Det sikreste tegnet på at vi har med Den Hellige Ånd å gjøre er mjuke hjerter

 Den indre bønnen leder til kontemplasjon og har brådjup.

Ordene til Teresa av Avila, som jeg siterte i den forrige artikkelen jeg skrev om den indre bønnen, dukker stadig opp og lever sitt eget liv i meg disse dagene: "Det gjelder ikke å tenke mye, men elske mye!"

Den kristne bønnen er først og fremst hjertets bønn, og bønnen er helt fra begynnelsen av en kjærlighetsrelasjon mellom Herren og den som ber. Den er del av et samfunn mellom Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd. Den er en dynamisk virkelighet, under stadig utvikling.

Bønnens mål er kontemplasjonen - den stille betraktningen, dvelingen - ved det mysteriet som er Gud. Han som er bortenfor vår fatteevne. Kontemplasjonen handler om å la seg lede av Ånden. Den er ene og alene et Guds verk og overfor den er mennesket maktesløs. Det eneste vi kan gjøre er å stille oss innfor Guds ansikt, i stillhet, og overlate seg i Guds hender. Vi må være rede, oppmerksomme, helt åpne. Jeg glemmer ikke den britiske sjelesørgeren Joyce Huggett, som deltok på en retreat i et anglikansk kloster for noen år tilbake. Munken som ba for henne, ba om at hun måtte være 'radikalt åpen for Gud'. Det synes jeg er et godt og ikke minst beskrivende uttrykk for det vi snakker om. I stillhet pleier jeg å forme mine hender som en skål, som en symbolsk handling om at jeg er åpen for hva Gud vil gi meg.

At bønnen er orientert mot kontemplasjonen og dermed er i stadig utvikling og bevegelse, er et kjennetegn ved den indre bønnens liv. 

Det sikreste tegnet på at vi har med Den Hellige Ånd å gjøre, er ikke tegn og under, men mjuke hjerter.