Fengslet av Guds kjærlighet

Alle av oss er fengslet av noe. Hvordan vi velger å leve vil indikere hva slags fengsel vi har valgt.

Da Paulus skrev fengselsbrevene sine, skrev han med førstehåndskunnskap om hva det innebar å bli fengslet. Han ble holdt bak lås og slå som begrenset bevegelsen hans. Hans naturlige tilstand avslørte hva det innebar å følge Jesus. Hans fengsling ble et sted med stor frihet og åpenbaring.

Efeserne er blitt beskrevet som alpene i Paulus’ skrift, høydepunktet i hans tale til kirken. Etter å ha skrevet tre kapitler som definerer vårt åndelige liv som mennesker som sitter med Kristus i evigheten, i kapittel fire, begynner han praktisk talt å anvende denne forståelsen på våre åndelige liv som beskriver hvordan vi bør leve.

Paulus begynner kapittel fire med ordet «Derfor». Det ordet betyr at vi bør vurdere hva han nettopp skrev når vi bruker vår tro på livets spørsmål.

«Derfor ber jeg, en fange for å tjene Herren, deg om å leve et liv som er verdig ditt kall, for du er kalt av Gud. Vær alltid ydmyk og mild. Vær tålmodige med hverandre, og ta hensyn til hverandres feil på grunn av din kjærlighet. Gjør alt for å holde dere forent i Ånden, bind dere sammen med fred» (Efeserne 4:1-3).

Å være fengslet av Gud betyr at vi ikke vil prøve å unnslippe hans kjærlighet. Vi vil leve et liv som er verdig vårt kall – et kall definert av Gud, ikke våre udisiplinerte ønsker eller en grunn tolkning av vår tro.

Vårt kall blir stengene bak som vi velger å leve. Det er et ydmykt og mildt liv som er tålmodig med dem vi er uenige med. Den gir rom for trosfeller som ennå ikke har underkastet seg fengslingen av Guds kjærlighet.

Dette kallet gjør alt for å forbli forent i Ånden og ikke prøve å finne en måte å unnslippe Guds kjærlighet til å gjøre som vi vil. Dette er bare mulig hvis vi har bundet oss til Kristi kall for våre liv – et kall som er fengslet av Guds kjærlighet og åpenbart av vår forpliktelse til Jesus og hans rike. Det er den eneste typen frihet som kan tilfredsstille vår sjel uansett hvor vårt kall fører oss.

- Garris Elkins/oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen

Langsomhetens åndelige visdom

 Gå saktere! Det er et godt åndelig råd. Vi haster ofte av gårde. Ser ikke landskapet rundt oss. Har ikke tid for å sanse eller stanse opp. 

Noen har gått veien før oss. Vi trenger å lære av dem. De som kjenner stiene og landskapet fordi de har bodd der og vandret der hele livet. De er verd å lytte til. Bibelen sier: "Husk på deres veiledere, dem som har talt Guds ord til dere. Følg etter deres tro og legg merke til utgangen av deres ferd." (Hebr 13,7-9) Vi trenger kjentfolk, mennesker med levd liv. Vi klarer ikke alt alene. Den som innser det er klok.

Hvor stanser Den Hellige Ånd i ditt liv akkurat nå? Vi trenger å ta en pust i bakken, før vi vandrer videre. 

Det sikreste tegnet på at vi har med Den Hellige Ånd å gjøre er mjuke hjerter

 Den indre bønnen leder til kontemplasjon og har brådjup.

Ordene til Teresa av Avila, som jeg siterte i den forrige artikkelen jeg skrev om den indre bønnen, dukker stadig opp og lever sitt eget liv i meg disse dagene: "Det gjelder ikke å tenke mye, men elske mye!"

Den kristne bønnen er først og fremst hjertets bønn, og bønnen er helt fra begynnelsen av en kjærlighetsrelasjon mellom Herren og den som ber. Den er del av et samfunn mellom Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd. Den er en dynamisk virkelighet, under stadig utvikling.

Bønnens mål er kontemplasjonen - den stille betraktningen, dvelingen - ved det mysteriet som er Gud. Han som er bortenfor vår fatteevne. Kontemplasjonen handler om å la seg lede av Ånden. Den er ene og alene et Guds verk og overfor den er mennesket maktesløs. Det eneste vi kan gjøre er å stille oss innfor Guds ansikt, i stillhet, og overlate seg i Guds hender. Vi må være rede, oppmerksomme, helt åpne. Jeg glemmer ikke den britiske sjelesørgeren Joyce Huggett, som deltok på en retreat i et anglikansk kloster for noen år tilbake. Munken som ba for henne, ba om at hun måtte være 'radikalt åpen for Gud'. Det synes jeg er et godt og ikke minst beskrivende uttrykk for det vi snakker om. I stillhet pleier jeg å forme mine hender som en skål, som en symbolsk handling om at jeg er åpen for hva Gud vil gi meg.

At bønnen er orientert mot kontemplasjonen og dermed er i stadig utvikling og bevegelse, er et kjennetegn ved den indre bønnens liv. 

Det sikreste tegnet på at vi har med Den Hellige Ånd å gjøre, er ikke tegn og under, men mjuke hjerter.

En disippelgjørende menighetsbevegelse

 Denne dagen er det ganske nøyaktig 500 år siden den anabaptistiske bevegelsen ble født i Zürich i Sveits. Dette er dagen da den første troendedåpen fant sted blant dem som begynte å sette spørsmålstegn ved barnedåpen og folkekirken. Det er likevel ikke synet på dåpen som skulle definere døperbevegelsen. Den lutherske teologen og kirkehistorikeren Carl Fredrik Wisløff har i sin dogmehistorie påpekt at det som skiller det som skulle bli Reformasjonens tredje gren er synet på kirken. Mens de øvrige reformatoriske bevegelsene bygget på folkekirketanken, var anabaptistene opptatt av å være en disippelbevegelse hvor kun bekjennende kristne utgjorde menigheten. Døperbevegelsen sprang ut fra bibelgrupper, hvor Bibelen ble satt i høysetet. Det var etter grundige studier av Guds ord at en gruppe rundt reformatoren Zwingli fant frem til at de måtte forkaste barnedåpen. 21.januar 1525 møttes denne gruppen og lot seg døpe på bekjennelsen av sin tro. En av dem som var med var en mann ved navn Conrad Grebel. Han var da omkring 27 år gammel og hadde ikke mer enn tre år igjen å leve. Han var en av byens ledende menn, og hadde fått en bra utdannelse ved universitetene i Basel, Wien og Paris. På grunn av økonomiske og personlige problemer avbrøt Conrad sine studier og i 1520 flyttet han hjem til Zürich. I Zürich var Zwingli den ledende presten og han hadde begynt sitt evangeliske program for å reformere kirken i byen. Conrad Grebel sluttet seg til kretsen rundt Zwingli, som besto av lokale prester og unge akademikere. De studerte Bibelen på grunnspråket og annen klassisk litteratur. Zwinglis innflytelse og Grebels egen bibellesning ledet fram til en personlig omvendelse og kursendring våren 1522. Conrad Grebel ble en hengiven etterfølger av Jesus.

Conrad Grebel fortsatte sine bibelstudier, og sammen med en gruppe andre likesinnede kom de blant annet fram til følgende konklusjoner:

1. De betonet en levende tro og at den måtte lede til et liv i kjærlighet og etterfølgelse.

2. De forkastet barnedåpen og argumenterte for at man bare skulle døpe troende mennesker.

3. De ønsket seg en forsamling som bygget på frivillighet, uten tvang og påbud av noe slag.

4. De så på nattverden som et enkelt fellesskapsmåltid til minne om Kristus.

5. De tok avstand fra bruk av våpen, vold og krig.

Iløpet av høsten 1524 ble dåpsspørsmålet sentralt ved at Zwingli mente at alle familier måtte døpe barna sine innen en uke. De som vegret seg for å gjøre dette skulle forvises fra distriktet. De forbød også Grebel og vennene hans å komme sammen for å snakke om dåpen.

På kvelden 21.januar 1525 kom de likevel sammen ca. 15 menn og kvinner hjemme hos Felix Mantz i det sentrale Zürich. Med stor beven og under bønn besluttet de seg til å ta det avgjørende skrittet. En mann ved navn George Blaurock ba Conrad om å døpe ham. Etter å ha blitt døpt, døpte George selv de andre på bekjennelsen av deres tro. Dermed var den anabaptistiske bevegelsen født og den spredte seg som en underjordisk husmenighetsbevegelse tross stor motstand. Døperbevegelsen ble forfulgt av både den katolske, lutherske og reformerte bevegelsen og tusenvis av mennesker ble drept på de mest bestialske måter, enten av sverdet, drukning eller de ble brent på bålet - ene og alene på grunn av sin tro og overbevisning.

Den enkle indre bønnen

 Jeg vender stadig tilbake til den hellige Birgitta av Vadstenas ord: "Jo mer jeg oppholder meg i Guds nærvær, jo enklere blir jeg." Det tror jeg også gjelder bønnen. Mens tidebønnene har sin egen rytme og form, har den indre bønnen ingen øvelse som du foretter etter et strikt, uforanderlig skjema eller etter etter en fast metode. Den indre bønnen har ingen bestemt form, som man nøyaktig og lett kan beskrive. Den er en bevegelse, tilvekst, hendelse. Den utvikler seg uopphørlig. 

Den indre bønnen er en dynamisk virkelighet. Apostelen Paulus beskriver denne indre virkeligheten i Romerbrevet: "Dere har ikke fått den ånden som slavene har, så dere igjen skulle være redde. Nei, dere har fått Ånden som gir rett til å være Guds barn, den som gjør at vi roper: Abba, Far. Ånden selv vitner sammen med vår ånd om at vi er Guds barn...Også vi som har fått Ånden, den første frukt av høsten som kommer, sukker med oss selv og lengter etter å bli Guds barn fullt og helt når kroppen vår blir satt fri...På samme måte kommer også Ånden oss til hjelp i vår svakhet. For vi vet ikke hva vi skal be om for å be rett, men Ånden selv går i forbønn for oss med sukk uten ord. Og han som gransker hjertene, vet hva Ånden vil; for Ånden ber for de hellige etter Guds vilje." (Rom 8,15-16, og v.23, og v.26-27)

Den indre bønnen er ikke noe mer eller mindre enn disse Åndens sukk i vårt indre. Den indre bønnen er med andre ord helt orientert mot det vi kaller kontemplasjon, som også kan oversettes 'den indre betraktningen'. Den indre betraktningen er dette at vi stille dveler ved Kristus. Det at den indre bønnen er orientert mot kontemplasjonen og derfor er i stadig utvikling, er et vesentlig grunndrag i den kristne bønnen. Den kristne bønnen er først og fremst dette: hjertets bønn. For i kontemplasjonen spiller kjærligheten en langt viktigere rolle enn forstanden. For å sitere Teresa av Avila gjelder det ikke å tenke mye, men å elske mye. Det er Teresa som har kommet med denne fantastiske definisjonen av bønnen: "Bønnen er ikke noe annet enn en vennskapelig omgang og flittige samtaler i ensomhet med den som vi vet elsker oss."

Skjult i en klippe på nødens dag

 Det har vært noen dager med smerter som har vært helt hinsides. Nesten så jeg ikke har klart å puste. Samtidig har det vært forunderlige dager, dager da jeg har opplevd noe av det som står i 1.Kor 2,9:  "Men, som det står skrevet: Det som intet øye har sett og intet øre hørt, om det som ikke kom opp i noe menneskers hjerte, det som Gud har beredt for dem som elsker ham." Det er virkelig sant at Gud har beredt litt av hvert for dem som elsker ham!

Guds evige hensikt var å åpenbare seg selv i Sønnen, og Jesu hensikt er å vise oss og føre oss til Faderen.

Det er noen ord fra Joh 17,25-26 som har blitt så levende for meg disse dagene: "Rettferdige Far! Verden har ikke kjent deg, men jeg har kjent deg. Og disse har erkjent at du har utsendt meg. Og jeg har kunngjort ditt navn for dem, og skal fortsatt kunngjøre det, for at den kjærlighet som du har elsket meg med, skal være i dem, og jeg jeg i dem."

Jesus kom for å åpenbare Fars kjærlighet til oss og introdusere Fars navn. Det blir større og større for meg. I Joh 16,27, leser vi: "For Faderen selv elsker dere..." Når Jesus lære disiplene å be er det dette bildet av Gud han introduserer dem for: "Vår Far..."

Mens smertene er på det mest intense får jeg en talemelding fra en venn. Han kjenner ikke til hvordan disse smertefulle dagene har vært, men han deler et syn hvor han ser meg i en hule, og hulen omdannes til Guds bankende hjerte for verden. Det var ikke tilfeldig, for selv om dagene er smertefulle har Gud beredt noe for dem som elsker ham. Dette er dager badet i Guds Farskjærlighet. Det er virkelig sant at Gud skjuler oss i sin klippe på nødens dag.

"En ting har jeg bedt Herren om, det søker jeg etter: At jeg må bo i Herrens hus alle mitt livs dager for å skue Herrens prakt og grunne i hans tempel. For han gjemmer meg i sin hytte på den onde dag, han skjuler meg i sitt skjermende telt. På en klippe fører han meg opp." (Salme 28,4-5)

Forsakelsen og troen

 Ved siden av den åndelige lesningen og øvelsen i å venne seg til å leve i Guds nærvær, er forsakelsen en forutsetning for den indre bønnens liv. Forsakelse er ikke et ord som brukes ofte i dag. Det har gått av moten. Men det kommer dager, ja lange perioder, da man smertefullt får erfare hvordan ens liv står i veien for at Jesus skal vokse, hvordan man tross sin lengsel og sin streben stadig krøker seg inn i seg selv.

Selv om man ved å la seg døpe lot det gamle mennesket dø, må denne prinsipielle død bli en eksistensiell virkelighet. I dåpen ble troens frø lagt ned i sjelen, men dette frøet må få vokse og gjennomsyre hele mennesket. 

Bønnelivet er ingenting annet enn Jesu stadige tilvekst i menneskets vesen.

Vi kan gjerne si med ordene til Wilfrid Stinissen, her i min oversettelse, "at bønnen er det kraftigste og mest effektive middelet om man vil miste sin sjel i Gud. Men samtidig må man legge til at den ekte, rene bønnen trenger fram akkurat i den grad det gamle mennesket dør. Vi kan ikke være åpne for Gud om vi fremdeles er fylt av oss selv."

"Å elske Gud er ", i følge Johannes av Korset, "for Guds skyld å arbeide for å effektivt befri seg fra alt som ikke er av Gud." Hele tiden må vi vende tilbake til Jesu ord og fornekte oss selv og ta vårt kors opp og følge ham. Veien er smal, og porten er trang. Det kristne livet er et liv i forsakelse og tro.