La oss ta stemmen vår tilbake

Lenge har vår sjelefiende forsøkt å bringe oss til taushet ved å gi bort stemmen vår! Nå er tiden kommet da vi må ta stemmen vår tilbake. Så mye står på spill.

Han har gjennom kirkens historie brukt forfølgelse for å skremme oss. Så gjør han oss forlegne, og vil på den måten forsøke å nøytralisere og bringe Guds folk til taushet. Vi er redd for konsekvensene av å stå frem, at vi skal støte noen.

Nå er tiden kommet for å ta tilbake stemmen vår, for: "De har seiret over ham i kraft av Lammets blod og det ord de vitnet. Og de hadde ikke sitt liv kjært, like til døden." (Åp 12,10)

"Men da de så Peter og Johannes' frimodighet, og skjønte at var ulærde lekmenn, undret de seg. Og de kjente dem igjen, at de hadde vært sammen med Jesus." (Apg 4,13)

En drøm

Den eldre predikanten ble invitert til å tale. Det var mørkt i salen der noen satt ganske spredt. Han sto der stille og taus. Tausheten varte lenge, så mye at noen ble utålmodige og gikk. De gikk inn i en annen sal, som nærmest var flombelyst. Det kom støy ut av dette rommet.

Så begynte den eldre predikanten å tale. Stillferdig. Det var tyngde i ordene. Plutselig begynte han å lyse, og lyset spredte seg i salen. Det var små lys som brant og det lyste så sterkt i mørket som omgav de som satt der. Fra den andre salen kunne man av og til høre støyen.

Fra en drøm natt til fredag  22.september 2023/Bjørn Olav Hansen (c)

Fornyet bønneliv

 I løpet av de siste månedene har jeg fornyet min forpliktelse til bønn. Det er ikke det at jeg ikke ba, det er at jeg tillot meg selv å bli overarbeidet og bønnelivet mitt ble spredt. Det var som å spise lunsj mens jeg løp.

Jeg vil oppmuntre deg - bønn virkelig virker. Konsekvent, proaktiv og målrettet bønn vil endre ting. Det er en historie i Lukas 18 om kvinnen som nektet å gi opp i sine forsøk på å få rettferdighet. Hun var så pågående at selv om dommeren ikke fryktet Gud og absolutt ikke brydde seg om henne, ga han etter.

Budskapet i denne lignelsen er ikke at Gud er som en urettferdig dommer. Budskapet er at vi skal være som kvinnen som ber om de samme tingene om og om igjen. 

Det er som å ta en slegge til en murvegg. Jeg pleide å jobbe med riving av hus da jeg gikk på bibelskole. Teamets jobb var å komme inn og rive i stykker huset til bare rammen var igjen. Gipsvegger var ikke et problem, men noen ganger møtte du en mursteins- eller betongvegg. Et slag med slegge ville ikke engang gjøre et bulk. Veggen ville bare le av oss. Du måtte slå den gjentatte ganger.

På utsiden så det ut som ingenting skjedde. Men internt usynlige små sprekker ble materialisert. Det velkjente sugerøret som brakk kamelens rygg brakk egentlig ikke kamelens rygg. Det var alt annet før det. Det lille sugerøret bare dyttet det til vippepunktet. Plutselig traff du veggen for tjuende gang, og den begynte å smuldre. Det er slik vi skal be!

Jeg har sett noen fantastiske svar på bønn de siste månedene. La meg oppmuntre deg, ikke gi opp!

- Ron Cantor, Tel Aviv, Israel. Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen (c)

175 år siden svensk frikirkelighet så dagens lys

I dag er det ganske nøyaktig 175 år siden svensk frikirkelighet så dagens lys. Den 21.september 1848 gikk noen menn og kvinner ned i vannet utenfor Borekulla gård og lot seg døpe. Senere grunnla de Sveriges første frikirkelige forsamling, som så langt man kjenner til er den første demokratiske forsamlingen i vårt naboland. 

Men det finnes opplysninger som tyder på at den første baptistiske dåpshandlingen fant sted året før, nemlig den 23. juni 1847 i Östansjö (i den nåværende kommunen Örnsköldsvik).

Vanligvis sies det imidlertid at dåpshistorien i Sverige begynte like etter mørkets frembrudd 21. september 1848, da en liten gruppe på åtte personer gjennomførte en baptistisk dåpshandling  i Vallersvik i Landa sogn, ved Frillesås på Hallandskysten. Å døpe noen uten å være prest i Svenska kyrkan var på den tiden en alvorlig forbrytelse.

I løpet av de første dagene ble baptistene utsatt for forfølgelse fra svenske myndigheter. Å samles til egne gudstjenester var forbudt ifølge konventikkelplakaten, og å lede slike gudstjenester var straffbart. Bevegelsens ledere ble bøtelagt og fengslet, og forgrunnsfiguren F.O. Nilsson, ble til slutt forvist i 1850. Baptister ble forbudt å gifte seg og barna deres ble ansett som uekte. Da foreldrene nektet å la sine nyfødte barn døpes, med henvisning til at de senere i livet skulle få velge selv, gjennomførte myndighetene i flere tilfeller tvangsdåp.

Billedtekst: Midtsommernatten 1886 var kunstneren Gustaf Cederström tilfeldigvis vitne til en baptistdåp. Begivenheten gjorde sterkt inntrykk på ham og han malte maleriet «Sommarnatt i Sverige», også kjent som «Baptistene».

Jeg har gjort Herren til min bolig i en usikker verden

Det er mye med Parkinson som er skremmende. Jeg er inne i en fase hvor jeg er ustø, svimmel, stiv og med mye smerter. Det skaper uro og usikkerhet. Jeg må derfor skape trygge rom rundt meg. Huset vårt, er et slikt trygt sted. Her er jeg kjent, her har jeg noe å holde meg fast i. Men nå er også huset gyngende grunn under føttene, om jeg kan si det slik. Vi har fått noen store utfordringer:

Fordi min beveglighet er betydelig mindre er adkomsten til huset en utfordring for både May Sissel og meg. Det begynner å bli langt å gå fra garasjen til huset vårt med rullator, og adkomsten er ubrukelig med rullestol. Behovet for en ny adkomst er stor, men dette koster mye penger - penger vi ikke har. Den andre utfordringen er et bad, som må tilrettelegges for meg. det er mer en 30 år gammelt, og jeg kommer ikke lenger inn i dusjen.

Det er heller ikke bare å flytte. Huset gir meg trygghet i en utrygg hverdag.

Så du forstår at vi har mye å  tenke på disse dagene, May Sissel og jeg. Be gjerne for oss.

Jeg tenker mye på en Salme for tiden: "Du har vært en bolig for oss fra slekt til slekt. Før fjellene ble født, og du skapte jorden og jorderike - ja, fra evighet til evighet er du Gud." (Salme 90,1-2)

Gud er min bolig. Jeg søker min trygghet hos Ham. Jeg bor ikke i fryktens hus, men kjærlighetens, fordi jeg har gjoort Herren til min bolig.

Ledig for taleoppdrag

 Jeg er ledig for taleoppdrag i 2024. Jeg taler gjerne i gudstjenester, lag, foreninger, husgrupper og tilbyr også seminarer om det personlige bønnelivet, tidebønn og Jesusbønnen.

Send en sms til 90525875 så ringer jeg deg opp igjen.

Jeg sørger over tilstanden i dagens kirke

"Jeg sørger over det faktum at brorparten av dagens kirke ikke lenger er underordnet Kristi herrevelde. Hun er i økende grad formet av individualister som lever og tilber ifølge deres rasjonelle selvliv og personlige preferanser, i stedet for forsakelse og underordning til Den evige sannhet.

Jeg anser dette for å være den primære beskrivelse av de organiske bevegelser innenfor kirken som krever å få tolke Skriften for dem selv, fristilt fra 2000-årig visdom. 

Vi 'hører' Gud for oss selv og vi ansvarliggjøres ikke overfor den visdom som de oppnådde som har gått foran oss, slik ar vi kan tilpasse oss og bygge bro med evigheten.

Våre åndelige ører er blokkert av humanisme og materialisme, av politisk og kulturell orientering, og som sådan, kan vi knapt nok høre Gud mer i Hans ord."

- Ina Steyn i boken: 'Host the King', 2023. Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen  Boken har undertittelen: 'An Ancisent Strategy for the Kingdom of  God in any generation".  

Herren skal sende en bønnenød over Norden

I juli 2016 hadde Gösta Bergkvist, kjent som 'sameprofeten', et syn om en bønnenød Herren vil sende over sitt folk i Norden. Synet kom til ham tre ganger, tydeligere for hver gang. Jeg anser innholdet så viktig at jeg har valgt å oversette det til norsk, for å gjøre synet kjent blant norske forbdere:

Jeg tror at kvinnene i synet også kan representere menighetene i Norden. Menigheten blir ofte sammenlignet med kvinner i Bibelen.

Her følger nå Göstas egne ord/Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen ((c)

Synet jeg fikk se handler om behovet for bønn som kvinner måtte bære gjennom tårer over Norden, samt over Kolahalvøya og Karelen.

Jeg fikk se tre kvinner på Treriksröset, der de nordiske landene møtes. Den svenske kvinnen sto i midten, den norske kvinnen sto vendt mot landet sitt og den finske kvinnen sto vendt mot landet sitt. På Island var det en kvinne og på Grønland en inuitt inuitkvinne. På Kolahalvøya sto en samisk kvinne. Alle kvinnene hadde tomme skåler i hendene.

Så så jeg en hånd, som jeg oppfatter som Guds hånd, som holder en kopp med teksten "tårer". Denne hånden helte tårer i skålene som kvinnene på Treriksröset holdt. En stemme ba dem drikke opp tårene. Da de hadde drukket opp tårenes vann, kom nøden over dem, og de begynte å gråte tårene sine ned i skålene. Det bare rant over av tårer.

Så fikk jeg se hvordan den norske kvinnen ble tatt i ånden til Island.

Hun helte tårevannet i skålen til den islandske kvinnen, og oppfordret henne til å drikke av tårevannet i bollen. Så gråt hun skålen sin full av tårer, fylt av den samme nøden for sitt land.

Så ble hun ført til Grønland, til inuittkvinnen. Hun fylte skålen med tårer, og oppfordret henne også til å drikke av tårene. Så ble hun også grepet av nød for landet sitt og gråt skålen sin full av tårer. Den finske kvinnen ble brakt til Kolahalvøya til den samiske kvinnen. Hun helte tårevann fra skålen sin og fylte skålen til den samiske kvinnen, som igjen ble grepet av samme nød etter å ha drukket vannet, og ropte sin nød over landet hennes. Den spredte seg ned over hele Karelen, ned mot Ladoga.

Ting begynte å skje over hele Sverige. Jeg fikk se rekker på rekker av mennesker over hele landet vårt, menn og kvinner, unge og gamle mennesker. De tre kvinnene ved Treriksröset reiste seg til den første rekken av mennesker og helte tårevannet i deres åpne hender. Disse menneskene snudde seg og gikk videre til neste rang, alle gråt og alle ble grepet av bønnbehov for landet vårt. Dette fortsatte nedover over hele landet.

Samtidig skjedde det samme i Norge og Finland, Island og Grønland, Kolahalvøya og Karelen ned til Ladoga. Fra begynnelsen var alle landene dekket med noe som lignet et teppe av mose. Den ble gjennomvåt av alle tårene og så rullet den bort, fra toppen av landet og ned. Under mosedekket lå et hvitt klede, som dekket alle disse landene. Da det ble synlig, ropte alle mennesker i hvert land om nåde og frelse for landet sitt.

Tårene rant nedover Öresund. Så kom inuittkvinnen dit og tømte tårevannet ut i Öresund, som var blandet med tårevannet fra Sveriges land. Tårene la seg som krem, solid blank og gjennomsiktig, og fløt som krem ​​på toppen av vannet.

I Danmark gikk en kvinne på stranden. Da hun så noe komme og flyte på vannet, ble hun nysgjerrig og lurte på hva det var. Hun tok den opp med hånden og kjente den mellom fingrene. Da hun kom i kontakt med tårene, ble hun grepet av det samme behovet for landet sitt, og det samme skjedde i Danmark, som skjedde i de andre landene.

Så så jeg at den hvite duken ble dratt bort i land etter land. Under var det modne kornåkre.

Det var på tide å høste!

Bibelsteder jeg fikk i forbindelse med synet:

​"Hur skulle jag kunna lära dig bedja om icke genom nöd?" Job. 36:19 (1917 års översättning)

"De som sår med gråt, skal høste med fryderop. De går gråtende og bærer den sæden de sår ut, de kommer hjem med fryderop og bærer sine kornbånd." (Salme 126,5-6) 

"Mine tårer er gjemt i din flaske. Står de ikke i din bok?" (Salme 56,9b)

"Du har gitt dem tårebrød å ete og tårer å drikke i fullt mål." (Salme 80,6)

Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen (c)

Gjenoppdag Bibelens profetiske tekster om endetiden

Hvis verdien av en lære skal bedømmes etter hvor ofte den forekommer i Det nye testamente, er eskatologi – læren om de siste ting – et av kirkens viktigste budskap. Bare emnet frelse og forsoning er større og mer omfattende.

Gjenspeiles denne bibelske vektleggingen av emner med tilsvarende hyppighet i kirkenes prekestoler og teologiske utdanning? Neppe. Eskatologi er det forsømte faget, ja, det foraktede faget i mange sammenhenger.

Og fortsatt. Jesus er Det nye testamentes største eskatolog og han underviser kapittel etter kapittel om tegnene som vil gå forut for hans andre komme. Paulus nevner på sin side sammenlignende dåpen 13 ganger, nattverden bare to ganger, men hele 50 ganger Jesu annet komme.

Sier ikke det oss noe? Hvorfor snakker vi så lite om det Jesus og apostlene hans snakker så mye om? Er ikke det i seg selv et tegn på at vi lever i en tid med åndelig frafall? Noen ganger forsvares denne stillheten med at vi ikke skal spekulere i tider og øyeblikk og at det er åndelig eskapisme å drømme om det himmelske.

Men sannheten er stikk motsatt. Det er du som har blikket festet på det himmelske med evigheten som mål, som i praksis er villig til å ofre flest her på jorden. Og det hellige liv er en konsekvens av troen på at Jesus kan komme tilbake i dag. Kommer han ikke før "i morgen" kan vi fortsette å sove en liten stund til.

I tider med åndelig vekkelse blir kunngjøringen om Jesu annet komme vanligvis ropt fra talerstolene, og frelsesdagen er alltid her, ikke i morgen. Faktisk handler mange av de mest elskede salmene og sangene nettopp om det himmelske håpet.

Kirken må våkne! Vi lever i en veldig sen tid. Kirkens forkynnelse skal våkne, ikke ligge i dvale. Måtte det bli slutt på all prekestol-tid okkupert av innadvendte filosofiske utstillinger, livstrener-peptalk eller semi-religiøse politiske taler. Forkynn Ordet! Forklar de bibelske tekstene, ikke partiprogrammer eller dine egne visjoner og drømmer.

Det er på tide at Sveriges avkristnede befolkning får høre sannheten om at Jesus skal komme tilbake. For en dag er han her igjen. Enhver borger har rett til å vite dette, og presten eller presten som holder tilbake denne store og viktige sannheten er skyldig i uredelig oppførsel.

Hva skriver du? Hva sier Bibelen? Hva sier kirkefedrene?

"Vi tror på Gud den allmektige Fader, himmelens og jordens skaper. Vi tror også på Jesus Kristus, hans enbårne Sønn, vår Herre [...] som sitter ved Gud den allmektige Faders høyre hånd, og derfra Han vender tilbake for å dømme levende og døde» (Apostolisk trosbekjennelse, ca. 200 e.Kr.; min kursiv).

Alle evangeliske kirker, historiske og nyere, bekjenner disse ordene om Kristi "gjenkomst for å dømme levende og døde". Mange ønsker å høre mer om dette. Menighetene vil igjen fylles av nysgjerrige søkende når de profetiske tekstene begynner å bli forklart og Ordet står i sentrum.

Bibelen er en profetisk bok som forutsier, med noen ganger forbløffende nøyaktighet, tiden som vil gå før Jesu andre komme. Og tidens tegn hoper seg opp rett foran øynene våre.

Jesus selv snakker oppsummert om tre store tegn, som hvert av dem har mye å si om:

• Israel - Bibelen snakker om paktsfolket Israel som vintreet og oliventreet hvis velsignelser selv vi goyim (hedninger) mottar med åndelig liv. Men bildet av fikentreet er unikt for Israel. Når den spiren, som skjedde i 1948 ved nasjonens gjenfødelse og i 1967 da hedningenes tid tok slutt i Jerusalem, nærmer returen seg med stormskritt.

• Kirken – nøkkelordene her er frafall, forfølgelse og vekkelse.

• Globale hendelser - med naturkatastrofer, eskalerende konflikter og ekstrem umoral.

Tidens tegn er veldig tydelige: Snart kommer Jesus tilbake!

- Sven Almkvist, lederskribent i avisen Världen idag/Til norsk ved Bjørn Olav Hansen

Åpenbaringsboken er høyst tidsaktuell

Jeg absolutt elsker Åpenbaringsboken. Det er for meg den mest relevante og spennende boken i hele Bibelen. Selvfølgelig elsker jeg alle 66 bøkene, men det er noe helt spesielt og levende som involverer Åpenbaringsboken.

Det er åpenbaringen av Jesus Kristus og hans endelige plan for forløsning (og hans seier over denne verdens gud) gitt av Gud til ham for å bli åpenbart for hans tjenere. Begrepet "Åpenbaring" kommer fra det greske ordet "apokalypse/apokalupsis" som betyr avsløring eller avdekking. Derfor er selve boken åpenbaringen, avsløringen, avdekkingen av Herren Jesus Kristus, Yeshua vår Messias.

Interessant nok er omtrent 278 av de 404 versene referanser til flere hundre skrifter fra Det gamle testamente som er fremhevet i denne fantastiske boken. Den beskriver tronromsaktivitet; den utrolige syvfoldige åpenbaringen av Herrens herlighet som øverste konge og dommer; Åndens virksomhet gjennom syv menighetstider; avslører det som tidligere har vært skjult; og kulminasjonen av denne tidsalderen som leder inn i Rikets tidsalder når Herren selv kommer tilbake med sin brud for å herske og regjere på planeten Jorden i 1000 år.

For tiden skaper Kristi Ånd i oss et folk for disse fantastiske siste-dagers profetiske oppfyllelser.

- Paul Keith Davis/Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen (c)

Yom Te'ruah - mysteriet om Guds femte fest

 Denne helgen vil Israel feire «Rosh Hashanah-feiringen, «det jødiske «nyttåret». Og mens mengder vil engasjere seg i en mengde religiøse tradisjonelle aktiviteter, er det få som innser at de fleste av feiringens praksis, så mye som vi liker dem, faktisk er menneskeskapte og har lite å gjøre med det opprinnelige bibelske budet angående denne femte høytiden som Gud ga sitt folk Israel.

Faktum er at Israel, fortsatt delvis blindet med hensyn til vår nasjonale identitet og vårt kall, er mer knyttet til hennes rabbinske tradisjoner enn til hennes bibelske røtter. Følgelig er de fleste jødiske folk som kaller denne femte høytiden "Rosh Hashanah" (årets hode), ikke klar over at det aldri har vært en hellig dag med det navnet som Gud befalte oss å holde i Bibelen, eller at en "Ny Årsfeiring har aldri blitt bibelsk ordinert for denne tiden av året.

SÅ HVA HANDLER DEN FEMTE FESTEN OM?

I 3. Mosebok 23:23-25 sa Gud til Moses: "Tal til Israels barn og si: 'I den syvende måneden, på den første dagen i måneden, skal dere ha en sabbatshvile, ZICHRON TERUAH, (et minne hvor man blåser eller basunerer), en hellig sammenkomst. Du skal ikke gjøre noe vanlig arbeid på detn og du skal ofre et ildoffer til Herren.’»

I 4. Mosebok 29:1 sier Bibelen "... i den syvende måneden, på den første dagen i måneden, skal du ha en hellig sammenkomst. Du skal ikke gjøre noe vanlig arbeid. For deg er det YOM TERUAH (en dag med blåsing eller basunering).» Det er hva Moses, lovgiveren, hadde å si om denne hellige dagen.

Så bibelsk sett var Guds femte årlige nasjonale feiring, den som våre rabbinere forvandlet til en jødisk «nyttårsfeiring», faktisk en mystisk høytidelig dag; en dag for å huske noe viktig ved å blåse ramshorn; en dag for å starte seriøse forberedelser om det som allerede er i horisonten.

NÅR TRADISJONER STÅR OVER SKRIFTEN

Imidlertid hentet postbibelske jødiske lærde, av sine egne grunner, inspirasjon fra den babylonske nyttårs tro og praksis og la temaene for universets fødselsdag og den årlige syklusen av fornyelse og ny begynnelse til denne hellige dagen som faller på syvende måned i den bibelske hebraiske kalenderen.

Og selv om vi nyter våre tradisjoner og ærer de som kom før oss, er fakta at det SANNE og ENESTE bibelske nyttåret feires i begynnelsen av vårmåneden (Aviv på hebraisk) slik det er nedtegnet i Skriften. Boken i 2. Mosebok 12:2 instruerer Israel hvordan og hvorfor de skal holde sin første påske natten før utvandringen fra Egypt. det skal være den første måneden i året for dere.» Med andre ord, den eneste bibelske kalenderen som Moses anerkjente og instruerte Israel om å følge, var den som startet på våren.

I motsetning til denne ubestridte bibelske sannheten, er "Rosh Hashanah" en post-bibelsk tradisjon som dukket opp for første gang i Mishnah (jødisk muntlig lov) som ble samlet og kodifisert i løpet av det 2. og 3. århundre e.Kr. i byen Zippori i Galilea. Dette var en vanskelig og utfordrende tid da jødedommen måtte gjenoppfinne seg selv etter ødeleggelsen av det andre tempelet, og kjempe for å redefinere sin identitet uten Jerusalem, uten tempelet og uten prestedømmet og blodofrene. Menneskeskapte tradisjoner begynte nå å erstatte gudgitte bud da nasjonen var på vei inn i et langt og smertefullt eksil i henhold til de hebraiske profetenes smertefulle spådommer.

DEN ENKLE SANNHETEN

Den enkle og konkrete bibelske sannheten som vi vet med sikkerhet angående denne femte Guds høytid, er at den innvarsler den siste gruppen av Herrens tre siste høytider, og at den starter nedtellingen av "Ti dager med ærefrykt" mot den illevarslende dagen. av forsoning; en nøktern sesong med ti dager med omvendelse og introspeksjon som de fleste jøder fortsatt omfavner og praktiserer i dag.

Denne første dagen i den syvende måneden i det bibelske året, referert til som «Trompetfesten», er først og fremst et sterkt «våknesignal» til alle som har ører å høre for å reise seg, riste av denne verdens distraksjoner og vrangforestillinger. , og forbered deg på Guds beste.

Noen lærer at Trompetfesten til minne om sprengningen av den første shofaren ved Sinai-fjellet da Gud ga Israel Toraen, og gjorde nasjonen til sin brud gjennom en lovlig ekteskapspakt. Andre peker på Det nye testamentes lære om «Den siste trompet» når Messias kaller sitt eget folk til seg når han kommer tilbake til jorden med sitt rike og sin makt.

Og mens vi anerkjenner disse som troverdige doktriner, er Trompetfesten, etter vår mening, først og fremst en sesongbasert WAKE UP CALL -ET  VEKKEROP, som advarer de utvalgte om å holde fokus på «tingene ovenfor» og søke Guds ansikt og gunst i lys av det neste. høytiden, forsoningsdagen og følgende begivenheter.

HVA ER DISSE HENDELSENE?

Husk at Yeshua Messias, Jesus fra Nasareeren, oppfylte de fire første høytidene Gud ga Israel gjennom sitt liv, død og oppstandelse. Han presenterte sitt fullkomne liv som det usyrede brød (Matzah); Han ofret seg selv på påskedagen (som det ultimate påskelammet); Han sto opp fra de døde på førstegrødens dag; og Han sendte sin Ånd til sitt folk på pinsedagen.

Poenget vi gjør er at Guds fire første høytider ble oppfylt av Yeshua fra Nasaret, Sønn av Josef, PÅ TID! Hans handlinger var presise og strategisk tidsbestemt til å falle på de nøyaktige festdagene, og vi er ikke i tvil om at Han på samme måte vil oppfylle de tre siste gjenværende høytidene ved sine egne handlinger PÅ TID og på deres nøyaktige datoer.

Jeg forventer at dette kapittelet i menneskets historie vil bli avsluttet med sterke guddommelige inngrep i henhold til de hebraiske profetene. Jeg forventer også at Guds siste handlinger vil følge temaene og timeplanen for de resterende tre hebraiske høytidene, akkurat som han hadde gjort før.

SÅ HVA KOMMER?

• Trompetfesten, en merkbar og uunngåelig begivenhet, vil starte nedtellingen til slutten, og kalle verden inn i sluttfasen av introspeksjon og omvendelse (for det er ikke Guds vilje at noen skal gå fortapt). Dette kan godt være parallell med den gradvise forberedelsen av hele planeten gjennom globale trender og utfordringer som strekker seg mot de siste dager; forberedelser som mange kjenner til er allerede over oss.

• Forsoningsdagen, 10 dager senere, signaliserer Israels plutselige og dramatiske åndelige gjenfødelse som profetert av de hebraiske profetene og beskrevet i detalj i Sakarja kapitlene 12-14. Dette motsier ikke en lengre sesong med åndelig oppvåkning blant individuelle israelere, selv mens statlige institusjoner fortsetter å bukke under for det globale mørket som våre profeter snakket om.

• Løvhyttefesten, Succot, som starter på den 15. dagen i den syvende hebraiske måneden og varer i syv dager (når vi snakker om fullføring og perfeksjon...) med en spesiell feiring på den 8. dagen (ny begynnelse...), markerer det lovede komme. av Messias til jorden med sin kraft og herlighet for å "tabernakle" med sitt folk og etablere et rettferdig og herlig rike som vil ha hovedkvarter i Jerusalem og påvirke hele jorden, i henhold til Guds ord.

Til slutt vil toppen av hele denne profetiske utfoldelsen av de siste dagers begivenheter, i henhold til den bibelske kalenderen for Guds høytider, ta 21 dager fra start til slutt (avstanden mellom trompetblåsingen til slutten av festen av Tabernakler). Og selv om de forberedende årstidene strekker seg over tiår og århundrer, vil Guds siste gjerninger følge raskt etter hverandre og vil ikke forsinke. Dessverre, ifølge våre bibelske profeter, vil de som ikke hører lyden av Guds trompeter bli fanget uvitende og uforberedt.

Måtte denne kommende trompetfesten, YOM TE’RU’AH, tjene deg godt når du nærmer deg Gud. Husk at Guds første og viktigste bud til Israel var, og fortsatt er, «Hør hans røst», som sier: «Shema Israel, Jahve Eloheinu, Jahve Echad.» … «Hør, Israel, Jahve er vår Gud, Jahve er den eneste.»

La dette være vår visjon når vi går gjennom Guds femte høytid i år.

Velsignet trompetfest.

Reuven Doron, Israel. Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen (c)

Om å brenne Bibelen

Forleden dag leste jeg om en pastorkollega som hadde "lyst til å brenne en Bibel i offentlighet" med begrunnelsen "at det som brenner er ark med bokstaver" - og han støttes av flere andre pastorer! Jeg kjenner jeg blir bare trist over den manglende respekt for Guds evige, uforanderlige ord som er "innblåst av Gud", og som våre trossøsken gikk i døden for å eie et eksemplar av. Fremdeles er det slik at Bibelen er en forbudt bok i mange land, og den skrives av for hånd for at flere skal få lese den. 

Jeg har selv vært vitne til at en kristen fra den tredje verden plukket opp en Bibel som en pastor fra  Vesten hadde lagt fra seg på gulvet, og la den på talerstolen i ærbødighet for Den Hellige skrift. Har vi mistet noe underveis vi som representerer det rike Vesten?

Jeg synes vi som kristne her i Vesten burde være mye mer takknemlige for at vi er så heldige at vi eier en Bibel, og kan lese den uten å bli arrestert. Det kan komme en tid da den også blir forbudt her i  Vesten også. 

Jeg liker heller ikke at man brenner andre religioners skrifter. Vi skal ha respekt for alle mennesker. 

Nå har Basunhøytiden begynt - en tid av stor profetisk betydning

Ved sabbatens begynnelse i går - fredag 15.september - tok våre jødiske venner fatt på et nytt år - år 5784. Rosh Hashanah er den første av tre store høytidene som skal feires om høsten. De to andre er Yom Kippur (forsoningsdagen) og Sukkot (løvhyttefesten). Nå innledes en høytid av stor profetisk betydning!

Det store temaet for Rosh Hashanah er omvendelse, og det overordnede temaet for høytiden er tilgivelse. Den første dagen av Rosh Hashanah begynner en ti-dagers sesong med omvendelse, ofte kalt de ti dager med ærefrykt av det jødiske folk. Disse ti dagene avsluttes med overholdelse av forsoningsdagen. De ti dagene med ærefrykt, eller de ti dagene med omvendelse, blir observert i tiden mellom Rosh Hashanah og Yom Kippur. Jødisk tradisjon oppfordrer oss til å be om tilgivelse fra dem vi kan ha fornærmet i løpet av det siste året og til å tilgi andre for deres krenkelser mot oss i påvente av å motta Guds tilgivelse ved slutten av ti-dagersperioden.

Det bibelske navnet på denne høytiden er Yom Teruah - Basunhøytiden! Basunhøytiden eller Trompetfesten er tiden kommet for å blåse i shofarer og basuner. Når shofaren blåses er det en profetisk handling som avslutter en tidsperiode og begynner på en annen. I tiden som ligger foran kommer vi til å oppleve en rekke støt i basuner, som alle vil innevarsle en ny fase av Guds endetidsplan og en dag vil de profetiske ordene fra 1.Kor 15,51-52 gå i bokstavelig oppfyllelse: "Se, jeg sier dere en hemmelighet: Vi skal ikke alle sovne inn, men vi skal alle bli forvandlet, i ett nu, i et øyeblikk, ved den siste basun. For basunen skal lyde, og de døde skal oppstå uforgjengelige, og vi skal bli forvandlet."

Første gang vi leste om Shofaren (שֹׁפָ֖ר) i Bibelen var rett etter utvandringen da israelittene slo leir under Sinai-fjellet. Shofaren er vanligvis anerkjent som et værhorn. Herren instruerte israelittene om å vente til den tredje dagen da han skulle komme ned på fjellet, og støtet fra en Shofar skulle lyde foran dem.

I 3. og 4. Mosebok, leser vi om trompetfesten (på hebraisk er Yom Teruah, som betyr blåsedagen). Dagen blir mer nøyaktig referert til som en "hellig anledning minnet med høye støt. ” Det står skrevet: «Den første dagen i den syvende måneden [basunfesten] skal være en hellig høytid for dere når dere ikke kan gjøre noe verdslig arbeid. Det skal være en dag med Teruah [blåsing] for dere» (4. Mosebok 29:1). Det hebraiske ordet, igjen, brukt her er Teruah (תְּרוּעָ֖ה) som oversettes som "blåse" eller "å blåse."

I Tredje Mosebok leser vi også om jubelårets Shofar (Yovel) som skal blåses på forsoningsdagen (Yom Kippur). Denne dagen kom ti dager etter trompetfesten eller basunhøytiden. Her befalte Herren spesifikt å blåse i et værhorn – en shofar.

Ordet Shofar og Jubelåret brukes noen ganger i en kombinasjon kalt "Jubileumshornet (keren ha'yovel)." Andre ganger i Skriften er ordet Jubelåret synonymt med Shofar og regnes som det samme. 

SØLVTROMPETENE 

I 4. Mosebok leste vi først om budordet til israelittene om å lage to sølvtrompeter som skulle brukes sammen med Shofarene. Det hebraiske ordet for trompet er Chatzo'tza'rote (חֲצֽוֹצְרֹ֣ת) flertall, og entall er Chatzo'tzeret. Dessverre er det skapt en forvirring  fordi enkelte oversettelser bruker det samme engelske ordet, "trompet", for både et værhorn og en sølvtrompet. På den annen side, på hebraisk, er det et skille mellom de to siden de ikke er det samme instrumentet.

Sølvtrompetene ble blåst annerledes, og brukt til spesifikke festivaler, enten i kombinasjon eller separat med Shofar. Som det står skrevet: «Også på din gledes dag, på dine høytider og ved begynnelsen av dine måneder, skal du blåse i basunene (be'chutz'tza'rote) over dine brennoffer og over slaktofrene dine fredsoffer; og de skal være deg til minne for din Gud: Jeg er Herren din Gud» (4. Mosebok 10:10).

Arons sønner, prestene, ble befalt å blåse i sølvbasunene som en evig ordning som det er skrevet: "Når du går i krig i ditt land mot fienden som undertrykker deg, da skal du slå alarm. med basunene (be' chatzo'tza'rote), og du skal bli husket for Herren din Gud, og du skal bli frelst fra dine fiender» (4. Mosebok 10:9).

Hensikten her var å kalle frem Guds hær til kamp. Kort tid etter leste vi om Israel som gikk i krig med midianittene, og Arons sønner blåste i sølvtrompetene (va'chatzo'tza'rote). Senere i skriften, for eksempel ved Jerikos murer, prestene ble befalt å blåse i Shofarer i stedet for i trompeter. Det står skrevet: «Og syv prester skal bære syv basuner av værerhorn foran arken. Men den sjuende dagen skal du gå rundt byen syv ganger, og prestene skal blåse i basunene [Shofarene]» (Josva 6:4)

SHOFARENE 

Shofaren er nevnt syttito ganger i Bibelen. Den er støpt og polert fra det enkle hornet til et kosher dyr. Unntatt er imidlertid hornet til en ku som israelittene tilbad i  forbindelse med gullkalven. Ironisk nok er ordet Shofar avledet fra de hebraiske ordene shor og par, som oversettes som stut og okse.

Shofaren er tradisjonelt laget av en vær, en hannsau som er minst ett år gammel. Den kan også lages av Bushwack-antilopen (også kalt en Kudu). Shofaren er forsiktig uthulet, sterilisert og bøyd til ønsket form. Bøyningen symboliserer menneskehjertet, som bør bøyes for Herren. Den smale spissen kuttes og formes til et munnstykke. Eventuelle sprekker eller hull i Shofaren gjør den uegnet. Og ingen reparasjon med fremmede stoffer er tillatt.

SLIK BRUKES SHOFAREN 

I jødedommen har hver støt av en Shofar en unik åndelig innvirkning. Instrumentet blåses oppover, det samme som hornet finnes i naturen. Et sentralt bud i trompetfesten (som også kalles Rosh Hashanah, det jødiske nyttåret) er å høre shofarblåsingen. 

Rabbinerne lærer at Rosh Hashanah markerer begynnelsen på skapelsen. Denne dagen forkynnes Gud for å være konge og skaper av universet ved hans kroningsseremoni. Derfor er det vanlig å stå når Shofaren lyder slik vi står foran Kongenes Konge.

I den jødiske bønneboken leser vi: «For Herren, den allmektige, store konge over hele universet... Herren reiste seg til lyden av Teruah; Gud til lyden av Shofar.» Å blåse Shofar på Rosh Hashanah forutsier derfor Guds rike som kommer.

Jødiske vismenn lyser to velsignelser over Shofaren, hver som begynner med: "Velsignet er du, Gud vår Herre, universets konge, som har helliget oss med sine bud ..." Du vil legge merke til at velsignelsen begynner i den andre personen (oss) og avslutter i tredje person (Ham).

Når vi opplever Guds velvilje, forteller vi Herren at vi er for små og uverdige til å stå foran Kongen og snakke til ham. Likevel er vi ikke i stand til å avstå fra å velsigne ham for det han har gjort for oss. Som svar på å høre disse velsignelsene og blåsingen av Shofar, sier vi Amen, og trekker ut den samme velsignelsen over oss som om vi selv hadde resitert bønnen og blåste Shofar.

Da templet sto i Jerusalem, ble Shofaren brukt under spesifikke sammenkomster, som begynnelsen av sabbaten, begynnelsen av månedene (nymåner) og det femtiende jubelåret (Yovel). Den ble brukt under Selichot (som er de to dagene før Rosh Hashanah når man ber om Guds tilgivelse), og den ble blåst på bestemte dager med faste.

På forsoningsdagen, den helligste dagen i året, da det siste Shofar-støtet skulle lyde, skulle ypperstepresten stå stille ved inngangen til Det Aller Helligste. Han sang en kort bønn mens han gikk inn i rommet i stillhet, og ba Gud om å sone for folket. Forbindelsen ypperstepresten må ha følt med Gud i det øyeblikket er ubeskrivelig. Denne mannen representerte hele Israels folk for Herren. Den ærbødigheten han opplevde for Gud, ga gjenklang til enhver jødisk sjel, spesielt de som var til stede i tempelet sammen med ham.

Shofaren ble også brukt ved andre spesielle feiringer, for eksempel tilbakekomsten av Paktens ark til Jerusalem, og under Asas omvendelse da han fjernet avgudene fra Juda og Benjamins land. Etter det andre tempelet. var ødelagt; mistet Shofaren mye av sin betydning i det jødiske folks daglige liv.

Du vil legge merke til fra Bibelen at både sølvtrompetene og Shofar ble blåst på disse høytidene og nymåner i samsvar med dette, som det står skrevet: "Med trompeter [va'chatzo'tza'rote] og lyden av et horn [Shofar]" (Salme 98:6). Hvert instrument hadde et spesielt formål.

På Rosh Hashanah markereres begynnelsen på de ti dagene med omvendelse eller ærefryktdagene som leder frem til Yom Kippur, forsoningsdagen. Vi blir formant om å omvende oss og vende oss bort fra våre onde veier (teshuva) og søke Kongens godhet i løpet av denne tiden. Å blåse Shofar i løpet av disse ti dagene er et integrert mysterium knyttet til Herrens dag. Lydene når himmelen og skaper et håndgripelig nærvær av ærefrykt overfor Gud.

Shofaren inngir en følelse av frykt og frykt som burde føre oss til å ydmyke oss for Gud. Det står skrevet: «Hvis det blåses i en basun i en by, blir ikke folket redde? Hvis det er ulykke i en by, vil ikke Herren ha gjort det?» (Amos 3:6). Denne atmosfæren av ærefrykt overfor Gud når klimaks på forsoningsdagen (Yom Kippur), kulminasjonen av Guds dommer og Herrens da

De jødiske vismennene forteller oss at på Rosh Hashanah, når Herren hører ropet fra Shofarene, reiser Han seg fra sin rettferdighets trone og setter seg på sin barmhjertighets trone og dømmer de personlige beretningene til hver mann og kvinne. Denne gangen av dommen kalles Shofar-minnestøtet (zich'ron teruah), ettersom Gud blir minnet om sin pakt med Israel.

Vedtak i EU-parlamentet nedvurderer verdien og verdien av fosteret ytterligere

Tirsdag stemte EU-parlamentet gjennom et lovforslag som innebærer at menneskelige embryoer likestilles med blant annet organer, blod og vev. For Sverige var det kun medlemmer av Sverigedemokraterna og Sara Skyttedal (KD) som stemte imot.

Det er den kristne avisen Världen idag som skriver dette.

– Embryoer har en helt annen beskyttelsesverdi enn for eksempel en nyre, sier Skyttedal.

Sara Skyttedal beskriver parlamentets vedtak på området som tonedøvt og viser til at det opprinnelige forslaget fra EU-kommisjonen hadde et helt annet fokus. I kommisjonens forslag heter det blant annet:

"Denne forordningen bør heller ikke påvirke beslutninger av etisk art truffet av medlemsstatene. Slike etiske avgjørelser kan gjelde bruk, eller begrensning av bruk, av spesielle typer menneskelig materiale eller spesiell bruk av menneskelig materiale, inkludert kjønnsceller og embryonale stamceller.”

Men sterke politiske krefter i EU-parlamentet ville noe annet.

– Det er de som synes det er problematisk å gi embryoer en beskyttende verdi, sier Sara Skyttedal til Världen idag.

Hun legger til at dette også handler om regelverk som skal sikre tilgjengeligheten av menneskelig materiale.

Signalet kan nå være at medlemslandene i EU blir bedt om å ha et slags «standby-lager» av menneskelige embryoer eller embryonale stamceller. Og avgjørelsen kan få konsekvenser for de landene som har en annen medisinsk-etisk holdning enn den EU nå gir uttrykk for. – EU-kommisjonen hadde definert embryoer som avkom som burde beskyttes, men det er nå bagatellisert. Land med spesiallovgivning for å hindre eller minimere bruk av embryoer til forskningsformål kan nå bli tvunget til å ta hensyn til dette. For meg er det helt feil vei å gå hvis man ikke tar de etiske hensyn, men i prinsippet omdefinerer embryoer til å være menneskelig materiale, sier Skyttedal.

Det er også sterke reaksjoner fra kirken. En rekke katolske biskoper i Europa tror på en felles uttalelse om at EUs nye definisjon utgjør en fare og at den betyr at verdien og verdigheten til menneskeliv nedprioriteres.

Måtte Guds Lam motta belønningen for hans lidelse

To unge moravianere hørte om en øy i Vestindia der en ateistisk britisk eier hadde 2000 til 3000 slaver. Og eieren hadde sagt: "Ingen predikant, ingen prest, vil noen gang bli på denne øya. Hvis han har forlist, vil vi holde ham i et eget hus til han må dra, men han kommer aldri til å snakke med noen av oss om Gud, jeg er ferdig med alt det tullet.» Tre tusen slaver fra jungelen i Afrika brakt til en øy i Atlanterhavet for å leve og dø uten å høre om Kristus.

Hvis det skulle bli nødvenddig var de to unge tyskere i 20-årene villige til å selge seg selv til den britiske plantasjeeieren for standardprisen for en mannlig slave.

Det moravianske felleskapet fra Herrenhut kom for å se de to guttene reise. de ville aldri komme tilbake igjen, etter å ha solgt seg fritt inn i et helt liv i slaveri. Som en del av slavesamfunnet ville de som kristne vitne om Guds kjærlighet.

Familiemedlemmer var emosjonelle, og de tok gråtende farvel. Var deres ekstreme offer klokt? Var det nødvendig? Da skipet gled av gårde med tidevannet og gapet ble større, knyttet de unge mennene sammen armene, løftet hendene og ropte over gapet som spredte seg: "Må Lammet som ble slaktet motta belønningen for hans lidelse."

Dette ble oppfordringen til nye moraviske oppdrag. Og dette er den eneste grunn til å reise ut...at Lammet som ble slaktet kan motta belønningen for hans lidelse! Amen.

Disse to mennene tjenestegjorde i flere år med en viss fremgang. Begge kom til slutt tilbake og tjente den moraviske kirken som ledere. Handlingen deres inspirerte imidlertid en bølge av moraviske misjonærer som i stor grad påvirket verden.]                                                                                                

Fra The Berean Call/Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen (c)

Over alt annet

Når det skjer så mye i vår verden som skaper reell bekymring, og når profetier med rette advarer oss om det som kommer, kan vi ikke glemme denne ene tingen – Gud er over alle ting. Ingenting som skjer i vår verden er uten hans viten. Hans forløsningsplan er større og kraftigere enn helvetes mest onde og truende plan. Hans makt er uten sidestykke i denne verden eller i himmelen ovenfor.

I dag må alle vi som følger Jesus Kristus stoppe opp og bruke et øyeblikk på å kalibrere fremtidens visjon. Inntil vår forståelse av Herren er over alt det som forårsaker oss bekymring, vil vi ikke ha den troen som trengs for å navigere gjennom hendelsene som vil utspille seg i de kommende dagene. Det handler ikke om at Gud vinner. Da Jesus sto opp fra de døde, ble helvete beseiret. Fra det perspektivet er vi kalt til å tolke verden rundt oss.

Med denne virkeligheten følger en forståelse av Guds trofasthet for hva som enn skjer i fremtiden. Det er en høyere forståelse enn vår mest detaljerte mening om tidens ende og hva vi tror vil skje i mellomtiden. Det høyeste nivået i vår tenkning er ikke et reisemål. På sitt beste er den begrenset, og den må oppleve en pågående forpliktelse til fornyelse, ellers vil vi parkere tankene våre på et sted med stivhet og ikke være i stand til å se noe større og mer omfattende som Gud utfører.

Når vi tror vi har funnet ut av alt, gjør vi det ikke. Først når vi forstår at noe høyere og vakrere er i spill under Guds ledelse, vil vi kunne oppleve hans fred når den kulturelle og åndelige uroen er så intens at det virker for et troløst og ufornyet sinn at "Verden går til helvete i en håndkurv."

«Mine tanker er ikke som dine tanker,» sier Herren. "Og mine måter er langt utover alt du kan forestille deg. For likesom himmelen er høyere enn jorden, slik er mine veier høyere enn dine veier og mine tanker høyere enn dine tanker» (Jesaja 55:8-9).

- Garris Elkins/Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen (c)

Jeg vet ikke om jeg orker mer

Jeg er sliten, urolig og trett av en utmattende strid som pågår, ikke bare i mitt eget kirkesamfunn, men i alle evangelikale kirkesamfunn på jorden. For vårt kirkesamfunns vedkommende har denne striden om synet på ekteskapet og homofilt samliv pågått i 34 lange år. Det har vært utmattende, tappet oss for krefter, skapt skarpe og bitre fronter, harde ord har falt, skapt fløyer, skuffelser. Den pågående debatten etter vårt landsmøte i Ålesund har skapt enda sterkere motsetninger, og som toppet seg da vedtaket som ble fattet på landsmøtet ble karakterisert av en tidligre misjonær som 'muslimske tilstander'. Hvordan skal man bygge broer og skape forsoning når ordene som brukes om 'de andre', blir så harde?

Det er med sorg og stort vemod jeg spør meg selv om jeg som står for det tradisjonelle synet på ekteskap og samliv, og som kirken har stått for i 2000 år, hører hjemme i Baptistkirken Norge? Jeg vet ærlig talt ikke. Er det plass for slike som meg? Når slike som meg beskyldes for å innføre muslimske tilstander? Som ikke lenger har krefter til å delta i opprivende ordskifter og ørkesløs debatt, men som heller vil bruk mine siste krefter på andre, mer byggende ting? Med unntak av å lede Baptistenes bønnefelleskap, har jeg ingen andre verv i kirksamfunnet, og de taleoppdragene jeg får kommer fra andre sammenhenger enn fra Baptistkirken Norge. Det er bare noen få baptistmenigheter som inviterer meg likevel, så det er ikke noe tap for kirkesamfunnet om jeg eventuelt trekker meg stille tilbake.

Jeg vet ikke hva jeg vil gjøre, jeg vet bare at jeg er sliten av stridigheter. Vi blir jo ikke ferdig med denne saken, men står overfor to landsmøter til, hvor denne saken skal drøftes og hvor det skal gjøres vedtak. Hvor frontene er harde. Jeg tror ikke jeg orker mer, eller har krefter til å fortsette. Men kallet mitt vil jeg ikke svikte.

Jeg har Parkinson. Kreftene er ikke så store. Men jeg vil fortsette i kallet mitt - om å be, forkynne og undervise. Der hvor jeg er velkommen. Kanskje hører jeg hjemme et annet sted. 

I Esra's ånd

I økende grad slår Jan og jeg av TV-programmer vi begynte å se på Netflix eller Amazon i håp om å nyte litt enkel underholdning. Noen av disse programmene begynte å avsløre innhold som gjorde at vi følte oss fulle av slim. Hvis vi ikke tok et valg om å slutte å se, ville det tilsmusset ånden vår og desensibilisere vår moralske fiber. Herren har også kalt oss til å endre noen av våre talemønstre som var troløse. Selv hvordan vi spiser har kommet under Åndens disiplin. Synd tar mange former og krever en konfrontasjon for å stoppe dens innflytelse på livene våre.

Esra var en skriftlærd som var kjent med Guds lover. Som Skriften gjentatte ganger sa om ham: "Guds nådige hånd var over ham" (Esra 7:6). Han ville trenge Guds nåde for å fullføre sitt kall – å vekke Israels folk til syndene som hadde forårsaket nedgangen i deres trofasthet mot Gud.

​Israelittene hadde giftet seg med hedenske koner og fikk avkom utenfor Guds vilje og befalinger. Deres ulydighet forurenset renheten i deres forhold til Herren. Da Esra oppdaget dybden av denne avlen, ba han til Herren og bekjente nasjonens synder. Han forsto hvorfor Israels avl hadde gjort dem sårbare for horder av inntrengere, "Det er derfor vi og våre konger og våre prester har vært prisgitt landets hedenske konger" (9:7)

Uansett hvor ille det blir, har Herren alltid en levning, og den levningen, når de først innser synden sin, er villig til å omvende seg og ordne opp med Gud, "Men nå har vi fått et kort nådeøyeblikk, for Herren vår Gud har tillatt noen få av oss å overleve som en rest» (9:8).

Esra visste at sammenblanding med et verdensbilde i strid med Guds vilje ville avspore hans hensikt for Israels fremtid, å "overlate denne velstanden til dine barn for alltid" (9:12).

Esra ventet ikke på at noen skulle slutte seg til ham, umiddelbart etter bekjennelsen hans: «Mens Esra ba og avla denne bekjennelsen, gråt og lå med ansiktet ned på bakken foran Guds tempel, en veldig stor folkemengde fra Israel— menn, kvinner og barn – samlet seg og gråt bittert sammen med ham» (10:1). En nasjonal omvendelse begynte da en person oppdaget feilen i deres veier. Stemmer steg opp fra de som var samlet rundt Esra som erklærte "Men til tross for dette er det håp for Israel" (10:2). Først etter bekjennelse og omvendelse er håp mulig for et individ eller en nasjon.

I dag står kirken ved et historisk veiskille. Kulturen påvirker kirken i stedet for at kirken påvirker kulturen. Vi har blandet oss med verdens synder og tenker at det vil gjøre oss mer tiltalende og akseptable når det vil frarøve oss, og avkom av vår tro, arven vi ble kalt til å etterlate. Tilbake til et liv i renhet krever en rest som er villig til å ta avgjørende valg nå som vil avgjøre hvordan historien deres vil bli nedtegnet og husket.

- Garris Elkins/Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen (c)

 

Om den første kjærligheten og forventningen til Jesu gjenkomst, del 2

'Den første kjærligheten', som Jesus etterlyser i menigheten i Efesos, jfr Åp 3,4, har sin begynnelse ett sted: hos Jesus! Johannes skriver: "I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin sønn til soning for våre synder." (1.Joh 4,10) Som en konsekvens av dette, fortsetter Johannes i vers 19: "Vi elsker fordi han elsket oss først."

Det er alltid Gud som tar initiativet først. Sann bønn fødes i Guds hjerte. Vi tror kanskje at det er vi som tar initiativet til å be, men bønnen starter et helt annet sted: Det er Den Hellige Ånd som skaper lengselen, tørsten etter å be i våre hjerter. Når alt kommer til alt så er bønn å koble eg på den stadige strømmen av kommunikasjon som finnes mellom Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd - derfor er alt bare nåde, ingen fortjeneste. Dette er gode nyheter til trette bedere!

Apostelen Paulus knytter 'den første kjærligheten' til eskatologien - til læren om de siste tider og Herrens gjenkomst: "Så ligger nå rettferdighetens krans rede for meg, den som Herren, den rettferdige dommeren skal gi meg på den dag - ja ikke bare meg, men alle som har elsket hans komme." (2.Tim 4,8)

Brenner 'den første kjærligheten' i livene våre er vi også opptatt av Hans komme - både det første, men ikke minst bærer vi i oss en djup lengsel etter Hans gjenkomst. Jesu gjnkomst er vårt salige håp! Til sin medarbeider Titus, skriver Paulus: "... mens vi venter på det salige håp og åpenbaringen av den store Guds og vår Frelser Jesu Kristi herlighet..." (Tit 2,13)

'Den første kjærligheten' - begeistringen for Jesus, fokuset på Ham og Han alene - må, som all annen kjærlighet, holdes ved like, ellers slukner den. Hvordan vedlikeholdes så denne begeistringen for Jesus? Ved å drikke djupt av kilden selv, ved å holde oss nær Ham. Da vil Han selv sørge for at den flammer opp. 

Når du har mistet alt - men ikke Jesus

 "Så mange mennesker gjør investeringer i livet i ting som vil bli tatt fra dem. De investerer i å tjene penger, i eiendommer, i utdannelse, i bokstaver foran eller etter deres navn - alt dette vil en dag bli tatt fra dem. Selv den fattigste person kan ha noe som aldri, aldr vil bli tatt fra dem - og det er muligheten av å sitte ved Jesu føtter, og lytte til hva Han har å si til deg. Og det er den eneste stedet som du midt oppe i alle distraksjoner i tiden, alle de bekymringer og all uro som finnes, kan finne fred i Jesu nærvær."

- Nicky Cumbel (bildet), grunnleggeren av Alpha-kurset, oversatt av Bjørn Olav Hansen (c)

Om den første kjærligheten og forventningen til Jesu gjenkomst, del 1

Vi lever i en svært alvorlig tid. Tegnene på Jesu gjenkomst går i oppfyllelse rett foran øynene våre. Jeg har re-dedikert mitt liv som en følge av de tegn som skjer både politisk, i naturen og med Israel, Guds profetiske klokke. Mer enn noen gang gjelder det å være årvåken! "Men midt på natten lød det et rop. Se, brudgommen kommer! Gå ham i møte." (Matt 25,6)                                                                                                                                

Ifølge den hebraiske kalenderen befinner vi oss fremdeles i måneden Elul, måneden som leder opp mot de støre, profetiske høstfestene.  Jeg har skrevet om dette ved begynnelsen av denn måneden, men de siste dagene har dette kommet så sterkt over meg igjen, at jeg velger å sette fokus på dette på ny.                                                                                                         

"Elul" kan forstås som et bakkronym for uttrykket "Ani L'dodi V'dodi Li" - "Jeg er min elskedes og min elskede er min", med henvisning til til ens forhold til Gud. (Høy 6,3) Elul blir sett på som en tid for å ransake sitt hjerte og nærme seg Gud som forberedelse til den kommende dommedag, Rosh Hashanah, og forsoningsdagen, Yom Kippur. Rabbiner Shneur Zalman fra Liadi sammenlignet, ved en analogi, måneden Elul med en konge som besøkte bøndene sine i marken før han returnerte til palasset sitt.

Så dette er en nådetid gitt oss fra Gud slik at vi kan våke og be! Det var det Jesus sa vi skulle gjøre, når tiden nærmer seg.

Det er vanlig å blåse i shofar hver morgen (unntatt på sabbat) fra Rosh Hodesh Elul (den første dagen i måneden) til dagen før Rosh Hashanah. Støtene i bukkehornet er ment å vekke ens ånd og inspirere troende til å begynne sjelesøket som vil forberede dem til de høyhellige dagene. Som en del av denne forberedelsen er Elul tiden for å begynne den noen ganger vanskelige prosessen med å gi og be om tilgivelse. Det er også vanlig å resitere Salme 27 hver dag.

Det gjelder å være forberedt for de tidene som nå ligger foran oss. Det kan vi lære av Israels moderne historie, fra Yom Kippur krigen, som skjedde omtrent på denne tiden for snart 50 år siden: Om en måned er det ganske nøyaktig 50 år siden at en allianse ledet av Egypt og Syria angrep Israel på Yom Kippur, den store forsoningsdagen, hvor store deler av det israelske samfunnet står stille. Israel var uforberedt, og befant seg brått i en eksistensiell krise. Fienden vet å angripe når vi ikke er årvåkne. I etterkant av Yom Kippur-krigen har det blitt avdekket at Israels avlyttingsutstyr utrolig nok var slått av i dagene før Yom Kippur.

Det aller største behovet for Kristi menighet i dag - slik jeg ser det - er at Den Hellige Ånd vekker til liv i oss den første kjærligheten til Jesus. Bare på den måten vil vi holde ut i de prøvelser og trengsler som ligger foran oss. Måtte det være slik i mitt liv at jeg av hele mitt hjerte, kan samstemme med salmisten som sier: "Når jeg har deg, har jeg ikke lyst til noe på jorden." (Salme 73,25)

fortsettes

Alexander Men's profetiske ord om en falsk kristendom

De nærmest profetiske ordene til den russisk-ortodokse presten og martyren, med jødiske røtter, Alexander Men (bildet), er kanskje mer tidsaktuelle enn da de ble uttalt - hør bare!

"Kristendom kaan være autentisk og den kan være falsk. Den falske versjonen er alltid mest bekvem. Den passer oss best, og dagens religiøse liv kjennetegnes av den falske kirkeligheten som får mennesker til å foretrekke det som er bekvemt, rolig og behagelig, det som gir trøst og lykke, alt ifølge deres egne forestillinger."

Jeg husker ennå dagen som om den var i går: 9.sepember 1990. Jeg arbeidet da som redaktør for Ropet fra Øst, organ for Misjon bak Jerteppet, eller Norsk Misjon i Øst - nåværende Stefanusalliansen. Dagen ble med ett annerledes da vi mottok den forferdelige nyheten: Alexander Men var drept. Jeg skrev om saken, men valgte ikke å publisere bildene. 9. september 1990 var Alexander Men på vei til kirken for å feire 'den guddommelige liturgien', og på veien dit ble han angrepet av en voldsmann som tok livet av den 55 år gamle presten, med jødiske aner, med øks.

Alexander Men var en røst i tiden, en av de modige ortodokse prestene under kommunisttiden, og en av fornyerne av kirken etter Sovjetunionens fall. Han var kritisk til mye av det han så i sin egen kirke. Hør bare:

"Det vi oppfatter som ortodoksi, eller annen kristen bekjennelse, fungerer ikke sjelden som opium for folket. Det er en form for åndelig bedøvelsesmiddel som hjelper mennesker til å tilpasse seg verden omkring og som man kunne henge denne parolen over: Salige er de som tror det er trivelig i verden."

Aleksander Men måtte døpes i all hemmelighet og mistet senere sitt prestembete på grunn av sitt engasjement for sitt engasjement blant unge intellektuelle kristne. Det engasjementet likte de kommunistiske myndighetene svært dårlig. Alexander Men var høyt elsket blant unge mennesker. Det hører med til historien at når fader Alexander Men ble ordinert til prest i 1960 måtte han, på grunn av situasjonen i Russland, hvor de fleste presteseminarer var nedlagt, tilegne seg teologiske kunnskaper på egenhånd.

Alexander Men var viden kjent for to ting: Hans kjærlighet til Bibelen og hans bønneliv, Fader Men var det vi kaller en beder. For ham var kristentro LIV.

Gjentatte ganger ble han innbrakt til harde avhør hos KGB, men de klarte aldri å knekke ham.

Det er ennå usikkert hva som gjorde at Alexander Men ble drept. Det kan skyldes flere ting;

* Han var frittalende og kritisk.
* Han var av jødisk ætt
* Hans bibelundervisning tiltrakk seg mange mennesker

Og det kan være en kombinasjon av alle tre. Torsdag dnne uken feiret vihans minne i Kristi himmelfartskapellet.

Kristus ødela døden

I flere måneder nå har jeg levd med disse ordene: "Kristus ødela døden!" Måtte dette forunderlige påskelyset fra Kristi tomme grav alltid følge meg, og forandre mine hverdager. "Men Gud reiste ham opp og løste ham fra dødens rier. Døden var ikke sterk nok til å holde ham fast." (Ap 2,24)

- Bjørn Olav Hansen (c)

Babylon - men ikke babylonsk

En for meg ukjent farget kvinne bar frem følgende budsskap via sosiale medier. og jeg synes det er så viktig at jeg har valgt å oveersette det til norsk:

"Dette landet er ikke lenger et kristent land., Du forstår at i Babylon avvises ikke bare den kristne tro. Den er blitt anstøtelig. Har du lagt merke til det? Ja, vi lever virkelig i Babylon - men vet du, jeg har virkelig gode nyheter for dere: Vi er i Babylon, men vi er ikke babylonere! Vi er barn av Den Høyeste Gud! Og jeg priser Gud for det.

Derfor, når vi ikke er babylonere, har vi ingen ting å gjøre med å oppføre oss som dem. Det finnes steder i Babylon hvor vi ikke kan oppholde oss. Vi kan ikke kle oss som dem, eller spise den  maten de spisr. Vi kan ikke synge deres sanger eller lytte til deres musikk. Vi er "en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk til eiendom., for at dere skal forkynne hans storhet, han som kalt dere fra mørket til sitt underfulle lys." (1.Peter 2,9)

Er det ikke vidunderlig å vite at Gud har utvalgt oss til å være Hans egne og vi er blitt kalt til å representere Ham i Babylon. Av den grunn kan vi ikke bli lik babylonerne og leve etter deres standard."

Råsänen, Selle og ytringsfriheten

Går alt etter planen vil vil utfallet av rettssaken mot den kristne finske politikeren og legen Pävi Räsänen (bildet) kunngjøres senest 30.november. Dommeren kunngjorde nemlig at retten ikke greier å holde den ordinære fristen på 30 dager. Det gir oss muligheten til å bruke disse dagene til å be for Päivi. 

Det er ikke så mye nytt å melde fra selve rettsaken - det er de samme argumentene som brukes for å få henne dømt for hatkriminalitet - men det er et par ting som jeg synes er nokså oppsiktsvekkende, ting som er fremkommet siden forrige rettsrunde:

Det viser seg nemlig at det var en luthersk prest, Harri Meronen, som politianmeldte henne. Dette minner meg om ordene fra 1.Johannesbrev: "... og mange antikrister har stått fram. Derfor vet vi at dette er den siste tid. De kom fra oss, men de var ikke av oss..." (1.Joh 2,18) Etter flere lange avhør av den tidligere finske innenriksministeren innstilte politijuristene på å avslutte saken uten etterforskning. Finsk politi uttalte da at etterforskning ikke kunne brukes som en kanal for å kritisere «frie religiøse meninger og verdier, selv om de ble oppfattet som forstyrrende og upassende». 

Så kommer det andre oppssiktsvekkende i denne saken: Statsadvokaten var imidlertid av motsatt oppfatning. Det ble tatt ut tiltale med hjemmel i lov om etnisk agitasjon, seksjon ti om krigskriminalitet og forbrytelser mot menneskeheten. 

Intet mindre! Det Päivi Räsänen har gjort er å sitere fra Bibelen og holde fast ved kirkens syn på ekteskapet gjennom 2000 år. Men slike meninger tåles ikke i samfunnet slik det er blitt, selv ikke av kirkens egne. Da anklages man for hatkriminalitet. Er det virkelig et slik samfunn vi vil ha? 

Nå ser vi at ting er i gang her i Norge også. Nå er ikke partiet Konservativt og dets partileder 'my cup of tea', men jeg reagerer kraftig på at hans og partiets meninger sensureres av sosiale medier, ikke minst under en valgkamp. Saken er som følger: Under Arendalsuka ble det i år for første gang arrangert en såkalt småpartidebatt.Konservativt, tidligere Partiet De Kristne var et av partiene som stilte opp. Og som en helt naturlig ting la de ut klipp fra ting partileder Erik Selle sa, på sosiale medier.

Men nå har en slik videosnutt -  det aktuelle videoklippet handlet om Rosa Kompetanses virksomhet i skoler og barnehager - og skal ha oppnådd nesten 100.000 visninger, blitt fjernet fra Tik Tok. Det sosiale mediet mener budskapet som ble fremmet under partilederdebatt var «hatefullt». Konservativt har klaget på avgjørelsen, men Tik Tok opprettholder både slettingen og begrunnelsen.

Er det et slikt samfunn vi vil ha eller er i ferd me å få, at ytringsfriheten og tros- og samvittighetsfriheten skal tas fra oss? 

De som ber for Norge og Norden har mye å be om. 

Det er bare et tidspørsmål  før kristne i Norge anklages for hatkriminalitet - eller som i Finland for "krigskriminalitet og forbrytelser mot menneskeheten" - fordi vi siterer Bibelen og ytrer oss mot Pride, Fri og Rosa Kompetanse, og stilles for retten.

'Amen' fullbyrder alt

 Alt i Det gamle testamente peker fram mot Jesus og blir oppfylt i ham. Hvis du ikke ser dette, kan du ikke forstå noe. Da leser du i en interessant, gammel bok, men ikke i Guds ord. Hvis du gjør et utvalg i den gamle loven og avviser det som ikke passer deg, ser du ikke på Det gamle testamente slik Jesus gjør. Han velger ikke ut. Han har en uendelig respekt for Faderens verk. Hvis noen av forskriftene ikke gjelder lenger, er det ikke fordi de har opphørt, men fordi de er fullendt i den nye pakt.

Når Jesus begynner å forkynne det glade budskapet, innleder han med et ettertrykkelig amen. Han sier amen til alt Faderen har gjort hittil. Jesus erkjenner med glede at Faderen har åpenbart seg for verden helt fra begynnelsen av. Han vet at ikke alt begynner med ham selv. Faderen har mange ganger og på mange måter talt til verden gjennom profetene (Hebr 1,1).

Jesus sier ja til Faderens ord og bekrefter dem. Ikke et eneste ett av dem går tapt. Han vet også at det er først nå disse ordene avslører sin egentlige mening. Jesus er selv det endelige Ordet, bare i ham blir det klart hva alle tidligere ord betydde.

Kan ikke du også si et amen til alt det som Gud hittil har gjort i livet ditt? Hvis du sier ja til alt istedet for å gjøre opprør, kan alt få sin rette mening og bli fullbyrdet.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 269

Drømmen om knappenålene

Natt til søndag drømte jeg om knappenåler! Da jeg våknet spurte jeg Herren om det var noe Han ville si meg med denne merkeelige drømmen, men fikk ingen klarhet i det der og da. Ikke før jeg kom til Grimerud i går, hvor vi hadde et møte i arrangementskomiteen til Den nasjonale bønnekonferansen, hvor jeg sitter. Mens vi ba sammen, spurte jeg igjen Herren, om det var noe Han ville si meg om knappenåler?

Det er en historie som går forut for drømmen om knappenålene, som må fortelles På ettermiddagen lørdag, kom en sterkt følelse av Guds hellighet over meg. En ærefrykt for Gud. Denne følelsen bar jg med meg inn i natten.

Mens jeg er helt stille under bønnestunden mandag, er det som jeg er hensatt til pinsedag i Jerusalem, og jeg lytter til Peters pinsepreken. Da folkemengden hadde lyttet til den, kommer Den Hellige Ånd over dem, og "det stakk dem i hjertet", leser vi.

Slik er også Den Hellige Ånd. Han sørger for å uroe, vekke til live, samvittigheten. Det er ikke alltid fred som kommer når Ånden virker! Han stikker! 

Vi skal tale som Guds ord, sier Guds ord. Ordet er som salt, det svir, av og til. Og det trengs. Derfor er Guds ord anstøtelig. Apostelen Paulus skriver: "Våre våpen er ikke fra mennesker, men har sin kraft fra Gud, og kan legge festninger i grus. vi river ned tankebygninger, og alt stort og stolt som reiser seg mot kunnskapen om Gud." (2.Kor 10,4-5)

La Den Hellige Ånd skape stikket i samvittigheten, hindre den ikke fra å gjøre jobben sin! Det kommer en tid da folk ikke orker å 'stampe mot brodden', slik Paulus gjorde, mn overgir seg til Gud. Løp ikke etter å forsøke å plastre såret, men la Ånden få gjøre sin gjerning!  Vi må slutte å være så redde for Guds ords virkning på menneskers hjerter, ved å unnskylde hvor radikalt Guds ord er.

Om å forstå Guds tanker og søke Hans råd

Mange mennesker (selv innenfor kirken) legger stor vekt på menneskehetens intellektuelle rike. Ikke desto mindre forteller Skriften oss at Herren legger størst vekt på vår evne til å høre og få tilgang til Hans tanker. Vår formaning er å forstå Guds tanker og artikulere dem i et ord. Å kombinere åndelige tanker med åndelige ord. (1 Korinter 2:13)

"For mine tanker er ikke dine tanker, og dine veier er ikke mine veier," sier Herren. For likesom himmelen er høyere enn jorden, slik er mine veier høyere enn dine veier og mine tanker enn dine tanker — Jesaja 55:8-9

Som Salomo må vi dyrke (gjennom intimt fellesskap) et "hørende hjerte" slik at vi hele tiden kan høre en strøm av innsikt og åpenbaring fra Kristi sinn. Da, og bare da, kan vi møte det djupe mørket som unikt vil møte denne sistedagsgenerasjonen rett før Herrens tilsynekomst.

- Paul Keith Davis/Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen (c)

Den som hører hva Ånden sier

 "Den som har øre, han høre hva Ånden sier!" Det er blant de viktigste ordene i Det nye testamente. Dypt inne i restene er et "åndelig øre" som kan og må dyrkes for å høre Herrens stemme. Uansett hvordan vi kan oppfatte vår evne til å høre Herren, må den kultiveres, utvikles og perfeksjoneres i disse siste dager. Hvis vi skal oppnå vår endelige hensikt i Guds rikes plan, er det obligatorisk at vi tror og fungerer i Åndens rike over menneskelig resonnement. Dette oppnås gjennom omhyggelig følsomhet for Herrens stemme og avsløringen av Hans ord/mysterier.

- Paul Keith Davis/Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen (c)

Baptistene går i konservativ retning

Landsmøtet i Det norske baptistsamfunn - som nå er blitt Baptistkirken Norge - har talt: "Det Norske Baptistsamfunn fastholder sitt syn på ekteskapet mellom en mann og en kvinne som Guds gode ordning for samliv.

Med bakgrunn i dette godkjenner ikke Baptistsamfunnet pastorer som lever i likekjønnet samliv. Dette standpunktet tas inn i hovedstyrets retningslinjer for ansettelsesrådet, jfr vedtektenes § 12,b og inngår i Det Norske Baptistsamfunns forståelse av baptistisk tro og ordning, jfr vedtektenes § 2. Heller ikke de som velges til menighetens ledelse (menighetsråd) skal leve i likekjønnet samliv. Vi understreker samtidig viktigheten av å møte alle mennesker uansett seksuell legning med omsorg og varme og ber menighetene ta bevisste grep for å fremme nestekjærlighet, likeverd, respekt og inkludering for alle mennesker med åpenhet om utfordringene knyttet til samlivsspørsmål. Landsmøtet ønsker at det etableres en ordning med suspensjon fra Baptistsamfunnets demokratiske prosesser for menigheter som ikke er lojale mot baptistisk tro og ordning. Landsmøtet ber hovedstyret utarbeidet forslag til vedtektsendringer i tråd med dette til landsmøtet i 2024."

Denne helgen er nærmere 200 delegater fra landets 104 baptistmenigheter samlet til landsmøte i Ålesund. Hovedstyret fremmet et forslag hvor det heter at man forstår ekteskapet som en gudgitt ordning for mann og kvinne. «Med bakgrunn i dette bør ikke DNB godkjenne pastorer som lever i likekjønnet samliv», het det.

Mange mente likevel at hovedstyrets forslag ikke gikk langt nok og det ble særlig reagert på ordet «bør». Tidligere generalsekretær Magnar Mæland la inn et motforslag der det het at Baptistsamfunnet ikke godkjenner at pastorer eller medlemmer av menighetsråd lever i likekjønnet samliv.Mæland foreslo også suspensjon for menigheter som bryter med vedtaket.

Resultatet av avstemmingen ble som følger: Magnar Mælands forslag: 125 stemmer.  Hovedstyrets forslag: 63 stemmer. Avviste stemmer: 2.