onsdag, juli 28, 2021

Filipperbrevet: Et gledens brev i trengselstider, del 36


 Jeg forsøker å se han for meg der han sitter fengslet i keiserhovedstaden Rom. Menneskelig talt er han fysisk sett svært begrenset. I Filipperbrevet beskriver han en fortid som er fullført, om en nåtid som er begrenset og om en fremtid som både er usikker men som likevel har et klart mål: himmelen. Han er ikke opptatt av å bli satt fri. Han bærer kun på en lengsel: 

"... for at jeg kan få kjenne Ham og kraften av Hans oppstandelse og samfunnet med Hans lidelser ved at blir likedannet med Hans død." (Fil 3,10)

Å FÅ KJENNE HAM! 

Det er livet. Det viktigste av alt. Ikke kunnskap. Kunnskapen blåser et menneske opp, sier Skriften, men kjennskap. Her har vi mye å gå på de fleste av oss, vil jeg tro. Ved en anledning sa Jesus, og siterte en av profetene: "Dette folket ærer meg med leppene, men deres hjerte er langt borte fra meg." Avstanden mellom vår hjerne og vårt hjerte er den største avstanden av alle. En ting er hva vi vet og kan, noe helt annet er hva vi har erfart. Vi kan lese oss til mye, men kjennskap er erfaringsbasert.  Kjennskap oppnås gjennom å bruke tid sammen med Jesus. Kvalitetstid. Du kan være kunnskapsrik som bare det, og øse av mange kilder, men det kan ikke måle seg med å kjenne Kristus.

Mens han sitter fengslet, er det altså dette som opptar apostelen Paulus. Erfare Kristus kan han gjøre uansett hvor begrensede rammene er rundt ens liv. Til og med i et fangehull. Eller sykdom. Vi har fri adgang til Jesus, vi trenger ingen mellommann. Han er mellommannen mellom Far og oss. Bønnen har ingen begrensninger.

Jeg ser tilbake med djup takknemlighet på det vennskapet jeg hadde med min åndelige veileder i mange år, pinsevennen Ole Petter Bekkelund. Det er mye som kunne sies om ham. En av dem er at han kjente Jesus. Å komme hjem til Ole Petter var spesielt. Stua der han ofte satt og ba i timesvis, hadde en egen himmelsk atmosfære. Det hendte jeg kom til ham og han ikke tok imot meg i inngangsdøra. Da listet jeg meg inn, for da visste jeg at han satt i stua. Da jeg kom inn i stua satt han med lukkede øyne og var helt stille. Av og til kunne han sukke. Da sa han: Ja, ja Jesus. Så ble det stille igjen lenge. En dag jeg opplevde denne helluge atmosfæren, sa han plutselig. 'Det er ingen vegger og intet tak i dette huset!' ' Hva mener du, Ole Petter?,' sa jeg. Og så kunne han fortelle om en åpen himmel og at bønnen ikke hadde noen begrensninger. En stund var han i Norge, i neste stund hadde han forflyttet seg til Afrika eller Sør-Amerika. Han levde i bønnens verden.

Og så KJENTE Ole Petter Jesus. De var bestevenner.

Kjennskap modnes frem. Over tid. Gjennom en daglig vandring. Gjennom smerte og lidelse. Gjennom erfaring. 

fortsettes

Å dele våre svakheter


I løpet av de siste årene har jeg blitt stadig mer klar over at ekte helbredelse for det meste skjer gjennom  å våge og vise svakhet. For det meste er vi så redde for våre svakheter at vi skjuler dem for enhver pris og dermed gjør dem utilgjengelige for andre, men også ofte for oss selv. Og på denne måten ender vi med å leve dobbeltliv selv mot våre egne ønsker: ett liv der vi presenterer oss for verden, for oss selv og for Gud som en person som er har kontroll og et annet liv der vi føler oss usikre, tvilsomme, forvirrede og engstelige og helt ute av kontroll. Splittelsen mellom disse to livene forårsaker mye lidelse. Jeg har blitt stadig mer oppmerksom på viktigheten av å overvinne den store kløften mellom disse to livene og blir mer og mer oppmerksom på at det å møte, sammen med andre, virkeligheten i vår eksistens kan være begynnelsen på et virkelig fritt liv.

Det er utrolig at i mitt eget liv blir et ekte vennskap og samfunn mulig i den grad jeg er i stand til å dele mine svakheter med andre. Ofte ble jeg klar over det faktum at når jeg delte mine svakheter med andre, begynte de virkelige djupene i min menneskelige sønderbrutthet og svakhet og syndighet å avsløre seg for meg, ikke som en kilde til fortvilelse, men som en kilde til håp. Så lenge jeg prøver å overbevise meg selv eller andre om min uavhengighet, er mye av min energi investert i å bygge opp mitt eget falske selv. Men når jeg først er i stand til å innrømme min avhengighet av andre og av Gud, kan jeg komme i kontakt med mitt sanne selv og det virkelige samfunnet kan utvikle seg.

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

tirsdag, juli 27, 2021

Din vei gås sammen med andre


Din vei er din egen, men du må gå side om side med andre, med øm medfølelse med tilgjengelighet og sårbarhet som faklene dine. Hvis noe kreves, er det dette: seig ærlighet i din undersøkelse av liv og død; vilje til kontinuerlig vekst; og åpenhet for muligheten for at det vanlige er ekstraordinært og at gledene og sorgene dine har mening og mysterium.

- Jim Bailey/Northumbria Community/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen

Våkne opp, åndelige bønnekrigere!


Det siste halvannet året har vært vanskelig for mange. Det er nesten som helvete har trukket ut alle piggene i et forsøk på å hindre hva Gud er i ferd med å gjøre. Satans måte å endre Guds bestemte tider (zeman) og påbud (dath) er ved å "nedbryte" (bela) menigheten, de som Gud arbeider gjennom (se Daniel 7:25). Ordet bela ("slites ned") brukes bare i mental eller emosjonell forstand, ikke fysisk. Det betyr å trakassere kontinuerlig, slites bort en persons mentale og følelsesmessige utholdenhet. Satan har arbeidet flittig med å gjøre dette. Den hellige ånd vil oppfriske deg. Han vil at du skal vite at han - og derfor, vi - vinner. Og vil vinne! Vår venn Gina Gholston, en forfatter og sterk profetisk stemme, deler et kraftig ord om dette.

“Jeg hadde en gang et syn der jeg så en hær av mennesker spredt over et felt liggende på bakken. De var kledd i det jeg ville betegne som en hær vi finner beskrevet i Bibelen. Disse soldatene så ut til å være døde, selv om jeg i min ånd visste at de ikke var døde. Jeg hørte Den Hellige Ånd si: ‘De er utmattet.’ Plutselig kom en lyd, og straks ble hver soldat fornyet med styrke, stod samtidig opp og var klar til å bevege seg. Da hørte jeg en stemme si høyt til meg høyt og fast: ‘Våkn opp krigerne!’

“Det var planlagt at jeg skulle tale på en konferanse om et par dager, så jeg tenkte kanskje at formålet med synet var å gi meg en preken og et profetisk direktiv for det kommende møtet. Men Herren sa til meg: ‘Jeg gir deg ikke en preken; Jeg gir deg et mandat: Vekk opp krigerne mine! "

For utallige mennesker har det siste halvannet året vært en av de vanskeligste sesongene de noen gang har møtt. Jeg hører dette overalt jeg går. Og det er ikke bare fra Covid; det har kommet mange ting mot dem, tilsynelatende fra alle retninger - åndelig, følelsesmessig, økonomisk, fysisk. Presset fra den siste sesongen har ført til at mange føler seg motløse og helt utmattede. Men vinden blåser, tidevannet begynner å snu, og Gud vekker sin menighet. Åpne opp dine åndelige ører og lytt etter hans lyd! Noen har sovnet på grunn av trykk og distraksjoner. Andre har slitt seg ut med andre kamper (noen er nødvendige, noen ikke så mye). Men vi har gått inn i en helt ny æra, og alt er i endring.

“Herren sier:

Det er ingenting som er gjort som ikke kan angres, og det er ingenting som har gått tapt som ikke kan bli funnet! Så rist støvet av deg. Det er på tide å bli fokusert på nytt, justert og omplassert. Reis deg over distraksjonene, hør lyden av den nye tiden, stå opp på føttene, og vær klar til å bevege deg!

“Dette er en presserende tid, og vi må ikke nøle! Det er som om jeg kan se Herren vandre gjennom Amerika (og Norge, oversetterens anmerkning) og høre ham kalle,

Min menighet, min menighet, hvor er du? Kom ut av ditt skjul! Våkne opp,Vær kledd i Min styrke. Vær kledd med min herlighet! Hør og svar lydig på ropet mitt som et ekko gjennom denne tiden, og erklær at du våkner til å værekroppen min. Selv om du var død, skal du leve, og gjennom deg vil jeg nå åpenbare min manifesterte herlighet. Stå opp! Ta din plass. Se, og bli overrasket over hva jeg vil gjøre i dagene fremover gjennom min våkne kropp.

“I fjor hadde jeg en drøm hvor jeg var på et stort stadion og spilte baseball. Teamet vårt vant overlegent, men de visste ikke at de vant! Spillet hadde vært langt, og alle var ekstremt slitne. Vi hadde løpere på første og andre base, og vår neste hitter kom opp for å slå. Da ballen ble slått, slo hiteren vår den djupt inn i utmarken. Da løperne våre begynte å løpe til andre og tredje base, vinket motstanderlagets tredje baseman med hendene i et forsøk på å distrahere og mislede løperne. Han sa: ‘Bare hopp over tredje base og gå videre til hjemmeplaten. Du er utmattet, og det er ingen måte vi kan nå poengsummen din, så bare gi deg en pause. Ikke engang til tredje base; bare gå hjem. ’

“Fra min banehalvdel skjønte jeg øyeblikkelig hva som skjedde. Vi vant, og det var ingen måte de klarte å hente poengene våre, og de visste det! Den eneste måten de muligens kunne vinne på var teknisk, så de prøvde å spille mot vår tretthet og følelser, og lurte oss til en handling som ville få oss til å miste spillet.

"Jeg løp ut på banen og ropte på toppen av lungene," Fortsett! Ikke kutt hjørner nå! Vi vinner, og de vet det! Den eneste måten de kan slå oss på er av teknisk kvalitet, så fortsett! Vi vinner! Vi vinner! ’

“Menighet, dette er ikke tiden for å være trøtt i vårt velvære! (se Galaterne 6: 9) Dette er tiden for å ‘Stå opp i prakt og være strålende, for ditt lys har gått opp, og Jahves herlighet strømmer nå fra deg! Se nøye! Mørket dekker jorden, og tykt mørke dekker nasjonene, men Jahve reiser seg over deg og hans herlighets lysstyrke kommer over deg! '(Jesaja 60: 1-2 TPT) Fienden vil få oss til å tro at Amerika ikke kan reddes . Men Gud har erklært at ‘Amerika skal bli frelst!’ Han har forutsagt at vi vil oppleve en ny, større oppvåkning, og selv om vi kanskje er slitne, vinner vi! ‘Herrens herlighet skal åpenbares, og hvert øye skal se det, for Herrens munn har talt det’ (Jes 40: 5).

“Ved lyden av stemmen reiser Herrens hær seg fra motløshet, forvirring, utmattelse og selvtilfredshet. Gud gjenoppliver oss! Akkurat som Jesu fysiske kropp ble vekket opp og reiste seg fra graven, så oppstår hans kropp (hans menighet), og i styrken og kraften til Jahve vil Kristi oppstandne kropp nå riste og vekke denne nasjonen og verden. ”

“‘ La oss ikke være trette av å gjøre det gode, for vi kommer til å høste, hvis vi ikke besvimer '(Galaterne 6: 9). Dette er ikke sesongen for tretthet; dette er tiden for høsting. Gud har talt, og han vil våke over sitt ord for å fullbyrde det! (Jeremia 1:12) Dette er vår 'rette sesong', så fortsett å løpe. Ikke stopp. Ikke kutt hjørner. Gud er med oss, og vi vinner. Det ser kanskje ikke ut slik ennå, men vi vinner! ”

- Dutch Sheets (bildet), 27.juli 2017/Oversatt av Bjørn Olav Hansen (c)

Filipperbrevet: Et gledens brev i trengselstider, del 35


 Det hender jeg tar frem familiens russiske Matryoshka-dukker når jeg skal illustrere ordene fra Fil 3,9: "... og bli funnet i Ham, ikke med min egen rettferdighet, den som er av loven, men med den som blir gitt ved troen på Kristus, rettferdigheten som er av Gud på grunn av troen." Da tar jeg frem den største og den minste, og så legger jeg den minste inni den største og sier: 'Slik ser Gud meg i min rettferdighetsdrakt. Mitt liv er skjult med Kristus i Gud.' Jeg syntes det er en god illustrasjon. Gud ser ikke meg, Han ser Kristus! Fordi mitt liv er skjult i Kristus. Det er hva det vil si å være rettferdiggjort.

Jeg elsker disse sterke ordene: "men den som BLIR GITT VED TROEN på Kristus, RETTFERDIGHETEN SOM ER AV GUD..." 

Hva er dette? Det er evangeliet! 

"Alt det Paulus tidligere var stolt over og stolte på, fremstår nå som avfall, skrot og verdiløst skrap. Ingenting av dette gjelder for Gud. Dersom Herren går man etter i sømmene, vil han se at synden har sneket seg inn overalt. Men nå har han Kristus," skriver biskop Bo Giertz i sin kommentar til Filipperbrevet. (Bo Gietz: Forklaringer til Det nye testamente. Lunde forlag. Bind 3, side 64-65)

Paulus satte ikke lenger lit til noe i ham selv. Han satset bokstavelig talt livet sitt på en bedre rettferdighet: Kristi rettferdighet. 

Gunnar Johnstad og Tore Lund i deres 'Håndbok til Det nye testamente' lanserer en spennende tanke rundt vers ni i Fil 3: 

"Vers 9 er en summarisk sammenfatning av hele av hele den paulinske rettferdiggjørelseslæren, jfr Rom 3,21-30. At den omtales så kort,tyder på at Paulus har undervist menigheten i Filippi om den tidligere."  (Gunnar Johnstad/Tore Lund: Håndbok til Det nye testamente. Luther forlag 2007, side 368)

Så sentral som rettferdiggjørelseslæren er i den undervisningen Paulus gir har de to helt sikkert rett. Vi får den best utlagt i Romerbrevet: 

"Nå er Guds rettferdighet blitt åpenbart uten noen lov, den rettferdighet loven og profetene bevitnet. Det er Guds rettferdighet ved tro på Jesus Kristus, til alle og over alle som tror. For det er ingen forskjell, for alle har syndet og mangler Guds herlighet. Men de blir rettferdiggjort, ufortjent, av Hans nåde ved forløsningen, den som er i Kristus Jesus. Ham stilte Gud fram som et soningssted, ved troen, i Hans blod, for å vise sin rettferdighet. For Gud i sin tålmodighet hadde båret over med de synder som tidligere var gjort. Slik ville Han vise sin rettferdighet i den tiden som er nå, så Han kunne være rettferdig og rettferdiggjøre den som har troen på Jesus. Hvor er nå vår ros? Den er utelukket. Ved hvilken lov? Gjerningenes? Nei, ved troens lov. Derfor holder vi fast på at det er ved tro mennesket blir rettferdiggjort, uten lovgjerninger. Eller er Gud bare jødenes Gud? Er Han ikke også folkeslagenes Gud? Jo, også folkeslagenes, for Gud er En, Han som rettferdiggjør de omskårne av troen og de uomskårne ved troen. Setter vi da loven ut av kraft ved troen? Langt ifra! Tvert imot stadfester vi loven." (Rom 3,21-31).

fortsettes

mandag, juli 26, 2021

Denne historien gjorde sterkt inntrykk på meg

Her om dagen hørt jeg historien om Rachoff. Den gjorde et sterkt inntrykk på meg. Han var det russerne kaller jurodivij Khrista radi - en dåre.

Rachoff var en mann som levde i det 18. århundre, i Arkangelsk, i de russiske nordområdene. Han var en rik, ung mann. Et syn skulle forvandle hans liv fullstendig. En natt mens han sov så Rachoff en mann som pløyde en åker. Plutselig - fra et fattigslig skur i nærheten hørte han lyden av noen som spilte en fele. Mannen med plogen stanset opp og lyttet og så fortsatte han.

Snart hørtes lyden igjen, men denne gangen hørtes det ut som om det var et barn som gråt. Mannen forlot pløyingen, gikk inn i skjulet og fant en baby som var i ferd med å dø. Han bøyde seg over barnet, tok det opp og holdt det inntil seg og barnet ble helbredet. Da var det at rachoff oppdaget hvem plogmannen var. Fra djupet av sitt hjerte, ropte hab ut: 'Bror Jesus, jeg kommer!'

Idet han etterlot seg en beskjed til sin mor, forlot han byen samme natt. Fra da av vandret han rundt i Russland, og hjalp alle marginaliserte i samfunnet han kom over. Han bygget opp igjen enkers nedrevne hus, utfordret de rike og sto frem i et fullpakket operahus og ba de som bar diamanter om å ta ansvar for slummen utenfor sin egen dørstokk. Han fortalte alle han møtte om Jesus. Rachoff var elsket av de fattige, og hatet av de fryktsomme og mektige. 

Etter en rekke arrestasjoner og forvisninger - fra Kiev, Odessa og andre steder - ble han på nytt fengslet og satt på enecelle. Der lot de ham sulte og fryse og til slutt mistet han forstanden. Helt mot slutten av livet forbarmet noen vakter seg over ham og lot han få være i en innhegnet hage. Rachoff tilbragte sine siste levedager i denne hagen. Han satt der med øynene lukket og med et stort smil om munnen mens solen lekte i ansiktet hans. Ved en anledning laget han en sirkel rundt seg idet han med små skritt sa: "Jeg danser for jeg skal snart se Gud." Så en kveld, mens han var midt inne i en slik dans stoppet han plutselig opp, ropte høyt: "Jesus!" Og var hjemme hos Gud.

Billedtekst: En russisk dåre. Illustrasjonsfoto.

Filipperbrevet: Et gledens brev i trengselstider, del 34


Et møte med Jesus forandrer alt. For Paulus var det er før og et etter den skjellsettende dagen da han var på vei til Damaskus i Syria, for å fengsle kristne. Det er på vei dit han får sitt livsforvandlende møte med Frelseren. Kristenforfølgeren Saulus blir misjonæren Paulus. Plutselig betyr ikke 'skrytelista' noe mer! Alt det som talte til hans fordel. Alt det han kunne se tilbake på og peke på når han ble spurt. Borte er det alt sammen.

Overveldet av Kristi kjærlighet og bunnløse nåde skriver han til filipperne: "Men alt det som var en vinning for meg, det regner jeg som tap for Kristi skyld." (Fil 3,7)

Det er sterke ord, men han stopper ikke der. Han skriver: "Ja, som visst regner jeg alt som tap, sammenlignet med det som er så mye mer verd, kunnskapen om Kristus Jesus, min Herre. På grunn av Ham har jeg lidd tap tap på alt, og jeg regner det som søppel, for at jeg kan vinne Kristus." (v.8)

'Skrap' bruker enkelte norske oversettelser. 'Søppel' bruker den reviderte oversettelsen av 2017 av Bibelen Guds Ord. Det sier ikke så rent lite.

Det greske ordet er 'skybalon'. Dette ordet har to betydninger: I vanlig gresk språk kan en si at det var avledet fra uttrykket 'kusi allomena' som betyr 'det som er kastet til hundene'. Går man til en medisinsk ordbok betyr ordet 'ekskrementer'.  Ifølge 'Innsikt' som er en studieutgave til Det nye testamente utgitt av Norsk Bibel kan 'skybalon' oversettes med: 'skitt', 'møkk', 'skrap', 'skrot', 'verdiløse og foraktelige ting'. (Innsikt, side 990)

Å miste alt og likevel vinne Kristus. Det er hva det handler om. Ingenting annet kan sammenlignes med Ham. Slik oppleve Paulus det. Han skrotet alt annet. Dette er ikke en teoretisk tro. Slik kan bare et menneske skrive som virkelig har opplevd Kristus. Da blekner alt annet. 

Paulus hadde oppdaget at et rett forhold til Gud er basert, ikke på Loven, men på troen på Jesus Kristus. Det er ikke noe som et menneske kan prestere, men det er en gave fra Gud. Det er ikke noe som blir vunnet ved innsats, men noe som en tar imot i tillit. 

Selve grunntanken i dette avsnittet fra Filipperbrevet er at Loven er til ingen hjelp, men det eneste som duger er å kjenne Kristus, og ta imot Guds nåde. Selve språket som Paulus bruker for å beskrive Loven - som 'skrap' eller 'søppel' - står i forhold til Kristus. Han sammenligner de to, og da vinner Kristus overlegent. Dette viser bare hvordan hans egne anstrengelser for å leve etter Loven var forgjeves. Og den gleden som stråler fram gjennom hele avsnittet viser at han har opplevdat nåden fra Gud som finnes i Jesus Kristus er fullt ut tilstrekkelig.

fortsettes

Polen: Menn tar ansvar - bekjenner nasjonens synd


Det skjer i Warsawa, Krakow og i andre storbyer i Polen. Den første lørdagen i hver måned kneler menn i hundretalls, for ikke å si tusentalls, i bønn for å bekjenne folkets synder. Det er enslige menn, og det er gifte menn, leg og lærd. De bekjenner at abort er synd og de bekjenner sin egen urenhet. De ber Gud tilgi dem.

Måtte norske menn få mot til å gjøre det samme! 

Men dette er et unikt Guds verk. Bare Den Hellige Ånd kan overbevise om synd. 

Når jeg ser dette gripende fotografiet blir jeg minnet om ordene fra 2.Krøn 7,13-14: 

"Når Jeg lukker himmelen så det ikke kommer regn, eller når Jeg befaler gresshoppene å fortære landet, eller når Jeg sender pest blant Mitt folk, hvis da Mitt folk, som er kalt med Mitt navn, ydmyker seg, ber og søker Mitt ansikt og vender om fra sin onde ferd, da skal Jeg høre fra Himmelen og tilgi deres synd og lege deres land."

søndag, juli 25, 2021

Sønnen til Anne Graham Lotz kritisk syk av Covid-19


Anne Graham Lotz, datter til Billy Graham, ber om forbønn for sin sønn Jonathan. Han er innlagt på sykehus med Covid-19 og er kritisk syk. Vi slutter oss til de mange som verden over ber for Jonathan, som er 50 år, om at Gud må gripe inn og reise ham opp igjen.

Palestinerne beskylder Hamas for å ha lagret våpen i boligområder

Palestinere på Gazastripen sier at eksplosjonen som drepte en og såret fjorten torsdag fant sted i et lager som brukes av Hamas til lagring av våpen.

Det er journalist Khaled Abu Toameh som skriver dette i nettutgaven til The Jerusalem Post i dag.

Ulike palestinske fraksjoner og menneskerettighetsorganisasjoner har bedt Hamas og andre palestinske terrorgrupper om å slutte å lagre våpen i boligområder etter nok en eksplosjon, som drepte en person og såret fjorten andre torsdag. De krevde også en grundig etterforskning av eksplosjonen for å holde de ansvarlige ansvarlig.

Palestinere på Gazastripen sa at eksplosjonen fant sted i et lager som brukes av Hamas til lagring av våpen. Hamas sa at de har satt i gang en etterforskning, men har ikke gitt noen detaljer.

Torsdagens eksplosjon skjedde like etter klokka 08.00 i et hus som ligger i Al-Zawiya-markedsområdet i sentrum av Gaza by. Palestinske kilder sa at 69 år gamle Atta Ahmed Saqallah døde og 14 sivile ble såret, inkludert seks barn.

Om å bli som et lite barn


 Vi har mye å lære av barns spontanitet og frimodighet. Martha Bosquez forteller dette om sin datter, her i min oversettelse:

"Datteren vår Paige ba for mennene våre i blått på en restaurant. Åtte politibetjenter spiste middag sammen den kvelden, og Paige går opp til bordet og spør:" Kan jeg be for dere om at dere skal være trygge, og be om at Gud tar vare av dere? "

"Hver eneste en av politimennene bøyde hodet mens hun ba, og da de var ferdige med å spise, gikk en politimennene bort til bordet vårt for å si" Takk. "

Ikke bli flaue når barn er frimodige på Guds rikes vegne. De kan gjøre ting og nå inn til mennesker som vi som voksne ikke er i stand til. Og vi er neppe så frimodige som denne jenta! 

Jesus sa: "Den som ikke tar imot Guds rike slik som et lite barn, skal ikke komme inn i det." (Luk 18,17)

Filipperbrevet: Et gledens brev i trengselstider, del 33

Apostelen Paulus fortsetter sin 'skryteliste' og nevner:

3. Han var en hebreer.

Men hadde han ikke allerede skrevet at han var en israeler? Hvorfor nevner han da at han er en hebreer født av hebreere? Historien er som følger: Jødene var spredt ut over store deler av den da kjente verden. Det fantes tusener av dem i keiserhovedstaden Rom, og i Aleksandria i Egypt var det mer enn en million jøder på denne tiden. Og jødene holdt seg til Torahen og alle de forskrifter Gud hadde pålagt dem. Det eneste var at flere av dem glemte sitt eget språk: hebraisk. Det fantes for eksempel mange gresktalende jøder. Da var det annerledes med Paulus. Som den rettroende jøde han var holdt han på språket sitt, selv om han behersket flere språk, deriblant gresk. 

Paulus var født i den hedenske byen Tarsos. Sin utdannelse hadde han fått sin utdannelse hos en av samtidens mest anerkjente lærde, Gamaliel, jfr Apg 22,3.

4. Han var en brennende fariseer.

At Paulus var medlem av denne tidligere vekkelsesbevegelsen var noe han nevner flere ganger i Apostlenes gjerninger, jfr Apg 22,3; 23,6 og 26,5. Navnet fariseer betyr: 'de som skiller seg ut'. De tok ikke del i det offentlige liv og ikke del i offentlige oppgaver. Som fariseer hadde Paulus innviet hele sitt liv til den strengeste av alle de jødiske gruppene. Som fariseer var han ulastelig når det gjaldr å følge Loven og jødedommens forskrifter. 

5. Han forfulgte Kristi forsamling

Som fariseer og rettroende var han desto mer ivrig etter ikke bare å ta et oppgjør med de kristne, men forfølge dem fra sted til sted.  Han bokstavelig talt jaget dem, og trodde at han tjente Gud med å gjøre det. Dette plaget Paulus i årene etter at han selv ble en Kristi etterfølger. Igjen og igjen tar han det opp, jfr Apg 22,3-21;26,4-23 og 1.Kor 15,8-13. 

6. Etter loven var han uklanderlig

Paulus hevder at det ikke fantes noen av noens krav som han ikke hadde oppfylt.

Slik lister altså Paulus opp for sine lesere sitt rulleblad.  Han kan best beskrives som en god og pliktoppfyllende religiøs mann, som tilhørte den strengeste og mest selvdisiplinerte gruppering innen Jødedommen. Han brant av iver etter å gjøre alt det Gud påla ham. Alt dette kunne Paulus ha lagt på vektskålen til sin fordel. Men en skjellsettende opplevelse på vei til Damaskus i Syria hvor hans oppdrag er å finne de kristne og få dem arrestert, snur alt på hodet. Det er et før og et etter Damaskus-reisen. Plutselig betyr ikke noe av dette noen ting lenger. Han anser det for skrap, for søppel. 

Hvorfor? Mer om det i neste artikkel.

fortsettes

lørdag, juli 24, 2021

Profetisk: Hellig, hellig, hellig


Richardo Colon maler profetiske bilder. Han er fra Bronx i New York, men er nå bosatt i Betlehem i Pennsylvania. Av yrke er han bygningsarbeider, men er også eldste i en lokal menighet. Dessuten maler han profetiske bilder i forbindelse med konferanser. Nylig delte ha dette bildet, og jeg ble så grepet av det og jeg ble påminnet det en rekke ganger. Kanskje fordi jeg drømte om englevinger nylig. Den opplevelsen har jeg delt i en egen bloggartikkel. Jeg tok kontakt med Ricardo Colon, og fikk hans velvillige tillatelse til å gjengi maleriet.

Sammen med bildet av denne serafen, hadde Richardo Colon publisert en profeti. Nå er denne profetien personlig rettet til en bestemt person, men den har likevel et innhold som mange kan ta til seg, derfor har jeg oversatt den til norsk:

Mens jeg ba for deg. Jeg så en seraf som dekket deg med vingene. Dette er skapninger som omgir Guds trone. Serafer gjør Guds hellighet kjent for alle som våger å nærme seg Guds trone. De er også overnaturlige vesener. Serafer hjelper oss å se Guds hellighet på en slik måte at den avslører de djupeste, mørkeste stedene i våre egne hjerter. I dette maleriet nærmer du deg Guds trone, og en av serafene fløy til deg og dekket deg med to av vingene hans. Men fordi du har tilgang til Guds trone gjennom Kristi utøste blod, er du hellig og rettferdig i Guds øyne.                                                    

Denne engelen hadde to sverd, det ene sverdet ble kalt sjel, det andre ble kalt ånd, og du hadde også et sverd, som ble kalt Guds ord. Denne engelen dekket deg for å la mørkets krefter vite at du er hellig, at du er Guds barn. Denne engelen dekket ansiktet som et tegn på ydmykhet, og han dekket også ansiktet ditt. De to andre vingene dekket hans og føttene dine fordi føttene dine er helliget.                                  

Å være i nærvær av Gud gjør deg hellig og strålende. Fienden og til og med mennesker som nærmer deg deg, må møte denne engelen. Han er beskytteren din. Han erklærer at det er en gave som er hellig, hvem meg? Ja du. Du er hellig fordi han er hellig. Du har del i hans ære fordi du er hans barn. Så når du ser på dette maleriet, vær oppmerksom på at du ikke er tilgjengelig i mørkets rike. Når du går inn i et rom, roper denne engelen hellig, hellig, hellig (o boy, dette vil være veldig kontroversielt). Og de med åndelig dømmekraft vil høre det og bøye seg. Og de uten åndelig dømmekraft vet ikke hva de skal gjøre, men vet at atmosfæren har skiftet. Studer dette, søsteren min. Vi tilhører et overnaturlig rike, barn av Guds rike. Gjør deg klar. Du vil se dette når du går ut for å forkynne eller undervise eller profetere. HELLIG, HELLIG, HELLIG.

Filipperbrevet: Et gledens brev i trengselstider, del 32


 Om det var noen i det hele tatt som kunne sette sin lit til det menneskelige så var det fariseeren Saulus, han som skulle bli apostelen Paulus. Han hadde alt på sin side. Han var "omskåret på den åttende dag, av Israels slekt, av Benjamins stamme, en hebreer av hebreere, i forhold til loven en fariseer, i nidkjærhet en forfølger av menigheten og etter loven var jeg blitt ulastelig..." (Fil 3,5-6)

La oss se littt nærmere på de fortrinnene Paulus hadde: 

1, Han var omskåret på den åttende dag.
Dette går helt tilbake til patriarken Abrahams dager. Gud hadde gitt ham dette påbudet: "I slekt etter slekt skal hvert guttebarn hos dere omskjæres når det er åtte dager gammelt." (1.Mos 17,12) Dette budet var så blitt til en evig lov i Israel, jfr 3.Mos 12,3. Hvorfor nevner Paulus dette i denne sammenhengen? Var ikke dette selvsagt siden han var en hebreer? Jo, men det var for å understreke at han fulgte Loven til punkt og prikke. Fordi han var omskåret på den åttende dag, skilte han seg ut fra ismaelittene som ble omskåret da de var 13 år! jfr 1.Mos 17,25. Og han var heller ingen proselytt som sent i livet hadde kommet til tro og dermed måtte omskjæres som voksen. Med dette utsagnet understreker Paulus at han var født inn i den jødiske tro og med alle de tradisjoner det innebærer.

2. Han var av Israels folk,
'Israelitt' var det navnet jødene brukte når de skulle beskrive det helt enestående forholdet de sto i overfor Gud. 'Israel' var jo det navnet Gud hadde gitt til Jakob når han hadde kjempet med Gud, jfr 1.Mos 32,28.Ved å kalle seg selv israelitt pekte Paulus på at hans avstamning var absolutt ren og ekte.

3. Han var av Benjamins stamme.
Det vil si at han ikke bare var en israelitt, men han tilhørte selve eliten i Israel. Benjamins stamme hadde en spesiell plass innen det israelske aristokrati.

Benjamin var Rakels sønn, og hun var Jakobs høyt elskede hustru, og av alle de 12 patriarkene var det bare han som var blitt født i det lovede land, 1.Mos 35,17-18. Det var fra Benjamins stamme den første kongen over Israel var kommet, jfr. 1.Sam 9,1-2, og det var utvilsom etter denne kongen Paulus hadde fått sitt opprinnelige navn Saul. 

Da kongeriket var blitt delt under kong Rehabean, gikk 10 av stammene sammen med Jerobeoam, og Benjamin var den eneste stammen som forble trofast mot Juda, jfr. 1.Kon 12, 21. Da de vendte tilbake fra utlendighet, var det Benjamins og Judas stammer som dannet kjernen i den nyfødte nasjonen, jfr. Esra 4,1. 

Ved den store Purim-festen som ble feiret hvert år til minne om utfrielsen som Esters bok forteller om, er den sentrale personen Mordekai, og han var av Benjamins stamme. 

Når Paulus nå slår fast at han var fra Benjamins stamme, erklærer han ikke bare at han er israelitt, men at han tilhørte Israels høyeste aristokrati.

fortsettes

fredag, juli 23, 2021

Polsk lov som forhindrer tilbakelevering av jødisk eiendom passerer i senatet

"Loven vil sterkt skade [Israels] forhold til Polen," sa utenriksminister Yair Lapid, til The Jerusalem Post fredag ettermiddag.

Den polske loven som i det vesentlige hindrer jøder i å få tilbake eiendom som ble stjålet fra familiene deres under Holocaust og etter krigen av det kommunistiske regimet i Polen ble vedtatt i det polske senatet på fredag. Loven vil gjøre det nesten umulig å anke avgjørelser som er gjort på eiendom som ble stjålet for mer enn 30 år siden. 

Loven som ble vedtatt på fredag inneholder imidlertid to endringer som ikke var en del av det opprinnelige lovforslaget. Først ble en forlengelse på tre måneder godkjent for å sende inn forespørsler før loven trer i kraft. For det andre vil den nye loven ikke gjelde for eksisterende krav og pågående saker.

Likevel vil "loven sterkt skade [Israels] forhold til Polen," sa utenriksminister Yair Lapid etter kunngjøringen. "Polen vet veldig godt hva som er riktig og anstendig å gjøre," la han til.

"Israel er dypt bekymret for den polske lovgivningen om spørsmålet om restitusjonsrettigheter for ofrene for Holocaust. Hvert trinn i lovgivningsprosessen er en bekymringsfull utvikling," twitret Lapid fredag ettermiddag.

"Vi vil ikke gå tilbake på vår forpliktelse til verdighet for ofrene for Holocaust, å opprettholde deres rettigheter og bevare deres minne," la han til.

Oppsiktsvekkende minnehøytidelighet


Under åpningsseremonien til Tokyo-OL i dag var det et minutts stillhet for å hedre minnet om de israelske ofrene for massakren i München i 1972. Dette er første gang ofrene blir hedret i åpningsseremonien til de olympiske leker. Under OL i 1972 ble 11 israelske idrettsutøvere og trenere myrdet av åtte palestinske terrorister i München.

Stillhetens øyeblikk ble også holdt til ære for COVID-19-ofre over hele verden.

Det er The Jerusalem Post som skriver dette i sin nettutgave i dag.

Billedtekst: Medlemmer av israelske idrettsorganisasjoner danner en æresvakt foran kommandobiler som bærer likene til ofrene for massakren i München under minnestundene på Lod lufthavn.

(fotokreditt: GPO FLICKR / WIKIMEDIA COMMONS)

Menighetens samling en eskatologisk handling


 “Menigheten er konstituert som et nytt folk

som er samlet fra nasjonene

for å minne verden om at vi faktisk er ett folk. Når menigheten samles er det derfor en eskatologisk handling

som er forsmaken på enheten

av de helliges fellesskap. ”

- Stanley Hauerwas (bildet),

teolog.

Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Filipperbrevet: Et gledens brev i trengselstider, del 31


 'Utapåklistret' hellighet og glede er ikke bare slitsomt - det er reinspikka fariseisme! Noe av det som provoserer meg er disse nymotens innledningene til møter og gudstjenester, hvor møtelederen kjekt spør: 'Er vi glade i dag?' eller enda verre: 'Nå er vi glade dere!' Og så tvinges vi alle til å svare bekreftende på dette: 'Joda, vi er glade vi!' Så livsfjernt kan det bli. 

Når apostelen Paulus skriver om gleden, er det ikke noe overfladisk eller livsfjernt: "For øvrig, mine søsken, gled dere i Herren." (Fil 3,1) Paulus har møtt gleden personifisert: JESUS! "Dette har Jeg talt til dere for at MIN GLEDE skal være i dere, og for at deres glede skal være fullkommen." (Joh 15,11)  Jeg merker meg at Jesus snakker om Hans glede og at denne gleden er fullkommen. Altså ikke en overfladisk glede, men en guddommelig. Den er uavhengig av omstendighetene. 

Så er det da også gleden som er dette brevs tema. 

Den kristne gleden er en glede i Herren. Grunnleggende for denne gleden er at en kristen alltid lever med Guds kjærlighet og nærvær over sitt liv. Vi kan miste alt, men vi kan aldri miste Kristus. Til den kristne forsamlingen i keiserbyen Rom, med alt det mørke og ondskap denne byen representerte, skriver apostelen Paulus: 

"Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? Trengsel, angst, forfølgelsem hungersnød, nakenhet, fare eller sverd? Det står skrevet: For Din skyld blir vi drept hele dagen lang. Vi blir regnet som slaktesauer. Men i alt dette skal vi mer enn seire ved Ham som elsket oss. For jeg er overbevist om at verken død eller liv, verken engler eller myndigheter eller makter, verken det som er nå, eller det som skal komme, erken høyde ller dybde eller noen annen skapning skal være i stand til å skille oss fra Guds kjærlighet, den som er i Kristus Jesus vår Herre." (Rom 8, 35-39)

Vi må minne hverandre om hvor Paulus befinner seg når han skriver disse ordene: "For øvrig, mine søsken, gled dere i Herren. Å skrive det samme til dere igjen er ikke tungt for meg, og for dere gir det bare større visshet." (Fil 3,1)

Mest sannsynlig sitter han fengslet i Rom. Gleden i Herren er ikke avhengig av ytre omstendigheter. Selv der kan Paulus kjenne på gleden i Herren. Som skriftlærd husket han sikkert ordene fra Neh 8,10: "Gleden i Herren ER DERES STYRKE."  

"Fangen Paulus har talt om sin glede midt i uvissheten. Nå tar han igjen opp temaet. Han formaner filipperne til å glede seg - midt under forfølgelsene. De skal glede seg 'i Herren'. Igjen møter vi disse ordene, ikke som et fromt begrep hengt på av gammel vane, men som en påminnelse om selve hovedsaken. Det går an å glede seg midt i vanskelighetene når vi lever i fellesskap med Kristus, eier hans tilgivelse og har ham i sin nærhet. Uansett hva som skjer, vvet vi at fienden ikke kan skille oss fra ham." (Biskop Bo Giertz: Forklaringer til Det nye testamente. Lunde forlag, bind 3, side 63-64)

Paulus er heller ikke fremmed for å gjenta seg selv. Han kjenner gjentagelsens hemmelighet. Og han unnskylder seg ikke for å gjøre det heller. Noe godt kan ikke sies for ofte. Som forkynnere skal vi verken skamme oss eller unnskylde oss for å gjenta noe fra Guds ord. Mye mindre sitter igjen enn det vi tror av vår forkynnelse og undervisning. 

fortsettes

torsdag, juli 22, 2021

En drøm om englevinger


 I natt drømte jeg om englevinger. Svære englevinger. Jeg tenkte umiddelbart på ordene fra Åp 18,21 som beskriver "en veldig" eller "mektig engel", alt ettersom hvilken bibeloversettelse du bruker. Men et annet bibelvers har også kommet til meg: "Og jeg så, og se! - en hvit sky og på skyen satt En som lignet Menneskesønnen. På sitt hode hadde Han en gullkrone og i sin hånd en skarp sigd. En annen engel kom ut av tempelet og ropte med høy røst til Han som satt på skyen: Sving sigden Din og høst inn, for innhøstningens time er kommet for Deg, for høsten på jorden er fullmoden. Han som satt på skyen, svingte da sigden sin over jorden,  og jorden ble høstet." (Åp 14,14-16)

I drømmen så jeg ikke engelen, bare de enorme vingene, som berørte jorden så mjukt og lett. Jeg ble sterk berørt av det jeg så i drømmen. 

Filipperbrevet: Et gledens brev i trengselstider, del 30


I enkelte kristne miljøer er det ikke greit å være syk. Jeg holdt på å si: I enkelte kristne miljøer er det ikke sunt å være syk! Ikke om du er kronisk syk, i hvert fall. Det er ikke bare en forventning om at du skal være frisk, men du ansees å ha liten tro om du er syk. Alle kristne skal være friske. Det er lett å si for de som ikke er syke. Jeg har selv møtt dette - mange ganger i kristne miljøer. Er du syk må det være noe galt med deg, med bekjennelsen din, kanskje det er snakk om en skjult synd? 

Da er jeg glad at det i den kristne forsamlingen i Filippi fantes en som nettopp var syk, ja døden nær. Epafroditus var til og med en av Paulus' nærmeste medarbeidere. Paulus beskriver ham som: "min bror, medarbeider og kampfelle, han som ar budbærer til dere og som tjente meg med det de hadde bruk for." (Fil 2,25)

Men så ble han syk: "For han var virkelig syk, nesten til døden." ((Fil 2,27)

Slik kan også skje med en kristen. Og alle kristne dør en dag. Oftest av en sykdom. 

Og man burde ikke kjenne på fordømmelse for det! Lidelsen er og blir et mysterium. Sykdom rammer alle, uansett hvor hellige de måtte være! Kanskje er noen av de mest trofaste Herrens vitner rammet av sykdom.

Epafroditus ble frisk igjen, men det er heller ingen selvfølge! "Men Gud hadde barmhjertighet med ham, og ikke bare med ham, men med meg også, så jeg ikke skulle få dobbelt sorg." (Fil 2,21)

Epafroditus er ikke den eneste i Det nye testamente som ble syk. "Trofimos etterlot jeg syk i Miletos" (2.Tim 4,20). Tror du Paulus hadde bedt for ham. Timoteus var stadig syk, og da Paulus kom til Galatia-området var han så syk at noen ville gi ham 'deres øyne', med andre ord det beste de hadde for at han skulle bli frisk igjen.

Jeg fryder meg over alle som blir helbredet. Hvorfor alle ikke blir det, vet jeg ikke. Det overlater jeg til Gud. Jeg vet at alle en dag blir friske, men om det skjer i dette liv eller når jeg har brutt målstreken og er hjemme i himmelen, vet bare Gud. Jeg fortsetter å be, både for min egen helbredelse og andres, og har sett mange bli helbredet i min tjeneste fra alvorlige sykdommer, selv om jeg selv har flere alvorlige sykdommer.

Slik er livet med Gud. Vi har ikke svar på hvorfor noen blir alvorlig syke - og dør, men det er det ingen andre som har heller. De som mener seg å vite svaret, legger mye byrder på skuldrene til de som har tunge byrder å bære fra før av. Hold opp med det!

I neste artikkel begynner vi på gjennomgangen av Filipperbrevets tredje kapittel.

fortsettes

Vi er håpets folk


 Når vi sier til folk: 'Jeg skal be for deg', er det en svært viktig forpliktelse. Det triste er at denne bemerkningen ofte ikke er noe mer enn et velment uttrykk for omtanke. Men når vi lærer oss å vie tankene til det hjertet er opptatt av, blir alle som har vært del av livet vårt ført inn i Guds legende nærvær og berørt av ham i vårt vesens kjerne. Vi snakker her om et mysterium som ikke kan uttrykkes i ord. 

Mysteriet er at hjertet, som utgjør kjernen i vårt vesen, blir forvandlet av Gud og innlemmet i hans eget hjerte, et hjerte som er stort nok til å omfavne hele universet.

Gjennom bønn kan vi bære all menneskelig smerte og sorg, all konflikt og pine, all tortur og krig, all sult, ensomhet og elendighet i hjertet, ikke fordi vi har eksepsjonellt stor psykisk eller emosjonell kapasitet, men fordi Guds hjerte har blitt ett med vårt.

- Henri Nouwen: Du er elsket. Luther 2019, side 221.

onsdag, juli 21, 2021

Forfølgelse og kirkesplittelse


Forsiktig klemmer jeg de gamle lærdekslene sammen og slipper messinglåsen. Jeg åpner boken og snur forsiktig på sidene med hanskede fingrene. Når jeg oversatte tittelsiden, leste jeg: «En bok som inneholder vakre epistler og brev skrevet av våre kjære brødre, som vitner om den guddommelige sannhet, i fengsel og andre steder, som trøster for de hengivne å lese. 1577. ”

Den er skrevet i et arkaisk tysk skrift, med pyntede innledende store bokstaver i rødt. Brevene ble skrevet av menn som protesterte mot korrupsjonen i Den romersk-katolske kirken og hadde selv  blitt døpt som voksne troende som en bekreftelse på at de hadde viet livet sitt til Kristus. De ble kalt ”anabaptister” eller 'gjendøpere' og straffen for det steget de hadde tatt var fengsel og død.

Når jeg ser navnene deres, føler jeg at jeg møter gamle venner. Her er Jeronimus Käls avskjedsbrev til sin kone, Treindl, skrevet fra fengselet her i Wien i 1536; Leonhard Schiemer, trøstebrev til en skrøpelig bror, skrevet i Rattenberg, 1527; et brev fra brødrene fengslet i Falkenstein til kommuniteten i Moravia, 1540. Jeg er spesielt interessert i brev fra Jakob Hutter (som Hutteriianerne er oppkalt etter), og denne kodeksen inneholder fire. Det er også et vitnesbyrd fra Jörg Rack: på avhøret hans før han ble henrettet i 1561 ble han spurt om hvem som hadde overbevist ham om å bli med i "sekten". Han svarte: “Før han kom til denne troen, hørte han at en mann som heter Jakob Hutter, ble brent levende i Innsbruck; da han ble ført til Innsbruck, ble han kneblet slik at ingen kunne høre ham vitne om sannheten. ”

Jeg sitter på lesesalen Altes Buch (Old Book) ved Universitetet i Wien. Jeg leter etter ny informasjon om Jakob Hutter og hans kone, Katharina, for en bok jeg jobber med. Men jeg benytter anledningen til å samle så mye materiale jeg kan om Hutterianerne. Jeg har også tilbrakt mange timer i Moravian State Archive i Brno, Tsjekkia, og i Bratislava State Archive i Slovakia. Jeg har studert mange Hutterianske-kodekser fra rundt 1570 til 1650, som inneholder slike brev, så vel som traktater om dåp og troserklæringer. Det er også sanger skrevet av fangene. Noen beskriver fangetagelse og fengsel, mens andre er et uttrykk for deres tillit til Gud. Mange er akrostiske, med den første bokstaven i hver strofe som staver navnet til forfatteren.

Kanskje mest spennende er "Denkbüchl" og "Märtyrerbücher" - samlinger av historier om de som døde som martyrer i troen, og kronologiske beretninger om hendelsene til kommunitetene i Moravia (moderne Tsjekkia) hvor kommuniteter blomstret i den sekstende og syttende århundrer. Bøkene ble kopiert av medlemmer av de Hutterianske-samfunnene og verdsatt av dem. Men da forfølgelse tvang dem til å forlate hjemmene, ble bøkene konfiskert. Mange ble sannsynligvis ødelagt. Hutterittene klarte å holde på noen, og resten er spredt i biblioteker og arkiver over hele Europa.

I løpet av de siste ti månedene har jeg vært stasjonert i vår lille Bruderhof-bosetning i Retz og den nærliggende landsbyen Unternalb, nord for Wien, veldig nær den tsjekkiske grensen. Jeg synes det er spennende at vi har en kommunitet i området der våre åndelige forfedre bodde for nesten fem hundre år siden.

Det som kanskje er enda mer inspirerende er det faktum at folk i Østerrike med sjokk innser at menn og kvinner i tidligere århundrer ble drept for sin tro. Det er ikke en stor bevegelse, men i mange byer over hele landet jobber enkeltpersoner hardt for å bringe anerkjennelse til fortidens urett og til og med for å finne måter å gjøre bot på.

I Tyrol har “Hutterer Arbeitskreis” satt opp plaketter på steder der folk ble fengslet eller henrettet. I Innsbruck, stedet for henrettelsen av Jakob Hutter, har de opprettet et "Hutterpark" bestående av en sirkel på tolv steiner, som symboliserer samfunnet og illustrerer verset fra Sakarja, "De skal være som steinene til en krone" (9:16)


I Wien er det en plakett som markerer stedet hvor Balthasar Hubmaier ble henrettet i 1526. I Linz er en pinsegruppe ivrig etter å lære om de sytti menn og kvinner som ble henrettet der rundt 1529, og jeg har møtt en kvinne som har grundig undersøkt historiene til de som ble henrettet i Salzburg. En besøkende i vår lille kommunitet her viste oss en tysk bibel fra 1500-tallet som han skaffet seg, sikker på at den ble brukt av anabaptister.

Og på Falkenstein, ruinen til et slott der 150 mennesker ble fengslet, er det et museum med utstillinger som forteller historien. Fangene ble marsjert ned til Trieste i 1540, hvor de skulle tjene som by-slaver; for å feire dette er det bygd en kopi av et galleri midt i slottsruinen. Denne siste utstillingen beveger meg spesielt. Min avdøde mann, Jake, hadde lest om åpningen, og vi hadde alltid avisklippet på veggen.

En økumenisk gruppe som kaller seg ”Runder Tisch: Weg der Versöhnung” (Round Table: Path to Reconciliation) ser det som deres kall til å arbeide med helbredelse for splittelsene i kristenheten:

"Skillene i kristendommen er en synd som roper til himmelen, et svik av Guds kjærlighet! ... Hvorfor føler vi ikke smerten ved denne splittelsen? Hvor er skammen vår? Hvor er tårene våre? Uenigheten mellom kristne er en katastrofe ... Vi må innrømme at historien om splittelser og religiøse kriger har gjort kristenheten til et lattermildt teater...

Alvorlige forbrytelser mot enhet som utallige undertrykkelser og forfølgelser kan bare tilbys en "helbredelse av minner" ved gjentatt bekjennelse og anmodninger om tilgivelse. ... Bare når vi erkjenner vår skyld, er det mulig å nærme seg hverandre på et djupere nivå."

Det er i denne forstand at Round Table-gruppen lærer mest mulig om forfølgelsen av anabaptistene under reformasjonen, med et ønske om å omvende seg for syndene i deres land og deres kirke (både katolske og lutherske). Det er ikke snakk om å se på teologiske forskjeller - som bare kan skille oss igjen.

Personlig må jeg innrømme at jeg har mange forbehold overfor den romersk-katolske kirken, først og fremst når det gjelder spørsmål om teologi. Men jeg har møtt mange menn og kvinner her i Østerrike som elsker Jesus og tar deres tro på alvor. Gud er sikkert mye større enn våre ideer og tradisjoner. Vår anabaptistgruppe har funnet et hjem her i katolske Østerrike, og jeg kan bare undre meg.

- Emmy Maendel, som også har hatt bildene. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Filipperbrevet: Et gledens brev i trengelstider, del 29


Paulus hadde en god og ikke minst trofast medarbeider i Timoteus, som ofte fungerte som en utsending for apostelen. Gode og trofaste medarbeidere i Guds rike er gull verd og må tas godt vare på. 

Timoteus var en ung mann. Han kom enten fra Derbe eller Lystra. Derbe var en by i den sørøstlige delen av Lykaonia. Derbe lå 40-45 km sørøst for Lystra. På keiser Klaudius' tid ble Derbe en romersk koloni. Paulus  og Barnabas besøkte byen på sin første misjonsreise. Til og med på sin andre misjonsreise besøkte Paulus Derbe, og en av hans medarbeidere, Gajus, kom fra denne byen. Lystra, lå ca 38 km sør for Ikonium, og var en romersk koloni. Paulus besøkte byen på sin første misjonsreise. Det gjorde han også på sin tredje misjonsreise, og det var fra Lystra han tok med seg disippelen Timoteus: "Så kom han til Derbe og Lystra. Se, der var det en disippel som het Timoteus, sønn av en troende jødisk kvinne. Hans far var greker. Han fikk godt vitnesbyrd av brødrene i Lystra og Ikonium." (Apg 16,1-2)Vi vet ingenting om hvordan han ble en kristen, men Apg 16,1 beskriver han som 'en disippel'. Det var i forbindelse med den andre misjonsreisen til Paulus at de to traff hverandre. Fra den dag av sto Paulus og Timoteus hverandre svært nær. I 1.Kor 4,17 omtaler Paulus Timoteus slik: "Derfor har jeg sendt Timoteus til dere. Han er min elskede og trofaste sønn i Herren, og han skal minne dere om mine veier i Kristus, slik jeg lærer overalt i hver menighet."

Vi vet at Timoteus var sammen med Paulus i Filippi i følge Apg 16. Timoteus var også sammen med Paulus i Tessaloniki og Berøa (Apg 17,1-14); han var med ham i Korint og i Efesos (Apg 18,5 og 19,21-22); og han var med ham da Paulus satt fengslet i Rom (Kol 1,1 og Fil 1,1). Timoteus var også sammen med Paulus da denne skrev ikke mindre enn fem av sine brev. Det dreier seg om 1. og 2.brev til Tessalonikerne, 2. brev til Korinterne, og brevene til menighetene i Kolossæ og Filippi; og da Paulus skrev til menigheten i Rom var også Timoteus hos ham og sendte med sine hilsener til dem (Rom 16,21). 

Timoteus var også Paulus' helt spesielle utsending. Paulus sendte ham til Tessaloniki (1.Tess 3,6) til Korint (1.Kor 4,17 og 16,10-11) og til Filippi. Forfatteren av Hebreerbrevet forteller oss at Timoteus ble fengslet ved en anledning, men ble satt fri: "Dere skal vite at vår bror Timoteus er satt fri, og sammen med ham vil jeg se dere, hvis han kommer snart." (Hebr 13,23).

Apostelen Paulus beskriver Timoteus på denne måten i Filipperbrevet: "Jeg har nemlig ingen andre med samme sinnelag, som så oppriktig vil vise omsorg for deres åndelige ve og vel. For alle søker sitt eget, ikke de ting som hører Kristus til. Men dere kjenner hans prøvede troskap, at han tjente evangeliets sak sammen med meg, som en sønn hjelper sin far" (Fil 2, 20-23). Vi merker oss at Timoteus har en hyrdes sinn. Han er opptatt av menighetens åndelige ve og vel. Han har rett fokus. Han søker ikke sitt eget, men det som hører Kristus til. Det er opplagt en fare at vi kan bli så opptatt av det som skjer her og nå at vi mister fokus på Guds rike. Jesus oppmuntret oss til å søke: "Først Guds rike og Hans rettferdighet! Så skal at dette bli gitt dere i tillegg." (Matt 6,33)

fortsettes

tirsdag, juli 20, 2021

Aldri mer på bærtur


Omtrent på denne tida hvert eneste skapte år melder trangen seg! Det er nokså forutsigbart. Slik har det vært siden barndommen. Rastløsheten melder seg. Jeg må ut i skogen og på myrene for å plukke blåbær og molter! Finnes det noe bedre å gå med bærspann over ei myr og plukke gyldne solmodne molter? Eller fylle neven med blåbær og bare momse dem i deg? Ikke i min verden. Jeg har sagt til Gud at i stedet for gater av gull, ønsker jeg meg ei moltemyr og en blåbærskog.

Men det er vemodig dette. I år blir det ingen bærtur på meg. Ikke resten av livet heller. I fjor klarte jeg så vidt å pelle noen molter, men i år bærer ikke beina meg og jeg skjelver for mye på høyrehånda til å plukke. Det blir ikke noen selvplukket moltekrem til jul. 

Trist, for NTB melder om normalår for blåbær. 

Men jeg kan se tilbake på så mange bærturer i skog og fjell, og så håper jeg at dere som har bein som bærer kan ta dere en tur ut i skogen å plukke bær. Det er så mye hvile i det. Beste måten å stresse ned på, om du spør meg. Det er ingen selvfølge at vi får oppleve en bærtur. Livet er skjørt. Så benytt anledningen mens du har den.

Filipperbrevet: Et gledens brev i trengselstider, del 28


 Apostelen Paulus ser på sitt liv som et drikkoffer som blir øst ut: "Ja, og hvis jeg blir utøst som et drikkoffer under ofringen, og tjenesten for deres tro, er jeg glad og gleder meg sammen med dere alle." (Fil 2,17) Så helt med Kristus levde og identifiserte Paulus at hele hans liv og tjeneste var gjennomsyret av Jesus! Det er sterkt å lese disse ordene. Jeg tenker på salmestrofen, som Hans Nielsen Hauge sang ute på et jorde i Østfold da han ble døpt i Den Hellige Ånd:. 'Meg og hva mitt er jeg gjerne vil miste når du alene i sjelen må bo..." Da blir ens liv ikke så mye sentrum som Jesus blir det. Da er ens liv så overgitt til Herren, at det er Han som blir alt. Da øser man livet sitt ut for Ham.

Dette gleder apostelen seg over! Paulus er ikke så viktig, Kristus er! Han vil bruke selve livet sitt på Ham! Slik kan bare en skrive som er blitt tent i brann, som virkelig har opplevd hvem Kristus er. Her er det ikke snakk om en intellektuell tilnæring til troen, en boklig lærdom, men erfaringsbasert tro. 

Midt i denne 'fordervede slekten' (v.15) stråler evangeliet frem. Livets Ord holdes fram! Mennesker kommer til tro. Finnes det noe større? Noe mer å bruke livet på? Neppe, ikke for en som har opplevd Kristus. Da har ikke livet og tjenesten vært forgjeves: "... slik at jeg kan glede meg på Kristi dag over at jeg ikke løp forgjeves, eller at jeg arbeidet forgjeves..." (v.16)

Paulus så altså frem til den lønnen som ventet ham! Han var ikke bare opptatt av at han skulle få komme til himmelen, han så også frem til belønningen! Det ga ham mot og inspirasjon til å holde ut, til å bli et drikkoffer. Mange kristne har ikke fått med seg denne dimensjonen. De er kanskje opptatt av at de en dag skal komme til himmelen, skjønt det er lite fokus på det også i vår tid, men så er de fornøyd med det. At det skulle vanke en belønning når de kommer fram er en fremmed tanke. Da er det annerledes med Paulus: 

".,. jeg jager mot målet, MOT DEN SEIERSPRIS som Gud fra det høye kalte oss til i Kristus Jesus." (Fil 3,14)

Kan det sies klarere? Ser du hva som mottiverer Paulus, driver ham fremover? Ser du hvordan han møter lidelsene og prøvelsene? Han vet at det er noe som venter der fremme. Han vil ikke ende opp som en som har løpt forgjeves, men som en som vinner seiersprisen. Det er dette som gjør at han holder ut. Hva er motivasjonsfaktoren vår? Er det noe mindre enn seiersprisen? 

Noe av det siste Paulus skriver før han dør er disse berømte ordene: "For jeg blir allerede utøst som et drikkoffer, og tiden for min avreise er nær. Jeg har stridd den gode strid, jeg har fullført løpet, jeg har bevart troen. Til slutt, så er det da GJORT FERDIG EN RETTFERDIGHETENS KRONE FOR MEG, den som Herren, den rettferdige Dommer skal gi meg på den Dagen, ja, og ikke bare til meg, men til alle som har elsket Hans åpenbarelse." (2.Tim 4,6-8).

Det første vi merker oss er at Paulus i sin avskjedshilsen til sin unge medarbeider Timoteus, er at han gjentar ordene om å være et drikkoffer. Nå har det skjedd. Hans liv er øst ut, brukt opp, på Kristus. Nå skal punktum settes. Nå venter han bare på en ting: Kristi gjenkomst. Vi ser dette i både Filipperbrevet og i det andre brevet til Timoteus: Paulus er opptatt av en bestemt dag.

Til filipperne skriver han: "... slik at jeg kan glede meg på Kristi dag..." v.16.

Til Timoteus: "... skal gi meg på den Dagen." 

Det er ikke en hvilken som helst dag det her er snakk om. Det er snakk om Jesu Kristi gjenkomst. De første kristne levde med forventingen om Jesu snarlige gjenkomst. Dagen det er snakk om er selve lønningsdagen! dagen da vi skal motta kroner og kranser og andre priser. Dagen da vi skal lønnes for trofasthet og troskap i tjenesten. Hvilken dag det skal bli!

fortsettes

Når Gestapo kom på besøk


 I det følgende utdraget fra 'Homage to a Broken Man' er Heine en tenåring som bor sammen med foreldrene sine på Sparhof, en kristen kommunitet inspirert av pasifistiske og agrariske idealer. Kommunitetens medlemmer brenner for å leve etter de første kristnes eksempel, dele eiendeler og ønske folk av alle bakgrunner velkommen. Når Hitler griper makten i 1933, oppstår det rast problemer.

En dag tok Heines far Eberhard ham til side og fortalte ham om flere nylige advarsler han i hemmelighet hadde mottatt fra kontakter i regjeringen. De hadde avslørt detaljer om Hitlers hemmelige kampanje mot "uønskede elementer." Heine's kjente historien generelt: det hadde allerede vært en mengde attentater. Men det faren hans fortalte ham, etterlot ham blek. Femti nye konsentrasjonsleirer skulle etableres i løpet av ett år. "Hvis du noen gang har lest i avisene at jeg har begått selvmord, ikke tro det," advarte Eberhard.

"Hvem forteller deg alt dette?" ville Heine vite.

"Jo mindre du vet, desto mindre kan du forråde hvis du noen gang blir arrestert," sa faren. Men han antydet at kildene hans var gamle venner som snakket med ham med betydelig risiko.

“Det kan ikke lenger tolereres at det eksisterer et tysk samfunn hvis mål er det motsatte av nasjonalsosialismen, og som annonserer disse målene ved det talte og skrevne ordet. Av disse målene trenger jeg bare å nevne [Sparhofs] grunnleggende avvisning av privat eiendom, deres avvisning av lovene om blod og rase, og at de nekter å bære våpen. " Så skrev den nasjonalsosialistiske distriktsdommeren til det tyske hemmelige politiet i en rapport der han presset på for oppløsningen av Sparhof. For ham var disse menneskene ikke bare skap-kommunister, men jødeelskere og pasifister. Dette var den typen mennesker konsentrasjonsleirene hadde blitt bygget for.

I oktober 1933 trakk Hitler Tyskland ut av Folkeforbundet og kunngjorde en nasjonal folkeundersøkelse. Alle valgberettigede ville bli bedt om å svare på et spørsmål hvis betydning ikke var så mye politisk som religiøs: “Er du som en tysk mann, og godkjenner du som en tysk kvinne politikken til din Reich-regjering, og er du klar å bekrefte og høytidelig forplikte deg til denne politikken som uttrykk for din egen overbevisning og din egen vilje? ”

Offisielt skulle stemmer avgis ved hemmelig avstemning. Men Eberhard var bekymret for at Sparhof ble overvåket, og to uker før folketinget besøkte han distriktsdistriktet for å informere ham om at ingen fra Sparhof ville stemme. Den nazistiske tjenestemannen rynket pannen. "Vet du hva det betyr, Dr. Arnold?" krevde han. “Det betyr konsentrasjonsleir. Det er bare en ting du kan gjøre, og det er å stemme ja. "

Eberhard forlot regjeringskontoret ganske oppbrakt. Da han kom hjem, fikk han drosjesjåføren til å slippe ham på veien. Han gikk ofte til fots de siste hundre meter, gjennom skogen og ned bakken til gården. Men det hadde regnet, og da han skyndte seg over den gressete skråningen, gled han. Alfred, som hadde gått ut for å hente ham med en stormlykt, fant ham stønne med et brukket venstre ben, og løp hjem for å ringe sykepleieren Moni. Da hun kom til, bleknet hun: bruddet hadde knust beinet så sterkt at et stykke stakk ut gjennom huden.

De bar ham hjem. Da Heine så ham, så han halvdød ut, og beinet hans var blodig og forvrengt. Men Eberhards tanker var mindre på beinet enn på frykten for fremtiden. Hva ville skje med Sparhof, med alle sjelene i hans omsorg?

Neste kveld, mens stemmene ble telt i en nærliggende landsby, kalte Eberhard kommuniteten sammen. “Det er noe flott når folk blir funnet verdige til å bli kastet i fengsel eller drept for evangeliets skyld. Men det største av alt er å elske våre fiender i Jesu ånd. Det er ubrukelig å synge salmer og folde hendene sammen, å babble rundt korset, hvis vi ikke er klare - klare som Jesus var - å gå den veien til det aller siste trinnet, til det siste åndedraget. "

Eberhard gjettet at de hadde minst førtiåtte timer. Men for å være trygg, tidlig neste dag, tok Annemarie babyene og barnehagebarna med seg for å gjemme seg i en nærliggende skog. De andre voksne jobbet hektisk med beredskapsplaner. 

Ingenting skjedde på tre dager. Den fjerde gikk grå og kjedelig. Rundt åtte om morgenen dro Heine til stallen for å gjøre hestene klare til dagens arbeid. Han var ferdig med å sale den ene hesten og hentet den andre da Alfred løp inn, andpusten "To S.S. menn er her, og jeg er redd de er på vei til faren din." Gjennom tåken så Heine de to svarte figurene som beveget seg mot hovedhuset. Han løp for å sikre hesten sin, og snudde seg så tilbake for å følge dem. Nå var hele gården omringet med væpnede menn, og tåken omkranset dem fra alle kanter som om de kom fra avgrunnen.

Heine spurtet mot farens arbeidsrom. "Stopp!" ropene det fra alle kanter. "Mot veggen, alle sammen!" To vakter tok tak i Heine og dyttet ham mot låven. Tankene han spant. Hadde ikke faren fortalt ham hvordan S.S. utførte hemmelige henrettelser?

Heiner og de andre ble trengt inn i trebearbeidingsbutikken. To menn med trukkede revolvere sto utenfor døren og en annen ved hvert vindu. "Hvor har du gjemt våpnene?" spurte de igjen og igjen. "Hvis du forteller oss selv, vil straffen din reduseres."

"Vi er kristne," sa Heine. "Vi har ingen våpen." S.S.-mennene brølte av latter.

Timene gikk. SS-soldatene hadde kommet ved daggry, og nå sto solen høyt på himmelen. "Hva vil skje på slutten av dagen?" undret Heine seg. "Vil det være konsentrasjonsleir eller ville de bli skutt?" Hardest var ikke å vite hva som skjedde med faren eller noen andre; mange av kvinnene jobbet i barnehagen eller vaskeriet, i bygninger der de nå ville føle seg sårbare og alene. Plutselig kom Gestapo-sjefen inn på verkstedet og ba om navnet hans. “Arnold,” svarte Heine. Mannen flirte. "Jeg har lett etter deg." Han beordret to av mennene sine til å eskortere Heine til hovedbygningen.

I spisestuen avhørte Gestapo-offiserer de voksne en etter en. Massevis av bøker og papirer lå slengt ut over bordene - siden de ikke fant noen våpen, hadde det hemmelige politiet beslaglagt hvilke andre bevis de kunne finne, spesielt bøker med røde omslag ("sikkert kommunistiske"), kunstfolier og brev fra utlandet.

I mellomtiden, i rommet der Eberhard lå, var et nytt avhør i full gang. Heiner kunne høre roping og utskjelling - og farens stemme, klar og rolig midt i alt.

Inspektør Hütteroth, sjefen, ledet saksbehandlingen. Han virket mest interessert i å bevise at Eberhard var skyldig i "propaganda mot staten." Hver 1. mai-dag, da kommunistene og sosialistene marsjerte for arbeidstakernes rettigheter i den regionale hovedstaden, hadde Eberhard marsjert med dem. Selv om han aldri var medlem av noe parti, hadde han alltid fått holde en tale på stevnet. Nå pekte inspektør Hütteroth på en av S.S.-vaktene. "Denne mannen sverger til det at du ba om, opprør."

"Det er en løgn!" tordnet Eberhard og hevet seg så høyt han kunne fra senga uten å bevege det gipsede beinet. “Jeg ber deg gjenta det og se meg i øynene! Jeg har aldri gjort noe slikt! ” S.S.-mannen krympet foran Eberhards blikk og ga ingen tilbakevisning. Også inspektør Hütteroth var tungebundet og lukket sin bok.

Deretter begynte Gestapo-sjefen å undersøke Arnolds 'stue. Han la merke til det innlagte våpenskjoldet på møblene. "Er det noen i huset med navnet von Hollander?" spurte han forvirret.

Heine's mor Emmy så opp, forskrekket. "Ja. Det var navnet mitt. Min far var Johann Heinrich von Hollander, professor i jus ved Halle. ”

"Jeg hjalp til med å bære faren din til graven hans," svarte inspektøren plutselig ettertenksom. "Jeg var en av studentene fra professor von Hollander." Han slo hælene sammen og forlot rommet.

Klokka 17.00, da det ble mørkt, dro inntrengerne. De hadde ikke arrestert noen. Emmy sukket. Tenke seg til at familiemøblene hennes, selv om de var ripete og fliset etter mange års tung bruk, hadde reddet dem fra arrest! S.S.-mennene marsjerte fire på rekke, mens en stor bil kjørte inspektør Hütteroth. Med seg gikk flere kurver fulle av bøker, manuskripter, offisielle referater og økonomiske oversikter. Naboene, som hadde samlet seg for å se hvor mange som ville bli tatt bort, så merkelig skuffet ut og gled straks bort.

- Peter Mommsen, redaktør av The Plough Magazine/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen.

Billedtekst: Heine, til venstre i 1934.

mandag, juli 19, 2021

Rapport fra Deborah-konferansen i Nasaret i juni


I den siste månedsoppdateringen fra min gode venn, den arabiske bønnekvinnen Rania Sayegh, som leder bønnehuset HÅP i Nasaret, foreligger også rapporten fra Deborah-konferansen i Nasaret i juni. 41 arabiske kvinner fra hele Israel deltok i samlingen på Golden Crown Hotel, sammen med flere messianske jødiske søstre. Rose Obied underviste fra Salomos Høysang 8,6: "Sett meg som et segl på ditt hjerte, som et segl på din arm! For kjærlgheten er sterk som døden. Dens nidkjærhet er hard som dødsriket. Den har flammer som ildsluer, en Herrens flamme."

Dette er den første Deborah-konferansen etter nedstegningen i Israel. Det var derfor en spent og ikke minst entusiastisk gruppe med troende kvinner som var kommet sammen til dagskonferansen 11.juni. Rania Sayegh innledet med å utføre en profetisk handling, hvor de deltagende kvinnene skulle bytte en rød rose med hverandre som de hadde fått da de kom. Her er noen smakebiter fra rapporten:

"Jesra Adrenally ledet en stund for tilbedelse med sanger av tilbedelse og lengsel etter at brudgommen, Jesus, skulle komme tilbake. Rose Obied snakket deretter om kjærligheten til faren fra lignelsen om den fortapte sønnen. Hun utfordret oss til ikke å være motivert av plikt, slik den eldre sønnen hadde vært, men å motta Faderens kjærlighet. Når vi er fylt med Faderens kjærlighet, vil vi ikke se feilene i andre, men heller finne måter å oppmuntre og bygge opp hverandre på. Det var bare Faderens kjærlighet som førte den fortapte hjem.

Rania Sayagh fortsatte den andre økten om behovet for at bruden skulle bli fylt med Den Hellige Ånd, “for at han kunne presentere henne for seg selv en strålende menighet, uten flekk eller rynke eller noe slikt, men at hun skulle være hellig og uten lyte. ”Efeserne 5:27. Problemene i denne verden vil øke, men hver fødselsve eller problemer gjør oss bare sterkere. Gud vil salve sin brud med vin og olje.      

De jødiske søstrene delte forskjellene mellom jødiske og arabiske bryllupsskikker, spesielt ettersom en ortodoks jødisk brud vil komme inn i bryllupsseremonien uten ansiktet dekket for ikke å gjenta Labans bedrag (1 Mos 29: 21-30)! Vin og olje er nevnt i forbindelse med innhøstingen og treskegulvet i Salme 140: 15 og Joel 2:24. Denne treskegulvet skiller bruden fra tankene i denne verden. Hun skiller seg fra Babel. Hvis vi ikke går til treskeplassen, kan vi ikke gå inn i hans herlighet. I 2. Samuelsbok 24:16 stoppet pesten også ved treskeplassen. Dette ble senere stedet for tempelet. Hver av kvinnene der fikk utfordringen med å gjøre hver linje av Høysangen til en bønn."



Et sterkt vitnesbyrd om hvor forunderlig Gud er


I går lyttet jeg til en tale av den amerikanske forbederen Lou Engle (bildet) som gjorde et så sterkt inntrykk på meg, at jeg måtte høre den på nytt i dag. Det er spesielt tre ting jeg merket meg, og som jeg gjerne vil dele med dere. De tre eksemplene viser noe av Guds storhet. Talen ble holdt denne måneden.

Lou Engle er blant annet kjent for at han 'rugger' når han ber. Han forklarer hvorfor i denne talen. Det skriver seg fra et sterkt møte med Gud for noen år siden. Han hadde et møte med Herren på Øvresalen i Jerusalem som varte i fire timer. Da hadde han bedt for Israel og Midt-Østen. Herren sa til ham: 'Nå vet du hvorfor du har rugget frem og tilbake i mesteparten av livet ditt. Jeg har satt deg foran Klagemuren hele livet ditt.' For egen regning legger Lou Engle: 'Jeg er ikke på noen pilegrimsreise, jeg er her for å være i Herrens fortrolige råd.

En annen gang var han inne i en av sine mange fasteperioder. Han var tre dager inne i fasten, da han stakk innom kjøkkenet. 'Det er feil sted å være på om du faster,' sier Lou Engle spøkefullt i talen. Han lot seg friste av noe Yoghurt og noe potetgull. Dagen etter satt Lou Engle i bønnehuset han tilhører, da en kvinnelig profetisk forbeder kom inn døra. Hun kom rett bort til Lou og fortalte at hun hadde hatt en drøm. Hun sa: 'I drømmen var jeg veldig skuffet over deg. Du sa du skulle faste, men hvorfor spiser du da Yoghurt og potetgull!' 

Den kvinnelige profetiske forbederen kunne ikke vite dette. Lou Engle hadde ikke røpet det for noen. Men Herren ser i det skjulte. Når jeg hørte dette kom jeg til å tenke på ordene fra Hebr 4,13: "Ingen skapning er skjult for Ham, men alt er nakent og blottlagt for Hans øyne, som vi skal avlegge regnskap for."

Den tredje historien viser hvilken sans Gud har for selv små detaljer: Lou Engle er sammen med familien sin på ferie. Det er mens barna er små. En av døtrene fikk låne en helt spesiell dukke et av stedene de ferierte. Det var en dukke av en jente som knelte og ba, og datteren ble svært glad i denne dukken. Men dagen kom og de skulle reise videre, og datteren måtte levere dukken tilbake til eieren.

Lou Engle fortalte at da de endelig kom hjem, oppsøkte han flere leketøysbutikker for å se om noen hadde den for salg, men lykkes ikke. Så gikk det en liten stund, og så en dag på et møte hvor Lou Engle var kom en profetisk kvinnelig forbeder frem til ham og ville snakke med ham. Forbederen kunne fortelle at hun hadde en hobby, og det var å restaurere gamle dukker. Nå hadde Herren talt til henne om å restaurere en gammel dukke til datteren til Lou Engle. Hun hadde pakket den inn. Om ikke Lou Engle kunne ta den med seg hjem og gi den til datteren?

Da Lou kom hjem ga han pakken til datteren, som ivrig pakket den opp. Og der var den bedende dukken som hun hadde lekt med! Nøyaktig samme type! 

Gjett om datteren ble glad. Bare Gud kunne ha visst om at datteren ønsket seg en slik dukke. Så talte han til en bedende kvinne som hadde som hobby å restaurere gamle dukker, og ba henne gjøre i stand en slik dukke til Lou Engles datter! Slik er vår himmelske Far. 

Filipperbrevet: Et gledens brev i trengselstider, del 27


Det er Guds initiativ! "For det er Gud som virker i dere, både å ville og å virke for Hans gode vilje." (Fil 2,13) Dette er et stort takkeemne! Når vi søker Herren, er det fordi Han har søkt oss først. Når vi ber, er det fordi Herren har lagt ned i djup lengsel i oss. Herren er Alfa og Omega, Begynnelsen og Enden.

Etter å ha sitert Kristus-hymnen og snakket om Guds initiativ blir apostelen Paulus svært direkte og ikke minst praktisk. Han skriver om hvordan filipperne kan utgjøre en forskjell i "midt i en vrang og fordervet slekt." (Fil 2,15) Denne måten å se verden og samtiden på er ikke ny for Paulus. Det samme gjør også apostlene Peter og Johannes. På pinsefestens dag i Jerusalem omtaler Peter i sin pinsepreken samtiden som "en vrang slekt" (Apg 2,40), mens Johannes skriver at "hele verden ligger i det onde." (1.Joh 5,19) For å kunne forstå disse ordene bedre, er det viktig å forstå at Bibelen skiller mellom skaperverket og det vi kan kalle verdenssystemet. Skaperverket er "såre godt" (1.Mos 1,31 Rev 1930) eller "svært godt" (Bibelen Guds Ord Rev 2017), mens verdenssystemet har stått Gud imot helt siden Adam åpnet døren og lot det onde komme inn i Guds skaperorden.                                                      

Den kinesiske husmenighetslederen Watchman Nee omtaler dette forbilledlig slik: "Vi kan derfor si at det før fallet var det en jord, etter fallet kom det en 'verden', og ved Herrens gjenkomst vil det bli et kongedømme. På samme måte som verden tilhører Satan, vil riket og kongedlømmet tilhøre vår Herre Jesus Kristus." (Watchman Nee: Elsk ikke verden. Logos forlag 1973, side 14-15)

Kristi forsamling "skinner som et strålende lys i verden" (Fil 2,15). "Den levende Guds menighet, sannhetens støtte og grunnvoll." (1.Tim 3,15b)

Derfor oppfordrer og oppmuntrer Paulus filipperne til å "gjøre alt uten klager og innvendinger" (v.14) - hvorfor? Fordi Kristus etterlot oss et eksempel, og Han var en tjener. "La dette sinn være i dere som også var i Kristus Jesus".

På hvilken måte skinner Kristi forsamling som et strålende lys i verden? Apostelen Paulus svarer på det spørsmålet i vers 16: "... på den måten at dere holder fram Livets Ord..." Det er ved å holde fram Guds ord uavkortet, sannferdig, uten å kompromisse at menigheten er salt og lys, og hindrer forråtnelse. Saltet mister sin kraft når Guds ord vannes ut og man tilpasser seg tidsånden. Her har dagens menighet mye å lære av urkirken. 

Kristi forsamling sammenlignes i Åpenbaringen med en lysestake av gull. Den er den strålende lys i verden så lenge den skinner, så lenge den lyser. Kompromisser den lyser den ikke mer. Da omhylles verden av et bekmørke.

fortsettes

søndag, juli 18, 2021

Profetisk: Min personlige tiltale fra Herren for 2021-2022


Uansett hvor hardt vi enn prøver er det vanskelig å snakke om livene våre i denne tiden uten at COVID 19 tar mye av plassen. Vi er nå kommet oss halvveis gjennom 2021 og bildet synes å endres ettersom den vestlige delen av verden gradvis rister av seg pandemien, skjønt en fjerde bølge er underveis og vi må være forberedt på nye nedstegninger. Andre steder raser epidemien videre. Som India med sine 28 millioner aktive tilfeller av korona, nesten en halv million døde og med bare 2 prosent av befolkningen vaksinerte.  Mange av våre indiske trossøsken har gått hjem til Herren som følge av denne epidemien. 

Hva gjør vi så videre? Mange er rastløse og vil fortest mulig vende tilbake til normalen. Som for enkelte er møter, møter og atter møter! Daglig stress. Aktiviteter. Program. 

Som min del av verden nå begynner å krabbe ut fra skyggene av denne pandemien, har jeg nok en gang spurt Herren om veien videre de kommnde månedene. Hva har jeg lært det siste et og et halvt året? Jeg hører bare en ting som Herren sier til meg: SØK MITT ANSIKT. Ikke noe mer, ikke noe mindre. Men et er også nok. Jeg ber om at livet mitt må kjennetegnes av en sterk Gudslengsel. Jeg vil jage etter Gud! Jeg vil bli kjent for en ting: Guds venn.

Jeg er inderlig lei kjenner jeg, den menneskesentrerte teologien. Det som går ut på at jeg skal bli velsignet, at det er jeg som er sentrum, mens det er Gud som er sentrum. Alt kretser rundt Ham.

Jeg går som mange av dere kjenner til gjennom Filipperbrevet i mine daglige bibelstudier, og deler funnene mine via blogg og Facebook. Disse dagene tenker og ber jeg mye over ordene fra Fil 3,10-14: "...For at jeg skal kjenne Ham og kraften av Hans oppstandelse og samfunnet med Hans lidelser ved at jeg blir likedannet med Hans død, om jeg bare kan nå fram til oppstandelsen fra de døde. Ikke slik å forstå at jeg allerede har nådd det eller allerede er blitt fullkommen. Men jeg jager framover, så jeg kan gripe tak i det, ettersom Kristus Jesus også har grepet tak i meg. Søsken, jeg tror ikke om meg selv at jeg har grepet det. Men ett gjør jeg: Jeg glemmer det som er bak, og strekker meg ut etter det som ligger foran. Jeg jager mot målet, mot den seierspris som Gud fra det høye kalte oss til i Kristus Jesus."

Jeg kommer til å kommentere dette senere i forbindelse med bibelstudiene, men la meg kort minne om at Paulus her bruker det greske ordet 'dioko', og som på norsk oversettes med 'jager'. Det Paulus sier er at han er med i et race hvor han er oppsatt på å vinne prisen, at han derfor løper uten å ta pause og at han legger ting bak seg og strekker ut etter det som ligger foran. Han er motivert av en djup lengsel, ja nærmest av et begjær, og han har ikke tenkt å gi opp før han har oppnådd det som Gud har for ham.

Jeg har også landet i ordene fra Salme 27 og tar disse ordene som Guds tiltale til meg for tiden framover: 

"Da Du sa: Søk Mitt ansikt, gjentok mitt hjerte for Deg: Ditt ansikt, Herre, vil jeg søke." (v.8)

På hebraisk, som er det språket denne salmen er skrevet på, finnes det to ord for å søke. Det ene er ordet 'darash' og det andre er ordet 'baqash'. De kommer fra samme rotord, og har litt ulik mening. 'Darash' betyr å undersøke, å strebe etter, endog kreve, å lengte inderlig etter. 'Baqash' å se etter noe med gledesfylt forventing. Begge ordene betyr at man slutter ikke selv om man har oppnådd noe, man jager videre.

Har vi gått glipp av den 'åndelige nedstegningen'? Har vi ikke fått med oss hva Herren hadde tenkt for oss når samfunnet stengte ned? 

Det er veldig ransakende spørsmål. Men kanskje vi burde stille dem? Hvordan har vi brukt tiden? Mange har vært redde og engstelige. Det er helt naturlig. Det har også jeg vært. Mange har vært frustrerte og sinte. Det er heller ikke unaturlig. 

Men mange harogså vært forvirret og spurt Gud: hva vil du nå?

Jeg tror dette har vært og er en tid for å søke Herrens ansikt. Ikke først og fremst for å få noe, men for å være der for Herrens skyld. Mange av oss søker febrilsk etter å få noe, men er vi fornøyd med å 'betrakte Herrens skjønnhet' (Salme 27,4) og la Ham mette oss? Vet vi hva det betyr?

Hører vi fra Ham? Søker vi Hans ansikt? 

Det hebraiske ordet for 'ansikt' er 'panim'. Det kommer fra verbet 'poneh' som betyr å vende seg mot eller vende seg vekk fra. Det handler om det innerste indre. Med andre ord: et ansikt er tilgangen til en person aller innerste, det som representerer totaliteten av en persons nærvær. 'Panim' brukes i Det gamle testamente til å referere til Guds vidunderlige, forløsende nærvær, totaliteten av Ham, Hans essensielle væren. 

Roter vi bort muligheten til å tilbringe tid i Guds nærvær? Hva er det viktifste i livene våre? Hva betyr Herren Jesus for deg, egentlig, når alt kommer til alt?

Palestinere kaster steiner på sørgende jøder på nasjonal fastedag


 I dag er det faste- og sørgedag i Israel. På Tisha B'Av markerer jødene minnet om ødeleggelsen av Det første og Det andre Tempelet i Jerusalem. På denne sorgens dag kommer terrororganisasjonen Hamas med utilslørte trusler om nye voldshandlinger mot Israel. I dag tidlig, søndag 18.juli, var det sammenstøt mellom muslimer og politiet da jøder tok seg opp på Tempelhøyden i Jerusalem for å sørge over ødeleggelsen av de to templene.                                                                       

The Jerusalem Post skriver i sin nettutgave i dag, her i min oversettelse: "Statsminister Naftali Bennett beordret politiet til å fortsette å la jødene gå opp på Tempelhøyden på søndag, fastedagen til Tisha B'Av, selv om muslimer var i sammenstøt med politiet på det hellige stedet. 

Bennett møtte sikkerhetsminister Omer Bar Lev og politikommisjonær Yaakov Shabtai etter at politiet kom inn i området for å hindre at stein kastes fra al-Aqsa-moskeen.  Tempelhøyden er jødedommens helligste sted, der de to templene sto. Tisha B’Av markerer deres ødeleggelse i 586 f.Kr. og 70 e.Kr. Religiøse ledere fra øst-Jerusalem oppfordret arabiske israelere til å komme til Tempelhøyden søndag og mandag, rapporterte Ynet.

Røde halvmåne rapporterte at en rekke palestinere ble skadet i sammenstøt med politiet. I følge organisasjonen ble flertallet av de skadene behandlet på stedet. Etter at demonstrantene ble ryddet fra området av politiet, begynte jødene å gå til Tempelhøyden søndag morgen for å be der på Tisha Be'Av.

Hamas advarte fredag om at Israel "lekte med ilden" ved å la jødene besøke Tempelhøyden og marsjere i gamlebyen, som de har gjort i de fleste årene.

Terrorgruppen ba Gazanere om å "holde fingrene på avtrekkeren" for å forsvare Jerusalem.

Filipperbrevet: Et gledens brev i trengselstider, del 26

"... så arbeid på deres egen frelse med frykt og beven." (Fil 2,12) Hva betyr det? Det greske ordet som oversettes med 'arbeid' er 'katergazesthe' som innebærer ideen om at det er noe som skal fullføres. Det er som om apostelen sier: 'Ikke stopp på halvveien! Fortsatt inntil arbeidet på frelsen er helt fullført i dere.' Jesus sier jo at det er den som holder ut til enden som blir frelst, jfr Matt 10,22 og 24,13. Frafallet er alltid en mulighet.

For å forstå dette må vi forstå det bibelske begrepet 'frelse'. La oss aller først slå fast at frelsesverket er fullført en gang for alle. Det er fullbrakt. Ikke noe skal trekkes fra og ikke noe skal legges til! "Vi vet at når Kristus er oppreist fra de døde, så dør han ikke mer, for døden har ikke lenger makt over ham." (Rom 6,9) "Ikke med blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod, gikk Han inn i Det aller Helligste EN GANG FOR ALLE, og fant en EVIG FORLØSNING." (Hebr 9,12) 

Men frelse er også et forløp som stadig bortsetter. Derfor snakker Det nye testamente også om at vi BLIR FRELST." 

For det første er frelsen av Gud. Den er Guds initiativ og gave. For det andre, og det er like vesentlig, frelsen er en prosess som også er helt avhengig av Gud. Uten Hans hjelp kunne vi ikke se noen fremgang i livene våre, og vi kunne heller ikke overvinne synd. Men også avslutningen av våre liv - våre sjelers frelse - hviler hos Gud. For å konkludere: 

Frelsesverket begyner, fortsetter og avsluttes hos Gud. 

Men det er også en annen side av dette. Mynten har to sider. Frelsen har også med vårt arbeid å gjøre. Uten at vi er villige til å ta imot, er Gud hjelpeløs. Sannheten er jo at alle ting må tas imot om de skal gagne oss. Det er gjennom våre hverdager dette skjer. Frelsen må tilegnes. Aktivt. Ved at vi gjør fremgang. Vi må ikke fortsette å være offer for de samme vanene våre og være slaver under de samme fristelsene. Dette arbeidet med å stå som overvinnere skjer ved at vi arbeider på vår frelse med frykt og beven! 

Dette er ikke en frykt og beven som en slave har for sin herre. Det er heller ikke snakk om en form for avstraffelse. Det er heller ikke en frykt og beven som driver oss til å gjemme oss for Gud, men heller den frykt og beven som driver oss til å søke Gud, i vissheten om at uten Hans hjelp kan vi ikke klare å leve på rett måte. Det er snakk om en frykt for å bedrøve Gud. Det som den kristne virkelig er redd for er å korsfeste Kristus på nytt.

Den frykt det her er snakk om er ærefrykten for Gud.

fortsettes