søndag, januar 24, 2021

En forunderlig historie om bønn, utholdenhet og lydighet - fra vekkelsen i Argentina


Tidlig på 1950-tallet arbeidet en amerikansk misjonær i en liten by i Argentina i Sør-Ameriks. R. Edward Miller (bildet) hadde sammen med sin kone arbeidet i mange år uten å se særlige resultater av arbeidet. Han følte at han hadde prøvd absolutt alt han kunne komme på - uten en ting: pågående konsentrert og utholdende forbønn.

Uten å informere menigheten han betjente begynte han å be åtte timer hver dag. Han ba o at Gud måtte vekke opp både ham og forsamlingen, så vel som i samfunnet rundt ham. Helt alene ba han, time etter time, av og til fastet han også. Han var fast bestemt på at han virkelig ville se vekkelse. 

Etter å ha bedt i omlag seks måneder, talte Gud til denne slitne misjonæren. Et ord! Fortsett! Så han fortsatt noen måneder til. 

Så talte Gud igjen. Denne gangen sa Herren at han skulle kalle sammen til nattlige bønnemøter. De skulle til å begynne med be fra klokken 20.00 til midnatt, og begynne førstkommende mandag. Edward Miller begynte å diskutere med Herren: 'Er du helt sikker på dette? Hvis vi annonserer bønnemøter, kommer det bare de gamle damene. Og alt de vil gjøre er å sitte å se på mens jeg ber.'

Det syntes som om Herren var enig og sa: Jeg vet det.

Men Miller gjorde som han hadde fått beskjed om. Han annonserte en uke med bønn med samlinger hver kveld. Som han hadde sett for seg kom det bare de gamle damene. Og ja, de var tause og så hvordan pastoren ba i fire timer. Ved midnatt spurte han dem om noen av dem hadde fått et ord fra Gud? En av de gamle damene rakk hånden i været og sa at hun hadde en underlig følelse at hun skulle reise seg opp, gå bort til et trebord som sto foran i menighetssalen og banke på det, men syn syntes det dirket veldig dumt, og kunne ikke tro at det var et ord fra Gud. Dermed brøt alle opp og gikk hjem. 

Neste dag skjedde bøyaktig det samme. De samme tre gamle damene kom. Satte seg og gjorde ikke noe annet enn å se på at pastoren sin bad i fire timer. Ved midnatt gjentok den samme damen det hun hadde sagt kvelden før, at de skulle banke på trebordet. Dette var fullstendig galskap. Så gikk pastoren og de gamle damene hjem hvert til sitt.

De to neste dagene skjedde akkurat det samme. Den gamle damen ville ikke gjøre narr av seg selv, så hun satt stille og så gikk de hjem. 

Miller undret seg. Kunne det være at dette handlet om en lydighetshandling som handlet om noe mye større? Hva ville skje om den gamle damen gjorde det hun hadde følelsen av at hun skulle gjøre? 

På den siste kvelden i denne bønneuken. Heller ikke denne gangen kom det flere enn de tre gamle damene som kom for å se pastoren sin be. Mot slutten av bønnemøtet, på det samme tidspunktet den gamle damen fikk følelsen av at hun skulle reise seg, gå bort til trebordet, og banke, sa Miller: 'Nå vil vi reise oss alle sammen og gå bort til bordet, stille oss rundt det og banke!' Han tenkte at de ikke ville avstå fra å følge ham. Han gikk først og banket en gang. De to andre kvinnene kom nølende etter og banket hver sin gang. Endelig reiste den tredje kvinnen seg, hun som hadde følt at de skulle gjøre det. Hun banket på ned sin tynne, knoklete hånd. 

Plutselig kom Den Hellige Ånd! De fire ble med det samme overveldet av Guds herlighet og hellige nærvær. De tre damene ble døpt i Den Hellige Ånd, og de begynte å tale i tunger og priste Gud. 

Det varte ikke lenge før folk fikk høre om det som hadde skjedd. Det var som en ild som spredte seg i tørrt gress, og folk begynte å komme til kveldsbønnemøtene, Nå ble hele menigheten berørt av det Gud gjorde. Vekkelsen spredte seg til hovedstaden Buenos Airos, i 1954. Her måtte man ta i bruk utendør fotballstadioner for å få plass til de tusenvis som kom for å høre evangeliet.

Det hele begynte med utholdende bønn, trofasthet og lydighet. 

Tekst copyright: Bjørn Olav Hansen

lørdag, januar 23, 2021

Herskapshuset til stormuftien av Jerusalem blir synagoge


Hajj Amin al-Husseini (bildet), den beryktede stormuftien i Jerusalem på 1920- og 1930-tallet som tilbrakte mye av andre verdenskrig i Berlin som en nazistisk samarbeidspartner og krigsforbryter, må spinne i graven. 

Det skriver The Jerusalem Post i sin nettutgave i dag, lørdag 23.januar. Årsaken er som følger: 

I Jerusalem skal nå herskapshuset på bakketoppen han bygde for 88 år siden i den velstående Sheikh Jarrah mellom gamlebyen og Scopus-fjellet, og som har stått der som et landemerke bli en synagoge i et fremtidig jødisk nabolag med 56 leiligheter i øst-Jerusalem.

Den 500 kvadratmeter store herregården, kalt Qasr al-Mufti (muftipalasset) på arabisk, står i dag tom i sentrum av et stort sett ferdigstilt 28-leilighetskompleks. Årsaken til at det nye nabolaget ikke er ferdig - og faktisk ikke har blitt markedsført de ti årene siden riving og bygging startet - er at utviklerne har søkt om å omdisponere området. 

Selv om al-Husseini bygde herskapshuset, bodde han aldri i det. Etter utbruddet av den arabiske opprøret i 1936 mot den britiske mandatregjeringen, ble muftien en flyktning som gjemte seg i gamlebyen Haram ash-Sharif. Da britene forsøkte å arrestere ham i 1937, flyktet han fra Palestina, og britene nøydde med å inndra eiendommen hans. Al-Husseini-klanen eide mange eiendommer i Jerusalem, blant annet Palace Hotel (i dag Waldorf Astoria), Orient House, og herskapshuset ble deretter omgjort til Shepherd Hotel i Sheikh Jarrah på en tomt kjent som Karam al-Mufti , oppkalt etter al-Husseini.

Døpt i isråk


Når koronarestriksjoner satte en stopper for vanlige dåpsgudstjenester innendørs i menighetslokalet valgte pinsemenigheten i Ölmstad utenfor Gränna i Sverige å hugge hull i isen of flytte dåpshøytideligheten utendørs! I dag er nok en slik dåpshandling oppsiktsvekkende, men ikke i baptistmens og pinsevekkelsens pionertid. Da døpte man gjerne utendørs, ofte med mange tilskuere, for dette var noe folk ikke hadde sett før - og gjerne på vinterstid! Akkurat denne dåpshandlingen fikk også stor oppmerksomhet siden den ble filmet og lagt ut på You Tube. Over 1000 mennesker har sett den.

Det er Martin Öjfelth som døper sin venn Alex Stjernborg, som har kommet til tro på Jesus. Martin Ölfelth er medlem av Ölmstad pingstförsamling og ble selv døpt i denne menigheten. Dåpshøytideligheten fant sted søndag i et isråk i sjøen Bunn noen kilometer øst for det lille tettstedet Ölmstad.  Alex Stjernborg kom til en levende tro på Jesus for et halvt år siden.

Foto: Facebook-siden til Ölmstad pingstförsamling.

Brudgommens blikk


"Det lille jeg ber dere om er at dere skal se på Ham. Hvem kan hindre dere i å vende deres sjels blikk, om det bare var for et øyeblikk om dere ikke kan mer, til denne Herre? Dere er jo i stand til å se på mange stygge ting, skulle dere ikke da se på det vakreste man kan forestille seg? 

Deres Brudgom tar aldri blikket bort fra dere, mine døtre. Han har holdt ut med dere til tross for alle deres stygge og avskyelige synder som dere har begått mot Ham og ikke engang disse har gjort at Han har vendt sitt blikk bort fra dere. Skulle de være fort mye å begjære at dere løfter blikket fra de ytre tingene og vender blikket mot Ham? 

Det eneste Han venter av dere er at dere gir ham et blikk, som Han sier til bruden i Høysangen: 'Å, du min due i klipperevnene, i fjellknausens skjulesteder, la meg se din skikkelse, la meg høre din røst! For din røst er vakker, og din skikkelse er herlig.' (2,14)

Om dere elsker Ham, kommer dere til å finne Ham. Han verdsetter dette vårt blikk så høyt at Han ikke unnlater å gjøre noe for at vi skal vende vårt blikk mot Ham.

- Teresa av Avila i Fullkommenhetens vei.

Norsk oversettelse Bjørn Olav Hansen

"Se på Ham som har holdt ut en slik motsigelse fra syndere, for at dere ikke skal bli trette og motløse i deres sjeler." (Hebr 12,3)


fredag, januar 22, 2021

Ondsinnet ryktespredning


Det er utrolig hvor sjofle og uetterettelige enkelte kristne kan opptre i sosiale medier. Nå spres det et bilde på Facebook av visepresident Kamala Harris i forbindelse med edsavleggelsen, hvor det påstås at Harris legger hånden på en annen bok enn Bibelen. Vedkommende mener at det kan være en hinduistisk bok, siden Harris har indisk mor. 

Vel, vedkommende burde skaffe seg briller! Ser man nærmere på bildet viser det to Bibler, den ene med glidelås og den andre er en 'predikantbibel'. Og bildet har sin egen historie, som jeg skal få komme tilbake til. Men først til hva denne personen skriver:

"Mellom hennes hånd og denne 'beskyttelsesdel' øverst under hånden hennes har hun også i tillegg lagt en liten bok som ser ut som en Bibel med glidelås, men som kan inneholde noer annet enn Guds ordog først nederst på bildet den gamle Bibelen, som kanskje er noe annet enn en Bibel, hvem vet.'

La oss se nærmere på bildet:


Med store bokstaver i gull står det: HOLY BIBLE. Det finnes ikke noe mellom hånden hennes og Bibelen, det som sees er et gjenskinn av læret på den lille Bibelen. Sannsynligheten er stor for at dette er visepresidentens egen personlige Bibel. Hva med den andre Bibelen? Historien er som følger: Dette er i følge visepresidenren selv et familieklenodium. Denne velbrukte Bibelen har tilhørt Shelton-familien, som er gode venner av familien Harris. Regina Shelton, som eide den vebrukte Bibelen er en god venn av den nåværende visepresidenten. Hun er kjent som en beder og en hengiven kristen.

Vedkommende som la ut denne kommentaren på Facebook skriver: "Når Kamala Harris gjentar ordene: 'So help me God', så sikter Harris ikke til vår Gud. Hun har sin egen..."

Så vidt meg bekjent har Kamala Harris vokst opp i en baptistisk sammenheng, og er en bekjennende kristen. Jeg visste ikke at vi som baptister har en annen 'gud' enn andre kristne.

Dette er ikke noe annet enn ondsinnet ryktespredning. Jeg trodde ikke kristne drev med slikt. 

OPPDATERING. Kamala Harris tilhører Third Baptist Church of San Francisco. Hennes ektemann, Douglas Ernhoff er jøde. Bibelen med glidelås tilhørte borgerrettighetsforkjemperen Thurgood Marshall. Han var også den første svarte amerikanske høyesterettsdommer fra 1967 til 1991.

I Kristi fotspor - martyren Agnes av Rom


I går feiret vi minnet om en av de tidlige kristne martyrene: Agnes av Rom, ca 291-304. Hun ble henrettet under en av de grusomme forfølgelsene av de kristne, den som kom under keiser Diokletian. For meg personlig har minnet om den hellige Agnes fått fornyet aktualitet den siste tiden, fordi jeg føler meg dratt mot den måten evangelisten Johannes introduserer Jesus som 'Guds lam' tidlig i sitt evangelium. Agnes er nemlig ofte avbildet på ikoner med et lam i sine armer, og Agnes på latin betyr nettopp 'lam'. Agnes er en 'datter av Guds lam', Lammet som ble slaktet for våre synder.

Bare 13 år gammel skal Agnes ha avvist et frieri fra statsprefektens sønn med den begrunnelse at hun var lovet bort til en annen. Hun var Jesu Kristi etterfølger og ville være Ham trofast livet ut. Agnes ble arrestert og overgitt naken til et bordell. På mirakuløst vis klarte hun å flykte fra bordellet, før noen mann hadde kommet henne nær, men ble innhentet av romerske soldater, arrestert og utsatt for en grusom tortur før hun led martyrdøden.

Lidelseshistorien til Agnes finnes bevart både på latin, gresk og syrisk fra 400-tallet og er blitt kommentert av mange av de store kirkefedrene. Hun omtales også i hymner skrevet av Ambrosios av Milano og Damaskus av Rom bare for å nevne to av de mest kjente.

torsdag, januar 21, 2021

"Den karismatiske bevegelsen er forurenset av en demonisk ånd"


 Det har gått nøyaktig to uker siden jeg ga ut min offentlige unnskyldning den 7. januar om Donald Trump. Brevet jeg skrev ble deretter distribuert uten min viten til nesten alle nasjonale kristne nettsteder og magasiner du kan forestille deg. I dagene som fulgte innrømmer jeg at jeg var totalt uforberedt på drapstrusler og tusenvis av tusenvis av hatefulle e-postmeldinger og telefonsamtaler som vårt tjeneste mottok fra hele USA. På timen trakk mange av tjenestepartnerne våre sin økonomiske støtte og erklærte at jeg var feig, og en forræder av Den Hellige Ånd.

Jeg vil være tydelig og si at disse onde angrepene, truslene og fornærmelsene ikke har kommet fra enkeltpersoner som er opprørt over at jeg unøyaktig profeterte at Donald Trump skulle vinne en andre periode (som jeg forventet), men heller fra karismatiske kristne som var helt rasende fordi de sa unnskyldningen min kom for tidlig, og de var sikre på at jeg bare trengte å vente til 20. januar (innsettelsesdagen) for Donald Trump å få sin andre periode. Med ordene deres, “Da kan du omvende deg”.

Nå som Joe Biden offisielt har avlagt ed som den 46. presidenten i De forente stater, vil jeg kort dele fire observasjoner jeg har gjort de siste to ukene som jeg skal ta for meg i detalj gjennom en serie onlinevideoer i uker fremover. Jeg er nå overbevist om at store deler av den profetiske / karismatiske bevegelsen er langt sykere enn jeg noen gang kunne ha forestilt meg. Nok en gang, uansett hvilken rolle jeg måtte ha spilt i denne sykdommen, er jeg ekstremt lei meg og ber om Kristi kropps tilgivelse. Her er mine fire korte observasjoner:

1. Det første svaret vår tjeneste mottok på offentlige unnskyldning var at jeg ikke trengte å omvende meg, og selv om Donald Trump ikke fikk en annen periode, hadde det ingen betydning - jeg hadde fortsatt rett! Min første skremmende observasjon er at vi på en eller annen måte har skapt et profetisk / karismatisk samfunn som ikke bryr seg om profeter profeterer unøyaktig, men de tror det er deres jobb å faktisk irettesette profeter for å omvende seg. På en ekstremt syk og vridd måte oppfylles ordene til profeten Jeremia da han sa: "Profetene profeterer løgn, og profetene hersker etter det de selv finner på. Og Mitt folk elsker å ha det slik. Men hva vil dere gjøre når avslutningen kommer?" (Jeremia 5:31)

2. Det neste mest populære svaret vi mottok på min offentlige unnskyldning, handlet om at jeg ble irettesatt for å ha sendt et brev til  de eldre, respekterte ledere i Kristi kropp og som ga sin godkjennelse før jeg offentliggjorde det. Jeg var forbløffet over å motta hundrevis på hundrevis av e-poster og telefonsamtaler fra kristne som sa at jeg som profet ikke trengte å underkaste meg selv og min tjeneste for noen nasjonale ledere i Kristi kropp. Så mange erklærte den samme retorikken: "Jeremiah du er oppreist som en nasjonal profet og burde aldri bry deg om hva noen erfarne ledere har å si om dine profetiske ord." Den andre skremmende observasjonen min er at vi har skapt en kultur i den profetiske / karismatiske bevegelsen som har tillatt profeter å betjene ord som absolutt ikke har noen kontroll og balanse. Vi har applaudert en total mangel på ansvarlighet for at profetiske ord blir testet, dømt og veid som 1. Korinter 14 og I Tessaloniker 5 befaler. Dette er helt forferdelig og ekstremt sørgelig i Guds øyne. Når profetisk åpenbaring ikke blir sendt til apostlene for apostolisk innspill eller til femfoldige lærere for å teste den nevnte profetiske åpenbaringen mot det som Guds Ord lærer, har vi alvorlige problemer.

3. Det tredje mest populære svaret vi fikk på mitt brev hvor jeg skrev at jeg også er forpliktet til å trofast delta i et lokal menighet hvor jeg har samfunn og holdes ansvarlighet overfor pastorer og eldste. Hvis det ikke var nok å være beskyldt for relasjonell ansvarlighet på nasjonalt nivå, mottok vi hundrevis av forferdelige beskyldninger og dårlige kommentarer angående lokal kirkeledelse som absolutt fikk magen til å vrenge seg. Min tredje ødeleggende observasjon er at vi har fostret en profetisk / karismatisk bevegelse som gir profetene en mulighet til å betjene Kristi kropp online og gjennom reiser som de virkelig ikke er villige til å være en del av på et konsistent og relasjonelt nivå. Store deler av den karismatiske / profetiske bevegelsen har blitt fortært av stemmer som har null ansvarlighet og fellesskap i sitt liv, ekteskap og familie. Konsekvensene av disse aksepterte praksisene ødelegger Kristi kropp. Vi må stoppe denne galskapen.

4. Det fjerde mest populære svaret vi fikk på mitt offentlige brev, handlet om konspirasjonsteorier, bisarre videoer, antatt hemmelig etterretning, Q-Anon-direktiver, og listen fortsetter og fortsetter. Det er bemerkelsesverdig at mange av disse artiklene og videoene bokstavelig talt har blitt sett millioner  ganger online. Min fjerde observasjon er at store deler av den profetiske / karismatiske bevegelsen har blitt fullstendig forurenset av en demonisk ånd som har ført til stor forvirring, frykt og til slutt normalisert bedrag. Millioner av profetiske / karismatiske kristne er under en alvorlig og bekymringsfull ånd av villfarelse som blir matet av media. De tror ærlig talt at Donald Trump fremdeles vil motta en ny periode innen dager og måneder. Behovet for sunn bibelsk lære og en tilbakevending til bønnestedet har aldri vært større.

Det er min bønn at det gjennom min personlige offentlige omvendelse og sårbarhet vil åpne for en helbredelse i den profetiske bevegelsen og til slutt at en reformasjon skal finne sted innenfor den karismatiske kulturen. En enorm renselsesprosesser over oss. Hvordan vi velger å svare på Guds korreksjon i dagene fremover, vil skille hveten fra ugresset.

Med tårer og oppriktig byrde,

Jeremiah Johnson

Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen ((c) 

Usmakelig historieløst

Det er nesten som man ikke tror det er sant, men dette er slett ikke 'Fake news'. Maken til historieløshet skal man lete lenge etter. I et Facebook-innlegg 19.januar med tittelen 'Moralsk konkurs' mener Fremskrittspartiets Christian Tybring-Gjedde teateroppsetningen til Black Box har 'paralleller til nazistenes jødeforfølgelser, før og under 2.verdenskrig'. 

Det er uhørt og usmakelig å sammenligne masseutryddelsem av seks millioner jøder med en teateroppsetnings 'sjikanering og trakassering av politikere og samfunnstopper,,', som Tybring-Gjedde gjør i sitt innlegg på Facebook. Man venter mer av en stortingsrepresentant.

Ikke uventet har innlegget fått over 2000 likes, og få av de som kommenterer problematiserer Tybring-Gjeddes usmakelige sammenligning. Det lar seg vel knapt gjøre å plassere seg i en større offerrolle enn det Tybring-Gjedde gjør her. Noen bør også minne Tybring-Gjedde på hvem som kneblet ytrinngsfriheten og ikke tolertre kunstnerisk frihet i tiden før og under 2.verdenskrig. Hvem var det som sto for arrestasjonen av kunstnere og kulturarbeidere?  Ar Tybring-Gjedde føler seg krenket av teaterstykket 'Ways of Seeing' har jeg forståelse for, men det er hinsides en hver anstendighet å sammenligne dette med 'nazistenes jødeforfølgelser'. 

Billedtekst: Stortingsrepresentant Christian Tybring-Gjedde. Foto: Wikipedia.

De sju tordener og selvivaretagelse


Jeg stadig vekk i Johannes' Åpenbaring - Bibelens tilbredelses- og lovprisningsbok. Den er brennaktuell for vår tid. Et kapittel forundrer meg for tiden. Det er det tiende. Der ser profeten og seeren Johannes 'en mektig engel som kom ned fra himmelen. innhyllet i en sky.' Denne engelen 'hadde høyre foten på havet og den venstre foten på landjorden'. 

Når denne engelen hadde ropt ut sitt budskap med høy røst, leser vi: 'talte de sju tordener med sine røster'.

Budskapet til engelen ledsages altså av mektige lyn og tordenbrak og drønninger. Det må ha skapt ærefrykt hos Johannes. Men så skjer det noe underlig: 'Da de sju tordener hadde talt med sine røster, skulle jeg til å skrive. Men jeg hørte en røst fra Himmelen som sa til meg Sett segl for de ting som de sju tordener talte, og skriv dem ikke.' (v.6)

Dette står i motsetning til det Herren hadde sagt til Johannes tidligere. Da heter det: 'Det du ser, skriv det ned i en bok og send den til de sju menighetene i Asia'. (1,10) Nå skal Johannes tie stille om det han har hørt. Det skal ikke videreformidles.

Vi blir jo litt nysgjerrige, gjør vi ikke? Hva var det som ble sagt? Det pirrer nysgjerrigheten vår. Men det er noe befriende med dette også! Det er ikke alt vi behøver å vite. Det er ikke alt vi skal vite. Det er det bare Gud som vet. Dette er utfordrende for det moderne mennesket som gjerne vil vite alt, og som ivrig søker etter svar. Det er selvsagt en årsak til at Gud holder denne informasjonen tilbake, men heller ikke det får vi vite.

Jeg er glad og takknemlig for at Gud holder ting tilbake for meg. Det er sikkert ting jeg ikke har godt av å få vite. Det er sikkert ting jeg slett ikke ville ha tålt, om jeg fikk vite det. Jeg tenker at det er nåde når Gud holder noe skjult for oss. Som Parkinsons-pasienter flest blir jeg av og til skremt. Det skjer oftere nå enn før jeg ble syk. Jeg kan bli redd. Derfor har jeg lært meg til å verne om meg selv og ikke oppsøke ting som kan skremme eller overvelde meg. Det handler om selvivaretagelse. Smak litt på det ordet! Selvivaretagelse. Så overlater jeg til Herren å vise meg det Han vil - og ser jeg trenger. Og det er helt greit at Han holder ting skjult for meg.

onsdag, januar 20, 2021

Hvorfor en kristen ikke kan avlegge ed eller sverge troskap


I løpet av denne dagen vil nok en amerikansk president legge hånden på en Bibelog sverge trosskap, Det er en merkelig skikk helt i strid med Guds ord! I Bergprekenen er Jesus krystallklar:

"Dere har også hørt det er sagt til forfedrene: 'Du skal ikke sverge falskt!' og 'Du skal holde det du har lovet Herren med ed'. Men jeg sier dere: Dere skal ikke sverge i det hele tatt, verken ved himmelen, for den er Guds trone, eller ved jorden, for den er hans fotskammel, eller ved Jerusalem, for det er den store kongens by. Sverg heller ikke ved ditt hode, for du kan ikke gjøre et eneste hårstrå hvitt eller svart. La et ja være ja og et nei være nei! Alt som er mer enn det, er av det ondE." (Matt 5,31-37)

Kan det bli tydeligere? "Alt som er mer enn det, ER AV DET ONDE!" 

Dette er den apostoliske læren. Adsavleggelse strider mot den.

De første kristne ble forfulgt først og fremst av en ting: de kunne ikke sverge troskap mot keiseren:

"Disse folkene som oppvigler hele verden, nå er de kommet hit også ... Alle handler de stikk imot keiserens befalinger, for de påstår at en annen er konge, nemlig Jesus." (Apg 17,6-7)

 De første kristne trodde helt og fullt på Jesu egne ord:

"Jesus svarte: Mitt rike er ikke av denne verden. Hadde Mitt rike vært av denne verden, ville Mine tjenere ha kjempet, slik at Jeg ikke skulle bli overgitt til jødene. Men nå er Mitt rike herfra." (Joh 18,36)

Kristne - ikke minst de som har vært og er en del av Døperbevegelsen, har opp gjennom historien blitt forfulgt, fengslet og drept, fordi de ikke ville avlegge noen ed eller troskap til en keiser, konge eller pave eller til en makt. Deres troskap gjaldt bare en komge og et rike: Jesus og Hans rike. Det er når dette sauses til og blandes sammen at vi får en vanhellig allianse. Det har vi ikke minst vært vitne til når evangelikale kristne har sluttet rekkene om den amerikanske presideten.


Den Hellige Ånd - Guds kjærlighetskyss


Det er lett å tenke at det er vi som tar initiativet til å be. Men det er motsatt! Det er alltid Helligåndens initiativ når vi kjenner en dragning til å be. Når vi forstår dette, er det befriende. Da avtar prestasjonsangsten. Bønn handler ikke om å lykkes med velformulerte bønner. Bønn handler heller ikke om antall ord, men ene og alene om vårt hjerte. Kanskje er den mest inderlige av alle Bibelens bønner, den bønnen Ånden ber og Brudgommen gir gjensvar på:

"Ånden og bruden sier: Kom! Den som hører, skal si Kom!" (Åp 22,17)

Mer trengs ikke. Dette inderlige 'kom!' rommer jo alt. Hele oss, vår djupeste lengsel. 

Det er denne samme lengselen bruden i Høysangen gir uttrykk for: 'Dra meg med' Og Jerusalems døtre svarer: 'Vi vil løpe etter deg.' (Høy 1,4)

'Kontemplasjon', skriver Johannes av Korset, 'er intet annet enn en mystisk innøsing av Gud i sjelen, en stille og kjærlighetsfull innstrømning av Gud selv, som tenner sjelen med kjærlighetens ånd, hvis man ikke hindrer det.' (Sjelens dunkle natt, side 55-56)

Pratsomheten vår er et hinder også i vårt forhold til Gud. I møte med Guds nærværet stilner ikke bare stresset, men også pratsomheten vår. Da forstår vi bedre ordene fra Forkynneren: "Vær ikke for snar med din munn og la ikke ditt hjerte forhaste seg når du taler ord for Guds ansikt. For Gud er i Himmelen, og du på jorden. La derfor dine ord være få." (For 5,1)

Men det krever mot å legge av seg pratsomheten i bønnen. Og den første tiden du gir slipp på den til fordel for vennskapet med Herren, er det ikke unaturlig at du sliter med dårlig samvittighet. Følelsen av å prestere noe sitter virkelig djupt i oss. Vi føler oss uverdige når vi ikke har noe vi skal. Den dårlige sanvittigheten knuger oss. Hva var dette? Vi skulle jo sagt så mye mer! Men intimimitetens språk er inderlighetens språk, de korte setningene som rommer så mye. 

Skal vi ane noe om den indre bønnens djupe verdi, må vi øve oss i å lytte til Treenighetens bønn, selve urbønnen. Selve mysteriet med Treenigheten er jo dette: Gud taler med Gud! Denne urbønnen har ingen begynnelse og ingen slutt. Den pågår hele tiden. Den er fra evighet til evighet. Denne bønnen foregår ikke med ord, men er samfunn. Vesenets væren. Samfunnet mellom Faderen og Sønnen i Ånden. 

"Den Hellige Ånd, Han er selve Kjærlighetskysset," sa Bernhard av Clairvaux (81090-1153)

tirsdag, januar 19, 2021

En hel uke i bønn for kristen enhet


Denne uken står i enhetens tegn. Det er bønneuken for kristen enhet. Selv har jeg hatt det store privilegiet å få være taler i forbindelse med denne uken, ved flere anledninger, ulike steder i Norge, hvor de fleste menighetene på stedet har stilt seg bak. Jeg liker det godt når kirken kommer sammen på tvers av samfunnsgrensene. Noe mer meningsfullt enn det vet jeg knapt. Det er en oppfyllelse av Jesu bønn: 'At de alle må være ett.'

Det er Norges kristne råd sopm står bak denne bønneuken, som i år er digital. I går hadde vi glrden av å delta på en bønnegudstjeneste fra Bodø domskirke. I kveld overføres gudstjenesten fra Bergen, hvor leder for pinsebevegelsen, Øystein Gjerme, er taler.

Onsdag er turen kommet til Trondheim, hvor Sheila Rosenthal, prest i Den anglikanske kirke taler. Torsdag overføres gudstjenesten fra Oslo, hvor synodeformannen i Frikirken, Jarle Skullerud taler.  Fredag overføres bønnegudstjenesten fra Stavanger med biskop i Den norske kirke, Anne Lise Ådnøy taler. Søndag er vi tilbake i Oslo. Da taler Anders Sandgren, sokneprest i Svenska kyrkan i Norge. Det hele avsluttes mandag fra Herøy med preken av Erhard Hermansen, generalsekretær i Norges kristne råd.

Alt overføres via Facebbok på Facebook-siden til Norges kristne råd hver kveld kl.19.00.

Kjærligheten til Kristus går foran alt

Vi vet ikke sikkert om munken Makarios (ca år 300-391) er forfatteren av Makarios' 'Åndelige homilier'. Disse homilier med sin sterke betoning av Den Hellige Ånds betydning i den kristnes liv, ble til stor velsignelse for blant andre John Wesley og på våre egne breddegrader, den såkalte 'Flodbergkretsen', en gruppe kristne fra ulike sammenhenger kom sammen på økumenisk grunn i Gamla Stan i Stockholm ved begynnelsen av det tjuende århundre.

Makarios, som fikk tilnavnet 'den store', ble født i Øvre Egypt omkring år 300. Han giftet seg motvillig etter press fra foreldrene. Etter at kona og foreldrene døde, solgte han alt han eide og ga det til de fattige. Så ble han utsatt for ondsinnede og falske rykter om at han hadde gjort en kvinne gravid. Da kvinnen skulle føde, fikk hun så store smerter at hun ikke klarte å føde før hun erkjente at hun hadde løyet. Makarios var uskyldig, barnet hadde en annen far. Heldigvis kom mange av de som hadde foraktet ham og ba om tilgivelse.

Helt siden barndommen bar Makarios på en djup lengsel etter Gud. Når anledningen nå bød seg dro akarios ut i ørkenen, hvor han oppsøkte den hellige Antonios. Med Antonios som læremester lærte Makarios det grunnleggende i det monastiske livet. 40 år gammel slo seg ned i Sketis og for resten av livet ledet han en kommunitet med dette stedet som utgangspunkt. 

Det er interessant at dette klosteret - Makariosklosteret - ble under ledelse av Matta al-Miskin - et sentrum for den monastiske vekkelsen i Egypt i vår tid. Matta al-Miskin døde i 2006.

I en av hans åndelige homilier heter det:

"Bare hos Gud finner sjelen ro. Den som har valgt det ensomme livet må regne alt som rører seg i verden som fremmed. Kjærligheten til Kristus går foran alt."

Hvilens bønn


I vår streben etter å oppnå noe når vi ber, gjør vi ofte vold mot bønnens innerste vesen, som er vennskapet og samfunnet med Gud. I stedet skulle vi respektere bønnens naturlige dynamikk. Det er nemlig lett å stivne i en bestemt måte å be på. Bønnen kan lett bli tillært og unaturlig fordi vi også etterligner andre menneskers bønn. Men bønnen handler ikke om å imponere Gud. Hvilket bedrag det er! Bønnen, er sjelens åndrett. Like naturlig som det er å trekke pusten skulle det være å be. For at bønnen ikke skal bli kunstig og tillært, trenger vi å følge rytmen de fasene av livet vi selv befinner oss i. Da fjerner vi oss ikke fra livet, men står midt oppe i det med begge beina. 

Når vi etter hvert blir slitne av den muntlige bønnen, og vi kjemper med å finne nok ord, skal vi slippe tak i strevet etter å prestere, og legge oss i Guds fang. Der må vi øve oss i å tie stille. Det er virkelig en øvelse, for dette som har med prestasjon sitter djupere i oss enn vi tror. Vi blir rastløse når vi ikke skal si noe. Tausheten blir for mange noe pinlig. Men i tausheten er det mye kvile. Og er det noe vår rastløse sjel trenger, så er det kvile. Husk: tid brukt med Gud hvor du forholder deg taus er ikke bortkastet tid. Gud gjør mer bak ryggen din enn foran øynene dine. Effektivitet og et djupere bønneliv er motsetninger og hører ikke sammen. Du oppnår mer når du forholder deg i ro enn når du farer av gårde. Testen på hvor djupt din åndelighet stikker skjer ikke i det offentlige rom hvor du kan vise deg fram, men i lønnkammeret, i omgangen med Gud. 

Bønn handler mer om kvile og relasjon, enn om et mesterskap i antall ord. Bønn handler mer om å tie, være stille enn de riktige formuleringene. 

Et djupt tilfreds menneske, en personlig følelse av mening og betydning og en rik skatt av guddommelig velsignelse kommer ikke ved streben og febrilsk aktivitet men bare ved et intimt kjennskap til Gud selv. 

Da må vi slippe tak i vårt behov for å kontrollere alt. 

Verden går videre, uten deg. Tro meg, vi er ikke så viktige. Det viktigste er at vi tar vare på vennskapet med Gud. Hva er det som stjeler fra deg din fred? Det behøver ikke være synd, men heller at det blir for mye, selv av det gode. Det gode kan bli det aller bestes verste fiende.

Overgivelsen er kanskje det åndelige livets djupeste bevarte hemmelighet. 

Overgivelsen til Gud.

Ikke til tjeneste, men til Gud selv. 

Å være til FOR HAM. Og Ham alene. 

mandag, januar 18, 2021

Vi hadde trengt denne mannens stemme i dag


Martin Luther King er en av årsakene til at jeg er baptist. Hans liv var en overgivelse til Evangeliet om Guds rike. I solidaritet med de undertrykte og marginaliserte, mot uretten, rasismen. Dagen i dag er den internasjonale Martin Luther King dagen, og tiden vi lever i viser med all tydelighet at vi hadde trengt ham i en tid med så mye hat, uforsonlighet, splittelse og mistenksomhet, som vår.  Ikke minst i USA. Han døde for en kule 4.april 1968.

Martin Luther King junior ble født i Atlanta, USA, som sønn av en baptistpastor, i 1929. I sin oppvekst ble han ofte utsatt for den hensynsløse diskrimineringen som amerikanere med afrikansk opprinnelse ofte opplever. Den begavede unge mannen bestemte seg tidlig for å følge i sin fars fotspor, studerte filosofi og ble så baptistpastor.

Martin Luther King bygde hele sitt liv på Jesu undervisning i Bergprekenen, og var også sterkt inspirert av Mahatma Gandhi og dennes ikke-volds praksis. Det skulle få stor betydning for omorganiseringen av borgerettighetsbevegelsen i USA, som King skulle bli den mest markante skikkelsen for. Denne påvirkningen fra Bergprekenen og Gandhi merket man ikke minst i Kings prekener. 

I 1963 organiserte King en marsj til Washington hvor kravet var like rettigheter for svarte og hvile. Marsjen samlet 20.000 deltagere. Det var i forbindelse med denne marsjen at King - ved Lincoln-monumentet - holdt sin berømte tale: 'I have a dream'. Nå ble Martin Luther King selve symbolet for kampen mot rasesegerering og for borgerettigheter i USA. 

1964 ble en milepæl i Kings liv. Da mottok han Nobels fredspris. Få har fortjent den bedre enn ham. Men det var også en tid hvor King ble utsatt for et voldsomt hat fra en rekke grupper i det amerikanske samfunnet. King beholdt likevel troen på den ikke-voldelige linjen. Hatet mot King ført også til hans martyrdød. 

I dag minnes vi denne sanne troshelten, hvis liv har inspirert så mange.

Heretter blir veien veiløs


Den indre bønnens vei er ikke en tydelig oppmerket vei. Oftest er den ikke så lett å begripe. Og det er det vanskelig for de moderne mennesket å begripe. Vi skal jo forstå alt mulig. Dermed blir Gud borte for oss, for Gud er et mysterium, som ikke kan forklares. Ordene våre strekker ikke til. Han sprenger rammene for vår fatteevne.

Den indre bønnens vei er en vei som kan regelmessig finner - og som går tapt - og som gjenfinnes.

Kanskje er det slik for at ikke stoltheten skal gripe oss.  Det er lett å få et følelse av at 'dette har jeg forstått'. Men, sier Bibelen, 'kunnskapen oppblåser' - eller som det står i 2011-oversettelsen: 'kunnskap gjør hovmodig', jfr 1.Kor 8,1. Bønn er ikke en ting som skal mestres, eller et resultat som skal oppnås hvor bønnesvaret er en premie. Bønn er en relasjon, et vennskap med en som elsker oss. Bønn kommer ikke ann på antall ord som sies, eller intensiteten og inderligheten i stemmen. Men for mange er det vanskelig å være utholdene når bønnesvaret uteblir. Da er det viktig å huske at det er Giveren som er gaven. Ham selv. Han selv er bønnesvaret. Så mye endres når man oppdager det. Som det heter i Salme 17,15: 

"Når jeg våkner, skal jeg mettes ved synet av deg."

Det er bare det som tilfredstiller: Ham selv.

Årsaken til at så mange forblir på bønnens første stadium - som er leppenes bønn, ordenes bønn, den muntlige bønnen, er nok ikke bare at det er den mest kjente formen for bønn, men også fordi man i den muntlige bønnen har tilfredsstillelsen av å prestere noe. Men bønn har ingen ting med prestasjon å gjøre. Problemet for de fleste av oss er at vi blir utrygge når vi ikke oppnår noe.  

'Hvorfor skal vi da be?', sier du kanskje.

Jeg leste ganske nylig noen som skrev at vi ber for å få svar.

Men da blir Gud lett en automat, hvor vi i stedet for penger putter på en bønn, og vipps så kommer det ut et bønnesvar. Det er flott å få et konkret svar på det vi ber om - og vi oppfordres  til det - men, om bønnen skal bli noe mer enn tigging, må et vennskap mellom oss og Den treenige Gud utvikles.

Derfor skjer det en avgjørende endring i utviklingen av vårt bønneliv når Gud helt og holdent tar over styringen, og vi utvikler en relasjon. 

Jeg lar meg inspirere av Johannes av Korset som i boken: Bestigningen av Karmel-fjellet skriver i dikts form:

"Vis deg og vær nær meg, la din skjønnhet meg til intet gjøre. Elsk meg og fortær meg, la min lengsel inn i smerten føre. Se meg, la ditt nærvær meg berøre."

Når alt kommer til alt, er det å skue Herrens skjønnhet det viktigste:

"En ting har jeg bedt Herren om, dette ønsker jeg: Å få bo i Herrens hus alle mine dager, så jeg kan se Herrens skjønnhet og være i hans tempel." (Salme 27,4)