fredag, januar 21, 2022

Antisemittisk bunnivå


Den som trodde det absolutte bunnivået er nådd, må tro om igjen! Det er mulig å falle djupere. En tid nå har jeg lagt merke til at norske - og utenlandske - vaksinemotstandere har tatt i bruk det merket nazistene brukte for å stigmatisere hvem som var jøder, i deres motstand mot vaksiner og koronatittak! Som om det er mulig å sammenligne den forfølgelse, trakassering, sjikane, vold og drap jødene ble utsatt for i mellomkrigstiden og under 2.verdenskrig med tiltakene som settes inn mot spredningen av koronaviruset.

Dette er ikke bare svært historieløst, men sjokkerende og antisemittisk!

Ekstra ille er det når erklærte Israelsvenner, som samtidig er vaksinemotstandere, sprer dette merket i sosiale medier og påstår ar de utsettes for det samme som jødene ble.'

Skammelig er det! 

Drømmen om retreaten i et russisk-ortodoks kloster


I natt drømte meg om at jeg befant meg i et russisk-ortodoks kloster. Noen timer etter at jeg våknet er det som om jeg ennå rent kroppsli kjenner på den stillferdige, men likevel så intense bønneatmosfæren. Som om alt er mettet av bønnen og Gudsnærværet. 

I drømmen var jeg på en form for kombinert leir og retreat, eller skal jeg heller bruke ordet 'arbeidsfellesskap'. La meg forklare: Da jeg våknet (i drømmen) -  jeg sov i klosteret - gikk jeg fra rom til rom, og over alt var det mennesker som ba. Alene eller i grupper. I andre rom var det små grupper av deltagere på retreaten som øvde på korsang. Inne i kirkerommet var det mennesker som hadde søkt stillheten. Der la jeg merke til at mange av deltagerne hadde hengt av seg sine små, personlige kors. De hadde hengt dem på et stort kors inne i kirken, eller lagt dem på bord rundt omkring. Det var som om hvert kors ble badet i den stadige pågående bønnens atmosfære. Når den deltageren som eide korset kom inn i kirken, gikk han bort og hengte det rundt nakken sin igjen. Så stilte han eller hun seg rundt det store korset, eller falt på kne eller la seg rett ut på gulvet. Alt var som badet i et forunderlig Gudsnærvær. 

De som deltok på denne retreaten var fra forskjellige sammenhenger. Deres kjennetegn var at de alle bar kors - som små korsbærere - og alle levde med i bønnen og lovsangen og var samlet rundt det store korset: Kristus. 

Lær å stole på Gud


De fleste av oss mistror Gud. De fleste av oss tenker på Gud som en fryktinngytende, straffende autoritet eller som et tomt, maktesløst ingenting. Jesu kjernebudskap var at Gud verken er en maktesløs svekling eller en mektig sjef, men en elsker, hvis eneste ønske er å gi oss det våre hjerter mest ønsker.

Å be er å lytte til kjærlighetens stemme. Det er det lydighet handler om. Ordet lydighet kommer fra det latinske ordet ob-audire, som betyr «å lytte med stor oppmerksomhet». Uten å lytte blir vi "døve" for kjærlighetens stemme. Det latinske ordet for døve er surdus. Å være helt døv er å være absurd, ja, absurd. Når vi ikke lenger ber, ikke lenger lytter til kjærlighetens stemme som taler til oss i øyeblikket, blir livene våre absurde liv der vi kastes frem og tilbake mellom fortid og fremtid.

Hvis vi bare kunne være, i noen få minutter hver dag, fullt ut der vi er, ville vi virkelig oppdaget at vi ikke er alene, og at Han som er med oss ​​bare ønsker én ting: å gi oss kjærlighet.

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

torsdag, januar 20, 2022

2022: Ut av virvelvinden

Marc Dupont (bildet), som har bakgrunn fra Vineyard-bevegelsen, er en anerkjent profetisk røst, som har besøkt Norge en rekke ganger. Nylig publiserte han denne artikkelen, som jeg har oversatt til norsk. Jeg tror mange av mine lesere vil ha gleden av å lese disse tankene til Dupont om Jobs lidelser. Budskapet er svært tidsaktuelt:

Forståelig nok er Jobs bok vanligvis ikke nevnt som noens favorittbok i Bibelen. Mens det overordnede temaet for forløsning og forfremmelse etter tap og ødeleggelse er grundig bibelsk, ønsker vi vanligvis en mindre utfordrende vei for å få del i Guds velsignelser. Imidlertid tror jeg at viktige lærdommer fra Jobs bok er mer enn relevante for mange kristne ledere akkurat i dette øyeblikket av Kirkens historie! Jeg tror at de siste kapitlene av Job avslører noen viktige nøkler som er nødvendige for at vi skal få frem «skjønnhet fra aske» i denne årstiden.

Det er nok å si at de første 37 kapitlene av Job for det første omhandler Jobs betydelige tap, og for det andre det ikke så nyttige rådene fra hans tre venner. Jobs tap var ekstremt store. Hans sønner og døtre omkom alle, han utholdt store fysiske smerter, og han mistet all rikdommen. Og tilsynelatende kunne han ikke finne noen virkelig trøst fra sine gode venner. Kort sagt, Job befant seg brått i stor sorg, stor fysisk smerte, fattigdom og ensomhet.

Så i kapittel 38 leser vi disse viktige ordene ‘da svarte Herren Job fra virvelvinden’ (norsk oversettelse: 'stormen').  Hele bøker kunne (og kanskje burde) skrives om det bibelske mønsteret av at Gud møter oss og frigjør liv og klarhet i tider med ødeleggende vanskeligheter i stedet for tider med fred og styrke. Bibelens aller første bilde av Gud illustrerer nettopp dette poenget. Første Mosebok, kapittel én, forteller i de første par versene at mens det var kaos og forvirring over verden, svevde Guds Ånd over situasjonen. Og inn i det kaoset talte Gud orden, liv og fruktbarhet. På samme måte hørte Jesus Faderens røst i hans mest urovekkende utfordring. Johannes 12,27-28 lyder: ‘Nå er min sjel fylt av angst. Men skal jeg så si: Far, frels meg fra denne timen? Nei, til denne timen skulle jeg komme. Far, la ditt navn bli herliggjort!Da lød det en røst fra himmelen: Jeg har herliggjort det og skal herliggjøre det igjen."

Virvelvind er tider med forvirring. Det hebraiske ordet som brukes for virvelvind i Bibelen er 'sa'ar'. Det kan også oversettes som storm, orkan eller tornado. Orkaner er skremmende ting. Ting som vanligvis er sikre og solide, blir voldsomt og kaotisk beveget under en orkan. Og slik kan det virke når vi opplever omveltningen av normene i livene våre. Sunne og forventede mønstre i livene våre er plutselig fortrengt og etterlater oss med mange spørsmål angående vår fremtidige sikkerhet og velvære. Bare slik, ettervirkningene av Covid-19 har vært djupt utfordrende for mange i nesten to år nå. Ettersom mønstre og vaner har blitt kastet for vinden, har forventningene og visjonene til mange kristne ledere også gjort det. Personlig sett, etter nesten 40 år med å tjene rundt 140 dager per år for kirken for øvrig, har jeg opplevd de samme virvelvindene på flere fronter – spesielt med tanke på at rundt 70 % av min tjeneste har involvert internasjonale reiser!

Den store JEG ER kontra den store 'vi er ikke'!

Da Gud begynte å snakke til Job, ut av virvelvinden, irettesatte han i hovedsak Job. Job hadde falt i fellen av stolthet ved å tro at hans visdom tillot å finne feil hos Gud. Og slik kan det gå i våre egne liv. I det minste ubevisst har vi noen ganger en tendens til å tro at vår antatte modenhet og visdom gir oss rett til å tro at vi fullt ut kan forstå Gud og forstå hans veier og handlemåter med oss. I likhet med Job trenger vi ofte viktige virkelighetspåminnelser om at Gud er den store Jeg Er, og vi er de store 'vi er ikke! 

Da Gud begynte å tale til Job, ut av virvelvinden, irettesatte han i hovedsak Job. Job hadde falt i fellen av stolthet ved å tro at hans visdom tillot å finne feil hos Gud. Og slik kan det gå i våre egne liv. I det minste ubevisst har vi noen ganger en tendens til å tro at vår antatte modenhet og visdom gir oss rett til å tro at vi fullt ut kan forstå Gud og forstå hans veier og handlemåter med oss. I likhet med Job trenger vi ofte viktige virkelighetspåminnelser om at Gud er den store Jeg Er, og vi er de store 'vi er ikke!

Igjen, to kapitler senere, leser vi disse ordene ‘Da svarte Herren Job fra virvelvinden’. Så midt i dialogen mellom Gud og Job er virvelvinden av kaos og tap fortsatt utbredt. Det som imidlertid har endret seg, er Jobs hjerteinnstilling. Han har omvendt seg for sin stolthet overfor Gud. Han svarer til Gud, i vers 4 og 5 'Se, jeg er liten; hva skal jeg svare deg? Jeg legger hånden på munnen. Jeg har talt én gang, og jeg vil ikke svare; to ganger, men jeg vil ikke gå videre.»’ Job gjorde seg med vilje liten for Gud. Ydmykhet er en av de store nøklene i reisen fra sammenbrudd til gjennombrudd – å ydmyke oss selv for Gud, uansett hvor kloke og vellykkede vi tror vi har blitt. Både Jakob 4.6 og 1 Peter 5.5 forteller oss at Gud er mot de stolte, men gir nåde til de ydmyke.

 Kapittel 40 og 41 fortsetter med Guds skolegang til Job angående hvem som er Gud og hvem som ikke er det. Og så i kapittel 42 leser vi disse svært djupe ordene;

‘Da svarte Job Herren og sa: «Jeg vet at du kan gjøre alt, og at ingen av dine hensikter kan forpurres. ‘Hvem er dette som skjuler råd uten kunnskap?’ Derfor har jeg uttalt det jeg ikke forsto, ting for vidunderlige for meg, som jeg ikke visste. ‘Hør, og jeg vil tale; Jeg vil spørre deg, og du gjør det kjent for meg.’ Jeg hadde hørt om deg ved ørets hørsel, men nå ser mitt øye deg; derfor forakter jeg meg selv og angrer i støv og aske.»

For korthets skyld vil jeg bare peke på fire kritiske sannheter, som Job nå innser på et djupere plan. Når Gud tar oss gjennom en jobbtype prosess, er det han ønsker å åpenbare for oss vanligvis ikke noe nytt, men det er en mer djuptgående eller fyldigere forståelse. I denne forstand ønsker han å ta oss fra ‘herlighet til herlighet’ i kunnskapen om ham. Selv om disse fire nøklene til å vandre med Gud ikke er nye for de fleste, tror jeg at Gud ønsker å lede oss inn i en djupere erfaringskunnskap av dem.

1. Ingenting er umulig for Gud - ingen av hans hensikter kan hindres!

2. Guds veier og visdom krever at vi lever ved tro på ham, ikke etter vår begrensede forståelse og perspektiver på ham.

3. Vi må absolutt ta oss tid til å lytte til Gud og ikke bare gjøre våre forespørsler kjent for ham.

4. Gud ønsker at vi ikke bare hører om ham, men at vi ser på ham, så å si, på en veldig personlig måte.

Fordi disse fire aspektene ved å kjenne Gud er godt kjent for oss (i hvert fall teologisk), vil jeg ikke kommentere dem bortsett fra nummer fire. Apostelen Paulus ba en Hellig Ånd-inspirert bønn for menigheten i Efesos som gjenspeiler Guds hjerte at vi fokuserer vårt hjertes øyne på ham. Efeserne 1,16-20 forteller oss følgende: "Derfor holder jeg ikke opp med å takke Gud for dere når jeg husker på dere i mine bønner. For jeg har hørt om deres tro på Herren Jesus og deres kjærlighet til alle de hellige. Jeg ber om at vår Herre Jesu Kristi Far, må la dere få en Ånd som gir visdom og åpenbaring, så dere lærer Gud å kjenne. Må han gi dere lys til hjertets øyne, så dere får innsikt i det håp han har kalt dere til, hvor rik og herlig hans arv er for de hellige og hvor overveldende hans kraft er hos oss som tror. Med denne veldige makt og styrke reiste han Kristus opp fra de døde  og satte ham ved sin høyre hånd i himmelen."

Alle detaljene i denne bønnen er avgjørende for kirken i dag hvis vi virkelig skal utvide Guds rike til kulturene rundt oss. Jeg ønsker å skille ut Paulus' nøkkel til velsignelsene i den bønnen - 'at vår Herre Jesu Kristi Gud, herlighetens Far, må la dere få en Ånd som gir visdom og åpenbaring, så dere lærer Gud å kenne. Må han gi dere lys tilhjertets øyne'.  Menigheten i Efesos var åpenbart sammensatt av tilhengere av Kristus-kristne, født på ny ved Guds Ånd. Så vi forstår at Paulus ikke ba om at de skulle motta Den Hellige Ånd, ettersom det allerede hadde skjedd i deres liv. Han ba om at en spesifikk profetisk type salvelse skulle komme over dem, som ville gi en større intimitet med Gud. Han ba om at «hjertenes øyne» skulle bli opplyst. Med dette kan vi anta at han kalte dem til å kjenne og oppleve det Job påsto å ha kommet inn i - 'Jeg har hørt om deg med mine ører, men nå ser mine øyne deg'.

Vi kan ikke fungere som kirkeledere bare ut fra det vi har blitt lært om Gud. Vi trenger nye innspill fra Den Hellige Ånd, og enda viktigere, en ny åpenbaring om underet over hvem Gud er! Ikke ny doktrine, åpenbart, men ferske strategier og retninger knyttet til Guds ledelse og hensikter i denne timen. Vi må bli som den gode skriftlærde som bringer frem ting både «nytt og gammelt»! Som Salomo så sterkt sa det – vi må ikke støtte oss til vår egen forståelse, men leve og lede ut fra et hjertekunnskap om Gud. Sier jeg at vi alle vil se på selve tronen og personen til Gud Faderen i dette riket? Ikke nødvendigvis. Jeg sier imidlertid at Job og apostelen Paulus utfordrer oss til erfaringsmessig å realisere ledelsen, makten og herligheten til Guds person i våre liv og tjenester. Som David sang ‘Søk Herren og hans styrke! søk hans nærvær hele tiden’!

Hvis vi skal se våre generasjoner bli berørt av evangeliet i større grad, må vi lære å skjelne forskjellen mellom våre gode ideer og Guds ideer! Og enda viktigere, det er viktig at vi ikke bare kjenner til Gud, men kjenner Ham! Som Jesus så dypt advarte oss, vil det være noen på dommens dag som vil hevde å ha vært hans tjener, men han vil si: ‘Jeg har aldri kjent deg’!

 Salige er fredsstifterne!

Den siste nøkkelen, som førte til gjennombrudd og forløsning i Jobs historie, finner du i vers 10 i Job 42. Den lyder: 'Og Herren gjenopprettet Jobs lykke da han hadde bedt for vennene sine.' plass i Guds rike for oss å henge på krenkelser, utilgivelse og bitre røtter av dom. Det var først etter at Job ba velsignelser over sine tre venner, som hadde fordømt ham, at Gud forløste sine forløsningsplaner for Job.

Jesus sa: «Salige er de som skaper fred, for de skal kalles Guds barn». Hvis vi skal lede mennesker inn i freden og gjenopprettelsen av Guds kjærlighet, må vi gå foran med et godt eksempel. På samme måte som Jesus hang på korset, i absolutt smerte, og tilga dem som syndet mot ham, slik må våre hjerter være et sted hvor Guds fred og kjærlighet hersker. For Gud og mennesker må vi lære å våke over våre hjerter med all flid, da det er der Gud regjerer, taler og forløser sin forløsende og gjenopprettende visdom!

Virvelvinder av promotering!

Avslutningsvis, la meg si at mens en virvelvind er kaotisk og urovekkende, kan de også indikere at Gud bringer oss inn i gjennombrudd og fremmer en større fruktbarhet. Da Elisa så himmelens virvelvind som tok opp hans åndelige farsfigur, Elijah, skjedde to kraftige oppgraderinger. For det første oppgraderte Elia til himmelen, og for det andre gikk Elisja kraftfullt inn i hans tjeneste, kall og skjebne. Og forutsetningen for den forfremmelsen var at Elisja hadde «øyne å se». (2. Kongebok 2.10) Kan det være at Gud, i sin grenseløse barmhjertighet og visdom, muligens tillot de siste årenes virvelvind på grunn av sin store kjærlighet til oss? Kanskje trengte vi disse virvelvindene for å hjelpe oss å overskride fra gårsdagens gode til morgendagens store!

 "En ting har jeg bedt Herren om, det stunder jeg etter: At jeg må bo i Herrens hus alle mitt livs dager for å skue Herrens liflighet og grunne i hans tempel." Salme 27,4/Norsk Bibel

onsdag, januar 19, 2022

La Gud være herre i huset ditt


Det slår meg stadig mer hvor hardt presset folk er i dag. Det er som om de går rundt fra en nødsituasjon til en annen. Aldri ensom, aldri stille, aldri helt fri, men alltid opptatt med noe som bare ikke kan vente. Du får inntrykk av at vi, midt i denne hektiske stormen, mister kontakten med selve livet. Vi har opplevelsen av å være opptatt mens ingenting virkelig ser ut til å skje. Jo mer opphisset vi er, og jo mer komprimert livene våre blir, desto vanskeligere er det å holde et rom der Gud kan la noe virkelig nytt virkelig finne sted.

Hjertets disiplin hjelper oss til å slippe Gud inn i våre hjerter slik at Gud kan bli kjent for oss der, i de djupeste fordjupninger i vårt eget vesen.

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

tirsdag, januar 18, 2022

Politiet spurte Räsänen om hun ville frasi seg sin overbevisning

Helt nye opplysninger fra politiavhørene av den finske parlamentarikeren og tidligere innenriksministeren Päivi Räsänen (bildet), som er anklaget for hat mot en 'folkegruppe', viser til fulle hva bibeltroende konservative kristne har i vente i tiden som ligger foran oss. I følge journalist Stein Gudvangen fra Kristelig Pressekontor, som har skrevet om saken, skal Räsänen ha blitt spurt om hva hun mente om det apostelen Paulus skriver om homoseksuelle handlinger i Romerbrevet. Men det mest alvorlige som skjer under de i alt 13 timer lange avhørene, er når politiet spør om hun er villig til å frasi seg sine synspunkter og fjerne dem fra sosiale medier! 

Så mye betyr altså tros- og samvittighetsfriheten! Det tolerante sekulære samfunnet viser til fulle sin intoleranse,

Det er nettstedet 'Evangelical Focus' som viser en video hvor Räsänen blir intervjuet. Selv var jeg en av de aller første her i Norge som omtalte saken mot husmoren, legen og parlamentarikeren Päivi Räsänen. 

På politiets spørsmål svarte Räsänen:

"Jeg svarte at jeg vil holde fast ved det jeg tror på og at jeg vil snakke og skrive om disse tingene fordi det handler om min overbevisning, ikke bare om noen meninger jeg har."

Når jeg leser om Päivi Räsänen er det lett å tenke på Jesu ord i Bergprekenen: 

"Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld, for himmelriket er deres. Ja, salige er dere når de for min skyld håner og forfølger dere, lyver og snakker ondt om dere på alle vis. Gled og fryd dere, for stor er lønnen dere har i himmelen. Slik forfulgte de også profetene før dere." (Mattt 5,10-12)

Uansett utfallet av rettssaken som starter mandag kan salige Päivi glede seg over at himmelriket er hennes, og at en stor belønning venter på henne i himmelen. Da kan man glede seg midt under trengslene. La oss fortsette å be for Räivi Räsänen. Neste gang kan det være vår tur til å stå til rette for vår tro på Bibelen.

Foto: Wikipedia. By Soppakanuuna - Own work, CC BY-SA 3.0, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=41673761

Befriende ord fra erkebiskopen av Canterbury


 I dag har jeg brukt noe av dagen min til å lytte til en samtale mellom erkebiskopen av Canterbury, Justin Welby (bildet) og professor David Frost, som samtalte om de velkente ordene fra Joh 14,1-6.  I løpet av samtalen sier erkebiskop Welby noe som ble så godt for meg:

"Jesus er på begge sider av døden!"

Det tar jeg til meg!

Salige er de som skaper fred i krigens redsler


Kanskje det er en ide om NATO's generalsekretær, og presidentene for Ukraina, Russland og USA hadde Sevastopolfortellingene til Leo Tolstoj som sengelektyre disse dagene? De tre Sevastopolfortellingene, utgitt på norsk i 1983, er Tolstojs ubarmhjertige avsløringer av krigens absurde virkelighet, like aktuell i dag som de var da de utkom. Leo Tolstoj var bare 26 år gammel da han ankom Sevastopol i november 1854 for å være med i den såkalte Krimkrigen. 

Til sin bror forteller han at han kom til Krim, dels fordi han "ville se denne krigen... men først og fremst var det patriotismen som drev" ham. Man kunne kanskje derfor vente seg at Sevastopolfortellingene først og fremst ville være beskrivelser av russisk heltemot og patriotisk fedrelandskjærlighet. Men slik er det ikke! Disse beskrivelsene er kanskje det første møtet med antivoldforkjemperen og pasifisten Leo Tolstoj.

Sevastopolfortellingene skilder krigens brutalitet og absurditet. De innholder noen av de vakreste og vareste naturskildringene i forfatterskapet til Tolstoj. De blir presentert mens kulene bokstavelig talt hviner rundt ørene våre. Vi kjenner kvalmen formelig vrenger seg i magen vår, når han skildrer de grufulle amputasjonene som er den brutale sannheten om krigens redsler og pine. Absurd blir det når Tolstoj samtidig som dette skjer skildrer noen virkelig spradebasser som vandrer på de brede gatene i Sevastopol og kikker på damene. Soldatene stuper for kulene mens fuglene kvitrer og solen går sin gang.

De høye herrer - og vi alle - kunne trenge å få del i Tolstojs brutale virkelighetsbeskrivelse - hvor vanvittig det er å sprenge mennesker i luften for å oppnå et blinkende kors på jakkeslaget. Hvor absurd er det ikke med et slikt kors! 

Vi skriver 2022. Det har gått en tid siden Tolstoj beskrev krigens redsler. Nå står Ukraina og Russland på randen av en brutal krig. Vi snakker om fremskrittets verden. Det er ikke mye fremskritt når man ikke kan snakke sammen.

La oss huske Jesu ord: "Salige er de som skaper fred. De skal kalles Guds barn." Ikke de som får korset som æresutmerkelse på jakkeslaget etter å ha drept sin bror!

mandag, januar 17, 2022

SISTE: De russiske landgangsfartøyene forlater Östersjöen


Svenska Aftonbladet melder nå i ettermiddag at de tre russiske landgangsfartøyene er nå i ferd med å forlate Östersjöen. De tre fartøyene skal i følge opplysninger Aftonbladet har fått være på vei i nordvestlig retning. Opplysningene kommer fra det svenske forsvarets innsatssjef  Michael Claesson. I går kom også opplysninger om at NATO har stasjonert et av sine skip i Östersjöen. Hvorvidt den svenske beredskapsstyrken vil bli værende på Gotland er det ikke fremkomment noen opplysninger om.

Jeg oppfordrer forsatt til forbønn for den spente situasjonen mellom Ukraina og Russland.

Illustrasjonsfoto: Tornado i Ostersjöen. Foto: Pixabay.

Gled dere alltid!


 "Gled deg alltid! Du kan ikke gjøre noe godt fra indre anstrengelser, men av glede – du kan gjøre hva som helst.» 

"Gled dere alltid i Herren! Igjen vil jeg si: gled dere!" (Fil 4,4)

"Glede i Herren er deres styrke." (Neh 8,10)                                                                                                                                                                                                                                                                      - Hl. Serafim av Sarov (bildet), russisk helgen (1759-1833). Han hadde et spesielt nært forhold til skogens dyr.

Liminalitet - et liv på ytterkanten

På latin betyr limen "terskel". Som å gå inn i en ny dag eller ta fatt på et nytt forhold til en annen sjel, eller med Gud, er hvert nytt år en terskel – som vi hører gjentatte ganger ved slutten av ett år og starten på et annet.

Men hva om vi levde på en terskel hele året? Enda bedre, hva om vi baserte livene våre, hver dag, på grunnlaget for liminalitet – det Richard Rohr i Adam’s Return kaller «en indre tilstand og noen ganger en ytre situasjon der mennesker kan begynne å tenke og handle på genuint nye måter. Det er når vi er mellom og i mellom, har forlatt ett rom, men ennå ikke kommet inn i neste rom...."

Å være menneske er å kreve sikkerhet og å bygge så mye av det inn i livene våre som mulig. De fleste av oss hater de overraskelsene livet kan kaste på oss som fundamentalt forstyrrer og endrer alt vi så møysommelig har bygget opp. Å bygge sitt liv på grunnlag av liminalitet høres risikabelt ut, til og med bisarrt. Er ikke et solid grunnlag det eneste grunnlaget for et ansvarlig, konstruktivt, medvirkende liv, for ikke å snakke om blomstringen av det menneskelige samfunn?

Dette spørsmålet fortjener et djupdykk. Rohr beskriver liminalitet som «den nådefulle tiden når vi ikke er sikre eller har kontroll, når noe genuint nytt kan skje. Vi er tomme, mottakelige, et slettet nettbrett som venter på nye ord.»

Hvordan spiller dette ut i menneskelivet? Uten tvil er "limenene" i vår jordiske eksistens fødsel og død; du kan sikkert beskrive disse som tider hvor du ikke føler deg sikker eller hadde kontroll. Selv om fødsel og død er ledsaget av virkelig smerte, smerte og lidelse – ofte stygge og harde – er de ikke definert av dem. Heller ikke disse fysiske virkelighetene er alt som er tilstede, spesielt når Gud blir bedt invitert inn i opplevelsen. Følte jeg ikke "noe i rommet" da min kone fødte? Og var det ikke likt da moren min trakk sitt siste pust?

Når vi går tilbake fra de to primære tersklene for menneskelig eksistens, vil alle som har tilbrakt mye tid i naturen forstå betydningen av "kanten". Det er et økologisk begrep som beskriver stedet der to distinkte økosystemer møtes, som kanten av en skog. Det er liv i både skogen og i skogens lysning, selvfølgelig, men ingenting kan sammenlignes med det som er tilstede der de to krysser hverandre. Min favoritt "kant" er kysten, der vann møter sand og blomstrende liv er tydelig i alle retninger.

I kontrast til dette området som vrimler av liv, hevder Rohr: "Ingenting friskt eller kreativt vil normalt skje når vi er innenfor våre selvkonstruerte komfortsoner, bare mer av det samme. Ingenting originalt dukker opp fra business as usual.» Hvorfor skulle noen ønske å være en del av et slikt verdslig bilde? Men hvis vi er ærlige, er det ikke der de fleste av oss tilbringer livet?

Ingenting åpnet øynene mine mer dramatisk og fjernet meg fra "business as usual" mer effektivt enn å påta seg rollen som en kapellan under Black Summer bushbranner i Australia. Hver ukes utplassering var et helt blankt ark, fra starten av hver dag til den ble avsluttet. Det var ingen sikkerhet, ingen å ha kontroll over noe, ingen klar forklaring på den tilfeldige måten en brann kan ta ut ett hus og la et annet bare få meter unna være helt urørt, dens vakre blomsterhage intakt.

Det var en konfronterende opplevelse i det liminale rommet. Som Rohr uttrykker det: «Mye av arbeidet til den bibelske Gud og den menneskelige skjebnen i seg selv er å få mennesker inn i det liminale rommet og å holde dem der lenge nok til å lære noe vesentlig og genuint nytt. Det er det ultimate lærestedet. På en eller annen måte er det det eneste stedet som kan læres.» Jeg har lurt på, hvorfor ikke se hver dag med den liminale følelsen av en dag som prest? Er det noe som heter normalt, og hvorfor gå tilbake til det når vi kan ta det daglige valget å la være?

For den troende kan et nytt år være en terskel for å gjenoppdage hva disippelskap handler om. Da jeg nylig leste en av Henri Nouwens skrifter, ble jeg slått av hans definisjon av disiplin, som ordet disippelskap er avledet fra. Han skriver at disiplin ikke handler om å utøve en viss grad av kontroll over oss selv, andre eller en mengde kunnskap. Snarere er det «‘anstrengelsene for å skape et rom der Gud kan handle.’ Disiplin betyr å forhindre at alt i livet ditt blir fylt opp. Disiplin betyr at et sted du ikke er opptatt, og absolutt ikke opptatt. I det åndelige livet betyr disiplin å skape det rommet der noe kan skje som du ikke hadde planlagt eller regnet med."

For en flott beskrivelse av liminalitet, og for en mulighet vi har til å gi plass til Gud når vi går inn på terskelen til 2022. Året er ungt!

Er vi da klare til å leve i mellomrommet? For å konfrontere bekymringene våre, ta konkrete skritt for å motvirke de mange distraksjonene som en smarttelefon har innen rekkevidde, for å håndtere det faktum at vi frivillig har valgt å fylle opp hvert øyeblikk av dagen? Er vi villige til å se på strukturene og bygningene – både interne og eksterne – som vi har arbeidet med så lenge, med all god hensikt? Vil vi ta den disiplinerte handlingen med å fjerne det fysiske, mentale og åndelige rotet?

Evangeliet kaller oss til intet mindre enn dette. Gud vil at vi skal gi plass til ham hver dag. Og det er absolutt gode nyheter når vi ikke lenger ønsker å vende tilbake til vissheten om normalitet og dens falske følelse av sikkerhet. Vi vil få nye ører til å høre Jesu ord i Bergprekenen om å gjøre det han ber oss gjøre.

Å leve på kanten betyr å be om en ny utgytelse av Den Hellige Ånd, og faktisk forvente at Gud skal handle i det rommet vi har åpnet for ham. Tross alt, per definisjon lever vi mellom og mellom Jesu første og andre komme. Det er mye å gjøre på den korte tiden hver enkelt av oss har, men for en spennende tid å være i live!

- Bill Wiser/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c), Wiser lever i Danthonia, en Bruderhof-kommunitet i New South Wales i Australia. Han arbeider med undervisning og pastoralt arbeid.

søndag, januar 16, 2022

Den gåtefulle Gud får et ansikt i Kristus


3.søndag i åpenbaringstiden/Prekentekst: Joh 1,15-18

Det er mange sider ved Gud jeg ikke forstår. Særlig når jeg leser enkelte tekster fra vi kaller Det gamle testamente. Noen tekster har jeg i det hele tatt vanskelig med å lese om en  tar inn over seg de grufulle skildringenes innhold. Og det er ikke blitt mindre av dette forbeholdet når jeg leser de sterke skildringene av vold og dom med årene, heller tvert imot. Noen tekster orker jeg nesten ikke å lese, i hvertfall ikke ta inn over meg. 

Annerledes er det når du leser Skriften i lys av åpenbaringen av Kristus. Den gåtefulle Gud har i Kristus fått et ansikt. Johannes skriver om dette: "Ingen har noen gang sett Gud, men den enbårne som er Gud, og som er i Fars favn, han har vist oss hvem han er." (Joh 1,18)

Slik Jesus er, slik er Gud.

Jeg dveler ved dette. Lar ordene synke inn over meg. Lar de lege. Det gjør noe med mitt gudsbilde. Vredens Gud er også nådens Gud. Ja, evangelisten Johannes maler det bildet for oss her i den blendende vakre prologen til sitt evangelium: "For loven ble gitt ved Moses, nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus." (Joh 1,17)

Det to hører uløselig sammen, og det er først i Kristus, at de blir blandet sammen på en fullkommen måte. Kristus er ikke bare sannheten personifisert, Han er også nåden personifisert. Du får ikke bare den ene, du får begge! 

Den gåtefulle Gud opphører ikke å eksistere med inkarnasjonen - dette at Gud blir menneske - men Kristus, som er Gud kommet med kjøtt og blod, muskler og sener, en kropp og et ansikt, "har vist oss hvem han er." Gud er fremdeles et mysterium, og vil for alltid forbli det, men Han har åpenbart seg i Kristus, full av nåde og sannhet.

Derfor leser jeg mye i evangeliene for å lære Gud å kjenne! Det vil jeg gjerne anbefale deg. Evangeliene er ikke bare en introduksjon til å lære Kristus å kjenne, de inneholder en djupere innsikt av hvem Gud er. 

Det er dette Johannes vitner om, og som vi bør vitne om. I møte med andre mennesker er det dette ansiktet av Gud vi bør vise, i ord og i handling, Den gåtefulle Gud er i Kristus den nådefulle Gud. Når mennesker får møte denne Gud skjer livets metamorfose.

Ditt unike kall


Du må begynne å stole på ditt unike kall og la det vokse djupere og sterkere i deg slik at det kan blomstre i samfunnet ditt. . . . Se på Rembrandt og van Gogh. De stolte på kallene sine og lot ingen lede dem på villspor. Med ekte nederlandsk stahet fulgte de kallene sine fra det øyeblikket de kjente dem igjen. De snudde seg ikke bakover for å glede vennene eller fiendene sine. Begge endte livet i fattigdom, men begge forlot menneskeheten med gaver som kunne helbrede sinnet og hjertene til mange generasjoner av mennesker. Tenk på disse to mennene og stol på at du også har et unikt kall som er verdt å kreve og leve ut trofast.

- Henri Nouwn/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

lørdag, januar 15, 2022

Om å finne veien hjem


I det meste av livet mitt har jeg kjempet for å finne Gud, å kjenne Gud, å elske Gud. Jeg har prøvd hardt å følge retningslinjene for det åndelige liv – be alltid, arbeid for andre, lese Skriften – og unngå de mange fristelsene. Jeg har mislyktes mange ganger, men alltid prøvd igjen, selv når jeg var nær fortvilelse.

Nå lurer jeg på om jeg i tilstrekkelig grad har innsett at i hele denne tiden har Gud prøvd å finne meg, kjenne meg og elske meg. Spørsmålet er ikke "Hvordan skal jeg finne Gud?" men "Hvordan skal jeg la meg bli funnet av ham?" Spørsmålet er ikke "Hvordan skal jeg kjenne Gud?" men "Hvordan skal jeg la meg bli kjent av Gud?" Og til slutt, spørsmålet er ikke "Hvordan skal jeg elske Gud?" men "Hvordan skal jeg la meg bli elsket av Gud?" Gud ser i det fjerne etter meg, prøver å finne meg og lengter etter å bringe meg hjem.

- Henri Nouwen/Bjørn Olav Hansen (c)