Kristus sammenfatter alt

Hele bibelhistorien streber og utvikler seg mot Kristus. Han er den drivende kraften bak utviklingen. Han satte den i gang og leder den, samtidig som han er målet for den.  Han er alle profeters Herre og den som oppfyller profetiene deres. Det er han som er Skriftens enhet, for hele Skriften taler om ham. Han er den som egentlig tolker Skriften, ja han er selve tolkningen.

Når du lurer på hva eller hvem som er det åndelige innholdet i Skriften, da skal du vende deg til Kristus. Skriften vitner om ham (Joh 5,39). Han er selv svaret på det du lurer på. Han forklarer Skriften, ikke først og fremst ved det han sier, men ved det han er og gjør. På veien til Emmaus forklarer Jesus disiplene hvordan Det gamle testamente taler om ham (Luk 24,27) Men ved sitt liv har han allerede tolket Det gamle testamente lenge før det. Bilder og profetier fra Skriften blir klare og åpenbare  når vi ser hvordan Jesus oppfyller dem og gjør dem til virkelighet.

Dette tolkningsarbeidet begynner allerede ved inkarnasjonen. Men det fullføres på korset, der Jesus ofrer seg selv. Det dreper han alle skygger og og bilder og avslører hva som skjuler seg i dem. Når han sier: 'Det er fullbragt', (Joh 19,30), fullbyrdes også Skriften. og alt som var gjemt der, ble åpenbart.

Jesu kors er nøkkelen tilalle bøkene i Det gamle testamente. Der blottlegger han den dypeste meningen i alt som sto skrevet. Gud gir seg selv fullstendig for din skyld, han vil trekke deg inn i sitt eget liv. Det er dette Skriften handler om.

- Wilfrid Stinuissen: I Guds tid. Verbum 1994, side 116

Ny injeksjon i øyet

Denne mandas morgen skal jeg ha den andre injeksjonen i øyeeplet for å stanse blødningene og væskeansamlingen jeg sliter med i det venstre øyet. Det var opprinnelig meningen at jeg skulle ha den forrige mandag, men da var jeg i så elendig forfatning at det måtte utsettes. Jeg skal ha den tredje behandlingen fem-seks uker etter den andre. Takknemlig for forbønn, spesielt om beskyttelse mot Korona mens jeg er på sykehuset på Lillehammer. Jeg har tatt den første vaksinedosen for noen uker siden, og skal ha den andre 19.mai.

Bibelstudium: Hellas og Athen nås med evangeliet, del 6

Paulus har ikke vært lenge i Athen før han begynner å forkynne om Jesus! Først i synagogen, deretter på torget. Der støter han på samtidens filosofer. Epikureere og stoikere. Et ordskifte finner sted, og disse intellektuelle menn beskylder Paulus for å være en ordgyter1 En pratmaker eller en mann med munndiare!

Dette var sterkt nedsettende tale. Selve ordet som oversettes med 'ordgyter' i den oversettelsen jeg bruker, som er Norsk Bibel 88/07, betyr bokstavelig 'en som plukker frø'. Den anglikanske presten og teoliogen John Stott kommenterer dette slik: "Det er vanskelig å tenke seg en mindre mottagelig eller mer spottende forsamling." (John Stott: The Spirit, the Church and the Worl,1993 side 278)

Det bloir enda verre i vers 32: "noen spottet". Andre oversetter: "noen lo" eller "noen blåste foraktelig" eller "noen hånte". Eugene Peterson sier det slik i 'The Message' som er en parfrase av Bibelen: "Noen lo av ham og vitset da de gikk derfra."

Andre igjen beskyldte Paulus for å "forkynne utenlandske guddommer" (Apg 17,18) Hvordan kunne de beskylde Paulus for det? Lukas svarer på det spørsmålet: "Det var fordi han forkynte evangeliet om Jesus og oppstandelsen."

Det oppsiktsvekkende i dette svaret forsvinner med oversettelsen fra gresk. Det som står på gresk er: "De gode nyhetene om Jesus og Anastasis". Dermed trodde noen av Paulus snakket om to guder. Den ene het 'Jesus' og den andre het 'Anatasis'. Det de ikke forstod hvor kloke de enn var at Paulus talte to Jesu oppstandelse fra de døde. Så tett sammenvevd var Jesus og oppstandelsen at man ikke kunne snakke om noe annet enn Jesus og Ham oppstanden1 Den kristne tro er jo ingen filosofi eller morallære, men budskapet om en person som har stått opp igjen fra de døde! Dette er den apostoliske troen! Allerede ved begynnelsen av dette kapitlet ser vi denne vektleggingen: "Han la ut for dem og viste at Messias måtte lide og oppstå fra de døde." (Agj 17,3)

Apostelen Peter slo an dennw tonen allerede i sin mektige pinsepreken i Jerusalem: "Ham oppreiste Gud, idet han løste dødens veer. For det var umulig for døden å holde ham fast." (Apg 2,24)

Jesu Kristi kors og oppstandelse er det helt sentrale midtpunkt og sentrum i den kristne tro. Men vi kan ikke forkynne korset alene. Uten oppstandelsen har ikke korset noen verdi. Da ville det hele endt med døden. Men med oppstandelsen er døden død! Døden er overvunnet. Med døden trampet Jesus ned døden. 

fortsettes

Jesus vil helbrede sårene våre

Livet er en reise, langs forskjellige veier, forskjellige stier, som setter sitt preg på oss. Vi vet i tro at Jesus oppsøker oss. Han vil helbrede sårene våre, berolige føttene som gjør vondt av å reise alene, å vaske hver av oss rene for støvet fra reisen.

Pave Frans (1936-

Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Bibelstudium: Hellas og Athen nås med evangeliet, del 5

Mens Silas og Timoteus blir igjen i Berøa, skynder Paulus seg videre til Athen. Men han er ikke alene. Representanter for menigheten i Berøa og kanskje også Tessaloniki følger ham til Athen. Når reisefølget vender tilbake har de med seg en hilsen fra apostelen. Han ønsker at Silas og Timoteus "måtte komme til ham så fort som mulig." (Apg 17,15) Apostelen trenger profeten og pastoren: "Han er det som ga noen til apostler, noen til profeter, noen til evangelister, noen til hyrder og lærere, for at de hellige kunne bli gjort i stand til tjenestegjerning, til oppbyggelse av Kristi legeme." (Ef 4,11-12) 

Athen var et svært mørkt sted. Mens apostelen venter på at Silas og Timoteus skal komme, "ble han opprørt i sin ånd da han så at byen var full av avgudsbilder" (Apg 17,16). Dette er det eneste stede i Det nye testamente hvor det greske ordet: 'Kateidolos', blir oversatt: 'Full av'. Det er omfattende beskrivelser i historiske kilder av avgudsdyrkelse i Athen. Det er blitt sagt at i Athen var det lettere å finne en gud enn et menneske. Ikke uten grunn ble derfor byen ofte omtalt som: 'En skog av guder'. Enkelte gater i Athen var så fulle av avguder at det var vanskelig å ta seg fram. Det skal ha vært flere avguder i Athen enn i Hellas til sammen på den tiden. 

Avgudsbildene i Athen var den synlige realiteten. Men i den usynlige verden foregikk det en mye større kamp. Okkulte åndskrefter var med og påvirke kunst, filosofi, utdannelse og dagliglivet i byen. Ikke bare det, men Athen var en premissleverandør for okkulte krefter som bredte seg over hele Romerriket. Den hellenistiske eller greske kulturen, påvirket hele det romerske imperium. Gresk ble det førende handelsspråket i denne delen av verden. 

Et åndelig mørke hvilte over Athen. Byens befolkning hadde helt frivillig inngått en allianse med mørkets makter. Navnet Athen kommer av navnet til gudinnen Atene, som på latin er det samme som gudinnen Minerva. De flste byene i den gamle verden hadde nemlig valgt å underlegge seg såkalte 'skytsgudinner'. Dette er det vi kaller territorale åndsmakter som øver kontroll over spesielle geografiske områder. Det er interessant i denne sammenheng å minne om at profeten Daniel beskriver: "Grekenlands fyrste," (Dan 10,19) som er en slik territorial åndsmakt. Atene var 'visdommens og de skjønne kunstners jomfrugudinne'. (Everett Ferguson: Backgrounds of Early Christianity, 1987, side 143) Under denne åndsmaktens innflytelse ble så Athen verdens intellektuelle og kulturelle sentrum.

I Athen ble det feiret en rekke fester til ære for demoniske krefter hvert eneste år. Her er en liten oversikt:

1. Festen til ære for Atene. Denne ble kalt 'Panateneia'. Festen ble feiret hver sommer.

2. Festen til ære for Apollo. Apollo var mannsidealets gud, den mannlige skjønnheten. Denne finner sitt sidestykke i vår tids kroppsbyggerkultur. Feiringen, som foregikk hver sommer: 'Det store offer'.

3. Festen til ære for Demeter eller Ceres på latin. Demeter er det samme som Moder Jord, en fruktbarhetsguddom og samtidig feminismens gudinne, en motsvarighet til Apollos som er den maskuline motsetningen. Festen ble feiret på høsten.

4. Festen til ære for Poseidon eller Neptun på latin. POseidon ble tilbedt som havets og jordskjelvenes gud. Feiringen foregikk midt på vinteren.

5. Festen for de døde, kalt 'Anthesterion'. Dette var en blomsterfest tidlig på våren til ære for dødens ånd.

6. Festen til ære for 'Dionisos' eller 'Bacchus' på latin. Dette var en drukkenskapsorgie sent på våren, til ære for vinhøstens ånd. 

7. Festen til ære for 'Zevs' eller 'Jupiter' på latin. Zevs var den høyeste makten, også kjent som himmelens ånd. Feiringen foregikk på begynnelsen av sommeren.

I sin banebrytende bok skriver historikeren Everett Ferguson, som jeg allerede har sitert fra følgende: "Festene er et dramatisk vitnesbyrd om hvordan religionen innvirket på alle områder i den hedenske antikken."

fortsettes

Nå kan det åpnes for å ta livet av enda flere barn i mors liv

Kristne velgere bør merke seg Arbeiderpartiets vedtak denne helge hvor partiets landsmøte går inn for å fjerne abortnemdene og tillate at et 18 uker gammelt menneskebarn hvor tær og fingerspisser har utviklet særegne avtrykk, blodsirkuasjonen er i full gang og hvor imunsystemet begynner å virke, drepes i mors liv. Arbeiderpartiet går altså inn for å drepe et menneskebarn som er blitt så stort og sterkt at mor kan merke det sparker i magen. Så langt har vi kommet. Det er veldig skremmende.

Arbeiderpartiet nye politikk betyr i praksis at rettsvernet som et ufødt liv har i dag etter uke 12, blir helt borte frem til uke 18. Hele norsk venstreside står nå bak å ta livet av enda flere barn. Det skjer samtidig med at teknologien gir oss gode muligheter for å redde disse barna om de skulle bli født for tidlig. En stemme til Arbeiderpartiet eller et annet parti på venstresiden betyr i praksis at man sier ja til å ta livet av enda flere spedbarn. 

Vekkelse i Nashville: 1048 mennesker døpt på fire måneder

Noe er på gang i Nashville i USA! I løpet av fire måneder er 1.048 mennesker døpt på bekjennelsen av sin nyfunne tro i Long Hollow Baptist Church. Det er CBN News som melder dette. 

Gnisten som antenner flammen er ikke alltid så lys først.

Det har absolutt vært sant for Robby Gallaty, seniorpresten i Long Hollow Baptist Church i Hendersonville, Tennessee, hvor 1 048 mennesker har blitt døpt siden søndag 20. desember, etter nesten et år av det Gallaty beskrev som "stillhet og ensomhet" i sitt eget liv.

"Her er hva som skjedde," sa pastoren til Faithwire under en nylig Zoom-samtale og lente seg inn i kameraet etter å ha tatt av seg brillene. “Jeg begynte å sitte hos Herren i ti måneder. Så, til slutt 15. desember 2020, er jeg på verandaen, og jeg hører så tydelig som dagen disse ordene i hodet mitt, etter en sesong med stillhet og ensomhet: ‘Spontan dåp.’ ”

“Jeg tenkte,” spontan dåp? ”, Sa Gallaty. “Først og fremst hadde jeg aldri gjort spontan dåp - jeg hadde bare vært kristen i 18 år på den tiden. Jeg hadde aldri sett spontan dåp. Jeg hadde hørt om misbruk av spontan dåp. Men jeg var lydig. ”

Den påfølgende søndagen, minnes predikanten, var den gudstjenesten som var minst besøkt i sin fem år lange periode i Long Hollow. Landet var tross alt fremdeles i en pandemi, og Tennessee så en økning i COVID-19-infeksjoner på den tiden.

Gallaty sa at det føltes som om alt virket mot det han var sikker på at Gud så tydelig hadde bedt ham om å gjøre.

"Det var som alt vannet vi kunne legge på offeret," sa han og refererte til historien i Det gamle testamente i 1. Kongebok 18, da Elias heller vann på et offer midt i en tørke, slik at når det ble fortært av brann, det var tydelig at det var ved Guds handling alene.

Den søndagen i midten av desember ble 99 mennesker døpt.

"Jeg hadde aldri sett noe lignende før i mitt liv," sa pastoren og la til at han antok at det må ha vært slutten på "vekkelsen" han lette etter, til han kom tilbake til verandaen sin igjen den kvelden.

"Herren ga meg dette visuelle," sa han og minnet at han satt utenfor huset hans den søndag kveld. "Han viste meg," Dette er de tunge regndråpene, Robby, før den voldsomme regnskyllen som kommer. '"

Gallaty var da i kontakt med de andre ledere i Long Hollow, og påfølgende tirsdag, bare tre dager før jul, var kirken vert for en eneste dåpsgudstjeneste der ytterligere 81 mennesker møtte opp.

Det var på det tidspunktet, predikanten sa, at ting "virkelig kom ut av kontroll." Mennesker som hadde sett Long Hollow online, begynte å reise til Hendersonville kirken og dens to satellittcampuser, selv om Gallaty sa at han "aldri oppfordret" noen til å gå ombord i et fly til Tennessee.

Nå, i løpet av mindre enn fire måneder, har Long Hollow hatt tilsyn med dåpene til mer enn 1000 mennesker fra 15 forskjellige stater, hvorav to kom helt fra Maine. Hver av dem er enten koblet til samfunnsgrupper i Long Hollow eller har blitt oppfordret til å søke disippelskap i hjembyene.

Til sammenligning døpte Long Hollow 162 personer i 2018 og 222 i 2019.

"Det er en ekte trekk  av Den Hellige Ånd," forklarte pastoren.

En slik åndelig oppvåkning ville imidlertid ikke vært mulig uten den tilsynelatende kjedelige gnisten som til slutt tente flammen.

Transformasjonen som skjer i Long Hollow er bare mulig, innrømmet Gallaty, fordi han tatt oppgjør synden i sitt eget liv: stolthet, sjalusi og arroganse sa han at han ikke engang var klar over at han hadde tatt bolig i sitt hjerte.

"Jeg gikk til verandaen hver kveld for å sitte hos Herren og tenkte at han skulle løse problemene i kirken min," sa predikanten til Faithwire. “Jeg var veldig frustrert. ... Jeg sa: ‘Herre, du løser problemene i staben min. Jeg trenger deg til å løse problemene i kirken min. Jeg trenger deg til å fikse diakonene. Jeg trenger deg til å fikse landet. ’Og her er hva Herren viste meg. Omtrent to måneder inn viste Gud meg: ‘Problemet er ikke med kirken din. Det er ikke med personalet ditt. Problemet er deg. Du er problemet. '"

Senere i intervjuet snakker Gallaty direkte til sine pastorer.

"Årsaken til at du ikke ser et mektig trekk fra Gud i kirken din kan være fordi du er blodpropp," sa han. “Og det sier jeg av erfaring. Du kan være problemet med at Gud ikke beveger seg. "

Gallaty, som for tiden forkynner en prekeneserie om Den hellige ånd, sa at hans nylige reise med Herren også har gitt ham en rikere og djupere forståelse av bønn.

Han beskrev bønn som «vedstablingen for brannen som brenner i helgen», og refererte til fellesgudstjeneste på søndager.

"Jeg er overbevist om at bønn føder vekkelse og vekkelse føder bønn," sa Gallaty.

Men for så mange troende - både nye og gamle - er bønn en vanskelig ting, en praksis som av forskjellige grunner til tider føles så mystifiserende og forvirrende.

Det burde ikke være slik.

“Når folk sier til meg: 'Jeg vet ikke hvordan jeg skal be', [eller], 'jeg kan ikke be', [sier jeg til dem], 'Vel, hvis du vet hvordan du skal snakke med mennesker, vet du hvordan man kan snakke med Gud, '' sier Gallaty. “Bønn er rett og slett en dialog. For noen av oss er dialogen ensidig, så det meste av bønnetiden vår med Gud er en handeliste over ideer som Gud kan stemple for at jeg skal bli velsignet. ”

Bibelstudium: Hellas og Athen nås med evangeliet, del 4

Åtte mil sørvest for Tessaloniki, i et fjellandskap, lå Berøa, som var en by i Makedonia.  Paulus og hans apostoliske team må ha brukt et par dager på å ha kommet hit. Han måtte forlate Via Egnatia, ettersom Berøa ikke lå hans hovedveien, slik de andre byene han hadde besøkt i Hellas. Den lå 80 km fra Tessaloniki  og ca 38 km fra havet. Det er uklart hva som er foranledningen hvorfor han tar denne 'avstikkeren'. Men det er forsamlingen i Tessaloniki som sender dem dit: "Men straks samme natt sendte brødrene både Paulus og Silas av sted til Berøa." (Apg 17,10) 

At dette skjer så hurtig skyldes nok i vesentlig grad den forfølgelsen som finner sted i Tessaloniki. For å verne om apostlene anbefaler menighetens eldste - les brødrene - at de kommer seg av gårde derfra så fort som mulig. Vi ser det samme skje i Berøa når det kommer noen som "hisser opp folket der også" (v.13)

Det samme mønsteret gjentar seg: når Paulus kommer til Berøa drar han rett til synagogen. Det er noe spesielt med jødene i Berøa. Lukas beskriver dem slik: "Disse var av et edlere sinn enn de i Tessalonika. De tok imot Ordet med all godvilje, og gransket hver dag i Skriftene om det forholdt seg slik som det ble sagt." (Apg 17,11) Det er det aller beste noen kan gjøre. Stemmer det ikke med Skriften har det liten eller absolutt ingen verdi. Det kan være menneskelig visdom, men den kan ikke måle seg på noen måte med Guds visdom. Ingenting er over og ingenting er ved siden av Guds ord. Det er Guds ord som er autoritaivt, guddommelig inspirert, og evig gyldig hva angår liv og lære. Dette forstod de i Berøa og derfor ble alle ord Paulus sa prøvd på en høyere autoritet: Skriften. Slik må også all lære og alle profetiske budskap i dag, prøves på Guds ord. Stemmer ikke læren eller de profetiske budskapene med Guds ord, er det ikke fra Gud, uansett hvor riktig det enn måtte høres ut. Gud taler ikke imot sitt Ord.

Mange i Berøa kom til tro. "...og ikke få av de fornemme greske kvinner og mange greske menn." (Apg 17,12) Evangeliet når inn i alle samfunnslag - også her. Både i Filippi, Tessaloniki og Berøa pågår det altså en vekkelse blant de mer velstående i samfunnet. De rike har også behov for Jesus. De åndelige behiovene og lengslene er like uansett sosial status.

Oppviglerne fra Tessaloniki finner også veien til Berøa. Ryktene går om det som skjer der, og når de hører at "Guds ord ble forkynt der, kom de dit og hisset opp folket der også." (Agj 17,13)

Det fører til at menigheten i Berøa sender Paulus avgårde "på veien til havet" (Apg 17,14). Så legger Lukas til: "Men Silas og Timoteus ble igjen der."

Dette er et apostolisk mønster vi ser igjen flere steder i Apostlenes gjerninger. En menighet blir grunnlagt av apostlene, så reiser de videre, men ikke uten at menigheten på stedet får oppfølging i form av undrrvisning og så innsettelse av eldste. Dette hører me til ordningen av de nytestamentlige menighetene. Vi ser det samme skje, for eksempel på Kreta: "Jeg lot deg bli igjen på Kreta for at du skulle ordne det som ennå sto igjen, og innsette eldste i hver by, slik jeg påla deg." (Tit 1,5)

I Berøa ble det igjen både en profet og en menighetsbygger og pastor. Det er en god kombinasjon.

fortsettes

Kristusmystikeren Sadhu Sundar Singh

 Et svært sjeldent bilde av Kristusmystikeren Sadhu Sundar Singh, hvis minnedag det er i dag.         

"Bønn handler ikke om å spørre Gud om å få alle de tingene vi trenger, men handler heller om lengselen etter Gud, den eneste Livgiveren."

Ordene tilhører Kristus-mystikeren Sadhu Sundar Singh. I 1929 la han ut på det som skulle bli hans siste misjonsreise - til Tibet. Mange av hans venner frarådet ham fra å legge ut på den farlige og strabasiøse reisen. Sadhu Sundar Singh skulle aldri komme tilbake. Om han døde av utmattelse eller nådde fram og der ble tatt av dage, forblir et mysterium.

Aviser over hele verden meldte at han var savnet. Fra en helt ukjent tilværelse var Sadhu Sundar Singh i manges øyne blitt til Indias apostel ved siden av apostelen Thomas. Evangeliet ville han formidle i Østens drakt og ikke i misjonærenes vestlige form. Derfor kledde han seg i den typiske safrangule kjortel. Hans lengsel var å bringe evangeliet til det lukkede Tibet.

Jeg husker fremdeles dagen som om den var i dag da jeg gikk inn døra til Vingården i Gjøvik, opp en trapp og inn døra til daværende Santalmisjonen. Denne misjonsorganisasjonen hadde kretskontor på Gjøvik. Og det var der jeg oppdaget boken! "Uten retur" av Janet Lynch-Watson. Men jeg klarer ikke å huske hvilket år det var. Boken er utgitt av Santalmisjonens forlag i 1981 så det kan godt være at det var samme år jeg kjøpte den. Boken fascinerte meg veldig, husker jeg. Jeg ble grepet av historien om denne for oss merkelige skikkelsen som utstrålte så mye av Kristus. I dag feirer vi hans minne i den kommuniteten jeg er medlem av, så det kjennes helt naturlig ut å skrive noen linjer om ham her på bloggen.

Han som skulle bli kjent som Sadhu Sundar Singh ble født i Rambur i det nordlige India i 1889. Moren sendte ham til en kristen skole for at han skulle lære seg engelsk. Hennes død - da Singh var 14 år - førte ham inn i en livskrise. Han ble sint på Gud og raseriet lot ham gå ut over misjonærene som drev skolen. Blant annet brente han en Bibel mens medstudentene så på. Den djupe sorgen over morens død drev ham til selvmordets rand. Han sa at om ikke Gud viste seg for ham så ville han avslutte livet ved å legge seg på et jernbanespor og vente på toget.

Før det grydde av dag, fikk Sadhu Sundar Singh et syn og så Kristus med hans gjennomborede hender.

På 16 års dagen ble han døpt på sin bekjennelse til Kristus i en kirke ved foten av det mektige Himalaya-massivet. Fra da av var det ingen vei tilbake. Singh ville følge Kristus 100 prosent, Han satte seg ved Mesterens føtter for å bli Hans disippel.

I oktober 1906 innledet Sadhu Sundar Singh sin livslange gjerning som omreisende forkynner. Ryktet om ham spredte seg vidt omkring, ja over hele Asia gikk det rykter om ham. Etter hvert skulle han bli omtalt som 'apostelen med de blødende føttene'. For Sadhu Sundar Singh gikk på beina fra sted til sted med evangeliet. To ganger besøkte han også Vesten. Alle reisene tok hardt på kreftene hans. I årene 1922 til 1929 forfattet han en rekke bøker, flere av dem er oversatt til en rekke språk. Daværende Lutherstiftelsen gav i 1956 ut boken: "Gud er god", som er en samling med taler, andakter og sitater og på dansk finnes "Ved Mesterens fødder". Den ble utgitt av 1923. Norske Esca forlag har utgitt boken "Etter døden" som fremdeles er i salg.

Sandu Sundar Singh var en mann som levde i det overnaturlige livet Gud har gitt oss, og Herren gav ham en rekke syner og åpenbaringer.

Sjeler som elsker Gud og stillheten

Sjeler som elsker Gud, føler en sterk tiltrekningskraft og dras

 mot ensomhet, for de vet at Gud snakker familiært med de som skyr verdens støy og distraksjoner ... Gud taler til sjelen i ensomhet, og av hans ord blir sjelen tent av guddommelig kjærlighet.

- Alphonsus Liguori (1696-1787)/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Bibelstudium: Hellas og Athen nås med evangeliet, del 3

Evangeliet vekker anstøt! Det må vi forsone oss med. I vår moderne tid er vi så redd for at folk skal bli støtt at vi blir så forsiktige. Ikke slik med de første kristne. De var djerve og frimodige på vegne av korsets budsskap. Så også i Tessaloniki. Ikke alle likte det de hørte da Paulus og vennene hans samtalte i byens synagoge, og de fikk med seg noen dagdrivere på torget og fikk i stand et oppløp "som satte byen i røre" (Apg 17,5).

Lukas lar oss møte en mann ved navn Jason, uten at han forteller oss hvem denne Jason var.  Men ut fra sammenhengen er nok Jason, som er den greske formen av det hebraiske Josva, en jøde som er kommet til tro på Jesus og medlem av denne spede begynnelsen til menigheten i Tessaloniki. Jason tok imot Paulus og hans apostoliske team i sitt hjem og på grunn av det måtte han utstå forfølgelse for Jesu skyld. Muligens er dette den samme Jason som omtales i Rom 16,21: "Timoteus, min medarbeider, og Lukius og Jason og Sisipater, mine frender, hilser dere."

Anklagene lød: "Alle handler de stikk imot keiserens bud og sier at en annen, en som heter Jesus, er konge." (Apg 17,7) Var disse anklagene sanne? Absolutt! Anklagerne til Paulus rørte ved selve kjernen i forkynnelsen. Apostelen Paulus forkynte De gode nyhrtene om Guds rike, og dette riket står i direkte motsetning til verdiene Det romerske riket represenrterer. Romerriket krevde lojalitet til keiseren. En kristen kan bare ha lojslitet et sted: til Herren Jesus. Ingen kristen - da som nå - kan love blind lojalitet til noen keiser, konge eller president. En kristen tilhører Herren Jesus, og må - selv om respekterer og ber for øvrigheten - være klar til å lyde Gud mer enn mennesker, om menneskets lover bryter med Guds rikes lover og prinsipper.                                                                                                                       

Jesus er tydelig og klar og ikke til å misforstå, når Han sier: "Mitt rike er ikke av denne verden." (Joh 19,12) en av vår tids forførelser er når kristne opphøyer en politiker og en politisk retning så mye at deres lojalitet blir bærende hos ham eller henne, og ikke hos Jesus. En slik ukrtisk beundring for en president eller konge eller keiser baner veien for Antikrist, som vil kreve blind underordning og lojalitet. Vi så hvor galt dette gikk under nazismen, hvor tyske kristne avla sin lojalitet til Adolf Hitler og vi har også sett dette i enkelte land også i moderne tid. 

Anklagene mot Paulus var en sterk politisk anklage som innebar at apostelen detroniserte keiseren og innsatte en rivaliserende hersker. 

fortsettes

Mitt engasjement for Israel

Israel markerer i dag 'Yom Ha'atzmaut' - Uavhengighetsdagen, en offisiell minnedag for å markere Uavhengighetserklæringen fra 1948. For israelerne er dette en stor festdag. Datoen varierer fra år til år. På 73 års dagen faller den på 15.april.                                                                                                          

Noen har spurt om hva som er grunnen for mitt engasjement for Israel? Svaret på det spørsmålet er ikke først og fremst politisk, men bibelsk. Slik jeg ser det er staten Israels gjenopprettelse i 1948 en bokstavelig oppfyllelse av Guds evige løfter gitt til Israels land og folk. Gud svikter ikke sitt eget ord. Om Gud skulle forkaste sine løfter gitt til jødene, var vi ingen garanti for at Han ikke trekker tilbake sine løfter gitt til sin menighet. Da er ikke Gud til å stole på. Men Gud holder sine løfter. 

Min sønn og jeg har sett de to første episodene av NRK-serien om 'Frontkjemperne'. Jeg vet ikke om jeg orker å se mer. Så mye ondskap, ja direkte jævelskap, som nazistene og også norske frontkjempere var med på, hvor også jødene ble utsatt for. En brutalitet og råskap med mishandling, vilkårlige drap, bare fordi de var jøder, som er uten sidestykke. 6 millioner jøder tilintetgjort i nazistenes utryddelsesleire. Det er nesten ikke til å holde ut. Derfor er det både rett og rimelig at jødene fikk vende tilbake til sitt eget hjmland etter den forferdelige krigen. Derfor er mitt engasjemnt også politisk. Det betyr ikke at jeg til enhver tid er enig med den til enhver tid sittende statsministeren. Det er ikke israelerne selv engang. 

Jeg er hva som kalles en kristensionist. 

Det er naturlig med det bibelsynet jeg har. Jeg kan ikke gi på båten det jeg er blitt overbevist om siden jeg ble en kristen i 1972. Derfor kan jeg heller ikke være med i sammenhenger som klart og tydelig gir uttrykk for erstatningsteologi, eller er antisionister. Dette er et valg jeg gjorde for 49 år siden. Neste år er det 50 år siden jeg bestemte meg for å følge Jesus, og kjærligheten til Israel fikk jeg inn med morsmelka - det vil si de første bibeltimene jeg hørt av en klokker i Den norske kirke, Rold Danielsen. 

Gratulerer med dagen, Israel, og alle mine jødiske venner!

Foto: Pixabuy

Bibelstudium: Hellas og Athen nås med evangeliet, del 2

Det første stedet apostelen Paulus og hans apostoliske team stanser når de kommer til Tessaloniki, hovedstaden i Makedonia, er synagogen. Dette er ikke et særtilfelle. Det er et mønster. Paulus går dit Guds ord forkynnes, og hvor det bes og hvor det er lengsel etter Gud. Til den kristne forsamlingen i keiserhovedstaden Rom skriver han: "Hva fortrinn har da jøden? Eller hva gagn er det i omskjærelsen? Mye på alle vis! Først og fremst er Guds ord betrodd dem..." (Rom 3,1-2) Med 'Guds ord' menes det her hele Det gamle testamente: loven, paktene og løftene som Gud hadde gitt til sitt folk Israel.

Så det naturlige stopp for Paulus var synagogen: "Etter at de hadde reist gjennom Amfipolis og Apollonia, kom de til Tessalonika. Der hadde jødene en synagoge. Paulus gikk inn til dem, SLIK HAN PLEIDE Å GJØRE, og tre sabbatsdager samtalte han med dem ut fra Skriftene..." (Apg 17,1-2)

Det er interessant å merke seg hva disse samtalene ut fra Skriftene handlet om! Lukas gir oss et lite innblikk i dette. Det var slett ikke perifere emner, men Paulus gikk rett til det mest sentrale: "Han la ut for dem og viste dem at Messias måtte lide og oppstå fra de døde, og sa: Den Jesus som jeg forkynner for dere, han er Messias." (Apg 17,3)

Dette er sentrum for Paulus' forkynnelse: Kristi død og oppstandelse! Til den kristne forsamlingen i Korint sier han: "For jeg ville ikke vite noe blant dere, uten Jesus Kristus, og ham korsfestet..." (1.Kor 2,2) "For", sier han i 1.Kor 1,18 og v22-23:  "ordet om korset er vel en dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det en Guds kraft... For jøder krever tegn og grekere søker visdom, men vi forkynner Kristus korsfestet, for jøder et anstøt og for hedninger en dårskap."

Paulus "la ut for dem og viste ..." Vi merker oss nyansene i språket som får frem det som skjedde i synagoge i Tessaloniki disse tre sabbatsdagene. Først forkynner han: "la ut for dem", så "viste" han dem, altå gjennomgikk han for dem de skriftstedene og profetiene som handlet om Messias og at Jesus var oppfyllelsen av disse løftene.  Forkynnelsen må ha sitt utgangspunkt i Skriftene, i Guds ord, og ikke bare det: Forkynelsen må også forankres i Guds ord. Slik var den 'metode' Paulus brukte i sin forkynnelse og undervisning. Og den var samtidig sentrert rundt Jesu Kristi kors og i oppstandelsen. Begge deler.  Jeg skal komme tilbake til dette når vi ser nærmere på vers 18 i dette kapitlet. 

Samtalene og undervisningen i synagogen i Tessaloniki bærer frukt: "Noen av dem ble overbevist og sluttet seg til Paulus og Silas. Det gjorde også en stor mengde av de grekere som dyrket Gud, og ikke få av de fornemme kvinner." (Apg 17,4) 

Dette viser oss hvor grensesprengende evangeliet er! Det når inn i alle samfunnslag og berører høy og lav! 

Det vi ser her er de første spirene til en kristen forsamling i Tessaloniki. Med utgangspunkt i byens synagoge, kommer mennesker under Guds ords forkynnelse av korset og oppstandelsen og påvirket av Den  Hellige Ånd som overbeviser om synd, rettferdighet og dom, kommer de til tro."De sluttet seg til Paulus og Silas..." Blant dem fantes det gudfryktige grekere. Dette var mennesker som søkte til synagogen, men som ennå ikke var blitt proselytter - det vil si: omvendt til jødedommen, men som var lengtende og søkede etter Den levende Gud. 

Og det fantes "fornemme kvinner". Det vil si kvinner som tilhørte det øvre samfunnsskiktet i Makedonias hovedstad. Det var kanskje også forretningskvinner som purpurkremmersken Lydia, som ble viktige bidragsytere til etableringen av menigheten i  Tessaloniki og til menighetsplantingen på det europeiske kontinentet. 

De første menighetene på europeisk jord bestod altså av jøder og grekere som var kommet til en bevisst og levende tro på Jesus som Messias. De kom fra ulike samfunnslag. Her var høy og lav i en eneste skjønn forening. I Kristi forsamling viskes skillelinjene ut: vi er alle en i Kristus.

I Tessaloniki kom "en stor mengde" til tro. 

Menigheten som nå vokser frem i Tessaloniki, fremtrer i Paulus' to brev til dem som vital, voksende og hengitt og om en stor forventning om Jesu snarlige komme. Ryktene spredte seg raskt i hele Makedonia om det som skjedde i hovedstaden. Om dette skriver Paulus i 1.Tess 1,7-9: "Slik er dere blitt et forbilde for alle de troende i Makedonia og Akaia, men alle steder er deres tro på Gud blitt kjent, så vi behøver ikke si noe om det. For de forteller selv om de  inngang jeg fikk hos dere. Dere omvendte dere til Gud fra avgudene, for å tjene den levende og sanne Gud." 

fortsettes

Billedtekst: Synagogen i Stolin i Hvite-Russland. Foto: Pixabuy

Viktig dag i den moderne bønnebevegelsens historie

På denne dagen for 115 år siden lanserte William Seymour sitt 24-7 bønnerom i Azusa Street, Los Angeles, og resten er, som de sier, historie.

I løpet av en måned var hundrevis samlet for å be natt og dag under ledelse av denne bemerkelsesverdige, enøyde afroamerikanske hellighetspredikanten. Det var skandaløst for mange at menn og kvinner, svarte og hvite ba sammen hele natten, men her har vi ekte pentekostalisme: ikke bare å tale i tunger, men etnisk og forsoning mellom menn og kvinner gjennom Guds Ånd.

"Broder Seymour satt generelt bak to tomme skobokser, den ene oppå den andre. Han holdt vanligvis hodet inne i den øverste under møtet, i bønn. Det var ingen stolthet der .... I den gamle bygningen, med dens lave takbjelker og bare gulv ... "(Frank Bartleman)

Det er mer enn 584 millioner pinse- og karismatiske kristne i dag, som representerer den desidert raskest voksende og mest dynamiske fløyen i den globale kirken, som alle sporer røttene sine tilbake til William Seymour og det flerkulturelle 24-7-rommet han opprettet i et forfall klaffbygning på Azusa Street for litt over hundre år siden.

Noen mennesker spør meg fremdeles hva poenget er med et spesielt bønnerom og med å be natt og dag i ett, når det er fullt mulig å også be alene hjemme eller ute i naturen. Vel, kanskje 'Azusa Street' burde være svaret mitt.

Og med hensyn til William Seymour, i en tid da vi ganske riktig feirer store farhedes liv, har svært få hatt større innflytelse enn denne sønnen til frigjorte slaver, oppvokst i ekstrem fattigdom, hvis arv om hvordan man kan lede endrer verden til i dag.

- Pete Grieg/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen

Kjøp gull lutret i ild

 “I denne nåværende tid er det bare en vei å gå - oppover mot tronens nærvær.

En indikasjon på at vi for tiden lever i den laodikeiske kirkens tidsalder er "velstandsbudskapet", som er det vanligste budskapet i vår tid. På grunn av denne vektleggingen sa Herren:

"Jeg råder deg til å kjøpe gull av meg prøvd i ilden, så du kan være rik ..." Åpenbaringen 3:18

Egentlig er velstand ikke problemet. Snarere er det å være fornøyd med velstand, da de sa at de ikke trengte noe. Herren vil at vi skal søke den sanne rikdommen, som er åndelig. ”

- Wade E. Taylor/(bildet)Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Slik kan du be for Kroatia

 Fra 12. til og med 18.april oppmuntrer Den europeiske baptistføderasjonen til å be for Kroatia. 

Be for alle menneskene i det sentrale Kroatia som har blitt rammet av det ødeleggende jordskjelvet som nylig rammet området - for frihet fra frykt, for styrke og motivasjon til å gjenoppbygge ikke bare hus, men også liv.

Be for våre brødre og søstre som bor i det ødelagte området - at de kan være et tegn på levende håp blant sine naboer.

Takk for alle menneskene som er involvert i BUC Serving Together-initiativet som har hjulpet de trengende i flere måneder. Be om at folk kan anerkjenne Guds kjærlighet i dette arbeidet.

Be for alle troende i baptistkirkene i Kroatia - at de i disse utfordrende tider praktisk og daglig kan vitne om sin tro på Kristus og være et tegn på levende håp.

Be for alle pastorer og ledere for baptistmenighetene - at de kan finne de beste måtene å tjene kirkene sine og vite hvordan de kan involvere andre troende, uavhengig av alder eller kjønn; å vite hvordan man kan lede troende i å tjene i lokalsamfunnet.

Be om ledelse av baptistunionen i Kroatia - for visdom i å lede, oppmuntre og tjene alle baptistkirker i Republikken Kroatia.

Bibelstudium: Hellas og Athen nås med evangeliet, del 1

Mannen Paulus så i drømmesynet hadde bedt Paulus og apostelteamet hans om å komme over til Makedonia for å hjelpe dem. (Se Apg 16,9) Første reisemål var Filippi hvor en menighet grunnlegges. Filippi var en av de største byene i Makedonia. Men Filippi var ikke hovedstaden. Det var Tessaloniki. Underveis passerer de to betydnigsfulle makedoniske byer: Amfipolifs og Apollonia. Dety gjorde de uten å stanse. 'De' er Paulus, Silas og Timoteus. Jeg antar at Lukas ble igjen i Filippi, siden han ikke lenger skriver 'vi' men skriver om 'de': "Etter at de var kommet ut av fengslet, gikk de hjem til Lydia. Her traff de brødrene, og de formante og trøstet dem. Så drog de videre." (Apg 16,40) 

Amfipolis lå 53 kilometer fra Filippi, og Apollonia ytterligere 43 km videre langs veien. Så det var et drøyt veistykke å gå på beina. Stanse underveis måtte de nok, men Lukas gir oss ikke del i disse detaljene. Hvorfor stanset ikke Paulus og hans apostoliske team opp og grunnla lokale menigheter her. Vi vet ikke. Men det er tydelig at de var blitt enige om at de måtte nå Makedonias hovedstad først. Veien de gikk fra Filippi til Tessaloniki het Via Egnatia. Via Egnatia var en romersk vei, konstituert av romerne i det 2.århundre f.Kr. Veien gikk gjennom de romerske provinsene Illyria, Makedonia, og Trakia, det vil si gjennom dagens Albania, Nord-Makedonia, Hellas og den europeiske delen av Tyrkia. Den gikk fra Bysants i øst til Apollonia i vest.Veien, som var en militærvei, ble bygget i forlengelsen av Via Appia for å forbinde rom, over Brindisium, med den østlige delen av Romerriket. 

Tessaloniki, som i dag heter Saloniki, har fått sitt navn etter Alexander den stores halvsøster. Dette var en betydelig havneby, et politisk og kommersielt sentrum i Hellas og sete for den romerske prokonsulen. Til forskjell fra Filippi var ikke Tessaloniki en romersk koloni, men hadde status som en såkalt fristad. Dette innebar et betydelig selvstyre, selv om det var tette bånd til Rom.

"Der hadde jødene en synagoge". (Apg 17,1)

Også i Tessaloniki var det et jødsk samfunn, som det var i Filippi, og det var det mest naturligste av alt å oppsøke det. Paulus var jøde og trofast mot den jødiske tradisjonen. Vi merker oss uttrykket: "som han pleide." (Apg 17,2) Også Jesus gikk i synagogen "av sedvane". 

"Tre sabbatsdager samtalte han med dem ut fra Skriftene." Apostelen Paulus hadde de beste forutsetningene for å gjøre dette. I en biografisk skisse skriver historikeren Lukas dette om den bakgrunnen Paulus hadde: "Jeg er jøde, født i Tarsus i Kilikia, men oppfostret i denne byen. Ved Gamaliels føtter ble jeg opplært etter de strenge krav i den lov vi har fra fedrene. Og jeg var nidskjær for Gud..." (Apg 22,2)

Vi merker oss at det var Skriftene Paulus og jødene i Tessaloniki samtaler om. 

Kanskje er det her svaret ligger på at apostelen Paulus velger å danne en menighet i Tessaloniki fremfor Amfipolis og Apollonia: synagogen. De hadde Skrftene, og de var av den grunn mer åpne for det evangelium Paulus var kalt til å forkynne. 

Da Paulus senere skrev til de troende i Tessaloniki, minnet han dem om det som skjedde på denne tiden. Blant annet skrev han: "For dere minnes, brødre, hvordan vi slet og strevde. Mens vi arbeidet natt og dag for ikke å ligge noen av dere til byrde, forkynte vi Guds evangelium for dere" (1 Tess 2,9). Paulus og hans venner arbeidet kanskje som teltmakere, ihvertfall en del av tiden. I brevet han senere skrev til den kristne forsamlingen i Filippi, skriver han: "Dere vet jo selv, dere filippere, at i evangeliets første tid, da jeg drog ut fra Makedonia, var det ingen annen menighet som hadde slikt samfunn med meg at6 det ble ført regnskap over gitt og mottatt. Allerede da jeg var i Tessalonika, sendte dere både en og to ganger det jeg trengte" (Fil 4,15-16). Det kom altså to pengegaver fra Filippi, og det er naturlig å tro at en av de viktigste bidragsyterne må ha vært purpurkremmersken Lydia som var velstående. Med sine penger var hun med på å finansiere evangeliseringen av Europa.

fortsettes

Billedtekst:  Tessaloniki. Foto: Pixabuy.