fredag, januar 31, 2025

Han leder meg til stille vann


Jeg befinner meg selv i Salme 23 denne morgenen.

"Han får meg til å legge meg ned i grønne beitemarker, han fører meg til stille vann, han forfrisker min sjel." Salme 23:2-3

Jeg hadde ikke skjønt hvor fokuserte ordene er i denne salmen. Det er en spesifikk bruk av hyrdebegreper. Ordene for "ligge" brukes om et dyr som strekker seg ut med alle fire bena foldet under. Det er en holdning for å stoppe og hvile.

Et annet eksempel er ordene "han leder meg" som er ett ord på hebraisk, nāhal som betyr "å lede til en vanningsstasjon." Dette er et bilde av hyrden som sørger for at sauene er godt vannet i stedet for dehydrert.

Vi ledes til "stille vann" som er et sted for hvile og stillhet midt i bevegelse og aktivitet. Resultatet av dette hvilestedet er en forfrisket sjel. Det er en følelse av å vende tilbake til oss selv, gjenoppdage hvem vi er. Dette skjer når vi blir ledet, det er en handling å følge gjeteren, først til grønne beitemarker i stedet for tørket gress, så til et sted å drikke dypt fra vannet, det er en brønn.

Vi kan spørre "hvordan oppdager jeg dette stedet for hvile og forfriskning?" Vi trenger å bli ledet og følge, være i stand til å gi bud til hyrdens veiledning og veiledning. Dette høres lett nok ut, men for de fleste av oss krever det en beslutning om å lytte til stemmen hans i stedet for de mange andre som griper oppmerksomheten vår.

"Herren er min hyrde, jeg skal ikke mangle noe." Salme 23:1

Scott Brennan, Lindisfarne. Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen

torsdag, januar 30, 2025

Skjelne - et profetisk perspektiv


 Noen ganger er det hensiktsmessig å ha en profetisk respons på en pastoral situasjon. Denne morgenen leser jeg Matteus 17. Den inneholder historien om en far som roper til Jesus om å helbrede sønnen sin som har anfall og lider mye. Faren hadde tidligere brakt gutten til Jesu disipler, men ifølge Matteus 17:16 "kunne de ikke helbrede ham."

Hvordan reagerer Jesus? Opptrer han vennlig og omsorgsfull som en hyrde overfor et skadet lam, eller reagerer han annerledes?

«Dere vantro og perverse slekt,» svarte Jesus, «hvor lenge skal jeg være hos dere? Hvor lenge skal jeg tåle deg? Ta med gutten hit til meg." Matteus 17:17

Dette er et profetisk svar på en pastoral situasjon. Jesus driver ut en demon og gutten blir helbredet, men ikke før han irettesetter de rundt ham. Disiplene kommer til Jesus og spør: "Hvorfor kunne vi ikke få det samme resultatet som deg?" Jesus sier til dem «fordi dere har så liten tro». Dette er en direkte adresse til et rotproblem. Det er en profetisk innsikt å låse opp en barriere.

Dette reiste et spørsmål for meg. Har vi glemt hvordan vi skal reagere profetisk? Tror vi at den pastorale responsen er den prioriterte eller riktige tilnærmingen over alle andre? Det interesserer meg at disiplene ikke ble fornærmet, de gikk faktisk tilbake til Jesus for instruksjon. Jeg er sikker på at faren var fornøyd med sluttresultatet.

Ordet "pervers" i Matteus 17:17 er verdt å se på. I NT gresk er det diastrephō som betyr "å vike av fra den rette vei, forvrenge og forderve." Dette ordet blir brukt om trollmannen Elymas i Apostlenes gjerninger 13:8 som «forsøkte å vende prokonsulen fra troen». Paulus’ svar på Elimas i Apostlenes gjerninger 13 er også profetisk.

«fylt med Den Hellige Ånd, (Paul) så rett på Elymas og sa: «Du er et barn av djevelen og en fiende av alt som er rett! Du er full av all slags bedrag og lureri. Vil du aldri slutte å forvride Herrens rette veier?» Apostlenes gjerninger 13:9 og 10

I denne pastorale situasjonen ble prokonsulen overrasket, og øynene hans ble åpnet for en annen virkelighet. En profetisk respons var nødvendig for å avdekke skjulte agendaer. I begge historiene hørtes Jesus og Paulus harde ut, men de ble begge ledet av Ånden, og i begge situasjoner var det den rette responsen som skapte det riktige resultatet.

Herre hjelpe oss å forstå forskjellen og å bli ledet av Ånden og skjelne tid og sted for en profetisk respons.

- Scott Brennan, Lindisfarne/oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen

onsdag, januar 29, 2025

Jesus ber - men er også bønnesvaret

"Han ber, men han svarer også på bønner. Han gråter, men tørker også bort tårer. Han spør hvor Lasarus er lagt, for han er er også et menneske; men han vekker ham til live, for han er Gud. Han selges billig, for tretti sølvpenger, men han forløser verden, til stor pris, med sitt eget blod .Han dør, men han vekker til live, og ved sin egen død ødelegger han døden, men han reiser seg igjen, han stiger ned i helvete, men redder sjelene som er fengslet der."

- Gregorios av Nazians. Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen

 

tirsdag, januar 28, 2025

Tyrkia, Israel, kurderne og krigen: et profetisk syn


 Et nett kastet over Tyrkia

I synet jeg mottok 10. desember i fjor så jeg at president Erdogan i Tyrkia brukte et dekke av mørke. Dette dekket var veldig mørkt uten stjerner, bare veldig mørkt.

Erdogan brukte dette mørket til å få troppene hans og deres allierte til å kaste et nett over kurderne i Nordøst-Syria og Irak for å ta de til fange.

Plutselig kom et stort søkelys opp. Det var som de søkelysene på en fengselsgård når man prøvde å rømme fra fengselet. Søkelyset skinner på dette stedet, og sirener begynner å høres.

Så så jeg at det tyrkiske militæret og deres allierte som nettopp hadde kastet nettet for å prøve å fengsle kurderne ble overrasket, og Herrens vind kom opp og blåste nettet tilbake over det tyrkiske militæret på alle deres allierte. De ble kastet ut i forvirring og begynte å klore vilt og forsøkte å rømme.

Så så jeg enorme engler stå vakt over grensene til et fremtidig Kurdistan og en lyskuppel dannet seg over det fremtidige Kurdistan for å beskytte det mot forsøk på å stoppe bevegelsen mot dette stadiet.

I Bibelen setter Gud grensene for folkenes nasjoner. Kurderne er et eldgammelt folk. Mange tror de er de gamle mederne.

Gud setter grensene for folk, og det moderne Syria var en vilkårlig grense som ble trukket etter slutten av første verdenskrig og slutten av det tyrkiske kalifatet. Jeg så en tidligere visjon der jeg så engler involvert i å etablere grenser.

La oss tro at Herren får enhver som vil komme mot hans grenser og hans hensikter til å mislykkes.

Israel har vært i stand til å ødelegge minst 87 % av alle Syrias militære eiendeler. Gud bruker noen av hovedgruppene som har tatt over Syria på en måte for å muligens angripe Irans atomprogram.

Så Gud bruker dette for noe godt. Men samtidig må vi innse at selv om mainstream-mediene prøver å presentere disse opprørerne som plutselig har en forandring i hjertet og bare er slike herlige, søte mennesker, er det allerede videoer som kommer ut av byene de tar, og de vaier med Isis-flagg når de tar disse byene.

Vi trenger å be om at Gud vil avsløre alt som kan komme fra Tyrkia – mange av disse opprørerne har blitt funnet med tyrkiske pass eller tyrkisk identitet. Og det har vært bombing av kurderne av tyrkerne, selv om dette ikke er rapportert mye i mainstream media.

Men Herren Gud den allmektige vet det, og han kan sette søkelyset sitt på det, og han kan få dem til å falle i nettet de selv har gjemt. Så må der de sier: "åh vi er, vi er veldig moderate nå, vi er ikke lenger en radikal IS" – må dette bli avslørt og slik at sannheten kommer ut raskt av hensyn til folket i Syria, så vel som for det kurdiske folket, og spesielt for alle de kristne i regionen.

Så vi ber om at alle som vil vende seg til Herren, må vende seg til Herren. Men for de som er opptatt av ondskap og vold, kan katastrofe jage dem ned i stedet for de menneskene som jakter på de som er kalt for Guds hensikter i Midtøsten.

Jeg tror kurderne har et sterkt kall. Deres hjerte er til Israel. Mange kurdere vender seg til Herren. Jeg tror det kommer til å bli en stor bevegelse av Den Hellige Ånd blant kurderne. Så la oss be om beskyttelse over dem og over de kristne i det området.

Så en ting til jeg vil dele. Mange av dere som ser på dette er klar over at i 2019 ga Herren meg et syn om lyn som kom ut av Guds nærhet. Som det står i Salme 29:7, gikk Herrens ord ut som lyn.

I det synet så jeg lynet slå ned demoniske troner over Teheran, Iran; Moskva, Russland; og Ankara, Tyrkia. Så, senere, så jeg også det beseirede Beirut.

I 2019, da vi forkynte dette, hadde vi bokstavelig talt et lynstorm utenfor vinduet vårt her på Succat Hallel.

Nylig følte vi oss ledet til å forkynne versene fra Salme 29 om Herrens ord som går ut som et lyn, og vi forkynte igjen at det igjen ville komme tilbakeslag over demoniske troner over disse stedene.

Og i hendelsene de siste ukene, virker det ganske klart at det har vært et sterkt tilbakeslag av demoniske planer som kommer frem fra demoniske troner over Iran og Russland.

De to støttet Assad-regimet i Syria. De kom ikke dem til unnsetning på en eller annen måte. De ble svekket nok til at de ikke kunne komme Syria til unnsetning, og Assads regime falt.

Også i Libanon har det vært så mye seier, som vi hadde forkynt fra Salme 29 om Libanons sedertre som ble splittet, kastet i splittelse og satt tilbake av hans røst. Det ser ut til å skje.

Vi må fortsette å be om at arbeidet fortsetter i Libanon, at Herrens ord skal gå ut som et lyn. og vi forkynner det fra Jerusalem akkurat nå.

- Rick Ridings, Bønnehuset Succat Hallel i Jerusalem. Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen

mandag, januar 27, 2025

Linnea Hofgren og den indre bønnen


 I går, i forbindelse med tidebønnen mintes vi en kvinne jeg føler sterk slektskap med, Linnea Hofgren (1868-1921). Hun tilhørte den såkalte Flodbergkretsen, som oppsto i begynnelsen av 1900-tallet i Gamla stan i Stockholm. Det var en gruppe som kom sammen for å lese de kristne klassikerne tilhørende den kristne mystikkens verden. 

En av de bøkene de elsket mest var Madam Guyions Bønnen. Dette lille heftet fikk Linnea Hofgren låne en gang hun var på besøk ute på landet.

"Jeg lengtet etter å få gå på denne barnlige, enkle veien: å be inne i meg", forteller hun  i dagboken sin. "Jeg forsøkte, men jeg fikk det ikke til."

Hun reiste tilbake til Stockholm der hun trakk seg tilbake i ensomhet i lønnkammeret sitt. Etter en stund kom gjennombruddet: "En dag da jeg lå tungt tilbakelent på sofaen, kom også sjelen min i hvilende stilling, og den indre bønnen ble gitt meg."

Linnea Hofgren var fysisk skrøpelig og mye syk store deler av livet. Hun begynte å gå på Henrik Schagers bibelundervisning i Stockholm og ble en aktiv del av den økumeniske Flodbergkretsen. Hennes kall i livet var bønnen.

I de etterlatte notatene sine forteller hun hvordan hun en gang spurte Gud: "Herre, hva vil du jeg skal gjøre? Vis meg din vilje." Hun fikk svar med det samme: "Men vet du det ikke? Du er kalt til å be. Ikke vær opptatt av å gjøre mennesker til lags. Du skal være til for meg, leve for meg i indre bønn."

Den 26.januar 1921 ble det satt punktum for levd liv her på jorden. Lyktetenneren Carl August Flodberg, som sto henne nærmest, var en av dem som bar kisten hennes. Da han løftet den, kjentes den så lett ut, som om den inneholdt et lite barn. Han fikk en spesiell opplevelse og forteller det slik: "Da fikk jeg en inderlig visshet om at hun allerede var kommet langt."

søndag, januar 26, 2025

Når jeg våkner skal jeg mettes


 "Når jeg våkner, skal jeg mettes ved synet av din skikkelse." Salme 17:15

I morges, da jeg leste Salme 17, kom jeg til denne siste linjen. Ordet "våken" stanset meg, og så så jeg konsekvensene av en oppvåknet tilstand. Det hebraiske ordet for våken som brukes her er qûṣ. Det bærer ideen om brå oppstart fra søvn, som en skarp eller frekk oppvåkning. Ordbildet er av en person i en dyp søvn, kanskje til og med en beruset tilstand (se Joel 1:5), og så plutselig kommer til en raskere bevissthet. Vi beveger oss fra sløve til fullstendig våkne og bevisste.

Interessant nok er konteksten til denne salmen en person som roper om rettferdighet på grunn av undertrykkere som plager dem. De føler seg fornærmet over mangelen på rettferdighet i livet, de har opplevd falske anklager og urettferdige angrep. De ser til Gud for direkte intervensjon.

Likevel er ikke dette konklusjonen i Salmen. Det ender med konsekvensene av oppvåkning. Når vi blir oppmerksomme på Guds nærvær og person, ser vi ham for den han er. Denne åpenbaringen bringer tilfredsstillelse i stedet for våre krav om rettferdighet. Vi ser hans ansikt og blir fornøyd med hans likhet.

Jeg lurer på om det er tider da våre krav om rettferdighet faktisk skjuler Guds ansikt? Er vi så fokusert på rettferdiggjørelse at vårt fokus er på saken i stedet for Guds ansikt? Dette er vanskelig fordi Gud er kilden til vår rettferdighet, Han er det beste alternativet for sannhet, men vi kan bli blendet av våre lidenskaper og savne Guds perspektiv og hans nærvær.

Kanskje det handler om prioriteringer? Hvis vi søker Guds ansikt, hvis vi kommer til fornuft og ser ham, vil da våre lidenskaper bli tilfredsstilt på en annen måte? Vil våre krav om rettferdighet bli mindre og vårt ønske om intimitet og nærhet til Gud bli større? Dette krever dømmekraft, og jeg vil anbefale en sjelevenn å gå denne komplekse veien. Herre ha nåde!

- Scott Brennan, Lindisfarne. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen

lørdag, januar 25, 2025

Drømmer om evige dører så ærens konge kan dra inn


 Jeg drømmer mye om dører og porter for tiden, om dører og porter som åpnes inn til nye landskap. Men jeg skal ikke dele noen av dem, de er for personlige. Det er likevel forunderlig hvor ofte Bibelen nevner porter og dører. I Åpenbaringen 4,1 leser vi: "Deretter så jeg - og se, en dør var4 åpnet i himmelen. Og den første røsten som jeg hadde hørt tale til meg som en basun, sa: Kom opp her, og jeg vil vise deg det som skal skje etter dette." 

I Salme 24,7 heter det: "Løft hodene, dere porter! Og dere evige dører, løft dere, så herlighetens konge kan dra inn! Hvem er denne herlighetens konge? - Herren, sterk og veldig. Herren, mektig i strid. Løft hodene, dere porter! Og dere evige dører, løft dere, så herlighetens konge kan dra inn! Hvem er denne herlighetens konge? - Herren hærskarenes Gud, han er herlighetens konge. Sela." (Salme 24,7-10)

Så har vi løftet gitt til Kristi menighet: "...så vil jeg bygge min menighet, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den." (Matt 16,18) 

Og sist men ikke minst har vi kap 10 hos Johannes hvor det snakkes om at Jesus er døren: "Jeg er døren. Om noen går inn gjennom meg, skal han bli frelst. Og han skal gå inn og ut og finne føde." (Joh 10,9) 

fredag, januar 24, 2025

Fengslet av Guds kjærlighet

Alle av oss er fengslet av noe. Hvordan vi velger å leve vil indikere hva slags fengsel vi har valgt.

Da Paulus skrev fengselsbrevene sine, skrev han med førstehåndskunnskap om hva det innebar å bli fengslet. Han ble holdt bak lås og slå som begrenset bevegelsen hans. Hans naturlige tilstand avslørte hva det innebar å følge Jesus. Hans fengsling ble et sted med stor frihet og åpenbaring.

Efeserne er blitt beskrevet som alpene i Paulus’ skrift, høydepunktet i hans tale til kirken. Etter å ha skrevet tre kapitler som definerer vårt åndelige liv som mennesker som sitter med Kristus i evigheten, i kapittel fire, begynner han praktisk talt å anvende denne forståelsen på våre åndelige liv som beskriver hvordan vi bør leve.

Paulus begynner kapittel fire med ordet «Derfor». Det ordet betyr at vi bør vurdere hva han nettopp skrev når vi bruker vår tro på livets spørsmål.

«Derfor ber jeg, en fange for å tjene Herren, deg om å leve et liv som er verdig ditt kall, for du er kalt av Gud. Vær alltid ydmyk og mild. Vær tålmodige med hverandre, og ta hensyn til hverandres feil på grunn av din kjærlighet. Gjør alt for å holde dere forent i Ånden, bind dere sammen med fred» (Efeserne 4:1-3).

Å være fengslet av Gud betyr at vi ikke vil prøve å unnslippe hans kjærlighet. Vi vil leve et liv som er verdig vårt kall – et kall definert av Gud, ikke våre udisiplinerte ønsker eller en grunn tolkning av vår tro.

Vårt kall blir stengene bak som vi velger å leve. Det er et ydmykt og mildt liv som er tålmodig med dem vi er uenige med. Den gir rom for trosfeller som ennå ikke har underkastet seg fengslingen av Guds kjærlighet.

Dette kallet gjør alt for å forbli forent i Ånden og ikke prøve å finne en måte å unnslippe Guds kjærlighet til å gjøre som vi vil. Dette er bare mulig hvis vi har bundet oss til Kristi kall for våre liv – et kall som er fengslet av Guds kjærlighet og åpenbart av vår forpliktelse til Jesus og hans rike. Det er den eneste typen frihet som kan tilfredsstille vår sjel uansett hvor vårt kall fører oss.

- Garris Elkins/oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen

torsdag, januar 23, 2025

Langsomhetens åndelige visdom


 Gå saktere! Det er et godt åndelig råd. Vi haster ofte av gårde. Ser ikke landskapet rundt oss. Har ikke tid for å sanse eller stanse opp. 

Noen har gått veien før oss. Vi trenger å lære av dem. De som kjenner stiene og landskapet fordi de har bodd der og vandret der hele livet. De er verd å lytte til. Bibelen sier: "Husk på deres veiledere, dem som har talt Guds ord til dere. Følg etter deres tro og legg merke til utgangen av deres ferd." (Hebr 13,7-9) Vi trenger kjentfolk, mennesker med levd liv. Vi klarer ikke alt alene. Den som innser det er klok.

Hvor stanser Den Hellige Ånd i ditt liv akkurat nå? Vi trenger å ta en pust i bakken, før vi vandrer videre. 

onsdag, januar 22, 2025

Det sikreste tegnet på at vi har med Den Hellige Ånd å gjøre er mjuke hjerter


 Den indre bønnen leder til kontemplasjon og har brådjup.

Ordene til Teresa av Avila, som jeg siterte i den forrige artikkelen jeg skrev om den indre bønnen, dukker stadig opp og lever sitt eget liv i meg disse dagene: "Det gjelder ikke å tenke mye, men elske mye!"

Den kristne bønnen er først og fremst hjertets bønn, og bønnen er helt fra begynnelsen av en kjærlighetsrelasjon mellom Herren og den som ber. Den er del av et samfunn mellom Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd. Den er en dynamisk virkelighet, under stadig utvikling.

Bønnens mål er kontemplasjonen - den stille betraktningen, dvelingen - ved det mysteriet som er Gud. Han som er bortenfor vår fatteevne. Kontemplasjonen handler om å la seg lede av Ånden. Den er ene og alene et Guds verk og overfor den er mennesket maktesløs. Det eneste vi kan gjøre er å stille oss innfor Guds ansikt, i stillhet, og overlate seg i Guds hender. Vi må være rede, oppmerksomme, helt åpne. Jeg glemmer ikke den britiske sjelesørgeren Joyce Huggett, som deltok på en retreat i et anglikansk kloster for noen år tilbake. Munken som ba for henne, ba om at hun måtte være 'radikalt åpen for Gud'. Det synes jeg er et godt og ikke minst beskrivende uttrykk for det vi snakker om. I stillhet pleier jeg å forme mine hender som en skål, som en symbolsk handling om at jeg er åpen for hva Gud vil gi meg.

At bønnen er orientert mot kontemplasjonen og dermed er i stadig utvikling og bevegelse, er et kjennetegn ved den indre bønnens liv. 

Det sikreste tegnet på at vi har med Den Hellige Ånd å gjøre, er ikke tegn og under, men mjuke hjerter.

tirsdag, januar 21, 2025

En disippelgjørende menighetsbevegelse


 Denne dagen er det ganske nøyaktig 500 år siden den anabaptistiske bevegelsen ble født i Zürich i Sveits. Dette er dagen da den første troendedåpen fant sted blant dem som begynte å sette spørsmålstegn ved barnedåpen og folkekirken. Det er likevel ikke synet på dåpen som skulle definere døperbevegelsen. Den lutherske teologen og kirkehistorikeren Carl Fredrik Wisløff har i sin dogmehistorie påpekt at det som skiller det som skulle bli Reformasjonens tredje gren er synet på kirken. Mens de øvrige reformatoriske bevegelsene bygget på folkekirketanken, var anabaptistene opptatt av å være en disippelbevegelse hvor kun bekjennende kristne utgjorde menigheten. Døperbevegelsen sprang ut fra bibelgrupper, hvor Bibelen ble satt i høysetet. Det var etter grundige studier av Guds ord at en gruppe rundt reformatoren Zwingli fant frem til at de måtte forkaste barnedåpen. 21.januar 1525 møttes denne gruppen og lot seg døpe på bekjennelsen av sin tro. En av dem som var med var en mann ved navn Conrad Grebel. Han var da omkring 27 år gammel og hadde ikke mer enn tre år igjen å leve. Han var en av byens ledende menn, og hadde fått en bra utdannelse ved universitetene i Basel, Wien og Paris. På grunn av økonomiske og personlige problemer avbrøt Conrad sine studier og i 1520 flyttet han hjem til Zürich. I Zürich var Zwingli den ledende presten og han hadde begynt sitt evangeliske program for å reformere kirken i byen. Conrad Grebel sluttet seg til kretsen rundt Zwingli, som besto av lokale prester og unge akademikere. De studerte Bibelen på grunnspråket og annen klassisk litteratur. Zwinglis innflytelse og Grebels egen bibellesning ledet fram til en personlig omvendelse og kursendring våren 1522. Conrad Grebel ble en hengiven etterfølger av Jesus.

Conrad Grebel fortsatte sine bibelstudier, og sammen med en gruppe andre likesinnede kom de blant annet fram til følgende konklusjoner:

1. De betonet en levende tro og at den måtte lede til et liv i kjærlighet og etterfølgelse.

2. De forkastet barnedåpen og argumenterte for at man bare skulle døpe troende mennesker.

3. De ønsket seg en forsamling som bygget på frivillighet, uten tvang og påbud av noe slag.

4. De så på nattverden som et enkelt fellesskapsmåltid til minne om Kristus.

5. De tok avstand fra bruk av våpen, vold og krig.

Iløpet av høsten 1524 ble dåpsspørsmålet sentralt ved at Zwingli mente at alle familier måtte døpe barna sine innen en uke. De som vegret seg for å gjøre dette skulle forvises fra distriktet. De forbød også Grebel og vennene hans å komme sammen for å snakke om dåpen.

På kvelden 21.januar 1525 kom de likevel sammen ca. 15 menn og kvinner hjemme hos Felix Mantz i det sentrale Zürich. Med stor beven og under bønn besluttet de seg til å ta det avgjørende skrittet. En mann ved navn George Blaurock ba Conrad om å døpe ham. Etter å ha blitt døpt, døpte George selv de andre på bekjennelsen av deres tro. Dermed var den anabaptistiske bevegelsen født og den spredte seg som en underjordisk husmenighetsbevegelse tross stor motstand. Døperbevegelsen ble forfulgt av både den katolske, lutherske og reformerte bevegelsen og tusenvis av mennesker ble drept på de mest bestialske måter, enten av sverdet, drukning eller de ble brent på bålet - ene og alene på grunn av sin tro og overbevisning.


mandag, januar 20, 2025

Den enkle indre bønnen


 Jeg vender stadig tilbake til den hellige Birgitta av Vadstenas ord: "Jo mer jeg oppholder meg i Guds nærvær, jo enklere blir jeg." Det tror jeg også gjelder bønnen. Mens tidebønnene har sin egen rytme og form, har den indre bønnen ingen øvelse som du foretter etter et strikt, uforanderlig skjema eller etter etter en fast metode. Den indre bønnen har ingen bestemt form, som man nøyaktig og lett kan beskrive. Den er en bevegelse, tilvekst, hendelse. Den utvikler seg uopphørlig. 

Den indre bønnen er en dynamisk virkelighet. Apostelen Paulus beskriver denne indre virkeligheten i Romerbrevet: "Dere har ikke fått den ånden som slavene har, så dere igjen skulle være redde. Nei, dere har fått Ånden som gir rett til å være Guds barn, den som gjør at vi roper: Abba, Far. Ånden selv vitner sammen med vår ånd om at vi er Guds barn...Også vi som har fått Ånden, den første frukt av høsten som kommer, sukker med oss selv og lengter etter å bli Guds barn fullt og helt når kroppen vår blir satt fri...På samme måte kommer også Ånden oss til hjelp i vår svakhet. For vi vet ikke hva vi skal be om for å be rett, men Ånden selv går i forbønn for oss med sukk uten ord. Og han som gransker hjertene, vet hva Ånden vil; for Ånden ber for de hellige etter Guds vilje." (Rom 8,15-16, og v.23, og v.26-27)

Den indre bønnen er ikke noe mer eller mindre enn disse Åndens sukk i vårt indre. Den indre bønnen er med andre ord helt orientert mot det vi kaller kontemplasjon, som også kan oversettes 'den indre betraktningen'. Den indre betraktningen er dette at vi stille dveler ved Kristus. Det at den indre bønnen er orientert mot kontemplasjonen og derfor er i stadig utvikling, er et vesentlig grunndrag i den kristne bønnen. Den kristne bønnen er først og fremst dette: hjertets bønn. For i kontemplasjonen spiller kjærligheten en langt viktigere rolle enn forstanden. For å sitere Teresa av Avila gjelder det ikke å tenke mye, men å elske mye. Det er Teresa som har kommet med denne fantastiske definisjonen av bønnen: "Bønnen er ikke noe annet enn en vennskapelig omgang og flittige samtaler i ensomhet med den som vi vet elsker oss."

søndag, januar 19, 2025

Skjult i en klippe på nødens dag


 Det har vært noen dager med smerter som har vært helt hinsides. Nesten så jeg ikke har klart å puste. Samtidig har det vært forunderlige dager, dager da jeg har opplevd noe av det som står i 1.Kor 2,9:  "Men, som det står skrevet: Det som intet øye har sett og intet øre hørt, om det som ikke kom opp i noe menneskers hjerte, det som Gud har beredt for dem som elsker ham." Det er virkelig sant at Gud har beredt litt av hvert for dem som elsker ham!

Guds evige hensikt var å åpenbare seg selv i Sønnen, og Jesu hensikt er å vise oss og føre oss til Faderen.

Det er noen ord fra Joh 17,25-26 som har blitt så levende for meg disse dagene: "Rettferdige Far! Verden har ikke kjent deg, men jeg har kjent deg. Og disse har erkjent at du har utsendt meg. Og jeg har kunngjort ditt navn for dem, og skal fortsatt kunngjøre det, for at den kjærlighet som du har elsket meg med, skal være i dem, og jeg jeg i dem."

Jesus kom for å åpenbare Fars kjærlighet til oss og introdusere Fars navn. Det blir større og større for meg. I Joh 16,27, leser vi: "For Faderen selv elsker dere..." Når Jesus lære disiplene å be er det dette bildet av Gud han introduserer dem for: "Vår Far..."

Mens smertene er på det mest intense får jeg en talemelding fra en venn. Han kjenner ikke til hvordan disse smertefulle dagene har vært, men han deler et syn hvor han ser meg i en hule, og hulen omdannes til Guds bankende hjerte for verden. Det var ikke tilfeldig, for selv om dagene er smertefulle har Gud beredt noe for dem som elsker ham. Dette er dager badet i Guds Farskjærlighet. Det er virkelig sant at Gud skjuler oss i sin klippe på nødens dag.

"En ting har jeg bedt Herren om, det søker jeg etter: At jeg må bo i Herrens hus alle mitt livs dager for å skue Herrens prakt og grunne i hans tempel. For han gjemmer meg i sin hytte på den onde dag, han skjuler meg i sitt skjermende telt. På en klippe fører han meg opp." (Salme 28,4-5)

lørdag, januar 18, 2025

Forsakelsen og troen


 Ved siden av den åndelige lesningen og øvelsen i å venne seg til å leve i Guds nærvær, er forsakelsen en forutsetning for den indre bønnens liv. Forsakelse er ikke et ord som brukes ofte i dag. Det har gått av moten. Men det kommer dager, ja lange perioder, da man smertefullt får erfare hvordan ens liv står i veien for at Jesus skal vokse, hvordan man tross sin lengsel og sin streben stadig krøker seg inn i seg selv.

Selv om man ved å la seg døpe lot det gamle mennesket dø, må denne prinsipielle død bli en eksistensiell virkelighet. I dåpen ble troens frø lagt ned i sjelen, men dette frøet må få vokse og gjennomsyre hele mennesket. 

Bønnelivet er ingenting annet enn Jesu stadige tilvekst i menneskets vesen.

Vi kan gjerne si med ordene til Wilfrid Stinissen, her i min oversettelse, "at bønnen er det kraftigste og mest effektive middelet om man vil miste sin sjel i Gud. Men samtidig må man legge til at den ekte, rene bønnen trenger fram akkurat i den grad det gamle mennesket dør. Vi kan ikke være åpne for Gud om vi fremdeles er fylt av oss selv."

"Å elske Gud er ", i følge Johannes av Korset, "for Guds skyld å arbeide for å effektivt befri seg fra alt som ikke er av Gud." Hele tiden må vi vende tilbake til Jesu ord og fornekte oss selv og ta vårt kors opp og følge ham. Veien er smal, og porten er trang. Det kristne livet er et liv i forsakelse og tro.

fredag, januar 17, 2025

Å leve i Guds nærvær - en gave til hele det det norske kristenfolk


 Nå har jeg vært en kristen i 53 år av mitt liv, og jeg har lest mange kristne bøker, men få har vært med på å forme min trosreise som denne! Og jeg er ikke alene om det. St.Olav forlag har med nyutgivelsen av boken: "Å leve i Guds Nærvær" av Broder Lorens av Oppstandelsen gitt en gave av uvurderlig betydning til hele det norske kristenfolk av alle konfesjoner. Et utdrag av boken ble utgitt på norsk på Misjonskirkens tidligere forlag Ansgar i 1980. Da hadde boken tittelen: "Å venne seg til å leve nær Gud - livsregler - brev fra og samtaler med Broder Laurentius." Nå er den fullstendige oversettelsen fullført. På en enkel måte, i form av brev skildrer munken Lorens av Oppstandelsen hvordan han lever med og i Guds nærvær i sitt hverdagslige liv når han gjør kjøkkentjeneste i klosteret. Broder Lorens har etter sin død i 1691 påvirket livene til tusenvis av mennesker. Blant annet anbefalte John Wesley boken på det aller varmeste og oppfordret alle kristne til å lese den.

Broder Lorens skrev: "Den helligste, vanligste og mest nødvendige øvelsen i det åndelige livet er å leve i Guds nærvær, det er å glede seg over hans guddommelige selskap og gjøre det til en vane å leve med ham. Man skal ydmykt og kjærlighetsfullt tale med ham, ved alle tilfeller, i hvert øyeblikk, uten regler og mål, særlig i fristelsens stund, i lidelse, i tørke og motvilje og til og med i utroskap og synd." 

Det å vandre i Guds nærvær har den fordelen at man ikke trenger en bestemt tid. Når som helst og overalt, kan man løfte sitt hjerte til Gud, ikke bare med ord, men med våre sukk. Broder Lorens skriver: "Ved å leve i Guds nærvær, lærer sjelen å omgås så fortrolig og inderlig med Gud at nesten hele hennes liv blir til stadige handlinger av kjærlighet, tilbedelse, anger, tillit, takksigelse, offer, påkallelse..."

Boken er hermed anbefalt mine venner på det aller varmeste. Den er en skatt.

torsdag, januar 16, 2025

Om å bli bevisst på Guds nærvær


 I en tidligere artikkel denne uken skrev jeg om tre ting som er forutsetninger for den indre bønnen. Den første var den åndelige lesningen, den andre var å øve seg i å leve i Guds nærvær.

Å leve i Guds nærvær er egentlig ikke noe annet enn å la bønnen overskride den tiden vi avsetter for å be og bli bevisst at Guds nærvær er der hele tiden. Når vi har fått vanen ved å hengi oss til den indre bønnen skjer dette spontant. I begynnelsen av det åndelige livet må vi imidlertid øve oss opp til å bli bevisst Guds nærvær. I 1.Kong 17,1 leser vi om dette: "Gud er den levende, innfor hans ansikt står jeg."

Et annet nøkkelord er Apg 17,28: "For i ham er det vi lever og rører oss og er til." 

Teresa av Avila har skrevet noe om dette: "Jeg vet at Herren aldri skal etterlate oss ensomme og overgitte om vi ydmykt ber om å holde oss med selskap. Om vi i løpet av et år ikke skulle lykkes i å øve oss i å være bevisste på hans nærvær, må vi prøve neste år. Vi vil aldri angre oss i den øvelsen fordi den er vel anvendt tid. Jeg er sikker på at det er en vane vi kan oppnå og at vi klarer å øve oss i å vandre side ved side med Mesteren."

Det er min personlige erfaring med den indre bønnen at vi må bestemme oss for at vi ofte under dagens løp løfter vårt hjerte til Gud. Bønnen er ingen intellektuell øvelse, men et indre liv: den har med Guds kjærlighet å gjøre, som er utøst i våre hjerter. Og den har like mye å gjøre med stillhet og taushet, som med ord. Vi kan glede oss over Guds nærvær hele tiden uten en gang å forme en bønn med ord. Det finnes en ordløs bønn, som består ev et eneste stort sukk. Jesus sa: "UT AV HANS INDRE skal det strømme elver av levende vann."


onsdag, januar 15, 2025

Mennesket lever for å få i eie Den Hellige Ånd


 "Mennesket lever for å få i eie Den Hellige Ånd." Ordene tilhører Serafim av Sarov, en av Østkirkens store åndelige skikkelser. Dagen i dag er hans minnedag. Serafim av Sarov levde på slutten av 1700-, og begynnelsen på 1800-tallet. Han var født Prokhor Moshnin, og allerede som 18 åring bestemte han seg for å bli munk. Etter noen år i klostret i Sarov, ba Prokor klosterets forstander om å få trekke seg tilbake som eremitt i den nærliggende skogen i Sarov-området, noe han fikk tillatelse til. Da var Serafim 35 år gammel, og året var 1794. Inne i skogen, seks kilometer fra klostret, bygget han seg en enkel koie, dyrket grønnsaker og hengav seg til et liv i bønn, meditasjon og askese. Den bønnen han gav seg til er den bønnen som er blitt kalt Jesusbønnen, en stadig gjentagelse av ordene: "Herre Jesus Kristus, Guds Sønn, forbarm Deg over meg, en synder," til denne bønnen begynner å leve sitt eget liv i ens hjerte. Derav også navnet: "Hjertebønnen."


Etterhvert beggynte ryktene å spres om at han var en åndelig vis munk, en starets, som kunne lede andre mennesker på deres åndelige vei. Alle brødrene i klostret var under denne eremittid, som varte frem til 1810, hans disipler. Mange mennesker begynte å valfarte til den enkle koia til Serafim for å få råd, åndelig veiledning og trøst.

Akkurat som Kirkens berømte styliter ba Serafim under denne eremittid 1000 dager. Dette gjorde han stående på kne. I 1804 kom to røvere til eremittkoia hans for å stjele verdigjenstander som de trodde måtte befinne seg der. De slo nesten fader Serafim i hjel, men det eneste de fant var noen poteter i et hjørne. Etter denne hendelsen gikk Serafim med bøyd rygg og alltid med en kjepp resten av sitt liv.

Etter mange år som eremitt, vendte Serafim tilbake til klostret i Sarov, men levde selv der i avsondrethet og total taushet. Inne fra hans klostercelle kunne de høre at han med høy røst leste Evangeliene, og spesielt Apostlenes gjerninger. Det var i forbindelse med denne perioden at det fortelles om at Serafim kom i en henrykkelse, som varte i hele hele fem dager og netter. Han fortalte senere selv om denne opplevelsen. Det sies av de som så denne henrykkelsen at han holdt høyre hånden over brystet og rørte den langsomt, som om han masserte brystet, og det var som om hans ansikt strålte av et himmelsk lys. Lyset var så sterkt, forteller de som så det, at det ikke gikk an å se på hans ansikt uten å bli blendet.

Etter mange år i avsondrethet fikk han i en visjon beskjed om at tiden var kommet da han skulle avslutte sin lange isolering, begynne å ta imot besøkende og gi dem åndelig veiledning. Serafim var da 66 år gammel. Store skarer av mennesker begynte å besøke ham. På spesielle helligdager kunne det komme så mange som 5000! Det fortelles av Serafim alltid var mild, vennlig og full av medfølelse. Det finnes utallinge berettelser om hans profetiske gaver, og helbredelse av syke. Det virket, kunne mange fortelle, som om Serafim visste alt om dem som kom, deres bakgrunn og deres framtid. De besøkende tiltalte han ofte som "min far" eller "min mor", eller "min glede".

Serafim av Sarov døde den 2.januar 1833. Man fant ham på kne inne i hans klostercelle, i bønn foran et ikon og med hendene korslagt over brystet.

tirsdag, januar 14, 2025

Bønnen og den åndelige lesningen


 Det er noe herlig befriende over dette: Det er Den Hellige Ånd som tar initiativ til at vi ber. Ånden lokker, drar i oss og skaper tørst og lengsel etter å be. Det er ikke vi som er initiativtagere. Ånden vekker vår ånd til live. Som det står skrevet: "Dyp kaller på dyp..." (Salme 42,8a)

Og Ånden skaper tørst og lengsel etter å be først og fremst gjennom den langsomme, dvelende lesningen av Den Hellige Skrift: "Hele skriften er innåndet av Gud..." (2.Tim 3,16) Den kloke karmelitt-munken Wilfrid Stinissen har sagt det slik, her i min oversettelse: "Som allmenn regel kan man hevde at det er absolutt umulig å gjøre fremskritt på den indre bønnens vei uten regelmessig åndelig lesning. Den som gjør seg noen illusjoner på det området kommer ganske snart til å lære av erfaringen. Det holder som regel at man under en kortere periode forsømmer den åndelige lesningen før man merker hvordan den indre bønnen undermineres. Stadig på nytt blir vi innkrøkt i oss selv." 

Blant de mange ting som er en forutsetning for den indre bønnen, er det tre ting som skiller seg ut: Åndelig lesning, den vane det er å vandre i Guds nærvær og selvfornektelse.

Det er ikke om og gjøre å lese mye, men sakte. Dvelende. Målet for den åndelige lesningen er å gjenopprette vår retning mot Gud. Vi dras jo i så mange retninger. Ulike røster kaller på oss. Det er hvor vi retter blikket, som stadig på nytt og på nytt løfter oss opp på det nivå hvor vi ser med troens blikk. Men kanskje er det den åndelige lesningens fremste oppgave å oppmuntre oss. Den største fristelsen på bønnens vei er nemlig å miste motet. Da kan de mennesker som har gått foran oss på denne troens og bønnens vei oppmuntre oss og gi oss innsikt i Guds veier, som leder oss framover på veier og stier som vi ikke hadde forestilt oss. Vi lærer å be ved å følge bederne.

Åndelig lesning er ikke en hvilken som helst lesning. Den åndelige lesningen har heller ikke som oppgave å holde oss ajour i tidens ulike åndelige strømninger. Den handler først og fremst om vår oppbyggelse. Derfor velg med omhu hva du leser ved siden av Bibelen.

mandag, januar 13, 2025

Den stadige bønnen som bes inne i deg


 I går hørte jeg på et intervju med den ortodokse metropolitten Kallistos Ware hvor han snakker om Filokalia, en samling artikler om den indre bønnen. I dette intervjuet siterer Ware Isak Syreren, som har sagt følgende, her i min oversettelse: "Søk fred med din egen sjel, så vil himmel og jord bli i fred med deg. Tre med iver inn i skattkammeret inne i deg. Da vil du oppdage det himmelske skattkammer. Det finnes en eneste inngang til dem begge! Bønnen. Gjør djupdykk i deg selv. Da vil du oppdage stegene som fører deg oppover!"

Som årene går har jeg blitt mer og mer klar over dette: bønnen er en gave, og er ikke noe vi gjør. Wilfrid Stinissen har sagt noe klokt om dette: "Den sanne bønnen finnes allerede der. På djupet av det døpte menneskets sjel foregår en dialog mellom Faderen og Sønnen i Ånden. Denne trinitariske dialogen er selve urbønnen. Og den finner sted inne i oss. Vår bønn består i å oppdage den, å lytte til den, å la oss tas i besittelse av de tre Personenes bønn i vårt innerste."

Når vi oppdager dette blir vår bønn mer og mer enkel. Et av de sikreste kriteriene på at vi ikke befinner oss på feil vei, er at vår bønn forenkles. Det er Birgitta av Vadstena som har sagt: "Jo mer vi oppholder oss i Guds nærvær, jo enklere blir vi." Det gjelder også vår bønn. 

I går fikk jeg en nyttårsgave, av min gode venn, oversetteren Geir Spachmo. Bildet er tatt 23.september i 2016 i stabburet ved siden av Kristi Himmelfartskapellet.

søndag, januar 12, 2025

Jeg danser med Herren i morgengryet


 Et barn som danser med Den Evige - slik, drømmer jeg på dager som er ekstra tunge og vanskelige. På grunn av Parkinson kan jeg ikke bevege meg som vanlig, ustø som jeg er. Men i bønnens verden er alt mulig. 

Hvordan ser kallet ut for den som har vært leder et langt liv ikke lenger har formelle lederverv eller ansvar?

Min beste tid er når ambisjonene stilner, og jeg stille kan få overgi mitt liv og min tid i Herrens gode hender. Da får de erfaringer jeg har gjort med Herren gjennom en langsom etterfølgelse tyngde og kan gis videre med ydmykhet.

Det er nettopp derfor et menneske som bærer en alvorlig sykdom peker i kraft av å være hjelpeløs ut over seg selv, ofte uten selv å være klar over det. Hjelpeløsheten er en del av Guds oppdrag til oss mennesker, hvis verdi er umåtelig.

Biskop Franz Kamphaus sier det slik: "Vår verdi kan vi ikke skjenke oss selv. Den er gitt oss, og må ikke krenkes."

Det samme har Piet Von Breenen sagt: "Menneskets verdi må ikke under noen omstendighet krenkes ettersom det er Gud selv som har skjenket det til mennesket."

Jeg er elsket som den er, ikke på grunn av det jeg gjør. Slik er Guds ømhet.

lørdag, januar 11, 2025

Den Gud som tørster og ser


 Jeg stusser over ordene: "Da tiden var inne, gikk Jesus til bords sammen med apostlene. Og han sa til dem: Jeg har lengtet inderlig til å holde dette påskemåltidet med dere før jeg lider". (Luk 22,15)

En Gud som lengter. Som tørster. Forunderlig.

Jeg tenker tilbake på det blendende vakre skriftstedet jeg delte med dere i går, et av de vakreste bibelstedene jeg kjenner: "Og de hørte Herren Gud da han kom vandrende i hagen da dagen var blitt sval." (1.Mos 3,6) Johannes forteller om en brennende het dag i Samaria. Jesus, trøtt, sliten og tørst etter en lang reise, søker ly for dagens hete ved Jakobs brønn. Han setter seg på marken under de skyggefulle trærne. Der samtaler han med en kvinne. Denne samtalen ved Jakobsbrønnen minner Hagars møte med Gud i ørkenen - når hun og hennes barn var nær ved å dø av tørst. Gud så henne. Han viste henne en hittil ukjent kilde i ødemarken. Hagar og gutten hennes overlevde. Hagar ga Gud et nytt navn - et navn som ingen før hadde brukt om Gud: "Han som ser meg." Nå sitter han her, den Gud som ser, og sier til den samaritanske kvinnen: "Jeg er tørst."

Den Gud som tørster er den samme Gud som sier: "Men den som drikker av det vannet jeg vil gi ham, skal aldri i evighet tørste, men det vannet jeg vil gi ham, blir i ham en kilde med vann som veller fram til evig liv." (Joh 4,14)

fredag, januar 10, 2025

Trærne i Guds hage og i det nye Jerusalem

 I går oppdaget jeg noe jeg ikke har reflektert over, noe som ble nytt for meg da jeg leste den andre skapelsesberetningen som er gjengitt i 1.Mos 2. Jeg har lest Bibelen siden 1972, men dette hadde jeg ikke sett før nå. Av og til leser vi litt for fort: "Så plantet Gud Herren en hage i Eden, i Østen. Der satte han mennesket som han hadde formet. Og Gud Herren lot alle slags trær vokse opp av landjorden, prektige å se på og gode å ete av..." (1.Mos 2,8-9a) Og videre: "Og en elv rant ut fra Eden for å vanne hagen..." (v.10a)

Gud plantet trær i Edens hage. Sikkert av alle slag. Fikentrær, vintrær, terebinter, ranke furutrær. Ikke noe kunne være viktigere der hvor ørkenen dominerer. Edens hage, var som Skriften sier et sted med trær. For det er trærne som drar ned regnet. Trærne skaper skygge og binder ikke bare kulldioksid men også jord. De avgjør også aerosoler, fine gasser som når de når skyene hjelper regnet til å binde dråper. Slik at at de kan falle ned igjen og væte jorden. Om det ikke skulle finnes trær, drar skyene videre og regnet faller et annet sted. Trærne skaper regn og vannet væter jorden. Hagen i Eden vokser, og i denne hagen vandrer Herren hver dag. Et av det vakreste skriftstedene jeg kjenner i Bibelen er 1.Mos 3,8, hør bare: "Og de hørte Herren Gud da han kom vandrende i hagen da dagen var blitt sval." Gud kom i den svale kveldsbrisen.

Jeg kom på å tenke på noen ord fra Wilfrid Stinissen da jeg leste disse ordene fra 1.Mosebok. Han skrev de i den første utgaven av tidsskriftet Pilgrim, i den første utgaven som utkom i 1994: "Det som gjør mennesket til menneske er tørsten. Å slutte å tørste er å dø. Å forbli i den og gå djupere i sin tørst er å få liv."

Så er det forunderlig å lese Bibelens siste bok. Bibelen begynner med fortellingen om en hage, og slutter med fortellingen om en by, og i det nye Jerusalem finnes det både strømmer av elver og trær: "Og han viste meg en elv med livets vann, klar som krystall, som strømmet ut fra Guds og Lammets trone, midt i byens gate. På begge sider av elven sto livets tre, som bærer frukt tolv ganger og gir sin frukt hver måned. Og bladene på treet tjener til helse for folkeslagene." (Åp. 22,1-2) 

Nå forstår jeg hvorfor jeg er så glad i trær og elver!

torsdag, januar 09, 2025

Under opplæring


 Hva er det som gjør at vi tror at det er annerledes for oss enn for disiplene? At vi ikke trenger opplæring, fordi vi har Bibelen. Jeg kom til å tenke på dette når jeg leste kommentarfeltet til en artikkel om Bønn for Oslo, som hadde arrangert en bønneskole. Vedkommende mente at man ikke trengte noe slikt. Så lenge man hadde Bibelen kunne man lære seg å be på egenhånd.

Disiplene gikk i lære i tre år hos Jesus. De levde sammen med ham, lyttet til hans undervisning og lærte hva de så i praksis. En dag, etter å sett disiplene til døperen Johannes be, spurte de Jesus: "Herre, lær oss å be!" Trenger ikke vi det samme? Er vi ferdig utlært? Trenger vi ikke å lære å be av andre som har bedt før oss?

Selv om jeg har vært en kristen siden 1972 har jeg fremdeles mye å lære. Jeg oppdager stadig noe nytt i bønnens verden. Jeg ønsker meg et slikt skilt, som man av og til ser i butikkene på butikkmedarbeiderne: Under opplæring! Det er hovmodig å tro at man ikke har mer å lære. "Men for oss har Gud åpenbart det ved sin Ånd. For Ånden utforsker alle ting, også dybdene i Gud." (1.Kor 2,10)

onsdag, januar 08, 2025

Telt, oppbrudd, nattely


 De to siste nettene har jeg drømt om telt. Om raske omskiftninger, endringer. Om oppbrudd. Jeg har vært på reise, og lett etter steder jeg kunne finne ly for nattemørket.

I morgengryet hører jeg i drømme en kjær venn fra slutten av 1970-tallet, Lars Kapelrud, synge sin egen vise: "La oss bryte opp og brenne broene, ja la oss vende hjem. La oss sørge for at våre teltplugger står løse i jorden."

Det er som om Herren minner meg om at det nye året er oppbruddets tid. Et år hvor vi må være klare for raske omskiftninger. Et år hvor vi trenger å søke ly hos Herren.

Det er et ord fra Salme 91 som jeg bønneleser hver dag: "Den som sitter i skjul hos Den høyeste og finner nattely i skyggen av Den veldige..."

Er ikke dette bildet blendende vakkert? Dette ordet kan også oversettes: "Bli over natten" og "Den som sover i Guds hus om natten."

Fantastisk!

Det er akkurat det jeg trenger: "sove i Guds hus om natten." Mens Han, Den veldige, Den allmektige Gud, våker over meg, da er jeg trygg. Og natt kan forstås både som den fysiske natten, men også om de tider i våre liv, da vi opplever det Johannes av Korset kaller: "sjelens mørke natt." Da kan vi finne nattely hos Gud. Jeg har gjort Gud til min bolig.

tirsdag, januar 07, 2025

Et profetisk folk


 Vi skal være et profetisk folk. Vi lever i den "flygende ørns" tidsalder som tar oss over det naturlige riket inn i Ånden for å se ting ved åpenbaring. Ingen generasjon har større behov for å høre et "ord fra Herren" enn vår egen.

Å være et "profetisk folk" er mer enn bare å ha evnen til å profetere. Den omhandler i stedet vår livsstil av åpenbarende innsikt. Det vil si å alltid være i stand til å høre og svare på Åpenbaringsordet slik det blir ledet av Ånden.

Apostelen Paulus skrev til den korintiske menigheten at «vi kan alle profetere». Dette ville være profetiens gave som vi alle oppriktig skulle ønske. Likevel er det mye mer å være en åpenbaringsgenerasjon enn profetier. For mange år siden da jeg skrev min andre bok, sa Herren tydelig at jeg skulle kalle boken «Engaging the Revelatory Realm of Heaven». Ordet "engasjerende" antydet at vi sammenkobler livet vårt med Ånden av åpenbaring for å bebo dette domenet. Ideen er som overføringen til kjøretøyet som er engasjert i kjøring slik at kraften til motoren kan drive den fremover.

Herrens åpenbarende salvelse gir evnen til å kommunisere med Ånden evig og dermed fruktbar i alle våre bestrebelser. Det er stemmen som snakker til oss når vi svinger til høyre eller venstre. Det er Guds bemyndigelse å vandre i dype riker av Ånden i en foreningsopplevelse med Det Levende Ord.

- Paul Keith Davis/Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen

mandag, januar 06, 2025

Et minne


 Etter vår død vil livet vi valgte å leve bli et minne. Døden etterlater seg bare minner.

Jeg ble minnet om dette ved å lese John L. Moores samling av minner fra hans tidligere forfatterskap, og fortelle dem i livet hans, både familie og venner, som etterlot seg en minneverdig historie skildret av hans forfatterskap om «The North Side». Johns forfatterskap var tydelig og ærlig, og gjenspeiler det harde cowboylivet i Øst-Montana. John minnet meg om hva vi alle vil etterlate oss når vi dør – minner.

Når vi leser gjennom Skriften, er alle menneskene vi leser om og deres interaksjoner med hverandre nå minner fra fortiden. Disse minnene blir etterlatt for oss å tenke på hvordan vi bør leve og minnene vi ønsker å legge igjen.

Hvert valg vi tar og hvert skritt vi tar skaper et minne som vi vil gi videre til de som vil huske oss lenge etter vår bortgang. Hvert liv, mitt inkludert, vil etterlate seg en blanding av godt og dårlig. De som virkelig elsker oss vil, med Guds barmhjertighet, være i stand til å sile gjennom bevisene fra våre liv for å se hvor Gud var i arbeid.

Paulus fortalte oss hvordan vi kan leve et minneverdig liv, "For for meg er å leve Kristus og å dø er vinning" (Filipperne 1:21). I både liv og død, hvis Jesus er vårt fokus, selv i de tider da vårt fokus ble uskarpt av smerte og lidelse, vil det som gjenstår bli et minne som vil ære Herren og hans sannhet – et minne verdt å minnes.

- Garris Elkins. Til norsk ved Bjørn Olav Hansen

søndag, januar 05, 2025

Han vederkveger min sjel


 Vederkvegelse er et gammelmodig ord, men siden jeg ble en kristen i 1972, er det et ord som betyr noe for meg. På den tiden hadde vi bare en bibeloversettelse, nemlig 1930-oversettelsen, og i den er Salme 23,3 gjengitt slik: "Han vederkveger min sjel." I den Bibelen jeg bruker nå heter det: "Han fornyer min sjel..."

Men ordet vederkvege betyr så mye mer. I Det Norske Akademis ordbok blir ordet vederkvege forklart slik: 'Forfriske, opplive, styrke (særlig med mat og drikke, eller hvile). 

Dette ble viktige ord å ta med seg for meg personlig denne uka. Herren selv, er den som forfrisker meg, oppliver meg, styrker meg og gir meg hvile - og fornyer meg. Det gir meg mange gode grunner til å takke for Herrens trofasthet.

lørdag, januar 04, 2025

Hellighetslengsel


 I natt drømte jeg at jeg talte på et møte. Det var mange mennesker til stede. Plutselig går døren opp, og inn kommer det en mann som også begynner å tale. Gang på gang avbryter han meg, og til slutt må jeg bare gi opp. Hans stemme overdøver min. Når jeg våkner kom jeg til å tenke på en sang av Trygve Bjerkrheim: "Du høyrer dei dårande røyster, som lovar deg gullglim og glans..." 

Vi lever i en forvirringens tid hvor det er så mange røster. Høsten 2024 begynte det å vokse fram en hellighetslengsel hos meg. Jeg har latt meg utfordre av ordene fra Hebreerbrevet 12,14: "Jag etter helliggjørelse." Andre oversettelser sier: "Jag etter hellighet."

Dette er blitt min lidenskap og min bønn og min lengsel. Jeg vil følge Herren i all min skrøpelighet, og våge å være ensidig og gå motstrøms. Så hjelpe meg Gud.

fredag, januar 03, 2025

Kaster vi bort tiden vår?


En av grunnleggerne av en felles klosterpraksis er Basilios den store, som var teolog og biskop av Cæsarea i Kappadokia. I går, 2. januar, var det festdagen hans.

Jeg synes Basilios er en inspirerende karakter fordi han var en fantastisk formidler og pedagog, men også en djupt medfølende person som brydde seg om de fattige og trengende. Han kom fra en svært vellykket og rik familie, men valgte en annen livsstil. Han skrev:

«Jeg hadde kastet bort mye tid på dårskap og brukt nesten hele min ungdom på forgjeves arbeid og hengivenhet til læren om en visdom som Gud hadde gjort til dårskap. Plutselig våknet jeg som ut av en djup søvn. Jeg så det vidunderlige lyset i evangeliets sannhet, og jeg erkjente intetheten i visdommen til denne verdens fyrster.»

Kanskje når vi går inn i 2025, kan vi oppleve en lignende oppvåkning!

(bildet er ikonet til de tre hellige hierarkene: Basil den store (til venstre), John Chrysostom (midten) og Gregory the Theologian (til høyre) – fra Lipie, Historic Museum i Sanok, Polen.)

- Scott Brennan, Lindisfarne. Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen

torsdag, januar 02, 2025

Du gjorde ham lite ringere enn Gud


 Noen ord fra Salme 8 kommer til meg i morgentimene i dag: "Når jeg ser din himmel, dine fingrers verk, månen og stjernene som du har satt der - hva er da et menneske at du kommer ham i hu, en menneskesønn, at du ser til ham! Du gjorde ham lite ringere enn Gud, med ære og herlighet kronte du ham." (Salme 8,4-6)

"Du gjorde ham lite ringere enn Gud..."

Kardinal Anders Arborelius skriver i boken 'Hverdagsmystikk', med undertittelen 'Kunsten å leve i Guds nærvær', utgitt av St.Olavs forlag i 2024, følgende: "På en skjult måte forblir Skaperen nærværende i det han skaper. Alt som finnes gjenspeiler ham på en eller annen måte. Likesom en kunstner legger hele sjelen sin i det han gjør, legger Gud ned noe av seg selv i det han skaper. I alt finnes det et spor, en likhet, et nærvær."

Dette minner meg om et sitat av Blaise Pascal: "Mennesket er så mye større enn et menneske." Den ortodokse teologen Olivier Clement har skrevet følgende: "Mennesket er Guds bilde fordi hun, akkurat som Gud selv, ikke kan defineres."

onsdag, januar 01, 2025

Mine tider er i din hånd


 Hvilken fantastisk gave livet er! Tenk å få leve! 365 nye muligheter med uskrevne blad. Men vårt håp ligger ikke i det nye året, men i Den Ene som gjør alle ting nye!

For meg startet det nye året på vanskeligst mulig måte, med sterke smerter. Nesten så jeg ikke klarte å stå i dem, men i disse smertene velger jeg å stole på det som er blitt mitt ord: "I din hånd overgir jeg min ånd, du forløser meg Herre, du trofaste Gud." (Salme 31,6) For jeg vet: "I din hånd er mine tider." (v.16)

Når jeg gjør opp regnskap for det gamle året skrev jeg 564 artikler på bloggen. Det er et lite under i seg selv, når jeg skriver med bare en finger. Det hadde ikke vært mulig uten hjelp fra min kjære kone May Sissel som nå skriver alle artiklene, det har hun gjort lenge. Jeg har skrevet og publisert 17295 artikler på bloggen siden jeg startet i 2006.

Et riktig godt og velsignet nytt år til alle våre lesere