I samklang med Gud

 Før du ber Gud om å forandre noe i livet ditt, burde du takke ham for det som er der allerede. Når du takker, kommer du i harmoni med Gud. Med denne harmonien blir det senere mye lettere å skille ut hva som det er riktig å be om. 

Johannes skriver i sitt første brev: "Og denne frimodige tillit har vi til ham at han hører oss når vi ber om noe som er etter hans vilje." (1.Joh 5,14). Ofte har bønnen sin rot i egoismen og aldeles ikke noe oppriktig ønske om å gjøre Guds vilje. Det er først når du takker Gud av hele ditt hjerte, at du går ut av deg selv og blir forent med hans vilje. Ut fra hans vilje kan du siden se klart hva du skal be om. Da kan du også være sikker på at bønnen blir oppfylt. "Og det vi ber om, får vi av ham, fordi vi holde hans bud og gjør det som er hans gode vilje" (1.Joh 3,22).

I alt som skjer, kan du lovprise Gud med takknemlighet for alt han gjør. Da lever du i samklang med ham, og da kommer du ikke til å be om noe som ikke er i overenstemmelse med hans vilje. Da kjenner Gud igjen sin egen Ånd i deg, og "det Ånden ber om for de hellige, er etter Guds vilje" (Rom 8,27).

De første kristne levde ikke mer behagelig enn oss. De måtte lide under store forfølgelser. Å bekjenne Kristus var livsfarlig. Likevel skriver Paulus til dem: "Syng og spill av hjertet for Herren! Takk alltid Gud, Faderen, for alle ting i vår Herre Jesu Kristi navn" (Ef 5,19-20).

Det er når du vender blikket mot Gud at du får innsikt i hva som er best, for deg og for alle.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 260

Det beste

 "Den beste poesien er stillhet. Den beste stillheten er bønn. Den beste bønnen er omvendelse. Omvendelse er nytteløst uten tilgivelse. Det beste for Gud ligger i dybden av stor ydmykhet."

- Hl.Heromine (Matyushin). Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen

Ved en åndelig korsvei

 Hvert ord i Skriften har en kontekst og et publikum som blir adressert. Vi kan ikke distansere oss fra en ubehagelig sannhet bare fordi den ble avslørt i fortiden. Innenfor hver instruksjon, uansett når eller til hvem den ble sagt, er noe som vil avsløre Guds natur og hvordan vi skal svare ham. Disse forståelsene kan overføres på tvers av tid og pakter og brukes på våre liv i nåtiden.

Herren talte en overførbar sannhet til oss da Jeremia profeterte: «Hvem kan jeg advare? Hvem vil lytte når jeg snakker? Deres ører er lukket, og de kan ikke høre» (Jeremia 6:10). Vår største oppgave i dag er å holde våre ører åpne for Herrens ord, slik at vi kan høre hva han sier. Døvhet for disse instruksjonene vil åpne døren til en vei av smerte og sorg på grunn av konsekvensene de vil få på grunn av vår manglende evne til å høre hva Herren sier til Menigheten.

Herren advarte mot falske profeter og prester på Jeremias tid. Han advarer oss også om det samme i dette øyeblikket i historien. Stemmene til noen som forteller oss hva vi skal tro og hvordan vi skal leve er «styrt av grådighet» (vers 13). Jeremia kaller dem bedragere. Som et resultat, "De tilbyr overfladiske behandlinger for mitt folks dødelige sår. De gir forsikringer om fred når det ikke er fred» (vers 14). Disse overfladiske profetiske vrangforestillingene fyller ørene våre med ord som feilaktig trøster oss inntil en tid med dyp prøvelse kommer og at overfladiskheten vil avsløre dens bedragerske natur.

Det finnes og har alltid vært en løsning på dette problemet. Midlet vil bli avslørt ved et personlig veiskille hvor livsendrende valg tas. Ved veiskillet har vi et valg å ta som vil avgjøre fremtiden vår, «Stopp ved veiskillet og se deg rundt. Be om den gamle, gudfryktige måten, og gå på den. Reis dens vei, og dere vil finne hvile for deres sjeler» (vers 16).

Hvilen denne gamle og uforanderlige veien gir er det som har holdt folk på linje med Herren gjennom hele bibelhistorien da det ble tilbudt vrangforestillinger som hørtes tiltalende ut, men som fikk Guds folk til å bukke under for åndelig døvhet og avvike fra sannhetene i Guds ord. Vi står for tiden ved et betydelig veiskille. Velg med omhu retningen du tar. Vår fremtid avhenger av valgene vi tar.

- Garris Elkins/oversatt av Bjørn Olav Hansen

Å bli seende

 Da vi ble født inn i denne underlige, gåtefulle verden, famlet vi i mørket. Vi visste ikke hvor vi kom fra og hvor vi skulle. Men evangeliet lærer oss at til og med blindfødte kan få et klart syn. Og meningen med livet er nettopp det at vi skal bli seende. 

I det niende kapittelet i Johannesevangeliet kan vi lese om en som var født blind. Han ber ikke om å bli helbredet, initiativet ligger hos Jesus, som er kommet til verden for å gjøre blinde seende. Vi trenger ikke bønnfalle ham med kamp og møye om å helbrede oss, akkurat som vi ikke trenger be solen om å lyse. Å lyse er solens vesen, og det å gi blinde synet igjen, det er Jesu vesen. Den som lar ham gjøre som han vil, blir helbredet for blindheten litt etter litt. 

Det er naturligvis ikke feil å bønnfalle Jesus om hjelp og om å bli befridd fra all vår elendighet. Men det er feil å tro at Jesus ikke legger merke til oss hvis vi ikke roper på ham. Det Johannes vil vise i fortellingen om den blindfødte, er ikke at Jesus svarer når vi roper, men at han er verdens lys. Ingen særlige prestasjoner er nødvendige for at vi skal bli opplyst av dette lyset. Det eneste nødvendige er å ikke avvise lyset, å ikke gjøre motstand. 

Den blindfødte satte ikke opp noen hinder mot lyset som ville trenge inn i ham. Men er det ikke det vi ofte gjør? Vi binder et tørkle for øynene, og så blir vi irritert fordi vi ikke ser. 

Hvis vi vil bli seende, må vi slutte å beskytte oss mot det lyset som vil opplyse oss innenfra. 

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 238

En baptists forsvar av katolikk

Tros- og samvittighetsfrihet er en grunnleggende rettighet i ethvert velfungerende demokrati, og er en av kjerneverdiene innenfor baptismen. Den er vel verd å kjempe for. Nå har en god venn av meg, katolikken Ragnhild Helena Aadland Høen kommet ut i hardt vær på grunn av sin trosoverbevisning.. Vi representerer to ulike kirkesamfunn. Hun er katolikk, jeg er baptist. Det er sider ved hennes tro jeg ikke deler, og det er sider ved min tro og overbevisning hun ikke deler. Men vi er begge Guds barn og elsket av Gud.

Ragnhild Helena har fortalt om sin trosreise til avisen Dagen, og det har hun også gjort til biskop emeritus Halvor Nordhaug på TVL. Begge steder var hun åpen og ærlig og fortalte om sitt forhold til den norske kirke, og årsaken til at hun valgte å forlate den og bli katolikk. En av årsakene til hennes nye veivalg begrunnet hun med den teologiske oppløsning som har funnet sted i Den norske kirke, og hun var ærlig med at hun anså den norske kirke som et utrygt sted teologisk for hennes eventuelle kommende barn og barnebarn. 

Menighetsfakultetet, hvor hun er kommunikasjonsleder, opplever dette så problematisk at ledelsen har innkalt henne til en samtale senere i år. Men det er et viktig poeng at Ragnhild Helena ikke har uttalt seg som kommunikasjonsleder ved MF, men som privatperson. MF er heller ikke underlagt Den norske kirke eller noe annet trossamfunn, men er en uavhengig vitenskapelig høyskole som skal utbre prinsippet om faglig frihet. Det viser seg altså at takhøyden ikke er stor for personlig overbevisning hos den enkelte. Det burde være helt unødvendig å reagere og være hårsåre som Menighetsfakultetet nå er. Ragnhild Helena har ytringsfrihet, hun som alle andre. Jeg håper denne striden nå kan bilegges i ytringsfrihetens navn. La oss slå ring om den.

Billedtekst: Ragnhild Helena Aadland Høen sammen med Alv Magnus og meg. Bildet er tatt i forbindelse med den nasjonale bønnekonferansen på Grimerud for noen år siden.

Selvinnsikt

 Følgende fortelles om en av ørkenfedrene, Abba Agathon. Noen brødre besøkte ham fordi de hadde hørt at han var et godt forbilde. De ville drive gjøn med ham: 

"Er ikke du Agathon? Vi har hørt om deg at du er en horebukk og dessuten hovmodig."

"Ja, det er jeg."

"Så du er den der Agathon som snakker nedsettende om andre og avbryter dem?"

"Ja, det er jeg."

"Er ikke du vranglæreren, Agathon?"

Da svarte han: "Jeg er ingen vranglærer."

Da spurte de ham: "Si oss, hvorfor tok du imot alt det vi sa til deg, men tålte ikke det siste?"

Da svarte han: "De første beskyldningene tar jeg til meg, for det er nyttig for min sjel. Men det å være vranglærer er å være skilt fra Gud, og jeg vil ikke skilles fra Gud."

Fra boken: Ørkenfedrenes tankespråk, Artos. Oversatt av Bjørn Olav Hansen

Vær original

 "Vi er alle, uten unntak skapt i Guds bilde som originaler og Guds mål for oss er ikke at vi skal bli dårlige kopier av andre, men at vi skal modnes til å bli den vi er kalt til fra begynnelsen av. Det er bare en som er deg."

- Bjørn Olav Hansen, 19.juli 2024

Jeg har ikke tenkt å gi opp

 Disse linjene skrives onsdag kveld. May Sissel og jeg har nettopp kommet hjem fra Rikshospitalet hvor jeg har hatt en konsultasjon med nevrolog. Jeg tror det er den åttende eller niende siden jeg fikk Parkinson i 2017. Det er slitsomt og frustrerende å forholde seg til ulike nevrologer hele tiden. Gjenta hele sykehistorien min. Det var litt overveldende denne gangen. Å få status på sykdommen: Jeg er blitt verre siden forrige konsultasjon. Høre at medisinene ikke har noen legende virkning, bare symptomlindrende. At det bare går en vei og at jeg bare kommer til å bli verre. Jeg må leve med smertene. Nå har jeg fått en ny plan for opptrapping av medisiner. Så får vi bare håpe og be om at jeg tåler dem. Opptrappingen er svært langsom - heldigvis.

Slik er realitetene. De må jeg forholde meg til.

May Sissel og jeg hadde en god prat i bilen hjemover. Vi har bestemt oss for å gjøre det beste ut av denne utfordrende livssituasjonen, og vi fortsetter tjenesten og reisevirksomheten vår. Nå begynner jeg å booke møter for våren og høsten 2025. Er det menigheter og foreninger som ønsker meg som taler, er det bare å ta kontakt. Det ville glede meg mye om det fortsatt er bruk for meg, og at noen er villig til å ha en taler som sitter skjelvende i en rullestol.  

Takk til alle  dere som ber for oss og støtter oss. Det betyr alt. Vi har satt vår lit til Gud, og har overgitt våre liv i Hans hender. Så ber vi om styrke som dagene er.