lørdag, juli 24, 2021

Filipperbrevet: Et gledens brev i trengselstider, del 32


 Om det var noen i det hele tatt som kunne sette sin lit til det menneskelige så var det fariseeren Saulus, han som skulle bli apostelen Paulus. Han hadde alt på sin side. Han var "omskåret på den åttende dag, av Israels slekt, av Benjamins stamme, en hebreer av hebreere, i forhold til loven en fariseer, i nidkjærhet en forfølger av menigheten og etter loven var jeg blitt ulastelig..." (Fil 3,5-6)

La oss se littt nærmere på de fortrinnene Paulus hadde: 

1, Han var omskåret på den åttende dag.
Dette går helt tilbake til patriarken Abrahams dager. Gud hadde gitt ham dette påbudet: "I slekt etter slekt skal hvert guttebarn hos dere omskjæres når det er åtte dager gammelt." (1.Mos 17,12) Dette budet var så blitt til en evig lov i Israel, jfr 3.Mos 12,3. Hvorfor nevner Paulus dette i denne sammenhengen? Var ikke dette selvsagt siden han var en hebreer? Jo, men det var for å understreke at han fulgte Loven til punkt og prikke. Fordi han var omskåret på den åttende dag, skilte han seg ut fra ismaelittene som ble omskåret da de var 13 år! jfr 1.Mos 17,25. Og han var heller ingen proselytt som sent i livet hadde kommet til tro og dermed måtte omskjæres som voksen. Med dette utsagnet understreker Paulus at han var født inn i den jødiske tro og med alle de tradisjoner det innebærer.

2. Han var av Israels folk,
'Israelitt' var det navnet jødene brukte når de skulle beskrive det helt enestående forholdet de sto i overfor Gud. 'Israel' var jo det navnet Gud hadde gitt til Jakob når han hadde kjempet med Gud, jfr 1.Mos 32,28.Ved å kalle seg selv israelitt pekte Paulus på at hans avstamning var absolutt ren og ekte.

3. Han var av Benjamins stamme.
Det vil si at han ikke bare var en israelitt, men han tilhørte selve eliten i Israel. Benjamins stamme hadde en spesiell plass innen det israelske aristokrati.

Benjamin var Rakels sønn, og hun var Jakobs høyt elskede hustru, og av alle de 12 patriarkene var det bare han som var blitt født i det lovede land, 1.Mos 35,17-18. Det var fra Benjamins stamme den første kongen over Israel var kommet, jfr. 1.Sam 9,1-2, og det var utvilsom etter denne kongen Paulus hadde fått sitt opprinnelige navn Saul. 

Da kongeriket var blitt delt under kong Rehabean, gikk 10 av stammene sammen med Jerobeoam, og Benjamin var den eneste stammen som forble trofast mot Juda, jfr. 1.Kon 12, 21. Da de vendte tilbake fra utlendighet, var det Benjamins og Judas stammer som dannet kjernen i den nyfødte nasjonen, jfr. Esra 4,1. 

Ved den store Purim-festen som ble feiret hvert år til minne om utfrielsen som Esters bok forteller om, er den sentrale personen Mordekai, og han var av Benjamins stamme. 

Når Paulus nå slår fast at han var fra Benjamins stamme, erklærer han ikke bare at han er israelitt, men at han tilhørte Israels høyeste aristokrati.

fortsettes

fredag, juli 23, 2021

Polsk lov som forhindrer tilbakelevering av jødisk eiendom passerer i senatet

"Loven vil sterkt skade [Israels] forhold til Polen," sa utenriksminister Yair Lapid, til The Jerusalem Post fredag ettermiddag.

Den polske loven som i det vesentlige hindrer jøder i å få tilbake eiendom som ble stjålet fra familiene deres under Holocaust og etter krigen av det kommunistiske regimet i Polen ble vedtatt i det polske senatet på fredag. Loven vil gjøre det nesten umulig å anke avgjørelser som er gjort på eiendom som ble stjålet for mer enn 30 år siden. 

Loven som ble vedtatt på fredag inneholder imidlertid to endringer som ikke var en del av det opprinnelige lovforslaget. Først ble en forlengelse på tre måneder godkjent for å sende inn forespørsler før loven trer i kraft. For det andre vil den nye loven ikke gjelde for eksisterende krav og pågående saker.

Likevel vil "loven sterkt skade [Israels] forhold til Polen," sa utenriksminister Yair Lapid etter kunngjøringen. "Polen vet veldig godt hva som er riktig og anstendig å gjøre," la han til.

"Israel er dypt bekymret for den polske lovgivningen om spørsmålet om restitusjonsrettigheter for ofrene for Holocaust. Hvert trinn i lovgivningsprosessen er en bekymringsfull utvikling," twitret Lapid fredag ettermiddag.

"Vi vil ikke gå tilbake på vår forpliktelse til verdighet for ofrene for Holocaust, å opprettholde deres rettigheter og bevare deres minne," la han til.

Oppsiktsvekkende minnehøytidelighet


Under åpningsseremonien til Tokyo-OL i dag var det et minutts stillhet for å hedre minnet om de israelske ofrene for massakren i München i 1972. Dette er første gang ofrene blir hedret i åpningsseremonien til de olympiske leker. Under OL i 1972 ble 11 israelske idrettsutøvere og trenere myrdet av åtte palestinske terrorister i München.

Stillhetens øyeblikk ble også holdt til ære for COVID-19-ofre over hele verden.

Det er The Jerusalem Post som skriver dette i sin nettutgave i dag.

Billedtekst: Medlemmer av israelske idrettsorganisasjoner danner en æresvakt foran kommandobiler som bærer likene til ofrene for massakren i München under minnestundene på Lod lufthavn.

(fotokreditt: GPO FLICKR / WIKIMEDIA COMMONS)

Menighetens samling en eskatologisk handling


 “Menigheten er konstituert som et nytt folk

som er samlet fra nasjonene

for å minne verden om at vi faktisk er ett folk. Når menigheten samles er det derfor en eskatologisk handling

som er forsmaken på enheten

av de helliges fellesskap. ”

- Stanley Hauerwas (bildet),

teolog.

Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Filipperbrevet: Et gledens brev i trengselstider, del 31


 'Utapåklistret' hellighet og glede er ikke bare slitsomt - det er reinspikka fariseisme! Noe av det som provoserer meg er disse nymotens innledningene til møter og gudstjenester, hvor møtelederen kjekt spør: 'Er vi glade i dag?' eller enda verre: 'Nå er vi glade dere!' Og så tvinges vi alle til å svare bekreftende på dette: 'Joda, vi er glade vi!' Så livsfjernt kan det bli. 

Når apostelen Paulus skriver om gleden, er det ikke noe overfladisk eller livsfjernt: "For øvrig, mine søsken, gled dere i Herren." (Fil 3,1) Paulus har møtt gleden personifisert: JESUS! "Dette har Jeg talt til dere for at MIN GLEDE skal være i dere, og for at deres glede skal være fullkommen." (Joh 15,11)  Jeg merker meg at Jesus snakker om Hans glede og at denne gleden er fullkommen. Altså ikke en overfladisk glede, men en guddommelig. Den er uavhengig av omstendighetene. 

Så er det da også gleden som er dette brevs tema. 

Den kristne gleden er en glede i Herren. Grunnleggende for denne gleden er at en kristen alltid lever med Guds kjærlighet og nærvær over sitt liv. Vi kan miste alt, men vi kan aldri miste Kristus. Til den kristne forsamlingen i keiserbyen Rom, med alt det mørke og ondskap denne byen representerte, skriver apostelen Paulus: 

"Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? Trengsel, angst, forfølgelsem hungersnød, nakenhet, fare eller sverd? Det står skrevet: For Din skyld blir vi drept hele dagen lang. Vi blir regnet som slaktesauer. Men i alt dette skal vi mer enn seire ved Ham som elsket oss. For jeg er overbevist om at verken død eller liv, verken engler eller myndigheter eller makter, verken det som er nå, eller det som skal komme, erken høyde ller dybde eller noen annen skapning skal være i stand til å skille oss fra Guds kjærlighet, den som er i Kristus Jesus vår Herre." (Rom 8, 35-39)

Vi må minne hverandre om hvor Paulus befinner seg når han skriver disse ordene: "For øvrig, mine søsken, gled dere i Herren. Å skrive det samme til dere igjen er ikke tungt for meg, og for dere gir det bare større visshet." (Fil 3,1)

Mest sannsynlig sitter han fengslet i Rom. Gleden i Herren er ikke avhengig av ytre omstendigheter. Selv der kan Paulus kjenne på gleden i Herren. Som skriftlærd husket han sikkert ordene fra Neh 8,10: "Gleden i Herren ER DERES STYRKE."  

"Fangen Paulus har talt om sin glede midt i uvissheten. Nå tar han igjen opp temaet. Han formaner filipperne til å glede seg - midt under forfølgelsene. De skal glede seg 'i Herren'. Igjen møter vi disse ordene, ikke som et fromt begrep hengt på av gammel vane, men som en påminnelse om selve hovedsaken. Det går an å glede seg midt i vanskelighetene når vi lever i fellesskap med Kristus, eier hans tilgivelse og har ham i sin nærhet. Uansett hva som skjer, vvet vi at fienden ikke kan skille oss fra ham." (Biskop Bo Giertz: Forklaringer til Det nye testamente. Lunde forlag, bind 3, side 63-64)

Paulus er heller ikke fremmed for å gjenta seg selv. Han kjenner gjentagelsens hemmelighet. Og han unnskylder seg ikke for å gjøre det heller. Noe godt kan ikke sies for ofte. Som forkynnere skal vi verken skamme oss eller unnskylde oss for å gjenta noe fra Guds ord. Mye mindre sitter igjen enn det vi tror av vår forkynnelse og undervisning. 

fortsettes

torsdag, juli 22, 2021

En drøm om englevinger


 I natt drømte jeg om englevinger. Svære englevinger. Jeg tenkte umiddelbart på ordene fra Åp 18,21 som beskriver "en veldig" eller "mektig engel", alt ettersom hvilken bibeloversettelse du bruker. Men et annet bibelvers har også kommet til meg: "Og jeg så, og se! - en hvit sky og på skyen satt En som lignet Menneskesønnen. På sitt hode hadde Han en gullkrone og i sin hånd en skarp sigd. En annen engel kom ut av tempelet og ropte med høy røst til Han som satt på skyen: Sving sigden Din og høst inn, for innhøstningens time er kommet for Deg, for høsten på jorden er fullmoden. Han som satt på skyen, svingte da sigden sin over jorden,  og jorden ble høstet." (Åp 14,14-16)

I drømmen så jeg ikke engelen, bare de enorme vingene, som berørte jorden så mjukt og lett. Jeg ble sterk berørt av det jeg så i drømmen. 

Filipperbrevet: Et gledens brev i trengselstider, del 30


I enkelte kristne miljøer er det ikke greit å være syk. Jeg holdt på å si: I enkelte kristne miljøer er det ikke sunt å være syk! Ikke om du er kronisk syk, i hvert fall. Det er ikke bare en forventning om at du skal være frisk, men du ansees å ha liten tro om du er syk. Alle kristne skal være friske. Det er lett å si for de som ikke er syke. Jeg har selv møtt dette - mange ganger i kristne miljøer. Er du syk må det være noe galt med deg, med bekjennelsen din, kanskje det er snakk om en skjult synd? 

Da er jeg glad at det i den kristne forsamlingen i Filippi fantes en som nettopp var syk, ja døden nær. Epafroditus var til og med en av Paulus' nærmeste medarbeidere. Paulus beskriver ham som: "min bror, medarbeider og kampfelle, han som ar budbærer til dere og som tjente meg med det de hadde bruk for." (Fil 2,25)

Men så ble han syk: "For han var virkelig syk, nesten til døden." ((Fil 2,27)

Slik kan også skje med en kristen. Og alle kristne dør en dag. Oftest av en sykdom. 

Og man burde ikke kjenne på fordømmelse for det! Lidelsen er og blir et mysterium. Sykdom rammer alle, uansett hvor hellige de måtte være! Kanskje er noen av de mest trofaste Herrens vitner rammet av sykdom.

Epafroditus ble frisk igjen, men det er heller ingen selvfølge! "Men Gud hadde barmhjertighet med ham, og ikke bare med ham, men med meg også, så jeg ikke skulle få dobbelt sorg." (Fil 2,21)

Epafroditus er ikke den eneste i Det nye testamente som ble syk. "Trofimos etterlot jeg syk i Miletos" (2.Tim 4,20). Tror du Paulus hadde bedt for ham. Timoteus var stadig syk, og da Paulus kom til Galatia-området var han så syk at noen ville gi ham 'deres øyne', med andre ord det beste de hadde for at han skulle bli frisk igjen.

Jeg fryder meg over alle som blir helbredet. Hvorfor alle ikke blir det, vet jeg ikke. Det overlater jeg til Gud. Jeg vet at alle en dag blir friske, men om det skjer i dette liv eller når jeg har brutt målstreken og er hjemme i himmelen, vet bare Gud. Jeg fortsetter å be, både for min egen helbredelse og andres, og har sett mange bli helbredet i min tjeneste fra alvorlige sykdommer, selv om jeg selv har flere alvorlige sykdommer.

Slik er livet med Gud. Vi har ikke svar på hvorfor noen blir alvorlig syke - og dør, men det er det ingen andre som har heller. De som mener seg å vite svaret, legger mye byrder på skuldrene til de som har tunge byrder å bære fra før av. Hold opp med det!

I neste artikkel begynner vi på gjennomgangen av Filipperbrevets tredje kapittel.

fortsettes

Vi er håpets folk


 Når vi sier til folk: 'Jeg skal be for deg', er det en svært viktig forpliktelse. Det triste er at denne bemerkningen ofte ikke er noe mer enn et velment uttrykk for omtanke. Men når vi lærer oss å vie tankene til det hjertet er opptatt av, blir alle som har vært del av livet vårt ført inn i Guds legende nærvær og berørt av ham i vårt vesens kjerne. Vi snakker her om et mysterium som ikke kan uttrykkes i ord. 

Mysteriet er at hjertet, som utgjør kjernen i vårt vesen, blir forvandlet av Gud og innlemmet i hans eget hjerte, et hjerte som er stort nok til å omfavne hele universet.

Gjennom bønn kan vi bære all menneskelig smerte og sorg, all konflikt og pine, all tortur og krig, all sult, ensomhet og elendighet i hjertet, ikke fordi vi har eksepsjonellt stor psykisk eller emosjonell kapasitet, men fordi Guds hjerte har blitt ett med vårt.

- Henri Nouwen: Du er elsket. Luther 2019, side 221.

onsdag, juli 21, 2021

Forfølgelse og kirkesplittelse


Forsiktig klemmer jeg de gamle lærdekslene sammen og slipper messinglåsen. Jeg åpner boken og snur forsiktig på sidene med hanskede fingrene. Når jeg oversatte tittelsiden, leste jeg: «En bok som inneholder vakre epistler og brev skrevet av våre kjære brødre, som vitner om den guddommelige sannhet, i fengsel og andre steder, som trøster for de hengivne å lese. 1577. ”

Den er skrevet i et arkaisk tysk skrift, med pyntede innledende store bokstaver i rødt. Brevene ble skrevet av menn som protesterte mot korrupsjonen i Den romersk-katolske kirken og hadde selv  blitt døpt som voksne troende som en bekreftelse på at de hadde viet livet sitt til Kristus. De ble kalt ”anabaptister” eller 'gjendøpere' og straffen for det steget de hadde tatt var fengsel og død.

Når jeg ser navnene deres, føler jeg at jeg møter gamle venner. Her er Jeronimus Käls avskjedsbrev til sin kone, Treindl, skrevet fra fengselet her i Wien i 1536; Leonhard Schiemer, trøstebrev til en skrøpelig bror, skrevet i Rattenberg, 1527; et brev fra brødrene fengslet i Falkenstein til kommuniteten i Moravia, 1540. Jeg er spesielt interessert i brev fra Jakob Hutter (som Hutteriianerne er oppkalt etter), og denne kodeksen inneholder fire. Det er også et vitnesbyrd fra Jörg Rack: på avhøret hans før han ble henrettet i 1561 ble han spurt om hvem som hadde overbevist ham om å bli med i "sekten". Han svarte: “Før han kom til denne troen, hørte han at en mann som heter Jakob Hutter, ble brent levende i Innsbruck; da han ble ført til Innsbruck, ble han kneblet slik at ingen kunne høre ham vitne om sannheten. ”

Jeg sitter på lesesalen Altes Buch (Old Book) ved Universitetet i Wien. Jeg leter etter ny informasjon om Jakob Hutter og hans kone, Katharina, for en bok jeg jobber med. Men jeg benytter anledningen til å samle så mye materiale jeg kan om Hutterianerne. Jeg har også tilbrakt mange timer i Moravian State Archive i Brno, Tsjekkia, og i Bratislava State Archive i Slovakia. Jeg har studert mange Hutterianske-kodekser fra rundt 1570 til 1650, som inneholder slike brev, så vel som traktater om dåp og troserklæringer. Det er også sanger skrevet av fangene. Noen beskriver fangetagelse og fengsel, mens andre er et uttrykk for deres tillit til Gud. Mange er akrostiske, med den første bokstaven i hver strofe som staver navnet til forfatteren.

Kanskje mest spennende er "Denkbüchl" og "Märtyrerbücher" - samlinger av historier om de som døde som martyrer i troen, og kronologiske beretninger om hendelsene til kommunitetene i Moravia (moderne Tsjekkia) hvor kommuniteter blomstret i den sekstende og syttende århundrer. Bøkene ble kopiert av medlemmer av de Hutterianske-samfunnene og verdsatt av dem. Men da forfølgelse tvang dem til å forlate hjemmene, ble bøkene konfiskert. Mange ble sannsynligvis ødelagt. Hutterittene klarte å holde på noen, og resten er spredt i biblioteker og arkiver over hele Europa.

I løpet av de siste ti månedene har jeg vært stasjonert i vår lille Bruderhof-bosetning i Retz og den nærliggende landsbyen Unternalb, nord for Wien, veldig nær den tsjekkiske grensen. Jeg synes det er spennende at vi har en kommunitet i området der våre åndelige forfedre bodde for nesten fem hundre år siden.

Det som kanskje er enda mer inspirerende er det faktum at folk i Østerrike med sjokk innser at menn og kvinner i tidligere århundrer ble drept for sin tro. Det er ikke en stor bevegelse, men i mange byer over hele landet jobber enkeltpersoner hardt for å bringe anerkjennelse til fortidens urett og til og med for å finne måter å gjøre bot på.

I Tyrol har “Hutterer Arbeitskreis” satt opp plaketter på steder der folk ble fengslet eller henrettet. I Innsbruck, stedet for henrettelsen av Jakob Hutter, har de opprettet et "Hutterpark" bestående av en sirkel på tolv steiner, som symboliserer samfunnet og illustrerer verset fra Sakarja, "De skal være som steinene til en krone" (9:16)


I Wien er det en plakett som markerer stedet hvor Balthasar Hubmaier ble henrettet i 1526. I Linz er en pinsegruppe ivrig etter å lære om de sytti menn og kvinner som ble henrettet der rundt 1529, og jeg har møtt en kvinne som har grundig undersøkt historiene til de som ble henrettet i Salzburg. En besøkende i vår lille kommunitet her viste oss en tysk bibel fra 1500-tallet som han skaffet seg, sikker på at den ble brukt av anabaptister.

Og på Falkenstein, ruinen til et slott der 150 mennesker ble fengslet, er det et museum med utstillinger som forteller historien. Fangene ble marsjert ned til Trieste i 1540, hvor de skulle tjene som by-slaver; for å feire dette er det bygd en kopi av et galleri midt i slottsruinen. Denne siste utstillingen beveger meg spesielt. Min avdøde mann, Jake, hadde lest om åpningen, og vi hadde alltid avisklippet på veggen.

En økumenisk gruppe som kaller seg ”Runder Tisch: Weg der Versöhnung” (Round Table: Path to Reconciliation) ser det som deres kall til å arbeide med helbredelse for splittelsene i kristenheten:

"Skillene i kristendommen er en synd som roper til himmelen, et svik av Guds kjærlighet! ... Hvorfor føler vi ikke smerten ved denne splittelsen? Hvor er skammen vår? Hvor er tårene våre? Uenigheten mellom kristne er en katastrofe ... Vi må innrømme at historien om splittelser og religiøse kriger har gjort kristenheten til et lattermildt teater...

Alvorlige forbrytelser mot enhet som utallige undertrykkelser og forfølgelser kan bare tilbys en "helbredelse av minner" ved gjentatt bekjennelse og anmodninger om tilgivelse. ... Bare når vi erkjenner vår skyld, er det mulig å nærme seg hverandre på et djupere nivå."

Det er i denne forstand at Round Table-gruppen lærer mest mulig om forfølgelsen av anabaptistene under reformasjonen, med et ønske om å omvende seg for syndene i deres land og deres kirke (både katolske og lutherske). Det er ikke snakk om å se på teologiske forskjeller - som bare kan skille oss igjen.

Personlig må jeg innrømme at jeg har mange forbehold overfor den romersk-katolske kirken, først og fremst når det gjelder spørsmål om teologi. Men jeg har møtt mange menn og kvinner her i Østerrike som elsker Jesus og tar deres tro på alvor. Gud er sikkert mye større enn våre ideer og tradisjoner. Vår anabaptistgruppe har funnet et hjem her i katolske Østerrike, og jeg kan bare undre meg.

- Emmy Maendel, som også har hatt bildene. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Filipperbrevet: Et gledens brev i trengelstider, del 29


Paulus hadde en god og ikke minst trofast medarbeider i Timoteus, som ofte fungerte som en utsending for apostelen. Gode og trofaste medarbeidere i Guds rike er gull verd og må tas godt vare på. 

Timoteus var en ung mann. Han kom enten fra Derbe eller Lystra. Derbe var en by i den sørøstlige delen av Lykaonia. Derbe lå 40-45 km sørøst for Lystra. På keiser Klaudius' tid ble Derbe en romersk koloni. Paulus  og Barnabas besøkte byen på sin første misjonsreise. Til og med på sin andre misjonsreise besøkte Paulus Derbe, og en av hans medarbeidere, Gajus, kom fra denne byen. Lystra, lå ca 38 km sør for Ikonium, og var en romersk koloni. Paulus besøkte byen på sin første misjonsreise. Det gjorde han også på sin tredje misjonsreise, og det var fra Lystra han tok med seg disippelen Timoteus: "Så kom han til Derbe og Lystra. Se, der var det en disippel som het Timoteus, sønn av en troende jødisk kvinne. Hans far var greker. Han fikk godt vitnesbyrd av brødrene i Lystra og Ikonium." (Apg 16,1-2)Vi vet ingenting om hvordan han ble en kristen, men Apg 16,1 beskriver han som 'en disippel'. Det var i forbindelse med den andre misjonsreisen til Paulus at de to traff hverandre. Fra den dag av sto Paulus og Timoteus hverandre svært nær. I 1.Kor 4,17 omtaler Paulus Timoteus slik: "Derfor har jeg sendt Timoteus til dere. Han er min elskede og trofaste sønn i Herren, og han skal minne dere om mine veier i Kristus, slik jeg lærer overalt i hver menighet."

Vi vet at Timoteus var sammen med Paulus i Filippi i følge Apg 16. Timoteus var også sammen med Paulus i Tessaloniki og Berøa (Apg 17,1-14); han var med ham i Korint og i Efesos (Apg 18,5 og 19,21-22); og han var med ham da Paulus satt fengslet i Rom (Kol 1,1 og Fil 1,1). Timoteus var også sammen med Paulus da denne skrev ikke mindre enn fem av sine brev. Det dreier seg om 1. og 2.brev til Tessalonikerne, 2. brev til Korinterne, og brevene til menighetene i Kolossæ og Filippi; og da Paulus skrev til menigheten i Rom var også Timoteus hos ham og sendte med sine hilsener til dem (Rom 16,21). 

Timoteus var også Paulus' helt spesielle utsending. Paulus sendte ham til Tessaloniki (1.Tess 3,6) til Korint (1.Kor 4,17 og 16,10-11) og til Filippi. Forfatteren av Hebreerbrevet forteller oss at Timoteus ble fengslet ved en anledning, men ble satt fri: "Dere skal vite at vår bror Timoteus er satt fri, og sammen med ham vil jeg se dere, hvis han kommer snart." (Hebr 13,23).

Apostelen Paulus beskriver Timoteus på denne måten i Filipperbrevet: "Jeg har nemlig ingen andre med samme sinnelag, som så oppriktig vil vise omsorg for deres åndelige ve og vel. For alle søker sitt eget, ikke de ting som hører Kristus til. Men dere kjenner hans prøvede troskap, at han tjente evangeliets sak sammen med meg, som en sønn hjelper sin far" (Fil 2, 20-23). Vi merker oss at Timoteus har en hyrdes sinn. Han er opptatt av menighetens åndelige ve og vel. Han har rett fokus. Han søker ikke sitt eget, men det som hører Kristus til. Det er opplagt en fare at vi kan bli så opptatt av det som skjer her og nå at vi mister fokus på Guds rike. Jesus oppmuntret oss til å søke: "Først Guds rike og Hans rettferdighet! Så skal at dette bli gitt dere i tillegg." (Matt 6,33)

fortsettes

tirsdag, juli 20, 2021

Aldri mer på bærtur


Omtrent på denne tida hvert eneste skapte år melder trangen seg! Det er nokså forutsigbart. Slik har det vært siden barndommen. Rastløsheten melder seg. Jeg må ut i skogen og på myrene for å plukke blåbær og molter! Finnes det noe bedre å gå med bærspann over ei myr og plukke gyldne solmodne molter? Eller fylle neven med blåbær og bare momse dem i deg? Ikke i min verden. Jeg har sagt til Gud at i stedet for gater av gull, ønsker jeg meg ei moltemyr og en blåbærskog.

Men det er vemodig dette. I år blir det ingen bærtur på meg. Ikke resten av livet heller. I fjor klarte jeg så vidt å pelle noen molter, men i år bærer ikke beina meg og jeg skjelver for mye på høyrehånda til å plukke. Det blir ikke noen selvplukket moltekrem til jul. 

Trist, for NTB melder om normalår for blåbær. 

Men jeg kan se tilbake på så mange bærturer i skog og fjell, og så håper jeg at dere som har bein som bærer kan ta dere en tur ut i skogen å plukke bær. Det er så mye hvile i det. Beste måten å stresse ned på, om du spør meg. Det er ingen selvfølge at vi får oppleve en bærtur. Livet er skjørt. Så benytt anledningen mens du har den.

Filipperbrevet: Et gledens brev i trengselstider, del 28


 Apostelen Paulus ser på sitt liv som et drikkoffer som blir øst ut: "Ja, og hvis jeg blir utøst som et drikkoffer under ofringen, og tjenesten for deres tro, er jeg glad og gleder meg sammen med dere alle." (Fil 2,17) Så helt med Kristus levde og identifiserte Paulus at hele hans liv og tjeneste var gjennomsyret av Jesus! Det er sterkt å lese disse ordene. Jeg tenker på salmestrofen, som Hans Nielsen Hauge sang ute på et jorde i Østfold da han ble døpt i Den Hellige Ånd:. 'Meg og hva mitt er jeg gjerne vil miste når du alene i sjelen må bo..." Da blir ens liv ikke så mye sentrum som Jesus blir det. Da er ens liv så overgitt til Herren, at det er Han som blir alt. Da øser man livet sitt ut for Ham.

Dette gleder apostelen seg over! Paulus er ikke så viktig, Kristus er! Han vil bruke selve livet sitt på Ham! Slik kan bare en skrive som er blitt tent i brann, som virkelig har opplevd hvem Kristus er. Her er det ikke snakk om en intellektuell tilnæring til troen, en boklig lærdom, men erfaringsbasert tro. 

Midt i denne 'fordervede slekten' (v.15) stråler evangeliet frem. Livets Ord holdes fram! Mennesker kommer til tro. Finnes det noe større? Noe mer å bruke livet på? Neppe, ikke for en som har opplevd Kristus. Da har ikke livet og tjenesten vært forgjeves: "... slik at jeg kan glede meg på Kristi dag over at jeg ikke løp forgjeves, eller at jeg arbeidet forgjeves..." (v.16)

Paulus så altså frem til den lønnen som ventet ham! Han var ikke bare opptatt av at han skulle få komme til himmelen, han så også frem til belønningen! Det ga ham mot og inspirasjon til å holde ut, til å bli et drikkoffer. Mange kristne har ikke fått med seg denne dimensjonen. De er kanskje opptatt av at de en dag skal komme til himmelen, skjønt det er lite fokus på det også i vår tid, men så er de fornøyd med det. At det skulle vanke en belønning når de kommer fram er en fremmed tanke. Da er det annerledes med Paulus: 

".,. jeg jager mot målet, MOT DEN SEIERSPRIS som Gud fra det høye kalte oss til i Kristus Jesus." (Fil 3,14)

Kan det sies klarere? Ser du hva som mottiverer Paulus, driver ham fremover? Ser du hvordan han møter lidelsene og prøvelsene? Han vet at det er noe som venter der fremme. Han vil ikke ende opp som en som har løpt forgjeves, men som en som vinner seiersprisen. Det er dette som gjør at han holder ut. Hva er motivasjonsfaktoren vår? Er det noe mindre enn seiersprisen? 

Noe av det siste Paulus skriver før han dør er disse berømte ordene: "For jeg blir allerede utøst som et drikkoffer, og tiden for min avreise er nær. Jeg har stridd den gode strid, jeg har fullført løpet, jeg har bevart troen. Til slutt, så er det da GJORT FERDIG EN RETTFERDIGHETENS KRONE FOR MEG, den som Herren, den rettferdige Dommer skal gi meg på den Dagen, ja, og ikke bare til meg, men til alle som har elsket Hans åpenbarelse." (2.Tim 4,6-8).

Det første vi merker oss er at Paulus i sin avskjedshilsen til sin unge medarbeider Timoteus, er at han gjentar ordene om å være et drikkoffer. Nå har det skjedd. Hans liv er øst ut, brukt opp, på Kristus. Nå skal punktum settes. Nå venter han bare på en ting: Kristi gjenkomst. Vi ser dette i både Filipperbrevet og i det andre brevet til Timoteus: Paulus er opptatt av en bestemt dag.

Til filipperne skriver han: "... slik at jeg kan glede meg på Kristi dag..." v.16.

Til Timoteus: "... skal gi meg på den Dagen." 

Det er ikke en hvilken som helst dag det her er snakk om. Det er snakk om Jesu Kristi gjenkomst. De første kristne levde med forventingen om Jesu snarlige gjenkomst. Dagen det er snakk om er selve lønningsdagen! dagen da vi skal motta kroner og kranser og andre priser. Dagen da vi skal lønnes for trofasthet og troskap i tjenesten. Hvilken dag det skal bli!

fortsettes

Når Gestapo kom på besøk


 I det følgende utdraget fra 'Homage to a Broken Man' er Heine en tenåring som bor sammen med foreldrene sine på Sparhof, en kristen kommunitet inspirert av pasifistiske og agrariske idealer. Kommunitetens medlemmer brenner for å leve etter de første kristnes eksempel, dele eiendeler og ønske folk av alle bakgrunner velkommen. Når Hitler griper makten i 1933, oppstår det rast problemer.

En dag tok Heines far Eberhard ham til side og fortalte ham om flere nylige advarsler han i hemmelighet hadde mottatt fra kontakter i regjeringen. De hadde avslørt detaljer om Hitlers hemmelige kampanje mot "uønskede elementer." Heine's kjente historien generelt: det hadde allerede vært en mengde attentater. Men det faren hans fortalte ham, etterlot ham blek. Femti nye konsentrasjonsleirer skulle etableres i løpet av ett år. "Hvis du noen gang har lest i avisene at jeg har begått selvmord, ikke tro det," advarte Eberhard.

"Hvem forteller deg alt dette?" ville Heine vite.

"Jo mindre du vet, desto mindre kan du forråde hvis du noen gang blir arrestert," sa faren. Men han antydet at kildene hans var gamle venner som snakket med ham med betydelig risiko.

“Det kan ikke lenger tolereres at det eksisterer et tysk samfunn hvis mål er det motsatte av nasjonalsosialismen, og som annonserer disse målene ved det talte og skrevne ordet. Av disse målene trenger jeg bare å nevne [Sparhofs] grunnleggende avvisning av privat eiendom, deres avvisning av lovene om blod og rase, og at de nekter å bære våpen. " Så skrev den nasjonalsosialistiske distriktsdommeren til det tyske hemmelige politiet i en rapport der han presset på for oppløsningen av Sparhof. For ham var disse menneskene ikke bare skap-kommunister, men jødeelskere og pasifister. Dette var den typen mennesker konsentrasjonsleirene hadde blitt bygget for.

I oktober 1933 trakk Hitler Tyskland ut av Folkeforbundet og kunngjorde en nasjonal folkeundersøkelse. Alle valgberettigede ville bli bedt om å svare på et spørsmål hvis betydning ikke var så mye politisk som religiøs: “Er du som en tysk mann, og godkjenner du som en tysk kvinne politikken til din Reich-regjering, og er du klar å bekrefte og høytidelig forplikte deg til denne politikken som uttrykk for din egen overbevisning og din egen vilje? ”

Offisielt skulle stemmer avgis ved hemmelig avstemning. Men Eberhard var bekymret for at Sparhof ble overvåket, og to uker før folketinget besøkte han distriktsdistriktet for å informere ham om at ingen fra Sparhof ville stemme. Den nazistiske tjenestemannen rynket pannen. "Vet du hva det betyr, Dr. Arnold?" krevde han. “Det betyr konsentrasjonsleir. Det er bare en ting du kan gjøre, og det er å stemme ja. "

Eberhard forlot regjeringskontoret ganske oppbrakt. Da han kom hjem, fikk han drosjesjåføren til å slippe ham på veien. Han gikk ofte til fots de siste hundre meter, gjennom skogen og ned bakken til gården. Men det hadde regnet, og da han skyndte seg over den gressete skråningen, gled han. Alfred, som hadde gått ut for å hente ham med en stormlykt, fant ham stønne med et brukket venstre ben, og løp hjem for å ringe sykepleieren Moni. Da hun kom til, bleknet hun: bruddet hadde knust beinet så sterkt at et stykke stakk ut gjennom huden.

De bar ham hjem. Da Heine så ham, så han halvdød ut, og beinet hans var blodig og forvrengt. Men Eberhards tanker var mindre på beinet enn på frykten for fremtiden. Hva ville skje med Sparhof, med alle sjelene i hans omsorg?

Neste kveld, mens stemmene ble telt i en nærliggende landsby, kalte Eberhard kommuniteten sammen. “Det er noe flott når folk blir funnet verdige til å bli kastet i fengsel eller drept for evangeliets skyld. Men det største av alt er å elske våre fiender i Jesu ånd. Det er ubrukelig å synge salmer og folde hendene sammen, å babble rundt korset, hvis vi ikke er klare - klare som Jesus var - å gå den veien til det aller siste trinnet, til det siste åndedraget. "

Eberhard gjettet at de hadde minst førtiåtte timer. Men for å være trygg, tidlig neste dag, tok Annemarie babyene og barnehagebarna med seg for å gjemme seg i en nærliggende skog. De andre voksne jobbet hektisk med beredskapsplaner. 

Ingenting skjedde på tre dager. Den fjerde gikk grå og kjedelig. Rundt åtte om morgenen dro Heine til stallen for å gjøre hestene klare til dagens arbeid. Han var ferdig med å sale den ene hesten og hentet den andre da Alfred løp inn, andpusten "To S.S. menn er her, og jeg er redd de er på vei til faren din." Gjennom tåken så Heine de to svarte figurene som beveget seg mot hovedhuset. Han løp for å sikre hesten sin, og snudde seg så tilbake for å følge dem. Nå var hele gården omringet med væpnede menn, og tåken omkranset dem fra alle kanter som om de kom fra avgrunnen.

Heine spurtet mot farens arbeidsrom. "Stopp!" ropene det fra alle kanter. "Mot veggen, alle sammen!" To vakter tok tak i Heine og dyttet ham mot låven. Tankene han spant. Hadde ikke faren fortalt ham hvordan S.S. utførte hemmelige henrettelser?

Heiner og de andre ble trengt inn i trebearbeidingsbutikken. To menn med trukkede revolvere sto utenfor døren og en annen ved hvert vindu. "Hvor har du gjemt våpnene?" spurte de igjen og igjen. "Hvis du forteller oss selv, vil straffen din reduseres."

"Vi er kristne," sa Heine. "Vi har ingen våpen." S.S.-mennene brølte av latter.

Timene gikk. SS-soldatene hadde kommet ved daggry, og nå sto solen høyt på himmelen. "Hva vil skje på slutten av dagen?" undret Heine seg. "Vil det være konsentrasjonsleir eller ville de bli skutt?" Hardest var ikke å vite hva som skjedde med faren eller noen andre; mange av kvinnene jobbet i barnehagen eller vaskeriet, i bygninger der de nå ville føle seg sårbare og alene. Plutselig kom Gestapo-sjefen inn på verkstedet og ba om navnet hans. “Arnold,” svarte Heine. Mannen flirte. "Jeg har lett etter deg." Han beordret to av mennene sine til å eskortere Heine til hovedbygningen.

I spisestuen avhørte Gestapo-offiserer de voksne en etter en. Massevis av bøker og papirer lå slengt ut over bordene - siden de ikke fant noen våpen, hadde det hemmelige politiet beslaglagt hvilke andre bevis de kunne finne, spesielt bøker med røde omslag ("sikkert kommunistiske"), kunstfolier og brev fra utlandet.

I mellomtiden, i rommet der Eberhard lå, var et nytt avhør i full gang. Heiner kunne høre roping og utskjelling - og farens stemme, klar og rolig midt i alt.

Inspektør Hütteroth, sjefen, ledet saksbehandlingen. Han virket mest interessert i å bevise at Eberhard var skyldig i "propaganda mot staten." Hver 1. mai-dag, da kommunistene og sosialistene marsjerte for arbeidstakernes rettigheter i den regionale hovedstaden, hadde Eberhard marsjert med dem. Selv om han aldri var medlem av noe parti, hadde han alltid fått holde en tale på stevnet. Nå pekte inspektør Hütteroth på en av S.S.-vaktene. "Denne mannen sverger til det at du ba om, opprør."

"Det er en løgn!" tordnet Eberhard og hevet seg så høyt han kunne fra senga uten å bevege det gipsede beinet. “Jeg ber deg gjenta det og se meg i øynene! Jeg har aldri gjort noe slikt! ” S.S.-mannen krympet foran Eberhards blikk og ga ingen tilbakevisning. Også inspektør Hütteroth var tungebundet og lukket sin bok.

Deretter begynte Gestapo-sjefen å undersøke Arnolds 'stue. Han la merke til det innlagte våpenskjoldet på møblene. "Er det noen i huset med navnet von Hollander?" spurte han forvirret.

Heine's mor Emmy så opp, forskrekket. "Ja. Det var navnet mitt. Min far var Johann Heinrich von Hollander, professor i jus ved Halle. ”

"Jeg hjalp til med å bære faren din til graven hans," svarte inspektøren plutselig ettertenksom. "Jeg var en av studentene fra professor von Hollander." Han slo hælene sammen og forlot rommet.

Klokka 17.00, da det ble mørkt, dro inntrengerne. De hadde ikke arrestert noen. Emmy sukket. Tenke seg til at familiemøblene hennes, selv om de var ripete og fliset etter mange års tung bruk, hadde reddet dem fra arrest! S.S.-mennene marsjerte fire på rekke, mens en stor bil kjørte inspektør Hütteroth. Med seg gikk flere kurver fulle av bøker, manuskripter, offisielle referater og økonomiske oversikter. Naboene, som hadde samlet seg for å se hvor mange som ville bli tatt bort, så merkelig skuffet ut og gled straks bort.

- Peter Mommsen, redaktør av The Plough Magazine/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen.

Billedtekst: Heine, til venstre i 1934.

mandag, juli 19, 2021

Rapport fra Deborah-konferansen i Nasaret i juni


I den siste månedsoppdateringen fra min gode venn, den arabiske bønnekvinnen Rania Sayegh, som leder bønnehuset HÅP i Nasaret, foreligger også rapporten fra Deborah-konferansen i Nasaret i juni. 41 arabiske kvinner fra hele Israel deltok i samlingen på Golden Crown Hotel, sammen med flere messianske jødiske søstre. Rose Obied underviste fra Salomos Høysang 8,6: "Sett meg som et segl på ditt hjerte, som et segl på din arm! For kjærlgheten er sterk som døden. Dens nidkjærhet er hard som dødsriket. Den har flammer som ildsluer, en Herrens flamme."

Dette er den første Deborah-konferansen etter nedstegningen i Israel. Det var derfor en spent og ikke minst entusiastisk gruppe med troende kvinner som var kommet sammen til dagskonferansen 11.juni. Rania Sayegh innledet med å utføre en profetisk handling, hvor de deltagende kvinnene skulle bytte en rød rose med hverandre som de hadde fått da de kom. Her er noen smakebiter fra rapporten:

"Jesra Adrenally ledet en stund for tilbedelse med sanger av tilbedelse og lengsel etter at brudgommen, Jesus, skulle komme tilbake. Rose Obied snakket deretter om kjærligheten til faren fra lignelsen om den fortapte sønnen. Hun utfordret oss til ikke å være motivert av plikt, slik den eldre sønnen hadde vært, men å motta Faderens kjærlighet. Når vi er fylt med Faderens kjærlighet, vil vi ikke se feilene i andre, men heller finne måter å oppmuntre og bygge opp hverandre på. Det var bare Faderens kjærlighet som førte den fortapte hjem.

Rania Sayagh fortsatte den andre økten om behovet for at bruden skulle bli fylt med Den Hellige Ånd, “for at han kunne presentere henne for seg selv en strålende menighet, uten flekk eller rynke eller noe slikt, men at hun skulle være hellig og uten lyte. ”Efeserne 5:27. Problemene i denne verden vil øke, men hver fødselsve eller problemer gjør oss bare sterkere. Gud vil salve sin brud med vin og olje.      

De jødiske søstrene delte forskjellene mellom jødiske og arabiske bryllupsskikker, spesielt ettersom en ortodoks jødisk brud vil komme inn i bryllupsseremonien uten ansiktet dekket for ikke å gjenta Labans bedrag (1 Mos 29: 21-30)! Vin og olje er nevnt i forbindelse med innhøstingen og treskegulvet i Salme 140: 15 og Joel 2:24. Denne treskegulvet skiller bruden fra tankene i denne verden. Hun skiller seg fra Babel. Hvis vi ikke går til treskeplassen, kan vi ikke gå inn i hans herlighet. I 2. Samuelsbok 24:16 stoppet pesten også ved treskeplassen. Dette ble senere stedet for tempelet. Hver av kvinnene der fikk utfordringen med å gjøre hver linje av Høysangen til en bønn."



Et sterkt vitnesbyrd om hvor forunderlig Gud er


I går lyttet jeg til en tale av den amerikanske forbederen Lou Engle (bildet) som gjorde et så sterkt inntrykk på meg, at jeg måtte høre den på nytt i dag. Det er spesielt tre ting jeg merket meg, og som jeg gjerne vil dele med dere. De tre eksemplene viser noe av Guds storhet. Talen ble holdt denne måneden.

Lou Engle er blant annet kjent for at han 'rugger' når han ber. Han forklarer hvorfor i denne talen. Det skriver seg fra et sterkt møte med Gud for noen år siden. Han hadde et møte med Herren på Øvresalen i Jerusalem som varte i fire timer. Da hadde han bedt for Israel og Midt-Østen. Herren sa til ham: 'Nå vet du hvorfor du har rugget frem og tilbake i mesteparten av livet ditt. Jeg har satt deg foran Klagemuren hele livet ditt.' For egen regning legger Lou Engle: 'Jeg er ikke på noen pilegrimsreise, jeg er her for å være i Herrens fortrolige råd.

En annen gang var han inne i en av sine mange fasteperioder. Han var tre dager inne i fasten, da han stakk innom kjøkkenet. 'Det er feil sted å være på om du faster,' sier Lou Engle spøkefullt i talen. Han lot seg friste av noe Yoghurt og noe potetgull. Dagen etter satt Lou Engle i bønnehuset han tilhører, da en kvinnelig profetisk forbeder kom inn døra. Hun kom rett bort til Lou og fortalte at hun hadde hatt en drøm. Hun sa: 'I drømmen var jeg veldig skuffet over deg. Du sa du skulle faste, men hvorfor spiser du da Yoghurt og potetgull!' 

Den kvinnelige profetiske forbederen kunne ikke vite dette. Lou Engle hadde ikke røpet det for noen. Men Herren ser i det skjulte. Når jeg hørte dette kom jeg til å tenke på ordene fra Hebr 4,13: "Ingen skapning er skjult for Ham, men alt er nakent og blottlagt for Hans øyne, som vi skal avlegge regnskap for."

Den tredje historien viser hvilken sans Gud har for selv små detaljer: Lou Engle er sammen med familien sin på ferie. Det er mens barna er små. En av døtrene fikk låne en helt spesiell dukke et av stedene de ferierte. Det var en dukke av en jente som knelte og ba, og datteren ble svært glad i denne dukken. Men dagen kom og de skulle reise videre, og datteren måtte levere dukken tilbake til eieren.

Lou Engle fortalte at da de endelig kom hjem, oppsøkte han flere leketøysbutikker for å se om noen hadde den for salg, men lykkes ikke. Så gikk det en liten stund, og så en dag på et møte hvor Lou Engle var kom en profetisk kvinnelig forbeder frem til ham og ville snakke med ham. Forbederen kunne fortelle at hun hadde en hobby, og det var å restaurere gamle dukker. Nå hadde Herren talt til henne om å restaurere en gammel dukke til datteren til Lou Engle. Hun hadde pakket den inn. Om ikke Lou Engle kunne ta den med seg hjem og gi den til datteren?

Da Lou kom hjem ga han pakken til datteren, som ivrig pakket den opp. Og der var den bedende dukken som hun hadde lekt med! Nøyaktig samme type! 

Gjett om datteren ble glad. Bare Gud kunne ha visst om at datteren ønsket seg en slik dukke. Så talte han til en bedende kvinne som hadde som hobby å restaurere gamle dukker, og ba henne gjøre i stand en slik dukke til Lou Engles datter! Slik er vår himmelske Far. 

Filipperbrevet: Et gledens brev i trengselstider, del 27


Det er Guds initiativ! "For det er Gud som virker i dere, både å ville og å virke for Hans gode vilje." (Fil 2,13) Dette er et stort takkeemne! Når vi søker Herren, er det fordi Han har søkt oss først. Når vi ber, er det fordi Herren har lagt ned i djup lengsel i oss. Herren er Alfa og Omega, Begynnelsen og Enden.

Etter å ha sitert Kristus-hymnen og snakket om Guds initiativ blir apostelen Paulus svært direkte og ikke minst praktisk. Han skriver om hvordan filipperne kan utgjøre en forskjell i "midt i en vrang og fordervet slekt." (Fil 2,15) Denne måten å se verden og samtiden på er ikke ny for Paulus. Det samme gjør også apostlene Peter og Johannes. På pinsefestens dag i Jerusalem omtaler Peter i sin pinsepreken samtiden som "en vrang slekt" (Apg 2,40), mens Johannes skriver at "hele verden ligger i det onde." (1.Joh 5,19) For å kunne forstå disse ordene bedre, er det viktig å forstå at Bibelen skiller mellom skaperverket og det vi kan kalle verdenssystemet. Skaperverket er "såre godt" (1.Mos 1,31 Rev 1930) eller "svært godt" (Bibelen Guds Ord Rev 2017), mens verdenssystemet har stått Gud imot helt siden Adam åpnet døren og lot det onde komme inn i Guds skaperorden.                                                      

Den kinesiske husmenighetslederen Watchman Nee omtaler dette forbilledlig slik: "Vi kan derfor si at det før fallet var det en jord, etter fallet kom det en 'verden', og ved Herrens gjenkomst vil det bli et kongedømme. På samme måte som verden tilhører Satan, vil riket og kongedlømmet tilhøre vår Herre Jesus Kristus." (Watchman Nee: Elsk ikke verden. Logos forlag 1973, side 14-15)

Kristi forsamling "skinner som et strålende lys i verden" (Fil 2,15). "Den levende Guds menighet, sannhetens støtte og grunnvoll." (1.Tim 3,15b)

Derfor oppfordrer og oppmuntrer Paulus filipperne til å "gjøre alt uten klager og innvendinger" (v.14) - hvorfor? Fordi Kristus etterlot oss et eksempel, og Han var en tjener. "La dette sinn være i dere som også var i Kristus Jesus".

På hvilken måte skinner Kristi forsamling som et strålende lys i verden? Apostelen Paulus svarer på det spørsmålet i vers 16: "... på den måten at dere holder fram Livets Ord..." Det er ved å holde fram Guds ord uavkortet, sannferdig, uten å kompromisse at menigheten er salt og lys, og hindrer forråtnelse. Saltet mister sin kraft når Guds ord vannes ut og man tilpasser seg tidsånden. Her har dagens menighet mye å lære av urkirken. 

Kristi forsamling sammenlignes i Åpenbaringen med en lysestake av gull. Den er den strålende lys i verden så lenge den skinner, så lenge den lyser. Kompromisser den lyser den ikke mer. Da omhylles verden av et bekmørke.

fortsettes

søndag, juli 18, 2021

Profetisk: Min personlige tiltale fra Herren for 2021-2022


Uansett hvor hardt vi enn prøver er det vanskelig å snakke om livene våre i denne tiden uten at COVID 19 tar mye av plassen. Vi er nå kommet oss halvveis gjennom 2021 og bildet synes å endres ettersom den vestlige delen av verden gradvis rister av seg pandemien, skjønt en fjerde bølge er underveis og vi må være forberedt på nye nedstegninger. Andre steder raser epidemien videre. Som India med sine 28 millioner aktive tilfeller av korona, nesten en halv million døde og med bare 2 prosent av befolkningen vaksinerte.  Mange av våre indiske trossøsken har gått hjem til Herren som følge av denne epidemien. 

Hva gjør vi så videre? Mange er rastløse og vil fortest mulig vende tilbake til normalen. Som for enkelte er møter, møter og atter møter! Daglig stress. Aktiviteter. Program. 

Som min del av verden nå begynner å krabbe ut fra skyggene av denne pandemien, har jeg nok en gang spurt Herren om veien videre de kommnde månedene. Hva har jeg lært det siste et og et halvt året? Jeg hører bare en ting som Herren sier til meg: SØK MITT ANSIKT. Ikke noe mer, ikke noe mindre. Men et er også nok. Jeg ber om at livet mitt må kjennetegnes av en sterk Gudslengsel. Jeg vil jage etter Gud! Jeg vil bli kjent for en ting: Guds venn.

Jeg er inderlig lei kjenner jeg, den menneskesentrerte teologien. Det som går ut på at jeg skal bli velsignet, at det er jeg som er sentrum, mens det er Gud som er sentrum. Alt kretser rundt Ham.

Jeg går som mange av dere kjenner til gjennom Filipperbrevet i mine daglige bibelstudier, og deler funnene mine via blogg og Facebook. Disse dagene tenker og ber jeg mye over ordene fra Fil 3,10-14: "...For at jeg skal kjenne Ham og kraften av Hans oppstandelse og samfunnet med Hans lidelser ved at jeg blir likedannet med Hans død, om jeg bare kan nå fram til oppstandelsen fra de døde. Ikke slik å forstå at jeg allerede har nådd det eller allerede er blitt fullkommen. Men jeg jager framover, så jeg kan gripe tak i det, ettersom Kristus Jesus også har grepet tak i meg. Søsken, jeg tror ikke om meg selv at jeg har grepet det. Men ett gjør jeg: Jeg glemmer det som er bak, og strekker meg ut etter det som ligger foran. Jeg jager mot målet, mot den seierspris som Gud fra det høye kalte oss til i Kristus Jesus."

Jeg kommer til å kommentere dette senere i forbindelse med bibelstudiene, men la meg kort minne om at Paulus her bruker det greske ordet 'dioko', og som på norsk oversettes med 'jager'. Det Paulus sier er at han er med i et race hvor han er oppsatt på å vinne prisen, at han derfor løper uten å ta pause og at han legger ting bak seg og strekker ut etter det som ligger foran. Han er motivert av en djup lengsel, ja nærmest av et begjær, og han har ikke tenkt å gi opp før han har oppnådd det som Gud har for ham.

Jeg har også landet i ordene fra Salme 27 og tar disse ordene som Guds tiltale til meg for tiden framover: 

"Da Du sa: Søk Mitt ansikt, gjentok mitt hjerte for Deg: Ditt ansikt, Herre, vil jeg søke." (v.8)

På hebraisk, som er det språket denne salmen er skrevet på, finnes det to ord for å søke. Det ene er ordet 'darash' og det andre er ordet 'baqash'. De kommer fra samme rotord, og har litt ulik mening. 'Darash' betyr å undersøke, å strebe etter, endog kreve, å lengte inderlig etter. 'Baqash' å se etter noe med gledesfylt forventing. Begge ordene betyr at man slutter ikke selv om man har oppnådd noe, man jager videre.

Har vi gått glipp av den 'åndelige nedstegningen'? Har vi ikke fått med oss hva Herren hadde tenkt for oss når samfunnet stengte ned? 

Det er veldig ransakende spørsmål. Men kanskje vi burde stille dem? Hvordan har vi brukt tiden? Mange har vært redde og engstelige. Det er helt naturlig. Det har også jeg vært. Mange har vært frustrerte og sinte. Det er heller ikke unaturlig. 

Men mange harogså vært forvirret og spurt Gud: hva vil du nå?

Jeg tror dette har vært og er en tid for å søke Herrens ansikt. Ikke først og fremst for å få noe, men for å være der for Herrens skyld. Mange av oss søker febrilsk etter å få noe, men er vi fornøyd med å 'betrakte Herrens skjønnhet' (Salme 27,4) og la Ham mette oss? Vet vi hva det betyr?

Hører vi fra Ham? Søker vi Hans ansikt? 

Det hebraiske ordet for 'ansikt' er 'panim'. Det kommer fra verbet 'poneh' som betyr å vende seg mot eller vende seg vekk fra. Det handler om det innerste indre. Med andre ord: et ansikt er tilgangen til en person aller innerste, det som representerer totaliteten av en persons nærvær. 'Panim' brukes i Det gamle testamente til å referere til Guds vidunderlige, forløsende nærvær, totaliteten av Ham, Hans essensielle væren. 

Roter vi bort muligheten til å tilbringe tid i Guds nærvær? Hva er det viktifste i livene våre? Hva betyr Herren Jesus for deg, egentlig, når alt kommer til alt?

Palestinere kaster steiner på sørgende jøder på nasjonal fastedag


 I dag er det faste- og sørgedag i Israel. På Tisha B'Av markerer jødene minnet om ødeleggelsen av Det første og Det andre Tempelet i Jerusalem. På denne sorgens dag kommer terrororganisasjonen Hamas med utilslørte trusler om nye voldshandlinger mot Israel. I dag tidlig, søndag 18.juli, var det sammenstøt mellom muslimer og politiet da jøder tok seg opp på Tempelhøyden i Jerusalem for å sørge over ødeleggelsen av de to templene.                                                                       

The Jerusalem Post skriver i sin nettutgave i dag, her i min oversettelse: "Statsminister Naftali Bennett beordret politiet til å fortsette å la jødene gå opp på Tempelhøyden på søndag, fastedagen til Tisha B'Av, selv om muslimer var i sammenstøt med politiet på det hellige stedet. 

Bennett møtte sikkerhetsminister Omer Bar Lev og politikommisjonær Yaakov Shabtai etter at politiet kom inn i området for å hindre at stein kastes fra al-Aqsa-moskeen.  Tempelhøyden er jødedommens helligste sted, der de to templene sto. Tisha B’Av markerer deres ødeleggelse i 586 f.Kr. og 70 e.Kr. Religiøse ledere fra øst-Jerusalem oppfordret arabiske israelere til å komme til Tempelhøyden søndag og mandag, rapporterte Ynet.

Røde halvmåne rapporterte at en rekke palestinere ble skadet i sammenstøt med politiet. I følge organisasjonen ble flertallet av de skadene behandlet på stedet. Etter at demonstrantene ble ryddet fra området av politiet, begynte jødene å gå til Tempelhøyden søndag morgen for å be der på Tisha Be'Av.

Hamas advarte fredag om at Israel "lekte med ilden" ved å la jødene besøke Tempelhøyden og marsjere i gamlebyen, som de har gjort i de fleste årene.

Terrorgruppen ba Gazanere om å "holde fingrene på avtrekkeren" for å forsvare Jerusalem.

Filipperbrevet: Et gledens brev i trengselstider, del 26

"... så arbeid på deres egen frelse med frykt og beven." (Fil 2,12) Hva betyr det? Det greske ordet som oversettes med 'arbeid' er 'katergazesthe' som innebærer ideen om at det er noe som skal fullføres. Det er som om apostelen sier: 'Ikke stopp på halvveien! Fortsatt inntil arbeidet på frelsen er helt fullført i dere.' Jesus sier jo at det er den som holder ut til enden som blir frelst, jfr Matt 10,22 og 24,13. Frafallet er alltid en mulighet.

For å forstå dette må vi forstå det bibelske begrepet 'frelse'. La oss aller først slå fast at frelsesverket er fullført en gang for alle. Det er fullbrakt. Ikke noe skal trekkes fra og ikke noe skal legges til! "Vi vet at når Kristus er oppreist fra de døde, så dør han ikke mer, for døden har ikke lenger makt over ham." (Rom 6,9) "Ikke med blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod, gikk Han inn i Det aller Helligste EN GANG FOR ALLE, og fant en EVIG FORLØSNING." (Hebr 9,12) 

Men frelse er også et forløp som stadig bortsetter. Derfor snakker Det nye testamente også om at vi BLIR FRELST." 

For det første er frelsen av Gud. Den er Guds initiativ og gave. For det andre, og det er like vesentlig, frelsen er en prosess som også er helt avhengig av Gud. Uten Hans hjelp kunne vi ikke se noen fremgang i livene våre, og vi kunne heller ikke overvinne synd. Men også avslutningen av våre liv - våre sjelers frelse - hviler hos Gud. For å konkludere: 

Frelsesverket begyner, fortsetter og avsluttes hos Gud. 

Men det er også en annen side av dette. Mynten har to sider. Frelsen har også med vårt arbeid å gjøre. Uten at vi er villige til å ta imot, er Gud hjelpeløs. Sannheten er jo at alle ting må tas imot om de skal gagne oss. Det er gjennom våre hverdager dette skjer. Frelsen må tilegnes. Aktivt. Ved at vi gjør fremgang. Vi må ikke fortsette å være offer for de samme vanene våre og være slaver under de samme fristelsene. Dette arbeidet med å stå som overvinnere skjer ved at vi arbeider på vår frelse med frykt og beven! 

Dette er ikke en frykt og beven som en slave har for sin herre. Det er heller ikke snakk om en form for avstraffelse. Det er heller ikke en frykt og beven som driver oss til å gjemme oss for Gud, men heller den frykt og beven som driver oss til å søke Gud, i vissheten om at uten Hans hjelp kan vi ikke klare å leve på rett måte. Det er snakk om en frykt for å bedrøve Gud. Det som den kristne virkelig er redd for er å korsfeste Kristus på nytt.

Den frykt det her er snakk om er ærefrykten for Gud.

fortsettes
 

lørdag, juli 17, 2021

Profetisk: En tid for å søke Herren som aldri før!


The Jerusalem Post stiller i sin nettutgave i går spørsmålet om det på nytt er tid for å la alarmen lyde eller vil Israel forvente å kunne se en reduksjon i infeksjonsraten med minimale endringer? Det store spørsmålet for israelerne nå er hvorvidt Israel vil oppleve årets Rosh Hashanah uten en ny nedstegning. Den fjerde COVID-19 bølgen ruller nå over landet, og noen eksperter tror at om ikke tas større handling raskt, vil landet tilbringe nok en Rosh Hashanah med nedstegning. Rosh Hashanah starter noen få dager etter det nye skoleåret, nemlig 6.september. 

Rosh Hashanah eller Det jødiske nyttåret har sitt bibelske navn: 'Yom Teruah' eller 'Basunhøytiden'. Det er den første av de 'høyhellige' jødiske dagene - dagene for ærefrykt, beskrevet i 3.Mos 23,23-32. 

Vi lever i høyprofetiske tider, og mer enn noen gang gjelder det å være våkne. Jesus oppmuntrer oss ikke bare til å be, men til både å våke og å be! En dag skal basunen lyde og Herren henter sine ut av denne verden.

Mange er ivrige etter 'å komme igang' igjen med virksomheten etter nedstegningen. Mange vil tilbake til slik det var før epidemien. Det er om å gjøre å holde møter. Men om Herren vil det annerledes? Nedstegningen tvang oss til å ta pause fra alle akiviteter og virksomheter. Om Herren vil det fortsatt slik? Om Herren vil at vi bruker mer tid på Han?

Våre venner i Forbedere for Israel annonserte i går at deres årlige bønnekonferanse som holdes i januar 2022 er avlyst. De følte fred for å gjøre dette. Jeg har ikke spurt hvorfor, men jeg aner at de har følt at tiden ikke er inne. 

Vi trenger mer tålmodighet. Mange av oss er så rastløse. Det må skje noe. Åndelighet måles av mange i hvor aktiv man er. Men aktiviteten kan ofte være et skalkeskjul for manglende bønneliv og for sann åndelighet. Dette er en tid for å søke Herren som aldri før og få vite hva som ligger på Hans hjerte. Er vi klar for en ny nedstegning, en ny periode med bare å være i Guds nærvær?

Filipperbrevet: Et gledens brev i trengselstider, del 25

Fil 2,11 er et av de viktigste skriftstedene i hele Det nye testamente: "... og for at hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre!m til Gud Faders ære." Det var denne bekjennelsen som skapte de største problemene for de første kristne. En slik bekjennelse var nemlig på kollisjonskurs med den gjeldende romerske keiserdyrkelsen. Vi finner et godt eksempel på dette i Apostlenes gjerninger, fra Apg 17,7: "... og de virker alle i strid med keiserens påbud og sier at det er en annen som er konge - Jesus". De første kristnne kjente nemlig godt til Jesu ord fra Bergprekenen: "Ingen kan tjene to herrer..." (Matt 6,24) Når man er blitt født på nytt, og har gått over fra mørke til lys, så har man også fått en ny Herre. I sitt brev til den kristne forsamlingen i Efesos gjør Paulus dette skillet veldig klart: 

"Også dere gjorde Han levende, dere som var døde i deres overtredelser og synder, som dere en gang vandret i, etter tidsånden i denne verden, etter fyrsten over luftens makt, den ånd som nå er virksom i ulydighetens barn. Før levde også vi i disse menneskelige lyster og vi gjorde slik lystene og tankene ville. Vi var av naturen vredens barn som de andre. Men Gud er rik på miskunn. Og på grunn av sin store kjærlighet som Han elsket oss med, gjorde Han oss levende med Kristus..." (Ef 2,1-5a)

Å ha Jesus som Herre er ikke bare noe man har i munnen - nei, det får helt praktiske og konkrete konsekvenser.

Så var da også det navnet Jesus var kjent under i den første kristne tiden 'kurios' som ganske enkelt betyr 'herre'. Bakgrunnen for dette ordet er som følger:

Ordets opprinnelse handler om eierskap. Når man har Kristus som Herre betyr det at Han har eierskap over ens liv. Når Paulus titellerer seg selv i sine brev, liker han å kalle seg selv 'Jesu Kristi tjener'. Det er hva det greske ordet 'doulos' som han bruker oversettes med til norsk. Men 'doulos' kan også oversettes 'slave'. Det er et negativt ladet ord, men i denne betydningen betyr det rett og slett at Herren Jesus har eierskap til mitt liv. I Galaterbrevet vitner Paulus frimodig: "Jeg er blitt korsfestet med Kristus. Det er ikke lenger jeg som lever, men Kristus lever i meg." (Gal 2,20) Overfor menigheten i Korint slår han fast:

"Eller vet dere ikke at kroppen deres er et tempel for Den Hellie Ånd, som er i dere, som dere har fra Gud, og det dere ikke tilhører dere selv. Dere er kjøpt men en høy pris. Gi derfor Gud ære med deres kropp og i deres ånd, for begge hører Gud til." (1.Kor 6,19-20)

En dag skal alle bøye kne for Herren Jesus - uten unntak. I dag finner det sted et antikristelig opprør mot Allherskeren. Det beskrives i Salme 2: "Hvorfor er hedningefolkene i opprør, og hvorfor planlegger nasjonene det som er nyttesløst? Jordens konger stiller seg opp, og fyrstene rådslår med hverandre mor  Herren og Hans Salvede. Og de sier: La oss rive Deres bånd i stykker og kaste Deres rep av oss." (v.1-3) Men når Jesus kommer igjen vil alle jordens konger og fyrster måtte bøye kne. Apostelen Johannes beskriver nemlig Jesus slik: "... og fra Jesus Kristus, det troverdige vitne. Den førstefødte av de døde, og Herskeren over kongene på jorden ..." (Åp 1,5) Når hørte du noen sist preke over dette ordet? 

Jesus Kristus er Herre - det var den første trosbekjennelse for de første kristne forsamlingene. Å være en kristen var den gang som nå å bekjenne at Jesus Kristus er Herre, jfr Rom 10,9. Dette er en enkel bekjennelse, og likevel er den altomfattende! Det er en slik bekjennelse som vil skape problemer for oss også, og vil bli en utløsende faktor for en kommende forfølgelse - også her i Norge. En kristen har en annen lojalitet, og kan f.eks ikke avlegge ed. 

Fordi Jesus ble menneske, tok på seg all verdens synd, døde på korset og triumferte over døden og dødsriket er Han blitt gitt det navnet som er over alle navn. Fordi Jesus fornedret seg selv har "Gud høyt opphøyet Ham..." (Fil 2,9) Ordet 'høyt opphøyet' kommer av to greske ord: 'huper' som betyr 'over',og 'hupsoo', som betyr 'å løfte opp'. Ordet antyder dermed at noe opphøyes til den høyeste posisjon, at det løftes opp over alle andre. Sammenhengen stiller ydmykhet og de resulterende æresbevisninger opp mot hverandre. Jesu lydighet like til døden blir etterfulgt av en overopphøyet stilling med ære og herlighet.

Jesu herrevelde er over alt og alt må underordne seg dette. Det være seg det som er i den himmelske verden, det som er på jorden og det som er under jorden. Det siste henspiller på mørkets rike. Selv demonene må lyde Kristus. 

fortsettes

fredag, juli 16, 2021

En falsk Maria - en del av endetidens forførelser


For noen dager siden fikk jeg en venneforespørsel på Facebook. Navnet var ukjent, så jeg gjorde en bakgrunnssjekk, som jeg alltid gjør før jeg eventuelt legger noen til vennelisten min. Vedkommende representerte en internasjonal religiøs organisasjon som mener at jomfru Maria er verdens redning. Det er hun som skaper nye verdener, i følge videoen. Det interessante er at i en av introduksjonsvideoene til denne organisasjonen, så trekker de som har laget den frem at jomfru Maria alltid har eksistert, i form av gudinner som den egyptiske avguden Isis (bildet), gudinnen Sofia, og andre. Så heter det i introduksjonsvideoen: "I dag er hun kjent under navnet Maria..." Så kobles alt dette sammen med Den Hellige Ånd.

Hva er dette? Onde ånders lære! En av endetidens forførelser. 

For dette er ikke Bibelens Maria, den jødiske tenåringsjenta som bar Gud under kjolelivet. Dette er derimot en åndsmakt. Det interessante ved videoen er at den trekker sammenligninger mellom kjente avgudsgudinner opp gjennom tiden, og jomfru Maria. Dermed så avslører åndsmakten seg. 

Denne falske Maria er den 'himmeldronningen' som hadde sitt feste i byen Efesos, kjent under navnet Diana eller Artemis, og som apostelen Paulus konfronterte og drev åndelig krigføring mot. 'Himmeldronningen', som profetene i Det gamle testamente advarte mot, er kanskje en av de mest mektige åndsmakter Satan har i sitt hierarki og som forfører tusenvis av mennesker den dag i dag. Denne åndsmakten går under forskjellige navn opp gjennom historien, og ytrer seg ofte som en territorial åndsmakt som utøver en sterk makt og innflytelse over visse geografiske områder den dag i dag.

Jeg oppgir ikke navnet på denne organisasjonen da jeg ikke ønsker å gi gratis reklame til en forførelse. Men vokt deg, dette er ikke uskyldige krefter å komme borti. 

Filipperbrevet: Et gledens brev i trengselstider, del 24


 "... og kom i menneskers likhet. Da Han i sin framtreden var funnet som et menneske, fornedret Han seg selv, og ble lydig til døden, ja døden på korset." (Fil 2,7b-8)

Forfatteren av Kristus-hymnen gjør et stort nummer av at Gud ble menneske. Det handler nemlig om menneskets frelse. Så helt identifiserte Gud seg med mennesket at Han ble som en av oss. Delte vårt lib og våre kår.

Gjør som Gud bli menneske! "La dette sinn være i dere som også var i Kristus Jesus." (Fil 2,5) For å bli mer åndelig, trenger vi å bli mer menneskelig. Jesus var 100 prosent menneske, og samtidig var Han 100 prosent Gud. Guds menneskevorden er et mysterium så stort at vi ikke kan fatte det. 

"i sin fremtreden var funnet som et menneske" - her brukes det greske verbet:  'genomenos' som det er interessant å få med seg for bedre å kunne forstå hva forfatteren av Kristus-hymnen vil få frem. Ordet beskriver: 'en tilstand som ikke er permanent'. Jesus kom som et menneske, oppstod som et menneske, for opp til himmelen som et menneske, og kommer igjen som et menneske. Men Han er nå Allherskeren. Dette kommer veldig godt frem i det apostelen Johannes skriver om Jesus: 

"... Jesus Kristus, det troverdige vitne, Den førstefødte av de døde og Herskeren over kongene på jorden. Han som elsker oss og renset oss fra våre synder i sitt eget blod." (Åp 1,5)

Jeg merker meg uttrykket "Herskeren over kongene på jorden..." Dette peker fremover, mot Jesu gjenkomst og 1000 års riket. Da skal Kristus Allherskeren styre på jorden. 

Det er som menneske vi møter Ham i evangeliene. Der ser vi også Hans menneskelige reaksjoner. Han var redd, Han led, og Han var begrenset av tid og rom. Det er Han ikke lenger. Ikke etter sin himmelfart. 

Det mest karakteristiske ved Jesu liv her på jord, var Hans ydmykhet, Hans lydighet og Hans selvoppofrelse. Han kom som en tjener. Han ønsket ikke å fremme sin egen vilje, men sin Fars. Han ønsket ikke å opphøye seg selv, men Han ga avkall på all sin herlighet for vår skyld. 

"La dette sinn være i dere som også var i Kristus Jesus..." Slik Han er, slik skulle vi også være. 

"Jesus tok frivillig tjenersikkelsen på seg, Ingen tvang ham til å gjøre det. Selv om han aldri syndet eller fotrtjente å dø, var han lydig mot Faderen og lot verdens synd ble tilregnet seg og tok verdens straff på seg. På tilsvarende måte kan derfor hans rettferdighet tilregnes den som tror på ham. Pauluss beskriver her hvor dyp fornedrelse var. Dette gjør han ved å minne sine lesere om at Kristus led den verste av alle former for dødsstraff, nmlig å bli korsfestet. Romerne reserverte denne fryktelige straffen til slaver og utlendinger. Jødene anså døden på korset som en forbannelse fra Gud."(Bibelen Ressurs, Norsk Bibel, side 1849)

fortsettes

torsdag, juli 15, 2021

800 år skulle det ta før Church of England ber om tilgivelse for antisemittisme


 800 år skulle det ta før Church of England ber om unnskyldning for å ha drevet jødene ut av landet. 

Church of England kunngjorde denne uken at de har til hensikt å "tilby en unnskyldning for rollen som engelske kirker hadde i utvisningen av jøder i det 13. århundre." Utvisningen, bestilt av kong Edward I i 1290, og som innebar at alle jøder ble utvist fra England, skjedde før Englands kirke som ble etablert i 1534. På tidspunktet for utvisningen utgjorde den jødiske befolkningen rundt 3000. Utvisningen førte til at jøder ble utestengt fra riket til loven ble endret i 1657.

På et møte på generalsynoden lørdag kunngjorde anglikanske ledere planer om en "omvendelseshandling" for å be om unnskyldning for historisk antisemittisme i kirker over hele landet som fant sted før den engelske kirken ble dannet. Biskopen av Lichfield sa at det er blitt foreslått en symbolsk omvendelsgudestjeneste for 800-årsjubileet for Kirkens synode i Oxford i 1222, som så innføringen av antisemittiske lover som krevde at jøder skulle bære merker og forby dem fra bestemte jobber.

Jacob Vince, medlem av generalsynoden fra bispedømmet Chichester, reiste spørsmålet om økende antisemittisme i Storbritannia og spurte: ”I lys av den raskt forverrede antisemittismen i Storbritannia de siste månedene, kan det hende 800-årsjubileet neste år er et passende øyeblikk for Englands kirke å vurdere å gjøre et formelt brudd med disse historiske fordommene som en gest for solidaritet med våre jødiske naboer, Englands eldste etniske minoritet? ”

"Uttrykket" bedre sent enn aldri "er virkelig passende her. Det historiske traumet ved middelalderens engelske antisemittisme kan aldri slettes, og arven overlever i dag - for eksempel gjennom vedvarende påstanden om 'blodskader' som ble oppfunnet i dette landet, " forteller Dave Rich, politikkdirektør for en britisk 'vakthundgruppe' mot antisemittisme, til avisen The Telegraph.

Selv om dette er første gang Church of England spesifikt angrer på grunn av jødens utvisning, utgav den i 2019 et dokument med tittelen “Guds ufeilbarlige ord” og sa at kristne må omvende seg fra århundrer med antisemittisme, særlig Church of Englands rolle. i opphavet til blodskader som beskyldte jødene for å bruke blod fra kristne barn til å bake påske-matza. Dokumentet sa at slike ideer, sammen med å videreføre myten om at jødene drepte Jesus, til slutt førte til holocaust.

Erklæringen oppfordret også kristne til å akseptere betydningen av sionismen for de fleste jøder, og advarte om at "noen av tilnærmingene og språket som brukes av pro-palestinske talsmenn, faktisk minner om det som kan kalles tradisjonell antisemittisme."

ENGLANDS ANTISEMITISMES HISTORIE

Mens en anti-jødisk holdning var utbredt i Europa, var middelalderens England spesielt anti-jødisk. Før utvisningen ble jødene oppfattet som brukere. Oppfatningen hadde grunnlag da jødene vendte seg til pengeutlån etter å ha blitt ekskludert fra handelsgilder og å eie land. Dette ble tolerert av kongen da jødene var hans direkte undersåtter, og han kunne tilegne seg jødiske eiendeler i form av skatt. Han påla jødene tunge skatter etter eget ønske, uten å måtte innkalle parlamentet.

I 1218 kunngjorde Henrik III av England,  'Edikt av merket' som krevde at jødene skulle bære et merke. I 1260 ble det utført en bølge av pogromer som en del av den andre baronkrigen, og 500 jøder i London og flere jøder i andre områder i England ble drept.

Kilde: Israel 365 News/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Filipperbrevet: Et gledens brev i trengselstider, del 23


 "men Han uttømte seg selv..." (Fil 2,7 Bibelen Guds Ord RV 2017) eller som det står i 2011-oversettelsen: "men ga avkall på sitt eget..." En engelsk oversettelse oversetter dette slik: "Han gjorde seg selv til ingenting!" Nå er vi på høyhellig grunn! Det var ikke naglene som holdt Jesus fast til korset, det var Hans kjærlighet. 

Det greske ordet som brukes i Kristus-hymnen er det greske ordet 'kenoo' som bokstavelig talt betyr: 'å tømme' eller 'gjøre til intet'. Det brukes i betydningen 'å fjerne ting fra en beholder, inntil beholderen er tømt', eller 'eller tømme ut noe inntil det er tomt'. 

Her beskriver forfatteren av Kristus-hymnen den mest talende beskrivelsen som belyser det offer Jesus  ga ved å bli kjød, menneske. Jesus ga frivillig avkall på sin guddommelige herlighet for å bli menneske. Han tømte seg selv for sin guddommelighet for å ikle seg sin menneskelighet. Et annet ord som beskriver dette forunderlige under er 2.Kor 8,9: 

"For dere kjenner vår Herre Jesu Kristi nåde. at da Han var rik, ble Han fattig for deres skyld, for at dere ved Hans fattigdom kunne bli rike."

Jeg merker meg ordene "for deres skyld". Tenk hva Sønnen var villig til å ofre eller gi avkall på for å tilveiebringe vår frelse! Han var villig til å forlate himmelens herlighet med alt hva det innebærer, for å bli menneske, med alle dets utfordringer. I himmelen er det sunnhet, på jorden ble Han slått med sykdom. Himmelen er fylt med velstand og rikdom, Hans liv på jorden var preget av fattigdom og ringhet. I himmelen er det ingen synd, på jorden bar Han våre synder opp på korset som Guds offerlam. I himmelen nøt Han sin Fars nærvær uavbrutt, på jorden måtte Han søke Fars vilje og nærhet gjennom bønn på øde steder. 

Det vil ta evigheten for å forsøke å fatte noe av det offer Jesus ga ved å forlate hele himmelens herlighet for å bli menneske. Her på jorden kan vi bare ane noe av det.                                                              

Det er likevel viktif å merke seg dette: Jesus tok frivillig på seg et menneskes skikkelse for vår skyld og ga avkall på sin sin herlighet, men beholdt sin guddommelighet. Frelseren var 100 prosent menneske, og likevel 100 prosent guddommelig. 

"Men Han uttømte seg selv..." knyttes sammen med: "Tok på seg en tjeners skikkelse og kom i menneskers likhet." Det ene kommer som en naturlig følge av det andre. Når Jesus kom til jord, var det som en tjener ikke som en hersker. Han red inn i Jerusalem på et esel og ikke på en hest. Det er først ved hans gjenkomst at han kommer igjen som Allherskeren. I alle henseender var Jesus en tjener.

"La dette sinn være i dere som også var i Kristus Jesus ..." (Fil 2,5)

fortsettes

onsdag, juli 14, 2021

Å følge en livsregel som kronisk syk - om Benedikts regel i 2021, del 19


Et av kjerneordene i Benedikts regel er 'løpe'. Benedikt ber oss om å løpe mot Kristus. Når vi løper setter vi den ene foten foran den andre. Det betyr at jeg et øyeblikk slipper balansen, og så gjenvinner jeg den. Det er risikabelt å løpe. Jeg holder balansen ved å våge å miste den.

Som Parkinsons-pasient har jeg ofte problemer med balansen. Det er ekkelt å være ustø. Jeg er nemlig blitt mye dårligere til å gå, og er redd for å falle. Derfor går jeg nå med rullator. Jeg har en i bilen, og en i hver etasje hjemme i huset vårt.  

Om jeg enn er mer begrenset fysisk, så fortsetter jeg å løpe mot Kristus. Alltid i retning Ham. Men det beste av alt er dette: Som Den ventende faren, i Jesu lignelse, løper Far meg i møte og omfavner meg og holder meg! 

Hvert skritt jeg tar er en troshandling. Skjelvende bokstavelig talt, tar jeg steg for steg mot Ham. I tillit. Grenseløs tillit. Som når jeg legger den stive kroppen min i senga mi for natten, og er i helspenn før jeg legger meg på siden med hodet på puta, og er redd for at det skal svimle for meg, men Far tar imot meg og jeg får hvile trette tanker og kropp hos Ham. Da ber jeg: "Om jeg våkner så er du hos meg. Om jeg ikke våkner, så er jeg hos Deg."

Det å løpe mot Kristus handler først og fremst om tillit.

"Far, i dine hender overgir jeg min ånd, du forløser meg, du trofaste Gud".

fortsettes

Filipperbrevet: Et gledens brev i trengselstider, del 22


"Han som da Han var i Guds skikkelse ikke holdt det for et tilranet gode å være lik Gud." (Fil 2,6)  Det er nå vi for alvor begynner på denne vakre Kristus-hymnen, denne lovsangen om Kristus som er uten sidestykke. Finnes det noen vakrere trosbekjennelse enn denne? Den er blendende vakker på norsk, og enda rikere på gresk, som den er gjengitt på. Muligens er originalen arameisk, Jesu eget språk. 

Hymnen er i sitt innhold 'kristologisk'. Med 'kristologi' menes den teologiske termen som brukes om studiet av Kristi person. Den inkluderer ulike aspekter, som for eksempel Hans pre-inkarnerte guddommelighet, som refererer til Hans stilling i evigheten, før skapelsen, før Han ble kjød, menneske, unnfanget av Den Hellige Ånd, Hans menneskelighet; Hans forsoning, Hans død på korset, Hans oppstandelse fra de døde, Hans himmelfart. Hans forbønn ved Faderens høyre hånd, Hans gjenkomst - alt dette er kristologi.

Forfatteren av denne hymnen velger sine ord med omhu for å vise Kristi uforanderlige guddom. Ordet som på norsk oversettes med "Han var..." er det greske ordet: 'huparchein'. Det beskriver det som et menneske er i seg selv og som ikke kan forandres. Det beskriver altså den del av et menneske som under alle omstendigheter forblir det samme. Det forfatteren av Kristus-gymnen gjør er at han slår  fast at Jesus i sitt vesen er Gud. 

Det andre som slås fast er at Jesus var i Guds skikkelse. Det finnes to ord på gresk som begge oversettes med skikkelse på norsk, og det er ordene 'morfe' og 'schema'. Det ordet som brukes her er ordet 'morfe', som betyr: 'Hans uforanderlige vesen er guddommelig'. 'Schema' har å gjøre med stadige forandringer. Ikke slik med Kristus. I sitt vesen er Han uforandelig.

Så fortsetter Kristus-hymnen med disse ordene: "... ikke holdt det for et tilranet gode å være Gud lik..." Når jeg leser disse ordene, kommer jeg til å tenke på en moderne lovsang, skrevet av Graham Kendrick, som avsluttes slik: "Oh, what a mystery, meekness and majesty, bow down and worship, for this is your God, this is your God."

Ja, dette er virkelig et mysterium. For stort og gåtefullt til virkelig å fatte. 

"tilranet gode..." Jeg har strevd med de to ordene i mange år. Hvordan skal de forstås. Men så kom jeg til å stanse ved det greske ordet 'harpagmos', som kommer fra et verb som betyr 'å rive noe til seg'. Da falt ting på plass. Dette ordet kan bety to ting, som begge er riktige:

1) Det kan bety at Jesus ikke trengte å rive til seg en likhet med Gud, for denne Gudslikheten var jo Hans innerste vesen. 

2) Det kan også bety at Han ikke strebet etter noen likhet med Gud, som Han skulle rive det til seg for selv å nyte det, men Han ga frivillig avkall på det for menneskenes skyld. 

fortsettes

tirsdag, juli 13, 2021

Profetisk: Hvordan be for den nye israelske regjeringen akkurat nå


Lederen for bønnehuset Succat Hallel i Jerusalem, Rick Ridings, gir her råd sammen med andre messianske ledere i Israel, for hvordan man kan be for den nye israelske regjeringen: 

Det er mye som angår oss når det gjelder den nye regjeringskoalisjonen i Israel. Men vi var enda mer bekymret for det uhellige kvelertaket fra det ultraortodokse Shas-partiet mot den forrige regjeringen, og spesielt innenriksdepartementet. Vi, og de fleste av de messianske lederne vi har vært sammen med nylig her i Israel, deler disse bekymringene.

Jeg vil dele et syn jeg hadde 1. juni 2021, kort før den nye regjeringen kom til makten 13. juni, som kan kaste lys over hvordan Herren kan bruke den nye statsministeren, innenriksministeren og ministeren for Religiøse saker til å åpne visse dører som må åpnes i den tiden vi nå befinner oss i:

1. De vestlige portene for Aliyah

I synet jeg hadde 1. juni så jeg at engler hadde bygget motorveier i en ny tid for Aliyah (jøder som immigrerte til Israel) fra Vesten. Jeg så at det hadde vært en akselerasjon med å bygge disse motorveiene siden COVID-19-pesten begynte.

Disse motorveiinngangene ble blokkert av hindringer for å reise mens de ble bygget.

Englene begynte å glede seg så snart disse motorveiene ble åpnet for reiser. De flyttet sperringene og blåste deretter sølvtrompeter da Yeshua kom med et sverd og klippet båndet ved hver inngangsport for å erklære motorveiene åpne for reise.

Jeg så porter åpnet i Vesten, spesielt i Guatemala, Rio de Janeiro, Miami, New York City, London og Paris. Men så så jeg porter i Israel åpnes for å ønske de nye innvandrerne velkommen. Dette var portene til Ben Gurion lufthavn, samt havnene i Ashdod og Haifa.

Jeg visste at de åpne portene representerte et skifte i innenriksdepartementet og departementet for religiøse saker, slik at innvandring ville være mye lettere for de jødene som ikke var ultra-ortodokse.

Jeg tror vi må be om at statsminister Bennett vil holde makten lenge nok til å se disse portene åpnes.

La oss be:

“Herre, Israels Gud, du talte gjennom dine profeter om en tid med stor Aliyah fra Vesten. Vi tar nøkkelen til David, og åpner dørene for Aliyah fra Vesten. Vi kunngjør en 'ren feiing' i Israels innenriksdepartement for å fjerne alle barrierer, og tillate at alle som er 'jødiske nok' og som er mål for antisemittiske handlinger i Vesten fritt skal kunne immigrere til Israel. " [Jesaja 22: 17-22; Hosea 11: 10,11; Jesaja 60: 8,9; Sefanja 3: 19,20]

2. Portene for nasjoner eller byer endres i forholdet til Israel.

I synet 1. juni så jeg porter åpnet for motorveier i Midtøsten mot Israel. Jeg så spesielt porter åpnet i Dubai og UAE; Erbil, og den kurdiske delen av Irak; Kairo, Egypt; og fra to byer i Tyrkia - Istanbul og Izmir.

Noen forbedere har vært bekymret for nasjonene som har vært en del av "Abraham-avtalen". Jeg føler at vi trenger å be mot fienden som bruker disse motorveiene for hans formål, men at motorveiene i seg selv er profetiske tegn fra Herren om en større oppfyllelse av hans løfter i Jesaja 19 og Jesaja 60.

Jeg tror dette fordi i mai 2018 (mer enn to år før den overraskende signeringen av "Abraham-avtalen") viste Herren meg i et syn motorveier av lys som utviklet seg fra steder som UAE, Bahrain, Egypt, Kuwait og Saudi-Arabia.

La oss be: 

"Herre, Israels Gud, vi kunngjør økende reise, handel og tilbedelse av deg på“ lysveiene ”som du reiser opp i retning Israel. Vi proklamerer at Israels nye regjering vil være sterk for å holde portene stengt for ondskap, spesielt atomplanene til det iranske regimet, men at de vil fortsette å åpne porter for nasjoner for å kunne skifte rettning og å inngå en 'varm fred' med Israel. " [Jesaja 19: 19-25; Jesaja 60: 6,7 (alle nevnte byer og nasjoner befant seg på Den arabiske halvøy, og kameler representerer handel.)]

3. Portene for høstarbeidere skal frigjøres fra Fjerne Østen og Afrika til Midtøsten, Nord-Afrika og Israel.

I synet 1. juni så jeg også porter til fornyet reise muliggjort fra nasjonene i Fjerne Østen for å kunne sende høstarbeidere til høsten i viktige nasjoner som åpnet seg i Midtøsten og Nord-Afrika. Jeg så spesielt porter åpne seg i Seoul, Korea; Shanghai, Kina; og Singapore (som inngangsport for nasjoner som Indonesia). Og fra Afrika så jeg arbeidere som spesifikt kom fra Nigeria, Uganda, Kenya og Sør-Afrika.

La oss be: 

“Herre, Israels Gud, du er høstens herre. Vi kunngjør en åpning av ‘porter av bronse med jernstenger’ slik Jesaja profeterte i kapittel 45 til kong Kyros. Måtte du reise deg og snakke med Kyros'ene i vår tid som skal være en del av å åpne porter. Måtte statsminister Bennett bli brukt som en 'Kyros' for dine formål, selv som statsminister Netanyahu var. Må Israel oppmuntre, snarere enn ågjøre noen motløse, til den fornyede reisen som er nødvendig i neste sesong for at dine arbeidere fra Fjerne Østen og fra Afrika skal bli 'kastet' inn i høsten. [Jes 45: 1,2; Matteus 9: 37,38]

- Rick Ridings. Publisert i Jerusalem, Israel 13.juli 2021/Bjørn Olav Hansen (c)

Filipperbrevet: Et gledens brev i trengselstider, del 21


Det tredje og siste ordet jeg tenker på i vår gjennomgang av Fil 2,5: "La dette sinn være i dere som også var i Kristus Jesus", er ordet MOTIVASJON. 

Hva var det som motiverte Jesus? Først av alt var det ærefykt. Hvis du vil vite noe om Kristi sinnelag vil jeg oppmunttre deg til å studere Evangeliet etter Johannes, og se nærmere på relasjonen Jesus hadde med sin Far. Her er et eksempel: "Jeg kan ikke gjøre noe ut fra Meg selv. Etter det jeg hører, dømmer Jeg. Og Min dom er rettferdig, for Jeg søker ikke Min egen vilje, men Fars vilje, Han som har sendt Meg." (7,30) Eller hva med Joh 5,44: "Hvordan kan dere tro, dere som tar ære av hverandre, og Den æren som kommer fra Den eneste Gud, søker dere ikke."

Hvis denne slags tenkning griper deg, har du del i Kristi sinnelag. 

Du vil forstå dette først når en hellig gudsfrykt griper tak i deg, ikke før. Skjer det før blir det bare en teori, et ord uten innhold. Da blir det en form for ytre gudsfrykt eller skal vi si det som det virkelig er: religiøs fromhet. Men om en hellig gudsfrykt griper tak i oss, blir alt annerledes! Det er ikke mennesker vi skal gjøre til lags. Det er ikke rett motivasjon. Det er Gud vi skal ha ærefrykt for: "Er det nå mennesker eller Gudjeg vil overtale? Eller forsøker je å gjøre mennesker til lags? Hvis jeg fremdeles gjorde mennesker til lags, vvar jeg ikke Kristi tjener." (Gal 1,10)

Det andre som motiverte Jesus var belønning! Ja, du leste hel riktig. Det er få ting jeg har fått så sterke reaksjoner på etter en tale som en jeg holdt om belønning. Tittelen var: 'Du får din lønn i kroner.' For det første var frelsen gratis, og for det andre så var de som kritiserte talen enige om at om de kom seg så vidt innenfor himmelporten, så skulle de være fornøyd! Snakk om å gjøre Kristi forsoningsverk lite! Selvsagt er frelsen gratis, men frelse innenbærer så mye mer enn bare 'himmelbilletten'. Den innebærer blant annet belønning! Herren Jesus deler ut både kroner og kranser for trofasthet og utholdenhet og hva vi har gjennomgått av lidelser. Og når det gjelder utsagnet om at 'jeg skal være fornøydbare jeg kommer meg så vidt innenfor', så høres det nesten ut som om det er på grunn av egen fortjeneste jeg er blitt frelst! Nei, frelsen, som er ufortjent av bare nåde alene, er rikere, mye rikere, enn som så. Herren kommer til å overstrømme oss med gaver når vi kommer hjem! Det kommer til å være en ufattelig rikdom og herlighet. 

Men tilbake til det som motiverte Jesus: "... mens vi ser på Jesus, troens opphavsmann og fullender. På grunn av den gleden som var lagt foran Ham, utholdt Han korset, aktet ikke på skammen og har nå satt seg ved høyre side av Guds trone." (Hebr 12,2) Andre oversetter dette med: "den glede som ventet ham." Jesu motivasjon for å holde ut lidelsene på korset, forakten, skammen, var den belønningen som ventet Ham når Han kom hjem og kunne sette seg ved Faderens høyre hånd, på æresplassen! 

Kong David forteller oss: "For Ditt ansikt er gledens fylde. Ved Din høyre hånd er evig fryd." (Salme 16,11)

Det var i denne saligheten, denne livlie frydeb, denne fylden av glede som omkranser Guds trone at Sønnen, Jesus, hadde levd før inkarnasjonen. Dette lengtet Han etter. Dette motiverte Han. Dette var en drivkraft i Hans liv.

Er himmelgleden vår motivasjon? "Men de rettferdige skal glede seg. De skal fryde seg for Guds ansikt. Ja, de skal glede seg stort." (Salme 68,4)

fortsettes