lørdag, juni 23, 2018

Hverdagslig lykke

Hverdagslig lykke det er når du tidlig en morgen kan drikke nytrukket Yorkshire-tea, kroe deg oppi sofaen og nyte hver eneste munnfull med denne vidunderlige smaken. Hverdagslig lykke er når noen av dine venner er så omtenksomme at de sørger for at du har et lite lager av Yorkshire tea slik at du kan smile mot morgendagen. Hverdagslig lykke er når noen gir deg en metallkoks til å oppbevare teen din. Hverdagslig lykke er å ha venner.

Hverdagslig lykke er å bla gjennom morgenferske dagsaviser, og spise ferskt Fjellbrød med jordbærsyltetøy. Aldri om jeg kommer til å klare meg uten papiraviser.

Hverdagslig lykke er å trekke på seg en genser når morgenen er kjøling.
Hverdagslig lykke er å gå rundt i huset barbeint.
Hverdagslig lykke er å høre hunden din snorke.
Hverdagslig lykke er å møtes med smilet til kjæresten din.
Hverdagslig lykke er å rusle til postkassen for å kikke etter en overraskelse.
Hverdagslig lykke er å høre fuglene synge og humla surre.
Hverdagslig lykke er å høre på Reiseradioen.
Hverdagslig lykke er å lytte til Arvo Pärt.
Hverdagslig lykke er å snakke med barna dine.

Hverdagslig lykke er å lytte til Herren som vandrer i hagen når dagen er blitt sval.

Jeg har så mye å være takknemlig for.

En forunderlig historie om de koptiske martyrene - Gud tar vare på sine

Mama Maggie er blitt en kjent og kjær skikkelse for mange kristne i Norge. Det skyldes ikke minst den fremragende velskrevne biografien til Eyvind Skeie (bildet).

I går fikk jeg siste nummer av magasinet Stefanus i posten. Det var svært gripende å lese historien som Johannes Morken gjenforteller i en artikkel han skriver om Mama Maggie.

Jeg var kanskje en av de aller første i Norge, kanskje den første til å fortelle om de 21 kopterne som ble drept for sin tros skyld i Libya. Det vil si, det var 20. Den 21'de var en muslim fra Ghana, som ble en kristen på grunn av det sterke vitnesbyrdet til de 20 kopterne og som ble halshugget sammen med dem. Jeg kan ennå huske at jeg fikk mange henvendelser etterpå om dette kunne medføre riktighet.

Nå forteller Mama Maggie noe som til nå har vært helt ukjent. Hun har det fra førstehånds kilder og hun sier selv at de er pålitelige. Det er ingen grunn til å tvile på det.

I forbindelse med møtene hun hadde for Stefanusalliansen nå i månedskiftet mai-juni fortalte hun historien om mannen IS-krigerne i Libya hadde leid inn som vakt for de 21 mennene. Mannen har fortalt at han så et syn, da de 21 skulle drepes i tur og orden. Himmelen ble mørk. I synet steg en svart drage opp fra vannet for å angripe hver og en av dem. Deretter så han en hvit ørn stige ned fra himmelen. Mennene i oransje kledde fangedrakter ble plutselig hvite foran øynene hans, og en hvit hest kom for å hente hver og en av dem.

Deretter faller mannen bevisstløs om. Han ble brakt til et sykehus der han ikke sov på tre netter, han var redd og skalv. Faren trodde at årsaken var at noen av de kristne hadde gjort noe med ham. Derfor fikk han tak i en kristen mann til å be for sønnen. Til denne mannen fortalte så vakten om synet han hadde sett. Denne historien har gjort et stort inntrykk i Egypt. Det gjorde det også på meg.

fredag, juni 22, 2018

Blant bønnens menn på Athos, del.1

Artikkelserien du er i ferd med å lese inneholder ukjent stoff for de aller fleste av mine lesere. Det er fortellingen om noen mennesker som levde i adskilthet og bønn, og jeg tror vi har noe å lære av dem, alle og enhver.
I mange hundre år har det bodd bedere på Athos i Hellas. I klostrene ble det bedt kontinuerlig, men munker slo seg også ned som eneboere i såkalte Kellion, et monastisk bosted vanligvis for en person men det kunne også være et sted for en liten kommunitet bestående av to-tre munker. Et av disse stedene heter Kolitsou. For å komme hit må man gå på beina i fire timer fra havna Daphne på Athos. Man går gjennom øde, solrike daler, dekket av skog og olivenhager. Dette området kalles Kapsala. I gamle dager bodde det hundrevis av bedere i dette dalføret, mange av dem var rumenere. Det finnes noen få igjen i dag. Noen av bostedene er i ferd med å gå tapt fordi det ikke har bodd folk her på mange år. Men du vil finne at det fortsatt bor munker her. Du kan se det på oliventrærne og sitrontrærne, at grøden høstes inn, men først og fremst ser du det på den brennende oljelampen foran ikonene.

Noen av disse kellia'ene har navn som Den hellige treenighetens Kellion, De hellige apostlers Kellion, Den hellige Stefanus Kellion, Alle helliges Kellion, De hellige Erkeenglers Kellion og Forløperens Kellion for å nevne noen. I fire av disse bor det bedende munker den dag i dag. De påtar seg ulike bønneoppdrag, blant annet for verden.

Kanskje den aller mest kjente av beboerne i Kolitsou var Hl.Agapius, som bodde i Den hellige treenighets Kellion på midten til slutten av det 18.århundre. Da tyrkerne angrep Athos ble hellige Agapius tatt til fange og holdt i fangenskap i 12 år. I disse 12 årene tjente han sine muslimske herrer som hadde kjøpt ham som slave, så trofast at de ga ham større frihet enn de andre slavene.

Etter en tid klarte Hl.Agapius å flykte på mirakuløst vis og klarte å ta seg tilbake til Athos. Hans foresatte ga ham en alvorlig reprimande og ba han returnere til sine tyrkiske eiere. Hl.Agapius adlød uten innvending. Når han kom tilbake fortalte han sin herre det som hadde skjedd. Hans eier og hans tyrkiske familie ble forundret over å se gudfryktigheten i livet til Hl.Agapius og de aktet ham høyt. Det at den hellige munken kom tilbake til sin eier førte til at slaveeieren tok de første skritt på veien til å bli en kristen. Etter en tid dro slaveeieren og to av hans sønner til Athos sammen med Hl.Agapius. De hadde kommet til tro på Jesus gjennom munkens handling og ville leve resten av sitt liv som munker på den hellige øya.

Fortsettes

Takk for at jeg får være barnet ditt

Herre, nå skal jeg være helt ærlig med deg. Av og til kan bakkene bli vel bratte, og du kan føles langt borte. Av og til og litt oftere enn jeg liker å innrømme kan du være litt vanskelig å forstå. Noen ganger forstår jeg deg ikke i det hele tatt. Det er som om vi er på to forskjellige slags kloder. Dine veier er ikke alltid mine veier, og jeg skulle gjerne likt at du svarte meg i går på det jeg spør deg om i dag. For det er av og til litt vanskelig å vente til i morgen og kanskje noen uker og måneder før du svarer.

Men jeg er nok ikke alene om å kjenne det slik, Herre. Det er mange som meg, særlig når bakkene blir bratte.

Men jeg er barnet ditt, og du gir meg lov til å bruke det mest intime ordet som finnes på deg - Abba!

Som barn får jeg lov til å stille slike spørsmål. Jeg får lov til å være frustrert.

Jeg forstår deg ikke, når jeg så gjerne vil gjøre det du har kalt meg til å gjøre, og svimmelheten gjør det umulig. Akkurat nå, Herre synes jeg det er i meste laget og får å være helt ærlig er jeg litt redd og litt lei.

Men, Herre jeg vil søke nattely hos deg. Send meg noen av englene dine, Herre til å passe på meg og andre som sliter med det samme som meg og andre ting som de ikke forstår seg på.

Takk for at jeg får være barnet ditt.

torsdag, juni 21, 2018

Gratulerer! Peter Haldorf er 60 år

Pinsepastoren, forfatteren, retreat-lederen Peter Halldorf fyller 60 år i dag. Det er Peters store fortjeneste at han har løftet fram igjen arven fra den tidligere kirken og hjulpet mennesker å søke dybdene i den kristne tros røtter og gjort det på en måte som gjør det lett forståelig for mange. Men ikke bare på en teoretisk måte, Peter Halldorf går veien selv. Mange er de som har fått hjelp på trosveien til å grave djupere i den tradisjonen de selv står i og ikke bare skrape på overflaten. Det har skjedd gjennom et omfattende forfatterskap, men også i personlige møter og samtaler. Peter Halldorf har en sjelden tilstedeværelse og en fenomenal hukommelse når det gjelder å huske navn og steder. Mange er nok blitt svært overrasket over at Peter har husket deres navn når de har truffet ham igjen lang tid etter at de traff ham første gangen. Han treffer jo så mange så hvorfor skulle han huske akkurat dem? Men det gjør Peter, og mennesker kjenner seg sett og bekreftet. Slik har jeg selv opplevd det. Dette er virkelig en Guds nådegave.

Tilstedeværelse er også et ord som passer veldig godt på Peters forkynnelse og undervisning. Stillferdig, lavmælt treffer ordene oss i et vakkert poetisk språk som berører. Av og til er det nesten som om Peter synger budskapet sitt. Slik høres hans svenske dialekt ut for oss nordmenn. Jeg har hørt mange si at de gjerne kunne ha hørt Peter preke en time til. Så bærer da også Peter med seg en atmosfære av fred.

Når man har tilbragt tid sammen med Peter gjennom noen år så er det en ting man legger merke til. Han har en egen evne til å omgås barn. Alltid lekende. Da dukker barnet opp igjen i Peter. Og barna ser ut til å trives stort i hans selskap. Når jeg ble pastor lærte jeg en ting av en gammel mann i den første menigheten jeg betjente: Gå aldri forbi et barn på vei opp til talerstolen uten å bøye deg ned for å snakke med barnet. Går du forbi barna har du ingenting på talerstolen å gjøre. Det er tydelig at Peter har forstått betydningen av dette.

Peter Halldorf er en trygg åndelig veileder i en tid med så mange forvirrende røster som vår. Flere av hans bøker er allerede klassikere.

Det er med stor takknemlighet at jeg i dag gratulerer ham med 60 års dagen. Jeg oppdaget ørkenfedrene og Den østlige kirkens åndelige rikdommer omtrent på samme tiden som Peter Halldorf. Det forandret mitt liv. Så har jeg fått så mye hjelp og oppmuntring gjennom Peters bøker og samtaler opp gjennom årene. Jeg er også djupt rørt over den omsorgen han har vist meg gjennom tunge sykdomsdager, gjennom personlige besøk i vårt hjem og gjennom telefonoppringninger. For meg er Peter en god og kjær venn. Jeg ønsker ham Guds rike velsignelse over dagen i dag og over alle dager som kommer, og ber om at han må erfare Guds gode fred, djupe kjærlighet og rause nåde.

Billedtekst: Peter Halldorf på besøk i vårt hjem i fjor.

Irakisk kristen kvinne holdt som sex-slave fire ganger av IS gjenforent med sin far

Dette er en av de sterkeste historiene jeg har lest.

Når IS stormet gjennom Irak, i et nøye planlagt folkemord på minoriteter, var Yazidi-kvinner deres primære mål. Disse kvinnene skulle utnyttes i den grusomme sex-handelen disse islamistene sto bak. Men også en del kristne kvinner ble kidnappet. Rita, en ung kristen jente fra Qaraqosh var en av dem.

26-åringen ble tatt til fange da IS invaderte byen. Hun ble solgt og kjøpt fire ganger ble som sex-slave før hun ble satt fri i 2017, men det er først nå i april i år, nesten fire år etter at hun ble tatt til fange at hun ble gjenforent med sin far.

Selv om hun hadde hørt at de militante islamistene fra IS hadde tatt over Mosul, var hun ikke klar over at de var på vei mot hjembyen hennes, Qaraqosh, og andre landsbyer i området. Når hun ankom Erbil, nektet drosjesjåførene å kjøre henne til Qaraqosh fordi de visste at IS hadde kommet dit. Men hun var fast bestemt på å reise videre. Selv de kurdiske Peshmerga-styrkene klarte ikke å stoppe henne. De advarte henne om at hun ikke var trygg. Da hun ankom, la hun ikke merke til at det var noe særlig forskjell, men naboene kunne fortelle henne at IS var underveis. Årsaken til at hun ville bli i Qaraqosh var hennes gamle far. Hun ville ikke forlate ham, og han kunne ikke flykte.

Sakte men sikkert mistet de kurdiske Peshmerga-soldatene kontrollen over området og IS overtok. De militante islamistene begynte straks å bryte seg inn i husene og de brukte høytalerne fra moskeene og ropte ut at folk måtte komme ut fra sine skjulesteder. De stjal alt av verdi og kjørte fram to busser som skulle frakte bort gamle menn og kvinner. Rita ble ført til Mosul. De ga henne et nytt navn, Maria, og hun ble solgt på sex-slave markedet.

Hennes første eier var en irakisk islamist tilhørende IS. Rita var i sjokk og forteller at hun ikke klarte å fokusere på det som skjedde omkring henne. Hun beveget seg som om hun befant seg i en drøm. Det gjorde eieren hennes svært sint. I huset befant det seg også en Yazidi- jente, Shatha. Hun var bare 14 år gammel og kjøpt som slave av den samme mannen. Gjentatte ganger ble de to kvinnene voldtatt. De var innesperret i et rom og tvunget til å se drapsvideoer som IS hadde laget. Rita forteller at hun var så traumatisert at ansiktet hennes ikke viste noen form for frykt. Da eieren spurte henne om hun var redd, svarte hun: "Jeg er ikke redd noen uten Gud."

Etter 6 måneder ble hun solgt til et annet IS-medlem, en saudi-arabisk mann bosatt i Syria. Hans marokkanske kone, ga Rita stadig juling. Hun fikk ingen mat annet enn brød og vann.

Etter fire måneder ble Rita forflyttet fra Raqqa, i det nordlige Syria, til Abu Kamal, en by nær den irakiske grensen, hvor hun led mye i nye seks måneder. Deretter ble hun forflyttet til Deir ez-Zor, 130 kilometer i nord-vestlig retning. I denne tiden ble hun solgt til en syrisk mann. Senere ble hun solgt som sex-slave til en rekke IS-soldater. Rita ble tvunget til å lese Koranen. De truet med å drepe henne om hun ikke ble muslim.

I september 2017 gikk styrker fra Den syrisk demokratiske fronten inn i Deir ez-Zor, den største byen i regionen, og hun ble endelig fri. Rita ble tatt med til et trygt område, til Qamishli, i en by i det nordøstlige Syria, på grensen til Tyrkia, Der har hun fått hjelp for sine traumer fra Den syriske kvinneunionen. Det tok henne en måned for hun turde å ta av seg sløret i frykt for represalier. Da hun ble gjenforent med sin far sa hun: "Det var som en drøm."

Billedtekst: Dette bildet ble tatt i forbindelse med den første gudstjenesten som ble holdt i forbindelse med at Qaraqosh ble satt fri.

Historien er fortalt til World Watch Monitor og oversatt av Bjørn Olav Hansen

Kjærlighetens vitner


Hvordan vet vi at vi er ufattelig høyt elsket av Gud når omgivelsene hele tiden krever at vi skal bevise at vi har eksistensberettigelse?

Kunnskapen om at man er elsket uten vilkår, før verden fremmer sine krav kan man ikke tilegne seg fra bøker, forelesninger, TV-program eller seminarer. Denne åndelige kunnskap kommer fra mennesker som gjennom sine ord og handlinger vitner for oss om Guds kjærlighet.

Disse mennesker kan finnes i vår nærhet, men de kan også bo langt unna eller ha levd for lenge siden. Deres vitnesbyrd forkynner Guds kjærlighets sannhet og oppmuntrer oss til å handle etter den.

- Henri Nouwen i boken: Bread for the Journey. Oversatt (C) Bjørn Olav Hansen

onsdag, juni 20, 2018

En undring - hvor er profetene?

Jeg går med en undring om dagen som ikke vil slippe tak i meg: Hvorfor er mange av våre dagers profetiske røster så omsvermet og ettertraktet, når Bibelens profeter ble nedsnakket og forfulgt?

Bibelens profetiske skikkelser avdekket synd i kongers liv, refset myndighetene og landets befolkning fordi de behandlet fattig, innvandrere, enker og farløse så dårlig. De ble utsatt for mishandling, tortur, fangenskap, forfølgelse. De hadde ikke mange venner. De var ikke omsvermet. De talte ikke så ofte, og bare når de hadde et budskap fra Herren.

Våre dagers profeter profeterer om en strålende framtid for deg, om hell og lykke og at du skal bli storligen velsignet. De refser ikke presidenter for at flyktninger blir fratatt sine barn og plassert i egne leire? De er fremgangsrike og økonomisk velstående, og taler ikke mot at rike blir rikere på bekostning av fattige og uføre. Våre dagers profetiske røster tilhører gjerne en velstående middelklasse og har sjelden eller aldri noe å si til samfunnet rundt dem.

Borte er profetenes radikalitet, budskapet født av Gud i ørkenen og ensomheten, i lidelsen.

Leonard Ravenhill sa noe viktig og tankevekkende:

"Samtidens profeter var fullt ut akseptert av Gud og fullstendig forkastet av mennesker." (Oversatt fra forordet til T.Austin Sparks: Prophetic Ministry. Mercy Olace Ministries)

Slik går jeg å undrer meg en onsdag ettermiddag omtrent midtsommers i 2018.En

Jøder i Sverige tvinges til selv å ta ansvar for sin sikkerhet

I motsetning til øvrige land i Norden får jøder i Sverige bare politibeskyttelse ved særskilte behov. Det fremkommer i en artikkel publisert av den svenske avisen Expressen i går.

- Det burde ikke være vårt ansvar å sørge for at vi er trygge, sier Aron Veständig, som er leder for Stockholms jødiske forsamling til avisen.

I desember i fjor ble molotov-cocktails kastet mot synagogen i Göteborg. Det kunne ha gått riktig galt. Et 40-talls jødiske ungdommer hadde da en fest i den jødiske forsamlingens lokaler. De luktet røyk. Heldigvis regnet det i Göteborg denne kvelden, og brannen ble slukket av seg selv. Men i følge brannvesenet hadde brannen kunne spredt seg til hele lokalet.

Nå står tre menn tiltalt for ugjeningen: en palestiner, en syrer og den tredje en statsløs mann. De er tiltalt for grov mordbrann. Rettssaken startet i forrige uke og dom ventes i løpet av sommeren.

Brannen i Göteborg er en påminnelse om hvor utsatt våre jødiske venner også er det i Norden. Dessverre er ikke beskyttelse av jøder en prioritert oppgave for svensk politi eller svenske myndigheter. Det er en skam!

Her er em link til artikkelen i Expressen:

https://www.expressen.se/ledare/naomi-abramowicz/sveriges-judar-tvingas-ta-ansvar-for-sin-egen-sakerhet-/?utm_medium=link&utm_campaign=social_sharing&utm_source=facebook&social=fb

Billedtekst: Den jødiske synagogen i Stockholm. Foto: Wikipedia

Kjærlighetens gjerninger

Ofte snakker vi om kjærligheten som om den var en følelse. Men om vi venter på en følelse av kjærlighet før vi elsker, lærer vi oss kanskje aldri til å elske særlig godt. Følelser er vidunderlige og inspirerende, men kjærligheten kan ikke bygge på en følelse. Å elske er å tenke, tale og handle i forvissning om at vi er uendelig elsket av Gud og kalt til å gjøre denne kjærligheten synlig her i denne verden.

Oftest vet vi hva ekte kjærlighet er. Når vi "gjør" kjærlighet oppdager vi at følelsene rekker å ta igjen gjerningene, selv om motparten ikke reagerer med kjærlighet.

- Henri Nouwen i boken: Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

tirsdag, juni 19, 2018

En livsviktig dag i vår felles kristne arv

Betydningen av denne dagen i kirkens historie går nok de fleste hus forbi. Dessverre. For slik burde det ikke være. Dette er en dag vi alle burde takke Herren for at Hans ord er blitt bevart.

Det er ikke noe jubileum, men det er i dag 1693 år siden den nikenske trosbekjennelsen ved vedtatt på kirkemøtet i Nikea (år 325). Det var keiseren selv, Konstantin, som kalte sammen en forsamling som skulle representere hele kristenheten. Bakgrunnen for kirkemøtet var utbredelsen av den såkalte arianismen, som var en trussel mot den tro som var overlevert fra apostlene. Arianismen representerte også en trussel mot kirkens enhet.

Så hva har dette å gjøre med kristne i 2018? Alt. Ganske enkelt, alt. Den arianske vranglæren dukker nemlig stadig opp igjen, og da er det godt at noen har tenkt før oss. Kruttet behøver man ikke å finne opp igjen på nytt. Keiser Konstantin kalte inn til dette første økumeniske kirkemøtet, i Nikea i år 325, som en reaksjon på en lære som ble forfektet av en prest fra Alexandria som het Arius. Kort fortalt lærte denne Arius at Kristus kun var et skapt vesen. Det strider klart mot Den apostoliske lære hvor det heter at Kristus ble født, ikke skapt. Dette fremkommer klart i Kolosserbrevet og Romerbrevet, hvor det heter: "Han er den usynlige Guds bilde, den førstefødte før alt det skapte. For i ham er alt blitt skapt..."(Koloss.1,15-16a) og Rom.8,29 "...så han skal være den førstefødte blant mange søsken."

Arius lærte at Sønnen er underordnet Faderen. I et av de få bevarte brevene etter Arius heter det: "Sønnen...skapt og grunnfestet før tidenes begynnelse, var ikke før han ble født." Med andre ord lærte Arius at Kristus ikke hadde eksistert før tidenes begynnelse. Det stemmer heller ikke med Den apostoliske læren. Det ser vi blant annet i Kolosserbrevet: "Han er før alt, og i ham blir alt holdt sammen." (Koloss.1,17)

Biskop Alexander av Alexandria ser ut til å ha vært den første til å ta avstand fra læren til Arius. Biskop Alexander bruker blant annet skriftsteder fra Johannes-evangeliet for å vise at Faderen og Sønnen er uadskillelige og av et vesen.

Ved kirkemøtet i Nikea utarbeidet biskopene en formulering for å uttrykke Kristi guddommelighet og hans enhet med Gud. De lånte et begrep fra gresk filosofi og ga oss en helt ny betegnelse: "homoousios", som kan oversettes med: "Av samme vesen."

Den nikenske trosbekjennelsen er altså et resultat av en nidkjærhet for den overleverte apostoliske troen, og dette er virkelig en grunn til å være takknemlig. Den nikenske trosbekjennelsen understreker at Kristus Ordet er uskapt og har eksistert fra evig tid slik som Faderen: "Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av sann Gud, født, ikke skapt, homoousios (av samme vesen) som Faderen." Den endelige utformingen av Den nikenske trosbekjennelsen fant sted på kirkemøtet i Konstantinopel i år 381. Dessverre er ordlyden blitt endret av Den romersk katolske kirken, og det er denne endrede ordlyden som blant annet blir brukt av Den norske kirke.

Den originale ordlyden er slik:

Jeg tror på en Gud, den allmektige Fader, Skaper av himmel og jord, av alt synlig og usynlig. Og på en Herre, Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, født av Faderen før alle tider, Lys av Lys, sann Gud av sann Gud, født og ikke skapt, av samme vesen som Faderen. Ved Ham er alt blitt til. For oss mennesker og for vår frelses skyld kom han ned fra himlene og ble kjød av Den Hellige Ånd og Jomfru Maria og ble menneske. Han ble korsfestet for oss under Pontius Pilatus, led og ble begravet, og sto opp igjen på tredje dagen ifølge skriftene, for opp til himlene, sitter ved Faderens høyre hånd og skal komme igjen i herlighet for å dømme levende og døde, og Hans rike skal være uten ende. Og på Den Hellige Ånd, som er Herre og Livgiver, som utgår fra Faderen, og som tilbes og æres sammen med Faderen og Sønnen, og som talte ved profetene. Og på en hellig katolsk og apostolisk Kirke. Jeg bekjenner en dåp til syndenes forlatelse. Jeg forventer de dødes oppstandelse og livet i den kommende verden. Amen.

En kort bemerkning: Katolsk betyr ikke her Den romersk katolske kirke.

Små steg av kjærlighet

Hvordan skal vi velge kjærligheten når vi har opplevd så lite av den? Vi velger kjærligheten ved å ta små steg av kjærlighet hver gang det gis en anledning til det. Et smil, et håndtrykk, et ord av oppmuntring, en telefonsamtale, et kort, en omfavnelse, en vennlig hilsen, en gest av medlidenhet, et øyeblikks oppmerksomhet, en hjelpende hånd, en gave, et økonomisk bidrag, et besøk - alt dette kan være små steg mot kjærligheten.

Hvert steg er som et lys som brenner om natten. Det tar ikke bort mørket, men det leder oss gjennom det. Når vi ser tilbake på de mange små kjærlighetsstegene, oppdager vi at vi har gjort en lang, herlig reise.

- Henri Nouwen i boken: Bread for the Journey. Oversatt av (C) Bjørn Olav Hansen

mandag, juni 18, 2018

Ervin Kohn anmelder rapper for jødehets

I følge nettutgaven til avisen Dagen anmelder Ervin Kohn rapperen Kaleh for jødehets. Det er bra. Uttalelsene til den norsk-iranske er så graverende og forkastelige og krenkende, at samfunnet må reagere. Jeg savner at norske kristenledere kommer på banen og støtter Ervin Kohn og det jødiske samfunnet i Norge. Det har vært veldig taust i det offentlige rom.

Det var fredag at rapperen Keleh deltok på en gatefest i Oslo, i kommunal regi, og hvor kan kom med sin usmakelige jødehets fra scenen. Arrangørene reagerte sterkt og har beklaget det hele. Kaleh ville aller nådigst beklage om noen av de mange barna som var tilstede ble støtt. Men han har ennå ikke kommet med noen offisiell beklagelse, og hans "beklagelse" på Facebook, er senere fjernet. Muligens er hele Facebook-siden hans tatt ned.

Det er ikke første gang den kjente rapperen Kaleh kommer med rasistiske og antisemittiske uttalelser. Det skjedde senest for få dager siden på hans Twitter-konto. Jeg skrev om denne saken på bloggen lørdag.

Ervin Kohn er forstander for Det mosaiske trossamfunn i Norge og nestleder i Antirasistisk-senter.

En plogspiss i Guds rike fyller 80 år

I dag vil jeg hedre en virkelig hedersmann i Guds rike. Reidar Paulsen (bildet) fyller 80 år i dag. Det er nesten ikke til å tro. Reidar Paulsen står som en bauta i norsk kristenhet. En pioner, en tydelig bibeltroende, raus, med stor åndelig innsikt og kunnskap.

Joda, det har blåst litt rundt ham, i enkelte sammenhenger har han vært kontroversiell, men slik er det med alle som stikker seg litt frem i den norske kirkevirkeligheten. Men Reidar Paulsen har ikke vært stridbar, men har løftet frem sider ved Guds ord som er blitt oversett og kanskje glemt. Det gjelder ikke minst Helligåndens gjerning i våre liv og i våre menigheter. En hjertens takk, Reidar fra en som dette fikk stor betydning for. Takk for at du har gjort det på en så trygg måte.

Og takk for at du inviterte Ed Silvoso til Norge og har arbeidet så ivrig for å etablere bønnefyrtårn rundt om i Norge. Himmelen vet hvilken stor betydning de er. I det hele tatt har du brakt litt mer himmel til jord, i form av Åndens gaver gitt til Kristi kropp.

Det er spesielt fra tiden da Reidar Paulsen startet tidsskriftet Visjon at jeg kjenner han. Et magasin som gjennom reportasjer ga oss et unikt bilde av hva Gud gjør rundt om på hans vide jord. Men her var også grundig bibelundervisning, og vi er fremdeles mange som savner dette magasinet. Heldigvis, til glede for mange har Reidar Paulsen fortsatt å skrive innsiktsfulle kronikker og kommentarer publisert både i avisen Dagen og på hans nettsted: www.basileia.no Kjære Reidar, fortsett med dette!

80 år er en anseelig alder, men det var da det virkelig tok av for Moses! Jeg ber om at Herren må gi deg mange gode år i et fruktbærende arbeid for Guds rike. Jeg låner gjerne øret til deg og jeg ser fremdeles tilbake med stor glede for den dagen jeg fikk tilbringe sammen med deg i hjemmet ditt for noen år siden. Den samtalen fikk stor betydning for mitt liv. Gratulerer med dagen!

En velsignelse

Ganske ofte får jeg spørsmål om den velsignelsen jeg pleier å lyse ved slutten av en gudstjeneste eller et seminar jeg holder. Jeg har hatt lignende keltiske velsignelser i tankene, når jeg formulerte denne. Den lyder slik:

"Herre, takk at når vi går ut av kirken denne formiddagen så har du gått foran oss. Vi ber om at vi må få nåde til å sette beina våre opp i fotefarene dine. Du er alltid foran oss. Det gir stor trygghet. Du er veien.    

Takk for at du er ved min høyre side, såvel som ved min venstre side. Du er bak meg. Du kjenner meg så godt. Du kjenner alle mine skrøpeligheter, mine feil, mine mangler, min angst, min tvil, alle mine spørsmål og min synd. Likevel er du over meg med all din nåde, barmhjertighet og tilgivelse. Og du er under meg med dine evige armer. Og når jeg faller, faller jeg pladask opp i armene dine. Du løfter meg opp på fanget ditt og jeg ber om nåde til å bikke hodet mitt inn til brystet ditt, for å høre hjerteslagene dine og hvert av dem forteller det jeg innerst inne lengter etter å høre: hvor inderlig høyt du elsker meg."

Jeg synes dette bildet med det vakre lyset er en god illustrasjon til denne velsignelsen.

søndag, juni 17, 2018

Østerrike utviser 60 imamer og stenger 7 moskeer

Østerrike stenger nå syv moskeer og utviser 60 imamer. 'Parallellsamfunn, politisk islam og radikalisering har ingen plass i vårt samfunn," sier forbundskansler Sebastian Kurz (bildet).

Østerrike har en befolkning på 8,8 millioner. Av disse er rundt 600.000 muslimer, de aller fleste med tyrkisk bakgrunn. Før han ble valgt til forbundskansler var Sebastian Kurz intregreringsminister. I denne rollen bidro han i 2015 til å få igjennom en ny lov som forbyr finansiering fra utlandet for religiøse grupper og som gjorde muslimske foreninger ansvarlige for å ha et positivt syn på det østerriske samfunnet. De 60 imamene som nå må forlate Østerrike har gjort seg skyldige i å motta penger fra utlandet.

Men det er også en annen årsak til at de syv moskeene stenges, og de 60 imamene utvises. I april i år ble det avslørt gjennom bilder som ble spredt, blant annet via sosiale medier, at barn i en moske spiller i et skuespill som skal vise slaget ved Galipoli. De små barna bærer uniform, vifter med tyrkiske flagg og spiller så døde. 'Likene' ligger på rekke og rad, drapert i tyrkiske flagg. Slaget ved Galipoli handler om en aksjon under 1.verdenskrig som fant sted på den tyrkiske halvøya Galipoli fra april 1915 til januar 1916. En kombinert britisk-fransk ekspedisjon ble etablert for å gjenerobre Konstantinopel, våre dagers Istanbul. Operasjonen mislykkes og det ble store tap på begge sider.

Moskeen hvor skuespillet ble vist tilhører Forbundet for tyrkisk-islamske kulturforeninger, som har sin base i Köln og som er en del av Tyrkias religionsdepartement, Diyanet. De har beklaget at dette fant sted.

Men myndighetene i Østerrike vil ikke ha noe politisk-islam i landet. Tyrkia reagerer på sin side sterkt på at moskeene stenges og imamene utvises. De kaller det hele "anti-islamsk og rasistisk."

Sebastian Kurz tilhører det konservative partiet ÖVP som styrer sammen med det høyrepopulististiske partiet FPÖ.


Herre, gi meg mer tålmodighet

Herre, gi meg større tålmodighet med dem som klager over at det er blitt kaldere og at det regner. I mange uker nå har de hatt sol og varme, men når været skifter, klager de over at nå er sommeren over. Meterologen ser alvorlig ut og sier: "Det er fare for regn ..."

Fare for regn!

Og vi ser solsvidde åkrer som skriker etter regn. Åkrer som er døde.

Men, sommeren er visst over! Vi har fått noen dager med regn og litt lavere temperaturer. Og folk kaster seg over tastaturet og stønner. Ikke av varmen, men over at solen er blitt borte!

Herre, de står opp om morgenen. De fleste av dem kan se, de kan gå, de er ikke lamme, de kan spise, selv uten hjelp. De er ikke svimle og må holde senga. De hører, så de kan lytte til musikk, eller gode ord. Ser de rundt seg kan de se skjønnheten i ditt skaperverk. En regndråpe i ei Marikåpe! Det er jo så vakkert.

Men de ser ikke, Herre, de leter bare etter sola. Skyene skygger for den.

De ser ikke underet i skyene. I regnet. I væten, som gir oss grøden.

Herre, fri oss fra sutringen, fra klagene, og lær oss til å være takknemlige for det alminnelige livet. Alle disse selvfølgelighetene som utgjør dagene våre. De vi ikke ser, men som vi vil sørge over når de blir tatt fra oss.

Herre, jeg er visst en ganske utålmodig fyr. Du har mye å ta tak i når det gjelder meg. Jeg er sikker på at de to englene mine, som følger meg, er slitne av og til og at de ser frem til å ta seg en pust i bakken den dagen jeg er hjemme hos Deg.

Herre, dagene mine er ikke som før. Jeg kan ikke gå ut lenger uten støtte eller rullestol. Jeg er svimmel og ustø, og skjelver. Det er mange ting jeg så gjerne skulle ha gjort. I går. Men også i dag og i dagene som kommer. Gi meg tålmodighet til å se miraklene dine i de små hendelsene - og glede meg.

"Rør ikke Guds salvede!"

Noen ganger kan man tenke vel høye tanker om seg selv, og andre. Jeg tenker ganske ofte på hvor veldig annerledes våre venner fra den tidlige kirkens historie reagerte når noen ville vigsle dem til biskop. Mange av dem rømte! De ville slett ikke høre slik tale. De følte seg uverdige, og måtte i noen tilfeller tvinges til å bekle kirkelige embeter. Noen av disse igjen stakk av når anledningen bød seg, og gjemte seg, eller de trakk seg etter kort tid i embetet. Det var slett ikke falsk ydmykhet. De forstod at den som opphøyer seg selv, vil falle en dag. For dem var det viktig å stille bakerst, ta den siste plassen, være en tjener.

Ikke slik i dag.

I dag opphøyes mange til å bli noe veldig. Enten av dem selv, eller andre. De har spesielle gaver, må vite. De er annerledes enn oss andre. De er salvet, og vi får høre: Rør ikke Herrens salvede! I det ligger det en uutalt trussel om at det vil gå deg ille om du stiller spørsmål.

Så annerledes de Herrens vitner fremstår som vi leser om i Det nye testamente. Herrens apostel, Paulus, skriver:

"... for jeg vil ikke at noen skal gjøre seg større tanker om meg enn de får når de ser og hører meg..." (2.Kor 12,6)

Til menigheten i Roma skriver han: "Ved den nåde jeg har fått, sier jeg til hver enkelt av dere: Tenk ikke for store tanker om deg selv, men tenk sindig." (Rom 12,3)

Og når Peter og Johannes står foran den lamme ved Fagerporten i Jerusalem har de ingen ting å vise fram: "Sølv eller gull har jeg ikke, men det jeg har, vil jeg gi deg." (Apg 3,6)

Ved en annen anledning forsøker noen å gi heder og ære til Paulus og Barnabas, ja, folkemengden tror de er guder. De hang blomsterkranser rundt deres hoder: "Men da apostlene Barnabas og Paulus hørte det, flerret de kappene sine, løp fram i mengden og ropte: Hva er det dere finner på? Vi er jo alminnelige mennesker akkurat som dere. Vi forkynner dere evangeliet..." (Apg 14,14-15)

Vi merker oss hvordan de to apostlene beskriver seg selv: alminnelige mennesker!

NB! Du finner ikke et eneste eksempel i Det nye testamente på at apostlene eller profetene eller lærerne eller evangelistene, eller for den saks skyld menighetenes tilsynsmenn opphøyde seg selv. Når Paulus snakker om de syner og åpenbaringer han er blitt gitt, så omtaler han seg selv som et menneske han kjenner. I samme sammenheng sier han: "Et MENNESKE i Kristus." Det er hans identitet. Derfor blir det underlig når vi i dag opphøyer noen tjenestegaver til nesten å være guddommelige.

Når Bibelen misbrukes

Sjeldent har vi sett et mer graverende misbruk av Bibelen, som når den amerikanske justisministeren bruker Romerbrevet for å forsvare at amerikanske myndigheter tar barna fra ulovlige innvandrere og plasserer dem i egne leire.

Jeff Sessions (bildet) uttalte følgende på et møte i Fort Wayne i delstaten Indiana torsdag:

"Jeg vil sitere for dere apostelen Paulus og hans kloke forordning i Romerbrevets kapittel 13," og så la han til: "Regjeringens lover må adydes siden Gud har fastsatt dem for å opprettholde orden."

Men det er samtidig en del andre bibelsteder den amerikanske justisministeren hopper bukk over! Som for eksempel 2.Mos 12,49: "En og samme lov skal gjelde for den som er født i landet, og for innflytteren som bor hos dere."

Eller 2.Mos 22,21: "Du skal ikke undertrykke og ikke gjøre urett mot en innflytter..."

Eller hva med 5.Mosebok 10,17-19a: "For Herren deres Gud er Gud over alle guder og Herre over alle herrer, den store, mektige og skremmende Gud som ikke gjør forskjell og ikke lar seg bestikke. Han gjør rett mot farløse og enker og elsker innflytterne i landet, så han gir dem mat og klær. Dere skal elske innflytterne, for dere var selv innflyttere i Egypt."

Vi kan bevege oss over i Det nye testamente som sier det samme. I Lukas 3,11 kan vi lese: "Han (Jesus) svarte: Den som har to kjortler, skal dele med den som ikke har noen, og den som har mat skal gjøre det samme."

Hebr.13,2: " Glem ikke å være gjestfrie, for på den måten har noen hatt engler som gjester, uten å vite det."

Politikere som Session skjuler seg bak at de er innsatt av Gud, men setter seg selv ut over det Bibelen sier. De er selektive i de versene de velger ut, for å kunne forsvare sin egen politikk. Det er et ord for dette: usmakelig! Det er skremmende når en politisk leder bruker, eller skal vi heller si, misbruker, Guds ord for å heve seg over kritikk av makten som utøves. I praksis sier man da at man alltid gjør det rette fordi makten er jo gitt dem av Gud. Politikerne skal verne om menneskers liv og frihet, og som kirke er vi ikke kalt til en servil underleggelse av statsmakten. Tvert om! Vi skal være SALT og saltet svir.
Det er tydelig at Session glemmer amerikansk historie. Landets nåværende innbyggere stammer jo fra folk som måtte flykte og fant et fristed i det som skulle bli USA. Og det er skremmende å se at politikere, som snakker så varmt om familien, er villige til å ta barn fra andre familier og overlate dem til et liv adskilt fra sine foreldre i en leir.
Billedtekst: Justisminister Jeff Sessions. Foto: Wikipedia.