS! "Dette har Jeg talt til dere for at MIN GLEDE skal være i dere, og for at deres glede skal være fullkommen." (Joh 15,11)  Jeg merker meg at Jesus snakker om Hans glede og at denne gleden er fullkommen. Altså ikke en overfladisk glede, men en guddommelig. Den er uavhengig av omstendighetene. 

Så er det da også gleden som er dette brevs tema. 

Den kristne gleden er en glede i Herren. Grunnleggende for denne gleden er at en kristen alltid lever med Guds kjærlighet og nærvær over sitt liv. Vi kan miste alt, men vi kan aldri miste Kristus. Til den kristne forsamlingen i keiserbyen Rom, med alt det mørke og ondskap denne byen representerte, skriver apostelen Paulus: 

"Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? Trengsel, angst, forfølgelsem hungersnød, nakenhet, fare eller sverd? Det står skrevet: For Din skyld blir vi drept hele dagen lang. Vi blir regnet som slaktesauer. Men i alt dette skal vi mer enn seire ved Ham som elsket oss. For jeg er overbevist om at verken død eller liv, verken engler eller myndigheter eller makter, verken det som er nå, eller det som skal komme, erken høyde ller dybde eller noen annen skapning skal være i stand til å skille oss fra Guds kjærlighet, den som er i Kristus Jesus vår Herre." (Rom 8, 35-39)

Vi må minne hverandre om hvor Paulus befinner seg når han skriver disse ordene: "For øvrig, mine søsken, gled dere i Herren. Å skrive det samme til dere igjen er ikke tungt for meg, og for dere gir det bare større visshet." (Fil 3,1)

Mest sannsynlig sitter han fengslet i Rom. Gleden i Herren er ikke avhengig av ytre omstendigheter. Selv der kan Paulus kjenne på gleden i Herren. Som skriftlærd husket han sikkert ordene fra Neh 8,10: "Gleden i Herren ER DERES STYRKE."  

"Fangen Paulus har talt om sin glede midt i uvissheten. Nå tar han igjen opp temaet. Han formaner filipperne til å glede seg - midt under forfølgelsene. De skal glede seg 'i Herren'. Igjen møter vi disse ordene, ikke som et fromt begrep hengt på av gammel vane, men som en påminnelse om selve hovedsaken. Det går an å glede seg midt i vanskelighetene når vi lever i fellesskap med Kristus, eier hans tilgivelse og har ham i sin nærhet. Uansett hva som skjer, vvet vi at fienden ikke kan skille oss fra ham." (Biskop Bo Giertz: Forklaringer til Det nye testamente. Lunde forlag, bind 3, side 63-64)

Paulus er heller ikke fremmed for å gjenta seg selv. Han kjenner gjentagelsens hemmelighet. Og han unnskylder seg ikke for å gjøre det heller. Noe godt kan ikke sies for ofte. Som forkynnere skal vi verken skamme oss eller unnskylde oss for å gjenta noe fra Guds ord. Mye mindre sitter igjen enn det vi tror av vår forkynnelse og undervisning. 

fortsettes

En drøm om englevinger

 I natt drømte jeg om englevinger. Svære englevinger. Jeg tenkte umiddelbart på ordene fra Åp 18,21 som beskriver "en veldig" eller "mektig engel", alt ettersom hvilken bibeloversettelse du bruker. Men et annet bibelvers har også kommet til meg: "Og jeg så, og se! - en hvit sky og på skyen satt En som lignet Menneskesønnen. På sitt hode hadde Han en gullkrone og i sin hånd en skarp sigd. En annen engel kom ut av tempelet og ropte med høy røst til Han som satt på skyen: Sving sigden Din og høst inn, for innhøstningens time er kommet for Deg, for høsten på jorden er fullmoden. Han som satt på skyen, svingte da sigden sin over jorden,  og jorden ble høstet." (Åp 14,14-16)

I drømmen så jeg ikke engelen, bare de enorme vingene, som berørte jorden så mjukt og lett. Jeg ble sterk berørt av det jeg så i drømmen. 

Filipperbrevet: Et gledens brev i trengselstider, del 30

I enkelte kristne miljøer er det ikke greit å være syk. Jeg holdt på å si: I enkelte kristne miljøer er det ikke sunt å være syk! Ikke om du er kronisk syk, i hvert fall. Det er ikke bare en forventning om at du skal være frisk, men du ansees å ha liten tro om du er syk. Alle kristne skal være friske. Det er lett å si for de som ikke er syke. Jeg har selv møtt dette - mange ganger i kristne miljøer. Er du syk må det være noe galt med deg, med bekjennelsen din, kanskje det er snakk om en skjult synd? 

Da er jeg glad at det i den kristne forsamlingen i Filippi fantes en som nettopp var syk, ja døden nær. Epafroditus var til og med en av Paulus' nærmeste medarbeidere. Paulus beskriver ham som: "min bror, medarbeider og kampfelle, han som ar budbærer til dere og som tjente meg med det de hadde bruk for." (Fil 2,25)

Men så ble han syk: "For han var virkelig syk, nesten til døden." ((Fil 2,27)

Slik kan også skje med en kristen. Og alle kristne dør en dag. Oftest av en sykdom. 

Og man burde ikke kjenne på fordømmelse for det! Lidelsen er og blir et mysterium. Sykdom rammer alle, uansett hvor hellige de måtte være! Kanskje er noen av de mest trofaste Herrens vitner rammet av sykdom.

Epafroditus ble frisk igjen, men det er heller ingen selvfølge! "Men Gud hadde barmhjertighet med ham, og ikke bare med ham, men med meg også, så jeg ikke skulle få dobbelt sorg." (Fil 2,21)

Epafroditus er ikke den eneste i Det nye testamente som ble syk. "Trofimos etterlot jeg syk i Miletos" (2.Tim 4,20). Tror du Paulus hadde bedt for ham. Timoteus var stadig syk, og da Paulus kom til Galatia-området var han så syk at noen ville gi ham 'deres øyne', med andre ord det beste de hadde for at han skulle bli frisk igjen.

Jeg fryder meg over alle som blir helbredet. Hvorfor alle ikke blir det, vet jeg ikke. Det overlater jeg til Gud. Jeg vet at alle en dag blir friske, men om det skjer i dette liv eller når jeg har brutt målstreken og er hjemme i himmelen, vet bare Gud. Jeg fortsetter å be, både for min egen helbredelse og andres, og har sett mange bli helbredet i min tjeneste fra alvorlige sykdommer, selv om jeg selv har flere alvorlige sykdommer.

Slik er livet med Gud. Vi har ikke svar på hvorfor noen blir alvorlig syke - og dør, men det er det ingen andre som har heller. De som mener seg å vite svaret, legger mye byrder på skuldrene til de som har tunge byrder å bære fra før av. Hold opp med det!

I neste artikkel begynner vi på gjennomgangen av Filipperbrevets tredje kapittel.

fortsettes

Vi er håpets folk

 Når vi sier til folk: 'Jeg skal be for deg', er det en svært viktig forpliktelse. Det triste er at denne bemerkningen ofte ikke er noe mer enn et velment uttrykk for omtanke. Men når vi lærer oss å vie tankene til det hjertet er opptatt av, blir alle som har vært del av livet vårt ført inn i Guds legende nærvær og berørt av ham i vårt vesens kjerne. Vi snakker her om et mysterium som ikke kan uttrykkes i ord. 

Mysteriet er at hjertet, som utgjør kjernen i vårt vesen, blir forvandlet av Gud og innlemmet i hans eget hjerte, et hjerte som er stort nok til å omfavne hele universet.

Gjennom bønn kan vi bære all menneskelig smerte og sorg, all konflikt og pine, all tortur og krig, all sult, ensomhet og elendighet i hjertet, ikke fordi vi har eksepsjonellt stor psykisk eller emosjonell kapasitet, men fordi Guds hjerte har blitt ett med vårt.

- Henri Nouwen: Du er elsket. Luther 2019, side 221.