Trærnes profetiske betydning, del 3

 Livets tre er første gang nevnt i 1.Mos 2, og er også referert til i Åp 22. Men vi finner også referanser til dette treet i Ordspr og hos profeten Esekiel. 

Både Åpenbaringen og Esekiel beskriver Livets tre som voksende langs en elv som bærer frukt som blir til legedom for folkene.

I sine kommentarer til skapelsesberetningen skriver Toralf Gilbrant: "De to trær, Livets tre og Kunnskapens tre, er ikke symbolsk å forstå, det var virkelige trær som Gud hadde tillagt en spesiell mening. Kunnskapens tre var en prøve på menneskenes lydighet og anerkjennelse av Guds herredømme. I Guds hage kunne de fritt ete av alle trær, unntatt dette ene..." (Norsk Studiebibel, side 9)

Det er viktig å understreke at i beretningen i 1.Mos så blir ikke Adam og Eva nektet å spise av Livets tre. Det var "treet til kunnskap om godt og ondt" de ikke måtte ete av. (1.Mos 2,17)

Men Adam og Eva adlød ikke Gud, og konsekvensene kjenner vi. Gud "drev mennesket ut (av hagen), og øst for Eden satte han kjerubene og det luende sverd som svingte hit og dit for å vokte veien til Livets tre." (1.Mos 3,24)

The ArtScroll's kommentar til 1.Mos forklarer dette slik, her i min oversettelse: "Til å begynne med var det ikke noe behov for å vokte Livets tre fordi Adam hadde ikke noe behov for dette treet. Han hadde jo evig liv fra begynnelsen av. Det var som å gi medisin til en sunn og frisk mann."

The Zondervan Encyclopedia of the Bible er inne på det samme: "Etter dommen over Adam og Eva på grunn av deres synd, måtte treet som gir evig liv, ikke gi et menneske som hadde syndet, å få del i det..."

I jødisk tankegang blir det satt likhetstegn mellom Torahen (de fem Mosebøkene) og Livets tre. Et eksempel på det er Ordspr 3,1 og v.18: "Min sønn, glem ikke min rettledning, ta vare på mine bud i hjertet...Et Livets tre er hun for dem som holder fast ved henne, lykkelige er de som støtter seg til henne." 

Selv om vi ikke lenger har tilgang til Edens hage, lærer Skriften oss om hvordan vi kan leve: "Den rettferdiges frukt er et Livets tre..." (Ordspr 11,30)

Åpenbaringen gir oss et fremtidshåp om helbredelse og evig liv i det den rettferdige igjen får tilgang til Livets tre: "Engelen viste meg nå en elv med livets vann, klar som krystall. Den springer ut fra Guds og Lammets trone. Midt mellom byens gate og elven står livets tre, fritt til begge sider. Det bærer frukt tolv ganger og gir sin frukt hver måned. Og bladene på treet er til legedom for folkene..." (Åp 22,1-2)

fortsettes

Løftene kan ikke svikte - nei, de står evig fast

 Det er utrolig spennende å leve nå - i en tid hvor så mange av Guds løfter går bokstavelig i oppfyllelse rett foran våre øyne. Jeg tenker på et profetisk ord i Apg 15,15-16: "Og med dette stemmer profetenes ord overens, som det står skrevet: Deretter vil jeg vende tilbake og igjen oppbygge Davids falne hytte. De nedbrutte av dem vil jeg igjen oppbygge, og jeg vil gjenreise den, for at resten av menneskene skal søke Herren..." 

I rundt 3500 år har Israel vært jødenes land. Men de har også vært i eksil i Egypt og Babylon. Romerne spredte dem utover hele verden. Men på 1800-tallet startet den tredje tilbakevendingen som resulterte i opprettelsen av staten Israel den 14.mai 1948. Det er oppfyllelsen av Guds profetiske ord: "Hvem har hørt slike ting? Hvem har sett slike ting? Kommer et land på en dag..." (Jes 66,8) Ja, Bibelen har sannelig rett. Jesus sier: "Og nå har jeg sagt dere dette før det skjer, for at dere skal tro når det skjer." (Joh 14,29)

Siden 1948 har jødene kommet tilbake til sitt eget land i stort antall: "...Jeg vil hente dere fra folkene og samle dere fra alle landene, og jeg vil la dere komme til deres eget land. Og jeg vil stenke rent vann på dere, så dere skal bli rene. Fra deres urenheter og fra deres motbydelige avguder vil jeg rense dere. Jeg vil gi dere et nytt hjerte, og en ny ånd vil jeg gi i dere.." (Esek 36,22-26)

Nå er Israel i krig, og det med alle terroristers mor, Iran. Dette er en tid hvor vi må intensivere bønnekampen for Israel. Aldri har det vært viktigere å be for Israel enn nå, og jeg vil oppmuntre mine lesere til å be for Israel daglig. Israel kjemper nå en kamp, ikke bare for sin egen eksistens, men for den frie verden. Iran må aldri få seg atomvåpen, heter det i slutterklæringen fra G7-toppmøtet. Lederne for dette møtet sier også at Israel har rett til å forsvare seg. det er derfor med undring og sterk uro jeg merker meg ordene til statssekretær Andreas Kravik (Ap) til NRK: "Vi kan ikke akseptere at stater tar seg til rette på denne måten." Statssekretæren mener at Israels angrep på Iran strider mot folkeretten: "Det angrepet som Israel har initiert mot Iran, er i strid mot folkeretten. Det er farlig med tanke på regional stabilitet og global sikkerhet." Iran av alle er vel ikke akkurat den som skaper verken regional stabilitet eller global sikkerhet. Landet har sørget for å finansiere Hamas, Hesballah og andre terrorgrupper og utgjør en betudelig fare for verdensfreden. Vi burde heller takke Israel for at de gjør jobben for å sikre oss alle en framtid.

Trærnes profetiske betydning, del 2

 1.Mos 1,11 gir oss den første beskrivelsen av trær i Bibelen: "Og Gud sa: Jorden skal la gress spire fram, og planter som sår seg, og frukttrær som bærer frukt med frø i, på jorden, hvert etter sitt slag. Og det ble slik." Noen vers senere, etter at menneskene var skapt, leser vi: "Og Gud sa: Se, jeg har gitt dere alle planter som sår seg over hele jorden, og hvert tre med frukt som setter frø. det skal være til føde for dere." Og 1.Mos 2,8-9 summerer det hele: "Så plantet Gud Herren en hage i Eden, i Østen. Der satte han mennesket som han hadde formet. Og Gud Herren lot alle slags trær vokse opp av jorden, prektige å se på og gode og ete av, også livets tre midt i hagen, og treet til kunnskap om godt og ondt."

I disse versene lærer vi hvordan Gud la forholdene til rette for trær for å bli en velsignelse, skaffe til veie mat og sørge for svalende skygge på varme dager.

Gud skapte denne jorden til å være selvforsynt, og trærne er nøkkelelementer for å oppnå dette. Trærne sørger for mat, absorberer karbon monoksid fra atmosfæren, som igjen gir oksygen.

Faktum er at det er trær og planter som produserer omtrent 50% av alt oksygen vi trenger for å leve. Om trærne skulle forsvinne, ville livet bli vanskelig å leve på denne planeten. Luftkvaliteten ville bli sterkt berørt, mengden regn ville minske og jord-erosjon ville gjøre det vanskelig å få noe til å vokse. Gud skapte trærne med en stor livgivende hensikt.

Det finnes et historisk eksempel på hva som skjer når et land mister trærne sine. I forbindelse med Det ottomanske riket, ble det innført mange forskjellige skatter. Noen av de tingene som bøle skattlagt var trærne. I løpet av de 400 årene tyrkerne regjerte over Det hellige land, måtte de som ikke var i stand til å betale skatten hugge ned trærne. Mange som besøkte Israel kan fortelle at det var mindre enn 1000 trær igjen i Løfteslandet. Jødene som returnerte til Israel på slutten av 1800-og begynnelsen på 19900-tallet kom bokstavelig talt til et nakent, neglisjert og nærmest trefritt landskap. Landet led fra jorderosjon, med et ørkenlandskap i sør og malaria-befengte sumpområder i nord. landet kunne ikke brødfø en stor befolkning.

Gud talte til Adam og Eva og ga dem en oppgave. De skulle ta vare på hagen som Gud hadde plantet: "Og Gud Herren tok mennesket og satte ham i Edens hage til å dyrke og vokte den. Og Gud Herren bød mennesket: Av hvert tre i hagen skal du fritt ete. (1.Mos 2,15)

Gud skapte en vidunderlig selvforsørgende jord, men Han forventer samtidig at menneskeheten skal ta vare på den i samarbeid med Ham.

Guds plan ble ignorert i 400 år. Så begynte Hans folk å vende tilbake til Det lovede land. Jødene begynte umiddelbart å plante trær, drenere sumpene og kultivere jorden I dag har Israel to millioner trær. Fra dem høster de rikelig med frukt til sin egen befolkning og de eksporterer frukt til mange land verden over. Hvem husker vel ikke de saftige Jaffa-appelsinene. De er blitt et begrep.

fortsettes

Trærnes profetiske betydning

 Jeg har, så lenge jeg har levd, vært fascinert av trær og skogen, like i nærheten av mitt barndomshjem, var stedet jeg stadig søkte for lek og spenning. Jeg elsker susingen i svære trekroner, og har gått utallige skogsturer for rekreasjon og stillhet.

Profeten Esekiel taler om en tid når Gud vil bringe det jødiske folk tilbake fra nasjonene til deres hjemland - og trær er en del av den profetien! "Men dere, Israels fjell, dere skal strekke ur deres grener og bære frukt for mitt folk Israel. For det skal snart komme. For se, jeg kommer til dere. Jeg vil vende meg til dere, og dere skal bli dyrket og tilsådd." (Esek 36,8-9)

Jeg ble derfor djupt grepet første gangen jeg var i Israel, og deltok i skogplanting i regi av Internasjonale kristne ambassade Jerusalem. Da var familien og jeg med på en profetisk handling.

Tu BiShvat - trærnes nyttår, er en etter-bibelsk helligdag hvor man feirer trærne. Navnet betyr den 15'de dagen i den hebraiske måneden Sh'vat, som tilsvarer januar-februar for oss. Det er den tiden av året hvor trærne i Israel begynner å skyte skudd og hvor mandeltrærne (bildet) begynner å blomstre. Vi husker vel alle de profetiske ordene fra Jer 1,11-12: "Og Herrens ord kom til meg, det lød så: Hva ser du, Jeremia? Jeg svarte: Jeg ser en stav av det våkne tre (mandeltreet). Da sa Herren til meg: Du så rett. For jeg vil våke over mitt ord, så jeg fullbyrder det."

Israel feirer Tu BiShvat ved å plante trær, spise av frukten på trærne og lese Skriften. Enkelte steder holder man Tu BiShvat seder, en form for gudstjeneste som kombineres med et måltid med fokus på trærne og deres bibelske betydning. Oppmerksomheten rettes også mot de bibelske rådene for når men skal spise frukten av trærne. I 3.Mos 19,23-25 leser vi følgende: "Når dere kommer inn i landet og planter alle slags frukttrær, da skal dere holde deres første frukt for uren. I tre år skal de være urene for dere, og dere skal ikke ete av dem. I det fjerde året skal all deres frukt vies til Herren i en gledesfest. Først i det femte året skal dere ete deres frukt - for at de siden skal bære dess mer for dere. Jeg er Herren deres Gud."

Tu BiShvat handler om å takke Gud for den gave trærne er. Noen feirer dagen med å ha 15 forskjellige frukter og nøtter når de spiser et måltid. Jøder som befinner seg i diasporaen, feirer med å ha litt frukt på bordet fra Israel.

fortsettes 

Slipp ikke grepet om meg på den dagen

 Hvordan skal vi be når tiden nærmer seg for døden? En setning fra et dikt av fransiskaneren og poeten, Thomas av Caleno, som skrev den aller første biografien om Frans av Assisi, har fulgt meg en tid nå. Setningen er formet som en bønn, og lyder slik: "Slipp ikke grepet om meg på den dagen!" Det er en god bønn å be, selv om apostelen Paulus skriver i det åttende kapittelet i Romerbrevet: "Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? Nød, angst, forfølgelse, sult, nakenhet, fare eller sverd?...For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer, eller noen makt, verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre." (Rom 8,35 og v.38-39)

Det sies at Salme 104 i Salmenes bok i Bibelen inspirerte den hellige Frans av Assisi til å skrive det poetiske mesterverket 'Solsangen'. Det forstår jeg godt og jeg foreslår at du tar deg en pause i dag og leser denne vakre salmen. Forfatteren er ukjent, men vedkommende kjenner Gud. I 'Solsangen', skriver Frans om 'søster Død'. Jeg liker så godt Olov Hartmans gjendiktning i den svenske salmeboken. Den er ikke en ordrett gjengivelse, men den gjengir meningen så blendende vakkert: 

"Tack, Gud, för syster Död, som tar allt levande i sitt förvar. Hon för oss i sin tysta vagn en afton hem från mödans mark. Tack för alla dina under."

Biografien til Tomas av Calanos ble skrevet kort tid etter at Frans var død i 1226. Her skildrer han hvordan Frans tilbrakte sine siste dager med å prise og takke Gud og oppfordret samtidig sine etterfølgere til å gjøre det samme. Frans fulgte oppfordringen i Salme 142,1: "Jeg ropte høyt til Herren." Frans hilste så en venn som sto ham nær: "Han oppfordret selve døden, så forferdelig og avskyelig for alle, til lovsang, mens han med glede gikk henn i møte og innbød henne til å gjeste ham med ordene: "Velkommen, min søster Død."

For Frans som betraktet alt Gud har skapt som sine brødre og søstre, var selv døden et søsken som man møtte vennlig og respektfullt.

Verset om døden, som er det siste verset i 'Solsangen', er sannsynligvis skrevet mot slutten av Frans sitt liv. Det må nok forstås på bakgrunn av at han i mange år var hardt prøvet med sykdom og smerter, og tanken på døden kom nok som en befrielse. Frans ble 44 år gammel.

Det heter videre i Salme 142,1-4a: "Jeg ber til Herren om nåde. jeg øser ut min klage og forteller ham om min nød. Når min ånd blir svak, kjenner du min vei.

Kirkemøtet som fjernet de jødiske røttene

 Kirkemøtet i Nikea år 325 ga oss Den nikenske trosbekjennelsen. Det er den positive siden. Men det finnes også en negativ side ved dette konsilet. Mens Apostelmøtet i Jerusalem, som beskrives i Apg 15, åpnet dørene for at hedningene kunne bli en del av den da altomfattende jødiske menigheten lukket kirkemøtet i Nikea mer eller mindre igjen for jødene.

Så det er med blandede følelse vi i år feirer 1700-års jubileet for Den nikenske trosbekjennelsen. Det åpnet dørene for voksende anti.jødiske holdninger blant hedninge-kristne i de påfølgende århundrer, ja, helt opp til vår egen tid.

Kirkemøtet førte til at kirken brøt med sine jødiske røtter, og konsekvensene av dette bruddet fikk store ringvirkninger. Det skyldtes ikke minst keiser Konstantin.

Kirken var på denne tiden en forfulgt minoritet, og ga nok etter for presset fra forfølgerne som lokket dem med frihet og fred om den bare ville tilpasse seg Keiseren og Imperiet. Men det har sin pris og selge sjelen sin! Keiser Konstantin, som regjerte fra år 306 til år 337 e.Kr, ville gjøre kristendommen til statens offisielle religion i Romerriket, oppdaget raskt at de kristne ikke var så forent som man trodde. Det var mange grupperinger som hadde ulike teologiske synspunkter over hele imperiet. Blant annet sto kirken midt oppe i en strid om Kristi natur. Var han både Gud og menneske?

Konstantin ville skape en forent kirke, med keiseren på toppen av hierarkiet, og noe av det han anså som viktig var å gjøre noe ed kalenderen. Frem til da, var det ulike tradisjoner for når man skulle markere og feire Kristi død og oppstandelse. For å sikre at kristenheten ville tjene et samlet imperium ønsket keiseren å etablere en felles kalender. 

Frem til da hadde et flertall av de kristne forsamlingene feiret påske i henhold til de jødiske høytidene. Mange kirker feiret påsken første søndagen etter den 14 dagen i den hebraiske måneden Nissan, innrettet etter 'førstefrukten' eller 'De usyredes brøds høytid' (3.Mos 23, 1-11). Andre feiret den på dagen for 14 Nissan, mens andre igjen mente at en hvilken som helst søndag i måneden Nissan ville duge. Det fantes også de som ville skille påsken fra den bibelske kalenderen og legge den til den første søndagen på våren da solen krysser ekvator.

Konstantin fant dette så forvirrende, at han kalte inn til et kirkemøte hvor hele kirken skulle være representert. Sted Nikea, dagens Iznik, like sør for Istanbul i Tyrkia. 300 biskoper kom sammen fra den 20 mai til 24 august.

Hva kalenderen angår fattet de følgende vedtak: 1.Påskedag skulle alltid være på en søndag. Påsken skulle bare feires en gang i året. Den skulle finne sted på våren, og skulle aldri feires samtidig med den jødiske påsken!

I et brev forfattet av keiser Konstantin heter det at kirken ikke skulle følge jødenes skikker, men "skille seg fra jødenes selskap, og ikke ha noe å gjøre med Kristi mordere..."

Nå må det sies at både Den nikenske trosbekjennelsen og de andre vedtak gjort på kirkemøtet i Nikea var fri for anti-jødisk retorikk, men vi finner den i de offisielle brevene fra keiser Konstantin, og han var jo kirkens verdslige overhode. Og dette var en surdeig som etter hvert skulle gjennomsyre hele kirken. Bare noen få tiår etter kirkemøtet i Nikea avslørte kirkefaderen Johannes Chrysostomos anti-jødiske og anti-semittiske holdninger, hvor han langet ut mot jødene og sammenlignet dem med villdyr "som er klare til å bli slaktet..."

Det er en tid for kirken til å gjenfinne sine jødiske røtter.

Jesu fortsatte bønneliv

 Jesus var en beder. Vi leser at han ofte trakk seg tilbake til øde steder for å be,  og at han tilbrakte hele netter i bønn. Han underviste ikke bare om bønn, men han viste i praksis hva det vil si å leve i bønn. 

Jeg har nylig lest den mektige Messias-profetien i Jesaja 53. Jeg har lest denne profetien regelmessig siden jeg begynte å lese Bibelen mer eller mindre daglig siden 1972. Denne gangen merket jeg meg særlig det siste verset, som lyder slik i Bibelforlagets oversettelse, Bibelen Guds Ord: "Derfor vil jeg gi ham de mange til del, og sterke skal han få i bytte, fordi han uttømte sin sjel til døden og ble regnet blant overtrederne - han som bar manges synd, og han bad for overtrederne." (v.12)

Jeg legger merke til ordene: "Han bad for overtredere", og som en konsekvens av dette vil Faderen gi Sønnen "de mange til del, og sterke skal han få i bytte". Dette forunderlige ordet stemmer godt overens med ordene i Ef 4,8: "Derfor heter det: Han steg opp i det høye og bortførte fanger, til menneskene ga han gaver." Paulus siterer her Salme 68,19. Gjennom forbønn river Jesus menneskene ut av fiendens hender. Det samme kan vi gjøre når vi ber.

Hebreerbrevets forfatter gir oss et innblikk i Jesu bønneliv i Hebr 5,7-8: "Da Jesus levde som menneske, bar han fram bønner og nødrop, med høye skrik og tårer, til ham som kunne frelse ham fra døden, og han ble bønnhørt fordi han vr gudfryktig. Enda han var Sønn, lærte han lydighet ved å lide." 

Men det fantastiske er dette: Jesu bønneliv sluttet ikke med hans død og oppstandelse. I Hebreerbrevet heter det nemlig: "Men Jesus har et prestedømme som ikke tar slutt, fordi han er og blir til evig tid. Derfor kan han også fullt og helt frelse dem som kommer til Gud ved ham, fordi han alltid lever og går i forbønn for dem." (Hebr 7,24-25)  Dette stemmer godt overens med ordene til Paulus i Rom 8,34: "Kristus Jesus er den som døde, ja, mer enn det, han sto opp og sitter ved Guds høyre hånd, og han ber for oss." Hvilken trøst!