torsdag, april 15, 2021

Bibelstudium: Hellas og Athen nås med evangeliet, del 2


Det første stedet apostelen Paulus og hans apostoliske team stanser når de kommer til Tessaloniki, hovedstaden i Makedonia, er synagogen. Dette er ikke et særtilfelle. Det er et mønster. Paulus går dit Guds ord forkynnes, og hvor det bes og hvor det er lengsel etter Gud. Til den kristne forsamlingen i keiserhovedstaden Rom skriver han: "Hva fortrinn har da jøden? Eller hva gagn er det i omskjærelsen? Mye på alle vis! Først og fremst er Guds ord betrodd dem..." (Rom 3,1-2) Med 'Guds ord' menes det her hele Det gamle testamente: loven, paktene og løftene som Gud hadde gitt til sitt folk Israel.

Så det naturlige stopp for Paulus var synagogen: "Etter at de hadde reist gjennom Amfipolis og Apollonia, kom de til Tessalonika. Der hadde jødene en synagoge. Paulus gikk inn til dem, SLIK HAN PLEIDE Å GJØRE, og tre sabbatsdager samtalte han med dem ut fra Skriftene..." (Apg 17,1-2)

Det er interessant å merke seg hva disse samtalene ut fra Skriftene handlet om! Lukas gir oss et lite innblikk i dette. Det var slett ikke perifere emner, men Paulus gikk rett til det mest sentrale: "Han la ut for dem og viste dem at Messias måtte lide og oppstå fra de døde, og sa: Den Jesus som jeg forkynner for dere, han er Messias." (Apg 17,3)

Dette er sentrum for Paulus' forkynnelse: Kristi død og oppstandelse! Til den kristne forsamlingen i Korint sier han: "For jeg ville ikke vite noe blant dere, uten Jesus Kristus, og ham korsfestet..." (1.Kor 2,2) "For", sier han i 1.Kor 1,18 og v22-23:  "ordet om korset er vel en dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det en Guds kraft... For jøder krever tegn og grekere søker visdom, men vi forkynner Kristus korsfestet, for jøder et anstøt og for hedninger en dårskap."

Paulus "la ut for dem og viste ..." Vi merker oss nyansene i språket som får frem det som skjedde i synagoge i Tessaloniki disse tre sabbatsdagene. Først forkynner han: "la ut for dem", så "viste" han dem, altå gjennomgikk han for dem de skriftstedene og profetiene som handlet om Messias og at Jesus var oppfyllelsen av disse løftene.  Forkynnelsen må ha sitt utgangspunkt i Skriftene, i Guds ord, og ikke bare det: Forkynelsen må også forankres i Guds ord. Slik var den 'metode' Paulus brukte i sin forkynnelse og undervisning. Og den var samtidig sentrert rundt Jesu Kristi kors og i oppstandelsen. Begge deler.  Jeg skal komme tilbake til dette når vi ser nærmere på vers 18 i dette kapitlet. 

Samtalene og undervisningen i synagogen i Tessaloniki bærer frukt: "Noen av dem ble overbevist og sluttet seg til Paulus og Silas. Det gjorde også en stor mengde av de grekere som dyrket Gud, og ikke få av de fornemme kvinner." (Apg 17,4) 

Dette viser oss hvor grensesprengende evangeliet er! Det når inn i alle samfunnslag og berører høy og lav! 

Det vi ser her er de første spirene til en kristen forsamling i Tessaloniki. Med utgangspunkt i byens synagoge, kommer mennesker under Guds ords forkynnelse av korset og oppstandelsen og påvirket av Den  Hellige Ånd som overbeviser om synd, rettferdighet og dom, kommer de til tro."De sluttet seg til Paulus og Silas..." Blant dem fantes det gudfryktige grekere. Dette var mennesker som søkte til synagogen, men som ennå ikke var blitt proselytter - det vil si: omvendt til jødedommen, men som var lengtende og søkede etter Den levende Gud. 

Og det fantes "fornemme kvinner". Det vil si kvinner som tilhørte det øvre samfunnsskiktet i Makedonias hovedstad. Det var kanskje også forretningskvinner som purpurkremmersken Lydia, som ble viktige bidragsytere til etableringen av menigheten i  Tessaloniki og til menighetsplantingen på det europeiske kontinentet. 

De første menighetene på europeisk jord bestod altså av jøder og grekere som var kommet til en bevisst og levende tro på Jesus som Messias. De kom fra ulike samfunnslag. Her var høy og lav i en eneste skjønn forening. I Kristi forsamling viskes skillelinjene ut: vi er alle en i Kristus.

I Tessaloniki kom "en stor mengde" til tro. 

Menigheten som nå vokser frem i Tessaloniki, fremtrer i Paulus' to brev til dem som vital, voksende og hengitt og om en stor forventning om Jesu snarlige komme. Ryktene spredte seg raskt i hele Makedonia om det som skjedde i hovedstaden. Om dette skriver Paulus i 1.Tess 1,7-9: "Slik er dere blitt et forbilde for alle de troende i Makedonia og Akaia, men alle steder er deres tro på Gud blitt kjent, så vi behøver ikke si noe om det. For de forteller selv om de  inngang jeg fikk hos dere. Dere omvendte dere til Gud fra avgudene, for å tjene den levende og sanne Gud." 

fortsettes

Billedtekst: Synagogen i Stolin i Hvite-Russland. Foto: Pixabuy

onsdag, april 14, 2021

Viktig dag i den moderne bønnebevegelsens historie


På denne dagen for 115 år siden lanserte William Seymour sitt 24-7 bønnerom i Azusa Street, Los Angeles, og resten er, som de sier, historie.

I løpet av en måned var hundrevis samlet for å be natt og dag under ledelse av denne bemerkelsesverdige, enøyde afroamerikanske hellighetspredikanten. Det var skandaløst for mange at menn og kvinner, svarte og hvite ba sammen hele natten, men her har vi ekte pentekostalisme: ikke bare å tale i tunger, men etnisk og forsoning mellom menn og kvinner gjennom Guds Ånd.

"Broder Seymour satt generelt bak to tomme skobokser, den ene oppå den andre. Han holdt vanligvis hodet inne i den øverste under møtet, i bønn. Det var ingen stolthet der .... I den gamle bygningen, med dens lave takbjelker og bare gulv ... "(Frank Bartleman)

Det er mer enn 584 millioner pinse- og karismatiske kristne i dag, som representerer den desidert raskest voksende og mest dynamiske fløyen i den globale kirken, som alle sporer røttene sine tilbake til William Seymour og det flerkulturelle 24-7-rommet han opprettet i et forfall klaffbygning på Azusa Street for litt over hundre år siden.

Noen mennesker spør meg fremdeles hva poenget er med et spesielt bønnerom og med å be natt og dag i ett, når det er fullt mulig å også be alene hjemme eller ute i naturen. Vel, kanskje 'Azusa Street' burde være svaret mitt.

Og med hensyn til William Seymour, i en tid da vi ganske riktig feirer store farhedes liv, har svært få hatt større innflytelse enn denne sønnen til frigjorte slaver, oppvokst i ekstrem fattigdom, hvis arv om hvordan man kan lede endrer verden til i dag.

- Pete Grieg/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen


Kjøp gull lutret i ild


 “I denne nåværende tid er det bare en vei å gå - oppover mot tronens nærvær.

En indikasjon på at vi for tiden lever i den laodikeiske kirkens tidsalder er "velstandsbudskapet", som er det vanligste budskapet i vår tid. På grunn av denne vektleggingen sa Herren:

"Jeg råder deg til å kjøpe gull av meg prøvd i ilden, så du kan være rik ..." Åpenbaringen 3:18

Egentlig er velstand ikke problemet. Snarere er det å være fornøyd med velstand, da de sa at de ikke trengte noe. Herren vil at vi skal søke den sanne rikdommen, som er åndelig. ”

- Wade E. Taylor/(bildet)Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Slik kan du be for Kroatia


 Fra 12. til og med 18.april oppmuntrer Den europeiske baptistføderasjonen til å be for Kroatia. 

Be for alle menneskene i det sentrale Kroatia som har blitt rammet av det ødeleggende jordskjelvet som nylig rammet området - for frihet fra frykt, for styrke og motivasjon til å gjenoppbygge ikke bare hus, men også liv.

Be for våre brødre og søstre som bor i det ødelagte området - at de kan være et tegn på levende håp blant sine naboer.

Takk for alle menneskene som er involvert i BUC Serving Together-initiativet som har hjulpet de trengende i flere måneder. Be om at folk kan anerkjenne Guds kjærlighet i dette arbeidet.

Be for alle troende i baptistkirkene i Kroatia - at de i disse utfordrende tider praktisk og daglig kan vitne om sin tro på Kristus og være et tegn på levende håp.

Be for alle pastorer og ledere for baptistmenighetene - at de kan finne de beste måtene å tjene kirkene sine og vite hvordan de kan involvere andre troende, uavhengig av alder eller kjønn; å vite hvordan man kan lede troende i å tjene i lokalsamfunnet.

Be om ledelse av baptistunionen i Kroatia - for visdom i å lede, oppmuntre og tjene alle baptistkirker i Republikken Kroatia.

Bibelstudium: Hellas og Athen nås med evangeliet, del 1


Mannen Paulus så i drømmesynet hadde bedt Paulus og apostelteamet hans om å komme over til Makedonia for å hjelpe dem. (Se Apg 16,9) Første reisemål var Filippi hvor en menighet grunnlegges. Filippi var en av de største byene i Makedonia. Men Filippi var ikke hovedstaden. Det var Tessaloniki. Underveis passerer de to betydnigsfulle makedoniske byer: Amfipolifs og Apollonia. Dety gjorde de uten å stanse. 'De' er Paulus, Silas og Timoteus. Jeg antar at Lukas ble igjen i Filippi, siden han ikke lenger skriver 'vi' men skriver om 'de': "Etter at de var kommet ut av fengslet, gikk de hjem til Lydia. Her traff de brødrene, og de formante og trøstet dem. Så drog de videre." (Apg 16,40) 

Amfipolis lå 53 kilometer fra Filippi, og Apollonia ytterligere 43 km videre langs veien. Så det var et drøyt veistykke å gå på beina. Stanse underveis måtte de nok, men Lukas gir oss ikke del i disse detaljene. Hvorfor stanset ikke Paulus og hans apostoliske team opp og grunnla lokale menigheter her. Vi vet ikke. Men det er tydelig at de var blitt enige om at de måtte nå Makedonias hovedstad først. Veien de gikk fra Filippi til Tessaloniki het Via Egnatia. Via Egnatia var en romersk vei, konstituert av romerne i det 2.århundre f.Kr. Veien gikk gjennom de romerske provinsene Illyria, Makedonia, og Trakia, det vil si gjennom dagens Albania, Nord-Makedonia, Hellas og den europeiske delen av Tyrkia. Den gikk fra Bysants i øst til Apollonia i vest.Veien, som var en militærvei, ble bygget i forlengelsen av Via Appia for å forbinde rom, over Brindisium, med den østlige delen av Romerriket. 

Tessaloniki, som i dag heter Saloniki, har fått sitt navn etter Alexander den stores halvsøster. Dette var en betydelig havneby, et politisk og kommersielt sentrum i Hellas og sete for den romerske prokonsulen. Til forskjell fra Filippi var ikke Tessaloniki en romersk koloni, men hadde status som en såkalt fristad. Dette innebar et betydelig selvstyre, selv om det var tette bånd til Rom.

"Der hadde jødene en synagoge". (Apg 17,1)

Også i Tessaloniki var det et jødsk samfunn, som det var i Filippi, og det var det mest naturligste av alt å oppsøke det. Paulus var jøde og trofast mot den jødiske tradisjonen. Vi merker oss uttrykket: "som han pleide." (Apg 17,2) Også Jesus gikk i synagogen "av sedvane". 

"Tre sabbatsdager samtalte han med dem ut fra Skriftene." Apostelen Paulus hadde de beste forutsetningene for å gjøre dette. I en biografisk skisse skriver historikeren Lukas dette om den bakgrunnen Paulus hadde: "Jeg er jøde, født i Tarsus i Kilikia, men oppfostret i denne byen. Ved Gamaliels føtter ble jeg opplært etter de strenge krav i den lov vi har fra fedrene. Og jeg var nidskjær for Gud..." (Apg 22,2)

Vi merker oss at det var Skriftene Paulus og jødene i Tessaloniki samtaler om. 

Kanskje er det her svaret ligger på at apostelen Paulus velger å danne en menighet i Tessaloniki fremfor Amfipolis og Apollonia: synagogen. De hadde Skrftene, og de var av den grunn mer åpne for det evangelium Paulus var kalt til å forkynne. 

Da Paulus senere skrev til de troende i Tessaloniki, minnet han dem om det som skjedde på denne tiden. Blant annet skrev han: "For dere minnes, brødre, hvordan vi slet og strevde. Mens vi arbeidet natt og dag for ikke å ligge noen av dere til byrde, forkynte vi Guds evangelium for dere" (1 Tess 2,9). Paulus og hans venner arbeidet kanskje som teltmakere, ihvertfall en del av tiden. I brevet han senere skrev til den kristne forsamlingen i Filippi, skriver han: "Dere vet jo selv, dere filippere, at i evangeliets første tid, da jeg drog ut fra Makedonia, var det ingen annen menighet som hadde slikt samfunn med meg at6 det ble ført regnskap over gitt og mottatt. Allerede da jeg var i Tessalonika, sendte dere både en og to ganger det jeg trengte" (Fil 4,15-16). Det kom altså to pengegaver fra Filippi, og det er naturlig å tro at en av de viktigste bidragsyterne må ha vært purpurkremmersken Lydia som var velstående. Med sine penger var hun med på å finansiere evangeliseringen av Europa.

fortsettes

Billedtekst:  Tessaloniki. Foto: Pixabuy.

tirsdag, april 13, 2021

Datamaskinen min i ferd med å ta kvelden


Det kan hende det blir en pause i bloggingen og Facebook-artiklene fremover. Min laptop er i ferd med å ta kvelden etter svært flittig bruk. Det er så vidt den henger sammen. Jeg sparer til ny. Men så lenge den holder vil jeg fortsette å skrive. Men skulle det bli stille en dag så vet du grunnen.

VIKTIG BØNNEEMNE: Stor nød i Nord-Korea


Fra kontakter med godt kjennskap til det som skjer inne i Nord-Korea fortelles det om et land i ekstrem krise hva angår matvaresituasjonen. Ting er virkelig dårlige i Nord-Korea akkurat nå, som om den ikke var dårlig i utgangspunktet. "Mange mennesker vil sulte ihjel", fortelles det fra kristne som oppholder seg i landet for tiden. Handelen med Sør-Korea har stanset helt opp, og det finnes ikke tilgang på livsviktige medisiner.

La oss be.

Israelsk dataangrep mot Iran setter iransk atomvåpenproduksjon ni måneder tilbake i tid


Det israelske dataangrepet som førte til en stor eksplosjon som hel ødela det strengt bevoktede systemet som forsyner sentrifuger som anriker uran med strøm, skal ha svekket Irans evne til å anrike uran og etterettningskilder hevder at det vil ta minst ni måneder før produksjonen ved anlegget er tilbake som normalt. 

I følge The Jerusalem Post førte dataangrepet mot atomanlegget i Natanz til en eksplosjon som ødela en del av anlegget som ligger 50 meter undrr bakkenivå.

Det vellykkede dataangrepet er et prestisjetap for Iran. Nå kan Israel og verden forøvrig puste lettet ut i alle fall noen måneder. President Hassan Rouhani kunngjorde senest lørdag med stor TV-dekning oppstart avflere avanserte sentrifuger for å anrike uran ved Natanz-anlegget. Sabotasjen mot det iranske atomanlegget fant sted samme dag som USAs forsvarsminister Lloyd Austin besøkte Israel. Etter møtet mecAustin kommenterte Israels statsminister Benjamin Netanyahu ifølge NTB den spente situasjonen med Iran slik:

"Iran har aldri gitt oppsin søken etter atomvåpen og raketter for å levere dem. Jeg vil aldri tillate at Iran blir en atommakt slik at de kan utføre sitt folkemord og utslette Israel."

Iran på sin side svarer på angrepet slik: "Svaret på angrepet på Natanz er å ta hevn mot Israel."

"Se, han slumrer ikke og sover ikke, Israels vokter." Salme 121,4

Bibelstudium: Da evangeliet kom til Europa, del 9

En ny morgen rant opp over byen Filippi, og den klare, greske solen lyste fra en.  blå hvelving over den lille byen. Solstrålene smatt inn gjennom rifter i fengselsmuren og kastet sitt milde lys ned i fengslets fangehull. I fangevokterens hus  stelte var det stor glede denne dagen. Frelse var kommet til hans hus. Den romerske fangevokteren og de so hørte til ham hadde blitt nye skapninger i Kristus. Lovsangen fulgte over fra fengselet til fangevokterens hjem! Den nyvunne frelsen i Kristus, og gleden over å være døpt til Hans død og oppreist til et nytt liv må ha vært til å ta og føle på.

Arrestasjonen av Paulus og Silas skulle vise seg å være ytterst problematisk for myndighetene, da det går opp for dem at de har arrestert, mishandlet og fengslet romerske borgere. Romerske borgere hadde rettigheter, rettigheter myndighetene i dette tilfellet hadde krenket. 

Borgerskap i Romerriket var et privilegium som ble gitt til individer som levde innenfor en gitt sone. I utgangspinktet gjaldt disse borgerettighetene bare byen Rom, men gjennom den såkalte Forbundsfellekrigen og gjennom visse reformer ble disse borgerettighetene utvidet. Mot slutten av keiserriket hadde alle som levde innenfor Romerrikets grenser borgerrettigheter. Slike rettigheter var en priviligert poltisk og juridisk status knyttet til alle frifødte enkeltindivider i henhold til lov, eiendom og styring avhengig av hvilken gruppe du tilhørte i det romerske samfunnet: 

Om du var mann hadde du omfattende privilegier og beskyttelse, men det som kanskje er oppsiktsvekkende sett med dagens øyne, er hvilke rettigheter kvinnene hadde i det romerske samfunnet. Vel og merke om du var en rik kvinne. Begrensninge var der. En kvinne kunne uansett ikke ha muligheten til å stemme eller inneha noen offentlig eller administrativ stilling, men om du var en rik kvinne kunne du delta i det offentlige liv ved å finansiere byggeprosjekter eller støtte religiøse festivler og seremonier eller andre kulturelle hendelser. Kvinner hadde oså rett til å eie eiendom, drive forretninger -her er purpurkremmersken Lydia et godt eksempel - og de kunne også oppløse ekteskap ved skillsmisse. 

Men det fantes også to andre grupper som hadde visse rettigheter i det romerske samfunnet. Det gjaldt slaver og de som ble omtalt som frimenn. Slaver ble sett på som en annens eiendom og manglet derfor personlih frihet og rettigheter, men over tid kunne de skaffe seg visse former for beskyttelse igølge romersk rett. En del slaver ble frie ved at de ble gitt status i testamentet ved sin eiers død, Så hadde du frimennene som var frigitte slaver. De ble ikke automatisk gitt statsbogerskap, men kunn få det etterhvert. 

Det var de romerske styresmaktene i Filippi, de romerske pretorene,som hadde latt Paulus og Silas hudstryke og kastet dem i fengsel. De hadde sikkert hørt om det som hadde skjedd i byens fengsel, og nå var de redde. De ville ha saken ute av verden så fort som mulig, før det ble bråk, siden de hadde krenket de tos bogerrettigheter. Lukas beskriver dette slik: "Da det nå var blitt dag, sendte styresmaktene bud med sine tjenere: Sett disse mennene fri" (Apg 16,35)

Men Paulus ville ikke at de lokale styresmaktene skulle slippe så lettvint unna! I det minste kunne de selv komme til fengselet og bi skjeden selv, uten å sende sine rettstjenere! Så skjedde: "Da kom de selv og godsnakket med dem. Da førte dem ut og bad dem dra bort fra byen." (v.39)


Slutt

Serien fortsetter med Apg 17.

mandag, april 12, 2021

Trofasthet og integritet


 Vi kjenner ham som forfatteren av bestselleren "Kjærlighetens fem språk". Det som kanskje er mindre kjent er at Dr Gary Chapman haar vært pastor for Calvary Church i North Carolina i 50 år! Bønnelederen Pete Grieg (til venstre på bildet) har skrevet en veldig interessant artikkel som jeg har valgt å oversette:

50 år. En kirke.

Gary er mest kjent for sin bok The Five Love Languages, som tilsynelatende fortsetter å selge flere eksemplarer hvert år enn den gjorde den forrige, som den har gjort siden den første utgivelsen i 1992. Men det færre vet, er hvor upåvirket han har vært av en slik fenomenal suksess. Jeg hadde det privilegium å drikke te med ham og hans kone Karolyn i en sjarmerende engelsk te-salong en gang, og jeg kan fortelle deg at jeg følte meg hørt, sett og ubevisst bekreftet. Karolyn, som er operasanger, brøt bokstavelig talt ut i sang på et tidspunkt. 

I en verden som er så full av utroskap - i ekteskap, blant kirkens ledere, hos politikere og så videre - her er en mann som har vært urokkelig og trofast mot en menighet i et halvt århundre, og til en kone lenger enn det , og til barna og til Herren.

Sønnen hans Derek er en venn av meg. Han husker hvordan faren hans ville sette av to uker hver sommer og ta ham med hvor enn i verden han ønsket å dra. 'Han satte pris på meg, i en generasjon hvor få fikk høre: 'godt utført når du 'gjør tingene dine, og bli velsignet - spesielt fra deres fedre' sier Derek. ‘Han er også en av de beste lytterne jeg har kjent, og tar tid for alle og alle typer mennesker. Gjennom årene har han kommet til mange av de hjemløse tilfluktsstedene eller samfunnene jeg har jobbet i, og møtt alle vennene mine og hedret dem. Han er virkelig den slags fyren. Den typen person du vil etterligne. ’

Det er litt av en hyllest fra din egen sønn.

Benediktinermunker avgir tre løfter: til trofasthet, lydighet og stabilitet. På disse tre løftene har hele deres livsstil blomstret i århundrer. Gary Chapman er baptist, ikke benediktiner, men hans liv er en case-studie av integrasjonen mellom hvert av disse løftene.

Hans trofasthet mot Gud har blitt utført i lojalitet mot menneskelige strukturer (hei, du gjør ikke femti år i en kirke og ett kirkesamfunn og ett ekteskap uten å lære å tie stille og sitte på hendene fra tid til annen!). 

Og at trofasthet og lydighet har foreldlet seg til de sjeldneste dyder: stabilitet. Stabilitet er en djup forpliktelse til mennesker og å plassere. Det er radikalt i ordets virkelige forstand: en forankring i jorden på et sted. Et sinn som nektet å bli lokket bort fra det hverdagslige og banale av mulighetenes sterke lys og løftet om eventyr andre steder. (Dette er et motkulturelt engasjement utforsket i dybden i en ny bok, The Power of Place, av min venn Daniel Grothe)

Kanskje hjertet ditt som mitt har blitt slitt i det siste av ledere som har vist seg utro i ilden. Jeg har blitt skadet - jeg har grått - men har veldig bevisst holdt meg unna kommentarfeltet i sosiale medier.

I stedet vil jeg ta en pause denne helgen for å feire den utsøkte skjønnheten til menneskelig trofasthet, lydighet og stabilitet som er utstilt i livene til utallige usungne helter som Dr. Gary Chapman. (Vel, ok, jeg innrømmer at han har blitt "lovprist", men du skjønner poenget mitt. Karolyn sier "Ikke fortell Gary at han er gammel eller berømt. Han vet heller ikke!") Per definisjon er dette ektemennene. og koner, pastorene og vennene hvis eksemplariske liv er så strålende fri for sensasjonellisme, så stødige, så trauste at de aldri kommer til overskriftene. Takk Gud!.

Jeg er ganske sikker på at Gary Chapman i himmelen ikke blir feiret for sin bok, men for hans trofasthet, lydighet og stabilitet. ‘Godt gjort, gode og trofaste tjener!’ vil Herren si. ’(Matteus 25:21)

Eurakylon - det var såvidt skuta bar i natt, Herre. En bønn


 Det var så vidt skuta bar i natt, Herre.

Selv stjernene var borte.

Natta var ravnsvart.

Det var opprørt hav langs Levanten.

Eurakylon fikk skipet til knake i sammenføyningene.

Jeg måtte kaste ting over bord.

Viktige ting - det gjaldt livet.


Bølgene frådet.

Forsøkte å gripe meg med fangarmene sine.

Aldri har havets skremmende djup

kjentes så nær.


Jeg var redd alt gikk med i djupet,

men Ditt åndepust - Ruah,

fikk meg i neste nu

til å danse på toppene,

før jeg ble revet ned igjen.


Det var et vilt ritt.

Men jeg overlevde.

Drivende våt

av svette og sjø - og angst.


Gjøvik natt til 12.april 2021

Bjørn Olav Hansen ©


Billedtekst: Skipsvrak. Foto: Pixabuy


Bibelstudium: Da evangeliet kom til Europa, del 8


Gud har sine måter å utfri sine på! "Mange er den rettferdiges ulykker, men Herren utfrir ham av dem alle." (Salme 34,20) I dette tilfellet bruker Han et jordskjelv. I Apg 12, hvor Lukas forteller om at Peter sitter fengslet, bruker Han en engel. Det er som hellighetsforkynneren Emil Gustafson synger: "O Herre, du veier i tusentalls har. Og hvilken du velger for meg. Får være det samme når du meg tar, til himmelen sammen med deg." En ting er i hvertfall sikkert: Når vi har med Gud å gjøre må vi være forberedt på det uventede! 

Det er overnaturlig det som skjer i de mørke fangehullene i fengselet i Filippi. Jordskjelvet fikk alle lemker til å løsne på alle fangene, og bygningen raser samen uten at noen av fangene kommer til skade! Det er et helt spesielt inngrep fra Gud, som svar på bønn og lovprisning, synkronisert med selve jordskjelvet. Enda en gang ble Guds kraft åpenbart i Filippi og på europeisk jord! Dette er Europas apostoliske kristenarv! Det er noe å takke Gud for og tenke på i kommende trengselstider på vårt kontinent! Europas arv er en kristendom i tegn og med under. Jeg tror at relativt få er klar over at lovprisning i seg selv er det mektigste våpenet vi har i den åndelige krigføringen. Skriften sier at Gud troner på Israels lovsanger: "Like fullt er du hellig, du som troner over Israels lovsanger." (Salme 22,4)  Djevelen kan ikke stå seg imot lovprisning til Gud.

Lovsangen til Paulus og Silas hørtes! Apgj 16,25 forteller oss at "alle fangene hørte på". Paulus og Silas var frimodige! De var ikke forsakte og stillfarne. De utnyttet situasjonen de var kommet oppi til bokstavelig å bringe lys inn i mørket. 

Vi lever i en tid med så mye hensynstagen. Vi er så redde for å provosere at vi blir tause. Men verken Paulus eller Silas skammet seg over evangeliet! De benyttet anledningen til å være vitner både med sine ord, toner og liv. I stedet for akk ble drt takk! Husk at vi alle har noen som 'hører på'. Hva forteller vi dem med livene våre? Hva er vi reklameplakater for? 

Kong Davids ord ble oppfylt i det som skjedde i fengselet i Filippi: "Om dagen sender Herren sin miskunnhet, og om natten er hans sang hos meg, bønn til min livs Gud." (Salme 42,9)

Den romerske fangevokteren ble vekket to ganger. Både bokstavelig og i overført betydning. Først av jordskjelvet, men jordskjelvet og det faktum at ingen ble skadet, fikk ham til å stille det aller viktigste spørsmålet et menneske kan stille: "Hva skal jeg gjøre for å bli frelst?" Og svaret kommer krystallklart: "Tro på Herren Jesus, så skal du bli frelst, du og ditt hus." (Apg 16,30) Jesus selv etterlot ingen tvil: "Ingen kommer til Faderen uten ved meg." (Joh 14,6) Det finnes bare en vei til Gud, og veien heter Jesus. Så svart/hvitt er kristen tro. Det finnes ingen alernativer. Apostelen Peter sier det slik: "Og det er ikke frelse i noen annen. For det finnes ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved." (Apg 4,12) Dette er den overleverte troen. Dette er sann apostolisk tro. Sier noen noe annet er det vranglære.

Vi merker oss ordene i vers 32: "Da talte de Herrens ord til dem og til som var i hans hus." Det er de som hører Herrens ord som senere samme dag blir døpt, jfr vers33. Ingen ble døpt som ikke selv hadde hørt Guds ord lagt ut. Dåpen kom som en konsekvens av at de hadde kommet til tro på Herren Jesus. De nye troende i Filippi ble døpt på bekjennelsen av sin tro, og lagt til den gryende forsamlingen i byen. En romersk fangevokter hører med til førstegrøden av evangeliet på eutopeisk jord.

fortsettes

søndag, april 11, 2021

Verdens Parkinsonsdag


I dag er det Verdens Parkinsonsdag. Jeg er en av 5000-10.000 som har denne diagnosen i Norge. Det er nærmere 500 som får Parkinson årlig. Selv fikk jeg min diagnose i 2017, men jeg har nok levd med sykdommen en ti før det. Det er en snikende sykdom, som ikke bare rammer nervesystemet i kroppen og gjør at du skjelver. Den er inngripende på så mange områder. I mitt tilfelle må jeg leve med mye smerter, stivhet i kroppen, ustøhet og den har sakte utviklet seg til at jeg i dag ofte må ha hjelp til å kle på meg og jeg klarer ikke lenger å lage maten min selv. Dagene er forskjellige, særlig tiden om morgenen er tøff, da den kroppslige stivheten er størst. Det betyr at jeg ikke lenger klarer å stå rett opp fra senga. Så ting tar tid. I tillegg blir jeg oftere sliten, blir lei meg, gråter lettere, og kan bli fortvilet og redd. Flere ting skremmer meg. 

Men jeg er et Guds barn, som gleder meg over å få leve i Guds nærvær, fortsatt få tjene med de nådegaver Gud har gitt meg, for Gud angrer ikke sine nådegaver og sitt kall og så lenge Han gir meg krefter fortsetter jeg med det jeg liker aller best: forkynne Guds ord. 

I all min kroppslige skrøpelighet vil jeg tjene Ham som min sjel elsker så lenge jeg lever. 

Takk til alle som viser meg vennlighet og som ber for meg.

Bibelstudium: Da evangeliet kom til Europa, del 7


 

Når jeg leser om apostelen Paulus og profeten Silas som blir hudstrøket og kastet inn i det innerste fangehullet og fikk føttene festet i en stokk, hvor de velger å synge lovsanger ved midnattstid, kommer jeg til å tenke på misjonæren Dean Denler. I 1960 ble han dignostisert med uhelbredelig kreft og var dødssyk. Ved en anledning fortalte han kona si, Ruth, at han en dag "ville prise Gud i all evighet," så la han til: "men det er bare her på jorda vi kan bringe glede til Guds hjerte ved å prise Ham i all smerte." 

Å lovprise Gud er et bevisst valg vi tar. 

"Det kan virke paradoksalt," skriver Henri Nouwen "men legedom og dans begynner med at vi ser alvorlig på det som forårsaker smerten vår." Så legger han til: For hvis vi prøver å gjemme deler av vår livshistorie fra Guds øyne og vår egen samvittighet, gjør vi oss til dommere over vår egen fortid. Vi begrenser den guddommelige nåden så den blir mindre enn vår egen frykt. Våre bestrebelser på å frikoble oss fra vår egen lidelse, ender med at vi frikobler lidelsen fra Guds lidelse for oss. Veien ut av våre smerter er å gå inn i dem og gjennom dem." (Henri Nouwen: La min sorg bli vendt til dans. Luther forlag 2002, side 6-7)

Lovprisning, vende blikket mot Herren, er en vei ut av smerten. 

Til sin unge medarbeider Timoteus skriver Paulus noe som gjelder alle troende: "Alle som vil leve gudfryktig i Kristus Jesus, skal bli forfulgt." (2.Tim, 3,12) Ikke 'kan', men 'SKAL'. Det er utfordrende! 

Paulus og Silas måtte betale en høy pris for sin troskap mot Kristus! Senere, nåt apostelen Paulus skriver brev til sine venner i Filippi, skriver han om Kristi lidelsessamfunn: "så jeg kan få kjenne ham og kraften av hans oppstandelse OG SAMFUNNET MED HANS LIDELSER, idet jeg blir gjort lik med ham i hans død." (Fil 3,10) Til den kristne forsamlingen i Kolossæ skriver Paulus: "Nå gleder jeg meg over mine lidelsr for dere. Det som ennå mangler i Kristus-lidelser, det utfyller jeg på mittt eget kjød, for hans legeme, som er menigheten." (Kol 1,24) 

Jesus ble hudstrøket eller flogget. "Da tok Pilatus Jesus og lot ham hudstryke." (Joh 19,1)  "For meg ble han pisket', sier Bernhard av Clairvaux og Augustin tilføyer: De båndene som bandt Jesu hender til hudstrykningsstokken, var hans kjærlighet til oss."                 

Hva betyr dette? Det er snakk om 'den romerske nihalede katt' - 'horrible flagellum' - 'den redselsfulle svepen'. Den hadde et kort skaft med en tykk, flettet lærsnert som delte seg i minst ni små remmer, hver med en blyklump i enden. Den forårsaket stor skade på kroppen. Det var med en Paulus og Silas ble mishandlet. Blodige og forslåtte ble de så satt i det innerste fangehullet med føttene i en stokk. Frarøvet sin frihet. Smertene må ha vært store. Likevel valgte de to å lovprise Gud. Det er som sagt et valg de tar. 

Menneskelig sett var situasjonen håpløs. Paulus og Silas var ikke bare fengslet, men de satt i den innerste cellen. Det fantes ikke en eneste synlig utvei for dem, men de var kommet til Europa med evangeliet, som ikke består av ord, men av kraft! "For Guds rike består ikke i ord, men i kraft." (1.Kor 4,20)

De visste og viste at det viktigste våpnet de hadde i den åndelige kampen var bønn og lovprisning!

"Rop med fryd for Herren dere rettferdige! Lovsang sømmer seg for de oppriktige." (Salme 33,1)

fortsettes

lørdag, april 10, 2021

Profetisk: Den neste bevegelsen av Gud


Den neste bevegelsen av Gud vil finne sted rundt bord ikke plattformer. Den vil foregå rundt kaffebord, familiebord, styrebord. Det er en bevegelse som vil være sentrert rundt partnerskap, disippelskap, samfunn, identitet, tilstedeværelse og forsørgelse.

Jeg tror at djupere åpenbaring og forståelse av alle disse aspektene vil begynne å bli avdekket ved et djupere fellesskap rundt bordet. Dette trekket kommer til å starte rundt bordene, og det vil flytte inn på stadioner.

- Matthew Gonzales

Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Stillferdig luthersk kommunitetsbygger


Inntil for noen få dager siden var navnet Lore Weber (bildet) (1936-2020) helt ukjent for meg, men så var jeg så heldig å lese et minneord om henne i et tidsskrift jeg abonnerer på, 'The Plough', skrevet av Chris Zimmerman. Jeg vil gjerne få dele det med deg og derfor har jeg oversatt det til norsk. Jeg ble så inspirert av hennes liv:

En liten, ømhjertet kvinne med ubegrenset energi, alltid klar til å hjelpe, til å skape fred, til å trøste noen, eller for å holde seg oppe sent og skrive enda et brev ... ”Dette er Lore Weber beskrevet i en nekrolog etter hennes død i Tyskland, i Oktober 2020. Hun ble åttifire.

I barndommen, i en verden full av hakekors, våpen og frykt, utviklet Lore en sterk følelse av rettferdighet og en djup sult etter fred.

I 1974 grunnla hun med ektemannen Gerhard, en luthersk pastor, Basisgemeinde, etter mønster fra de tidligste kristne menighetene. Dets kjennetegn inkluderte felles bolig, gudstjenesteliv, arbeid og eiendom, og et ønske om å vitne offentlig for rettferdighet og fred. Med Gerhards ord, "For oss betydde det først og fremst å gi et slikt vitnesbyrd å prøve å virkelig leve ut shalom - Guds fred." Både Gerhard og Lore holdt seg tro mot dette kallet, og til sine kolleger i samfunnet, gjennom tykt og tynt. (Og gjennom år med fattigdom, markert mest synlig av en diett sentrert rundt poteter og hva som helst annet som kan dyrkes i kommunitetens hage.)

I 1990 grunnla Webers en avdeling av kommuniteten i et nedslitt distrikt av Øst-Berlin. Brannforskrifter truet den nye begynnelsen (husokkupanter hadde bosatt seg i bygningen og var ikke glade for å se at den ble renovert og forvandlet), i tillegg kom Gerhards alt for tidlige død, han døde av kreft. Senere steg økende eiendomsverdier - området ble et hipstermål - som den største trusselen mot å bygge seg opp. Likevel klorte den lille husstanden å seg fast, betjente hjemløse og trengende som kom på døren, og ønsket barn velkommen til barnehagen i nabolaget kommuniteten fortsatt driver. 

Til slutt var Lore utrettelig i jakten på fred og rettferdighet, både i samfunnet og i bredere skala: i å kjempe for leietakers rettigheter i økende tidevann av gentrifisering; som styremedlem i Church and Peace, et europeisk økumenisk nettverk; og mer generelt som en nabo, i bibelsk forstand, til hver person hvis vei krysset sin egen.

På spørsmål om hva det vil si å jobbe for rettferdighet og fred, svarte Lore: «I årevis spurte jeg meg selv hva jeg hadde å gi eller si til mennesker i nød - og jeg kjente mange! Dette selvspørringen fortsatte og fortsatte til jeg, gjennom en alkoholiker, fant et svar som tillot meg å slutte å torturere meg selv. Hun hjalp meg med å se at jeg rett og slett kunne være der, hvor slike mennesker var og er, og at i kraft av det enkle faktum at jeg trodde på den uendelige kjærligheten til Gud, kunne jeg ha en effekt på dem, selv uten ord. ”

Billedtekst: Lori Webr. Foto:Chris Zimmerman/The Plough

Bibelstudium: Da evangeliet kom til Europa, del 6


Det er interessant å se hvordan penger og det okkulte er nært knyttet sammen. Jesus knytter penger til avguden Mammon, og det er store penger å tjene på sjarlatanvirksomheten til den alternative bevegelsen. Markedet for spåmenn og trollmenn er stort - den gangen, som nå. Noen hade store økonomiske interesser av å la slavepiken i Filippi spå. Så når slavepiken settes fri for sin demoniske innflytelse, skaper det ikke bare glede! Tvert om: "Men da hennes herrer så at deres håp om inntekt forsvant, grep de Paulus og Silas og drog dem av sted til torget for å stille dem for retten." (Apg 16,19) Så når man i bønn skal avdekke demonisk innflytelse i en by eller et område, er det også viktig å be om at Gud avslører og avdekker fordekt økonomisk virksomhet. Denne slavepiken er et eksempel på menneskehandel, og grov utnyttelse av et sårbart menneske. Slavepiken er en brikke i noe mye støøre. Bak hennes innbringende virksomhet står 'hennes herrer'. Slik også i dag. Fattige mennesker blir utnyttet. Også dette er demonisk. 

'Moderne' mennesker har en lettvint omgang med ordet 'overtro'. I manges ører høres det nesten uskyldig og naivt ut, men i dette tilfellet snakker vi om at denne slavepiken tjente som en kanal for en høyst virkelig overnaturlig og demonisk makt. Den territotriale åndsmakten som hersket over Filippi kunne lure folk ved å åpenbare litt av hvert av det som skulle skje i fremtiden gjennom dette mediumet. Det var spektakulært og oppsiktsvekkende og slavepiken var dyktig. Derfor kunne bakmennene tjene gode penger på henne. 

Bare gjennom Jesus kan demoniske åndelige festningsverk brytes og mennesker kan settes fri. Mørket må vike for Lyset. Bare gjennom Jesus ksn den kontrollen Satan og hans demoner har over geografiske områder og mennesker svekkres og overvinnes. 

Vi merker oss at ånden i denne slavepiken kjente til hvem apostelen Paulus og profeten Silas var. Det var jo heller ikke feil det hun sa om dem. De var virkelig tjenere for "Den Høyeste Gud ... som forkynner dere frelsens vei!" (Apg 16,17) Men nå skal vi merke oss noe veldig interessant og viktig! Til tross for denne 'riktige bekjennelsen' er det en ond ånd som taler disse ordene gjennom denne slavepiken! Det ser vi tydelig i neste vers: "Dette holdt hun på med å gjøre i mange dager. Men Paulus ble harm, og vendte seg og sa til ånden: Jeg befaler deg i Jesu Kristi navn, far ut av henne! Og den for ut av henne i samme stund." (Apg 16,18)

Hvem talte Paulus til? Til den onde ånden i kvinnen! Slavepiken var et vergeløst offer for en åndsmakt. Og vi ser hvor dyktig djevelen er til å forføre. Han gjør det med smiger og list og en helt riktig bekjennelse. Vi må ikke glemme ordene til Jakob i Jak 2,19: "Du tror at Gud er en. Du gjør vel! Også de onde ånder tror det - og skjelver." Vi må ikke la oss forføre av en riktig bekjennelse! Vårt største behov er å lære å skjelne ånder.

Slavepiken i Filippi var besatt av en spådomsånd. Dette er en oversettelse av det greske ordet "pythona", som vi har fått et annet ord fra: pytonslange. Vi snakker altså om en 'pytonånd'. Det er ganske illustrerende. Men det er mer i dette enn som så! For hvem var så Python?

Bibelforskeren R.C H Lenski er inne på dette i sin bok: 'The Interpretation of the Acts of the Apostles', side 662: "Pyton var den mytiske slangen eller dragen som bodde i området Pyto ved foten av Parnassos i Phocis og som det ble sagt voktet orakelet i Delfi inntil den ble drept av guden Apollo". Delfi var den byen i Hellas hvor det berømte Apollos templet var reist, og som var setet for oraklet i Delfi. Hvem var så Apollo? Apollo var en mektig demonisk ånd som talte på vegne av 'gudenes store konge, Zevs eller Jupiter som er det romerske navnet'. Oraklet i Delfi var en prestinne som var kjent under navnet Pytia, ettersom hun var utrustet av den demoniske åndsmakten Pyton. Delfi var Satans sete i Hellas i det første århundret.

fortsettes

Note: For de som lurer på hvor jeg har ordet 'python' fra henviser jeg til:. 'The Interlinear Greek-English New Testament' som bygger på The Nestle Greek-Text, Den er utgitt av Samuel Bagster and Sons. London 1958, side 539: 'having a spirit of a python'

fredag, april 09, 2021

Bonhoeffer tidsaktuell som aldri før


 9. april 1940 har brent seg inn i nordmenns bevissthet som den kjølsvarte dagen i vår historie. Da hanemarsjen fra tyske soldater smalt i brosteinen opp Karl Johan, og Norge var voldtatt av den nazistiske okkupasjonsmakten. Vi blir aldri og skal heller aldri bli ferdig med de fem årene under jernhælen og mørkets makt.

Men vi skal heller ikke glemme noe annet som skjedde denne dagen: Den 9. april 1945 - bare noen få dager før 2.verdenskrig var over - ble den da 39 år gamle lutherske presten og teologen Dietrich Bonhoeffer (bildet) henrettet i konsentrasjonsleiren Flossenburg, dømt for høyforræderi mot nazismen. Da hadde han bekjempet den aktivt i 12 år.

Bonhoeffer er svært tidsaktuell, og fordi han både gjennom teologisk refleksjon har satt ord mye av den lengsel mange av oss bærer på om et nytestamentlig forsamlingsliv, og fordi han selv levde hva han lærte gjennom å være del av en kommunitet. Det er Dietrich Bonhoeffer som har sagt: "Kirken er bare kirke når den er til for andre." Han skriver dette i et av sine berømte fengselsbrev, utgitt på norsk og i ny utgave for kort tid siden, med tittelen: Motstand og hengivelse.

Mindre kjent, men like radikalt, er hans uttalelse: "Etter oppstandelsen eksisterer Kristus som menighet." (Sanctorum Communio, 1927)

Det avgjørende spørsmålet for Dietrich Bonhoeffer var dette: Hvordan kan kirken være kirke idag? Og svaret hans er: Ved lydig å følge Kristus!

Hemmeligheten ligger i overgivelsen og etterfølgelsen. Kristus kaller jo oss til å følge Ham, og apostelen Peter skriver: "For til dette ble dere kalt, fordi også Kristus led for dere, og etterlot dere et eksempel, for at dere skal følge i hans fotspor." (1.Pet 2,21)

Avhandlingen Sanctorum Communio fra 1927, hvor jeg har hentet hans radikale utsagn om at Kristus etter oppstandelsen, eksisterer som menighet, har undertittelen: En dogmatisk undersøkelse av kirkens sosiologi. Bonhoeffer tenkte slik: Fordi kirken er et fellesskap av mennesker, og dette fellesskapet er dannet ved Kristi stedfortredende død, så stiller han sosiologien til tjeneste for dogmatikken i den hensikt å undersøke kirkens fellesskapsstrukturer. Det handler om forholdet mellom Gud og mennesker, forholdet menneskene imellom samt forholdet mellom den enkelte og fellesskapet.

En ny teologisk avhandling kom i 1930 med tittelen "Akt und Sein", og her reiser Bonhoeffer spørsmålet om hvordan Guds åpenbaring kan erkjennes, eller hvordan teologien kan drives vitenskapelig. Svaret Bonhoeffer kommer med er like radikalt som kan ellers klarte å formulere seg. Han besvarer spørsmålet ved å si at teologien kan bare drives vitenskapelig i kirken, fordi teologiens gjenstand, som er åpenbaringen, bare blir værende i kirken.

Med to sterke og oppsiktsvekkende teologiske avhandlinger hadde Dietrich Bonhoeffer staket ut en vitenskapelig karriere for seg. Etter et studieopphold i USA blir han i 1931 ansatt som privatdosent ved Berlins teologiske fakultet. Men det varer ikke lenge før Bonhoeffer får problemer. Maktovertagelsen til Adolf Hitler og nazismens sterke fremmarsj fører til at gir opp sin vitenskapelige løpebane.

Nå står han fram som en av lederne i det som kalles Bekjennelseskirken. Dette var en kirkebevegelse som Bonhoeffer stiftet sammen med prestene Martin Niemöller og Karl Barth, som en motpart til gruppen Deutsche Christen, som var nazifisert. Da Hitler kom til makten i Tyskland så voktet han seg for å komme i konflikt med kirken. Det nazistiske partiprogrammet ville ha en positiv holdning til kristendommen uten å favorisere protestantismen og katolisismen. De tyske protestantene var i begynnelsen ganske positive til Hitler. Man trengte en nasjonal samlingsskikkelse som kunne samle tyskerne etter nederlaget etter første verdenskrig. Dessuten trengtes det en leder som ville bekjempe kommunismen. En del kristne ledere kritiserte raseteoriene og den brutale voldsbruken.

I 1932 dannet nasjonalsosialistene Trosbevegelsen for kristne tyskere. De ville få de ulike kirkene til å forkynne nazismen. I 1933 ble det lagt planer om å danne en rikskirke som skulle ledes av en nazistisk erkebiskop. Det var bare arier som fikk være medlemmer. Samme året ble en slik kirke dannet og fikk navnet Die Deutsche Evangelische Kirche. Den utviklet seg til å bli en sterk folkelig bevegelse. I 1933 ble det lansert et program der alle ikkeariere skulle fjernes fra kirken, prester som ikke var nazister skulle sies opp og deler av Det gamle testamentet skulle fjernes fra gudstjenesten. Dette programforslaget førte til splittelser innen de tyske kristne. Bevegelsen gikk i oppløsning, men rikskirken bestod.

I 1934 møttes tyske kirkeledere i byen Barmen. Her laget de en erklæring. Den gikk ut på at det var Kristus som var kirkens herre. Staten skulle ikke bestemme hva kristendom er. Disse lederne som stod bak Barmenerklæringen ble kalt Bekjennelseskirken. Ledelsen i rikskirken brydde seg lite om dem i starten. Så bestemte ledelsen i Bekjennelseskirken at de ville bryte alt samarbeid med rikskirken. Nå gikk nazistene til aksjon. Prester ble arrestert og teologiske læresteder ble stengt. I 1937 ble lederen i Bekjennelseskirken Martin Niemøller arrestert. Mange prester ble sendt til fronten.

Bekjennelseskirken sto fra første stund i åpen kamp med nazismen. Og det er inn i denne konteksten at Bonhoeffer sier at man kan bare være kirke ved lydig å følge Kristus. Etterfølgelsen av Kristus er kirkens vei, fordi den er troens vei. Bonhoeffer spissformulerer dette i boken Nachfolge hvor han sier: "Bare den troende er lydig, - bare den lydige tror." Boken Nachfolge ble utgitt på norsk med tittelen: Lydighetens vei i 1953, og burde forlengst vært utgitt i nytt opplag, brennaktuell som den er!

Nachfolge ble utgitt i 1937, mens Bonhoeffer var rektor ved et av Bekjennelseskirkens prekenseminarer. Hit kom teologiske kandidater for å få sin praktisk-teologiske utdannelse før prestetjenesten. For å dyktiggjøre disse prestene ville Bonhoeffer lære dem opp til disiplinert medarbeiderskap og konsentrasjon om det Bonhoeffer anså som det viktigste av alt: Guds ord. Ved å lese Skriften i sammenheng og be med Bibelens egne ord, skulle man lære å forstå virkeligheten i lys av Guds gjerning i verden. For å kunne gjøre dette lot han studentene bo sammen i en kommunitet, som han selv deltok i.

En underlig drøm og et nytt ørnebesøk

I natt drømte jeg om en flokk med mennesker som satt benket rundt et bord. De samtalte med hverandre. De var i forskjellig alder. Blant de som deltok var en eldre kvinne. Få la merke til henne. Hun var blant de stille i landet. unnselig ville vi kanskje si. Enkelt kledd. Hun baar på en veske. Iløpet av samtalen åpnet hun vesken og bød på små kjeks. Eskene var åpnet, og det var bare å forsyne seg, sa hun. De fleste av de som satt rundt bordet takket høflig nei, mens noen var bryske og avviste den eldre damen. Andre igjen var tydelig flaue over i det hele tatt bli bydd noe av denne kvinnen. Det var under deres verdighet å snakke til henne, og i hvert fall å ta imot noe fra henne. 

Men de fantes noen få som med glede takket ja. Når de spiste disse kjekene fant de at de var riktig søte, og gode på smak. Så begynte de som hadde spist kjeksene å lyse og det boblet over av glede. Mens de som var blitt flaue over å ha blitt tilbudt noe av denne enkle, eldre kvinnen, fortsatte med å være flaue og de bryske forble bryske.

Da morgenen kom hadde jeg time hos en lege. På vei dit ba jeg: "Det hadde vært fint å se en ørn igjen!" På vei hjemover ser jeg ørnen komme. Den flyr rett foran bilen, så nært det er mulig å komme.

Dette ørnebesøket føyer seg inn i rekken av flere slike sterke ørneoooplevelser: 

Den største skjedde i Bergensområdet lørdag 20. april 2019 sammen med May Sissel, og våre gode venner: Solveig og Erling Thu.


På vei fra Bergen og til huset de bor i så vi en ørn. Den svevde majestetisk over bilen. På vei tilbake til hotellet hvor vi bor disse dagene vi er i Bergen, stanset vi bilen der vi så den første ørnen. Og da så vi en, to, tre, fire, fem, seks, syv - ja, du leste helt riktig! Syv ørner!

Det var helt fantastisk! Hvilken storslått naturopplevelse! Jeg har aldri opplevd noe lignende før. Jeg har sett ørner før, både i Norge og på Shetland, men bare en ad gangen.

Neste gang var 19.august 2020: Min sønn og jeg var ute på en kjøretur, da vi blir forbikjørt av en bil i stor fart. Vedkommende kjørte over et skravert felt i kjørebanen, så jeg måtte senke hastigheten kraftig, og rett etter at denne bilen var passert, fløy en stor ørn foran bilen vår! Så nært at den nesten berørte bilen vår!

Neste gang var 8.september 2020: Området jeg kjørte gjennom er slett ikke kjent for å ha noen ørner, så sannsynligheten var mikroskopisk. Men jeg ba nå likevel.

På tur til legen så jeg ikke noe til noen ørn, men jeg hadde ikke kommet så langt på hjemveien, før en ørn løfter seg fra et grantre hvor den satt! Det var overveldende! Så sterkt. Hvilken majestetisk fugl, hvilket kolossalt vingespenn og hvilken Gud vi har som bryr seg om å svare på en slik bønn. Dette er fjerde gangen jeg har ørneopplevelser som svar på bønn.

Så ble det stille, frem til i dag.

Bibelstudium: Da evangeliet kom til Europa, del 5


Det er ved den lille elva Gangites, som er en bielv til elven Strymon, at evangeliet forkynnes for første gang i Europa. Tenk på de mange friluftsmøtene som senere er blitt holdt i skoger og på  åpne sletter rundt om i Europa etter dette. Tenk på de mange som er blitt vunnet for Gud rike på denne måten. Begynnelsen var ringe, men himmelen var blitt åpnet og evangeliets lys fikk skinne. Der ute, langt fra byens larm, falt evangeliets såkorn i villige hjerter. En ubetydelig bielv var plutselig blitt en dåpsgrav. Måtte vi aldri forakte den ringe begynnelsens dag! Det som skjedde den dagen da det lille reisefølget til Paulus dro gjennom byporten til Filippi endret Europas historie. Evangeliet gikk over Hellesponten til Europa. En purpurkremmerske ved navn Lydia, lærte å kjenne det purpurfargede blodet fra Golgata å kjenne! 

"Da hun hun og de som tilhørte hennes hus var blitt døpt, bad hun oss og sa: Så sant dere holder meg for å være en som tror på Herren, så kom hjem til meg og bo der! Og hun nødde oss." (Apg 16,15)

Ser du hva som følger med når man blir omvendt? 

Kjærligheten til de hellige! Apostelen Johannes beskriver i sitt første brev hva som er et av kjennetegnene på gått over fra døden til livet: "Vi vet at vi har gått over fra døden til livet, fordi vi elsker brødrene. Den som ikke elsker, blir i døden." (1.Joh 3,14)

Den ringe, men dog så strålende begynnelsen på evangeliets seiersgang i Europa som Paulus hadde hatt i Europa, varte ikke lenge; snart skulle Paulus få erfare sannheten i det gamle ordtaket: 'Der hvor Gud bygger en kirke, bygger djevelen et kapell ved siden av.' Det skjer i form av en spådomsånd.

Før vi ser nærmere på dette merker vi oss at selv om Lydia har åpnet sitt hus for Paulus og hans apostoliske team fortsatte de første kristne i Filippi å samles ved bredden av elven Gangites: "Men det skjedde en gang da vi dro ut til bønestedet ..." (Apg 16,16) Filippi hadde det vi kaller en besøkelsestid. Den lille menigheten kom sammen under en åpen himmel, på en bønneplass. Det utviklet seg et helt spesielt forhold mellom menigheten i Filippi og dens åndelige far som ingen av de andre menighetene Gud brukte Paulus til å grunnlegge. Ingen menighet kom til å stå hans hjerte så nær som den kristne forsamlingen i Filippi. Det kan vi for eksempel se av brevet han skrev til menigheten i Filippi fra sitt fengel i Rom år 64. Det er en ren kjærlighetserklæring og det varmeste og hjerteligste av alle de 13 brevene Paulus skrev. Og denne menigheten er den eneste han vil ta imot penger fra, jfr Fil 4,14-16.

Det er på veien til dette bønnestedet at Paulus og hans reisefølge får møte "en slavepike med en spådomsånd". Guds ord advarer flere steder mot spådom og spådomsånder, som for eksempel i 5.Mos 18,9-12:

"Når du kommer til det landet Herren din Gud gir deg, skal du ikke ta etter disse folks motbydelige skikker. Det skal ikke finnes hos deg noen som lar sin sønn eller datter gå gjennom ilden. Heller ikke noen som gir seg av med spådomskunster, eller som spår av skyene eller tyder varsler eller er en trollmann. Heller ikke noen heksemester, ingen som spør en dødningemaker, ingen spåmann, ingen som gjør spørsmål til de døde. For hver den som gjør slikt, er en styggedom for Herren. Og for disse motbydelige tings skyld er det Herren din Gud driver dem bort fra deg."

Som lysets barn har vi absoluttt ingren ting med mørkets fordekte gjerninger å gjøre. Trolldom og spådomskunster hører inn under mørkets gjerninger, og er reelt også i dag. Det er slett ikke så skyldig som enkelte vil ha det til, og mennesker som kommer i befatnig med disse åndskreftene kan komme undrr innflytelse av dem - som denne "slavepiken". Spådomskunster kan være første steget til å gi rom for den onde i ens liv. Kristne som 'liker' TV-program som 'Åndenes makt', vet ikke hva de leker med av okkulte krefter.

Apostlenes gjerninger inneholder fire beretninger om direkte møter med onde åndsmakter.  hvor møtet med slavepiken i Filippi er en av dem. De tre andre er: 

1. Peters møte med trollmannen Simon i Samaria. Se Apg 8,14-25.

2. Paulus' møte med Barjesus eller Elymas, som opptrådte som medium hos den romerske landshøvdingen på Kyprios, Sergius Paulus. Se Apg 13,6-12

3. Konfrontasjonen med 'Himmeldronningen' - efesernes Artemis (Diana) i Apg 19, som jeg har behandlet utførlig i en annen artikkelserie: 'Konfrontasjon med mørkets rike'.

fortsettes