søndag, april 05, 2020

Jødehatet i Italia lever i beste velgående

Det stereotype jødehatet lever i beste velgående i Italia. I forrige uke, midt under koronaepidemien, offentliggjorde den italienske maleren Giovanni Gasparro et nytt maleri som handler om et påstøtt jødisk ritualmord: St.Simon av Trents martyrium. Giovanni Gasparro er ingen hvemsomhelst i Italia. Hans malerier med bibelske og kristne motiver finnes i en rekke katolske kirker. Tidspunktet for offentliggjøringen er kanskje ikke tilfeldig? Det florerer med konspirasjonsteorier på nettet om at det er jødene som står bak koronaviruset, blant annet for å ødelegge verdensøkonomien. Den løgnen lever også videre.

Motivet til dette antisemittiske maleriet bygger på en løgn. Vi må tilbake til 1475, til Trento i Italia. En to-tre år gammel gutt ble funnet drept.  Byens jøder ble anklaget. 15 jødiske menn ble torturert til tilståelse for noe de ikke hadde gjort, dømt til døden og brent på bålet. Den drepte gutten ble helgenkåret av Den romersk-katolske kirken, og fikk plass i den katolke martyrkalenderen. 24. mars er hans minnedag, og det er på nettopp dennne dagen Giovanni Gasparro offentliggjør sitt antisemittiske maleri.

Maleriet viser den lille gutten omgitt av av en gruppe jødiske menn med kalotter, skjegg og ørneneser. De trekker i armene hans slik at han ligner på Jesus på korset, og tapper blodet av ham.

Til tross for at Den romersk-katolke kirke fjernet St.Simon av Trent fra deres martyrkatalog i 1965, lever jødehatet i Italia videre. Det er det all grunn til å ta skarp avstand fra.

Det er nok heller ikke tilfeldig at dette maleriet presenteres nå. Påsken er i mange land brukt til å anklage jødene for å være 'Kristus-mordere', en påstand deler av kirken har stor skyld i får leve videre.

Guds ord midt i en krisetid

Det er stille på Øvre Strømstad, som er eiendommen hvor Kristi himmelfartskapellet ligger, hva angår våre ukentlige gudstjenester. Kommer du hit kan du likevel nyte fuglesangen og Gudsnærværet inne i skogen. Og det kommer mennesker hit, bare av den grunn. De er så flott. I disse vanskelige tidene søker folk stillheten her inne. Vi har flere eksemplar på det. Noen tar med seg mat, og setter seg på stabburstrappa, andre ved bordet i Stillhetens hage.  Et ektepar feiret gudstjeneste på trappa utenfor kapellet.

For å nå disse med Guds ord, har Hans Gjesdal, en av kapellets venner, laget denne flotte traktatkassen. I den kan forbipasserende og de som stanser opp få med seg et bibelord og en CD med gode evangeliske sanger, sunget av Eva og Hans Gjesdal, aldeles gratis. Vil du være med på å be om at mange blir nådd med evangeliet på denne måten disse dagene?

En annen av kapellets venner kommer til bønnehagen vår hver morgen, som ligger rett utenfor Kristi himmelfartskapellet, for å be. Så selv om det ikke er gudstjenestefeiring i kapellet vårt for tiden, bes det. Det gleder jeg meg veldig over. Takk til alle dere som husker på Kristi himmelfartskapellet i deres bønner.

Eselets hemmelighet

Når Jesus nærmer seg Jerusalem, oppfordres vi til å skynde oss i møte med ham med glede: 'Fryd deg, vær glad. datter Sion! For se, jeg komme og tar bolig hos deg.'

Jesus kommer som konge, ikke bare som vår lærer og mester. Han kommer til hver enkelt av oss personlig - 'din konge kommer til deg' - for å sette seg på vårt hjertes trone. Han forventer at vi legger alt vårt ned for hans føtter og lar ham regjere i livet vårt. Klærne som folket brer ut foran Jesus representerer våre eiendeler, vår trygghet, alle våre ideer, ønsker og tanker. Alt i livet vårt - ja, nettopp alt - også det vi er glad i, får vi lov til å legge ned foran Jesus og overlate til ham, så han kan være konge i livet vårt.

Hva er han for slags konge? Jesu inntog i Jerusalem er totalt annerledes enn andre herskeres entre. 'Ydmyk er han og rir på et esel.' Det hele har en skjult mening. Mens samtidens keisere og konger gjorde sine inntog i vogner dratt av praktfulle hester, ankommer denne kongen ridende på et esel, symbolet på ydmykhet, fred og tjeneste. 'Han var i Guds skikkelse og så det ikke som et rov å være Gud lik, men ga avkall på sitt eget, tok på seg tjenerskikkelse og ble mennesker lik.'

Eselet som bærer Jesus inn i Jerusalem vitner om Jesu utslettelse, det som er veien til sann storhet i Guds rike.

- Peter Halldorf: Med evig kjærlighet. Daglige lesninger. Luther 2013, side 94.

lørdag, april 04, 2020

Ny Labour-leder gift med jødisk kvinne og er sionist

De fleste politiske kommentatorene forutså det, men det er likevel oppsiktsvekkende at det britiske Arbeiderpartiet i dag har valgt 57 årige Keir Starmer som sin nye leder etter Jeremy Corbyn. Keir Starmer, som er advokat, er i følge The Times of Israel sionist og gift med en jødisk kvinne, som har slektninger i Tel Aviv.

Det første han gjorde etter at valgresultatet ble kjent, var å be det jødiske samfunnet om unnskyldning for antisemittismen innen Labours rekker.

'På vegne av Labour, sier jeg at jeg er oppriktig lei meg . Jeg har sett hvilken sorg antisemittismen har påført så mange jødiske samfunn.'

Mangre av de første jødiske bosetterne som slo seg ned i Israel i tiden  før og etter 1948 var sosialister.

Foto: Wikipedia.

Tyskerbyen i USA

Mange forbinder nok mennonitene i USA med hardtarbeidenede, trofaste bønder ute på den amerikanske landsbygda, men det mange kanskje ikke vet er at de første permante bosettningene av mennoniter i Den nye verden, var ikke på landsbygda, men i en by.

Germantown eller 'Tyskerbyen' ble grunnlagt av 13 familier fra Krefeld i det vestlige Tyskland.

En av disse familiene var mennoniter, mens resten av dem var kvekere. De hadde tidligere vært mennoniter, men blitt kvekere etter en nokså massiv påvirkning fra kvekermisjonærer. De 13 familiene fra Krefeld kom til Philadelphia, som da var en ny bosetning, som bare var ett år gammel. Her slo de seg ikke ned, men valgte å dra videre, drøyt 10 kilometer nordvest, hvor de hadde skaffet seg et landområde gjennom en landoppkjøper og eiendomsmegler ved navn Daniel Francis Pastorius. Allerede fra 1600-tallet hadde det kommet nok mennoniter fra Europa slik at de kunne grunnlegge en mennonite-forsamling.

Men de var ikke de eneste. Mot slutten av 1700-tallet kom det baptister, lutheranere og reformerte immigranter hit. De hadde blitt inspirert av William Penns eksperiment som handlet om religiøs frihet. I 1681 hadde den engelske kongen, Charles II, gitt det landområde som skulle bli Pennsylvania til William Penn, for å slette gjeld kongen hadde til William Penns far, Penn, som var blitt kveker.  Han ønsket å gjøre Pennsylvania til et fristed for sine kvekervenner, som ble plaget i England, og for andre forfulgte kristne i Europa.

En årsak til at de første amerikanske mennonitene ikke etablerte seg som bønder var at Penn ikke ville sørge for land for enkeltstående individer. Ifølge Pastroius var det flere årsaker til dette. Den viktigste var at Penn ønsket at barna deres skulle få gå på en felles skole og at man kunne bo så nært hverandre, at de kunne hjelpe naboen om han trengte hjelp.

Dette forsto de 13 familiene fra Krefeld, de hadde jo selv kommet fra en by i Tyskland. Forølgelse hadde tvunget mange europeiske anabaptister til å søke ly i landlige omgivelser, for på den måten å komme seg unna religiøse og sivile myndigheter som sto dem etter livet. Men i det vestlige Tyskland, i byen Krefeld, fant mennonitene en tid toleranse, og det gjorde at de kunne erverve seg kunnskap og ekspertise innen tekstiler, noe som gjorde at Krefeld ble et internasjonalt sentrum for teksilindustrien.

De som utvandret fra Krefeld til Nord-Amerika tok kunnskapen med seg. En mann ved navn Abraham op den Graeff har fått æren av å starte opp med linproduksjon i Germantown og fikk en æresbevisning av William Penn, for å produsere det fineste linet i kolonien. På samme måte som Krefeld, ble Germantown et hovedsete for tekstilindustrien. William Rittenhouse, den første presten for Germantown Mennonite Congregation, bygget den første papirmøllen i de amerikanske koloniene.

Germantown ble også hjemmet til trykkeren Christopher Sauer, et medlem av Brethren, en gren av døperbevegelsen, som publiserte den første Bibelen i Amerika såvel som sangboken Ausbund, som fremdeles brukes av Old Order Amish.

Etter hvert som Germantown utviklet seg ble den et forretningssentrum, og etter hvert kom det også bondegårder som leverte kor, kjøtt og egg. I byen fantes det også sadelmakere, bryggerier, garverier og sjokoladefabrikker med mer.

Billedtekst: Møtelokalet til mennonitene i Germantown. Forsamlingen ble grunnlagt på slutten av 1600-tallet. Lokalet ble bygd i 1770. Forsamlingen hadde da kommet sammen i en tømmerbygning, og holdt møter der fra 1708.

Paraguays president mektig imponert over kristent gårdsbruk

Presidenten i Paraguay, Mario Abdo Benitez besøkte nylig en bomullsfarm som drives av mennoniter i Chaco, som ligger i den vestlige delen av landet. Han var sammen med visepresidenten, Hugo Velazquez, og en rekke andre høytstående politikere, blant annet ministeren for landbruk Rodolfo Friedman og helseministeren Julio Mazzoleni.

Delegasjonen ble mektig imponert over hva mennonitene har fått til i landsbyen Virgen del Fatima. Bondegården med navnet Ganadera Esperanza - som på norsk kan oversetters med 'Håps-gården' - er på 4000 hektar og utvides hvert eneste år.

Delegasjonen besøkte også selskapet Neuhof som driver en bondegård eid av familien til Herbert Hiebert. De driver nybrottsarbeid, blant annet med bomull- og løkproduksjon. Arbeidet startet opp i august i fjor og tre brønner sørger for at åkrene får den fuktigheten som trengs gjennom et eget drypprislingsanlegg.

Utfordringen ligger i ustabil ekektrisitetsforsyning. Dette ble tatt opp med den politiske delegasjonen. Mennonitene i Paraguay sørger for sårt tiltrengte arbeidsplasser og det arbeidet de gjør holder svært høy kvalitet.

Ha takk for Ordet, evige treenige Gud

Jeg kjenner på djup takknemlighet for dette: jeg har tilgang til Guds ord. Det er dyrebart for meg.

Evig gyldig, guddommelig inspirert, autoritativt, eneste pålitelige rettesnor for liv og lære, uforandring, den endelige åpenbaringen av Guds vesen og Hans vilje og evige hensikt. Guds ord 'er levende og virksomt og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger igjennom helt til det kløver både sjel og ånd, ledd og marg, og er dommer over hjertets tanker og motiver.' (Hebr 4,12)

Tenk at vi kan sitte i godstolen og bla i Bibelen, lese i den, studere den, granske den, dvele ved ordene, la dem synke inn, få styrke til vår ånd, sjel og kropp. Finne visdom, få kunnnskap, innsikt og åpenbaring. Og - tenk at vi kan ha et personlig forhold til og kjenne forfattteren, Den Hellige Ånd! Tenk å bli kjent med hele den hellige historien - frelseshistorien - og få innsikt i Guds evige hensikt og Hans rikes mysterium.

Tenk at vi aldri blir ferdige med Bibelen, men at vi stadig oppdager noe nytt, og det selv om vi har lest teksten mange ganger.

Har du takket for Bibelen din i dag? Tenk hvilken trøst den inneholder i en tid som vår, og hvilken rettsnor den er. Følger vi den går vi ikke vill.

Fred, tålmodighet og bønn

'Oppnå indre fred, og mange kommer til å finne frelse gjennom deg,'

Ordene tilhører Serafim av Sarov (bildet), russisk ortodoks munk og Kristusmystiker, som levde som eneboer i Sarovskogene, født i 1754 og død i 1833. For å oppnå denne freden kjempet han i mange år i omvendelse og uopphørlig bønn.

I 16 åt var han munk, 16 år levde han som eneboer og i ytterligere 16 år levde han bare i sin munkecelle. Han begynte å få en utstråling, en gjennomskinnelighet først 48 år etter at han hadde gitt sitt liv til Herren. Men tenk hvilke frukter! Tusenvis av mennesker søkte hans åndelig veiledning, og gikk trøstet derfra, befridd fra tvil og mørke, med ny innsikt om sitt kall eller helbredet på kropp og sjel.

Å oppnå og bevare denne freden er bare oppnåelig gjennom bønn, derfor må bønnen få prioritet i våre liv.

fredag, april 03, 2020

Gerhard Tersteegen - en luthersk Kristusmystiker

3.april 1769 dør en lutheraner som satte djupe spor etter seg. De som var samlet rundt hans dødsleie, skrev at de 'trodde de var omgitt av engleskarer som triumferende førte sjelen hans inn i lyset og fredens rike.'

Mannen jeg tenker på var Gerhard Tersteegen, født i Moers i det nåværende Tyskland i år 1697. Han vokste opp i et Europa preget av sterke religiøse spenninger, og da også i et protestantisk område som var omgitt at katolske fyrstedømmer. Det gjorde ikke akkurat spenningene mindre.

Han ble kjøpmann, som sin far. Men en djup lengsel etter Gud førte tilat Gerhard tar et radikalt veivalg. Han gir opp karrieren, skaffer seg et yrke hvor han har tid til stillhet og ensomhet, og blir vever. Dessuten selger han alt han eier og gir det til de fattige, også arven etter foreldrene. Resultatet var et liv i enkelhet, men samtidig åndelig rik.

Gerhard Testeegen hadde et stort hjerte for de fattige. Han sørget for at mange av dem hadde mat å spise hver dag. Men det stanset ikke der. Gerhard sørget også for å dele sine åndelige rikdommer med dem og alle som var åndelig fattige. Noen av hans samtige sa det slik: 'Ingen siden apostlenes dager har ført så mange sjeler til Gud som Gerhard Tersteegen.

Gerhard Testeegen var en Kristusmystiker. I sin forkynnelse la han vekt på bot, forsakelse og opplevelse av Guds nærvær. Den mest kjente av han sboker er trebindsverket: 'Hellige sjelers liv', som er biografier av 38 Kristusmystikere. Hans tekst: 'Kort beretning om mystikken' som er skrevet i 1768,som brev til en skeptisk predikant, er gjengitt i antologien: 'Vestens mysikk', som kom ut i 2005.

Nevnes bør også at Gerhard Testeegen er kjent som salmedikter. Tre av salmene finnes i Norsk salmebok.

Kan du be for meg?

I dag ville jeg satt ekstra pris på dine forbønner. Dagsformen er dårlig. Jeg fikk et angina-anfall før jeg la meg i går. Det gikk fort over etter å ha brukt nitroglyserinspray. Men ved 0545-tiden våknet jeg med en hvilepuls på 162. Etter å ha tatt medisiner, er hvilepulsen på vei nedover, men blodtrykket er høyt. Det føles ut som om jeg har løpt maraton, men jeg har ligget stille i senga.

Men det fine med dette er at jeg har gått ned tre kilo de siste dagene. Skjønt, det har vel mest sammenheng med at jeg ikke har matlyst.

Be om at blodtrykk og puls normaliseres.

sliten.no

Noen tanker om behovet for ro og fred

Jeg går rundt med et ord på tungen. Smaker på det. Det er et engelsk ord: tranquility. Til norsk kan det oversettes: ro, hvile, stillhet, fred. Kanskje ordet best kan forstås som skjør stillhet, følbar ro og fred?

Det trenger jeg for tiden, og jeg er nok ikke alene om det.

Kanskje et bilde kan forklare bedre hva jeg mener: Se for deg vannflaten på en sjø og solen som lyser. Om overflaten er stille kommer solen til å reflekteres aldeles tydelig i vannet, og bildet blir klarere jo stillere vannet er. Om derimot vannoverflaten blir opprørt kan solen ikke gjenspeiles i den.

Det er på samme måte med vår sjel i forhold til Gud: jo roligere og mer fredfull den er, desto mer kan Gud avspeiles i den. Jo mer av Guds bilde som preges i oss. desto mer kan nåden virke gjennom oss. I Salme 29,11 kan vi lese:

'Herren gir sitt folk kraft, Herren velsigner sitt folk med fred.'

Ofte stresser vi avgårde, meg selv iberegnet, og bekymrer oss fordi vi vil løse alle våre problemer selv. Det skaper mye uro. Vi skulle være mye mer effektive om vi forble rolige innfor Guds ansikt og lar Ham handle og virke i oss med sin visdom og kraft som langt overskrider våre ressurser.

"For så sier Herren Gud, Israels Hellige: Hvis dere vender om og holder dere i ro, skal dere bli frelst. I stillhet og tillit skal deres styrke være." (Jes 30,15)

Det er min overbevisning at vi oppnår mer ved å tilbringe tid i Guds nærvær enn ved å gjøre hva som helst annet. Tid tilbrakt i Guds nærvær er aldri forgjeves. Det gir alltid noe.

torsdag, april 02, 2020

Syndenes forlatelse

Syndenes forlatelse, hva er større enn det? Jeg vet ikke om noe større jeg kan få del i fra Gud, enn at Han tilsier meg mine synders nådige forlatelse. Etter hvert som årene går blir dette bare større og større for meg.

Disse dagene tenker jeg på ordene fra Luk 24,46-47: '...og han sa til dem: Slik står det skrevet: Messias skal lide og stå opp fra de døde tredje dag, OG I HANS NAVN SKAL OMVENDELSE OG TILGIVELSE FOR SYNDENE FORKYNNES FOR ALLE FOLKESLAG...'

'I Hans navn...' Det er bare i navnet Jesus det finnes tilgivelse for synd. Det er bare i det navnet vi kan få fred med Gud. Intet annet navn frelser. For en kristen er dette selvsagt, men det selvsagte kan ogsdå bli for selvsagt, slik at vi mister storheten i det.

Men tenk å få sine synder tilgitt!

Hvilken gave!

Mine synder er mange, og de kan telles.

Hver dag ber jeg: 'Se i nåde til meg, arme syndige menneske, som har syndet mot deg i tanker, ord og gjerninger, og kjenner lysten til det onde i mitt hjerte. For Jesu Kristi skyld, ha langmodighet med deg, og tilgi meg alle mine synder, og gi meg å frykte og elske deg alene.'

Og så får jeg ta imot syndenes forlatelse. Fantastisk! Jeg får lov å tro at de er sonet for av Jesus på Golgata kors, gjort opp og slettet ut. Alt dette av bare nåde. Det er det største av alt.

Vær barmhjertige mot hverandre

Den svenske pinsehøvdingen Stanley Sjöberg (bildet), 83 år tar et kraftig oppgjør med den dømmende holdingen enkelte kristne har til andre kristne. Han gjør det på sin Facebook-profil.

'En del personer er så dømmende når de nevner dem som tilhører det kristne fellesskapet, men som ikke har samme kirketilhørighet som de selv er en del av. Negative bedømninger kommer fra de som er 'karismatiske'. De mest urettferdige er de angrepene som kommer fra 'pinsevenner'  som i dømmende ordvalg retter sine angrep mot katolikker og ortodokse kirker og deres medlemmer,' skriver Sjöberg.

Stanley Sjöberg bekjenner åpent at han har vært en av de som har dømt andre kristne. Han har vært både 'tankeløs og urettferdig i min holdning i slike sammenhenger,' slik han selv uttrykker det.

'Men,' sier han, 'glem ikke at det var syrisk-ortodokse kristne som døde som martyrer fordi de holdt fast på sin tro på Jesus. Mer enn en million armenske kristne ble henrettet av tyrkiske muslimer. Enda flere ble drept sv kommunistene i det gamle Sovjet og Kina.'

Så legger han til:

'Når slike ting som dette har skjedd har kristne fra ulike kirker stått sammen i sin bekjennelse og møtt døden i felles troskap. Selv i vår tid skjer dette i for eksempel Nord-Korea og når islamister viser forakt mot sine kristne medmennesker. Vær klar over at det finnes troende kristne som av ulike årsaker har et taust, hemmelig Kristus-fellesskap, slik det også var under det første århundret under Romerriket. De hadde hemmelige tegn som vitnet om deres tro og ingen kan dømme dem for dette.'

'Døm ikke,' skriver Stanley Sjöberg, 'de som med sin tro og Kristustilhørighet har mislykkes i viktige veivalg der de ikke var tilstrekkelig sterke i sin tro, men som hadde en vilje til å følge Kristus. Bare Gud vet om akkurat dine feilsteg og om du har fått nåde, bør du også gi nåde til dine medmennesker. La oss være barmhjertige mot hverandre.'

onsdag, april 01, 2020

Profetisk forbønnsemne: Den norske selvforsyningsgraden må økes!

Jeg har ved en rekke anledninger skrevet om matvaresituasjonen, beredskapslagre og mangelen på kornlagre i Norge. Det har jeg gjort i flere år, og jeg har bedt norske forbedere om å ta dette med i deres forbønner. Det fortsetter jeg med. Det er i høyeste grad profetisk.

Nå advarer kristne bønder i  Sverige om at Sverige ikke må komme i den situasjonen at landet blir avhengig av import. Skulle Sveriges grenser stenges helt skulle Sverige bare ha halvparten så mye mat som landet behøver. Derfor er kristne bønder i Sverige sterkt kritisk til den lave selvforførgelsesgraden og for at Sverige har montert ned sine beredskapslagre.

- I Norrland skulle vi bare kunne spise hver tredje dag, sier talsmannen for nettverket 'Kristna bönder', Herbert Nyman om et i verste fall scenario til Världen idag.

På begynnelsen av 1990-tallet produserte svenske bønder 75 prosent av maten Sverige trenger. I dag er selvforsyningsgraden 50 prosent (i Norge 40 prosent), mens Finland har en selvforsørgelsesgrad på 80 prosent. Samtidig som selvforsørgelsesgraden har mitt mindre, har det også blitt færre og færre beredskapslagre. Disse beredskapslagrene skulle forsyne Sverige med mat i tilfelle en langvarig krise.

- I 10 år har vi snakket om denne risikofaktoren, sier Nyman til Vãrlden idag.

Men stort sett for døve ører. Selv mener melkebonden fra Piteå har Sverige store muligheter for å øke selvforsyningsgraden.

- Det finnes 600.000-700.000 hektar mark som kunne tas i bruk, men som nå ligger brakk. I dag er det slik at det eneste varelageret Sverige har er det som til enhver tid finnes i havnene, i varehandelens sentrallagre og på lastebiler. Det holder for to-tre uker. Han tar til orde for at folk også kan begynne å dyrke sine egne grønnsaker.

Världen i dag kan også fortelle at en stor svensk grosist - Snellman - har kontaktet en finsk produsent av mat for å kunne kjøpe varer som det nå under koronakrisen er mangel på. Det finske selskapet har takket nei. De føler seg forpliktet på å hjelpe sin egen befolkning.

Når koronakrisen er over bør det komme et folkekrav om at Norge sørger for bedre kår til norske bønder, at vi øker selvforsyningsgraden til minst 80 prosent, som finnene, at vi får tilbake kornlagre og beredskapslagre. Det kan komme enda vanskeligere tider etter dette, ikke minst uår i de landene vi henter maten vår fra.

En bærekraftig tro

Om noen få dager har jeg holdt meg innendørs en måned. Jeg har dager som er gode, og ikke fullt så gode. Noen dager er det bare smerter, andre dager - som i går - var det en kombinasjon av utmattelse og til dels store smerter. Jeg venter fremdeles på hjerteoperasjonen.

Ikke misforstå: jeg klager ikke. Jeg er bare ærlig. Slik er det.

Men man gjør seg noen tanker, og de siste dagene har jeg tenkt mye på en bærekraftig tro. En tro som tåler spørsmålene, undringen, prøvelsene og lidelsene. Jeg har tenkt på tre ting:

1. Troen kan bli noe krampaktig, i tilleggsbelastning, til alt annet. Men i går kom disse ordene til meg: 'Ja, dette er kjærlighetn, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder.' (1.Joh 4,10) Dette ordet gir det rette perspektivet. Fordi jeg er elsket, er jeg i stand til å elske. Det er ikke jeg som skal holde Kirken oppe, den er Kirken som holder meg oppe.

2. Når jeg ikke orker å be - og det hender jeg ikke har krefter til å gjøre det om dagen, så har jeg tre forbedere som aldri svikter. For det første Sønnen, for det andre Ånden og for det tredje kirken. Sønnen og Ånden går i forbønn for oss, og fordi jeg er en del av det bedende fellesskapet som utgjør kirken, er jeg en del av den som stadig ber. Jeg kobler meg på de helliges bønner.

3. For det tredje: Jeg har funnet at de to bønnene jeg stadig ber, og som jeg holder fast ved når dagene er onde, er Fadervår og Jesusbønnen. Det holder. De inneholder alt. Når jeg ikke orker det, sukker jeg bare til Herren, og sier 'Kyrie eleison.'

I tillegg til dette fremsier jeg daglig trosbekjennelsen.

Dette er den bærekraftige troen.

En bærekraftig tro handler om å hvile i det Jesus har gjort. Det er evig nok, fordi det er fullbrakt.

tirsdag, mars 31, 2020

Ånden og bruden sier: Kom!

Nære, gode venner sendte oss dette sterke profetiske bildet i dag. Med det samme jeg så det kom jeg til å tenke på ordene fra Åpenbaringen:

"Jeg, Jesus, har sendt min engel for å vitne om dette i menighetene. Jeg er Davids rotskudd og ætt, den klare morgenstjernen. Ånden og bruden sier: Kom! Og den som hører det skal si: Kom! Den som tørster, skal komme, og den som vil, skal få livets vann som gave." (22,16-17)

Jeg ber: Kom!
Og jeg sier: Jeg vil ha livets vann som gave!

Dette er min djupe lengsel - og min bønn.

Lege forsøkte å presse barnelege til å ta abort

Walter heter en svensk gutt. Han har Downs syndrom og er blitt seks måneder gammel. Nå står hans mor frem i den svenske avisen Expressen og forteller om sitt møte med en lege som anbefalte henne til å ta abort. Legen beklaget at barnet hadde Downs syndrom og sa at det ville gå mye bedre neste gang mor ble gravid.

- Jeg spurte da hva han mente og sa at vi ville beholde barnet, hvor på han nok en gang forsøkte å overbevise oss om det motsatte, forteller Marita Wixenius som selv har arbeidet som barnelege.

For henne og mannen var ikke abort et alternativ. Nå er de veldig glad for ikke å ha lyttet til legens råd.

Expressen konstaterer at mange foreldre som får vite at deres barn har Downs syndrom tar abort. Det er noe Marita Wixenius vil endre på. For Wixenius er ikke den eneste som opplever at leger trykker på for at mor skal ta abort. Nå drømmer hun om å forelese for helsepersonell om hvordan de skal opptre i lignende sårbare situasjoner. Til Expressen sier hun:

'Det er viktig å løfte frem dette tidlig, begynne å prate om dette før fødselen skal finne sted og legge opp en plan i forveien slik at man er forberedt på en slik beskjed. Hvordan denne beskjeden gis kan være helt avgjørende for barnets liv.'

Billedtekst: Den internasjonale Downs-dagen 21. mars markeres med 'rock-socks', sokkepar i ulike farger for å hylle annerledeshet og likhet.

Selv under en pandemi husk skapelsens skjønnhet

Skaperverkets skjønnhet er ikke på 10-på-topp-listen i folks bevissthet akkurat nå. Det som dominerer er det stygge, grusomme, onde. Avisen jeg leser, The New York Times, er for det meste fylt av historier om gjennomgripende ødeleggelser: overfylte helseintitusjoner, coronavirustilfeller som eksploderer i USA, fullstendig nedstegning for Indias 1,8 milliarder innbyggere, og millioner av desperate og fattige flyktninger klemt inne som sardiner idet de hjelpeløse venter på at coronaviruset skal bryte ut med forferdelige følger for dem i deres overfylte skur- og teltleire.

Hvorfor snakke om skaperverkets skjønnhet i en tid som denne? Fordi de nysprugne påskeliljene og de spirende trærne minner oss om at naturen fremdeles gjør sine underverker. Fordi 1.Mosebok kapitel 9 forteller oss om Guds evige pakt med menneskeheten og med alle levende ting. Regnbuen som skinner gjennom skyene er Guds løfte om alltid å ta vare på oss og jorden.

Ødeleggelsen som finner sted nå er virkelig grusom. Vi må bekjempe den med all vår makt. Men dette vil gå over. Vi vil komme oss gjennom dette. Det er et tidsspørsmål før ødeleggelsen vil få sin slutt. Jeg tror at det å reflektere over skaperverkets skjønnhet kan gi oss et løft når det gjelder vårt sinn og være med på å berolige oss med at denne pesten vil opphøre.

Ingenting hjelper meg mer til å meditere over skapelsens skjønnhet enn vårt favoritt feriested langs Nicaraguan sjøen i det nordlige Maine hvor Arbutus og jeg drar hver sommer.

En morgen, for mer enn 20 år siden, kom jeg frem til mitt favorittsted hvor jeg har min daglige andaktstund - en stor hengekøye laget i Nicaragua - som svingte mellom nydelige bjørketrær langs Nicatousjøen. Der tenkte jeg på skapningens sjønnhet.

Noen få cummusskyer seilte over en klar blå himmel. solen danset på de glitrende bølgene, og den mjuke sommerbrisen drev inn.

Arbutus og jeg er veldig glad i å slippe unna hver sommer til dette isolerte stedet der ingenting annet enn lomens klagende rop bryter nattens stillhet. Noen uker med å gjøre nesten ingenting annet enn å fiske, plukke ville bær og sjekke om paret vårt med hekkende ørn beroliger sinnet vårt og fornyer vår kjærlighet etter måneder med hektisk arbeid.

Hengekøya er et yndet sted langs denne elskede innsjøen.  Nesten hver gang jeg slår meg ned i dens mjuke folder, flommer en djup takknemlighet til Gud over meg. Når jeg ser bjørkebladene som rører seg i brisen, og skyene som driver over den lyseblå himmelen, opplever jeg at blir fylt til randen av takknemlighet for overfloden av Guds velsignelse i livet mitt.

- Ron Sider (bildet), kanadiskfødt amerikansk teolog og sosial aktivist. Grunnlegger av Evangelicals for Social Action, en tenketank som søker å utvikle bibelske løsninger på sosiale og økonomiske problemer gjennom tro og sosial rettferdighet. Sider er æresprofessor i teologi og er pastor innen det anabaptistiske kirkesamfunnet Canadian Brethren in Church, og tilhører Oxford Circle Mennonite Church. Han og familien bor i Lansdale, Pennsylvania. Ron Sider er blitt 80 år.

Utdrag fra en bloggartikkel skrevet av Ron Sider. Norsk oversettelse:. Bjørn Olav Hansen (c)

mandag, mars 30, 2020

Portrett av en beder. del 3

Linnea Hofgren gikk til Henrik Schagers bibelundervisning i Stockholm og ble en del av den økumeniske Flodbergkretsen. Henrik Schager og hans kone Hilma var pinsevenner. Han var legpredikant og skrev sanger, og spilte en ledende rolle i Flodbergkretsen på begynnelsen av 1900-tallet.

Henrik Schager fikk sitt åndelige gjennombrudd på begynnelsen av 1892. Han var da 22 år og på randen av å gi opp, da han i sine bibelstudier var kommet til det syvende kapitlet i Romerbrevet. Han kjente seg så godt i ordene til Paulus:

'det jeg vil, gjør jeg ikke, og det jeg avskyr, det gjør jeg...' og 'hvem skal fri meg fra denne dødens kropp?'

Så leser Schager videre og kommer til det åttende kapitlet: 'Så er det da ingen fordømmelse for den som er i Kristus Jesus.' Da er det Schager hører en stemme som sier: 'Les videre!' og han leser: 'For Åndens lov som gir liv, har i Kristus Jesus gjort meg fri fra syndens og dødens lov.'

Slik kom troen og trosvissheten til Henrik Schager. Han var toller av yrke, og brukte all sin fritid til åndelig virksomhet.. Han var en begavet og original predikant som hadde stor sans for å allegorisere Det gamle testamente.

En av de som hørte ham forteller:

'Når han talte til kretsen, tok han lange pauser som om han ventet på å få noe mer å si. Disse pausene var aldri pinlige; de var tvert imot ladet med det uutalte.'

fortsettes

Til alle trette bedere

Her om dagen fikk jeg 'Tomas-nytt' i postkassen. rundbrevet fra Tomasgården ved Kornsjø. Det gleder meg meg til å lese hver gang det  kommer. Denne gangen fikk jeg også stor åndelig hjelp ved å lese en artikkel de gjengir fra en bok Edin Løvås (bildet) skrev, som het 'Oppmuntringer', utgitt på Ansgar forlag i 1990. Det er som om Edin skriver direkte til meg, jeg, som venter på en bypass-operasjon:

"En pasient med hjerteinfarkt lå på overvåkningen på sykehuset. Han tenkte på døden og kjempet med Gud. Var han beredt? Var all synden tilgitt? Han begynte å be. Intenst. Da kom sykesøsteren springende. 'Hva holder du på med?' sa hun. 'Jeg ser på skjermen at du maser med noe. Det tåler ikke ditt hjerte. Du må ligge aldeles stille. Tenk ikke på noe! Slapp helt av!.'

Pasienten som var et Guds barn, slapp seg ned i Fuds favn og falt hel til ro. Etter hvert fikk han små meldinger fra sin kone. 'Alle dine venner ber for deg.' 'Fint,' tenkte han, 'da slipper jeg å be og kjempe.'

Dette er Guds barns situasjon når de har døden for øynene. For, sier Paulus i 1.Kor 15,55: Døden er oppslukt, seieren vunnet!' Denne seieren vant Jesus for oss da han døde på korset. Han kjempet og seiret, for at vi skulle slippe oss ned i vår himmelske Fars favn og falle til ro hos ham. Denne seieren ble demonstrert på påskedagen. Da gikk Kristus ut av graven fordi døden ikke kunne holde på ham. Han har banet veien for alle sine."

Billedtekst: Dette vakre og karakteristiske bildet av Edin Løvås, er tatt av Ragnhild Helena Aadland Høen. Brukt med velvillig tillatelse.

Ømt har du kysset meg

Herre, la de siste ansikter jeg ser, være de jeg har elsket på jord, og la det første ansiktet jeg ser når sølvsnoren brister, være Ditt.

Jeg ble møtt med et kyss, så ømt på min panne, av mor og far. Ønsket velkommen, de var meg så inderlig kjær.

Så fikk jeg erfare at noen elsket meg, for den jeg er, raust, ømt - hennes kjærtegn sitrer i kroppen og har satt djupe spor etter seg.

Og barna våre, og vennene våre, elsket hver i sær. Deres ansikter lyser. De er meg så nær.

Men mest av alt har Du elsket meg.
Ditt ansikt har Du latt lyse over ditt barn.
og skjenket meg fred.

Kysset er mine kjæres siste farvel,
og kysset fra Din munn,
er det første som møter meg
- i Evigheten.

Du berører mine sår,
varsomt, ømt og kysser bort
hver smerte. Alt er glemt,
for jeg er hos Deg.

Gjemt, men ikke glemt.

Gjøvik, 29.mars 2020
Bjørn Olav Hansen (c)

søndag, mars 29, 2020

Bønnereise til Zagreb avlyst - ba via internett

En bønnereise til et kloster i Zagreb, Kroatias hovedstad, ble kansellert denne  uken på grunn av  koronaepidemien. I stedet har 50 forbedere tilknyttet bønnenettverket European Union of Prayer tilbrakt mange timer i foran digitale skjermer for å be for koronakrisen, flyktningekrisen og Kroatia, som har ordførervervet i EU for tiden.

Det europeiske bønnenettverket European Union of Prayer besøker hvert halvår det EU-landet som for øyeblikket har ordførervervet i EU's ministerråd. 22.-26.mars skulle de ha kommet sammen til en konferanse på et kloster i Zagreb, men klosteret kunne ikke ta imit den på grunn av restriksjonene knyttet til korona-epidemien.

Billedtekst: Motiv fra hl. Markuskatedralen i Zagreb.

Grønland forbyr alkohol

Av hensyn til barna forbyr myndighetene på Grønland alkohol under koronaepidemien.

Norsk Telegrambyrå melder i dag søndag 29. mars 2020, at det er regjeringssjefen på Grønland, Kim Kielsen, som har bestemt at salg av alkoholholdige drikkevarer skal stanse i hovedstaden Nuuk og de to tettstedene Kapisillit og Qegertarsuatsiaat. Forbudet ble gjort gjeldende fra lørdag klokken 20 og frem til 15.april.

I Norge opplever Vinmonopolet kraftig økning av salget av alkohol i disse koronatider. På en normal uke selger Vinmonopolet rundt 1,6 millioner liter alkohol, mens de den siste uken har solgt 2,1 millioner liter.

Hvem taler sårbare barns sak?

Borgerrettighetsforkjemper død

Det tynnes i kretsen av tidsvitner som sto borgerrettighetsforkjemperen Martin Luther King jr, nær. Fredag døde metodistpresten Joseph Lowery, 98 år gammel. Han er blitt kalt 'borgerrettighetsbevegelsens dekanus'. Lowory fortsatte kampen for grunnleggende menneske- og borgerrettigheter, fred og forsong etter at King ble drept 4.april 1968.

I 20 år - fra 1977 til 1997 - ledet Joseph Lowery (bildet) Southern Christian Leadership Conference - borgerrettighetsorganisasjonen Martin Luther King astiftet i 1957. Lowery var en særs tydelig stemme mange lyttet til, særlig under Golfkrigen i 1991, og som presset amerikansk næringsliv til ikke å drive handel med apartheidregimet i Sør-Afrika.

I 2009 hadde han det ærefulle vervet med å lyse velsignelsen over president Barak Obama under innsettelsesseremonien. Samme år ble han gitt Presidentens frihetsmedalje, den høyeste sivile utmerkelsen en amerikaner kan få.

Joseph Lowery døde av helt naturlige årsaker i sitt hjem.

Foto: YouTube

Jesus og munken fra Østkirken

Det er noen øyeblikk i livet som fester seg i ens sinn, og som man ikke glemmer. Et slikt, jeg vil kalle det et hellig øyeblikk, en gudfeldighet, da jeg sto med boken til en ortodoks munk i hendene, fotr første gang. Bokens ytre, formatet og den særdeles enkle layouten, i brunt, skal vi si, innpakningspapir, tiltalte meg. Her var det ikke noe forsøk på å selge en bok på glorete papir. Tittelen: 'Jesus - enkle betraktninger over vår Frelsers skikkelse.' Bokens forfatter: En munk fra Østkirken. Ikke noe mer. At den var dansk skremte meg ikke. Det var noe med denne bokens enkle ytre, som tiltalte meg. Så har den også fulgt meg, gjerne som en del av den åndelige nistepakka mi, som jeg alltid har med meg i ryggsekken min. Jeg har måtte lappe den sammen etter mange års flittig bruk.

Vi skriver tidlig 1970-tall. Boken er senere kommet på norsk, med et forord av biskop Per Lønning. Han skriver at ingen vet hvem denne munken var, men der tok godeste Lønning feil. Det har lenge vært kjent at bak pseudonymet 'en munk fra Østkirken', står fader Lev Gillet (1893-1980). Han skrev en rekke bøker under dette pseudonymet, som skulle bli allemannseie i mange kristne miljøer. Det passer i grunnen veldig bra, fordi Llev Gillet var en pilegrim som på så mange måter kroppsliggjorde kirkens enhet og evangelienes grensesprengende kjærlighet. I løpet av sitt lange liv - han ble 87 år - levde han i kloster både i vest og øst, blant emigranter og hjemløse i Paris og senere i London, Beirut og Geneve.

Munken fra Østkirken ble født i Frankrike på Kristi forklarelsesdag 6.august 1893. Han studerte filosofi og psykologi, samtidig som det var vakt en djup lengsel i ham etter Gud. Han ble dratt mot den ortodokse tradisjonen, og levde en tid i det som vi vel må kalle en eksperimentell monastisk kommunitet i Ukraina, for deretter å vende tilbake til Frankrike. Etter en tid i et katolsk kloster, fant han at det var ortodoks han var, men hele livet forsøkte han å bygge broer og forsone ulike kristne grupper ofg tradisjoner.

25.mai 1928 ble han vigslet til prest i Den ortodokse kirken, og tjente først i Europa, så Midt-Østen. Han arbeidet både som prest, omreisende predikant, retreatleder, åndelig far og sjelesørger for andre prester og biskoper.

For meg personlig er fader Llev Gillet et stort forbilde. Nå, mot slutten av den store fasten, i påvente av den strålende påskedagen, skal hans enkle betraktninger om vår Frelsers skikkelse følge meg daglig. I dag feirer vi hans minne i Ekumeniska kommuniteten i Bjärka Säby, som jeg er en del av.


Billedtekst: Fader Lev Gilllet.

Portrett av en beder, del 2

Bønnen var Linnea Hofgrens kall i livet. I sine etterlatte papirer forteller hun hvordan hun en gang spurte Gud: ''Herre, hva vil du jeg skal gjøre? Vis meg din vilje." Svaret kom med det samme: "Men vet du ikke det? Du er kalt til å be. Ikke vær opptatt med avå gjøre mennesker til lags... Du skal være til for meg, leve for meg i indre bønn."

Selv skrev hun: "Hjärtat viges til bönetempel. Gud tilbedes för vad Han är."

Linnea Hofgren tilbrakte mange år på Stockholms sykehjem, der Ulrika Ljungman besøkte henne en rekke ganger. Noen år etter at Ulrika Ljungman hadde flyttet fra Stockholm fikk hun vite at Linnea hadde flyttet fra sykehjemmet.

"Muligens var det hennes ånd, som hadde behov for å spenne vingene til flukt," forteller Ulrika Ljungman.

Linnea flyttet til en eldre trossøster utenfor Stockholm, og ble der til livets oppbrudd, bare 53 år gammel.

I en av hennes sanger heter det:

'Barn av min smärta,uti min död
blev jag din andes levande bröd,
sedan du avklädd självtagen skrud
naken och fattig kom inför Gud.'

I to år var hun helt sengeliggende på grunn av isijas. Linnea Hofgren var i det hele tatt velkjent med sykdom og lidelse, som med så mange andre som har levd nær Herren. Selv minnes hun at hun var syv år gammel, da hennes mor hadde en underlig opplevelse. Moren så at onde makter sto rundt Linneas seng. Da rakte moren sine hender ut mot barnet, som for å beskytte det, og ropte ut: 'rør ikke mitt syke barn.' De onde maktene måtte vike.

'Dette barnets kropp,' skriver Ulrika Ljungman og legger så til: 'forble brutt hele livet. Så ble sjelen desto mer fullmoden og gjennomlyst.'

Linnea Hofgren er blitt sammenlignet med blant annet kvinnelige mystikere fra Middelalderen som Julian av Norwick, Mechthild av Magdeburg og Elisabeth av Schöneu. Selv hadde hun profetiens gave og Gud gav henne ofte kunnskapsord ved Ånden. En av Linnea Hofgrens store inspirasjonskilder var Jeanne-Marie Bouvier de la Motte-Guyon, bedre kjemt som Madame Guyon (1648-1717). Madame Guyon var en kjent fransk forfatter og kristen mystiker. Hun satt i fengsel i årene 1695-1703, blant annet for å ha skrevet en bok om bønn.

Denne boken, som på svensk har fått tittelen, 'Bönen' (se bildet), skulle få stor betydning for Linnea Hofgren, som den også skulle få for Watchman Nee. Linnea Hofgren fikk låne den av en venn. I sin selvbiografiske dagbok skriver hun:

'Jeg lengtet etter å få gå på denne barnlige, enkle veien: å be inni meg. Jeg forsøkte, men fikk det ikke til.'

Linnea Hofgren var på landet da hun leste denne boken. Hun reiste tilbake til Stockholm hvor hun trakk seg tilbake på rommet sitt i ensomhet. Etter en stund kom gjennombruddet: 'En dag da jeg lå tungt tilbakelent på sofaen, kom også sjelen min i en hvilende stilling, og den indre bønnen ble gitt meg.'

fortsettes

lørdag, mars 28, 2020

Portrett av en beder, del 1

Jeg vil så gjerne få introdusere for deg en kvinne, som jeg av naturlige årsaker aldri har møtt, og som jeg heller ikke vet hvordan så ut, men det jeg har fått vite om henne og de tekster jeg har lest av henne, har hjulpet meg så mye i mitt bønneliv og i min vandring med Herren Jesus og blitt til så stor velsignelse. Vi synger ofte en av sangene hennes i forbindelse med gudstjenestene i Kristi himmelfartskapellet: 'Hur ljuvligt att få vara en ton från himmelen'.

Jeg tenker på Linnea Hofgren, født 3.mars 1868 i Stockholm, død 27.januar 1921 i Spånga i Sverige. Carl August Flodberg, mannen som gav navnet til den såkalte 'Flodbergkretsen', og som sto henne nærmest, var en av de som bar hennes kiste. Han forteller at da han løftet den, kjentes den så lett ut, som om den inneholdt et barn. Han fikk en spesiell opplevelse og forteller det slik: 'Da fikk jeg en indre visshet om at hun allerede var kommet langt.'

Hun signerte alt hun skrev med bokstavene 'LH', så anonym ville hun være. Kristus skulle ha all ære.

En som har skrevet om henne er Ulrika Ljungman. Hun kan fortelle at Linnea helt fra barndommen av hadde svak helse. Selv om hun kom fra en riktig fornem slekt, fikk hun nesten ingen skolegang. Det meste av det hun kunne hadde hun tilegnet seg på egenhånd. Kroppen hennes bar preg av at hun hadde hatt det som kalles 'engelsk syke', eller 'rakitt', som skyldes mangel på vitamin D, og gjør ben og skjellet svakt. Dette var en sykdom som var ganske utbredt på denne tiden. Det gjorde henne avhenig av å gå med en krykke. Ryggen hennes var skakk. Men det man festet seg ved var likevel hennes store, uttrykksfulle øyne.

Troen kom til henne gjennom venner i KFUK, som tok seg godt av henne.

I sitt vesen var Linnea Hofgren ydmyk og stillferdig. I fortrolige samtaler var hun likevel ganske meddelsom, særlig når det gjaldt åndelige ting. Hyn ytret seg langsomt, som om hun veide hvert ord. Alt hun sa var gjennomtenkt, hun var opptatt av å bli forstått. Samtalene med Linnea dreide seg alltid om djupereliggende ting.

Når Ulrika Ljungman ble kjent med Linnea Hofgren bodde Linnea hun hos en eldre dame i Vasstaden. Ljungman forteller at hun kom sammen med en gruppe venner i Västmannagatan:

'Der var hun (Linnea Hofgren) alltid med, om helsen hennes tillot det. Hun hadde alltid tørstet etter noe hun ikke kunne forklare. Nå ble det gitt henne, hva hun i sin ånd ikke hadde funnet før nå. Første gangen jeg talte med henne fornemmet jeg straks hun ved våre oppbyggelsesmøter gjemteordet i sitt hjerte. Korsets budskap var det kjæreste hun eide, og det ga hun da også utrrykk for i sine sanger. Stor hjelp for hennes indre liv fant hun i den kristne mystikkens bøker, som hun skrev ned med sin forkrøplede hånd, alt det som hadde blitt henne så kjært...'

(fortsettes)

Billedtekst: Siden det ikke finnes noe fotografi av Linnea Hofgren, så deler jeg et passende bilde av den vakre Linnea-blomsten. Det er ikke minst ganske så symbolsk.

Profetisk: Hva sier Gud nå?

Hva sier Gud i den situasjonen vi står midt oppe i, ikke bare i Norge, men i land etter land? Jeg har tenkt mye på det spørsmålet de siste ukene, og bedt mye over det. Så har jeg lest mye av det ulike profetiske røster har talt eller skrevet. Konklusjonen er at det sies så mye forskjellig.

Må vi si noe hele tiden? Vi lever i en tid hvor det kreves svar på det meste - svarene på våre spørsmål i dag skulle vi helst hatt i går! Jeg tror visdommen ligger i det å vente. Søke Herren. Gi Ham en mulighet til å tale. Noen ord fra Bibelen har blitt levende for meg i denne sammenhengen:

'Vær ikke for snar med munnen, og la ikke hjertet forhaste seg når du vil tale et ord for Guds ansikt. For Gud er i himmelen og du på jorden. la derfor dine ord være få. Med travelhet følger tankespinn, med dårens tale for mange ord.' (Fork 5,1-2)

'Herren er i sitt  hellige tempel, vær stille for ham, hele jorden! (Hab 2,20)

'Da svarte Herrens engel som sto mellom myrtene: Vi ar dratt omkring på jorden, og se, hele jorden ligger i ro.' (Sak 1,11)

Dette er en tid som kaller på villigheten til å legge ned alt, nullstille oss og vente på Herren. I denne venteprosessen vokser gudsfrykten og ærbødigheten for det hellige, og Den hellige. Nå gis vi tid tilå reflektere, be, tilbe og sist, men ikke minst, bare være stille. Overlate seg i Guds hender. Det kan hende det føles bortkastet å sitte eller ligge stille foran Guds ansikt, fordi det tilsynelatende ikke skjer noe. Men Gud gjør mer bak ryggen din enn forn øynene dine - og tid brukt i Herrens hellige nærvær er aldri forgjeves. Gud er nemlig ikke så mye ute etter hva vi gjør, som hva vi er.

Det er en setning sonm taler til meg igjen og igjen disse dagene:

'Han vil bli funnet.'

Om den setningen hat jeg for tiden ikke noe annet å si enn at jeg undres. Hva betyr det for meg personlig?

Billedtekst: Ørkenens stillhet og skjønnhet.

fredag, mars 27, 2020

Takk for all godhet

Noe av det flotteste vi opplever i disse korona-tider, er all den godheten som forløses i folket vårt. Det er et stort takkeemne.

Vi har fått oppleve mye av det i det siste: En lokal kjøpmann kjører ut alle matvarene vi trenger aldeles gratis. Vi sender bare inn en handleliste via mail, betaler via Vipps, og ja, vipps så står matvarene i handleposer utenfor døra. Det er bare å ringe apoteket vårt, bestille det vi trenger, så kjører de det hjem til oss - helt gratis.

Og, i dag trengte vi å få hentet en pakke med medisinsk utstyr som var kommet til post i butikk. Når den unge jenta fikk høre via telefonen at vi ikke fikk hentet den, tilbød hun seg straks å kjøre oppom med pakken og legge den i postkassen vår, etter endt arbeidsdag. Enda hun skulle stikk motsatt vei for å komme hjem til seg selv.

Som om ikke det var nok stiller en god venninne av May Sissel, for å skaffe en sekk med for til hunden vår.

Jeg blir veldig rørt av all denne godheten. Jeg kjenner på en djup takknemlighet for dette flotte landet vi bor i. Det er håp for Norge.

Kvekerne - fredens og stillhetens mennesker, del 2

Rundt 79 prosent av kvekerne verden over den evangeliske grenen av bevegelsen. Disse skiller seg ut ved at de samles om forberedte budskap fra Bibelen, mens 11 prosent av kvekerne praktiserer der de kaller 'stille andakt'. Der er rekkefølgen i gudstjenesten ikke planlagt på forhånd, og er overveiende en stille samling. Den kan også inneholde en ikke varslet preken eller en spontan hilsen fra en av deltagerne. En del møter av begge typer, har innslag av godkjente prester - både menn og kvinner - som er anerkjent for å ha en gave til å preke.

Kvekerne - eller Vennenes samfunn - legger vekt på det allminnelige prestedømme, som apostelen Peter beskriver i 1.Pet 2,9.

De har ingen trosbekjennelse, og legger vekt på å leve et libv i enkelhet og troskap mot Kristus. Kvekerne regner Bibelen som Guds åpenbaring til menneskene, og den er derfor en viktig kilde til forståelse av Gud. Men deres bibelsyn avviker fra de fleste protestantiske kirkesamfunn, ved at de legger vekt på at Bibelen skal forstås i nåden ved hjelp av Den Hellige Ånd, og altså ikke en bokstavelig forolkning av det som står skrevet. Kvekerne står altså for det vi kan kalle en 'spiritualistisk' trosforståelse, hvor det legges opp til at Bibelen tolkes av mennesker i den tid de lever i og at det er opp til den enkelte hva man tror. De regner srg normalt ikke som protestanter, selv om de av teologiske og historiske åraker plasserer seg i denne kategorien. De anerkjenner heller ingen sakramenter, og har ingen fastlagte kirkelige ritualer. Kvekerne praktiserer heller ikke dåp. Barn som av kvekerfamilier tas med til en andakt, hvor de ønskes velkommen som medlemmer.

Det jeg har skrevet i disse to artiklene er selvsagt ikke fyllestgjørende, men bare et lite innblikk i denne grenen av det treet som utgjør den kristne tro.

Ei stormfull natt

Jeg seilte på urolig hav i natt, Herre. Bølgene hopet seg opp, og bråttsjøer skyllet over den skrøpelige farkosten min.

Da kjente jeg angstens klamme hånd gripe hjertet mitt. Kroppen ble så urolig, så tung med ett. Bærer båten?

Ingen himmel var det å se. Bare skodde og frådende bølger, noen av dem ville suge meg ned.

Ingen landkjenning. Bare opprørt hav.

Men i angstens iskalde gys
skimtet jeg en strand.
Evigheten.

Jeg setter kurs mot land.
Der venter Ømhetens Far.
Hos Ham er det ingen bråttsjøer.
Bare ro.
Og kvile.

Gjøvik, en stormfull natt til 27.mars 2020. En natt med tre kraftige følinger og med et hjerte som løp løpsk.
Bjørn Olav Hansen (c)

Som endeløse vidder

Som endeløse vidder og kjærlighetens dyp, som visdommens høyder og hellighets lys
er lykken, er gleden hos Herren.

Som fossenes skumsprøyt, som storspovens sang, som hjemkomstens favntak med ømhet og smil 
er lykken, er gleden hos Gud.

- Martin Lönnebo.
Norsk oversettelse: Lise Vislie
gjengitt i boken: 'Veven. Den store treningsboken for sjelen.' Verbum 2003, side 9.

torsdag, mars 26, 2020

Kjærlighetens beder

I dag feirer vi minnet om en mann som i sin samtid var kjent som en beder. Han er nok ukjent for de fleste av oss her i vest, men ikke i den øst-syriske kirken. Jeg tenker på Johannes av Dalyatha, ca 690-780. Denne Johannes kom fra de samme traktene hvor Isak Syreren hadde levd en generasjon tidligere.Så henter han da også mye visdom fra Isak, som han videreformidler i sine egne skrifter.

Johannes, som også kalles Johannes av Saba eller 'den gamle',  ble født i byen Aradamust som ligger nordvest for en by som har vært i nyhetsbildet ganske lenge, nemlig Mosul i dagens Irak. Som ung besøkte han ofte et kloster like i nærheten, klosteret Mar Yozadaq. Her skaptes en lengsel etter et eneboerliv i stillheten, hvor han kunne leve i bønn. Det fant han på fjellet Dalyatha, derav hans navn. På dette fjellet oppholdt han seg store deler av livet. Her levde han i nærkontakt med naturen, og beundret dens skjønnhet, noe hans etterlatte skrifter vitner om.

Men han skulle ikke bli helt alene her. Mennesker som lever nært Gud, tiltrekker seg andre mennesker som bærer på samme lengsler.

Johannes fikk flere disipler eller læresvenner. For å hjelpe dem inn i et djupere liv med Gud , begynte Johannes å skrive ned sine egne erfaringer med Herren. Johannes var selv påvirket av blant andre Evagrios av Pontos, Makarios og Gregorios av Nyssa. Selv betonte han Guds kjærlighet sterkt. Johannes skrev:

"Kjærligheten er rettferdighetens kilde i hjertet, innsiktens port, det levende vannet som gir liv, den kjenner hemmelighetene både i den synlige verden og i det skjulte."

Mot slutten av sitt liv brøt Johannes opp fra sitt kjære fjell, og dro til den sørøstlige delen av nåværende Tyrkia, sammen med noen av munker for å restaurere det forlatte klosteret Mar Yacub, hvor han så ble leder for en kommunitet der.

Kvekerne - fredens og stillhetens mennesker, del 1

I oversikten over de kirkesamfunnene og organisasjonene som deltok på Den nasjonale bønnedagen søndag, kom jeg i skade for å glemme Kvekersamfunnet. Det var slett ikke meningen, og jeg er lei meg for det. Derfor vil jeg bøte på min forglemmelse med å skrive litt mer om denne grenen av den kristne troens historie:

Jeg setter stor pris på kvekerne, og identifiserer meg med deres aktive fredsarbeid, mange av dem, jeg vil tro de aller fleste, er pasifister. Jeg tilhører selv en kirkelig tradisjon, som fra sin begynnelse vektla Jesu undervisning i Bergprekenen. Derfor er jeg selv pasifist og militærnekter.  Kvekerne fikk forøvrig Nobels fredspris for sitt fredsarbeid allerede i 1947. Med stor interessse leser jeg bøker av kvekere, som Richard Foster, som skriver så mye godt om bønn og hvis bønneundervisning jeg personlig har fått så mye inspirasjon og trygg åndelig veiledning fra.  Nevnes bør også boken til Thomas R. Kelly: 'A testament of devotion', som jeg har lest på svensk. I Sverige kom boken ut i 1989 med tittelen: 'Det indre ljuset.' En bok som er blitt meg til stor hjelp. Interessant har det også vært å lese romanserien om Cleng Person av Alfred Hauge, som skrev om norsk utvandring til Amerika. Her har kvekerne en sentral rolle.

De er ikke mange i Norge. Omlag 150 personer. På verdensbasis teller de 600.000. Det norske kvekersamfunnets historie begynner offisielt i 1814, men har røtter helt tilbake til 1600-tallet. Det har seg slik, i følge deres egen nettside:

"Det norske kvekersamfunnets historie begynner i 1814 da prisonfanger kom hjem fra fangenskap i England og begynte med stille andaktsmøter i Stavanger og Christiania. Men kvekerdommen har en lite kjent forhistorie i Norge, og vi skal fortelle den først.

På 1600-tallet ble store mengder trelast eksportert på norske og engelske skip fra Norge til England. I et brev fra George Fox (bildet) i 1659 blir Norge nevnt blant de land som det blir oppfordret å sende kvekerlitteratur til. Det skal ha vært kvekerbesøk i Norge før 1660, muligens så tidlig som i 1657-58. Det fortelles at Thomas Shaw besøkte landet i 1659 på vei til Skottland og London. Dette er ikke mer enn noen få år etter det som regnes som startåret for kvekerbevegelsen, 1652.

Neste gang kildene nevner Norge er i forbindelse med et deportasjonsskip med kvekere fra England som mistet kursen i en storm og kom til Bergen i 1666 og ble liggende der i 20 dager. En av kvekerne om bord, Laurence Fullove, rapporterer at de delte ut skrifter til innbyggerne i Bergen. Samme året, i 1666, ble det første kvekerskrift på dansk/norsk gitt ut i Nederland, John Higgins Herrens Budskab Til alle Mennesker som bekiænder at de troer paa Gud…

I 1674 besøkte kvekermisjonær og skipper William Bayly Porsgrunn. Samme år skriver George Fox i et brev at det var to kvekere fra Norge i London, og epistelen fra 1683 rapporterer at det var venner fra Norge til stede på årsmøtet.

Den første navngitte nordmannen i kvekersammenheng er Gert Søfrensen som i 1687 blir anklaget i Tønsberg for å ha utbredt kvekerskrifter oversatt fra engelsk. Men den som skulle bli mest kjent i norsk kvekerhistorie før 1814, var Christoffer Meidel (1659-ca 1710). Meidel var født i Porsgrunn og studerte teologi i København. I 1687 ble han ordinert til den første presten i den dansk-norske kirken i London. Han ble senere kveker og reiste i 1702 på misjonsreise bl.a. til Norge. Han skulle også skaffe norske immigranter til kvekerkolonien Pennsylvania. Han ble arrestert og våren 1703 forvist fra landet. Hans interesse for Norge fortsatte imidlertid, og både i 1704 og 1706 sendte han kvekerskrifter til Norge, men bøkene ble beslaglagt."

fortsettes

Jesus er Guds ett og alt

Jesus er selve kommunikasjonen, åpenbaringen og overføringen av Guds liv. Han er det livets ord som kommuniserer Gud til mennesket. Jesus, som Guds stemme, er åpenbaringen av Gud, og som Guds åpenbaring, er Han også den som overfører alt som er av Gud.

Jesus er ikke bare 'hva Gud sier', men er Guds perfekte uttrykk. Nå taler Gud til oss gjennom Sønnen....

Vi må søke å finne Kristus i Skriftens dybder, ikke bare som forbilder eller skyggebilder, men som Det levende Ord, den Gud som taler nå...'

- Eric William Gilmour i boken: 'Into the Cloud'. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

"Mange ganger og på mange måter har Gud i tidligere tider talt til fedrene gjennom profetene. Men nå, i disse siste dager, har han talt til oss gjennom Sønnen." (Hebr 1,1-2a)

"Han (Jesus) er den usynlige Guds bilde, den førstefødte før alt det skapte. For i ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden, det synlige og det usynlige, troner og herskere, makter og åndskrefter - alt er skapt ved ham og til ham.  Han er før alt, og i ham blir alt holdt sammen." (Kol 1,15-17)

onsdag, mars 25, 2020

Gode minner og noen tanker om nasjonal sårbarhet

Det hender jeg tenker på gamledager. Særlig god tid blir det til slikt når man blir sittende innendørs. Da har man slikt å gjøre, og det har vel noe med alder å gjøre. May Sissel og jeg får dagligvarene vi trenger kjørt til døra fra en lokal kolonihandel. Det er ikke fra den butikken vi vanligvis handler, fordi denne ikke tilbyr slik utkjøring. Denne butikken har en annen leverandør av brød. Smaken er annerledes enn det jeg er vant med. Kan ikke si at det faller i min smak. Men det er ikke akkurat verdens undergang.

I min barndom var et to bakerier på det lille tettstedet hvor jeg vokste opp. Tenk det! Når dagligvarebutikken hvor min mor handlet, og som nå bare noen få minutters gange fra vårt hjem, skiftet leverandør av brød - forøvrig den samme leverandøren vi får brød fra nå - begynte hun å kjøpe brød fra de to bakerne på tettstedet vårt: Sverre Sveum og Odd Grindal. Brødene derfra likte vi godt, særlig grislabrød. Det duftet så uendelig godt i de bakeriene. Jeg kan kjenne lukta ennå, og jeg ser for meg de to bakerne, runde, smilende og alltid med en kjapp og god kommentar. Den ene av de sto, Sverre Sveum, skulle jeg senere bli godt kjent med. Han var pinsevenn. Men når jeg vokste opp visste jeg ikke hva en pinsevenn var. Sverre hadde en bror, som jeg ikke husker navnet på, kom alltid hjem til oss ved juletider for å selge kristne julehefter. Livets gang, mener jeg det het. Tanta mi kjøpe alltid disse heftene. Som guttunge leste jeg i dem, og det var nok den aller første kontakten jeg hadde med kristen tro.

Tettstedet hvor jeg vokste opp, Hunndalen, var vel forsynt med disse to bakerne, en slakter, tre-fire dagligvarebutikker, postkontor, lege med mer. Vi klarte oss godt. Mange av de som bodde der arbeidet i Cellulosen eller på Mustad fabrikker. Jeg er vokst opp med sosialdemokrater, kommunister og sosialister.

De lokale bøndene var for oss en egen gruppe. De gjorde våronna, mens arbeiderklassen gikk i 1.mai tog. Jeg var ikke gamle karen da jeg tjente en femøring for å åpne grinda når bonden som bodde et lite stykke unna oss, kom kjørende forbi huset vårt, med sin slunkende nye Volvo PV, eller broren hans, som kom kjørende med hest og kjerre, med to tønner med 'drank', potetskrellavfall, som dyra skulle ha.

Men med årene skulle jeg få økt forståelse for bondens viktige samfunnoppdrag, og de siste ti-tjue årene har jeg virkelig lært å sette pris på og være takknemlig for at vi fremdeles har mennesker som vil skaffe oss vårt daglige brød. Og da kommer vi til selve poenget med det jeg skriver; det er ikke bare mimring.

Med koronaepidemien begynner det kanskje å gå opp for oss betydningen av at Norge er selvforsynt med korn og mel, grønnsaker og kjøtt. Siden 1970 er 112.000 gårder lagt ned i landet vårt. Det er seks gårdsbruk hver eneste dag. Det er Stavanger Aftenblad som har samlet sammen tall fra Statistisk Sentralbyrå, Statens Landbruksforvaltning og Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning som viser dette.

Tallene viser at det totale antall jordbruksbedrifter her i landet er redusert fra 155.000 i 1969 til 46.600 i 2010. Tallet har gått ytterligere ned til 42.700 i 2013. Primærjordbruket sysselsetter i øyeblikket vel 47.000 årsverk. Samtidig produserer hvert gårdbruk mer, men vi har aldri vært så avhengig av å importere fra utlandet som nå. Faktisk er vi i Norge helt avhengig av import for å forsyne befolkningen med nok mat. Den norske selbforsyningsgraden ligger i dag på v\ca 40 prosent.

Norsk landbruksvarehandel viser en sterk negativ handelsbalanse, der importen er langt større enn eksporten. I 2016 importerte vi for 62 milliarder kroner, og eksporterte kun for 10 milliarder. En stor del av importen består av varer som vi ikke kan produsere i Norge, som eksotiske frukter, sukker og kaffe. Men vi importerer også store mengder ost, grønnsaker og kjøtt fra EU-landene. Importen av jordbruksvarer er nær tredoblet siden år 2000.

Når epidemien er over trenger vi virkelig å løfte frem behovet for en mye større egenproduksjon i Norge. For vi er sårbare, eller rettere sagt: vi har gjort oss sårbare. Som et apropos: Finland, som er vant med uår, har sitt eget medisindepot og har nok medisiner for sitt lands befolkning i krisetider. Vi har avviklet vårt depot og er helt avhengig av andre land. Egentlig er dette et bønneemne. Et viktig bønneemne.

Tusener sluttet opp om den nasjonale bønnedagen

37.000 var innom en eller flere av de direktesendte bønnesamlingene på Den nasjonale bønnedagen søndag. Mest respons hadde bønnesamlingen med IMI-kirken, med 8679 visninger og 648 kommentarer. I tillegg kommer alle de som ikke fulgte de direkte sendingene, men som også fastet og ba for Norge denne dagen.

Det er nettutgaven til avisen Dagen som skriver dette i dag. Den nasjonale bønnedagen var i regi av Norges Kristne Råd, godt støttet av Nasjonalt bønneråd og hadde deltagere fra det brede spekter av norske kirkesamfunn. Dagen fikk stå i enhetens tegn, og ble så godt tatt imot at det nå vurderes flere slike samlinger.

- Det har virkelig vært en nasjonal bønnedag, som det er skapt engasjement og fellesskap rundt, sier generalsekretær Erhard Hermansen i Norges Kristne Råd til Dagen.

Blant kirkesamfunnene som bidrag til den nasjonale bønnedugnaden var Den norske kirke, Frelsesarmeen, den islandske og svenske kirken i Norge, Frikirken, Baptistsamfunnet, Søndagsskolen i Norge, Metodistkirken, Misjonskirken, Den katolske kirke, Ungbaptist og Brunstad Christian Church, kjent som Smiths venner.

Ydmyhet skaper modenhet og innsikt

Vi lærer så lenge vi lever, heter det. Ydmykhet har sin pris. Den fører til modenhet og innsikt:

Forfatteren og misjonæren Nik Ripken (bildet) forteller følgende i sin bok: 'Lydighetens galskap':

Da Ruth og jeg giftet oss i 1976, hørte vi om et pastorpar som startet samlivet sitt på samme tid. Mannen talte ofte over temaet: 'Hvordan oppdra barna dine?' Men det var bare ett problem. På den tiden hadde de ikke egne barn! Talen var full av alle slags nyttige råd og innsikter, men ingen av dem var blitt prøvd ut i praksis.

Etter å ha fått et par barn, ga mannen talen følgende tittel: 'Noen forslag til hvordan du kan oppdra barna dine.' I denne andre versjonen hadde hans dogmatiske råd blitt til 'forslag'.

En del år senere etter at de hadde jobbet seg gjennom mange år som foreldre, forandret mannen talen sin på ny. Dennne gangen fikk den tittelen: 'Noen forsiktige hint til andre som også strever.'

tirsdag, mars 24, 2020

Iran: Nok en høytstående leder død

Rystelsene i Iran fortsettter. I dag kom meldingen om at general Hossain Assadollahi er død av korona-viruset. Han var general i den beryktede Revolusjonsgarden, og hadde hovedansvaret for å sørge for missiler til Hezbollah i Syria. Han hadde også ansvaret for å oppgradere denne terrororganisasjonen med høyteknologiske presisjonsvåpen.

Det er nyhetsbyrået Debka som skriver dette,

Jeg har tidligere skrevet her på bloggen om at 12 av medlemmene av presteskapet i Iran er døde av koronaviruset, og at ytterligere 13 er smittet.

Et forunderlig bønnesvar

May Sissel og jeg ber Salme 91 høyt og unisont sammen hver dag. Det har vi gjort en stund nå. I natt fikk jeg oppleve at løftene holder. Ved 03.00 ble jeg rammet av et nytt kraftig angina-anfall. Etter at jeg fikk brukt nitrospray ga de intense smertene seg, men jeg var veldig urolig og redd.

'Nå trenger jeg noen som kan be for meg,' sa jeg til meg selv, men hvem er oppe nå midt på natta?

Jeg hadde ikke tenkt tanken ferdig før det piper i telefonen. Den er fra en munk i et kloster i Arizona i USA. Han spør: 'Kjære Bjørn Olav, hvordan går det med dere?' Så får jeg fortalt denne kjære munken hvordan jeg har det, og munken tar kontakt med klosterfellesskapets prior og så ber de for meg. Det er kveld i Arizona.

Jeg tror ikke på tilfeldigheter, men på gudfeldigheter.

Munken, som gjerne vil være anonym, forteller at han ble ledet til å be mye om assistanse av engler og at jeg skulle få oppleve Herrens nærhet. Etter en stund sovnet jeg, og våknet igjen kl.10.00 i formiddag. Smertene er borte, men det kjennes ut som en dampveivals har kjørt over meg.

Gud våker over oss!

I natt fikk jeg oppleve ordene fra Salme 91:

'For han skal gi englene sine befaling om å bevare deg på alle dine veier. De skal bære deg på hendene så du ikke støter foten mot noen stein.' v.11-12

Stor takk til alle som husker oss i deres forbønner.

Er du der i den ravnsvarte natta? Herrens lullabies

Kroppen min er sliten nå, Herre. Sykdom har herjet med den i mange år. Satt djupe spor etter seg. Tatt et jafs av nattesøvnen min, skapt uro, når dagene er bare smerte.

Stikkene etter sprøytene, kjennes ut som om de har perforert meg. Den ene armen lever sitt eget liv, skjelvende. Noen ganger kjennes det ut som en dampveivals har kjørt over meg.

Av og til spør jeg: Hvor er du?

Er du der i den ravnsvarte natta?
Men, så hører jeg,
fordi jeg lytter,
Herren synger sine lullabies
over meg.

Og jeg nynner med,
med sprukken stemme:
'Nobody knows the trubble I've seen.
nobody knows, but Jesus.'

Nobody.

Men du vet,
du vet,
du smertenes mann.

Og dine lullabies
dysser meg i søvn,
dine kjærtegn rører ømt ved sårene mine.
Du er der, selv om jeg ikke ser deg.

Nå har jeg tatt av meg støvla mine,
stedet jeg trår på
er hellig mark.

Skrevet etter en natt i store smerter, 24.mars 2020
Bjørn Olav Hansen (c)

Det er mer land å innta

"Vokt deg for åndelig selvtilfredshet eller en følelse av at du har nådd målet.                       

Jeg elsker den bønnen Moses ba: Etter at Herren hadde brukt ham til å fri Israel fra Farao, etter at han hadde overvunnet Egypts guder, etter at han hadde fulgt etter ildsøylen og skystøtten, etter å ha sett Herren 'ansikt til ansikt', i telthelligdommen og etter å ha vært vitne til mirakel på mirakel i 40 år - ber  Moses:

'Herre vår Gud, du har begynt å vise din sterke hånd for din tjener...' (5.Mos 3,24)

'Du har begynt å vise ...' Uansett hvor mye vi har oppnådd eller erfart, la oss huske: vår reise inn i Guds herlighet har bare så vidt begynt."

- Francis Frangipane (bildet) i 'I will be found by you.'
Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)             

mandag, mars 23, 2020

Han holder hele verden i sin hånd



Jeg har betraktet dette maleriet av Yvonne Bell i lang tid i dag. Det griper meg så sterkt. Kanskje det kan bli til oppmuntring for flere enn meg. Jeg tenker på Jesu forbønnstjeneste i dag: 'Men Jesus har en prestedømme som ikke tar slutt, fordi han er og blir til evig tid. Derfor kan han også fullt og helt frelse dem som kommer til Gud ved ham, fordi han alltid lever og går i forbønn for dem.' (Hebr 7,24-25)
Dette gir meg håp for dagen i dag - og morgendagen.
Samtidig summerer dette maleriet opp den Nasjonale bønnedagen i går. Det var så gripende å stå sammen med kristne fra så mange sammenger og be for landet vårt, og for verden.
Gud er på tronen.Iingen ting kommer overraskende på Ham.
Maleriet er en del av et banner som ble laget til konferansen CELEBRATE i 2013.