Basunhøytiden, Rosh Hashanah og Jesu gjenkomst

I kveld, ved solnedgang søndag 25.september, begynner Rosh Hashanah eller det jødiske nyttår, og vi tar fatt på det bibelske året 5783. Det bibelske navnet på denne høytiden er Yom Teruah - Basunhøytiden! Basunhøytiden eller Trompetfesten varer i år frem til solnedgang tirsdag 27.september. Da er tiden kommet for å blåse i shofarer og basuner.

Når shofaren blåses er det en profetisk handling som avslutter en tidsperiode og begynner på en annen. I tiden som ligger foran kommer vi til å oppleve en rekke støt i basuner, som alle vil innevarsle en ny fase av Guds endetidsplan og en dag vil de profetiske ordene fra 1.Kor 15,51-52 gå i bokstavelig oppfyllelse: "Se, jeg sier dere en hemmelighet: Vi skal ikke alle sovne inn, men vi skal alle bli forvandlet, i ett nu, i et øyeblikk, ved den siste basun. For basunen skal lyde, og de døde skal oppstå uforgjengelige, og vi skal bli forvandlet."

Første gang vi leste om Shofaren (שֹׁפָ֖ר) i Bibelen var rett etter utvandringen da israelittene slo leir under Sinai-fjellet. Shofaren er vanligvis anerkjent som et værhorn. Herren instruerte israelittene om å vente til den tredje dagen da han skulle komme ned på fjellet, og støtet fra en Shofar skulle lyde foran dem.

I 3. og 4. Mosebok, leser vi om trompetfesten (på hebraisk er Yom Teruah, som betyr blåsedagen). Dagen blir mer nøyaktig referert til som en "hellig anledning minnet med høye støt. ” Det står skrevet: «Den første dagen i den syvende måneden [basunfesten] skal være en hellig høytid for dere når dere ikke kan gjøre noe verdslig arbeid. Det skal være en dag med Teruah [blåsing] for dere» (4. Mosebok 29:1). Det hebraiske ordet, igjen, brukt her er Teruah (תְּרוּעָ֖ה) som oversettes som "blåse" eller "å blåse."

I Tredje Mosebok leser vi også om jubelårets Shofar (Yovel) som skal blåses på forsoningsdagen (Yom Kippur). Denne dagen kom ti dager etter trompetfesten eller basunhøytiden. Her befalte Herren spesifikt å blåse i et værhorn – en shofar.

Ordet Shofar og Jubelåret brukes noen ganger i en kombinasjon kalt "Jubileumshornet (keren ha'yovel)." Andre ganger i Skriften er ordet Jubelåret synonymt med Shofar og regnes som det samme. 

SØLVTROMPETENE 

I 4. Mosebok leste vi først om budordet til israelittene om å lage to sølvtrompeter som skulle brukes sammen med Shofarene. Det hebraiske ordet for trompet er Chatzo'tza'rote (חֲצֽוֹצְרֹ֣ת) flertall, og entall er Chatzo'tzeret. Dessverre er det skapt en forvirring  fordi enkelte oversettelser bruker det samme engelske ordet, "trompet", for både et værhorn og en sølvtrompet. På den annen side, på hebraisk, er det et skille mellom de to siden de ikke er det samme instrumentet.

Sølvtrompetene ble blåst annerledes, og brukt til spesifikke festivaler, enten i kombinasjon eller separat med Shofar. Som det står skrevet: «Også på din gledes dag, på dine høytider og ved begynnelsen av dine måneder, skal du blåse i basunene (be'chutz'tza'rote) over dine brennoffer og over slaktofrene dine fredsoffer; og de skal være deg til minne for din Gud: Jeg er Herren din Gud» (4. Mosebok 10:10).

Arons sønner, prestene, ble befalt å blåse i sølvbasunene som en evig ordning som det er skrevet: "Når du går i krig i ditt land mot fienden som undertrykker deg, da skal du slå alarm. med basunene (be' chatzo'tza'rote), og du skal bli husket for Herren din Gud, og du skal bli frelst fra dine fiender» (4. Mosebok 10:9).

Hensikten her var å kalle frem Guds hær til kamp. Kort tid etter leste vi om Israel som gikk i krig med midianittene, og Arons sønner blåste i sølvtrompetene (va'chatzo'tza'rote). Senere i skriften, for eksempel ved Jerikos murer, prestene ble befalt å blåse i Shofarer i stedet for i trompeter. Det står skrevet: «Og syv prester skal bære syv basuner av værerhorn foran arken. Men den sjuende dagen skal du gå rundt byen syv ganger, og prestene skal blåse i basunene [Shofarene]» (Josva 6:4)

SHOFARENE 

Shofaren er nevnt syttito ganger i Bibelen. Den er støpt og polert fra det enkle hornet til et kosher dyr. Unntatt er imidlertid hornet til en ku som israelittene tilbad i  forbindelse med gullkalven. Ironisk nok er ordet Shofar avledet fra de hebraiske ordene shor og par, som oversettes som stut og okse.

Shofaren er tradisjonelt laget av en vær, en hannsau som er minst ett år gammel. Den kan også lages av Bushwack-antilopen (også kalt en Kudu). Shofaren er forsiktig uthulet, sterilisert og bøyd til ønsket form. Bøyningen symboliserer menneskehjertet, som bør bøyes for Herren. Den smale spissen kuttes og formes til et munnstykke. Eventuelle sprekker eller hull i Shofaren gjør den uegnet. Og ingen reparasjon med fremmede stoffer er tillatt.

SLIK BRUKES SHOFAREN 

I jødedommen har hver støt av en Shofar en unik åndelig innvirkning. Instrumentet blåses oppover, det samme som hornet finnes i naturen. Et sentralt bud i trompetfesten (som også kalles Rosh Hashanah, det jødiske nyttåret) er å høre shofarblåsingen. 

Rabbinerne lærer at Rosh Hashanah markerer begynnelsen på skapelsen. Denne dagen forkynnes Gud for å være konge og skaper av universet ved hans kroningsseremoni. Derfor er det vanlig å stå når Shofaren lyder slik vi står foran Kongenes Konge.

I den jødiske bønneboken leser vi: «For Herren, den allmektige, store konge over hele universet... Herren reiste seg til lyden av Teruah; Gud til lyden av Shofar.» Å blåse Shofar på Rosh Hashanah forutsier derfor Guds rike som kommer.

Jødiske vismenn lyser to velsignelser over Shofaren, hver som begynner med: "Velsignet er du, Gud vår Herre, universets konge, som har helliget oss med sine bud ..." Du vil legge merke til at velsignelsen begynner i den andre personen (oss) og avslutter i tredje person (Ham).

Når vi opplever Guds velvilje, forteller vi Herren at vi er for små og uverdige til å stå foran Kongen og snakke til ham. Likevel er vi ikke i stand til å avstå fra å velsigne ham for det han har gjort for oss. Som svar på å høre disse velsignelsene og blåsingen av Shofar, sier vi Amen, og trekker ut den samme velsignelsen over oss som om vi selv hadde resitert bønnen og blåste Shofar.

Da templet sto i Jerusalem, ble Shofaren brukt under spesifikke sammenkomster, som begynnelsen av sabbaten, begynnelsen av månedene (nymåner) og det femtiende jubelåret (Yovel). Den ble brukt under Selichot (som er de to dagene før Rosh Hashanah når man ber om Guds tilgivelse), og den ble blåst på bestemte dager med faste.

På forsoningsdagen, den helligste dagen i året, da det siste Shofar-støtet skulle lyde, skulle ypperstepresten stå stille ved inngangen til Det Aller Helligste. Han sang en kort bønn mens han gikk inn i rommet i stillhet, og ba Gud om å sone for folket. Forbindelsen ypperstepresten må ha følt med Gud i det øyeblikket er ubeskrivelig. Denne mannen representerte hele Israels folk for Herren. Den ærbødigheten han opplevde for Gud, ga gjenklang til enhver jødisk sjel, spesielt de som var til stede i tempelet sammen med ham.

Shofaren ble også brukt ved andre spesielle feiringer, for eksempel tilbakekomsten av Paktens ark til Jerusalem, og under Asas omvendelse da han fjernet avgudene fra Juda og Benjamins land. Etter det andre tempelet. var ødelagt; mistet Shofaren mye av sin betydning i det jødiske folks daglige liv.

Du vil legge merke til fra Bibelen at både sølvtrompetene og Shofar ble blåst på disse høytidene og nymåner i samsvar med dette, som det står skrevet: "Med trompeter [va'chatzo'tza'rote] og lyden av et horn [Shofar]" (Salme 98:6). Hvert instrument hadde et spesielt formål.

På Rosh Hashanah markereres begynnelsen på de ti dagene med omvendelse eller ærefryktdagene som leder frem til Yom Kippur, forsoningsdagen. Vi blir formant om å omvende oss og vende oss bort fra våre onde veier (teshuva) og søke Kongens godhet i løpet av denne tiden. Å blåse Shofar i løpet av disse ti dagene er et integrert mysterium knyttet til Herrens dag. Lydene når himmelen og skaper et håndgripelig nærvær av ærefrykt overfor Gud.

Shofaren inngir en følelse av frykt og frykt som burde føre oss til å ydmyke oss for Gud. Det står skrevet: «Hvis det blåses i en basun i en by, blir ikke folket redde? Hvis det er ulykke i en by, vil ikke Herren ha gjort det?» (Amos 3:6). Denne atmosfæren av ærefrykt overfor Gud når klimaks på forsoningsdagen (Yom Kippur), kulminasjonen av Guds dommer og Herrens da

De jødiske ismennene forteller oss at på Rosh Hashanah, når Herren hører ropet fra Shofarene, reiser Han seg fra sin rettferdighets trone og setter seg på sin barmhjertighets trone og dømmer de personlige beretningene til hver mann og kvinne. Denne gangen av dommen kalles Shofar-minnestøtet (zich'ron teruah), ettersom Gud blir minnet om sin pakt med Israel.

Tiden, Kristusmystikken og Guds forunderlige nærvær, del 2

De gamle bederne som representerer ulike kirkelige tradisjoner er ganske samstemte: det er absolutt umulig å leve i den indre bønnen uten regelmessig åndelig lesning. Jeg tror alle etter hvert gjør seg den erfaringen at forsømmer man den åndelige lesningen, forstått som den langsomme lesningen av Den Hellige Skrift og god åndelig litteratur, ikke minst bederne og Kristusmystikerne, vil den indre bønnen sultefores. Den er nemlig avhengig av åndelig påfyll. 

Den åndelige lesningens oppgave er å få oss til å rette blikket vårt mot Gud. Den skal løfte oss opp til et nivå som får oss til å se oss med troens blikk, og hjelpe oss til å avstå fra strevet og fortvilelsen og mismotet. Den åndelige lesningens fremste oppgave er kanskje likevel denne: den er nødvendig for å oppmuntre oss! Den største fristelsen på bønnens vei er utvilsomt dette at vi så lett mister motet. Da kan de menneskene som har gått foran oss på veien gi oss del i den innsikt om Guds veier, som leder oss fremover på en annen måte enn vi kunne forestille oss. 

La meg si det med en gang: dette handler IKKE om å holde seg orientert om tidens skiftende åndelige strømninger, ved å lese de bøkene som det er mest fokus på eller får størst oppmerksomhet! En slik lesning kan være nyttig og interessant, men sannelig også forvirrende og få oss til å miste fokus. Man kan bli så opptatt av å holde seg a jour med tidens åndelige strømninger, at man mister fokus på det Gud har kalt oss til! Apostelen Pauluss beskriver dette kallet slik: "Gud er trofast, han som kalte dere til SAMFUNN med sin Sønn, Jesus Kristus, vår Herre." (1.Kor 1,9)

Det er en pris å betale om man vil leve den indre bønnens liv, og det er at man har tid og avsetter tid! Min påstand er denne: Vi har all den tid vi trenger! Det er bare et spørsmål om hvordan vi prioriterer den tiden vi har. Har du virkelig lyst på noe har du jo tid til det! Drives du av en lengsel etter et djupere liv med Gud, etter å tilbringe tid i Hans nærvær, må du avsettte tid til at dere kan være sammen! Akkurat så vanskelig og utfordende er det. Du kan ikke anklage Gud for at du ikke opplever bønnesvar, når du ikke ber, eller for at du ikke opplever Hans nærvær, når du ikke gir Ham noe av din tid. Elsker du noen vil du jo bruke så mye tid som mulig med den du har kjær. 

Det anbefales å avsette en halv time hver dag til den åndelige lesningen. Husk at det ikke handler om hvor mye du leser, men at du leser for lesningens skyld. Den åndelige lesningen er den langsomme. dvelende, betraktende - som er den samme som den kontemplative - lesningen. 

Mange sulteforer sin sjel. Og noen til døde. Og så klager de over at deres åndelige liv er dødt, og at Gud føles langt borte. 

Eugene Boyan (1904-1963) har sagt det slik: "Uten regelmessig åndelig lesning gjør man ingen fremskritt i bønnen, og det finnes ikke noe håp om at man skal holde ut i det åndelige livet. Å gi et tidsminimum for denne åndelige øvelsen synes jeg det er vanskelig å foreslå. For Guds nåde tilpasser seg etter omstendighetene. Vi kan likevel si at den som uten tvingende årsak reduserer den åndelige lesningen til mindre enn tre timer pr. uke kommer til å la sin sjel dø av sult."

fortsettes

Tiden, Kristusmystikken og Guds forunderlige nærvær, del 1

Tiden vi lever i, med all sin uro og frykt, stjeler så lett freden fra oss. Derfor er jeg blitt mer og mer opptatt av at vår tid trenger Kristusmystikerne. Karmelitmunken Wilfrid Stinissen (bildet) definerer en Kristusmystiker som en person 'som tilhører Gud så fullstendig at Gud kan gjøre hva han vil i ham og gjennom ham. ....Uten mystikerne er det en fare for at vi ser på kristendommen som et kaldt og dødt skjelett av læresetninger og moralske oppfordringer. Mystikerne viser oss at skjelettet faktisk er en levende kropp, og at kristendommen er fullt av liv som gjør oss lykkelige. Ved sitt eget eksempel lærer de oss at Gud kan gjøre et menneske beruset av kjærlighet og glede." (Wilfrid Stinissen: I Guds tid. Verbum 1994, side 40).

Livet er slik at det er noe vi kan forberede oss på, og noe som kommer uventet. Nå har jeg vært en kristen i 50 år, og er det noe disse årene har lært meg så er det dette: Når en har med Gud å gjøre må en være forberedt på det uventede. Av Kristusmystikerne har jeg lært kontemplasjonen å kjenne.

Man kan forberede seg for kontemplasjon - for den stille betraktningen hvor vi dveler ved Kristus og Ham alene - som Kristusmystikerne gjør - men vi kan ikke skape den eller tvinge den til å komme. Dette er ikke noe mennesket selv gjør, men noe som Gud gjør, forutsatt at mennesket tillater Ham å gjøre det i ens liv. 

"Vår oppgave," sier Stinissen "er å skape rom i oss, befeste oss i en holdning av åpenhet, ydmykhet, hengivelse. Men kontemplasjonens gave er utelukkende Guds. Han gir den til hvem han vil og på den måten han vil."

Men det finnes likevel noen forutsetninger for kontemplasjon, og de tre viktigste er disse:

1. Åndelig lesning.

2. Vanen det er å vandre i Guds nærvær

3. Forsakelse.

I kommende artikler skal vi se nærmere på disse tre.

fortsettes

Kristne i Russland står overfor store valg og trussel om lange fengselsstraffer

Kristne som har pasifistisk overbevisning - det gjelder særlig de uregistrerte baptistene og pinsevennene - får det nå mye vanskeligere i Russland etter at 300.000 russere kan bli tvunget til militærtjeneste. Valget unge menn nå står overfor er valget mellom å krige i Ukraina eller ti år i fengsel. 

Klassekampen kan i dag fortelle om at russiske soldater i Moskva stopper menn på gata for å gi dem mobiliseringsbrev til militære registreringskontorer, og at flere som jobber i statlige organisasjoner har fått ordre om å dele ut mobiliseringsbrev til de ansatte. 

VG Nett, som siterer OVD-Info, opplyser at 1307 mennesker ble pågrepet av politiet etter demontrasjoner mot krigen i Ukraina flere steder i Russland i går. I hovedgaten Arbat i Moskva skal demontrante ha ropt: 'Nei til krig' og og «Putin i skyttergravene», og mange hadde med seg antikrigsplakater. Dette ifølge organisasjonen SOTA.

– Nesten umiddelbart begynte sikkerhetsstyrkene, som var på plass før aksjonen startet, å arrestere demonstrantene, skriver SOTA.

Organisasjonen Vesna rapporterer at det var protester i 36 byer over hele Russland, med de største demonstrasjonene i Moskva, St. Petersburg, Jekaterinburg, Perm og Ufa. Av de 1 307 arresterte var 527 av disse i Moskva og 480 i St. Petersburg, melder OVD-info.

Pågrepne demonstranter forteller til OVD-info at de har blitt overrakt innkalling til vervingskontorene. Dette skal ha skjedd på seks politistasjoner i Moskva.

Kona til en av de internerte på politistasjonen i Moskva sier til Mediazona at militærkommissæren personlig overrakte stevningen til mannen hennes.

– De filmet hvordan de ga ham en innkalling og sa at han ikke kunne gjøre annet enn å godta det, fordi han er statsborger i den russiske føderasjonen og du plikter å møte på politistasjonen i morgen, sier hun.

Jeg vil nå gjerne oppfordre til å be for våre trossøsken i Russland som i de kommende dager og uker vil stå overfor store moralske og etiske valg, og med trussel om lange fengselsstraffer om de av tros- og samvittighetsårsaker ikke vil la seg innrullere i hæren og kjempe mot et broderfolk i Ukraina.

Illustrasjonsbilde: Fra et møte blant uregistrerte baptister i Russland for flere år siden.

500 år siden Luthers nytestamente kom ut

I en tid som vår med mye åndelig mørke i Europa er det viktig å holde frem de virkelige lyspunktene! I går var det for eksempel på dagen 500 år siden Martin Luther ga ut Det nye testamente på tysk. Dette har siden gått under "Septembertestamentet av 1522." 

21.september 1522 var Luthers 'Das Newe Testament Deutzsch' i salg, vakkert illustrert av kunstneren Lucas Cranach den eldre. Septembertestamentet var annerledes enn alle andre utgaver av Det nye testamente på tysk. Det var nærmere grunnteksten, oversatt direkte fra gresk, men mer enn det: det var på et lettforståelig tysk. Luther hadde oppsøkt torg og markedsplasser for å lytte til folks dagligtale.

Luthers nyoversettelse ble en umiddelbar suksess, og ble etter hvert nærmest allemannseie. Det ble flittig brukt i hjem og skole.

Septembertestamentet ble raskt utsolgt. Førsteopplaget var på 3000 eksemplarer, og måtte derfor utgis i et nytt opplag allerede i desember samme år. Året etter ble dette Nytestamentet publisert i hele tolv nye utgaver, i Basel, Augsburg, Grimma og Leipzig. 

Men det var noen som ikke likte dette, deriblant humanisten Johann Cochlaeus. Han sa det slik: 

"Luthers nytestamente ble trykket opp og distribuert så vidt og bredt at til og med skreddere og skomakere, ja, til og med kvinner og uvitende personer som hadde akseptert dette nye lutherske evangeliet, og som kunne lese litt tysk, studerte det med den største iver som en sannhetens kilde."

Trærne er i ferd med å vise oss hvor deilig det er å slippe tak i ting

Mens jeg satt i hvilestolen min tidlig onsdag morgen denne uken, hørte jeg kakklingen fra Grågåsa over taket på huset vårt. Grågåstoget så jeg ikke. Deres vingeslag var for raske for meg. Men det er noe eget denne samtalen dem imellom på vei sørover. 

Høsten er kommet. Det er kaldere, Og fargene begynner å komme på lønnetrærne og bjørka. Det er så vakkert.

En venn av meg, Andy Raine, bosatt på den hellige øya Lindisfarne, og en av grunnleggerne av Northumbria Community, delte forleden dag et visdomsord på Facebook, som grep så tak i meg at jeg har valgt å oversette det til norsk: 

"Trærne er i ferd med å vise oss hvor deilig det er å slippe tak i ting."

"Alt har sin tid", sier Skriften. Det er en tid for å slippe tak for at ikke tingene skal få taket på oss. Vi må lære oss kunsten av å slippe taket for å bli plass til noe nytt. "Hvetekornet', sier Jesus 'må falle i jorden og dø, for hvis det ikke dør, blir det bare det ene kornet." Hemmeligheten og dybden i de ordene må læres mer enn en gang i livet.

Ofte har vi så mye i hendene at vi ikke har plass til å gripe Jesu utstrakte hender.

Nå er det en uke igjen

 Onsdag 28.september kl.1800 markeres 10 års jubileet til Kristi himmelfartskapellet i Raufoss baptistkirke med et seminar med PETER HALLDORF. Peter skal tale om 'Den vanskelige kjærligheten'.

Halldorf utdyper temaet slik:

"Tegnet på at vi gjør fremskritt på den åndelige veien er at vi vokser i kjærlighet. Men hva innebærer det? Hvordan vet man om man er drevet av frykt, av håp om belønning eller av kjærlighet?"

ANNE KRISTIN OG SVEN AASMUNDTVEIT blir også med oss!

Vi serverer suppe. Påmelding innen 26.september til 90525875 eller 99621281

Dagen avsluttes med kveldsbønn i Kristi himmelfartskapellet.

Lønnkammeret - der vi taler evighetens ord

Det finnes en reisemåte som kan ta oss lengre enn langt, for å bli i billedspråket fra et av folkeeventyrene. Jeg snakker om den indre bønnens vei og lønnkammerets hemmelighet. Der er tiden tidløs. Der tales evighetens ord, de tause og skjulte, som bare kan uttales ved å tie stille og stå stille innfor Guds ansikt. 

"For å forkynne evighetens ord behøver ingen å gå utenfor sitt kammer, ei heller treffe et menneske. For det ordet er ikke her eller der, det er allesteds, når det av Gud blir uttalt i det skjulte. Det ordet finnes på denne verdens torg og markedsplasser... Det er også i det skjulte kammeretog der er det renest - evighetens ord. Tidens skyer når ikke inn dit. Der virker det mektigst. Det er fra disse lyskilder, som alle evighetens ord som finnes i verden, har sin kilde. Alt som kommer fra Gud går sine egne veier til det åpenbare. Det talte og det synlige ordet er dråper fra Evighetens Ord, fra dens rikholdige kilde," skriver Kristusmystikeren Hjalmar Ekström i et brev til en for oss ukjent 'søster', 29.juni 1924.

Eller for å sitere en annen Kristusmystiker: "Ordet er deg nær, i din munn og i ditt hjerte." (Rom 10,8)

Et enklere bønnespråk

Hvorfor er vi så redd og forlegne for enkelheten? Det gjelder også bønnen. Hellige Birgitta av Vadstena har sagt det slik: "Jo nærmere vi kommer Gud, jo enklere blir vi." Det tror jeg er sant også når det gjelder bønnen. I Forynnerens bok finner vi disse ordene: "Vær ikke for snar med din munn, og la ikke ditt hjerte haste seg med å bære fram et ord for Guds åsyn! For Gud er er i himmelen og du på jorden, la derfor dine ord være få." (For 5,1)                                                                                                      

Den enkle bønnen, bønnen med få ord er synonymt med den modne bederen. 

Den enkle bønnen er også en del av den undervisningen Jesus selv gir om bønnen: "Når dere ber, skal dere ikke ramse opp mange ord likesom hedningene, for de tror at de blir bønnhørt når de bruker mange ord." (Matt 6,7)

Derfor er det ingen grunn til å kjenne forlegenhet om du har et enkelt bønnespråk og ber korte bønner! Tvert imot. Sannsynlig har du bedre kontakt med hjertet ditt.

Om å bli stående stille

Jeg ble visst ikke ferdig med å tenke på Isaks ord om at Gud skjuler seg i skyen. Den siste samtalen vår så langt fikk meg til å minnes ordene fra klagesangene 3,44: "Du innhyllet deg i skyer, så ingen bønn trengte igjennom."

Etter å ha dvelt ved dette bibelstedet en stund, kom jeg til å tenke på noe Hjalmar Ekström har skrevet i et av sine sjelesørgriske brev datert 29.juni 1924, her i min oversettelse: 

"Ja, hvilket under er det ikke, når et menneske finner den åndelige fattigdommens port, den trange, åpen. De som søker denne port er nok mange, men bare de som gjennom sin søken har erfart sin avmakt, har funnet sin søkens mål, nemlig avmakten. Da er det ikke mennesket som søker, men alene Gud - i forening med Kristus i henne. Og så springer lovprisningens porter opp på vidt gap. Når mennesket har sunket ned, sunket tilbake til sitt Intet, da springer Guds-lovprisningens porter opp i henne og dette er den fra himmelen nedfallende ild som fortærer henne, sakte men sikkert, det vil si, det som ennå gjenstår av mennesket til intet mer av 'noe' finnes igjen. Da står hun stille og taus som en lilje blant liljene i urtegården og gjør ingenting. Det at hun vender sitt ansikt mot solen, det er ikke av henne selv. Det er solens egen makt som drar hennes ansikt til seg. Ei heller taler hun på noen annen måte enn at hun står der stille, og gleder seg over alt som kommer til henne."