Likheten mellom Aleksandr Solsjenitsyn og Fjodor Dostojevskij er slående. Ikke bare er de lik hverandre utseendemessig, men det er mange andre likheter mellom de to kristne diktergigantene. Begge ble arrestert i slutten av 20-årsalderen, og grunnlaget for arrestasjonene var på like sviktende grunnlag. Begge gjennomlevde et opphold i grusomme arbeidsleire, og begge ble forvist etterpå. Dostosjevskij i 10 år, og Solsjenitsyn i 11.
Men det stanser ikke her. Både Dostojevskij og Solsjenitsyn karakteriserte i ettertid fangeoppholdet som sitt livs viktigste, ja, uunnværlige livserfaring. Hvorfor? Fordi det var gjennom disse skjellsettende erfaringene, dette bokstavelige mørke, at de fant Kristus.
Solsjenitsyns ord om oppholdet i fangeleiren er til forveksling lik Dostojevskij's:
"Skjebnen kom meg dengang til hjelp, tukthuset frelste meg, ... jeg ble et helt nytt menneske ... Og tukthuset og Sibir ble en stor lykke for meg... Bare der fikk jeg oppleve et sunt og lykkelig liv, og det var der jeg kom til klarhet over meg selv og lærte å forstå Kristus..."
Tenk å avlegge et slikt vitnesbyrd ut fra slike dystre livserfaringer! Gud lar lys skinne i mørke.
Dostojevskij's skatotterfaring, hvor han stilles opp for å henrettes og reddes i aller siste minutt og får livet i gave, har sitt motstykke i Solsjenitsyn's krefterfaring. Også han overlever og får livet i gave. Solsjenitsyn beskriver dette slik:
"... jeg dro til Taskent for å dø. Jeg døde imidlertid ikke (dette var et Guds under, så håpløst oppsvulmet og uhyre ondartet som svulsten min var; annerledes kan jeg ikke se det. Hele det liv jeg fikk tilbake, er fra den tid av ikke mitt eget i egentlig betydning; det er en særlig hensikt nedlagt i det ...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar