Nå er jeg alvorlig bekymret

 Jeg har vært i tvil om jeg skulle skrive dette, men det er noe som bekymrer meg og uroer meg veldig etter 100 dager med Donald Trump finnes det en hardhet og uforsonlighet mellom norske kristne på grunn av synet på Donald Trump. Tenk at en president i et annet land skaper så skarpe skillelinjer kristne imellom. Og det gjelder begge sider. !00 dager med Trump har skapt uvennskap, forårsaket sinte kommentarer og opphetede debatter. Skarpe skillelinjer finnes også blant folk som ber sammen. Norsk bønnebevegelse er også rammet av denne uforsonligheten. De siste dagene har jeg selv fått svært ufine personangrep på meldinger. Samtalen ble så tilspisset at jeg måtte sette sluttstrek for samtalen. På grunn av sykdom tåler jeg ikke så mye som før, og må sette grenser for hvor invaderende folk er.

Det bekymrer meg at kristne ikke lenger kan be sammen, mistenker hverandre, snakker nedsettende om hverandre, måler hverandres åndelighet om man er for eller mot Trump. En viktig premissleverandør for å skape disse steile frontene kristen imellom er avisen Norge idag. Avisen inneholder en uvanlig stor mengde av artikler om Donald Trump, og har Trump som bakgrunnsbilde i avisens heading på nettet.

Jeg sier ikke at det ikke er lov å ha meninger om Donald Trump og hans politikk. Det har jeg selv. Men det går for langt når man måler hverandres åndelighet på grunn av Trump. Det går for langt når man blir aggressiv, ikke kan be sammen lenger og mistenker hverandre. Er det virkelig en amerikansk president som skal få sette skillelinjene mellom de troende i Norge. Da blir dette en forførelse, og det er ingen tvil om hvem som kommer seirende ut av den. Menigheten i storbyen Korint ble rammet av en alvorlig splittelse, da deler av den delte seg i partier for eller imot Apollos og Paulus. Noen holdt seg til den ene, men aaaandre holdt seg til den andre, og noen holdt seg til Peter, mens andre holdt seg til Kristus. Da er det at Paulus spør: "Er da Kristus blitt delt?" Løsningen ble å samle seg om budskapet om Kristi død og oppstandelse. Bør ikke vi kristne i Norge gjøre det samme?

Berør de marginaliserte

 «Gå ut i gatene og evangeliser. Forkynn evangeliet. Husk at kirken ble født «i bevegelse» den pinsemorgenen. Kom nær de fattige og berør Jesu sårede kropp i deres kropper. La dere bli ledet av Den hellige ånd, i frihet; og vær så snill, ikke sett Den hellige ånd i et bur! Bli fri!»

... Kirken stoler på deg, på din troskap mot Guds ord, på din tjenestevillighet og på ditt vitnesbyrd om liv som er forvandlet av Den hellige ånd!

Å dele dåpen i Den hellige ånd med alle i kirken, å prise Herren uopphørlig, å vandre sammen med kristne fra forskjellige kirker og kirkelige fellesskap i bønn og handling for de som trenger det mest, å tjene de fattige og syke.»

- Pave Frans. Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen

Billedtekst: Pave Frans i møte med en mann som lider av en spesiell sykdom som forårsaker svulster over hele kroppen.

Et syn

 Sent lørdag kveld skulle jeg 'tilfeldigvis' lete fram noe bibelundervisning til personlig oppbyggelse på You Tube. Da er det at You Tube selv foreslår en film om noen munker som bor i Karoulia på Athos. Dette skjer samtidig med at Gud kommer så inderlig nær og skaper en djup lengsel etter seg selv. Jeg så ferdig den gripende filmen, og den skapte lengsel etter stillheten.

Tidlig søndag morgen får jeg en talemelding på mobilen fra en venn med profetiske gaver. Den lød slik, her i min oversettelse: "Jeg så deg løftet opp og plassert i en hule, lik den enkelte munker har. Jeg merket meg at du ikke satt i rullestolen din, men beveget deg fritt. Hva jeg så og sanset i dette skjulestedet, var en intensitet av Herrens nærvær. Du snakket ikke, men ble værende i Herrens fullkomne kjærlighet. Utenfor hulen hadde en ørn slått seg ned, og på den andre siden en skinnende, mektig engel med et draget sverd."

Billedtekst: Munker som lever i Karoulia på Athos.

Betraktninger i påsketiden - de siste valfartssalmene, del 4

 Et vers fra den tolvte valfartssalmen, Salme 131, betyr mye for meg personlig: "...jeg har fått min sjel til å bli stille og rolig, som et lite barn hos sin mor. Som det lille barnet, slik er min sjel i meg."

I andre oversettelser heter det: "...jeg har brakt min sjel til ro..." Jeg liker så godt det ordvalget. Her er oversettelsen fra 2011 tam, synes jeg, ved å bruke ordet 'fått'. Å bringe sin sjel til ro forutsetter en aktiv handling. Det handler om overgivelse. Det er overgivelsen som er selve hemmeligheten til et djupere liv, til den indre bønnens liv. Å bringe sin sjel til ro er ikke noe man gjør en gang for alle. Vi må stadig overgi oss i Guds hender, i Hans varetekt.

Vi blir jo så lett urolige og rastløse. I sin avskjedstale til sine disipler sier Jesus: "Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere. Ikke den fred som verden gir. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet." (Joh 14,27) Jesus har lagt noe igjen etter seg! Sin fred. Da må jeg våge å spørre: Hva er det da som stjeler denne freden fra meg? Hva er det som uroer meg? Og så overgi meg til Gud, løfte min sjel fram for Gud og få erfare Hans fred som overgår all forstand på nytt og på nytt.

Jeg har kommet til den erkjennelsen at rastløsheten er en av de aller største fiendene av det åndelige livet. Den fører til stadige avbrytelser og oppbrudd. Det troen trenger er stabilitet og djupe røtter. 

Det er et blendende vakkert bilde kong David, som har skrevet Salme 131, maler for våre øyne. Av en mor med et lite barn. Det finnes vel knapt noe mer tillitsfullt enn dette.

Som et barn hviler ved mors bryst, og får trøst, slik er min sjel hos Gud. Av og til, og oftere enn før ber jeg om at Gud må elske meg med ømhet. Jeg trenger det. Kroppen min blir så sliten av all skjelvingen på grunn av Parkinson. Den Hellige Ånd er ikke bare talsmannen vår og advokaten vår, men 'parakletos' - det greske ordet som brukes om Ånden - kan også oversettes med trøsteren! Bare Guds Ånd intet menneske kan berøre meg så sterkt at sjelens sår leges.

"Herre, mitt hjerte er ikke hovmodig, mine øyne er ikke stolte. Jeg går ikke med tanker som er for store og underfulle for meg..." (v.1) Bare et menneske som har møtt Herren kan skrive slik. Et menneske hvis sjel har blitt sønderknust, et menneske berørt av Ånden.

fortsettes

Betraktninger i påsketiden - de siste valfartssalmene, del 3

 Gud lodder djupt i den ukjente salmistens liv når han skriver Salme 130: "Dersom du, Herre, ville gjemme på synder, Herre, hvem kan da bli stående?" (v.3) Det er verd å reflektere over for noen og enhver av oss. Slik taler bare et menneske som virkelig har sett sin egen synd, og som Ånden har drevet til syndserkjennelse.

Selve botssalmen i Salmenes bok, Salme 51, er skrevet av kong David. Der bekjenner kongen ikke andres synder, men sine egne. Det er en naturlig konsekvens av at Den Hellige Ånd setter søkelyset på våre egne liv: "Vask MEG ren for skyld, og rens MEG fra MIN synd. For MINE lovbrudd kjenner jeg. MIN synd alltid for MEG. Mot deg alene har JEG syndet, det som er ondt i dine øyne har JEG gjort..." (v.4-5) 

Dette er en bønn som berører hjertet, og som kommer fra hjertet: "Fra dypet roper jeg til deg, Herre. Herre, hør min røst! Vend øret til mitt rop om nåde." (Salme 130,1) 

Ropet om nåde får svar: "Men hos deg er tilgivelse..." (v.4)

Dette minner meg om ordene fra Salme 103,8-11: "Barmhjertig og nådig er Herren, sen til vrede og rik på miskunn. Han anklager ikke for alltid og er ikke for evig harm. Han gjør ikke gjengjeld for våre synder, han lønner oss ikke etter vår skyld. Så høy som himmelen er over jorden, så veldig er hans miskunn over dem som frykter ham. Så langt som øst er fra vest, tar han syndene våre bort fra oss." 

I det siste verset i Salme 130 flyttes tyngdepunktet fra fokus på salmistens egne synder og syndenes forlatelse til å gjelde ham, til også å gjelde folkets synder: "Han skal løse Israel fra alle dets synder." (v.8)

Det er tydelig at Herren har vekket lengselen etter seg selv i denne salmistens liv: "Jeg setter mitt håp til Herren, jeg lengter..." (v.5) Lengtet gjorde også salmisten som skrev Salme 42: "Som hjorten lengter etter bekker av vann, lengter min sjel etter deg, min Gud. Min sjel tørster etter Gud, etter den levende Gud. Når kan jeg få komme fram for Guds ansikt." (v.2-3) Det er bare Gud selv som skape denne lengselen i et menneskets liv.

Salmisten understreker betydningen av å vente på Herren og sette sitt håp til ham, og han venter på at Gud skal tale inn i hans situasjon: "Jeg setter mitt håp til Herren, jeg lengter, jeg venter på hans ord. Min sjel venter på Herren, mer enn vektere på morgenen, vektere på morgenen. Vent på Herren, Israel! For hos Herren er miskunn og kraft til å løse ut." (v.5-7)

fortsettes

Betraktninger i påsketiden - de siste valfartssalmene, del 2

 Versene 5-8, som utgjør andre halvdelen av Salme 129, handler om Israels fiender, da som nå. Fienden representerer det motsatte av velsignelsen som blir de til del som velger å tale vel om og trøste Israel, nemlig forbannelsen. I 1.Mos 12,1-3 sies dette klart og tydelig: "Herren sa til Abram: Dra bort fra landet ditt og fra slekten din og fra farshuset ditt til det landet som jeg skal vise deg! Jeg vil gjøre deg ril et stort folk. Jeg vil velsigne deg og gjøre navnet ditt stort. Du skal bli til velsignelse. Jeg vil velsigne dem som velsigner deg, men den som forbanner deg, skal jeg forbanne. I deg skal alle slekter på jorden velsignes." 

Jødehatet kan ikke forstås på menneskelig vis. Det er åndelig, og demonisk. Det har sin opprinnelse i mørkets rike hos Den onde, som forstår at Israel er helt sentralt i Guds profetiske planer med menneskeheten. Jødene er utvalgt til å være Guds demonstrasjonsfolk. Det er fra dem lyset og frelsen kommer, Loven og paktene, Guds ord, Frelseren - bare for å nevne noen av velsignelsene - og det er til Israel og Jerusalem Jesus skal vende tilbake en dag, og dermed forsegle Den ondes evige skjebne. Derfor raser Den onde mot Israel, derfor er jødehatet så sterkt.

Den gamle Simeon som oppholdt seg daglig i tempelet i Jerusalem, som "ventet på Israels trøst", uttrykker dette så sterkt gjennom sin lovsang, slik den er gjengitt i Luk 2,30-32: "For mine øyne har sett din frelse, som du har gjort i stand like for ansiktet på alle folk, et lys til åpenbaring for hedningene og ditt folk Israel til ære."

Det blir ingen velsignelse av å forbanne Israel: "Måtte alle som hater Sion, trekke seg tilbake med skam! Måtte de bli lik gress på taket, som visner før de får slått det. Den som høster det, får ikke hånden full, de som sanker får ikke fanget fullt, de som går forbi, sier ikke: Herrens velsignelse være over dere! Vi velsigner dere i Herrens navn!" (Salme 129,5-8)

fortsettes

Betraktninger ved påsketiden - de siste valfartssalmene, del 1

 Vi fortsetter å gå opp til Jerusalem! Observante lesere av det jeg skriver daglig har nok for lengst funnet ut at jeg ikke kom i mål med mine fastebetraktninger over de 15 valfartssalmene. Det gjenstår seks. Nå er den førti dager lange fastedagen over før de hellige påskedagene, og vi er inne i påsketiden. Den varer fram til Kristi himmelfartsdag. Så derfor inviterer jeg til påsketidsbetraktninger, og vil ta for meg de seks salmene som gjenstår så vi kommer i mål. Det betyr ikke at samtlige vers i alle de seks salmene vil bli kommentert.

Salmisten som skriver Salme 129 er for oss ukjent. Salmen handler om prøvelser og trengsler, noe enhver pilegrim før eller senere vil oppleve. Blant annet gjennom vanskelige mennesker man møter. Min erfaring er at Gud av og til sender mennesker i vår vei, som det viser seg utgjør en velsignelse for våre liv, men som der og da oppleves som alt annet enn en velsignelse! Men når man ser det som skjedde i etterkant, ser man at Gud brukte disse menneskene i sin hensikt i å modne meg som menneske og som kristen. De hjalp meg til å se min egen synd, min skrøpelighet, og Han tillot at jeg ble ydmyket. Jeg lærte av bitter erfaring at Gud står de stolte imot. Det er de ydmyke som får nåde. Og Guds vei er ofte at man må ydmykes for å bli ydmyk. Til det bruker han mennesker som han sender i vår vei.

De innledende versene - versene 1-4: "Hardt har de plaget meg helt fra min ungdom, skal Israel si, hardt har de plaget meg, men de har ikke vunnet over meg. På ryggen min har plogmenn pløyd og trukket lange furer. Men Herren er rettferdig, han har hugget av de urettferdiges reip" - minner meg om ordene fra Hebreerbrevet, hvor vi leser om hvordan Gud oppdrar oss igjennom irettesettelse. Det er ikke et tema det undervises mye om i dag! Hør bare: 

"I kampen mot synden har dere ennå ikke gjort slik motstand at det kostet blod. Har dere glemt den formaningen som taler til dere som til barn: Min sønn, forakt det ikke når Herren irettesetter, mist ikke motet når han refser. For den Herren elsker viser ham til rette, og han straffer hver sønn han tar seg av. Hold ut og la dere oppdra, for Gud tar seg av dere som sønner. Ja, la meg få se den sønn som faren ikke vise til rette! Hvis dere ikke blir vist til rette som alle andre, er dere ikke sønner, men uekte barn. Vi har  hatt våre jordiske fedre som oppdro oss, og vi hadde respekt for dem. Har vi ikke mye større grunn til å bøye oss under åndenes Far, så vi kan vinne livet? for fedrene viste oss til rette bare for en kort tid og slik de selv synes var best. Men han gjør det til vårt beste, for at vi skal få del i hans hellighet. All irettesettelse synes nok å være mer til sorg enn til glede mens den står på. Men siden gir den tilbake fred og rettferd som frukt hos den som er blitt oppøvd ved den."

Tuktens vei er hellighetens vei.

fortsettes

Å se med lukkede øyne

 Av og til ber jeg de apostoliske bønnene slik vi finner de beskrevet i Det nye testamente. Inspirert av Den Hellige Ånd har Paulus skrevet flere av dem. En av de vi finner i Efeserbrevet er bønnen om åndelige øyne:

"Jeg ber om at vår Herre Jesu Kristi Gud, herlighetens Far, må la dere få en Ånd som gir visdom og åpenbaring, så dere lærer Gud å kjenne. Må han gi dere lys til hjertets øyne, så dere får innsikt i det håp han har kalt dere til, hvor rik og herlig hans arv er for de hellige og hvor overveldende hans kraft er hos oss som tror. Med denne veldige makt og styrke reiste han Kristus opp fra de døde og satte han ved sin høyre hånd i himmelen..." (Ef 1,17-20)

Vi kan se på to måter. Med våre naturlige øyne eller med våre åndelige øyne, det apostelen Paulus omtaler som 'våre hjertes øyne'.

Det er bønnekvinnen Teresa av Avila som taler om den 'indre samlingens bønn'. Da anbefaler hun oss å be med lukkede øyne. Hun skriver: "Sinnet drar seg tilbake fra de ytre tingene og de bryr seg så lite om dem at øynene våre umiddelbart lukkes for å slippe å se dem og for at sjelens blikk skal bli desto klarere og mer vaktsom. De som vandrer denne veien ber derfor nesten alltid med øynene lukket."

For en bedende kristen er den usynlige verden mer synlig og virkelig enn den synlige.

Skrøpelig lederskap - et forbilde

Etter pave Frans' død har jeg gjort meg noen tanker om kristent lederskap, alle de tre siste pavene: pave Johannes Paul II, pave Benedikt og pave Frans hadde alle skrøpelig helse, og de skjulte ikke sine fysiske svakheter. Jeg kan ennå huske hvordan pave Johannes Paul II, som hadde langt fremskreden Parkinson, ble gjort narr av gjennom folk som prøvde å være morsomme på hans bekostning, skjelvende og krokrygget som han var. Men alle tre, til tross for sine kroppslige skrøpeligheter var et sterkt vitnesbyrd om den Herre Jesus, gjennom levd liv. Livene deres vitnet om at de bar skatten i et leirkar. Leirkaret hadde så visst sprekker, men lyset skinte igjennom. Det er livet som vitner, ikke bare ordene.

Ved ulike anledninger siterer vi gjerne ordene: "Min nåde er nok for deg...", men glemmer resten av verset: "for kraften fullendes i svakhet." (2.Kor 12,9) Apostelen Paulus legger til: "For når jeg er svak, da er jeg sterk." (v.10)

Skrøpelig lederskap. Smak på ordene. Det er ikke slik verden tenker. Her er det stort sett plass for sterke mennesker. Såkalt fremgangsrike mennesker. Ikke slik i Guds rike. Gud velger det som ingenting er, for å gjøre dem til skamme som er noe i seg selv. Sterkest er det kristne vitnesbyrdet når det er levd i total avhengighet av Herren Jesus selv, og det gis plass for både de syke og de døende. Også som ledere. "Glem ikke lederne deres, de som talte Guds ord til dere. Tenk på deres liv og utgangen det fikk, og ta deres tro til forbilde!" (Hebr 13,7)

Det er lov å grue seg

 Den strålende påskedagen ble så annerledes for meg i år, så fylt av angst og avmakt. Svimmelheten satte meg helt ut. Mr.Parkinson slo meg helt ut på den dagen som skulle være fylt av så mye glede. Det ble ingen gudstjenestefeiring, som vi hadde sett fram til. Men vi fikk til en bønnestund her hjemme. Man føler seg så liten, så uendelig liten når kroppen ikke vil mer.

Denne påsken har jeg oppholdt meg mye i Getsemanehagen. Evangeliene forteller oss at Jesus oppholdt seg mye her, blant de eldgamle oliventrærne. Dette var nok et av hans mange bønnesteder. Skjærtorsdag kveld brøt Jesus opp fra Sionsberget der han hadde holdt måltid sammen med disiplene sine på Øvresalen. Sannsynligvis gikk han ut av byen gjennom porten i vest. Deretter gikk han nedover skråningen og gjennom Kedrondalen for å komme til Getsemanehagen. Det er en veistrekning som tar omtrent en halv time til fots. Det er et vers fra Matteus som ble meg til hjelp denne påskedagen: "Han tok med seg Peter og de to Sebedeus-sønnene, og han ble grepet av sorg og gru." (Matt 26,37) Med ett slo det meg: det er lov å grue seg, selv Jesus gjorde det. Hebreerbrevets forfatter gir oss et lite innblikk i Jesu bønneliv i Hebr 5,7-8: "Da Jesus levde som menneske, bar han fram bønner og nødrop med høye skrik og tårer, til ham som kunne frelse ham fra døden, og han ble bønnhørt fordi han var gudfryktig. Enda han var Sønn, lærte han lydighet ved å lide."

Angst. Sorg. Gru. Alt dette kjenner Jesus til. Han var fullt ut menneske, og var prøvd i alle ting i likhet med oss. Det er lov å grue seg, også for en kristen. 

Himmelens gledesfest!

 I dag feirer vi festenes fest, den strålende påskedagen! Over alt, i hele kristenheten verden over, hilses det med et triumferende: Han er oppstanden! og det svares med glade stemmer: Han er sannelig oppstanden! Apostelen Peter hadde aldeles rett når han sier det slik på pinsedagen i Jerusalem: "Men Gud reiste ham opp og løste ham fra dødens rier. Døden var ikke sterk nok til å holde ham fast." (Apg 2,24)  

I år vil jeg gjerne dele med mine lesere noe Hyppolytos fra Rom skrev, som ble forfulgt for sin tro og landsforvist til Sardinia, hvor han døde i år 235. Han har skrevet om påskedagen som den himmelske gledesdansen: 

Det er påske, det er Herrens påske, roper Ånden. Ikke en minnehøytid, men den påske som er Guds virkelighet nå. Det uttømte blodet er et tegn på den sannhet som både er og skal komme. Det er det første tegn Ånden gav: "Når jeg ser blodet skal jeg gå forbi." Og du, Jesus, har bevart oss fra en ulykke uten grenser, du har bredt ut en fars armer, du har gitt oss tilflukt under dine vinger. Du har uttømt Guds blod på jorden for å bekrefte pakten med dem du elsker. Du har vendt den bort fra oss og gitt oss din forsoning som er fra Gud.

Du er ensom blant de ensomme og alt i alle. Din ånd har sitt hjem i himmelen og din sjel i paradiset, men ditt blod tilhører jorden. Å, himmelske gledesdans! Å, Åndens fest! Å, Guds påske som senkes ned til jorden fra himmelen og som igjen stiger fra jorden opp til himmelen, høytiden da all skapningen møtes og fornyes!

Å, grenseløse glede, gjestebud for alle, døden skygger er jaget vekk og livet gis til alle, himmelens porter er åpnet. Gud er blitt menneske for at mennesket skal bli som ham. Han har brutt dødsrikets lenker, døde har stått opp som en Guds forsikring til jorden om at løftene er gått i oppfyllelse. Og sangene er kommet tilbake til jorden. 

Å, Guds påske, himmelens Gud har gitt oss sin kostbare gave - enhet i Ånden. Den veldige bryllupssalen er fylt av gjester, alle har bryllupsklær, ingen er satt utenfor. Å, påske, uforlignelige lys, strålende bryllupsfølge! Lampene skal aldri slukne, nådens ild brenner med en evig flamme hos alle - i kropp og sjel - og det er Kristi olje som gir den næring.

Vi ber deg Kristus, vår Gud og konge, bre dine mektige hender ut over din kirke og over ditt folk, som alltid skal tilhøre deg. Forsvar det, bevar det, strid deres stris og lamslå deres fiender, løft din seiersfane over oss! Ingen skal mere behøve å sørge over sin fattigdom, himmelriket er åpent for alle, ingen skal mer behøve å gråte over sine synder, tilgivelsens lys er steget opp fra graven; ingen skal mere behøve å frykte døden, Herrens død har gjort oss frie.

Kristus har stått opp og døden er beseiret. Kristus har stått opp og ondskapens makter er overvunnet. Kristus har stått opp og englene jubler. Kristus har stått opp og alle døde skal forlate sine graver. Ja, Kristus har stått opp fra de døde som førstegrøden av dem som er sovnet inn. Ham tilhører all ære og makt gjennom alle tider.

Påsken og dåpen

 I den tidligere kirken var dåp nært knyttet til påske, som et minne om Kristi oppstandelse. Og da særlig til påskenatt og 1.påskedag. Det ble kirkens fremste dåpshøytid. Dåpskandidatene fikk gjerne dåpsundervisning i løpet av den 40 dager lange fastetiden som leder fram til den strålende påskedagen.

Den tidlige kirken så på dåpen som et symbol på det nye livet, og et speilbilde av Kristi oppstandelse. Dette kommer klart til uttrykk i Romerbrevet, Det nye testamentets fremste lærebrev: 

"Eller vet dere ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til hans død? Vi ble begravet med ham da vi ble døpt med denne dåpen til døden. Og som Kristus ble reist opp fra de døde ved sin Fars herlighet, skal også vi vandre i et nytt liv." (Rom 6,3-4)

Dåpen minnet de troende om selvlivets død og å leve det nye livet de hadde fått i Kristus.

Dåp med full neddykkelse var den vanligste dåpspraksisen i urkirken. Selve ordet 'dåp', fra gresk, betyr bokstavelig talt det. Dåpen symboliserer derfor på en sterk måte Kristi død og oppstandelse.

En av kirkefedrene som så denne sammenhengen klart, og som skrev om det, var Tertullian. Han ble født ca. år 160 og døde i år 220. Tertullian var en prominent teolog og forfatter i sin samtid. Han er kjent for tre bøker:

De Baptismo (Om dåpen), hvor han redegjør for sitt dåpssyn. 

De Corona (Om kronen), hvor han diskuterer dåpens betydning i forhold til himmelens betydning - seierskransen.

Adversus Marcionen (Mot Marcion), som inneholder hans polemikk mot vranglæreren Marcion, hvor han behandler dåpen og dens forbindelse med påsken.

Dåp er noe av det fineste jeg har vært med på i de årene jeg har vært pastor i det som nå heter Baptistkirken Norge, enten det har skjedd i dåpsbasseng innendørs eller i et vann utendørs. En dåpshandling jeg aldri glemmer fant sted inne i skogen i et tjern, i et hemmelig russisk militæranlegg helt på grensen til Belarus. Kona til en høytstående russisk offiser var blitt en kristen, og hun lot seg døpe på bekjennelsen av sin nyfunnede tro. Det var sterkt. Er det noe jeg virkelig drømmer om at jeg skal være i stand til å gjøre, er å kunne vade ut i et vann og døpe mennesker som har kommet til tro på Jesus. Noe sterkere finnes ikke.

Kristi kors er universets sentrum

 "På en høyde langt borte sto en gang et kors, symbolet på smerte og skam. Hvor all verdens misgjerning og skjensel og dom ble lagt på Guds hellige Lam..." Slik synger vi med sangeren. Apostelen Paulus skriver det slik: "For ordet om korset er dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det Guds kraft." (1.Kor 1,18)

Vi merker oss ordene: "blir frelst..." Vi blir nemlig aldri ferdig med korset. Lyder Engh sier det slik i boken: Korset - universets sentrum: "Vi gjør ikke en engangserfaring, en første berøring med det og så går bort. Korset danner både utgangspunktet, fortsettelsen og fullendelsen av vårt liv. Du kan ikke lese Bibelen uten å oppdage at alt i den dreier seg om korset. Uten korset ville vi ikke hatt noen Bibel."

Den engelske bibellæreren T.Austin-Sparks, har lært meg mye om å se korset i lys av Guds evige hensikt. Med dette utgangspunktet er universet Kristosentrisk. Korset er selve hjertet i evangeliet om Guds rike. Når vi studerer Guds ord ser vi at før verden ble skapt, var Kristus forutbestemt til å dø på korset. "Fordi Gud er evig og utenfor tiden kan Bibelen si at Kristus, Guds Lam, ble drept før denne verden ble skapt (Åp 13,8).Dette forteller meg at korset var virksomt i Guds hjerte før verden hadde begynt å eksistere. Det ser for meg ut til at korset er et prinsipp som virker i Guds hjerte, likesom Gud elsket verden og at Sønnen ga sitt liv for å bringe verden til Gud, før verden ble skapt," skriver Erling Thu i Studieutgaven av Bibelen Guds Ord, side 1756

Getsemane - i lidelsens skole

 Det er to ting som gjør at ordet Getsemane er spesielt for meg. Begge har med personlige opplevelser å gjøre. Den ene opplevelsen skriver seg mange år tilbake. Jeg bodde sammen med en god venn av meg, og han hadde en talekassett med bibelundervisning av Ken Wright. Kassetten bar tittelen "Oljepressen", og sammen lyttet vi mange ganger til undervisningen fra bibellæreren fra New Zealand. Hans undervisning gjorde så sterkt inntrykk på meg at Ken Wrights ord har fulgt meg siden. Men kassetten med undervisningen forsvant, og jeg har lenge forsøkt å finne noen som kunne ha en kopi. I et fødselsdagsselskap for noen uker siden nevnte jeg dette, og en av gjestene hadde en kopi av kassetten. Nå har jeg lyttet til den flere ganger, og minnene fra år tilbake strømmet på.                                                                                                                                                     

Den andre opplevelsen har med det fysiske Getsemane å gjøre. De gangene jeg har vært i Israel har det vært viktig for meg å besøke Getsemane-hagen. Å sitte i stille meditasjon med de gamle Oliventrærne rundt meg, og tenke på den bønnekampen og den lidelsen som Jesus gikk igjennom på dette stedet, gjør noe med deg. Du kommer ikke fra Getsemane uten å være merket. Her ble Jesu svette til blod. Her kjempet Han alene sin bønnekamp forut for Golgata. Her kjempet Han. Getsemane betyr nettopp det: Oljepressen. Her ble Jesus presset til det ytterste. Her ville Gud selv trå sin Sønn som i en oljeresse. Vår Frelser var ubeskrivelig bedrøvet denne natten i Getsemane. Han merket nok allerede hvordan frykt og fristelser nærmet seg truend efra alle kanter. Derfor ba Han sine tre nærmeste disiper om å være der sammen med Ham og våke. Men vi vet jo hva som skjedde. De sovnet. Måtte ikke vi sove i denne midnattstime. Måtte vi våke sammen med Ham som fortsatt lider, selv om lidelsen for våre synder en gang for alle er fullendt. Men Jesus lider i dag av all spott Han utsettes for. Denne skjærtorsdag kjenner jeg at jeg vil sette meg ned med ryggen vendt mot et av de eldgamle oliventrærne, og ta meg tid til å leve meg inn i Jesu lidelse i Getsemane hage. Så annerledes denne hagen er fra Edens hage. Likevel er det her i Getsemane hage at livet, slik det bare finnes hos Ham som alene er Livet, veller fram som en frisk kilde.

En bønn ved inngangen til påske

 Far, du hellige, uutgrunnelig er ditt navn. Måtte alle mine kontakter, alle mine møter med andre, mine kamper og fristelser, mine tanker, drømmer og begjær bli farget av den kjærlige ærbødighet jeg føler for deg. Måtte din personlighet gi gjenskinn i mitt arbeid, i mine leppers ord og i mitt sinns tanker, slik at alt jeg er og alt jeg gjør stadig mer måtte bli verdig ditt hellige nærvær som bor i meg.

Gud, vær i mitt hode og i min forstand. Gud, vær i mine øyne og mitt syn. Gud, vær i min munn og i min tale. Gud, vær på min tunge og i det jeg smaker. Gud, vær i mine lepper og i min hilsen. Gud, vær i mine ører og det jeg hører. Gud, vær i min nakke og i min ydmykhet. Gud, vær i mine hender og i mitt arbeid. Gud, vær i min død og i mitt nye liv.

- Joyce Huggett: Veien mot påske. Lunde forlag 1990, side 35

"Slik skal dere be: Vår Far, du som er i himmelen. La ditt navn holdes hellig..."

Når Gud bosetter seg i nabolaget

 Jeg stanser opp ved ordene i Matt 4,13: "Han forlot Nasaret og bosatte seg i Kapernaum, ved sjøen, i Sebulons og Naftalis land", og tanken slår meg at Gud bosatte seg i nabolaget! Jesus er jo både Menneskesønnen og Guds Sønn, sann Gud og sant menneske! Forunderlig!

Tenk tanken: Gud er bosatt i nabolaget! Så konkret! "Og Ordet ble menneske og tok bolig i blant oss" (Joh 1,14). Alternativ bokstavelig oversettelse fra gresk: "Slo opp sitt telt i blant oss." Gud teltet!

Jeg leser Stephanie Saldana for tiden. Hun er uteksaminert fra Harvard Divinity School, opprinnelig fra San Antonio i Texas, men bosatt i Israel med sin familie. Hun setter ord på noe jeg har tenkt lenge, her i min oversettelse:

"I mange år, trodde jeg at vi som kristne må lese evangeliene som vi leser våre egne liv, i lyset av oppstandelsen. Vi er kalt til å dvele ved hvert øyeblikk i Jesu liv, uansett hvor lite det er: Hans vandringer langs strendene ved Gallileasjøen, brødet han bryter med venner, bønnene han hvisker fram under oliventrærne - og se i dem et skjult håp, som venter på å bli åpenbart. Det er hva det betyr å finne den skjulte gleden i det ordinære. Å kjenne til oppstandelsen har tjent som en kilde til styrke i mange vanskeligheter."

Slik har også jeg tenkt og erfart det. 

Men, så skriver Saldana: "Men nå, etter å ha levd så mange år med krig, vold og fordrivelse, tett inn på livet har jeg funnet at vi har mye å lære fra evangeliene og våre egne liv, i lyset fra korsfestelsen. Den er også en kilde til styrke. Vi kan vende tilbake hvert et øyeblikk til Jesu tjeneste - Bergprekenen, da han fikk stormen til å tie, og alltid bære korsfestelsen med oss i våre hjerter. Og denne kunnskapen gir oss ikke bare del i smerten, men også trøst og livsmot."

Den amerikanske forfatteren forteller oss at det bare er i de siste årene, gjennom de vanskelige tidene hun og familien har opplevd at de har kommet til å erfare korsets trøst. 

"Trøstens Gud har aldri stoppet med å elske oss. Det er i disse øyeblikkene av total utmattelse, ved flere anledninger enn jeg kan erindre, at jeg har tenkt på Jesus i Hans siste timer, hengende der i forferdelige smerter, med armene utstrakte, naglet fast til trestammen. I det øyeblikket er Han bare kjærlighet. Han er på djupet av seg selv. Sann Gud. Sant menneske."

På jakt etter Chametz

 Det er et ord fra 2.Mos 12,15 som ikke vil slippe taket i meg. Ved innledningen til den jødiske påskehøytiden heter det: "I sju dager skal dere spise usyret brød. Allerede den første dagen skal dere fjerne all surdeig fra husene deres." Man skulle saumfare hver krik og krok, og lete med lys og lykte for å se om man fant rester etter surdeig i huset. Surdeig heter: 'chametz' på hebraisk. Når denne surdeigen er samlet sammen skulle den brennes og asken skulle spres med vinden eller med bølgene.

Hva har dette å gjøre med nytestamentlig menighetsliv, spør du kanskje? Visste du at apostelen Paulus spanderer et helt kapittel i 1.Kor på spørsmålet om hvordan vi skal forholde oss til 'Chametz'. Hør bare: "Vet dere ikke at litt surdeig gjennomsyrer hele deigen? Rens ut den gamle surdeigen så dere kan være en ny deig! Dere er jo som usyret brød. For vårt påskelam er slaktet, Kristus. Så la oss holde høytid, ikke med gammel surdeig av ondskap og synd, men med renhetens og sannhetens usyrede brød." (1.Kor 5,6 b-8)

Konteksten til disse versene handler om synd i menigheten. Paulus slår fast at vi ikke har noe å gjøre med de som ikke tilhører menigheten: "Hva har jeg å dømme dem som står utenfor? Er det ikke dem som er innenfor dere skal dømme?" (v.12) Det er vanskelig å forestille seg tanken om en folkekirke hvor alle er medregnet, når Bibelen snakker om de helliges samfunn. Kristi forsamling består av de som er kalt ut av verden. Så vi må feie først for vår egen dør!

I forberedelsen til Den hellige påskefeiringen bør vi derfor omvende oss, og be Den Hellige Ånd minne og overbevise oss om synd i våre egne liv. Dagene før den stille uken bør derfor være selvransakelsens dager, da vi kvitter oss med vår egen surdeig.

Shlomo Ben Ezra fra den gallileiske landsbyen Tsippori, forteller i en reiseskildring fra tempeltiden i Jerusalem for 2000 år siden, som er gjenfunnet, at i ukene før påske ble arbeiderne sendt ut for å sette veiene opp til Jerusalem i stand for at folk kunne vandre på dem, og vannkildene og brønnene, slik at folk kunne drikke seg utørste. Dette minner meg om ordene fra Jesaja 58,11-12: "Herren skal alltid lede deg og mette din sjel i det tørre landet. Han skal styrke kroppen din så du blir som en vannrik hage, en kilde der vannet aldri svikter. Dine gamle ruiner skal bygges opp igjen, du skal gjenreise grunnmurer fra eldgamle slekter. Du skal kalles Den som murer igjen revner. Den som setter i stand veier så folk kan bo der."

Ekstravagant for Jesus

Noen taker om evangelieteksten for Palmesøndag 2025: Joh 12,1-13

Kanskje var det hele farsarven hun 'sløste bort,' alt hun skulle ha å falle tilbake på i vanskelige tider. Men hun sparte ikke på noe kvinnen som salvet Jesus for Hans lidelse og død. Jesus var verd alt. Selv om det vakte reaksjoner.

Ekstravagant tilbedelse vil alltid vekke reaksjoner. Mange vil mene det er 'for mye', overdrevent, for ekstremt, fanatisk. Enkelte har så sterke meninger om andre. Noen mente sikkert at hun var opptatt av å få oppmerksomhet.

Men spiller det noen rolle? Det var ikke for dem, men for Jesus, og Han verdsatte det denne kvinnen gjorde.

Hva er Jesus verd for oss?
Hva 'sløser' vi bort på Ham?
Holder vi noe tilbake?

Det er spørsmål verd å grunne på når vi nå går inn i Den stille uken.

Fastebetraktninger - sanger ved festreisene, del 17

 Nå er vi kommet til den niende valfartssalmen. Den handler om gudsfrykten og frukten av å leve et liv til Herrens velbehag, og de innledende versene lyder slik: "Salig er den som frykter Herren og går på hans veier. Du får nyte frukten av ditt strev. Salig er du, det skal gå deg vel." (Salme 128,1-2) 

Salomos Ordspråk forteller oss at: "Å frykte Herren er opphav til visdom, å ha de helliges kunnskap er forstand." Og i samme Bibelbok lærer vi, i Ordspråkene 8,13 at: "Å frykte Herren er å hate det onde. Jeg hater hovmod og stolthet, den onde vei og all svikefull tale." 

All sann og sunn gudsfrykt fører til et liv i Guds beskyttelse og velsignelse. Innledningen til denne salmen minner meg om Salme 1: "Salig er den som ikke følger lovløses råd, ikke går på synderes vei og ikke sitter i spotternes sete, men har sin glede i Herrens lov og grunner på hans lov dag og natt. Han er lik et tre plantet ved rennende vann. Det gir frukt i rett tid, og løvet visner ikke. Alt han gjør skal lykkes."

Her, i Salme 128, leser vi: "Salig er du, det skal gå deg vel."

Velsignelsen av et liv i gudsfrykt får vidtrekkende ringvirkninger: "Din kone er som en fruktbar vinstokk inne i ditt hus, barna er som unge oliventrær rundt bordet. Ja, slik blir en mann velsignet når han frykter Herren." (Salme 128,3-4)

Velsignelsen utøses fra "Sion så du får nyte Jerusalems lykke alle dine dager! Måtte du få se barn av dine barn! Fred over Israel!" (v.5-6)

fortsettes

Den siste generasjonen som skal se alt dette, del 2 av 2

 Etter den profetiske oppfyllelsen om at Israel blir en nasjon igjen i 1948, er den neste hovedbegivenheten som mo oppfylles i Guds profetiske endetidskalender at Israel gjeninntar og kontrollerer Jerusalem - Den hellige byen: "Hvem har hørt noe som dette? Hvem har sett noe slikt? Kan et land bli født på en dag, kan et folkeslag komme til verden på et øyeblikk? Men Sion fødte sine barn med det samme hun fikk rier. Skulle jeg åpne morslivet uten å sette fødselen i gang? sier Herren. Eller sette fødselen i gang og så stanse den? sier din Gud." (Jes 66,8-9)

Jesus forutsier følgende om Jerusalem i Luk 21,24: "De skal falle for sverd og bli bortført til alle folkeslag som fanger. Jerusalem skal tråkkes under fot av hedninger helt til hedningenes tider er til ende." Den første delen av dette verset ble oppfylt i år 70 e.Kr, den andre delen når israelske soldater inntar Jerusalem i 1967. (bildet)

Jerusalem måtte gjeninntas for at de profetiske ordene i Jesaja skulle gå i oppfyllelse. Jesus profeterte også at Israels barn skulle regjere over Jerusalem før hans gjenkomst: "Jerusalem, Jerusalem, du som slår profetene i hjel og steiner dem som er sendt til deg! Hvor ofte ville jeg ikke samle barna dine som en høne samler kyllingene under vingene sine. Men dere ville ikke. Så hør: Huset deres blir forlatt og legges øde! For jeg sier dere: Fra nå av skal dere ikke se meg før dere sier: Velsignet er han som kommer i Herrens navn!" (Matt 23,37-38)

Vi finner det samme hos profeten Sakarja 14,3-4: "Herren skal dra ut og føre krig mot disse folkeslagene slik han før har ført krig på stridens dag. Den dagen skal han stå med føttene på Oljeberget, som ligger øst for Jerusalem." 

Profetien erklærer at når Herren bygger opp igjen Sion (Jerusalem), vil han fremstå i herlighet. For omtrent 1900 år (år 70-1966) kontrollerte fremmede makter Den hellige byen. Derfor måtte Herren bygge den opp igjen. Men så, i juni 1967, i forbindelse med seksdagerskrigen, gjeninntok Israels barn Sion. Siden den gang har Herren både i bokstavelig og i overført betydning bygget Jerusalem opp igjen.

Bibelen sier at dette er "skrevet for generasjoner som skal komme ". Det hebraiske ordet som er oversatt med kommende generasjoner er 'acharon', som betyr 'terminal' eller 'siste'. For å paraferisere Salme 102, 16 og v.18: "Når Herren bygger opp igjen Sion, vil han stå fram i herlighet. Dette er skrevet for den terminale eller siste generasjonen." Med andre ord, profetien erklærer at idet Herren bygger Sion (Jerusalem) vil han stå fram i sitt andre komme.

Ganske nøyaktig 50 år etter Balfour-erklæringen - og nok et Jubelår - gikk israelske soldater inn Løveporten - Den østre porten - og gjenerobret Jerusalem som landets hovedstad for første gang på 1900 år! Israel måtte bekjempe fem land for å vinne Seksdagerskrigen: Egypt, Jordan, Syria, Irak og Libanon. Disse fem landene hadde støtte fra Algerie, Saudi-Arabia, Libya, Kuwait, Pakistan, Marokko, Sudan, Tunis og terrororganisasjonen PLO.

Nitten korte år etter at landet hadde gjenoppstått som nasjon, var Jerusalem tilbake på jødiske hender.

Den siste generasjonen som skal se alt dette

 Jeg kan fremdeles huske når og hvor det skjedde! Jeg husker hvordan Guds ord brant i meg og skapte stor begeistring. Den første gangen jeg hørte ordene fra profeten Jesaja lest og utlagt. Det skjedde hjemme i stua til Rolf Danielsen på Gjøvik på midten av 1970-tallet. Danielsen var klokker i Hunn kirke, og en ivrig gransker av det profetiske ord. Jeg var en del av en guttegjeng som nettopp hadde blitt kristen, som takket være Rolf Danielsen ble fascinert av hva Guds ord hadde å si om Israels land og folk.

Det finnes to udiskutable bibelske profetier som må oppfylles før Jesus kan komme tilbake: Israel må igjen bli en nasjon, og Israels barn må gjeninnta Jerusalem som sin hovedstad. Oppfyllelsen av disse to bibelske profetiene vil eskalere og intensivere Guds profetiske endetidskalender inntil Herrens dag kommer.

Profeten Jesaja gir oss innsikt i begge disse profetiene: "Hvem har hørt noe som dette? Hvem har sett noe slikt? Kan et land bli født på en dag, kan et folkeslag komme til verden på et øyeblikk? Men Sion fødte sine barn med det samme hun fikk rier." (Jesaja 66, 8)

Etter omtrent 1900 år, fra ødeleggelsen av tempelet i år 70 etter Kristus, ble nasjonen Israel gjenfødt. Det skjedde i 1948, og var en bokstavelig oppfyllelse av profetien fra Jesaja-boken.

5.september 1914, under 1.verdenskrig, erklærte Det britiske imperiet krig mot Det ottomanske imperiet som kontrollerte Jerusalem og okkuperte Det lovede land. 2.november 1917 sendte Storbritannias utenriksminister Arthur James Balfour et brev til en av lederne for Det jødiske samfunnet i landet, Walter Rothschild, som svarte med å vise til en erklæring fra Den sionistiske føderasjonen i Storbritannia og Irland. Dette ble kjent som Balfour-erklæringen. 

I 1917 - som var et Jubelår (3.Mos 25) - ble Balfour-erklæringen det første offisielle steget til oppfyllelsen av profetien i Jesaja 66.

Ved utbruddet av 1.verdenskrig i 1917, erobret general Allenby fra Storbritannia en region av Det lovede land fra Det ottomanske imperiet, og satte dermed sluttstrek for 400 år med muslimsk kontroll. Når krigen sluttet og Det ottomanske imperiet smuldret opp, delte Folkeforbundet, forløperen til FN, det lovede mellom Palestina og araberne. Men, når Balfour-erklæringen ble iverksatt, fikk jødene tilgang til omtrent 20% av det landområdet Gud hadde gitt dem løfte om i Abrahams-pakten (1.Mos 15), med unntak av Jerusalem. Det gjenværende området ble gitt til araberne. Selv om jødene ikke vil arve hele det landet Gud har gitt dem før Messias kommer igjen - det skjer først ved 1000-årsriket - så var 20% en veldig liten del sammenlignet det landområdet på 80% som ble gitt til araberne. Likevel, Balfour-erklæringen fra 1917, var det første steg for Israels barn til å gjenvinne kontrollen over Det lovede land i 1948.

Jesaja-profetien danner fundamentet for alle andre endetidsprofetier og er selve nøkkelen som åpner døren for at alle andre av Bibelens profetier skal gå i oppfyllelse. Jesaja gir oss også innsikt i den neste stor profetien, den som handler om Jerusalem i året 1967. Mer om det i neste artikkel.

I daggryet blør himmelranda

 Du dro slepet av kappen din over himmelranda i daggryet. Himmelen var vasket rein - bare noen kruseduller av florlette skyer. Du var raus med rødfargen fra fargepaletten din.

Alt er dørgende stille. Dine kjærlighetsbølger ruller over meg. Som åndedrettet, inn og ut. Som vannet som slikker fjæresteinene. 

Skrevet kl.04.30, 9 april 2025

Bjørn Olav Hansen (c)

Hvordan forberede seg på vanskelige tider i Europa

 Filmen om Dietrich Bonhoeffer ble nok en vekker for meg med hensyn til den alvorlige tiden vi lever i. Apostelen Paulus skriver til sin medarbeider Timoteus følgende: "Du skal vite at i de siste dager skal det komme vanskelige tider." (2.Tim 3,1) Å forberede seg på de vanskelige tidene som ligger foran oss i Europa - og Norge - krever en åndelig beredskap, våkenhet for tiden vi lever i, og praktisk visdom.

1. Åndelig beredskap: Lev i lyset fra hans første komme! Anerkjenn betydningen av Jesu første komme, og lev i tråd med det ved at du utgjør en positiv innflytelse der hvor du bor. Vær åndelig kresen! Vær på vakt mot falsk lære og falske profetier. Gjør Bibelen til din veileder, bruk mye tid på å les den og bøy deg for dens autoritet. Aksepter usikkerheten! Ingen vet når Jesus kommer tilbake. Fokuser på å være åndelig rede.

2. Våkenhet for tiden vi lever i: Gjør deg kjent med de bibelske profetiene om tiden for Jesu gjenkomst og tidens tegn. Unngå spekulasjoner. Hold deg orientert og informert, men la ikke hjertet ditt bli grepet av frykt.

3. Praktisk visdom: Fokuser på å leve et hellig liv i gudsfrykt. Lev i lydighet, barmhjertighet og ydmykhet, slik det beskrives i Mika 6-8. Bygg meningsfulle relasjoner og ta vare på gode vennskap. De kan bli avgjørende for dager som ligger foran. Vær forberedt på å tjene både i og utenfor menigheten du tilhører.

To ting til slutt: Hold deg våken. Vær forberedt på det uventede. Og sist, men ikke minst, prioriter din personlige relasjon med Herren Jesus.

Fastebetraktninger - sanger ved festreisene, del 16

 Vi er kommet til den åttende valfartssalmen, og den eneste som er skrevet av kong Salomo. De innledende versene lyder slik: "Hvis Herren ikke bygger huset, arbeider bygningsmennene forgjeves. Hvis Herren ikke vokter byen, våker vaktmannen forgjeves. Forgjeves står dere tidlig opp og setter dere sent ned og spiser brødet dere har slitt for. Det samme gir han sine venner mens de sover." (Salme 127,1-2) 

Som bygningsmester visste kong Salomo om hva han snakket om. Han bygget jo det storslåtte tempelet i Jerusalem.

Hvor forferdelig er ikke ordet 'forgjeves'. Til tross for stor og iherdig innsats, menneskelig styrke, penger, strev, møye - har det vært spill av krefter. Det er til ingen nytte. Det er forgjeves.

Om ikke Herren bygger.

Om ikke Herren våker.

Om ikke Herren...

Samtidig er dette en velsignelse for den som ingen krefter har. Herren er nok! Vår menneskelige styrke kan bli vårt største problem og utfordring og ikke minst hindring, fordi den tar Guds plass. Apostelen Paulus skriver om dette i 1.Kor 1,26-29: "Se på dere selv, søsken, dere som ble kalt: Ikke mange vise etter menneskelige mål og ikke mange med makt eller av fornem slekt. Men det som i verdens øyne er dårskap, det utvalgte Gud for å gjøre de vise til skamme, og det som i verdens øyne er svakt, det utvalgte Gud for å gjøre det sterke til skamme. Ja, det som i verdens øyne står lavt, det som blir foraktet, det som ikke er noe, det utvalgte Gud for å gjøre til intet det som er noe, for at ingen mennesker skal ha noe å være stolt av overfor Gud." "For Guds dårskap er visere enn menneskene, og Guds svakhet er sterkere enn menneskene." (1.Kor 1,25)

Guds svakhet - hans styrke.

Kong David er inne på dette i Salme 20,8-9: "Noen stoler på vogner og noen på hester, vi stoler på navnet til Herren vår Gud. De synker i kne og faller, vi reiser oss og holder oss rake."

Den åttende valfartssalmen avsluttes med noen ord om hvilken velsignelse barn er: "Barn er en gave fra  Herren, livsfrukt er en lønn. Som piler i stridsmannens hånd er sønner en får i sin ungdom. Salig er den mann som fyller sitt kogger med dem. Han blir ikke til skamme når han taler mot fiender i porten."

fortsettes

Hvordan reagerte de første kristne på samtidens utfordringer

Hvordan gjorde det første århundrets kristne motstand mot et voldelig imperium?

1. Trofasthet mot Kristus som konge og ingen annen.

2. Kom sammen regelmessig for å dele et måltid.

3. Omsorg for de fremmede, enkene og de fattige.

4. Leve med glede og takknemlighet til tross for omstendighetene.

5. Gjengjeldte ondt med godt.

6. Praktiserte generøsitet mot de trengende og syke.

7. Viste godhet mot deres fiender.

8. Kompromisset ikke med avguder.

9. Valgte å leve et enkelt liv.

10. Ba daglig med utholdenhet.

- Addison Hodges Hart. Til norsk ved Bjørn Olav Hansen
 

Ser vi Kristus i vår neste?

 Natt til fredag hadde jeg en underlig drøm. Jeg drømte at jeg var i ferd med å krysse en gate da jeg ble stanset av en mann som tydelig var beruset. Han forsøkte å hindre meg i å gå videre. Plutselig får jeg det for meg at jeg skal velsigne ham, selv om situasjonen oppleves ganske truende. Jeg tegner korsets tegn i hans panne, og rett for øynene mine skjer forvandlingen! Mannen blir klinkende edru, et smil brer seg om munnen hans, han griper tak i meg og vi begynner å danse begge to.

I går kom jeg til å tenke på noen ord av hl.Silouan av Athos, her i min oversettelse:

"Vi lider fordi vi ikke har noen humanitet. Mennesket lærer ikke ydmykhet, og på grunn av deres stolthet kan de ikke motta Helligåndens nåde og derfor lider hele verden."

Ser vu Kristus i vår neste?

Fastebetraktninger - sanger ved festreisene, del 15

 "Da Herren vendte skjebnen for Sion, var det som en drøm for oss. Da fyltes vår munn med latter, vår tunge med jubel. Da sa de blant folkene: Stort er det som Herren har gjort mot dem. Ja, stort er det som Herren har gjort mot oss, og vi ble glade."

De fleste forbinder de innledende versene av Salme 126 med tilbakevendingen fra eksilet i Babylon under Esra og Nehemja, men det er også mulig at det beskriver et kortere eksil for David fra Jerusalem som fant sted under Absalon, slik det er beskrevet i 2.Sam 15-19.

Salmisten som skrev Salme 126 er i likhet med Salme 125, ukjent. 

Ordene legges i munnen til pilegrimer under oppstigningen til Jerusalem, eller til pilegrimer som allerede hadde ankommet byen. De er fulle av lengsler og håp og ender i en yrende glede! Dret kan se riktig mørkt ut, men alt, absolutt alt, endrer seg når Herren selv griper inn og vender ens skjebne. Når jeg leser disse ordene blir jeg minnet om engelens budskap over Betlehemsmarkene julenatt: "Se, jeg forkynner dere en stor glede. En glede for alt folket."

Når Herren griper inn kommer det alltid en stor lettelse, som når en byrde faller av, og vi fylles med glede og befriende latter. 

Det vitnesbyrdet vi avlegger da, til Herrens ære, kan bli en snakkis!

"Herre, vend vår skjebne som bekkene i Negev! De som sår med tårer, skal høste med jubel. Gråtende går de ut og bærer sitt såkorn, med jubel kommer de tilbake og bærer sine kornbånd."

Bekkefarene i Negev-ørkenen ligger tørre om sommeren, men blir fylt med vann i regntiden.

Tårene er en gave, de er i seg selv bønn. Isak Syreren, som levde på 600-tallet, skriver om de tårer som kommer når vi blir berørt av Den Hellige Ånd, her i min oversettelse: 

"Det indre menneske bære frukt gjennom tårer. Når du har nådd fram til tårenes land skal du alltid vite at din sjel har sluppet unna denne verdens fengsel, at den har satt foten på veien til den kommende verden og begynt å puste dens nye og herlige luft. Da begynner mennesket å gråte. For nå nærmer det seg det åndelige barnets fødsel. Nåden, som er alles mor, vil gi sjelen føde et guddommelig tegn, for at sjelen skal kunne se den kommende verdens lys."

fortsettes

Kjemp for alt hva du har kjært

 I min utfordrende helsesituasjon er det lett å resignere og gi opp. Men livet er verd å kjempe for, er det ikke? Corrie ten Boom sier det slik: "Gi deg ikke, gi deg over!"

En av mine åndelige veiledere, en rumensk-ortodoks munk, svarer på denne måten: "Kjemp av alle krefter, med inderlige bønner, kjemp med Gud selv, mot sykdom, som Jesus kjempet i Getsemane, der han svettet blod - når du har gjort det, skal du overgi deg til Guds vilje og i hans hender. Jesus gjorde dette vel vitende om at det som skulle skje med ham var Guds vilje. Likevel ba han om å få slippe, ikke bare en gang, men tre ganger. Derfor er mitt råd til deg: utøs ditt hjerte!"

Dette gode rådet har jeg valgt å følge. Derfor kjemper jeg, hver eneste dag. Apostelen Paulus skriver: "Strid troens gode strid."

Jeg fryder meg over det Gud gjør i Norge nå

 Jeg er heftig og begeistret - for å si det folkelig og mildt - over det Gud holder på med i Norge i dag. Særlig blant ungdomsgenerasjonen! Mange har bedt i mange år og vi får se bønnesvaret rett foran våre øyne. I siste nummer av magasinet Strek får vi en fantastisk oppsummering av det hele:

"Medlemstall svulmer. Bibelkvelder blir utsolgt. Nidarosdomen blir for liten...Tilstrømmingen merkes på bred front, fra Ungdom i Oppdrag via Misjonssambandet til katolske og ortodokse menigheter. En rekke kristne videregående skoler opplever rekord i antall søkere til kommende skoleår. Ved Lundeneset vgs, nord i Rogaland fylke, har det blitt ny søkerrekord to år på rad...Og under festivalen Impuls i Stavanger i januar fylte 3000 unge møtehallen i IMI-kirken til bristepunktet. Nå vil festivalledelsen doble kapasiteten for å sikre plass til innrykket av 13-18 åringer januar 2026...Trøkket har også vært kraftig rundt førjulsgudstjenesten i Nidarosdomen, arrangert av frivillige i den kristne ungdoms og idrettsorganisasjonen KRIK. Oppslutningen har vært jevnt solid de siste årene, med 1000 deltagere. Men sist desember var de 1300 sitteplassene i Nidarosdomen opptatt allerede 45 minutter før gudstjenesten kl.18.00. Mellom 50 og 100 unge måtte rusle hjem..."

Men det skjer mer. Bibelkveld i Oslo, en kveld i uken, hvor deltagerne er mellom 20-30 år er utsolgte, med rundt 600 deltagere. Konseptet har spredt seg til en rekke byer, og pågår i dag også i Hamar, Follo, Molde, Skien og online. I den ortodokse menigheten Hellige Hallvard pågår en ungdomsvekkelse. I dag har 70 personer Hellige Halvard som sin menighet, 20 flere enn ved utgangen av pandemien. Men det er mer! I Baptistkirken Elim i Tistedal, Halden er den 140 år gamle menigheten arnestedet for en ungdomsvekkelse. På 2 år har 25 ungdommer blitt frelst. Gutter som drev hærverk mot kirken er blitt insidere. 

Jeg anbefaler på det varmeste å skaffe deg siste nummer av magasinet STREK, nr.1 2025, for å få del i det gledelige som nå holder på skje i landet vårt. Dette er et stort takke emne. Jeg tenker på orden i Salme 110,3, som beskriver så godt det vi er vitne til: "Folket ditt møter villig fram den dagen du viser din kraft. Din ungdoms dugg kommer til deg i hellig prakt, fra morgenrødens fang."

Fastebetraktninger - sanger ved festreisene, del 14

 "Urettferdig kongestav skal ikke hvile over landet de rettferdige arver, for da kunne den rettferdige løfte hånden til urett." Når jeg leser det tredje verset i den sjette valfartssalmen går tankene mine til saligprisningene i Bergprekenen, og versene 5 og 6 i Matt 5: "Salige er de ydmyke, for de skal arve jorden. Salig er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten, for de skal mettes."

Salig er de som arbeider for rettferd blant folkene. Gud tåler ikke urett som begås mot menneskenes barn, og han har et særlig øye for samfunnets marginaliserte, de fremmede i landet, enker og foreldreløse: "For Herren deres Gud er Gud over alle guder og Herre over alle herrer, den store, mektige og skremmende Gud som ikke gjør forskjell og ikke lar seg bestikke. Han gjør rett mot farløse og enker og elsker innflytterne i landet, så han gir dem mat og klær. Dere skal elske innflytterne, for dere var selv innflyttere i Egypt." (5.Mos 10,17-19) 

Det er de ydmyke som skal arve landet. Enkelte oversetter det med 'de saktmodige'. De saktmodige er de som ikke setter seg over andre, men har en tjenende holdning. De har ikke en egen agenda, men henter sin styrke fra Gud. Saktmodige mennesker misunner ikke andre. De er fornøyd med det de har og utviser tålmodighet.

Så avsluttes Salme 125 med disse ordene: "Herre, gjør godt mot de gode, mot dem som har et oppriktig hjerte. Men Herren sender fra seg dem som går krokveier, og dem som gjør urett. Fred over Israel!"

Herren velsigner ikke lurendreierier og falskhet. Herrens vei går rett framover, det finnes ingen snarveier - eller krokveier. På Herrens vei varer ærlighet og sannferdighet lengst. Den fred som lyses over Israel, handler ikke bare om fravær av krig, men om Herrens velbehag over land og folk.

fortsettes