torsdag, oktober 28, 2021

En drøm om 'slettene i Armenia'


Natt til onsdag drømte jeg om 'slettene i Armenia'. Jeg hører tydelig en stemme som sier de ordene, og jeg befinner meg i et frodig, vakkert landskap, på en stor slette. Når jeg legger meg for natten ber jeg om at jeg må drømme drømmer inspirert av Den Hellige Ånd, og jeg har delt noen drømmer med dere her på bloggen gjennom årenes løp. Profeten Joel profeterer jo om at "deres gamle menn skal ha drømmer" når han profeterer om Åndens utøselse i endens tid, og jeg hører jo under den kategorien nå! Men hva i all verden betyr 'slettene i Armenia'. Jeg aner ikke. Jeg måtte google det, og fant et oppslag i Wikipedia om 'Ararat-sletten'. Jeg føler meg tilskyndet til å be for det Gud vil utrette der! Om du opplever at du vil stå sammen med meg i bønn for dette geografiske stedet i Armenia, hører jeg gjerne fra deg.

I følge Wikipedia er Ararat-sletten 'en av de største slettene i Det armenske høylandet og strekker seg ut vest for Sevan-området ved foten av Geghamfjellene. I nord grenser sletten til fjellet Aragats og i sør til fjellet Ararat. Elven Araks deler sletten i to og den nordlige delen ligger i Armenia, mens den sørlige ligger i Tyrkia.

Araratsletten og Sevan-området er solrike områder med omkring 2700 soltimer i året.'

Men hvorfor jeg skal be for akkurat denne sletten vet jeg ikke. Ikke noe annet enn at Herren er opptatt av dette området, og vil noe der. Kanskje noen av mine lesere kjenner til dette området? 

Vi leser om Ararat i 1.Mosebok. Det var der Arken til Noah strandet, og det første Noah gjør etter å ha gått ut av Arken er å reise et alter for Herren: 

"Og Noah bygde et alter for Herren." (1.Mos 8,20)

Kanskje er det Herren vil gjøre på nytt? Reise et bønnealter på Armenias sletter? 

Armenia er verdens eldste kristne nasjon, og ute på Araratsletten finnes klosteret Khor Virap, med sitt bønnekapell grunnlagt i år 642.

onsdag, oktober 27, 2021

Medlidenhetens øyne


Det at jeg nylig ble syk har virkelig overbevist meg om viktigheten av å ikke dømme eller fordømme, ikke engang vår egen fortid, og av å se på mennesker med enorm medfølelse og kjærlighet i måten Jesus så på den utro kvinnen og fikk henne til å oppdage sin egen godhet gjennom øynene til Jesus og dermed finne styrke til å «ikke mer synde».

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Kolosserbrevet: Himmelvendt og jordnær, del 25


Kol 2,16-23: I disse versene begynner vi nå å ane konturene av den gnostiske vranglæren som hadde sneket seg inn i forsamlingen i Kolossai. Den var et sammensurium av asketisk selvfornektelse, påtatt ytre fromhet, mishandling av kroppen, syner og engledyrkelse. Mottoet for denne formen for gnostisismen var: 'ta ikke, smak ikke, rør ikke!'

La oss se litt nærmere på dette. Disse gnostiske uttrykksformene har paralleller til vår tids New Age: 

1. Det er snakk om en gnostisk askese. Gnostikerne betraktet all materie som grunnleggende ond. I og med at materien er ond, er også kroppen ond. Da spiller det ingen rolle hva vi gjør med den. Den kan brukes eller misbrukes på alle måter uten at det utgjør noen forskjell. Gnostisismen kan føre til enten total umoral, eller også til en streng askese. Dette strider klart mot hva både Jesus og apostlene lærte. Jesus selv hadde sagt at det spilte ingen rolle hva et menneske spiste: "Så kalte han folket til seg og sa: Hør og forstå! Ikke det som komm er inn i munnen gjør mennesket urent. Men det som går ut av munnen, det gjør mennesket urent." (Matt 15,10) Apostelen Paulus er like klar. Han sier: "Disse ting er bestemt til å brukes."(Kol 2,22)

2. Denne gnostiske læren blander sammen både de gnostiske og jødiske regler om høytider og sabbat. De var nøye med de årlige festdagene og de månedlige nymånedagene og de ukentlige sabbatene. De hadde satt opp lister over dager som spesielt tilhørte Gud, og visse ting som måtte gjøres og andre ting som ikke måtte gjøres. For dem handlet troen om et sett med ritualer. Apostelen Paulus tar et oppgjør med dette når han skriver: "Når dere med Kristus døde bort fra grunnkreftene i verden, hvordan kan dere da leve som i verden og rette dere etter slike bud som ta ikke, smak ikke, rør ikke? De gjelder jo ting som er ment til å brukes og forgå. Alt dette er bare menneskers bud og lærdommer." (v.20-22) 

Denne formen for askese handlet om en intellektualisert tro: "Slikt har riktig nok ord på seg for å være visdom, både den selvgjorte fromheten, selvfornektelsen og mishandlingen av kroppen. Men det har ingen verdi, det tjener bare til å gjøre vårt kjøtt blod tilfreds." (v.23)

3. En annen side ved den gnostiske vranglæren handlet om åndelige syner. Gnostikerne skrøt av at de hadde fått spesielle åpenbaringer. Dette dreide seg om hemmelig kunnskap som ikke alminnelige kvinner og menn kunne forstå eller ha innsikt i. 

4. Gnostikerne hadde også en høyt utviklet lære om engler, og trodde at de var mellomledd mellom mennesker og Gud. De dyrket disse englene, men for en kristen er tilbedelser noe bare som tilkommer Den treenige Gud. 

I neste del av denne serien begynner vi på kap.3

fortsettes

tirsdag, oktober 26, 2021

En drøm om en middag og et kjærlighetsmåltid - hvordan skal kirken overleve?


En natt i forrige uke drømte jeg at jeg hadde rotet meg bort et eller annet sted i Norge og fant ikke veien hjem. Jeg kjørte inn i tettsted, og stanset tre menn, en eldre mann og to yngre. De skulle vise seg å være en far med sine to sønner. De forklarte hvilken vei jeg skulle ta for å finne rett vei hjemover igjen, men før jeg rakk å si takk, sier den eldre mannen: 'Kan du ikke bli med oss hjem for å spise? Vi skal spise middag sammen med noen venner.'

Jeg takket ja til den overraskende invitasjonen. Da vi kom fram til huset var det mennesker i alle aldre der. Ung og gammel i skjønn forening. Og mange barn. 

Så viser dette seg å være en husmenighet. De blir overrasket når jeg kan fortelle dem at jeg selv var en del av en husmenighet i 10 år. Jeg spør om de kjenner tidsskriftet 'The Plough', utgitt av Bruderhof-bevegelsen, og som jeg har abonnert på siden 1970-tallet - og til min store forundring har de det samlet i en bokhylle.

Etter at jeg våknet ble jeg sittende å tenke på de enkle menneskene som utgjorde disippelkretsen rundt Jesus, og som senere dannet urkirken i Jerusalem - menn og kvinner stort sett fra arbeiderklassen, fiskere, jordarbeidere, en foraktet toller, menn og kvinner uten noen formell utdannelse, kom sammen rundt et måltid mat, og mens 'de holdt måltid tok Jesus et brød ...'. Så ble en keiser denne kirkens sekulære overhode og man trengte kirkebygg og prester, teologisk utdannelse, og prestene ble til biskoper og erkebiskoper, kardinaler, paver og patriarker - og det enkle måltidet med eukaristifeiringen forsvant. Og kirken ble til en maktfaktor i samfunnet som begynte å forfølge de som tenkte annerledes enn den. Som enkle menn og kvinner, overveldet av radikaliteten i Jesu forkynnelse om Guds rike, og Hans oppstandelse, var de blitt forfulgt, nå var de ikledd skrud og ble selv en forfølger.

Skal kirken overleve i de vanskelige tidene som ligger foran oss må den bli en undergrunnskirke som urkirken var det. Det er jeg blitt mer og mer overbevist om.

Jesu kjærlighet


Jesus vil at vi skal motta kjærligheten han tilbyr. Han vil ikke mer enn at vi lar ham elske oss og nyte den kjærligheten. Dette er så vanskelig siden vi alltid føler at vi må fortjene kjærligheten som tilbys oss. Men Jesus ønsker å tilby den kjærligheten til oss ikke fordi vi har fortjent den, men fordi han har bestemt seg for å elske oss uavhengig av enhver innsats fra vår side. Vår egen kjærlighet til hverandre bør stamme fra den "første kjærligheten" som er gitt oss ufortjent.

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

mandag, oktober 25, 2021

Apple tar ned bibelappen i Kina for å berolige kommunistregimet

Apple har fjernet en populær bibel -app og en Koran -app i Kina etter at det kommunistiske landets regime mente at appene bryter lokale lover om bruk av religiøse tekster. 

Det er den kristne nettavisen The Christian Post som skriver dette i dag.

Bible App av Olive Tree, som har over 1 million nedlastinger, og Quran Majeed, brukt av millioner av muslimer, har blitt fjernet på grunn av overholdelsesproblemer, sa teknologiselskapet til BBC.

Apple nektet å kommentere, men henviste BBC til sin menneskerettighetspolicy: "Vi er pålagt å overholde lokale lover, og til tider er det komplekse spørsmål som vi kan være uenige med regjeringer om." "Apples administrerende direktør Tim Cook har blitt anklaget for hykleri fra politikere i USA for å ha uttalt seg om amerikansk politikk, men holdt seg stille om Kina," sa BBC.

Kinesiske myndigheter fjerner også bibelske apper og Christian WeChat offentlige kontoer ettersom nye svært restriktive administrative tiltak mot religiøst personale trådte i kraft tidligere i år.

Lyset i sjelens mørke natt


Jeg skal være bånn ærlig med dere mine lesere: med hjerteinfarktet og de stadige smertene som følger med spasme-angina  og Parkinsons følger også uro og angst. I den sammenheng har jeg tenkt litt mer over det jeg skrev i går, om 'sjelens mørke natt.' Karmelittmunken Wilfrid Stinissen skrev ved en anledning: "Natten blir meningsfull når du vet at den forbereder daggryet." Det kommer en Dag når natten er over! I mellomtiden har vi våre brytekamper med Gud, slik Jakob hadde. 

En som har betydd mye for mitt åndelige liv er hellighetsforkynneren Emil Gustafson, en mann vel kjent med sykdom. Den av Emil Gustafsons mange sanger som kommer til å bli knyttet til hans person mer enn noen annen: «Ett stilla barnahjärta» - står ikke bare som en slags signatur over hans liv. Den rommer også en sjels skjebne og sammenfatter i konsentrert form hans kristendomssyn. De to innledende strofene lyder slik: «Ett stilla barnahjärta man får ej hur som helst. Det går ej utan smärta att bli så gennomfrälst.»

«Kristendommens oppgave er å gjennomtrenge livet,» mente Emil Gustafson. Verken mer eller mindre. En slik gjennomtrengning, en slik forandring av mennesket, er ikke mulig uten død. Og denne døden skåner ingen, og er aldri smertefri. Gustafson sa det slik: «Vårt jeg dør aldri under frydefulle fornemmelser og henførte hallelujarop.» Ikke alle kan velsigne smerten. Emil Gustafson kunne det. «Vanskelighetene er utvalgte kongevogner for utvalgte kongesjeler,» kunne han si.
Selv opplevde han at hans liv ble brutt i stykker mang en gang. Og gjennom disse sønderknusende erfaringer bereder Ånden sin vei til vår tilværelsens innerste djup, hvor Kristus gradvis vinner skikkelse i oss.

For Emil Gustafson var livet hellig alvor, selv om han midt i nøden og sykdommen opplevde Guds Farsomsorg og kjærlighet og iblant kjente en glede, som ligger på et langt djupere plan enn den man opplever under livets solskinnsstunder. Emil Gustafson snakket om at han var «salig undergitt». Da bøyde han seg og var stille i Mesterens hånd. «I sykesengen,» kunne han si, «og i nøden lærer vi noe som vi aldri kan lære annet sted. Dagene ved tronen som er skjult bak skyer er de mest avgjørende i hele vårt liv. I tausheten hører vi Herren tale.»

Det fortelles om en god venn av Gustafson kom på besøk. Han stanset utenfor vinduet ett øyeblikk, da han hørte en lyd innenfra. Han kikket inn og fikk se Emil Gustafsom ble kne ved en stol med hendene mot himmelen, i det han gang på gang sa i stille tilbedelse: «Velsignede smale vei! Velsignede smale vei!»Emil Gustafson hadde ikke hele svaret på lidelsens gåte, men han hadde opplevd, at det kunne finnes guddommelige hensikter bak de mørke skyene. Han sier selv: «Hvem kan leve uten stormer? Jeg synes synd på den som aldri har vært i noen nød. Stormen renser luften.»

Og Emil Gustafson er ikke alene om å ha gjort seg disse erfaringene på troens vei. Han skriver: «Hellige menn prøves. Men et nært fellesskap med Gud fritar oss ikke fra lidelsen. Fra Abels dager inntil Johannes Åpenbaring, der martyrenes skarer synger Lammets lov, har de hellige hatt mange prøvelser å gjennomgå. Enok, den syvende fra Adam, Noa, rettferdighetens forkynner, Josef den rene, Jeremia smertenes mann, Job den rettferdige, og alle Jesu disipler har gått i lidelsens skole. Selv Lasarus måtte dø.

søndag, oktober 24, 2021

Livsfrisk 90 åring


Jeg ser av avisen at Raufoss baptistmenighet fyller 90 år i dag. Her var jeg pastor i årene 1995-2000. Før den tid hadde jeg vært menighetens viseforstander.  Det var gode, men også utfordrende år. May Sissel og jeg delte fellesskap med noen flotte mennesker, og vennskap som holder livet ut. Noen av dem er hjemme hos Herren nå, og jeg takker Gud for deres gode minne. Jeg ser dem  for meg! Utfordrende år fordi jeg var uerfaren som pastor. Her hadde jeg mine første vigsler, første begravelser, første dåpshandlinger. Læringskurven var bratt. Jeg har så mye å være takknemlig for. 

I praktverket "Våre kirker" heter det: "Menigheten ble formelt stiftet den 18. oktober 1931. Den har imidlertid røtter tilbake eet par tiår tidligere. Karoline og Even Løkken regnes som Raufoss’ første baptister. De skal ha bygget på en etasje på huset sitt og innredet møtelokale, «Løkkens lokale», der i 1912. De som utgjorde menigheten, var først knyttet til Lillehammer baptistmenighet og siden Oslo 1. baptistmenighet. I 1920 ble det besluttet å kjøpe tomt til fremtidig kirkebygg, men det skulle ta noen år før kirken ble innviet den den 5. juni 1927. Formelt stiftet ble menigheten altså noen år senere.",

Jeg ber om Guds velsignelse over menighetens jubileum og ber om framgang for Guds rikes sak i årene fremover. Menighetens pastor i dag er Sissel Østlien.

Sjelens mørketid


Det er noe gåtefullt over denne søndagens evangelietekst, den 22. søndagen i Treenighetstiden: "Dette talte Jesus, og gikk bort og skjulte seg for dem." (Joh 12,36) 

Den spanske Kristusmystikeren, Johannes av Korset (1542-1591) ga slike dager et navn: "Sjelens mørke natt", dager da opplevelsen av Guds fravær er påtagelig. 

Vi må lære å tale sant om Gud. For sannheten er også at Han til tider blir borte for oss, og er taus. Bærer du på en djup lengsel etter å leve i Guds nærhet, så er en obligatorisk etappe på veien inn i dette nære, vare Gudsfellesskapet det som er blitt kalt sjelens mørke natt. Johannes av Korset blir av mange betraktet som ekspert på slike mørke netter, ja selve uttrykket "sjelens mørke, eller dunkle natt", stammer fra denne spanske mystikeren og poeten som levde fra 1541 til 1597. Enhver som tar sin tro på alvor, må gjennom disse netter. Troen er også en kamp, og lik Jakob som kjempet med Gud, vil et møte med Den Allmektige alltid sette spor i oss. Vi vil gå haltende derfra. Jo mer vi lærer Gud å kjenne, jo mer vil vi forstå at vi forstår lite. I møte med Gud blir utropstegnene våre bøyd til spørsmålstegn. Den svenske hellighetsforkynneren Emil Gustafson, som visste hva følelsen av Gudsforlatthet innebar, kalte Gud for "Underlig". Evagrios av Pontus (346-399 e.Kr), en av ørkenens store åndelige mestere, har sagt: "Vi kan ikke forstå Gud med vårt sinn. Hvis han blir forstått var Han ikke Gud."

Møtet med Gud vil være smertelig, fordi Gud er så annerledes. Slik oppleves Han også for et menneske som vil lære å be. Et ord fra Klagesangene har fulgt meg en tid nå: "Du innhyllet deg i skyer, så ingen bønn trengte igjennom." (Klag 3,44) Hva gjør vi i disse mørke nettene? Overgir oss til Gud, til natten. Antageligvis vil du lære mer om dybdene som finnes i din sjel i disse periodene med smerte og forvirring enn når du har det mer avslappet. En sjelens mørketid er nemlig ikke så uvanlig. Det er en naturlig del av livet, også av troslivet. De mørke nettene tar deg med på en erfaringsvandring med Gud. Du låner ikke lenger ord og erfaringer av andre, men du gjør deg selv erfaringer med Gud. Og hver sann erfaring med Gud får deg til å tie mer enn før. Den samme Emil Gustafson har sagt: "Den som har mye å si om seg selv, har ennå ikke sett Gud."

Da kristenforfølgeren Saulus møtte Den oppstandne på vei til Damaskus, sørget det guddommelige lyset for at det svartnet for øynene hans, og han ble blind for en tid. Slik arter et møte med Gud seg. Vi fratas synet for så å få det tilbake. Lettkjøpte erfaringer, det som ikke er verd noe, når alt kommer til alt, mister sitt glimmer i møte med Solen, i all sin glans. Den kjente kvekeren Thomas Kelly har skrevet: "Gud har, i strid med sitt eget hjerte, reist korset langs den hellige lydihetens vei."

Noen omtaler sin sjelelige mørketid som om det gjaldt en utfordring det gjaldt å bli raskest mulig ferdig med. Vær ikke blant dem. Hører du blant dem som klager sin nød, og roper: "Hvorfor står du så langt borte, Herre? Hvorfor skjuler du ditt åsyn i trengselstider?" (Salme 10,1), bli hvor du er, vent på Herren, så frir Han deg ut når Hans time er der. Da lærer du mest om hvem Gud er, og du lærer deg best å kjenne.

lørdag, oktober 23, 2021

Om å gjøre seg sårbar for fienden


 Kong Hiskia er kanskje mest kjent som kongen som ble dødssyk og som bønnfalt Gud om å få noen år til, hvilket han gjorde: "Da kom Herrens ord til Jesaja, og det lød så: "Gå og si til Hiskia: Så sier Herren, din far Davids Gud: Jeg har hørt din bønn, jeg har sett dine tårer. Se, jeg legger fmten år til din alder." (Jes 38,5)

Når du blir tilkjent en slik nådetid av Herren gjelder det å bruke årene godt! 

I går grunnet jeg på en hendelse fra Jesaja kapittel 39 som har noe å lære enhver av oss! Kapitlet innledes med at den daværende kongen av Babylon, Merodak Baladan, sender et sendebud til Jerusalem med brev og gaver til kong Hiskia. Kongen i Babylon hadde fått nyss om at kong Hiskia hadde vært syk og blitt bra igjen. Kong Hiskia satte pris på at sendebudene fra Babylon hadde kommet til ham. Jesaja forteller at kong Hiskia "gledet seg over dem". (v.2).

Denne historien viser hvor lett det er å la seg lure ved å avsløre ting som vi burde ha holdt for seg selv. For hva er det kong Hiskia gjør? Jo, han lot utsendingene fra Babylon "få se sitt skattkammer, sølvet og gullet og krydderiene og den kostbare oljen og hele sitt våpenhus og alt det som fantes i skattkamrene hans. Det var ikke den ting kong Hiskia lot dem se i sitt hus og i hele sitt rike." (v.2) Dermed kledde han seg naken og gjorde seg sårbar for fienden! 

Enten vi innser det eller ikke, har alle beslutninger vi relasjonsmessig tar potensiale i seg til å ha stor innvirkning på fremtiden vår, så vel som andres fremtid. 

Kong Hiskia var intet unntak fra dette. Da han mottok en delegasjon fra kongen i Babylon, følte Hiskia seg tilsynelatende veldig beæret. Hans rike var lite sammenlignet med Assyria og Babylon, og det å ha fått et vennlig notat og et statsbesøk fra Babylon må ha vært veldig trygt.

Kanskje Hiskia tenkte at hvis han var venn med Babylon, kunne de hjelpe til med å oppveie den assyriske trusselen. Hiskia kan ha tenkt "fienden til min fiende er min venn."

Det første problemet med den logikken er at det ikke er sant. Fiendens fiende er ikke alltid vår venn. Det andre problemet med den logikken var at Gud allerede hadde lovet at han ville være Judas dekke og beskyttelse - hvis de bare ville stole på ham.

Så Hiskia, tilsynelatende smigret med all oppmerksomhet fra den babylonske delegasjonen, tok beslutningen om å vise alle skattene i hans rike til disse mennene. Han lot dem komme inn i de indre delene av sitt rike. Stor feil, ettersom Hiskia ikke innså at dette faktisk var et speideroppdrag, ikke et vennlig statsbesøk.

Det er opplagt en fare ved å la seg smigre av gaver!

Selv om denne kjeden av hendelser er historie fra lenge siden, har den direkte anvendelse i våre liv i dag, nemlig - Hvem slipper vi inn i våre liv? Hvem viser vi skatten vår til? Før vi lar en person komme inn i vårt indre liv, bør vi vurdere tre ting som Hiskia overså:

Hiskia tenkte ikke på kilden: Babylonierne var ikke fredsbevarere, de hadde en historie med ekspansjonisme. Det var en veldig stor mulighet for at babylonierne en dag ville bruke informasjonen de samlet inn mot Juda.

Hiskia tok ikke hensyn til troen: Babylonierne tilbad ikke Jahve, Israels Gud. Det kunne ikke være noen åndelig enhet med det riket.

Hiskia tenkte ikke på motivet: Hvorfor ville babylonerne gjøre det hyggelig med Juda? Det var absolutt ikke å lære om den eneste sanne Gud.

Se, når vi lar noen komme inn i vår indre krets, når vi utvikler et "fellesskap" -forhold, lar vi den personen påvirke oss. Hvis vår venn er en kristen som ønsker å vokse i troen og komme nærmere Gud, vil dette forholdet være et "styrket" forhold. Vårt fellesskap vil oppmuntre oss til å vokse i vår tro - vi vil oppmuntre hverandre.

Men hvis den personen ikke er en kristen som ønsker å vokse i troen, vil forholdet ende opp med å hindre vår åndelige vekst. Vi tror kanskje vi trekker dem mot Gud, men sannsynligheten er for at de trekker oss bort fra Gud. Og virkningen av dette valget er ikke alltid umiddelbar - noen ganger tar det år før virkningen blir merket, slik det var med babylonerne:

"Da kom profeten Jesaia til kong Hiskia og sa til ham: Hva sa disse mennene, og hvorfor kommer de til deg? Hiskia svarte: De er kommet til meg fra et land langt borte, fra Babel. Og han sa: Hva fikk de se i ditt hus? Hiskia svarte: Alt det som er i mitt hus, har de fått se. Det var ikke den ting jeg ikke lot dem få se i mine skattkammere. Da sa Jesia til Hiskia: Hør Herrens, hærskarenes Guds ord: Se, de dager kommer da alt det som er i ditt hus, og alle de skatter dine fedre har samlet helt til denne dag, skal føres bort til Babel. Det skal ikke bli noen tin tilbake, sier Herren. Og blant dine sønner som skal stamme fra deg, som du skal være far til, skal det være noen som blir tatt til hoffmenn i palasset hos kongen i Babel. Da sa Hiskia til Jesaia: Det Herrens ord som du har talt, er godt. Så sa han: Det skal jo være fred og trygghet i mine dager." (Jes 39,5-8)

Det er tydelig at kong Hiskia ikke forstod noe av det Jesaja profeterte.

Det ville gå hundre år før babylonerne kom og plyndret Jerusalem, men de kom. De ødela byen, ødela templet, tok all skatten og førte bort folket i eksil. Akkurat som Jesaja sa. Vi bør merke oss at profetier ikke alltid går i oppfyllelse med det samme. Det kan gå mange år, i dette tilfellet 100.

Og når det gjelder Hiskia, er svaret hans så trist. Så lenge livet hans ikke ble påvirket, hadde han det bra. Men hva med hans oldebarnebarn? Derfor tror jeg at vi alltid bør være oppmerksom på ikke bare beslutningene vi tar, men på menneskene vi slipper inn i livet vårt. Ja, vi vil se mennesker komme til Kristus - men la oss hjelpe dem å komme til Kristus før vi tar dem med inn i de innerste delene av livet vårt.

fredag, oktober 22, 2021

Kolosserbrevet: Himmelvendt og jordnær, del 24


 3. "Nå ligger rettferdighetens krans klar for meg. Den skal Herren, den rettferdige dommer, gi meg på den store dagen, ja, ikke bare meg, men alle som med kjærlighet har ventet på at han skal komme." (2.Tim 4,8)

Til tross for at Jesus sa at han ville komme igjen, er det mange som håner tanken på Jesu gjenkomst. Denne og andre sannheter har medført lidelse og motgang, og i noen tilfeller død, for dem som insisterte på å forkynne og lære dem. Men hvor fantastisk å vite at Gud har utarbeidet en spesiell belønning for alle de som ser etter det velsignede håpet, som venter på hans Sønn fra himmelen og som elsker at han skal vises en dag.

Paulus ’dommere i Roma var ikke rettferdige. Hvis de var det, ville de ha løslatt ham. Hvor mange ganger hadde Paulus blitt prøvd i den ene domstolen etter den andre, men nå sto han overfor sin siste dommer - Hans Herre og Frelser, Jesus Kristus. Når du er klar til å møte Herren, trenger du ikke frykte menneskers dom.

Rettferdighetens krans eller krone er Guds belønning for et trofast og rettferdig liv; og vårt insentiv til trofasthet og hellighet er løftet om at Herren skal komme igjen. Fordi Paulus elsket hans gjenkomst og så etter den, levde han rettferdig og tjente trofast. Vi er kanskje ikke kalt til å være apostler; men vi kan vinne den samme kronen som Paul vant. Hvis vi elsker Kristi utseende, lever i lydighet mot hans vilje og gjør det arbeidet han har kalt oss til å gjøre, blir vi kronet.

4. "Salig er den mann som holder ut i fristelse. For når han har stått sin prøve, skal han få livets krone, som Gud har lovet dem som elsker ham." (Jak 1,12)

Livets krone er forbeholdt de som har gitt sitt liv for evangeliets skyld. Ikke alle Herrens vitner har blitt kalt til lidelse og martyrium. Ikke alle ville villig betale med livet for å ta frelsesbudskapet til de fortapte. Vår himmelske Fader har forberedt en martyrkrone for dem som lider forfølgelse for Kristi skyld.

Jakob gir oss en egen saligprisning her. “Salig er mannen som holder ut i fristelse ...” Dette er en stor oppmuntring fordi den lover en krone til dem som tålmodig utholder fristelser. Han sier ikke at den troende blir frelst ved å stå i prøvelser. Han sier at den troende blir belønnet av utholdende prøvelser. 

Hvordan belønnes han? For det første ved vekst i kristen karakter. Dette er viktigere enn noe annet. Han belønnes også ved å bringe ære til Gud og ved å bli tildelt en livets krone når Jesus Kristus kommer tilbake. Først korset, deretter kronen. Først lidelsen, deretter æren. Gud hjelper oss ikke ved å fjerne testene, men ved å få testene til å fungere for oss. Satan vil bruke testene til å rive oss ned, men Gud bruker dem til å bygge oss opp.

5. "Når den øverste hyrden åpenbarer seg, skal dere få herlighetens krans som aldri visner." (1.Pet  5,4)

Det er mange som har blitt kalt og ordinert av Gud til å forkynne og undervise i hans ord. Dette er underhyrdene som bryr seg om Guds flokk under fraværet av sjefshyrden. De bør gi seg selv uten å skryte av omsorgen for sauene og hans beite, for kronen av uforglemmelig herlighet venter oss når overhyrden skal stå fram.

I dag kan en kristen arbeider arbeide for mange forskjellige belønninger. Noen jobber hardt for å bygge opp personlige imperier; andre streber etter applaus fra menn; atter andre søker forfremmelse i sitt kirkesamfunn. Alle disse tingene vil falme en dag. Den eneste belønningen vi burde strebe etter er å høre disse ordene "Vel gjort, du gode og trofaste tjener!" av Frelseren selv og få herlighetens krans som ikke forsvinner. Den sanne disippelen er motivert til å tjene ham. En dag vil hvert kne bøye seg for ham. En dag vil vi kaste kronene våre for ham - helt hengitte i undring, kjærlighet og tilbedelse. En dag vil alle jordiske belønninger virke irrelevante og ubetydelige. Bare den himmelske belønningen vil ha noen egentlig verdi.

fortsettes

Profetisk: En åndelig tsunami fra vil gå Stillehavet og Asia til Midt-Østen


Forbederen Rick Ridings, som leder bønnehuset Succat Hallel oppe på Oljeberget i Jerusalem, har hatt et nytt syn av en åndelig tsunami som gikk fra det sørlige Stillehavet og Asia til Midt-Østen. Synet ble publisert 20.oktober i år:

"Jeg hadde en åndelig visjon av Herren med en stav i hånden. Han sto over den internasjonale datolinjen, nær Salomonøyene i Stillehavet, noe som ville indikere en endring av "tider og sesonger".

Han tok denne staven og slo den kraftig mot havbunnen. Dette ga en åndelig tsunami av en enorm lysbølge som var på vei mot Jerusalem og Midtøsten.

Jeg så mange forbedere og høstarbeidere som begynte å ri tsunamibølgen. De var fra Stillehavet, spesielt fra New Zealand, Australia, Filippinene og Japan.

Bølgen begynte deretter å bære forbederne og høstarbeiderne fra Korea, Kina og Indonesia, som så ut som hester (koreanere), kameler (kinesere) og elefanter (indonesere), slik jeg først hadde sett i et syn i februar 2012.

Elefantene hadde med seg andre elefanter (forbedere og høstarbeidere) fra steder som Singapore, Malaysia og India.

Jeg så at Satan lenge hadde fryktet at denne bølgen ville komme, og at han hadde brukt århundrer på å bygge den ene havveggen etter den andre som barrierer for å prøve å stoppe den.

Hver sjømur var en åndelig høyborg, med et demonisk fyrstedømme som satt på en trone på toppen av denne muren. Fyrstedømmet på hver trone hadde armene i kryss som for å vise "Du kommer aldri forbi meg".

Men tsunamibølgen (og jordskjelv) brøt ned vegg etter vegg og trone etter trone!

Den første muren og tronen ble styrt av shintoismen og avgudsdyrkelsen. Den andre veggen og tronen representerte buddhisme og forfederdyrkelse. Den tredje veggen representerte hinduismen. Hver av disse smuldret og falt for bølgen, og en stor høst av mennesker ble brakt inn i Guds rike.

Den fjerde og siste veggen var islam. Denne muren hadde et stort fyrstedømme på tronen som så veldig skremmende ut. Men selv den veggen falt for denne bølgen.  

Det var et stort "oppbrudd av dypets fontener" som frigjorde enda mer vann til denne ørkenregionen, og vannstanden steg raskt. Dette førte til at det ble samlet en stor høst.

Jeg hørte Herrens stemme som proklamerte høyt: "Jeg bryter dypets kilder, slik at jorden kan bli dekket av Herrens herlighet".

Den første delen av dette synet kom på påsken 2014, i en bønnevakt i Succat Hallel. Interessant nok var det noen kinesere i rommet som ba om å dele etter at jeg hadde uttalt visjonen.

De forklarte at de var 22 forbedere fra Xian, Kina, byen hvor Silkeveien begynner i Kina til Midtøsten hvor mange reiste i antikken.

De følte det faktum at de var 22 kinesiske forbedere som håpet å fange denne bølgen, som sett i dette åndelige synet, var et tegn på Jesaja 22:22:

"Jeg vil legge nøkkelen til Davis hus på hans skulder. Han skal lukke opp og ingen lukke igjen, og lukke igjen og ingen lukke opp."

torsdag, oktober 21, 2021

Kolosserbrevet: Himmelvendt og jordnær, del 23


Kol 2,16-23: Det er mye som ståtr på spill når en kristen lar seg bedra av vranglære. Selve seiersprisen kan bli røvet fra oss: "La ikke dem ... røve seierskransen fra dere." (v.18) Tanken om belønning er fremmed for mange kristne. Jeg har hørt det er sagt mange ganger: "Om jeg klarer å nå målet, og jeg bare kommer meg så vidt innenfor himmelporten, så er jeg fornøyd." Det høres riktig fromt og ydmykt ut, men det er ingen bibelsk tanke! Tvert om. Herren selv gir en rekke løfter om belønning for en kristen som har holdt ut i løpet, både kroner og kranser og Han advarer både her i Kolosserbrevet og i Åpenabringen om å miste belønningen: "Vær tro inntil døden, så vil jeg gi deg livets krone." (Åp 2,10b)

Det finnes fem kroner omtalt i Det nye testamente: 

Kroner har alltid spilt en viktig rolle i historiske hendelser i fortiden. Mange menn i høyere stillinger hadde på seg kroner. I de hedenske religionene ble prestene kronet som et emblem. På samme måte ble de religiøse oraklene, for eksempel Delfis orakel, kronet som et autoritetsmerke. Barn som marsjerte i en religiøs prosesjon hadde på seg kroner. Politikerne bar også kroner, som var en forsmak på de kongelige kronene i Europa. Fra cirka 800 f.Kr. og fremover ble de som vant olympiske seire kronet med laurbærkranser. Soldater i det gamle Sparta ble på samme måte preget av kroner. På bryllupsdagen hadde en brud en krone. Noen ganger ble til og med lik kronet. Dermed var en krone et vanlig symbol i den antikke verden.

Nå forteller Bibelen oss at ved Kristi domstol vil alle de som har trodd og satt sin lit til Ham, motta belønninger for sine gjerninger. Det blir en kroningsdag. Det nye testamente lærer at det er fem slike kroner som skal gis.

1. "Vet dere ikke at på stadion deltar alle i løpet, men bare en får seiersprisen? Løp da slik at dere vinner den! Alle som deltar i kamplekene, må nekte seg alt. De gjør det for å vinne en seierskrans som visner, vi for å vinne en som aldri visner." (1.Kor 9,24-25)

Her tenker Paul på utøveren på den romerske arenaen. Før konkurransen praktiserte hver deltaker selvdisiplin og var avholdende i alle ting. Det var utvilsomt mange gleder og fritidsaktiviteter som utøverne kan ha inngått og hatt glede av, men de nektet seg selv for å gjøre sitt beste. En krone ventet seierherren. Den uforgjengelige kronen for den kristne er seierherrens krone for de som holder kroppen under og underordner den. Hvis en idrettsutøver må underkaste seg mange måneders streng disiplin og trening for å oppnå en ødeleggende krone, hvor mye mer skal vi da underkaste kroppen vår en krone som er uforgjengelig?

Den kristne løper ikke løpet for å komme til himmelen. Han eller hun løper fordi han eller hun er blitt frelst gjennom troen på Jesus Kristus. Bare greske borgere fikk delta i spillene, og de måtte følge reglene både i treningen og i opptreden. Enhver deltaker som ble funnet å bryte reglene ble automatisk diskvalifisert.

For å gi opp sine rettigheter og ha gleden av å vinne tapte sjeler, måtte Paulus disiplinere seg selv. Det er hovedvekten i hele dette kapitlet i 1. Korinterbrev. Autoritet må balanseres av disiplin. Hvis vi ønsker å tjene Herren og vinne hans belønning og godkjenning, må vi betale prisen.

Paulus sa at han hadde en virkelig frykt: det er at etter å ha forkynt for andre, ville han selv bli diskvalifisert. På de greske spillene var det en varsel som kunngjorde reglene for konkurransen, navnene på deltakerne og navnene på byene til vinnerne. Han ville også kunngjøre navnene på alle deltakerne som ble diskvalifisert.

Paulus så på seg selv som både herold og løper. Han var bekymret for at han skulle bli så opptatt av å prøve å hjelpe andre i løpet at han ignorerer seg selv og finner seg diskvalifisert. Igjen var det ikke snakk om personlig frelse. Den diskvalifiserte greske utøveren mistet ikke statsborgerskapet, bare muligheten til å vinne en premie. Hele vektleggingen er på belønninger, og Paulus ønsket ikke å miste belønningen.

Bare en løper kunne vinne olivenkransen i de greske spillene. Men enhver troende kan vinne en uforgjengelig krone når han står foran Kristi dommersete. Denne kronen er gitt til dem som disiplinerer seg selv for å tjene Kristus og vinne tapte sjeler. De holder kroppen under kontroll og holder øynene på målet.

Vi må selvfølgelig unngå det ekstreme. På den ene siden er religiøs askese usunn og åndelig uten verdi. Men på den annen side er det noe å si for disiplinert spising, trening og hvile og et åndsstyrt liv i balanse. Mange kristne kan ikke disiplinere tiden sin for å ha et konsekvent andaktsliv eller et bibelstudieprogram.

2. "For hvem er vel vårt håp, vår glede og vår æreskrans om ikke dere, når vår Herre Jesus kommer og vi står for hans ansikt? Ja, dere er vår ære og vår glede!" (1.Tess 2,19-20)

Dette er sjelvinnernes krone. Det første en kristen bør be for og søke å dyrke, er ønsket, evnen og visdommen for å vinne tapte sjeler til Jesus Kristus. Paulus var overbevist om at når han ville stå foran Kristi domstol, ville de tessalonske konvertittene garantere en krone for alle som deltok i å bringe dem til Kristus.

De tre andre krone behandles i neste artikkel.

fortsettes

Et bønnesvar: Når allting forandres - min sang blir dog ved: Han er trofast


Verden er blitt liten. Et tastetrykk og du befinner deg for eksempel i Egypt. I går opplevde jeg et bønnesvar. Helt siden jeg møtte biskop Thomas på Bjärka Säby 25. april i 2006, hvor jeg deltok på en retreat han ledet om betydningen av det personlige bibelstudiet og lesningen av Bibelen, har jeg jevnlig bedt om å få komme i kontakt med en koptisk munk som behersker engelsk. I går skjedde det! Da henvendte en koptisk munk seg til meg via Internett. Av sikkerhetsmessige årsaker røper jeg ikke hvilket kloster han er en del av. For meg var dette et stort bønnesvar og en veldig oppmuntrende overraskelse.

I en tid hvor så mye skifter og endres og en norsk biskop tror hun har makt til å endre kirkens lære om fortapelsens mulighet, ved å si at "det er en forestilling som vi har forlatt", er det godt å se at det finnes noen kristne som fremdeles holder fast ved det kirken har bekjent i 2000 år. Derfor søker jeg tilbake til kirkens røtter. Til de tidlige bekjennelsene og den overleverte troen. De lange historiske linjene. 

Mens jeg lå på sykehuset etter infarktet hadde jeg tatt med meg en bok som bygger på en bok om en reise som ble foretatt for drøyt 1500 år siden. William Dalrymple har fulgt i fotsporene til munken Johannes Moschos og dennes reise i det bysantiske riket. Det er en fabelaktig vidunderlig bok hvor vi møter dagens munker, levende klosterliv, gudfryktige mennesker - og den lidende kirke, forfall og frafall og forvitning av både eldgamle klostre og kirker, troen som er i ferd med å dø ut fordi folk rømmer fra forfølgelse og undertrykking. Dette er noe helt annet enn amerikansk herlighetsteologi, eller vestens liberale strømninger. Dette er en prøvet tro, levd ut i hverdagslivet i en bønnens rytme, hvor man har klart å holde fast ved kirkens 2000 årige overleverte tro.

Jeg har de siste dagene gått rundt å nynnet på en sang, hvor det i referenget heter:

"...La så allting forandres - min sang blir dog ved: Han er trofast i dag som i går1"

Allting rystes i dag. Det er forutsagt i Skriften. Teologiske moteretninger kommer og går, særlig i vår tid, men Guds ord står fast til evig tid. Ingen biskop - heller ingen norsk biskop - eller prest eller pastor, eller for den saks skyld - noen pave kan forandre Bibelen. De kan prøve, men deres latterlige forsøk vil feile. En dag må de svare for sine gjerninger.

onsdag, oktober 20, 2021

Kolosserbrevet: Himmelvendt og jordnær, del 22


Kol 2,15: "Han kledde maktene og åndskreftene nakne og stilte dem fram til spott og spe da han viste seg som deres seierherre på korset." For et rasjonelt nåtidsmenneske virker dette verset fra Kolosserbrevet merkelig, ja uforståelig. Det moderne mennesket, preget som det er ikke minst av Rasjonalismen og relativismen, aviser alt annet enn det som kan sees med det blotte øye og det som kan forklares vitenskapelig. Men ondskapen har ikke fått ut på dato! Guds ord forteller oss om Mørkets fyrste og hans falne englehær. Men mer enn det! I brevet til den kristne forsamlingen i Kolossai forteller apostelen Paulus, også om Jesu triumferende seier over djevelen og hans krefter på korset! 

På samme måte som med Guds englehær, hvor det finnes en hierarkisk orden, finnes det samme hierarkiske systemet i den falne englehæren. De beskrives her som 'makter' og åndskrefter. I brevet til Efeserne er Paulus enda mer spesifik: "For vi har ikke en kamp mot kjøtt og blod, men mot makter og åndkrefter, mot verdens herskere i dette mørket, mot ondskapens åndehær i himmelrommet." (Ef 6,12) 

Disse usynlige åndskreftene, disse verdens herskere, har Jesus kledd nakne på korset! De har fremdeles makt og øver innflytelse over verden, de er de bakenforliggende årsakene til kaos og mørke, men de er avslørt. En dag skal deres endelige dom komme:

"Og djevelen, som hadde forført dem, ble kastet i sjøen med ild og svovel, hvor også dyret og den falske profeten er. Der skal de pines dag og natt i all evighet." (Åp 20,10)

Den apostoliske forkynnelsen fremhever ikke ondskapen og har fokus på djevelen, men på Kristi oppstandelse og Kristi herrevelde. Slik skulle heller ikke vi fokusere på den onde, og gi ham så stor oppmerksomhet, men heller snakke om Jesus og Hans oppstandelseskreaft. Det blir usundt når det blir altfor mye fokus på den onde. Da gis han mye mer makt enn han i virkeligheten har. Snakk derfor mye om Jesus! I den atmosfæren som oppstår da trives verket mørket eller den onde!

Billedtekst: En kunstners fremstilling av Babels tårn.

fortsettes

Ny besøksrekord


Ny besøksrekord på denne bloggen i går med 15.721 besøkende på en dag! Den gamle rekorden var på 3300 besøkende på en dag, og det var i juni i år. Den siste tiden har jeg har fått svært mange positive tilbakemeldinger på det jeg skriver. Det kjennes godt å vite at mange er blitt velsignet av denne tjenesten. Siden starten i 2006 har bloggen hatt over 2,5 millioner besøkende og jeg har til nå skrevet 15.720 artikler. 

Ny lov gjør det enda vanskeligere for evangelikale kristne i Russland


Ny russisk lov stiller ytterligere krav til enhver religiøs leder som er utdannet i utlandet. 

I et halvt tiår har russiske evangelikale kristne fryktet konsekvensene av anti-ekstremismelover som overvåker og begrenser religiøst liv i landet. Nye endringer i religionslovene, som trer i kraft denne måneden, utvider regjeringens forskrifter om religiøs opplæring etter en rekke nylige seminarstengninger.

Menneskerettighetsorgabisasjonen Forum 18 rapporterte tidligere i år at Russland har gitt mandat til at alle prester, religiøse ledere og misjonærer som er utdannet i utlandet, tar et kurs i "statlige konfesjonelle forbindelser i Den russiske føderasjonen" og deretter blir resertifisert av en sentralisert religiøs organisasjon, 

Som mange russiske evangelikale ledere, er presidenten for Moskva teologiske seminar Peter Mitskevitsj bekymret for implementeringen av de nye endringene, som sies å være den største økningen i regjeringens kontroll med religion siden Yarovaya -loven i 2016 forbød evangelisering i landet.

"Vi ønsker å jobbe lovlig i Russland, slik at vi kan fokusere på å påvirke Russland for evangeliet," sa Mitskevitsj, som også fungerer som administrerende direktør i Den russiske Baptistunionen. "Vi tar skritt for å sikre at vi forstår kravene og prøver å møte alle problemene."

Moskva teologiske seminar har allerede opplevd virkningene av landets juridiske tilsyn. Seminaret mistet lisensen og fikk bygningene sine forseglet etter en inspeksjon av Federal Service for Supervision in Education and Science (Rosobrnadzor) i oktober 2018.

Byrået rapporterte at seminaret hadde manglet et "utviklet og godkjent utdanningsprogram" og listet opp hva statlige inspektører vurderte av arbeidsmiljøspørsmål. Det var først i juli 2021 at regjeringen utstedte en ny lisens for at skolen skulle åpne igjen.

Mitskevitsj tilskrev problemet det han kalte "papirer og byråkrati" og beskrev den nye lisensen som "et mirakel fra Herren."

Moskva Teologiske Seminar var et av tre russiske evangelikale seminarer hvis lisenser har blitt annullert de siste tre årene.

Som Forum 18 rapporterte, mistet den russiske pinseunionens eurasiske teologiske seminar sin lisens i november 2018 etter rettssaker anlagt av Rosobrnadzor. Den evangelisk -lutherske kirken i Ingria mistet lisensen for høyere utdanning 6. april, mens et annet luthersk seminar kjemper i retten for å beholde lisensen.

Russiske evangeliske ledere sa at de hadde forventet ytterligere forskrifter allerede før president Vladimir Putin undertegnet dem i lov i april. Mange kirker og organisasjoner i Russland begynte å legge strategier for flere år siden for å sikre at deres pastorer og andre ansatte med grader fra utenlandske universiteter eller seminarer var påmeldt religionsstudier ved russiske institutter for høyere utdanning, ifølge Alexander Negrov, tidligere president i St. Petersburgs kristne Universitet.

"Flertallet av de nåværende fakultetsmedlemmene ved St. Petersburgs kristne Universiet har alle russiske statsgodkjente grader sammen med kurs i religionsstudier," sa Negrov, som flyttet til USA og grunnla Hodos Institute i 2013. Instituttet fokuserer på etisk og moralsk lederopplæring for Eurasia -regionen.

Kravene til de som er utdannet i utlandet gjelder både borgere og ikke -borgere i Russland, men Yarovaya -loven fra 2016 fikk praktisk talt alle utenlandske misjonærer til å forlate landet.

- Utdrag av en artikkel skrevet av Harold Campbell og publisert i Christianity Today, 19.oktober 2021 og oversatt av Bjørn Olav Hansen (c).

tirsdag, oktober 19, 2021

Denne artikkelen tar pulsen på tiden vi lever i


Førsteamanuensis ved Høgskolen i Innlandet, Eivor Oftestad, har skrevet en svært interessant artikkel som er publisert i dagens utgave av Klassekampen. Om du ikke abonnerer, som jeg gjør, vil jeg anbefale deg at du løper avgårde for å skaffe deg et eksemplar! Oftestad reiser nemlig en problemstilling som er brennende aktuell og speiler vår tid: "Hva skjer med kulturen når forestillingen om Gud forsvinner?" En av konklusjonene hun trekker er denne: "Kristne verdier er transformert til prinsipielle menneskerettigheter,"

"Det er først nå - i vår tid - virkningene av Guds død starter å gjøre seg gjeldende i kulturen. Det er først nå skyggen er i ferd med å forsvinne, og det er nå "Guds død" begynner å synke inn og vi kan ane hva den innebærer. De endringene vi ser i dag når det gjelder synt på naturen, mennesket, liv og død, er ikke minst konsekvenser av at gudsfoerestillingen forvitrer i kulturen," skriver Oftestad og legger til:

"De opplagte eksemplene handler om grensesnittene: om livets begynnelse og livets slutt. De senere årene har vi hatt omfattende debatter om tema som har handlet om livets begynnelse, om bioteknologi, abort og fosterdiagnostikk. Og debatten om dødshjelp blusser stadig opp. Et fellestrekk ved disse debattene er at menneskets autonomi og ansvar vektlegges i en helt ny grad. Når forestillingen om Gud som Herre over liv og død ikke lenger legger premisser, og når livet ikke lenger defineres som noe som blir gitt deg, blir grunnleggende forståelser av menneskelivet redefinert. Noen av de sterkeste eksemplene på hvordan mennesket blir stående alene igjen, syns jeg har kommet fram i debattene om Downs syndrom og senabort."

Oftestad tar også for seg begrepet menneskeverd. Hun skriver:

"At begrepet "menneskeverd" ikke lenger er selvinnlysende, betyr at en ny fortelling om hva mennesket er, overtar i kulturen. Denne nye fortellingen blir ofte ikke fanget opp fordi debatter om livets ytterfaser har en tendens til å dreie seg om løsrevne etiske problemstillinger."

Da har jeg gitt deg nok smakebiter til at du forhåpentligvis får lyst til å lese denne uhyre interessante og velskrevne artikkelen. 

Påskevenn


Om jeg skulle ønske å bli kjent som noe må det være som påskevenn! Som bror Bjørn av oppstandelsen. Så sammenvevd med troen på Jesu oppstandelse fra de døde drømmer jeg om å være, at troen på oppstandelsen er min identitet. Dette er blitt så levende for meg etter hjerteinfarktet og den stadige nedbrytningen av kroppen min på grunn av Parkinsons. Hver dag trekkes det dager fra mitt liv, som det gjør det med oss alle, men det er på denne siden. En dag skal jeg oppstå til et evig liv. Hver dag vil jeg derfor leve i lyset av den forunderlige Påskedagen. Jeg skriver den med stor P for den er det store vannskillet. Uten oppstandelsen er vår tro ingenting verd. Da er den i det beste fall et sett med moralnormer. Om dette er den apostoliske tro krytallklar: 

"14 Men er ikke Kristus stått opp, da er vårt budskap tomt, og deres tro er også tom. 15 Da står vi som falske vitner om Gud. For da har vi vitnet imot Gud når vi sier at han har oppreist Kristus, noe han ikke har gjort hvis døde ikke står opp. 16 For hvis døde ikke står opp, er jo heller ikke Kristus stått opp. 17 Men hvis Kristus ikke er stått opp, da er deres tro uten mening, og dere er fremdeles i deres synder. 18 Da er også de fortapt som har sovnet inn i Kristus. 19 Hvis vårt håp til Kristus gjelder bare for dette livet, er vi de ynkeligste av alle mennesker.

    20 Men nå er jo Kristus stått opp fra de døde..." (1.Kor 15,14-20)

mandag, oktober 18, 2021

Brødet i Abrahams terebintelund - en bønn


Det er som havet

eter meg, bit og bit,

idet bølgene ruller mot land,

hver dag som blir trukket fra livet,

som et gåtefullt mattestykke

hvor ligningen ikke går opp.

I angstens gys,

avdekkes langsomt 

fjellet Ararat,

idet vannet trekker seg tilbake

og terebintene kommer til syne.

I teltåpningen, 

mens dagen er på det heteste,

venter jeg lik Abraham

på at englene skal

dukke opp 

og vi kan spise brødet.


Gjøvik 18.oktober 2021

Bjørn Olav Hansen (c)

Maleri av Jacob wilhelm Mechau i Nasjonalmuseet med tittelen: Abraham beverter de tre englene.

Profeti og doksologi


 "I den profetiske tradisjonen i Bibelen så er det profetiske og doksologien, det ordet som synges til Gud, uadskillelige. Når det profetiske skilles fra doksologien, begynner den snart å forvitres eller reduseres til ideologi. Doksologien, dette ordet som synges til Gud, er bærere av Guds folks tro og identitet. Så lenge det finnes et folk som synger Den nye sangen så finnes det et folk som ikke aksepterer maktens definisjon av virkeligheten. For disse sanger, frie fra hvert spor av sentimentalitet og som aldri slipper inn den religiøse overfladiskheten - de bevarer det rene blikket i et fellesskap som formes av den profetiske ånd og som her og nå foregriper den dag da verden skal fødes på nytt."

- Peter Halldorf i Immanuelskyrkan i Stockholm 9.februar 2020, nedskrevet og oversatt av Bjørn Olav Hansen (c) Foto: Argument forlag, Sverige

Funksjonshemmet var en levende preken - berørte tusenvis


David Sneed (bildet), 65, ble plaget av livslang funksjonshemming og helseproblemer. Doktorgradsstudenten ved New Orleans Baptist Theological Seminary sa en gang at han håpet å dø på prekestolen når han forkynte Guds ord. De som kjente ham best, sier at han gjorde akkurat det, fordi livet hans var en levende preken.

Sneed ba daglig med navn for omtrent 2000 mennesker. En gang hjemløs selv, forkynte og ledet han ukentlig bibelstudier for de hjenløse i New Orleans. Sneed døde 3. september i sin leilighet på 12 etasje  i sentrum av New Orleans - en leilighet uten et fungerende vindu, og som var uten strøm fem dager etter orkanen Idas herjinger.

Jacob Crawford, direktør for City Life NOLA, en organisasjon som betjener hjemløse, sa at Sneeds liv berørte tusenvis av mennesker.

"Han var den mest ydmyke mannen jeg noen gang har møtt," sa Crawford. "Han var en mann som hadde svært få materielle eiendeler - veldig få - men han var den rikeste mannen jeg noen gang har møtt."

Sneeds eiendeler passet inn i et enkelt plastboks etter hans død, et vitnesbyrd om Sneeds enkle livsstil, sa Crawford.

På et profesjonelt nettverksnettsted beskrev Sneed sine helseproblemer fra fødselen som en "organisk hjernedysfunksjon" som hindret talen og bevegelsen og gjorde at han ble latterliggjort store deler av livet hans. To ganger fortalte legene til Sneed at han var døende. På et tidspunkt bodde Sneed på et sykehjem og ble fortalt at han ville være bundet til en rullestol resten av livet.

Ken Taylor, NOBTS -professor og pastor i Gentilly Baptist Church, kjente Sneed i 38 år.

"David var en av de mest minneverdige, gudfryktige, oppmuntrende og tilbedende kristne jeg noensinne har sett," sa Taylor. "Gud brukte hans skrøpeligheter ... til å skape en åpen dør for å dele evangeliet med så mange mennesker."

Sneed hadde bønnelisten sin på smarttelefonen, og noen ganger la han ut på sosiale medier at han hadde bedt fra "A til I" og ville begynne tilbake på "J til N" etter lunsj, sa Taylor. Før han skaffet seg en smarttelefon, bar Sneed en koffert fylt med navnelister, og la til nye navn hver gang han møtte noen i tjenesten eller i nød.

Til tross for begrensninger besøkte Sneed ukentlig menigheten han tilhørtr. Taylor la merke til at Sneed slet med å klatre opp trappetrinnene for å dele evangeliet med noen, og ble varm om hjertet.

"Det var ganske fantastisk," sa han. "Jeg ble overrasket over hvor mye oppmerksomhet folk ga ham ... de fleste lyttet nøye til det han hadde å si."

Som en ung mann følte Sneed seg kalt til å forkynne, men en rådgiver fortalte ham at han ikke var i stand til å ta utdannelse og tilbød ham å bo i et bofellesskap i stedet.

Sneed nektet å gi opp, og meldte seg inn på NOBTS og fikk en grad i kristendomskunnskap på midten av 80-tallet. Han fortsatte med å ta en bachelorgrad, en M.Div. ved NOBTS, og en master i rådgivning ved et statsuniversitet før han kom inn på NOBTS D.Min. program. Med hver opptjente grad kopierte Sneed vitnemålet, skrev "Jeg kan gjøre alt ved Kristus som styrker meg" (Filipperne 4:13) på baksiden, og sendte det til rådgiveren, da en venn.

Ved minnestunden 2. oktober trakk Taylor fram 2 Kor 12: 6-10 og sa at Gud brukte Sneeds fysiske handikap - som Paulus - for å fremme evangeliet.

"David erkjente veldig godt hans svakheter og ga Kristus en mulighet til å vise sin styrke gjennom ham," sa Taylor.

Da Taylor og Crawford brakte Sneed mat og vann i dagene etter orkanen Ida, grep Sneed deres hender og ba for dem, til tross for hans egne desperate omstendigheter.

"Mens han sitter i rullestolen og lider i den varmen, ba han over oss," sa Crawford. "Det var David."

I  nekrologen kunne man lese en tidligere pastors beretning om å ha gått med Sneed til de "elendigste, mest vulgære stedene." Der falt Sneed på kne og ba høyt mens folk sparket grus i ansiktet hans og kastet ølflasker mot ham, noe som fikk Sneed rett og slett til å "be høyere."

Chance Stine, en doktorgradsstudent fra Wisconsin, sa at han møtte Sneed i New Orleans i løpet av førsteåret på college, en tid han beskrev som det "vanskeligste året" i livet hans.

"Det er veldig få mennesker i livet mitt som har påvirket meg som han gjorde. David talte Guds ord inn i mitt hjerte, »sa Stine og la til at« da mannen snakket, kom det bare søthet og medfølelse ut av leppene hans. »

- Marylyn Stewart, Baptist Press/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

søndag, oktober 17, 2021

En drøm om vann


I natt drømte jeg om vann. Vann som ødela, og om en forfriskende livgivende elv. Lite ante jeg at akkurat denne sabbaten - fredag 15.-lørdag 16.oktober - ifølge tradisjonen er dagen da Noah gikk inn i arken og vannflommen kom. Vi befinner oss nemlig i måneden Cheshvan. Historien om Noah aktualiseres jo fordi Jesus trekker den inn i det eskatologiske dramaet: "Og slik som det var i Noahs dager, slik skal det også være i Menneskesønnens dager." (Luk 17,26)

I drømmen så jeg et hus som så solid og vakkert ut, men når jeg så nærmere på det begynte å vise tegn på råteskader. Det var en vakker solskinndag, men fra mønet på huset dryppet det vann. Stadige drypp. Jeg løp for å få tak i en som var bygningskyndig. Han kommer for å se nærmere på huset, og kan bekrefte at huset har store vannskader, selv om det utenfra så solid ut. Mens vi står og ser på huset, brister bordkledningen, først et lite full, så et større og til slutt fosser vannet gjennom huset og ødelegger det fullstendig. 

Så skifter scenen i drømmen, og jeg får se et vakkert landskap, en dal, hvor det renner en stor elv gjennom, med krystallklart vann. 

Den bibelske historien forteller om denne dagen at Gud sa til Noah: "Gå inn i arken, du og hele din husstand! For bare deg har jeg funnet rettferdig for meg i hele din husstand." (1.Mos 7,1)

Midt i de ødeleggende vannmassene finnes det en livgivende elv, en ark, et tilfluktsted hvor vi inviteres til å gå inn - i vår egen tid. Arken, den livgivende elva, er Jesus. Fasader kan se vakre ut, men kan skjule råte, forfall. Pene fasader hjelper ikke mot ødeleggende vannmasser. Ting kan råtne på rot. Bare et sted finnes det et skjulested i en mørk tid som vår: hos Jesus, bare hos Jesus.

Har tilfluktstedet ditt en flott fasade? Har det skjulte råteskader? Eller har du søkt tilflukt i en ark designet av Gud selv? Det er mye i dag som gir falsk trygghet.

En liten oppdatering


Det er så godt å være hjemme igjen fra sykehuset. Tusle rundt i huset , brygge seg en god kopp Yorkshire tea, lese, snakke med May Sissel og hunden vår Poirot. Det er fremdeles mye smerter i perioder, uro, perioder med angst, men også et forunderlig Gudsnærvær. Jeg merker at jeg bæres av de helliges forbønner. Kjenner på en djup takknemlighet over å få leve. Det er ikke like selvsagt etter det jeg har vært igjennom.

Jeg bor i Salme 31 denne tiden. I flere år har jeg bedt vers 6: "I din hånd overgir jeg min ånd, du forløser meg, Herre, du trofaste Gud." De ordene ble enda viktigere for meg å be da hjerteinfarktet rammet. De siste dagene har også noen andre vers i denne salmen blitt spesielt levende for meg: "Du er min Gud! I din hånd er mine tider. Redd meg fra mine fienders hånd... La ditt ansikt lyse over din tjener! Frels meg ved din miskunnhet, Herre, la meg ikke bli til skamme! For jeg kaller på deg... Hvor stor din godhet er, som du har gjemt for dem som frykter deg, som du har vist mot dem som tar sin tilflukt til deg, for øynene på menneskenes barn. DU GJEMMER DEM I DITT ÅSYNS SKJULESTED...DU SKJULER DEM I EN HYTTE..." 

Et hjerteinfarkt er en skremmende opplevelse. Det samme når kroppen svikter. Da blir man liten, veldig liten. Da er det godt å oppleve Hans "åsyns skjulested", Guds gode nærvær. Men kong David skjuler likevel ikke det faktum at han er redd. Det er ikke spor av overåndelighet i denne salmen, men menneskelig realisme:"Og jeg, jeg sa i min angst..." Angsten har jeg fått smake når hjertesmertene setter inn. Da er det godt at Herren har et skjulested, en plass hvor et lite menneske kan gjemme seg. Det opplever jeg også.

Dagene går med til noen zoom-samtaler med bønneledere både nasjonalt og internasjonalt, blogging, studier, prekenforberedelser, hvile, mye hvile og samvær med familie. Denne søndage preker jeg for eksempel digitalt i den menigheten jeg er pastor for: Brumunddal baptistmenighet. 

Et konkret bønneemne: Jeg har tidligere skrevet at jeg har fått innvilget en ny rullestol fra NAV Hjelpemiddelsentral. Det er flere uker siden jeg fikk svar fra NAV om dette, men den er ennå ikke kommet. Det skyldes rett og slett byråkrati. Rullestolen er ikke på den ordinære innkjøpslisten, og selv om jeg har fått ja, er det sikkert noen skjemaer som må fylles ut av en annen saksbehandler! Det hadde betydd mye å få denne lette rullestolen før snøen kom, slik at jeg kunne komme meg ut. 

lørdag, oktober 16, 2021

Et profetisk syn om Storbritannia


Nylig hadde den arabiske bønnekvinnen Rania Sayegh, som leder et bønnehus i Nasaret et profetisk syn om Storbritannia. Hun er kjent i Norge fra flere besøk, og har vært en av hovedtalerne på Den nasjonale bønnekonferansen på Grimerud og fra Oase.

I forbindelse med en tid med bønn og tilbedelse ba jeg for Israel og ba Gud om å tilgi synder og overtredelser, noe jeg hadde gjort daglig gjennom 'De 10 dagene med ærefrykt' som ledet fram til forsoningsdagen. Plutselig ble jeg tatt med til Storbritannia i et syn.

Jeg så store eldgamle dører i den østlige delen av England, og da jeg så på disse dørene, la jeg merke til at midt i landet var det en enorm majestetisk løve. Da jeg så ham, visste jeg at han var Løven av Juda stamme - vår Herre Jesus. Han begynte å nærme seg den østlige siden der disse eldgamle dørene var, og da han så nøye på døren, så jeg plutselig en klokke dukke opp på de gamle portene, en klokke som tikket og beveget seg. Da den traff den 11. timen og det 11. minutt, så jeg Løven av Juda stamme løfte stemmen i et fryktløst og kraftig brøl mot portene, og på et brøkdel av et sekund åpnet dørene, de ble åpnet i full bredde og bak de gamle dørene så jeg et stort antall mennesker som heier og gråter ut fra skyen av vitner. De jublet, de hellige, og ropte etter gjennombrudd. Jeg hørte også en stemme som sa at tiden var inne for at de eldgamle skjebnebokene skulle åpne seg og for bruden min å gå inn i alt jeg har kalt henne til å være - det kongelige presteskapet, en strålende seirende brud.

Herren taler til England, det er på tide at bruden min reiser seg fra søvnen og står som en stor hær med seierbannere. Gråten går over til et stort brøl som kommer fra mitt folk. Engler som har som sitt kall å vekke venter på at Herrens ord skal brøle av hans brud i England!

Herren sier: Jeg har gitt Storbritannia Davids nøkler, ta myndighetens nøkler og åpne skjebnens porter for at min herlighet skal skinne større i en tid som denne! Jeg så at store nøkler hadde blitt gitt til Storbritannia, jeg følte at nøklene ikke bare vil være for Storbritannia, men disse dørene kommer til å frigjøre en dumanis herlighetsmakt over hele Europa og Nord -Amerika. Plasser deg selv for seier for Herren din Gud beveger seg i landet og hans øyne er på deg, tiden for barmhjertighet og gunst for ditt land har kommet!

"Du vil reise deg, du vil forbarme deg over Sion, for tiden er kommet til å  være nådig, den fastsatte tiden er kommet." Salme 102,14

"Løft hodene, dere porter! Og dere evige dører, løft dere, så herlighetens konge kan dra inn! Hvem er denne herlighetens konge? - Herren, sterk og veldig, Herren, mektig i strid. Løft hodene, dere porter! Og dere evige dører, løft dere, så herlighetens konge kan dra inn! Hvem er denne herlighetens konge? - Herren herskarenes Gud, han er herlighetens konge. Sela." Salme 24,7-10.

"Jeg vil legge nøkkelen til Davids hus på hans skulder. Han skal lukke opp og ingen likke igjen, og lukke igjen og ingen lukke opp." Jes 22,22.

"Dette talte han. Deretter sier han til dem: Vår venn Lasarus er sovnet inn, men jeg går for å vekke ham." Joh 11,11.

- Rania Sayegh/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Djup legedom


Du har blitt såret på mange måter. Jo mer du åpner deg for å bli legt, jo mer vil du oppdage hvor djupe sårene dine er. . . . Den store utfordringen er å leve sårene dine i stedet for å tenke dem gjennom. Det er bedre å gråte enn å bekymre seg, bedre å føle sårene djupt enn å forstå dem, bedre å la dem gå inn i din stillhet enn å snakke om dem. Valget du stadig står overfor er om du har vondt i hodet eller i hjertet. I hodet ditt kan du analysere dem, finne årsakene og konsekvensene, og myntord for å snakke og skrive om dem. Men ingen endelig legedom kommer sannsynligvis fra den kilden. Du må la sårene gå ned til hjertet ditt. Da kan du leve gjennom dem og oppdage at de ikke vil ødelegge deg. Hjertet ditt er større enn sårene dine.

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

fredag, oktober 15, 2021

En av mine bønneveiledere


Det bønnens liv jeg har levd og lever de sise 25-30 årene skyldes mye denne kvinnen: Teresa av Avila. I en tid hvor jeg slet med å få bønnelivet til å fungere, og hvor jeg var sliten av alle ordene, kom hennes definisjon meg til uvurderlig hjelp: "Å be er å omgås i vennskap og tale ofte å lenge med Ham som vi vet elsker oss." Det er også Teresa som har sagt dette: "Når du ber skal du huske at det er Giveren som er Gaven." I dag er det minnedagen for Teresa av Avila, en person jeg minnes med glede og takknemlighet.

62 år gammel, i 1577, fem år før sin død, skriver Teresa av Avila Den indre borg. Boken handler om syv boliger, og om reisen fra den første boligen der egoismen rår grunnen, til den syvende, hvor en bor i Guds nærvær. I den indre boligen finnes en grunn så fast at jeg kan senke skuldrene og la all min streben etter anerkjennelse og lovord fare. Hvilken bolig er det Teresa av Avila snakker om? Sjelen.

Boken handler om et sentralt begrep i den kristne tro: metanoia. Det oversettes med omvendelse. Men gjennom Teresa av Avila får vi se at metanoia er mye mer enn å angre sine synder, og be om tilgivelse.

Befriende skriver Teresa av Avila om helliggjørelsens vei, en prosess i en langsom, trinnvis utvikling hvor vi ikke får alt på en gang og at det ikke kreves fullkommenhet fra begynnelsen av. Jeg tror mange med meg opplever hennes undervisning om at evangeliets krav (oj finnes de da?) ikke umiddelbart trenger å bli oppfylt i hele sitt omfang, men at man gjennom Åndens hjelp går troens vei skritt for skritt, er befriende. Og for å bli i billedbruken til Teresa av Avila: fra bolig til bolig.

Det disse boligene lærer oss er at vi må vandre videre.

Men det er et vesentlig men i denne sammenhengen. Vi må bli i de boligene hvor Ånden ber oss å bli boende, inntil det er tid til å flytte!

Dette er for meg en stadig tilbakevendende lekse.

Overfladiskheten preger nemlig vår tid.

Alt skal gå så fort, også de åndelige prosessene vi er inne i. Dermed blir slitasjen så enormt stor. Maset etter nye opplevelser, den aldri hvilende troen.

Jeg møter stadig disse med høye skuldre. Med overfladisk pust. Med kvelningsfornemmelsene.

"Den som elsker vil erfare Den Elskede," sier Teresa av Avila.

Hun peker likevel på at kjærlighet er mer enn erfaring, og at den som bare søker opplevelser kjører seg fast i seg selv og mister Den Elskede av syne. For Teresa av Avila er erfaringens funksjon å befri meg fra meg selv, slik at jeg blir mindre "jeg" og mer "Du".

Bestem deg for å være takknemlig!


Takknemlighet er den mest fruktbare måten å utdype bevisstheten din om at du ikke er en "ulykke", men et guddommelig valg. Det er viktig å innse hvor ofte vi har hatt sjanser til å være takknemlige og ikke har brukt dem. Når noen er snille mot oss, når en hendelse viser seg bra, når et problem er løst, et forhold gjenopprettet, et sår er legt, er det helt konkrete grunner til å takke: det være seg med ord, med blomster, med en brev, en kort, en telefonsamtale eller bare en følelse av kjærlighet. . . . Hver gang vi bestemmer oss for å være takknemlige, vil det være lettere å se nye ting å være takknemlig for. Takknemlighet avler takknemlighet, akkurat som kjærlighet avler kjærlighet.

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)