onsdag, januar 23, 2019

Dager med skodde

Sikringskost for dager med skodde! Det synes jeg er en passende beskrivelse av R.S. Thomas: 'Ein stad mellom tru og tvil' - dikt i utvalg - i stilsikker og nydelig gjendikting av Hans Johan Sagrusten.

Det er underlig dette, men den walisiske presten og poeten Ronald Stuart Thomas har en egen evne til å finne meg. Særlig på vanskelige dager. Slitsomme dager, Dager da kreftene er få og små. Da passer poesien meg. Da finner jeg frem igjen denne diktboka. Eller rettere - den finner meg.

En ble provosert her om dagen av at jeg sa at bønn kan være slltsomt og kan stjele krefter. Det er når bønn blir mesterskap i å uttrykke seg. Men jeg står for det jeg sa og skrev ved den anledning. For - om ikke troen er ærlig, er den ikke slitesterk. Da tåler den ikke et brusstent halleluja. Da er den påtatt.

"Det er kjensla av Guds fråvær som opptek Thomas," skriv Sagrusten i forordet til denne diktsamlinga, og legger til: "Kvar gong eit menneske møter Gud eller kjenner nærværet hans, er det berre som ein uklår skugge, eit spor vi ikkje kan tyde. Men fråværet kan somme tider vera så intenst, så fullt av lengsle, at ein ikkje ville ha vore forutan. Ja, fråværet liknar nokre gonger på det nærværet ein stundar etter." (s.11)

Akkurat nå er det dette diktet av Thomas som taler til meg - eller med meg, om du vil:

På kne

Stunder av stor ro,
på kne foran eit altar
av tre i ei steinkyrkje
om sommaren, ventar på at Guden
skal tala, lufta er ein stige 
for stilla, solljoset slår
ein ring om meg, likesom eg spela
ein stor rolle. Og publikum
er stille, heile den tette krinsen
av ånder som ventar, likesom eg,
er bodskapen.

Suffler meg, Gud,
men ikkje enno. Kvar gong eg talar,
endå om det er du som talar
gjennom meg, er det noko som går tapt.
Meininga ligg i å vente.

Så langt R.S. Thomas.

Jeg tenker:
Dager uten ord på mine lepper.
Det er også bønn.

tirsdag, januar 22, 2019

Hvorfor denne trangen etter å gå ut mot andre kristnes trosutøvelse?

Hvorfor denne sterke trangen etter å gå ut mot andre kristnes trosutøvelse og praksis? Hvorfor dette behovet for å si at deres trosutøvelse og praksis er feil, mens ens eget er rett og mer i samsvar med Bibelens, enn andres? Hvorfor denne ubendige trangen etter å korrigere?

Jeg undrer meg over hva som er det egentlige motivet?

Hvorfor ikke rett og slett la andre få være i fred, og respektere at andre ser ting litt annerledes enn meg? Hvorfor blande meg borti noe jeg egentlig ikke har noe med?

Om andre ber annerledes enn meg - hva så?
Om andre tilber Gud annerledes enn meg - hva så?
Om andre feirer gudstjeneste annerledes enn meg - hva så?

Har jeg ikke nok med meg selv og skal ikke jeg stå til ansvar for Gud selv hva angår mitt liv?

Hva kommer det av at jeg tror jeg er på rett kurs, mens de andre er villfarne?
Hva kommer det av at jeg tror at jeg har sett mer enn andre?


Hva er det jeg er redd?
Hvorfor blir jeg så sinna?

Hvorfor denne trangen etter å baktale i stedet for å fremsnakke?
Hvorfor denne trangen etter å fordømme i stedet for å velsigne?
Hvorfor denne nedlatenhet i stedet for raushet?

Tror vi virkelig at det er bare vi som kommer til himmelen, eller kan det hende Gud har barn andre steder også enn i min menighet og i vårt kirkesamfunn?  At det finnes andre benådede syndere i andre sammenhenger?

Jeg undres siden noen fremstiller det som det bare finnes en måte å be på - den spontane, den verbale, mens andre måter er relligiøse og fører bort fra Gud.

Gud, så slitsomme kristne kan være!

Hvorfor ikke bruke 2019 til å fremsnakke, tale vel om og velsigne kristne du ikke er enig med?

Angrepet på tidebønnspraksisen

Nylig gikk en forkynner ut for å advare mot å be tidebønner. Han stilte spørsmålet: 'Fører dette oss inn i kontakt med Den levende  Gud?'

Så et par dager etter skriver samme forkynner at han anbefaler at man bruker Salmene i vårt bønneliv. Han skriver: 'Les salmene og la de henføre deg til i en tilbedelse av den levende Gud. Da åpnes ditt sinn og du blir mottagelig for Guds stemme. Du vil bli overrasket over hva dette fører til.'

Men tidebønn er jo nettopp dette! Å be Salmene fra Salmenes bok i Bibelen!!!

Å be Salmene til bestemte tider er en arv vi har med oss fra jødene. Praksisen startet allerede under fangenskapet i Babylon. Jesus ba tidebønner. Apostlene ba tidebønner. De ba Salmenes bok, Guds eget ord.

Men denne forkynneren tror åpenbart at dette er noe katolskt, og dermed farlig. Derfor setter han seg ned foran skjermen for å advare mot noe han egentlig anbefaler! For jeg er helt enig med ham: 'Les salmene og la de henføre deg til en tilbedelse av den levende Gud. Da åpnes ditt sinn og du blir mottagelig for Guds stemme. Du vil bli overrasket over hva dette fører til.'

Helt enig. Når du leser eller ber Salmene blir du velsignet. For du ber Guds ord, og det er akkurat det tidebønn er. Da ber man Guds ord morgen, middag og kveld - eller når det måtte passe.

I stedet for å advare mot noe man åpenbart ikke vet hva er, er den en stor verdi å sette seg ned for å snakke sammen.

Den Gud bruker

'Gud ser ikke etter briljante mennesker, Han er ikke avhengig av begavede mennesker, Han har ikke bundet seg til å bruke mennesker med store talenter for å fått sitt evangelium spredt ut over den vide jord.

Det Gud søker er sønderbrutte mennesker som har dømt seg i lys av Kristi kors.

Når Han ønsker å få noe gjort, benytter Han seg av mennesker som har nådd sitt laveste punkt, som ikke setter sin lit til seg selv, men på Gud.'

- H.A Ironside (bildet), 1876-1951. Pastor for Moody Church fra 1929 til 1948. Norsk oversettelse (C): Bjørn Olav Hansen

mandag, januar 21, 2019

Kvekerne fikk årets ikkevoldspris

Årets ikkevoldspris går i år til Kvekersamfunnet og Kvekerhjelpen. Prisen som deles ut av Det Norske Baptistsamfunn sammen med Norges Kristne Råd og Holtekilen folkehøgskole, deles ut på Martin Luther King dagen, som er i dag, 21. januar. Med den årlige prisen ønsker de å rette oppmerksomheten mot fred og rettferdighet med ikkevold som redskap. Som det høver seg for baptister.

Kvekerne, som kunne feire sitt 200 års jubileum i fjor, er kjent for sin pasifisme. De tar ikke i våpen, noe som medfører at de ikke utfører militærtjeneste. Sammen med andre fikk de i 1932 kjempet igjennom loven om samvittighetsfrihet slik at det ble mulig å nekte å gjøre militærtjeneste i Norge.

Kvekerne forstod tidlig betydningen av Martin Luther Kings og Gandhis ikkevoldskamp, og trådte inn i rekkene av de som har kjempet for likhet, mot rasisme og urett. Verdigere prisvinnere finnes knapt.

Kvekerhjelpen driver ulike freds- og utdannelsesprosjekter en rekke steder i verden.

Urbefolkningsgruppene i Russlands ytterste nord skal nås med evangeliet

Dette bildet begeistrer meg! Kristne fra seks urbefolkningsgrupper i Russlands ytterste nord: Nenets, Khanty, Mansi, Selkup, Komi og samene, kom nylig sammen for å del hvordan de kan nå deres nomadiske samfunn med evangeliet.

I språket til en av de lokale folkegruppene - 'Yamal' regionen i Russlands ytterste nord - betyr 'Yamal' - verdens ende.

Det er skoletilbudet til Mission Eurasia - School Without Walls - som står bak undervisningen av den neste generasjons ledere som skal stå i spissen for evangeliseringsarbeidet. Lederkurset varte i to uker.

La oss be for dette viktige evangeliseringsarbeidet.

En redegjørelse: Hva jeg legger i begrepene 'kontemplasjon' og 'Kristus-mystikk', del 4

I tre artikler har vi sett nærmere på hva jeg legger i begrepet 'kontemplasjon', og vi har sett på betydningen av Bibelen. I denne og kommende artikler skal vi se nærmere på begrepet Kristusmystikk, slik jeg forstår det. Men jeg undrer meg om denne artikkelserien egentlig har noen betydning, da de som angriper meg for å bruke disse begrepene fortsetter med å tillegge meg meninger jeg ikke har. Men det må jeg vel bare leve med.

La meg understreke at den mystikk jeg snakker ikke har noe som helst med Østens mystikk å gjøre. Absolutt ikke.

Den nye bibeloversettelsen av 2011 har gitt oss tilbake det greske ordet 'mysterion', som tidligere er blitt oversatt 'hemmelighet'. Pinsevennen Egil Strand skriver i sin 'Håndbok for Det nye testamente' at 'Mysterion brukes i Det nye testamente om en guddommelig sannhet eller plan som tidligere har vært skjult, og som intet menneske av seg selv har kunnet få innsikt i og må åpenbares...' (Egil Strand: Håndbok for Det nye testamente. Filadelfiaforlget, side 334)

Wilfrid Stinissen definerer en Kristusmystiker som en person 'som tilhører Gud så fullstendig at Gud kan gjøre han vil i ham og gjennom ham. ....Uten mystikerne er det en fare for at vi ser på kristendommen som et kaldt og dødt skjelett av læresetninger og moralske oppfordringer. Mystikerne viser oss at skjelettet faktisk er en levende kropp, og at kristendommen er fullt av liv som gjør oss lykkelige. Ved sitt egtet eksempel lærer de oss at Gud kan gjøre et menneske beruset av kjærlighet og glede." (Wilfrid Sinissen: I Guds tid. Verbum 1994, side 40).

Det får litt av komikkens skjær når ihuga motstandere av begrepene 'kontemplasjon' og 'Kristusmystikk' legge ut sitater og bilder av A.W Tozer siden han er kanskje den mest kjente evangeliske Kristusmystiker i det 20.århundre. Men slik blir det kanskje når man ikke sjekker grundigere.

Her er fra en artikkel jeg skrev om Tozer (bildet) 13. mai i fjor:

Få har som Tozer hjulpet meg til å forstå den kristne mystikken som ham. Litt merkelig i grunn fordi en del av de mest ihuga motstanderne av det indre bønnens liv, av kontemplasjonen, siterer gjerne Tozer i innlegg på sosiale medier for å fremme sin motstand nettopp mot disse tingene. Årsaken er ganske åpenbar: De vet ikke hvem Tozer var. Tozer ble den åndelige mentoren til Leonard Ravemhill, som igjen ble en åndelig far for David Wilkerson.

Det var George Verwer, grunnleggeren av Operasjon Mobilisering, som introduserte Tozer for meg første gang, og det begynner å bli veldig mange år siden. "Du må lese Tozer, Bjørn Olav," sa han i forbindelse med en lang, personlig samtale jeg hadde med Verwer. Han begrunnet det med at Tozer som få andre lodder noe av brådjupene som finnes i Gud, samtidig med at han er praktisk i sin tilnærming overfor de som vil leve med Guds hellige nærvær.

Først og fremst var Tozer en beder. Det er der hemmeligheten ligger! Særlig om man skal forstå mannen bak ordene. For han skriver vakkert, poetisk. Hans mange bøker, de fleste av dem basert på artikler i tidsskrifter, har et fortettet språk. De er ikke egnet til hurtiglesning. De må leses sakte, i det man stanser opp og dveler ved innholdet. Eller kontemplerer! Der er det ordet igjen som forvolder en del kristne besvær. Det betyr egentlig ikke noe annet enn å betrakte, dvele ved, stanse opp.

Den andre kilden til å forstå A.W Tozer er å gå til mystikerne.

Den nå 88 år gamle amerikanske baptistpastoren og forfatteren, Warren W. Wiersbe, forteller i en av sine bøker om en samtale mellom ham og Martyn Lloyd-Jones, den legendariske pastoren i Westminister Chapel. De samtalte om de kristne mystikerne over en bedre middag. Og Martin Lloyd-Jones kunne fortelle at han ved en anledning hadde delt talerstol med Tozer. Lloyd Jones satte veldig stor pris på Tozer. Tozer sa følgende: "Lloyd-Jones, du og jeg har for det meste helt sammenfallende synspunkter når det gjelder åndelige ting, men vi har kommet til disse konklusjonene på hver vår måte." "Hva mener du," spurte Lloyd-Jones og til dette svarte Tozer: "Du kom frem til dette gjennom Puritanerne, jeg kom frem til det samme gjennom mystikerne." Til dette svarte Lloyd-Jones: "Du har helt rett!"

Hvilke Kristus-mystikere snakker vi om? For Tozers vedkommende Julian av Norwich, som han omtalte som "sin kjæreste". Tozer, som var gift, mente at det var trygt all den stund kvinnen vi snakker om døde for mer enn 500 år siden! Tozer oppdaget i hennes skrifter en lidenskap Gud som korresponderte med hans egen djupe lengsel. Men Tozer var også entusiastisk overfor Francois Fenelon, Madame Gyuon, Nicholas av Cusa, Mester Eckhart, og ikke minst Broder Laurentius, han som øvde seg i å leve i Guds nærvær i sine hverdagssituasjoner.

Tozer levde med en følelse av at Gud svøpte ham inn i ærefrykt og tilbedelse. Han var altoppslukende opptatt av å praktisere Guds nærvær - for å låne et uttrykk fra mystikeren Broder Laurentius, som Tozer leste med stor glede. I det han reflektere over sitt forhold til Gud, skrev Tozer en gang: "Jeg har funnet at Gud er hjertelig og generøs og på alle måter lett å leve med." For Tozers vedkommende, var Jesu kjærlighet og nåde, en stadig tilbakevendende forundring. Det er ikke mulig å forestå denne mannens liv og tjeneste, som hentet så mye av sin næring fra ørkenfedrene og mystikernes liv, om man ikke tar i betraktning hans lengsel og sterke søken etter Gud selv. "Arbeid som ikke springer ut av tilbedelse," skrev han en gang, "er intetsigende og verdiløst og kan bare være som tre, høy eller halm på den dagen da enhvers verk skal prøves." Tilbedelse av den tre ganger hellige Gud, var det stadig tilbakevendende tema i Tozers liv og tjeneste. Tilbedelsen av Gud dominerte alt som skjedde rundt og i hans liv. "Tilbedelse", skrev han: "er å føle i ditt hjerte og uttrykke på en dertil egnet måte en ydmyk, men også frydefull følelse av beundrende ærefrykt, forbausende undring og en kjærlighet som gir en overstrømmende kraft i nærværet til Den gamle av dager. Dette Mysterium , som filosofene kaller Den første årsak, men som vi kjenner som vår Far i himmelen." Tozers virkelige styrke kom fra hans bønneliv. Vekkelsesforkynneren Leonard Ravenhill, som stod Tozer veldig nær, sa dette om ham: "Å kjenne dr. Tozer var en stor velsignelse. Å be sammen med ham var som å være på det hellige sted." Tozer kunne si: "Som en mann ber, slik er han."
Tozer var også viden kjent for sin humor, som kunne være skarp. "Jeg liker pipeorgler," kunne han si: "spesielt der hvor forkynneren er en modernist. Jeg gleder meg over å telle pipene og forsøker å gjette hvilke tangenter organisten treffer med fingrene, mens predikanten lirer av seg sin tillærte tvil over hodene på forsamlingen."
Til predikanter kunne han si: "Noen få minutter med ærlig bønn vil ofte gi mer lys enn timer med lesning av bibelkommentarer. Den beste regelen er: Gå til Gud først og spør om meningen av teksten du leser. Til predikanter kunne han si: "Noen få minutter med ærlig bønn vil ofte gi mer lys enn timer med lesning av bibelkommentarer. Den beste regelen er: Gå til Gud først og spør om meningen av teksten du leser. Så kan du konsulere de lærde. Det kan være at de har funnet et hvetekorn som du har oversett."

(fortsettes)

Bønneuken i Askim avsluttet med festgudstjeneste i enhetens tegn

Bønneuken for Askim ble avsluttet i går med en festgudstjeneste i vakre Askim kirke. Kirken var fullsatt og deler av galleriet måtte også tas i bruk. Representanter for de ulike menighetene som står bak bønneuken deltok som tekstlesere og forbedere under nattverden. Både gospelkoret Moments (fra Misjonskirken), og hornorkesteret til Frelsesarmeen Askim korps, satte sitt flotte preg på gudstjenesten. Liturg var sogneprest Magne Torbjørnsen. og under nattverden deltok også menighetsprest for Askim og Spydeberg, Geir Braadlie og pastor i Misjonskirken, Andre Tjersland.

Jeg talte over dagens tekst for 3. søndag i åpenbaringstiden: Joh 1,15-18 og hadde satt følgende overskrift over teksten: 'Gud har fått et ansikt i Jesus'.

I forbindelse med nattverden lyste jeg også en velsignelse over alle de som ønsket det, og det var det mange som ønsket.

Jeg ser tilbake på denne uken med stor glede og djup takknemlighet. May Sissel og jeg har møtt så mange flotte mennesker, og vi har fått være med på noe av det vakrest jeg kjenner: Guds barns enhet. Her har pinsevenner, misjonsforbundere, lutheranere, salvasjonister og baptister stått sammen om å be for og velsigne Askim. Og vi har velsignet hverandre og talt vel om hverandre. Jeg tror det har gledet Guds hjerte. Tenk at May Sissel og jeg skulle få være med på noe slikt!


Billedtekst: Sogneprest Magne Torbjørnsen, pastor Andre Tjersland, Jonna Palermo Skaheim, May Sissel og meg, Trond Skaheim og menighetsprest Geir Braadlie. Jonna og Trond er det nye pastorparet i Filadelfia Askim.


Billedtekst: Gospelkoret Moments

søndag, januar 20, 2019

Min lengsel - min tørst

Nå er allting enkelt.
Alt på plass.
Du er i meg:
Mitt liv, min fred.
Jeg er i deg:
omfavnet, bevart.
Ordene trengs ikke mer.
Alt mitt er ditt.
Alt ditt er mitt.

---

Vandre innover mot sitt hjerte.
Konsentrere sine vide sirkler
mot et midtpunkt 
som er tidløs, evig.
Alle sirklers sentrum
er det samme.
Midt i alt og alle
livets kilde.
Vi skulle ikke tørste slik
om ikke kilden fantes.

- Margareta Melin (bildet)

lørdag, januar 19, 2019

Gode og spennende dager i Askim

May Sissel og jeg opplever gode og spennende dager i forbindelse med bønneuken i Askim. Torsdag kveld talte jeg i Normisjon om 'Å leve for Guds ansikt'. Det var god oppslutning om møtet. På formiddagen deltok vi på en bønnesamling i Misjonskirken og tidebønn samme sted.

I går - fredag - måtte jeg ta en pause fra det offisielle programmet. Jeg hadde sovet dårlig natt til fredag, og våknet til store smerter og mye skjelving. Vi hadde avtalt at vi skulle besøke Sonja og Gunnar Brudeli (bildet), gode venner gjennom mange år. Sonja og Gunnar Brudeli står i en viktig bønnetjeneste i Østfold, og har vært og er en viktig del av det bønnearbeidet som skjer i Norden og Europa. Dette er mennesker vi setter stor pris på, og det var godt å være sammen. Vennskap betyr mye.

I går kveld talte jeg i Filadelfia Askim, en menighet jeg har besøkt flere ganger. Her talte jeg om det farsbildet Jesus presenterer, når Han lærer sine disipler å be 'Vår Far i himmelen.' Prekenen tok en litt annen vinkling enn det jeg hadde planlagt, men når en har med Gud å gjøre må man være forberedt på det uventede. Guds nærvær kom på en påtagelig måte, og mange kom frem til forbønn, ikke minst ungdommer. Det ble mange tårer og flere ble berørt og fikk et møte med Guds farskjærlighet.

I kveld - lørdag - er det møte i Misjonskirken kl.19.00, og det ser vi virkelig fram til. Bønneuken avsluttes med gudstjeneste i Askim kirke søndag kl.11.00. Det ser vi også frem til.

Takk til alle dere som ber for oss disse dagene.

fredag, januar 18, 2019

En redegjørelse: hva jeg legger i begrepene 'kontemplasjon' og 'Kristus-mystikk', del 3

Møtet med Edin Løvås og norsk retreatbevegelse førte for mitt vedkommende til en fornyet kjærlighet til Jesus og til Bibelen.

Og det er fra retreatstedene og små kommuniteter vi ser en fornyet intereesse for å lese Bibelen, og leve seg inn i dens innhold i våre hverdager. Det er håpefullt i en tid hvor stadig flere undersøkelser viser en dalende interesse for å lese Bibelen også i frikirkelige sammenhenger.

'Vi befinner oss i dag i Guds ords epifania - i Guds ords trettendedag. Vi som utgjør kirken bør glede oss over dette og takke vår Herre som har kalt oss tilbake og fått oss til å vende tilbake til sii Ord,' skriver Enzo Bianchi (bildet), grunnleggeren og den tidligere prioren for Monastero di Bose, det økumeniske klosteret ved foten av Alpene.

Monasterio de Bose er et sted som preges mer og mer av Ordets spiritualitet. Den bedende lesningen av Bibelen utgjør den viktigste formerende kraften i denne kommuniteten. Man oppholder seg ikke lenge her før man slås av den fremtredende plassen Bibelen har i denne kommunitetens liv. Det første du møtes av når du kommer hit er at når man har stått opp om morgenen, er det første man gjør er å lese Bibelen under bønn.

'Bibelen er Guds ord,' slår Enzo Bianchi fast og legger til:

'I det åndelige livet kan Skriften aldri forstås som en ideologisk utleggning eller reduseres til en bok som bare gir inspirasjon til teologien og katekesen. Den Hellige Skrift er et budskap fra Gud til menneskeheten, til hver enkelt person... Vi kan takket være Den Hellige Ånds medvirkning utforske Ordet... Vår moderne måte å ta til oss Ordet på er blitt åndsfattig. Årsaken til det er at vi nærmer oss det intellektuelt, mer spekulativt enn insiktsfullt, mer meditativt enn lyttende.' (Oversatt fra Enzo Bianchi: Att be med Guds ord. Artos 2011, side 25)

Enzo Bianchi skriver videre:

'Når vi nærmer oss Skriften for å gi næring til vårt åndelige liv, skal vi søke forbindelsen mellom Gud som taler til oss og selv være lyttere. Vi skal ikke lete etter bevis for nye ideer eller ha som mål å vokse i innsikt: vi må sammen komme til Gud for å opprette en pakt mellom oss. Guds ord er livets ord. Det innebærer at Ordet er sentrum for et liv i Gud. Uten det kommer vi aldri til å bli bærere av Kristi liv i oss.' (side 25-26)

Så skriver Enzo Biachi noe svært viktig i denne sammenengen:

'I den hebraiske kultursfæren betrakter man Guds ord på en helt annen måte enn i vår greskinfluerte kultur. I den hebraiske visjonen er Ordet alltid virksomt og aktivt. Guds ord er kraftfullt, aldri statisk og handling er dets grunnleggende egenskap. Se hva vi finner i Bibelen: ikke en avhandling om livet, menneskene og historien, men en djupere virkelighet som går bakom alle ting. En tilværelse der Gud finnes med den uinnskrekede  makt som bare Gud kan utøve. Guds ord er ikke en bok eller en samling skrifter, men et frø (Matt.13,18-23), noe som inneholder liv (5.Mos. 32,47) og som utvikles helt til det blir et stort tre for himmelriket. Guds ord gror under historien på samme måte som det gjør i hvert enkelt menneskes liv. Det vokser og fyller virkeligheten med sitt nye nærvær. Det helliger ettersom det gir næring og mat til alle som tar i mot det, og det gir dem lys. Det opplyser folk (Salme 119,105) ettersom det avslører hemmeligheten med saker og ting,'

(fortsettes)

torsdag, januar 17, 2019

Profetisk bønneemne: Måtte Gud reise opp en kristen bondeorganisasjon, del 3

I to artikler har vi sett nærmere på det jeg har valgt å kalle et profetisk forbønnsemne, nemlig at Gud skal reise opp en kristen bondeorganisasjon i Norge. I den tredje og siste artikkelen skal jeg fortelle om Jonny Karlsson-Lod som har fått et oppdrag fra Gud, om å lage en spesiell Bibel for bønder. Nå er visjonen blitt virkelighet og snart trykkes Sveriges første Bibel med vitnesbyrd fra kristne bønder fra Norrbotten til Halland.

Til Världen idag forteller Jonny Karlsson-Lod om den spesielle dagen da han kjørte lastebilen sin fra meieriet med myse til grisebønder. Han ble sittende å tenke på hvordan han skulle kunne nå sine venner, bøndene, med evangeliet om Jesus Kristus. En tid senere, en søndagsmorgen i kirken, får han en tiltale fra Den Hellige Ånd: 'Lag en bonde-bibel!'

Når Jonny kom hjem  begynte han å kontakte organisasjoner som han håpet skulle kunne hjelpe ham med å realisere ideen han opplevde at han hadde fått fra Gud. Men alle takket nei. Men Jonny Karlsson-Lod ga ikke opp, tross motstanden. En forening som hadde gitt ut 'Min første Bibel' fikk interesse for Jonny's ide, og han fikk økonomisk støtte til å sette igang.

Nå begynte arbeidet med å samle vitnesbyrd fra kristne bønder. Et ti-talls bønder er med og forteller om hvordan Gud har grepet inn i deres liv. De forteller om hvordan lyn slo ned i høyet, en om hvordan han kom under et traktorhjul, og Gud grep inn, en annen om en ku som ble helbredet etter forbønn, og mye annet.

Nå er Bondebibelen ferdig til å trykkes i 10.000 eksemplarer. Foreningen Kristna bönder i Sverige og Jonny's forsamling, Korskyrkan i Åsarp, står bak prosjektet.

La oss stå sammen med dem og be om at mange svenske bønder kan nås med evangeliet gjennom denne spesielle Bibelen.

En redegjørelse: Hva jeg legger i begrepene 'kontemplasjon' og 'Kristus-mystikk', del 2



Som jeg skrev i forrige artikkel er kristen kontemplasjon forankret og knyttet til Bibelen. Det handler om å lytte til Guds røst i Skriften, derfor er kristen kontemplasjon uten daglig lesning av Bibelen, og uten å bruke Bibelen når man har sin stille stund med Gud, umulig. Vi henter nærring fra Ham som er Livets brød, Jesus.

Et annet ord for 'kontemplasjon' på norsk  er å grunne. De gamle snakket om å 'grunne på Ordet'. Det er det samme jeg snakker om når jeg bruker ordet 'kontemplasjon'.

For min egen del henter jeg åndelig næring to steder: Gjennom den daglige bibellesningen og ved å ta del i nattverden.

Det finnes en stor iboende kraft og styrke i De hellige skrifter, i Bibelen. Den utgjør kirkens støtte og energi og gir Guds barn styrke i troen, næring til sjelen og den er en ren og uforgjengelig kilde for det åndelige livet. Så heter det da også: "For Guds ord er levende og virkekraftig og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger igjennom til det kløver sjel og ånd, marg og bein, og dømmer hjertets tanker og planer." (Hebr 4,12)

Min egen vei inn i kontemplasjon har først og fremst to hovedkilder:

Norges kristelige student- og skoleungdomslag - Laget
Edin Løvås

Det var på en ledertreningssamling i Gvarv i Telemark at jeg i min første tid som kristen ble introdusert for betydningen av å ha en daglig stille stund med Jesus. Han som introduserte meg for dette var daværende skoleungdomsprest Anders Moen Kvalsnes. For det er jeg ham evig takknemlig, Det har betydd alt for meg, og vært en slik kilde til et rikt åndelig liv.

Men det som skulle bli så frigjørende for meg var møtet med Edin Løvås og hans 'Jesusmeditasjon', tidlig på1980-tallet.

Det er mange måter å lese Bibelen på. Den kan blant annet leses akademisk, eller for å finne argumenter for å slåss med andre i sosiale medier. Noe annet er den kontemplative lesningen av Bibelen, og her kommer 'Jesusmeditasjonen' til Edin inn.

Den er bygget opp rundt tre ord: SE, BE og TILBE.

Man setter seg godt til rette - ikke for godt, kunne Edin spøkefullt legge til. Man finner frem Bibelen sin, og aller helst evangeliene. 'Jesusmeditasjon', handler først og fremst om Jesusfortellingene: Hans ord, Hans lignelser. Så leser man en kort tekst. Deretter lukker man øynene og lever seg inn i fortellingen man har lest. For eksempel fortellingen om Jesus og den samaritanske kvinnen. Man kan for eksempel tenke seg at man setter seg ved brønnen og lytter til samtalen mellom Jesus og kvinnen. Man lever seg inn i den. Kanskje man fester blikket på Jesus. Ser ansiktstrekkene Hans når Han taler? Kanskje man kjenner på at det er en varm dag? Kanskje man kjenner på at man er sliten?

Dette er noe helt annet enn å nærme seg Bibelen på intellektuelt. Og dette er den eneste måten jeg personlig kjenner som har ført til at jeg faktisk husker det jeg har lest, fordi jeg har levd meg inn i teksten. På denne måten følger bibelteksten meg hele dagen.

Så finner jeg noe i teksten jeg kan be for. I det tilfellet jeg nevner: mennesker som sliter med relasjoner. Og til slutt har jeg via teksten funnet noe jeg kan takke for og tilbe Jesus for.

Dette behøver ikke ta lang tid hver dag, men har vært helt avgjørende for mitt åndelige liv.

Det finnes bøker av Edin Løvås og Sven Aasmundtveit med god veiledning for hvordan dette kan gjøres, og med forslag til tekster som kan leses. De anbefales på det aller varmeste.

(fortsettes)