En ny sesong i livet ditt

 Drøm natt til søndag 16.februar 2025: Jeg bodde på et hotell. Mens jeg var ute en dag og kom tilbake, hadde noen andre flyttet inn på rommet mitt. Jeg måtte rydde og flytte ut. Andre skulle ta over rommet. Jeg beveget meg inn i noe nytt og ukjent.

"Alt har sin tid", leser vi i Forkynneren 3,1, og det er Gud som "fastsetter høytider og dager og år." (1.Mos 1,14) I engelske bibeloversettelser brukes ordet 'seasons' - sesonger eller årstider. I Salme 74, 16-17 leser vi: "Deg tilhører dagen, og din er natten. Du har skapt himmellysene og solen. Du fastsatte alle jordens grenser. Sommer og vinter - du har dannet dem."

Selv om sesongene eller årstidene skifter forblir din kjærlighet.

Årstidene er forskjellige. Vi sår ikke om vinteren eller høster om våren! Det er forskjellige faser i livene våre. Å gjøre noe i en feil sesong skaper frustrasjon.

Å forstå tider og sesonger i livet ditt handler ikke bare om tålmodighet, men om å skjelne.

Det er en tid for hvile, slippe taket. Gud handler også i uproduktive faser av livene våre. Gud gjør mer bak ryggen din enn foran øynene dine. Disse fasene er uproduktive i våre øyne, men ikke i Guds. Å bli satt til side, handler om å bli forfremmet! 

"Gud gjør sin djupeste gjerning i oss i våre mørkeste dager." A.W.Tozer

En overgang fra en tid til en annen krever overgivelse. Hensikten med de ulike sesongene vi opplever er å få djupe røtter.

Spør deg selv: Hva lærer jeg i den skjulte sesongen av livet mitt? Svar: "Dere er jo døde, og deres liv er skjult med Kristus i Gud. Når Kristus, VÅRT LIV, åpenbares, da skal også dere åpenbares med ham i herlighet..." (Kol 3,3-4)

Alle sesonger krever hvile og restaurering! Jesus hvilte! Han trakk seg tilbake til øde steder. Til sjøen. Til fjellet. Til ødemarken. 

En overgangsperiode er en tid for læring og vekst og modning. Gjør ikke motstand. Slipp taket!

Vær oppmerksom i den sesongen du befinner deg i. Ta deg tid til å reflektere, skrive ned - hva kan du lære? Hvilke muligheter åpner seg nå som ikke var der i forrige sesong? Hvilke dører stenges? Hvilke nye relasjoner og vennskap gis deg? Hva må endres, tilpasses? Hva gjør du med rastløsheten din?

Forsøk å gi slipp på den forrige sesongen! Det er ikke sikkert du kan ta med deg ting fra den. Du beholder jo ikke vinterklærne på om sommeren. Det skulle ta seg ut! Votter, skjerf og dunjakke i 25 varmegrader. Guds plan og hensikt med deg er alltid fullkommen.

Åpenbaringen av tiden vi lever i nå

 Det ville være vanskelig å overdrive viktigheten av et "nåværende ord" fra Herren. Mange går i en viss grad av forståelse som involverer Skriften, men svært få får tilgang til "kjøtt i rett tid" med ny åpenbaring som er unik for tiden.

Issakars sønner "hadde forståelse for tidene, til hva Israel burde gjøre." Slik er det i dag også! Hva er tidens budskap og Guds røst for dette svært spesifikke øyeblikket i menneskets historie forutsagt av gamle profeter? På en måte som gir tilgang til "daglig manna" som er nødvendig for reisen. Derfra kan vi også fatte den "skjulte manna" som er lovet dem som lever et overvinnende liv.

Åpenbaringen er avsløringen av Jesus som overhode for Hans kropp og dens innflytelse på jorden. Vi setter helt enkelt vårt fokus på Herren og forstår derved den nødvendige sannheten for å lukke Kirkens tidsalder og møte overgangen til Rikets tidsalder – lukkingen av en tidslinje og introduksjonen til en annen. Vi lever nå i en slik periode.

Vi kan ikke lenger se til fortiden til det som allerede er kjent, men i stedet se mot himmelen og søke veien til Guds endelighet. (Omega) Apostelen Paulus sa: «Brødre, jeg ser ikke på meg selv å ha grepet det ennå; men én ting gjør jeg: glemmer det som ligger bak og strekker meg frem til det som ligger foran,» – Filipperne 3:13

Vi er kalt til å "komme opp hit" så Han kan vise oss hva som vil skje heretter. (Åpenbaringen 4:1)

- Paul Keith Davis. Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen

En gang for alle

 Da jeg gikk til sengs i går kveld, var jeg overveldet nok en gang av det faktum at Kristi verk er fullført, fullendt, en gang for alle. Det er ikke noe å legge til. Det skal ikke gjentas, verken i denne tiden eller i evigheten. Det er et stort takkeemne! Og det er sannelig noe å forundre seg over. 

Hebreerbrevets forfatter understreker dette med all tydelighet når han skriver: "Ikke med blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod gikk han inn i helligdommen en gang for alle og kjøpte oss fri for evig..." (Hebr 9,11)

John M. Perkins' visdom

«Midt i all smerten, undertrykkelsen og mangelen på mening i livet, må Kirken forkynne svaret som er gitt oss så tydelig i Skriften. Det er enkelt. Vi må være kjærlige som Jesus i denne splittede verden.»

«Gudlig lederskap handler ikke om å oppnå anerkjennelse eller ære; det handler om å tjene andre."

"Du må være litt av en drømmer for å forestille deg en verden der kjærlighet trumfer hat - men jeg tror ikke det er så ille å være en drømmer."

"Det er ingen forsoning før du anerkjenner den andres verdighet, før du ser deres syn - du må gå inn i folkets smerte. Du må føle deres behov.»

"Vi lever ut vårt kall til fulle når vi er et trossamfunn med armene svøpt om et smertefellesskap."

«Forskjellen mellom flytting og gentrifisering er motiv, enkelt og greit. Når vi bestemmer oss for å flytte inn i en bydel, bør vi alltid stille oss selv spørsmålet: Er dette bra for mine nye naboer? Å flytte inn i bydeler av bare egoistiske grunner uten hensyn til hvordan det vil påvirke innbyggerne i samfunnet, vil sannsynligvis til slutt gjøre skade på naboene dine.»

Gjennom hele Skriften leser vi om Guds omsorg for mennesker som er sårbare eller lider - de fattige, enkene og foreldreløse, utlendingene i landet, og så videre. Alle kristne burde føle en følelse av å kalle dit det er smerte i samfunnet vårt.»

«Hvis kirken tok på seg ansvaret for å ta vare på de fattige, å leve inkarnasjonelt, å delta i den ubeskrivelige gaven det er å gi, ville vår verden sett mye annerledes ut enn den gjør i dag. Rettferdighet er et forvaltningsspørsmål, omsorg for de fattige er et forvaltningsspørsmål, å elske vår neste slik vi elsker oss selv er et forvaltningsspørsmål. Vi har ressursene, men prioriteringene våre er ikke der ennå.»

«Rasisme slik vi kjenner det nå – spesielt for kristne – burde aldri ha vært det. Det er det evangeliet var designet for å gjøre. Det er opplevelsen vi får i pinsen og i den tidlige kirken.»

«Den kanskje sterkeste anklagen mot oss som kirke er at vi har slått oss til ro med en amerikanisert versjon av kirken som speiler hva kulturen sier, og det er ingen kollektiv følelse av tap, ingen følelse av anger. Vi har syndet dypt ... Selve ideen med evangeliet er at vi skulle være ett. Verden ville vite at vi er kristne på grunn av vår enhet og på grunn av vår kjærlighet."

-John M. Perkins, pastor, borgerrettighetsaktivist, bibellærer og filosof, født 1930/ norsk oversettelse Bjørn Olav Hansen

Guds djupe kjærlighet

 «Guds kjærlighet er en ubetinget kjærlighet, og bare den kjærligheten kan styrke oss til å leve sammen uten vold. Når vi vet at Gud elsker oss djupt og alltid vil fortsette å elske oss, hvem vi enn er og hva vi enn gjør, blir det mulig å ikke forvente mer av våre medmennesker og kvinner enn de er i stand til å gi, å tilgi dem sjenerøst når de har fornærmet oss, og alltid å svare på deres fiendtlighet med kjærlighet. Ved å gjøre det synliggjør vi en ny måte å være menneske på og en ny måte å svare på våre verdensproblemer."

~ Henri Nouwen/oversatt til borsk av Bjørn Olav Hansen

Det største profetiske tegnet i moderne tid

 Vi lever i spennende tider, hvor Guds profetiske ord går bokstavelig talt i oppfyllelse. Det største profetiske tegnet i moderne tid, er gjenopprettelsen av staten Israel. De siste dagene har jeg brukt mye tid på å granske det profetiske ordet i Bibelen og jeg har kjent Guds nærvær og hans velbehag på en forunderlig måte.

I den sammenheng har jeg også lest Israels moderne historie, og funnet fram igjen uavhengighetserklæringen fra 1948. Det er mange gode grunner for å minne om den i en tid som vår. I asken av Holocaust reiste Gud opp et jødisk hjemland, og oppfylte profetien om de tørre ben i dalen, som står gjengitt hos profeten Esekiel 37. Ta gjerne fram Bibelen din og les den.

Her er uavhengighetserklæringen, oversatt til norsk av pinsevennen Oddvar Nilsen: 

"I Israels land ble det jødiske folket til. I dette landet ble deres åndelige, religiøse og nasjonale karakter dannet. Her bodde de i suveren uavhengighet. Her skapte de en nasjonal kultur som fikk universal betydning og som ga verden den evige bøkenes bok.

Selv om jødefolket har vært drevet ut av landet Israel, er de forblitt trofaste mot det i alle lan der de har vært atspredt. De har aldri sluttet å be og håpe på en tilbakevending og en gjenopprettelse av deres nasjonale frihet. Drevet av denne historiske tilknytningen har jødene gjennom alle århundrer kjempet for å vende tilbake til deres fedres land og gjenopprette deres stat. 

I de siste årtiene har de vendt tilbake. De har gjenerobret ørkenen, gjenoppvekket språket, bygd byer og landsbyer. Idet vi påberoper oss jødefolkets naturlige og historiske rett og resolusjonen som er vedtatt av De forente nasjoners generalforsamling, proklamerer vi herved opprettelsen av den jødiske stat i Palestina, og den skal kalles Israel. 

Vi tilbyr fred og vennskap med alle nabostater og folk. Vi appellerer til jøder over hele verden til å stå med oss i den største kampen for oppfyllelsen av generasjoners drøm: Israels forløsning! I tillit til Den Allmektige undertegner vi hermed denne erklæringen i byen Tel Aviv på den femte dage i Iyar 5708, den 14.mai 1948."

Salig er veverne

 Salige er de vevere som søker Åndens skjønnhet, de skal bli lette som sommerfugler.

Salige er de vevere som følger sin innerste lengsel, de vever sine egne vinger.

Salige er de vevere som følger sin innerste lengsel, de vever vinger for mange.

Salige er nådens mennesker, de lyser i mørket. 

Salige er det udelte hjertets helgener, de skal se Gud.

- Martin Lönnebo i boken: Veven. Den store treningsboken for sjelen. Verbum 2003, side 5

Hellighet og menneskelighet

 De helligste bønnene blir ytret i skyggene av uklarhet, hvisket for bare vinden å høre. Jesus lærer oss å faste diskret, og dyrke et kjærlig ønske om den ukjente Gud i de skjulte fordjupningene i vår kropp og sjel.

- Justin Coutts/oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen

Når bønnen er innhyllet i åndelig tåke

 Noe jeg hørte nylig...når vi ser ut til å være innhyllet i åndelig tåke, og himmelen er skjult for syne, og bønn føles tom for kraft, i virkeligheten flyter disse bønnene – en gang uttalt, en gang sukket, en gang stønnet – som det var, og uunngåelig tar veien til himmelen. Det er fordi "bønn er lettere enn luft", for den er gjennomsyret av ånd, og kan ikke annet enn å fly oppover. Dette er troens bønn.

- Thomas Ridenour/oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen

Skytsengler

 Da Gud skapte de himmelske hærskarene … slo han fast at englene må være i et uavbrutt forhold til menneskeheten. Blant disse englene er skytsenglene de mest snille og kjærlige fordi de begynner sitt oppdrag i verden ved å ta vare på barn. De er søte som barn; de er milde som barn; og de er sårbare og sjenerte, akkurat som barn.

Hver person, god eller dårlig, har en skytsengel. Når en baby er født, sender Gud en skytsengel for å lære ham og forsvare ham mot all fare, mot fristelser, mot dårlig påvirkning. Når du er klar til å begå en synd, hvisker en indre stemme i dine hører: «Ikke gjør dette!» Når en fare truer deg, hindrer den samme englestemmen deg: "Ikke gå dit!" eller: «Unngå denne personen, eller denne gruppen, eller denne intensjonen!» Hvis du bevarer i det minste en liten del av din barnelignende renhet, en liten del av din uskyld, vil du alltid høre stemmen til engelen din, som leder deg gjennom omskiftelsene i dette livet til et bedre sted i det kristne samfunn, til et bedre fellesskap av mennesker. Du vil føle Guds beskyttelse og din sjel vil være fri fra frykt, usikkerhet og tvil; og du vil ha mot til å møte urettferdighet, til å elske din neste og din fiende. Du vil vandre i Guds lys.

Din skytsengel vil hjelpe deg i dine siste dager; han vil ta din sjel og forsvare seg mot angrepene fra demonene som vil kreve din sjel på grunn av syndene du har begått i løpet av livet ditt. Din engel vil da forkynne at så lenge du ikke er dømt, tilhører du fortsatt Gud. Han vil ta deg med på en tredagers reise for å besøke alle stedene på jorden du har bodd – enten det er kort eller lang tid – og han vil minne deg på alle de gode eller dårlige gjerningene du har begått. Han vil si til deg: "Her ba du; her hjalp du en syk person; der nektet du å hjelpe noen," og du vil dermed ha i tankene alle de dårlige og gode gjerningene i livet ditt.

Veiledet av engelen vil du besøke lykkens rike okkupert av de gode sjelene og det ulykkelige riket til de onde - for å forstå at Gud er rettferdig, men at han også er god og barmhjertig. du vil oppdage på denne reisen om du har gitt bort "en scallio0n" til en tigger, og dermed vil din skytsengel trygle for deg foran den øverste dommeren.

Og hvis dommen faller mot deg på grunn av dine mange synder, glem ikke at din skytsengel ikke vil forlate deg selv om du er i «tjæredammen». Han vil opprettholde et håp om din frelse inntil den siste dommen, da Guds barmhjertighet kan falle over deg og du kan bli kalt til vår Faders rike gjennom bønner fra din skytsengel, amen.

Fader George Calciu, ortodoks prest. Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen

Et profetisk budskap fra 1983

 Jeg savner Emanuel Minos. Vi hadde trengt hans profetiske røst i dag. Jeg glemmer ikke 28.november i 1999. Da hadde May Sissel og jeg gleden av å ha Aase og Emanuel Minos, Ole B. Jarlvang og hans kone Marit som middagsgjester. Hvilken ære å få lytte til disse Herrens vitner, og få snakke om det som lå oss på hjertet om den alvorlige tiden vi lever i. Noen år tidligere hadde Emanuel Minos kommet meg til hjelp i forbindelse med en krise jeg gikk gjennom som forkynner. Da fikk May Sissel og jeg komme hjem til Aase og Emanuel, og lettet våre hjerter og fikk åndelig veiledning som fikk avgjørende betydning for at jeg fortsatte som forkynner.

Jeg har blitt minnet om Emanuel Minos den siste tiden, og spesielt noe han kunne fortelle om noe som skjedde i Sundsvall i Sverige midtsommer 1983.

Da forteller Minos at misjonær Kari Larsson kom fram og ba om ordet. Hun sa: "Før Minos taler i kveld, la meg få to minutter. Jeg har aldri før i mitt liv hatt noen åpenbarelse av denne art. Men nå for en kort tid siden taler Gud til meg, om at Sverige befinner seg i en skjebnetid, og at det bare er kort tid igjen. Og jeg sier dere: gjør dere rede!"

Hun hadde ikke før satt seg, før det reiser seg opp en mann nede i salen. Han hadde vært eldste i en pinsemenighet, og var nå blitt 92 år gammel. "Han kom fram, drevet av Den Hellige Ånd," kunne Emanuel Minos fortelle. Så sa mannen: "Jeg har aldri hatt noen åpenbaring av denne art før i mitt liv. Ikke bare Sverige, men Finland og Norge, opplever nå en skjebnetid! Vi kommer til å oppleve en avspenningstid i verden som vi ikke har opplevd maken til, og i denne avspenningstiden kommer likegyldigheten og den åndelige søvnen til å gripe Guds folk på en måte som vi aldri tidligere har hatt det. Men midt i denne avspenningen, når vi sier fred og ingen fare, kommer ulykken ned over oss!" Så sa den gamle mannen: "Nå er tiden der for å søke Herren!"

Dette budskapet er mer aktuelt i dag enn det var da det ble gitt for 42 år siden.

Bitterhet

 Hvordan gjenkjenner og håndterer vi bitterhet? Denne morgenen leser jeg 2. Mosebok 15 som inkluderer Guds folk på en reise gjennom Rødehavet, som er et øyeblikk med stor seier, veldig raskt fulgt innen tre dager etter at de nådde et sted med bitterhet. Det er ikke lang vei mellom feiring og kritikk.

Ledere, som Moses, leder så godt de kan, og det kan innebære å ta folk gjennom en villmarksopplevelse. Til tross for høydene i Rødehavets mirakel, vender folket raskt tilbake til å knurre på grunn av mangel på vann.

«Da de kom til Mara, kunne de ikke drikke vannet fordi det var bittert. Det er derfor stedet heter Marah.» 2. Mosebok 15:23

Ordet Marah betyr bitter. Vannet reflekterte folks holdning. De fleste ledere befinner seg i denne berg-og-dal-banen, det ene øyeblikket er det feiring med tamburiner og dans (2. Mosebok 16:20) og det neste er det knurring, og kritikk vanligvis etterfulgt av trusler. Alle disse følelsesmessige høydepunktene og nedturene er omstendelige og umiddelbare. Moses må fokusere på å følge Åndens ledelse og holde blikket på deres endelige destinasjon. Likevel kan du fornemme frustrasjonen og usikkerheten hans.

Hva gjør Moses? Gud ber ham ved åpenbaring om å kaste en kjepp i vannet! Hva kan du gjøre hvis du var i denne situasjonen? Jeg mener "kaste en pinne i vannet?" Du vil sikkert ha noe mer teatralsk, tross alt har du nettopp delt Rødehavet. Kunne ikke Moses ha brukt sin maktstav til å røre i vannet? Nei, en pinne.

«Da ropte Moses til Herren, og Herren viste ham et stykke tre. Han kastet det i vannet, og vannet ble egnet til å drikke.» 2. Mosebok 16:25

I andre oversettelser står det, "vannet ble gjort søtt." Resten av verset sier at på dette tidspunktet satte Gud «en regel, og der prøvde han dem». Ordet test brukt her er interessant, det er det hebraiske ordet nāsâ som betyr å bevise ved lukt. Bitterhet har en distinkt lukt, og det samme gjør sødme. Vi kan ganske enkelt skjelne forskjellen, og Gud setter på plass en regel, en livsstil for å hjelpe dem.

Jeg har lurt på gjennom årene "hvorfor en pinne?" Noen oversettelser bruker ordet tre. Var dette en forvarsel om korset, treet som Kristus hang på, fjernet vår bitterhet og erstattet den med frelsens sødme. Kanskje jeg overstrekker meg, men Bibelen er full av slike skjulte referanser. Plasserer vi korset midt i bitterheten vår og ser på hvordan Gud forvandler vannet?

Herre, åpne øynene våre for å se!

- Scott Brennan, Lindisfarne. Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen

Den rette tid er nå

 I natt drømte jeg om såkorn. Såkorn til ulike vekster. Jeg skulle kjøpe dem i en butikk, men det var så få av dem. Utvalget var ikke så stort. Jeg kjente på en fortvilelse. Da sier en stemme: 'Det er feil årstid. Det er ikke såkorn nå. Det gjelder å være klar over hvilken årstid det er i livet ditt.' 

Dette minner meg om noe jeg leste i Philokalia - de gamle fedrenes lære om den indre bønnen,  her om dagen: Ikke vær bekymret hvis du ikke umiddelbart mottar fra Gud det du ber om. Han ønsker å gi deg noe bedre - å få deg til å holde ut i bønn. For hva er bedre enn å nyte Guds kjærlighet og være i fellesskap med ham?

Om dette har også Corrrie ten Boom sagt noe klokt, her i min oversettelse: "Dette er hva fortiden er til for: enhver erfaring Gud gir oss, enhver person han sender i vår vei handler om den perfekte forberedelse for fremtiden som bare han kjenner." 

Tro mot Skriften

 Mange oppsøker bibellærere som sier det de vil høre, ikke det de trenger å høre. Ønsket om å bli likt og akseptert har fått noen lærere til å lage utvannede representasjoner av Guds sannhet. Det er en populær måte å lede på fordi det kan trekke en mengde men ikke oppfylle kravene til bibelsk ledelse.

Mot slutten av sitt liv, nær tidspunktet for sin død, skrev Paulus sitt siste brev, 2. Timoteus. Han hadde avsluttende tanker å formidle til Timoteus som ville være viktige hvis Timoteus fortsatte å følge Paulus’ eksempel.

Paulus skrev: «Du må være tro mot det du har blitt lært. Du vet at det er sannhet, for du vet at du kan stole på dem som lærte deg» (2. Timoteus 3:14). Timoteus, som alle lærere, kunne bli fristet til å vandre bort fra innholdet og sannheten i Skriften som underviser om menneskers meninger og tolkninger, men ikke Guds sannhet.

Paulus minnet Timoteus om sin personlige historie: "Du har blitt undervist i de hellige skrifter fra barndommen av, og de har gitt deg visdom til å motta frelsen som kommer ved å stole på Kristus Jesus" (vers 15). Uten Skriftens visdom ville Timoteus bli fristet til å drive bort fra sannhetens forkynnelse og lære det som er populært, men ikke den fullstendige sannheten.

Paulus minnet Timoteus om grunnen og hensikten med hvorfor han skulle forbli tro mot Guds ord: «Hele Skriften er inspirert av Gud og er nyttig for å lære oss hva som er sant og for å få oss til å innse hva som er galt i våre liv. Den retter oss når vi tar feil og lærer oss å gjøre det som er rett» (vers 16). Når Skriften blir forkynt som Guds sannhet, vil den minne oss om hvor vi har kommet på avveie, spesielt når det som blir undervist kan høres hardt og korrigerende ut for ører som ikke er opplært til å høre og stole på sannheten.

Da Paulus kom til slutten av sin undervisning om å forbli tro mot Guds ord, ga han Timoteus grunnen til at dette er så viktig: "Gud bruker det til å forberede og utruste sitt folk til å gjøre all god gjerning" (vers 17). Å være fullt utstyrt for disse gode gjerningene er å være en person som har omfavnet Skriftens sannhet.

Paulus fortalte Timoteus hva det vil kreve av ham å holde seg til ordet i sin tjeneste: «Forkynn Guds ord. Vær forberedt, enten tiden er gunstig eller ikke. Korriger tålmodig, irettesett og oppmuntrer ditt folk med god lære» (2. Timoteus 4:2).

På slutten av sin undervisning ga Paulus en siste advarsel til Timoteus: «For en tid kommer da folk ikke lenger vil lytte til sunn og sunn lære. De vil følge sine egne ønsker og vil se etter lærere som vil fortelle dem hva de kløende ørene vil høre. De vil forkaste sannheten og jage etter myter» (vers 3-4).

Vi trenger ikke å følge villfarelsens vei hvis vi forblir tro mot Guds ord og søker lærere som vil gjøre det samme. Disse lærerne vil snakke sannheten i kjærlighet selv om den sannheten er ubehagelig og konfrontere oss der vår tro har tatt en feil vending. Det er beviset på sunn og sunn undervisning.

- Garris Elkins. Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen

Gode nyheter midt i lidelsene

 Midt i krigens redsler, fortvilelse og nød finner mennesker i Ukraina Kristus! Som i baptistmenigheten til Paul Dudka (bildet) i Vizhnitsa, Chernivetsk'Ka Oblast. Dette er fra dagens gudstjeneste. Her følger hans siste rapport, her i min oversettelse: 

"Venner, litt skarpe, men trøstende nyheter. Tenk deg stresset jeg har vært gjennom de siste tre årene som pastor. Statistisk sett har 46 % av kirken forlatt landet, på flukt fra krigen. Jeg mistet nesten motet. Kjerneteamet, ungdommene, tenåringene og predikantene jeg hadde trent – ​​alle dro. Jeg lurte på hva jeg skulle gjøre videre.

Men i dag har ikke Gud forlatt oss. Hvis du spør meg hvordan dette skjedde, har jeg ikke noe svar. Det er rett og slett Guds nåde i arbeid. I dag er bedehuset overfylt. Morgengudstjenesten vi hadde i dag var stappfull. Den Hellige Ånd beveger seg. Nye mennesker kommer til Kristus. Nye folk blir med. Og Gud fortsetter sitt arbeid. Det er hans utrolige verk. Det er rett og slett et mirakel. Jeg er i ærefrykt for ham."

Sverdet på alteret - et profetisk budskap

Jeg ser en skriftrull rulles ut og et sverd som ligger på alteret. Herren åpner for livets ord som han har lagt i deg. Du er hans kriger. Han har plassert krigføring inni deg. Du bærer et stort sverd, som er Hans ord. Du er en tilbeder og en forbeder. Han smir deg i ilden for å foredle og rense deg. Fienden kjemper for din tilbedelse. Legg deg på Den Høyestes alter. Bønn og forbønn er der du forbereder deg til kamp. Du er unik og annerledes, og Herren har stor glede av det. Han ønsker at du skal nyte hans selskap. Han lengter etter din oppmerksomhet. Hunger etter skriftrullen. Be Herren om å øke ditt ønske om Hans Ord. Når du leser Guds ord, vil Herren åpne for deg større dimensjoner av åpenbaring. Mens du drømmer og ser ting i ånden, be Herren om å pakke dem ut for deg. Be om visdom og forståelse. Når du går ut, vil Herren lede din neste. Han har deg i hendene. Han vokter, holder og veileder deg. Herren setter deg i brann for sine hensikter og for sin ære.

«Derfor oppfordrer jeg dere, brødre, ved Guds barmhjertighet, til å presentere deres kropper som et levende og hellig offer, som er velbehagelig for Gud, og som er deres åndelige tilbedelsestjeneste. Og bli ikke lik denne verden, men bli forvandlet ved å fornye ditt sinn, så du kan prøve hva Guds vilje er, det som er godt og velbehagelig og fullkomment.» Romerne 12:1-2

"For Guds ord er levende og virksomt og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger igjennom helt til det kløver både sjel og ånd, ledd og marg, og er dommer over hjertets tanker og motiver."

Hebreerne 4:12

Amy Rylander (tekst og bilde). Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen

 

Vær fokusert!!

 Det har blitt hipt i noen kretser å slite med Guds ord, Kirken og trosspørsmål. Disse kampene er ikke kamper med Guds ord, voldelige mennesker i kirken eller trosspørsmål som krever at vi tar et standpunkt for å opprettholde sannheten. De har blitt en måte å unnslippe en overgrepssituasjon uten å vurdere sluttproduktet av å vandre bort.

Disse kampene er en del av et trosliv. Det som savnes er at Gud kan bruke selve kampene vi opplever til å utdype troen vår, ikke ødelegge den.

Alle av oss har en tendens til å bevege oss bort fra kampene. Det er en menneskelig standard. Herren vil at vi skal forbli engasjerte og ikke gå glipp av muligheten disse kampene gir. Vi kan gå glipp av disse mulighetene når vi lar tåpelige valg bestemme hvordan vi reagerer på overgrep uten først å spørre Herren.

Paulus skrev til Timoteus: «Noen mennesker har vandret bort fra troen ved å følge slik dårskap» (1. Timoteus 6:21). Når evigheten nærmer seg og livet vårt glipper bort, vil ikke dårskap gi oss fred og trygghet. Bare Guds sannhet kan få oss til å føle oss trygge, noe en tåpelig forlatelse av sannheten ikke kan oppnå.

Det er en overflod av dårskap som finner sted i Kirken. Løgn blir erklært som utviklede tolkninger av sannhet. Guds skapte orden blir utfordret av grove manifestasjoner av menneskelig vilje. Tro er begrenset til å tro bare det vi kan se og kontrollere.

Paulus’ ord om å «følge slik dårskap» definerer det å avvike fra sannheten som får oss til å gå glipp av målet. Alt kan fjernes fra oss, til og med vår nåværende forståelse av Gud og hans rike, men Jesus vil forbli. Hvis vi på den strippe måten blir stående alene med Jesus, er det et vakkert sted å begynne en reise for å rekonstruere troen vår. Fra det stedet vil Herren være trofast for å hjelpe oss å omdefinere og gjenoppbygge vår tro.

- Garris Elkins/Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen

Han leder meg til stille vann

Jeg befinner meg selv i Salme 23 denne morgenen.

"Han får meg til å legge meg ned i grønne beitemarker, han fører meg til stille vann, han forfrisker min sjel." Salme 23:2-3

Jeg hadde ikke skjønt hvor fokuserte ordene er i denne salmen. Det er en spesifikk bruk av hyrdebegreper. Ordene for "ligge" brukes om et dyr som strekker seg ut med alle fire bena foldet under. Det er en holdning for å stoppe og hvile.

Et annet eksempel er ordene "han leder meg" som er ett ord på hebraisk, nāhal som betyr "å lede til en vanningsstasjon." Dette er et bilde av hyrden som sørger for at sauene er godt vannet i stedet for dehydrert.

Vi ledes til "stille vann" som er et sted for hvile og stillhet midt i bevegelse og aktivitet. Resultatet av dette hvilestedet er en forfrisket sjel. Det er en følelse av å vende tilbake til oss selv, gjenoppdage hvem vi er. Dette skjer når vi blir ledet, det er en handling å følge gjeteren, først til grønne beitemarker i stedet for tørket gress, så til et sted å drikke dypt fra vannet, det er en brønn.

Vi kan spørre "hvordan oppdager jeg dette stedet for hvile og forfriskning?" Vi trenger å bli ledet og følge, være i stand til å gi bud til hyrdens veiledning og veiledning. Dette høres lett nok ut, men for de fleste av oss krever det en beslutning om å lytte til stemmen hans i stedet for de mange andre som griper oppmerksomheten vår.

"Herren er min hyrde, jeg skal ikke mangle noe." Salme 23:1

Scott Brennan, Lindisfarne. Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen

Skjelne - et profetisk perspektiv

 Noen ganger er det hensiktsmessig å ha en profetisk respons på en pastoral situasjon. Denne morgenen leser jeg Matteus 17. Den inneholder historien om en far som roper til Jesus om å helbrede sønnen sin som har anfall og lider mye. Faren hadde tidligere brakt gutten til Jesu disipler, men ifølge Matteus 17:16 "kunne de ikke helbrede ham."

Hvordan reagerer Jesus? Opptrer han vennlig og omsorgsfull som en hyrde overfor et skadet lam, eller reagerer han annerledes?

«Dere vantro og perverse slekt,» svarte Jesus, «hvor lenge skal jeg være hos dere? Hvor lenge skal jeg tåle deg? Ta med gutten hit til meg." Matteus 17:17

Dette er et profetisk svar på en pastoral situasjon. Jesus driver ut en demon og gutten blir helbredet, men ikke før han irettesetter de rundt ham. Disiplene kommer til Jesus og spør: "Hvorfor kunne vi ikke få det samme resultatet som deg?" Jesus sier til dem «fordi dere har så liten tro». Dette er en direkte adresse til et rotproblem. Det er en profetisk innsikt å låse opp en barriere.

Dette reiste et spørsmål for meg. Har vi glemt hvordan vi skal reagere profetisk? Tror vi at den pastorale responsen er den prioriterte eller riktige tilnærmingen over alle andre? Det interesserer meg at disiplene ikke ble fornærmet, de gikk faktisk tilbake til Jesus for instruksjon. Jeg er sikker på at faren var fornøyd med sluttresultatet.

Ordet "pervers" i Matteus 17:17 er verdt å se på. I NT gresk er det diastrephō som betyr "å vike av fra den rette vei, forvrenge og forderve." Dette ordet blir brukt om trollmannen Elymas i Apostlenes gjerninger 13:8 som «forsøkte å vende prokonsulen fra troen». Paulus’ svar på Elimas i Apostlenes gjerninger 13 er også profetisk.

«fylt med Den Hellige Ånd, (Paul) så rett på Elymas og sa: «Du er et barn av djevelen og en fiende av alt som er rett! Du er full av all slags bedrag og lureri. Vil du aldri slutte å forvride Herrens rette veier?» Apostlenes gjerninger 13:9 og 10

I denne pastorale situasjonen ble prokonsulen overrasket, og øynene hans ble åpnet for en annen virkelighet. En profetisk respons var nødvendig for å avdekke skjulte agendaer. I begge historiene hørtes Jesus og Paulus harde ut, men de ble begge ledet av Ånden, og i begge situasjoner var det den rette responsen som skapte det riktige resultatet.

Herre hjelpe oss å forstå forskjellen og å bli ledet av Ånden og skjelne tid og sted for en profetisk respons.

- Scott Brennan, Lindisfarne/oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen

Jesus ber - men er også bønnesvaret

"Han ber, men han svarer også på bønner. Han gråter, men tørker også bort tårer. Han spør hvor Lasarus er lagt, for han er er også et menneske; men han vekker ham til live, for han er Gud. Han selges billig, for tretti sølvpenger, men han forløser verden, til stor pris, med sitt eget blod .Han dør, men han vekker til live, og ved sin egen død ødelegger han døden, men han reiser seg igjen, han stiger ned i helvete, men redder sjelene som er fengslet der."

- Gregorios av Nazians. Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen

 

Tyrkia, Israel, kurderne og krigen: et profetisk syn

 Et nett kastet over Tyrkia

I synet jeg mottok 10. desember i fjor så jeg at president Erdogan i Tyrkia brukte et dekke av mørke. Dette dekket var veldig mørkt uten stjerner, bare veldig mørkt.

Erdogan brukte dette mørket til å få troppene hans og deres allierte til å kaste et nett over kurderne i Nordøst-Syria og Irak for å ta de til fange.

Plutselig kom et stort søkelys opp. Det var som de søkelysene på en fengselsgård når man prøvde å rømme fra fengselet. Søkelyset skinner på dette stedet, og sirener begynner å høres.

Så så jeg at det tyrkiske militæret og deres allierte som nettopp hadde kastet nettet for å prøve å fengsle kurderne ble overrasket, og Herrens vind kom opp og blåste nettet tilbake over det tyrkiske militæret på alle deres allierte. De ble kastet ut i forvirring og begynte å klore vilt og forsøkte å rømme.

Så så jeg enorme engler stå vakt over grensene til et fremtidig Kurdistan og en lyskuppel dannet seg over det fremtidige Kurdistan for å beskytte det mot forsøk på å stoppe bevegelsen mot dette stadiet.

I Bibelen setter Gud grensene for folkenes nasjoner. Kurderne er et eldgammelt folk. Mange tror de er de gamle mederne.

Gud setter grensene for folk, og det moderne Syria var en vilkårlig grense som ble trukket etter slutten av første verdenskrig og slutten av det tyrkiske kalifatet. Jeg så en tidligere visjon der jeg så engler involvert i å etablere grenser.

La oss tro at Herren får enhver som vil komme mot hans grenser og hans hensikter til å mislykkes.

Israel har vært i stand til å ødelegge minst 87 % av alle Syrias militære eiendeler. Gud bruker noen av hovedgruppene som har tatt over Syria på en måte for å muligens angripe Irans atomprogram.

Så Gud bruker dette for noe godt. Men samtidig må vi innse at selv om mainstream-mediene prøver å presentere disse opprørerne som plutselig har en forandring i hjertet og bare er slike herlige, søte mennesker, er det allerede videoer som kommer ut av byene de tar, og de vaier med Isis-flagg når de tar disse byene.

Vi trenger å be om at Gud vil avsløre alt som kan komme fra Tyrkia – mange av disse opprørerne har blitt funnet med tyrkiske pass eller tyrkisk identitet. Og det har vært bombing av kurderne av tyrkerne, selv om dette ikke er rapportert mye i mainstream media.

Men Herren Gud den allmektige vet det, og han kan sette søkelyset sitt på det, og han kan få dem til å falle i nettet de selv har gjemt. Så må der de sier: "åh vi er, vi er veldig moderate nå, vi er ikke lenger en radikal IS" – må dette bli avslørt og slik at sannheten kommer ut raskt av hensyn til folket i Syria, så vel som for det kurdiske folket, og spesielt for alle de kristne i regionen.

Så vi ber om at alle som vil vende seg til Herren, må vende seg til Herren. Men for de som er opptatt av ondskap og vold, kan katastrofe jage dem ned i stedet for de menneskene som jakter på de som er kalt for Guds hensikter i Midtøsten.

Jeg tror kurderne har et sterkt kall. Deres hjerte er til Israel. Mange kurdere vender seg til Herren. Jeg tror det kommer til å bli en stor bevegelse av Den Hellige Ånd blant kurderne. Så la oss be om beskyttelse over dem og over de kristne i det området.

Så en ting til jeg vil dele. Mange av dere som ser på dette er klar over at i 2019 ga Herren meg et syn om lyn som kom ut av Guds nærhet. Som det står i Salme 29:7, gikk Herrens ord ut som lyn.

I det synet så jeg lynet slå ned demoniske troner over Teheran, Iran; Moskva, Russland; og Ankara, Tyrkia. Så, senere, så jeg også det beseirede Beirut.

I 2019, da vi forkynte dette, hadde vi bokstavelig talt et lynstorm utenfor vinduet vårt her på Succat Hallel.

Nylig følte vi oss ledet til å forkynne versene fra Salme 29 om Herrens ord som går ut som et lyn, og vi forkynte igjen at det igjen ville komme tilbakeslag over demoniske troner over disse stedene.

Og i hendelsene de siste ukene, virker det ganske klart at det har vært et sterkt tilbakeslag av demoniske planer som kommer frem fra demoniske troner over Iran og Russland.

De to støttet Assad-regimet i Syria. De kom ikke dem til unnsetning på en eller annen måte. De ble svekket nok til at de ikke kunne komme Syria til unnsetning, og Assads regime falt.

Også i Libanon har det vært så mye seier, som vi hadde forkynt fra Salme 29 om Libanons sedertre som ble splittet, kastet i splittelse og satt tilbake av hans røst. Det ser ut til å skje.

Vi må fortsette å be om at arbeidet fortsetter i Libanon, at Herrens ord skal gå ut som et lyn. og vi forkynner det fra Jerusalem akkurat nå.

- Rick Ridings, Bønnehuset Succat Hallel i Jerusalem. Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen

Linnea Hofgren og den indre bønnen

 I går, i forbindelse med tidebønnen mintes vi en kvinne jeg føler sterk slektskap med, Linnea Hofgren (1868-1921). Hun tilhørte den såkalte Flodbergkretsen, som oppsto i begynnelsen av 1900-tallet i Gamla stan i Stockholm. Det var en gruppe som kom sammen for å lese de kristne klassikerne tilhørende den kristne mystikkens verden. 

En av de bøkene de elsket mest var Madam Guyions Bønnen. Dette lille heftet fikk Linnea Hofgren låne en gang hun var på besøk ute på landet.

"Jeg lengtet etter å få gå på denne barnlige, enkle veien: å be inne i meg", forteller hun  i dagboken sin. "Jeg forsøkte, men jeg fikk det ikke til."

Hun reiste tilbake til Stockholm der hun trakk seg tilbake i ensomhet i lønnkammeret sitt. Etter en stund kom gjennombruddet: "En dag da jeg lå tungt tilbakelent på sofaen, kom også sjelen min i hvilende stilling, og den indre bønnen ble gitt meg."

Linnea Hofgren var fysisk skrøpelig og mye syk store deler av livet. Hun begynte å gå på Henrik Schagers bibelundervisning i Stockholm og ble en aktiv del av den økumeniske Flodbergkretsen. Hennes kall i livet var bønnen.

I de etterlatte notatene sine forteller hun hvordan hun en gang spurte Gud: "Herre, hva vil du jeg skal gjøre? Vis meg din vilje." Hun fikk svar med det samme: "Men vet du det ikke? Du er kalt til å be. Ikke vær opptatt av å gjøre mennesker til lags. Du skal være til for meg, leve for meg i indre bønn."

Den 26.januar 1921 ble det satt punktum for levd liv her på jorden. Lyktetenneren Carl August Flodberg, som sto henne nærmest, var en av dem som bar kisten hennes. Da han løftet den, kjentes den så lett ut, som om den inneholdt et lite barn. Han fikk en spesiell opplevelse og forteller det slik: "Da fikk jeg en inderlig visshet om at hun allerede var kommet langt."

Når jeg våkner skal jeg mettes

 "Når jeg våkner, skal jeg mettes ved synet av din skikkelse." Salme 17:15

I morges, da jeg leste Salme 17, kom jeg til denne siste linjen. Ordet "våken" stanset meg, og så så jeg konsekvensene av en oppvåknet tilstand. Det hebraiske ordet for våken som brukes her er qûṣ. Det bærer ideen om brå oppstart fra søvn, som en skarp eller frekk oppvåkning. Ordbildet er av en person i en dyp søvn, kanskje til og med en beruset tilstand (se Joel 1:5), og så plutselig kommer til en raskere bevissthet. Vi beveger oss fra sløve til fullstendig våkne og bevisste.

Interessant nok er konteksten til denne salmen en person som roper om rettferdighet på grunn av undertrykkere som plager dem. De føler seg fornærmet over mangelen på rettferdighet i livet, de har opplevd falske anklager og urettferdige angrep. De ser til Gud for direkte intervensjon.

Likevel er ikke dette konklusjonen i Salmen. Det ender med konsekvensene av oppvåkning. Når vi blir oppmerksomme på Guds nærvær og person, ser vi ham for den han er. Denne åpenbaringen bringer tilfredsstillelse i stedet for våre krav om rettferdighet. Vi ser hans ansikt og blir fornøyd med hans likhet.

Jeg lurer på om det er tider da våre krav om rettferdighet faktisk skjuler Guds ansikt? Er vi så fokusert på rettferdiggjørelse at vårt fokus er på saken i stedet for Guds ansikt? Dette er vanskelig fordi Gud er kilden til vår rettferdighet, Han er det beste alternativet for sannhet, men vi kan bli blendet av våre lidenskaper og savne Guds perspektiv og hans nærvær.

Kanskje det handler om prioriteringer? Hvis vi søker Guds ansikt, hvis vi kommer til fornuft og ser ham, vil da våre lidenskaper bli tilfredsstilt på en annen måte? Vil våre krav om rettferdighet bli mindre og vårt ønske om intimitet og nærhet til Gud bli større? Dette krever dømmekraft, og jeg vil anbefale en sjelevenn å gå denne komplekse veien. Herre ha nåde!

- Scott Brennan, Lindisfarne. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen

Drømmer om evige dører så ærens konge kan dra inn

 Jeg drømmer mye om dører og porter for tiden, om dører og porter som åpnes inn til nye landskap. Men jeg skal ikke dele noen av dem, de er for personlige. Det er likevel forunderlig hvor ofte Bibelen nevner porter og dører. I Åpenbaringen 4,1 leser vi: "Deretter så jeg - og se, en dør var4 åpnet i himmelen. Og den første røsten som jeg hadde hørt tale til meg som en basun, sa: Kom opp her, og jeg vil vise deg det som skal skje etter dette." 

I Salme 24,7 heter det: "Løft hodene, dere porter! Og dere evige dører, løft dere, så herlighetens konge kan dra inn! Hvem er denne herlighetens konge? - Herren, sterk og veldig. Herren, mektig i strid. Løft hodene, dere porter! Og dere evige dører, løft dere, så herlighetens konge kan dra inn! Hvem er denne herlighetens konge? - Herren hærskarenes Gud, han er herlighetens konge. Sela." (Salme 24,7-10)

Så har vi løftet gitt til Kristi menighet: "...så vil jeg bygge min menighet, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den." (Matt 16,18) 

Og sist men ikke minst har vi kap 10 hos Johannes hvor det snakkes om at Jesus er døren: "Jeg er døren. Om noen går inn gjennom meg, skal han bli frelst. Og han skal gå inn og ut og finne føde." (Joh 10,9) 

Fengslet av Guds kjærlighet

Alle av oss er fengslet av noe. Hvordan vi velger å leve vil indikere hva slags fengsel vi har valgt.

Da Paulus skrev fengselsbrevene sine, skrev han med førstehåndskunnskap om hva det innebar å bli fengslet. Han ble holdt bak lås og slå som begrenset bevegelsen hans. Hans naturlige tilstand avslørte hva det innebar å følge Jesus. Hans fengsling ble et sted med stor frihet og åpenbaring.

Efeserne er blitt beskrevet som alpene i Paulus’ skrift, høydepunktet i hans tale til kirken. Etter å ha skrevet tre kapitler som definerer vårt åndelige liv som mennesker som sitter med Kristus i evigheten, i kapittel fire, begynner han praktisk talt å anvende denne forståelsen på våre åndelige liv som beskriver hvordan vi bør leve.

Paulus begynner kapittel fire med ordet «Derfor». Det ordet betyr at vi bør vurdere hva han nettopp skrev når vi bruker vår tro på livets spørsmål.

«Derfor ber jeg, en fange for å tjene Herren, deg om å leve et liv som er verdig ditt kall, for du er kalt av Gud. Vær alltid ydmyk og mild. Vær tålmodige med hverandre, og ta hensyn til hverandres feil på grunn av din kjærlighet. Gjør alt for å holde dere forent i Ånden, bind dere sammen med fred» (Efeserne 4:1-3).

Å være fengslet av Gud betyr at vi ikke vil prøve å unnslippe hans kjærlighet. Vi vil leve et liv som er verdig vårt kall – et kall definert av Gud, ikke våre udisiplinerte ønsker eller en grunn tolkning av vår tro.

Vårt kall blir stengene bak som vi velger å leve. Det er et ydmykt og mildt liv som er tålmodig med dem vi er uenige med. Den gir rom for trosfeller som ennå ikke har underkastet seg fengslingen av Guds kjærlighet.

Dette kallet gjør alt for å forbli forent i Ånden og ikke prøve å finne en måte å unnslippe Guds kjærlighet til å gjøre som vi vil. Dette er bare mulig hvis vi har bundet oss til Kristi kall for våre liv – et kall som er fengslet av Guds kjærlighet og åpenbart av vår forpliktelse til Jesus og hans rike. Det er den eneste typen frihet som kan tilfredsstille vår sjel uansett hvor vårt kall fører oss.

- Garris Elkins/oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen

Langsomhetens åndelige visdom

 Gå saktere! Det er et godt åndelig råd. Vi haster ofte av gårde. Ser ikke landskapet rundt oss. Har ikke tid for å sanse eller stanse opp. 

Noen har gått veien før oss. Vi trenger å lære av dem. De som kjenner stiene og landskapet fordi de har bodd der og vandret der hele livet. De er verd å lytte til. Bibelen sier: "Husk på deres veiledere, dem som har talt Guds ord til dere. Følg etter deres tro og legg merke til utgangen av deres ferd." (Hebr 13,7-9) Vi trenger kjentfolk, mennesker med levd liv. Vi klarer ikke alt alene. Den som innser det er klok.

Hvor stanser Den Hellige Ånd i ditt liv akkurat nå? Vi trenger å ta en pust i bakken, før vi vandrer videre. 

Det sikreste tegnet på at vi har med Den Hellige Ånd å gjøre er mjuke hjerter

 Den indre bønnen leder til kontemplasjon og har brådjup.

Ordene til Teresa av Avila, som jeg siterte i den forrige artikkelen jeg skrev om den indre bønnen, dukker stadig opp og lever sitt eget liv i meg disse dagene: "Det gjelder ikke å tenke mye, men elske mye!"

Den kristne bønnen er først og fremst hjertets bønn, og bønnen er helt fra begynnelsen av en kjærlighetsrelasjon mellom Herren og den som ber. Den er del av et samfunn mellom Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd. Den er en dynamisk virkelighet, under stadig utvikling.

Bønnens mål er kontemplasjonen - den stille betraktningen, dvelingen - ved det mysteriet som er Gud. Han som er bortenfor vår fatteevne. Kontemplasjonen handler om å la seg lede av Ånden. Den er ene og alene et Guds verk og overfor den er mennesket maktesløs. Det eneste vi kan gjøre er å stille oss innfor Guds ansikt, i stillhet, og overlate seg i Guds hender. Vi må være rede, oppmerksomme, helt åpne. Jeg glemmer ikke den britiske sjelesørgeren Joyce Huggett, som deltok på en retreat i et anglikansk kloster for noen år tilbake. Munken som ba for henne, ba om at hun måtte være 'radikalt åpen for Gud'. Det synes jeg er et godt og ikke minst beskrivende uttrykk for det vi snakker om. I stillhet pleier jeg å forme mine hender som en skål, som en symbolsk handling om at jeg er åpen for hva Gud vil gi meg.

At bønnen er orientert mot kontemplasjonen og dermed er i stadig utvikling og bevegelse, er et kjennetegn ved den indre bønnens liv. 

Det sikreste tegnet på at vi har med Den Hellige Ånd å gjøre, er ikke tegn og under, men mjuke hjerter.

En disippelgjørende menighetsbevegelse

 Denne dagen er det ganske nøyaktig 500 år siden den anabaptistiske bevegelsen ble født i Zürich i Sveits. Dette er dagen da den første troendedåpen fant sted blant dem som begynte å sette spørsmålstegn ved barnedåpen og folkekirken. Det er likevel ikke synet på dåpen som skulle definere døperbevegelsen. Den lutherske teologen og kirkehistorikeren Carl Fredrik Wisløff har i sin dogmehistorie påpekt at det som skiller det som skulle bli Reformasjonens tredje gren er synet på kirken. Mens de øvrige reformatoriske bevegelsene bygget på folkekirketanken, var anabaptistene opptatt av å være en disippelbevegelse hvor kun bekjennende kristne utgjorde menigheten. Døperbevegelsen sprang ut fra bibelgrupper, hvor Bibelen ble satt i høysetet. Det var etter grundige studier av Guds ord at en gruppe rundt reformatoren Zwingli fant frem til at de måtte forkaste barnedåpen. 21.januar 1525 møttes denne gruppen og lot seg døpe på bekjennelsen av sin tro. En av dem som var med var en mann ved navn Conrad Grebel. Han var da omkring 27 år gammel og hadde ikke mer enn tre år igjen å leve. Han var en av byens ledende menn, og hadde fått en bra utdannelse ved universitetene i Basel, Wien og Paris. På grunn av økonomiske og personlige problemer avbrøt Conrad sine studier og i 1520 flyttet han hjem til Zürich. I Zürich var Zwingli den ledende presten og han hadde begynt sitt evangeliske program for å reformere kirken i byen. Conrad Grebel sluttet seg til kretsen rundt Zwingli, som besto av lokale prester og unge akademikere. De studerte Bibelen på grunnspråket og annen klassisk litteratur. Zwinglis innflytelse og Grebels egen bibellesning ledet fram til en personlig omvendelse og kursendring våren 1522. Conrad Grebel ble en hengiven etterfølger av Jesus.

Conrad Grebel fortsatte sine bibelstudier, og sammen med en gruppe andre likesinnede kom de blant annet fram til følgende konklusjoner:

1. De betonet en levende tro og at den måtte lede til et liv i kjærlighet og etterfølgelse.

2. De forkastet barnedåpen og argumenterte for at man bare skulle døpe troende mennesker.

3. De ønsket seg en forsamling som bygget på frivillighet, uten tvang og påbud av noe slag.

4. De så på nattverden som et enkelt fellesskapsmåltid til minne om Kristus.

5. De tok avstand fra bruk av våpen, vold og krig.

Iløpet av høsten 1524 ble dåpsspørsmålet sentralt ved at Zwingli mente at alle familier måtte døpe barna sine innen en uke. De som vegret seg for å gjøre dette skulle forvises fra distriktet. De forbød også Grebel og vennene hans å komme sammen for å snakke om dåpen.

På kvelden 21.januar 1525 kom de likevel sammen ca. 15 menn og kvinner hjemme hos Felix Mantz i det sentrale Zürich. Med stor beven og under bønn besluttet de seg til å ta det avgjørende skrittet. En mann ved navn George Blaurock ba Conrad om å døpe ham. Etter å ha blitt døpt, døpte George selv de andre på bekjennelsen av deres tro. Dermed var den anabaptistiske bevegelsen født og den spredte seg som en underjordisk husmenighetsbevegelse tross stor motstand. Døperbevegelsen ble forfulgt av både den katolske, lutherske og reformerte bevegelsen og tusenvis av mennesker ble drept på de mest bestialske måter, enten av sverdet, drukning eller de ble brent på bålet - ene og alene på grunn av sin tro og overbevisning.

Den enkle indre bønnen

 Jeg vender stadig tilbake til den hellige Birgitta av Vadstenas ord: "Jo mer jeg oppholder meg i Guds nærvær, jo enklere blir jeg." Det tror jeg også gjelder bønnen. Mens tidebønnene har sin egen rytme og form, har den indre bønnen ingen øvelse som du foretter etter et strikt, uforanderlig skjema eller etter etter en fast metode. Den indre bønnen har ingen bestemt form, som man nøyaktig og lett kan beskrive. Den er en bevegelse, tilvekst, hendelse. Den utvikler seg uopphørlig. 

Den indre bønnen er en dynamisk virkelighet. Apostelen Paulus beskriver denne indre virkeligheten i Romerbrevet: "Dere har ikke fått den ånden som slavene har, så dere igjen skulle være redde. Nei, dere har fått Ånden som gir rett til å være Guds barn, den som gjør at vi roper: Abba, Far. Ånden selv vitner sammen med vår ånd om at vi er Guds barn...Også vi som har fått Ånden, den første frukt av høsten som kommer, sukker med oss selv og lengter etter å bli Guds barn fullt og helt når kroppen vår blir satt fri...På samme måte kommer også Ånden oss til hjelp i vår svakhet. For vi vet ikke hva vi skal be om for å be rett, men Ånden selv går i forbønn for oss med sukk uten ord. Og han som gransker hjertene, vet hva Ånden vil; for Ånden ber for de hellige etter Guds vilje." (Rom 8,15-16, og v.23, og v.26-27)

Den indre bønnen er ikke noe mer eller mindre enn disse Åndens sukk i vårt indre. Den indre bønnen er med andre ord helt orientert mot det vi kaller kontemplasjon, som også kan oversettes 'den indre betraktningen'. Den indre betraktningen er dette at vi stille dveler ved Kristus. Det at den indre bønnen er orientert mot kontemplasjonen og derfor er i stadig utvikling, er et vesentlig grunndrag i den kristne bønnen. Den kristne bønnen er først og fremst dette: hjertets bønn. For i kontemplasjonen spiller kjærligheten en langt viktigere rolle enn forstanden. For å sitere Teresa av Avila gjelder det ikke å tenke mye, men å elske mye. Det er Teresa som har kommet med denne fantastiske definisjonen av bønnen: "Bønnen er ikke noe annet enn en vennskapelig omgang og flittige samtaler i ensomhet med den som vi vet elsker oss."

Skjult i en klippe på nødens dag

 Det har vært noen dager med smerter som har vært helt hinsides. Nesten så jeg ikke har klart å puste. Samtidig har det vært forunderlige dager, dager da jeg har opplevd noe av det som står i 1.Kor 2,9:  "Men, som det står skrevet: Det som intet øye har sett og intet øre hørt, om det som ikke kom opp i noe menneskers hjerte, det som Gud har beredt for dem som elsker ham." Det er virkelig sant at Gud har beredt litt av hvert for dem som elsker ham!

Guds evige hensikt var å åpenbare seg selv i Sønnen, og Jesu hensikt er å vise oss og føre oss til Faderen.

Det er noen ord fra Joh 17,25-26 som har blitt så levende for meg disse dagene: "Rettferdige Far! Verden har ikke kjent deg, men jeg har kjent deg. Og disse har erkjent at du har utsendt meg. Og jeg har kunngjort ditt navn for dem, og skal fortsatt kunngjøre det, for at den kjærlighet som du har elsket meg med, skal være i dem, og jeg jeg i dem."

Jesus kom for å åpenbare Fars kjærlighet til oss og introdusere Fars navn. Det blir større og større for meg. I Joh 16,27, leser vi: "For Faderen selv elsker dere..." Når Jesus lære disiplene å be er det dette bildet av Gud han introduserer dem for: "Vår Far..."

Mens smertene er på det mest intense får jeg en talemelding fra en venn. Han kjenner ikke til hvordan disse smertefulle dagene har vært, men han deler et syn hvor han ser meg i en hule, og hulen omdannes til Guds bankende hjerte for verden. Det var ikke tilfeldig, for selv om dagene er smertefulle har Gud beredt noe for dem som elsker ham. Dette er dager badet i Guds Farskjærlighet. Det er virkelig sant at Gud skjuler oss i sin klippe på nødens dag.

"En ting har jeg bedt Herren om, det søker jeg etter: At jeg må bo i Herrens hus alle mitt livs dager for å skue Herrens prakt og grunne i hans tempel. For han gjemmer meg i sin hytte på den onde dag, han skjuler meg i sitt skjermende telt. På en klippe fører han meg opp." (Salme 28,4-5)

Forsakelsen og troen

 Ved siden av den åndelige lesningen og øvelsen i å venne seg til å leve i Guds nærvær, er forsakelsen en forutsetning for den indre bønnens liv. Forsakelse er ikke et ord som brukes ofte i dag. Det har gått av moten. Men det kommer dager, ja lange perioder, da man smertefullt får erfare hvordan ens liv står i veien for at Jesus skal vokse, hvordan man tross sin lengsel og sin streben stadig krøker seg inn i seg selv.

Selv om man ved å la seg døpe lot det gamle mennesket dø, må denne prinsipielle død bli en eksistensiell virkelighet. I dåpen ble troens frø lagt ned i sjelen, men dette frøet må få vokse og gjennomsyre hele mennesket. 

Bønnelivet er ingenting annet enn Jesu stadige tilvekst i menneskets vesen.

Vi kan gjerne si med ordene til Wilfrid Stinissen, her i min oversettelse, "at bønnen er det kraftigste og mest effektive middelet om man vil miste sin sjel i Gud. Men samtidig må man legge til at den ekte, rene bønnen trenger fram akkurat i den grad det gamle mennesket dør. Vi kan ikke være åpne for Gud om vi fremdeles er fylt av oss selv."

"Å elske Gud er ", i følge Johannes av Korset, "for Guds skyld å arbeide for å effektivt befri seg fra alt som ikke er av Gud." Hele tiden må vi vende tilbake til Jesu ord og fornekte oss selv og ta vårt kors opp og følge ham. Veien er smal, og porten er trang. Det kristne livet er et liv i forsakelse og tro.

Å leve i Guds nærvær - en gave til hele det det norske kristenfolk

 Nå har jeg vært en kristen i 53 år av mitt liv, og jeg har lest mange kristne bøker, men få har vært med på å forme min trosreise som denne! Og jeg er ikke alene om det. St.Olav forlag har med nyutgivelsen av boken: "Å leve i Guds Nærvær" av Broder Lorens av Oppstandelsen gitt en gave av uvurderlig betydning til hele det norske kristenfolk av alle konfesjoner. Et utdrag av boken ble utgitt på norsk på Misjonskirkens tidligere forlag Ansgar i 1980. Da hadde boken tittelen: "Å venne seg til å leve nær Gud - livsregler - brev fra og samtaler med Broder Laurentius." Nå er den fullstendige oversettelsen fullført. På en enkel måte, i form av brev skildrer munken Lorens av Oppstandelsen hvordan han lever med og i Guds nærvær i sitt hverdagslige liv når han gjør kjøkkentjeneste i klosteret. Broder Lorens har etter sin død i 1691 påvirket livene til tusenvis av mennesker. Blant annet anbefalte John Wesley boken på det aller varmeste og oppfordret alle kristne til å lese den.

Broder Lorens skrev: "Den helligste, vanligste og mest nødvendige øvelsen i det åndelige livet er å leve i Guds nærvær, det er å glede seg over hans guddommelige selskap og gjøre det til en vane å leve med ham. Man skal ydmykt og kjærlighetsfullt tale med ham, ved alle tilfeller, i hvert øyeblikk, uten regler og mål, særlig i fristelsens stund, i lidelse, i tørke og motvilje og til og med i utroskap og synd." 

Det å vandre i Guds nærvær har den fordelen at man ikke trenger en bestemt tid. Når som helst og overalt, kan man løfte sitt hjerte til Gud, ikke bare med ord, men med våre sukk. Broder Lorens skriver: "Ved å leve i Guds nærvær, lærer sjelen å omgås så fortrolig og inderlig med Gud at nesten hele hennes liv blir til stadige handlinger av kjærlighet, tilbedelse, anger, tillit, takksigelse, offer, påkallelse..."

Boken er hermed anbefalt mine venner på det aller varmeste. Den er en skatt.

Om å bli bevisst på Guds nærvær

 I en tidligere artikkel denne uken skrev jeg om tre ting som er forutsetninger for den indre bønnen. Den første var den åndelige lesningen, den andre var å øve seg i å leve i Guds nærvær.

Å leve i Guds nærvær er egentlig ikke noe annet enn å la bønnen overskride den tiden vi avsetter for å be og bli bevisst at Guds nærvær er der hele tiden. Når vi har fått vanen ved å hengi oss til den indre bønnen skjer dette spontant. I begynnelsen av det åndelige livet må vi imidlertid øve oss opp til å bli bevisst Guds nærvær. I 1.Kong 17,1 leser vi om dette: "Gud er den levende, innfor hans ansikt står jeg."

Et annet nøkkelord er Apg 17,28: "For i ham er det vi lever og rører oss og er til." 

Teresa av Avila har skrevet noe om dette: "Jeg vet at Herren aldri skal etterlate oss ensomme og overgitte om vi ydmykt ber om å holde oss med selskap. Om vi i løpet av et år ikke skulle lykkes i å øve oss i å være bevisste på hans nærvær, må vi prøve neste år. Vi vil aldri angre oss i den øvelsen fordi den er vel anvendt tid. Jeg er sikker på at det er en vane vi kan oppnå og at vi klarer å øve oss i å vandre side ved side med Mesteren."

Det er min personlige erfaring med den indre bønnen at vi må bestemme oss for at vi ofte under dagens løp løfter vårt hjerte til Gud. Bønnen er ingen intellektuell øvelse, men et indre liv: den har med Guds kjærlighet å gjøre, som er utøst i våre hjerter. Og den har like mye å gjøre med stillhet og taushet, som med ord. Vi kan glede oss over Guds nærvær hele tiden uten en gang å forme en bønn med ord. Det finnes en ordløs bønn, som består ev et eneste stort sukk. Jesus sa: "UT AV HANS INDRE skal det strømme elver av levende vann."

Mennesket lever for å få i eie Den Hellige Ånd

 "Mennesket lever for å få i eie Den Hellige Ånd." Ordene tilhører Serafim av Sarov, en av Østkirkens store åndelige skikkelser. Dagen i dag er hans minnedag. Serafim av Sarov levde på slutten av 1700-, og begynnelsen på 1800-tallet. Han var født Prokhor Moshnin, og allerede som 18 åring bestemte han seg for å bli munk. Etter noen år i klostret i Sarov, ba Prokor klosterets forstander om å få trekke seg tilbake som eremitt i den nærliggende skogen i Sarov-området, noe han fikk tillatelse til. Da var Serafim 35 år gammel, og året var 1794. Inne i skogen, seks kilometer fra klostret, bygget han seg en enkel koie, dyrket grønnsaker og hengav seg til et liv i bønn, meditasjon og askese. Den bønnen han gav seg til er den bønnen som er blitt kalt Jesusbønnen, en stadig gjentagelse av ordene: "Herre Jesus Kristus, Guds Sønn, forbarm Deg over meg, en synder," til denne bønnen begynner å leve sitt eget liv i ens hjerte. Derav også navnet: "Hjertebønnen."

Etterhvert beggynte ryktene å spres om at han var en åndelig vis munk, en starets, som kunne lede andre mennesker på deres åndelige vei. Alle brødrene i klostret var under denne eremittid, som varte frem til 1810, hans disipler. Mange mennesker begynte å valfarte til den enkle koia til Serafim for å få råd, åndelig veiledning og trøst.

Akkurat som Kirkens berømte styliter ba Serafim under denne eremittid 1000 dager. Dette gjorde han stående på kne. I 1804 kom to røvere til eremittkoia hans for å stjele verdigjenstander som de trodde måtte befinne seg der. De slo nesten fader Serafim i hjel, men det eneste de fant var noen poteter i et hjørne. Etter denne hendelsen gikk Serafim med bøyd rygg og alltid med en kjepp resten av sitt liv.

Etter mange år som eremitt, vendte Serafim tilbake til klostret i Sarov, men levde selv der i avsondrethet og total taushet. Inne fra hans klostercelle kunne de høre at han med høy røst leste Evangeliene, og spesielt Apostlenes gjerninger. Det var i forbindelse med denne perioden at det fortelles om at Serafim kom i en henrykkelse, som varte i hele hele fem dager og netter. Han fortalte senere selv om denne opplevelsen. Det sies av de som så denne henrykkelsen at han holdt høyre hånden over brystet og rørte den langsomt, som om han masserte brystet, og det var som om hans ansikt strålte av et himmelsk lys. Lyset var så sterkt, forteller de som så det, at det ikke gikk an å se på hans ansikt uten å bli blendet.

Etter mange år i avsondrethet fikk han i en visjon beskjed om at tiden var kommet da han skulle avslutte sin lange isolering, begynne å ta imot besøkende og gi dem åndelig veiledning. Serafim var da 66 år gammel. Store skarer av mennesker begynte å besøke ham. På spesielle helligdager kunne det komme så mange som 5000! Det fortelles av Serafim alltid var mild, vennlig og full av medfølelse. Det finnes utallinge berettelser om hans profetiske gaver, og helbredelse av syke. Det virket, kunne mange fortelle, som om Serafim visste alt om dem som kom, deres bakgrunn og deres framtid. De besøkende tiltalte han ofte som "min far" eller "min mor", eller "min glede".

Serafim av Sarov døde den 2.januar 1833. Man fant ham på kne inne i hans klostercelle, i bønn foran et ikon og med hendene korslagt over brystet.

Bønnen og den åndelige lesningen

 Det er noe herlig befriende over dette: Det er Den Hellige Ånd som tar initiativ til at vi ber. Ånden lokker, drar i oss og skaper tørst og lengsel etter å be. Det er ikke vi som er initiativtagere. Ånden vekker vår ånd til live. Som det står skrevet: "Dyp kaller på dyp..." (Salme 42,8a)

Og Ånden skaper tørst og lengsel etter å be først og fremst gjennom den langsomme, dvelende lesningen av Den Hellige Skrift: "Hele skriften er innåndet av Gud..." (2.Tim 3,16) Den kloke karmelitt-munken Wilfrid Stinissen har sagt det slik, her i min oversettelse: "Som allmenn regel kan man hevde at det er absolutt umulig å gjøre fremskritt på den indre bønnens vei uten regelmessig åndelig lesning. Den som gjør seg noen illusjoner på det området kommer ganske snart til å lære av erfaringen. Det holder som regel at man under en kortere periode forsømmer den åndelige lesningen før man merker hvordan den indre bønnen undermineres. Stadig på nytt blir vi innkrøkt i oss selv." 

Blant de mange ting som er en forutsetning for den indre bønnen, er det tre ting som skiller seg ut: Åndelig lesning, den vane det er å vandre i Guds nærvær og selvfornektelse.

Det er ikke om og gjøre å lese mye, men sakte. Dvelende. Målet for den åndelige lesningen er å gjenopprette vår retning mot Gud. Vi dras jo i så mange retninger. Ulike røster kaller på oss. Det er hvor vi retter blikket, som stadig på nytt og på nytt løfter oss opp på det nivå hvor vi ser med troens blikk. Men kanskje er det den åndelige lesningens fremste oppgave å oppmuntre oss. Den største fristelsen på bønnens vei er nemlig å miste motet. Da kan de mennesker som har gått foran oss på denne troens og bønnens vei oppmuntre oss og gi oss innsikt i Guds veier, som leder oss framover på veier og stier som vi ikke hadde forestilt oss. Vi lærer å be ved å følge bederne.

Åndelig lesning er ikke en hvilken som helst lesning. Den åndelige lesningen har heller ikke som oppgave å holde oss ajour i tidens ulike åndelige strømninger. Den handler først og fremst om vår oppbyggelse. Derfor velg med omhu hva du leser ved siden av Bibelen.

Den stadige bønnen som bes inne i deg

 I går hørte jeg på et intervju med den ortodokse metropolitten Kallistos Ware hvor han snakker om Filokalia, en samling artikler om den indre bønnen. I dette intervjuet siterer Ware Isak Syreren, som har sagt følgende, her i min oversettelse: "Søk fred med din egen sjel, så vil himmel og jord bli i fred med deg. Tre med iver inn i skattkammeret inne i deg. Da vil du oppdage det himmelske skattkammer. Det finnes en eneste inngang til dem begge! Bønnen. Gjør djupdykk i deg selv. Da vil du oppdage stegene som fører deg oppover!"

Som årene går har jeg blitt mer og mer klar over dette: bønnen er en gave, og er ikke noe vi gjør. Wilfrid Stinissen har sagt noe klokt om dette: "Den sanne bønnen finnes allerede der. På djupet av det døpte menneskets sjel foregår en dialog mellom Faderen og Sønnen i Ånden. Denne trinitariske dialogen er selve urbønnen. Og den finner sted inne i oss. Vår bønn består i å oppdage den, å lytte til den, å la oss tas i besittelse av de tre Personenes bønn i vårt innerste."

Når vi oppdager dette blir vår bønn mer og mer enkel. Et av de sikreste kriteriene på at vi ikke befinner oss på feil vei, er at vår bønn forenkles. Det er Birgitta av Vadstena som har sagt: "Jo mer vi oppholder oss i Guds nærvær, jo enklere blir vi." Det gjelder også vår bønn. 

I går fikk jeg en nyttårsgave, av min gode venn, oversetteren Geir Spachmo. Bildet er tatt 23.september i 2016 i stabburet ved siden av Kristi Himmelfartskapellet.

Jeg danser med Herren i morgengryet

 Et barn som danser med Den Evige - slik, drømmer jeg på dager som er ekstra tunge og vanskelige. På grunn av Parkinson kan jeg ikke bevege meg som vanlig, ustø som jeg er. Men i bønnens verden er alt mulig. 

Hvordan ser kallet ut for den som har vært leder et langt liv ikke lenger har formelle lederverv eller ansvar?

Min beste tid er når ambisjonene stilner, og jeg stille kan få overgi mitt liv og min tid i Herrens gode hender. Da får de erfaringer jeg har gjort med Herren gjennom en langsom etterfølgelse tyngde og kan gis videre med ydmykhet.

Det er nettopp derfor et menneske som bærer en alvorlig sykdom peker i kraft av å være hjelpeløs ut over seg selv, ofte uten selv å være klar over det. Hjelpeløsheten er en del av Guds oppdrag til oss mennesker, hvis verdi er umåtelig.

Biskop Franz Kamphaus sier det slik: "Vår verdi kan vi ikke skjenke oss selv. Den er gitt oss, og må ikke krenkes."

Det samme har Piet Von Breenen sagt: "Menneskets verdi må ikke under noen omstendighet krenkes ettersom det er Gud selv som har skjenket det til mennesket."

Jeg er elsket som den er, ikke på grunn av det jeg gjør. Slik er Guds ømhet.

Den Gud som tørster og ser

 Jeg stusser over ordene: "Da tiden var inne, gikk Jesus til bords sammen med apostlene. Og han sa til dem: Jeg har lengtet inderlig til å holde dette påskemåltidet med dere før jeg lider". (Luk 22,15)

En Gud som lengter. Som tørster. Forunderlig.

Jeg tenker tilbake på det blendende vakre skriftstedet jeg delte med dere i går, et av de vakreste bibelstedene jeg kjenner: "Og de hørte Herren Gud da han kom vandrende i hagen da dagen var blitt sval." (1.Mos 3,6) Johannes forteller om en brennende het dag i Samaria. Jesus, trøtt, sliten og tørst etter en lang reise, søker ly for dagens hete ved Jakobs brønn. Han setter seg på marken under de skyggefulle trærne. Der samtaler han med en kvinne. Denne samtalen ved Jakobsbrønnen minner Hagars møte med Gud i ørkenen - når hun og hennes barn var nær ved å dø av tørst. Gud så henne. Han viste henne en hittil ukjent kilde i ødemarken. Hagar og gutten hennes overlevde. Hagar ga Gud et nytt navn - et navn som ingen før hadde brukt om Gud: "Han som ser meg." Nå sitter han her, den Gud som ser, og sier til den samaritanske kvinnen: "Jeg er tørst."

Den Gud som tørster er den samme Gud som sier: "Men den som drikker av det vannet jeg vil gi ham, skal aldri i evighet tørste, men det vannet jeg vil gi ham, blir i ham en kilde med vann som veller fram til evig liv." (Joh 4,14)