Englene - Guds tjenende ånder, del 5

Det er fascinerende å lese om hvordan Gud Herren har ordnet himmelens hærskarer. Her er det ingen tilfeldigheter, her er det ingen engler som handler på egenhånd, med unntak av de som gjorde opprør og ble til mørkets makter. Blant englene er det orden og rang som gjelder. De står til Guds tjeneste.

ERKEENGEL

Bibelen forteller oss at det bare er Mikael som har denne tittelen. Han er himmelvesenenes fyrste. Han er den som setter i verk de domsavgjørelsr som Gud treffer, og har en spesiell oppgave i å ivareta Israel. Han er sannsynligvis den eneste med så høy rang, siden Bibelen bare taler om en erkeengel. Navnet hans betyr: 'Hvem er lik Herren'?

Når jeg forrige artikkel nevner at det finnes flere erkeengleer, er det fordi kirkehistorien nevner navnet på flere, men det finnes ikke noe bibelsk belegg for å si dette. Bibelen nevner bare en erkeengel eller overengel, og det er Mikael. Kanskje er det mer riktig å benevne Gabriel, Rafael og Tobias som 'mektige engler', eller 'krefter' eller 'velder'? Det står spesielt om syv engler som står for Gud, jfr Åp 8,2. Kanskje hører disse navngitte til dem, som har audiens hos Den gamle av dager, og som har andre engler under seg.

Erkeengelen Mikael har i hvert fall engler under seg:

'Det ble strid i himmelen: Mikael og hans engler tok til å stride...' (Åp 12,7)

Det er de bibelforskerne som mener at Lucifer var en erkeengel.Han omtales som en 'strålende stjerne' og 'morgenrødens sønn', i Jes 14,12 flg, som flere mener er en beskrivelse av denne engelens opprør. Lusifer blir til mørkets fyrste, til djevelen og satan, på grunn av sitt opprør, sin majestetsfornærmelse mot Gud.

Og det finnes de bibelforskere som mener at det muligens var Mikael som støtte Lucifer og hans falne engler ut av himmelen, og at det er Mikael som i dag står fremst i striden mot satan og demonene.

En dag vil erkeengelen Mikaels røst høres i forbindelse med Jesu gjenkomst:

'For Herren selv skal komme ned fra himmelen med et bydende rop, med overengels røst og med Guds basun, og de døde i Kristus skal stå opp...' (1.Tess 4,16)

fortsettes

Storbritannia: Jødehatet nådde nesten rekord i første halvdel av 2020

Antisemittiske hendelser i Storbritannia vokste til det tredje høyeste nivå siden Community Security Trust startet sine registeringer. I løpet av årets seks første måneder fant det sted over 100 antisemittiske hendelser, mens det i juni alene fant sted over 98.

Det er World Jewish Congress som melder dette.

Dette er en nedgang på 13 prosent fra 2019. Nedgangen kan skyldes restriksjonene i forbindelse med korona-epidemien, hvor samfunnet var nedstengt i månedene i mars-april. Da var det færrest tilfeller, men når samfunnet åpnet opp igjen økte også de antisemittiske hendelsene. Det var også en tydelig økning i konspirasjonsteorier hvor jødene knyttes til korona-epidemien. Det er registrert hele 26 slike teorier hvor jødene beskyldes for å både å ha skapt og spredt videre korona-viruset.

Sosiale medier brukes flittig til å spre jødehat i Storbritannia, hvor tusenvis av voldelige antisemittiske posteringer er blitt publisert. De stammer i all hovedsak fra høyreekstremister.

Barndomsminner, del 14

Det var to ting jeg gruet meg for da jeg begynte på skolen. Så mye at jeg hadde vondt i magen flere dager på forhånd. Det ene var å hoppe bukk. Jeg kom aldri over den forbaskade bukken, men landet alltid oppå de.. Det var ikke bare veldig flaut, men det var skikkelig vondt. Til dags dato har jeg ikke forstått hvorfor vi måtte utsettes for dette. For det var nok ikke bare jeg som gruet meg til gymtimene når man satte fram dette terrorredskapet.

Det minnet meg også om når jeg skulle lære meg til å sykle. Hvorfor i all verden måtte de lage gutte- og jentesykler? Det kunne gjøre forferdelig vondt å lande på stanga. Da ble man kvalm og uvel, som man ble det i gymnastikktimene.

Det andre jeg gruet meg skikkelig til var skoletannlegen. For å komme dit måtte vi ta buss til Gjøvik, for skoletannlegen hørte til på Gjøvik skole. Det var i grunnen morsomt, men gutta i klassene over meg, hadde skremt meg med hvor fælt det var å gå til skoletannlegen. Han var dyrlege, sa de. Og brukte ikke bedøvelse. Om du ikke satt pent i stolen, bedøvde han deg med å slå deg med en hammer og bedøvde deg på den måten.

Så galt var det ikke, men vondt var det. Og jeg husker ham som veldig streng og utålmodig. Da hjalp det litt, men ikke så mye at du ble belønnet etterpå med en liten leke.

Aldri mer skulle jeg spise sjokolade, sa jeg, hver gang jeg var der.  Men det ble bare med ordene.

Det som var morsomt var da vi fikk besøk av 'fluor-dama', som med  en gigantisk tannbørste skulle lære oss hvordan vi pusset tennene våre. Men jeg syntes hun var streng.

Og så gruet jeg meg til bcg-sprøyta og pirquet-prøvene, men det var mest fordi noen hadde skremt oss med at det gjorde vondt. I det hele tatt var det en del å grue seg til, i min barndom, men for det meste var det ikke det.

fortsettes

Forfølgelse av kristne i Europa? Storbank avslutter konto til kristne organisasjoner

Storbanken Barclays avslutter kontoene til to kristne britiske organisasjoner etter at banken utsettes for press gjennom en kampanje i sosiale medier. De to organisasjone som er rammet tilbyr frivillig hjelp til mennesker som vil endre sin homoseksuelle livsstil.

Det er nettutgaven til den kristne avisen Världen idag som skriver dette. Nå er ikke jeg oen tilhenger av såkalt konverteringsterapi, men dette reiser en hel rekke prinsipielle spørsmål som burde være problematiske for mange. Blant annet når det gjelder tros-og samvittighetsfriheten. Jeg kan tenke meg en hel rekke med forhold som kan settes under press, hvis det skal bli slik at aktivister utenfra skal kunne få styre en banks utlånspolitikk. Spørsmålet er om denne saken er nok et eksempel på en kommende forfølgelse av kristne i Europa? Skal det i årene som ligger foran i det hele tatt være mulig å stå for en klassisk kristen trosoverbevisning, og være likestilt i samfunnet eller skal pressgrupper få strupe kristen virksomhet? Tros- og samvittighetsfriheten settes under betydelig press i dagens Europa.

Det var i midten av juli i år at de kristne organisasjonene Core Issues Trust og International Federation for Therapeutic and Counselling Choice fikk beskjed om at deres bankkontoer vil bli avsluttet 14.september.

I følge Lifesite News kom bankens beslutning etter en aggressiv kampanje på sosiale medier, der aktivister på feilaktig grunnlag skal ha anklaget disse to organisasjonene for å drive såkalt konverteringsperapi.

Også Pay Pal og Mail Chimp har avsluttet kontoene til de to kristne organisasjonene, hvilket gjør deres virksomhet vanskelig.

Englene - Guds tjenende ånder, del 4

I kapittel 4 og 5 i Åpenbaringsboken gir den profetiske seeren, apostelen Johannes, oss et innblikk i Guds tronrom. Den Gamle av dager er omgitt av majestetiske, lovprisende og tilbedende engler, skikkelser av levende, luende lys og glans, av herlighet og skjønnhet som vi ikke kan fatte. Gud, >Den Allmektige, sitter på en strålende trone, omgitt av de 24 eldste, som er kledd i hvite klær og bærer gullkroner på hodet - som de kaster ned for Herren i et sterkt symbolspråk, hvor de i den høyeste form for tilbedelse overlater alt til Ham, den eneste om med rette tilkommer all lov, og pris, og ære og tilbedelse.

Engleskarene. som omgir tronen, tilber Gud ustandelig. De er titusener på titusener på titusener. Blant dem er 'de syv engler som står for Gud' (Åp 8,2) De skiller seg ut. Det er en utbredt oppfatning at disse syv englene er erkeengler. Vi kjenner deres navn. Mikael, som jeg allerede har nevnt, er en av dem, jfr Dan 10,13. Så er det Gabriel, som nevnes i Dan 8,16 og Luk 1,19 og Rafael og Tobias, som omtales i Apokryfene. I den sterke tilbedelsen er det Guds helllighet som fremheves.

Englenes tilbedelse i himmelen er av en slik styrke at hele verdensaltet tiltrekkes og blir trukket med inntil det himmelske lovprisningskoret teller en utellelig skare. Engler, mennesker, himmelske vesener kaster seg ned foran tronen. Hele skapningen bøyer seg for Den treenige Gud.

Her er alt rent.

'Intet urent skal komme inn i den', sier Skriften.

Her er vannkilder å drikke av - livets vannkilder. Her er inen død, ingen pine, ingen sorg, ingen skrik, ingen avskjeder.

Tenk hva som venter!

Himmelen og de himmelske hærskarer hører uløselig sammen. Den ærefulle stilling som Gud har gitt englene, makten og styrken Han har betrodd dem og overgitt til dem, er så stor og fryktinngytende, at vi små syndige mennesker ikke kan fatte den. Vi ser det ikke minst i de domshandlinger de står klare til å utføre når tiden er inne. Bare for å nevne et eksempel på dette, hentet fra Åp 7,1-2:

'Deretter så jeg fire engler som sto ved jordens fire hjørner og holdt på jordens fire vinder, for at det ikke skulle blåse noen vind over jorden eller over havet eller på noe tre. Og jeg så en annen engel som steg opp fra soloppgangen, og som hadde den levende Guds segl. Han ropte med høy røst til de fire engler som det er gitt å skade jorden og havet ...'

Vi ser at ulike engler har ulike oppdrag. De er alle i tjeneste for den tre ganger hellige Gud. Det er Han som råder over dem, det er på Hans befaling de sendes ut. Noen av dem venter på tiden da akkurat deres helt spesielle oppdrag skal utføres. De senere år har det fra visse hod vært sagt at vi kan befale englene og sende dem ut på oppdrag. Det finner jeg ikke noe eksempel på i Bibelen. Det finner jeg bare at Gud gjør.

fortsettes

Om å gjete katter

Når Abba Moses fikk den tanken at han hadde beseiret sine lidenskaper, tilbrakte han en dag med å gjete katter inntil hans sinn kom seg ut av den illusjonen.

- Orthodox Gladness
Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Englene - Guds tjenende ånder, del 3

Den treenige Gud er ikke alene. Han omgir seg med vesener: med serafer, kjeruber, engler, skapt for å ære og tilbe Ham, med en vidunderlig skjønnhet, renhet, kraft, velde. De avspeiler Guds hellighet og herlighet. Når Job beskriver skaperverkets skjønnhet, beskriver han de vesener som fantes før jorden ble skapt: '... mens alle morgenstjerner jublet, og alle Guds sønner ropte av fryd.' (Job 38,7) Morgenstjernene er bare andre navn for Guds skapte englevesener, og navnet sier noe om deres skjønnhet. Guds engler er lysskikkelser, de skaper ærefrykt hos de som møter dem. De er en gjenspeiling av Guds herlighet, og det på en slik måte at de som møter dem faller på sine knær, fordi noe av Guds hellighet kommer til dem.

Vi leser for eksempel om Daniel, som blir forferdet når han møter erkeenelen Gabriel som rører ved ham. Da leser vi at Daniel synker sanseløs med ansiktet til jorden for denne mektige skikkelen, og da en annen ikke navngitt engel rører ved ham senere, begynner Daniel å skjelve og faller igjen sanseløs til jorden. Det er som om all kraft forlater Daniel og han blir svært redd. Derfor sier engelen: 'Frykt ikke, vær sterk', jfr Dan 10,0-29.

Alle Guds engler bærer med seg en slik renhet og hellighet, at det skaper ærefrykt hos de som møter dem.

Det er en årsak til dette: det stråler lys fra dem fordi virkningen av det lyset Gud er bærer av er så sterkt i dem.

Det er derfor så mange kan fortelle om lysopplevelser i forbindelse med engler. Den profetiske seeren Johannes forteller i Åpenbaringsboken, at en dag vil en eneste englefyrste, en mektig engel, som stiger ned fra himmelen, opplyse hele jorden, jfr Åp 18,1.

Tusener på tusener på tusener av engler omgir Guds trone. Kjerubene og serafene - navn på ulike strålende engleskikkelser - er aller nærmest Guds trone. De er i Guds umiddelbare nærhet. Det ser vi blant annet gjennom de synene den profetiske seeren Esekiel hadde:

'Israels Guds herlighet hevet seg opp fra kjerubene, som den hvilte på,' (Esek 9,3)

Og profeten Jesaja forteller om et syn han hadde om Guds trone i himmelen i Jes 9, og han forteller om serafer som står rundt denne tronen:

'Seks vinger hadde hver. Med to dekket han ansiktet, med to dekket han føttene, og med to fløy han. Og den ene ropte til den andre: Hellig, hellig, hellig er Herren, hærskarenes Gud! All jorden er full av hans herlighet.' (Jes 9,2-3)

Jesaja maler for oss et portrett av disse serafene, deres skjønnhet og styrke og som et eksempel på deres enorme styrke, skriver han: 'Dørpostenes fester bevet ved røsten av dem som ropte, og huset ble fylt ved røk.' (v.4)

I billedlig språk sier salmisten noe om serafenes og kjerubenes styrke: 'Båret av kjeruber fløy han (Gud), på vindens vinger for han fram.' (Salme 18,11)

Ja, Gud er virkelig omgitt av majestetiske, lovprisende engler, lysende, skinnende vesener. Gud innhylles i røyk av røkelse.

'Om Gud er det en forferdende herlighet,' (Job 37,22)

fortsettes

Ukjent vekkelseshistorie fra Serbia - hva det virkelig koster å følge Jesus

Les denne spennende og ikke minst gripende vekkelseshistorien fra Serbia. Den handler om hva sann kristen tro er for noe, og hva det koster å følge Jesus i en sann etterfølgelse.

Å blåse bobler over Donau. En Nasareer-gutt. Novi Sad (Neusatz) på den andre siden - langs grensen mellom Ungarn og Kroatia. Nå Serbia.

Å blåse bobler over vollene til Petrovaradín (Peterwardein), en av de største og godt bevarte festningene i Europa. Romerne eide stedet. Det gjorde også tyrkerne, magierne, hunerne, nazistene, russerne og hvem som vet hvem, med jevne mellomrom.

Mer enn dette hadde alle gjenværende hutteritter noen av sine forfedre tilbrakt tid her. Og, mye mer enn det - Nasarenere.

En god del av forfedrene til denne lille gutten tilbrakte uten tvil ti til tolv år på dette stedet. I lenker og hardt arbeid.

Hva skjedde?

Nasareer-troende i Serbia i dag - akkurat her på Petrowaradín. Mange mange generasjoner med lidelse. Rett sør for her ligger byen Nova Pazova der Margaretha Wittmann Fortenbacher, hovedpersonen i boken jeg nettopp promoterte, Stinging Nettle, vokste opp.

Andre, som familien til Tadeo Casteglione i Argentina, Dejan Jevramov-familien i California, Australia og Romania, Isakovs også av Australia, Konraths (Reinhold Konrath), Ritzmanns, Milovancevs, Molnerne, Bosikas, Liubas og mange mange andre i det sørlige Ontario, Canada - folk du kanskje godt kjenner - kom også fra regionen rundt Petrovaradín.

Ikke-voldelige, oppriktig troende, etter mange generasjoner av forfølgelse og gudløs kommunisme, har Nasareerne i Serbia overlevd! Hvordan vil det gå med nåværende velstand og fred?

Gode ​​venner? Vel, jeg skulle ønske vi var! Oppe på Petrovaradín møtte vi denne familien, tydeligvis Nasareere, etter å ha bedømt hodeplaggene og kjolene, men dessverre, selv om vi prøvde alle språkene vi kjente, fungerte ingen av dem! Alt vi (min kone Susan og jeg sammen med vår sønn, Justin) kunne gjøre var å trekke på skuldrene, smile og elske hverandre. Jeg fant ut etternavnet deres, Sabo, eller kanskje Saba. Eldre mennesker i dette området husker fortsatt litt tysk. Mange yngre kjenner litt engelsk.

For å gi litt bakgrunn, vil jeg dele denne historien nedenfor. Mange av bildene, spesielt det første (et prisvinnende bilde etter min vurdering) ble gjort av Stephen Taylor, som nå er bosatt i Boston.

SERBIAS KRISTNE SOLDATER
basert på rapporten til Gjorgje Nikolic

Gjorgje Nikolic skrev godt. Han elsket å skrive, og med en jobb for en avis som Beograds Politika, like etter første verdenskrig, hadde han store muligheter.

Med mulighetene kom en dypt urovekkende opplevelse. Høsten 1926 sendte rapporteringssjefen for Politika ham for å observere en underlig sak for Donau-divisjonen i den serbiske hæren i Vojvodina. Gjorgje skrev:

En fengselsbil stopper klokka ni før bygningen der en militær domstol er i sesjon. Døren er låst opp og syv menn trer ut. De har på seg bondeklærne i Banat-distriktet. Det er den første av mange grupper av Nasareere [anabaptister] som ble prøvd for samme lovbrudd. . . . Stille, som sauer, blir de ført inn i de mørke og trange hallene i tinghuset, omgitt av soldater med rifler og bajonetter som glinser i solen.

Om kort tid, på ordre fra dommeren, kommer en av dem inn i rettssalen.

“Er du Spira Matic?”

"Det er navnet mitt."

“Gå frem til Det hellige evangelium.”

Spira går til stedet.

"Du vil i dag bli dømt for to lovbrudd: Den første, du har nektet å avlegge ed ved militærfronten 3. august som bestilt av din overordnede, og du nektet også å ta opp våpen i samsvar med gitt kommando. Det andre lovbruddet: Siden 1907 har du vært medlem av nasareersekten, forbudt i henhold til lov.

Har du gjort dette? ”

"Ja."

"Hvorfor adlød du ikke betjenten som ga deg kommandoen, og som ga deg ti minutter til å tenke deg nøye om?"

"Det jeg tror tillot meg ikke å overholde denne kommandoen."

"Vet du at en slik handling blir straffet med fengsel ved hardt arbeid?"

"Ja. Jeg vet det."

"Hvorfor gjorde du det?"

Etter et langt avhør kommer Nikola Rasic inn. Øynene hans er lyse og ansiktet hans forråder nervøsiteten.

“Hvorfor adlød du ikke dine overordnede?

"Jeg har ikke lov til å gjøre det."

"Av hvem?"

"Det hellige evangelium."

"Har du barn?"

"Ja, jeg har syv barn."

"Hvorfor aksepterte du den nasarene religionen?"

"Gud ønsket det."

"På hvilken måte er religionen din bedre enn vår?"

”Vi læres å ikke drepe, ikke å stjele, ikke å si løgner. . . .”

"Hvem vil forsørge barna dine når du blir sendt i fengsel?"

"Min kone . . . og Gud. ”

Ziva Jevremov, Steva Uliki, Steva Popadic og de andre mennene følger. Rettsaken deres er kort. De står på rekke og rad når dommen leses opp for dem. For den første krenkelsen - militær ulydighet - får hver ni år i en hard arbeidsleir. For den andre krenkelsen - som tilhører en forbudt religion - får alle et år til.

Ingen blir overrasket. Menneskenes ansikter endres ikke. Dommeren ber dem om å vurdere godt hva de har gjort og lover øyeblikkelig ettergivelse av straffeutmålingen.

Ziva Jevremov rister trist på hodet, men sier med et smil: “Vi kan ikke gjøre det. Vi takker for dommen. ”

De fører den fordømte, nøye bevoktet, tilbake i fangebilen. Alle er tause, inderlig. Ansiktet til mannen med syv barn er hvitt. Han blunker hardt. Da er døren låst bak dem, og de forsvinner i retning av militærvakten.

Hvem var disse menneskene, og hva brakte dem til deres bemerkelsesverdige posisjon? Jo mer Gjorgje fikk vite om dem, jo ​​større vokste respekten og engasjementet hans.

Fra hele Vojvodina og Obrenovcez-distriktene kom de. Noen byer, som Kisac og Kovacice, så ut til å bestå nesten utelukkende av "nasarener" (som de valgte å kalle seg på grunn av Apostlenes gjerninger 24: 5). Myndighetene rapporterte tusenvis mer i Srem-Mitrovica, Petrovardin, Staribicej, Vincovce, Pancevo, Veliki-Bekerek. . . kanskje så mange som tjue tusen av dem og andre mistenkte at det var dobbelt så mange i Serbia, eller mer.

Den ene saken som var sikker, var at Nasareerne ikke ville overholde regjeringens ordre om å gripe til våpen.

I landsbyene virket de som enkle, ufarlige mennesker. Deres sekt, ble det sagt, hadde begynt i Sveits hvor folk kalte dem anabaptister. Men dette var serbere og magyarer (ungarere) som møttes for tilbedelse i ikke-prydede møtehus, og sang uten instrumenter fra en bok som heter "Sions Harpe." Kvinnene deres hadde skaut og rikelig med skjørt. Deres store familier vokste opp med å lære å jobbe. . . og nå var fengslene på Petrovardin og Veliki-Bekerek fulle av dem.

Ingenting skremte nasarenene til å etterkomme regjeringsordrer hvis de fant dem i strid med det de trodde. Etter at vernepliktslovene ble innstrammet i 1924, bandt militære befal noen av mennene og marsjerte med dem i kjeder gjennom landsbyene. Som ikke beveget dem. En offiser sa til naboene: ”Drep nasarenene, frarøv dem alt, brenn ned husene, kjøp ikke noe av dem. Hvis du gjør dette, vil ingenting skje med deg. ” Men naboene deres likte dem, og nasarenerne prøvde verken å forsvare seg eller ombestemte seg.

Serbiske embetsmenn stengte Nazarene-møtehus og forbød dem å holde tjenester. Noen tok barn med makt fra landsbyene og fikk dem tvangsdøpt inn i den ortodokse kirken. Alt Nazarenerne gjorde var å søke om pass for å emigrere. En liten prosentdel mottok dem og fant veien til Canada og Argentina. Av de resterende var 1400 nå i fengsel.

I sin andre rapport for Beograd Politika skrev Gjorgje Nikolic:

Nitten menn som melder seg på plikt til det 34. regimentet i Tisa-divisjonen tar plass i gårdsplassen klokka 12. Det bringes inn rifler og kommandanten for regimentet henvender seg til en av rekruttene, Dusan Gruic:

“Jeg har beordret deg til å rapportere for militær plikttjeneste. Nå må du ta opp våpen og delta i militære øvelser. Når du har oppfylt forpliktelsene og vernepliktstiden din, kan du reise hjem. Tenk nøye før du svarer. Sett deg inn i posisjonen til de som er avhengige av deg, foreldrene dine, kona og barna dine. ”

Dusan svarer: “Den som binder seg til våpenet sitt, binder seg til å gjøre med det hva våpnene er for. Men jeg kan ikke gjøre det. ”

"Hvem forbyr deg å gjøre det?"

"Gud. Gud har gitt oss sitt hellige ord slik at vi kan forme livene våre i henhold til det. ”

“Men hvis du nekter å ta opp våpen, vil du gå i fengsel. Enhver kapabel statsborger må tjene i hæren. ”

Avhørslederen beordrer paragraf 47 i den militære straffeloven lest høyt: “Den som viser med ord eller gjerning eller noe annet tegn at han ikke ønsker å utføre sine overordnede ordre, og den som ikke overholder dem, er å bli straffet for ... Hvis lovbruddet blir begått privat, skal han straffes med minst ett års fengsel. Men hvis det skjer før de samlede soldatene, med minimum fem år. Imidlertid, hvis det skjer før en militær linje, eller hvis ordren blir gitt til å ta opp våpen og han nekter, skal han straffes med fengsel inntil ti år. "

"Tenk nå," sier sjefen, "Dette avsnittet sier direkte," opptil ti års fengsel. "" Vil du ha jern på føttene så lenge? "

Stevan Ivanic snakker fra en av rekkene: “Jeg har dette å si, oberstløytnant, når det gjelder din omtale av barna våre. Vi følger Kristi ord. Kristus sa: 'Han som elsker sin far, sin mor, sin søster eller sin kone mer enn han elsker meg, er ikke verdig meg.' For hans skyld er jeg forberedt på å forlate min kone og familie. '

“Dusan Gruic,!” roper sjefen. Han henvender seg til en soldat som holder en pistol i hendene, og sier: "Gi ham denne pistolen."

Soldaten tilbyr det til Dusan og sier: "Ta det."

"Jeg kan ikke," sier sistnevnte. "Jeg har ikke lov til å binde meg til denne pistolen!"

"Du trenger absolutt ikke å gifte deg med pistolen!" utbryter sjefen.

Hvis jeg godtar det, vil jeg være gift med det!"

"Betyr det at du ikke vil ta pistolen?"

"Jeg har ikke lov til å gjøre det."

“Konstantin Naumovic!” Offiseren roper opp en annen mann som går fra gradene. Soldaten løfter pistolen mot ham og ber ham ta den.

"Herrer, jeg har ikke lov til å gjøre det," sier han og henvender seg til kommandanten.

"Har du ikke lov eller vil du ikke?"

“Jeg har ikke lov til å gjøre det. Jeg lever i frykten for Gud. ”

“Paja Alarcic!” roper kommandanten. Paja går fremover, men løfter ikke hånden for å ta pistolen.

"Hvem hindrer deg i å gjøre det?"

"Det tillater ikke Guds ord.

“Branko Purac. . .”

”Jeg kan ikke godta det,” svarer Branko med et smil. “Hvis jeg ville tatt pistolen, ville jeg ha med det hva pistolene er til for. Våpen skal drepe mennesker. ”

“Men vi gir deg ikke pistolen for å drepe folk nå. Du skal bare øve med det en tid, så kan du dra hjem, ”forsikrer kommandanten.

"Å øve er å lære å drepe."

“Stevo Stelovic!” Offiseren kaller en usedvanlig høy og sterk Nasarener som trekker på skuldrene. "Jeg kan ikke gjøre det."

"Selvfølgelig kan du det," roper kommandanten. "Bare se på hvor stor du er."

"Jeg er i stand til å bære ti slike våpen eller mer," svarer Stevo, "men det jeg tror ikke tillater meg å gjøre det."

Stevo Ivanic skritt fra gradene.

"Du tar det," sier kommandanten til ham.

"Jeg kan ikke gjøre det," svarer han med et smil. ”Jeg har trodd på denne måten siden jeg var barn. Jeg har blitt fengslet av magyarene, og jeg vil uten tvil se fengsel igjen. Alt dette har gått over hodet på meg før, men ‘han som holder ut til slutten av kampen vil bli frelst.’ Hva skal jeg gjøre? Kristus sa: ‘Elsk fiendene dine og de som hater deg.’ Han sa også: ‘Hvis en mann slår deg på det ene kinnet, så vend også til ham det andre. I Det gamle testamente er det skrevet, et øye for et øye og en tann for en tann. Men jeg sier deg: Hvis noen river ut det ene blikket, kan du tilby ham den andre. 'Dette er saken, herr.'

Rekrutten smiler igjen og kommer tilbake til sin plass i rekkene.

En lyslugget ungdom trer frem: Petar Hugyos.

"Er du ungarsk?" spør kommandanten.

"Nei, jeg er russ."

"Vel, ta pistolen uansett," sier offiseren til ham. “Det ville være synd at du går på troll. Du er så ung."

"Jeg kan ikke gjøre det."

"Hvor mange år har du tilhørt denne sekten?"

"Jeg ble med da jeg var femten."

"Hvor gammel er du nå?"

“22”.

Paja Opra, en annen ungdom, går rolig frem når han blir kalt frem. "Fortsett, ta den Paja," sier offiseren.

"Ærede, jeg kan ikke utføre din militære plikt, så hvorfor skal jeg ta pistolen?"

"Du mener å si til meg at du ikke vil gjøre noen plikt, men din egen?"

Paja smiler bare og vender tilbake til sin plass i rekkene.

Scenen gjentar seg om og om igjen med Milan Naumov, Petar Svicav, Milos Bakalski, Danilo Stojkov, Sandor Popov, Vlada Kocanti, Milos Antic, Zdravko Tutin, Danilo Alardzic, Milorad Zoric, Kuzman Pavlovic. . . .

I en senere rapport beskrev Gjorgji rettssaken mot Ljuba, den unge sønnen til Nazarene-lederen Milan Duroslovac. Han beskrev ham som en "høy, vennlig ungdom som så rolig på alle og smilte når noen spøkte om hans opptreden i retten." Ljuba tok i følge rapporten lesningen av dommen sin rolig. Men mye skjedde bak kulissene som Gjorgji ikke visste noe om.

En kommandant ba Nasarene rekrutten, Paja Tordaji, om å ta en pistol. Da han nektet, slo han ham i ansiktet og beordret ti rifler om å bi hengt rundt nakken hans. Så tvang de ham til å bli stående, kvæle etter luft, i et lagerrom på militærbasen. Andre rekrutter slår de til de er blodig fra hode til fot. De stakk hendene på noen med bajonetter og tvang andre til å ligge på neglene. Men brødrene trakassert i brakkene eller lidelse i arbeidsleire viste seg som gode soldater for Kristus. I et brev signert av 150 rekrutter i fengselet på Petrovardin, skrev de til troende i Sveits:

Kjære brødre og søstre,

Ettersom den allmektige Gud, vår himmelske Fader, har bevart oss fra begynnelsen til i dag, tror vi at han også vil holde oss i fremtiden.

De arresterte oss på den tredje dagen etter å ha kalt oss til å gripe til våpen. De gjorde det fordi vi ikke kunne bære våpen eller banne ed. Så låste de oss inn i et lavt, smalt, skittent rom med et vått gulv. Vi lurte på hva som vil komme av oss, og var triste, til en bror begynte å synge:

Vi takker deg tro tro frelser, at du ikke har forlatt oss å vandre,

Som ubeskyttede foreldreløse på ukjente stier,

Blant rare mennesker i rare land,

Der språket vårt ikke er kjent og handlingene våre ser tåpelige ut.

Nei, vi står ikke som foreldreløse!

Du står med oss ​​og lever i vår midte!

Etter denne salmen kom frelserens ord til oss: "Frykt ikke, lille flokk, for det er din fars glede å gi deg riket." Så kom noen offiserer til oss og lurte på hvorfor vi sang og hva slags mennesker vi er.

Etter denne salmen kom Frelserens ord til oss: "Frykt ikke, lille flokk, for det er din fars glede å gi deg riket." Så kom noen offiserer til oss og lurte på hvorfor vi sang og hva slags mennesker vi er.

Etterpå tok de oss med til Petrovardin inn i fengselet, der de har holdt oss til i dag. Så mange som 34 menn okkuperer ett rom. Først måtte vi sove på bare brett, men nå har forholdene blitt noe bedre.

På Herrens dag har vi møter om morgenen og på ettermiddagen, og i løpet av uken møtes vi tre ganger - på tirsdag, onsdag og fredag ​​kveld, alltid i separate grupper, serbere og magyarer, fordi rommet ikke er stort nok . Der i møtet drar vi til den levende fontenen som slukker tørsten. Der finner vi det levende brødet og vet at han som spiser av det, vil leve for alltid.

Hva er det som gjør oss trofaste til døden? Det er kjærlighet. Kjærligheten til Jesus som vi synger:

Jesus, du blir igjen med meg,

Ingenting annet sammenligner deg!

Jeg kan ikke være stille om deg. Loves driver meg til å [synge og snakke].

Kjærlighet som gir seg selv til deg. Kjærlighet som bare elsker deg.

Kjærlighet som binder seg til deg, og finner sin fred i deg alene.

Kanskje skrev Gjorgji Nikolic mer om nasarenernes kamp med militær verneplikt i Serbia. Kanskje gjorde han det ikke. Etter at Serbia ble en del av Jugoslavia under et kongelig diktatur, og borgerkrig brøt ut i 1929, falt en mørk gardin på det som hadde vært de fredelige landsbyene til nazarenene i Vojvodina og Obrenovcez. Landet falt for nazistene og for Italia i andre verdenskrig. Vi vet lite om hva som skjedde i forferdelige kamphandlinger som fulgte mellom invaderende hærer og serbere, kroater, bosniere og slovenser som kjempet ulykkelig mellom seg. Gjorgjis artikler (som overlevde krigen) er sjeldne glimt inn i livet til mennesker hvis historie på jorden endte med bombeangrep, rullende røykskyer og utallige tall i stille massegraver.

Men freden som de sang, lever videre i Kristi legeme.

Hovedkilde: Stäubli C., Die Nazarener i Jugoslavien, Pfäffikon-Zürich, 1928

- Peter Hoover

Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Englene - Guds tjenende ånder, del 2

Engler, serafer, kjeruber er alle er skapte vesener.  Før alt det andre Gud Herren skapte, skapte Han de himmelske vesener, englene og hele himmelens hær. Alle tilhørte Ham som er Herre over disse hærskarer. De utgjorde Hans rike, inntil en av dem, en lysende kjerub, kanskje den mest strålene av dem alle, gjorde opprør og rev med seg en del av englehæren. Dette opprøret beskriver profeten Jesaja slik:

'Hvor du er falt ned fra himmelen, du strålende stjerne, du morgenrødens sønn! Hvor du er felt til jorden, du som slo ned folkeslag! Det var du som sa i ditt hjerte: Til himmelen vil jeg stige opp, høyt over Guds stjerner vil jeg reise min trone. Jeg vil ta sete på tingfjellet i det ytterste nord. Jeg vil stige opp over skyenes topper, jeg vil gjøre meg lik Den Høyeste. Nei, til dødsriket skal du støtes ned ...' (Jes 14,12-15),

Om englenes fall skriver Judas:

Og de engler som ikke holdt fast ved sin høye stilling, men forlot sin egen bolig ...' (v.6)

Apostelen Peter skriver om det samme:

'For Gud sparte ikke de engler som hadde syndet, men sr\tyrtet dem ned ...' (2.Pet 2,4)

Denne falne engelen, kaller Jesus for 'løgnens far.' Jeg skal skrive om kampen mot den onde senere, men la oss først avklare noe veldig viktig, noe som setter ting i sitt rette lys og perspektiv:

En av den ondes løgner er å fremstille seg selv som en gud, et slags motstykke til Den Allmektige. Denne slu løgnen har ført til at enkelte tror at Gud er den gode Gud og djevelen er det ondes gud, som om de skulle utgjøre likestilte motsetninger til hverandre. Slik er det ikke.

Bare Gud er Gud og det finnes ingen annen. Bare Gud er den store, uskapte skaperen. Bare Han er evig, uendelig, umåtelig, allvitende, allmektig, alle steds nærværende. Den onde derimot er et skapt englevesen, en fallen engel, med bergrensninger. Som et skapt englevesen er han begrenset i kunnskap, evner og er slett ikke alle steds nærværende. Han kan bare være et sted ad gangen, og han kjenner slett ikke alle Guds planer. Han kjenner heller ikke våre tanker. Djevelens rike er langt fra likestilt med Guds rike. Hele mørkets rike som den onde representerer er bygd på en løgn, og en del av løgnen er å få oss til å tro at han er likestilt med den tre ganger hellige Gud. Gud og djevelen står ikke over for hverandre og veier hverandres styrke,

Det er så viktig at denne løgnen avsløres og at vi forstår at bare Gud er Gud!

fortsettes

Barndomsminner, del 13

Mor var bare 48 år gammel da hun ble enke. Det var et hardt slag. Far var mors store kjærlighet. Det var 15 års aldersforskjell mellom de to, men det var ikke noe problem. De elsket hverandre.

Mor var alltid hjemme. Jeg kan huske bare en gang hun ikke var hjemme da jeg kom hjem fra skolen. Da kom hun løpende hjem. Hun hadde blitt forsinket fra en avtale hun hadde. Ruth var hennes navn, men jeg sa jo alltid mor, og hun var lys til sinns. Latteren satt løst. Mor så det humoristiske i det meste, og det hendte hun lo på feil sted i andres øyne. Aldri av ondskap, men hun kunne le når noen datt, fordi hun så det komiske i fallet. Eller som da en onkel av meg og hun gikk rundt i en park i Oslo, og en due slapp etterlatenskapene sine i hodet på onkelen min så det rant nedover jakken hans. Onkelen min syntes ikke det var noe morsomt, men mor lo så hun skrek og måtte holde seg for magen. Selv visste hun ikke hva godt hun kunne gjøre for andre. I senere år, når jeg har sett noe morsomt på TV, har jeg tenkt på mor og hvordan hun ville ha frydet seg over humoren i for eksempel Mr Bean filmene.

- Dette skulle mor ha sett, pleier jeg å si til kona mi.

Hun var en sliter. Opp klokka fire hver morgen gjennom et langt yrkesliv, utenom søndag, i all slags vær for å gå med avisen. Jeg husker iskalde vinterdager da hun kom hjem med istapper i håret og skjerfet, eller drivende våt av svette fordi hun hadde båret sparken på grunn av manglende sparkføre. Så var det ut igjen på kveldene for å innkassere abonnementspengene for Oppland Arbeiderblad. Som liten gutt hendte det at jeg var med på avisruta hennes om morgenen og noen ganger på kvelden. Bror min regnet på det en gang, og fant ut at hun måtte ha gått rundt jorda flere ganger.

Hun var både glad i og flink til å lage mat. Mors søndagsmiddager var et begrep i familien. Da sparte hun ikke på noe.

Vi hadde i alle år et godt og nært forhold. Vi snakkket om alt. Det hendte vel at jeg syntes hun var vel beskyttende, men så var jeg jo sistemann i familien. Hun kunne av og til bli sint, og når det først skjedde, var hun det vi kaller 'langsint'. Det tok tid for å blidgjøre henne, men det var sjeldent hun ble sinna, så det var til å leve med. Å sitte igjen med hus og eiendom etter fars død, ble etter hvert for mye for henne, og hun valgte å selge. Det var med tungt hjerte, men dog så nødvendig. Det måtte ha vært merkelig for henne å forlate et hus, hvor hun selv var født og oppvokst, og som hadde vært hennes hjem med far, og flytte inn i en liten leilighet. Men hun klarte det også.

Mors siste leveår ble vanskelige for henne og for oss. Hun ble mer og mer dement og levde i sin egen verden. Jeg besøkte henne minst en gang i uken da hun kom på sykehjem. Det var sjeldent hun forstod hvem jeg var, og nesten hver gabg kunne hun si: 'Når du ser Bjørn Olav, får du hilse ham og si at det er synd og skam at han ikke besøker moren sin!' Til å begynne med sa jeg at jeg var jo Bjørn Olav. Da sa hun: 'Nei, det er du ikke, jeg kjenner jo sønnen min.' Men så hendte det jeg tok henne med på biltur. Da kjørte vi opp igjen avisruta hennes og da kjente hun seg igjen og da visste hun hvem jeg var.

Jeg var så heldig å ha en veldig god mor. Snill, veldig snill, tilstedeværende, oppofrende og bare så full av kjærlighet. Jeg savner henne veldig.

fortsettes

Englene - Guds tjenende ånder, del 1

Vi er ikke alene, og det vi ser med vårt blotte øye er slett ikke hele vår virkelighet. Det er ikke for ingenting at Herren vår Gud kalles 'hærskarenes Herre'. Hans englehær er så stor at vi kaller den 'myriader'. De er tusener på tusener, de er uten tall. Det er bare Hærskarenes Herre som har den fulle oversikten over erkeengler, serafer, vesener, kjeruber og engler. Rangordningen blant dem er fascinerende. De har hver sine oppgaver. Noen er der for vern, andre for strid, andre for å hjelpe, mens andre tar del i den stadige lovprisningen og tilbedelsen foran Guds trone. Atter andre er budbringere, mens andre er domsengler.

I noen artikler fremover skal vi se nærmere på englene og deres særskilte oppgaver. Dette er aktualisert for min egen del de siste dagene, etter at jeg fikk en sterk fornemmelse av en sterk engleaktivitet over Israel i forbindelse med bombeeksplosjonen i Beirut. Jeg skal ikke kommentere dette nærmere, annet enn at jeg av og til merker englenes aktivitet når jeg ber. Ordene 'stridsengler' kom til meg flere ganger. Bibelen sier jo at erkeengelen eller overengelen Mikael har et spesielt ansvar for å være vokter for Israel. Vi finner dette hos profeten Daniel:

'Perserrikets fyrste (onde åndsmakter) sto imot meg i tjueen dager. Men se, da kom Mikael, en av de fremste fyrstene, og hjalp meg...' (Dan 10,13)

'Det er ikke en eneste som står sterkt med meg mot disse, uten Mikael, han som er fyrste for dere.' (Dan 10,20)

Flere mener at det som står skrevet i Judas brev vers 9 og Dan 12,1 identifiserer Mikael med den engelen som ledet isrealittene gjennom ødemarken, og i den koptiske tradisjonen regnes Mikael som 'Guds hærfører og den fremste av de syv erkeenglene som står foran Guds trone.' (Sitert fra innledningen til Koptiske skrifter, Oslo 2012.

'På den tiden skal Mikael stå fram, den store fyrsten som verner om ditt folke barn. (Dan 12,1)

Englehærene omgir Den allmektige Guds trone i himmelen. Kjeruber og serafer er de som er aller nærmest denne tronen. Så følger troner, makter, fyrstedømmer, myndigheter, krefter - alle navn på himmelske vesener og himmelske ordninger,

Ved ulike scenarier i den hellige historien har englene spilt særdeles viktige roller, for eksempel ved Kristi fødsel, og vil spille avgjørende roller ved tiden før Jesu gjenkomst. Likevel er det lite undervisning å finne på norsk om englene. Derfor denne artikkelserien.

fortsettes

Var ammonium nitratet i Beirut tiltenkt å eksplodere i Haifa?

Mens media naturlig nok så langt har vært opptatt av de enorme skadevirkningene av eksplosjonen i Beirut 4.august, med antall døde, skadede, husløse og enorme ødeleggelser, er det på tide å spørre hvorfor det var lagret 2750 tonn ammonium nitreat i et havneoområde i et tett befolket område i en storby og ikke minst hva den skulle brukes til. Kan det hele spores tilbake til Hitzbollah og denne organisasjonens iransk støttede terrorvirksomhet?

La oss gå fem år tilbake i tid. Til London. Ifølge The Jerusalem Post hadde Hitzbollah lagret 'tre metriske tonn med ammonium nitrat, eksplosivet som man tror står bak en kjempesvære eksplosjonen i Beirut denne uka, i et varelager i London, inntil MI5 og Metropolitan Police fant det.'

I følge samme avis hadde den libanesiske terrorgruppen også 'lagret hundrevis av kilogram med ammonium nitrat i det nordlige Tyskland, noe som ble avdekket tidligere i år.'

Fremdeles i følge The Jerusalem Post hadde de 'iransk støttede terroristene lagret eksplosivene i tusenvis av pakker i is-embalasje på fire lokasjoner i det nordlige London.' Taktikken med å skjule dette som is ble også benyttet i Tyskland.

Generalsekretæren for Hitzbollah, Hassan Nasrallah (bildet), har tidligere truet med å ødelegge Israel med å forårsake en massiv eksplosjon havneområdet i Haifa med å bruke nettopp ammonium nitrat, slik det det skulle bli som en kjernefysisk eksplosjon. Hitzbollah skal i følge diplomatiske lekkasjer til The Jerusalem Post, ha forsøkt å skaffe tilveie ammonium nitrat via Syria siden 2009 og forsøkt å infiltrere Landbrukdepartementet i Libanon til å gjøre så.

Opplysningene om truslene fra Nasrallah kommer fra Al Arabiya's engelspråklige sendinger. Nasrallah sier rett ut at når 'rakettene treffer varehusene' hvor ammonium nitraten er lagret' i en befolkning på 800.000 mennesker vil 'titusenvis dø,'

Var eksplosjonen i Beirut tiltenkt Haifa?

Se videoen med Nasrallah her:

https://english.alarabiya.net/en/features/2020/08/05/Watch-Hezbollah-chief-explains-explosion-scenario-similar-to-Beirut-blast.html

I en video i februar 2017 forteller Hitzbollah lederen at denne terrororganisasjonen har lagret ammonium nitrat i nettopp Haifa.

Når vi nå ber for Libanon, la oss huske på å be om beskyttelse for Haifa og de nordlige områdene av Istael, som er truet med raketter fra libanesisk side. La oss be om at hemmelige lagre av ammonium nitrat kan avsløres.

Barndomsminner, del 12

Far het Aksel Olav men ble aldri kalt noe annet enn Olaf. Han vokste opp i Sagveien, som er en gate i bydel Sagene i Oslo, under svært fattige kår. En av barndomsvennene hans var skuespilleren Leif Juster. Farmor var flaskevasker på et bryggeri og for å få endene til å møtes vasket hun klær for andre i en kulp i Akerselva. Farfar dro til Amerika for å prøve lykken der. Han fant den ikke.

Det var 15 års aldersforskjell mellom mor og far. De fant hverandre da mor hadde huspost i Oslo, og var lykkelige siden. Mor og far tok over mors barndomshjem i Hunndalen. Far, som var utannet skomaker ved Salomon skofabrikk i Oslo. Denne skofbrikken ble grunnlagt i 1893 av to danske jødiske brødre, Sigmund (1858-1943) og Simon (1860-1916). Det første produksjonslokalet hadde de i Lakkegata, ikke så langt unna der far vokste opp. Far snakket alltid vel om jødene. Det var jo på grunn av dem han hadde fått sin første ordentlige jobb, og talte alltid varmt om grunnleggelsen av den jødiske staten i 1948. Slik var det med de aller fleste av de som tilhørte Arbeiderbevegelsen den gangen. De første jødiske pionerene i moderne tid var da også sosialister.

Når far flyttet til Hunndalen, arbeidet han først som skomaker i Gjøvik, for deretter å bli industriarbeider ved O.Mustad & Søn. Han galvaniserte fiskekroker, en jobb han hadde livet ut. Jeg har allerede fortalt at han gikk med sixpence og dressjakke, helt tidstypisk for denne tiden for de som tilhørte arbeiderklassen. Så tilhørte han da også Arbeiderpartiet. Hele livet var han engasjert i politisk arbeid, blant annet i byggingen av den første barnehagen i Hunndalen.

Det er en sak for seg. Når kampen om å få etablert den første barnehagen i Hunndalen endelig var over, tok far på seg arbeidet med å rive et gammelt hus på den tiltenkte tomta. Når dette arbeidet var unnagjort, skjer det noe jeg ikke har oversikt over, men kommunen selger denne tomta til en som bygger tomt der. Jeg kan huske jeg var med far til Rådhuset da dette ble kjent, og at far ikke bare var oppbrakt, men skikkelig sint. Det er vel den eneste gangen jeg så ham sint. Far var en svært mild mann. 'Vi er blitt lurt', husker jeg at han så.

Blant arbeidskollegaene var han godt likt. Det var til far de gikk når de trengte litt ekstra penger fordi de skulle ha med dama på fest. Far hadde jo ikke mye, og det var sjeldent han fikk de lånte pengene tilbake, noe mor ikke var særlig begeistret for. Det gikk jo ut over oss alle.

1.mai var fars dag fremover noen. Jeg var ikke gamle karen før jeg gikk sammen med ham under vaiende røde faner. 'Opp alle jordens bundne treller, opp I som sulten knuget har, nå drønner det av rettens velde...' var nok en av de første sangstrofene jeg lærte utenat. For far og hans generasjon hadde kjent på kroppen at 'sulten hadde knuget dem'. Helt frem til far ble alvrlig syk gikk han i 1.mai tog, når han ikke klarte det lenger, ble han hjemme. Alternativet å stå og se på var ikke noe alternativ.

Det er så mange minner som strømmer på når det gjelder far. Ikke minst var han en trygg farsskikkelse. Jeg klartret ofte opp på fanget hans og bikket hodet mitt inn til brystet hans, mens han fortalte eventyr. Da kunne jeg sovne på fanget. Far var opptatt av at barn skulle ha det godt. En episode fra barndommen står spikret. Ei lita jente i nabolaget hadde røket uklar med far sin, som var kjent som en hissigpropp. Far satt i hagen og løte kryssord, som han pleide når han hadde fri. Jeg lekte i sandkassen. Da hører vi et forferdelig skrik og vi ser denne jnta komme springende med faren etter seg. Far reiser seg brått opp, løper jenta i møte, og hun gjemmer seg bak ryggen på far. Så sier far til denne faren: 'Om du skal slå barnet ditt, så slå meg først!' Jeg husker ennå neven hans som han hever for å slå far, men slaget kommer ikke. De to fikk seg en alvorsprat etterpå.

Far hadde alltid tid for meg. Vi gikk skogsturer sammen, pellet bær, lekte. Far var tilstede.

Så ble far alvorlig syk. Han fikk hjerteinfarkt, senere ble det oppdaget at han hadde strupekreft, og skulle opereres. Men noen dager før den planlagte opersasjonen dør han 64 år gammel. Jeg er 13 år gammel. Hele min verden raser sammen. Neste år er det 50 år siden. Jeg savner ham fremdeles. Det er så mye jeg skulle ha fortalt ham og så mye jeg skulle ha snakket med ham om.

Da jeg ble en kristen året etter at far var død, fortalte sognepresten, Rasmus Aurdal, meg noe som har gitt meg stor trøst. Jeg fikk ikke besøke far de siste dagene han levde. Barn fikk ikke komme inn på sykehuset selv om deres pårørende lå døende den gangen. De skulle spares for slikt, og når drt var visittid, så kunner man ikke gå inn før tiden var inne, og man måtte skynde seg ut igjen når halvtimen var over.  Jeg visste derfor ikke at far skulle dø. En av de siste dagene han levde, tilkalte far presten, som i dette tilfellet var sogneprest Aurdal. Far hadde gjort opp sin sak med Gud, kunne sognepresten fortelle meg, og fått del i nattverden. Så kunne han dø i fred med Gud.

Vi sees, far! Vi sees! Det skal bli så fint. Det er så mye vi skal ta igjen.

fortsettes

Gi meg dette fjellet!

Ved Guds nåde er jeg blitt eldre.  Mye vann har passert under denne broen! Som 18-åring dro jeg som sommermisjonær til Mexico, og nå er det 53 år passert, 50 av dem var aktive i en eller annen form for tjeneste. Mens jeg reflekterer, spør jeg meg selv: vil jeg gå frem som MacArthur som berømt siterte: 'Gamle soldater dør aldri, de visner rett og slett bort' ... og falmer sakte inn i Guds solnedgang ??? Med mange minner og kamphistorier å minne om? Eller som Kaleb, en av to eldre menn, nå 80 kjemper med Josva i 5 år, og ba deretter om et fjell fullt av giganter!

Han var som den walisiske dikteren Dylan Thomas-diktet: ”Do not go gentle into that good night, Old age should burn and rave at close of day…” Og det er akkurat det Kaleb gjorde! Han brant for Gud og fortsatte å kjempe for ham.

Jeg vil være Kaleb, jeg vil si: “Gud det er et fjell jeg vil ha, ja det er ytre uoverkommelige giganter der, men jeg er klar! Jeg ber om styrke, helse, mot, tro fordi jeg (og jeg er sikker på at du også) vil løpe hver runde i dette løpet han har kalt oss til! Jeg vil ha det fjellet!

Josva 14:12 Gi meg nå dette fjellet ...

- Jim MacInnes.
Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Barndomsminner, del 11

På den andre siden av 'linna' - vi sa så om fylkesvegen' - sto det ei mjølkerampe. Der pleide jeg og søskenbarnet mitt å sitte. Vi skrev ned bilnummer i små gule notisbøker vi hadde kjøpt på Samvirkelaget. Spesielt i skoleferien var det morsomt å sitte der, for det kunne jo hende at det for en utenlandsk bil forbi. Den gangen var dette hovedveien til Fagernes og Valdres.Vi konkurrerte om hvem som hadde flest bilnummer i notisboka.

Den gangen kunne man vite hvor de norske bilene kom fra ved å se på registrertingsnummeret. Spesielt gromt var det for søskenbarnet mitt og meg om det kom biler med bokstaven A. Da kom dom fra Oslo! Der bodde det fint folk. Men av og til kjørte det forbi en svensk eller en danske, og da fortalte vi hverandre vitser om svensken og dansken og nordmannen, hvor nordmannen alltid kom best ut - selvsagt. Vi hadde fortalt hverandre de samme vitsene oppatt og opptatt, men like moro var det. Det hendte jeg satt på mjølkerampa aleine, og kom det da en utenlandsk bil og jeg rakk å skrive ned nummeret, løpte jeg alt jeg var kar om hemmat, først for å fortelle mor det, og så rett opp til søskenbarnet mitt som bodde i nabohuset, for å fortelle ham det så han skulle bli misunnelig! Det gjaldt å ha mest nummer i boka, og da helst utenlandske og fra folk i Oslo.

Biler, ja. Det var itte så mange ta dom. Langs 'linna' bodde det en gammal kar. Han var i hvert fall gammal for meg. Han eide en Skoda. Den hadde problemer med å starte, så naboe og av og tl far min, måtte dytte'n i gang. Da ropte vi unga av full hals: 'Hvorfor ha Skoda når man kan gå da'. Merkelig nok syntes ikke den gamle mannen det var så morsomt! Vi hadde ikke bil. Far min hadde itte førerkort. Itte hadde vi råd heller. Vi tok bussen. Akkurat utafor mjølkerampa var det bussholdeplass for en bygdebuss som gikk to ganger om dagen. 'Linnerud-trikken' kalte vi den. Navnet fikk den vel fra endeholdeplassen i bygda ovenfor oss. Ellers kunne vi ta Fagernesbussen som stoppet utenfor Samvirkelaget, eller vi kunne gå et stykke for å ta Bybussen. Den gikk oftere. Men mest gikk vi på beina. De hadde mesteparten av det vi trengte på Samvirkelaget, og trengte vi noe mer enn det de hadde der hadde vi jo 'Pållmann', som hadde butikk litt lenger unna. Han hadde ferskvaredisk og litt klær. Skulle vi være riktig fine i matvegen hadde vi jo også slakteributikk, men det var sjelden vi var så fine.

Det var stor forskjell på hverdag og helg - det vil si søndag. Søndagsmiddagen var noe helt spesielt. Da var det dekket på bordet i stua, og vi hadde både middag og desert. Det vi spiste på søndag spiste vi ikke ellers i uka. Derfor gledet vi oss alle til søndag. I dag er det sjeldent forskjell på hverdagene og søndagene, vi har søndagsmiddag hver dag. Det syntes jeg er litt trist. I senere år snakket jeg med en ortodoks munk som sa det så treffende, når jeg spurte om de strenge fastetidene i Den ortodokse kirken: 'Dere vet ikke hva fest er for noe, dere protestanter, fordi dere fester hele tiden.'

Vi spiste mye kjøttkaker , lite fisk, men det hendte mor laget hvalbiff, som hun la i melk natta over, for å trekke ut transmaken. Far kunne ikke fordra makrell, og han måtte ha poteter til alt. En gang mor mi var lei av å lage mat, sa hun at i mårrå bluir det graut, da sa far: 'Helt ok, bare du koker poteter til!' 'Da kan jeg likesågodt lage ordentlig middag,' sa mor og slik ble det. Ellers spiste vi blodklubb. Det var helt greit så lenge jeg ikke visste hva det var! Men mest av alt likte jeg lapskausen til mor, alt laget fra bunnen av, som det mest den gangen.

Som en liten kuriositet til slutt så mener jeg å huske når det gjelder bilnummervat:

A sto for Oslo
B for Østfold
C for Akershus
D for Hedmark
E for Oppland
F for Buskerud
G for Vestfold
H for Telemark
I for Aust-Agder
K for Vest-Agder
L for Rogaland
O for Bergen
R for Hordaland
S for Sogn- og Fjordane
T for Møre og Romsdal
U for Sør-Trøndelag
V for Nord-Trøndelag
W for Nordland
X for Troms
Y for Finnmatk

Naturlig nok hadde den gule notisboka mi mest bilnummer som begynte på E og svært sjeldent noen som begynte på W, X og Y. Det sier litt om kjøremønsteret den gangen.

fortsettes

Dra omsorg for hverandre i de små tingene

Jeg har levd med den hellige David av Wales noen dager nå.  I perioder av livet har jeg stor glede, nytte og ikke minst imspirasjon av å følge i sporene etter hellige menn og kvinner. Det er mange ting som kunne nevnes om denne walisiske nasjonalhelgen, men jeg skal bare trekke frem en ting: hans vektlegging av å 'dra omsorg for hverandre i de små tingene.' Det kan gjerne stå som er motto over hans liv.

Vi må aldri forakte de små tingene. De, mer enn de store utgjør våre liv. Ubetydelige for andre enn oss selv kanskje, men likevel viktige for oss, og deler av et større puslespill som handler om våre liv, er de jo helt avgjørende. Så det gjelder å sette pris på dem, takke for dem, ta vare på dem. Mye i dag skal være så spetakulært, om det virkelig skal være noe. Er det fordi vi kjeder oss? Kanskje har vi det for godt, slik at vi ikke opplever de enkle gledene?

Mens jeg i tankene har vandret sammen med David, har jeg blant annet tenkt på følgende:

Hva med å lage deg en liten liste over mennesker vi har møtt i livet som har ved å ta vare på de små tingene har hjulpet oss til å fordjupe våre liv som en kristen? Og så takke Gud for hver eneste en av dem.

Velg en person du kan gjøre en velgjerning mot, uten at du kringkaster det for andre. En som sliter, en som er utrygg, en som er syk. Besøke noen, eller sende en blomst, for eksempel helt anonymt.

Stans opp og spør deg selv når en annens omsorg for de små tingene i livet har gjort deg oppmersom på Jesu omsorg og nåde overfor deg?