"Når jeg våkner, skal jeg mettes ved synet av din skikkelse." Salme 17:15
I morges, da jeg leste Salme 17, kom jeg til denne siste linjen. Ordet "våken" stanset meg, og så så jeg konsekvensene av en oppvåknet tilstand. Det hebraiske ordet for våken som brukes her er qûṣ. Det bærer ideen om brå oppstart fra søvn, som en skarp eller frekk oppvåkning. Ordbildet er av en person i en dyp søvn, kanskje til og med en beruset tilstand (se Joel 1:5), og så plutselig kommer til en raskere bevissthet. Vi beveger oss fra sløve til fullstendig våkne og bevisste.
Interessant nok er konteksten til denne salmen en person som roper om rettferdighet på grunn av undertrykkere som plager dem. De føler seg fornærmet over mangelen på rettferdighet i livet, de har opplevd falske anklager og urettferdige angrep. De ser til Gud for direkte intervensjon.
Likevel er ikke dette konklusjonen i Salmen. Det ender med konsekvensene av oppvåkning. Når vi blir oppmerksomme på Guds nærvær og person, ser vi ham for den han er. Denne åpenbaringen bringer tilfredsstillelse i stedet for våre krav om rettferdighet. Vi ser hans ansikt og blir fornøyd med hans likhet.
Jeg lurer på om det er tider da våre krav om rettferdighet faktisk skjuler Guds ansikt? Er vi så fokusert på rettferdiggjørelse at vårt fokus er på saken i stedet for Guds ansikt? Dette er vanskelig fordi Gud er kilden til vår rettferdighet, Han er det beste alternativet for sannhet, men vi kan bli blendet av våre lidenskaper og savne Guds perspektiv og hans nærvær.
Kanskje det handler om prioriteringer? Hvis vi søker Guds ansikt, hvis vi kommer til fornuft og ser ham, vil da våre lidenskaper bli tilfredsstilt på en annen måte? Vil våre krav om rettferdighet bli mindre og vårt ønske om intimitet og nærhet til Gud bli større? Dette krever dømmekraft, og jeg vil anbefale en sjelevenn å gå denne komplekse veien. Herre ha nåde!
- Scott Brennan, Lindisfarne. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar