Jeg stusser over ordene: "Da tiden var inne, gikk Jesus til bords sammen med apostlene. Og han sa til dem: Jeg har lengtet inderlig til å holde dette påskemåltidet med dere før jeg lider". (Luk 22,15)
En Gud som lengter. Som tørster. Forunderlig.
Jeg tenker tilbake på det blendende vakre skriftstedet jeg delte med dere i går, et av de vakreste bibelstedene jeg kjenner: "Og de hørte Herren Gud da han kom vandrende i hagen da dagen var blitt sval." (1.Mos 3,6) Johannes forteller om en brennende het dag i Samaria. Jesus, trøtt, sliten og tørst etter en lang reise, søker ly for dagens hete ved Jakobs brønn. Han setter seg på marken under de skyggefulle trærne. Der samtaler han med en kvinne. Denne samtalen ved Jakobsbrønnen minner Hagars møte med Gud i ørkenen - når hun og hennes barn var nær ved å dø av tørst. Gud så henne. Han viste henne en hittil ukjent kilde i ødemarken. Hagar og gutten hennes overlevde. Hagar ga Gud et nytt navn - et navn som ingen før hadde brukt om Gud: "Han som ser meg." Nå sitter han her, den Gud som ser, og sier til den samaritanske kvinnen: "Jeg er tørst."
Den Gud som tørster er den samme Gud som sier: "Men den som drikker av det vannet jeg vil gi ham, skal aldri i evighet tørste, men det vannet jeg vil gi ham, blir i ham en kilde med vann som veller fram til evig liv." (Joh 4,14)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar