tirsdag, september 17, 2019

Smerter

I dag er alt bare smerter. Intense smerter og kvalme. På grensen til hva jeg orker å bære. Natten har vært veldig utfordrende.

Men i går fikk jeg gode nyheter fra min øyelege. Blødningene og væskeansamlingen i øynene er på vei tilbake. Det er et stort takkeemne. Jeg er så glad for at jeg fikk reddet skarpsynet.

I dag skal jeg finne senga. Roe helt ned. 'Båten' blir liggende på land denne tirsdagen. Arbeidsoppgaver blir liggende. Takk til alle dere som ber for meg.

Å bli Ham lik

"Hvordan kan jeg ta mitt Kristuskall på ramme alvor? Det første er å se på mitt eget liv og oppdage de svake punktene. Hvor er jeg minst lik Kristus? På hvilke områder styres jeg av andre røster enn Hans?

Hellighet er noe helt ufortjent. Det er gleden og forundringen over dette som gjør at vi vil gi Gud alt og bli hellige av Hans helliighet. 

Vi er alltid kalt til å speile oss i Ham. Vi tilhører ikke oss selv, bare Jesus. Han får gjøre med oss hva Han vil."

- Kardinal Anders Arborelius i boken: Att gunga gungbräda med Gud. Cordia 2001, side 62-63. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen

mandag, september 16, 2019

Be for valget i Israel

Det var skremmende å se TV-2 Nyhetene kl 21.00 i går kveld. I nyhetskanalens hovedsending kunne TV-reporter Pål T. Jørgensen fortelle om de utilslørte truslene om Israels utslettelse fremsatt av ledelsen for Hizbollah. Den islamittiske terrororganisasjonen har et arsenal på mellom 160.000 og 200.000 raketter - alle tenkt brukt mot den jødiske staten. Og i bakgrunnen lurer Iran. De truer stadig med å utrydde Israel.

Dette er noe av bakteppet når Israel går til valg i morgen. La oss be for valget:

'Be om fred for Jerusalem! Måtte de som elsker deg, leve trygt! Måtte fred få råde bak dine murer, trygghet i dine borger.' Salme 122,-6-7

Den dramatiske historien om hvordan den spanske Bibelen ble til, del 6

Tidlig om morgenen, 21,september 1563, klarte Casiodoro de Reina å slippe unna Inkvisisjonens klør ved å rømme fra England til Antwerpen i Belgia (bildet). Senere flktet også hans kone, kledd ut som en sjømann og ble forenet med sin mann i Antwerpen.

Men selv i Antwerpen var det farlig for Casiodoro og hans kone å oppholde seg. Agenter for den spanske inkvisisjonenn var etter dem, og de synes å være over alt. Herren ledert Casiodoro til en velstående forretningsmann, Marcos Perez, som var involvert i å smugle kristen litteratur inn i Spania. Han tok risikoen med å skjule Casiodoro og hans kone og støttet også oversettelsen av Bibelen til spansk økonomisk.

Men frykten for å bli tatt til fange av agentene for den spanske inkvisisjonen ble ikke mindre, og Casiodoro og hans kone bestemte seg for å flykte fra Antwerpen til Frankfurt i Tyskland, hvor Casiodoro fortsatte sitt oversettelsesarbeid. Mens ekteparet oppholdt seg i Frankfurt fikk de besøk av en tidligere munk fra San Isidro klosteret, Antonio del Corro. Han inviterte Casiodoro og hans kone til Bergerac i Frankrike, Han mente at det var et godt sted å være for oversettelsesarbeidet og senere trykkingen av den spanske Bibelen.

Men oppholdet i Bergerac ble kortvarig. På grunn av politiske endringer i Frankrike måtte de reise tilbake til Frankfurt.

På grunn av at den spanske kongen, Filip II, sto ham etter livet og den spanske inkvisisjonen hadde sine agenter over alt, var Casiodoro konstant i fare uansett hvor han oppholdt seg. Alle hindringer til tross, Casiodoro fortsatte arbeidet med å gå spanjolene muligheten for å se Bibelen på egenhånd.

fortsettes

Den profetiske tjenesten: Hva du ikke bør gjøre, del 3

Her er tredje del av artikkelen til James Goll (bildet):

3. Trå ikke utenfor grensene av det området som er gitt deg.

Apostelen Paulus kom viselig med dette rådet til de kristne i Korint: 'Vi vil ikke skryte uten mål og grenser, men bruker som målestokk det målet Gud har satt for oss, at vi skulle nå fram også til dere. Vi strekker oss ikke lenger enn vi kan rekke, som om vi aldri hadde nådd frem til dere. Men nå har vi altså nådd dere med Kristi evangelium. Nei, vi skryter ikke uten grenser og tar æren for andres arbeid... (2.Kor 10,13-16).

Dette er ofte referert til som 'regelen for din sfære' eller 'ditt metron'. Jeg lærte dette av egen erfaring! Jeg fungerer definitivt ikke i samme autoritets-nivå alle steder. Over tid har jeg lært meg til å skille mellom hvilke steder hvor jeg er kalt til å bygge eller velsigne og hvor jeg ikke er det. Jeg kan ikke forbedre min effektivitet på de områdene hvor jeg ikke er kalt.

For en del år siden ble jeg djupt involvert i en konflikt i den internasjonale profetiske bevegelsen. Jeg trengte å lære visdom i forhold til det jeg hadde engasjert meg i innenfor mitt område, og det som lå utenfor dette. Jeg kunne se hvordan problemet utviklet seg og jeg hadde en ganske god forståelse for hvordan det kunne løses. To ganger hjalp jeg til med å bringe to lederskapsgrupper sammen og begge gangene hjalp jeg til med å megle frem en tilsynelatende fred.

Det var rolig en tid, men så falt alt sammen. Selv om jeg har et kall til å skape fred og bygge broer, så trengte de mer enn jeg kunne yte. Åpenbaring og autoritet er ikke det samme. Uten visdom kan man trå utenfor sin myndighetssfære. Lytt til meg: dette er ikke noe du vil like å lære på egenhånd!

(fortsettes)

Et barns tillit til sin Far

"Tal ikke til Ham som om du kunne noe, men nærme deg Gud med et barns hjerte," skriver Isak Syrern på 600-tallet.

Så fortsetter han: "Åndens kunnskap gis aldri til dem som søker å tilegne seg denne kunnskapen kun gjennom studier. Vil man nærme seg den må man oppgi studiene, oppgi forskningens spissfindigheter og innviklede metoder, og la sitt hjerte bli som et barns...

For den åndelige kunnskapen er enkel. Den gis ikke sitt lys gjennom denne verdens tanker. Så lenge sjelen ikke er befridd fra de mange tankene, så lenge den ikke har oppnådd renhetens enkelhet kan den ikke erfare den åndelige kunnskapen.

Når du en gang for alle har satt din lit til Herren, som gir deg all den beskyttelse du trenger, og du følger Ham, så bekymre deg ikke om noenting annet, men si til din sjel: Han er nok for meg. Han som jeg en gang for alle har satt min lit til. Jeg er ikke her, jeg er hos Ham. Han er den som vet. Da skal du få se Guds store verk."

søndag, september 15, 2019

Når sa du sist noe oppmuntrende til pastoren din?

Søndag etter søndag står vi der. Uke etter uke. Måned etter måned. År etter år. Med en åpen Bibel og forkynner Guds ord. Vi har bedt om 'å få et ord', kjempet med teksten, forsøkt å finne relevante innfallsvinkler, gjøre teksten tilgjengelig og aktuell for de som kommer for å høre.

Det er verdens største privilegium - og utfordring - uten tvil. Det er ikke et foredrag vi holder, ikke et kåseri, men vi er gitt å tale Guds ord.

Noen ganger kjenner vi at det lykkes, mange ganger mislykkes vi.

Personlig er jeg aldri så sårbar som etter at jeg har preket. Fikk jeg med alt? Sa jeg noe dumt? Forstod de meg? Såret jeg noen? Overdrev jeg? Burde jeg sagt det annerledes? Var det noe annet Gud ville jeg skulle si?

Disse og mange flere spørsmål raser gjennom hodet mitt når jeg setter meg.

Jeg tenker at jeg er priviligert som har mennesker som kommer for å høre meg. Og jeg er takknemlig og rørt når noen kommer for å takke for noe jeg har sagt, som velsignet dem eller som hjalp dem. Men så er det andre ganger du ikke får noen reaksjoner. Ingen oppmuntrende blikk, ingen som takker, ingen som sier noe i det hele tatt. Hvis du da er sliten, har strevd med teksten og følt at du ikke fikk det til, hvordan tror du en predikant har det da? Jeg har gått fra møter og gudstjenester og kjent meg langt nede. Så har jeg opplevd løftet når noen har gitt meg et oppmuntrende blikk. Det er ikke så mye som skal til.

Jeg hørte en gang noen si: 'Vi sier ingenting, for da holder vi ham ydmyk!'

Det er helt misforstått. En pastor eller forkynner trenger også oppmuntringer. Han eller hun er bare et menneske.

Når takket du sist for maten du får hver søndag?
Når sa du sist noe oppmuntrende til pastoren din?
Vi er ingen maskin som produserer prekener.

Kjenner du igjen Jesus?

Mot slutten av sitt liv sa munken Pavle Gruzdev (bildet): 'Jeg elsker alle de som tror, iog alle de som ikke gjør det.' Og så fortalte han en historie. Som alltid en historie fra hans liv, for alt vedhans liv var så livsnært. Historien er fra Tulajev i Russland i 1947:

Det er natt. Mennesker står i brødkø. Et vindu åpnes i morgengryet og en stemme roper: 'Det er ikke nok brød til alle. Det har ingen hensikt å  stå der lenger.'

Bakerst i køen står en kvinne med to barn. De er så tynne at kroppen deres knapt klarer å bære deres sjel. Det er klart at det ikke vil være brød igjen til dem. Da trer en mann ut av køen, han sto helt fremst, den sjette eller sjuende i brødkøen, og ned til kvinnen og barna, henter dem og gir dem sin plass.

'Stå her i stedet for meg!'

Kvinnen roper i det mannen går: 'Og hva med deg? Vil du...?'

Mannen rister på hodet og går.

'Til ham,' sier den gamle munken, 'vil Herren si: Kom!'

'Men nå, Herre, hvordan vil vi kjenne deg?'

'Hvordan kan dere ikke kjenne meg? Så dere kvinnen og barna? Det var meg.'

Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

lørdag, september 14, 2019

En bønn om høsten

De hadde tingmøte, stæren og trosten, i hengebjørka i nabolaget her om dagen, Herre. De kjatret og skvaldret i munnen på hverandre, og sang siste salmeverset, før de tok til vingene og fløy sørover.

De etterlot oss alene

med fargene
den sure vinden
restene av bugnende bærbusker
med ettertankene
og ettervarmen
etter sommerens sødmefylte favntak

Nå ser jeg fremover, Herre

til krystallklare dager
rimfrost i rødlakkerte nyperoser
til stjernestrødd himmelhvelv
til skjør is på vatten vare
til blodrøde kveldshimler

Lovsangskoret ditt har stilnet, Herre,
nå venter jeg bare på
at grågåsa skal ploge over himmelhavet,
og sende sin hilsen
til vi som blir igjen.

Så kommer stillheten.
Fortsatt har du noen som kvitrer og synger for Deg.
De vare sangene.

Jeg drar båten i land,
rytmen blir langsommere.
Dette er tiden min, Herre.
Høsten.
Tid for tekoppen.
Kroe meg med ullteppet
i godstolen

bli holdt av deg
- og elsket.

Gjøvik en septemberdag i 2019
Bjørn Olav Hansen (c)

Den profetiske tjenesten: Hva du ikke bør gjøre, del 2

Her er andre del av artikkelen til James Goll (bildet) om den profetiske tjenesten. Del 1 ble publisert i går.

2. Avslør ikke Noah's nakenhet

Ikke la deg bli altfor forskrekket av dette utsagnet! Hva det betyr er dette: I 1.Mos 9 leser vi om Noah som ligger drukken og naken inne i teltet sitt. En av sønnene oppdager dette og forteller det til de to andre sønnene. Disse to sønnene var smartere enn den første, de går baklengs inn i teltet med et teppe mellom seg og dekker over farens nakenhet, uten å se på ham mens de gjorde det.

Dette kan anvendes av oss slik:

Av og til avdekker Gud for profetene skamfulle ting om andre mennesker. Disse tingene vil bringe vanære til disse menneskene hvis de blir avslørt offentlig på en gal måte. I en situasjon som denne, trenger en profet å være vis og holde munn. Det er langt bedre å bevare verdigheten til et menneske, enn å føre skam over dem.

Gud kan fremdeles overbevise synderen og Han kan fremdeles gjenopprette et menneske, selv om ikke noe er blitt sagt i det offentlige rom. 'Gå baklengs' og gi det ord du har fått personlig til det mennesket det er ment for.

fortsettes

Åndelig åpenbaring

"Det er all forskjell i hele verden mellom en veldig interessant, klar og mental verdsettelse av ting vi finner i Guds Ord, og åndelig åpenbaring. Det er som to forskjellige verdener; men det er ganske umulig å få folk til å forstå forskjellen før det skjer noe på innsiden av dem. 

Med salvelsen kommer det åpenbaring, og salvelse og åpenbaring er helt nødvendig for å se det Gud er ute etter, både generelt og ned til minste detalj."

- Theodore Austin Sparks. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

fredag, september 13, 2019

Den profetiske tjenesten: Hva du ikke bør gjøre, del 1

I mange år nå har jeg fulgt med på undervisningen til James Goll (bildet), fordi jeg har hatt en spesiell interesse for den profetiske gaven, spesielt den profetiske tjenesten eller det profetiske embetet. Guds ord sier jo at det var 'han som ga noen til å være ... profeter.' jfr Ef 4,12. Derfor vil du fra tid til annen finne artikler, enten skrevet av meg eller oversatt av meg, om det profetiske.

Her er en helt ny artikkel av James Goll, som har en anerkjent profetisk tjeneste, som jeg tror både er tidsaktuell og som vil være til hjelp for mange. Den er oversatt av meg, og er såpass lang at jeg har delt den opp i flere deler:

Gjennom mange år i aktiv tjeneste, har jeg lært litt. Som en profetisk person som er skrudd slik sammen at jeg er ekstra sensitiv, er det spesielt noen ting jeg har måtte lære meg den harde veien. Her er fire leksjoner i visdom som har hjulpet meg til å hindre meg fra å miste grepet i det profetiske; essensielt handler dette om ting vi bør unngå:

1. Ikke la kallet ditt bli viktigere enn kjærligheten

Profetisk åpenbaring kan bli ganske så heftig. Det kan være lett å gjøre gaven til din identitet og ditt kall. Vi må alltid ta disse ordene av Paulus til vårt hjerte: 'La kjærligheten bli ditt høyeste kall. Men du skulle også ønske deg Åndens spesielle evner - spesielt evnen til å profetere.' (1.Kor 14,1 The Living Translation)

Det var tider i mitt liv hvor jeg var så begeistret av alt som har med det profetiske å gjøre at jeg bare la merke til den siste delen av dette verset. Noen ganger var 'kjærlighets-formaningen' utenfor synsfeltet mitt. Det var ikke tilfelle for en av mine beste mentorer, Mahesh Chavda, hvis første bok hadde tittelen: 'Only Love Can Make a Miracle'. Heller ikke var det tilfelle for seer-profeten Bob Jones. I en nær-døden opplevelse fikk Bob oppdraget med å utfordre det profetiske fellesskapet med disse gjennomtrengende ordene:

'Lærte du deg å elske?'

(fortsettes)

Hva skal du gjøre når noen taler ille om deg?

Vil du være med på å skapep fred? Lytt da til rådene til abba Barsanufios fra 500-tallet:

En broder spurte: 'Hva skal jeg gjøre når noen taler ille om meg?'

Abba Barsanufios svarte: 'Stå umiddelbart opp og be, først for ham, så for deg selv og si: Herre, Jesus Kristus, forbarm deg over denne broder og be for meg, din udugelige tjener, og beskytt oss fra Den onde, gjennom dine helliges forbønner. Amen.'

Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Om å stride i bønn

Tid tilbrakt med Herren er aldri bortkastet tid. Det fortelles om Evan Roberts, redskapet Gud brukte under den walisiske vekkelsen (1904-1905), hvor så mange som 100.000 mennesker kom til tro, at han i 1910 fikk en henvendelse om å reise til India, for å holde en vekkelseskampanje der. På denne tiden hadde Roberts trukket seg tilbake fra sin offentlige tjeneste for å be. Til dette svarte Evan Roberts:

'Jeg kan ikke gi av min tid til India uten å neglisjere mitt bønnearbeid og dermed føle at jeg blir liggende på etterskudd i min bønnetjeneste, og at muligens noen seire går tapt på grunn av min neglisjering. Når krisen i kirken er beseiret skal jeg være fri til en offentlig tjeneste igjen. All offentlig tjeneste er underordnet mitt bønnearbeid.' (Brynmor Pierce Jones: An Instrument of Revival. The Complete Life of Evan Roberts 1878-1951. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c).

'Har du Guds nærvær med deg, har du også Guds favør med deg. Et minutt i Guds nærvær kan utrette mer enn 20 år med strev,' skriver Heidi Baker.

Apostelen Paulus skriver:

'Vær UTHOLDENDE i bønn, VÅK OG BE med TAKK til Gud.' Kol 4,2

I det samme brevet skriver han om forbederen Epafras:

'Epafras, som er en av deres egne, hilser også. Han er en Kristi Jesu tjener og kjemper (strider) alltid i bønn for dere.' (4,12)

torsdag, september 12, 2019

G7-landene oppfordres til å fremme fosterdrap

Det internasjonelle likestillingsrådet oppfordrer nå de mektige G7 landene til å utføre fosterdrap helt frem til fødselsen. De henviser til at dette er lov i Canada. Rådet oppfordrer til å med til å forby 'desinformasjon om abort.'

I et dokument der Det internasjonelle likestillingsrådet gir sine anbefalinger til G7-landene, løftes Canada frem som et land det er verd å etterfølge når det gjelder lovgivning med hensyn til abort. Her heter det at man bør:

'behandle abort som en hvilken som helst annen medisinsk prosedyre..'

Det internasjonale likestillingsrådet ble stiftet mens Canada hadde formannsvervet i G7-gruppen i 2018.

Hva Det internasjonale likestillingsrådet mener med 'desinformasjon om abort konkretiseres ikke, men rådet henviser til en fransk lov som ble innført i 2017 hvor websider som inneholder 'misvisende informasjon for å påvirke kvinner til ikke å ta abort' forbys.

Gjemt unna for Gud, del 1

'De stille i landet' er et begrep. Det er de som ikke gjør så mye vesen av seg, mennesker som i egne og kanskje også andres øyne, ikke er så 'viktige'. Det finnes mange slike. Jeg tror, at Herren har 'gjemt unna', menn og kvinner som spiller avgjørende roller i Guds rike, uten at de selv er klar over det eller er svært forsiktige med å snakke om det oppdraget Herren har betydd dem. Noen kommer vi sikkert til å få høre om, mens andre vil forbli ukjente helt til de får nsin belønning i himmelen. Først da vil det avdekkes for Kristi kropp hvem de var og hva de utrettet.

Jeg opplever at Herren har talt til om dette en lang tid nå.

Dette er mennesker med spesielle forbønnsoppdrag for landet vårt, ja, for nasjoner, som strider i bønn. De har del i Kristi lidelsesfellesskap, de lider på grunn av tilstanden i Kristi kropp. Noen av dem har ikke stor bevegelighet på grunn av sykdom. Andre har en barmhjertighetstjeneste, mens andre igjen lever i stillhet og bønn for Guds ansikt, og venter bare på den rette tiden for å gjøre det Gud har kalt dem til.

I denne artikkelserien skal du få møte noen av dem. Noen fra kirke- og vekkelseshistorien, andre fra vår egen tid og vi skal se nærmere på det bibelske grunnlaget for disse menneskenes liv og kall og utrustning.

La meg aller først si at alle, uten unntak, selv om de kan være svært forskjellige, har et særtrekk:

De er alle til for Herren selv, ikke seg selv. De lever for Ham, og Ham alene. Herrens glede er deres glede. Herrens sorg er deres sorg. De er satt til side, gjemt unna for Ham, ofte skjult for andres øyne. De vandrer for Herrens ansikt.

En slik mann var Eufrosynus, som levde på 800-tallet. Vi feiret hans minnedag i Kristi himmelfartskapellet i går.

Eufrosynus arbeidet som kokk i et klosterkjøkken. Mens han arbeidet, tenkte han alltid på Gud, han levde i bønn og faste og satte brødrene i kommuniteten høyere enn seg selv. Ofte måtte han tåle kritikk og urettferdighet fra dem. Likevel viste han stor tålmodighet mot dem og tok aldri igjen.

Eufrosynus holdt skjult for brødrene det rike livet i Gud.

En natt hadde klosterets abbed en drøm. Han drømte at han var i himmelen sammen med Eufrosynus. Abbeden spurte ham hvorfor han var der, og Eufrosynus svarte at han var der på grunn av Guds store barmhjertighet og nåde. Da abbeden spurte om han kunne ta noe med seg fra himmelen, svarte Eufrodynus at han kunne ta det han hadde lyst på. Abbeden så noen epler som så så velsmakende ut. Munken gav abbeden dem i en duk.

Da abbeden våknet, fant han tre store epler ved siden av puten sin. Han husket drømmen og gikk inn på kjøkkenet, der han traff Eufrodynus og spurte ham: 'Hvor var du i går kveld?' Eufrodynus svarte ham: 'Der du var.'

Abbeden fortalte de andre munkene om det som var skjedd. Alle som en ble overrasket. Men da de oppsøkte Eufrodynus for å ære ham, hadde han allerede forsvunnet ut i ødemarkene. Her gjemte han seg for å slippe unna dem. Han vendte aldri tilbake til klosteret.

fortsettes

onsdag, september 11, 2019

Ikke la denne anledningen gå fra deg

Det er lørdag det skjer! I Oslo Sentrum Baptistkirke i Hausmsnnsgaten.Få med deg det spennende seminaret om Bergprekenen: Radikal tro - radikalt liv - med forfatter og professor i kirkehistorie: OSKAR SKARSUNE og forfatter, prest og lder av 'Etter Kristus': STIAN KILDE AAREBROT. Ellers medviker Fredrik Krunenes og Bjørn Olav Hansen.
KLIKK PÅ BILDET FOR Å FÅ ALLE DETALJENE!

Ingen har større kjærlighet

I dag minnes de mange livene som gikk tapt i USA på denne forferdelige septemberdagen i 2001. 11.september 2001 - 911 - er blitt et begrep fordi det er det mest omfattende terrorangrepet i amerikansk historie, både når det gjelder materielle skader og antall drepte. Fire sivile fly ble kapret av aktivister fra terrororganisasjonen al-Qaida. To av dem ble med få minutters mellomrom styret inn i World Trade Center i New York. Et tredje fly styrtet inn i forsvarsdepartementet, The Pentagon i Washington D.C. Det fjerde og siste flyet gikk i bakken i Pennsylvania.

Et av ofrene var Mychal Judge, brannkorpsets kapallan og fransiskanermunk. Jeg husker ennå hvor grepet jeg ble når de bar hans døde kropp ut av ruinene av World Trade Center i askeregnet. Da hadde vi fått høre om hans heltemodige innsats.

Mychal Judge ble født 11.mai 1933. Hans fødenavn var Robert Emmet Judge. Faren døde tidlig, og som barn tjente han til livets brød som skopusser ved Penn Street. Tvers over gaten ligger St.Francis Church, og møtet med denne menigheten fikk Mychal til å bestemme seg for at han ville bli fransiskanermunk. Han avla sine første løfter i 1955, og tjente i ulike sogn før han vendte tilbake til St.Francis Church på Manhatten. I 1992 ble han valgt til å bli kapellan for brannkorpset i New York.

Når Mychal Judge fikk høre om det første flyangrepet mot World Trade Center dro han øyeblikkelig dit. Han gikk fra offer til offer, ba for dem og ga dem den siste olje, både de sårede og de døde. Når South Tower raste sammen ble Mychel Judge drept fra flygende gjenstander. Fransiskanermunken ga bokstavelig talt sitt liv for andre.

'Ingen har større kjærlighet enn den som gir livet for vennene sine.' (Joh 15,13)

Den Hellige Ånd og det indre livet

Når vi begynner å øve oss i å leve i bønn, har vi kanskje en sterk følelse av at vi ved egen vilje har bestemt våre vaner, men etter hvert som vi modnes og gjør oss egne erfaringer med Gud, forstår vi at bønnen er Guds initiativ.

Jeg vender stadig tilbake til Jesu egne ord om Den Hellige Ånd:

'Vinden blåser dit den vil, du hører den suser, men du vet ikke hvor den kommer fra, og hvor den farer hen. Slik er det med hver den som er født av Ånden.' Joh 3,8

Det er Ånden som tar iniatiativet, det er Ånden som skaper lengselen i oss etter å be. Så la vinden blåse! La oss fylles av Den Hellige Ånd.

Vi må stifte beskjentskap med Den Hellige Ånd som bor i oss. Dra opp levende vann fra brønnen i vårt indre. Vi trenger ikke å søke noe utenfor oss selv - vi har fått Den Hellige Ånd.

Til den samaritanske kvinnen sa Jesus:

'Den som drikker av dette vannet, blir tørst igjen. Men den som drikker av det vannet jeg vil gi, skal aldri mer tørste. For det vannet jeg vil gi, blir i ham en kilde med vann som veller fram og gir evig liv.' Joh 4,13