Dagen etter Allehelgensdag er det et bilde og et bibelvers som lever sitt eget liv i meg. Først til bildet: det er av en gravsten til en for meg ukjent person. Den har påskriften: Guds venn. Så til bibelverset. Det er fra en Davids-salme som apostelen Peter siterer på pinsefestens dag, og lyder slik: "...og selv kroppen slå seg til ro med håp."
Jeg ble så grepet av teksten på gravstenen. Hva vil jeg bli husket for når dette livet er over? Levde jeg for å tilfredsstille og få anerkjennelse fra mennesker, eller vil folk huske meg som en som vandret med Gud? Tenk å få være Guds venn. Noen djupere lengsel enn det har jeg ikke.
Vi skal dø en dag. Alle de andre dagene skal vi leve. Vi leser om Henok (Enok) i 1.Mos 5,23: "Hele Henoks levetid ble 365 år. Henok vandret med Gud. Så var han ikke mer, for Gud tik ham til seg." Jeg vil være som Henok. Jeg vil vandre med Gud i påskemorgenens lys, i lyset fra Kristi oppstandelse fra de døde. For det er oppstandelsen fra de døde Peter understreker i sin pinsepreken: "Men Gud reiste ham opp og løste ham fra dødens rier. Døden var ikke sterk nok til å holde ham fast. For David sier om ham: Alltid har jeg Herren for mine øyne, for han er ved min høyre side, jeg skal ikke vakle. Derfor gledet mitt hjerte seg og min tinge jublet, for selv kroppen skal slå seg til ro med håp. For du skal ikke forlate min sjel i dødsriket og ikke la din hellige se forråtnelse. Du har lært meg å kjenne livets veier, og du skal fylle meg med glede for ditt ansikt." (Apg 2,24-28) Det er når jeg erfarer kraften i Kristi oppstandelse at kropp og sjel kan slå seg til ro, selv innfor døden.